id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_1420 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.765 | Forskrift om sammenslåing av Skoger og Drammen kommuner, Vestfold og Buskerud. |
lovdata_cd_23404 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.618 | Leksvik kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter. |
maalfrid_559a1c43ad70cb981b5ebba17b243f669a911621_43 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.874 | Søkeren skal i tillegg levere en fullstendig liste over alle publikasjoner eller annen dokumenterbar virksomhet som påberopes som grunnlag for bedømmelsen. Listen kan være kommentert. (6) Førsteamanuenser eller høyskoledosenter som ikke har vært bedømt for professorkompetanse ved egen institusjon i løpet av de siste to år, kan kreve å få sin kompetanse bedømt. Hvis det i løpet av de siste to år har vært utlyst professorstilling i vedkommendes spesialitet ved egen institusjon, gjelder toårsregelen fra søknadsfristen for den utlyste stillingen. Dersom institusjonen har fastsatt søknadsfrist, gjelder toårsgrensen fra dette tidspunkt, selv om søkeren trekker sin søknad. Dersom institusjonen ikke har fastsatt søknadsfrist, gjelder toårsgrensen fra søknaden er mottatt, selv om søkeren trekker sin søknad. (7) Bedømmelsen foretas av en bedømmelseskomité innenfor søkerens fagområde. Komiteen nedsettes av styret eller det organ styret delegerer til. (8) Den enkelte komite består av minst tre personer med professorkompetanse eller tilsvarende kompetanse på søkernes fagområde. Styret ved institusjonen, eller det organ styret delegerer til, utpeker en leder for bedømmelseskomiteen blant komiteens medlemmer. Så langt det er mulig, og på de fagområder det er naturlig, skal komiteen ha et medlem fra et annet land. Bare ett medlem av bedømmelseskomiteen kan være fra søkerens egen institusjon, og vedkommende kan ikke være leder av komiteen. Begge kjønn skal om mulig være representert i komiteen. (9) Søknaden bør være endelig avgjort innen ett år. Denne fristen kan bare fravikes dersom det foreligger spesielle grunner som gjør det nødvendig å utsette søknadsbehandlingen. (10) Bedømmelseskomiteen skal legge kriteriene for ansettelse som professor i § 1-1 og § 1-2 til grunn ved bedømmelsen. Av bedømmelseskomiteens tilråding må det framgå på hvilket grunnlag søkeren erklæres kompetent med henvisning til den dokumentasjonen som er nevnt under (5). Kompetansen skal knyttes til det fagområdet vedkommende er ansatt i, jf. (2). Når en komité avgir kompetanseerklæring, skal den alltid angi på hvilket fagområde og eventuelt i hvilken spesialitet søkeren anses å ha professorkompetanse. Uttalelsen skal alltid gi uttrykk for om kompetanseerklæringen er enstemmig og utvilsom. (11) Førsteamanuenser eller høyskoledosenter som er erklært professorkompetente ved egen institusjon i løpet av de siste seks år før søknadstidspunktet, kan søke om opprykk til professor, jf. (2). Søknadsfrist kan fastsettes av institusjonen. Dersom det foreligger en enstemmig erklæring om utvilsom kompetanse, kan opprykk gis. Det samme gjelder der institusjonen har besluttet at også bedømmelser foretatt av andre institusjoner skal kunne legges til grunn for vurdering av opprykk, jf. § 2-1. (12) Bedømmelseskomiteens vurdering sendes til søkeren så snart den foreligger. Det er ikke adgang til å påklage de sakkyndiges uttalelse, men søkeren kan komme med innsigelser mot saksbehandlingen eller merknader til de sakkyndiges uttalelse innen to uker etter at uttalelsen er sendt til søkeren. Merknader til de sakkyndiges uttalelse legges fram for bedømmelseskomiteen for eventuell tilleggsuttalelse før det treffes vedtak. (13) På grunnlag av bedømmelseskomiteens vurdering og eventuelle innsigelser og tilleggsmerknader fatter institusjonens ansettelsesmyndighet for professorer, vedtak om godkjennelse av bedømmelsen, og tildeler opprykk på grunnlag av denne. Bedømmelseskomiteen må enstemmig erklære søkeren utvilsomt professorkompetent for at opprykk skal gis. Departementet kan gi nærmere regler om saksbehandlingen. (14) Opprykk både etter (11) og (13) gjelder fra søknadsfrist dersom dette er fastsatt og fra søknaden er mottatt, dersom det ikke foreligger søknadsfrist. 0 Endret ved forskrifter 23 juli 2010 nr. 1136, 24 mars 2015 nr. 341, 17 aug 2015 nr. 963 (i kraft 15 sep 2015, tidligere § 2-1). Page 5 of 9 Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger - Lovdata 05.12.2016 https://lovdata. |
lovdata_cd_54464 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.579 | Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av dyr av hestefamilien. Fastsett av Landbruksdepartementet 31. desember 1998 med heimel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg I (direktiv 90/426/EØF, vedtak 92/160/EØF, vedtak 2000/163/EF og vedtak 2000/508/EF). Endra 21 des 1999 nr. 1479, 4 april 2000 nr. 315, 21 nov 2000 nr. 1184, 9 jan 2004 nr. 62 (m.a heimel). Formålet med denne forskrifta er å førebyggje spreiing av smittsame sjukdommar i samband med innførsel og utførsel av levande dyr av hestefamilien. Forskrifta gjeld dei dyrehelsemessige vilkåra for innførsel og utførsel innanfor EØS, samt innførsel frå tredjeland eller deler av tredjeland av levande dyr av hestefamilien. I denne forskrifta meiner ein med: 1) Dyr av hestefamilien: Husdyr og viltlevande dyr av hestearten, inkludert sebra, esel og kryssingsdyr. 2) Registrerte dyr: Dyr av hestefamilien som er registrert i stambok etter vedtekne retningsliner og som er identifisert ved hjelp av eit identifikasjonsdokument (hestepass). 3) Avls- og bruksdyr: Dyr av hestefamilien som ikkje er registrerte. 4) Slaktedyr: Dyr av hestefamilien som skal sendast direkte til slakteri. 5) Driftseining: Ei landbruks- eller treningsverksemd, ein stall eller eitkvart lokale eller anlegg der dyr av hestefamilien jamt vert halde eller alt opp, same til kva slags bruk. 6) Buskap: Alle dyr innanfor same driftseining med slik kontakt at smitte kan overførast, også indirekte. 7) Tredjeland: Land som verken er medlem av Den Europeiske Union eller som gjennom EØS-avtalen har inngått avtale med EU om handel med levande dyr av hestefamilien. 8) Identifikasjonsdokument: Dokument som oppfyller krava i forskrift om godkjente (reinavla) dyr av hestefamilien §6 eller tilsvarande føresegner i avsendarlandet. 9) Offentleg veterinær: Veterinær som er gjeven offentleg mynde av kompetent sentral styresmakt i det aktuelle landet. Dyr av hestefamilien som er innførte til avsendarlandet skal komma frå eit land som er innanfor EØS eller frå eit godkjent tredjeland. Det er berre tillate å innføre dyr av hestefamilien frå tredjeland eller deler av tredjeland som framgår av vedlegg A og B. Registrerte dyr av hestefamilien skal kunna identifiserast ved hjelp av eit identifikasjonsdokument som alltid skal følgje dyret. Avls- og bruksdyr skal kunna identifiserast etter ein metode som er offentleg godkjent i avsendarlandet. Slaktedyr som innførast frå tredjeland skal kunna identifiserast med eit minst 3 cm stort brennmerka «S» på hoven på venstre frambein. Med dyra skal det følgja eit helsesertifikat i original skrive ut av den lokale offentlege veterinæren på eit standardformular utarbeidd eller godkjent av Mattilsynet. Helsesertifikatet skal skrivast ut innan 48 timar eller på siste yrkedag før reisa tek til og er gyldig i 10 dagar. Med dyr som innførast frå tredjeland skal det følgje eit helsesertifikat skrive ut på sendardagen, eventuelt for registrerte hestar, siste yrkedag før sending. Helsesertifikatet skal vere på eitt ark og minst på dei språka som blir nytta i avsendar- og mottakarlandet. Registrerte dyr skal ha eitt sertifikat pr. dyr. Avls- og bruksdyr kan ha eitt felles helsesertifikat for kvar sending, men skal vere individuelt identifiserte. Kvart helsesertifikat må berre omfatta dei dyra som blir transporterte med same transportmiddel, og som skal frå ei og same driftseining til ein mottakar. Slaktedyr kan ha eitt felles sertifikat for kvar sending. 0 Endra ved forskrift 9 jan 2004 nr. 62. Transport av hest skal foregå på ein slik måte at det ikkje blir smittemessig kontakt med andre dyr. Transportmiddel skal vaskast og desinfiserast med eit godkjent desinfeksjonsmiddel både før og straks etter transporten. Avføring, avfall, fôr eller andre ting må ikkje falle av under transporten. Dyr av hestefamilien skal: 1) ikkje visa teikn på sjukdom ved undersøking dei siste 48 timane før sending. 2) dei siste 15 dagane ikkje ha vore i kontakt med andre dyr som har hatt åtak av smittsam sjukdom. 3) ikkje vere pålagt nedslakta eller destruerte i samband med nasjonal plan for nedkjemping av smittsam sjukdom. 4) ikkje komma frå eller ha vore i kontakt med dyr av hestefamilien som kjem frå ei driftseining som er pålagt restriksjonar, eller dersom det har vore utbrot av sjukdom og dei mottakelege dyra ikkje er slakta, skal det gå minst så lang tid før det blir sendt dyr ut av driftseininga: a) for vondarta beskjelarsjuke seks månader rekna frå siste dag det har vore mogleg smittekontakt med sjuke dyr. b) for snive og encefalomyelitt (alle typar) f) for miltbrann 15 dagar etter det siste registrerte tilfellet i driftseininga. Dersom alle dyr av dei artane som er mottakelege for sjukdomen er blitt slakta og lokala reingjorde og desinfiserte, skal restriksjonane gjelda i 30 dagar. For miltbrann er det 15 dagar. Det er berre tillate å innføre dyr av hestefamilien frå land eller område som er fritt for afrikansk hestepest. Ved afrikansk hestepest i område innan EØS, kan det innførast dyr etter nærare vilkår som angitt i Rdir. 90/426/EØF Artikkel 5. Dyr som skal innførast frå tredjeland skal i tillegg til krava i dette kapittelet også oppfylle krava i kapittel II og III. Testar som blir krevde skal vere utførte i samsvar med Rdir. 90/426/EØF. Dyra skal ikkje ha vore behandla med legemiddel eller anna stoff som er forbode i EØS. Det er berre tillate å innføre dyr frå tredjeland som: 1) har vore fritt for Venezuelansk equine encephalomyelitt (VEE) dei siste 2 åra. 2) har vore fritt for vesikulær stomatitt dei siste 6 månadene eller driftseininga har vore fri i minst 6 månader og at dyra det gjeld, er seronegative. 3) har vore fritt for equine viral arteritt dei siste 6 månadene eller at hingstar har reagert negativt med omsyn til antistoff i blod eller virus i sæd. 4) har vore fritt for vondarta beskjelarsjuke dei siste 6 månadene. 5) har vore fritt for snive dei siste 6 månadene. Registrerte hestar som har vore i eit godkjent tredjeland i samband med konkurransar eller andre kulturelle tilstellingar i mindre enn 30 dagar, kan førast tilbake dersom området dei har vore i tilfredsstiller krava i §10. Dei skal ha vore under veterinær overvaking og ha hatt opphald i åtskilde stallar utan å komma i kontakt med hestar med lågare helsestatus anna enn under konkurransar eller kulturelle tilstellingar. Registrerte dyr kan få mellombels opphald i inntil 90 dagar dersom området dei kjem frå tilfredsstiller krava i §10. I tillegg skal dei oppfyller følgjande krav: c) eit av landa som framgår av vedlegg C. Om dyra er ført frå eit av landa i vedlegg C, skal dei vere innførte under minst dei same dyrehelsekrava som om dei blei innførte direkte til Fellesskapet. 2) Dersom det har vore utbrot av vesikulær stomatitt eller viral arteritt i vedkommande område mindre enn 6 månader før sending, må dyra ha testa negativt mindre enn 10 dagar før sending for vesikulær stomatitt og mindre enn 21 dagar før sending for viral arteritt. Gruppe B: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande. I tillegg skal dyra ha testa negativt mot smittsam anemi, (Coggins test) mindre enn 3 månader før sending. Gruppe C: Vilkåra i tredje ledd gjeld tilsvarande. 1) ikkje vere vaksinerte mot Venezuelansk equine encephalomyelitt (VEE) dei siste 6 månadene. a) vere vaksinerte med inaktivert vaksine mot Western (WEE) og Eastern equine encephalomyelitt (EEE) b) ha testa negativt mot Western og Eastern equine encephalomyelitt to gonger med eit intervall på 21 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, eller utan auke i antistoffnivå om dei er vaksinerte meir enn 6 månader før utførsel. Krav om test eller vaksine for WEE og EEE gjeld berre for Canada og USA. Krav om vaksine for Japansk B-encephalitt gjeld for Hong Kong, Japan, Macau, Malaysia og Singapore. Gruppe D: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande. 1) ha testa negativt mot smittsam anemi (Coggins test) mindre enn 30 dagar før sending. b) ha testa negativt mot Western og Eastern equine encephalomyelitt to gonger med eit intervall på 21 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, eller utan auke i antistoffnivå om dei er vaksinerte meir enn 6 månader før utførsel. Gruppe E: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande. 1) smittsam anemi (Coggins test) 2) vondarta beskjelarsjuke og snive (komplementbindingstest fortynning 1 til 10 for begge) 3) afrikansk hestepest (sjå Annex D i Rdir. 90/426/EØF) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending. Alternativt kan dyra vere vaksinerte mot afrikansk hestepest, men då skal det ikkje vere stigning i antistoffnivå mellom dei to prøvane. Gruppe F: c) tredjeland eller del av tredjeland som er godkjent for mellombels eller permanent innførsel av registrerte dyr av hestefamilien (sjå vedlegg A og B), så framt dyra blei innførte til avsendarlandet under minst like strenge krav som dei som gjeld for mellombels eller permanent innførsel frå vedkommande tredjeland direkte til Fellesskapet. 2) I tillegg skal dyra ha vore isolerte dei siste 40 dagane før sending i godkjent karantene under slike forhold: b) dei skal ha stått i vektorskjerma stall minst frå 2 timar før solnedgang til 2 timar etter soloppgang og berre vere lufta under veterinær overvaking og etter påføring av effektivt insektmiddel, og strengt isolert frå hestar som ikkje blir førebudd for utføring under same strenge vilkår som dei som gjeld for mellombels eller permanent innførsel til Fellesskapet. 3) Dersom det har vore utbrot av vesikulær stomatitt eller viral arteritt i vedkommande område mindre enn 6 månader før sending, må dyra ha testa negativt mindre enn 21 dagar før sending. a) smittsam anemi (Coggins test) og mot vondarta beskjelarsjuke (komplementbindingstest fortynning 1 til 5) b) afrikansk hestepest (sjå Annex D i Rdir. 90/426/EØF) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending. Alternativt kan dyra vere vaksinerte mot afrikansk hestepest, men då skal det ikkje vere stigning i antistoffnivå mellom dei to prøvane. 5) Dyra skal også vere testa mot equin encephalose (ELISA-test) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, med negativt resultat eller utan stigning i antistoffnivå. 6) Hestane skal sendast direkte frå karantenestasjonen til flyplassen skjerma mot vektorar, og vidare til medlemslandet utan å komma i kontakt med andre hestar som ikkje følgjast av EU-sertifikat for mellombels eller permanent innførsel. Flyet skal vaskast og desinfiserast på førehand med desinfeksjonsmiddel godkjent i avsendarlandet, og sprayast mot vektorinsekt rett før avgang. Helsesertifikat og identifikasjonsdokument må til ein kvar tid følgje dyra medan dei oppheld seg i Fellesskapet. Dyr som skal førast til slakt, kan innførast dersom området dei kjem frå tilfredsstiller krava i §10. Dei skal dei siste 90 dagane før sending eller sidan fødsel ha hatt opphald i besetning under veterinær overvaking i avsendarlandet. I tillegg skal dyra mindre enn 10 dagar før sending teste negativt mot smittsam anemi (Coggins test) og snive (komplementbindingstest fortynning 1 til 10). Krav om test for smittsam anemi gjeld ikkje for hestar som har hatt opphald på Island sidan fødsel. Krav om test for snive gjeld ikkje for Grønland, Island, Sveits, Australia, New Zealand, Canada og USA. Dersom det har vore utbrot av vesikulær stomatitt i vedkommande område mindre enn 6 månader før sending, må dyra ha testa negativt (virusnøytralisasjonstest fortynning 1 til 12) mindre enn 10 dagar før sending. Dyr som skal førast direkte til slakt skal dei siste 30 dagane før sending ha vore isolerte frå hestar med lågare helsestatus. Dyr som blir sendt via ein marknad innan Fellesskapet skal oppfylle følgjande krav: b) dei skal komma frå land i gruppe E, og dei siste 40 dagane før sending ha vore i eit godkjent isolasjonssenter, skjerma mot vektorinsekt. 2) Dersom det har vore utbrot av viral arteritt i vedkommande område mindre enn 6 månader før sending, må dyra ha testa negativt mindre enn 21 dagar før sending. 3) Dyr frå land i gruppe D skal ikkje vere vaksinerte mot Venezuelansk equine encephalomyelitt (VEE), alle andre dyr skal vere vaksinerte mot VEE minst 6 månader før isoleringa. 4) I tillegg skal dei teste negativt mot: a) vondarta beskjelarsjuke (komplementbindingstest fortynning 1 til 10) mindre enn 10 dagar før sending. Krav om test for vondarta beskjelarsjuke gjeld ikkje for landa i gruppe A og C, Australia og New Zealand. b) afrikansk hestepest (sjå Annex D i Rdir. 90/426/EØF) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending. Alternativt kan dyra vere vaksinerte men då skal det ikkje vere stigning i antistoffnivå mellom dei to prøvane. Krav om test eller vaksine for afrikansk hestepest gjeld berre for land i gruppe E. c) Western (WEE) og Eastern equine encephalomyelitt (EEE) to gonger med eit intervall på 21 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, eller utan auke i antistoffnivå om dei er vaksinerte meir enn 6 månader før utførsel. Alternativt så kan dyr frå land i gruppe C og D vere vaksinerte mindre enn 6 månader og minst 30 dagar før utførsel. Avls- og bruksdyr kan innførast dersom området dei kjem frå tilfredsstiller krava i §10. 3) sidan dei kom til avsendarlandet dersom dei blei innførde direkte til avsendarlandet frå Fellesskapet innan dei 3 månadene. I tillegg skal dei oppfylle følgjande krav: Gruppe A: Dyra skal dei siste 30 dagane før sending ha vore skild frå hestar med lågare helsestatus. Dersom det har vore utbrot av vesikulær stomatitt eller viral arteritt i vedkommande område mindre enn 6 månader før sending, må dyra ha testa negativt mindre enn 21 dagar før sending. Dyra skal vere fri frå smittsam metritt (CEM) og vere testa negativt for smittsam anemi (Coggins test) mindre enn 30 dagar før sending. Krav om test for smittsam anemi gjeld ikkje for hestar som har hatt opphald på Island sidan fødsel. Gruppe B: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande. I tillegg skal dyra ha testa negativt mot vondarta beskjelarsjuke, snive (komplementbindingstest fortynning 1 til 10 for begge) og smittsam anemi (Coggins test) mindre enn 21 dagar før sending. Gruppe C: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande, likevel slik at dyra har vore i isolasjon dei siste 30 dagane før sending. I tillegg gjeld følgjande krav: 1) Dyra skal enten vere vaksinerte mot Venezuelansk equine encephalomyelitt (VEE) minst 6 månader før isoleringa, eller ikkje vere vaksinerte mot VEE. b) ha testa negativt mot Western og Eastern equine encephalomyelitt 2 gonger med eit intervall på 21 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, eller utan auke i antistoffnivå om dei er vaksinerte meir enn 6 månader før utførsel. Krav om test eller vaksine for WEE og EEE gjeld berre for Canada og USA. Krav om vaksine for Japansk B-encephalitt gjeld for Hong Kong, Japan, Macau, Malaysia og Singapore. Gruppe D: Vilkåra i andre og tredje ledd gjeld tilsvarande. 2) ha testa negativt mot Western og Eastern equine encephalomyelitt to gonger med eit intervall på 21 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, eller utan auke i antistoffnivå om dei er vaksinerte meir enn 6 månader før utførsel. Gruppe E: Vilkåra i tredje ledd gjeld tilsvarande, likevel slik at dyra har vore i eit godkjent isolasjonssenter skjerma mot vektorinsekt dei siste 40 dagane. I tillegg skal dyra ha testa negativt mot afrikansk hestepest (sjå Annex D i Rdir. 90/426/EØF) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending. Alternativt kan dyra vere vaksinerte mot afrikansk hestepest, men då skal det ikkje vere stigning i antistoffnivå mellom dei to prøvane. Gruppe F: Vilkåra i andre ledd gjeld tilsvarande. I tillegg gjeld følgjande krav: 1) Dyra skal dei siste 40 dagane før sending har vore isolerte i godkjent karantene under slike forhold: 2) Dersom dei er vaksinerte mot Afrikansk hestepest blei det gjort mellom 110 dagar og 24 månader før isoleringa tok til, med ein registrert polyvalent vaksine. a) vondarta beskjelarsjuke (komplementbindingstest fortynning 1 til 5) og smittsam anemi (Coggins test) b) afrikansk hestepest (Annex D i Rdir. 90/426/EØF) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending. Alternativt kan dyra vere vaksinerte mot afrikansk hestepest, men då skal det ikkje vere stigning i antistoffnivå mellom dei to prøvane. 4) Dyra skal også vere testa mot equin encephalose (ELISA-test) 2 gonger med eit intervall på 21 til 30 dagar, den siste gongen mindre enn 10 dagar før sending, med negativt resultat eller utan stigning i antistoffnivå. 5) Hestane skal sendast direkte frå karantenestasjonen til flyplassen skjerma mot vektorar, og vidare til medlemslandet utan å komma i kontakt med andre hestar som ikkje følgjast av EU-sertifikat for mellombels eller permanent innførsel av registrerte hestar. Flyet skal vaskast og desinfiserast på førehand med desinfeksjonsmiddel godkjent i avsendarlandet, og sprayast mot vektorinsekt rett før avgang. Helsesertifikat og identifikasjonsdokument må til ein kvar tid følgje dyra medan dei oppheld seg i Fellesskapet. Det er berre tillate å ha hest i transitt frå eit tredjeland til eit anna dersom tredjelandet dei kjem frå er godkjent for mellombels opphald for registrerte dyr. Slike dyr må følgjast av transittsertifikat utarbeidd eller godkjent av Mattilsynet. Mattilsynet kan gje fritak frå kapittel II og III når det gjeld dyr av hestefamilien som: 1) blir ridd eller tekne med for sportslege eller fritidsmessige formål langs vegar i Sverige og Finland nær grensa mot Noreg. 2) tek del i kulturelle eller liknande arrangement eller i aktivitetar tilrettelagt av autoriserte lokale organ som held til i Sverige og Finland nær grensa mot Noreg. 3) berre skal beite eller arbeide i kortare tid i Sverige eller Finland nær grensa mot Noreg. Mattilsynet kan også frita frå andre krav i denne forskrifta og setja vilkår for slikt fritak. Dette gjeld særskilt for trav- og galoppbanar og liknande. Alle utgifter i samband med inn- og utførsel av levande dyr av hestefamilien er det offentlege uvedkommande. Landbruksdepartementet kan på kort varsel og utan vederlag til importør eller eksportør, stoppa innførsel eller utførsel av dyr av hestefamilien dersom særskilde tilhøve når det gjeld avsendarlandet sin dyrehelsesituasjon eller andre tilhøve skulle tilseie det. Forsettleg eller aktlaust brot på denne forskrifta eller føresegner og vedtak gitt i mehald av forskrifta, er straffbart etter matloven §28. Denne forskrifta blir sett i verk 1. januar 1999. Frå same dato opphevast forskrift av 1. juli 1994 nr. 708 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av levende dyr av hestefamilien innenfor EØS. |
lovdata_cd_30866 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.787 | For driftsbygninger for jord eller skogbruk skal bygningsloven gjelde med unntak av §72 §73. Med den begrunnelse som følger av bestemmelsene i bygningslovens §81, kan bygningsrådet gjøre de unntak fra lovens materialrettslige regler som det i hvert enkelt tilfelle finner forsvarlig. 24. juni 1985 nr. |
lovdata_cd_29729 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.919 | I Hornindal kommune kan det i 3 år frå iverksetjinga av plan- og bygningslova av 14. juni 1985 med endringar, jfr. ot.prop. nr. 57 (1985/86), ikkje setjast i verk arbeid eller tiltak som nemnt i §81, §84, §86a, §86b og §93 i same lov, samt frådeling til slike føremål utan etter samtykkje frå bygningsrådet før området kjem inn i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det same gjeld andre tiltak som kan skape store vanskar for planlegginga. Anlegg som blir fremja etter godkjent vegplan etter veglova, er unnateke frå desse reglane. (II 1986 s 589) 20. juli 1989 nr. 866. |
lovdata_cd_28365 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.759 | Eiendom må ikke deles på en slik måte at det ved delingen oppstår forhold som strider mot denne lov, forskrifter eller vedtekt. Heller ikke må eiendom deles slik at det dannes tomter som etter bygningsrådets skjønn er mindre vel skikket til bebyggelse på grunn av sin størrelse eller form. Bygningsrådet kan sette som vilkår for å gi delingstillatelse at eiendommer som har samme eier og som skal nyttes under ett, blir sammenføyd i grunnboka, jf. lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) §4-3. Før tillatelse gis, skal bygningsrådet dessuten påse at det foreligger nødvendig samtykke til deling etter annen lovgivning, jf. §95, som gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Til §65 første ledd: |
lovdata_cd_22506 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.501 | Forskrift for bevillingssaker etter alkohollova, Vestnes kommune, Møre og Romsdal. Fastsett av Vestnes kommunestyre 5. november 1998 med heimel i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. §1-7d. 1. Planen gir retningsliner for Vestnes kommune sin alkoholpolitikk for tidsrommet 1998 - 2000. Dei einskilde søknader om sals- og skjenkeløyve for alkoholhaldig drikk vert å handsame i samsvar med dei alkoholpolitiske prinsipp som går fram av handlingsplanen. 2. Vestnes kommune har som målsetting å redusere sosiale og helsemessige skader gjennom redusert forbruk av alkohol. 3. Løyveperioden vert sett til 4 år og følgjer kommunestyrevalperioden. 4. Sals- eller skjenkeløyve skal kunne nektast på grunnlag av negativ uttale frå politi om søkar sin vandel når tilhøvet knyttar seg til alkohollova eller anna lovgjeving som har samanheng med alkohollova sitt føremål, eller uttale frå skatte- og avgiftemyndigheitene om vandel i høve til denne lovgjevinga. 5. Ved tildeling av løyve skal det leggast vekt på om søkar kan sjåast som egna til å ha sals- eller skjenkeløyve. Ved fornying av løyve skal det også takast omsyn til søkjar si tidlegare utøving av løyvet med omsyn til: - reklamereglar. 6. Avgrensingar: - Det vert ikkje gjeve alminneleg skjenkeløyve som fast ordning for bevertningsstadar i tilknyting til idrettsanlegg, i idrettshallar, o.l. Det vert ikkje gjeve skjenkeløyve ved idrettsarrangement. - Det vert ikkje gjeve alminneleg skjenkeløyve for bevertningsstadar i umiddelbar nærleik av skular og barnehagar. Dette må ikkje gjelde allereie etablerte bevertningsstadar. - Det vert ikkje gjeve alminneleg skjenkeløyve ved arrangement som er berekna bl.a. på barn og unge. - Det vert ikkje gjeve alminneleg skjenkerett for bevertningstadar i tilknyttning til butikksenter. 7. Ved tildeling av løyve skal skjenkelokalet si plassering, sin storleik og standard samt målgruppe for verksemda tilleggast vekt. Det same gjeld negative erfaringar med tidlegare driftsform, trafikale og ordensmessige problem og omsyn til lokalmiljøet for øvrig. 8. Følgande typer verksemd kan tildelast løyve og med aldersgrense for å kome inn slik det er spesifisert i punkta under: - Det skal krevast bestilling og servering ved borda. Etter særskilt vurdering kan dette kravet fråvikast. - Det vert krevd kjøkken som held ope til minimum ein time før ordinær stengetid, kokk og serveringspersonale, fast meny eller à la carte av eit vist omfang med bl.a. varme middagsrettar. - Brennevinsløyve kan gjevast i tillegg til øl- og vinløyve. - Aldersgrense 18 år etter kl 22.00. - Brennevinsløyve kan gjevast i tillegg til løyve for øl og vin. - Aldersgrense 18 år. - Øl- og vinløyve kan gjevast. - Løyve kan gjevast til slutta lag. 9. Følgande skjenketider vert fastsett for bevertningsstadar: - Skjenking skal avsluttast seinast kl 01. - Skjenking skal avsluttast seinast kl 23. g) Fredag og laurdag skal skjenkinga avsluttast kl 01.30. Konsum av utskjenka alkoholholdig drikk må opphøyre seinast 30 minutt etter skjenketida sitt utløp. Lukketidspunktet for bevertningsstadane skal vere 30 minutt etter skjenketida sitt utløp. 10. Løyvepliktig øl i butikk kan selgast til kl 20.00 på kvardagar og til kl 18.00 på dagar før søn- og helligdagar. 11. Talet på alminnelege skjenkeløyver for øl, vin og brennevin bør ikkje overstige 4. 12. Talet på salsløyver for øl bør ikkje overstige 9. 13. Kommuen skal informere alle eigarar av forsamlingslokale om lova sitt krav til ambulerande løyve ved alkoholservering. Det skal ikkje skjenkast alkohol i kommunen sine egne lokale. I samarbeid med politiet vert det iverksett tiltak mot ulovleg skjenking. 14. Alle søknadar om løyve skal gjennomgå ei konkret vurdering, mellom anna med omsyn til om normaltidene for sal og skjenking skal kunne fråvikast i einskilde høve. Gjelder for: Elverum kommune, Hedmark. |
lovdata_cd_9587 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.938 | 2. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, sikrings-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed. 3. Gjennomføring av ordinær, daglig militær øvingsvirksomhet. |
maalfrid_114092a811c3df3ae00a68f2091b2962c2217812_11 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.764 | Dette kapitlet dekker emner som i Finansdepartementets veiledning til kvalitetssikring av store offentlige prosjekter kalles behovskapittel, strategikapittel og kravkapittel (Finansdepartementet, 2011). Vi presenterer i rapporten en nytte-kostnadsanalyse av tiltaket «gratis kart- og eiendomsdata». Med «kart- og eiendomsdata» mener vi de data som er listet i Miljøverndepartementets dokument Strategi for åpne kart- # og eiendomsdata (Miljøverndepartementet, 2013a). Miljøverndepartementet deler kart- og eiendomsdata inn i henholdsvis nasjonale kartdata, posisjoneringstjenester, eiendomsdata og detaljerte kartdata. Kartverket (f.eks. Kartverket, 2013) benytter kategoriene geodata land, geodata sjø, posisjonsdata og eiendomsdata. I den grad det er nødvendig å være spesifikk, bruker vi Miljøverndepartementets inndeling i denne rapporten. Innen hver kategori finnes det ulike underkategorier av data. Kart- og eiendomsdata administreres, kvalitetssikres og tilrettelegges av Kartverket. Vi sammenlikner tiltaket «gratis kart- og eiendomsdata» med alternativet «prisede kart- og eiendomsdata». En nærmere presisering av prismodell og –nivå i prisingsalternativet følger nedenfor i den detaljerte analysen. Høsten 2013 ble viktige nasjonale kartdata gjort gratis, og før dette var enkelte data allerede gratis. Valget av «prisede kart og eiendomsdata» som sammenlikningsgrunnlag innebærer at noe av fordelen ved gratis kart- og eiendomsdata i prinsippet allerede er tatt ut. Våre anslag er imidlertid såpass runde at det i praksis neppe gjør så stor forskjell. Det er også behov for å drøfte et provenynøytralt tiltak, dvs et tiltak der man forsetter å betale for kart- og eiendomsdata, men kanskje innretter betalingen på en annen måte. Vi drøfter det provenynøytrale tiltaket som en modifikasjon av hovedtiltaket gratis data. FAD (2013) skriver: «Det offentlige samler inn og produserer betydelige mengder informasjon til ulike formål. Dette materialet, heretter betegnet som data, er regulert gjennom forskjellige regelverk, men når det gjelder andres tilgang og videre bruk av dataene, er det offentleglova som er utgangspunktet. Hovedregelen i offentleglova er at offentlige etater skal stille sin informasjon gratis til disposisjon for publikum og næringsliv. Informasjonen skal kunne brukes til ethvert formål. 1 Nærmere bestemt kartdata og rasterdata i seriene N50, N250, N500 og N1000; landsdekkende digitale terrengmodeller i oppløsning 10x10 meter og 50x50 meter; Vegdatabase og Elveg; administrative grenser inklusive sjøgrenser. Kilde Miljøverndepartementet (2013a). 2 Blant annet stedsnavn Norge, internettjenester for visning av kartbilder (visningstjenesten), N2000 og N5000 kartdata og rasterdata. Kilde Miljøverndepartementet (2013a). 3 http://lovdata. |
lovdata_cd_62331 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.82 | Publisert: Somb-1985-15 (1985 51) Sammendrag: Krigspensjon spesialisterklæring om krigsseilersyndromet. Krav om krigspensjon etter reglene i to tilleggslover til krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946: tilleggslov av 29. juni 1951 nr. 34 kap. IV og tilleggslov av 22. mars 1968 nr. 2. - A ble tilkjent 30 krigspensjon etter 1951-loven og ingen pensjon etter 1968- loven. Etter at saken var avgjort i Trygderetten, klaget han til ombudsmannen. - Ombudsmannen pekte på at avgjørelsen syntes uforenlig med en uttalelse som forelå fra spesialist i psykiatri, der A's lidelser var vurdert som direkte utslag av det såkalte krigsseilersyndromet. Ombudsmannen fant det overraskende at denne erklæring ikke var direkte kommentert og vurdert av Rikstrygdeverket og Trygderetten. Klagen til ombudsmannen ledet til at saken ble gjenopptatt for Trygderetten. A ble nå tilstått 70 krigspensjon, og han ble også godkjent som pensjonsberettiget etter 1968-loven. Saksgang: (Sak 543/84) A var tilkjent pensjon etter invaliditetsgrad 30 etter 1951-loven og ingen pensjon etter 1968-loven. Saken hadde vært oppe for Trygderetten to ganger, i 1980 og 1984. I mai 1984 klaget han videre til ombudsmannen og fremholdt at han var 100 invalid som direkte følge av krigspåkjenninger. Ifølge egen vurdering var han berettiget til full pensjon, også etter 1968-loven. 1968-lovens §3 lyder: «Personer som omfattes av §1 og §2 og som har fått sin ervervsevne varig nedsatt, har rett til ytelser etter bestemmelsene i lov om krigspensjonering for militærpersoner eller lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, med mindre det er åpenbart at det ikke kan være sammenheng mellom tap av ervervsevne og tjeneste eller fangenskap som nevnt i §1. Rett til ytelser etter første ledd inntrer dog bare når tapet i ervervsevne utgjør minst 50 prosent. Etter å ha innhentet sakens dokumenter fra Rikstrygdeverket, skrev jeg 1. august 1984 til Trygderetten: Jeg har ved min gjennomgåelse av saken festet meg ved forholdet til spesialisterklæring avgitt av overlege i psykiatri B, datert 3. august 1981. Denne har følgende konklusjon: «Alt i alt har denne søkeren samtlige symptomer som inngår i krigsseilersyndromet og har dette syndrom i maksimal grad, En mann på 73-74 år skulle ikke normalt sett være så eldet og så svekket og man kan efter hustruens opplysning følge dette som en jevn utvikling over mange år, At de to indremedisinere har heftet seg ved hans angina pectoris og hypertensjon anser jeg som naturlig utfra deres forutsetninger og deres manglende øyensynlige kjennskap til krigsseilersyndromet, ellers ville dette vært klarlagt for mange år siden. Efter min oppfatning var hans arbeidsinntekt i 1977 godt under halvparten av det han ville ha tjent om han ikke hadde vært krigsskadd særlig på bakgrunn av hans status og funksjon som sjømann. Etter min oppfatning var søkeren over 50 ufør i 1977, hadde vært det i flere år, antagelig helt fra 1973 og det var bare jobbens letthetsgrad som gjorde at han i det hele tatt kunne arbeide og at han er definitivt 100 arbeidsufør fra 1976 da han fremsatte søknaden. Rikstrygdeverket har i oversendelsesbrev 3, november 1982 til Trygderetten referert til erklæringen slik: «I sin spesialisterklæring av 3. august 1981 uttaler psykiateren overlege B at den ankende part har samtlige symptomer som inngår i krigsseilersyndromet. Overlegen er av den oppfatning at den ankendepart var 50- ufør allerede i 1977. Overlegen fremholder at det bare var jobbens letthetsgrad som gjorde at han i det hele tatt kunne arbeide, og at han var 100/c arbeidsufør da han fremsatte krav om pensjon i 1976. Rikstrygdeverket finner ikke at det er fremkommet nye opplysninger som kan føre til noen endring i de standpunkter som tidligere er tatt i saken. Overlege B beskriver den ankende parts tilstand idag, da han er 75 år gammel og har hatt angina pectoris og hypertensjon i en årrekke. Det er ikke usannsynlig at han også har en arteriosklerotisk betinget ecephalopati. Det kan ikke sees å være fremlagt opplysninger som godt gjør at de godkjente krigsskader er forverret i en slik grad at det medfører endring i fastsettelsen av invaliditetsgraden. Den ankende part var i arbeid til han var 70 år gammel, med jevnt stigende inntekter. Han var således i arbeid så lenge det kunne forventes at han skulle være yrkesaktiv. De siste 3 år han var i arbeid hadde han følgende inntekter: 1974: kr. 37.400. 1975: » 49.100. 1976: » 59.000. Rikstrygdeverket finner ikke at det har skjedd slike vesentlige endringer i den ankende parts medisinske eller ervervsmessige forhold som gir grunnlag for forhøyelse av den ankende parts krigspensjon. Trygderetten har i premissene for sin kjennelse av 12. april 1984 ikke engang uttrykkelig omtalt overlege B's uttalelser, men begrenset seg til å si man «i det vesentlige» har kunnet slutte seg til ankemotpartens anførsler. Det står også: « - - - Retten er enig med Rikstrygdeverket i at det ikke kan sees å foreligge nye opplysninger i saken som kan rokke ved det faktiske grunnlag for Trygderettens kjennelse av 23. april 1980. Retten er således enig i at det ikke i forbindelse med den nye saken er fremkommet opplysninger av medisinsk eller ervervsmessig art som tilsier at den ankende parts ervervsevne i yrkesaktiv alder var redusert med mer enn 30 prosent. Heller ikke kan det sees å foreligge noen saksbehandlingsfeil eller feil med hensyn til lovanvendelse. Avgjørelsen i saken synes å være uforenlig med overlege B's erklæring. Ut fra vanlige krav til premisser er det da overraskende at innholdet i erklæringen ikke er direkte kommentert og vurdert. Blant forhold man kunne ventet drøftet, er betydningen av psykiatrisk ekspertise i saker av denne karakter. - I oversendelsesskriv av 26. august 1981 fra trygdekontoret til Rikstrygdeverket ses anført følgende: «Det er meget som tyder på at det for flere år siden burde vært innhentet spesialisterklaering fra psykiater. Overlege B har selv pekt på forskjellen mellom en psykiatrisk og somatis/indremedisinsk angrepsvinkel i slike saker. Han ser A's lidelser som utslag av det såkalte «krigsseilersyndromet», og hevder at manglende kjennskap til dette syndrom har vært avgjørende for sakens utvikling. Da Rikstrygdeverket og Trygderetten har unnlatt å kommentere disse synspunkter mer direkte, ber jeg om at det gis slik uttalelse nå. Jeg ba også om en nærmere klargjøring av hvilken betydning det bør legges på faktiske lønnsinntekter i saker som dette: «- - - Rikstrygdeverket synes for sin del å ha lagt stor vekt på oppgaver som er fremlagt over klagerens lønnsinntekter i de siste yrkesaktive år (1970-76). over et visst nivå uten videre avskjærer ethvert senere pensjonskrav, eller om faktiske lønnsinntekter bare ses som et middel til belysning av spørsmålet om invaliditetsgrad. Jeg ba videre om en kommentar til disse spørsmål: «Når de faktiske lønnsinntekter vies så vidt stor oppmerksomhet, reiser det under enhver omstendighet spørsmål om hva inntektene skal måles mot. Spørsmålet er viet oppmerksomhet av overlege B, som mener at man må sammenligne med den lønn klager ellers kunne forventet ut fra «status og funksjon som sjømann». - - - Rikstrygdeverket og Trygderetten har så vidt jeg kan se ikke kommet inn på noe av dette. Det melder seg også den reaksjon at man ved en sammenlignende vurdering av faktiske og forventede inntekter som antydet foran, lett kan komme til å se helt bort fra sykdom og lidelser som ikke har manifistert seg i tap av inntekt. Klageren har i brev til myndighetene vært inne på lidelser som har ledet til avbrekk i arbeidstjeneste, hjemsendelser fra sjøen m.v. At han tross alt kunne fortsette i arbeid helt frem til 1976, er av overlege B forklart med «jobbens letthetsgrad», hvilket refererer til vaktmannsjobben ved D. Resultatet av dette ble gjenopptakelse av saken for Trygderetten med vanlig forberedende behandling i Rikstrygdeverket, som i brev 11. februar 1985 til A bl.a. uttalte: «Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 §8 tredje ledd har slik ordlyd: «Ved bedømmelsen av tapet av ervervsevne skal det tas hensyn tilskadedes muligheter for ervervsmessig inntekt før og etter skaden. Det kan også tas særskilt hensyn til skadens medisinske art og størrelse. Hensett til størrelsen av Deres krigsbetingede medisinske invaliditet samt Deres tap i arbeidsevne finner Rikstrygdeverket at De har krav på 70 prosent krigspensjon fra 1. september 1975. Saken er fra samme tidspunkt også godkjent etter lov av 22. mars 1968 om tillegg til krigspensjoneringslovene av 1946. I brev s.d. fra Rikstrygdeverket til Trygderetten heter det: «Vi vil gi slik merknad: Ved fastsettelse av uføregrad vurderes vedkommende mot de inntekter han ville ha hatt uten godkjent krigsskade, herunder brudd i yrkesskarriere som godkjent krigsskade har medført. Ved tidligere behandling av saken har Rikstrygdeverket lagt til grunn at vedkommendes yrkesaktive liv var slik det kunne forventes av en person med den yrkesbakgrunn han hadde. Vi fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at helsemessige plager hadde hatt stor betydning i yrkessammenheng. Han seilte til sjøs utover vanlig pensjonsalder for sjømenn og hadde senere lettere arbeid i land til han fylte 70 år. Han hadde inntektsgivende arbeid lenger enn det som er vanlig for arbeidstagere. Henvisningen til arbeidsinntektene fra 1970 var for å belyse at inntektsnivået var stabilt og på høyde med det som kunne forventes av en person som hadde nådd pensjonsalder i det yrket han var utdannet for. Vi fant ikke at overlege B sin erklæring endret vurderingen som er gjengitt foran. Det ble lagt til grunn at B beskrev tilstanden til en 75 år gammel person - altså 5 år etter at han sluttet som yrkesaktiv. Vi fant å måtte legge avgjørende vekt på de opplysninger som lå nærmere tidspunktene da det skjedde endring i yrkeslivet. Rikstrygdeverket har i lys av brevet fra Sivilombudsmannen vurdert saken på nytt. Vi har funnet at det ut fra någjeldende praksis bør legges større vekt på de helseplager som var årsak til at han sluttet til sjøs. Vi viser til det anførte i brev av 26. august 1981 fra C trygdekontor om at det for flere år siden burde vært foranlediget innhenting av psykiatrisk spesialisterklæring. Rikstrygdeverket finner at vedkommende ikke skal ha «ansvaret» for eventuelle bevismangler som følge av at slik erklæring ikke ble innhentet. Rikstrygdeverket legger til grunn at godkjent krigsskade gjorde at han sluttet til sjøs i 1970. Vi anser det imidlertid ikke godtgjort at det var slik årsak som gjorde at han sluttet i arbeidslivet 70 år gammel. Det vises i denne sammenheng til kopi av brev av 5.11.1976 fra D til vedkommende hvor det fremgår at det ikke var anledning til å fortsette i bedriften etter fylte 70 år. Kopien er tilsendt etter henvendelse fra Rikstrygdeverket vedrørende adgangen til å fortsette i bedriften etter fylte 70 år. Vi vil forøvrig bemerke at det er sjelden at personer som er ansatt hos andre arbeider utover nevnte alder. Med dette utfall i gjenopptakelsessaken hadde klagen for så vidt ført frem og jeg kunne avslutte klagesaken som ordnet. Somb-1985-14 Underretning om utfallet i klagesak før begrunnelsen er utformet - utdanningslån. |
lovdata_cd_32240 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.757 | I Tromøy kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 ikke settes iverk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet, før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling som vil vanskeliggjøre planlegging. (II 1986 s 434) 12. mai 1989 nr. 675. |
maalfrid_ed943b52a21ed8e78031100b008c42426a447d40_2 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.743 | Glomma Kraftproduksjon AS er oppført i NVEs database for vassdragsanlegg med fem dammer, hvorav to er vedtatt i konsekvensklasse 2. Selskapet er heleid av Akershus Energi AS. Det var NVEs inntrykk etter revisjonen at Glomma Kraftproduksjon har utviklet et internkontrollsystem som fungerer for å kunne ivareta krav til damsikkerheten og at organisasjonen innehar mye god kompetanse. Krav Forskrift om internkontroll etter vassdragslovgivningen (IK-vassdrag) § 5 Innholdet i internkontrollen Avviket Internkontrollsystemet oppfyller ikke krav til innhold. Dokumentasjon Internkontrollsystemet til Glomma kraftproduksjon Hvordan lukke Bekreftelse på revidert internkontrollsystem sendes NVE innen angitt frist. Følgende punkt skal være oppfylt: Referanse til gjeldende regelverk (NVEs nettsider/lovdata), samt oppdaterte referanser i hele internkontrollsystemet. Revidere beskrivelser av ansvar og rapporteringsplikt iht. damsikkerhetsforskriften kapittel 2. Rutine for interne revisjoner for internkontrollsystemet for vassdragsanlegg. Frist for lukking 1. |
lovdata_cd_7538 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.456 | Gjelder for: Reinøykalven naturreservat, Måsøy kommune, Finnmark. |
lovdata_cd_3774 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.392 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er Langmyra, en del av gnr./bnr, 85/1, 85/3, 85/4, 90/6, 90/8, 90/9 og 90/12 i Halden kommune, Østfold fylke, ved kgl.res. av 22. desember 1978 fredet som naturreservat. Det fredete areal er ca. 360 dekar. |
lovdata_cd_48751 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.81 | 64. Som nevnt under punkt 21 kan virksomheter som ikke har status som krigstidsoppsetning, unntaksvis søke om utsettelse under Gruppe 2 B. Slike henvendelser skal rettes til fylkesarbeidskontorene, som behandler søknadene i samråd med fylkesberedskapskontorene og for øvrig etter Arbeidsdirektoratets retningslinjer. 65. Hvis en mottatt søknad om utsettelse kan begrunnes ut fra samfunnsmessige interesser, skal den sendes Arbeidsdirektoratet som avgjør den videre behandling. Hvis et fylkesarbeidskontor finner at en søknad ikke kan begrunnes ut fra et samfunnsmessig helhetssyn, skal saken returneres til søkeren med opplysning om dette. Forsvarets behandling av meldinger og søknader om fritak eller utsettelse. |
government_nb_prp_id212235 | government_nb | 2,021 | no | 0.873 | Regjeringen ønsker å styrke den lokale velferden. Det vil si økt innsats for - helse, omsorg, skoler, barnehager og kultur. I tillegg er det ønskelig at kommunene forsterker sin rolle i forhold til lokal næringsutvikling. Innbyggerne må tilbys likeverdige levekår over hele landet. For å oppnå dette kreves en sterk offentlig sektor basert på fellesskapsløsninger og et levende folkestyre. Regjeringen ønsker å legge til rette for at kommunesektoren skal kunne levere kvalitativt gode tjenester på en effektiv måte, være serviceorienterte og være en god arbeidsplass. Kommunene har ansvaret for sentrale velferdstjenester til sine innbyggere. I et land som vårt vil det alltid være behov for lokale tilpasninger og prioriteringer. Behovene er ikke nødvendigvis de samme på Nordkapp som i Kristiansand. Det er lokaldemokratiet i kommunene som kan komme fram til de beste løsningene. Regjeringens ansvar er å sikre samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer, og å legge til rette for at kommunene får det nødvendige handlingsrommet. Kommunene må på sin side ta sin del av jobben og levere tjenester av høy kvalitet. Veksten i de økonomiske rammene gir klare forventninger om både flere og kvalitativt bedre kommunale tjenester. Serviceorienterte kommuner må møte innbyggerne på en slik måte at de føler seg verdsatt og respektert, samtidig som de gis de tjenestene de har behov for. Særlig innen eldreomsorg og skole skal det satses på kvalitative forbedringer, samtidig som tilbudet utvides. For å kunne lykkes i dette må kommunene for det første opprettholde den finansielle balansen. Et økonomisk uføre kan aldri gi grunnlag for effektiv kommunal drift. Videre må det satses på fortsatt fornying og effektivisering. Dette krever at kommunene går inn i egen organisasjon for å vurdere om tingene gjøres på rett måte. Arbeidstakerne og deres organisasjoner må involveres i dette arbeidet. At kommunene skal være en god arbeidsplass er ikke bare viktig for at jobben skal bli gjort best mulig, men er også et mål i seg selv. I dag er en av fem arbeidstakere sysselsatt i kommunal sektor. Kommunen er ikke bare en tjenesteprodusent, men også et lokalsamfunn. For å ivareta rollen som samfunnsutvikler, må kommunen evne å være en arenabygger som frivillig sektor og næringslivet kan spille på lag med. På sikt kan et slikt samarbeid kunne bidra til mangfold, ikke bare i lokalsamfunnet og dets ulike aktiviteter, men også til forbedringer i tjenestetilbudet. Målsetningene er mange, og for å oppnå resultater er det grunnleggende at kommunene, både ansatte og politikere, i alle saker opptrer slik at de oppnår tillit både som tjenesteprodusent, samfunnsutvikler og demokratisk arena. Et levende lokaldemokrati innenfor rammene av kommunene er grunnsteinen i det nasjonale folkestyret. Kommunen er lokalbefolkningens eget organ for løsning av viktige fellesoppgaver. Her gis innbyggerne muligheter for politisk deltakelse og til å utøve innflytelse over utviklingen av nærmiljøet og hvordan kommunale velferdstjenester skal se ut. Lokaldemokratiet må bygges rundt de representative institusjonene i kommunene. Kommunestyret har et overordnet styrings- og samordningsansvar og stilles til ansvar overfor velgerne ved valg hvert fjerde år. Det er viktig at kommunestyret oppfattes som kommunens viktigste beslutningsorgan. Både staten og kommunen må legge til rette for at det oppleves som attraktivt å delta i kommunalt styre og stell ved at deltakelse gir innflytelse. Regjeringen vil også framover legge vekt på å styrke det kommunale handlingsrommet. Mange mennesker viser et bredt engasjement for lokalsamfunnet og det kommunen steller med. Det kan være meninger om utbyggingsoppgaver, hvordan velferdsoppgaver løses eller det kan være gjennom egen innsats i frivillige organisasjoner. Slikt engasjement er med på å stimulere lokaldemokratiet, og kommunene bør legge til rette for folks engasjement. Dette kan gjøres ved å etablere arenaer for deltakelse, praktisere åpne beslutningsprosesser, informere innbyggerne og sørge for at det skjer en tilbakemelding fra innbyggerne til kommunen. Kommunene tar i økende grad i bruk moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å bedre kommunikasjonen med innbyggerne. Lokalt engasjement kan også bygges gjennom de frivillige organisasjonene. Kommunene bør derfor legge til rette for et livskraftig organisasjonsliv i kommunene. Det er nødvendig med et godt samspill mellom det representative lokaldemokratiet og det engasjementet innbyggerne viser mellom valgene. Selv om det er innenfor rammen av det representative demokratiet at kommunens beslutninger fattes, vil ofte avgjørelser her tjene på at det kommer korrektiv og initiativ direkte fra innbyggerne. I denne sammenhengen er lokalpolitikernes ombudsrolle viktig. Ombudsrollen innebærer at politikerne tar sitt forhold til velgerne og innbyggerne på alvor. Dette betyr både at man som folkevalgt er åpen for kontakt og diskusjon med innbyggerne, og at man holder seg godt informert om innbyggernes holdninger og tilfredshet med hva kommunen leverer. Gjennom en aktiv ombudsrolle vil lokalpolitikeren bli bedre i stand til å ivareta sin styringsrolle slik at informasjon, ønsker og krav fra kommunens innbyggere kan omgjøres til aktiv kommunal handling. Nærhet mellom folkevalgte og innbyggerne vil også være med å styrke kommunens legitimitet og omdømme. Kommunene er som demokratiske institusjoner avhengige av innbyggernes tillit. Denne tilliten betyr mye for kommunesektorens omdømme. Et dårlig omdømme vil ha mange negative virkninger. Det er derfor av stor betydning at kommunesektoren kan opprettholde et godt omdømme. I den senere tid har det i media imidlertid vært fokusert på uheldige forhold i enkelte kommuner. Dette gir grunn til å legge økt vekt på betydningen av arbeidet med den etiske standard i kommunenes virksomhet. Arbeidet må forankres i kommunene selv. Arbeidet med etiske standarder og tiltak mot regelbrudd må foregå lokalt - i den enkelte kommune - med sikte på en bevisstgjøring hos hver enkelt ansatt og folkevalgt. Sentrale aktører som KS har en tilretteleggende og veiledende funksjon i dette arbeidet. I løpet av våren vil KS avholde flere regionale seminarer om temaet. Videre vil det i forbindelse med satsingen «Smilende kommuner» bli lagt opp til tiltak for å bedre sektorens omdømme. Det tas sikte på at dette skal skje i et samarbeid mellom KS, arbeidstakerorganisasjonene og Kommunal- og regionaldepartementet. Departementet vil også ta initiativ til å sette ned et utvalg som blant annet skal vurdere om regelverket i tilstrekkelig grad regulerer ulike roller i forbindelse med bruk av selskaper, og reglene om egenkontrollen i kommunene. Kommunesektoren yter i stor grad nasjonale velferdstjenester rettet mot bestemte aldersgrupper av befolkningen, først og fremst barnehager, grunnskole, videregående opplæring og pleie- og omsorgstjenester. Den demografiske utviklingen i befolkningen er derfor av stor betydning for utgiftsnivået i sektoren. Beregninger fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) indikerer at forventet befolkningsutvikling i 2007 anslagsvis kan medføre merutgifter for kommunesektoren til drift av velferdstjenester på om lag 1,4 milliarder kroner. Disse anslagene forutsetter uendrede gjennomsnittskostnader i tjenesteproduksjonen, dvs. at verken dekningsgrad, standard eller produktivitet endres når antallet i en gitt aldersgruppe endres. Av anslaget på 1,4 milliarder kroner gjelder 330 millioner kroner kommunene og 1 070 millioner kroner fylkeskommunene. Den sterke utgiftsveksten i fylkeskommunene skyldes fortsatt sterk vekst i antallet 16-18 åringer. I kommunene øker antallet eldre over 90 år, men den utgiftsveksten dette innebærer vil langt på vei bli oppveid av en kostnadsbesparelse fordi antallet barn i barnehage- og grunnskolealder går ned. Videre fram mot 2010 avtar de årlige merutgiftene gradvis, men fylkeskommunene vil fortsatt ha utfordringer knyttet til elevtallsveksten i videregående opplæring. Fra 2006 til 2030 anslår SSB at befolkningen vil øke med i overkant av 760 000 innbyggere. Samtidig vil befolkningssammensetningen endres sterkt. Fra 2010 og utover vil de store barnekullene fra de første etterkrigsårene bli pensjonister, og føre til økte utgifter knyttet til aldersgruppen 67-79 år. De store kostnadene grunnet eldrebølgen vil likevel først komme i tiåret fra 2020. Mellom 2020 og 2030 antas den årlig veksten i antallet 80-89 åringer å være nærmere 10 prosent. Også den generelle samfunns- og velstandsutviklingen i samfunnet har ført til endrede krav til kommunesektoren. Parallelt med at den private velstanden øker, øker forventningene til kommunal tjenesteyting. Utdanningsrevolusjonen og velferdsøkningen har ført til at innbyggerne forventer både høyere kvalitet og større grad av brukertilpasning av tjenestene som tilbys. Gode, brukertilpassede tjenester kan bare oppnås i samspill mellom brukeren, de ansatte og kommunen. Regjeringen er derfor seg bevisst den ressurs de ansatte representerer. Med ansatte som medspillere legger vi et godt grunnlag for bedre tjenester. Størrelsen på kommunal tjenesteyting gjenspeiles i at hver femte sysselsatte arbeider i kommunal sektor. Andelen som arbeider i kommunal sektor har vært relativt konstant de siste årene, noe som indikerer at sysselsettingen i sektoren har økt på linje med økningen i arbeidsstyrken i landet. Ut fra anslag utarbeidet av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi økte tjenesteproduksjonen fra 2003 til 2004 innen barnehage-, grunnskole og pleie- og omsorgssektoren i alt med 1,7 prosent. Særlig i barnehagesektoren ble tilbudet utvidet. Økningen i antall årsverk innen de samme områdene var på 1,5 prosent. At tjenesteproduksjonen økte relativt mer enn årsverksinnsatsen kan skyldes bedring i produktiviteten, men kan også ha sammenheng med nedgangen i sykefraværet i 2004. Foreløpige KOSTRA-tall fra SSB for 2005 indikerer at innenfor pleie og omsorg, grunnskole og videregående opplæring har tjenestetilbudet økt om lag i takt med antall elever og antall eldre. Regjeringen vil styrke tjenestetilbudet i kommunene. Sentralt står målsetningen om 10 000 nye årsverk innen omsorgstjenestene innen utgangen av 2009. Regjeringen legger gjennom høy inntektsvekst både i 2006 og 2007 til rette for at målet nås. Kommunene må følge opp gjennom sine prioriteringer. Kommunene oppnådde gjennomgående gode driftsresultater i 2005 og har nå langt på vei oppnådd økonomisk balanse. Samtidig er det bred enighet om at kommunesektoren ikke bruker tilstrekkelige ressurser på vedlikehold av kommu-nal bygningsmasse. Bedringen i den økonomiske balansen ut fra økt inntektsramme i 2006 og 2007 kombinert med gradvis lavere merkostnader grunnet endringer i alderssammensetningen i befolkningen, gjør at regjeringen har forventninger om at kommunene skal klare å forbedre tjenestetilbudet i årene framover. I hvilken grad dette målet nås, vil også avhenge av om sektoren lykkes med omstilling, effektivisering og nytenking. Sektoren må ta et helhetlig ansvar for omstillingsarbeidet, og det lokale effektivitetsarbeidet i tjenesteproduksjonen må videreføres. Betydningen av fornyingsarbeidet understrekes ved at utfordringene knyttet til befolkningssammensetningen og tilgangen på arbeidskraft vil bli forsterket i årene som kommer. Fram mot 2030 vil økningen i antallet eldre kombinert med en forventet generell etterspørselsvekst i befolkningen etter bedre og kanskje nye tjenester på grunn av et økt forventingsnivå og teknologiske nyvinninger, gi store utfordringer. Økte utgifter til pensjoner vil samtidig gi en krevende situasjon for offentlige finanser samlet sett. Andelen av den totale befolkningen som er i yrkesaktiv alder vil dessuten avta sterkt fram mot 2030. Gjennomsnittsalderen blant personer i yrkesaktiv alder vil i tillegg øke sterkt, noe som stiller store krav til å opprettholde en høy sysselsetting, også i de eldste aldersgruppene og blant seniorene i arbeidslivet. Dette er nødvendig for å opprettholde nivået på tjenesteytingen. Sett under ett deltar kvinnene fortsatt mindre enn mennene i arbeidslivet. Dette har til dels sammenheng med at helse- og omsorgssektoren er kvinnedominert og at deltidssysselsettingen er høy innenfor denne næringen. Omfanget av deltid innenfor pleie og omsorg skyldes både ønsker fra ansatte, men og ufrivillig deltid som følge av utlysning av små stillingsbrøker. Sett i sammenheng med at nye generasjoner kvinner både har mer utdannelse og generelt ønsker en høyere yrkesdeltakelse, gir dette et potensial for økt kvinnelig yrkesdeltakelse. Kommunen skal ikke bare være tjenesteprodusent, men bidra til å utvikle gode lokalsamfunn, og skape gode oppvekstvilkår. For å ivareta sin rolle som samfunnsutvikler må kommunen evne å være en arenabygger som frivillig sektor og næringslivet spiller på lag med. Kommunens rolle som samfunnsutvikler fordrer også at kommunen utvikles som en god, skapende arbeidsplass hvor de ansatte er med på laget. Kommunens rolle som tilrettelegger for nyskaping og næringsutvikling er sentral i rollen som samfunnsutvikler. Som et ledd i evalueringen av Kommunal- og regionaldepartementets Stifinnerprogram er det gjort undersøkelser i de åtte deltakerkommunene som viser at næringslivet ønsker at kommunene er en aktiv infrastrukturtilrettelegger. Dette kan for eksempel være gjennom å skape møteplasser for næringslivet i kommunen, stimulere til etablerervirksomhet, og gjennom å ta med næringslivet på råd når næringsplaner skal legges. Samhandlingen med frivillig sektor er et annet viktig aspekt i kommunenes samfunnsutviklerrolle. Frivillig sektor tillegger samarbeidet med kommunene stor betydning, men mange foreninger mener de selv må ta initiativ til kontakt med kommunene. Det kan synes som kommunesektoren har et uutnyttet potensial for en mer utadrettet virksomhet når det gjelder frivillig sektor. Kommunene kan være viktige for frivillig sektor på mange måter – for eksempel gjennom tildeling av ulike økonomiske støtteordninger, å stille til disposisjon bygg eller anlegg for lokalt foreningsliv, utarbeidelse av kommunale planer, eller gjennom ulike partnerskapsprosjekter. Frivillig sektor ønsker at det knyttes tettere bånd mellom kommunen, næringslivet og foreningslivet – her kan kommunen ha en viktig rolle som tilrettelegger. Offentlig sektor er under press, både når det gjelder publikums forventninger og etterspørselen etter tjenester. Det er et behov for løpende prioriteringer innenfor begrensende ressursrammer. Regjeringen mener at oppgavene løses best lokalt, fordi variasjoner i kostnadsforhold og ulike behov for tjenester i kommunene krever lokale tilpasninger. Det er lokaldemokratiet i kommunene som best kan prioritere og samordne tjenesteytingen slik at det oppnås god tilpasning til innbyggernes ønsker og behov og dermed effektive løsninger. Siden kommunene selv får regningen for valgene de tar, gis det samtidig insentiver til kostnadseffektiv drift. Kommunene og fylkeskommunene har et selvstendig ansvar for egen ressursbruk og må tilpasse aktiviteten til inntektene. Regjeringen på sin side må sikre samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer. God lokal tilpasning krever at kommunene gis handlingsrom. Regjeringen vil i minst mulig grad detaljstyre kommunene, og så langt som mulig styre gjennom rammer både når det gjelder økonomi og regelverk. Statens styring av kommunesektoren må balanseres mellom hensynet til et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av bostedskommune, og kommunesektorens behov for å gi tjenester i tråd med innbyggernes ønsker og behov i den enkelte kommune. Rammetilskudd utgjør sammen med skatteinntektene kommunesektorens frie inntekter. Dette er inntekter kommunene og fylkeskommunene kan bruke fritt uten andre føringer enn gjeldende lover og regelverk. For å sikre kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet til å tilpasse tjenesteytingen til innbyggernes behov, er regjeringens prinsipp at kommunesektoren i hovedsak skal finansieres gjennom denne typen inntekter. Minst mulig tilskudd skal komme som øremerkede midler. Disse skal fortrinnsvis gis i en overgangsfase, for eksempel ved oppbygging av en tjeneste eller i tilfeller der et tilskudd bare skal gis til et fåtall kommuner. Siden kommunene og fylkeskommunene har et viktig ansvar for nasjonale velferdstjenester som barnehager, grunnskole, videregående opplæring og pleie- og omsorgstjenester er det likevel naturlig at nasjonale myndigheter kan ta initiativ til reformer og større satsinger innenfor disse sektorene. Gjennomføringen og finansieringen av nasjonale reformer og større satsinger har ofte skjedd utenfor rammefinansieringssystemet ved at det etableres egne øremerkede tilskudd for å finansiere økte drifts- og investeringskostnader. Dette ble for eksempel gjort i forbindelse med handlingsplanen for eldreomsorg, handlingsplanen for psykiatri og barnehagereformen. De øremerkede tilskuddene gir kommuner og fylkeskommuner økonomisk stimulans til utbygging, og for å lette gjennomføringen av reformene blir de som regel utformet slik at de i størst grad tilfaller de kommuner og fylkeskommuner hvor utbyggingsbehovet er størst. Den enkelte satsing kan framstå som vellykket i den forstand at den har bidratt til å styrke tjenestetilbudet innenfor det aktuelle tjenesteområdet i satsingsperioden. Men når flere satsinger ses i sammenheng, kan det være mer uklart om de over tid har hatt noen effekt på kommunenes prioriteringer sammenliknet med rammefinansiering. Kommuner og fylkeskommuner som har foretatt utbygging i egen regi kan også i realiteten ha blitt straffet økonomisk. Slike tilskudd vil derfor på lengre sikt kunne svekke lokale initiativ og nyskapning innenfor velferdstjenestene. Regjeringen mener at det alltid bør vurderes om det er andre virkemidler som kan benyttes i stedet for den typen statlig detaljstyring som øremerking innebærer. Nasjonale velferdsreformer bør i størst mulig grad finansieres gjennom kommunesektorens frie inntekter, eventuelt i kombinasjon med juridiske, eller andre virkemidler. Rammefinansiering legger til rette for fleksibilitet i gjennomføringen av reformer og begrenser uheldige insentivvirkninger, samtidig som lovbaserte virkemidler sikrer at den aktuelle sektoren eller tjenesten blir tilstrekkelig prioritert i de lokale budsjettprosessene. Regjeringen legger vekt på en god og åpen dialog mellom staten og kommunene. Fra og med arbeidet med statsbudsjettet for 2001 har det vært regelmessige konsultasjoner mellom staten ved regjeringen og kommunesektoren ved KS om det kommunaløkonomiske opplegget. Hovedformålet med ordningen har vært å komme til enighet om hva som kan oppnås innenfor kommunesektorens inntektsrammer. Gjennom konsultasjonsordningen er det etablert en fast arena hvor staten (ved regjeringen) og kommunesektoren (ved KS) møtes på politisk nivå for å gjennomgå temaer og saker med betydning for sektoren. Statlig initierte tiltak og reformer kan tas opp i konsultasjonsordningen slik at KS på et tidlig tidspunkt gis anledning til å komme med synspunkter på innretningen av oppgave- eller regelendringer mv. KS kan gjennom ordningen for eksempel bidra med relevante bakgrunnsdata som grunnlag for konsekvensberegninger og bidra til en lettere implementering av reformer og statlig styring. Konsultasjonsordningen skal fortsatt være forbeholdt dialog mellom regjeringen og kommunesektoren. Dette forhindrer imidlertid ikke at KS, arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen på andre arenaer kan inngå forpliktende samarbeid. KS og regjeringen er enige om at konsultasjonsordningen skal utvikles og gjøres mer forpliktende. Utviklingsarbeidet skal gjennomføres i løpet av 2006, slik at arbeidet med kommuneopplegget i statsbudsjettet for 2008 kan skje innenfor rammene av en mer forpliktende konsultasjonsordning. Det legges opp til at de mest sentrale elementene i videreutviklingen av ordningen skal være å arbeide videre med bilaterale samarbeidsavtaler og kostnadsberegninger av reformer i kommunesektoren. Partene har utarbeidet retningslinjer for inngåelse og oppfølging av bilaterale samarbeidsavtaler mellom departementer og KS. Sentralt i retningslinjene er at bruken av samarbeidsavtaler som hovedregel skal reserveres til felles prioriterte områder, fortrinnsvis de store velferdsområdene og nasjonale satsingsområder. Videre skal konsultasjonsmøtene benyttes som faste kontaktpunkter for koordinering av arbeidet med samarbeidsavtaler. En arbeidsgruppe med KS og staten ved de mest berørte departementene skal arbeide videre med sikte på å oppnå tettere samarbeid med KS om kostnadsberegninger av reformer i kommunesektoren. Målet er at KS trekkes med i arbeidet med nye reformer av en viss størrelsesorden på et tidlig tidspunkt, blant annet med sikte på å oppnå enighet om hva som kan oppnås innenfor ulike inntektsrammer. Det skal også utredes hvordan kostnadsberegninger, ved uenighet mellom KS og staten, kan vurderes av uavhengige instanser for å understøtte regjeringens budsjettarbeid. Balanse i kommuneøkonomien er en viktig forutsetning for et best mulig kommunalt tjenestetilbud over tid. Netto driftsresultat er den beste tilgjengelige indikatoren på økonomisk balanse i kommunesektoren. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi har anbefalt at netto driftsresultat for kommunesektoren over tid bør ligge på om lag 3 prosent av driftsinntektene for å gi kommuner og fylkeskommuner anledning til å sette av midler til egenfinansiering av investeringer. For å få et helhetlig bilde av utviklingen i kommunene, må de finansielle indikatorene også suppleres med statistikk som viser utviklingen i tjenesteytingen. Kommunesektoren har vært gjennom en periode med stram økonomi. I 2002 og 2003 var inntektsveksten svak og netto driftsresultat var på et lavt nivå. I 2004 og 2005 har inntektsveksten tatt seg opp. Kommunesektoren har brukt deler av inntektsveksten de to siste årene til å rette opp den finansielle ubalansen. Utfordringen nå blir å opprettholde den finansielle balansen i kommunesektoren. Samtidig har regjeringen klare forventninger om at kommunesektoren skal kunne levere flere og bedre tjenester til innbyggerne. Med det vedtatte økonomiske opplegget for 2006 og ytterligere inntektsvekst i 2007 vil kommunesektoren ha rammebetingelser for å oppnå bedret tjenesteyting. For å opprettholde balansen i økonomien på sikt må det være samsvar mellom oppgaver og ressurser. Merutgifter i forbindelse med statlige initierte reformer som skal gjennomføres av kommunesektoren skal kompenseres. Tilsvarene skal inntektsrammene reduseres dersom kommunene avlastes for oppgaver eller nytt regelverk medfører innsparinger for kommunene. Det vil også være naturlig å vurdere betydningen av demografiske endringer ved fastsettelse av kommunesektorens inntektsrammer. Det er bred enighet om at kommunesektoren ikke bruker tilstrekkelige ressurser på vedlikehold av den kommunale bygningsmassen. Et forsvarlig nivå på vedlikeholdet vil være lønnsomt for kommunesektoren over tid. På kort sikt vil kommunene kunne spare penger på å utsette vedlikeholdet, men over tid vil manglende vedlikehold bli mer kostbart for kommunene enn et forsvarlig løpende nivå på vedlikeholdet. Departementet vil i samråd med KS vurdere å utvikle normtall for løpende vedlikehold i kommunesektoren. Det er i tillegg grunn til å tro at det er et betydelig behov for ekstraordinært vedlikehold for å hente inn et akkumulert etterslep utviklet over tid. Netto driftsresultat for kommunesektoren ble klart styrket i 2004 og 2005. En vesentlig del av netto driftsresultat vil kunne settes av til egenfinansieringer av investeringer i 2006 og i årene framover. Dette vil kunne bidra til å innhente vedlikeholdsetterslepet. Eiendomsforvaltningsutvalget an-slo et samlet vedlikeholdsetterslep i kommunesektoren på om lag 40 milliarder kroner. En vesentlig del av vedlikeholdsetterslepet vil være knyttet til eldre bygningsmasse som etter hvert må erstattes av ny bygningsmasse, enten ved nybygg eller gjennom betydelig rehabilitering, samtidig som en må hindre at et nytt etterslep oppstår. Dette krever at nivået på det løpende vedlikeholdet økes til et forsvarlig nivå. Kommuner og fylkeskommuner må også ha god økonomistyring og tilpasse aktivitetsnivået til inntektsrammene, samtidig som det må stilles krav til fortsatt effektivisering. Regjeringen foreslår endringer i lov om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova). Dagens regler om avgrensing til «områder utbygd på byvis» og «verk og bruk» foreslås videreført kombinert med en alternativ adgang til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen. Kommunene vil med dette forslaget få økt handlingsrom i utformingen av en eventuell eiendomsskatt. Forslaget vil kunne minske avgrensningsproblemene ved utskriving av eiendomsskatt, og gi mulighet til skattemessig likebehandling av eiendom innenfor kommunen. Endringene foreslås gitt virkning fra og med skatteåret 2007. Det foreslås overgangsregler som vil lette arbeidet med takseringen for de kommunene som velger alternativet med eiendomsskatt i hele kommunen. For øvrig videreføres i all hovedsak gjeldende regler. Det frivillige unntaket for jord- og skogbrukseiendom (landbruk) gjøres imidlertid obligatorisk. Unntaket omfatter bare næringsdelen av slik eiendom. For en nærmere omtale av endringene i eigedomskattelova, se Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) kapittel 14. Borge-utvalget, som ble oppnevnt 3. oktober 2003, ble bedt om å foreta en bred faglig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene. Den 10. oktober 2005 la utvalget fram sine forslag til endringer i inntektssystemet i NOU 2005:18 Fordeling, forenkling, forbedring. Utvalgets utredning har vært på bred offentlig høring. Regjeringen varslet i tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet for 2006 at den ville foreta en gjennomgang av utvalgets utredning, og fremme forslag til endringer i inntektssystemet tidligst i kommuneproposisjonen for 2007. Regjeringen varslet videre at den parallelt med oppfølgingen av Borge-utvalget ville foreta en vurdering av selskapsskatten som kommunal skatt. Regjeringen har besluttet å foreta en egen gjennomgang av inntektssystemet. Regjeringen vil i den sammenheng vurdere selskapsskatten som kommunal skatt. Regjeringen legger opp til å fremme forslag til endringer i inntektssystemet for kommunene i kommuneproposisjonen for 2009. Når det gjelder fylkeskommunene, legger regjeringen opp til å se utvalgets forslag til endringer i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen. I 2004 ble det innført en generell ordning med kompensasjon for merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner og private produsenter av enkelte tjenester som kommunen har et lovpålagt ansvar for. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) ble det uttalt at det er behov for en ny vurdering av hvordan merverdiavgiftskompensasjonsordningen for kommunene mv. fungerer. En slik vurdering vil omfatte både den gamle, begrensede ordningen og den nye, generelle ordningen fra 2004. Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet foretar nå denne vurderingen. Departementene skal i denne forbindelse blant annet vurdere hvorvidt ordningen oppfyller intensjonen om avgiftsmessig likebehandling av egenproduksjon og kjøp fra andre. Videre skal en vurdere blant annet innrettingen og avgrensingen av ordningen, den administrative belastningen den medfører, samt de erfaringer som er gjort rundt gjennomføringen av trekket i kommunesektorens rammetilskudd. Kompensasjonene til de private aktørene som er omfattet av ordningen har økt kraftig etter at ordningen ble innført i 2004, jf. omtale i St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2006 . Departementene vil derfor også se nærmere på hva denne økningen skyldes. Arbeidet er også omtalt i revidert nasjonalbudsjett for 2006. Det legges opp til en bredere gjennomgang av ordningen i statsbudsjettet for 2007. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DAA) ble lagt om fra 2004. Omleggingen skulle være inntektsnøytral for staten, og kommunenes og fylkeskommunenes merkostnader ble i 2004, 2005 og 2006 fullt ut kompensert gjennom skjønnstilskuddet. Det er EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som på basis av regler for regionalstøtte som gjelder alle EØS-land, avgjør hvilke områder som kan få reduserte avgifter. Det arbeides målrettet for å få gjeninnført ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i flest mulig områder, men det er foreløpig usikkert hva utfallet av behandlingen i ESA vil bli. Ordningen skal fortsatt være inntektsnøytral for staten, og kommuner og fylkeskommuner vil bli kompensert i forhold til dette. Reformen skal være et reelt svar på utfordringene fylkeskommunen i dag har knyttet til legitimitet, handlekraft og rollen som regional utviklingsaktør. Reformen må få et omfang som sikrer en varig løsning for det regionale nivået. Det forutsettes at oppgaver, makt og myndighet overføres til de nye regionene, samtidig som endringer og konsekvenser vurderes for hele forvaltningen. Forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende mål: Det tas sikte på å legge fram en stortingsmelding med hovedfokus på ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene høsten 2006. Drøftelser, lokalt og regionalt, om framtidig inndeling vil deretter kunne foregå fram til sommeren 2007, og det tas sikte på å legge fram en odelstingsproposisjon om inndeling av et framtidig regionalt nivå våren 2008. Reformen skal kunne iverksettes 1. januar 2010. Endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Det innebærer at eventuelle kommunesammenslutninger skal være tuftet på lokale beslutninger, etter lokale initiativ og lokale vurderinger. Departementet vil videreføre de økonomiske virkemidlene som er etablert i forbindelse med vurdering og vedtak om kommunesammenslutninger. Kommuner som vil vurdere å slutte seg sammen vil få økonomisk støtte til konsekvensutredninger og til informasjon og folkehøringer. Kommuner som vedtar å slutte seg sammen vil få inndelingstilskudd, delvis kompensasjon for engangskostnader i forbindelse med sammenslutningsprosessen, samt fritak fra enkelte statlig avgifter, jf. også kapittel 9. Regjeringen ser derimot ikke behov for egne tiltak for å stimulere til kommunesammenslutninger. Departementet har derfor valgt å fjerne særskilte tilskudd til infrastrukturtiltak til kommuner som ønsker å slutte seg sammen. For å sikre forutsigbarhet vil imidlertid kommuner som har fått løfte om støtte til infrastrukturtiltak under den forrige regjeringen motta dette. Det vil alltid være behov for interkommunalt samarbeid, og regjeringen ønsker å etablere en mer hensiktsmessig lovregulering av interkommunalt samarbeid om kommunale kjerneoppgaver. Et siktemål er å legge til rette for at det kan etableres modeller for samarbeid som gjør det forsvarlig å overføre beslutningsmyndighet også når det gjelder offentlig myndighetsutøvelse. Departementet vil i løpet av våren 2006 legge fram en odelstingsproposisjon med forslag om nye regler for interkommunalt samarbeid som kommer i tillegg til dagens bestemmelser i kommuneloven. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider sammen med åtte kommuner i Stifinnerprogrammet – et helhetlig omstillingsprogram - som startet høsten 2003 og varer ut 2006. Midtveisevalueringen forelå sommeren 2005. Evalueringen peker på at programmet i fortsettelsen bør ha større fokus på innbyggere, næringsliv og frivillige lag og organisasjoner. Et av fokusområdene for 2006 er derfor å videreutvikle kommunens rolle som samfunnsutvikler, der handlingsrommet i forhold til innbyggere, næringsliv og lag og organisasjoner står sentralt. IRIS (International Research Institute of Stavanger) har på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført en undersøkelse rettet mot næringsliv og lag og organisasjoner i Stifinnerkommunene for å avklare forventninger og aktuelle utviklings- eller forbedringsområder. Undersøkelsen finnes på www.stifinneren.no. Høsten 2005 satte Kommunal- og regionaldepartementet i gang det tredje prosjektet med tema balansert målstyring/resultatledelse. Denne gangen er det politikerne som er i fokus, og prosjektet har derfor fått navnet Resultatledelse og politikerrollen. Formålet med prosjektet er å samle erfaringer om politikernes bruk av resultatledelse og å utarbeide en veileder med politikerfokus. Prosjektet vil bli avsluttet før kommunevalget høsten 2007. Innenfor KOSTRA-systemet arbeides det med å utvikle kvalitetsindikatorer. Dette arbeidet er basert på de rapporteringene som allerede skjer i KOSTRA i dag. SSB tar sikte på å publisere kvalitetsindikatorer våren 2007. Indikatorene som utvikles i KOSTRA er hovedsakelig basert på objektive størrelser fra kommunene. Det skjer også en positiv utvikling i kvalitetsarbeidet innenfor EffektiviseringsNettverkene som drives av KS. Det er inngått en avtale mel-lom Helse- og omsorgsdepartementet og KS om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgssektoren. Sosial- og helsedirektoratet samarbeider med KS om å utvikle kvalitetsindikatorer for å måle kvaliteten på pleie- og omsorgstjenester som ytes av norske kommuner. Dette arbeidet er en del av oppfølgingen av St.meld. nr. 45 (2002-2003) Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene . På sikt er det en målsetting å utvikle indikatorer som belyser kvaliteten på bredden i tjenestetilbudet. Senter for økonomisk forskning ved Universitetet i Trondheim og forskningsstiftelsen SNF tilknyttet Handelshøyskolen i Bergen, utfører et prosjekt for Kommunal- og regionaldepartementet i perioden 2003 til 2006 som vil belyse effektivitet og effektivitetsutvikling innenfor sentrale kommunale sektorer. I prosjektet blir det gjennomført beregninger av forskjeller i effektivitet kommunene imellom, samt sektoranalyser av grunnskole, pleie og omsorg og barnehagesektoren. Videre er det gjennom en spørreundersøkelse forsøkt analysert hvilke organisatoriske grep kommunene kan ta for å effektivisere tjenesteproduksjonen. Et av målene i prosjektet er å komme fram til forslag til en mal for en fast og oppdaterbar statistikk på området. Resultater fra prosjektet blir nærmere beskrevet i kapittel 12. Kommunesektoren har lang erfaring med konkurranseutsetting av tekniske tjenester som for eksempel drift og vedlikehold av vei og renovasjonsområdet. Regjeringen ser at konkurranseutsetting innenfor disse områdene kan være et egnet virkemiddel for kommunesektoren. Annerledes stiller det seg imidlertid i forhold til helse og omsorg og annen kjernevirksomhet i kommunal sektor. På disse områdene har regjeringen klare betenkeligheter med konkurranseutsetting. Av hensyn til det lokale selvstyret vil ikke regjeringen pålegge kommunene og fylkeskommunene bestemte fornyelses- og omstillingsløsninger. Kommunene og fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsnivåer, og de har selv ansvaret for å finne fram til gode løsninger på lokale utviklingsbehov. Innenfor de rammene lovverket setter, er det derfor opp til kommunene selv om de velger å konkurranseutsette. Fylkesmennene skal stimulere til lokalt omstillings- og fornyingsarbeid og bidra til å skape en kultur for omstiling i kommunene. Fylkesmennenes arbeid med omstilling og fornying må sees i sammenheng med øvrig arbeid knyttet til veiledning, samordning og skjønnstildeling. Innenfor de rammene som er gitt i de reviderte retningslinjene for skjønnstildeling 2006, har fylkesmannsembetene stor frihet til å finansiere kommunale omstillings- og fornyingsprosjekter gjennom de ordinære skjønnsmidlene. Det kan være omstilling av egen organisasjon eller samarbeid med nabokommuner. Foruten interkommunalt samarbeid kan fylkesmannen stimulere kommunene til å gjennomføre fornyingsprosjekt som bidrar til endring og forbedring av egen organisasjon og tjenesteproduksjon. Særlig relevant er det å gjennomføre sektorovergripende prosjekter for å bedre planlegging, økonomistyring, ledelse og produktivitetsutvikling. I 2005 tildelte fylkesmennene 130 millioner kroner til 469 omstillings- og fornyingsprosjekter. Dette er en klar økning fra 2004 da det ble fordelt om lag 100 millioner kroner på 345 prosjekter. Det var stor variasjon mellom prosjektene, fra videreutvikling av servicetorg til prosjekter som skal fremme tverrfaglig samarbeid om elever med spesielle behov. En god kommune er til for innbyggerne, er serviceorientert og effektiv, har tjenester av god kvalitet og er ikke minst en god arbeidsplass. Fornyingsarbeidet handler om å få innbyggerne, de folkevalgte og de ansatte til å samspille enda bedre. Godt fornyings- og utviklingsarbeid skjer i form av samarbeid og dialog med de ansatte. Mange kommuner har gode erfaringer med å trekke de ansatte med i alle faser av en omstilling, og departementet ønsker å bygge videre på disse erfaringene. Gjennom et trepartssamarbeid mellom Kommunal- og regionaldepartementet, KS og de ansattes organisasjoner om utvalgte utviklingsprosjekter skal det gis et vesentlig bidrag til det lokale arbeidet med å øke kvaliteten og effektiviteten på det kommunale tjenestetilbudet og tiltak for å bedre sektorens omdømme. Regjeringen ønsker å styrke den lokale velferden. Det vil si økt innsats for – helse, omsorg, skoler, barnehager og kultur. For å oppnå likeverdige tjenester over hele landet, kreves en sterk offentlig sektor basert på fellesløsninger og et levende folkestyre. Regjeringens ansvar er å sikre samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer, og legge til rette for at kommunene får det nødvendige handlingsrommet. Kommunene må på sin side ta sin del av jobben, og levere tjenester av høy kvalitet. For at de skal lykkes, forutsettes: at kommunene opptrer slik at de oppnår tillit både som tjenesteprodusent, samfunnsutvikler og demokratisk arena. Det økonomiske opplegget for 2007 innebærer fortsatt sterk realvekst i kommunesektorens inntekter. I 2007 legger regjeringen opp til realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 4 og 5 milliarder kroner. Av veksten i samlede inntekter vil mellom 2 og 2 milliarder kroner komme som frie inntekter. På grunn av fortsatt sterk vekst i antallet 16-18 åringer, vil fylkeskommunene få en noe sterkere relativ vekst i de frie inntektene enn kommunene. I 2006 er de frie inntektene økt med 5,7 milliarder kroner. Veksten i frie inntekter i 2007 kommer i tillegg til det inntektsløftet kommunesektoren har fått i år. Dette innebærer at de frie inntektene samlet sett vil øke med om lag 8 milliarder kroner i løpet av 2006 og 2007. Kommunesektoren må sørge for at inntektsveksten benyttes til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud. Kommunesektoren har de senere årene gjennomført omfattende omstillings- og effektiviseringsprosesser. Det er viktig med fortsatt fornyings- og omstillingstiltak i kommunesektoren, slik at en størst mulig del av tilgjengelige ressurser går til bedring av tjenestetilbudet. Regjeringen legger til grunn at det er et effektiviseringspotensial i kommunesektoren. Dersom kommunesektoren effektiviserer virksomheten med prosent, tilsvarer dette et beløp på om lag 600 millioner kroner som kan brukes til en ytterligere styrking av tjenestetilbudet. Innenfor veksten i de samlede inntektene vil det ligge midler til barnehagesektoren, opptrappingsplanen for psykiatri og tiltak innenfor skolen. Det vil bli lagt fram konkrete bevilgningsforslag knyttet til disse formålene i statsbudsjettet for 2007. Forslaget til vekst i frie inntekter legger forholdene til rette for 2 000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren i 2007. De kommunale og fylkeskommunale skattørene vil på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten. Det legges opp til at skattøren fastsettes slik at det blir om lag lik prosentvis vekst i skatteinntektene og rammetilskuddene. Regjeringen har besluttet å foreta en egen gjennomgang av inntektssystemet. Regjeringen vil i den sammenheng vurdere selskapsskatten som kommunal skatt. Regjeringen legger derfor opp til å fremme forslag til endringer i inntektssystemet for kommunene i kommuneproposisjonen for 2009. Når det gjelder fylkeskommunene, legger regjeringen opp til å se utvalgets forslag til endringer i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen. Inntil spørsmålet om kommunal selskapsskatt er avklart, foreslås det at nåværende ordning med å tilføre kommunene selskapsskatt som rammeoverføring videreføres. Det foreslås at selskapsskatten videreføres på om lag samme reelle nivå i 2007 som i 2006, tilsvarende drøyt 5 milliarder kroner. Dette svarer til at satsen for selskapsskatt reduseres fra 4,25 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2007. Den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2005 til 2006 anslås nå til om lag 7,1 milliarder kroner, tilsvarende 3,1 prosent. Veksten i samlede inntekter i 2006 anslås å bli 0,8 milliarder kroner høyere enn anslått i fjor høst. Skatteanslaget for kommunesektoren i 2006 er oppjustert med 800 millioner kroner. Anslaget for prisveksten for kommunal tjenesteyting (deflatoren) er oppjustert med 0,2 prosentpoeng til 3 prosent. Isolert sett bidrar høyere prisvekst til å redusere realveksten i kommunesektorens inntekter med knapt 500 millioner kroner fra 2005 til 2006. Forslagene som fremmes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett innebærer blant annet økte øremerkede bevilgninger til kommunene med om lag 700 millioner kroner. Dette er i hovedsak knyttet til flere barnehageplasser i 2005 og en kapasitetsvekst i barnehageplasser i 2006 på linje med veksten i 2005, det vil si 13 500 nye heldagsplasser og 10 500 nye barn i barnehage. Med dette anslaget på inntektsvekst i 2006 må det kunne påregnes fortsatt aktivitetsvekst i kommunesektoren. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi har oppjustert sitt anslag på merutgifter i 2006 knyttet til den demografiske utviklingen med om lag milliard kroner. Dette innebærer at kommunesektoren må bruke noe mer av inntektsveksten til å opprettholde dekningsgradene i det kommunale tjenestetilbudet enn tidligere anslått. Regjeringen vil at kommunesektoren i all hovedsak skal rammefinansieres. Det er derfor et mål for regjeringen å redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd. I St.prp. nr. 66 (2002-2003) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004 ble det lagt fram en plan for innlemming av øremerkede tilskudd i perioden 2004-2007. Oppfølgingen av planen i 2007 omtales i kapittel 5. Tilskudd til minoritetsspråklige elever i grunnskolen (kapittel 225 post 60) foreslås delvis innlemmet i inntektssystemet fra og med 2007. Den delen av tilskuddet som går særskilt til norskopplæring og morsmålsopplæring skal innlemmes i rammetilskuddet. Den delen av tilskuddet som er rettet mot barn i asylmottak foreslås opprettholdt som øremerket. For å unngå uønskede fordelingseffekter ved innlemmingen, vil tilskuddet i 2007 og 2008 fordeles etter fordeling basert på faktisk fordeling før 2007. Fram til ny kostnadsnøkkel blir lagt fram i kommuneproposisjonen for 2009, vurderes det hvilke kriterier som bør legges til grunn for fordeling av tilskuddet i inntektssystemet. Stortinget har tidligere gitt sin tilslutning til prinsippet om at kommunesektoren i hovedsak skal rammefinansieres. Regjeringen legger opp til en gjennomgang av samtlige øremerkede tilskudd og en vurdering av alternative virkemidler for å oppnå nasjonalt prioriterte målsettinger. Resultatet av dette arbeidet legges etter planen fram i kommuneproposisjonen for 2008. Departementet foreslår at den samlede skjønnsrammen for 2007, eksklusiv kompensasjonen for omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften (DAA) settes til 1 993 millioner kroner. Av denne rammen går 1 184 millioner kroner til kommunene mens 809 millioner går til fylkeskommunene. Kompensasjonen for endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift foreslås fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. I basisrammen regnes skjønnsrammen eksklusiv kompensasjon for særskilte endringer eller tilskudd. Dette er i tråd med målsetningen om at større deler av rammetilskuddet fordeles etter objektive kriterier. Departementet foreslår at basisrammen for 2007 reduseres med 10 prosent som tilsvarer om lag 159 millioner kroner. De isolerte omfordelingsvirkningene som følger av denne omdisponeringen vil være relativt små. Det er viktig at det videre fornyingsarbeid i kommunesektoren tar utgangspunkt i at kommunene og fylkeskommunene har lang erfaring i endrings-, effektiviserings- og omstillingsarbeid. Det er kommunene og fylkeskommunene selv som har, og skal ha, primæransvaret for omstilling og fornying i sektoren. Fornyingsarbeidet framover må bygge på at kommunene er kunnskapsbedrifter, omstillingen må ta utgangspunkt i norske forhold og drives kontinuerlig. Politikerne, innbyggerne, brukerne og arbeidstakerne og deres organisasjoner må involveres og det må legges et helhetlig perspektiv til grunn for arbeidet. Kvalitetsutvikling og måling av kvalitet er sentralt i fornyingsarbeidet. Det er påbegynt et arbeid for å utvikle kvalitetsindikatorer med utgangspunkt i nøkkeltall som finnes i KOSTRA. SSB tar sikte på å publisere kvalitetsindikatorer første gang våren 2007. I tillegg til å bidra til gode rammevilkår og økt kommunalt handlingsrom, bidrar departementet til å støtte omstillings- og utviklingsarbeide gjennom enkeltprosjekter, blant annet Stifinnerprogrammet, resultatledelse, effektivitetsprosjektet i regi av Senter for økonomisk forskning ved Universitetet i Trondheim og bruk av prosjektskjønnet til fornying i regi av fylkesmannen. I tillegg initierer nå departementet satsingen Smilende kommuner. Staten og KS er enige i at konsultasjonsordningen skal utvikles og gjøres mer forpliktende. Det er enighet om at utviklingsarbeidet skal gjennomføres i løpet av 2006, slik at arbeidet med kommuneopplegget i statsbudsjettet for 2008 kan skje innenfor rammene av en mer forpliktende konsultasjonsordning. Det legges opp til at de mest sentrale elementene i videreutviklingen av ordningen er bilaterale samarbeidsavtaler og kostnadsberegninger av reformer i kommunesektoren. Det redegjøres her for Lokaldemokratikommisjonens to utredninger og hvordan disse skal følges opp. Videre gis det en omtale av kommunesektorens omdømme. Kvalitet på tjenestene og den etiske standarden i kommunenes virksomhet står sentralt. Når det gjelder den etiske standard i kommunenes virksomhet er det et arbeid som må forankres i kommunene selv. Departementets rolle er først og fremst å se til at det foreligger et hensiktsmessig regel- og rammeverk for kommunenes virksomhet gjennom lover og forskrifter. Departementet vil ta initiativ til å sette ned et utvalg som blant annet skal vurdere om regelverket i tilstrekkelig grad regulerer ulike roller i forbindelse med bruk av selskaper, og reglene om egenkontrollen i kommunene. Endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Departementet ser dermed ikke behov for egne tiltak for å stimulere til kommunesammenslutninger. Med unntak av de kommunene som har fått løfte om tilskudd, vil departementet fjerne særskilte tilskudd til infrastrukturtiltak til kommuner som ønsker å slutte seg sammen. Bortsett fra tilskudd til infrastrukturtiltak vil kommuner som vurderer å slutte seg sammen eller vedtar å slutte seg sammen, få de samme tilskudd som tidligere. For øvrig inneholder kapitlet en gjennomgang av resultater fra Prosjektet «Framtidens kommunestruktur – kommuner med ansvar for egen utvikling». Når det gjelder interkommunalt samarbeid vil departementet i løpet av våren 2006 legge fram en odelstingsproposisjon med forslag om nye regler for interkommunalt samarbeid som kommer i tillegg til dagens bestemmelser i kommuneloven. I kapittel 10 gjennomgås endringer på fagdepartementenes områder som har relevans for kommunesektoren. Etter flere år med svekkelse av netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet, stoppet den nedadgående trenden opp i 2003. Den finansielle situasjonen ble vesentlig styrket i 2004, og denne utviklingen har fortsatt i 2005. Netto driftsresultat ble betydelig forbedret i kommunene, og også fylkeskommunene fikk et betydelig driftsoverskudd. For kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 3,9 prosent av inntektene i 2005, mot 2,2 prosent av inntektene i 2004. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 3,9 prosent i 2005, mot 2,0 prosent i 2004. Fylkeskommunene fikk et netto driftsresultat på 4,0 prosent i 2005, mot 4,3 prosent i 2004. Oslo hadde et netto driftsresultat på 3,5 prosent i 2005, mot 1,1 i 2004. Aktivitetsveksten i kommunesektoren var relativt lav fra 2004 til 2005. Det var riktignok vekst i sysselsettingen, men bruttoinvesteringene falt med 3 prosent i faste priser og kommunesektorens kjøp av varer og tjenester var uendret. Etterspørselen etter kommunale tjenester er økende som en følge av den demografiske utviklingen. Veksten i antall barn fra 0 til 15 år flater ut, men antallet unge mellom 16 og 18 år øker, og det gjør også antallet eldre over 80 år. Ved utgangene av 2005 er inntrykket at kommunesektoren har gjenopprettet den økonomiske balansen, samtidig som tjenesteproduksjonen innen grunnskolen og pleie og omsorgssektoren har vokst om lag i takt med elevtallet og antallet eldre. Samtidig har barnehageutbyggingen fortsatt. Fylkeskommunene har maktet å opprettholde dekningsgraden innen videregående opplæring for 16-18 åringer, selv om antall unge med rett til videregående opplæring har økt kraftig. Samtidig er det relativt store forskjeller kommunene i mellom i hvor godt tjenestetilbudet er utbygd. Det økonomiske opplegget for 2007 innebærer fortsatt sterk realvekst i kommunesektorens inntekter. Regjeringen legger opp til realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 4 og 5 milliarder kroner i 2007. Av veksten i samlede inntekter legges det opp til at mellom 2 og 2 milliarder kroner kommer som frie inntekter. I budsjettproposisjonen for 2006 (St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006)) og i Soria Moria-erklæringen har regjeringen gitt uttrykk for betydelige ambisjoner når det gjelder å gi befolkningen et bedre tjenestetilbud innen blant annet skole og eldreomsorg i løpet av denne stortingsperioden. For å oppnå dette, er det nødvendig med fortsatt sterk økning i de frie inntektene. I statsbudsjettet for 2006 ble de frie inntektene økt med 5,7 milliarder kroner. Veksten i frie inntekter i 2007 kommer i tillegg til det inntektsløftet kommunesektoren har fått i år. Dette innebærer at de frie inntektene samlet sett vil øke med om lag 8 milliarder kroner i løpet av 2006 og 2007. Det kommunale tjenestetilbudet er ennå ikke godt nok. Omfanget og kvaliteten på kommunale tjenester må heves. Det krever at kommuneøkonomien styrkes. Veksten i frie inntekter i 2006 og 2007 legger forholdene til rette for bedre kommunale tjenester. Kommunesektoren må nå sørge for at inntektsveksten benyttes til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud. Kommunesektoren har de senere år gjennomført omfattende omstillings- og effektiviseringsprosesser. Det er viktig med fortsatt omstillings- og effektiviseringstiltak i kommunesektoren, slik at en størst mulig del av tilgjengelige ressurser går til bedring av tjenestetilbudet. Regjeringen legger til grunn at det er et effektiviseringspotensial i kommunesektoren. Dersom kommunesektoren effektiviserer virksomheten med prosent i 2007, tilsvarer dette et beløp på om lag 600 millioner kroner. Effektiviseringsgevinster kan brukes til å styrke tjenestetilbudet. Det kommunesektoren oppnår gjennom effektivisering av driften, bør komme innbyggerne til gode gjennom et bedre barnehagetilbud, bedre skole og bedre eldreomsorg. Staten og kommunesektoren representert ved KS vil gjennomføre fire konsultasjonsmøter i 2006 om det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2007. Hittil i år har partene drøftet kommunesektorens økonomiske situasjon og kommunaløkonomiske konsekvenser av den demografiske utviklingen, samt spørsmålet om en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Partene har videre drøftet planlagte reformer og utbygging av tjenestetilbudet i kommunesektoren. Drøftingene skjer blant annet på bakgrunn av rapporter fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU). Før statsbudsjettet for 2007 legges fram, vil partene drøfte prioriteringer av kommunesektorens oppgaver i 2007 innenfor den foreslåtte inntektsrammen. Den foreslåtte inntektsveksten i 2007 er regnet fra anslått inntektsnivå for 2006 i revidert nasjonalbudsjett for 2006. Dersom nivået på kommunesektorens inntekter i 2006 endres i statsbudsjettet i oktober i forhold til anslaget i revidert nasjonalbudsjett, kan dette medføre at målsettingen for inntektsvekst fra 2006 til 2007 endres. Kommunesektorens frie inntekter består av skatteinntekter og rammeoverføringer, og utgjør knapt 70 prosent av sektorens samlede inntekter. Det legges opp til at realveksten i frie inntekter i 2007 blir på mellom 2 og 2 milliarder kroner. Veksten er regnet i forhold til anslått inntektsnivå for 2006 i revidert nasjonalbudsjett for 2006. Veksten i de frie inntektene må ses i sammenheng med at den demografiske utviklingen vil påføre kommunesektoren økte utgifter i 2007. Den demografiske utviklingen er i særlig grad en utfordring for fylkeskommunene de nærmeste årene. Beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi indikerer at kommunesektoren kan få merutgifter i 2007 på om lag 1,4 milliarder kroner knyttet til den demografiske utviklingen. Dette anslaget forutsetter uendrede gjennomsnittskostnader i tjenesteproduksjonen, det vil si at verken dekningsgrad, standard eller produktivitet i tjenesteproduksjonen endres når antallet i en gitt aldersgruppe øker. Om lag 1,1 milliarder kroner av anslaget på 1,4 milliarder kroner gjelder fylkeskommunene, i første rekke knyttet til den sterke veksten i antall 16-18-åringer. På denne bakgrunn legges det opp til at fylkeskommunene får en noe sterkere relativ vekst i de frie inntektene enn kommunene. I Soria Moria-erklæringen er det lagt opp til å styrke pleie- og omsorgstjenesten med 10 000 årsverk innen utgangen av 2009, regnet fra 2004-nivå. Forslaget til vekst i frie inntekter legger forholdene til rette for 2 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten i 2007. Den faktiske veksten vil imidlertid avhenge av kommunenes prioriteringer, og det er derfor viktig at kommunene nå følger opp denne satsingen. Veksten i frie inntekter skal også dekke midler til gjennomføring av reformen med ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV). Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil ha konsultasjoner med KS for å kartlegge kommunenes merutgifter som følge av NAV-reformen og fordelingen av merutgifter mellom kommunene. Endelig opplegg for kompensasjon vil bli presentert i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Regjeringen legger til grunn at kommunesektoren i all hovedsak skal rammefinansieres. Det foreslås at tilskuddet til språklige minoriteter i grunnskolen innlemmes i kommunesektorens frie inntekter i 2007. Den delen av tilskuddet som går til undervisning av barn i asylmottak innlemmes ikke. Øremerkede tilskudd som innlemmes inngår ikke i veksten i de frie inntektene, men vil øke andelen frie inntekter innenfor den totale inntektsrammen. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av samtlige øremerkede tilskudd med sikte på å kartlegge hvilke tilskudd som er egnet for innlemming (eventuelt avvikling), og når dette kan skje. Hvilke alternative virkemidler som kan brukes for å oppnå nasjonalt prioriterte målsettinger vil bli vurdert. Resultatet av dette arbeidet legges etter planen fram i kommuneproposisjonen for 2008. For nærmere omtale av innlemming av øremerkede tilskudd vises det til kapittel 5. Det legges opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten. Det legges opp til at skattøren fastsettes slik at det blir om lag lik prosentvis vekst i skatteinntektene og rammetilskuddene. Spørsmålet om selskapsskatten skal være en kommunal skatt vil bli vurdert i tilknytning til oppfølgingen av Borge-utvalget, jf. omtale i pkt. 1.5. Kommunene vil i 2006 motta om lag 5 milliarder kroner i selskapsskatt. Inntektene tilføres kommunene som rammeoverføring, og er basert på data for selskapsskatt for skatteåret 2003. Inntil spørsmålet om kommunal selskapsskatt er avklart, foreslås det at nåværende ordning med å tilføre kommunene selskapsskatt som rammeoverføring videreføres. Overføring av selskapsskatt til kommunene i 2007 vil være basert på data for selskapsskatt for skatteåret 2004. Kommunevis fordeling av tilført selskapsskatt i 2007 er vist i vedlegg 1. Selskapsskatten for 2006 er basert på en skattesats på 4,25 prosent. Med uendret sats i 2007 ville selskapsskatten øke fra 5 milliarder kroner i 2006 til 6,3 milliarder kroner i 2007, på grunn av sterk vekst i grunnlaget for selskapsskatten. Selskapsskatt er betydelig mer ujevnt fordelt mellom kommunene enn rammetilskudd og skatteinntekter fra personlige skattytere. Innenfor en gitt ramme for de frie inntektene vil økt selskapsskatt fortrenge rammetilskudd og personskatter til kommunene, og dermed medføre en skjevere inntektsfordeling mellom kommunene. Det er i hovedsak kommuner som allerede har høye korrigerte frie inntekter som vil tjene på en økning i selskapsskatten. I påvente av avklaring om selskapsskatt fortsatt skal være en del av kommunenes inntektsgrunnlag, foreslås det at selskapsskatten videreføres på om lag samme reelle nivå i 2007 som i 2006, tilsvarende drøyt 5 milliarder kroner. Dette svarer til at satsen for selskapsskatt reduseres fra 4,25 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2007. Det foreslås at Kommunal- og regionaldepartementet får fullmakt til å fordele 1 993 millioner kroner i skjønnstilskudd i 2007. Beløpet er eksklusiv kompensasjon for omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen kommer tilbake med endelig forslag til skjønnsramme for 2007 i statsbudsjettet til høsten, der kompensasjon for omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgiften vil inngå. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6 og utkast til vedtak. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) ga regjeringen uttrykk for ambisjoner om en betydelig styrking av kommunesektorens frie inntekter i løpet av stortingsperioden, slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Regjeringen vil gjennomføre en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. For 2006 ble det lagt opp til en ekstraordinær sterk vekst i de frie inntektene på 5,7 milliarder kroner. For 2007 legges det opp til ytterligere vekst på 2-2 milliarder kroner. På konsultasjonsmøtet mellom staten og KS 28. oktober 2005 ble det enighet om å sette ned en administrativ arbeidsgruppe med representanter fra KS, Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet for å utrede hva som skal til for å få økonomisk balanse i kommunesektoren. Arbeidsgruppens rapport ble drøftet på konsultasjonsmøtet mellom staten og kommunesektoren 13. mars 2006. Departementet vil peke på at den viktigste begrunnelsen for balanse i kommuneøkonomien, er at det over tid vil bidra til et bedre tjenestetilbud til befolkningen. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi legger til grunn at netto driftsresultat er den beste tilgjengelige indikatoren på økonomisk balanse i kommunesektoren. Utvalget har anbefalt at netto driftsresultat over tid bør ligge på om lag 3 prosent av driftsinntektene for kommunesektoren totalt, for at kommuner og fylkeskommuner skal sitte igjen med tilstrekkelige midler til egenfinansiering av investeringer. Et netto driftsresultat på 3 prosent utgjør om lag 7 milliarder kroner. Disse midlene kan i hovedsak brukes til egenfinansiering av investeringer. Netto driftsresultat for kommunesektoren i 2005 ble nær 4 prosent. I perioden 1998-2004 hadde sektoren et netto driftsresultat som var betydelig lavere enn 3 prosent. Det er i årene framover viktig å videreføre et netto driftsresultat på om lag 3 prosent. Rammestyring innebærer at dette er et kommunalt ansvar, men staten må legge forholdene til rette ved å sørge for samsvar mellom de oppgaver kommunene pålegges og de ressursene som stilles til rådighet. Med de vedtatte inntektsrammene for 2006 og signaler i denne proposisjonen om inntektsvekst i 2007 på 2-2 milliarder kroner, ligger forholdene til rette for et fortsatt godt netto driftsresultat i sektoren. Det er en felles forståelse mellom staten og kommunesektoren at nivået på det løpende kommunale vedlikeholdet er for lavt. Eiendomsforvaltningsutvalget (NOU 2004: 22 Velholdte bygninger gir mer til alle ) anslo at størrelsen på vedlikeholdet i kommunesektoren bør være 60 til 100 prosent høyere for at det skal være på faglig forsvarlig nivå. Dette tilsier at nivået på det årlige vedlikeholdet burde være i størrelsesorden 900 til 1 500 millioner kroner høyere enn i dag. For lavt nivå på det årlige vedlikeholdet fører til et dårligere tilbud til brukerne enn det som hadde vært tilfelle med forsvarlig nivå på vedlikeholdet. Videre innebærer det at kommunene utsetter utgifter som vil påløpe. En undersøkelse som er gjort av FOBE Forum for offentlige bygg og eiendommer (mars 2006), viser at for lavt nivå på det årlige vedlikeholdet medfører høyere utgifter over tid enn det som hadde vært nødvendig med normalt vedlikehold. For lavt vedlikehold medfører derfor både et dårligere tilbud til brukerne og høyere utgifter for kommunene. På kort sikt vil økt satsing på vedlikehold medføre en svekkelse av netto driftsresultat, men det vil være lønnsomt for kommunesektoren på lengre sikt. Vedlikehold er en del av kommunesektorens oppgaver på linje med andre løpende oppgaver. At ordinært vedlikehold ikke er på et tilstrekkelig høyt nivå, har trolig liten sammenheng med den økonomiske situasjonen i kommunesektoren på kort sikt. Satsing på ordinært vedlikehold prioriteres sannsynligvis lavere enn mer kortsiktige og mer synlige tiltak i de kommunale budsjettene. I tillegg har det vært lite fokus på vedlikehold både på lokalt og sentralt plan. Det at en mangler systemer for planmessig vedlikehold og ikke har nøkkeltall, fører til at kunnskapen om eiendomsforvaltningen blant ansatte og folkevalgte i kommunene er for lav. Dette fører igjen til at ressursene ikke blir prioritert optimalt eller utnyttet effektivt nok. Departementet vil tilrettelegge for systemer som bidrar til økt fokus på eiendomsforvaltning i kommunesektoren. Dette handler i første rekke om å bedre informasjonsgrunnlaget og formidle prinsipper for god eiendomsforvaltning, slik at beslutningstakere i kommunesektoren blir bedre i stand til å prioritere og utnytte ressursene riktigere. Departementet vil vurdere å utvikle normtall for vedlikehold i kommunesektoren. Dette kan eventuelt gjøres ved at staten og kommunesektoren i fellesskap lager en veileder for fastsetting av normert vedlikehold i kommunene. For lavt nivå på det løpende kommunale vedlikeholdet har over tid ført til et akkumulert vedlikeholdsetterslep. Eiendomsforvaltningsutvalget anslo et samlet vedlikeholdsetterslep i kommunesektoren på om lag 40 milliarder kroner. I anslaget ble det ikke tatt hensyn til virkningene av handlingsplanene for eldre, psykiatri og skole. Dette tilsier isolert sett at etterslepet kan være noe lavere enn anslått av utvalget. Rentekompensasjonsordningen for skolebygg løper etter planen fram til 2009. Ordningen vil kunne bidra til ytterligere innhenting av vedlikeholdsetterslep innenfor skolen. Det er en sentral målsetting at dagens vedlikeholdsetterslep fjernes, samtidig som man unngår at nytt etterslep oppstår. Dersom en skal unngå nytt vedlikeholdsetterslep, kreves det at kommunesektoren øker driftsutgiftene til vedlikehold ut over dagens nivå. Dersom vedlikeholdsetterslepet skal kunne fjernes, vil det kreve økte investeringer i sektoren. Forutsetningene for at dette skal kunne skje, er at sektoren har positivt netto driftsresultat av en viss størrelse. Det vil bidra til økt egenfinansiering av de kommunale investeringene. Dette vil redusere behovet for økt låneopptak selv om investeringsnivået øker. En sterk finansiell situasjon og et tilfredsstillende system for eiendomsforvaltning, som inkluderer planmessig rehabilitering og fornying av den kommunale bygningsmassen, er forutsetninger for å oppnå at etterslepet blir innhentet og at nytt etterslep ikke oppstår. Det må være samsvar mellom kommunesektorens oppgaver og tilgjengelige ressurser. Derfor er det viktig at økonomiske og administrative konsekvenser er tilfredsstillende utredet når staten pålegger kommunesektoren nye oppgaver. Når nye oppgaver legges til kommunene eller det vedtas nye regler som påfører kommunene økte utgifter, skal det gis kompensasjon for merutgiftene ved at inntektsrammene for kommunesektoren økes tilsvarende. Tilsvarende skal inntektsrammene reduseres dersom kommunene avlastes for oppgaver, eller nytt regelverk medfører innsparinger for kommunene. Ved fastsettelsen av inntektsrammen for de enkelte år vil regjeringen legge vekt på følgende forhold: Kommunene har i første rekke følgende virkemidler for å hindre økonomisk ubalanse: prioritering av tiltak som bidrar til langsiktig handlefrihet - eksempelvis riktig nivå på vedlikehold av kommunale bygninger og kommunal infrastruktur. I budsjettproposisjonen for 2006 (St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006)) ble realveksten i kommunesektorens samlede inntekter anslått til 6,3 milliarder kroner i 2006, tilsvarende 2 prosent, regnet fra anslag på regnskap for 2005. De frie inntektene ble anslått å øke reelt med 4,8 milliarder kroner, tilsvarende 3 prosent. I forhold til anslått inntektsnivå for 2005 i revidert nasjonalbudsjett 2005 ble veksten i frie inntekter anslått til 5,7 milliarder kroner i 2006. Kommunesektorens inntekter fra skatt på inntekt og formue i 2005 ble om lag 600 millioner kroner høyere enn anslått i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1. Også inntektene fra eiendomsskatt ble høyere enn anslått. Videre viser regnskapstall for 2005 at øremerkede statlige overføringer til kommunene ble om lag 300 millioner kroner lavere enn lagt til grunn i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1. Dette gjelder blant annet tilskudd til omsorgsboliger. I revidert nasjonalbudsjett 2006 er anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 2006 oppjustert med om lag 0,8 milliarder kroner, blant annet basert på statistikk for skatteinngangen hittil i 2006. Samtidig tilsier ny informasjon at prisveksten på kommunalt varekjøp kan bli noe høyere enn lagt til grunn i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1, særlig som følge av økte energipriser. Den anslåtte prisveksten for kommunal tjenesteyting er oppjustert med 0,2 prosentpoeng til 3 prosent. Høyere prisvekst bidrar isolert sett til å redusere realveksten i kommunesektorens inntekter med knapt 0,5 milliarder kroner fra 2005 til 2006. I revidert nasjonalbudsjett 2006 er det foreslått enkelte endringer i skattereglene som har virkning på skattegrunnlagene for kommunesektoren. Det foreslås blant annet å gi selvstendige næringsdrivende adgang til pensjonssparing med skattefradrag. Samtidig foreslås det innstramminger i skattefavorisering av individuelle pensjonsavtaler. Virkningen for kommunesektoren av regelverksendringene er isolert sett beregnet til å øke skatteinntektene med 30 millioner kroner til kommunene og 7 millioner kroner til fylkeskommunene. Rammetilskuddene til kommuner og fylkeskommuner foreslås redusert med hhv. 30 og 7 millioner kroner for å nøytralisere disse regelverksendringene. Forslagene som fremmes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2006 innebærer økte øremerkede bevilgninger til kommunene med om lag 0,7 milliarder kroner. Dette er i hovedsak knyttet til flere barnehageplasser i 2005 og en oppjustering av måltallet for nye plasser i 2006. Den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2005 til 2006 anslås etter dette til om lag 7,1 milliarder kroner, tilsvarende 3,1 prosent. Kommunesektorens frie inntekter anslås å øke med om lag 4,7 milliarder kroner i 2006, tilsvarende 2,9 prosent. Veksten i samlede inntekter i 2006 anslås dermed å bli 0,8 milliarder kroner høyere enn anslått i fjor høst. Med dette anslaget på inntektsvekst i 2006 må det kunne påregnes fortsatt aktivitetsvekst i kommunesektoren. Det må imidlertid påpekes at Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi har oppjustert sitt anslag på merutgifter i 2006 knyttet til den demografiske utviklingen med om lag milliard kroner, forutsatt uendrede gjennomsnittskostnader i tjenesteproduksjonen. Dette innebærer at kommunesektoren må bruke noe mer av inntektsveksten til å opprettholde dekningsgradene i det kommunale tjenestetilbudet enn tidligere anslått. Tabell 4.1 viser anslag på kommunesektorens frie inntekter i 2005 og 2006. Tabell 4.1 Frie inntekter for kommunene og fylkeskommunene1 i 2005 og 2006. Millioner kroner 2 og endring i prosent. Samtidig med denne proposisjonen legger Finansdepartementet fram St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 . De viktigste forslagene som berører kommunesektoren er gjengitt i det følgende. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at det innføres et nytt fastrentelån i Husbanken med 10-års bindingstid, jf. St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 . I dag tilbyr Husbanken fastrentelån med 3- og 5-års bindingstid. Med det nye fastrentetilbudet vil låntakerne få flere valgmuligheter og de vil samtidig være mindre utsatt for renteøkninger. Lån med lang bindingstid på renten vil bidra til mer stabile økonomiske rammebetingelser for grupper med svak økonomi. Bevilgningen til Husbankens kompetansetilskudd over kapittel 581 post 78 foreslås økt med 20 millioner kroner for å styrke innsatsen for å bekjempe bostedsløshet. Bevilgningen skal primært gå til å tilrettelegge for bruk av mer permanente boliger fremfor bruk av hospits og andre midlertidige botilbud. Den fysiske kvaliteten ved hospits og andre midlertidige botilbud er ofte lite tilfredsstillende og rettighetene til de som oppholder seg der er svake. Dette er som regel også dyre løsninger for kommunene. Justisdepartementet foreslår å etablere 150 åpne fengselsplasser i løpet av 2006. For å dekke utgifter knyttet til økt opplæring som følge av kapasitetsøkningen foreslås det i St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 å øke bevilgningen på kapittel 225 post 68 med 3,15 millioner kroner. I St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 foreslås en bevilgningsreduksjon på 1,8 millioner kroner på kapittel 225 post 64, slik at bevilgningsnivået tilpasses nye tall for gjennomsnittlig belegg i asylmottak. Regjeringen har som mål å innføre gratis læremidler i videregående opplæring. Samtidig er det ønskelig å stimulere til bruk av digitale læremidler. Som et ledd i arbeidet med å få ned kostnadene for den enkelte elev gjennom økt tilgang til og bruk av digitale læremidler, foreslås det å bevilge 50 millioner kroner som en satsing på utvikling og bruk av digitale læremidler. Midlene foreslås bevilget over statsbudsjettets kapittel 225 ny post 62. Fylkeskommunene inviteres til å søke om midler til utvikling og bruk av digitale læremidler. Søknadene fra fylkeskommunene kan omfatte én, flere eller eventuelt alle videregående skoler i fylkeskommunen, og de kan omfatte ett eller flere fag. Midlene kan nyttes til kjøp eller lokal utvikling av digitale læremidler. Midlene skal ikke nyttes til tilrettelegging av digital infrastruktur for læring. Det legges opp til å prioritere søknader som innebærer interfylkeskommunalt samarbeid. I St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) ble det lagt inn midler til offentlig tilskudd knyttet til helårsvirkningen av 11 200 opprettede heldagsplasser i 2005, noe som ble anslått å gi plass til om lag 8000 nye barn i barnehage. Foreløpige tall fra KOSTRA per 15. desember 2005 viser at om lag 10 500 nye barn begynte i barnehage i 2005. Kapasitetsveksten i barnehager i 2005 ble på 13 500 heldagsplasser. Som følge av at utbyggingen av nye barnehageplasser i 2005 ble høyere enn tidligere forutsatt, foreslås det å øke bevilgningene på posten med 133 millioner kroner. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) ble det lagt til grunn en kapasitetsvekst i barnehager på 11 200 heldagsplasser eller 8 000 nye barn i barnehage i 2006. Kunnskapsdepartementet foreslår at anslaget for kapasitetsveksten i barnehager i 2006 oppjusteres til samme nivå som i 2005, det vil si 13 500 nye heldagsplasser og om lag 10 500 nye barn i barnehage. Dette anslaget innebærer at kapasitetsveksten i sektoren i noe mindre grad enn tidligere antatt vil gå med til utvidet oppholdstid for barn som allerede har plass i barnehage. Kunnskapsdepartementet antar at 25 prosent av de nye barna som får plass i barnehage er over tre år, og at 25 prosent av alle nye barn starter i kommunal barnehage. Det foreslås på denne bakgrunn å øke bevilgningen på posten med 100 millioner kroner. Til sammen foreslås det å øke bevilgningen på posten med 233 millioner kroner. Det foreslås å øke bevilgningen på posten med 86 millioner kroner knyttet til at anslaget for nye barn i barnehage i 2006 økes fra 8 000 til 10 500, jf. omtale under Driftstilskudd – kapittel 231 post 60. Utbygging av nye barnehageplasser i 2005 ble høyere enn tidligere forutsatt, jf. omtale under Driftstilskudd – kapittel 231 post 60 . Som følge av dette foreslås det at tildelingen av skjønnsmidler i 2006 korrigeres i forhold til faktisk aktivitetsvekst i 2005. Det foreslås derfor å øke bevilgningen på posten med 156 millioner kroner knyttet til etablering av nye barnehageplasser i 2005. Tildelingspraksis av skjønnsmidlene til kommunene i 2005 var en videreføring av tildelingspraksis fra 2004. I 2005 ble det tildelt skjønnsmidler til kommunene knyttet til nye barnehageplasser opprettet i 2005 på grunnlag av andre forutsetninger enn de som ble lagt til grunn ved budsjettering av posten i 2006. Ulikhetene er knyttet til anslag på det årlige kostnadsnivået per barnehageplass i ikke-kommunale barnehager og beregning av finansieringen av plasser for treåringer. For å sikre fortsatt høy utbyggingstakt og opprettholdelse av eksisterende barnehageplasser, er det etter Kunnskapsdepartementets vurdering nødvendig å gi forutsigbare og stabile rammevilkår for kommunene. Det foreslås derfor å videreføre tildelingspraksis for 2005 i tildelingen av skjønnsmidler for 2006 til kommunene knyttet til nye plasser som ble etablert i 2005. På denne bakgrunn foreslås det å øke bevilgningen på posten med 157,5 millioner kroner. Kunnskapsdepartementet foreslår å legge til grunn samme utbygging av barnehageplasser i 2006 som det som faktisk ble bygget i 2005. Videre foreslår Kunnskapsdepartementet å endre finansieringen for nye plasser til treåringer som etableres i 2006. På bakgrunn av det oppdaterte anslaget for utbygging av barnehageplasser i 2006, foreslås det å øke bevilgningen på posten med 62 millioner kroner, inkludert ny beregningsmåte for sats for treåringer. Til sammen foreslås det å øke bevilgningen på posten med 375,5 millioner kroner. Over kapittel 724 post 61 er det budsjettert med tilskudd til avlønning av fast ansatte som jobber med forvaltning av tilskuddsordningen i Sosial- og helsedirektoratet. Det foreslås at disse midlene samles under Sosial- og helsedirektoratets driftskapittel. Bevilgningen foreslås satt ned med 0,75 millioner kroner mot at bevilgningen på kapittel 720 post 01 settes opp tilsvarende. For 2006 er det bevilget 10 millioner kroner som tilskudd til kommuner for å kompensere for merutgifter til veiledning av allmennleger som mangler ett års veiledet tjeneste for å praktisere selvstendig innenfor en nasjonal trygdeordning. Bevilgningen er ny for 2006, og er et resultat av implementering av EØS-direktiv. Sosial- og helsedirektoratet har sett det som mest hensiktsmessig at tilskuddet utbetales etterskuddsvis per halvår slik som det gjøres for tilskudd til kommunene for turnuskandidater. Dette innebærer at det meste av utbetalingene vil komme høsten 2006. Det innebærer også at utbetalingene vil få full årseffekt først i 2007. Det er knyttet usikkerhet til hvor mange fastleger tiltaket vil omfatte. Departementet legger til grunn at et høyere antall nyutdannede leger vil kunne påbegynne slik tjeneste i løpet av første halvår sammenliknet med andre halvår. Dette har sammenheng med de halvårige variasjoner i utdanningen av leger ved universitetene i Norge. Egenandelen representerer en betydelig merbelastning for mange mennesker som er helt avhengige av regelmessig behandling og trening for å kunne fungere i hverdagen. Mange må ha behandling flere ganger i uken, og mange er minstepensjonister. På denne bakgrunn fremmes det forslag om at den nye egenandelen fjernes fra 1. juli 2006. Den forutsatte reduksjonen i fastlønnstilskuddet til kommuner med fastlønte fysioterapeuter foreslås ikke gjennomført. Samlet medfører dette 137 millioner kroner i økte utgifter, fordelt på følgende budsjettposter: Regjeringen foreslår å etablere 150 åpne fengselsplasser i løpet av 2006 fordelt med 90 plasser i Vestlandsheimen og 60 plasser i Bruvoll leir. Fengselsplassene er midlertidige og etableres som et ledd i arbeidet med å redusere soningskøen. Forslaget vil ha konsekvenser i forhold til helsetjenester til innsatte i fengsel som finansieres over Helse- og omsorgsdepartementets kapittel 729 post 60. Det foreslås å øke bevilgningen til helsetjenesten til innsatte i fengsel med 3 millioner kroner i 2006. Det er etablert en tilskuddsordning for å utvikle varig infrastruktur for folkehelsearbeidet basert på partnerskap lokalt og regionalt, jf. St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge (folkehelsemeldingen). Fylkeskommunene har påtatt seg å lede disse regionale partnerskapene. Målet er at alle fylker og kommuner skal med i ordningen. Tilskudd fra staten forutsetter at fylker og kommuner bidrar med tilsvarende ressurser. De fleste fylker fyller kriteriene som er satt for å få tilskudd. Bevilgningen for 2006 over kapittel 719 post 60 har gitt rom for en begrenset tildeling til seks nye deltakerfylker. Totalt er nå 16 av landets fylker og et stort antall kommuner i disse fylkene med i ordningen. Bevilgningen foreslås økt med 5 millioner kroner for å få flere kommuner i de nye deltakerfylkene med i ordningen. Kommunal handlefrihet er et viktig bidrag til et levende lokaldemokrati og en fornuftig bruk av offentlige ressurser. For å sikre gode lokale løsninger og en hensiktsmessig ressursbruk bør kommunesektorens inntekter i størst mulig grad være frie. Derfor er det et mål for regjeringen å redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd. I tråd med dette heter det i Soria Moria-erklæringen blant annet: Offentlig sektor vil alltid møte forventninger om flere og bedre offentlige tjenester. Det er derfor et behov for løpende prioriteringer innenfor gitte ressursrammer. Regjeringen mener at oppgavene løses best lokalt. Variasjoner i kostnadsforhold og behov for tjenester kommunene i mellom krever lokale tilpasninger. Siden kommunesektoren spiller en sentral velferdspolitisk rolle er det naturlig at staten tar initiativ til større reformer som berører kommunesektorens ansvarsområder. I enkelte sammenhenger kan det være nødvendig at slike reformer og satsinger finansieres ved øremerkede tilskudd. Regjeringen mener imidlertid at det alltid bør vurderes om det er andre virkemidler som kan benyttes i stedet for den typen statlig detaljstyring som øremerking innebærer. Nasjonale velferdsreformer og løpende ordinære velferdsoppgaver bør i størst mulig grad finansieres gjennom kommunesektorens frie inntekter, eventuelt i kombinasjon med juridiske eller andre virkemidler. For å ivareta den lokale handlefriheten og samtidig sikre at nasjonale velferdspolitiske mål nås, er det en utfordring å utvikle virkemidler for styring av kommunesektoren basert på dialog og samhandling. Videreutvikling av konsultasjonsordningen mellom staten og KS er et sentralt element i dette arbeidet. Overføringen av midler fra staten til kommuner og fylkeskommuner kan enten gjøres gjennom frie inntekter fordelt til kommunene etter objektive kriterier, eller som øremerkede tilskudd. Øremerking av tilskuddsordninger innebærer at staten legger sterke føringer på hvilke tiltak og oppgaver som skal prioriteres i kommunesektoren. Øremerking gir staten en høy grad av kontroll med utviklingen av tjenesteproduksjonen i kommunesektoren, og kan isolert sett bidra til en rask måloppnåelse innenfor enkeltområder. I et mer langsiktig og helhetlig perspektiv kan imidlertid øremerkede tilskudd bidra til en lite fornuftig og effektiv ressursutnyttelse. Omfattende bruk av øremerkede tilskudd fører til administrativt merarbeid for hele den offentlige sektor, og spesielt for kommunene, fordi det som regel er knyttet søknads- og rapporteringsarbeid til de øremerkede tilskuddene. Øremerkede tilskudd kan også bidra til en mer passiv og avventende holdning i kommunesektoren. I stedet for å gripe fatt i lokale utfordringer kan det tenkes at kommunene avventer nye handlingsplaner og øremerkede tilskudd. Dette kan føre til et etterslep i prioriteringen av for eksempel vedlikeholdsarbeid, som blir mer kostbart å innhente jo lenger man venter. De lokale behovene er ulike fra kommune til kommune. Øremerkede tilskudd kan føre til at ressurser ikke settes inn der det lokale behovet er størst. For å gi kommunesektoren et insitament til å drive kostnadseffektivt forutsetter dessuten øremerkede tilskudd som regel kommunal medfinansiering. Dette kan bidra til å forsterke inntektsforskjellene mellom kommunene, ved at kommuner med høyere inntekter normalt har bedre forutsetninger til å utnytte øremerkede tilskuddsordninger. En utstrakt bruk av øremerkede ordninger innenfor en gitt inntektsramme vil ha to overordnede effekter: For det første begrenses den potensielle veksten i frie inntekter for hele kommunesektoren. Dessuten binder øremerkede tilskudd opp bruken av de frie inntektene ettersom øremerkede tilskudd som regel forutsetter kommunale egenandeler. Samlet kan dette gi en ineffektiv og lite treffsikker utnyttelse av offentlige midler. Senter for økonomisk forskning ved Universitetet i Trondheim utførte i 2005 et forskningsprosjekt om kommunaløkonomiske virkninger av tidsavgrensede statlige satsninger (Borge og Rattsø, SØF 2005), der de trekker fram mange av de samme momentene som er drøftet over. I den teoretiske delen av studien indikeres at handlingsplaner først og fremst gir en forskyvning av kommunenes tilbud over tid og at den langsiktige effekten av handlingsplaner derfor synes å bli liten. En spørreundersøkelse i et mindre antall kommuner understøtter dette. Satsingene de senere årene kan ha medvirket til at enkeltkommuner har hatt økonomisk ubalanse, dersom de ikke har klart å nedprioritere andre oppgaver. I rapporten pekes det videre på at handlingsplaner kan gi negative konsekvenser knyttet til at: Økte administrative kostnader på grunn av økt rapportering og kontroll. Senter for økonomisk forskning gjennomfører nå en mer omfattende empirisk studie for å studere nærmere virkningen av tidsavgrensende statlige satsinger og økonomisk balanse og effekten på andre tjenesteytende sektorer. Regjeringen mener øremerkede tilskudd bør være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase, eller brukes til finansiering av oppgaver som kun et fåtall kommuner har ansvaret for og hvor variasjoner vanskelig kan fanges opp av objektive kriterier i inntektssystemet. Selv om staten innen ulike fagområder ønsker at kommunene skal fokusere på konkrete oppgaver eller løsninger er det viktig å være varsom med å opprette nye øremerkede ordninger. Det bør alltid vurderes om det er andre virkemidler som kan benyttes i stedet for den typen statlig detaljstyring som øremerking innebærer. Allerede ved etableringen av nye øremerkede tilskudd bør det vurderes når tilskuddet bør avvikles eller innlemmes. I St.prp. nr. 66 (2002-2003) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004 ble det lagt fram en plan for innlemming av øremerkede tilskudd i perioden 2004-2007. I henhold til denne planen er følgende øremerkede tilskudd planlagt innlemmet/avviklet i 2007. Stortinget har vedtatt å forlenge planperioden for opptrappinsplanen for psykisk helse ut 2008. Innlemmingen av tilskuddet som er knyttet til opptrappingsplanen (kapittel 743 post 60) utsettes i tråd med dette. Tilskuddet til rekrutteringsplanen i pleie- og omsorgssektoren (kapittel 724 post 60) ble i 2006 omdisponert til tilskuddet til omsorgstjenester (kapittel 761 post 60). Tilskuddet til Oslo indre øst (kapittel 581 post 60) er knyttet til handlingsplanen for Oslo indre øst. Planperioden utløper i 2006, og tilskuddet avvikles i tråd med dette. Tilskuddet til omsorgstjenester (kapittel 761 post 60) videreføres fordi ordningen blant annet er knyttet til oppnåelse av målsettingen om nye årsverk og kompetanseheving i pleie- og omsorgssektoren. Elever i grunnskolen med annet morsmål enn norsk og samisk har rett til særskilt norskopplæring til eleven har tilstrekkelig ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring. Forskrift til opplæringsloven §1-1 femte ledd sier at elever i grunnskolen som har rett til særskilt opplæring i norsk skal få opplæring etter tilpassing til læreplanen i norsk eller opplæring etter læreplanen i norsk som andrespråk. Retten til særskilt norskopplæring knytter seg til ikke til en særskilt læreplan. Særskilt norskopplæring skal være en overgangsordning til eleven har tilstrekkelige norskferdigheter til å følge ordinær opplæring. Et øremerket tilskudd kan legge utilsiktede føringer på organiseringen av denne opplæringen. Det er viktig å gi kommuner og skoler større muligheter til selv å finne fram til gode pedagogiske og organisatoriske modeller for språkopplæring og inkludering. Det foreslås derfor å innlemme tilskuddet. Inntektssystemutvalget foreslår i sin utredning (NOU 2005: 18 Fordeling, forenkling, forbedring) at den delen av tilskuddet som går særskilt til norskopplæring og morsmålsopplæring skal innlemmes i rammetilskuddet, og at variasjoner i kommunenes utgifter fanges opp gjennom et nytt kriterium – andel førstegenerasjons innvandrere 6-15 år. Den delen av tilskuddet som er rettet mot barn i asylmottak foreslås imidlertid opprettholdt som øremerket. Andelen som foreslås innlemmet utgjorde i skoleåret 2004/05 om lag 89 prosent av tilskuddet. For å unngå uønskede fordelingseffekter ved innlemmingen, vil tilskuddet i 2007 og 2008 fordeles etter en særskilt fordeling basert på faktisk fordeling før 2007. Fram til ny kostnadsnøkkel blir lagt fram i kommuneproposisjonen for 2009, vurderes det hvilke kriterier som bør legges til grunn for fordeling av tilskuddet i inntektssystemet. Stortinget har tidligere gitt sin tilslutning til prinsippet om at kommunesektoren i hovedsak skal rammefinansieres. Andelen frie inntekter har imidlertid blitt noe redusert de siste årene. I 2006 er knapt 70 prosent av kommunesektorens inntekter frie. De største enkelttilskuddene går til barnehager, psykisk helsearbeid og toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere. Regjeringen legger derfor opp til en gjennomgang av samtlige øremerkede tilskudd og en vurdering av alternative virkemidler for å oppnå nasjonalt prioriterte målsettinger. Resultatet av dette arbeidet legges etter planen fram i kommuneproposisjonen for 2008. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at den samlede skjønnsrammen for 2007, eksklusiv kompensasjonen for omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften, settes til 1 993 millioner kroner. Av denne rammen fordeles 1 184 millioner kroner til kommunene, mens 809 millioner går til fylkeskommunene. Kompensasjonen for endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift foreslås fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble lagt om fra 2004. Omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift medførte isolert sett økte utgifter for kommunene og fylkeskommunene. Omleggingen er inntektsnøytral for staten, og kommunene og fylkeskommunene ble i 2004, 2005 og 2006 fullt ut kompensert gjennom skjønnstilskuddet for merutgifter knyttet til opptrappingen av satsene for arbeidsgiveravgiften. I 2006 utgjør kompensasjonen 1 469 millioner kroner for kommunene og 257,6 millioner kroner for fylkeskommunene. Det arbeides målrettet for å få gjeninnført ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i størst mulig omfang. Det vises til kapittel 10 for nærmere omtale av prosessen med notifikasjon av ordningen. Ved en gjeninnføring av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift vil kompensasjonen gjennom skjønnstilskuddet falle bort for de kommunene og fylkeskommunene som igjen får differensiert arbeidsgiveravgift med samme sats som i 2003. De kommuner og fylkeskommuner som får tilbake den differensierte arbeidsgiveravgiften med en høyere sats enn i 2003, vil få kompensert differansen mellom den nye satsen og satsen i 2003. Kommuner og fylkeskommuner som ikke får gjeninnført den differensierte arbeidsgiveravgiften, vil bli fullt ut kompensert gjennom skjønnstilskuddet for differansen mellom ny sats og satsen i 2003. Kompensasjonen for endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift foreslås fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. I basisrammen regnes skjønnsrammen eksklusiv kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift, kompensasjon for endringer i inntektssystemet fra 2002, særskilte tilskudd til kommuner og skjønnsmidler som fordeles av Kommunal- og regionaldepartementet gjennom året. Departementet foreslår at basisrammen for 2007 reduseres med 10 prosent, noe som tilsvarer om lag 159 millioner kroner. Dette er i tråd med en målsetning om å redusere størrelsen på skjønnsrammen slik at større deler av rammetilskuddet fordeles etter inntektssystemets objektive kriterier. Reduksjonen i basisrammen vil ikke endre kommunesektorens samlede rammetilskudd, da beløpet flyttes til innbyggertilskuddet. De isolerte omfordelingsvirkningene som følger av denne omdisponeringen vil være relativt små. For kommunene og fylkeskommunene har det i perioden 2002-2006 blitt gjennomført flere endringer i inntektssystemet. De kommuner og fylkeskommuner som samlet har tapt vesentlig på disse endringene, og som har relativt lave skatteinntekter har blitt kompensert for deler av tapet. Departementet foreslår at det også i 2007 kompenseres for endringer i inntektssystemet i perioden 2002-2006. Innenfor skjønnsrammen ligger tilskudd til utviklings- og utredningsprosjekter. I 2006 ble det bevilget 30 millioner kroner til prosjekter. Dette var en kraftig nedgang fra 2005 med 17 millioner kroner. Det er ved fastsettingen av skjønnsrammen for 2007 tatt høyde for at prosjektet «smilende kommuner» vil kunne kreve økte bevilgninger. Departementet foreslår derfor at prosjektskjønnet økes med 10 millioner kroner i 2007 til 40 millioner kroner. Kommuner som vil vurdere å slutte seg sammen, vil få økonomisk støtte til konsekvensutredninger, og til informasjon og folkehøringer gjennom skjønnet. Kommuner som vedtar å slutte seg sammen vil få delvis kompensasjon for engangskostnader i forbindelse med sammenslutningsprosessen over skjønnstilskuddet, jf. kap. 9. Departementet ser ikke behov for egne tiltak for å stimulere til kommunesammenslutninger. Departementet har derfor valgt å fjerne særskilte infrastrukturtiltak til kommuner som ønsker å slutte seg sammen. For å sikre forutsigbarhet vil imidlertid kommuner som under den forrige regjeringen har fått løfte om støtte til infrastrukturtiltak ved en eventuell kommunesammenslutning, motta dette. Rammen for tilskudd til kommuner som har store utgifter som følge av regelen om språkdeling (nynorsk/bokmål) er i 2006 satt til 21 millioner kroner. I etterkant av fastsettingen av tilskuddet for 2006 ble 1,2 millioner kroner gitt i ekstraordinært skjønn til Fræna kommune til dette formålet. Departementet foreslår at særskilt tilskudd til språkdeling økes med 1,2 millioner kroner til 22,2 millioner kroner i 2007. I rammene til de enkelte fylkene foreslår departementet særskilte tilskudd til enkelte kommuner. Kommuner med økonomisk ubalanse (registrert i Register om betinget godkjenning og kontroll – ROBEK), kan etter særskilt vurdering gis skjønn knyttet til ubalansen. Dette skal imidlertid knyttes opp til en plan for å komme i økonomisk balanse. Denne planen skal enten være økonomiplan/ budsjett, eller en egen spesifikasjon av økonomiplan/ budsjett. Kommunen skal i denne planen redegjøre for hvorledes økonomisk balanse kan oppnås. Regjeringen vil løse de sentrale velferdsoppgavene gjennom fellesskapsløsninger. Regjeringen mener at en sterk offentlig sektor og felles velferdsordninger er de viktigste virkemidlene for å nå målene om rettferdig fordeling og likeverdige levekår. Kommunene har det overordnede ansvaret for sentrale velferdstjenester som skole, barnehage, pleie og omsorg og sosialhjelp, og må sikres ressurser og handlefrihet til å løse dette. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler er også helt sentral. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktige i folks hverdag og står derfor sentralt når det gjelder å sørge for grunnleggende legitimitet til det politiske demokrati. Regjeringen legger betydelig vekt på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets behov. For å klare dette må kommunene ha handlingsrom og virkemidler, og vi må få til et enda bedre samarbeid mellom aktørene i offentlig sektor, slik at ressursene utnyttes best mulig. Det er videre viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner involveres i fornyingsarbeidet. Regjeringen mener at en sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet, og har ambisjoner om en betydelig styrking av kommunesektorens frie inntekter i løpet av stortingsperioden. Dette vil sette kommunene i stand til å bedre blant annet tilbudet i skole og eldreomsorgen. Regjeringen vil styrke samhandling mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning vil regjeringen sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre. Kommunesektorens oppgaver har i lengre tid vært økende i omfang og kompleksitet. Situasjonen i kommunesektoren fra midten av 1990-tallet har vært preget av knappe ressurser og sterkt press på tjenestene. Dette, sammen med andre viktige utviklingstrekk som demografisk utvikling, har stilt sektoren ovenfor en betydelig omstillingsutfordring. Sektoren har derfor i de senere år gjennomført omfattende omstillings- og effektiviseringsprosesser. Mange kommuner har vært tidlig ute i forhold til å møte de endrede forutsetningene, og har arbeidet målrettet med prioritering av tilgjengelige ressurser, effektivisering av tjenesteproduksjonen, reorganisering av organisasjon og arbeidsformer, og sterkere brukerorientering. Det er imidlertid fortsatt store forskjeller mellom kommunene. Utviklingen har samtidig gått klart i retning av mer krevende og rettighetsorienterte brukere av velferdstjenestene. Dagens innbygger reagerer på formynderskap fra stat og kommune, og innbyggerne vil i økende grad forvente individuelt tilpassede velferdsløsninger. Ramme- og rettighetslovgivningen legger også opp til dette. Dette stiller store krav til tjenesteytingen framover. Det tjenesteytende nivået er nødt til å gjøre faglige vurderinger ut i fra den enkelte brukers situasjon og behov, og brukeren kan påklage den vurderingen som er gjort. Kommunesektoren står ovenfor en stor utfordring for å imøtekomme brukernes ønsker om valgfrihet og differensierte tilbud. Brukerundersøkelser gjennomført gjennom KS sine effektiviseringsnettverk viser at brukerne er godt fornøyd med de kommunale tjenestene. Men brukermedvirkning er det området hvor resultatene samlet sett er svakest. Brukermedvirkning er adgangen den enkelte har til å delta i utforming og beslutningsprosesser for tiltak og tjenester som berører en selv. Brukermedvirkning har også en kvalitativ dimensjon. For å sikre kvaliteten på et tjenestetilbud, er det viktig at alle aktører kommer til orde. En særlig utfordring er det å aggregere de data som kommer fra den enkelte bruker opp til et nivå som utvikler hele virksomhetens kvalitet. Brukermedvirkning kan skje på ulike måter og i ulik grad. Fra at tjenesten har et brukerperspektiv på sine tjenester, til brukere som informanter, til brukere og tjenesteytere i dialog, til brukerstyring, og til sist frie brukervalg. I Norge har vi i de senere årene særlig vært opptatt av å måle grad av brukertilfredshet. Frie valg av tjenesteyter er foreløpig lite utbredt i Norge. Oslo er den kommunen som prøver ut dette i størst omfang. Det foreligger lite dokumentasjon på effekter av fritt brukervalg. Erfaringer fra Sverige og Danmark innenfor pleie- og omsorgssektoren viser så langt at relativt få brukere har valgt private tjenesteytere. Utviklingen i brukernes krav og forventninger, tjenestenes kompleksitet og nye administrative organisasjonsformer har stilt kommunene overfor store utfordringer som i liten grad kan løses ved tradisjonell tilnærming og gamle arbeidsformer. Lokalpolitikerne blir bindeleddet mellom den nye og krevende brukeren som forventer tilpassede løsninger til sitt behov, og egen organisasjon med mer eller mindre selvstendige enheter. På samme måte som politikerrollen endres og reiser behov for ny kompetanse, representerer også utviklingen et betydelig behov for ny og endret kompetanse hos de ansatte i sektoren. Det satses mye på kompetanseutvikling og lederutvikling, men innsatsen kan likevel styrkes. En hovedutfordring framover vil bli å skaffe nok arbeidskraft. Særlig vil kompetent arbeidskraft bli en knapphetsfaktor. Kommunesektoren vil trolig i større grad enn tidligere mangle den kompetansen som er nødvendig for å gi innbyggerne de tjenestene som de har behov for. Nyutdannede ønsker stimulerende miljøer hvor de kan utvikle seg i et samspill med andre til å bli spesialister innen det faget de har utdannet seg i. Dette krever fagmiljøer av en viss størrelse. Små kommuner vil ha en utfordring i å skape brede og attraktive fagmiljøer som er konkurransedyktige. Gjennom interkommunale samarbeidsløsninger kan imidlertid små kommuner håndtere de utfordringer de står overfor på områder som barnevern og jordmordtjeneste, samtidig som nærheten som følger av den finmaskede kommunestrukturen beholdes. Det har skjedd store endringer i kommunenes organisering i de aller siste årene. Utviklingen viser at kommunene går bort fra en organisering i etater/fagavdelinger og over til en flat struktur eller «tonivå-modell». Over 40 prosent av kommunene har nå en organisasjonsmodell der lederne for de utøvende tjenestene rapporterer direkte til rådmannsnivået. Målet med å innføre en flatere struktur har vært tydeligere ansvarsfordeling i administrasjonen og mellom politikere og administrasjon, større ansvar og oppgaver gjennom desentralisering og myndiggjøring av ansatte, og kvalitetsforbedring ved at avgjørelser treffes nærmere brukeren. Evalueringene av flatere strukturer i kommunene er ikke entydige. Evalueringene tyder på at det er gevinster i forhold til tydeligere ledelse, ansvarliggjøring av virksomhetsledere, færre ledere, avgjørelser nærmere brukeren, og klarere avgrensning mellom politisk og administrativ ledelse. Svakhetene og utfordringene knyttet til flatere strukturer ser blant annet ut til å være svekket politisk rolle, stabs- og støttesystemenes oppgaver og forhold til resultatenheten, problemer med horisontal koordinering, mer administrasjon og mindre faglig ledelse for virksomhetsledere, og stort kontrollspenn. I kommunenes arbeid med å forbedre egen virksomhet er det både nyttig og lærerikt å sammenligne seg med andre. En slik sammenligning kan skje internt i kommunen, eksempelvis ved å sammenligne ulike skoler i kommunen, eller det kan skje eksternt gjennom sammenligning med tilsvarende enheter/virksomheter i andre kommuner (skoler, sosialtjenesten osv.), eller med annen virksomhet som kan representere paralleller (kommunal rengjøring med privat rengjøring for eksempel). Målet med en slik sammenligning er primært å få økt kunnskap om egen aktivitet og at en skal kunne øke kvaliteten og effektiviteten i organisasjonen. Et viktig sammenligningsprosjekt i kommunal sektor er effektiviseringsnettverkene (se nedenfor), men kommunesektoren har i de senere år generelt tatt dette virkemiddelet i større bruk, bl.a. som en følge av utviklingen av KOSTRA. Det kan være vanskelig å gjennomføre sammenligninger innenfor individrettede tjenestesektorer, der det kan være vanskelig å finne målbare indikatorer på kvalitet. Mange bakenforliggende årsaker som man har liten kontroll over kan også påvirke resultatet ved sammenligninger. Et annet problem med sammenligning er at man lett får en målforskyvning mot det som kan kvantifiseres og måles. Kommunal tjenesteproduksjon kan eksponeres for konkurranse gjennom å arrangere en anbudskonkurranse. I en åpen anbudskonkurranse gis private aktører og kommunale driftsenheter muligheten til å komme med tilbud på driften av tjenesten. I en intern anbudskonkurranse gis egne enheter anledning til å levere tilbud. Ved denne typen konkurranseeksponering skiller en mellom bestiller, som er kommunestyret, og utfører som er en privat aktør eller en kommunal/offentlig enhet. Konkurranseeksponering er ikke noe nytt fenomen i kommunesektoren. Et stort flertall av kommuner og fylkeskommuner har blant annet lang erfaring med bruk av anbud på innkjøp og konkurranseutsetting av tekniske tjenester. Men kommunene har vært tilbakeholdne med å ta i bruk konkurranseutsetting innenfor velferdstjenestene. På disse områdene har regjeringen klare betenkeligheter med konkurranseutsetting. Det er avgjørende for kommunenes legitimitet at tjenesteytingen innenfor de tunge velferdssektorene er pålitelig, forutsigbar og av god kvalitet. Fleksibilitet i tjenesteytingen er også viktig, særlig i omsorgssektoren hvor behovene til den enkelte endres raskt. Regjeringen mener disse hensynene best ivaretas ved at kommunene selv produserer tjenestene. Uansett hvordan kommunene velger å organisere disse tjenestene må det være en absolutt forutsetning at det ikke oppstår tvil om kommunenes ansvar på disse områdene. Av hensyn til det lokale selvstyret vil imidlertid ikke regjeringen pålegge kommunene og fylkeskommunene bestemte fornyings- og omstillingsløsninger. Kommunene og fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsnivåer, og de har selv ansvaret for å finne fram til gode løsninger på lokale utviklingsbehov. Innenfor de rammene lovverket setter, vil det derfor være opp til den enkelte kommune å velge virkemidler til beste for innbyggerne og brukerne. Det er viktig at det videre fornyingsarbeid i kommunesektoren tar utgangspunkt i at kommunene og fylkeskommunene har lang erfaring i endrings-, effektiviserings- og omstillingsarbeid. Det er kommunene og fylkeskommunene selv som har, og skal ha, primæransvaret for omstilling og fornying i sektoren. Det er viktig at fornyingsarbeidet i kommunene ikke må stoppe opp som følge av tilførsel av mer penger. Fortsatt trykk på omstilling og effektiv ressursutnytting vil være avgjørende for at sektoren skal klare sine oppgaver fremover. Regjeringen mener at fornyingsarbeidet framover særlig må ta hensyn til følgende forhold: Kommunene er kunnskapsbedrifter. Humankapitalen er den viktigste ressursen. De fleste kommuner er blitt store og komplekse organisasjoner med høy kompetanse blant de ansatte. Nærmere 70 prosent av ressursene brukes på lønn og sosiale utgifter. Omstilling på norsk. Fornyingsinitiativene skal ta utgangspunkt i norske forhold. Dette innebærer bl.a. at det må tas hensyn til de store forskjellene i kommuneNorge, at teorier og løsninger fra utlandet ikke alltid egner seg – eller må «oversettes», og at det må brukes et språk som norsk kommunesektor kjenner seg igjen i. Hverdagsomstilling. Det er «prosjektomstillingen» som har fått mest oppmerksomhet, mens det er godt dokumentert at norske kommuner har drevet en mer eller mindre kontinuerlig omstilling de siste 10-20 år. God omstilling er i hovedsak hardt, kontinuerlig og konsekvent arbeid mer enn nye og spektakulære tanker. Understøtte det lokale utviklingsabeidet. Nye initiativ skal ta utgangspunkt i kommunenes eksisterende drift og virksomhet og bygge på det gode arbeidet som allerede gjøres og har vært gjort. Kommunesektoren har imidlertid et problem ved at det er skapt et annet inntrykk i offentligheten. Partnerskap og dialog. Fornyingsarbeidet skal ta utgangspunkt i et positivt menneskesyn og en partnerskap- og dialogtenkning. Ressursene til de ansatte og deres organisasjoner skal utnyttes fullt ut i arbeidet. Brukerfokus. Fornyingsarbeidet må aldri tape av syne at offentlig sektor er til for innbyggerne. Det må være et mål for fornyingspolitikken å revitalisere begrepet. Møtet med brukeren må være fornyingsarbeidets bærebjelke. Lokalpolitikk. Lokalpolitikerne sitter med det endelige ansvaret og beslutningene på det lokale nivået og er en nøkkelfaktor i forhold til å lykkes med lokal omstilling. For mye av det tidligere moderniserings- og fornyingsarbeidet har gått langs aksen administrasjon – bruker, og politikerne og innbyggerne har i for liten grad deltatt. Helhetlig fornying. For å få full kraft i fornyingstiltakene må alle de tre hovedaktørene innbyggerne, lokalpolitikerne og de ansatte delta med engasjement og likeverdighet. Fornyingsarbeidet må ha som bærende idé at det er mulig å utløse nye krefter ved et enda bedre samspill om felles mål mellom aktørene. I tillegg til å bidra til gode rammevilkår og økt kommunalt handlingsrom, dreier regjeringens politikk for fornying i kommunesektoren seg om å støtte kommunalt omstillings- og utviklingsarbeid. Nedenfor følger en omtale av noen kommunale omstillings- og utviklingsprosjekter som departementene har tatt initiativ til eller støttet. Arbeidet med å etablere gode systemer for å måle kvaliteten på tjenestene, skjer i dag på flere områder. Innenfor KOSTRA-systemet arbeides det med utvikling av kvalitetsindikatorer. Dette arbeidet er basert på de rapporteringene som allerede skjer i KOSTRA. KOSTRA er det nasjonale informasjonssystemet som gir styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Informasjonen om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder blir registrert og sammenstilt for å gi relevant informasjon til beslutningstakere både nasjonalt og lokalt. Informasjonen skal gi bedre grunnlag for analyse, planlegging og styring, og herunder gi grunnlag for å vurdere om nasjonale mål oppnås. Dataene som rapporteres fra kommunene inneholder i liten grad informasjon om hvordan brukerne opplever tjenestene. Indikatorene som utvikles på bakgrunn av ressurs- og tjenesterapportering fra kommunesektoren blir derfor også objektive størrelser. Det er påbegynt et arbeid for å utvikle kvalitetsindikatorer med utgangspunkt i nøkkeltall som finnes i KOSTRA. En arbeidsgruppe bestående av KS, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet et rammeverk for kvalitetsarbeid. Dette arbeidet legges til grunn for de 16 KOSTRA-arbeidsgruppene som skal komme med forslag til kvalitetsindikatorer på de forskjellige tjenesteområdene de har ansvaret for. Arbeidsgruppene har arbeidet med kvalitetsindikatorer i 2005, og avslutter sitt arbeid våren 2006. SSB tar sikte på å publisere kvalitetsindikatorer første gang våren 2007. Både innenfor pleie- og omsorgssektoren og skolesektoren benyttes KOSTRA-data i det videre arbeidet med kvalitetsmåling. Det er inngått en avtale om kvalitetsutvikling av pleie- og omsorgssektoren mellom Helse- og omsorgsdepartementet og kommunesektoren, ved KS. I medhold av avtalen er det bl.a. utviklet kvalitetsindikatorer i KOSTRA. Sosial- og helsedirektoratet samarbeider med KS om å utvikle nye kvalitetsindikatorer for å måle kvaliteten på pleie- og omsorgstjenester som ytes av norske kommuner. På sikt er det en målsetting å utvikle indikatorer som belyser kvaliteten på bredden i tjenestetilbudet. Dette vil bl.a. baseres på informasjon som registreres i IPLOS (et sentralt helseregister som skal danne grunnlag for nasjonal statistikk for pleie- og omsorgssektoren). Tiltak for å sikre og forbedre kvaliteten i tjenestene består i dag av lederutvikling, kvalitetsindikatorer, elektronisk samarbeid, rekruttering, kvalifisering av personell uten helse- og sosialutdanning, videreutdanningstilbud gjennom blant annet fagskoleutdanningen, desentralisert høyskoleutdanning, undervisningssykehjem, og av intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med berørte parter, bl.a. KS, utarbeidet en nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015). Gjennom avtalen som er inngått mellom Utdanningsdirektoratet og KS om kvalitetsutvikling i skolen arbeider partene i fellesskap bl.a. med å videreutvikle Elevundersøkelsen og andre kvalitetsverktøy på eget nettsted. Spørreundersøkelsen som KS utviklet for elever og den tidligere Elevundersøkelsen er nå samordnet til et kartleggingsverktøy og driftes av Utdanningsdirektoratet. Kunnskapsdepartementet og KS arbeider med å revidere avtalen om kvalitetsutvikling i grunnopplæringen. Kunnskapsdepartementet har besluttet at det fra høsten 2007 skal avholdes nasjonale prøver i regning, og i lesing på norsk og engelsk på 5. og 8. trinn. Det primære formålet med de nasjonale prøvene er å vurdere om skolen lykkes med å utvikle elevenes grunnleggende ferdigheter. Prøvene skal brukes som grunnlag for kvalitetsutvikling på skoler, hos skoleeiere på regionalt og nasjonalt nivå. EffektiviseringsNettverkene ble støttet av Kommunal- og regionaldepartementet og det daværende Sosialdepartementet økonomisk, og prosjektperioden varte ut 2004. Det videre nettverksarbeidet inngår i KS' ordinære drift, med bl.a. resultat- og verktøypublisering på www.bedrekommune.no. Sammenligningen skjer ved hjelp av data fra KOSTRA og kvalitetsmålinger. Kvalitetsmålingene gjennomføres ved standardiserte, web-baserte brukerundersøkelser. Disse undersøkelsene fanger i stor grad opp brukernes tilfredshet med de kommunale tjenestene. Kommunene sammenlikner produktivitet, tilgjengelighet og kvalitet både med andre kommuner og med seg selv over tid. Dette gir grunnlag for å sette mål for forbedring og utforme tiltak med tanke på å bedre kvaliteten og øke effektiviteten på tjenestene. Nettverksarbeidet omfatter tjenestene grunnskole, pleie og omsorg, barnehage, sosiale tjenester, barnevern og byggesak. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider sammen med åtte kommuner i Stifinnerprogrammet – et helhetlig omstillingsprogram – som startet høsten 2003 og varer ut 2006. Midtveisevalueringen forelå sommeren 2005. Evalueringen peker på at programmet i fortsettelsen bør ha større fokus på innbyggere, næringsliv og frivillige lag og organisasjoner. Et av fokusområdene for 2006 er derfor å videreutvikle kommunens rolle som samfunnsutvikler, der handlingsrommet i forhold til innbyggere, næringsliv og lag og organisasjoner står sentralt. International Research Institute of Stavanger (IRIS) har på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført en undersøkelse rettet mot næringsliv og lag og organisasjoner i Stifinnerkommunene for å avklare forventninger og aktuelle utviklings- eller forbedringsområder. Undersøkelsen finnes på www.stifinneren.no. Evalueringen av programmet så langt viser at Stifinnerprogrammet er godt forankret i kommunenes toppledelse, at programmet oppleves å være rimelig vellykket, at fagorganisasjonene er trukket aktivt inn i arbeidet i alle kommunene, og at stifinnerprosjektene oppfattes som innovative, nyskapende og viktige. Et tydelig flertall opplever at målet om helhetlig omstilling er ivaretatt og at stifinnerarbeidet har økt kommunenes omstillingsevne og evne til helhetlig omstillingsarbeid. De fleste av deltakerkommunene mener at kommunens rolle som samfunnsutvikler er styrket gjennom omstillingsarbeidet. Stifinnerprogrammet vurderes også så langt som et vellykket statlig fornyingsprogram, bl.a. ved at Kommunal- og regionaldepartementet har tilført deltakerkommunene kompetanse innenfor organisering, økonomi og juss samtidig som departementet har fått økt egen kompetanse gjennom et stort antall besøk i deltakerkommunene. De videre utfordringene og dilemmaene knyttet til programmet er bl.a. å komme fra utredning til konkret handling og å opprettholde trykket i omstillingsarbeidet. Det er også en betydelig utfordring for erfaringsdeling og formidling at Stifinnerprogrammet rommer tilsammen 70 ulike delprosjekter i de åtte kommunene. Høsten 2005 satte Kommunal- og regionaldepartementet i gang det tredje prosjektet med tema balansert målstyring/resultatledelse. Denne gangen er det politikerne det er fokus på, og prosjektet har derfor fått navnet Resultatledelse og politikerrollen. Formålet med prosjektet er å samle erfaringer om politikernes bruk av resultatledelse og å utarbeide en veileder med politikerfokus. Prosjektet vil bli avsluttet før kommunevalget høsten 2007. En god kommune er til for innbyggerne, er serviceorientert og effektiv, har tjenester av god kvalitet og er ikke minst en god arbeidsplass. Fornyingsarbeidet handler om å få innbyggerne, de folkevalgte og de ansatte til å samspille enda bedre. Godt fornyings- og utviklingsarbeidet skjer i form av samarbeid og dialog med de ansatte. Mange kommuner har gode erfaringer med å trekke de ansatte med i alle faser av en omstilling, og departementet ønsker å bygge videre på disse erfaringene. Gjennom et trepartssamarbeid sentralt mellom Kommunal- og regionaldepartementet, KS og de ansattes organisasjoner om utvalgte utviklingsprosjekter skal det gis et vesentlig bidrag til det lokale arbeidet med å øke kvaliteten og effektiviteten på det kommunale tjenestetilbudet – tuftet på en konstruktiv samhandling mellom innbygger/bruker, lokalpolitikerne og de ansatte, slik at kommunesektorens omdømme styrkes. Innholdet i utviklingsprosjektene vil bli utformet i det sentrale trepartssamarbeidet. Det er et viktig moment at det har vært/er stor aktivitet på mange av de aktuelle innholdsområdene. Utviklingsprosjektene må derfor velges og tilpasses slik at eksisterende arbeid forsterkes og ikke blir konkurrerende. Antallet prosjekter vil bli begrenset i antall, for ikke å miste fokus i satsingen. I sammenheng med utviklingsprosjektene vil departementet også vurdere det såkalte kommunekompasset som ble utviklet på 90-tallet og som i dag benyttes i en rekke norske og nordiske kommuner. Kommunekompasset med praksiskriteriene er et evaluerings- og utviklingsverktøy som gir kunnskap om kommunens praksis på hovedområdene offentlighet og demokratisk kontroll, tilgjengelighet og brukerorientering, tydelighet i samspillet politikk og administrasjon, ledelse desentralisering og delegasjon, kontroll og rapportering, personalforvaltning, utviklingspolitikk og samfunnsbygging. Fra 2004 ga Kommunal- og regionaldepartementet fylkesmennene større frihet til å finansiere kommunale utviklingsprosjekt mer generelt gjennom de ordinære skjønnsmidlene. Det er gitt rom for variasjon i fylkesmennenes arbeid med tildeling av skjønnsmidler, slik at de kan tilpasses de lokale forholdene i hvert enkelt fylke. Innenfor dette rommet har departementet gitt noen retningslinjer for å sikre nødvendig samordning, blant annet på fornyingsområdet. Fylkesmannen kan finansiere prosjekter både i enkeltkommuner og interkommunale samarbeid. I 2005 opprettet departementet en database med oversikt over alle omstillings- og fornyingsprosjekt som mottok prosjektskjønn av fylkesmannen. Hovedfunnene blir presentert nedenfor. I 2005 fordelte fylkesmennene om lag 130 millioner kroner på til sammen 469 utviklingsprosjekt, hvert prosjekt fikk i gjennomsnitt støtte på 280 000 kroner. Dette er en stor økning fra 2004 da de tilsvarende tallene var 100 millioner kroner på 345 prosjekt. Den største økningen i antall prosjekter finner vi i Nordland, Finnmark og Østfold, mens fire embeter, Oslo og Akershus, Buskerud, Vestfold og Møre og Romsdal, hadde en mindre reduksjon av antall prosjekter. Det er et meget stort mangfold blant disse prosjektene, fra støtte til elektronisk lederopplæring til interkommunalt samarbeid om oppretting av en vikartjeneste for de involverte kommunene. Ulike virkemidler har blitt tatt i bruk, som for eksempel organisatoriske virkemidler, styringssystemer, brukerretting og konkurranseutsetting. De fleste prosjektene er i kategorien organisatoriske virkemidler, det vil si prosjekter som vedrører politiske og administrative endringer. Balansert målstyring, resultatledelse og nye finansieringsformer er eksempler på prosjekter i den nest største gruppen, styringssystemer. Både prosjekter som går på styringssystemer og på brukerretting har hatt en stor økning fra 2004 til 2005. Eksempler på brukerrettede prosjekter er utvikling av serviceerklæringer, brukerundersøkelser og brukertorg. Det er nesten ingen prosjekter der virkemiddelet var konkurranseutsetting; i 2004 var det to og i 2005 kun ett prosjekt. Prosjekter som omfatter arealplanlegging og grunnskole har hatt en stor økning fra 2004 til 2005, mens det fortsatt er svært få prosjekter i kulturminne- og barnehagesektorene. Nærmere 90 prosent av prosjektene som mottok prosjektskjønnsmidler fra fylkesmennene hadde kommunal egenfinansiering. En annen målsetning for ordningen har vært å redusere bruken av sterke statlige styringsvirkemidler ved å etablere enighet om prioriteringer av kommunesektorens ressurser. Effektivisering og fornying er viktige temaer i denne sammenheng. Det er enighet om at ordningen har bidratt til å bedre kontakten mellom KS og fagdepartementene, og at det er oppnådd en større grad av enighet om situasjonsbeskrivelsene for kommunesektoren. Regjeringen vil sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre gjennom styringsdialog preget av samhandling, og vil utvikle en mer forpliktende konsultasjonsordning. Partene i konsultasjonsordningen har diskutert utvikling av ordningen på til sammen fire konsultasjonsmøter i 2005 og 2006. Det er enighet om at utviklingsarbeidet skal gjennomføres i løpet av 2006, slik at arbeidet med kommuneopplegget i statsbudsjettet for 2008 kan skje innenfor rammene av en mer forpliktende konsultasjonsordning. Regjeringen mener at større forpliktelse best kan oppnås gjennom en kombinasjon av flere virkemidler, og det legges opp til at de mest sentrale elementene i videreutviklingen av ordningen skal være å arbeide videre med bilaterale samarbeidsavtaler og kostnadsberegninger av reformer i kommunesektoren. Når nye oppgaver legges til kommunene eller det vedtas nye regler som påfører kommunene økte utgifter, skal det gis kompensasjon for merutgiftene ved at inntektsrammene for kommunesektoren økes tilsvarende. Tilsvarende skal inntektsrammene reduseres dersom kommunene avlastes for oppgaver, eller nytt regelverk medfører innsparinger for kommunene. Det vil bli nedsatt en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til hvordan det kan oppnås tettere samarbeid med KS om reformer. Ved et tettere samarbeid kan KS trekkes med i arbeidet med nye reformer av en viss størrelsesorden på et tidlig tidspunkt, blant annet med sikte på å oppnå enighet om hva som kan oppnås innenfor ulike inntektsrammer. Det skal også utredes hvordan kostnadsberegninger, ved uenighet mellom KS og staten, kan vurderes av uavhengige instanser for å understøtte regjeringens budsjettarbeid. Den første bilaterale samarbeidsavtalen – avtalen om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgstjenestene – ble inngått i 2003. Siden dette har det blitt inngått ytterligere syv avtaler mellom staten og KS. Inngåelse av samarbeidsavtaler blir sett på som en viktig del av konsultasjonsordningen. Blant annet har samarbeidsavtaler vært benyttet som et alternativ til andre, sterkere styringsvirkemidler, så som øremerking av tilskudd og lovregulering. Det er betydelige variasjoner mellom dagens samarbeidsavtaler med hensyn til målsetninger, varighet, rutiner for inngåelse og oppfølging. For at samarbeidsavtaler skal utgjøre et godt alternativ til tradisjonelle styringsvirkemidler, vil det være en betydelig fordel om avtalene kan gjøres mer ensartede. Dette er ikke minst viktig for å skape en enighet om hva samarbeidsavtaler er, og en felles forståelse av hva som kan oppnås gjennom samarbeidet. Videre vil det være hensiktmessig å etablere fastere rammer og rutiner for oppfølging, videreføring, reforhandling, oppsigelse av eksisterende avtaler og inngåelse av nye. Regjeringen og KS har kommet fram til retningslinjer for hvordan partene i fellesskap skal arbeide med samarbeidsavtaler. Hovedpunktene i retningslinjene kan oppsummeres slik: Det er også utarbeidet en mønsteravtale, til hjelp ved utarbeiding av nye samarbeidsavtaler. Lokaldemokratiet er grunnsteinen i vårt folkestyre og et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse vil være grunnleggende for å møte de samfunnsutfordringene vi står ovenfor. I dette kapitlet redegjøres det først for Lokaldemokratikommisjonens to utredninger og hvordan disse skal følges opp. Deretter gis det en omtale av kommunesektorens omdømme. I det følgende gis en omtale av Lokaldemokratikommisjonens arbeid og regjeringens oppfølging av dette. Lokaldemokratikommisjonen ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 12. mars 2004 av regjeringen Bondevik II etter at et enstemmig Storting ba om det i et vedtak 10. februar 2004. Bakgrunnen for oppnevningen var et forslag fremmet i Dokument nr 8:4 (2003-2004) ved stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og May Britt Vihovde. Forslagsstillerne grunngav opprettelsen av en lokaldemokratikommisjon med den rekordlave valgdeltakelse ved lokalvalget i 2003, og det syn Maktutredningen ga uttrykk for om et svekket lokaldemokrati. Forslagsstillerne pekte på økt og for stor avstand mellom borgerne og de folkevalgte samt redusert handlingsrom i lokalpolitikken. De fryktet svekket lokaldemokrati og legitimitet for folkestyret. Kommisjonen ble satt sammen av representanter fra de politiske partiene som var representert på Stortinget i forrige stortingsperiode, representanter for kommunesektoren samt to uavhengige eksperter. Kommisjonen har lagt fram to utredninger. Den første utredningen, NOU 2005:6 Samspill og tillit. Om staten og lokaldemokratiet , ble lagt fram i april 2005 og omhandler forholdet mellom staten og kommunene. Den andre utredningen, NOU 2006:7 Det lokale folkestyret i endring? Om deltaking og engasjement i lokalpolitikken ble lagt fram i april 2006 og omhandler utviklingen i deltakelse og deltakelsesformer i lokaldemokratiet. Det overordnede budskapet fra kommisjonen er at staten og kommunesektoren har et felles ansvar for å medvirke til et levende og deltakingsorientert lokaldemokrati. Den første NOUen omhandler som nevnt styrings- og samhandlingsforholdet mellom staten og kommunene. Den andre NOUen er delt inn i tre hovedbolker: Spørsmålet om situasjonen for det representative lokaldemokratiet, spørsmålet om hvilken rolle alternative deltakingskanaler kan og bør spille i lokaldemokratiet og spørsmål knyttet til kommunene som politiske institusjoner. Kommisjonen konkluderer blant annet med at det er grunnlag for å nedtone det noe dystre bildet som etter hvert har blitt dannet vedrørende situasjonen for lokaldemokratiet. Dette kommer fram i den første NOUen ved at det blir slått fast at kommunene har et større spillerom enn hva den offentlige debatten avspeiler. De har spillerom i forhold til å bidra til samfunnsutviklingen og de skal ta viktige beslutninger i forhold til velferdspolitikken. Vise til et mer nyansert bilde av valgdeltakelsen. Hvis valgene i 1995 og 1999 ses under ett så har nærmere 90 prosent benyttet seg av retten til å stemme. Det er også kommuner som kan vise til en økende valgdeltakelse ved kommunevalg. Registrere at borgerne er fornøyde både med lokaldemokratiet og med de tjenestene kommunene leverer. Undersøkelser viser at lokaldemokratiet har massiv og stabil støtte blant innbyggerne. Vise til at borgernes samfunnsengasjement har blitt større når en ser på aktivitet innbyggerne viser gjennom andre kanaler enn valg. Den første utredningen ble sendt ut på høring med svarfrist 1. november 2005. 102 instanser besvarte departementets invitasjon til å avgi høringsuttalelse. Disse er lagt ut på departementets hjemmeside http://odin.dep.no/krd. Den andre utredningen er sendt ut på høring med svarfrist 1. oktober 2006. I Soria Moria erklæringen blir det slått fast at lokaldemokratikommisjonens utredning skal følges opp i en stortingsmelding om lokaldemokrati. Mange av de temaene kommisjonen diskuterer og de forslagene de fremmer vil bli håndtert i forhold til en slik melding som etter planen vil legges fram våren 2007. Noen av temaene og forslagene fra kommisjonen er imidlertid nært knyttet til andre prosesser som regjeringen har satt i gang. Disse er det naturlig at Stortinget får seg forelagt før stortingsmeldingen om lokaldemokrati kan ferdigstilles. Det gjelder særlig temaene som omhandles i denne proposisjonen og den varslede meldingen om forvaltningsreform. Ett tema kommisjonen behandler er organiseringen av dialogen mellom staten og KS. Kommisjonen går her inn for en mer forpliktende konsultasjonsordning. Dette er et syn regjeringen deler og det er satt i gang prosesser for å utforme en mer forpliktende konsultasjonsordning. Det redegjøres for den videre prosessen for utformingen av konsultasjonsordningen i kapittel 7 i denne proposisjonen. Kommisjonen ber også om at det utvikles et system som sikrer at nye statlige initierte reformer som skal iverksettes av kommunene er tilstrekkelig finansiert. Dette ligger innefor rammen av hva som skal gjøres i forhold til utvikling av konsultasjonsordningen. Videre er kommisjonen opptatt av at det må legges opp til at flere øremerkede tilskudd innlemmes i rammetilskuddet. Det må settes fart i dette arbeidet både fra Stortingets og regjeringens side. Dette er et sentralt spørsmål når det gjelder den økonomiske styringen i forhold til kommunene. For en nærmere omtale av regjeringens politikk på dette området vises det til kapittel 5. Kommisjonen ber om at balansen i kommuneøkonomien må gjenopprettes. Regjeringen har i regjeringserklæringen gitt uttrykk for at den vil gjennomføre en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. For en nærmere omtale av plan for oppretting av økonomisk ubalanse vises det til kapittel 3. Kommisjonen foreslår at ordningen med statlige bidrag til kommunale næringsfond gjeninnføres. I Soria Moria-erklæringen varsler regjeringen at den vil gjeninnføre statlige bidrag til kommunale næringsfond. Dette er fulgt opp i regjeringens tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2006 og det er bevilget 100 millioner kroner til formålet. Kommisjonen presenterer i sin første utredning perspektiver på forholdet mellom staten og kommunene. Kommisjonen legger til grunn et generalistkommuneperspektiv for hvilke oppgaver kommuner skal ha, men nyanserer med at kommunene også kan ha spesialistfunksjoner, for eksempel ved samarbeid med andre kommuner. Videre legger kommisjonen til grunn et integreringsperspektiv på forholdet mellom staten og kommunene, og oppfatter godt samspill som en nøkkel til utvikling av et godt tillitsforhold mellom staten og kommunene. Dette forutsetter bl.a. at statlig samordning styrkes og en omlegging av styringsvirkemidlene i retning fra hierarkiske styringsvirkemidler til en dialogbasert samhandlingsform. Kommisjonen er også opptatt av den viktige rollen kommunen har som samfunnsutvikler. Dette vil også være sentrale spørsmål i arbeidet med den kommende meldingen om forvaltningsreform. Lokaldemokratikommisjonen anbefaler at fylkesmannsembetets rolle i dagens forvaltningssystem bør gjennomgås og utredes nærmere. Fylkesmannens rolle er en naturlig del av arbeidet med forvaltningsreformen og avklares i forvaltningsreformmeldingen. Spørsmål om statens tilsyn med kommunesektoren følges mer spesifikt opp i en egen lovproposisjon om tilsyn. Kommisjonen foreslår at det settes i verk et arbeid hvor man utreder hvilke konsekvenser det har for samspillet mellom staten, kommunene og fylkeskommunene at staten organiseres sin regionale forvaltning etter ulike geografiske områder. Statens organisering av sin regionale og lokale forvaltning blir behandlet i meldingen om forvaltningsreform. Kommunene er som demokratiske institusjoner avhengige av innbyggernes tillit. Legitimiteten til lokaldemokratiet har flere kilder. Innbyggernes muligheter til å påvirke gjennom valg - og mellom valgene – er et sentralt element i dette. Tilliten til prosesser og saksbehandling i den kommunale forvaltning er et annet. Videre har det betydning om den gjennomførte politikken i rimelig grad er i tråd med innbyggernes preferanser, og om innbyggerne får de ytelser lovgivningen gir krav på. Begrepet «omdømme» er et vidt begrep hvor denne tilliten og legitimiteten er av stor betydning. Omdømmet sier noe om hvilket inntrykk folk har av kommunen - hva andre offentlige instanser, private aktører og folk flest mener om den. Omdømmet har også en emosjonell komponent. Det er ikke nødvendigvis det samme som «virkeligheten». Et godt – eller dårlig – omdømme behøver ikke nødvendigvis å være fortjent. Men et godt omdømme er normalt basert på opparbeidet tillit. Betydningen av omdømmet viser seg først og fremst når det er dårlig. For de ansatte har det betydning for motivasjon, engasjement og lojalitet. I en kamp om knappe arbeidskraftressurser vil det ha betydning for rekrutteringen. Overfor statlige instanser vil det kunne gi seg utslag i sterkere styring og mer kontroll. For folk flest vil et dårlig omdømme kunne svekke lokalforvaltningens legitimitet. Det er derfor av stor betydning at kommunesektoren kan opprettholde et godt omdømme. For kommunene som tjenesteprodusenter antas kvaliteten på tjenestene å ha stor betydning for omdømmet. Kommunene leverer gjennomgående tjenester av høy kvalitet. Det er imidlertid ofte et misforhold mellom oppfatninger om kvalitet mellom de som mottar kommunale tjenester og de som ikke mottar slike tjenester. Man ser ofte at kommunene scorer høyere i brukerundersøkelser enn i undersøkelser der også innbyggerne som ikke har benyttet seg av tjenestene svarer (bl.a. TNS Gallups nasjonale innbygger- og brukerundersøkelse i 2004). For en del kan dette ha sammenheng med forskjeller i forventninger. Det er etter departementets inntrykk neppe tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at kommunene som tjenesteprodusenter har et dårlig omdømme. I det store bildet må kommunesektoren gjennomgående kunne sies å ha bygget opp et omdømme som en jevnt over solid leverandør av velferdsytelser. Et annet element som har stor betydning for omdømmet er den etiske standarden i virksomheten. I den senere tid har det i media vært fokusert på flere uheldig forhold i enkelte kommuner. Sakene har dreid seg om ulike forhold. I noen tilfeller har det vært spørsmål om uheldig rolleblanding, «kameraderi», «smøring» og mulig korrupsjon i strafferettslig forstand. I flere av sakene foregår fortsatt etterforskning og granskning. Det er foreløpig vanskelig å si noe sikkert om omfanget av eventuell korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet i kommunesektoren. Selv om det kan vise seg at tilfellene ikke er mange, kan slike saker få alvorlige skadevirkninger for kommunesektorens omdømme. Det er derfor grunn til å legge økt vekt på betydningen av arbeidet med den etiske standard i kommunenes virksomhet. Dette er et arbeid som må forankres i kommunene selv. Regler, kontrollordninger og etiske retningslinjer alene er ikke nok. Gode regler og systemer for styring og kontroll er viktige, men kan ikke erstatte den etiske bevisstheten hos hver enkelt tjenestemann og folkevalgt. Det viktige arbeidet mot korrupsjon må foregå lokalt – i den enkelte kommune. Det er avgjørende at etiske retningslinjer og holdninger bygges inn i forvaltningskulturen på hvert enkelt arbeidssted, slik at det kan skje en bevisstgjøring hos den enkelte ansatte eller folkevalgte. Sentrale aktører som KS har en tilretteleggende og veiledende funksjon i dette arbeidet. I løpet av våren 2006 vil det blant annet bli avholdt fire regionale etikkseminarer for kommunesektoren. En rekke spørsmål knyttet til korrupsjon og etiske problemstillinger vil bli tatt opp der. På seminaret vil KS også presentere en ny prosessveileder i etikkarbeid, som skal brukes til systematisk arbeid med etikk i den enkelte kommunes virksomhet. Det har også vært avholdt et eget etikkseminar i departementet, med deltakere fra blant annet akademia, privat næringsliv og arbeidstaker-/giverorganisasjonene. Under prosjektet «Smilende kommuner» vil det blant annet bli lagt opp til samarbeid om tiltak for å bedre sektorens omdømme. Det tas sikte på at dette prosjektet skal drives i et samarbeid mellom KS, arbeidstakerorganisasjonene og Kommunal- og regionaldepartementet. Se nærmere omtale under pkt. 7.7. Departementets rolle er først og fremst å se til at det foreligger et hensiktsmessig regel- og rammeverk for kommunenes virksomhet gjennom lover og forskrifter. Dette regelverket gir i seg selv begrensede muligheter til å bekjempe korrupsjon og uetiske forhold. Det mest sentrale virkemiddelet vil her være kommunesektorens eget arbeid med etikk og holdninger. Departementet legger likevel vekt på å følge utviklingen, og regelmessig vurdere om lov- og forskriftsverk gir hensiktsmessige rammevilkår. Dette gjelder særlig spørsmål om hvordan ulike kommunale virksomheter drives og organiseres, og regelverket om ulike kontroll- og tilsynsordninger i kommunene. Departementet vil ta initiativ til å sette ned et utvalg som blant annet skal vurdere om regelverket i tilstrekkelig grad regulerer ulike roller i forbindelse med bruk av selskaper, og reglene om egenkontrollen i kommunene. I første del av dette kapitlet gjøres det rede for endringer i virkemiddelbruken knyttet til kommunesammenslutninger, en oppsummering av samarbeidsprosjektet med KS om kommunestruktur og en oversikt over sammenslutninger som er vedtatt og prosesser hvor sammenslutning er avvist. I andre del av kapitlet gis det en redegjørelse for interkommunalt samarbeid og nye modeller for samarbeid som planlegges gjort tilgjengelig for kommunene fra årsskiftet. Videre gis det også en oversikt over pågående interkommunale samarbeidsprosjekter. Endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Det innebærer at eventuelle kommunesammenslutninger skal være tuftet på lokale beslutninger, etter lokale initiativ og lokale vurderinger. Gitt dette vil dagens finmaskede kommunestruktur i stor grad kunne forventes å bli opprettholdt. Departementet ser ikke behov for egne tiltak for å stimulere til kommunesammenslutninger. Departementet har derfor valgt å fjerne særskilte tilskudd til infrastrukturtiltak til kommuner som ønsker å slutte seg sammen. Kommuner som har fått løfte om støtte til infrastrukturtiltak under Bondevik II-regjeringen vil imidlertid motta dette for å ivareta forutsigbarhet. Der kommunene selv ønsker å vurdere sammenslutning nærmere ser departementet behovet for å støtte opp under lokale prosesser. Det er viktig at et godt fundament ligger til grunn for beslutninger vedrørende kommunesammenslutning. For kommuner som vurderer å slutte seg sammen vil det derfor være mulig å få støtte til utredning av konsekvenser av en eventuell sammenslutning. Kommunene får også støtte til informasjon og folkehøringer, for å sikre at beslutninger som fattes er godt forankret i befolkningen. Kommunal- og regionaldepartementet og KS satte høsten 2003 i gang prosjektet Framtidens kommunestruktur - kommuner med ansvar for egen utvikling, jf. St.prp. nr. 60 (2004-2005), kapittel 11. Den sentrale koordineringsgruppen for prosjektet la i oktober 2005 fram sluttrapporten for prosjektet. Kommunene sluttet i stor grad opp om prosjektet og de aller fleste tok spørsmålene knyttet til en framtidsrettet kommuneinndeling opp til behandling i formannskap og/eller kommunestyre i løpet av prosjektperioden. På grunnlag av kommunestyrebehandlingene utarbeidet en prosjektgruppe i hvert fylke en samlet rapport fra fylket til den sentrale koordineringsgruppen. Disse var grunnlaget for rapporten til den sentrale koordineringsgruppen. Spørsmålet om kommunegrenser og framtidige utfordringer ble også drøftet på en rekke andre arenaer, som for eksempel kommunesamlinger i KS-regi, regionrådssamlinger og på konferanser. I alt deltok om lag 10 000 kommunepolitikere i debatten. Noen kommuner valgte også å involvere innbyggerne i forkant av behandlingen i kommunestyret. Også lokale og regionale media spilte mange steder en viktig rolle med hensyn til å synliggjøre debatten for innbyggerne. En gjennomgang av kommunestyrevedtakene viser at bare 25 prosent av kommunene ser på dagens kommunestruktur som tilfredsstillende for å møte framtidige utfordringer. I overkant av halvparten av kommunene ser utvidet interkommunalt samarbeid som nødvendig. Om lag 20 prosent ønsker å utrede sammenslutning videre. Samlet sett gir dette et uttrykk for at kommunene ser at utfordringene er store og at de ønsker og ser nødvendigheten av å prøve ut alternativer til dagens kommunestruktur. Kommunene uttrykker også ønske om større grad av kommunalt selvstyre og handlingsrom for å kunne gi innbyggerne gode tjenester tilpasset lokale forhold og utfordringer. På bakgrunn av prosessen i kommunene og vurdering av mulige utviklingsscenarier oppsummerte den sentrale koordineringsgruppen med følgende: Dagens kommunestruktur vil kunne svekke prinsippet om at kommunene skal være likeverdige (generalistkommuner), dersom kommunene skal ha et større ansvar for velferdspolitikken. Et utstrakt og omfattende interkommunalt samarbeid kan løse mange utfordringer, men vil samtidig kunne bidra til å svekke lokaldemokrati og kommunenes handlekraft. Frivillighetslinjen krever sterke insentiver dersom endring i kommunestrukturen er ønskelig. Når det gjelder den videre diskusjonen av den framtidige organiseringen av offentlig sektor, la koordineringsgruppen til grunn at målet må være å sikre innbyggerne gode og effektive tjenester, gode muligheter for demokratisk deltakelse, utvikle levedyktige lokalsamfunn og sikre innbyggernes rettssikkerhet. Om lag 20 prosent av kommunene ønsket å utrede sammenslutning videre. En del av disse kommunene inngår imidlertid ikke i reelle sammenslutningsalternativer fordi de ikke har nabokommuner som ønsker sammenslutning. 27 kommuner har i forlengelsen av kommunestrukturprosjektet fått støtte til utredning og/eller informasjon og folkehøring i 2005. Disse har fått støtte under forutsetning av at de fører vurdering om sammenslutning helt fram til vedtak i kommunestyrene for eller mot sammenslutning. Det er utbetalt 2,3 mill kroner til ovennevnte formål i 2005. Følgende kommuner har fått midler og inngår i prosesser knyttet til sammenslutning: Odda, Jondal, Granvin, Eidfjord, Ulvik, Ullensvang, Voss, Søndre Land, Vestre Toten, Gjøvik, Nord-Fron, Sel, Vågå, Masfjorden, Austrheim, Fedje, Lindås, Meland, Radøy, Bokn, Tysvær, Nannestad, Ullensaker, Gran, Lunner, Gausdal og Lillehammer. Aure og Tustna kommuner i Møre og Romsdal sluttet seg sammen til Aure kommune 1. januar 2006. Kommunene ble i 2005 tildelt 30,7 millioner kroner i forbindelse med sammenslutningen. Av dette utgjorde engangskostnadene 8,7 millioner kroner. Også Ølen og Vindafjord kommuner i Rogaland sluttet seg sammen til Vindafjord kommune fra 1. januar 2006. Kommunene har fått utbetalt 30,2 millioner kroner til sammenslutningen. Antall kommuner i Norge per 1. januar 2006 er dermed 431. Frei og Kristiansund kommuner i Møre og Romsdal slutter seg sammen i 2008. I 2005 ble kommunene tildelt i alt 35,1 millioner kroner i forbindelse med sammenslutningen. Av dette utgjorde engangskostnadene 15,1 millioner kroner. I enkelte områder ble det påbegynt vurderinger av sammenslutninger før prosjektet Framtidens kommunestruktur ble igangsatt høsten 2003. De fleste av disse prosessene er nå sluttført, jf. kapittel 11.3 i kommuneproposisjonen for 2005. Enkelte prosesser ble også integrert som en del av prosjektet «Framtidens kommunestruktur». Den eneste gjenstående prosessen av disse er kommunestrukturprosjektet i Salten. Kommunene i Salten i Nordland (Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Sørfold og Steigen) vedtok sommeren/høsten 2003 å utrede fordeler og ulemper ved ulike inndelingsalternativer i Saltenregionen. Salten regionråd har stått sentralt i prosessen og kommunene fikk i 2003 midler til å utrede sammenslutning. Våren 2006 skal det utarbeides en sluttrapport fra styringsgruppen for kommunestrukturprosjektet i Salten. Høsten 2006 skal alle de ni kommunene gjennomføre en politisk behandling av kommunestrukturprosjektets sluttrapport, inkludert Salten regionråds tilrådinger for eventuell videreføring. Uavhengig av hvilken kommunestruktur vi har vil det alltid være behov for interkommunalt samarbeid. Små og sårbare kommuner kan gjennom interkommunale samarbeidsløsninger håndtere de utfordringer de står overfor på tjenester som barnevern og jordmortjeneste, samtidig som nærheten som følger av den finmaskede kommunestrukturen beholdes. Interkommunale løsninger initieres nedenfra og kommunene kan i utgangspunktet samarbeide etter behov i den enkelte kommune og i den enkelte region. Kommunene kan samarbeide om en eller flere funksjoner med utgangspunkt i lokale ønsker og behov. Samarbeidet fungerer innenfor de gjensidige rammer deltakerkommunene selv har vurdert som formålstjenlig å forplikte seg til. Denne handlefriheten knyttet til interkommunale samarbeidsløsninger kan sies å være et uttrykk for det lokale selvstyret. Kommunal- og regionaldepartementet har siden 2002 godkjent flere forsøk med interkommunalt samarbeid om barnevern. Telemarksforsking har på oppdrag fra departementet evaluert seks av de interkommunale samarbeidene, og konkluderer med at alle har bidratt til å styrke fagmiljøene og forbedret kvaliteten på barneverntjenestene. Konklusjonene i utredningen indikerer at interkommunalt samarbeid kan være en god løsning på mange kommuners utfordringer på barnevernsområdet, jf. ytterligere omtale i vedlegg 3. Kommunal- og regionaldepartementet ønsker å etablere en mer hensiktsmessig lovregulering av interkommunalt samarbeid om kommunale kjerneoppgaver. Et siktemål er å legge til rette for at det kan etableres modeller for samarbeid som gjør det forsvarlig å overføre beslutningsmyndighet også når det gjelder offentlig myndighetsutøvelse. Bakgrunnen for dette er særlig å gjøre det mulig å bygge opp velfungerende fagmiljøer i områder av landet hvor den enkelte kommune hver for seg kan ha vanskelig for å etablere den type kompetanse som kreves for å utføre hele registeret av kommunale oppgaver. Manglende kompetanse kan føre til dårligere kvalitet på tjenestene enn det innbyggerne kan forvente. Departementet vil i løpet av våren 2006 legge fram en odelstingsproposisjon med forslag om en ny vertskommunemodell, som kommer i tillegg til dagens bestemmelser i kommuneloven. Det vil bli foreslått en lovregulert form for vertskommunesamarbeid. Vertskommunesamarbeid innebærer at det overlates oppgaver og beslutningsmyndighet til en annen kommune (vertskommunen). Forslaget har to varianter - en samarbeidsmodell hvor det stilles krav om en egen folkevalgt nemnd, og en variant hvor det ikke kreves etablering av et slikt folkevalgt organ. Dersom det er ønskelig å overføre beslutningsmyndighet til vertskommunen i prinsipielle spørsmål, må det opprettes en felles nemnd. Hvis samarbeidet bare skal gjelde mer kurante saker vil samarbeidet kunne foregå på administrativt plan. På bakgrunn av det pågående arbeidet med lovregler for interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse, har Kommunal- og regionaldepartementet ved behandling av søknader om interkommunalt samarbeid fra høsten 2005 avgrenset varigheten av disse forsøkene til 31. desember 2007. Bakgrunnen for dette er at den nye lovreguleringen av interkommunalt samarbeid vil åpne for interkommunalt samarbeid på dette området, dersom den blir vedtatt. Forsøkskommunene må i løpet av 2007 få på plass et samarbeid som fra og med 1. januar 2008 tilfredsstiller samarbeidsmodellene i de eventuelle nye lovreglene. Kommunal- og regionaldepartementet legger inntil videre ikke opp til å godkjenne nye forsøk med interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse basert på vertskommunemodeller. Forsøket med Innherred samkommune vil bli sluttført i løpet av 2007. I det lovforslag som er nevnt ovenfor vil det ikke bli fremmet forslag om lovregulering av samkommunemodellen. Det er imidlertid ønskelig å legge opp til ytterligere forsøksvirksomhet med en samkommunemodell. Den videre forsøksvirksomhet her bør baseres på modeller som i hovedsak har det samme innhold som det forslag som ble sendt på alminnelig høring sommeren 2005. Det vises til ytterligere omtale om forsøk i vedlegg 3. Som det ble redegjort for i kommuneproposisjon for 2005 har Kommunal- og regionaldepartementet og KS laget en database med eksempler på vellykket interkommunalt samarbeid (www.kommunesamarbeid.no). Dette er en søkbar database som inneholder opplysninger om interkommunalt samarbeid i Norge. Databasen er ikke komplett, men gir en oversikt over et bredt utvalg av eksisterende samarbeidstiltak. Kommuner og andre kan på eget initiativ legge inn nye samarbeidstiltak i databasen. KS foretok i desember 2004 en vurdering av bruken av databasen, basert på bruk i perioden juni-desember 2004. Oversikten vise at nettstedet er jevnt i bruk, med om lag 11 besøk i gjennomsnitt pr. dag, inkludert lavperioder om sommeren. Det er imidlertid meldt inn få nye tiltak i databasen. Dette kan tyde på at det etableres og drives vellykkede interkommunale samarbeidstiltak som ikke fanges opp av databasen. Det ble i 2005 besluttet å fortsette driften av basen. KS tok høsten 2005 initiativ til å gjennomføre en undersøkelse for å utvide grunnlaget for databasen. Dette skjedde gjennom en undersøkelse som blir gjennomført våren 2006, der omfanget av interkommunalt samarbeid i Norge blir kartlagt. Kartleggingen skal innebære en tidsmessig oppdatering av kunnskapen om omfanget av interkommunalt samarbeid, og en identifisering av så mange samarbeider som mulig. Kartleggingen forventes å være ferdig i juni 2006. Figur 9.1 Interkommunale samarbeidsprosjekter støttet av fylkesmannen. Fylkesvis fordeling, 2004 og 2005. Fra 2004 ga Kommunal- og regionaldepartementet fylkesmennene større frihet til å finansiere kommunale utviklingsprosjekter mer generelt gjennom de ordinære skjønnsmidlene. I 2005 fordelte fylkesmannen om lag 130 millioner kroner på til sammen 469 utviklingsprosjekter. Om lag 55 av disse prosjektene var interkommunale samarbeidsprosjekter. Dette er en nedgang sett i forhold til 2004 da 61 prosent av prosjektene var interkommunale. Til sammen fikk interkommunale prosjekter støtte for 78 millioner kroner i 2005. I 2005 hadde Rogaland og Oslo/Akershus færrest antall interkommunale prosjekter med henholdsvis tre og fire prosjekter. Telemark hadde flest prosjekter med 33. Fem fylkesmannsembeter ga støtte til mellom 13 og 17 interkommunale prosjekter. Oslo og Akershus brukte minst med om lag 0,5 millioner kroner til interkommunale prosjekter, mens Troms brukte om lag 8 millioner kroner til slike prosjekter. I gjennomsnitt fikk hvert interkommunale prosjekt støtte med om lag 300 000 kroner. For en nærmere omtale av fylkesmennenes bruk av prosjektskjønn til omstilling og fornying i kommunene vises det til kapittel 7.8. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken før sommeren 2006. Regjeringen har som overordnet mål i distrikts- og regionalpolitikken å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Ambisjonene er at folk skal ha reell frihet til å bosette seg der de ønsker, at hele landet skal bli tatt i bruk for å styrke verdiskapingen og at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Det er et hovedmål for regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene. Stortingsmeldingen vil inneholde en konkretisering av hvordan regjeringen vil arbeide for å fremme målene i distrikts- og regionalpolitikken i inneværende stortingsperiode. Regjeringen vil høsten 2006 legge fram en stortingsmelding om hovedstaden. Meldingen vil ta opp spørsmål om: Osloregionen som en internasjonalt konkurransedyktig region, hovedstadsrollen og samspill by/land, Oslos særlige utfordringer samt styringsutfordringer i Osloregionen. Sistnevnte vil bli drøftet i lys av prinsippene som trekkes opp i stortingsmeldingen om forvaltningsreform. EU-kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har vedtatt nye retningslinjer for regionalstøtte for EØS-landene som skal gjelde fra 1. januar 2007 til 31. desember 2013. Retningslinjene setter ytre rammer for hva landene kan gi av regionalt begrunnet offentlig støtte til næringslivet. Norge har vært aktiv i revisjonen for å sikre norske interesser i de nye retningslinjene. De to viktigste sakene for Norge har vært: å sikre fleksibilitet og handlingsrom når det gjelder utformingen av det distriktspolitiske virkeområdet for investeringsstøtte. Det nye regelverket for regionalstøtte åpner for å gjeninnføre differensiert arbeidsgiveravgift som et virkemiddel i områder med svært lav befolkningstetthet. Differensiert arbeidsgiveravgift er et treffsikkert, effektivt og ubyråkratisk distriktspolitisk virkemiddel for å opprettholde sysselsettingen, og dermed også bosettingen i norske regioner. Regjeringen arbeider for å gjeninnføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i et så stort omfang som mulig fra 1. januar 2007. Ifølge retningslinjene er det regioner som representerer eller tilhører en landsdel (NUTS II-region) med 8 innbyggere per km2 eller mindre, som kan kvalifisere for driftsstøtte som for eksempel differensiert arbeidsgiveravgift. I tillegg kan «mindre tilstøtende områder» som oppfyller det samme befolkningstetthetskriteriet, inkluderes i ordningen. Det enkelte land må også vise at virkemidlet er nødvendig og hensiktsmessig for å hindre eller redusere kontinuerlig befolkningsnedgang i de aktuelle områdene. Det er to landsdeler i Norge som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet: Nord-Norge og Hedmark-Oppland. Nord-Norge og de næringssvake delene av Hedmark-Oppland har også vedvarende befolkningsnedgang. Tolkingen av «mindre tilstøtende områder» er avgjørende for hvor stort område i Sør-Norge som kan få differensiert arbeidsgiveravgift. ESA har signalisert at ESA ikke kan akseptere full gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift i alle områder. Norge må derfor være forberedt på at ikke alle kommuner vil få gjeninnført ordningen. Gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift skal være provenynøytral slik at fordelen ved differensiert arbeidsgiveravgift så langt som mulig blir ført videre. Regjeringen legger opp til å videreføre hoveddelen av de ordningene som gjelder i dag som alternativ til differensiert arbeidsgiveravgift. Det vil også gjelde kommunesektoren, se nærmere omtale i kap 6.2. Driftsstøtte i form av transportstøtte er fremdeles tillatt i områder med færre enn 12,5 innbyggere per km2 på fylkesnivå (NUTS III). Regjeringen vil vurdere om det er hensiktmessig med en videreføring av den nasjonale transportstøtteordningen. Ifølge de nye retningslinjene kan Norge fremdeles gi investeringsstøtte til områder med lav befolkningstetthet, det vil si regioner med mindre enn 12,5 innbyggere per km2 på fylkesnivå (NUTS III). I tillegg åpner regelverket for at sterke områder i fylker som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet, kan byttes ut mot svake områder i fylker som ikke tilfredsstiller kriteriet. En slik fleksibilitet er helt avgjørende for at Norge skal kunne likebehandle områder som har de samme utfordringene. Maksimale støttesatser (offentlig støtte som del av totale investeringskostnader i enkeltprosjekt) for investeringsstøtte er: De nye retningslinjene setter et maksimalt befolkningstak for det distriktspolitiske virkeområdet på 29,1 prosent. I 1999 godkjente ESA en befolkningsdekning på 25,8 prosent. Dersom ESA aksepterer et større virkeområde enn i dag, kan flere kommuner inkluderes sammenliknet med i dag. Norge vil sende notifikasjoner med forslag til en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og nytt distriktspolitisk virkeområde i løpet av juni 2006. Det er ESA som vurderer hvilke regioner/kommuner som kan falle innenfor hhv. virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift og for de distriktspolitiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn at notifikasjonen blir godkjent i tide til at ordningene kan tre i kraft fra 1. januar 2007. Norge har tett kontakt med ESA for å avklare handlingsrommet innenfor regelverket og dermed unngå forsinkelser i ESAs avgjørelser. Regjeringen arbeider også for fullt med å lage gode alternative ordninger for de kommunene som eventuelt ikke får gjeninnført differensiert arbeidsgiveravgift. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene vil bli nærmere omtalt i stortingsmeldingen for distrikts- og regionalpolitikken som legges fram før sommerferien. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med en odelstingsproposisjon med forslag til ny bygnings- og gjennomføringsdel av plan- og bygningsloven. Proposisjonen planlegges lagt fram høsten 2007. Lovforslaget baseres på NOU 2003: 24 Mer effektiv bygningslovgivning og NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II . Hovedhensikten med lovreformen er å effektivisere og forenkle byggesaksbehandlingen, og forbedre måloppnåelsen i loven. Nærmere informasjon om Bygningslovutvalget finnes på www.krd.no. Kommunal- og regionaldepartementet forbereder forslag til enkelte endringer i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, blant annet om krav til bygningers energibruk og krav til VA-anlegg. Forslagene vil i noen grad berøre kommunene som bygningsmyndighet, men vil i hovedsak få konsekvenser for kommunene som bygningseiere og som eiere av VA-anlegg. Endringsforslagene vil sendes på høring i løpet av 2006 med sikte på ikrafttreden 1. januar 2007. I 2006 er ordningen utvidet til å omfatte alle bygningsmessige arbeider vedrørende kirkebygg, også nybygg og påbygg. Kommunal- og regionaldepartementets forskrift for ordningen er revidert i tråd med denne utvidelsen. Husbankens retningslinjer og søknadsskjemaer er revidert tilsvarende. Nærmere informasjon finnes på Husbankens nettsted: www.husbanken.no. Kommunal- og regionaldepartementet har fastsatt endringer i forskrift om tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser, jf. forskrift nr. 1667 av 21. desember 2005 om tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser fra Husbanken. Endringene innebærer at det kan søkes om inntil seks måneders utsettelse på ferdigstilling av prosjekter ut over 2007 der særskilte forhold gjør det nødvendig. Husbanken skal behandle søknadene. Departementet vil understreke at hovedprinsippet om ferdigstilling innen utgangen av 2007 fortsatt gjelder. Strategien «På vei til egen bolig» ble i gangsatt 1. januar 2005. Strategiens varighet er ut 2007. Strategien består av konkrete resultatmål, jf. St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken . Departementet vil forsterke innsatsen i strategien. Spesielt skal arbeidet med å avvikle hospits og andre midlertidige botilbud av lav kvalitet som tilbys bostedsløse forsterkes i 2007. Stortinget vedtok den 26. april 2005 anmodningsvedtak nr. 332 til regjeringen, som lyder: Stortinget ber Regjeringen på egnet måte informere Stortinget om utformingen av forskrift om utbyggingsavtaler før lov og forskrift trer i kraft (jf. Innst. O. nr. 73 og Ot.prp. nr. 22 (2004-2005)) . Kommunal- og regionaldepartementet fastsatte 20. april 2006 forskrift om avgrensning av bruk av utbyggingsavtaler, som avskjærer adgangen til å inngå utbyggingsavtaler som forplikter utbyggere til å besørge eller bekoste sosial infrastruktur. Lov og forskrift trer i kraft 1. juli 2006. Forskriften lyder: Det kan ikke avtales at grunneier eller utbygger helt eller delvis skal bekoste infrastruktur som skoler, barnehager, sykehjem eller tilsvarende tjenester som det offentlige i medhold av lov er forpliktet til å skaffe til veie. Med bekoste menes også utgifter i forbindelse med forskuttering, lån eller andre kredittytelser. Forbudet i forskriften vil ramme alle utbyggingsavtaler som gjelder både offentlige og private skoler, barnehager, sykehjem og andre institusjonslignende sosiale tiltak. Forskriften angir ikke nærmere hvilke andre typer tiltak som er forbudt i avtalene. Andre sosiale tjenester vil være forbudt i avtaler hvis innbyggerne har en lovfestet rett til tilbudet, der kommunene kan dokumentere at ferdigstilling skjer innen kort tid. Også forskuttering for slike tiltak vil være forbudt hvis avtalen innebærer en utgift for utbygger/grunneier. Forskriften finnes på www.lovdata.no. Reformen med ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) skal gjennomføres i nært samarbeid mellom staten og kommunene. Forslag til lov om arbeids- og velferdsforvaltningen er fremmet for Stortinget i Ot.prp. nr. 47 (2005-2006). Loven regulerer samarbeidet mellom den enkelte kommune og den nye arbeids- og velferdsetaten om felles førstelinjekontorer. Følgende framdriftsplan er lagt til grunn for det videre arbeidet: I St.prp. nr. 1 (2005-2006) Tillegg nr. 1 er det trukket opp prinsipielle retningslinjer for finansiering av kommunenes utgifter ved reformen. KS og Arbeids- og inkluderingsdepartementet underskrev 21. april 2006 en rammeavtale om NAV. Avtalen er lagt ut på hjemmesidene til KS og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. I avtalen slås det fast at nivået og konkret utforming av fordelingsnøkkel for årene 2007-2009 skal drøftes i konsultasjonsordningen, med utgangspunkt i minimumsløsningen slik den er definert i Ot.prp. nr. 47 (2005-2006) Om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen , det vil si økonomisk sosialhjelp, råd og veiledning og arbeidet med individuelle planer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet tar sikte på konsultasjoner med KS før sommerferien med sikte på å kartlegge kommunenes merutgifter som følge av reformen og fordelingen av merutgifter mellom kommunene. Endelig opplegg for kompensasjon vil bli presentert i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Rammeavtalen gir videre rammer for samarbeidet lokalt for etablering av felles lokalkontorer som dekker alle landets kommuner innen 2010. Det skal være stor lokal fleksibilitet når det gjelder hvilke kommunale tjenester som skal ligge i de felles lokale kontorene. Hvilke tjenester ut over lovens minimumskrav som inkluderes i kontorene, skal avgjøres av den enkelte kommune og Arbeids- og velferdsetaten i fellesskap, med utgangspunkt i lokale forhold og behov. Avtalen gir også retning for det videre samarbeidet sentralt mellom NAV, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS. Blant annet slås det fast at KS skal delta i det videre arbeid med: utforming av retningslinjer og prosedyrer for at store kommuner i særlige tilfeller skal kunne ta ansvaret for arbeidsmarkedstiltakene for brukere som har sin hovedinntekt fra kommunale stønader. I St.prp. nr. 46 (2004-2005) åpnes det for en ordning med kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak for personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold i store kommuner, jf. Innst. S. nr. 198 (2004-2005). Eventuell overføring av ansvaret for arbeidsmarkedstiltak til kommuner kan tidligst skje fra 1. januar 2007, og først etter etablering av NAV-kontor i de aktuelle kommunene og bydelene. Forsøk med kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak i fire bydeler i Oslo kommune videreføres med 500 plasser i 2006. For 2006 ble KRD samlet tilført 63,35 millioner kroner. Agenda Utredning og Utvikling AS evaluerer på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet forsøkene med oppgavedifferensiering i kommunene, jf. omtale i vedlegg 3. I april 2006 leverte Agenda en midtveisevaluering, rapporten Forsøk med differensiert oppgavefordeling . Rapporten behandler mål, organisering og resultater i forsøket med kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak i Oslo. Det framgår av rapporten at kommunen og Aetat har forskjellig syn på en rekke forhold knyttet til forsøkene, men det tas ikke stilling til innholdet i disse uenighetene. Telemarksforskning har på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet utført en pilotstudie (forstudie til evaluering) av forsøket med oppgavedifferensiering i Oslo kommune med utgangspunkt i bydelene Sagene og gamle Oslo. Den viser at brukere får god og rask oppfølging og at tiltakene i hovedsak er godt tilpasset deres forutsetninger. Dette må bl.a. sees i lys av at prosjektet det siste året har hatt en forholdsmessig stor andel av samlede tiltaksmidler. Regjeringen vil legge fram for Stortinget en melding om arbeid, velferd og inkludering. Meldingen vil ta for seg inkluderingspolitikken for personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Et viktig utgangspunkt er målene med ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV), herunder målene om flere i arbeid, bedre samordning av tjenester og tiltak, effektivisering og forenkling av virkemidlene og bedre brukermedvirkning. I meldingen vil det bli gitt en bred gjennomgang av virkemiddelapparatet i de nye NAV-kontorene. Den vil gå igjennom tiltak og tjenester for å bistå folk til å komme i arbeid og beholde arbeid, og ulike typer inntektssikring og stønader mens en er ute av arbeid. Gjennomgangen vil bl.a. omfatte ytelser ved arbeidsløshet, sykdom, rehabilitering, attføring og midlertidige uførestønader. Det blir lagt vekt på å se ulike typer virkemidler, ytelser og tjenester i sammenheng, og hvordan de kan virke best mulig sammen. Meldingen skal også konkretisere og utdype regjeringens videre politikk for et mer inkluderende arbeidsliv, blant annet på bakgrunn av IA-avtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter. Meldingen skal også bygge opp under handlingsplanene mot fattigdom og for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Meldingen må ses i sammenheng med en egen melding om seniorpolitikken og et offentlig utvalg som utreder uførepensjonsordningen som ledd i pensjonsreformen. Regjeringen tar sikte på å legge fram meldingen for Stortinget høsten 2006. Regjeringen vil legge fram en handlingsplan mot fattigdom. Handlingsplanen vil omfatte en helhetlig innsats for å forebygge fattigdom og for å bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene. Handlingsplanen vil spesielt inneholde en målrettet politikk med tiltak for at flest mulig kan leve av egen arbeidsinntekt. Regjeringen vil, som et ledd i målet om at flere skal komme over i en selvhjulpen situasjon, innføre en ordning med velferdskontrakter. Handlingsplan mot fattigdom vil sees i nær sammenheng med stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering. Regjeringen vil gjennom konsultasjonsordningen legge til rette for dialog mellom staten og kommunesektoren for å nå nasjonale mål i fattigdomsbekjempelsen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider med en handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Kommunene er en sentral aktør i integrerings- og inkluderingsarbeidet og handlingsplanen vil derfor drøftes med KS. De sentrale målene for planen er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Handlingsplanen skal bidra til at: innvandrere og etterkommere får like muligheter som andre i samfunnet. Handlingsplanen spisses mot fire innsatsområder: arbeid; oppvekst, utdanning og språk; likestilling og deltakelse. Handlingsplanen vil omfatte både integrering og inkludering. Integreringsbegrepet omfatter tiltak som skal sette en nyankommet innvandrer i stand til å delta/bidra i det norske samfunnet. Inkludering handler både om å skape og tilrettelegge tiltak for personer med innvandrerbakgrunn, men også tiltak rettet mot samfunnets institusjoner og arbeidslivet. Innsatsen mot rasisme og diskriminering vil være et gjennomgående tema i planen. Handlingsplanen for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen vil ses i nær sammenheng med stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering. Kommunene mottar et integreringstilskudd for hver flyktning som bosettes. Dette skal dekke de gjennomsnittlige utgiftene kommunene har ved bosetting og integrering av flyktninger i bosettingsåret og de fire neste årene. Et beregningsutvalg med representanter fra staten og kommunene kartlegger hvert år det gjennomsnittlige utgiftsnivået i kommunene knyttet til bosettings- og integreringsarbeidet. I statsbudsjettet for 2006 er integreringstilskuddet økt fra 432 000 kroner til 450 000 kroner for voksne og fra 412 000 kroner til 430 000 kroner for barn under 18 år, fordelt over fem år. Med en bevilgning i 2006 på 2 718 millioner kroner er tilskuddsordningen det største og mest sentrale økonomiske virkemiddelet for å oppnå et planmessig og godt bosettings- og integreringsarbeid i kommunene. I Soria Moria-erklæringen er det nedfelt at regjeringen vil vurdere endringer i innretningen på integreringstilskuddet for å stimulere aktive integreringstiltak i kommunene. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er på denne bakgrunn i ferd med å få gjennomført en ekstern evaluering av integreringstilskuddets måloppnåelse og administrative oppfølging. På bakgrunn av evalueringen, vil endringer bli vurdert. I dette arbeidet vil det bli lagt vekt på at kommunene, så langt som råd er, skal ha forutsigbare rammebetingelser, og KS vil bli trukket inn i dette arbeidet. Det vises til omtale i St.prp. nr. 39 (2005-2006) Om endringer i statsbudsjettet for 2006 under Helse- og omsorgsdepartementet (pneumokokkvaksine for barn mv.). Det foreslås å tilby pneumokokkvaksinering av alle barn født fra og med 1. januar 2006. Det er lagt til grunn at kommunene ikke vil ha ekstrautgifter til innkalling i forbindelse med denne vaksineringen i og med at programmet innføres som en integrert del av kommunenes øvrige barnevaksinasjonstilbud. Utkast til forskrift om innføring av vaksine mot sesonginfluensa i kommunens vaksinasjonstilbud i henhold til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet er sendt på høring i mars 2006 av Helse- og omsorgsdepartementet. Høringsfristen er 1. juni 2006. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i forskriftsutkastet at kommunene ved sin helsetjeneste skal tilby vaksinasjon til personer i risikogrupper mot sesonginfluensa. Kommunen kan bestille influensavaksine gratis fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Det foreslås at kommunene kan ta betalt for denne tjenesten for å dekke kostnaden for å tilrettelegge og gjennomføre vaksineringen. IPLOS er et informasjonssystem basert på individdata for søkere og tjenestemottakere av kommunale sosial- og helsetjenester. IPLOS-registeret er fra 1.mars 2006 innført som et obligatorisk pseudonymt register for pleie- og omsorgsstatistikk. Kommunene er gjennom forskriften forpliktet til å sende inn individdata for søkere og tjenestemottakere av kommunale sosial- og helsetjenester. Personopplysningene er pseudonymiserte. Systemet er et verktøy for dokumentasjon, rapportering og statistikk, og skal gi informasjon om søkere og mottakere av tjenestene. Det er en obligatorisk del av KOSTRA og vil gi et bedre grunnlag for planlegging og styring samt vurdering av kvalitet og effektivitet mellom tjenester og kommuner. Over 400 kommuner har innført IPLOS. De resterende er i ferd med å innføre systemet. Forsinkelsene skyldes i hovedsak at kommunene har valgt å kombinere innføring av IPLOS med innføring av et IKT-system. De kommuner som ennå ikke har innført systemet skal likevel registrere de nødvendige individdata som forskriften krever. Alle kommuner har fått opplæring om bruk av IPLOS. Det foretas i tillegg løpende kvalitetssikring av IPLOS og kommunen blir fulgt opp bl.a. gjennom samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og fylkesmannsembetene. Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en veileder om hvordan saksbehandlingsopplysninger skal konverteres til data som sendes inn til det pseudonyme registeret. Veilederen er av enkelte kommuner benyttet som en veileder til bruk i møte med tjenestemottakeren. Veilederen inneholder vurderingstemaer som i spørsmålsform kan oppleves som krenkende. Sosial- og helsedirektoratet vil gjennomføre tiltak slik at veilederen ikke blir anvendt i møte med den enkelte tjenestemottaker. Kommuner og fylkeskommuner har i henhold til opplæringsloven, kapittel 4A og kapittel 5, ansvar for å gi spesialundervisning, herunder logopediske tjenester. Det har i lang tid vært en ordning der privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger har hatt anledning til å skrive regning til folketrygden for undersøkelse og behandling av personer med språk- og talevansker. Privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger har ikke vært en del av det kommunale og fylkeskommunale tjenestetilbudet. Det inngås ikke avtaler med privatpraktiserende logopeder om omfang av tjenester eller hvilke tjenester som skal ytes. I 2005 utbetalte folketrygden 59 millioner kroner til privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger. Helse- og omsorgsdepartementet vil sende på høring et forslag om at trygdefinansiering av tjenester fra privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger bortfaller, og at midlene som nå utbetales til privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger som trygderefusjon overføres til rammetilskuddet til kommunene. Forslaget krever endring i folketrygdloven. Departementet tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon høsten 2006, med iverksetting 1. januar 2007. I 2005 ble 450,1 millioner kroner fra tilskuddet til vertskommuner innlemmet i inntektssystemet til kommunene (2005 kroner). En forutsetning for vedtaket var at vertskommunene ikke skulle tape på omleggingen. Kriteriet for psykisk utviklingshemmede i inntektssystemet ble derfor vektet opp, slik at alle brukere i vertskommunene etter innlemmingen skulle utløse et tilskudd gjennom inntektssystemet tilsvarende reduksjonen i det øremerkede tilskuddet. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2006 ble det avgitt to komitémerknader knyttet til innlemmingen av vertskommunetilskuddet. Det er to effekter av vedtaket om delvis innlemming av vertskommunetilskuddet i inntektssystemet som kan medføre at kommunene får et høyere eller lavere tilskudd enn før innlemmingen. For det første påvirker endring i verdien av kriteriet for psykisk utviklingshemmede i inntektssystemet kommunenes tilskudd. Verdien av kriteriet har reelt økt 54 000 kroner per bruker i forhold til det beløpet som lå til grunn for beregning av innlemmingsbeløpet. Verdiøkningen av kriteriet har sammenheng med økningen i kommunenes frie inntekter i samme periode og et bedre datagrunnlag for fastsettelsen av kommunenes utgiftsbehov. For det andre medfører innlemmingen en raskere nedtrapping av tilskuddet ved frafall av brukere. Dette har sammenheng med at den delen av tilskuddet som fordeles gjennom inntektssystemet ikke legges inn i overgangsordningen ved frafall av brukere. Disse midlene ville blitt lagt inn i overgangsordningen dersom midlene ikke hadde blitt innlemmet. Dette betyr at vertskommuner som har et frafall av brukere isolert sett får et midlertidig tap (fire år). Tilskuddet fordeles i stedet til alle kommuner med psykisk utviklingshemmede. Beregninger foretatt av Kommunal- og regionaldepartementet basert på 2006-tall viser at 30 kommuner har vunnet på omleggingen og at tre kommuner har et moderat tap. Samlet mottar vertskommunene reelt vel 46 millioner kroner, tilsvarende 95 kroner per innbygger, mer i tilskudd i 2006 enn om innlemmingen ikke hadde funnet sted. Høyest gevinst har vertskommuner med et høyt antall brukere i forhold til folketall. Samlet tap for de tre vertskommunene som taper er noe under en million kroner i 2006. Tapet til enkeltkommuner er knyttet til en raskere nedtrapping av tilskuddet ved frafall av brukere. Med bakgrunn i at vertskommunenes samlet sett får mer i tilskudd i 2006 enn om innlemmingen ikke hadde funnet sted, er det etter Helse- og omsorgsdepartementets vurdering ikke grunnlag for å endre finansieringsordningen til vertskommunene. En arbeidsgruppe med representanter fra Sosial- og helsedirektoratet og KS har i en rapport datert 15. mars 2006, kommet med forslag til justeringer i regelverket. Regjeringen er opptatt av at tilskuddet skal sikre gode tjenester til brukere med store behov. Helse- og omsorgsdepartementet utreder eventuelle endringer i ordningen og regelverket og vil komme tilbake med en samlet vurdering i St. prp. nr. 1 for 2007. Valnesfjord helsesportssenter gjennomførte i 2004 en kartlegging som viste at det var 132 personer under 50 år med nedsatt funksjonsevne bosatt i alders- og sykehjem. Fylkesmennene gjennomførte våren 2005 en gjennomgang med alle kommunene som ifølge kartleggingen hadde unge bosatt i alders- eller sykehjem. Kommunene rapporterte om personen selv, pårørende, hjelpeverge eller verge ønsket et annet botilbud, om det var igangsatt individuell planprosess og om det eksisterte plan for utflytting til egen bolig. Fylkemennene har avgitt rapport for 126 personer. Av disse ønsket 70 personer ikke et alternativt botilbud, 10 hadde flyttet ut eller var i en utflyttingsprosess. Ni personer hadde blitt over 50 år eller hadde dødd. For tre personer forelå ingen opplysninger. Gjennomgangen viste at 34 personer ønsket et annet botilbud. Av disse var det utarbeidet plan for utflytting for 22 personer, mens 12 personer ønsket et alternativt botilbud uten at det forelå plan for utflytting. Fylkesmennene fulgte høsten 2005 opp disse 12 personene og det viser seg at to personer har flyttet ut, seks er i en utflyttingsprosess, tre brukere ønsket likevel å bo på sykehjemmet og en var død. Etter departementets vurdering fikk alle som etter siste kartlegging var bosatt i alders- eller sykehjem tilstrekkelig oppfølging slik at utflytting vil skje. Tidspunkt for utflytting må vurderes individuelt. Departementets «egne» kartlegginger i 2002 og 2004 har vist noe avvikende tall i forhold til offisiell statistikk fra Statistisk Sentralbyrå. Departementet har valgt å ikke foreta egne kartlegginger i 2005, men basere videre oppfølging av den enkelte kommune/bruker på tall fra KOSTRA- rapporteringen. Reviderte KOSTRA-tall vil foreligge 15. juni 2006. Rapporteringen vil gi oss svar på hvor mange unge med nedsatt funksjonsevne som fortsatt er bosatt i alders- og sykehjem ved utgangen av 2005. Fylkesmennene vil våren 2006, tilsvarende som for 2005, med bakgrunn i foreløpige KOSTRA- tall, følge opp kommuner som har unge personer under 50 år bosatt i alders- eller sykehjem. Sosial- og helsedirektoratet skal gi Helse- og omsorgsdepartementet en samlet oppsummering om status i hver enkelt kommune innen 15. juni 2006. Helse- og omsorgsdepartementet leder en kontaktgruppe med representanter fra Norges Handikapforbud, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, KS og Sosial- og helsedirektoratet. Kontaktgruppen skal følge utviklingen på området og komme med forslag til tiltak. Helse- og omsorgskomiteen har i Budsjettinnst. S. nr. 11 2005- 2006 følgende flertallsmerknad: «Komiteen viser til at ordningen med toppfinansiering av ressurskrevende brukere vil bli sluttevaluert innen utgangen av 2005. Komiteen ber om at Regjeringen i oppfølgingen av evalueringen innretter ordningen slik at det ikke er lønnsomt for kommunene å plassere unge med funksjonshemninger på aldershjem». Helse- og omsorgsdepartementet vurderer toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere som et hensiktsmessig virkemiddel for å forhindre at unge personer med nedsatt funksjonsevne mot sin vilje bor på syke- og aldershjem. Ordningen innebærer at eventuelle merkostnadene for kommunene knyttet til å gi unge personer med nedsatt funksjonsevne et botilbud utenfor institusjon reduseres betydelig. Kvalitetsavtalen ble inngått sommeren 2003 mellom regjeringen og KS. Målsettingen er at partene i fellesskap skal legge til rette for bedre kvalitet og enklere ordninger i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Partene har samarbeidet om en rekke prosjekter, bl.a. knyttet til bedre organisering og ledelse og system for å måle kvalitet. Den nåværende avtalen utløper 1. juli 2006 og partene er enige om å inngå en ny avtale. Regjeringen har mål om 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten innen 2009. Dette ble fulgt opp med en tydelig styrking av kommunenes frie inntekter i statsbudsjettet for 2006. Kommunene har i 2004 og 2005 styrket sin økonomiske stilling. Netto driftsresultat for kommunene i 2005 var fire prosent. For 2005 indikerer ureviderte tall fra Statistisk sentralbyrå en personellvekst på mellom 500 og 2100 årsverk i pleie- og omsorgstjenesten. Usikkerheten ved tallene er stor og flere forhold trekker i retning av en svak vekst. Et sikrere anslag vil først foreligge i juni. KS vurderer basert på sine foreløpige oversikter at personellinnsatsen er om lag uendret i 2005. For 2006 viser kommunal rapportering til Sosial- og helsedirektoratet at kommunene planlegger om lag 1800 nye årsverk i 2006. KS' budsjettundersøkelse viste at om lag halvparten av kommunene planla å styrke pleie- og omsorgstjenesten i 2006 og et forsiktig anslag tilsier at dette vil gi om lag 1500 årsverk. Dersom man ser 2005 og 2006 under ett kan det være realistisk å forvente en samlet vekst på anslagsvis 2 500 årsverk. Det økonomiske opplegget for 2007 vil legge forholdene til rette for 2 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten. Innsatsen i kommunene har vært økende i løpet av opptrappingsperioden. Det er blitt tilført om lag 1 800 nye årsverk og det er gitt 3 400 boligtilsagn. Boligene vil bli ferdigstilt i løpet av 2006-2007. Til 2006 har nivået på øremerkede midler til drift i kommunene økt med drøyt 2 milliarder kroner innen opptrappingsplanen. For å lykkes i arbeidet med å skape et godt og individuelt tilpasset tilbud i brukernes nærmiljø, må brukerperspektivet styrkes. Kommunen skal sørge for god koordinering av tjenestene til mennesker med psykiske lidelser med sikte på et helhetlig og sammenhengende tilbud, og at tilbudet framstår for brukeren og befolkningen på en tydelig og synlig måte. Det er derfor nødvendig med fortsatt styrking av samarbeid og samhandling innad i kommunen og mellom forvaltningsnivåene. Det samlede omfanget av bo- og tjenestetilbud viser fortsatt en positiv utvikling. Personelltilgangen synes i hovedsak god. Unntaket er mindre kommuner med generelle rekrutteringsproblemer. Tilskudd for 2006 utbetales på grunnlag av planlagt aktivitet i 2006 i kommunene på dette området. Kommunene må ha levert tilfredsstillende resultatrapportering for 2005, og samtidig vist at den samlede aktiviteten i 2006 planlegges økt i forhold til 2005-nivået minst svarende til økningen i tilskuddet fra 2005 til 2006. Det er avsatt 2 509 millioner kroner til drift som fordeles til kommunene etter inntektssystemets kostnadsnøkkel for den kommunale helse- og sosialtjenesten. For øvrig vises det til St.prp. nr. 1 (2005-2006) for en nærmere omtale. Det foreligger nå en rapport fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) om evalueringen av lokaldemokratiet i Longyearbyen. Rapporten viser at halvparten av innbyggerne i Longyearbyen er motstandere av lokaldemokratiet. Motstanden er størst blant dem som har bodd lenge på Svalbard, mens nyankomne er mer positive til lokalstyreordningen. Selv om valgdeltakelsen ved siste valg til lokalstyret var lav, er innbyggerne i Longyearbyen jevnt over ganske aktive i andre lokalpolitiske sammenhenger. Dette gjelder særlig folk som har bodd lenge på Svalbard, og folk som er kritiske til lokalstyreordningen. Innbyggerne synes i liten grad at de har fått mer innflytelse etter innføringen av lokaldemokrati. Tilfredsheten med tjenestene som tilbys i Longyearbyen er svært stor, men slik var det også i 2000, før lokalstyret ble innført. Justisdepartementet vil i samarbeid med Longyearbyen lokalstyre bruke funnene i rapporten til å videreutvikle lokaldemokratiet i Longyearbyen. I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (2004-2005), jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005), samtykket Stortinget i at Justis- og politidepartementet i 2005 kunne innhente tilbud på etablering av et felles digitalt radiosamband (nødnett) for nød- og beredskapsetatene og inngå kontrakt om første utbyggingsområde. Stortinget samtykket også i å innhente tilbud fra leverandør på utbygging i resten av landet. Første utbyggingsområde utgjøres av politidistriktene Follo, Romerike, Oslo, Asker og Bærum, Søndre Buskerud og Østfold og omfatter 54 kommuner. Etter planen skal det inngås kontrakt med leverandør om bygging og drift av nødnett i løpet av sommeren 2006, og utbyggingen skal starte høsten 2006. Det første utbyggingsområdet skal etter planen være ferdig utbygget og testet sommeren 2007. Justisdepartementet ved Nødnettprosjektet vil innen utbyggingen starter ta initiativ til å etablere avtaler med de kommunene som skal motta systemet i det første utbyggingsområdet. Oppfølgingsansvaret i forhold til leverandørene vil dermed bli klart definert. Det er tidligere innhentet fullmakter fra samtlige av landets kommuner, slik at kommunene kan kjøpe utstyr over de rammeavtalene staten inngår med leverandører. Det er etablert et godt samarbeid med KS med tanke på informasjonsspredning og utarbeidelse av mønsteravtaler. Stortinget la i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) til grunn at nødetatene skal betale driftsutgiftene etter hvert som nødnettet bygges ut og etatene tar nettet i bruk. Det har i 2005/2006 blitt gjennomført et arbeid med sikte på å komme fram til en brukerbetalingsordning. Nødetatene og KS har deltatt i arbeidet. Det er oppnådd enighet om de grunnleggende prinsippene for brukerbetaling. Forslaget innebærer at brukerne faktureres for de tjenester som kjøpes fra nødnettet. Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet vil arbeide videre med forslaget. I Soria Moria-erklæringen er det slått fast at «Regjeringen vil innføre en enkel, generell kulturlov som gir uttrykk for det offentliges ansvar på kulturfeltet.» Formålet med en generell kulturlov er å gi kultursektoren tyngde og status som offentlig ansvarsområde. Loven skal ha til hensikt å tydeliggjøre kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for å sikre at flest mulig har tilgang til et mangfoldig kulturtilbud. Det er lagt til grunn at loven skal omfatte det kommunale og det fylkeskommunale ansvaret for kultursektoren. Det skal være en enkel og overordnet lov som ikke inneholder detaljerte føringer verken for bevilgningsnivå, prioriteringer eller organisering av kulturområdet i kommuner og fylkeskommuner. Kultur- og kirkedepartementet tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon om saken høsten 2006. I Ot.prp. nr. 59 (2005-2006) Om lov om endringar i opplæringslova har regjeringen fremmet forslag om endringer i opplæringsloven fra 1. januar 2007. Endringene består i at ansvaret for opplæring etter opplæringsloven av pasienter i private helseinstitusjoner blir overført fra pasientens bostedskommune og bostedsfylkeskommune til fylkeskommunen der helseinstitusjonen ligger, og at ansvaret for opplæring av beboere i barneverninstitusjoner flyttes fra fylkeskommunen der den kommunen ligger som er ansvarlig for plasseringen til den fylkeskommunen der institusjonen ligger. Forslaget medfører ingen endringer i de samlede utgiftene til slik opplæring, men medfører en innsparing for kommunene og en tilsvarende merutgift for fylkeskommunene. Det legges til grunn at midler må omfordeles mellom kommuner og fylkeskommuner f.o.m. 2007 for å ivareta fylkeskommunenes merutgifter. Kunnskapsdepartementet vil i samråd med KS arbeide videre med tallgrunnlaget for å komme fram til en omfordeling av midler mellom kommuner og fylkeskommuner som følge av lovendringen. Dette vil bli omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Regjeringens mål i barnehagepolitikken er full barnehagedekning, høy kvalitet og lav pris. Ansvaret for barnehagepolitikken ble overført til Kunnskapsdepartementet fra 1. januar 2006 for å sikre større sammenheng mellom oppvekst- og opplæringstilbudet til barn og unge. Maksimalprisen på foreldrebetalingen ble redusert fra 2 750 kroner per måned til 2 250 kroner per måned fra 1. januar 2006. For ikke å øke kommunenes finansieringsansvar, er den reduserte foreldrebetalingen finansiert gjennom en økning i det statlige driftstilskuddet. Videre er det i statsbudsjettet for 2006 satt av midler til fullfinansiering av en kapasitetsvekst på 13 500 heldagsplasser eller om lag 10 500 nye barn i barnehage, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) og St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 . Skjønnsmidlene er et statlig tilskudd til kommunene, øremerket til barnehagedrift. Målet med denne tilskuddordningen er å kompensere for kommunenes økte netto merutgifter som følge av maksimalpris, plikt til likeverdig behandling mellom kommunale og ikke-kommunale barnehager og drift av nye barnehageplasser. Ved tildeling av skjønnsmidler forutsettes det at kommunene opprettholder sin egenfinansiering for denne sektoren på samme nominelle nivå som i 2003. For nærmere omtale vises det til St.prp. nr. 66 (2005-2006) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2006 , kapittel 231 Barnehager, og omtale under kapittel 4 i denne proposisjonen. Regjeringens mål er full barnehagedekning innen utgangen av 2007. Før full barnehagedekning er nådd, vil de øremerkede tilskuddene til barnehager ikke bli innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Ny lov om barnehager (barnehageloven) trådte i kraft 1. januar 2006. Den nye barnehageloven skal styrke forutsetningene for at barnehagen kan gi barna omsorg og et godt pedagogisk tilbud, og den skal bidra til en ryddig ansvarsfordeling og stabile rammer i en barnehagesektor som nærmer seg full dekning. Loven skal legge til rette for kommunalt handlingsrom og mangfold i tilbudet, og foreldre/foresatte og barna selv skal sikres innflytelse på utformingen av tilbudet. Videre skal barnehagen ha en faglig forsvarlig bemanning, og det er krav om førskoleutdanning for barnehagens styrer og pedagogiske leder. I tillegg åpnes det for andre høgskoleutdanninger som gir barnefaglig og pedagogisk kompetanse. Pedagognormen er videreført. Kunnskapsdepartementet fastsatte 1. mars 2006 ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver med hjemmel i barnehageloven § 2. Planen trer i kraft 1. august 2006. Som tillegg til rammeplanen vil det bli utarbeidet flere temahefter som utdyper noen av de sentrale områdene. Målet med den nye rammeplanen er å gi styrer, pedagogiske ledere og det øvrige personalet en forpliktende ramme for planlegging, gjennomføring, dokumentasjon og vurdering av barnehagens virksomhet og innhold. Planen angir målsettinger som barnehagen skal arbeide mot i hverdagslivet og i arbeidet med fagområder. Rammeplanen gir også informasjon til foreldre som grunnlag for samarbeid mellom hjem og barnehage. I tillegg retter den seg mot barnehagens eiere, som kan fastsette retningslinjer for lokal tilpasning av rammeplanen, og som har ansvar for at den enkelte barnehage har de nødvendige rammebetingelsene. Den er også et utgangspunkt for kommunens tilsyn med at barnehagene driver en tifredsstillende pedagogisk virksomhet i samsvar med lov og forskrifter. Landbruks- og matdepartementet har sendt på høring et forslag om lovendringer som vil gi kommunene ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell samtidig som ansvaret for den kliniske veterinærvakten overføres fra staten til kommunene. En sentral forutsetning for overføring er at de økonomiske og administrative konsekvensene kompenseres. Høringsfristen er 15. mai 2006. Landbruks- og matdepartementet har trukket KS inn i arbeidet med å beregne de administrative og økonomiske konsekvensene av en eventuell oppgaveoverføring. Landbruks- og matdepartementet vil komme tilbake til den videre oppfølging av saken i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Miljøverndepartementet har endret forurensningsforskriften for å oppnå en mer helhetlig og effektiv regulering av avløpsområdet (forskriftens del 4 og 4A). Regelverket innebærer endringer for både kommunenes og fylkesmannens arbeid innen avløpsområdet. De fleste av endringene trer først i kraft fra 1. januar 2007. Da endres myndighetsfordelingen mellom kommunene og fylkesmannen, og kommunene vil få økt myndighet på avløpsområdet. Fra samme tidspunkt blir det innført et nytt saksbehandlingssystem hvor kommunenes og fylkesmannens utslippstillatelser tar utgangspunkt i standardkrav for rensing, prøvetaking mv. Kravene i EUs avløpsdirektiv er integrert i det nye regelverket og gjennomføres også ved hjelp standardkrav. Det foreligger et forslag om endring av vedlegg II i forskrift 1. juni 2004 nr. 930 kapittel 9 om deponering av avfall. Endringene vil implementere EUs rådsbeslutning 2003/33/EF og omhandler kriterier og prosedyrer for mottak av avfall på deponier. Deponier vil heretter få større kontrolloppgaver knyttet til avfallet før det tillates deponert. Avfall som ikke oppfyller kravene i regelverket, skal avvises ved deponiet, og driftsansvarlig plikter å melde fra om det avviste avfallet til tilsynsmyndigheten. Tilsynsmyndighet for kommunale deponier er fylkesmannen. Kravene vil medføre økte kostnader for kommunene. Statens forurensningstilsyn har anslått kostnadene til 44 millioner kroner fordelt på 100 kommunale deponier det første året etter ikrafttredelsen. Det er antatt at kostnadene vil bli redusert i de påfølgende år. Kommunenes kostnader kan dekkes inn gjennom avfallsgebyrene og gebyrer overfor dem som leverer avfall til deponering. Forslaget har vært på alminnelig høring og planlegges fastsatt med ikrafttredelse 1. juli 2006, med unntak av kravene til mottakskontroll ved deponiene, som vil gjelde fra 1. januar 2007. Bygg- og anleggsavfall utgjør en av de største avfallsstrømmene og består av en rekke ulike typer avfall. Avfallsplaner er vurdert å ha positive effekter med hensyn til å styre bygningsavfall vekk fra deponi og hindre ulovlig disponering. Alle landets kommuner har derfor fått delegert myndighet etter forurensningsloven til å kreve avfallsplan fra tiltakshaver i bygge-, rivings- og rehabiliteringsprosjekter. Så langt har imidlertid bare omkring 30 kommuner valgt å innføre krav om slike avfallsplaner. For å sikre at bygg- og anleggsavfall får en miljømessig forsvarlig behandling vil regjeringen gjøre det obligatorisk for alle kommuner å kreve avfallsplan i byggesaker. SFT har fått i oppdrag å utforme regelverket. Saken vil bli sendt på høring. Det tas sikte på at kravet innføres med virkning fra 1. januar 2007. Det er etablert et nært IT-samarbeid på overordnet nivå mellom staten og kommunesektoren. Koordineringsorganet for eForvaltning ble etablert i desember 2004 og består av 16 statlige og 2 kommunale virksomhetsledere inklusive KS. Organet ledes av fornyings- og administrasjonsministeren og skal på overordnet nivå sørge for elektronisk samhandling innenfor og med offentlig sektor for å bidra til flere og bedre brukerrettede tjenester, kunnskaps- og næringsutvikling og bedre bruk av offentlige ressurser. For ytterligere styrking av IT-bruken i offentlig sektor, avholdes jevnlig kontaktmøter mellom fornyings- og administrasjonsministeren og ledelsen i KS. KS deltar også i fornyings- og administrasjonsministerens rådgivende IT-politiske eNorge-forum. Det ble i juni 2005 lagt fram en ny eNorge-plan. Ett av hovedtemaene der er at offentlig sektor under stor forandring skal ta ut gevinster gjennom digitalisering. Kommunesektoren har deltatt i utarbeidelsen av planen. I oktober 2005 la KS fram en omfattende plan for modernisering av kommunesektoren, eKommune 2009 – det digitale spranget. Dokumentet er kommunesektorens oppfølging av eNorge og skal bidra til å bedre kommunikasjonen mellom innbyggerne og de folkevalgte og effektivisere den kommunale forvaltningen. Fornyings- og administrasjonsdepartementet og KS tok høsten 2005 initiativ til å få laget en nettbasert veileder om interkommunalt IKT-samarbeid. Formålet med veilederen er blant annet å vise eksempler på ulike former for interkommunalt IKT-samarbeid og å synliggjøre gevinstene ved slikt samarbeid. Veilederen ble «åpnet» av fornyings- og administrasjonsministeren i mars 2006. Fiskeri- og kystdepartementet reviderer for tiden havne- og farvannsloven. Den reviderte loven vil bli sendt ut på alminnelig høring i løpet av første halvdel av 2006. Kommunal- og regionaldepartementet viser til analysen av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren som Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) presenterte i aprilrapporten for 2006. Departementet slutter seg til utvalgets situasjonsforståelse. Etter flere år med svekkelse av netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet, stoppet den nedadgående trenden opp i 2003. Den finansielle situasjonen ble vesentlig styrket i 2004, og denne utviklingen har fortsatt i 2005. Både kommunene og fylkeskommunene fikk samlet sett et betydelig driftsoverskudd. For kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 3,9 prosent av inntektene i 2005, mot 2,2 prosent av inntektene i 2004. Forbedringen av netto driftsresultat de to siste årene har først og fremst sammenheng med en høyere inntektsvekst enn i de foregående årene. Samtidig var aktivitetsveksten i kommunesektoren relativt lav fra 2004 til 2005. Det var riktignok vekst i sysselsettingen, men bruttoinvesteringene falt med 3 prosent i faste priser og kommunesektorens kjøp av varer og tjenester var uendret. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 3,9 prosent i 2005, mot 2,0 prosent i 2004. Fylkeskommunene fikk et netto driftsresultat på 4,0 prosent i 2005, mot 4,3 prosent i 2004. Oslo hadde et netto driftsresultat på 3,5 prosent i 2005, mot 1,1 i 2004. Ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi bør netto driftsresultat over tid ligge på om lag tre prosent av driftsinntektene. Et slikt nivå vil sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å sette av midler til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. De gjennomgående gode driftsresultatene i 2005 indikerer at kommunesektoren langt på vei har oppnådd økonomisk balanse. Med det vedtatte økonomiske opplegget for 2006 og ytterligere inntektsvekst i 2007 legger staten til rette for at kommunesektoren kan opprettholde den økonomiske balansen og samtidig ha rammebetingelser til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud. I hvilken grad dette målet nås, vil også avhenge av om kommunene og fylkeskommunene lykkes med fornying, effektivisering og nytenking. Sektoren må ta et helhetlig ansvar for fornyingsarbeidet, og det lokale effektiviseringsarbeidet i tjenesteproduksjonen må videreføres. I tabell 11.1 er det vist noen indikatorer for kommunesektorens plass i norsk økonomi. Indikatorene tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi fra 1990 og fram til 2005. Nedgangen fra 2001 til 2002 målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten (sykehusreformen). Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt i forhold til bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge har kommunesektorens utgifter holdt seg forholdsvis stabile det siste tiåret. Andelen av bruttonasjonalprodukt har vært om lag 18-19 prosent de siste årene. Den kommunale investeringsandelen viser større svingninger fra år til år. Investeringer svinger generelt mer enn konsum, og den kommunale andelen varierer både som følge av svingninger i kommunale investeringer og som følge av svingninger i investeringene i norsk økonomi totalt sett. Målt i forhold til utførte timeverk i norsk økonomi, utgjorde sysselsettingen i kommunesektoren i underkant av 20 prosent før spesialisthelsetjenesten ble overført til staten. Siden da har andelen ligget rundt 15 prosent. Målt i forhold til utførte timeverk i offentlig sektor, utgjør den kommunale sysselsettingen om lag 58 prosent. Målt i antall sysselsatte personer er tallene noe høyere, som følge av at deltidsandelen er høyere i kommunesektoren enn i norsk økonomi samlet sett. Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med en indikator hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats og bruttoinvesteringer inngår som komponenter. I figur 11.1 sammenlignes aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen med veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1980-2005. 1 For å måle utviklingen i den samlede aktiviteten i kommuneforvaltningen brukes en indikator der endring i sysselsettingen målt i timeverk, endring i produktinnsats i faste priser og endring i brutto realinvesteringer i faste priser veies sammen. Som vekter brukes de andelene som lønnsutgifter, produktinnsats og brutto realinvesteringer utgjør av de samlede utgifter for de tre utgiftsartene. Siden indikatoren er basert på ressursinnsatsen i kommunesektoren, fanger den ikke opp vekst i produksjonen som følge av produktivitetsvekst. 2 Reviderte tall for offentlige finanser tyder på noe lavere sysselsetting og aktivitet i kommunene i 2005 enn anslått i de foreløpige nasjonalregnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå. Reviderte nasjonalregnskapstall for 2005 vil bli publisert i juni 2006. I 2005 økte aktivitetsnivået i kommunesektoren med 0,8 prosent, en noe svakere økning enn i de fire foregående årene. Veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge var 3,8 prosent i 2004 og 3,7 prosent i 2005. I tabell 11.2 vises aktivitetsveksten i kommunesektoren i perioden 1997-2005 dekomponert i utvikling i sysselsetting, produktinnsats (vareinnsats) og bruttoinvesteringer. Gjennomsnittlig årlig aktivitetsvekst i perioden var 2 prosent. Tabell 11.2 Utvikling i sysselsetting, produktinnsats og bruttoinvesteringer 1997-2005. Volumendring i prosent fra året før. I tabell 11.3 vises realutviklingen i kommunesektorens samlede inntekter og frie inntekter fra 1997-2005. Gjennomgående i perioden har veksten i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette har i særlig grad sammenheng med at reformer og satsinger innen pleie- og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert ved øremerkede tilskudd. Veksten i samlede inntekter i 2005 anslås til 2,8 prosent, som utgjør om lag 5,8 milliarder kroner. Veksten i de frie inntektene anslås til 2,4 prosent, noe som utgjør drøyt 3,4 milliarder kroner. I tillegg ble det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og nysalderingen av statsbudsjettet for 2005 bevilget til sammen om lag 400 millioner kroner til kommuner og fylkeskommuner som i 2004 hadde fått et for høyt trekk i rammetilskuddet ved innføringen av den generelle momskompensasjonsordningen. Tabell 11.3 Kommunesektorens inntekter 1997-2005. Reell endring i prosent fra året før1 . Kilde: Rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) april 2006 og Finansdepartementet. Figur 11.2 Netto driftsresultat i kommunene og fylkeskommunene 1995-2005. Prosent av driftsinntekter. Figur 11.2 viser utviklingen i netto driftsresultat for kommunene og fylkeskommunene. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 3,9 prosent i 2005, det største driftsoverskuddet siden 1997. Netto driftsresultat for fylkeskommunene utenom Oslo i 2005 utgjorde 4,0 prosent av driftsinntektene. Dette er like under 2004-nivået og vesentlig bedre enn de foregående årene. Oslo kommune hadde et netto driftsresultat i 2005 på 3,5 prosent. Også dette er bedre enn de foregående årene. Utviklingen i fylkeskommunenes økonomi de siste årene må blant annet ses i sammenheng med at staten i 2002 overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten, og at ansvaret for rusomsorg, barnevern og familievern ble overført fra fylkeskommunen til staten fra og med 2004. Forbedringen i netto driftsresultat for kommunesektoren må ses i sammenheng med sterkere inntektsvekst enn i de foregående år i kombinasjon med en moderat sysselsettingsvekst i kommunesektoren, som omtalt under avsnitt 11.3. Netto driftsresultat i 2005 for de enkelte kommuner og fylkeskommuner er vist i vedlegg 6. Underskudd før lånetransaksjoner måles som samlede utgifter minus totale inntekter. I de samlede utgiftene er utgifter til bruttorealinvesteringer medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Underskudd før lånetransaksjoner, med tillegg for eventuelle omvurderinger av fordringer og gjeld, bestemmer utviklingen i kommunesektorens netto fordringsposisjon. I år med høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst øker underskuddet. Variasjonen i det årlige underskuddet henger nøye sammen med svingninger i de kommunale investeringene. I 2004 var underskuddet omlag 10,1 milliarder kroner, tilsvarende 4,4 prosent av inntektene. Basert på foreløpige tall, er underskuddet i 2005 anslått til 3,1 milliarder kroner, tilsvarende 1,2 prosent av inntektene. Dette må ses i sammenheng med at utgiftene i kommuneforvaltningen vokste mindre enn inntektene dette året. Figur 11.3 Kommunesektorens underskudd før lånetransaksjoner 1980-2005. Prosent av samlede inntekter. Hoveddelen av offentlig tjenesteproduksjon utføres i kommunene og fylkeskommunene, samtidig som omtrent én av fem av alle landets arbeidstakere er sysselsatt i kommuner og fylkeskommuner. Kommunesektoren forvalter dermed en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi. Etterspørselen etter kommunale tjenester er økende som en følge av den demografiske utviklingen. Veksten i antall barn fra 0 til 15 år flater ut, men antallet unge mellom 16 og 18 år øker, og det gjør også antallet eldre over 80 år. Samtidig øker innbyggernes bevissthet om sine rettigheter som brukere av kommunale tjenester, og kravene til kvaliteten på tjenestene er stigende. De lokale myndighetene må derfor forholde seg til krav om flere og bedre kommunale tjenester. KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Siden 2001 har alle kommuner og fylkeskommuner rapportert gjennom dette systemet. KOSTRA gir blant annet muligheter for å sammenligne tjenesteproduksjonen mellom kommuner og se utviklingen i tjenesteproduksjonen over tid. I høstrapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) er det fra 2001 årlig publisert oppdaterte tall for en produksjonsindeks for de mest sentrale kommunale tjenester. Produksjonsindeksen er utarbeidet ved forskningsstiftelsen SØF ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på oppdrag fra departementet. Hensikten med indeksen er å gi et bilde av samlet nivå på tjenesteproduksjonene i den enkelte kommune. I vedlegg 7 er det redegjort for rapportering av kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon på utvalgte tjenesteområder. I avsnitt 7.3 presenteres utviklingen i perioden 2000-2005 for barnehagesektoren, grunnskole/SFO og pleie- og omsorgssektoren. Videre presenteres utviklingen i videregående opplæring. Gjennomgående er tallene for 2005 anslag. Anslagene er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB) på grunnlag av foreløpige KOSTRA-tall per 15. mars 2006. Endelige KOSTRA-tall for 2005 legges fram 15. juni 2006. Regnskapstallene bygger på rapportering fra alle fylkeskommunene og omtrent 70 prosent av kommunene. For tjenesterapporteringen varierer svarprosenten fra vel 77 til 100 prosent for kommunene, mens det fra enkelte fylkeskommuner mangler rapportering på ett til to tjenesteskjemaer. I avsnitt 7.4 i vedlegget presenteres den kommunale tjenesteproduksjonen i 2005 innen følgende sektorer: barnehage, grunnskole, primærhelsetjenesten, pleie og omsorg, sosialkontortjenesten, barnevern, bolig, kirke og administrasjon. For fylkeskommunene rapporteres det i avsnitt 7.5 fra videregående opplæring og administrasjon. Dersom en ser alle tjenester under ett, er inntrykket at kommuner og fylkeskommuner løser utfordringene som følger av den demografiske utviklingen og de statlige satsingene på en god måte. Tilbudet er om lag uendret i skolesektoren og den positive utviklingen i barnehagesektoren fortsetter. Innen pleie- og omsorgssektoren er antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger om lag uendret. Andelen mottakere av hjemmetjenester som er under 67 år er økende. I avsnitt 7.6 i vedlegget vises de enkelte kommuners plassering i grupper av sammenlignbare kommuner og tjenesteproduksjonsindikatorer for enkeltkommuner. Ved utgangen av 2005 hadde totalt 223 393 barn plass i ordinær barnehage eller familiebarnehage. Dette er en økning på 10 348 barn fra 2004. I løpet av perioden 2000-2005 fikk totalt 33 556 flere barn barnehageplass. Den største økningen var i 2005. I tillegg kommer i underkant av 8 000 barn med tilbud i åpen barnehage. Ved utgangen av 2005 hadde 76 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i en ordinær barnehage eller familiebarnehage. Barnehagedekningen for de minste barna er lavere enn for de største, men utviklingen fra 2004 til 2005 viser en betydelig økning i dekningsprosenten også for barn 1-2 år. Ved utgangen av 2005 hadde 53,9 prosent av barn 1-2 år en barnehageplass, mot 47,9 prosent i 2004. Antall plasser i private barnehager har økt sterkere enn antall plasser i kommunale barnehager. Antall barn i alderen 6-15 år har steget i hele perioden 2000 til 2005, men veksten har avtatt en del siden 2003. Antall elever med plass i SFO økte i perioden 2000-2002, men har gått noe ned i fra 2002 til 2005. Andelen elever med plass i SFO har imidlertid holdt seg stabil. Dette har sammenheng med at elevtallet på de laveste årstrinnene har gått ned i samme periode. Antall årsverk til undervisning har gått noe ned i perioden 2001-2005. Reduksjonen skyldes i stor grad tiltakene i arbeidstidsavtalen for lærerne (Skolepakke 2) som økte leseplikten for lærere med til sammen fire prosent. Nedgangen var særlig merkbar fra 2002 til 2003. I 2004 var det en økning i antall årsverk, blant annet som følge av økt timetall på barnetrinnet. Antall årsverk for 2005 ligger på omtrent samme nivå. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomis rapport fra april i år Rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi, april 2006 (H-2187) viste at antall årstimer til undervisning har økt de to siste årene, både i absolutte termer og målt per elev. Økningen i antall årstimer per elev må begge årene ses i sammenheng med timetallsutvidelsen på barnetrinnet. At antallet årstimer øker, mens antallet årsverk er konstant fra 2004 til 2005, kan ha sammenheng med en økning i antall undervisningstimer per årsverk i 2005. Andelen timer som gikk til spesialundervisning, har på sin side gått ned i løpet av 2005. Antall innbyggere over 67 år er i perioden 2000-2005 redusert med over 11 000. Samtidig har antallet eldre 80 år og over i samme periode økt med omtrent 25 000. I samme periode økte antallet mottakere av hjemmetjenester noe, mens antallet beboere i institusjon har hatt en mindre nedgang. Dette skyldes at aldershjemmene i stor grad er lagt ned og erstattet med omsorgsboliger. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 67 år og over har holdt seg stabil i perioden 2000-2005, med høyest dekningsgrad i 2001. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 80 år og over var i 2001 38,4 prosent, mens dekningsgraden i 2005 var redusert til 36,7 prosent. Samtidig har det vært en sterk vekst i antallet mottakere under 67 år. Av de 167 616 som mottok hjemmetjenester i 2005 var over 30 prosent under 67 år. De siste årene har antallet yngre mottakere økt mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Dekningsgraden for andel brukere av institusjonsplasser i alderen 80 år og over har blitt redusert fra 15,6 prosent i 2001 til 14,5 prosent i 2005. Ser en antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger under ett, har tilbudet vært temmelig stabilt i perioden. I perioden 2000 til 2003 økte årsverksinnsatsen i sektoren, mens veksten i antall registrerte årsverk var noe svakere fra 2003 til 2004. Foreløpige tall for 2005 viser en økning på mellom 500 og 2 100 årsverk. Det kan være grunn til å tro at veksten er nærmere 500 enn 2 100 årsverk. I vedlegg 7 avsnitt 7.4 gjennomgås situasjonen i 2005 innen kommunal tjenesteyting for utvalgte kommunale sektorer. Gjennomgangen synliggjør en tydelig sammenheng mellom nivået på den kommunale tjenesteproduksjonen og kommunenes økonomiske rammebetingelser. Kommuner med lave inntekter bruker gjennomgående mindre ressurser på de ulike sektorene enn kommuner med høye inntekter. Det er betydelige geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Kommunene i Finnmark, Troms, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har gjennomsnittlig 80 prosent dekning, mens kommunene i Rogaland, Østfold, Hordaland og Aust-Agder har lavest barnehagedekning med et gjennomsnitt på om lag 73 prosent. Barnehagedekningen generelt er best i kommuner med høye inntekter uansett kommunestørrelse. Bergen, Trondheim og Stavanger har en dekningsgrad litt under landsgjennomsnittet for både 1-5 åringer og 1-2 åringer. Oslo har et tilbud noe under landsgjennomsnittet for 1-5 åringer, men for 1-2 åringer har de et tilbud betydelig over gjennomsnittet. Det er en viss tendens til at kommunenes utgifter per plass i kommunal barnehage øker med økende inntekt og økende folketall. Landsgjennomsnittet (utenom Oslo) ligger på i overkant av 96 000 kroner per kommunal barnehageplass, mens de samme ugiftene i Oslo er i underkant av 124 000 kroner. For Bergen, Trondheim og Stavanger er snittet om lag 118 000 kroner. Forskjellene mellom utgiftsnivået i storbyene i forhold til landssnittet kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk. I 2005 var gjennomsnittlig gruppestørrelse i grunnskolen i kommunene utenom Oslo 13,5 elever. Gjennomsnittlig gruppestørrelse for barnetrinnet (1.-7. årstrinn) synker med synkende folketall, noe som blant annet har sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. Oslo har en noe høyere gruppestørrelse enn landsgjennomsnittet med 14,5 elever per gruppe, og ligger på samme nivå som kommuner med mer enn 20 000 innbyggere med unntak av Trondheim, Bergen og Stavanger der gruppestørrelsen er noe høyere. Lavest gruppestørrelse har små kommuner med høye inntekter. Det er en tendens til at gjennomsnittlig gruppestørrelse synker med økende inntekter. De foreløpige KOSTRA-tallene viser at netto driftsutgifter per innbygger i 2005 til pleie- og omsorgstjenester var vel 9 600 kroner for hele landet. Det er en tendens til at netto driftsutgifter til pleie og omsorg per innbygger øker med synkende folketall og med økende inntekter. Denne tendensen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, herunder storbyene. Det er langt flere brukere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester, men generelt har institusjonene mer krevende brukere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt nesten fem ganger så mye som en bruker av hjemmetjenester. Målt i brutto driftsutgifter kostet i 2004 en institusjonsplass 616 000 kroner (i 2005-kroner) mot 129 000 kroner per bruker av hjemmetjenester. Tall for 2005 er ikke klare. De største kommunene bruker mer på hjemmetjenester enn de mindre kommunene. Det er også blant små kommuner en tendens til at utgiftene per bruker øker med økende inntektsnivå. Små kommuner med lave inntekter brukte i 2005 om lag 108 000 kroner per bruker, mens små kommuner med høye inntekter brukte 135 000 kroner per bruker. Samtidig er det en tendens til at storbyene har en noe lavere ressursinnsats enn landsgjennomsnittet for institusjonstjenester. Det er for øvrig en entydig sammenheng mellom ressursbruk og inntektsnivå når det gjelder institusjonstjenester. Kommuner med høye inntekter prioriterer institusjonsplasser. Økonomisk sosialhjelp ytes til den som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved egen hjelp, arbeid mv. Gjennomsnittlig andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20-66 på landsbasis utenom Oslo er 4,4 prosent. Kommuner med høye inntekter har i gjennomsnitt en høyere andel sosialhjelpsmottakere enn landsgjennomsnittet. Oslo har høyest andel sosialhjelpsmottakere med 5,3 prosent. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger også over landsgjennomsnittet med en gjennomsnittlig andel på 5,1 prosent. Netto driftsutgifter til barnevernstjenesten var på landsbasis utenom Oslo omtrent 3 900 kroner. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger godt over dette nivået med om lag 5 350 kroner per innbygger i aldersgruppen 0-17 år. Oslo har de høyeste utgiftene med drøye 7 700 kroner. I 2005 var det gjennomsnittlig 20 kommunalt disponerte boliger per 1 000 innbyggere. Det er en klar tendens til at små kommuner har et høyere antall boliger enn mellomstore kommuner. Det er også en klar tendens til at antall boliger øker med økende kommunalt inntektsnivå. Det er en sammenheng mellom stigende inntektsnivå og høye kostnader til kommunal administrasjon, og særlig er dette tilfelle i små kommuner. De ti kommunene med høyest inntekt har et utgiftsnivå som er nesten fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet. Kommunenes økonomiske ansvar for kirker retter seg særlig mot drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til visse lovbestemte stillinger. Foreløpige KOSTRA-tall for 2005 viser at kommunene utenom Oslo i gjennomsnitt brukte 403 kroner per innbygger på kirke, og at små kommuner bruker vesentlig mer på kirker enn mellomstore og store kommuner. Det er de kirkelige fellesrådene som forvalter de kommunale bevilgningene til Den norske kirke. I St.meld. nr. 41 (2004–2005) Om økonomien i Den norske kirke , jf. Innst. S. nr. 108 (2005-2006), er det utførlig redegjort bl.a. for fellesrådenes inntekts- og utgiftsutvikling, disponeringen av inntektene m.m. for tidsrommet 1999-2003. I rundskriv V-13B/2006 fra Kultur- og kirkedepartementet er det gitt en tilsvarende redegjørelse basert på fellesrådenes regnskapstall for 2004. Det var til sammen om lag 213 500 elever og lærlinger i videregående opplæring i 2005. Antall elever og lærlinger har økt med i underkant av 11 000 fra 2004 til 2005. Mens antall lærlinger har økt med om lag 1 800, har antallet elever økt med om lag 9 000. Økningen skyldes i hovedsak den sterke veksten i antallet unge mellom 16 og 18 år. Antall lærerårsverk i videregående opplæring har vært relativt stabilt de siste årene til tross for økt antall elever. Dette kan bl.a. skyldes at fylkeskommunene har tatt ut effekten av arbeidstidsavtalen med lærerne (Skolepakke 2) gradvis over flere år. Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring var 16,8 milliarder kroner i 2004, mens anslaget for 2005 indikerer at nivået vil ligge på i overkant av 17 milliarder kroner. Netto driftsutgifter per innbygger 16-18 år var 104 659 kroner i 2004, mens anslaget for 2005 er 105 362 kroner. Korrigert brutto driftsutgift per elev var 106 263 kroner i 2004. Anslaget for 2005 er 105 369 kroner. Oslo ligger lavest med 75 495 kroner per elev, mens Troms bruker mest med 135 499 kroner. Nedgangen i korrigert brutto driftsutgift per elev fra 2004 til 2005 kan blant annet ha sammenheng med at elevtallsveksten i videregående opplæring gir enkelte stordriftsforedeler. Antallet elever per lærerårsverk har hatt en liten, jevn økning fra 2002 til 2005. Nivået på fylkeskommunenes utgifter per innbygger til administrasjon mv. varierer sterkt. Utgiftene i Akershus ligger langt under landsgjennomsnittet med om lag 275 kroner per innbygger, mens Finnmark og Sogn og Fjordane bruker mest på administrasjon med drøyt 1 000 kroner per innbygger. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2007 (kommuneproposisjonen). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2007 (kommuneproposisjonen) i samsvar med et vedlagt forslag. Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 1 993 millioner kroner for 2007. Beløpet er eksklusiv kompensasjon for omlegging av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Beløpet foreslås bevilget over kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner og kapittel 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner. Inntektssystemet er et kriteriebasert system for fordeling av statlige rammetilskudd til kommunene og fylkeskommunene. Det overordnede formålet er å oppnå en fordeling av tilskuddene som bidrar til at alle kommuner og fylkeskommuner skal kunne yte et likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere. For å oppnå dette tas det hensyn til strukturelle ulikheter i kommunenes og fylkeskommunenes forutsetninger for tjenesteproduksjon (utgiftsutjevning) og ulikheter i skatteinntektene (inntektsutjevning). Rammetilskuddet utgjør sammen med skatteinntektene kommunenes frie inntekter som kommunene fritt disponerer innenfor de gjeldende lover og forskrifter. For å korrigere for forhold som antas ikke å være godt nok ivaretatt i inntektssystemet for øvrig, fordeles en andel av rammetilskuddet som skjønnstilskudd. Inntektssystemet skal også ivareta distriktspolitiske målsettinger. Det gis derfor tilskudd til kommunene og fylkeskommunene i Nord-Norge, såkalt Nord-Norge tilskudd, og tilskudd til små kommuner med skatteinntekt under 110 prosent av landsgjennomsnittet og mindre enn 3 200 innbyggere, såkalt regionaltilskudd. Formålet med dette vedlegget er å gi en generell beskrivelse av inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene. Det gis også kort omtale av bruk av nyere befolkningstall og i den sammenheng et revidert «Grønt hefte» som legges fram i juni i budsjettåret, samt fordeling av selskapsskatt og kommunal oppgavedifferensiering. Det samlede rammetilskuddet for kommunene og fylkeskommunene er i 2006 delt i fem tilskudd for kommunene og fire tilskudd for fylkeskommunene. Disse tilskuddene bevilges over egne poster på kapittel 571 og 572 på statsbudsjettet. Innbyggertilskuddet fordeles i utgangspunktet som et likt beløp per innbygger til alle kommuner og fylkeskommuner. Størrelsen på innbyggertilskuddet bestemmes ved at en trekker beløpene på de øvrige postene ut av det samlede rammetilskuddet. Det betyr at summen av innbyggertilskudd til kommunene framkommer som differansen mellom samlet rammetilskudd og summen av Nord-Norgetilskudd, regionaltilskudd, skjønnstilskudd og selskapsskatt. For nærmere omtale av kostnadsnøklene, se avsnitt 1.3 i dette vedlegget. Kommuner med skatteinntekter på under 90 prosent av landsgjennomsnittet blir i tillegg kompensert for 35 prosent av differansen mellom egen skatteinntekt og 90 prosent av landsgjennomsnittet. Tilleggskompensasjonen finansieres ved at alle kommuner trekkes med et likt beløp per innbygger. Inntektsutjevningen for den enkelte fylkeskommune og kommune beregnes fortløpende syv ganger i året etter hvert som skatteinngangen foreligger. Den endelige fordelingen for 2006 vil ikke være klar før i februar 2007 når endelige skattetall for 2006 foreligger. Frem til 2003 ble innbyggertilskuddet basert på befolkningstall per 1. januar året før budsjettåret. Fra og med 2003 er tilskuddet basert på befolkningstall per 1. januar i budsjettåret. Begrunnelsen for å endre telletidspunktet for innbyggertallene var at kommuner med befolkningsvekst raskt skal få kompensasjon for nye innbyggere, jf. St.prp. nr. 64 (2001-2002). Befolkningstall per 1. januar i budsjettåret foreligger ikke ved statsbudsjettets framleggelse i oktober. Endelig innbyggertilskudd beregnes derfor årlig etter at revidert nasjonalbudsjett legges fram. Årlig legges det derfor fram et revidert «Grønt hefte» (beregningsteknisk dokumentasjon) i juni eller juli måned i budsjettåret. Kriteriedataene som brukes ved beregning av utgiftsbehov per kommune kan deles inn i to grupper: Kriteriedata som angir: På tidspunktet for beregning av innbyggertilskuddet foreligger ikke ny informasjon om kriteriedata i gruppe 2. Ved beregning av det endelige innbyggertilskuddet for 2006 oppdateres derfor ikke utgiftsutjevningen etter disse kriteriene. Når kommunene overtar ansvaret for nye oppgaver, eller øremerkede tilskudd innlemmes i inntektssystemet, legges disse midlene oftest inn med en annen fordeling mellom kommunene enn fordelingen etter inntektssystemets kriterier. (Tilsvarende gjelder ofte også når midler trekkes ut av rammetilskuddet.) Det er ønskelig at disse midlene fordeles etter inntektssystemets kriterier gradvis. Derfor har inntektssystemet en overgangsordning som skal sørge for at endringene skjer over tid. Overgangsordningen går over en periode på 5 år. Et eksempel kan være en kommune som gradvis over 5 år får tilført mindre som rammetilskudd enn den fikk som øremerket tilskudd: Det første året får kommunen kompensert 80 prosent av differansen mellom opprinnelig fordeling og fordeling etter inntektssystemets kriterier. Andelen kompensasjon reduseres med 20 prosent av den opprinnelige differansen hvert år overgangsordningen gjelder. Det tar 5 år fra første året tilskuddet innlemmes (eventuelt trekkes ut) til hele prosessen er ferdig. De 20 prosentene denne kommunen «mister» hvert år, blir ikke borte fra kommune-Norge. De blir omfordelt til de kommuner som fikk mindre andel av midlene da de ble fordelt som øremerket tilskudd enn når de fordeles etter inntektssystemet. På landsbasis påvirker derfor ikke overgangsordningen den samlede rammen. Gjennom utgiftsutjevningen påvirker antall innbyggere i skolepliktig alder størrelsen på innbyggertilskuddet. For å ta hensyn til at noen av disse innbyggerne benytter et annet skoletilbud enn det som tilbys av kommunene og fylkeskommunene, er en korreksjonsordning for elever i statlige og frittstående skoler en del av utgiftsutjevningen. Korreksjonen innebærer en omfordeling av innbyggertilskuddet fra kommuner og fylkeskommuner med en høy andel elever som benytter statlige eller frittstående skoler, til kommuner og fylkeskommuner med en lav andel elever i frittstående eller statlige skoler. Korreksjonsordningen dokumenteres i tabell A i Beregningsteknisk dokumentasjon (Grønt hefte). I korreksjonsordningen beregnes trekket til den enkelte (fylkes-) kommune ut fra antall elever i statlige eller frittstående skoler etter årlige fastsatte satser, jf. tabellen nedenfor. Kommuner og fylkeskommuner som har elever i statlige eller frittstående skoler får et trekk i samsvar med antall elever i disse skolene. Det samlede trekkbeløpet fordeles tilbake til (fylkes-) kommunene etter andel beregnet utgiftsbehov. Tabell 1.2 viser trekksatsene som benyttes i korreksjonsordning i 2006. Satsene for 2007 fastsettes i St.prp. nr. 1 for 2007. Basistillegg og regionaltilskudd inngår i inndelingstilskuddet på følgende måte: Kommuner som slutter seg sammen vil motta ett basistillegg slik alle kommuner gjør gjennom utgiftutjevningen. I tillegg vil den nye «storkommunen», som en del av inndelingstilskuddet, motta de øvrige basistillegg som tilfalt kommunene før sammenslutningen. Når det gjelder regionaltilskudd som tilfalt en eller flere av kommunene før sammenslutningen, vil dette tilfalle den nye kommunen som en del av inndelingstilskuddet. Dersom den nye kommunen er berettiget til å motta regionaltilskudd, vil differansen mellom det samlede regionaltilskudd kommunene mottok før sammenslåingen og den nye kommunens regionaltilskudd bli fullt kompensert i inndelingstilskuddet. Inndelingstilskuddet fryses reelt på det nivået det har det året kommunene slår seg sammen, og gis en varighet på 10 år. Tilskuddet trappes deretter gradvis ned over 5 år. I 2005 ble inndelingstilskudd gitt til kommunene Re og Bodø etter sammenslutninger i henholdsvis 2002 og 2005. I 2006 mottar i tillegg kommunene Vindafjord og Aure inndelingstilskudd etter sammenslutninger per 1. januar2006. Nord-Norgetilskuddet er et regionalpolitisk tilskudd som skal gi kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge mulighet til å gi et bedre tjenestetilbud enn kommuner og fylkeskommuner ellers i landet. Tilskuddet skal også bidra til å muliggjøre en høy kommunal og fylkeskommunal sysselsetting i områder med et konjunkturavhengig næringsliv. Fram til 2003 var ordningen utformet slik at en kommune måtte ha færre enn 3 000 innbyggere året før budsjettåret og ha lavere skatteinntekt per innbygger enn 110 prosent av landsgjennomsnittet for å være berettiget til tilskudd. Fra og med 2004 ble det innført en trappetrinnsordning i tilskuddet. Dette innebærer at også kommuner med mellom 3 000 og 3 200 innbyggere kan være berettiget til regionaltilskudd. Skjønnsmidlene er en del av rammeoverføringene til kommunene og fylkeskommunene. Hensiktet med skjønnstilskuddet er å kompensere (fylkes-) kommuner for lokale forhold som ikke fanges opp av den faste delen av inntektssystemet. Siden omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i 2004 har (fylkes-) kommuner som har tapt på omleggingen blitt kompensert gjennom skjønnstilskuddet. Kompensasjon for endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift for 2007 foreslås fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. I forbindelse med behandling av St.meld. nr. 5 (2004-2005) Tilbakeføring av selskapsskatt til kommunene og omlegging av inntektsutjevningen , besluttet Stortinget å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Som i 2005 og 2006, vil selskapsskatten også i 2007 utbetales som en del av rammetilskuddet. Selskapsskatten inngår sammen med kommunenes skatteinntekter fra personskatt og naturressursskatten, i systemet for inntektsutjevning, jf. avsnitt 2.3. Selskapsskatten som blir tilbakeført til kommunene i 2006 er basert på selskapsskatten for skatteåret 2003. I 2006 overføres 5 041 millioner kroner i selskapsskatt. I 2007 vil selskapsskatten bli videreført på om lag samme reelle nivå som for 2006. Dette svarer til at satsen for selskapsskatt reduseres fra 4,25 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2007. Tilbakeføringen er basert på selskapsskatten for skatteåret 2004. Fordelingen av selskapsskatten mellom kommunene er vist i tabell 1.8. For en nærmere omtale vises det til kapittel 3. Det foreslås ingen endringer i kostnadsnøkkelen for kommunene eller fylkeskommunene fra 2006 til 2007. Kostnadsnøklene er vist i tabell 1.6 for kommunene og 1.7 for fylkeskommunene. Oppgavedifferensiering innebærer at kommuner med ulike forutsetninger får ulike oppgaver. På denne måten vil en tilstrebe forvaltningsløsninger som er tilpasset de lokale forutsetninger i hver enkelt kommune. Forsøk med oppgavedifferensiering i kommunene gjennomføres i perioden 2004-2007. Kommunene Båtsfjord, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo gjennomfører forsøk med oppgavedifferensiering som har konsekvenser for rammetilskuddet til kommunene. Det vises for øvrig til en generell redegjørelse i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (2003-2004) Forsøk med oppgavedifferensiering mv . Etter behandlingen av St.prp. nr. 64 (2003-2004) (kommuneproposisjonen) ble skjønnstilskuddet til kommuner og fylkeskommuner satt til 4 018 millioner kroner for 2005. Ordinært skjønn var 3 652,2 millioner kroner, hvorav kommunene mottok 2 474,6 millioner kroner og fylkeskommunene mottok 1 177,6 millioner kroner. Det ekstraordinære skjønnet for 2005 var 366,3 millioner kroner. Kommunene mottok 297,7 millioner kroner, og fylkeskommunene mottok 68,6 millioner kroner. Ved behandling av St.prp. nr. 65 (2004-2005) (revidert nasjonalbudsjett) ble det vedtatt en økning av skjønnstilskuddet knyttet til etterberegningen av merverdiavgiftsmompensasjonsordningen på 70 millioner kroner. Ved behandlingen av St.prp. nr. 13 (2005-2006) ble det bevilget ytterligere 300 millioner kroner til økning av skjønnsrammen i forbindelse med merverdiavgiftskompensasjonsordningen. Kommuner og fylkeskommuner som i utgangspunktet fikk et for høyt uttrekk av rammetilskuddet i forbindelse med etableringen av merverdiavgiftskompensasjonsordningen i 2004, ble kompensert for de utslagene dette ga i 2004 gjennom en engangsutbetaling. Kommunene fikk totalt utbetalt om lag 355 millioner kroner i forbindelse med etteroppgjøret. For fylkeskommunene utgjorde etteroppgjøret om lag 103 millioner kroner. I forbindelse med avviklingen av differensiert arbeidsgiveravgift er det forutsatt at kommunene skal kompenseres fullt ut for merutgifter knyttet til økte lønnskostnader og økte tilskudd til privat sektor. For 2004 og 2005 er kommunene kompensert for økt arbeidsgiveravgift gjennom skjønnstilskuddet og ved bagatellmessig støtte på inntil 270 000 kroner per kommune per år. Kommunene i avgiftssone 3 og 4 har ikke fått full bagatellmessig støtte for årene 2004 og 2005. I tråd med forslaget i St.prp. nr. 13 (2005-2006) vedtok Stortinget at kommunene skulle kompenseres for dette med en bevilgning på i alt 38,9 mill. kroner, som ble utbetalt i desember 2005. Den endringen som i 2005 hadde størst betydning for fordeling av fylkesrammene, var kompensasjon for økte utgifter knyttet til opptrapping av satsene for arbeidsgiveravgiften som følge av omlegging av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. I 2005 ble kommunene kompensert med 1 112 millioner kroner, som er 348 millioner kroner mer enn i 2004. Fylkeskommunene ble kompensert med 193 millioner kroner, som er 61 millioner mer enn i 2004. I perioden 2002-2006 blir det gjennomført fire endringer i inntektssystemet for kommunene: avvikling av ekstraordinært skjønn, innføring av nye bosettingskroneriterier, økning av skatteandelen og økning i inntektsutjevningen. I 2004 ble det i inntektssystemet innført nye kriterier for rus og psykiatri samt landbruk og miljø. I 2005 får de kommuner som taper vesentlig på endringene og som hadde skatteinntekt under 110 prosent av landsgjennomsnittet, kompensert tap utover 280 kroner per innbygger. Kompensasjonen til kommunene for endringene i inntektssystemet medfører en økning av rammen med 48 millioner kroner. I løpet av den samme perioden blir det gjennomført to endringer i inntektssystemet for fylkeskommunene: avvikling av ekstraordinært skjønn og økning av skatteandelen. I løpet av den samme perioden får fylkeskommunene omfordelt sine frie inntekter på grunn av sykehusreformen gjennom overgangsordningen i inntektssystemet. I 2005 fikk fylkeskommuner som samlet sett taper på endringene i inntektssystemet og sykehusreformen kompensert tap utover 280 kroner per innbygger. Kompensasjonen for disse endringene medførte en økning av rammen med 11 millioner kroner. Ved beregning av rammetilskudd for 2004 ble tall for antall øyboere uten fastlandsforbindelse oppdatert ved beregning av rammetilskudd til fylkeskommunen. Oppdatering ga betydelige omfordelingsvirkninger i 2004. Noe av effekten ved oppdateringen anså Kommunal- og regionaldepartementet for å være utilsiktet. I St.prp. nr. 64 (2004-2005) varslet departementet at utslagene av oppdateringen skulle vurderes i forbindelse med tildeling av skjønnsmidler til de enkelte fylkeskommunene for 2005. Ved skjønnstildeling i 2005 fikk Hordaland fylkeskommune økt sin skjønnsramme (20 millioner kroner). Nordland fylkeskommune (-12 millioner) og Møre og Romsdal fylkeskommune (-8 millioner kroner) fikk redusert skjønnsrammen. Kompensasjonen og trekkene utgjør omtrent halvpartene av virkningene av oppdatert datagrunnlag. I 2005 ble det gjort en forsiktig tilnærming til en likere fordeling av skjønnet per innbygger. Det ble trukket ut 50 millioner kroner fra basisrammen som ble gitt en ny fordeling. Uttrekket ble gjort fra alle kommunene fylkesvis etter deres andel av basisrammen i 2004. Midlene ble tilbakeført til kommunene ved at de kommuner som har minst skjønn (i basisrammen), får en høyere sats per innbygger. Fylker som lå i intervallet 0-100 kroner per innbygger (Akershus) fikk tilbakeført 35 kroner per innbygger, fylker i intervallet 100-200 kroner per innbygger (Rogaland, Vestfold og Østfold) fikk tilført 30 kroner per innbygger og fylker i intervallet 200-300 kroner per innbygger (Vest-Agder og Buskerud) fikk tilført 17-18 kroner per innbygger. I 2005 ble det satt av 123,3 millioner kroner til særskilte tilskudd. Av dette gjaldt 39,8 millioner kroner særskilte tilskudd til fylkeskommunene og 83,5 millioner kroner særskilte tilskudd i den fylkesvise fordelingen til kommunene. Ved den statlige overtakelsen av ansvaret for sykehusene f.o.m. 2002 ble det gitt særskilte tilskudd til fylkeskommunene. Tilskuddene skulle nedtrappes over en periode på fem år. De fylkeskommuner som i 2005 mottok slike tilskudd var Troms (3 millioner kroner), Vest-Agder (1,8 millioner kroner), Vestfold (3,2 millioner kroner) og Telemark (0,4 millioner kroner). Møre og Romsdal fylkeskommune ble i forbindelse med statliggjøringen av spesialisthelsetjenesten trukket for mye i rammetilskudd for 2002. Fylkeskommunen ble i årene 2002-2005 kompensert for dette via skjønnsmidlene. I 2005 utgjorde dette 1,4 millioner kroner. I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 64 (2003-2004) (kommuneproposisjonen) ble det bevilget 30 millioner kroner i ekstra skjønnstilskudd for 2005 i tilknytting til det endelige oppgjøret for Sør-Trøndelag fylkeskommune. Vedtaket gjelder kompensasjon for uttrekk knyttet til kapitalkostnader ved RIT2000-utbyggingen. Det ble lagt inn 21 millioner kroner i de fylkesvise rammene til kommuner med store utgifter som følge av regelen om språkdeling i grunnskoleloven § 2-5. I fylkesrammen til kommunene i Akershus ble det lagt inn 40,3 millioner kroner til finansieringsbistand til Ullensaker og Nannestad, samt 9 millioner kroner i kompensasjon for utgifter til felles renseanlegg til de samme kommunene. Det lå også inne 1,8 millioner som forskuttering av riksvei 174 til Ullensaker kommune. Til sammen utgjorde dette 51,1 millioner kroner. I fylkesrammen til kommunene i Oppland ble det lagt inn 1,7 millioner kroner i kompensasjon på grunn av reduksjon i inntekter knyttet til grenseregulering fra 2003 mellom kommunene Østre Toten og Vestre Toten. I fylkesrammen til kommunene i Hedmark ble det lagt inn 8 millioner kroner. Åmot kommune får 6 millioner kroner knyttet til etableringen av Rena leir og knyttet til sivil planlegging av regionfelt Østlandet. Elverum kommune fikk 2 millioner kroner til planlegging av regionfelt Østlandet. I fylkesrammen til kommunene i Telemark ble det lagt inn 0,1 millioner kroner til Seljord kommune som kompensasjon for feil i nabokretskatalogen som brukes ved beregning av bosettingskriteriet i inntektssystemet. I fylkesrammene til kommunene i Vest-Agder ble det lagt inn 1,6 millioner kroner til Mandal kommune som følge av naturskade. Fra 2002 fikk fylkesmennene tildelt ansvaret for den kommunevise fordelingen av fylkesrammen. Det enkelte fylke ble videre gitt anledning til å holde igjen en pott til fordeling til kommunene gjennom året. I 2005 satte fylkesmennene av totalt om lag 338,8 millioner kroner i ufordelte midler. Det var stor variasjon mellom fylkene når det gjaldt størrelsen på de ufordelte midlene. Andelen av den ordinære fylkesvise skjønnspotten som ble satt av til senere fordeling, varierte fra 4 til 30 prosent i 2005. I 2006 utgjør skjønnstilskuddet til kommuner og fylkeskommuner 3 873 millioner kroner. Kommunene mottar 2 734 millioner kroner og fylkeskommunene mottar 854 millioner kroner. Det ekstraordinære skjønnet har blitt nedtrappet over fem år og er fullstendig avviklet i 2006. Ved fastsettelsen av fylkesrammene for 2006 ble det tatt utgangspunkt i en nominell videreføring av fylkesrammene for 2005 med enkelte endringer. Den endringen som i 2006 har størst betydning for fordeling av fylkesrammene er kompensasjon for økte utgifter knyttet til opptrapping av satsene for arbeidsgiveravgiften som følge av omlegging av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. I 2006 kompenseres kommunene med 1 469 millioner kroner, som er 358 millioner kroner mer enn i 2005. Fylkeskommunene kompenseres med 257 millioner kroner, som er 64 millioner mer enn i 2005. Tabell 2.1 Ordinært skjønnstilskudd til kommunene fylkesvis og fylkeskommunene i 2005 og 2006 i millioner kroner. I perioden 2002-2006 blir det gjennomført fire endringer i inntektssystemet for kommunene: avvikling av ekstraordinært skjønn, innføring av nye bosettingskroneriterier, økning av skatteandelen og økning i inntektsutjevningen. I 2006 ble det i inntektssystemet innført nye kriterier for rus og psykiatri samt landbruk og miljø. I 2006 får de kommuner som taper vesentlig på endringene og som hadde skatteinntekt under 110 prosent av landsgjennomsnittet kompensert tap utover 360 kroner per innbygger. Kompensasjonen til kommunene for endringene i inntektssystemet medfører en økning av rammen med 42 millioner kroner. I løpet av den samme perioden blir det gjennomført to endringer i inntektssystemet for fylkeskommunene: avvikling av ekstraordinært skjønn og økning av skatteandelen. I løpet av den samme perioden får fylkeskommunene omfordelt sine frie inntekter på grunn av sykehusreformen gjennom overgangsordningen i inntektssystemet. I 2006 får fylkeskommuner som samlet sett taper på endringene i inntektssystemet og sykehusreformen, kompensert tap utover 360 kroner per innbygger. Kompensasjonen for disse endringene medførte en økning av rammen med 19 millioner kroner. Basisrammen er en betegnelse på det ordinære skjønnet, fratrukket særskilte tilskudd og skjønnsmidler som fordeles av departementet gjennom året. I skjønnsrammen for 2006 ble det gjort et trekk i basisrammen på 10 prosent for alle kommuner fylkesvis, og for alle fylkeskommuner. Dette var i tråd med målsetningen om å redusere skjønnsrammen. Det ble trukket om lag 95 millioner kroner fra kommunenes skjønnsramme og 81 millioner kroner fra fylkeskommunenes skjønnsramme. Beløpet som ble trukket ut fra skjønnsrammen, ble flyttet til innbyggertilskuddet i inntektssystemet og medfører dermed ikke et tap for kommunesektoren. Det er store variasjoner i ordinært skjønn per innbygger. I 2006 ble det gjort en forsiktig tilnærming til en likere fordeling av skjønnet per innbygger for fylkeskommunene. Det ble trukket ut 10 millioner kroner av basisrammen basert på andelen av den totale rammen. Disse midlene ble tilbakeført til fylkeskommunene ved at de fylkeskommuner som har minst skjønn (i basisrammen), får en høyere sats per innbygger. I 2006 er det satt av 65,3 millioner kroner til særskilte tilskudd i den fylkesvise fordelingen til kommunene. I 2006 er det ikke lagt inn noen særskilte tilskudd til fylkeskommunene. I fylkesrammen til kommunene i Akershus ble det lagt inn 30,1 millioner kroner til finansieringsbistand til Ullensaker og Nannestad, samt 4 millioner kroner i kompensasjon for utgifter til renseanlegg til Ullensaker kommune. Til sammen utgjør dette 34,1 millioner kroner. I fylkesrammen til kommunene i Oppland er det lagt inn 1 million kroner i kompensasjon på grunn av reduksjon i inntekter knyttet til grenseregulering fra 2003 mellom kommunene Østre Toten og Vestre Toten. I fylkesrammen til kommunene i Hedmark er det lagt inn 8 millioner kroner. Åmot kommune får 6 millioner kroner knyttet til etableringen av Rena leir og knyttet til sivil planlegging av regionfelt Østlandet. Elverum kommune får 2 millioner kroner til planlegging av regionfelt Østlandet. Fra 2002 fikk fylkesmennene tildelt ansvaret for den kommunevise fordelingen av fylkesrammen. Det enkelte fylke ble videre gitt anledning til å holde igjen en pott til fordeling til kommunene gjennom året. I 2006 satte fylkesmennene av totalt om lag 241 millioner kroner i ufordelte midler. Det var stor variasjon mellom fylkene når det gjaldt størrelsen på de ufordelte midlene. Innenfor de ufordelte midlene ligger både tilbakeholdte midler til kommuner registrert i register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK), midler til uforutsette utgifter gjennom året, samt prosjektmidler til fordeling gjennom året. Følgende kriterier ble i 2005 lagt til grunn ved tildeling av prosjektskjønnsmidler fra departementet: I 2005 ble det avsatt 47 millioner kroner til særskilte prosjekter gjennom skjønnsmidlene (kap 571.64). Følgende tiltak ble finansiert over disse midlene: Universitetet i Tromsø og Nesna høyskole har evaluert forsøkene med direkte valg av ordfører. I valgperioden 1999 til 2003 omfattet forsøkene også utvidet myndighet for ordfører. I 2005 ble disse to forsøkene avsluttet og det er utarbeidet en evalueringsrapport. På avslutningskonferansen for kommunene som deltok i forsøk med direktevalg av ordfører/endret myndighet for ordfører høsten 2005, deltok 37 kommuner. Departementet ga tilskudd på kroner 145 000 til dette tiltaket i 2005. Kommunene Øvre Eiker, Larvik og Lillesand deltar i et prosjekt om ungdom, IKT og demokratiutvikling. Prosjektet finansieres av Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet og avsluttes i 2006. I 2005 ga departementet tilskudd på kroner 350 000 til dette formålet, jf. omtale i vedlegg 3. Departementet yter økonomisk støtte på kroner 1 650 000 fordelt over tre år, til et prosjekt for utvikling av en portal for e-demokrati i Molde. I 2005 ble det gitt tilskudd fra departementet på kroner 950 000 til prosjektet, jf. nærmere omtale i vedlegg 3. Hedmark fylkeskommune fikk kroner 80 000 i støtte til prosjektet «Likestilt demokrati 2007». Målsettingen med prosjektet er å øke valgdeltakelsen blant kvinner, rekruttere flere kvinner inn i det politiske arbeidet og beholde kvinnelige politikere i en ny periode. Målsettingen er også å involvere Oppland fylkeskommune i løpet av prosjektperioden, slik at det innen 2007 vil være et nettverk for hele Innlandet. Departementet har siden 2000 hatt to prosjekter om balansert målstyring, som er et helhetlig styringssystem hvor virksomheten (kommunen) får et verktøy for å følge opp sin virksomhet i henhold til de overordnede mål. Det er utarbeidet to veiledere Resultat og dialog – Balansert målstyring (BMS)i kommunal sektor og Resultatledelse . Det er helt nødvendig med en politisk forankring av BMS som ledelsesverktøy. I det nye prosjektet (Resultatledelse og politikerrollen) er det derfor satt fokus på politikerne. Formålet er å samle erfaringer om politisk bruk av resultatledelse og utarbeide en veileder med politikerfokus. Veilederen ferdigstilles i 2007. Prosjektet hadde en økonomisk ramme i 2005 på kroner 673 000. Det ble utbetalt kroner 30 000 til videreutvikling av nettversjonen til Norsk institutt for by- og regionforskning og Kommunal- og regionaldepartementets organisasjonsdatabase. Norsk institutt for by- og regionforskning startet i 2005 et prosjekt om utprøving av initiativretten gjennom en nettbasert løsning, kalt e-initiativ. Prosjektet gjennomføres i tre kommuner hvor det skal legges til rette for e-initiativ. I 2005 ble det utbetalt kroner 430 000. Prosjektet er nærmere omtalt i vedlegg 3. Bærum kommune gjennomførte i 2003/04, i samarbeid med Senter for bedriftene sitt samfunnsansvar på Handelshøyskolen BI, et opplegg for evaluering av erfaringene fra Bærum kommune med frivillig arbeid i skjæringspunktet mellom det offentlige og næringslivet, samt for en videreutvikling av partnerskapsmodeller. Det ble i 2005 bevilget 1 million kroner til videreføring av prosjektet. I forbindelse med prosjektene direkte valg av ordfører og friere brukervalg, ble det etter ønske fra kommunene opprettet en nettportal for prosjektdeltakerne, og det ble inngått tre avtaler for å få dette tilbudet på plass. En av disse avtalene har en bindingstid på 36 måneder og utløper først 28. februar 2006. Departementet sa opp disse avtalene i 2005 på grunn av liten aktivitet fra prosjektdeltakerne sin side, men er likevel forpliktet ut avtaleperioden. I 2005 ble det utbetalt kroner 103 725. Kommunene Fredrikstad og Sarpsborg fikk i 2005 i sum kroner 80 000 til det såkalte LIT-prosjektet (LokaleInformasjonsTjenester). Bakgrunnen for tiltaket var å sette kommunene bedre i stand til å følge opp og styre egen virksomhet basert på korrekte og oppdaterte tall innenfor definerte områder. Styringsdata skal kunne hentes inn fra forskjellige kilder, sammenstilles og presenteres på en enkel og kostnadseffektiv måte. Målet for prosjektet var å realisere en løsning som raskt og funksjonelt integrerte alle relevante data i en database. AF Kommunepartner fikk i 2005 kroner 200 000 i oppstartsmidler fra departementet til et opplærings-/utdannelsesopplegg rundt Kommunal finanshåndbok, rettet mot økonomimedarbeidere i kommunal sektor. Studiet er lagt opp til å være nettbasert, hvor pensum for studiet er Kommunal finanshåndbok komplettert med fortløpende aktuelle artikler og notater som skrives om finansielle forhold, markedsutvikling, nye instrumenter, utvikling i det kommunale rammeverk og lignende. Den kommunale finanshåndboken vil ajourføres årlig, slik at tilleggspensum blir aktuelle notater og artikler som er skrevet siden siste ajourføring. Prosjektet er finansiert dels gjennom tilskudd, samt egenfinansiering i form av salg av håndboken og elevbetaling for nettstudiet/nettopplæring. Departementet bidro i 2005 med kroner 400 000 til drift og videreutvikling av kunnskapsnettverk.no. Denne portalen støtter og synliggjør læringsnettverk i offentlig sektor og formidler erfaringer fra slike, deriblant departementets Stifinnerprosjekt. Forskningsinstitusjonen Senter for økonomisk forskning har på oppdrag fra departementet ansvaret for et prosjekt over tre år, der en gjennom systematiske utredninger gjennomfører effektiviseringsstudier i kommunene. På sikt skal en gjennom dette få et grunnlag for faste rapporteringer om samlet produksjon, produktivitet og antatt effektiviseringsgevinster i kommunene. Hovedvekten legges på: Prosjektet startet opp høsten 2003, og skal avsluttes i 2006. I 2005 ble det utbetalt kroner 2 185 215. Det foreligger årsrapporter både for 2004 og 2005 fra prosjektet. Vi viser til nærmere omtale i vedlegg 7. Med bakgrunn i et ønske om at fylkesmannen skulle ha en mer aktiv rolle i arbeidet med å stimulere til omstilling og modernisering i kommunene, fikk hvert fylkesmannsembete tilført ressurser fra departementet tilsvarende én stilling i perioden 2004-2005. Retningslinjer for fylkesmennenes arbeid med modernisering og omstilling ble gitt fra departementet. Fylkesmennene skulle bidra til å skape en sterkere kultur for omstilling i kommunene, samt en bedre forståelse i embetene for omstillingsbehovet i kommunene. Fylkesmennene skulle videre bygge opp kompetanse i embetene på omstillingsarbeid, herunder kunnskap om aktuelle virkemidler for omstilling og modernisering. Fylkesmennenes arbeid med omstilling og modernisering ble sett i sammenheng med øvrig arbeid knyttet til veiledning, samordning og skjønnstildeling. Et særskilt mål var å følge opp kommuner som var kommet i en vanskelig økonomisk situasjon og henvendte seg til fylkesmannen om tildeling av skjønnstilskudd (ROBEK-kommuner). Fylkesmennenes arbeid med modernisering i kommunene ble fulgt opp av departementet, blant annet gjennom å sikre nær kontakt mellom embetene og departementet. Det ble blant annet opprettet et forum for de personene som ble utpekt som hovedansvarlige for moderniseringsarbeidet. Dette forumet hadde en sentral rolle i forhold til å utvikle samarbeidsformer og gi innspill på sentrale problemstillinger. Kommunal- og regionaldepartementet brukte kroner 9 331 000 til formålet i 2005. Åtte kommuner deltar i Stifinnerprogrammet, som startet opp i 2003. Disse er Vadsø, Tingvoll, Herøy, Molde, Sogndal, Bømlo, Porsgrunn og Bydel Alna i Oslo kommune. Formålet med Stifinnerprogrammet er å bidra med støtte til helhetlig omstillingsarbeid, hvor kommunene har forpliktet seg til å arbeide helhetlig med omstillingsprosesser, deriblant vurdere alle typer virkemidler for å kunne levere mer brukertilpassede tjenester mer effektivt og ivareta sin lokaldemokratiske funksjon. Departementet jobber sammen med kommunene i dette omstillingsarbeidet og ønsker å få erfaring med de utfordringer helhetlig omstilling gir. Bevilgningen for 2005 dekket frikjøp av prosjektledelse i den enkelte kommune, nettverkssamlinger og utredninger på avgrensede områder. Videre ble det arrangert en midtveiskonferanse i Vadsø kommune i april 2005. Det ble også tilrettelagt for en studietur for å se på nordiske erfaringer med balansert målstyring. Bevilgningen i 2005 var på 8,2 millioner kroner. Stifinnerprogrammet evalueres av International Research Institute of Stavanger (IRIS) i samarbeid med Norsk institutt for by- og regionforskning, og midtveisevaluering forelå sommeren 2005. Den peker på at programmet til nå i stor grad har hatt fokus på organisatoriske utfordringer, styringsinformasjon, økonomistyring og kostnadskontroll. Stifinnerprogrammet vil i fortsettelsen ha større fokus på kommunens forhold til innbyggere, næringsliv og organisasjoner. Eide kommune fikk i 2005 kroner 380 000 i tilskudd til evaluering av prosjektet «Friere brukervalg». Kommunen engasjerte Rogalandsforskning til å gjennomføre evalueringen. Endelig rapport ferdigstilles våren 2006. Et pilotprosjekt i Bydel Vestre Aker med brukervalg i hjemmesykepleien ble tildelt kroner 600 000. Prosjektet startet opp i 2005 og avsluttes i 2006. Som en oppfølging av St.meld. nr. 19 (2001-2002) om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåer, gjennomføres forsøk med kommunal oppgavedifferensiering og forsøk med enhetsfylke i perioden 2004-2007. Formålet med forsøkene er å innhente erfaringer med alternative måter å organisere oppgavefordelingen og forvaltningen på. Oppgavedifferensieringsforsøk i kommunene evalueres av Agenda Utredning og Utvikling AS. Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) evaluerer fylkeskommuneforsøkene med oppgavedifferensiering og forsøk med enhetsfylke. Første delrapportering på kommuneforsøkene og enhetsfylkeforsøkene forelå i mars 2006. Det ble utbetalt 1,6 millioner kroner til dette formålet i 2005. Det er igangsatt flere forsøk med barnevern i perioden 2003-2007, og KRD ønsket å evaluere de ulike forsøksmodellene. Evaluering av barnevernsforsøkene kan ha overføringsverdi til interkommunalt samarbeid på andre områder. Kommunal- og regionaldepartementet utbetalte kroner 400 000 til dette tiltaket i 2005. Rapporten ble overlevert departementet i januar 2006. Departementet innvilget økonomisk støtte til følgeevaluering knyttet til forsøk med enhetsfylke i Hedmark. Det er gitt tilsagn om inntil kroner 400 000 for perioden 2004-2007. Det skal for årene 2005, 2006 og 2007 rapporteres fra prosjektet til departementet, herunder erfaring, prosess og vurdering av de resultater som er oppnådd. For 2005 ble det utbetalt kroner 100 000. Departementet ga tilsagn om dekning av engangskostnader med inntil kroner 250 000 til evaluering av regionsamarbeidet BTV (Buskerud, Telemark, Vestfold). Det var en forutsetning for tilsagnet at evalueringen belyste og redegjorde for konsekvenser av at oppgaver trekkes ut fra de enkelte fylkeskommuner og over til BTV. Videre skal det vurderes om oppgaveoverføringen har konsekvenser for interessen for politikk i de enkelte fylkeskommuner, om fylkespolitikerne opplever at fylkespolitikken blir mindre interessant og om overføringen er av betydning for fylkestingets helhetlige ansvar for fylkeskommunens politikkområder. Som en oppfølging av SINTEFs VARFIN-rapport (utredning om informasjonssystem og finansieringsregime for vann- og avløpssektoren) fra 2003, ble det i 2005 satt i gang et forprosjekt som et ledd i utviklingen av bedre incentiver for kommunenes forvaltning av vann- og avløpssektoren (VA-sektoren). I forprosjektet ble det utredet muligheten for å etablere et landsomfattende informasjonssystem for systematiske sammenligninger av effektivitet og kvalitet av VA-verk på virksomhetsnivå fra 2008/2009. I løpet av 2006 blir det tatt stilling til en eventuell videreføring av prosjektet. Det ble brukt kroner 456 741 til dette formålet i 2005. Finansieringssystemene i kommunene kan kategoriseres i tre hovedkategorier 1) kriteriebaserte, 2) stykkprisbaserte og 3) inkrementelle (det vil si basert på pluss/minus anslag på forrige års budsjett). Departementet ga i 2003/04 økonomisk stønad både til Kristiansand og Bærum for å innføre ulike former for stykkprissystemer. Econ Analyse fikk derfor i oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet å kartlegge ulike tildelingssystemer i kommunene, samt si noe om effekter av ulike modeller med tanke på budsjettering og økonomistyring, kostnadseffektivitet og prioriteringseffektivitet samt måloppnåelse. Det ble utbetalt kroner 633 625 til dette formålet i 2005. I 2005 fikk konsernkommuneprosjektet tilsagn om kroner 800 000 i støtte fra departementet til et forprosjekt. Hovedmålet med det samlede konsernkommuneprosjektet var å gjennomføre en kommunereform der kommunene på Sunnmøre blir organisert i en storkommune etter en konsernmodell. Konsernkommunen skal være egnet til å ha en aktiv samfunnsbyggende rolle i regionen. Departementet var i 2005 representert i prosjektets styringsgruppe, men trådte ut i januar 2006. Den økonomiske støtten til prosjektet, gitt under Bondevik II-regjeringen, ble imidlertid opprettholdt. Det ble i 2005 utbetalt kroner 70 000 til Oppegård kommune i forbindelse med partnerskap/samarbeid mellom kommuner i Follo og mellom kommuner, fylke og stat om utbyggingsmønster, arealbruk og infrastruktur. I prosjektet er det klargjort hvilke avtaleformer som er egnet til hvilke typer regionale utviklingsprosjekter. I forlengelsen av kommunestrukturprosjektet har 33 kommuner selv valgt å utrede sammenslutning nærmere. Disse har fått støtte til utredning og får midler til informasjon og folkehøring under forutsetning av at de førte vurdering om sammenslutning helt frem til vedtak i kommunestyrene for eller mot sammenslutning. Det ble utbetalt 2,3 millioner kroner til ovennevnte formål i 2005. Departementet utbetalte kroner 100 000 i 2005 i støtte til et Dialogseminar for kommunestrukturarbeidere, som ble arrangert av KS høsten 2005. Innherred samkommune fikk utbetalt kroner 300 000 i 2005 til å dekke kostnadene knyttet til følgeforskningen av forsøket. Departementet godkjente forsøk med Innherred samkommune i januar 2004. Forsøksprosjektet skal vare i fire år. Følgeforskningen anses som viktig for å dokumentere erfaringer med nye samarbeidsformer som kan komme til nytte for andre kommuner. I samsvar med den praksis departementet har overfor kommuner som har utredet fordeler og ulemper ved en kommunesammenslutning, gav departementet i 2005 tilskudd på kroner 250 000 til utredningen som Aust- og Vest-Agder gjennomførte for å belyse konsekvenser av en eventuell fylkessammenslutning. Når det gjelder utgifter som de to fylkeskommunene hadde knyttet til folkehøringer, herunder opinionsundersøkelser, gav departementet støtte til dette med kroner 100 000 per fylkeskommune. Forut for sammenslutningen av Ramnes og Våle kommune fikk departementet gjennomført et prosjekt for å kartlegge «før-situasjonen» i de to kommunene med den hensikt at undersøkelsene skulle gjentas etter at den nye kommunen hadde fungert noen år. Det ble gjort to undersøkelser som skulle følges opp: 1) En publikumsundersøkelse hvor innbyggernes holdninger til kommunepolitikk og kommuneforvaltning kartlegges og 2) En analyse av økonomi, tjenester og kommunenes utviklingsrolle. Agenda Utredning og Utvikling AS fikk oppdraget med å gjennomføre denne etterundersøkelsen innenfor en økonomisk ramme på kroner 500 000. Re kommune fikk utbetalt kroner 150 000 til å gjennomføre en kartlegging av de ansattes erfaringer med sammenslutningen av Ramnes og Våle kommuner. Undersøkelsen omfatter både prosesserfaringer og synspunkter på konsekvenser av sammenslutningen. I 2006 er ordningen med prosjektskjønnsmidler videreført, og det er avsatt 30 millioner kroner over kapittel 571 post 64. Fordelingen av midlene vil bli rapportert i kommuneproposisjonen for 2008. I dette vedlegget omtales aktuelle prosjekter knyttet til forsøk, lokaldemokrati, inndeling og interkommunalt samarbeid. Avsnitt 3.1 omhandler ulike forsøk etter forsøksloven og departementets retningslinjer for virksomheten framover. Avsnitt 3.2 omhandler lokaldemokratiprosjekter, mens avsnitt 3.3 tar for seg prosjekter på inndelingsområder samt interkommunale samarbeidsprosjekter. Kommunal- og regionaldepartementet signaliserte i St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 (kommuneproposisjonen) i vedlegg 5 at det skulle utarbeides et eget rundskriv om nærmere prosedyrer for søknader og forsøk. I Rundskriv om forsøk i kommuner og fylkeskommuner (H-26/05) gis kommunene og fylkeskommunene en oversikt over hva forsøk etter forsøksloven innebærer, og hva forsøksloven kan brukes til og ikke brukes til. Det redegjøres for hva slags forsøk departementet vil prioritere. Videre sies det noe om hva søknadene fra kommunene bør inneholde, og hva slags godkjenningsprosedyrer Kommunal- og regionaldepartementet bruker for forsøkssøknader. Det er også fastsatt en årlig søknadsfrist, som for 2005 var 1. oktober og senere år er 1. juni. Kommunal- og regionaldepartementet vil etter planen høsten 2006 fremme en stortingsmelding om en forvaltningsreform, hvor oppgavefordelingen mellom stat, regioner og kommuner vil bli vurdert. Nye forsøk med avvikende oppgaveansvar (oppgavedifferensiering) mellom forvaltningsnivåene vil ikke på nåværende stadium gi ny kunnskap som kan brukes som en del av grunnlaget for stortingsmeldingen om forvaltningsreformen. Det vil også være uheldig dersom det igangsettes forsøk på områder hvor oppgavefordelingen ikke endres. Igangsetting av oppgavedifferensieringsforsøk er ressurskrevende for alle involverte parter, og det vil være en lite hensiktsmessig ressursbruk dersom det viser seg at forsøket etter kort tid må avvikles. Kommunal- og regionaldepartementet legger derfor opp til at det ikke godkjennes nye forsøk med oppgavedifferensiering før oppgavefordelingen er nærmere avklart. Det vil heller ikke være aktuelt å forskuttere forvaltningsreformen i noen del av landet gjennom iverksetting av nye forsøk. Departementet legger også opp til at det inntil videre ikke godkjennes nye forsøk med interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse. Dette skyldes at det om kort tid vil bli lagt fram forslag til nye lovregler på dette området, jf. nærmere omtale nedenfor. Kommunal- og regionaldepartementet ønsker å etablere en mer hensiktsmessig lovregulering av interkommunalt samarbeid om kommunale kjerneoppgaver. Et siktemål er å legge til rette for at det kan etableres modeller for samarbeid som gjør det forsvarlig å overføre beslutningsmyndighet også når det gjelder offentlig myndighetsutøvelse. Bakgrunnen for dette er særlig å gjøre det mulig å bygge opp velfungerende fagmiljøer der hvor den enkelte kommune hver for seg har vanskelig for å etablere den type kompetanse som kreves for å utføre hele registeret av kommunale oppgaver. Det vil bli foreslått en lovregulert form for vertskommunesamarbeid. Forslaget har to varianter - en samarbeidsmodell hvor det stilles krav om en egen folkevalgt nemnd, og en variant hvor det ikke kreves etablering av et slikt folkevalgt organ. På bakgrunn av det pågående arbeidet med lovregler for interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse, har Kommunal- og regionaldepartementet ved behandling av søknader om interkommunalt samarbeid fra høsten 2005 avgrenset varigheten av disse forsøkene til 31. desember 2007. Bakgrunnen for dette er at den nye lovreguleringen av interkommunalt samarbeid vil åpne for interkommunalt samarbeid på dette området, dersom den blir vedtatt. Forsøkskommunene må i løpet av 2007 få på plass et samarbeid som fra og med 1. januar 2008 tilfredsstiller samarbeidsmodellene i de eventuelle nye lovreglene. Kommunal- og regionaldepartementet legger inntil videre ikke opp til å godkjenne nye forsøk med interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse. Forsøket med Innherred samkommune vil bli sluttført i løpet av 2008. I lovforslaget om interkommunalt samarbeid vil det ikke bli fremmet forslag om lovregulering av samkommunemodellen. Det er imidlertid ønskelig å legge opp til ytterligere forsøksvirksomhet med en samkommunemodell. Den videre forsøksvirksomhet på dette området bør baseres på modeller som i hovedsak har det samme innholdet som forslaget som ble sendt på alminnelig høring sommeren 2005. Det gis her en oversikt over forsøk som er godkjent etter at forrige kommuneproposisjon ble lagt fram. For en nærmere oversikt over innholdet i forsøkene vises det til Kommunal- og regionaldepartementets nettsider om forsøk under pekeren «kommune». Der finnes det i tillegg en oversikt over godkjente og avsluttede forsøk. Fristen for å sende inn søknad om forsøk i 2005 var 1. oktober. I 2006 er fristen 1. juni. Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om barneverntjenesten i følgende kommuner: Snillfjord og Hemne (også adopsjon); Modum og Krødsherad; Tydal, Selbu, Stjørdal og Meråker; Ål og Hol; Bjarkøy og Harstad; Meldal og Orkdal; Grong, Høylandet, Lierne, Namskogan, Røyrvik og Snåsa; Etnedal og Sør-Aurdal; Sel og Vågå; Askvoll, Fjaler, Gulen, Hyllestad og Solund; Eidfjord, Jondal, Odda, Ullensvang og Ulvik. Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om landbrukssaker i følgende kommuner: Alvdal og Tynset (også miljø, plan, byggesak og geodata); Lindesnes og Mandal; Meldal og Orkdal (også miljøsaker). Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten i følgende kommuner: Snillfjord og Hemne; Leksvik og Mosvik; Bjarkøy og Harstad. Trondheim kommune har fått godkjent forsøk med kommunal håndhevelse av deler av politivedtektene med vekt på aktiv bekjempelse av forsøpling av offentlig uterom. Båtsfjord kommune har forsøk med kommunalt ansvar for videregående opplæring. Kommunal- og regionaldepartementet godkjente i samråd med Utdannings- og forskningsdepartementet våren 2005 kommunens søknad om forlengelse av forsøket fram til 30. juli 2009. Begrunnelsen for forlengelsen var at kommunen gjennom en lengre forsøksperiode ville kunne bygge ut et større fagtilbud, og få erfaring med gjennomføring av et treårig løp for flere klasser. I perioden 2004–2007 pågår det flere forsøk med oppgavedifferensiering i kommuner. Agenda Utredning og Utvikling AS evaluerer disse forsøkene. Evalueringen avsluttes sommeren 2007. Agenda har i forbindelse med evalueringen av kommuneforsøkene også utført en analyse av generalistkommunesystemet og et system med oppgavedifferensiering. Alle evalueringsrapporter vil være tilgjengelige på departementets nettsider om forsøk. Første rapportering på kommuneforsøkene (juni 2005) viste at kommunene hadde kommet i gang med arbeidet, at oppgavene var overført i tråd med forutsetningene og at det var stort engasjement på kommunalt nivå overfor de nye oppgavene. Kommunene syntes opptatt av å utføre oppgavene innenfor rammen av den statlige politikken på området. Kommunene understreket betydningen av å kunne samordne virkemidler og myndighet som ellers er fragmentert, ut fra lokale kunnskaper og behov. Andre rapportering på kommuneforsøkene (april 2006) baserer seg på erfaringer etter to års drift i forsøkene. I flere av forsøkene observeres desentraliseringsgevinster knyttet til lokal samordning og effektivisering. I enkelte av forsøkene er det oppnådd bedre vertikal samordning av tjenestetilbudene og mulighet for en mer helhetlig tjenestekjede innenfor samme sektor. I andre forsøk registreres det tverrsektorielle samordningsgevinster i form av bedre sammenheng mellom de overførte oppgavene og kommunenes ordinære ansvarsoppgaver. Det observeres også desentraliseringskostnader, blant annet ved at flere av forsøkskommunene må sette av mer ressurser enn oppgaveavgiver for å kunne løse de nye oppgavene. Dette gjenspeiler to mulige økonomiske virkninger, enten at kostnadseffektiviteten kan være lavere ved kommunalt ansvar for disse oppgavene eller at kommunene har økt aktivitetsomfanget sammenlignet med det som var nivået før oppgaveoverføringen. I de fleste forsøkene registreres en lokal mobiliseringseffekt. Lokale politikere, fagfolkene i de berørte tjeneste og publikum blir mer bevisst kommunenes rolle og engasjerer seg sterkere i oppgaveløsningen. Det synes som om det har vært mer lokalpolitisk interesse for forsøkene som omhandler tjenesteproduksjon direkte overfor innbyggerne enn forsøkene som gjelder myndighetsoppgaver. Flere forsøk med oppgavedifferensiering i fylkeskommuner og to forsøk med enhetsfylke pågår i perioden 2004-2008. Evalueringen av forsøkene gjennomføres av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Evalueringen avsluttes sommeren 2007. Alle evalueringsrapporter vil være tilgjengelige på departementets nettsider om forsøk. Første rapport om fylkeskommuneforsøkene (april 2006) trekker ikke bastante konklusjoner. Det kan imidlertid gjøres følgende foreløpige vurderinger, som vil bli fulgt nærmere opp i prosjektets hovedfase: For det første kan forsøkene styrke fylkeskommunenes rolle og legitimitet som regional utviklingsaktør. Fylkeskommunene blir mer interessante samarbeidspartnere fordi de som følge av forsøkene råder over større ressurser og utvidet ansvar. For det andre kan forsøkene ha gitt økt legitimitet til partnerskapsarbeidsformen. Flere av aktørene mener at forsøkene gir dem en anerkjennelse på at dette er en fruktbar og god arbeidsform for regional utvikling. For det tredje griper forsøkene inn i de forholdsvis komplekse relasjonene mellom fylkeskommunene og den regionale statsforvaltningen, blant annet gjennom endringer i relasjonene mellom fylkeskommunene og de statlige etatene som avgir oppgaver. For det fjerde innebærer forsøkene i flere tilfeller en sterkere kobling mellom oppgaver på statlig og fylkeskommunalt nivå. Dette innebærer potensielt en større mulighet for å se oppgavene i sammenheng, og til å koble dem til en felles regional strategi. Arbeidsforskningsinstituttet har på oppdrag fra BTV-samarbeidets regionråd evaluert forsøket i Buskerud, Telemark og Vestfold (mars 2006). Evalueringen beskriver forsøket som unikt og på mange måter dristig. Det heter at fylkeskommunene har brakt sammen ulike politiske og administrative kulturer i et frivillig samarbeid, og på denne måten skaffet seg et erfaringsgrunnlag med relevans for den kommende forvaltningsreformen. Kommunal- og regionaldepartementet har delfinansiert evalueringen for å få nærmere vurdert spørsmål knyttet til forholdet mellom politisk representasjon i de enkelte fylkesting og regionrådet. Evalueringen vurderer hvorvidt de politikerne som ikke har plass i regionrådet føler seg koblet ut av de viktige politiske diskusjonene, dvs. et skille mellom a- og b-politikere i fylkespolitikken. Dette oppsummeres med at det er grunnlag for å si at oppgaveoverføringen til BTV-samarbeidet har virket negativt inn på de øvrige fylkespolitikernes interesse for fylkespolitikken og at den har skapt en del frustrasjon i fylkestingene. Forsøk med enhetsfylke er et administrativt forsøk som innebærer en administrativ integrering mellom fylkesmannen og fylkeskommunens organisasjon. Enhetsfylke skal ikke innebære at fylkestinget får større innflytelse over statlige oppgaver. NIBRs første rapport om enhetsfylkeforsøkene (april 2006) fokuserer på å identifisere de viktigste problemområdene, konfliktlinjene og mulighetene. Enhetsfylkeforsøkene ble iverksatt ved årsskiftet 2003/2004, og første året gikk naturlig nok med til etablering av ny organisasjon. De to forsøkene har derfor ikke fått «satt seg», selv om mye er oppnådd. Evalueringen av enhetsfylkeforsøkene tar spesielt for seg Møre og Romsdal, men gir også et innblikk i forsøket i Hedmark. Vektleggingen av Møre og Romsdal skyldes at dette forsøket innebærer en formell organisasjonsendring. I Hedmark samarbeider fylkesmannen og fylkeskommunen i et samarbeidsorgan, men organisasjonene består som før. Rapporten viser at enhetsfylket i en rendyrket form kan være en krevende forvaltningsmodell for ledelse og styring. Det viser så vel de historiske erfaringene med fellesadministrasjon fram til 1976 som erfaringene fra de pågående forsøkene. Et sentralt spørsmål er om enhetsfylket representerer en forenkling av det regionale nivået. De kommunene som er intervjuet i Møre og Romsdal rapporterer, nesten uten unntak, at enhetsfylket er enklere å forholde seg til enn den tidligere ordningen med fylkeskommune og fylkesmannsembete. Erfaringene fra forsøkene så langt tyder på at fylkets rolle som proaktiv og samordnet regional utviklingsaktør er styrket i de to enhetsfylkene. Svært mange informanter trekker fram at enhetsfylket har gitt bedre forutsetninger til å se politikkområder i sammenheng, og at dette er en viktig merverdi av forsøket. Innherred samkommune er et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag fylke. Samarbeidsprosjektet er organisert med utgangspunkt i kommuneloven § 27 om interkommunalt samarbeid, men med et tillegg om at samarbeidsorganet (samkommunen) kan utøve forvaltningsmyndighet innen bestemte områder. I forsøksperioden 2004-2007 får Innherred samkommune vedtaksmyndighet innen en rekke områder. Nord-Trøndelagsforskning har fått i oppdrag å evaluere forsøket. Evalueringen har fokus på følgende overordnede temaer: Demokrati, regional utvikling, tjenesteyting og økonomi. Når det gjelder de foreløpige resultatene fra følgeforskningen av samkommunen etter ett års drift vises det til omtale i St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 . Kommunal- og regionaldepartementet støttet Innherred samkommune med 300 000 kroner i 2005. Midlene skulle brukes til å dekke kostnadene knyttet til følgeforskningen av forsøket. Departementet anser følgeforskningen som viktig for å dokumentere erfaringer med nye samarbeidsformer som kan komme til nytte for andre kommuner. I tillegg har KS og fylkesmannen i Nord-Trøndelag gått inn med midler. Innherred samkommune har også tatt initiativ til en egen evaluering av de ulike enhetene som omfattes av forsøket. Nord-Trøndelagsforskning arbeider med å dokumentere status for utvikling av samkommunen. Fra august 2005 og ut juni 2006 videreføres arbeidet med datainnsamling i tillegg til at det er lagt opp til intervjuer med ledere og folkevalgte og en nettbasert ansatteundersøkelse. Neste evaluering vil foreligge før sommeren 2006. Det tas sikte på at endelig evaluering av forsøket fra Nord-Trøndelagsforskning vil foreligge i mai/juni 2007 i god tid før forsøksperioden utløper 1. januar 2008. En endring i rammebetingelse i forhold til oppstarttidspunktet for forsøket er etableringen av ny arbeids- og velferdsforvaltning fra 1. juli 2006. Kommunenes økonomiske sosialhjelp vil som et minimum inngå sammen med de to statsetatene a-etat og trygd. Levanger og Verdal vil i tillegg vurdere om det er andre oppgaver det vil være ønskelig å legge inn under NAV. I partnerskapsavtalen mellom NAV og den enkelte kommune forutsettes det at oppgaver som ønskes inn i NAV føres tilbake fra samkomunen til morkommunene. Levanger og Verdal kommuner vil framover også vurdere om det er nye oppgaver som det vil være ønskelig å legge inn i samkommunens oppgaveportefølje som for eksempel brann og beredskap og kommunal teknikk. Eventuelt endring av oppgaveporteføljen vil bli behandlet i samkommunestyret og i morkommunene i løpet av juni 2006. Kommunal- og regionaldepartementet gir støtte til Molde kommune for å utvikle demokratiportalen d:mo. Kommunen samarbeider med Ergo Group som er konsepteier. Piloten d:mo molde har vært på nett og mer eller mindre aktiv siden sommeren 2004, først som et forprosjekt og senere som pilotprosjekt. Målet med nettstedet er å øke deltakelsen fra brukere og innbyggere for å sikre kvalitet på tjenestene, være et treffsted på folkets premisser, skape et marked for meninger, invitere og engasjere folk til debatt om saker i nærmiljøet. Det er også et mål å utnytte nettstedet ved høringer og eventuelle folkeavstemninger. Ut fra departementets krav er det i tillegg til å gjøre nettsidene operasjonelle og funksjonelle etablert et evalueringsprosjekt i form av følgeforskning undervegs i prosessen. Det er Møreforskning som er engasjert til å gjennomføre evalueringen. Det planlegges også et opplegg med formidling av resultatene fra pilotprosjektet. Pilotprosjektet er planlagt å løpe fram til og med kommunevalget 2007 for, om mulig, å se virkninger på valgdeltakelsen. Det har vært en utfordring at nettsiden og verktøyet så langt ikke har fungert etter hensikten. Lokalpolitikerne har dermed ikke funnet arenaen interessant nok. Samarbeidspartner Ergo Group har dessuten gjennomgått intern omstilling og ikke klart å holde engasjementet oppe i hele perioden. Etter denne prosessen har imidlertid Ergo styrket sitt engasjement i forholdet til Molde kommune. Både gjennom den evaluering som Møreforskning har gjennomført og den løpende driften er det avdekket/registrert en rekke mangler ved selve verktøyet. Her skjer de nå en utbedring. D:mo lanseres dessuten for bruk til høringer i tilknytning til større saker og kommunedelsplaner. Gjennom utbedring av verktøyet blir brukerterskelen senket. I løpet av våren skal det gjennomføres en relansering. Rapport for driften av d:mo molde så langt er nylig behandlet i Molde kommunestyre som fattet vedtak om å videreføre prosjektet ut 2007 slik som planlagt og som intensjonsavtalen mellom Molde kommune og Ergo Group tilsier og prosjektstøtten fra Kommunal- og regionaldepartementet forutsetter. Formålet med dette prosjektet er å prøve ut innovativ bruk av IKT for å styrke unges engasjement, medvirkning, kontakt og dialog mellom politikere på den ene siden og unge mennesker i kommunen på den andre siden. Norsk institutt for by- og regionforskning er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet og kommunene Øvre Eiker, Larvik og Lillesand har vært samarbeidskommuner. Departementet støttet prosjektet fordi det inneholdt en kombinasjon av aktivisering av unge i lokalpolitikk, vektlegging av lokalpolitikernes kontakt med innbyggerne (i dette tilfelle med ungdommer) og bruk av ny teknologi i kommunikasjonen mellom politikerne og innbyggerne. Det ville være av særlig interesse å få testet ut bruken av framstidsrettede kommunikasjonsformer som er bedre tilpasset ungdomsgruppen enn det tradisjonelle kommunikasjonsformer kanskje er. Aktiviteten i dette prosjektet har vært mindre enn planlagt. Den IKT-innrettede utprøvingen av kommunikasjonsformer og uttrykksformer har ikke kommet i gang slik som planlagt. Larvik kommune har trukket seg fra prosjektet. Også i Øvre Eiker og i Lillesand har det vært svak framdrift. På denne bakgrunn vil departementet ha en dialog med forskerne bak prosjektet om hvordan det skal videreføres og avsluttes. Departementet er opptatt av at det blir synliggjort hvorfor de prosessene som var planlagt ikke kom i gang og hvorfor en ikke har oppnådde bedre kommunikasjon mellom ungdom og politikerne gjennom bruk av ny teknologi for dermed å styrke det ungdomspolitiske miljøet i kommunene. Forsøksprosjekt med elektronisk innbyggerinitiativ (e-initiativ) er satt i gang i de tre kommunene Eidsvoll, Lørenskog og Hole i samarbeid med Norsk institutt for by- og regionforskning og Høyskolen i Vestfold. En prosjektgruppe sammensatt av representanter for de tre kommunene og de to forskningsinstitusjonene har utviklet og står for gjennomføringen av prosjektet. NIBR har det overordnede prosjektansvaret. E-initiativ innebærer at innbyggerne i en kommune kan fremme innbyggerinitiativ og samle underskrifter elektronisk, via kommunens nettsider. På nettsidene kan innbyggerne også diskutere forslaget, og det gis tilbakemelding fra kommunene til innbyggerne om hvor saken til enhver tid står. Hensikten med å tilrettelegge for innbyggerinitiativ på nett er først og fremst å gjøre ordningen mer tilgjengelig og mer kjent i befolkningen. I tillegg håper man å nå grupper som er underrepresentert i tradisjonell politisk deltakelse, og da spesielt unge. Ordningen med e-initiativ ble offisielt åpnet første november 2005. I forkant av åpningen utviklet prosjektgruppen programvare og tilpasset den til kommunenes hjemmesider. Videre har prosjektgruppen utarbeidet retningslinjer for hvordan e-initiativ skal praktiseres og tilpasset ordningen til det aktuelle saksbehandlingssystemet i kommunene. Etter kommunenes ønske har ordningen fått litt ulik utforming i den enkelte kommune. Videre har prosjektet etablert et eget nettsted. Før åpningen var dette prosjektinternt, og det jobbes nå med å gjøre det til en ekstern informasjonsportal. I tillegg jobber kommunene aktivt mot lokalpressen for å få spredt informasjon om ordningen. Prosjektgruppen har jevnlige møter der kommunene utveksler erfaringer og diskuterer mulige justeringer av systemet. Endringer gjøres fortløpende. I løpet av 2006 vil det gjennomføres en midtveisevaluering av prosjektet. Det vurderes også å inkludere flere kommuner i prosjektet. Så langt har det vært fremmet fem forslag, fire i Lørenskog og ett i Eidsvoll. Tre av dem har blitt løst etter kontakt med teknisk etat før de ble lagt ut for signering. Forslaget i Eidsvoll ligger fremdeles ute til signering og ett forslag i Lørenskog har samlet det nødvendige antall signaturer og er behandlet i kommunestyret. Ordningen har nå vært tilgjengelig i ca. halvt år, og prosjektgruppen er fornøyd med måten det fungerer på. Teknisk har det kun vært små problemer som har blitt løst fortløpende. Det virker også som om kjennskap til ordningen er i ferd med å bre seg i befolkningen i de tre kommunene. De to forslagene som er lagt ut til signering har fått god dekning i lokalpressen. Så langt er det prosjektgruppens oppfatning at den største utfordringen med hensyn til å stimulere til bruk av ordningen ligger i selve lovteksten, som legger mange begrensninger på innbyggerinitiativenes innhold. Videre er det erfart at systemet brukes til andre typer henvendelser enn innbyggerinitiativ – innbyggere henvender seg også for å spørre om ting eller for å klage. E-initiativordningen kan vise seg å fungere både som kanal for initiativ og som en mer generell kommunikasjonskanal mellom kommunen og innbyggerne. Dette er det imidlertid for tidlig å si noe presist om. Hvordan ordningen fungerer, vil være gjenstand for evaluering midtveis i prosjektet og ved prosjektslutt. 1. januar 2002 sluttet Ramnes og Våle kommuner i Vestfold seg sammen til Re kommune. Etterundersøkelsen viser at kommunesammenslutningen mellom Våle og Ramnes i 2001-2002 har medført store gevinster. I utredningen konkluderes det med at Re kommune er blitt en mer geografisk funksjonell enhet, har bredere kompetanse, større utviklingskraft og er etter all sannsynlighet bedre tilpasset framtidige utfordringer enn de to gamle kommunene. Lokaldemokratiet kan ifølge utredningen tolkes som viktigere og mer interessant for innbyggerne og lokalpolitikerne enn det var med utgangspunkt i de gamle kommunene. De viktigste Re-effektene i positiv retning sammenfattes i rapporten i følgende punkter: Kommunen har blitt en mer profesjonell organisasjon med bredere kompetanse og positive fagmiljøeffekter på en rekke områder. Positive fagmiljøeffekter er særlig tydelig innenfor smale tjenesteområder som helsetjenester, sosialtjeneste og barnevern, regulering, kart og oppmåling, byggesak, kulturtjenester og administrative støttefunksjoner. Kompetansegevinster kommer også til uttrykk ved at Re kommune tilbyr bredere og mer spesialiserte tjenester sammenliknet med tidligere enheter. Til dette kommer at den overordnede styringen av kommunen har blitt mer profesjonell og mer utviklingsorientert, bl.a. i forhold til ledelse og eksternt samarbeid. Innbyggerne er mer fornøyde med dagens tjenestetilbud enn de var i de gamle kommunene. Kommunen har gjennomført innsparinger og høstet stordriftsfordeler i kommunal administrasjon til fordel for økt tjenesteproduksjon. Den samlede innparingen i lønnskostnader til ledelse- og støttefunksjoner er beregnet til 10,8 millioner kroner. Av dette er stordriftsfordelene som følge av en ny kommune anslått til 8,1 millioner kroner. Innsparingen i lønnskostnader til sentral ledelse og støtte utgjør 28 prosent av kommunens samlede utgifter til denne type administrasjon. For tjenesteproduksjonen er det registrert innsparinger for barnehager, pleie og omsorg og kultur som i størrelsesorden utgjør et par millioner kroner. Sammenslutningen har medført en lokal mobilisering rundt et nytt kommunesenter sentralt plassert i kommunen. Et flertall av innbyggerne har fått bedre tilgjengelighet til kommunens administrasjon og tjenestetilbud. Re kommune har et bedre utgangspunkt for overordnet planlegging og styring av utbyggingsmønsteret sammenliknet med de to gamle kommunene. Kommuneplanen har blitt mer helhetlig ved at den behandler og avveier et bredere sett av plantemaer. Den sektorvise planleggingen har blitt mer offensiv og strukturert. Kommunesammenslutningen har medført en kommune med større tyngde og påvirkningskraft overfor næringsliv og regionale myndigheter. Kommunesammenslutningen er gjennomført uten at det har gått på bekostning av sentrale kvaliteter ved lokaldemokratiet som tilhørighet, deltakelse og påvirkningsmuligheter. Kommunesammenslutningen har medført viktige gevinster for lokale statsetater, herunder særlig trygdetaten og kirkens organisering. Kommunesammenslutningen har medført bedre betingelser for samordning mellom kommunale og statlige funksjoner, herunder deltakelse i den planlagte NAV-reformen. I utredningen blir det pekt på forbedringsmuligheter for Re kommune knyttet til bl.a. brukerorientering, målformuleringer i styringsdokumenter og klargjøring av kommunens rolle i næringspolitikken. Mulige negative virkninger av sammenslutningen kan være knyttet til særlig tre forhold, hvorav det første framstår som viktigst: De gjennomførte omstillingene har vært meget omfattende og krevende for ledere og ansatte i Re kommune. Dette har medført til dels store belastninger for de som har blitt direkte berørt av omstillingene. Kommunedannelsen kan ha bidratt til en viss lokal sentralisering ved at kommunale funksjoner har blitt lokalisert til det nye kommunesenteret (Revetal). Re kommune har ikke blitt en mer geografisk funksjonell kommune for innbyggerne i kommunens ytterområder (Vivestad og områdene mot Holmestrand og Horten). I utredningen pekes det på flere mulige bakenforliggende årsaker til at kommunen i så stor grad har lykkes med kommunesammenslutningen. Tre årsaker framstår som særlig viktige: Sterk integrasjon: Våle og Ramnes var gjennom en langvarig geografisk og institusjonell integrasjon forut for sammenslutningen. Samlende idé: Kommunesammenslutningen var basert på en idé om felles lokal samfunnsutbygging med utgangspunkt i et nytt kommunesenter og motvekt mot byenes utvikling. God prosess: De gode resultatene er skapt gjennom en åpen, medarbeiderorientert omstilling preget av motiverte ansatte og et meget solid politisk og administrativt lederskap. På oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet og KS evaluerte Telemarksforsking sammenslutningsprosessen i Valdres. Utredningen Den vanskelige dialogen - Om innbyggerhøring og evaluering av forsøket på kommunesammenslutning i Valdres i 2004 , forelå våren 2005. I det følgende gjengis noen av Telemarksforsking sine funn og hovedkonklusjoner i utredningen med hovedvekt på hva andre kommuner kan lære av Valdres. Høsten 2004 ble det gjennomført en rådgivende folkeavstemning om sammenslutning av kommunene Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre og Øystre Slidre til en kommune. Til tross for at alle de fire ordførerne anbefalte sammenslutning ble det stort nei-flertall i tre av kommunene, mens det var flertall for i den fjerde (Nord-Aurdal, med det naturlige kommunesenteret i en ny storkommune – Fagernes). Telemarksforsking fremhever følgende forutsetninger som de viktigste for å lykkes med en kommunesammenslutningsprosess: Kommunepolitikerne må ansvarliggjøres ved at viktige beslutninger og vedtak i sammenslutningsprosessen forankres i kommunestyret. Prosessen bør være trinnvis. Dette innebærer bl.a. at en ikke på et tidlig tidspunkt bør si at det skal gjennomføres folkeavstemming på et bestemt tidspunkt. For å gi prosessen størst mulig legitimitet er det viktig å involvere flest mulig til aktivt å delta i debatten og å synliggjøre standpunkter. Prosessen bør gjennomføres innenfor en og samme kommunestyreperiode. Dette sikrer at det er ett kommunestyre som ansvarliggjøres i forhold til gjennomføring av hele prosessen. Informasjonsopplegget må forankres politisk ved at dette diskuteres og vedtas i kommunestyret. Ordførerne og rådmennene må nødvendigvis ha en sentral plass i sammenslutningsprosessen, men det er likevel hensiktsmessig at gjennomføringen ledes av andre. Konsekvensene av en sammenslutning bør konkretiseres, og det bør lages en skisse til organisasjonsmodell for en ny kommune, som også forankres politisk. En bør så konkret som mulig synliggjøre hvordan tjenestetilbudet på kort og lang sikt kan forbedres på grunn av økte inntekter gjennom inntektssystemet, og reduserte kostnader til administrative tjenester. Informasjons- og høringsprosessen bør legges bredt opp gjennom informasjonsfoldere, lokale medier og folkemøter. Prosessen må legges opp slik at en får til en best mulig dialog mellom de som er for og de som er imot sammenslutning. Sentrale myndigheter bør være fleksible når det gjelder hva økonomiske «gulrøtter» kan brukes til. Nye oppgaver og arbeidsplasser er trolig mer attraktive enn rene penger, og en bør vurdere om det er aktuelt å benytte næringspolitiske tiltak på linje med økonomiske gulrøtter. Konsekvensene av å fortsette som nå (0-alternativet) bør klargjøres best mulig. Frivillige kommunesammenslutninger har til nå tradisjonelt blitt avgjort ved at kommunestyret har bundet seg til rådgivende folkeavstemninger. Inndelingsloven pålegger ikke kommunene å holde folkeavstemninger, og kommunene står fritt med hensyn til hvordan de ønsker å høre sine innbyggere. Dette innebærer at loven åpner for andre beslutningsprosesser enn de som er rådende i dag. Utredningen viser at andre høringsformer enn folkeavstemning kan være bedre egnet for å gi: Bidra til politisk ansvarsfraskrivelse, noe som også kan virke dempende på engasjementet og debatten, både blant politikere og innbyggere. Innebære for stort fokus på motsetninger i stedet for dialog og felles forståelse. I flere tilfeller har det også vært svært lav valgdeltakelse, noe som ikke nødvendigvis gir et godt votum for vanskelige beslutninger. Ha egenskaper ved seg som eventuelt kan tilsi at folkeavstemning bør kombineres med andre høringsformer, slik at innbyggerne blir involvert og engasjert i en tidlig fase i prosessen. Andre høringsformer vil trolig fremtvinge grundigere og mer involverende prosesser som vil gjøre det lettere for politikere å fronte sine synspunkter, og argumentere for disse overfor innbyggerne. Småkommuneprosjektet har hatt som overordnet mål å bidra til å sikre kvalitet og stabilitet på tjenestene og en god rettssikkerhet for brukerne av sosial- og barnevernstjenestene i småkommunene. Delmålene har vært: Bidra til utvikling av modeller, strukturer og arenaer for dialog og utviklingsarbeid mellom småkommunene og undervisnings- og forskningsmiljøer. 15 Nordlandskommuner på Sør Helgeland, Ytre Helgeland og Nord Salten har deltatt i prosjektet i samarbeid med Nordlandsforskning, Høgskolen i Bodø, KS og Fylkesmannen i Nordland. Sentrale utgangspunkt for arbeidet har vært fagutvikling med utgangspunkt i praksis. Videre er utviklingsarbeid ut fra småkommunenes virkelighet og behov et viktig utgangspunkt. Det er også lagt vekt på å utvikle tiltak som ivaretar styrkene ved nærheten, men samtidig reduserer sårbarheten og sikrer den nødvendige legitimitet og habilitet. Interkommunale løsninger er en strategi for å møte utfordringene. Utvikling av interkommunale fagfelleskap/ praksisfelleskap gjennom interkommunal kompetanseplan og teambygging. Utvikling av fagdokumentasjon, særlig relatert til styrker og utfordringer i småkommuner, og prosesser som fremmer faglig utvikling i små kommuner. Utvikling og beskrivelse av samarbeidsformer mellom utdanning, forskning og praksis som styrker alle de tre arenaene. Prosjektet har utviklet og beskrevet tiltak for å redusere småkommunenes og de ansattes sårbarhet. Dette i form av felles kvalitetssystemer, kompetansetiltak som veiledning og opplæring, samarbeid med høgskolen og fagteamet for barnevernet og utvikling av ulike interkommunale samarbeidsløsninger. En av de største utfordringene i små kommuner er at det er få ansatte som skal kunne mye på mange fagområder. Det er en utfordring å bygge opp spesialisert og rutinebasert kunnskap på alle de fagområdene som det skal arbeides med. I forhold til småkommunenes sårbarhet er det derfor viktig å ha fokus på følgende: Beskrivelse av prosedyrer og tilnærmingsmåter, kompetanse- og opplæringsplaner, beredskapssystemer og systemer for å ivareta krav om spesialisert kompetanse. En av hovedkonklusjonene fra Småkommuneprosjektet er at en eller annen form for interkommunalt samarbeid er en nødvendighet for å kunne utvikle gode og relativ stabile fagmiljøer i småkommunene, ikke minst fordi det i mange småkommuner bare er en sosialarbeider som har hovedansvaret for barnevernsarbeidet. I det minste må man samarbeide for å danne et såkalt «praksisfellesskap» – en arena der de kan drøfte faglige problemstillinger. Småkommuneprosjektet har fått frem ulike interkommunale samarbeidsmodeller fra enkle naboskapsavtaler til mer konkrete og formelle avtaler som nærmer seg det en kan kalle «felles barneverntjeneste». Fordelene som sosialarbeiderne har trukket frem når det gjelder motivasjon for interkommunale løsninger er bl.a: mindre sårbarhet ved vakanser og sykdom, utvikling av større faglig sikkerhet, og det blir lettere å arbeide i forhold til kompliserte saker. Ulempene som har fremkommet i prosjektet er at det kan bli større avstand til lokalsamfunnet, og til de øvrige samarbeidspartnerne. Det er derfor viktig å utvikle tiltak som kan sikre nærheten, forankringen og samarbeidet i den enkelte kommune. Småkommuneprosjektet har fremskaffet kunnskaper om den profesjonelle rollen i småkommuner, hva det er som særpreger det sosiale arbeidet, og nødvendigheten av interkommunale samarbeidsløsninger. Det er pekt på at interkommunalt samarbeid handler om mye mer enn organisatoriske samarbeidsløsninger. I tillegg har prosjektet tydeliggjort hvordan kompetanseutvikling mellom forskning, undervisning og praksis kan foregå. Rapportene og øvrig dokumentasjon fra prosjektet gjøres tilgjengelig på nettsiden: www.fylkesmannen.no/smakommuner. Det ble i januar 2006 avholdt en sluttkonferanse for prosjektet, og det er formidlet erfaringer på en rekke konferanser nasjonalt. Follorådet (kommunene Enebakk, Frogn, Vestby, Nesodden, Oppgård, Ski og Ås) og Akershus fylkeskommune) fikk i 2003-2005 midler til prosjektet « Utviklingsavtale Follo .» Prosjektet startet opp i 2003 og ble avsluttet høsten 2005. Målet med prosjektet var å få til en avtale mellom Follokommunene, Akershus fylkeskommune og staten om samordnet areal- og transportutvikling i Follo. Prosjektet hadde som ambisjon å bruke kommuneplanene som instrument i den regionale utviklingen. Prosjektet tok utgangspunkt i gjeldende planmål i regionen og hadde fokus mot en bedre samordnet og mer forpliktende virkemiddelbruk innenfor areal- og transportpolitikken. Et viktig grep for å få til dette, var å knytte prosjektet nært til statlige og fylkeskommunale plan- og budsjettprosesser, særlig arbeidet med Nasjonal transportplan (NTP), Akershus fylkesplan og utredningen av en eventuell Oslopakke 3. I februar 2004 ble det gjennom endret prosjektbeskrivelse, fokusert på sammenhengen mellom prosjektet og store, pågående planprosesser i hovedstadsområdet, primært arbeidet med Oslopakke 3 og Nasjonal transportplan 2006-15. Samtidig ble hovedprosjektet definert som en overbygning over tre delprosjekter: 1) Samordnet arealutvikling i Follo, 2) Samordnet kommuneplan-rullering i Follo – forberedelse og 3) Utvikling av alternative Follopakker. I april 2005 ble den opprinnelige målsettingen om å inngå avtale(-r) endret til å tilrettelegge for avtale(-r). Samtidig ble delprosjektene 1) Samordnet arealutvikling i Follo og 2) Samordnet kommuneplanrullering i Follo – forberedelse, avsluttet. Utviklingsavtale Follo var våren 2005 definert som et hovedprosjekt som spente over to delprosjekter: 1) Utvikling av alternative Follopakker (i tilknytning til handlingsprogram til NTP/Oslopakke 3), og 2) Samordnet kommuneplanrullering i Follo – gjennomføring. I september 2005 forelå sluttrapporten fra prosjektet. Her fremgår det at Follokommunene fortsatt er «underveis» i det som karakteriseres som en løpende samordningsprosess. Noen aktiviteter som har vært knyttet til prosjektet videreføres, blant annet delprosjektet «Samordnet kommuneplanrullering i Follo». Delprosjektet Utvikling av alternative Follopakker er ikke sluttført på grunn av revidert fremdrift i arbeidet med Oslopakke 3. I sluttrapporten foretas det noen «refleksjoner» i forhold til prosjektets opprinnelige ambisjoner og målsettinger. Der pekes det på at justeringen av målet for prosjektet som ble foretatt våren 2005 var av strategisk karakter, og sannsynligvis helt nødvendig. Endringen i prosjektfokus, inn mot store, pågående planprosesser i hovedstadsområdet (primært arbeidet med Oslopakke 3 og Nasjonal transportplan 2006-15), gjorde at prosjektet mistet mye av styringen på fremdrift knyttet til avtaleambisjonene. Uten denne tilknytningen ville imidlertid prosjektet etter sluttrapportens vurderinger etter stor sannsynlighet havnet i en situasjon med lite genuin oppmerksomhet fra de andre partene. I rapporten pekes det videre på at det i arbeidet med Oslopakke 3 ligger muligheter for at en slik pakke vil åpne for et forhandlings- og avtaleregime som gjør at prosjektets avtaleambisjoner kan realiseres. Oslopakke 3 har ambisjoner og målsettinger knyttet til utvikling av en samordnet virkemiddelbruk som gjør at det er tenkt tilrettelagt for fremtidige drøftinger med sikte på optimalisering av slik samordning. De pakkealternativer som nå foreligger rommer sekkeposter for tiltak som skal bidra til tettstedsutvikling, og opp mot disse sekkepostene må det etter sluttrapportens vurdering knyttes en type forhandlings- og beslutningsregime som vil kunne lede til politiske avtaler på et mer lokalt eller delregionalt nivå. I sluttrapporten fra en KS-finansiert følgeevaluering av prosjektet gjennomført av Norut Samfunn pekes det på at hovedårsaken til at avtalemålsettingen om å oppnå bindende avtaler ikke lyktes, ligger i at selve ambisjonen om å binde politiske prosesser med juridiske avtaler ikke lar seg gjennomføre. Det ble videre pekt på at prosjektet var toårig, noe som i følge evalueringsrapporten er for kort tid til å komme i havn med så tunge og langsiktige avtaler som det her var snakk om. Videre trekkes det fram at kommunene manglet innpass på tilstrekkelig høyt nivå, både politisk og administrativt. Evalueringsrapporten legger likevel vekt på at prosjektet - til tross for at hovedmålsettingen ikke ble oppnådd - har brakt med seg flere positive erfaringer for Follokommunene. De kom i dialog med statlige etater, noe som gav dem mulighet til å påvirke prioriteringsprosesser. Det ble også satt i gang reelle samarbeidsprosesser mellom kommunene om utforming av felles politikk for samfunnsutvikling, og Follo inntok en mer proaktiv rolle overfor omgivelsene. Evalueringrapporten Slå en sprekki statens vegg kan lastes ned fra www.samf.norut.no eller www.ks.no. Tabell 4.1 Inntekter og utgifter i kommuneforvaltningen 2003-2006. Millioner kroner og endringer i prosent. Tabell 4.2 Inntekter og utgifter i kommunene, inklusiv Oslo 2003-2005. Millioner kroner og endring i prosent. Tabell 4.3 Inntekter og utgifter i fylkeskommunene, eksklusiv Oslo 2003-2005. Millioner kroner og endring i prosent. Vedlegg 5 viser den enkelte kommunes og fylkeskommunes frie inntekter i 2005 (rammeoverføring, eksklusive midler til forsøk med rammefinansiering, og skatt på inntekt og formue). I avsnitt 5.2 vises den nominelle inntektsveksten i perioden 1990-2005, korrigert for oppgaveendringer. I avsnitt 5.3 vises kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter i 2005, korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. I avsnitt 5.4 presenteres tall for den enkelte kommune. Med frie inntekter menes inntekter som kommunene og fylkeskommunene fritt kan disponere uten andre bindinger enn lover og forskrifter. Som frie inntekter regnes skatt på inntekt og formue (eksklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter) og rammetilskudd. I vekstberegningene er skjønnsmidlene som fordeles av fylkesmennene og av Kommunal- og regionaldepartementet gjennom året, lagt til på landssummen for årene 2004 og 2005 (ikke kommunevis fordeling). Utviklingen i de enkelte kommuners frie inntekter fra 1990 til 2005 vises i kroner per innbygger, slik at det korrigeres for befolkningsvekst. Fra 2004 til 2005 var befolkningsveksten 0,6 prosent. Rammetilskuddet er korrigert for oppgaveendringer, slik at rammetilskuddet for den enkelte kommune er beregnet som om kommunene skulle hatt ansvar for de samme oppgavene i 1990 som de har i 2005. Alle tallene i tabellene er nominelle størrelser. Variasjoner i gjennomsnittlig årlig vekst for ulike perioder kan dermed skyldes ulik prisvekst og ulik reell vekst. De frie inntektenes andel av samlede inntekter er redusert i perioden 1990 til 2005. I 2005 utgjorde de frie inntektene 68,3 prosent av de samlede inntektene. Dette er en svak nedgang i forhold til 2004 da de frie inntekter utgjorde 69,8 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. Økningen i andelen frie inntekter etter 2001 skyldes statliggjøringen av spesialisthelsetjenesten som i stor grad ble finansiert gjennom øremerkede tilskudd til fylkeskommunen. Den markerte nedgangen fra 2003 til 2004 har i all hovedsak sammenheng med at innføringen av ordningen med momskompensasjon ble finansiert gjennom trekk i rammetilskuddet. I tabell 5.1 vises utviklingen i de frie inntektene som andel av samlede inntekter. Tabell 5.1 Utviklingen i frie inntekter som prosentandel av samlede inntekter1 . Tabell 5.2 viser nominell vekst i frie inntekter for fylkeskommunene fra 2002 til 2005, korrigert for oppgaveendringer. Fra 2004 til 2005 var veksten 5,7 prosent for landet. Veksten må sees i sammenheng med en prisendring på kommunesektorens kjøp av varer og tjenester på 3,0 prosent. Oslo fylkeskommune hadde den høyeste nominelle veksten på 16,7 prosent. Økningen for Oslo skyldes at fylkeskommunen tjente betydelig på endringene i inntektssystemet i forbindelse med sykehusreformen. Nordland fylkeskommune hadde den laveste veksten på 2,7 prosent. Den svake veksten for Nordland skyldes i all hovedsak at Nordland fylkeskommune samlet sett taper på endringene som gjennomføres i inntektssystemet i løpet av perioden 2002-2006 (avvikling av ekstraordinært skjønn og opptrapping av skatteandelen), samt at størrelsen på den ordinære skjønnspotten reduseres. Tabell 5.2 Vekst i frie inntekter for fylkeskommunene i perioden 2002 til 2005 (oppgavekorrigert). Når det gjelder utviklingen til og med 2001, henvises det til St.prp. nr. 64 (2001-2002). Statliggjøring av sykehusene fra 2002 medfører et relativt stort inntektsbortfall, og det er derfor ikke beregnet oppgavekorrigert vekst i de frie inntektene for den enkelte fylkeskommune fra 2001 til 2002. Tabell 5.3 viser årlig nominell vekst i perioden 1990 til 2005 i oppgavekorrigerte frie inntekter for kommunene, gruppert fylkesvis. Nominell vekst i frie inntekter fra 2004 til 2005, korrigert for oppgaveendringer, er på 3,9 prosent for kommunene. Veksten må sees i sammenheng med en prisendring på kommunesektorens kjøp av varer og tjenester på 3,0 prosent i samme periode. Kommunene i Buskerud hadde den sterkeste veksten på 6,0 prosent, mens kommunene i Aust-Agder hadde den svakeste utviklingen med en vekst på 2,3 prosent. Den svake veksten for kommunene i Aust-Agder skyldes i hovedsak negativ vekst for Bykle kommune. Bykle taper betydelig på tilbakeføring av selskapsskatten og omlegging av inntektsutjevningen fra og med 2005. Fra 2000 til 2005 hadde kommunene en gjennomsnittlig årlig vekst i de frie inntektene på 4,5 prosent, og det er relativt små variasjoner mellom fylkene når kommunene grupperes fylkesvis. Oslo kommune skiller seg ut med den laveste veksten i denne perioden, med 2,8 prosent i gjennomsnittlig årlig vekst. I tabell 5.9 vises utviklingen i korrigerte frie inntekter for den enkelte kommune. Utsira kommune hadde de klart høyeste frie inntektene per innbygger i 2005, med 77 145 kroner per innbygger. Deretter fulgte Modalen kommune med 59 343 kroner per innbygger. Den kommunen som hadde lavest frie inntekter per innbygger i 2005 var Rælingen kommune med 21 726 kroner per innbygger. Hasvik kommune og Sandøy kommune hadde den høyeste veksten i frie inntekter fra 2004 til 2005, på henholdsvis 19 prosent og 14,3 prosent. Den sterke veksten for Hasvik kommune skyldes at kommunen mistet regionaltilskuddet i 2004 på grunn av ekstraordinært høye skatteinntekter i 2003. Kommunen fikk regionaltilskuddet tilbake i 2005. Kommunen fikk kompensert for tapet gjennom skjønnsmidlene som fordeles av fylkesmannen og departementet gjennom året, men som ikke er tatt med i beregningene. Den reelle inntektsutviklingen for Hasvik kommune er derfor lavere enn beregningene viser. Den høyeste årlige gjennomsnittlige veksten i frie inntekter fra 2000 til 2005 hadde Utsira kommune med en årlig gjennomsnittlig vekst på om lag 8 prosent. Sandøy fulgte deretter med en vekst på om lag 6,9 prosent. Aremark hadde den laveste veksten i denne perioden med -1,0 prosent. Tabell 5.3 Gjennomsnittlig årlig vekst i frie inntekter for kommunene i perioden 1990-2005, gruppert fylkesvis (oppgavekorrigert). Fylkesgjennomsnittet og landsgjennomsnittet er vektet etter innbyggertallet i kommunene. Tabell 5.4 viser kommunene gruppert etter innbyggertall (i tillegg er kraftkommuner skilt ut i egen gruppe). Landsgjennomsnittlig nivå på frie inntekter var 26 375 kroner per innbygger i 2005. Kommuner med innbyggertall under 2 127 innbyggere og kraftkommunene skiller seg ut med svært høye frie inntekter per innbygger sammenliknet med andre grupper av kommuner. For disse kommunene var de frie inntektene på henholdsvis 40 048 og 36 937 kroner per innbygger. For de andre gruppene av kommuner synker frie inntekter per innbygger med økende innbyggertall, unntatt Oslo. Kommuner med mer enn 7 226 innbyggere (utenom Oslo) lå under landsgjennomsnittet i 2005, og hadde i gjennomsnitt i underkant av 25 000 kroner per innbygger i frie inntekter. Oslo kommune hadde om lag 26 000 kroner i frie inntekter per innbygger i 2005. Kraftkommunene og Oslo hadde betydelig lavere vekst enn andre kommuner, med en vekst på henholdsvis 0,3 og 2,8 prosent. Bergen, Trondheim og Stavanger hadde fra 2004 til 2005 en betydelig høyere vekst enn resten av kommunene med 6,6 prosent vekst. Ser vi bort fra Oslo kommune og kraftkommunene er tendensen for perioden 1990 til 2005, 1995 til 2005 og 2000 til 2005 at veksten i frie inntekter økte med økende innbyggertall. Tabell 5.4 Gjennomsnittlig årlig vekst i frie inntekter for kommunene i perioden 1990-2005, gruppert etter innbyggertall (per 1. januar 2005) (oppgavekorrigert). Fylkesgjennomsnittet og landsgjennomsnittet er vektet etter innbyggertallet i kommunene. For å finne utgiftsbehovet til den enkelte kommune og fylkeskommune, er det tatt utgangspunkt i kostnadsnøklene i inntektssystemet. Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov (det vil si kommuner som er «billige» å drive) får justert opp sine inntekter. Kommuner med et høyt utgiftsnivå (det vil si kommuner som er «dyre» å drive) får justert ned sine inntekter. Det er kun den andelen av frie inntekter som kan tilskrives tjenester inkludert i kostnadsnøklene som er utgiftskorrigert. Inntektene til den enkelte kommune og fylkeskommune er videre korrigert for korreksjonsordningen for elever i statlige og private skoler. For å få et mest mulig fullstendig bilde av kommunenes frie inntekter, er det her inkludert eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter Tallene for eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter som er brukt i beregningene er tall for 2004, da disse er de siste tilgjengelige tall. . I de følgende tabellene vises derfor kommunenes utgiftskorrigerte frie inntekter inklusive og eksklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter. Fylkesmannen og departementet hadde i 2005 om lag 506 millioner kroner i skjønnsmidler til fordeling gjennom året. Fylkesmennene kan blant annet bruke de ufordelte midlene til å håndtere spesielle forhold som oppstår i løpet av budsjettåret, samt holde tilbake skjønnstilskuddet inntil ROBEK-kommuner har utarbeidet en forpliktende plan for omstilling. I beregningene av utgiftskorrigerte frie inntekter for 2005, er ufordelte skjønnsmidler i hovedsak ikke tatt med i beregningsgrunnlaget Tilbakeholdte skjønnsmidler for ROBEK-kommuner i Nordland er inkludert i beregningene. Dette utgjør om lag 81 millioner kroner. . I tabell 5.5 vises de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet for kommuner gruppert fylkesvis. Kolonne 1 viser kommunenes frie inntekter eksklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter, mens kolonne 2 viser kommunenes frie inntekter inklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter. Tabell 5.5 Frie inntekter etter ulike inntektsdefinisjoner korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Kommunene gruppert fylkesvis. Tabellen viser prosent av landsgjennomsnittet av inntekt per innbygger (landsgjennomsnitt=100). Tall fra 2005. Tabell 5.5 viser at Oslo kommune, kommunene i Akershus, Sogn og Fjordane og Nord-Norge har et høyere inntektsnivå på utgiftskorrigerte frie inntekter enn landet for øvrig. Kommuner i Østfold og Vestfold har lavest inntektsnivå. De utgiftskorrigerte frie inntekter, eksklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter, varierer fra 94 prosent av landsgjennomsnittet for kommunene i Østfold og Vestfold til 125 for kommunene i Finnmark. Variasjoner i inntektsnivå kommunene imellom har hovedsakelig sammenheng med variasjoner i skatteinntekt og variasjoner i regionalpolitiske tilskudd og ordinært skjønnstilskudd. Hovedårsaken til at kommunene i Nord-Norge har et høyere utgiftskorrigert inntektsnivå enn landsgjennomsnittet er at kommunene mottar regionalpolitisk begrunnede tilskudd og større ordinært skjønnstilskudd i kroner per innbygger enn landsgjennomsnittet. Hovedårsaken til at Oslo har et høyere inntektsnivå enn landsgjennomsnittet er at kommunen har høye skatteinntekter. I tabell 5.6 vises frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet for kommuner gruppert etter innbyggertall. I tabellen er kommunene gruppert etter innbyggertall i fire grupper med like mange kommuner i hver gruppe. I tillegg er kommuner med mer enn 20 000 innbyggere og 8 kraftkommuner skilt ut i egen gruppe (eksklusive de fire største kommuner). Bergen, Stavanger og Trondheim vises dessuten som en egen gruppe, og Oslo kommune presenteres for seg selv. Tabell 5.6 Frie inntekter etter ulike inntektsdefinisjoner korrigert for variasjoner i utgiftsbehov, for kommuner i forskjellige kommunegrupper. Tabellen viser prosent av landsgjennomsnittet av inntekt per innbygger (landsgjennomsnitt 100). Tall fra 2005. Tabell 5.6 illustrerer at mindre kommuner har et høyere inntektsnivå enn større kommuner, noe som blant annet har sammenheng med at små kommuner mottar regionalpolitisk begrunnede tilskudd. De åtte rikeste kraftkommunene utgjør 0,3 prosent av befolkningen og har høyest nivå på de utgiftskorrigerte frie inntekter. Oslo kommune har utgiftskorrigerte frie inntekter eksklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter på 108 prosent av landsgjennomsnittet, og skiller seg dermed ut fra øvrige folkerike kommuner. Tabell 5.7 viser nivået på fylkeskommunenes frie inntekter i 2005 (skatt på inntekt og formue og rammetilskudd), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Tabell 5.7 Frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov for fylkeskommunene. Tabellen viser prosent av landsgjennomsnittet av inntekt per innbygger (landsgjennomsnitt=100). Tall fra 2005. Av tabell 5.7 framgår det at det er store inntektsforskjeller mellom fylkeskommunene. Inntektene varierer fra 94 prosent for fylkeskommunene Akershus, Østfold og Hordaland til 122 prosent for Finnmark fylkeskommune. I dette avsnittet vises tabeller for enkeltkommuner. Tabell 5.8 viser den enkelte kommunes frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov for 2005. Tabell 5.9 viser frie inntekter i 2005 og utviklingen i frie inntekter i ulike perioder. Ved tolkning av tall for enkeltkommuner bør en være oppmerksom på at inntektsveksten i en bestemt periode kan være påvirket av at enkelte kommuner har et unormalt høyt eller lavt nivå på skatteinntektene i startåret 1990 eller i sluttåret (2005) for analysen, eller at det inntektsutjevnende tilskuddet er spesielt lavt eller høyt som følge av skatteinntektene to år tidligere. Fra år 2000 er det imidlertid innført løpende inntektsutjevning slik at skatteinntektene utjevnes med skatten for inneværende år. Tabell 5.8 Frie inntekter etter ulike inntektsdefinisjoner korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Kommunene. Tabellen viser prosent av landsgjennomsnittet av inntekt per innbygger (landsgjennomsnittet 100). Tall fra 2005. Frie inntekter per innbygger 2005 og gjennomsnittlig årlig vekst for kommunene 1990-2005, korrigert for oppgaveendringer. Fylkesgjennomsnittet er vektet etter innbyggertall i kommunene. Omtalen av den økonomiske situasjonen i kommunene og fylkeskommunene er basert på ureviderte KOSTRA-tall fra 2005, publisert av Statistisk sentralbyrå (SSB) 15. mars 2006. Regnskapstallene bygger i alt på rapporter fra 310 kommuner og 18 fylkeskommuner. Enkelte av disse har kun rapportert størrelser fra drifts- eller balanseregnskapet. Følgende indikatorer er benyttet for å beskrive den økonomiske situasjonen: Regnskapsmessig mer- eller mindreforbruk er bunnlinjen i kommuneregnskapet og består av årets løpende inntekter og utgifter (netto driftsresultat) samt avsetninger til fond og bruk av tidligere oppsparte midler. Et regnskapsmessig mindreforbruk er de midlene som er til overs etter at netto driftsresultat er disponert i tråd med kommunestyrets budsjettvedtak. Et mindreforbruk innebærer at driftsresultatet ikke er disponert fullt ut. Et regnskapsmessig merforbruk vil si at kommunen/fylkeskommunen har overskredet det vedtatte, balanserte budsjettet. Et merforbruk skal dekkes inn i løpet av to år. Dette kan enten skje gjennom bruk av fond eller ved å disponere et positivt netto driftsresultat til formålet. Akkumulert regnskapsmessig resultat viser differansen mellom uinndekkede merforbruk og udisponerte mindreforbruk. Indikatoren sier således noe om behovet for tilpasninger i driften og hvilke økonomiske utfordringer kommunen står overfor. Netto lånegjeld gir uttrykk for hvor mye av kommunens/fylkeskommunens langsiktige gjeld som skal betjenes av kommunens ordinære driftsinntekter. Netto lånegjeld er definert som langsiktig gjeld fratrukket formidlingslån, utlån av egne midler og ubrukte lånemidler. Kommunens/fylkeskommunens pensjonsforpliktelser er holdt utenom. I likhet med nivået på arbeidskapitalen er netto lånegjeld et resultat av den økonomiske utviklingen i kommunen/fylkeskommunen gjennom flere år. Utviklingen i langsiktig gjeld bestemmes av forholdet mellom nye låneopptak som kommunen/fylkeskommunen tar opp til egne investeringer og avdrag på tidligere opptatte lån. Sammen med arbeidskapitalen uttrykker langsiktig lånegjeld kommunen/fylkeskommunen finansielle handlefrihet. De foreløpige regnskapstallene for fylkeskommunene viser et betydelig driftsoverskudd også i 2005. De fylkeskommunene som fra tidligere år hadde akkumulerte merforbruk, har helt eller delvis dekket inn dette i 2005. Likviditeten målt ved arbeidskapitalen er noe bedre enn ved utgangen av 2004. Statistikken indikerer en noe høyere gjeldsbelastning, men gjeldsveksten er betydelig mindre enn det som har vært tilfellet de senere årene. Netto driftsresultat for fylkeskommunene utenom Oslo i 2005 utgjør 4,0 prosent av driftsinntektene, eller 1 419 millioner kroner. Dette er omtrent på nivå med driftsoverskuddet i 2004 og en vesentlig forbedring fra de foregående årene. Figur 6.1 Utvikling i netto driftsresultat 1995-2005 for fylkeskommunene utenom Oslo. Prosent. Samtlige fylkeskommuner har et positivt netto driftsresultat i 2005. Elleve har et netto driftsresultat i størrelsesorden tre prosent eller bedre, som av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) anses som nødvendig for sunn økonomistyring på sikt. Sogn og Fjordane har det svakeste resultatet på 0,6 prosent, mens Østfold på sin side har et driftsoverskudd på 9,4 prosent. Som følge av de bedrede netto driftsresultat har ingen av fylkeskommunene, med unntak av Troms, akkumulerte merforbruk. Forutsatt at de ureviderte tallene er korrekte, vil ingen fylkeskommuner stå oppført i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) etter at årsregnskapet for 2005 har blitt fastsatt. Figur 6.2 Netto driftsresultat i prosent av driftsinntektene for alle fylkeskommunene 2004 og 2005. Samlet arbeidskapital for fylkeskommunene utgjør 11,8 prosent av driftsinntektene ved utgangen av 2005, en økning på 2,0 prosentpoeng fra året før. Østfold, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Finnmark har høyest arbeidskapital per 31. desember 2005. I Telemark er arbeidskapitalen negativ, det vil si at kortsiktig gjeld er større enn omløpsmidlene. Netto lånegjeld eksklusive pensjonsforpliktelser, utgjør 33,6 prosent av de totale driftsinntektene til de fylkeskommunene som har rapportert denne størrelsen. Dette indikerer en liten økning i fylkeskommunenes gjeldsbelastning, men økningen er betydelig mindre enn hva tilfellet har vært de senere årene. Økningen i lånegjeld de siste årene skyldes hovedsakelig investeringer innen videregående opplæring som følge av store elevkull de kommende årene. Ureviderte KOSTRA-tall for 2005, basert på regnskap fra 310 kommuner som omfatter om lag 85 prosent av befolkningen, tyder på at den økonomiske sitasjonen har bedret seg betydelig også for kommunene. Netto driftsresultat er på 3,9 prosent, sammenlignet med 2,2 prosent i 2004. Kommunene har samlet sett et akkumulert mindreforbruk, noe som gjenspeiler at mange kommuner har kunnet dekke inn hele eller deler av sitt akkumulerte merforbruk. Likviditeten har blitt styrket i løpet av 2005, mens gjeldsbelastningen er tilnærmet uendret. I den videre presentasjonen av de finansielle nøkkeltallene er kommunene gruppert etter størrelse og inntektsnivå. For nærmere informasjon om kommunegruppene vises det til vedlegg 7. Netto driftsresultat på landsbasis har gått opp fra 2,2 prosent i 2004 til 3,9 prosent i 2005. Driftsoverskuddet i 2005 er det største siden 1997, jf. figur 6.3, og ligger over de om lag tre prosent som Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi anser som nødvendig over tid for at kommunesektoren skal sitte igjen med tilstrekkelig med midler til avsetninger og investeringer. Figur 6.3 Utviklingen i netto driftsresultat 1995-2005 for kommunene. Prosent. Små kommuner med høye inntekter, de tre største kommunene utenom Oslo, samt de aller rikeste kommunene, har relativt høye netto driftsresultater, jf. tabell 6.2. Sistnevnte gruppe har med 16,7 prosent et netto driftsresultat langt over landsgjennomsnittet. Innenfor samtlige grupper er driftsoverskuddet større i 2005 enn i 2004. På landsbasis har 44 av de totalt 302 kommunene som har rapportert denne indikatoren, et negativt netto driftsresultat i 2005. Kommunene har i løpet av 2005 gått fra et samlet akkumulert merforbruk på -1,0 til et akkumulert mindreforbruk på 0,6 prosent. Dette indikerer at for kommunene samlet sett er behovet for tilpasninger i driften redusert, og de økonomiske utfordringene som de står overfor er mindre enn i de foregående årene. Situasjonen vil imidlertid kunne variere mye mellom enkeltkommuner. På landsbasis har 63 av de 290 kommunene som hadde rapportert denne størrelsen, et akkumulert merforbruk. Likviditeten har blitt styrket i løpet av 2005 og utgjør 25,4 prosent av driftsinntektene. Tabell 6.2 indikerer at små kommuner jevnt over har bedre likviditet enn øvrige kommuner med et tilsvarende inntektsnivå. Blant små og mellomstore kommuner har kommuner med lave og middels inntekter bedre likviditet enn kommuner med høye inntekter. Kommunenes gjeldsbelastning, målt ved netto lånegjeld eksklusive pensjonsforpliktelser, ligger på omtrent samme nivå som ved utgangen av 2004. Når det gjelder gjeldsbelastning per innbygger er det en liten oppgang i 2004, mens det i forhold til driftsinntektene er en liten nedgang fra 2004. Netto lånegjeld utgjør nå 52,3 prosent av de samlede driftsinntektene. Tabell 6.2 viser at små kommuner jevnt over har en noe lavere gjeldsbelastning enn mellomstore kommuner med et tilsvarende inntektsnivå. Samtidig ser det ut til at kommunene med middels frie inntekter har en høyere gjeldsbelastning enn kommuner av tilsvarende størrelse, men med et høyt eller lavt inntektsnivå. Tabell 6.2 Finansielle nøkkeltall gruppert etter kommunestørrelse og inntektsnivå, 2005. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte den 15. mars 2006 ureviderte KOSTRA-data for 2005. Regnskapstallene bygger på rapporter fra alle fylkeskommunene og vel 70 prosent av kommunene. Dette er omtrent som i marspubliseringen i fjor. 131 kommuner klarte imidlertid ikke å levere godkjent bevilgningsregnskap til publiseringen. Også for tjenesterapporteringen er svarprosenten omtrent som i 2004, og varierer fra vel 77 til 100 prosent for kommunene. Fra enkelte fylkeskommuner mangler ett til to tjenesteskjemaer. KOSTRA-tallene for 2005 er i flere av tabellene et anslag for landet, utarbeidet av SSB på bakgrunn av de kommuner som har rapportert til KOSTRA per mars 2006. Anslag for landet gjør at tallene for 2006 blir lettere sammenlignbare med tall fra tidligere år. Metoden for å utarbeide landstall er beskrevet i artikkelen Bedret økonomi i kommunene publisert 22. mars 2006 på www.ssb.no/kommregnko. KOSTRA-tallene for 2005 som presenteres i dette vedlegget er ureviderte; det kan derfor forekomme feil. SSB vil publisere opprettede tall den 15. juni 2006. Tallene vil da være kontrollert, både av kommunene selv og av SSB. Det er også hentet data fra flere kilder utenfor KOSTRA, blant annet fra direktorater som selv samler inn data fra kommunene. For nærmere omtale av KOSTRA henvises det til KOSTRA-rapporteringen på SSBs nettsider (www.ssb.no). Her presenteres flere nøkkeltall for den enkelte kommune og fylkeskommune. Kommunene kan gå inn på nettsiden for egen kommune, samt vurdere egne resultater opp mot resultater for den sammenlignbare kommunegruppen og for landet. Korrigerte brutto driftsutgifter gjenspeiler ressursinnsatsen som er knyttet til kommunens egen tjenesteproduksjon. I og med at kjøp av tjenester fra andre er ekskludert, kan korrigerte brutto driftsutgifter brukes som grunnlag for å sette opp produktivitetsindikatorer. Korrigerte brutto driftsutgifter består av utgifter fra kontoklasse 1, artene (010-290) og art 590 på utgiftssiden. På inntektssiden er artene 690-710 og 790 trukket ut. Dette innebærer også at art 729 (momskompensasjon påløpt i driftsregnskapet) er inkludert. Dette medfører isolert sett lavere korrigerte brutto driftsutgifter for 2004 og 2005 sammenlignet med 2003 der korrigerte brutto driftsutgifter er benyttet i nøkkeltall knyttet til produktivitet. Dette er det ikke korrigert for i anslagene. For 2005-dataene benyttes en ny kommunegruppering. Den nye grupperingen er foretatt på grunnlag av data for 2003, mens den som ble benyttet for 2004 og bakover ble laget på grunnlag av data for 1998. I forhold til SSBs inndeling i 16 kommunegrupper har ca. 47 prosent av kommune byttet kommunegruppe som følge av dette. I dette vedlegget, hvor kommunene er delt inn i ti kommunegrupper, vil endringen gjelde 134 kommuner, eller drøyt 30 prosent. Kommunene er først delt inn i små og mellomstore kommuner etter innbyggertall. Små kommuner har færre enn 5 000 innbyggere, mens mellomstore kommuner har mellom 5 000 og 19 999 innbyggere. Kommunene grupperes deretter etter nivået på frie disponible inntekter. Frie disponible inntekter er et mål på hvor mye inntekter kommunene har til disposisjon etter at de bundne kostnadene er dekket, og gir en antydning på kommunenes økonomiske handlefrihet. Bundne kostnader er et mål på kommunenes kostnader knyttet til å innfri minstestandarder og lovpålagte oppgaver. For frie disponible inntekter per innbygger er det brukt kvartilsgrenser for å foreta en gruppering av kommunene. Kommuner med lave inntekter omfatter de 25 prosent av kommunene med lavest nivå på frie disponible inntekter per innbygger. Kommuner med høye inntekter omfatter de 25 prosent av kommunene med høyest frie disponible inntekter per innbygger. De øvrige 50 prosent av kommunene har middels inntekter. Noen kommuner omfattes ikke av grupperingen som er omtalt ovenfor på grunn av høyt innbyggertall, andre er utelatt fra grupperingen fordi de har et høyt inntektsnivå. De ti kommunene med høyest nivå på frie disponible inntekter per innbygger er skilt ut som en egen gruppe. Dette er kommuner med høye løpende inntekter fra kraftanlegg lokalisert i kommunen. Store kommuner med innbyggertall over 20 000 (eksklusive storbyene) er også skilt ut som en egen gruppe uten nærmere inndeling etter inntekt. Storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger er en egen gruppe. I grupperingene vises tall for Oslo separat, og landsgjennomsnittene som presenteres er eksklusive Oslo. Tabell 7.1 viser grupperingen som er benyttet, mens tabell 7.25 viser hvilken gruppe den enkelte kommune tilhører. Den siste oppdaterte analyse er basert på 2004-tall og inkluderer 362 kommuner. Se høstrapporten 2005 fra Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi (H-2184) I tråd med resultatene fra tidligere år, viser analysene en klar sammenheng mellom produksjonsindeksen og økonomiske rammebetingelser. Kommuner med høy korrigert inntekt har gjennomgående høyere produksjon enn kommuner med lav korrigert inntekt, men det er til dels store forskjeller mellom kommuner med om lag samme inntektsnivå. Dette vil dels ha sammenheng med svakheter ved produksjonsindeksen og korrigert inntekt og dels med forskjeller i effektivitet. For perioden 2001-2004 er verdien av produktivitetsindeksen stabil for de fleste kommuner. Stabilitet i denne sammenheng betyr at produksjonsøkningen har vært den samme som i andre kommuner. I TBUs høstrapport ble det også, som de tre foregående årene, vist beregninger for produktivitets- og kostnadsutviklingen innen barnehager, grunnskole og pleie- og omsorgssektoren. Samlet sett økte tjenesteproduksjonen for de tre sektorene med 1,7 prosent fra 2003 til 2004, mens veksten i antall årsverk var på 1,5 prosent. Dette gir en økning i produksjonen per årsverk på 0,2 prosent. Den beregnede økningen kan ha sammenheng med lavere sykefravær i 2004. Tilsvarende beregninger for 2003 viste en svak nedgang, slik at tjenesteproduksjonene per årsverk i 2004 var på omtrent samme nivå som i 2002. Det må tas forbehold om at disse anslagene er basert på relativt enkle forutsetninger og at kvaliteten på dataene kan være variabel, særlig siden mange kommuner har relativt kort erfaring med innrapportering til KOSTRA. Samtidig tas det kun i begrenset omfang hensyn til eventuelle standardendringer fra det ene året til det andre. Analysen er imidlertid interessant og viser hvordan tjenesteyting og økonomidata i KOSTRA kan brukes til å si noe om utviklingen i effektivitet i kommunesektoren. Det meste av kommunenes ressurser går til tjenesteproduksjon. Utviklingen av den kommunale tjenesteproduksjonen over tid kan derfor si mye om kommunens oppgaver, prioriteringer og behov. I dette avsnittet beskrives perioden 2000-2005 med nøkkeltall for utviklingen i ressursinnsats og antallet produserte tjenester på landsbasis. Omtalen konsentrerer seg om barnehagesektoren, de to største kommunale tjenestesektorene grunnskole og pleie- og omsorg, samt videregående opplæring. For hver sektor presenteres indikatorer for behov, ressursinnsats, prioritering, dekningsgrad og produktivitet. For videregående opplæring er det ikke presentert indikator på behov. KOSTRA-tallene for 2005 er anslag for landet, jf. omtale under avsnitt 7.1. Også for andre år kan det være mangler ved tallene. Når det gjelder beregnede andeler, er det her tatt hensyn til at alle kommunene ikke har rapportert inn data. Alle regnskapstall som presenteres i tabellene er omregnet til 2005-kroner. Prisindeks for kommunens kjøp av varer og tjenester (deflator) er benyttet ved fastprisberegning. Regnskapstallene som Statistisk sentralbyrå presenter i KOSTRA er oppgitt i løpende priser, og vil derfor ikke være direkte sammenlignbare med regnskapstallene som presenteres i dette vedlegget. Ved utgangen av 2005 hadde totalt 223 393 barn plass i ordinær barnehage eller familiebarnehage. Dette er en økning på 10 348 barn fra 2004. I løpet av perioden 2000-2005 fikk totalt 33 556 flere barn barnehageplass (jf. tabell 7.2). Den største økningen var i 2005. I tillegg kommer om lag 7 900 barn med tilbud i åpen barnehage. I 2005 var det om lag 670 flere barn som benyttet et slik tilbud sammenlignet med 2004. I 2005 hadde 69,6 prosent av barna som gikk i barnehage heltidsplass, dvs. en ukentlig avtalt oppholdstid på 41 timer eller mer. I 2002 hadde 58,7 prosent av barna i barnehage heltidsplass. Antall barn med heltidsplass økte sterkt fra 2004 til 2005. Ved utgangen av 2005 hadde noe over 16 500 flere barn heltidsplass enn ved utgangen av 2004. Den store endringen i oppholdstidsstruktur fra 2004 til 2005 har bidratt til at økningen i kapasitet fra 2004 til 2005 i stor grad er blitt brukt til å gi barn som allerede hadde plass i barnehage lengre oppholdstider. Som vist i tabell 7.2, har andelen privateide barnehager siden 2003 vært høyere enn kommunalt eide barnehager. Andel kommunale barnehager har sunket fra drøyt 51 prosent i 2000 til om lag 44 prosent i 2005. Det er likevel flere barn som har plass i kommunale enn i private barnehager. Dette skyldes at de kommunale barnehagene i gjennomsnitt er større enheter. Ved utgangen av 2005 hadde 76 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i en ordinær barnehage eller familiebarnehage. Barnehagedekningen for de minste barna er lavere enn for de største, men utviklingen fra 2004 til 2005 viser en betydelig økning i dekningsprosenten også for barn 1-2 år. Ved utgangen av 2005 hadde 53,9 prosent av barn 1-2 år en barnehageplass, mot i underkant av 48 prosent i 2004. Tabell 7.3 viser at perioden 2000 til 2005 økte antall barn i alderen 6-15 år med i overkant av 30 000. I 2005 var det i overkant av 622 000 barn i grunnskolealder. Veksten har avtatt de siste årene. Elevtallet i de eldste årstrinnene øker, mens elevtallet på de laveste trinnene går ned. Antall årsverk i SFO har gått noe ned de siste årene, delvis som følge av et lavere antall barn i SFO. Likevel har driftsutgiftene holdt seg på et stabilt nivå de siste tre årene. Antall årsverk til undervisning har gått ned i perioden 2001-2005. Reduksjonen skyldes i stor grad tiltakene i arbeidstidsavtalen med lærerne (Skolepakke 2) som økte leseplikten for lærere samtidig som dette ble kompensert gjennom lønnsøkning fra og med 1. januar 2002 og 1. august 2002. Fra 2003 til 2004 økte antall årsverk til undervisning blant annet som følge av at timetallet på barnetrinnet ble økt med fem uketimer høsten 2004. Korrigerte brutto driftsutgifter til grunnskole var på vel 40 milliarder kroner i 2004, og det er på omtrent det samme nivået i år. I gjennomsnitt brukte kommunene 61 347 kroner per elev i 2001 (2005-kroner). Anslag indikerer at kommunene brukte 65 625 kroner per elev i 2005, en vekst på ca. 7 prosent. Antall elever per lærerårsverk ser ut til å ha stabilisert seg på drøyt 11 etter 2002. Gjennomsnittlig gruppestørrelse på barnetrinnet (1.-7. trinn) har gått noe opp i perioden 2003 til 2005. Antall årstimer til undervisning har økt de to siste årene. Antall innbyggere over 67 år er i perioden 2000-2005 redusert med om lag 11 000. Samtidig har antallet eldre 80 år og over i samme periode økt med nærmere 26 000. I samme periode økte antallet mottakere av hjemmetjenester, mens antallet beboere i institusjon har hatt en liten nedgang. En forklaring på dette er at aldershjemmene i stor grad er lagt ned og erstattet med omsorgsboliger. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 67 år og over har holdt seg stabil i perioden 2000-2005, med høyest dekningsgrad i 2001. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 80 år og over var i 2001 38,4 prosent, mens dekningsgraden i 2005 ble redusert til 36,7 prosent. Samtidig har det vært en sterk vekst i antallet mottagere under 67 år. Av de om lag 167 000 som mottok hjemmetjenester i 2005, var noe over 30 prosent under 67 år. De siste årene har antallet yngre mottagere økt vesentlig mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Dekningsgraden for andel brukere av institusjonsplasser i alderen 80 år og over har blitt redusert fra 15,6 prosent i 2001 til 14,5 prosent i 2005. Ser en antall plasser i sykehjem og pleie- og omsorgsboliger under ett, har tilbudet økt noe i perioden. I perioden 2000 til 2003 økte årsverksinnsatsen i sektoren. Tall for 2004 viste en nedgang i antall registrerte årsverk. Om en tar hensyn til at sykefraværet var langt lavere i 2004 enn i 2003, vil utførte årsverk være om lag det samme begge årene. Innen pleie- og omsorgssektoren viser foreløpige tall en økning på mellom 500 og 2 100 årsverk i 2005. Det hefter stor usikkerhet ved disse tallene, og det er grunn til å tro at økningen ligger nærmere 500 enn 2 100 årsverk. Korrigerte brutto driftsutgifter til hjemmetjenesten var på om lag 22,1 milliarder kroner i 2005. Utgift per mottaker i hjemmetjenesten var om lag 131 800 kroner for kommunene som har rapportert. Utvalgsundersøkelser (blant annet Borge og Haraldsvik) Borge og Haraldsvik: Ressursbruk og tjenestetilbud i institusjons- og hjemmetjenesteorienterte kommuner, SØF 2005 kan tyde på at kommuner som organiserer hoveddelen av sitt tjenestetilbud som hjemmebaserte tjenester, har lavere ressursinnsats per innbygger enn kommuner som organiserer hoveddelen av sitt tjenestetilbud på institusjonsbaserte tjenester. De hjemmetjenesteorienterte kommunene har også høyere dekningsgrad enn de kommunene som baserer hoveddelen av sitt tilbud på institusjonstjenester. Disse kommunene kan gi flere innbyggere tilbud om hjemmetjenester, til lavere kostnader, enn de kommunene som baserer hoveddelen av sitt tilbud på institusjonstjenester. Driftsutgiftene per bruker har økt. Dette kan skyldes at både andelen brukere over 90 år og andelen yngre særlig ressurskrevende brukere øker år for år. Tabell 7.5 viser at antall elever og lærlinger i alt har økt med om lag 20 000 – det vil si 10 prosent – fra 2000 til 2005. Mens antall lærlinger har økt med om lag 800, har antallet elever økt med om lag 19 000. Økningen skyldes i hovedsak den sterke veksten i antall unge mellom 16 og 18 år. Tabellen viser også at andelen 16-18 åringer som er i videregående opplæring har økt fra 88,3 prosent i 2001 til 90 prosent i 2005. Når det gjelder ressursinnsats, viser tabellen at antall lærerårsverk i videregående opplæring har vært relativt stabilt de siste årene til tross for økt antall elever. Dette kan blant annet skyldes at fylkeskommunene har tatt ut effekten av arbeidstidsavtalen med lærerne (Skolepakke 2) gradvis over flere år. Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring var på 16,8 milliarder kroner i 2004, mens anslaget for 2005 indikerer at nivået vil ligge på i overkant av 17 milliarder kroner. Netto driftsutgifter per innbygger 16-18 år økte med om lag 4 400 kroner fra 2002 til 2003 (målt i 2005-kroner), men gikk ned igjen med ca. 10 700 kroner til 104 659 kroner i 2004. Anslaget for 2005 er 105 362 kroner. Når det gjelder produktivitet viser tabell 7.5 at korrigert brutto driftsutgift per elev økte med om lag 7 300 kroner fra 2002 til 2003, for så å gå ned igjen med om lag 6 800 kroner i 2004. Fra 2004 til 2005 gikk korrigerte brutto driftsutgifter per elev også noe ned. Nedgangen kan ha sammenheng med at elevtallsveksten i videregående opplæring gir enkelte stordriftsfordeler. Vi ser videre at antallet elever per lærerårsverk har hatt en liten, men jevn økning fra 2002 til 2005. Figur 7.1 viser dekningsgraden for barn i alderen 1-5 år for kommunene, gruppert fylkesvis. Det er betydelige geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Kommunene i Finnmark, Troms, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har gjennomsnittlig 80 prosent dekning, mens kommunene i Rogaland, Østfold, Hordaland og Aust-Agder har lavest barnehagedekning med et gjennomsnitt på om lag 73 prosent. Tabell 7.6 viser at barnehagedekningen for 1-5 åringer er høyest i kommuner med høye inntekter uansett kommunestørrelse. Samme mønster viser seg i tabell 7.7 over dekningsgrad for 1-2 åringer. Bergen, Trondheim og Stavanger har en dekningsgrad litt under landsgjennomsnittet for både 1-5 åringer og 1-2 åringer. Oslo har et tilbud noe under landsgjennomsnittet for 1-5 åringer, men for 1-2 åringer har de et tilbud betydelig over gjennomsnittet. Tabell 7.8 viser at det er en viss tendens til at utgiftene per plass i kommunal barnehage øker med økende inntekt og økende folketall. Landsgjennomsnittet (utenom Oslo) ligger på i overkant av 96 000 kroner per kommunal barnehageplass, mens de samme ugiftene i Oslo er i underkant av 124 000 kroner. Gjennomsnittet for kommuner over 20 000 innbyggere (uten storbyene) er i overkant av 100 000 kroner, og for Bergen, Trondheim og Stavanger er snittet om lag 118 000 kroner. Forskjellene kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk. Det gjøres oppmerksom på at figuren og tabellene i dette avsnittet er basert på foreløpige KOSTRA-tall. Det kan derfor være noen avvik fra 2005-tallene som ble presentert i tabell 7.2, og som for en stor del var hentet fra Kunnskapsdepartementet. Figur 7.1 Dekningsgrader barnehager 1-5 år. Prosent. Kommunene gruppert etter fylke. Prosent. 2005. N=433. Tabell 7.6 Gjennomsnittlig dekningsgrad barnehager 1-5 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=433. Tabell 7.7 Gjennomsnittlig dekningsgrad barnehager 1-2 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=433. Tabell 7.8 Gjennomsnittlig korrigerte brutto driftsutgifter per barn i kommunal barnehage for gruppene av sammenlignbare kommuner. Kroner. 2005. N=302. Tabell 7.9 viser en tendens til at andelen elever med spesialundervisning er størst i små kommuner. Det kan også se ut til at kommuner med høye inntekter har en høyere andel elever med spesialundervisning enn kommuner med lave inntekter. Det er store variasjoner mellom kommuner når det gjelder andelen elever som mottar spesialundervisning. Dette tyder på store lokale forskjeller og ulike oppfatninger av hvordan opplæringen skal skje, herunder organisering og tilrettelegging av tilbudet til elever med spesielle behov. I 2005 var gjennomsnittlig gruppestørrelse i grunnskolen unntatt Oslo 13,5 elever. Tabell 7.10 viser at gjennomsnittlig gruppestørrelse for barnetrinnet (1.-7. årstrinn) synker med synkende folketall, noe som blant annet har sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. Oslo var med en gruppestørrelse på 14,5 noe over landsgjennomsnittet og var på samme nivå som kommuner med mer enn 20 000 innbyggere (eksklusive de andre storbyene). Bergen, Trondheim og Stavanger har en noe større gjennomsnittlig gruppestørrelse enn Oslo. Lavest gruppestørrelse har en i små kommuner med høye inntekter. Det er en tendens til at gjennomsnittlig gruppestørrelse synker med økende kommunale inntekter. Mønsteret i forhold til gruppestørrelse finner en igjen i fordelingen av ressursbruk/prioritering. Tabell 7.11 viser en tendens til at netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring per innbygger 6-15 år øker med synkende folketall (med unntak av Oslo) og med økende inntekter. Tabell 7.9 Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning for gruppene av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=430. Tabell 7.10 Gjennomsnittlig gruppestørrelse 1. til 7. årstrinn for gruppene av sammenlignbare kommuner. Antall. 2005. N=431. Tabell 7.11 Gjennomsnittlig netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring per innbygger 6-15 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Kroner. 2005. N=302. Tabell 7.12 viser gjennomsnittlig antall legeårsverk per 10 000 innbyggere i kommunehelsetjenesten for grupper av sammenlignbare kommuner. Med leger menes i denne sammenhengen kommunalt ansatte (fastleger og tilsynsleger i sykehjem) og privatpraktiserende leger, samt turnuskandidater. Tabellen viser en tendens til at legedekningen er bedre i små kommuner enn i mellomstore kommuner. Videre er det en tendens til at legedekningen øker med stigende inntektsnivå. Kommunenes utgifter til legetjenesten er etter innføringen av fastlegeordningen knyttet til lønn til fastleger i ansettelsesforhold og basistilskudd til private fastleger. Basistilskuddet er et fast tilskudd per innbygger som er med i fastlegeordningen og som står på en liste til privatpraktiserende fastleger. I tillegg kommer lønn og godtgjørelse til offentlig allmennmedisinsk arbeid og til legevakt. Forskjellene mellom de ulike kommunegruppene er relativt store. Noen av forskjellene knyttet til befolkningsstørrelse skyldes at en relativt høy legedekning er nødvendig i kommuner med et lavt innbyggertall for at kommunene skal kunne ivareta organisert legevakt hele døgnet. Tabell 7.12 Gjennomsnittlig antall legeårsverk per 10 000 innbyggere i kommunehelsetjeneste for gruppen av sammenlignbare kommuner. Antall. 2005. N=397. Tidligere har antall årsverk vært benyttet som indikator på ressursinnsatsen innen sektoren som helhet. Med KOSTRA-data er det mulig å finne et mer direkte uttrykk for ressursinnsatsen ved hjelp av driftsutgifter per innbygger eller per bruker av tjenestene. I 2005 viser de foreløpige tallene at netto driftsutgifter per innbygger var vel 9 500 kroner for hele landet. Dette er en økning fra 2001 på om lag 2 500 kroner (målt i 2005-kroner). I tabell 7.13 vises variasjoner i driftsutgifter per bruker for kommunenes hjemmetjenester. Det er langt flere brukere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester (jf. avsnitt 7.3), men generelt har institusjonene mer omsorgskrevende brukere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass kostet på landsbasis i gjennomsnitt nesten seks ganger så mye som å gi et tilbud til en bruker av hjemmetjenester (brutto driftsutgifter), vel 640 000 kroner per plass mot vel 130 000 kroner per bruker for alle kommuner utenom Oslo målt i 2004-tall. Tabell 7.13 Gjennomsnittlige netto driftsutgifter per innbygger til pleie- og omsorgtjenesten for gruppene av sammenlignbare kommuner. Kroner. 2005. N=302. Tabell 7.15 Gjennomsnittlig andel innbyggere 80 år og over som er beboere på alders- og sykehjem for gruppene av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=411. De største kommunene bruker mer på hjemmetjenester enn de mindre kommunene. Tendensen forsterkes når innbyggertall og kommunenes inntekter ses i sammenheng. Små kommuner med lave inntekter bruker om lag 108 000 kroner per bruker, mens mellomstore kommuner med høye inntekter bruker om lag 145 000 kroner per bruker. De 10 rikeste kommunene bruker imidlertid betydelig mindre enn gjennomsnittet på hjemmetjenester, bare om lag 85 000 kroner per bruker. Dette er en nedgang fra 2004. Dette kan forklares med at terskelen for institusjonsplasser er lavere i disse kommunene. Det er en entydig sammenheng mellom ressursbruk og inntektsnivå når det gjelder institusjonstjenester. Kommuner med høye inntekter prioriterer institusjonsplasser. Dekningsgraden forteller hvor stor del av innbyggerne i en viss aldersgruppe som får tjenester eller hvor mange plasser som finnes i forhold til antall innbyggere i gruppen. Tabell 7.15 og 7.16 viser henholdsvis gjennomsnittlig andel av innbyggere over 80 år som bor på institusjon og andel mottakere av hjemmehjelpstjenester som er over 67 år. Tabell 7.17 viser gjennomsnittlig antall årsverk i brukerrettede tjenester per mottaker for gruppen av sammenlignbare kommuner. Tabell 7.17 Gjennomsnittlig antall årsverk i brukerrettede tjenester per mottaker for gruppen av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=417. Tabell 7.18 viser gjennomsnittlig andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20-66 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Andelen sosialhjelpsmottakere er på landsbasis (utenom Oslo) 4,4 prosent. Oslo har høyest andel sosialhjelpsmottakere med 5,3 prosent. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger også over landsgjennomsnittet med en gjennomsnittlig andel på 5,1 prosent. Kommuner med høye inntekter har i gjennomsnitt en høyere andel sosialhjelpsmottakere enn landsgjennomsnittet. Små kommuner med lave og middels inntekter og mellomstore kommuner med lave inntekter har en lavere dekningsgrad enn landsgjennomsnittet. Tabell 7.18 Gjennomsnittlig andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20-66 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Prosent. 2005. N=407. Tabell 7.19 viser kommunenes gjennomsnittlige netto driftsutgifter i barnevernstjenesten per innbygger 0-17 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Nettoutgiftene var på landsbasis (utenom Oslo) om lag 3 900 kroner. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger godt over dette nivået med om lag 5 300 kroner per innbygger i aldersgruppen 0-17 år. Oslo har de høyeste utgiftene med om lag 7 700 kroner, altså omtrent det dobbelte av landsgjennomsnittet. Tabellen viser ingen entydig sammenheng mellom utgiftsnivå og kommunestørrelse eller inntektsnivå. Tabell 7.19 Gjennomsnittlige netto driftsutgifter i barnevernstjenesten per innbygger 0-17 år for gruppene av sammenlignbare kommuner. Kroner. 2005. N=307. Tabell 7.20 viser gjennomsnittlig antall kommunalt disponerte boliger per 1 000 innbyggere for gruppene av sammenlignbare kommuner. Tabellen viser at små kommuner disponerer et noe høyere antall kommunale boliger enn mellomstore kommuner. Antallet kommunalt disponerte boliger varierer som tabellen viser, i stor grad med kommunenes inntekt. Antallet kommunalt disponerte boliger er vesentlig høyere enn landsgjennomsnittet i de ti kommuner med høyest inntekt. Bergen, Trondheim og Stavanger har noe større antall kommunalt disponerte boliger enn landsgjennomsnittet (utenom Oslo). Tabell 7.20 Gjennomsnittlig antall kommunalt disponerte boliger per 1 000 innbyggere for gruppene av sammenlignbare kommuner. Antall. 2005. N=352. Tabell 7.21 viser hvor stor gjennomsnittlig andel av alle opphold i midlertidig botilbud som varte under tre måneder for gruppene av sammenliknbare kommuner. Tabellen viser at for landsgjennomsnittet, utenom Oslo, er tre av fire opphold i midlertidig botilbud av kortere varighet (under tre måneder). Andelen opphold med varighet under tre måneder varierer i noen grad etter kommunestørrelse, der større kommuner har en høyere andel av korte opphold (under tre måneder) enn mindre kommuner. Samlet tall for de store byene (med unntak av Oslo) viser at nær ni av ti opphold i midlertidig botilbud har en varighet på under tre måneder. I Oslo er denne andelen vesentlig lavere. Dataene bør imidlertid tolkes med forsiktighet da det er relativt få kommuner som har rapportert. Tabell 7.22 viser kommunenes gjennomsnittlige netto driftsutgifter per innbygger til administrasjon, styring og fellesutgifter for gruppene av sammenlignbare kommuner. Det er en sammenheng mellom stigende inntektsnivå og høye kostnader til administrasjon, og særlig er dette tilfelle for gruppene av små kommuner. De ti kommunene med høyest inntekt har et utgiftsnivå som er nesten fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet (utenom Oslo). Tabell 7.23 viser gjennomsnittlige kommunale netto driftsutgifter per innbygger til kirke for gruppene av sammenlignbare kommuner. Tabellen viser at små kommuner bruker vesentlig mer på kirker enn mellomstore og store kommuner. Det er også en tendens til at kommuner med høyt inntektsnivå bruker mer enn kommuner med lave inntekter. De ti kommunene med høyest inntekt bruker nesten fire ganger mer på kirker enn landsgjennomsnittet utenom Oslo og nesten sju ganger mer enn Oslo. Sett i et tidsperspektiv viser tabellen at netto kommunale driftsutgifter til kirken målt per innbygger, eksklusiv Oslo, har økt med 8 kroner eller vel 2 prosent i forhold til 2004. Økningen skyldes først og fremst veksten for små og mellomstore kommuner med middels inntekter og for kommunene med innbyggertall over 20 000 innbyggere (inkl. Bergen, Trondheim og Stavanger). For kommuner med henholdsvis lave og høye inntekter samt Oslo, viser foreløpige tall en nominell nedgang i netto driftsutgifter per innbygger til kirken fra 2004 til 2005. Figur 7.2 Andel 16-18 åringer i videregående opplæring og andel elever og lærlinger med lovfestet rett til videregående opplæring. Prosent. 2005. N=19. I gjennomsnitt hadde fylkeskommunene (uten Oslo) om lag 106 000 kroner i netto driftsutgifter per innbygger 16-18 år i videregående opplæring i 2005. Tabell 7.24 viser at Troms og Sogn og Fjordane bruker mest ressurser på videregående opplæring i forhold til antall innbyggere 16-18 år. Nordland og Nord-Trøndelag kommer på de neste plassene. Figur 7.2 viser at i overkant av 90 prosent av 16-18 åringene i 2005 gikk i videregående opplæring (inkludert lærlinger – landsgjennomsnitt uten Oslo). Finnmark og Oslo hadde lavest andel i videregående opplæring. Figur 7.2 viser også hvor stor prosentandel av elevene og lærlingene som har lovfestet rett til videregående opplæring. Figur 7.3 viser korrigerte brutto driftsutgifter per elev i videregående skoler. Utgiftene er korrigert for dobbeltføringer som skyldes viderefordeling av utgifter og internkjøp og inkluderer ikke utgifter til lærlinger. Bruttoutgiftene er høyest i Troms og Finnmark og lavest i Oslo og Rogaland. Tabell 7.24 Netto driftsutgifter per innbygger i alderen 16-18 år, videregående opplæring. Kroner. 2005. N=19. Figur 7.4 viser netto driftsutgifter per innbygger til administrasjon, styring og fellesutgifter. Nivået på fylkeskommunenes utgifter per innbygger til administrasjon mv. varierer sterkt. Sogn og Fjordane er den fylkeskommunen som bruker mest med 1 021 kroner per innbygger. Figur 7.3 Korrigerte brutto driftsutgifter per elev i videregående opplæring og teknisk fagskole. Kroner. 2005. N=19. Figur 7.4 Netto driftsutgifter per innbygger til administrasjon, styring og fellesutgifter. Kroner. 2005. N=19. Tabell 7.25 viser enkeltkommuners plassering i kommunegrupper som vist i tabell 7.1. |
lovdata_cd_21116 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.436 | 1. Motorisert ferdsel i samband med vedlikehald av kraftliner. |
lovdata_cd_53311 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.734 | 0 Endret ved forskrift 26 juni 2000 nr. 635. §3-1. Patentkrav bør avfattes med en innledning som inneholder det som er angitt i PF §15 første ledd nr. 1 og 2, samt en kjennetegnende del som inneholder det som er angitt i nr. 3 i nevnte bestemmelse. Den kjennetegnende del innledes med ordene «karakterisert ved» el.l. §3-2. Hvert patentkrav skal angi de trekk som er nødvendige for å oppnå den tilsiktede virkning. §3-3. Produkter og anordninger (f.eks. apparater) skal som regel angis ved deres sammensetning eller konstruktive detaljutforming. Angivelsen kan også skje ved at detaljenes funksjon angis. §3-4. Foreligger det betydelige definisjonsvanskeligheter, kan et produkt, særlig et kjemisk produkt, angis ved fremstillingsmåten for det («product-by-process»), om nødvendig kombinert med andre parametre for produktet. §3-5. Tidligere beskrevne mikroorganismer og andre organismer som har en taksonomisk betegnelse, angis ved denne betegnelsen. Tidligere ikke beskrevne organismer kan angis ved en direkte eller indirekte henvisning til organismekarakteristikken i beskrivelsen, fortrinnsvis i form av den taksonomiske betegnelsen. 0 Endret ved forskrifter 26 juni 2000 nr. 635, 11 mai 2004 nr. 738. §3-6. Når patent i tilfelle som omhandlet i PL §2 fjerde ledd søkes på kjente stoffer eller stoffblandinger, skal anvendelsen angis i patentkravet. §3-7. En fremgangsmåte skal angis ved handlinger. Dette er ikke til hinder for at slik angivelse i et uselvstendig krav skjer ved henvisning til en handling uttrykt i det overordnede selvstendige krav. §3-8. I patentkrav som gjelder anvendelse, skal angis det særlige formål som vedkommende produkt, apparat etc. eller fremgangsmåte skal anvendes for. Om nødvendig skal det også gis nærmere opplysninger om produktet, apparatet eller fremgangsmåten. §3-9. I en og samme søknad kan det oppstilles særskilte og i forhold til hverandre selvstendige patentkrav, f.eks. krav rettet på produkt og fremgangsmåte, selv om oppfinnelsen ifølge kravene angis ved opplysninger som svarer til hverandre i teknisk innhold. §3-10. Patentkrav bør såvel i innledningen som i den kjennetegnende del inneholde henvisningsbetegnelser, fortrinnsvis i parentes, til tegningen. Kravet skal likevel uten slike henvisningsbetegnelser klart angi det som søkes beskyttet. Generelle formuleringer, uten nærmere presisering, som f.eks. «som beskrevet» eller «som vist på tegningen» må ikke forekomme i kravene. Varemerker skal som regel ikke forekomme i patentkrav. §4-1. Sammendraget skal være slik avfattet at det utgjør et effektivt hjelpemiddel for nyhetsundersøkelse innen vedkommende tekniske område. Sammendraget skal gjøre det mulig å avgjøre om det er nødvendig å se nærmere på selve søknaden eller patentskriftet. Sammendraget bør ikke inneholde mer enn 150 ord. §4-2. Sammendraget skal inneholde en kort sammenfatning av det som fremgår av beskrivelse, patentkrav og tegninger i basisdokumentene, og som regel en representativ figur. I sammenfatningen skal angis det tekniske område oppfinnelsen tilhører. Sammenfatningen skal angi det tekniske problem oppfinnelsen vedrører, grunnprinsippene for den løsning av problemet oppfinnelsen innebærer, samt den hovedsakelige anvendelse av oppfinnelsen. Når søknaden inneholder kjemiske formler, skal i tilfelle den formel angis som best karakteriserer oppfinnelsen. Hvert av de elementer som er angitt i sammendraget og belyst ved figuren, skal etterfølges av en henvisningsbetegnelse satt i parentes. Sammendraget må ikke inneholde påstander om fordeler ved eller verdien av oppfinnelsen eller om teoretisk mulige, ikke underbygde anvendelser av den. §4-3. Inneholder patentsøknaden tegninger, bør det i søknadsskrivet angis hvilken figur søkeren ønsker publisert sammen med sammendraget. Foreligger ikke noen slik angivelse, eller finner Patentstyret at en annen figur enn den søkeren har foreslått, bedre illustrerer oppfinnelsen, publiseres den figur Patentstyret velger, sammen med sammendraget. Finner Patentstyret det unødvendig å publisere noen figur, kan det unnlate slik publisering. §5-1. Tegningen skal være utformet på ark av format A4 (21 x 29,7 cm). Flere ark anvendes når tegningen består av så mange figurer at de ikke får plass på ett ark. Det ene eksemplar av tegningen skal være utført på hvitt, matt, ugjennomsiktig, sterkt papir eller annet holdbart og til offsetreproduksjon egnet materiale. Den anvendte flate på arket må ikke overskride 26,2 x 17 cm. Arkene må ikke være forsynt med ramme. Minste margbredde skal øverst være 2,5 cm, til venstre 2,5 cm, til høyre 1,5 cm og nederst 1,0 cm. Tegningsarkene må ikke brettes eller rulles. §5-2. Tegningen skal vise de enkeltheter som er nødvendige for å forstå beskrivelsen. Disse skal i beskrivelse og tegning være angitt ved overensstemmende bokstaver eller tall. Betegnelser som ikke omtales i beskrivelsen, skal ikke finnes på tegningen, og det bør ikke forekomme flere betegnelser enn det som er nødvendig for å forstå beskrivelsen. Tegningen må ikke inneholde forklarende bemerkninger, med unntak av ganske korte angivelser som «vann» eller «damp», «snitt A-B» eller «lukket». Tegninger som viser skjematiske blokkdiagrammer, flytskjemaer eller elektriske koblingskjemaer, skal inneholde slike forklarende uttrykk som tjener til å gjøre dem umiddelbart forståelige. §5-3. Figurene og all skrift på tegningene skal være utført med holdbare, dypsorte, kraftige, rene linjer og uten farger. §5-4. Alle snittflater skal være skravert. Alle skrifttegn (tall og bokstaver) på tegningen skal være tydelige og av lett lesbar type. Såvel figurene som skrifttegnene må være egnet til offsetreproduksjon. Ved kompliserte figurer må det ikke tas med så mange enkeltheter at uklarhet kan oppstå. De enkelte figurer skal være atskilt innbyrdes ved passende mellomrom. Figurene skal uten hensyn til antallet tegningsark være betegnet med fortløpende nummer eller, eventuelt i tilknytning til disse, med bokstaver, så vidt mulig i den rekkefølge figurene befinner seg i på tegningen. Samme deler i samme utførelsesform skal i alle figurer være betegnet med samme tegn. §6-1. Beskrivelse, krav og sammendrag skal skrives med sort maskinskrift eller trykk på sterkt, ugjennomsiktig, hvitt papir av format A4 og skal være egnet til offsetreproduksjon. Teksten skal fremtre ensartet og de enkelte bokstaver skarpt og tydelig. Inneholder teksten håndskrevne tegn eller formler, skal disse utføres med sort farge. Teksten skrives med 1 1/2 linjeavstand med marg til venstre på 2,5-4 cm, øverst på 2-4 cm og nederst på 2-3 cm. I beskrivelse og krav skrives teksten ut til høyre kant med en marg på 2-3 cm. Det må bare finnes tekst på den ene siden av papiret. §6-2. Angivelsen «karakterisert ved» el.l. i patentkravene bør skrives med sperret skrift. Beskrivelse og krav pagineres fortløpende med arabiske tall. Pagineringstallene plasseres midt på og minst 2 cm fra arkets øvre kant uten forutgående eller etterfølgende punkter eller streker. Hver femte linje i beskrivelse og krav bør nummereres med tall minst 2,5 cm fra arkets venstre kant. Patentkravene kan skrives på særskilt ark. Sammendraget skal skrives på særskilt ark. §6-3. Foreligger det ved patentmeddelelsen rettelser i beskrivelsen eller kravene, skal disse være utført på slik måte at det ikke kan sees på den trykte kopi at rettelse er foretatt. §6-4. Mål- og vektenheter angis etter det metriske system eller, dersom de først angis etter et annet system, dessuten etter det metriske system. Temperatur angis i grad celsius eller, i tilfeller der det er allminnelig godtatt, kelvin. Tetthet (densitet) angis i metriske enheter. Ved angivelse av matematiske formler, elektriske enheter og enheter for varme, energi, lys og magnetisme bør internasjonal praksis følges. I kjemiske formler bør alminnelig anvendte symboler, atomvekter og molekyl- eller strukturformler anvendes. For øvrig bør bare tekniske uttrykk, tegn og symboler anvendes som er vanlig brukt på vedkommende område. §6-5. Skriv til Patentstyret bør avfattes på hvitt papir av format A4. Nummeret på søknaden skal så vidt mulig angis på forsiden av skrivet. §6-6. Innleverte modeller, prøver o.l., jf PF §43, vil som regel ikke bli levert tilbake. §7-1. Dersom søkeren er representert ved fullmektig, skal fullmaktsforholdet enten bekreftes i søknadsskrivet, som i tilfelle må være underskrevet av søkeren, og der søkeren angir fullmektigens navn og postadresse, eller i særskilt dokument, som i tillegg til de nevnte opplysninger skal inneholde oppfinnelsens benevnelse og/eller søknadens nummer. §7-2. Baseres fullmektigforholdet på en generalfullmakt, skal hver søknad der generalfullmakten påberopes, inneholde en henvisning til denne. §7-3. Skal fullmektigen ha fullmakt som angitt i PL §67, skal dette fremgå av fullmakten. |
lovdata_cd_37743 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.708 | En person fra en av partene som denne overenskomsten gjelder for etter artikkel 2, og som har behov for øyeblikkelig nødvendig medisinsk behandling, det vil si behandling for ethvert tilfelle av sykdom eller skade som krever omgående medisinsk tilsyn, og som befinner seg på den annen parts territorium, skal tilstås slik medisinsk behandling som er klinisk nødvendig for å diagnostisere, lindre eller pleie den tilstanden som krever tilsyn, som offentlig pasient innenfor det offentlige helsesystem, på vilkår som ikke er mindre gunstige enn de som ville gjelde for en person som er bosatt på dette territoriet. |
lovdata_cd_43556 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.739 | Tjenestepensjoner (f.eks. pensjon fra Statens Pensjonskasse eller Pensjonstrygden for sjømenn) samordnes med pensjon fra folketrygden. En tilbakekreving av en ytelse fra folketrygden kan resultere i at stønadsmottakeren får mindre fra folketrygden enn det som er lagt til grunn for samordningen. Vedkommende vil da normalt ha krav på etterbetaling av tjenestepensjon. Trygdekontoret kan innhente samtykke fra stønadsmottakeren for å få dekket sitt krav i etterbetalingen fra tjenestepensjonsordningen. Dersom samtykke ikke gis, kan trygdekontoret tvangsinndrive kravet i etterbetalingen fra pensjonsordningen, eksempelvis gjennom utleggstrekk i etterbetalingen. |
lovdata_cd_32309 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.632 | I. Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Tydal kommune, vedtatt av Tydal kommunestyre 9. oktober 1980, og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet den 23. april 1982. II. Vedtekten gjelder for arealer i Tydal kommune som i følge generalplanen skal utnyttes som jord-, skog- og naturområde og som er beskrevet under pkt. III. III. De områdene som undergis vedtekt, ligger innenfor en ytre avgrensing som dannes av kommunegrensa og avgrenses mot utbyggingsområdene i samsvar med grenselinjer slik de er inntegnet på kart i målestokk 1:10. IV. Innenfor de områder hvor denne vedtekten gjelder som beskrevet under pkt. II og III, kan grunn ikke tas i bruk til formål som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre den utnytting som er forutsatt i generalplanen. (II 1982 s 370) |
lovdata_cd_3333 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.828 | Fredningen berører gnr./bnr. 103/4. Reservatet dekker et areal på ca. 400 dekar som omfatter deler av øyene Søndre Missingen og Ovnskjær med tilliggende skjær og de tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca. 50 m fra land. Søndre, midtre del av Søndre Missingen og nordre, midtre del av Ovnskjær er skilt ut fra reservatet ved en grenselinje som med utgangspunkt i utløpet av kløft ca. 100 m nord for sørspissen av Søndre Missingen har følgende forløp: Fra 50 m-grensen øst for de østlige skjær går grensen inn mot nevnte kløft som følges 150 m frem til gress-slette, bryter av mot nordvest og går ca. 120 m til markert flyttblokk, videre ca. 50 m i vestlig retning til stolpe, herfra h.h.v. 35 m, 70 m og 90 m i sørlig retning mellom nedsatte stolper frem til markert kløft på sørsiden av øya. Herfra går grensen mellom to små skjær over til nordvestspissen av Ovnskjær inntil stein i bukt ca. 40 m fra spissen, videre ca. 180 m mot østsørøst frem til liten dam ca. 50 m fra nordre strandkant, for herfra å gå mot nordnordøst til markert odde (skjær) ved nordre strandkant og videre i østlig retning nord om skjær ut til 50 m-grensen. Grensene for reservatet er avmerket på kart i målestokk 1:5.000 (tilnærmet), datert Miljøverndepartementet juni 1978. Kartet oppbevares i kommunen, hos fylkesmannen og i Miljøverndepartementet. Grensene på land avmerkes i marka. |
lovdata_cd_38584 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.766 | Se Vedlegg 3. Standardbrev som kan benyttes ved tvist og tilbakekreving er lagt inn på egen WP-fil på trygdekontorets område for standardtekster. |
lovdata_cd_36373 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.757 | Publisert: Ot.prp.nr.2 (1985-1986) Tittel: Om lov om endringer i bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt (tilpassing til forvaltningsloven) Justisdepartementet legger med dette fram proposisjon om endringer i særlovgivningens bestemmelser om taushetsplikt. Endringene går ut på å tilpasse disse bestemmelsene til forvaltningsloven. Bakgrunnen er de nye bestemmelsene om taushetsplikt som kom inn i forvaltningsloven ved endringsloven 27 mai 1977 nr 40 (lovens § 13-13 f). Det var dengang meningen at særlovgivningen skulle gjennomgås kritisk med sikte på å oppheve eventuelt endre de forskjellige bestemmelsene om taushetsplikt som fortsatt finnes. Av forskjellige grunner ble arbeidet ikke foretatt samtidig med lovens ikrafttreden, men tatt opp som egen sak. Justisdepartementet har nå tatt dette arbeidet opp. I proposisjonen legges fram forslag om oppheving av en rekke bestemmelser som anses som overflødige på bakgrunn av forvaltningslovens regler. Det foreslås dessuten endringer i en rekke bestemmelser, med sikte på dels å gi dem et annet virkeområde enn forvaltningsloven, dels å unngå at enkelte eller alle forvaltningslovens supplerende regler om taushetsplikt kommer til anvendelse. Det foreslås dessuten en endring i forvaltningsloven § 13f første ledd, som vil innebære at forvaltningslovens regler automatisk vil komme til anvendelse som supplerende regel til alle bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt, medmindre annet er sagt uttrykkelig i loven. De foreslåtte endringer gjelder den rent forvaltningsmessige taushetsplikten og har ingen konsekvenser for bestemmelser om yrkesmessig taushetsplikt. Ved lov 27 mai 1977 nr 40 ble det vedtatt en del endringer i forvaltningsloven, blant annet nye bestemmelser om taushetsplikt, se lovens § 13-13 f. De nye bestemmelsene bygget bl a på et notat fra en arbeidsgruppe i Justisdepartementet, som igjen tok utgangspunkt i en utvalgsutredning om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skoleforvaltningen, avgitt i november 1971. Det var forutsetningen at de nye bestemmelsene skulle ha et generelt virkeområde, og at man samtidig skulle foreta en opprydding i de forskjellige bestemmelsene om taushetsplikt som finnes rundt omkring i lovgivningen. En liste over slike bestemmelser lå ved arbeidsgruppens utredning, og fagdepartementene ble under høringen bedt om å overveie de tilpasningsproblemer som kunne oppstå, og eventuelt legge fram forslag til oppheving eller endring av bestemmelsene. Ved høringen kom det inn et omfattende materiale om disse spørsmålene. I proposisjonen, Ot.prp.nr.3 (1976-1977) Om lov om endring i lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (regler om taushetsplikt m m), ble likevel spørsmålet om tilpassing til særlovgivningen foreløpig holdt utenfor. forvaltningslovens generelle bestemmelser ville lyde. Man ville derfor innlede ny kontakt med fagdepartementene etter at de nye bestemmelsene var vedtatt. Slik kontakt ble innledet med et høringsnotat som ble utarbeidet i Justisdepartementet i juli 1980.1 dette høringsnotatet ble det lagt fram en rekke konkrete forslag til opphevelse eller endring av bestemmelsene. Det ble dessuten reist en rekke spørsmål til overveielse for fagdepartementene ved deres vurdering av hvordan bestemmelsene bør utformes. Det ble videre reist en del generelle spørsmål om utformingen av forvaltningslovens bestemmelser og om tilknyttede spørsmål, bl a spørsmålet om taushetsplikt og forsking. Høringsnotatet av juli 1980 ble sendt til følgende: I høringsbrevet ble det understreket at selv om notatet i første rekke var rettet til fagdepartementene, tok det opp en del spørsmål av generell interesse, slik at man fant det riktig å sende det ut på en forholdsvis bred høring, hvor også berørte organisasjoner fikk anledning til å uttale seg. Videre ble departementene bedt om å forelegge saken for underordnete organer i den grad det ble ansett nødvendig. Arbeidsgruppen hadde opprinnelig foreslått en bestemmelse i forvaltningsloven (utkastets § 15c) om at de nye bestemmelsene skulle gjelde som utfyllende bestemmelser til særlovgivningens bestemmelser om taushetsplikt, medmindre annet var bestemt i vedkommende lov. I forvaltningsloven § 13f første ledd slik den kom til å lyde er dette endret slik at det er opp til vedkommende myndighet å bestemme i hvilken utstrekning § 13 til § 13e skal gjelde som utfyllende regler. Begrunnelsen for dette var ifølge Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 44 at en slik automatisk anvendelse ikke kunne innføres før man hadde foretatt den nødvendige gjennomgang av særlovgivningens bestemmelser, jf foran i punkt 2. Det var nemlig på det rene at flere av forvaltningslovens bestemmelser om unntak fra taushetsplikt ikke uten videre ville passe i forhold til en rekke spesialbestemmelser, hvor det kunne være behov for en mer absolutt taushetsplikt. Videre ville en bestemmelse om at forvaltningslovens supplerende bestemmelser bare kunne settes til side hvis dette var bestemt i annen lov, bety at bestemmelser som ikke var lovfestet, men bare hadde sitt grunnlag i instruks, ville miste denne muligheten og derved kunne få en utilsiktet rekkevidde. Det går fram av Ot.prp.nr.3 (1976-1977) at Justisdepartementet forutsatte at bestemmelse etter § 13f første ledd kan treffes ved instruks, enten generelt eller i det enkelte tilfellet. Slik bestemmelsen er utformet, er det videre klart at bestemmelsen kan gå ut på at alle, eller bare enkelte, av forvaltningslovens supplerende bestemmelser skal gjelde. En konsekvens av dette er at departementet ikke har noen oversikt over i hvilken utstrekning bestemmelsen er blitt brukt. (Selv om beslutning etter § 13f i visse tilfelle er blitt kunngjort i Norsk Lovtidend.) I høringsnotatet ba departementet derfor om nærmere opplysninger om departementenes bruk av § 13f første ledd. Av dem som har uttalt seg, opplyser Landbruksdepartementet, Kirke - og undervisningsdepartementet, Finansdepartementet, Sosialdepartementet, Forsvarsdepartementet og Postdirektoratet at det ikke er truffet beslutning om bruk av forvaltningslovens supplerende regler. Heller ikke Justisdepartementet har gjort dette for eget vedkommende, men i en del tilfelle har man anvendt forvaltningslovens § 13d og l3 e i forbindelse med forskeres søknad om adgang til taushetspliktbelagte opplysninger. Dette antar departementet kan være tilfelle også for andre departementer. Rådet for taushetsplikt og forskning har opplyst at man der tolker oversendelse av en sak til rådet som et vedtak om at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt og forskning skal gjelde tilsvarende. Helsedirektoratet opplyser at man i et enkelt tilfelle har bestemt at forvaltningslovens § 13 første ledd nr 2 skal komme til anvendelse som utfyllende regel til legemiddellovens § 41. Kirke- og undervisningsdepartementet opplyser at man i stedet for formell bruk av § 13f første ledd har tolket bestemmelsene i grunnskolelovens § 42 og lov om videregående opplæring § 34 i samsvar med forvaltningsloven, slik at man i praksis har anvendt forvaltningslovens bestemmelser i tillegg. Kommuneadvokaten i Oslo opplyser at sosialrådmannen i Oslo har gitt § 13b nr 5 anvendelse i forhold til sosialomsorgslovens § 19 når det gjelder distriktskontorenes forhold til bidragsfogden. I høringsnotatet hadde Justisdepartementet følgende forslag til ny utforming av § 13f første ledd: « Dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks, gjelder § 13 til § 13e som utfyllende regler medmindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Departementet anførte at forslaget innebærer at forvaltningsloven vil komme automatisk til anvendelse medmindre annet er sagt eller hjemlet i vedkommende lov. Det blir derfor ikke nødvendig med en særlig henvisning til forvaltningsloven, og departementet vil heller ikke gå inn for at slike henvisninger brukes i utide, jf nærmere i 5.2. nedenfor. Derimot blir det nødvendig med særlig regulering dersom man ønsker at en eller flere av de supplerende bestemmelser ikke skal gjelde. Det ble videre vist til at bestemmelsen vil gjelde den samme personkretsen som dem som går inn under § 13, mao den forvaltningsmessige taushetsplikt. Bestemmelsen får dermed ingen anvendelse for yrkesmessig taushetsplikt, og må i tilfelle innføres ved særskilt henvisning dersom man ønsker at den skal gjelde tilsvarende. Departementet tok også opp spørsmålet om bestemmelsen også skal omfatte taushetsplikt til vern om annet enn klientinteresser. Dette vil bli tatt opp særskilt nedenfor i punkt 4.5. Av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, har Industridepartementet, Sosialdepartementet, Postdirektoratet, Reiselivsdirektoratet, Televerket, Riksantikvaren, Datatilsynet, fylkesmannen i Vestfold, kommuneadvokaten i Oslo, Den Norske Advokatforening, Yrkesorganisasjonenes Hovedsammenslutning og Norges Bondelag sluttet seg til forslaget. Ingen har uttalt seg direkte imot det. Sosialdepartementet, Datatilsynet og Yrkesorganisasjonenes Hovedsammenslutning har imidlertid gitt uttrykk for at vedkommende særbestemmelse i tilfelle bør ha en henvisning til forvaltningslovens regler. Dette blir tatt opp særskilt under punkt 5.2. Endel høringsinstanser har også tatt opp visse spørsmål i forbindelse med instruksfestet taushetsplikt. Således har Televerket uttalt at de supplerende bestemmelsene i forvaltningsloven ikke vil passe for Televerkets taushetsplikt, som i dag bare er instruksfestet, og at denne derfor nå bør lovfestes med uttrykkelig bestemmelse om dette. Dette vil bli tatt opp nedenfor i punkt 8.9.2. Direktoratet for sivilt beredskap har tatt opp spørsmål om forvaltningslovens anvendelse i forhold til Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen, som i dag er uten uttrykkelig lovhjemmel. Dette vil bli behandlet nedenfor under 4.5. I høringsnotatet tok Justisdepartementet opp spørsmålet om § 13f første ledd også bør omfatte taushetsplikt til vern om annet enn klientinteresser. Det het om dette på s 7: « Det går imidlertid fram av Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 44 at § 13f første ledd også omfatter forvaltningsmessig taushetsplikt til vern om annet enn klientinteresser. Justisdepartementet er i tvil om dette utgangspunktet bør opprettholdes. Her vil det for det første være slik at iallfall en del av de supplerende bestemmelsene i forvaltningsloven ikke uten videre vil passe. For det annet er taushetsplikt til vern om rent administrative interesser ofte ikke er lovfestet, men følger av instruks. Muligheten til å treffe avvikende bestemmelser er derfor ofte avskåret i praksis, jf det som er sagt i forrige avsnitt. Justisdepartementet har imidlertid ikke materiale til å gå detaljert inn på dette, og overlater den nærmere vurderingen til fagdepartementene. En del spørsmål vil imidlertid bli tatt opp under II og III nedenfor. Som nevnt i sitatet foran har det imidlertid en viss sammenheng med spørsmålet om instruksfestet taushetsplikt, hvor mange høringsinstanser har sagt at de ikke synes forvaltningslovens regler passer, jf nærmere nedenfor under 4.6. Således har Direktoratet for sivilt beredskap gått inn for at forvaltningslovens regler ikke bør gjelde supplerende i forhold til Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen. Direktoratet har uttalt: « Sikkerhetsinstruksen, fastsatt ved Kgl. resolusjon av 17. mars 1972, kommer til anvendelse ved behandling av dokumenter som inneholder opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller det internasjonale forsvarspolitiske samarbeid, eller som er av særlig betydning for forholdet til fremmede makter. Beskyttelsesinstruksen, fastsatt ved Kgl. resolusjon samme dato, kommer til anvendelse ved behandling av dokumenter som trenger spesiell beskyttelse av andre grunner enn de som er nevnt i Sikkerhetsinstruksen. Beskyttelsesinstruksens bestemmelser om gradering av et dokument kommer bare til anvendelse når dokumentet kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetsloven og skadevirkninger som nevnt i instruksens § 4 kan inntreffe. Taushetsplikt etter nevnte instrukser dekker interesser som må beskyttes, selv om det går på bekostning av de hensyn forvaltningsloven generelt skal ivareta. Det anses ikke nødvendig her å gå nærmere inn på forholdet mellom taushetsplikt etter Sikkerhets- og Beskyttelsesinstruksen og forvaltningslovens enkelte bestemmelser om taushetsplikt. Det må etter Direktoratets mening være klart at den avgrensning av taushetsplikten som følger av forvaltningslovens § 13 og begrensninger i h.h.t. § 13 a-b og d-e ikke kan gjøres gjeldende ved behandling av dokumenter der de to nevnte instrukser kommer til anvendelse. Til forvaltningslovens § 13f bemerkes at i h.h.t. Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen er det gitt myndighet til henholdsvis Forsvarssjefen og Statsministeren å gi utfyllende bestemmelser. Bestemmelsen i § 13f om at det enkelte forvaltningsorgan kan bestemme hvorvidt reglene i § 13-13e skal gjelde som utfyllende regler kan således heller ikke gjelde ved behandling av dokumenter som nevnt. forbindelse med den påtenkte endring av forvaltningsloven gis klart uttrykk for at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt ikke kommer til anvendelse for den taushetsplikt som følger av Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen. Industridepartementet har uttalt: « Industridepartementet vil ikke motsette seg at § 13f endres slik at § 13-13 e gjelder som utfyllende regler for taushetsplikt fastsatt andre steder. Som Justisdepartementet er inne på (s. 7 og s. 30), bør imidlertid § 13f da ikke omfatte taushetsregler til vern om offentlige interesser hvor § 13 flg. passer dårlig, men bare for taushetsregler til vern av klientinteresser. I så fall må vel dette komme frem i den reviderte § 13f. Følgende formulering antydes: «Dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til noens personlige forhold eller næringsvirksomhet, gjelder § 13 til § 13e som utfyllende regler medmindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Justisdepartementet er kommet til at de beste grunner taler for at forvaltningslovens bestemmelser ikke kommer supplerende til anvendelse overfor taushetsplikt som er satt opp ut fra rent offentlige interesser. Forvaltningslovens supplerende bestemmelser er utarbeidet med sikte på rene klientinteresser og vil i mange tilfelle passe dårlig der begrunnelsen for taushetsplikten ligger på et helt annet plan. En annen løsning ville også være meget upraktisk, idet instruksfestet taushetsplikt på dette området måtte lovfestes for å få hjemmel til å unngå at forvaltningsloven kommer supplerende til anvendelse. Man er ellers enig med Industridepartementet at dette bør komme uttrykkelig til uttrykk i loven. Departementet har valgt å føye til en passus i § 13f første ledd om at forvaltningsloven gjelder supplerende når noen er pålagt taushetsplikt av hensyn til private interesser. Med dette menes interesser av samme type som dem som er nevnt i § 13 første ledd nr 1 og 2, altså personlige forhold og drifts- eller forretningsforhold, selv om avgrensningen ikke behøver å være den samme som i denne bestemmelsen. Den foreslåtte utformingen av § 13f er for øvrig ikke til hinder for at fagdepartementene foretar en opprydding i de taushetspliktbestemmelser som måtte gjelde til vern om administrative interesser, og at forvaltningsloven evt anvendes analogisk så langt den passer. Med den begrensningen som det er gjort rede for foran i punkt 4.5., vil § 13f bli utformet slik at forvaltningslovens supplerende bestemmelser vil komme til anvendelse også overfor taushetsplikt som bare er instruksfestet. I og med at det ikke blir mulig å bestemme annet enten i lov eller i medhold av lov, blir det derfor nødvendig å skaffe lovhjemmel for instruksen dersom man ønsker at forvaltningsloven ikke skal gjelde. Departementet uttalte bl a følgende om dette i høringsnotatet: « Justisdepartementet går ut fra at dette stort sett ikke vil volde problemer. For det første vises til det som er foreslått foran under I om at § 13 fikke skal gjelde bestemmelser til vern om rent administrative interesser. Som nevnt der er instruksfestet taushetsplikt ofte nettopp til vern for slike interesser. For det annet vil som nevnt de fleste instruksbestemmelser allerede i dag rimeligvis bli forstått med tilsvarende reservasjoner som følger av § 13 til § 13e . For det tredje antar Justisdepartementet at man prinsippielt sett bør unngå for stor bruk av instruksfestet taushetsplikt. Dette er også gitt uttrykk for flere steder i Ot.prp.nr.3 (1976-1977). Arbeidsgruppen hadde opprinnelig foreslått at bare overtredelse av lovbestemt taushetsplikt skulle kunne straffes etter straffeloven § 121. Flere høringsinstanser pekte imidlertid på at viktige taushetspliktbestemmelser også kunne følge av instruks, og at det i tilfelle ville bli nødvendig å lovfeste disse dersom man lot dem falle utenfor straffeloven § 121. Justisdepartementet bemerket: «Justisdepartementet ville se det som en fordel om bestemmelser om taushetsplikt til vern for beskyttelsesverdige interesser i størst mulig utstrekning kunne bli lovfestet. Man mener imidlertid at det er behov for å kunne straffe overtredinger av instruksfestet taushetsplikt, og det er da naturlig å knytte denne straffetruselen til straffelovens § 121 som er utformet med særlig henblikk på å dekke denne spesielle overtredingstype. Man viser særlig til sitatet ovenfor fra NOU 1975:44. Justisdepartementet er etter dette blitt stående ved at straffelovens § 121 også bør gjelde brudd på taushetsplikt som følger av gyldig instruks. Med vilkåret «gyldig» siktes særlig til at opplysninger i dokumenter som er offentlige efter offentlighetsloven, ikke kan belegges med taushetsplikt uten særskilt heimel i lov. Instrukser som gjelder samme typer interesser som dem som er vernet av forvaltningsloven, bør stort sett kunne oppheves. Dersom bestemmelsene ikke går lenger enn hva som følger av forvaltningsloven, vil de være overflødige. Dersom de går lenger enn forvaltningsloven, slik at man får en kjerne av opplysninger som omfattes direkte av loven og et område rundt hvor hjemmelen er instruks, oppstår særlige problemer. Det heter om dette på s 43 i Ot.prp.nr.3 (1976-1977): Denne uttalelsen er direkte knyttet til instrukser gitt som supplement til forvaltningsloven, og må trolig antas bare å rette seg mot instrukser som er nyere enn loven. Ofte vil situasjonen imidlertid være den at en eldre instruks delvis er blitt overlappet av forvaltningslovens bestemmelser. Dette er f eks tilfelle med politiinstruksen § 34, som pålegger politimannen taushetsplikt både om tjenesteforhold og om private forhold som han under sin tjeneste får rede på. Justisdepartementet antar at det også her er mest naturlig å se det slik at forvaltningsloven gjelder direkte på det område av instruksen som tilsvarer den, slik at det nå er loven og ikke instruksen som er den primære normen for bedømmelse av forholdet. Instrukser av denne typen bør gjennomgås nøye og såvidt mulig oppheves. Dersom det fortsatt er behov for en sone av vern om klientinteresser ut over det som følger av § 13, kan dette eventuelt beholdes. Som nevnt foran, er det imidlertid nødvendig med lovfesting dersom man ikke vil at forvaltningslovens supplerende regler skal gjelde. Instrukser til vern om rent administrative interesser vil etter dette opplegget falle utenfor forvaltningslovens virkeområde. Justisdepartementet har heller ikke grunnlag til å gå nærmere inn på slike bestemmelser. Departementene bør imidlertid gjennomgå sine bestemmelser på dette feltet med tanke på en opprydding. Mange bestemmelser er trolig unødvendig vidtrekkende og bør kunne innsnevres eventuelt ved bruk av alle eller noen av forvaltningslovens supplerende bestemmelser. Høringsinstansene har stort sett ikke hatt merknader til dette. Kirke- og undervisningsdepartementet har uttalt: « I anledning det som er anført om instruksfestet taushetsplikt i notatets punkt II h), synes det å kunne være tvil om dette helt ut samsvarer med den ordlyd som foreslås for § 13f, 1. ledd. Av punkt II h) fremgår det at Lovavdelingen mener forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt etter endring av § 13f i tilfelle av motstrid vil gå foran eventuell instruks. Med andre ord antas forvaltningsloven å få en preseptorisk karakter, slik at eventuell instruks bare skal gjelde som utfyllende bestemmelser. Men etter forslaget er det forvaltningsloven som skal gjelde som utfyllende regler - også overfor instrukser. Dette synes forsåvidt å samsvare med Ot.prp. nr. 3 (1976-77), særlig s. 43 (notat s. 31), hvor det fremgår at det etter en konkret vurdering av den enkelte bestemmelse i forvaltningsloven § 13a. b eller d vil kunne gis instruks i strid med disse. Etter Justisdepartementets oppfatning vil situasjonen når det gjelder instruksfestet taushetsplikt være som følger etter endringen av forvaltningslovens § 13f: Innenfor forvaltningslovens alminnelige virkeområde (§ 1 jf § 4) vil forvaltningsloven § 13 til § 13e også gjelde instruksfestet taushetsplikt forutsatt at instruksen er gitt av hensyn til noens personlige forhold eller drifts- eller forretningsforhold. Slike instrukser er bare aktuelle dersom man ønsker å gi taushetsplikten et videre omfang enn hva som følger av forvaltningslovens § 13 første og annet ledd. Dersom man ønsker at en eller flere av de supplerende bestemmelsene i forvaltningsloven ikke skal gjelde, må dette ha hjemmel i lov, noe som i praksis oftest vil bety at også selve taushetsplikten må lovfestes. En annen grunn til å skaffe lovhjemmel for instruksfestet taushetsplikt vil for øvrig være bestemmelsen om vitneplikt i den nye straffeprosessloven § 118. Etter denne bestemmelsen er det bare lovbestemt taushetsplikt som gir adgang til å nekte vitneforklaring. I høringsnotatet satte Justisdepartementet fram konkrete forslag om oppheving, endring eller å beholde uendret, samtlige av de lovbestemmelsene i særlovgivningen som man da hadde oversikt over. Det ble samtidig presisert at det enkelte fagdepartement selv måtte vurdere og ta ansvaret for hvordan taushetspliktbestemmelsene på deres fagområde bør utformes. Notatet regnet likevel opp en del momenter fagdepartementene burde ta i betraktning ved sin vurdering av hva som bør gjøres. De uttalelsene som har kommet inn, har først og fremst betydning for den konkrete utforming av de enkelte bestemmelsene. Departementet antar likevel det har interesse å omtale disse punktene i et generelt avsnitt før man går over på de enkelte spesialområdene. Fagdepartementene ble også oppfordret til å undersøke og eventuelt gjøre oppmerksom på særlovbestemmelser som ikke var kommet med i Justisdepartementets oversikt. En del slike forslag er kommet inn. Departementet har dessuten gjort bruk av datasøking på lovsamlingen for å få en fullstendig oversikt over alle lovbestemmelser som omhandler taushetsplikt. På denne måten har man funnet en del bestemmelser som trolig kan oppheves, men som ikke foranlediger noen særskilt tilpassing til forvaltningsloven. For å unngå en ny høringsrunde med fagdepartementene, blir det ikke foreslått oppheving av disse bestemmelsene foreløpig. Om dette sa høringsnotatet på s 9: « Et særlig spørsmål er om vedkommende særlov bør henvise til forvaltningsloven, selv om det er helt klart at det er denne som gjelder. En del fagdepartementer har gitt uttrykk for at lover som regulerer spesielle områder blir mer oversiktlige og fullstendige dersom man har med en egen bestemmelse om taushetsplikt. I Ot.prp.nr.3 (1976-1977) på s 12-13 ga Justisdepartementet uttrykk for at det i alminnelighet burde være unødvendig med slike henvisninger. Det var likevel mulig at enkelte lover burde ha slike henvisninger til opplysning og vegledning. Det ble videre pekt på at problemet faller bort hvor det gis særregler i forhold til forvaltningslovens regler. Det vises ellers til s 43-44 i heftet Lovteknikk, utarbeidd i Justisdepartementets Lovavdeling, 2 utgave, september 1979. Justisdepartementet antar at slike særlige henvisninger kan forsvares dersom det er ekstra viktig med informasjon om taushetsplikten, f eks fordi loven også gjelder for personer som ikke er ordinære forvaltningstjenestemenn og som derfor ikke kan forutsettes å kjenne de generelle reglene i forvaltningsloven. Dersom loven har egne bestemmelser om opplysningsplikt, kan det også undertiden være gunstig med en bestemmelse om taushetsplikt i direkte tilknytning til denne. Av de høringsinstansene som har uttalt seg, har Sosialdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Datatilsynet, fylkesmannen i Rogaland, Forbrukerombudsmannen med tilslutning av Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Yrkesorganisasjonenes fellesorganisasjon, gått inn for bruk av slike henvisninger. Sosialdepartementet har uttalt: « I prinsippet har vi ingen innvendinger til den på s. 6 foreslåtte nye ordlyd til forvaltningslovens § 13f første ledd. Men vi vil komme inn på behovet for i særlovgivningen å henvise til forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, og behovet for å presisere, eventuelt utvide de grupper som kommer inn under forvaltningslovens § 13 første ledd. Vi ser klare informasjonsmessige fordeler av at særlovgivningen i sin tekst viser til de av forvaltningslovens taushetspliktregler som gjelder og til straffeansvaret. I sosialsektoren arbeider det stort sett personer uten Juridisk utdanning. Selv om det har vært holdt kurs og annen opplæring av personell og nemndsmedlemmer som utfører tjenester eller arbeid for forvaltningsorganet. begås det likevel feil p.g.a. dårlig kjennskap til reglene. Justisdepartementet uttaler i notatet s. 6 at det ikke er nødvendig med en uttrykkelig henvisning til forvaltningsloven og at en vil gå inn for at slike henvisninger ikke brukes i utide. Vi mener at det i tre sosiallover er nødvendig med en slik henvisning og viser i den anledning til pkt. 9. Det går fram av det som er sitert fra høringsnotatet at man har stilt seg negativ til å gjøre bruk av henvisninger til forvaltningsloven. generelle bestemmelser. Henvisninger der det ikke er saklig grunn for det, vil lett virke forvirrende og svekke dette generelle preget. Det er også grunn til å minne om at hovedformålet med de nye bestemmelsene i forvaltningsloven, og med den revisjonen som nå foretas, er å rydde opp i regelverket og få et mest mulig ensartet system. Spørsmålet om henvisninger til forvaltningsloven kan for øvrig stille seg noe forskjellig etter som det er meningen at lovens bestemmelser skal gjelde fullt ut eller det bare er snakk om å anvende de supplerende bestemmelsene i henhold til § 13f første ledd. I førstnevnte tilfeller kan henvisninger i unntakstilfelle tenkes å være nødvendige for å gjøre dem som skal anvende loven oppmerksom på at de har taushetsplikt. Dersom loven i seg selv har en taushetspliktbestemmelse med en annen avgrensning enn forvaltningsloven, er ikke dette informasjonsbehovet aktuelt. Derimot kan henvisning vurderes dersom det kan være tvilsomt om de supplerende bestemmelsene gjelder. På den annen side bør man unngå at hensikten med den nye utformingen av § 13f annet ledd bortfaller, jf foran i punkt 4.3. Dersom de supplerende bestemmelsene i forvaltningsloven ikke skal gjelde,eller bare enkelte av dem skal gjelde, blir det indirekte nødvendig med en henvisning til loven, idet det jo uttrykkelig må bestemmes, jf utkastets § 13f første ledd. I høringsnotatet tok departementet opp visse spørsmål i forbindelse med selve avgrensningen av taushetsplikten etter forvaltningsloven. Det het på s 10: « a) Det første som kan pekes på er selve avgrensningen av taushetsplikten. Etter forvaltningsloven § 13 er det bare personlige forhold og forretningshemmeligheter som er beskyttet. Rent offentlige interesser faller utenfor, og det samme g] elder private interesser som gjelder andre forhold enn de som er nebnt i § 13 første ledd nr 1 og 2. En annen sak er at avgrensningen av hva som går inn under nr 1 og 2, også er forholdsvis snever. Når det gjelder nr 1 om personlige forhold, har det kommet forholdsvis få henvendelser som tyder på at dette er noe problem i praksis. Det kunne imidlertid tenkes at det i en del særlige følsomme saker, f eks på sosial- og trygdesektoren var behov for en mer absolutt taushetsplikt som omfatter enhver personopplysning, uansett om den konkret måtte regnes som sensitiv, jf henvendelsen fra Rikstrygdeverket som er nevnt under c) nedenfor. Man kan her særlig tenke på § 13 annet ledd første punktum som stiller opp et generelt unntak fra taushetsplikten for en del såkalt nøytrale personopplysninger. En del av disse problemene kunne imidlertid løses ved bruk av forskriftsadgangen etter annet ledd annet punktum, jf foran under I om dette. Under høringsbehandlingen kom det imidlertid fram flere synspunkter om at unntaket for forretningshemmeligheter i § 13 første ledd nr 2 er for snevert.En del av disse henvendelsene vil bli referert under III og IV nedenfor. Det kan ellers vises til behandlingen av spørsmålet i Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 15-23. Det går fram av dette at den någjeldende bestemmelsen først og fremst beskytter de såkalte «opphavsinteressene» mens derimot opplysninger om bedriftens økonomiske forhold eller andre forhold som ikke angår selve produksjonen, ikke er omfattet. Av dem som har uttalt seg om spørsmålet, har Rikstrygdeverket, fylkesmannen i Rogaland, fylkesmannen i Oslo og Akershus, Kommuneadvokaten i Oslo og Norges Rederforbund, på forskjellige måter gått inn for en mer omfattende taushetsplikt. Rikstrygdeverkets prinsipielle syn, som også er referert i høringsnotatet, er at taushetsplikten i trygdeetaten bør være mest mulig omfattende og minst mulig skjønnsmessig, for å hindre at opplysninger om trygdede kommer uvedkommende i hende. Denne uttalelsen har også fått tilslutning fra fylkesmannen i Rogaland, som mener dette bør gjelde hele sosial- og trygdesektoren. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har tatt opp spørsmålet om det bør kunne gis opplysninger til utenforstående om en person er skilt eller separert, jf reservasjonen for sivilstand i § 13 annet ledd. Kommuneadvokaten i Oslo har tatt opp et spørsmål om taushetsplikten for drifts- og forretningshemmeligheter i § 13 første ledd nr 2, i forbindelse med en konkret sak om driftstegninger av hvelvet for Norges Bank. Norges Rederforbund har tatt opp denne taushetsplikten mer generelt og har blant annet anført: « På s. 10 flg. nevnes at forvaltningslovens regler om taushetsplikt for forretningshemmeligheter i hovedsak gjelder de såkalte opphavsrettigheter. Reglene i § 13f) skal endres slik at reglene om taushetsplikt (§ 13-13 e) automatisk kan anvendes supplerende i særlovgivningen, d.v.s. uten instruks av myndigheter. Som følge av denne endring, vil myndighetenes adgang til å gi instruks om utvidet taushetsplikt bortfalle. Dette skal bøtes på ved nødvendige og tilstrekkelige tillegg i særlovgivningen i tilknytning til den gjennomgang av denne som nå skal finne sted. Vi tillater oss å be om at de endringer man finner nødvendige, og som vil berøre skipsfartsnæringen, f.eks. endringer i valutareguleringsloven, sjødyktighetsloven blir forelagt oss til uttalelse før proposisjon fremmes. Etter vår oppfatning er det uheldig at de hensyn og forhold som kan tale for utvidet taushetsplikt vil bli uten støtte såvel i lovtekst som forarbeider til forvaltningsloven. Selv om lovgjennomgangen sikkert vil medføre at utvidet taushet innføres på de fleste områder der dette er naturlig, ville det vært mer tilfredsstillende at de hensyn som kan tale for dette, også har bifall i premissene til den generelle lov - forvaltningsloven. Vi kan slutte oss til de betraktninger som er inntatt i notatets s. 10-12, og vil foreslå at disse også inntas i forarbeidene til den nye § 13f). Til dette siste skal departementet bemerke: Spørsmålet om utvidelse av taushetsplikten for drifts- og forretningshemmeligheter ble tatt opp i forbindelse med endringene i offentlighetsloven. Ved endringslov 11 juni 1982 nr 47 ble forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 endret slik at den får samme virkeområde som den tidligere bestemmelsen i offentlighetslovens § 6 nr 4, som nå er opphevet. Taushetsplikten omfatter nå tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Det går fram av Ot.prp.nr.4 (1981-1982) s 34 at bakgrunnen for endringen blant annet var den kritikk som var kommet fram over at avgrensningen etter § 3 første ledd nr 2 er for snever. Departementet antar derfor at spørsmålet nå har fått en tilfredsstillende løsning og skal ikke gå nærmere inn på det her. For øvrig antar departementet at høringsbehandlingen ikke har avdekket noe generelt behov for endringer i avgrensningen av taushetsplikten etter forvaltningslovens § 13. derimot vil en del spørsmål kunne vurderes i forbindelse med de enkelte særbestemmelsene. Om dette anførte Justisdepartementet i høringsnotatet s 12-13: « Forvaltningsloven omfatter bare den forvaltningsmessige taushetsplikt. Så langt det gjelder dette, er det grunn til å tro at lovens avgrensning i § 13 første ledd (enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan) er tilfredsstillende. Det har aldri vært aktuelt å la forvaltningsloven regulere den såkalte yrkesmessige taushetsplikt. Visse spørsmål i forbindelse med slik yrkesmessig taushetsplikt er tatt opp under punkt 3.5 på s 38 i Ot.prp.nr.3 (1976-1977) (Taushetsplikt ved rollekombinasjoner). Når det gjelder taushetsplikt for leger og tannleger, er det nå vedtatt nye regler om dette i lov 13 juni 1980 nr 42 om leger og lov 13 juni 1980 nr 43 om tannleger. Noe av den kritikk som har vært satt fram mot de nye bestemmelsene i forvaltningsloven, kan ses som en påvisning at en yrkesgruppe egentlig burde hatt yrkesmessig taushetsplikt. Justisdepartementet sikter her særlig til det Asbjørn Kjønstad har anført i sin artikkel Sosialarbeidernes taushetsplikt, juli 1978, utgitt i Institutt for offentlig retts stensilserie nr 26. Eventuelle forslag i retning av å gi nye grupper yrkesmessig taushetsplikt eller til å endre de någjeldende bestemmelser om yrkesmessig taushetsplikt lar seg imidlertid ikke naturlig passe inn i denne sammenheng. Hvis spørsmålene delvis kan løses gjennom endring i bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt, f eks ved særlig vidtgående regler på avgrensete sakområder, vil det derimot kunne tas opp nå. Flere høringsinstanser har kommentert at forvaltningslovens bestemmelser ikke gjelder yrkesmessig taushetsplikt. Således har Kirke- og undervisningsdepartementet uttalt: « Det er vist til at forvaltningsloven ikke regulerer yrkesmessig taushetsplikt. Til den pedagogisk-psykologiske tjenesten for grunnskolen er det knyttet psykologer som har egne regler om taushetsplikt gitt av Sosialdepartementet. Den yrkesmessige taushetsplikt de er pålagt der, har skapt konflikter med det øvrige personalet i skoleverket. Vi har tatt opp dette problemet i et brev til Helsedirektoratet 15. juli d.å., der vi ber om en fortolkning av gjeldende midlertidige bestemmelser og stiller spørsmål om eventuell revisjon av disse. Kommuneadvokaten i Oslo har uttalt: « Jeg tillater meg ellers å vise til slutt til enkelte spørsmål som ligger i ytterkanten av hovedformålet med notatet. På s. 12-13 uttales det at endringer i de någjeldende bestemmelser om yrkesmessig taushetsplikt ikke naturlig lar seg passe inn i revisjonsarbeidet. Departementet synes for så vidt å være helt på det rene med de særlige problemer som melder seg når det gjelder utstrekningen av slike taushetspliktsbestemmelser og ikke minst forholdet mellom forvaltningsmessig og yrkesmessig taushetsplikt. I nær sammenheng med dette står forøvrig spørsmålet om rekkevidden av straffelovens § 121 etter den nye formulering. Om disse spørsmål tillater jeg meg å vise nærmere til min artikkel i Nordisk Administrativt Tidsskrift nr. 4/1979 s. 376-379. Slik jeg ser det, kan disse spørsmål være like preserende å få avklaret som tilpasningen til særlovgivningens taushetspliktsbestemmelser. Sosialdepartementet har gitt uttrykk for at det ikke er aktuelt å innføre en alminnelig yrkesmessig taushetsplikt for sosialarbeidere, som antydet i høringsnotatet. Derimot vil man vurdere en eventuelt mer omfattende taushetsplikt etter lov om sosial omsorg., barnevernloven m v. Endel høringsinstanser har tatt opp visse problemer i forbindelse med private institusjoner og privates medvirkning i offentlige oppgaver. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund påpeker at det bestemmes særlig dersom taushetsplikten skal omfatte «utenforstående». Sosialdepartementet har tatt opp visse spørsmål i forbindelse med private barneverninstitusjoner. Dette skal behandles nærmere nedenfor i punkt 18.13.7.1. Norske Kommuners Sentralforbund har uttalt: « I tilknytning til den forestående lovrevisjon vil Sentralforbundet spesielt peke på at det de siste år er etablert en del støtte- og hjelpepersonell innenfor sosial- og helsesektoren som det er reist tvil om fanges opp av de generelle bestemmelser om taushetsplikt i forvaltningsloven. Dette gjelder bl.a. støttekontakter i barne- og alkoholomsorgen, tilsynsførere i barnevernet jfr. barnevernslovens § 35, fosterforeldre samt frivillige deltakere i tverretatlige utvalg for funksjonshemmede m.v. For å ivareta sine funksjoner blir det pekt på som ønskelig at disse til en viss grad får kjennskap til opplysninger om klienter/pasienter. Departementet vil her bemerke at taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 omfatter «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan». Dette omfatter ikke bare forvaltningstjenestemenn, men også personer som på en eller annen måte er engasjert for å utføre arbeid for det offentlige. Således har departementet antatt at de persongruppene som er nevnt i Sentralforbundets brev som utgangspunkt vil omfattes av taushetsplikten. Tvilsspørsmål oppstår hvor også oppdragsgiveren er en privat institusjon, jf det som er nevnt om Sosialdepartementets anførsler. Justisdepartementet minner her at spørsmålet om å anvende forvaltningsloven i private sosial- og helseinstisjoner er tatt opp på generelt grunnlag i et notat utarbeidet i Justisdepartementet i januar 1979, og som ligger til behandling i Sosialdepartementet. Spørsmål bør eventuelt tas opp i denne sammenheng. I høringsnotatet sa Justisdepartementet følgende om denne problemstillingen: « Spørsmålet om taushetsplikt som beskyttelse av forvaltningens kilder er behandlet på s 23-25 i Ot.prp.nr.3 (1976-1977). Det går fram av dette at det ikke gjelder taushetsplikt i forhold til sakens parter, jf forvaltningsloven § 3b) nr 1) og foran under c). En eventuell taushetsplikt vil dermed ikke være til hinder for at den hvis forhold er anmeldt eller rapportert til myndighetene, får vite hvem som er kilden, selv om vedkommende ønsker å holde sitt navn skjult. På den annen side vil forholdet oftest gå inn under forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b slik at parten ikke har noe krav på å få slik opplysning. I forhold til andre enn partene, f eks pressen, gikk imidlertid proposisjonen inn for å se navnet på kilden som et personlig forhold etter § 13 første ledd. Det het bl a på s 25: «Justisdepartementet er blitt stående ved at det i utgangspunktet bør anses som et personlig forhold at noen har gitt opplysninger om en annen, med mindre det er tale om anmeldelse o.l. mellom næringsdrivende. Men fordi det her er tale om forhold som ligger nær grensen for hva man kan kalle personlige forhold, skal det lite til før et av unntakene fra taushetsplikt kan brukes. Man vil særlig nevne unntaket i lovutkastets § 13a nr. 3, som gir adgang til å bruke opplysninger belagt med taushetsplikt når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelige. (Jfr. nærmere under pkt. 3.3.3.) Det blir etter dette adgang for forvaltningsorganet til å vurdere om en anmeldelse e.l. er så løst fundert (f.eks. framsatt i sjikanehensikt) at anmelderen ikke bør være beskyttet, eller om anmeldelsen (selv om den kanskje er uriktig) er så saklig at den bør beskyttes. Videre må det være et vilkår for beskyttelse at anmeldelsen kan føre til personlig ubehag for anmelderen, dersom hans navn blir kjent. Dette kan både begrunnes i § 13 nr. 1 og i § 13a nr. 3. Trolig gir dette en tilfredsstillende løsning av problemene. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan være behov for særlige løsninger i spesiallovgivningen. En del uttalelser i denne retning kom fram under høringsbehandlingen, bl a fra Industridepartementet og Sosialdepartementet, jf sitat i proposisjonen s 24. Disse uttalelsene må imidlertid ses på bakgrunn av at arbeidsgruppen var delt i et flertall og et mindretall, og at departementet endte opp med å følge mindretallet. Det ser dessuten ut til at de fleste har akseptert at taushetsplikten heller ikke her skal gjelde i forhold til parten. Dersom høringsinstansene likevel mener at det er områder hvor det er berettiget med en mer vidtgående taushetsplikt i forhold til forvaltningens kilder, ber vi om å få det opplyst. Av høringsinstansene er det bare Kommunal- og arbeidsdepartementet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund som har uttalt seg om spørsmålet. Uttalelsene gjelder arbeidsmiljølovens § 81 og vil bli referert nedenfor i punkt 8.4.2. Forøvrig antar departementet at man må kunne bygge på de synspunktene som er gjort gjeldende i høringsnotatet. Høringsnotatet refererte her utkastet til ny straffeprosesslov, hvor spørsmålet om offentlige tjenestemenns vitneplikt ble ventet regulert. Straffeprosessloven er nå vedtatt som lov 22 mai 1981 nr 25. § 118 pm tjenestemenns vitneplikt er i samsvar med proposisjonsutkastet og lyder slik: Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning, kan retten ved kjennelse bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Før retten tar slik avgjørelse, skal den gi departementet anledning til å redegjøre for grunnene for sitt standpunkt. Denne redegjørelsen skal ikke meddeles partene. Reglene i § 117 annet ledd gjelder tilsvarende. Høringsnotatet uttalte om dette: « I forhold til gjeldende bestemmelser er det nye ved den foreslåtte § 118 for det første at retten kan overprøve forvaltningens avslag. Videre er også interessene til den som har krav på taushet kommet inn som et relevant moment ved vurderingen av om samtykke skal gis. En slik regel var foreslått av arbeidsgruppen til revisjon av reglene om taushetsplikt. Dessuten er, også etter forslag fra arbeidsgruppen, forbudet mot vitneprov, og dermed adgangen til å gjøre unntak, begrenset til tilfelle hvor det foreligger lovbestemt taushetsplikt. Med lovbestemt taushetsplikt menes tashetsplikt som er bestemt i lov eller i medhold av lov. Departementet presiserte i proposisjonen at instruksfestet taushetsplikt uten hjemmel i lov ikke kan anses som «lovbestemt» i forhold til utkastets § 118 selv om brudd på taushetsplikten kan straffes etter straffelovens § 121. Det samme gjelder den taushetsplikten som følger av straffeloven § 324 om brudd på tjenesteplikter. Dette vil si at taushetsplikt som i dag ikke er lovbestemt, må lovfestes uttrykkelig dersom man ønsker at den skal slå igjennom overfor vitneplikten. Dette kan f eks bli aktuelt for taushetsplikt som i dag følger av politiinstruksen og påtaleinstruksen når det gjelder vitneplikt for polititjenestemenn i straffesaker. Under høringsbehandlingen av arbeidsgruppens utredning kom det dessuten fram at Televerket, i motsetning til Postverket, ikke bygger sin taushetsplikt på noen lovbestemmelse. Televerket har uttalt: « På side 21 i høringsutkastet er det opplyst at proposisjonen om ny straffeprosesslov ( Ot.prp.nr.35 (1978-1979)) ventes å bli behandlet i Stortinget i løpet av 1981. I proposisjonen er det foreslått at forbudet mot vitneforklaring fra offentlige tjenestemenn uten samtykke fra departementet skal være begrenset til tilfelle hvor det foreligger lovbestemt taushetsplikt. Det er også forutsatt at tilsvarende endring bør innføres i tvistemålsloven etter at den nye straffeprosessloven er vedtatt. Taushetsplikt som i dag ikke er lovbestemt, må derfor lovfestes dersom man ønsker at den fortsatt skal slå igjennom overfor vitneplikten. Etter Norsk Telefonreglement og Norsk Telegrafreglement plikter alle tjenestemenn i Televerket å avgi løfte om å hemmeligholde for uvedkommende både hvem som har utvekslet telekorrespondanse og innholdet i korrespondansen. Bakgrunnen for denne taushetsplikten er først og fremst den allmenne interesse som knytter seg til at publikum skal kunne la Televerket formidle korrespondanse over telenettet uten frykt for at korrespondansen kommer til uvedkommendes kjennskap. Telekorrespondanse til og fra utlandet har for øvrig Norge forpliktet seg til å holde hemmelig ved tiltredelse av Den internasjonale fjernmeldingskonvensjon. Reglementet der taushetsplikten er forankret, baserer seg på Kongens alminnelige rett til å gi instrukser for forvaltningen slik at det ikke foreligger noen uttrykkelig lovhjemmel for taushetsplikten overfor telekorrespondanse. Slik straffeprosesslovens § 180.2 og tvistemålslovens § 204.2 i dag lyder, går imidlertid taushetsplikten foran vitneplikten. Dette vil altså bli forandret når den nye straffeprosessloven kommer. Vi går imidlertid ut fra at det, både av prinsipielle grunner og fordi det i høy grad vil skade tillitsforholdet mellom Televerket og dets kunder, ikke kan aksepteres at den taushetsplikt som arbeidstakerne i Televerket i dag har overfor telekorrespondanse, i fremtiden skal stå tilbake for den alminnelige vitneplikten. Det er også vanskelig å se at noen legislative grunner taler for at taushetsplikten overfor telekorrespondanse bør stå i noen svakere stilling vis-à-vis vitneplikten enn taushetsplikten overfor postforsendelser (som er lovfestet i postlovens § 8). Kommuneadvokaten i Oslo har tatt opp spørsmålet om hvilket departement som skal gi samtykke til å ta imot forklaring av kommunal tjenestemann og spørsmålet om delegasjon. Disse spørsmål antar departementet best bør avklares etter straffeprosesslovens ikrafttredelse. Departementet har forutsatt at tilsvarende bestemmelser bør innføres i tvistemålsloven. I den forbindelse har Regjeringsadvokaten tatt opp visse spørsmål i forbindelse med framleggelsesplikten for dokumenter. Han anfører bl a: fremleggelse av forvaltningens dokumenter, og da spesielt de som i forvaltningslovens forstand må anses som «interne». Situasjonen i dag er vitnepliktreglene gir svar på hvilke dokumenter som kan kreves framlagt i rettssak, jfr tvml. § 250. Ved endringen i vitnepliktreglene er det derfor selvfølgelig viktig at disse også vurderes i forhold til plikten til legge fram dokumenter. Allerede i forhold til gi eldende lovgivning reiser det seg det problem at taushetspliktregler og regler om framleggelsesplikt ikke er gjennomtenkt eksplisitt med henblikk på søksmålssituasjonen. Tvml. § 204 og § 250 har blitt til i en tid der det offentlige i liten utstrekning hadde saker for domstolene. I den senere tid har forholdet mellom den enkelte og forvaltningen vært undergitt stor oppmerksomhet, og det har vært betydelig lovgivningsaktivitet bl.a. når det gjelder spørsmålet om den enkeltes rett til å se forvaltningens dokumenter. I søksmålssituasjonen har derimot forholdet mellom det offentlige og den enkelte vært lite påaktet. Dette fremgår relativt tydelig av Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 13 som innførte regler om taushetsplikt. Det heter her: «Når det gjelder spørsmålet om taushetsplikt til vern av offentlige interesser, er det i høringsnotatet pekt på at siktemålet ikke må være å beskytte forvaltningen selv mot mulig ubehag og merarbeid f.eks. ved at forvaltningssaker blir brakt fram til offentlig debatt. De avveininger som i denne forbindelse har vært nødvendig å foreta, er kommet til uttrykk gjennom partsoffentlighets- og offentlighetsregelen i forvaltningsloven og offentlighetsloven. Disse lover inneholder selv de unntak som er ansett nødvendige for å beskytte offentlige interesser, og lovbestemmelser om taushetsplikt til vern for den enkeltes personlige forhold eller visse næringsopplysninger bør derfor ikke utformes eller tolkes slik at beskyttelse av forvaltningen blir det reelle hovedinnhold i bestemmelsene. Dette kan for så vidt være en treffende karakteristikk av avveiningen mellom forvaltningens egeninteresser og hensynet til den enkelte i forvaltningssaker. Men straks det foreligger rettssak, er adgangen for forvaltningen til å holde dokumenter tilbake betydelig snevrere og må utledes av annet regelverk enn forvaltningslov og offentlighetslov. Da er det avgjørende om det foreligger taushetsplikt i henhold til tvml. § 204 nr. 2, jfr. § 250. De taushetspliktsregler som foreligger er i stor utstrekning satt til vern for den enkelte, jfr. forvaltningslovens taushetspliktsregler. Bestemmelser til beskyttelse av forvaltningen selv er ikke særlig vanlige, og det er dessuten tilfeldig hvilken form disse er gitt i. Departementet antar for sin del at disse spørsmålene eventuelt bør tas opp i forbindelse med den planlagte revisjonen av tvistemålsloven. Foreløpig har departementet for øvrig ikke registrert noe utbredt behov for å stramme inn framleggelsesreglene på dette punkt. Man vil imidlertid komme tilbake til spørsmålet. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet bl a om dette spørsmålet: « I Ot.prp.nr.3 (1976-1977) tok man på s 45-46 opp spørsmålet om bestemmelser eller vedtak om at møter skal holdes for lukkede dører, også betyr at de som deltar i møtet, har taushetsplikt om det som blir lagt fram, sagt eller vedtatt der. Det ble nevnt at arbeidsgruppen i høringsnotatet hadde uttalt at en slik tolking generelt er lite naturlig. I en uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet som er sitert på s 45 går det likevel fram at man for de kommunale organers vedkommende har antatt at det er en sammenheng. Det går fram at kommunestyreloven ikke har noen bestemmelse om taushetsplikt, men etter lovens § 13 har kommunestyret en begrenset adgang til å holde sine møter for lukkede dører. I slike saker mener Kommunal- og arbeidsdepartementet det er adgang til å pålegge medlemmene taushetsplikt. Selv om kommunestyret ikke har gjort vedtak om taushetsplikt, vil et vedtak om lukkede dører i mange tilfelle måtte anses som et pålegg om taushetsplikt. Endelig har en antatt at kommunestyret ikke med hjemmel i kommuneloven har adgang til å pålegge taushetsplikt i saker som behandles for åpne dører. foreslåtte bestemmelser i forvaltningsloven om tashetsplikt kunne komme til anvendelse. Dersom kommunestyret har bestemt at det skal gjelde en begrenset taushetsplikt (eller dersom dette må sies å følge av vedtaket om å holde møtet for lukkede dører), vil andre lovers bestemmelser om taushetsplikt komme til anvendelse i den utstrekning taushetsplikt ikke følger direkte av kommunestyrets vedtak. Når det gjelder formannskapets og fylkesutvalgets møter, antar Kommunal- og arbeidsdepartementet at disse skal holdes for lukkede dører, og at dette innebærer forbud mot å referere fra møtene. Det nevnes at det er tvilsomt om også stemmegivningen omfattes av taushetsplikten men at formannskapets møtebok antas å være offentlig etter offentlighetsloven. Kommunal- og arbeidsdepartementet føyer til at det samme antas å gjelde utvalg opprettet i medhold av kommunestyrelovene og også særlovgivningen medmindre annet følger av vedkommende særlov. Dette må i tilfelle avgjøres av det departement loven hører under. Det går fram av det som er sitert fra høringsnotatet foran at Justisdepartementets prinsipielle holdning har vært at man ikke bør fastslå en ubetinget taushetsplikt som en automatisk følge av at en sak er behandlet for lukkede dører. Man ga dessuten uttrykk for tvil om det er behov for taushetsplikt ut over det som følger av forvaltningsloven. Om dette siste het det i høringsnotatet på s 25: « Etter Justisdepartementets oppfatning bør man være forsiktig med å fastslå en ubetinget taushetsplikt som en automatisk følge av at en sak er behandlet for lukkede dører. Det kan også være tvilsomt i hvilken grad det er behov for taushetsplikt ut over det som følger av forvaltningsloven. I alle saker som gjelder personlige forhold, som er et av eksemplene Kommunal- og arbeidsdepartementet har nevnt på saker som behandles for lukkede dører, vil det jo allikevel være taushetsplikt etter forvaltningslovens § 13 første ledd. Den taushetsplikt det er snakk om å pålegge i tillegg, blir altså til vern om annet enn private interesser, mao rent administrative hensyn, som hensynet til mest mulig fri meningsutveksling. Dette hensynet vil trolig ikke være til stede i alle tilfelle som behandles for lukkede dører, og taushetsplikten bør derfor ikke inntre automatisk, men inntre etter vedkommende kommunale organs vedtak i hver enkelt sak eventuelt for hvert enkelt møte. (Med mindre antallet lukkede møter nå er så lavt at den nødvendige begrensning ligger i selve møteformen.) Blant de høringsinstansene som har uttalt seg, har Statens informasjonstjeneste og fylkesmannen i Vestfold støttet Justisdepartementets linje. Fylkesmannen i Vestfold har anført: « Når det gjelder det som er nevnt under pkt. D lukkede møter i kollegiale organer, - spørsmålet om taushetsplikt på særlig side 24, vil fylkesmannen bemerke at antydningen fra Kommunaldepartementet om at til og med stemmegivningen i et formannsskapsmøte kan være unntatt fra offentlighet i tilfelle bør avklares i kommuneloven. Fylkesmannen er av den oppfatning at i et representativt demokrati hvor valget er basert på tillit til de personene som representerer de enkelte grupper, bør de valgte ikke ha anledning til å skjule sin stemmegivning. Dette gjelder særlig de sakene som ikke kommer til kommunestyret. Etterhvert som det blir mer og mer vanlig i de større kommuner å delegere mer og mer til formannskapet vil en slik praktisering føre til svært støtende resultater og som er lite i pakt med de demokratiske tradisjoner i vårt land. Fylkesmannen i Hordaland har uttalt at spørsmålet ikke bør reguleres uten etter en nærmere vurdering og etter å ha vært forelagt særskilt for kommunene. Kommuneadvokaten i Oslo har uttalt at det er behov for nærmere regler på området, og at spørsmålet bør avklares i loven. Sosialdepartementet og Helsedirektoratet har uttalt seg om spørsmålet for helserådenes vedkommende. Helsedirektoratet uttaler at man har anvendt kommunelovens regler analogisk, og at man har ansett behandling for lukkede dører som et pålegg om taushetsplikt. Etter direktoratets mening bør de nye bestemmelsene i offentlighetsloven som vedrører innstillinger fra helserådet, ikke få noen betydning for denne praksisen. Sosialdepartementets uttalelse går ut på det samme. Kommunaldepartementets uttalelse viser for det første til det som er referert i høringsnotatet. Departementet gir videre uttrykk for at et vedtak om å holde lukket møte alltid i det minste bør gi adgang til å pålegge taushetsplikt. Det heter videre: « Om taushetsplikten skal inntre etter uttrykkelig vedtak om dette i hvert enkelt lukket møte, eller om det skal være såkalt «automatisk taushetsplikt», er mer et praktisk spørsmål. I departementets normalreglementer for kommunestyre og fylkesting er den sistnevnte løsningen valgt, ut fra det syn at behovet er til stede i et stort flertall av tilfellene. Kommunestyret/fylkestinget kan imidlertid vedta at det ikke skal være taushetsplikt. Det gjelder derfor ikke en ubetinget automatisk taushetsplikt. tilfelle enn i dag, men ordningen antas å ville bli vanskeligere og mer tungvint å praktisere. Alt tatt i betraktning mener departementet at i de tilfelle kommunestyre/fylkesting finner å måtte holde lukket møte, bør en eventuell lovregel fastslå at det også skal være forbud mot å referere fra forhandlingene med mindre noe annet blir vedtatt. Departementet viste videre til midlertidig lov 25 mars 1977 nr 25 hvor det er åpnet adgang til å vedta at formannskapet, generalplanutvalget, bygningsrådet, reguleringsrådet, fylkesutvalget, fylkesplanutvalget og regionplanrådet skal behandle visse saker for åpne dører. Loven gjaldt opprinnelig til 1 juli 1981 men er nå vedtatt forlenget til 1 juli 1989. Kommunaldepartementet vil samle erfaringer med loven og vil vurdere om også andre kommunale og fylkeskommunale organer bør kunne holde åpne møter. Spesielt nevnes at det fra flere hold er ytret ønske om å holde åpne møter for utvalg etter kommunestyrelovens § 25, og etter fylkeskommuneloven § 27. Det heter videre i Kommunaldepartementets uttalelse: « En eventuell utvidelse av adgangen til å holde møter for åpne dører vil selvsagt føre til at det blir færre saker medlemmene får taushetsplikt om. I de saker som fremdeles blir å behandle for lukkede dører, mener departementet at det er grunn til å holde på forbudet mot å referere fra forhandlingene i møtet. I Ot.prp. nr. 6 for 1976-77 er gjengitt en del uttalelser som ble innhentet til forslaget fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen om åpne dører i de nevnte organer. Langt de fleste kommuner og fylkeskommuner viste seg å være negative til forslagene. Vi viser til disse uttalelsene, men vil framheve det sterkeste argumentet mot ordningen: På sentralt folkevalgt hold i kommunen (formannskapet) er det behov for et forum hvor medlemmene fritt og fortrolig kan gi og motta orienteringer og synspunkter. På denne måten kan en arbeide seg fram til hensiktsmessige løsninger uten partipolitiske og andre hensyn som en må pålegge seg i offentlig møte. Argumentet er også relevant for så vidt gjelder spørsmålet om taushetsplikt i de møter som fortsatt skal være lukket. Det ville være lite praktisk å måtte vedta taushetsplikt for hvert enkelt møte. Etter straffeloven § 121 straffes den som krenker taushetsplikt pålagt i henhold til «lovbestemmelse eller gyldig instruks». Spørsmålet om instruksfestet taushetsplikt i det hele skal være straffebelagt, ble grundig drøftet i Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 41-43, jf også høringsnotatet s 28-32. Ønsker man at en eventuell taushetsplikt som følge av at det holdes lukkede møter, skal kunne belegges med straff, må det i tilfelle være hjemmel enten i lov eller gyldig instruks. Det er på det rene at det i dag ikke finnes slik lovhjemmel. Derimot vil det i en del tilfelle, finnes instrukser som pålegger slik taushetsplikt jf Kommunaldepartementets normalreglement for kommunestyre og fylkesting. For at instruksen skal være gyldig i straffelovens forstand, forutsettes likevel at det foreligger en uttrykkelig instruksbestemmelse om akkurat dette, og at den er gjort kjent for den det gjelder. Departementet vil for sin del ikke tilrå en generell lovbestemmelse om taushetsplikt som følge av at møter er holdt for lukkede dører. En slik bestemmelse ville, medmindre man gikk meget langt i presiseringen, i tilfelle innebære at alt som foregikk på møtet i ble gjenstand for en straffesanksjonert taushetsplikt. Dette er åpenbart å gå for langt og ville i praksis føre til helt urimelige resultater. For det første ville det bety en vesentlig uthuling av offentlighetsprinsippet om man ikke heller kunne referere fra dokumenter som er offentlige etter offentlighetsloven. For det annet vil det være en rekke opplysninger fra slike møter som det er både kurant og ønskelig å gi, f eks om hovedinnholdet i debatten og om avstemningsresultatet. Poenget er at det i hvert enkelt tilfelle blir en avveining av om det anses riktig å gi opplysninger og kommentarer. Departementet vil for sin del heller ikke tilrå at det blir generelle instrukser om taushetsplikt på dette området. Slike instrukser vil kunne bli gjenstand for de samme presisjonsproblemer som en eventuell lovbestemmelse, og vil dessuten også være straffesanksjonert med de urimelige resultater dette kan føre til. Selv om det kan være riktig som Kommunaldepartementet hevder at det er upraktisk å måtte vedta taushetsplikt i hvert enkelt tilfelle, bør hvert enkelt organ forsøke å finne fram til hvilke typer opplysninger man ønsker å beskytte. (F eks at det skal være adgang til å opplyse avstemningsresultatet, men ikke hva hver enkelt representant har sagt eller stemt osv.) Både Kommunaldepartementet, Helsedirektoratet og Sosialdepartementet har særlig tatt opp spørsmålet om adgang til å referere dokumenter som er offentlige etter offentlighetsloven. I Kommunaldepartementets uttalelse heter det om dette: « Kommunaldepartementet har gått inn for de foreslåtte endringer i offentlighetsloven om offentlige innstillinger fra kommunale og fylkeskommunale utvalg, og offentlige innstillinger fra et utvalgs sekretariat/etatsjef til utvalget. Vi mener imidlertid at det ikke uten videre følger av dette at det skal være adgang til å referere fra forhandlingen i møtet. Resultatet av forhandlingene, f.eks. innstillingen til formannskapet, vil likevel være offentlig. Offentlighetsloven er nå endret ved lov 11. juni 1982 nr 47. Slik § 5 tredje ledd nå lyder, er det en rekke innstillinger til kommunale utvalg som ikke lenger omfattes av unntaket for interne dokumenter. Det samme gjelder innstillinger fra en rekke kommunale utvalg til kommunestyre, formannskap, fylkesting eller fylkesutvalg. I tillegg er det bestemt i § 2 annet ledd at møtekart til formannskap og fylkesutvalg skal være offentlig på linje med den offentlige journal. I samsvar med det som er sagt foran, vil det ikke uten særskilt lovhjemmel kunne pålegges taushetsplikt om innholdet i disse dokumentene. Derimot er det riktig som Kommunaldepartementet anfører at de nye bestemmelsene ikke uten videre medfører adgang til å referere forhandlingene fra møtet, dersom det foreligger gyldig instruks om taushetsplikt. Når det gjelder Helsedirektoratet og Sosialdepartementets anførsler, refererer disse seg til forhandlinger i Helserådet. Sosialdepartementet anfører at man har brukt kommunelovens bestemmelser analogisk for helserådets saksbehandling, og at man derfor har sett et vedtak om behandling for lukkede dører som et ubetinget pålegg om taushetsplikt. Det vil gå fram av det som er sagt foran at dette ikke er en korrekt tolking av kommunestyreloven. Derimot må det enkelte helseråd, eventuelt Sosialdepartementet som overordnet myndighet, kunne vedta instruks om taushetsplikt. Justisdepartementet vil for sin del anta at de sakene som blir behandlet for lukkede dører, stort sett vil gjelde opplysninger om personlige forhold som er gjenstand for taushetsplikt etter forvaltningslovens § 3 første ledd, slik at behovet for taushetsplikt ut over dette ikke skulle være så stort i praksis. I høringsnotatet s 26-28 tok departementet opp visse spørsmål i forbindelse med plikten til å forelegge saker for Rådet for taushetsplikt og forskning. Dette er nå fulgt opp ved kongelig resolusjon 4 juni 1982. Det er her bestemt at også saker hvor departementet er innstilt på å avslå en forskers søknad om tilgang om opplysninger skal forelegges for rådet. Samtidig er det bestemt at departementet selv kan avgjøre saken uten å forelegge den for rådet, d rsom det finner det klart at søknaden bør innvilges eller avslås. Ved denne endringen er det forutsatt at departementene selv i større grad enn før er oppmerksom på nødvendigheten av å stille vilkår til søknaden, og å gjøre forskeren kjent med sin taushetsplikt etter loven. Departementet har etter dette hatt et møte med representanter for Rådet for taushetsplikt og forskning, Datatilsynet, Norges Almenvitenskapelige forskningsråd og Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste om den nærmere behandling av sakene og behovet for bedre informasjon om reglene. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet følgende om dette: « Etter forvaltningslovens § 13c annet punktum bortfaller taushetsplikten etter 60 år, når ikke annet er bestemt i medhold av foregående punktum. Slik myndighet er ved kongelig resolusjom 16 desember 1977 delegert til Justisdepartementet (resolusjonens del II nr 1). I samme resolusjons del VI er bestemt at taushetsplikt for personlige opplysninger i barnevernsaker faller bort etter 80 år. I tillegg har Justisdepartementet 8 januar 1980 bestemt at taushetsplikten i adopsjonssaker faller bort etter 100 år. Hvis fagdepartementene har forslag til forlenget taushetsplikt på andre områder, eventuelt til regler om oppbevaring og tilintetgjøring av dokumenter slik det er hjemmel til i § 13c tredje ledds første punktum, kan det tas opp i forbindelse med denne høringen. Det er kommet inn en del forslag til slike regler. Således har Kirke- og undervisningsdepartementet gått inn for at taushetsplikten i skoleverket bør gjelde i 80 år. Statistisk Sentralbyrå mener at persondata innsamlet til statistiske formål bør være vernet i minst 90 år. Om dette siste vises for øvrig til punkt 8.12.6. nedenfor hvor dette er drøftet mer spesifikt i forhold til lov om tilveiebringelse av oppgaver til den offisielle statistikk. Fengselsstyret går inn for at opplysninger om innsatte i fengslene bør vernes i minst 100 år. Ellers har Riksarkivaren gjort oppmerksom på at forvaltningsloven § 13c og den kongelige resolusjonen 16 desember 1977 også gir hjemmel til å fastsette en kortere taushetsplikt. Det heter i Riksarkivarens uttalelse: « Riksarkivaren skal i sakens anledning uttale: I høringsnotatet er på s. 5 sagt at forslaget om forlenget taushetsplikt - eventuelt om regler om tilintetgjøring av dokumenter - naturlig vil kunne tas opp av enkelte departementer i forbindelse med nærværende saks behandling. Her kunne det innvendes at den myndighet Justisdepartementet fikk ved kgl. res. 16. gjelder ikke bare forlengelse, men også forkortelse av denne fristen. Prinsipielt bør fagdepartementene derfor ha adgang til å foreslå en kortere frist. I ovennevnte resolusjons del VI fikk Riksarkivaren fullmakt til å forlenge taushetsplikten for opplysninger i saker som oppbevares i Arkivverket, når hensynet til personvern tilsier det. I de fleste tilfeller der samtlige saksdokumenter allerede er avlevert fra vedkommende forvaltningsorgan til Arkivverket, vil det m.a.o. være tilstrekkelig å utvirke en bestemmelse fra Riksarkivarens side når formålet er å forlenge taushetsplikten for slike opplysninger ut over 60 år. Det ville være hensiktsmessig om denne mulighet ble bedre kjent innen statsforvaltningen. Riksarkivaren vil på sin side med jevne mellomrom innhente eventuelle forslag fra statsarkivene om slik forlengelse. Hans forslag overfor Justisdepartementet om forlenget taushetsplikt vil derfor normalt begrenses til de tilfeller der en må anta at dokumenter i saken fortsatt finnes i forvaltningsorganene. For øyeblikket foreligger ingen slike forslag. Datatilsynet har uttalt: « På side 5 nederst i høringsnotatet anmodes fagdepartementene om å ta opp eventuelle forslag til regler om oppbevaring og tilintetgjøring av dokumenter, slik dette er hjemlet i § 13c tredje ledd i forvaltningsloven. Datatilsynet vil peke på at det allerede er gitt instruks for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av bestemte grunner, i den såkalte «beskyttelsesinstruksen» fastsatt ved kgl. res. av 17. mars 1972. Videre vil vi peke på at også Datatilsynet når det gis konsesjon for opprettelse av et personregister skal fastsette nærmere regler av lignende type (jfr. personregisterloven § 11). Datatilsynet vil advare mot at det på dette området blir gitt flere forskjellige regelsett av generell art. Dersom det skal gis regler etter forvaltningslovens § 13c tredje ledd, bør slike regler samordnes med beskyttelsesinstruksen, og med de krav Datatilsynet vil stille for oppbevaring av slike opplysninger. Før slike regler eventuelt fastsettes, vil Datatilsynet gjerne ha reglene til uttalelse. Justisdepartementet vil ved en senere anledning komme nærmere tilbake til eventuelle nye regler om opphør av taushetsplikt. De uttalelsene som er nevnt her vil da bli tatt i betraktning. Departementet vil dessuten være spesielt oppmerksom på de problemstillingene som er nevnt i Datatilsynets uttalelse. Høringsnotatet gikk ikke uttrykkelig inn på spørsmålet om straff for overtredelse av taushetsplikt. Det gikk imidlertid fram at straffelovens § 121 ble endret i forbindelse med de nye bestemmelsene i forvaltningsloven om taushetsplikt. Den rammer nå den som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks krenker taushetsplikt som følger av tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ. Bestemmelsen krever forsett eller grov uaktsomhet og strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. I forhold til den oppryddingen som skal skje i denne proposisjonen reiser bestemmelsen to spørsmål: For det første bør alle unødige henvisninger til straffelovens § 121 fjernes rundt i særlovgivningen. Ofte er det bestemt at overtredelser kan straffes etter bestemmelsen selv om vedkommende ikke er offentlig tjenestemann. Ettersom bestemmelsen nå rammer enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et offentlig organ, er dette i mange tilfeller overflødig. I de tilfellene hvor man tar sikte på å innføre taushetsplikt også for ansatte i private institusjoner o l, må man imidlertid sørge for å ha slik henvisning. Det andre spørsmålet knytter seg til de særlovene som har egne straffebestemmelser for overtredelse av taushetsplikt, enten spesifikt for taushetsplikten, eller generelt for overtredelse av loven. Der selve taushetspliktbestemmelsen oppheves, går Justisdepartementet inn for at også straffebestemmelsen går ut. Son nevnt i punkt 4.1. foran, er det ikke gitt at forvaltningslovens supplerende bestemmelser bør innføres som unntak fra taushetsplikten på alle områder. I høringsnotatet gikk Justisdepartementet inn på de enkelte unntaksbestemmelsene med oppfordring til fagdepartementene om å vurdere om de vil passe eller om det bør vedtas særlig at de ikke skal gjelde helt eller delvis på enkelte områder. Fagdepartementenes uttalelser vil vesentlig bli referert og kommentert nedenfor i ka; 7 og 8 om de enkelte særbestemmelsene. I kapitlet her skal departementet gå inn på en del mer generelle spørsmål i tilknytning til de enkelte unntaksbestemmelsene. I forvaltningsloven § 13 annet ledd er det bestemt at taushetsplikten for personlige forhold ikke omfatter opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, medmindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Tilføyelsen «eller andre forhold» kom inn ved endringen i forvaltningsloven ved lov 11 juni 1982 nr 47 og har sammenheng med at opplysninger som ikke er gjenstand for taushetsplikt, etter endringen uten videre er offentlige etter offentlighetsloven. Man ønsket derfor en noe mer vidtgående reservasjon for de tilfellene hvor det vil være urimelig at også slike «nøytrale» personopplysninger blir kjent. I høringsnotatet nevnte Justisdepartementet at det må vurderes om det kan være behov for en mer vidtgående taushetsplikt på enkelte områder, slik at den også omfatter en eller flere av de nøytrale personopplysninger. Departementet tok også opp om det er behov for å bruke forskriftsadgangen etter § 13 annet ledd til å gi nærmere regler om hvilke opplysninger som skal skal regnes som personlige m v. Av de høringsinstansene som har uttalt seg, har Rikstrygdeverket, fylkesmannen i Oslo og Akershus og fylkesmannen i Rogaland gått inn for en mer omfattende taushetsplikt for sine områder. Uttalelsene er omtalt foran i punkt 5.3. i forbindelse med avgrensningen av taushetsplikten. Sosialdepartementet har tatt opp spørsmålet om man bør gjøre unntak for § 3 annet ledd så langt gjelder taushetsplikten etter disse lovene. Begrunnelsen har vært at det på disse områdene er behov for et mer omfattende vern, for å sikre at disse organenes tillitsforhold til klientene ikke blir svekket. Det har særlig vært pekt på at i disse sakene kan klientens adresse være en følsom opplysning som bør skjermes, fordi tillitsforholdet til sosialetaten kan bli skadelidende om den blir kilde til adresseopplysninger om sine klienter. Dette gjelder selv om adressen ikke i seg selv er en følsom opplysning. Også dette kan imidlertid være tilfelle, f eks fordi klienten av forskjellige grunner ønsker å holde sitt oppholdssted skjult. Spørsmålet er særlig aktuelt der det er spørsmål om å gi opplysninger om en persons adresse til politiet. Etter forvaltningsloven § 13b nr 5 gjelder det ikke taushetsplikt overfor andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse med organet. Har politiet først kjennskap til at en ettersøkt person er klient på sosialkontoret, noe de oftest vil kjenne til eller i det minste regne med, vil de dermed enkelt kunne finne fram til vedkommende på grunn av § 13 annet ledd. Reservasjonen for røping av klientforhold vil jo ikke ha noen selvstendig betydning i denne sammenhengen. Særlig aktuell blir denne problemstillingen når den nye § 230 i straffeprosessloven trer i kraft. Ifølge denne bestemmelsen får offentlige tjenestemenn opplysningsplikt til politiet om alle forhold de ikke har direkte taushetsplikt om. Bestemmelsen står i kap 18 om etterforskningen. Det heter i Sosialdepartementets uttalelse: « Vi har gått ut fra at vi ved praktisering av forvaltningsloven § 13, hadde tilfredsstillende hjemmel i § 13 annet ledd til å holde slike opplysninger tilbake når de røper et klientforhold. Vi er imidlertid klar over at det kan ligge konflikt i dette dersom et annet forvaltningsorgan eller politiet vet at vedkommende er klient og sosialkontoret eller institusjonen likevel ikke ønsker å gi dem opplysninger om bopel eller arbeidssted. Konflikter oppstår særlig i forhold til politiet. opplysninger om en klients bopel, dersom politiet fra før har kjennskap til klientforholdet. Dette vil de svært ofte ha. Dette er meget betenkelig fordi det er ønskelig at også de som er ettersøkt av politiet skal kunne oppsøke sosialkontoret uten å risikere at deres oppholdssted derved kan bli røpet. Vi forstår politiets ønske om assistanse under etterforskningen, men ser også det betenkelige i at disse klienter blir redde for å oppsøke sosialkontoret. Ikke bare ut fra klientens interesse, men også ut fra samfunnets ønske om at de må kunne få økonomisk eller annen hjelp dersom de ikke skal tvinges til nye straffbare handlinger. Da vi helst vil at alle taushetspliktsbestemmelser skal være å finne i lov, har vi ikke foreslått å åpne mulighet for å gi forskrifter som glør unntak fra forvaltningslovens regler. Vi foreslår derfor en tilføyelse i sosialomsorgslovens § 19, i barnevernloven i ny § 4A og i edruskapsloven i ny § 2a. Se avsnitt 4, 3 og 4.4 samt avsnitt 9. Vi ber vurdert om de foreslåtte formuleringer dekker sosialforvaltningens behov for å kunne nekte å gi opplysninger. Sosialdepartementet og Justisdepartementet er etter dette blitt enige om at det bør gjøres en reservasjon for § 13 annet ledd i forhold til sosiallovgivningen. Utvidelse av taushetsplikten bør imidlertid ikke være helt generell. Selv om de opplysningene som er nevnt i § 13 annet ledd, stort sett bør kunne skaffes andre steder enn hos sosialmyndighetene, er det likevel uheldig med et helt absolutt forbud mot å gi slike opplysninger. Dette gjelder spesielt opplysning om klientens oppholdssted. Dette er en opplysning som ofte er av vital betydning for enkeltpersoner eller offentlige myndigheter som har behov for å komme i kontakt med klienten. Slik kontakt kan også være i klientens egen interesse, eller i det minste ønskelig ut fra hans forhold til omgivelsene. Ofte er sosialkontoret den eneste som kan gi opplysningen, og det virker urimelig at dette skal være avskåret uten mulighet for individuell vurdering av situasjonen. Departementet er derfor, i samråd med Sosialdepartementet, kommet til at opplysning om en klients oppholdssted må kunne gis når det er klart at dette ikke vil skade tilliten til organet eller institusjonen. I forvaltningsloven § 13 annet ledd annet punktum er det hjemmel for Kongen til p gi nærmere forskrifter om hvilken opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i første punktum og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger. Ved kongelig resolusjon 16 desember 1977 del II nr 1 er myndigheten til å gi slike forskrifter delegert til Justisdepartementet. I høringsnotatet sa departementet at man foreløpig hadde vurdert situasjonen slik at det ikke har vært behov for forskrifter av denne typen. Man ba imidlertid om høringsinstansenes syn på spørsmålet. Av dem som har uttalt seg, har Landbruksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Helsedirektoratet og Sosialdepartementet gitt uttrykk for at de ikke i øyeblikket ser noe behov for nærmere forskrifter av denne typen. Kirke- og undervisningsdepartementet, Industridepartementet, Husbanken, Postdirektoratet, fylkesmannen i Rogaland og fylkesmannen i Hordaland mener det er behov for forskrifter. Begrunnelsen er noe forskjellig. Industridepartementet og Postdirektoratet mener behovet særlig er til stede i ansettelsessaker, jf de nye forskriftene 21 november 1980 om partsoffentlighet i tilsettingssaker. Datatilsynet har gjort oppmerksom på at de i tilfelle gjerne vil ha seg forelagt utkast til forskrifter. Justisdepartementet er enig i at de nye forskriftene om partsoffentlighet i tilsettingssaker har aktualisert et behov for nærmere forskrifter om hva som skal reknes som personlige opplysninger. Bortsett fra dette er det imidlertid tvilsomt om behovet for en avklaring er sterkt nok til at det bør gis forskrifter. Det vil under enhver omstendighet være meget vanskelig å gi en helt presis opplisting av hvilke opplysninger som skal være personlige etter § 13 annet ledd første punktum. For øvrig har departementet merket seg at de ønskene som er kommet til uttrykk, bare har knyttet seg til spørsmålet om hvilke opplysninger som skal regnes som personlige. Derimot er det ikke blitt etterlyst nærmere regler om hvilke organer som skal kunne gi slike opplysninger m v. Departementet vil ha spørsmålet under observasjon og vil eventuelt komme nærmere tilbake til det. § 13a nr 1 slår fast at taushetsplikten ikke gjelder ved samtykke fra den som har krav på taushet. I høringsnotatet nevnte Justisdepartementet et eksempel fra sitt eget sakområde hvor denne bestemmelse ikke bør gjelde, nemlig taushetsplikten etter strafferegistreringsloven. Begrunnelsen var at det strenge vernet etter loven i så fall kunne bli illusorisk ved at en arbeidsgiver satte som vilkår for søkere til ledige stillinger at det ble gitt registeropplysninger om vedkommende. Det vises til punkt 8.8.1. nedenfor. Kommuneadvokaten i Oslo har tatt opp et tilsvarende problem i forbindelse med at arbeidstakere i Oslo kommune måtte underskrive en egenerklæring om at arbeidsgiveren kunne innhente alle opplysninger hos bedriftslegen, ved private legekontorer, på sykehus eller trygdekontor. Sosialdepartementet har tatt opp spørsmål om bestemmelsen bør gjelde fullt ut i barnevernsaker, jf nedenfor i punkt 8.13.8.5. Det bestemmes her at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f eks når de er alminnelig tilgjengelig andre steder. Dette er et skjønnsmessig og forholdsvis omfattende unntak fra taushetsplikten, og det kan reises spørsmål om det passer i alle tilfelle. I høringsnotatet nevnte departementet at Rikstrygdeverket hadde gitt uttrykk for betenkeligheter ved at følsomme opplysninger skulle kunne røpes selv om de var blitt alminnelig kjent andre steder. Departementet bemerket: « Justisdepartementet bemerket til dette at reservasjonen for røping av klientforhold i § 13 annet ledd ikke er ment å kunne settes til side ved den foreslåtte bestemmelsen i § 13a nr 3, og at dette langt på vei ville imøtekomme Rikstrygdeverkets betenkeligheter. Man pekte videre på muligheten for å regulere trygdemyndighetenes opplysningsadgang gjennom forskrifter etter § 13 annet ledd annet punktum. Medmindre Sosialdepartementet kommer med forslag om annet, vil derfor § 3a nr 3 bli gjort gjeldende for trygdens organer og lov om folketrygd § 18-4 bli opphevd, jf nærmere nedenfor under III. Helsedirektoratet har for øvrig gitt uttrykk for at de ikke har innvendinger mot at folketrygdlovens § 18-4 blir opphevet, jf nedenfor i punkt 8.13.12. Norges Rederforbund har uttalt: « I notatet etterlyser Departementet også synspunkter på regelen i forvaltningsloven § 13 nr. 3 der det fastsettes at taushetsplikt ikke skal medføre at opplysninger nektes når ingen berettigede interesser tilsier at de holdes hemmelige, f.eks. når de er alminnelig tilgjengelige andre steder. Vi vil i denne sammenheng påpeke at dagens kopieringsteknikk har medført at registre o.l. kan ha videre informasjoner enn påkrevet fordi det av lettvinthetshensyn tas kopier i stedet for å lage utskrifter. Departementet antar for sin del at man bør være oppmerksom på det problemet Norges Rederforbund her tar opp. Det at man for lettvinthets skyld lagrer flere opplysninger enn strengt nødvendig for saken, bør ikke i seg selv føre til at opplysningene mister sitt vern. Den type spredning § 13a nr 3 tar sikte på er den ordinære saksbehandling hos andre forvaltningsorganer og ikke at andre organer mer tilfeldig og unødig sitter inne med opplysningene. Med denne presisering antar departementet at verken høringsrunden eller alminnelige erfaringer har vist noe behov for omfattende unntak fra § 13a nr 3. I høringsnotatet het det om dette på s 15 ff: « § 13b nr 5 regulerer adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer. Bestemmelsen gir adgang til å gi slik opplysning om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag (vår understrekning). Bestemmelsen er blitt kritisert både for å gå for kort og for langt når det gjelder å åpne adgang til samarbeid med andre forvaltningsorganer, og det er kommet forslag om tilpassing i særlovgivningen i begge retninger. Bakgrunnen for bestemmelsen går fram av Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 30-36 (punkt 3.3.6.). Det heter bl a på s 33-34: For det annet foreslår man i § 13b nr. 5 en uttrykkelig bestemmelse om at et organ kan gi andre forvaltningsorganer slike opplysninger som det er naturlig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver. Dette medfører bl.a. at avgiverorganets interesse i å gi opplysninger ikke behøver å være knyttet til den enkelte konkrete sak. F.eks. kan det være behov for mer generelt oppfølgingsarbeid overfor den enkelte klient. Videre kan det være nødvendig å underette andre myndigheter om forhold som generelt er i strid med de forutsetninger som er satt opp for avgiverorganets virksomhet, f.eks. det økonomiske grunnlag for virksomheten. For det tredje mener Justisdepartementet det ikke er tilstrekkelig grunn til å opprettholde taushetsplikten overfor andre offentlige myndigheter når det bare er tale om å verne vedkommende mot at selve klientforholdet blir kjent (jfr. § 13 annet ledd første punktum). Selv om klientforholdet kan være av følsom og dermed personlig karakter, er ikke beskyttelsesbehovet særlig stort i forhold til andre offentlige organer som selv har taushetsplikt. Videre er det tungtveiende praktiske hensyn som taler for at opplysninger som ikke i seg selv er personlige, kan gis til offentlige organer selv om klientforholdet dermed blir røpet. Man har tatt inn en bestemmelse om dette i § 13b nr. 5. Av tilsvarende grunner bør det være adgang til å gi andre organer opplysning om det vedtak som er truffet, og man foreslår også (samme sted) en uttrykkelig bestemmelse om dette. (Denne sistnevnte bestemmelsen vil også gjelde overfor næringsopplysninger, men medfører ikke noe problemer i forhold til det beskyttelsesbehov som er lagt til grunn for § 3 nr. 2.) Disse unntakene fra taushetsplikt medfører ikke noen opplysningsplikt for det organ som sitter inne med opplysningene. Dette organet - eller overordnet myndighet - står fritt i å vurdere om det vil benytte seg av unntaket fra taushetsplikten, og dermed gi opplysninger til andre organer. Høringsnotatet forutsetter at en eventuell opplysningsplikt må vurderes særskilt for det enkelte forvaltningsområde hvor det trenges opplysninger, og eventuelt tas inn i særlovgivningen. Justisdepartementet er enig i dette, som også gjelder for spørsmålet om opplysningsplikt overfor politiet og påtalemyndigheten. En eventuell opplysningsplikt må her i tilfelle vurderes i forbindelse med politiloven og den nye straffeprosessloven. Spørsmålet om opplysningsplikt blir behandlet nedenfor under i). Spørsmålet har også en side til reglene om tjenestemenns vitneplikt, som blir berørt nedenfor under e). Justisdepartementet skal ellers bemerke: Det vil trolig være en del etater og klientforhold hvor det er nødvendig med en mer vidtgående taushetsplikt overfor andre offentlige organer enn det som følger av § 13b nr 5. Som nevnt innledningsvis i sitatet fra proposisjonen vil begrensninger i taushetsplikten her kunne ha negativ betydning på organenes tillitsforhold til sine klienter, og dermed på deres muligheter til å løse sine oppgaver. Det siste alternativet i § 13b nr 5 («og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag») skulle i og for seg ikke volde så store problemer i denne sammenheng. Her ligger begrensningen i avgiverorganets oppgaver, selv om også disse av og til kan være uklare. Trolig vil det kunne ligge større vansker i adgangen til å gi opplysninger om personens forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet. Særlig for organer av rent hjelpeytende karakter som skal tjene som «fristed» for klienter, kan det være ødeleggende for tilliten om de skulle fortelle om denne kontakten til f eks politiet. Justisdepartementet har ikke forutsetninger for å vurdere dette spørsmålet nærmere nå men ber høringsinstansene, og særlig Sosialdepartementet, overveie saken. Som nevnt foran i punkt 6.2.1., er spørsmålet om opplysningsplikt nå regulert i den nye straffeprosessloven ( lov 22 mai 1981 nr 25) § 230 første ledd, som lyder: « Politiet kan la oppta forklaring av mistenkte, vitner og sakkyndige, men kan ikke pålegge noen å gi forklaring, Offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune, plikter likevel å gi forklaring om forhold de er blitt kjent med i sin stilling eller sitt verv, dersom dette kan skje uten å krenke taushetsplikt de har etter lov, forskrift eller instruks. Bestemmelsen står i kap 18 om etterforskning i lovens femte del om saksbehandlingens enkelte ledd. Den nye straffeprosessloven trer i kraft 1 januar 1986. Etter lovens ikrafttreden vil situasjonen være den at politiet i forbindelse med etterforskningen av en sak vil ha krav på å få vite alt det offentlige tjenestemenn ikke har taushetsplikt om. I forhold til forvaltningsloven § 13b nr 5 vil dette innebære at offentlige tjenestemenn får en ubetinget opplysningsplikt om en persons forbindelse med organet og om klientforholdet og dermed også om de såkalt nøytrale personopplysninger innbefattet klientens adresse som er regnet opp i § 13 annet ledd. Akkurat for dette spørsmålet vil man imidlertid foreslå en reservasjon på sosialforvaltningens område, jf foran i punkt 6.2. I forhold til det andre hovedalternativet i § 13b nr 5 («slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag») skal departementet bemerke: Det blir en skjønnsmessig avveining hvilke opplysninger som skal anses som nødvendige å gi i henhold til denne bestemmelsen i forhold til opplysningsplikten etter straffeprosessloven. I noen utstrekning vil dette kunne reguleres i instruks, eventuelt i et særlig rundskriv om taushetsplikten etter sosialomsorgsloven, barnevernloven og edruskapsloven. nødvendigheten som bør legges til grunn. Det vil i praksis si at opplysningsplikten på dette området vil få svært liten selvstendig betydning. Spørsmålet om sosiale etaters taushetsplikt i forhold til politiet har også vært vurdert av Politirolleutvalget i utredningen Politiets rolle i samfunnet. Delutredning I (NOU 1981:35). I avsnitt 6.3.3.1. på s 111 ff blir samarbeidet politi-, helse- og sosialvesen drøftet mer generelt. Om taushetsplikten heter det på s 115-116: « Politimannens taushetsplikt gjelder ikke når formidling av opplysninger kan bidra til å forebygge eller oppklare straffbare handlinger. (Se lov om strafferegistrering av 11. juni 1971, § 7, 2. ledd.) Det er hans eget skjønn som må bli retningsgivende for når dette er tilfelle. I praksis hersker det ingen tvil om at politifolk kan gi informasjon til sosialarbeidere om enkeltpersoners kriminelle belastning, hva de mistenkes for av nye forhold, hvem de står i ledtog med osv., når dette kan føre til riktige hjelpetiltak. Saken er mer problematisk når det gjelder informasjon den andre veien. Politifolk har kritisert sosialarbeiderne for å dekke seg bak taushetsplikten litt for ofte, med negative følger for samarbeidet. Vi har registrert at dette er en temmelig utbredt oppfatning innen politiet. Det har lenge vært uklart hvilken adgang en sosialarbeider har til å gi opplysninger til politiet uten derved å bryte sin taushetsplikt vis-à-vis klienten. Spørsmålet er meget komplisert, juridisk sett. Ved lov av 27. mai 1977 ble det innført regler i forvaltningsloven om taushetsplikt for alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Reglene trådte i kraft 1. januar 1978. Det er ennå ikke klart om de formelt skal gjelde for sosialarbeidere som fra før er underlagt en lovbestemt taushetsplikt. (Se bl.a. lov om sosialomsorg § 19.) De nye reglene går svært langt i å tillate at opplysninger gis til politiet. Persondata (fødselsdato, yrke, bopel, arbeidssted m.v.) omfattes ikke av taushetsplikten, med mindre de røper et klientforhold som må anses som personlig (§ 13). Hvis politiet allerede vet om klientforholdet, er der ingen ting å røpe. § 13b nr. 6 bestemmer: «Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Tolkningen vil for øvrig bli lettere hvis man spalter opp problemet. F.eks. vil man kunne finne tolkningsmomenter ved å stille følgende spørsmål: - Hva slags opplysninger dreier det seg om? - Hvordan er de fremkommet? - Vil de kunne føre til tvangsinngrep? Det synes klart at forholdet mellom politi og sosialvesen ikke kan være helt åpent. Politiet må ikke påregne at sosialarbeidere skal bidra til oppklaring av straffbare handlinger. Unntak kan kanskje gjelde større narkotikaforbrytelser, ran og andre grove forhold. Opplysninger til bruk for påtalemyndigheten og retten ved valget av strafferettslig reaksjon har tradisjonelt vært unntatt fra taushetsplikt. Se også utkastet til ny straffesakslov ( Ot. prp. nr. 35 for 1978-79) § 168. Slike opplysninger vil vanligvis øke sjansen for betinget reaksjon. Taushetsplikten bør ikke være til hinder for generell informasjon fra sosialarbeiderens side om problembelastete miljøer og de kriminelle aktiviteter som foregår her. Man kan lett tenke seg at det er til beste for sosialarbeidernes klienter dersom politiet kan komme disse aktivitetene til livs. Et typisk eksempel har man når en kriminell ledertype dominerer andre som er yngre og svakere. Det er ikke rimelig at taushetsplikten skal beskytte en slik tredjemann. Også ellers vil sosialarbeideren kunne komme opp i en konflikt mellom hensynet til flere mennesker, f.eks. en klient og hans pårørende. Dette er taushetspliktens dilemma. Det er på ingen måte selvsagt at taushet alltid er det riktige. Tolkningen må skje sentralt, og ikke overlates de enkelte medarbeidere på lokalplanet. De berørte departementer bør drøfte de erfaringer som hittil er gjort, og prøve å komme overens om utfyllende retningslinjer. Blant høringsinstansene har det vært noe delte meninger om spørsmålet. Fylkesmannen i Vestfold har uttalt: « Under pkt. c) unntak fra taushetsplikt s. 13 tar man i notatet opp spørsmålet om blant annet forholdet mellom politiet og forskjellige sosiale organer. Fylkesmannen vil her særlig vise til forholdet mellom barnevernsnemnda og politiet. Det er en kjent sak at det ofte er et anstrengt forhold mellom disse to etater fordi politiet ofte mener at sosialkontoret er altfor tilbakeholdne med å gi opplysninger om klienter. Dette praktiseres ofte slik at selv faktiske opplysninger som adresse og oppholdssted blir tilbakeholdt. Av hensyn til barnevernsnemndas forhold til klienten som bør være fortrolig dersom nemnda skal kunne virke som en hjelpeorgan. Men på den annen side synes det også innen politiet særlig i narkotikasaker å være en positiv tendens til også å hjelpe «klienten» ikke bare behandle vedkommende i forhold til straffeloven. Ofte kan f.eks. et godt forhold mellom politiet og barnevernsnemnda føre til samarbeide med hensyn til innleggelse på kursted osv. Fylkesmannen vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at barnevernslovens § 12 går adskillig lenger enn forvaltningslovens § 13b nr. 5. Det kan synes noe inkonsekvent at ikke det samme skal gjelde barnevernsnemnda i sitt forhold til andre organer. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har uttalt: «Opplysninger fra andre etater. I forbindelse med saker om separasjoner, skilsmisser, bidrag og navneendringer har vi nokså ofte problemer med å komme i kontakt med en av partene. Hvis folk har flyttet eller skiftet arbeidssted får vi ikke de nødvendige opplysninger fra trygdekontorene, til tross for at bopel og arbeidssted ikke regnes som personlig forhold ifølge forvaltningsloven § 13, og det heller ikke kan røpe et klientforhold at trygdekontoret sitter inne med slike opplysninger. Det burde gis de nødvendige bestemmelser i lov eller forskrift om at offentlige etater skal bistå hverandre med slike opplysninger som trenges for at vedkommende etat kan utføre sine arbeidsoppgaver tilfredsstillende. Fylkesmannen i Rogaland har uttalt: « Fylkesmannen mener at det ikke bør være noen generell adgang til utveksling av taushetspliktbelagte opplysninger mellom forskjellige forvaltningsorganer. Innen sosial- og helseforvaltningen vil det imidlertid ofte være i klientens interesse at det skjer et samarbeid mellom forskjellige etater, slik at de f.eks. ikke setter i gang tiltak som motvirker hverandre. I enkelte tilfelle kan likevel en utveksling av opplysninger av klienter oppfattes som en kontroll, og dermed ødelegge et nødvendig tillitsforhold mellom en ansatt og en klient. Noen fullstendig avveiing av de motstridende hensyn som gjør seg gjeldende kan vanskelig foretas i en generell lov som forvaltningsloven. I noen grad bør det være opp til organets skjønn å avgjøre om opplysninger som faller inn under § 13b nr. 5 bør gis videre. I visse tlfelle bør adgangen til å utveksle opplysninger helt avskjæres av hensyn til klienten. Dette gjelder f.eks. for de opplysninger en ansatt i uteseksjonen får ved å vanke i nokså harde ungdomsmiljøer. Det kan også være behov for retningslinjer for det skjønn som skal utøves av et forvaltningsorgan når det vurderes om opplysninger skal gis til et annet organ i medhold av § 13b nr. 3. Et inntrykk er at opplysninger lett gis uten at det skjer noen helhetlig vurdering. Særlig innen helse- og sosialforvaltningen hvor det er få jurister og hvor rettssikkerhetstankegangen er relativt ny kan rettesnor i form av forskrifter, eventuelt rundskriv være en hjelp i praktiseringen av reglene. Norsk forening for mental helse har uttalt: « Bestemmelsen i § 13b nr. 5 om at opplysninger kan gis i den utstrekning det er nødvendig «for å fremme avgiverorganets oppgaver», synes utilfredsstillende begrunnet. Det er helt åpenbart at det ikke bør åpnes noen generell adgang til utveksling av taushetspliktbelagte opplysninger mellom forskjellige offentlige organer. I visse tilfeller er det enkelt å se at avgiverorganets interesser tilsier at opplysninger gis. Dette er imidlertid først og fremst i forbindelse med en gjennomføring eller oppfølgning/kontroll av av giverorganets, dvs. institusjonens eget arbeid, eller hvor f.eks. avgiverorganets interesser tilsier at visse spørsmål utredes eller planlegges o.l. Alle disse formål er imidlertid ivaretatt ved andre bestemmelser i § 13b, jfr. pkt. 2 og 4. Særlig betenkelig synes denne bestemmelsen fordi institusjonenes oppgaver ikke har noen klar avgrensning «i lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag». I mange tilfelle vil det f.eks. kunne være rimelig å si at det ligger innenfor det psykiske helseverns alminnelige omsorgsfunksjon å ivareta en klients interesse gjennom samarbeid med andre offentlige myndigheter, f.eks. trygdeetat, sosialetat og endog politiet i visse tilfelle. Det er imidlertid åpenbart at en slik interesse ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra den generelle taushetsplikt. Uten samtykke fra Klienten selv, ville det være ødeleggende for fremtidig behandlingsmotivasjon om institusjonene får adgang til å gi opplysninger, selv om et slikt samarbeid i og for seg kunne tenkes å ligge innenfor den ytre ramme for institusjonenes omsorgsoppgaver. Som nevnt innledningsvis er endog avsløringen av klientforholdet tilstrekkelig til at det etableres en risiko for unødige belastninger for klientene. Det kan derfor ikke ses at § 13b nr. 5 har en rimelig plass innenfor det psykiske helsevern. I Sosialdepartementets uttalelse heter det: « Et hovedhensyn er at man i sosialsektoren har å gjøre med en gruppe klienter som er nødt til å gi tildels svært personlige opplysninger for å kunne få nødvendig hjelp. Opplysningene som gis vil de svært ofte ikke komme med dersom de vet at disse kan gis videre til andre instanser, f.eks. politiet. For å kunne gi nødvendig bistand må man ha den fornødne tillit mellom klientene og hjelpeapparatet. Et annet viktig hensyn har vært at deler av hjelpeapparatet arbeider innenfor miljøer med tildels sterkt kriminell belastning, bl.a. stoffmisbrukermiljøet. Uten taushetsplikt vil det være meget vanskelig å utføre sosialt arbeid i dette miljø. Av hensyn til deres sikkerhet er det også av betydning at de kan opprettholde taushet om informasjoner de mottar under sitt arbeid. Sosialdepartementet har derfor reist spørsmål om § 13b nr 5 bare skal gjelde der det vil være nødvendig å gi opplysningene for å fremme avgiverorganets egne oppgaver. Bestemmelsens første alternativ, om at opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet fritt kan gis andre myndigheter, ville dermed ikke gjelde. For sin egen del skal Justisdepartementet bemerke: Departementet er enig i at man bør søke å verne om klientenes tillitsforhold til det sosiale hjelpeapparatet, slik at det ikke unnlater å søke hjelp av frykt for at opplysninger skal komme videre til politiet eller evt andre kontrollerende organer. Dette er spesielt viktig for unge klientgrupper som ofte er marginale med hensyn til å gjøre bruk av hjelpeapparatet eller holde seg helt unna det offentlige. narkotikasaker, et klart behov for samarbeid mellom sosialapparatet og politiet, for å sikre at klienten får best mulig hjelp. Den fullstendig avvisende holdning til å gi opplysninger som politiet undertiden er blitt møtt med hos utekontakter og liknende institusjoner, har ikke alltid tjent klientenes sak. Det må tas i betraktning at det i visse situasjoner er ønskelig med et samarbeid, bl a for å få stoppet tilstrømningen av narkotiske stoffer og dermed bedre de narkomanes situasjon mer generelt. Departementet vil her slutte seg til de betraktninger som er gjort gjeldende av Politirolleutvalget i sitatet foran. Det som først og fremst bør unngås er at sosialetaten ved å gi ut slike opplysninger blir hovedkilde for politiets muligheter til å pågripe eller arrestere ettersøkte personer. I så fall er det nemlig stor fare for at tillitsforholdet vil bli svekket i den grad at klientene unnlater å søke sosialhjelp og dermed tyr til kriminalitet eller går helt under. I samråd med Sosialdepartementet er Justisdepartementet derfor kommet til at opplysninger etter § 13b nr 5 på sosialforvaltningens område som hovedregel bare bør gis når dette vil være nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver. Sosialdepartementet er innstilt på presisere overfor sosiale myndigheter og etater at et visst samarbeid med politiet ofte kan være nødvendig nettopp for å fremme deres oppgaver. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom sosialetatens og politiets virksomhet på dette området. I mange tilfelle vil det være nødvendig eller ønskelig for sosialetatens virksomhet at klienten gjør opp sitt forhold med strafferettsapparatet. Samtidig gjør politiet ofte en viktig sosialpolitisk innsats, ved siden av de tradisjonelle politioppgavene. I slike tilfelle bør ikke taushetsplikten hindre et samarbeid som fortoner seg nødvendig. Justisdepartementet vil for sin del prøve å påse at også politiet på sin side så langt som mulig medvirker i et samarbeid med sosialetaten. Så langt de rent forvaltningsmessige oppgaver gjelder, følger politiets taushetsplikt av forvaltningsloven § 13 ff på vanlig måte. For straffesaker er det nå utarbeidet særlige regler, jf kgl res 28 juni 1985 om ny påtaleinstruks. I tillegg vil Justisdepartementet, også i samråd med Sosialdepartementet, foreslå en mulighet for å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer selv om de ikke er avgiverorganets egen interesse, når helt spesielle grunner tilsier det. Man vil foreslå en mulighet til å gi slike opplysninger når dette er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. Det kan være helt spesielle situasjoner hvor det fortoner seg som nødvendig å beskytte utenforståendes liv eller helse, selv om disse personene ikke direkte er klienter hos avgiverorganet og dermed klart kan sies å inngå i organets egne oppgaver. Man tenker på tilfelle med nærliggende fare for drap eller alvorlig mishandling, og også på tilfelle hvor sosialetaten får kjennskap til uoppblandet eller urent stoff på narkotikamarkedet som kan ha katastrofale konsekvenser for misbrukere. Ordinær bruk/misbruk eller omsetning av narkotika vil imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å kunne uthule taushetsplikten. § 13b nr 6 regulerer adgangen til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet. Slik adgang foreligger enten når det er ønskelig av allmenne omsyn eller når forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Bakgrunnen for bestemmelsen går fram av Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 34-36. Det heter bl a på s 34: Også ellers må det antas at det generelt er en viss adgang for forvaltningsorganet til å anmelde straffbare handlinger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Man viser i denne forbindelse til den særskilte drøftelsen av spørsmålet i høringsnotatet under pkt. 3.6. I høringsnotatet foreslås en uttrykkelig bestemmelse i § 14 nr. 10 om at et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt kan anmelde straffbare handlinger til påtalemyndigheten når en slik anmeldelse finnes nødvendig ut fra de oppgaver organet har. Det forutsettes at typiske kontrollorganer skal ha rett til å anmelde overtredelser av den lovgivning organet skal sørge for blir respektert, mens avveiningen blir vanskeligere for organer som både har en kontrollerende og en tjenesteytende funksjon, f.eks. barnevernsnemndene, idet hensynet til klientene kan tilsi bruk av andre virkemidler. Det må imidlertid også her skje en vurdering av hva som er nødvendig ut fra organets oppgaver. Videre forutsettes at det alltid skal være adgang til å anmelde straffbare handlinger som er rettet mot vedkommende organ (bedrageri, falsk forklaring o.l.). Departementet uttalte i høringsnotatet: « Blant dem som mente lovutkastet var for snevert, var politimesteren i Oslo, som bl a pekte på at politiet i sitt arbeid er helt avhengig av opplysninger fra andre organer. Hvis slike nektes, star man ofte maktesløs både når det gjelder etterforsking av straffesaker og leting etter ettersøkte personer. Departementet ble imidlertid stående ved en bestemmelse som stort sett var i tråd med arbeidsgruppens formulering. Det som er tatt opp i uttalelsen fra politimesteren i Oslo gjelder for øvrig i like stor grad § 13b nr 5. Justisdepartementet antar at det er vanskelig å gå noe lenger når det gjelder unntak fra taushetsplikten på dette området. Derimot kan det nok på enkelte områder, på samme måte som når det gjelder nr 5, være behov for en mer absolutt taushetsplikt. Dette gjelder særlig alternativet «når det finnes ønskelig av allmenne omsyn » som gjelder uavhengig av hva som har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Dette kan nok gjøre situasjonen vanskelig for en del organer, også her ber vi høringsinstansene, og særlig Sosialdepartementet, om å overveie spørsmålet. Blant høringsinstansene har fylkesmannen i Rogaland uttalt: « På s. 18 i notatet tas forholdet mellom taushetsplikt og opplysningsrett opp. Fylkesmannen mener det er behov for unntak fra den generelle adgang til å gå til anmeldelse på grunnlag av taushetspliktbelagte opplysninger «når det finnes ønskelig av almenne hensyn». Innen store deler av det sosiale hjelpeapparat kan det være nødvendig med en mer absolutt taushetsplikt. A kombinere støtte- og kontrollfunksjoner vil som tidligere nevnt lett motvirke at klienten får et tillitsforhold til det sosiale hjelpeapparat. Etter fylkesmannens mening bør dette spørsmålet ses i sammenheng med bestemmelsen i fvl. § 13f, 2. ledd om forholdet mellom opplysningsplikt og lovbestemt taushetsplikt. I visse tilfelle kan det være behov for at vedkommende organ ikke bare har en rett, men også en plikt til å anmelde, evt. ta kontakt med vedkommende kontrollorgan. Dette gjelder f.eks. den kunnskap leger får om barne/kone mishandling. « Vi antar at påtalemyndigheten/politiet nå ikke har noen opplysningspliktbestemmelse som slår igjennom denne retten til å bevare tausheten om det en vet, bortsett fra de tilfelle hvor det gjelder grovere straffbare forhold som er spesielt nevnt i straffeloven. I vurderingen av hva som må regnes som «almene omsyn», har vi også tatt hensyn til klientens tillitsforhold til sosialforvaltningen. Vi finner at det ikke er i noens interesse at hjelpeapparatet mister klientens tillit. Vi ser ikke dette som en sektorinteresse på tvers av almene hensyn. Dersom vår veiledning i rundskrivet ikke kan baseres på en slik forståelse, må vi komme tilbake til dette spørsmålet. « Også bestemmelsen i § 13b nr. 6 om adgangen til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten når det finnes ønskelig av allmenne hensyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgave, er meget betenkelig. Etter gjeldende praksis anmeldes overhodet ikke objektivt straffbare forhold innenfor psykiatriske institusjoner med mindre det dreier seg om meget alvorlige forbrytelser. Dette er selvfølgelig. For det første kan det pekes på at klientene ofte ikke er strafferettslig ansvarlige. For det andre er det på det rene at det vil være helt ødeleggende for enhver behandlingsmotivasjon og derigjennom for institusjonens mulighet til å realisere sitt formål overfor klienten, om straffbare handlinger skulle bli anmeldt i større utstrekning. Innenfor institusjonene er det dels snakk om straffbare handlinger rettet mot andre klienter. Det bør ikke være adgang til å anmelde slike, med mindre det reier seg om forbrytelser av alvorligste art (drap, grovere former for legemsbeskadigelse). Som utgangspunkt bør det dessuten være grunn til å regne med at vedkommende klient er strafferettslig ansvarlig. Forøvrig må de psykiatriske institusjoner på egen hånd løse de sikkerhetsproblemer som oppstår og selv avgjøre omfanget av de forholdsregler som må tas. Anmeldelse kan ikke brukes for å løse problemer som det er forutsetningen at institusjonen selv skal hanskes med. Man kan m.a.o. ikke benytte en anmeldelse for å få overført et vanskelig psykiatrisk kasus til fengselsvesenet ved å gå til anmeldelse med anbefaling om at det reises sikringssak e.l. I forarbeidene til § 13b nr. 6 fremgår det at det alltid skal være adgang til å anmelde handlinger som er rettet mot vedkommende organ selv. Dette er fullstendig uholdbart forsåvidt angår institusjoner innenfor det psykiske helsevern idet det motsetningsforhold som ofte foreligger mellom institusjon og pasient nettopp innebærer at institusjonen utsettes for straffbare handlinger fra klientenes side, ødeleggelser m.v. De spørsmål som oppstår i forbindelse med § 13b nr 6 er på mange måter parallelle med det som gjelder i forhold til § 13b nr 5. Det vises til drøftelsen i punkt 6.5. foran. I den grad det åpnes adgang til å gi opplysninger i sin alminnelighet til politiet, bør det også være adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd. Spørsmålet er særlig aktuelt på sosialforvaltningens område. når det gjelder den alminnelige adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, nemlig at det er nødvendig for å fremme organets eller institusjonens egne oppgaver. Dette vil i praksis si at alternativet «allmenne omsyn» faller ut. Dermed unngår man den mulige tillitssvikt sosialforvaltningen vil kunne lide dersom det oppstår usikkerhet om anmeldelsesadgangen. På den annen side vil reservasjonen for fare for liv og helse også gjelde her, jf drøftelsen under 6.5. Bortsett fra forbrytelser mot organet selv kan det bli snakk om å anmelde alvorlige forbrytelser som drap og grovere mishandling, særlig dersom det er fare for gjentakelse. Når det gjelder barnemishandling, er for øvrig anmeldelsesadgangen uttrykkelig slått fast i barnevernsloven § 21, jf også § 12 og utkastet til ny § 4B. For øvrig gjelder det ofte i familievoldsaker at hele familien er klienter, slik at en anmeldelse lett også blir i samsvar med organets eller institusjonens egne oppgaver. Vil det å beskytte slike forbrytelser være i strid med alminnelige prinsipper for sosialt arbeid, kan anmeldelse skje etter en konkret vurdering. Når det gjelder narkotikaforbrytelser vil departementet for øvrig minne om bestemmelsen i legemiddelloven § 23, som innebærer at opplysning om mulig misbruk av narkotika alltid kan gis til Helsedirektøren uten hinder av taushetsplikt. Helsedirektøren har igjen adgang til å gi opplysningene videre til politiet dersom det foreligger mistanke om lovstridig handling. Høringsnotatet del III s 35 ff tok for seg bestemmelser i særlovgivningen Justisdepartementet mente kunne oppheves på bakgrunn av de nye bestemmelsene i forvaltningsloven § 13-13 e. Forslagene baserte seg på materiale som var kommet inn fra fagdepartementene i forbindelse med høringsbehandlingen av endringene i forvaltningsloven. Også andre bestemmelser ble imidlertid trukket inn, og fagdepartementene ble oppfordret til å gjennomgå bestemmelsene om taushetsplikt på sine områder i størst mulig grad. Det er før øvrig grunn til å merke seg at en del av de betenkelighetene enkelte fagdepartementer har hatt med å oppheve særbestemmelser om taushetsplikt på sine fagområder, er kommet i et noe annet lys gjennom endringene i offentlighetsloven ved lov 11 juli 1982 nr 47. Forvaltningsloven § 13b nr 2 ble her endret slik at området for taushetsplikt for drifts- eller forretningsforhold ble en del utvidet, jf foran under 5.3. Ettersom motforestillingene mot å oppheve særbestemmelser nettopp har gjort seg gjeldende på dette området, burde muligheten for opprydding være større nå. I dette kapitelet vil Justisdepartementet regne opp de bestemmelser som bør oppheves etter at saken har vært tatt opp med fagdepartementene. Bestemmelsene vil som høringsnotatet for oversiktens skyld bli ordnet departementsvis. I tilfelle hvor ansvaret for en lov er blitt overført til et annet departement etter høringsbehandlingen, er bestemmelsen av praktiske grunner blitt stående under det opprinnelige fagdepartementet. 7.2.1. Lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster § 11 annet ledd. Justisdepartementet uttalte på s 36 i høringsnotatet at denne bestemmelsen bør kunne oppheves. Selv om forvaltningslovens § 13 ikke uttrykkelig nevner «naturforekomster» i første ledd nr 2, antok man at dette vil være «forretningshemmeligheter» dersom de er av en slik art at andre kan utnytte dem. Behovet for taushet omkring slike opplysninger skulle dermed være tilgodesett, jf Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s 18 og s 22. Industridepartementet har erklært seg enig i dette. Justisdepartementet vil legge til at spørsmålet er ytterligere klargjort ved den endringen i forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 som ble foretatt ved endringen i offentlighetsloven, jf foran under 7.1. Bestemmelsen blir derfor foreslått opphevd. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet på s 36: « Lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk har to aktuelle bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikten i § 54 omhandler «rapport, kart og opplysninger» om malmforekomster, mens § 60 fastsetter taushetsplikt om «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde». I forhold til forvaltningsloven § 13 må bergverksloven § 54 ses som en nærmere presisering av hvilke typer dokumenter som omfattes av taushetsplikten. Justisdepartementet er i tvil om det er behov for en slik særregel. Fvl § 13 gir regler om taushetsplikt for bestemte opplysninger, og det er uten betydning hvilken form disse opplysningene foreligger i. I forhold til bergverksloven § 60, antar Justisdepartementet at begrepet «hemmelighet» i fvl § 13 vil dekke både tekniske og kommersielle hemmeligheter som vil kunne utnyttes av andre. Også forhold som det ikke ligger noen skapende eller original tankegang bak kan være av en slik karakter at andre kan utnytte den, og de vil dermed være undergitt taushetsplikt. Industridepartementet har erklært seg enig i at bergverksloven § 60 oppheves. Departementet uttaler videre: « Derimot ønsker departementet å beholde bergverkslovens § 54. Denne innebærer ikke bare en regel om hemmelighold, men også - og dette er kanskje vel så viktig - en regel om at når vedkommende bergrettigheter er borfalt, skal opplysningene være fritt tilgjengelig for enhver. Bakgrunnen for denne regel er det offentliges ønske om at person som vil lete etter mutbare mineraler skal kunne bygge videre på resultatene av tidligere undersøkelser foretatt av personer som ikke lenger har rettigheter i feltet. Justisdepartementet foreslår etter dette at bergverksloven § 60 oppheves, mens § 54 beholdes. Disse lovene inneholder ingen direkte bestemmelser om taushetsplikt, og faller derfor i og for seg noe utenfor rammen for dette kapitelet. Imidlertid har det vært spørsmål om forvaltningslovens bestemmelser bør gjelde på området, eller om det evt bør gis egne regler. Departementet uttalte på s 37 i høringsnotatet: « Styret for det industrielle rettsvern behandler saker etter bl a varemerkeloven (lov 3 mars 1961), patentloven (lov 15 desember 1967) og mønsterloven (lov 29 mai 1970). De tre nevnte lover har ingen bestemmelser om taushetsplikt. Heller ikke finnes slike bestemmelser i loven om Styret for det Industrielle Retsvern ( lov 2 juli 1910 nr 7). Patent-, mønster- og varemerkeloven har imidlertid bestemmelser om søknadsdokumentenes alminnelig tilgjengelighet. I praksis har man ansett disse reglene som bestemmende også for omfanget av tjenestemennenes taushetsplikt. Det er tvilsomt om en slik løsning er riktig. I høringsuttalelse 14 mai 1974 stilte Styret for det industrielle rettsvern seg tvilende til om forslaget til taushetspliktbestemmelser i fvl ville passe inn på det sakområde Styret har myndighet på. Det ble gitt en grundig framstilling av den saksbehandling som ble fulgt, og som stort sett er lik etter alle de tre lovene. Det het bl a: «De bestemmelser det dreier seg om, er patentlovens § 22, mønsterlovens § 19 og varemerkelovens § 42, 1. ledd. Etter patentlovens § 22 skal samtlige dokumenter i saken holdes tilgjengelige for enhver fra og med den dag søknaden legges ut til alminnelig ettersyn. Når 18 måneder er gått fra søknadens inngivelsesdag eller, hvis prioritet er begjært, fra den dag som prioritet er begjært fra, skal dokumentene holdes tilgjengelige for enhver selv om søknaden ikke er utlagt. Er søknaden henlagt eller avslått, skal dog dokumentene ikke holdes tilgjengelige medmindre søkeren begjærer gjenopptakelse eller påklager avgjørelsen. Dokumentene i disse henlagte og avslåtte sakene blir altså i tilfelle holdt hemmelig for all fremtid. Etter samme § kan videre unntak fra tilgjengelighet etter søknad gjøres for dokumenter som inneholder «forretningshemmeligheter som ikke angår en oppfinnelse som det søkes patent på i saken». Sådant unntak vil i tilfelle gjelde uten tidsbegrensning. Etter § 'ens siste ledd er forslag, ukast, betenkninger og andre liknende arbeidsdokumenter som Styret selv utarbeider for behandlingen av en sak, ikke tilgjengelige medmindre Styret beslutter at de skal være det. På bakgrunn av den praksis som Styret har fulgt, ble det gitt uttrykk for at fvl § 13 fig ikke burde få anvendelse. Isteden foreslo man at lov 2 juli 1910 nr 7 skulle få en egen bestemmelse om Styrets taushetsplikt. Justisdepartementet antar at en rekke av de innvendinger Styret reiste mot anvendelsen av fvl's taushetspliktregler på nærværende område, beror på misforståelser m h t tolking av § 13 fig. Enkelte av problemstillingene skal nevnes: Taushetsplikten i fvl § 13 omfatter også det man i vid forstand kan kalle opphavsinteresser, dvs opplysninger som er av en slik art at de kan gjøres til gjenstand for beskyttelse etter lovgivningen om patenter, mønstre og andre opphavsrettigheter (jf arbeidsgruppens notat i Ot.prp.nr.3 (1976-1977) side 142). Dette innebærer ai også opplysninger om varemerker vil kunne være beskyttet av taushetsplikten. Både «foretak» og andre frittstående oppfinnere er vernet av taushetsplikten. Ellers antar Justisdepartementet at det ikke gjelder noen alminnelig taushetsplikt for opplysninger i søknader som behandles av Styret for det industrielle rettsvern. Her, på samme måte som i andre saker som behandles av et forvaltningsorgan, må man vurdere taushetsplikten i forhold til opplysningenes art. Det kan tenkes at det for Styrets vedkommende bør gis enkelte særregler til erstatning for bestemmelsene i fvl § 13a til § 13e. I utgangspunktet bør imidlertid § 13 flg få anvendelse. Justisdepartementet ber om nærmere uttalelse til dette. I sin høringsuttalelse har Styret for det industrielle rettsvern bl a uttalt: « Når det gjelder spørsmålet om tilpasning av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt til lovgivningen på Styrets område, er utgangspunktet nå et annet enn da Styret utarbeidet sitt høringsnotat i 1974. Dengang fant man på bakgrunn av høringsutkastets § 5c at særlige regler om taushetsplikt på Styrets område burde gis ved lov og at Styrets tjenesteinstruks samtidig burde revideres. Utkast til en passende lovbestemmelse ble fremlagt og foreslått inntatt i styreloven. Forvaltningslovens § 13f fikk imidlertid under proposisjonsbehandlingen en utforming som tillot fortsatt hjemmel for taushetsplikt i instruks, og hvoretter vedkommende myndighet kunne bestemme i hvilken utstrekning § 13 § 13e skulle gjelde som utfyllende regler. Det var derfor ikke nødvendig å innta noen taushetspliktbestemmelse i styreloven. Justisdepartementet opplyser i sitt notat av juli 1980 at forvaltningslovens § 13f nå vil bli foreslått endret til å lyde: Taushetsplikt vil altså fremdeles kunne pålegges ved forskrift eller instruks, men lovhjemmel kreves hvis forvaltningslovens § 13 § 13e ikke skal gjelde som utfyllende regler. Som nevnt foran, antar Styret at både oppfinnelser, mønstre og varemerker nå er omfattet av forvaltningslovens § 13 første ledd nr. taushetsplikt. Videre er de viktigste anførsler som tidligere er fremført mot å la forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt få anvendelse på Styrets område, nå tatt hensyn til. Styret antar derfor på bakgrunn av forslaget til ny ordlyd i § 13f, at det ikke lenger skulle være behov for å gi særbestemmelser om taushetsplikt på Styrets område i lovs form. I stedet synes en ny taushetsbestemmelse i Styrets tjenesteinstruks tilstrekkelig. Slik bestemmelse ville kunne ha karakter av å utfylle forvaltningsloven med en særregel for Styrets område. Her vil f.eks. uttrykkelig kunne klargjøres at oppfinnelser, mønstre og varemerker omfattes av forvaltningslovens § 13 første ledd nr. 2, og at patentsøknader og søknader om registrering av mønster og varemerke er underlagt taushetsplikt så lenge de ikke er alment tilgjengelige. Samtidig vil det kunne gjøres unntak fra tidsbegrensningen for taushetsplikten i forvaltningslovens § 13c tredje ledd første punktum jfr. annet punktum. Styret vil på et senere tidspunkt komme tilbake med forslag om revisjon av hele tjenesteinstruksen, som nå på flere områder synes temmelig foreldet. Industridepartementet har for sin del sluttet seg til Styrets konklusjoner, som går ut på at forvaltningslovens bestemmelser kan gjelde. Med virkning fra 1 juli 1983 er for øvrig ansvaret for varemerkeloven, patentloven og mønsterloven overført til Justisdepartementet som for sin del er enig i dette. Det blir derfor ikke foreslått noen særlige bestemmelser på området. Midlertidig lov 10 juni 1977 om begrensning av skogindustriens virkesforbruk har en bestemmelse om taushetsplikt i § 4. Hele loven er foreslått opphevet i Ot.prp.nr.79 (1984-1985). Det er dermed ikke nødvendig å foreslå bestemmelsen opphevet. Bestemmelsen hørte tidligere under Industridepartementet. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet: « I tidligere høringsuttalelse antok Industridepartementet af lov 24 mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg § 13 vil kunne oppheves, til tross for at dette kan innebære en innskrenkning av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Justisdepartementet vil gå inn for en slik løsning. Olje- og energidepartementet som loven nå hører under har uttalt: « Forvaltningsloven § 13, 1. ledd nr. 2 innebærer en viss innskrenkning i forhold til lov av 24.5.29 § 13 av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Loven av 1929 § 3 fastslår taushetsplikt ved drifts- og forretningsforhold generelt, mens forvaltningsloven § 13 nr. 2 begrenser denne taushetsplikten noe ved passussen «når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin egen næringsvirksomhet» . Olje- og energidepartementet vil støtte opp om den høringsuttalelsen som ble gitt i 1974, og foreslår at lov av 24.5.29 § 13 oppheves. En gjør for ordens skyld oppmerksom på at det ved kgl. res. av 14. desember 1980 ble nedsatt et utvalg som skal gjennomgå hele energilovgivningen. Justisdepartementet foreslår derfor at lov 24 mai 1929 nr 4 om tilsyn med elektriske anlegg § 13 blir opphevd. Justisdepartementet uttalte i høringsnotatet: « For Husbankens virksomhet (jf lov 1 mars 1946 nr 3) har man en taushetspliktbestemmelse i § 23b. Denne paragrafen kunne oppheves. Forvaltningslovens § 13 flg vil dekke all virksomhet i Husbanken og vil omfatte foruten de faste tjenestemenn, også styremedlemmer, takstbestyrere, kommunale tillitsmenn og funksjonærer samt andre som deltar i behandlingen av søknader til banken, eksempelvis de interkommunale datasentraler som medvirker under behandlingen av bostøttesøknader. Fvl § 13b gir likevel ikke heimel for å bringe videre opplysninger i bostøtteregisteret til forskjellige myndigheter på kommuneplanet som arbeider med andre støtte-, tilskott- og låneordninger innen bolig og sosialsektoren. § 13b nr 5 gir bare adgang til å gi videre taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver. Husbankloven § 23b første ledd annet punktum går her lenger enn fvl § 13b nr 5. Det må derfor vurderes om man på dette punkt ønsker å opprettholde en bestemmelse i Husbankloven om at departementet ved forskrift eller i det enkelte tilfelle kan samtykke i at opplysningene i bostøtteregisteret uten hinder av taushetsplikt kan brukes av annen offentlig myndighet. Kommunaldepartementet har uttalt: «Spørsmålet om opphevelse av taushetspliktbestemmelsen i Husbanklovens § 23b har vært forelagt Husbanken. Vi vedlegger kopi av Husbankens uttalelse av 14. oktober 1980. Kommunaldepartementet mener for sin del at hjemmelen i husbanklovens § 23b annen setning til å gi opplysninger til bruk for annen offentlig myndighet, bør opprettholdes. Paragraf 23 b bør lyde: «Hvor almene interesser tilsier det, kan departementet ved forskrift eller ved samtykke i det enkelte tilfelle bestemme at opplysningene i bostøtteregisteret kan brukes av annen offentlig myndighet. For øvrig gjelder forvaltningslovens regler om taushetsplikt. For ordens skyld nevner vi at. husleiereguleringsloven ikke hører under Kommunaldepartementet, slik Justisdepartementet synes å anta i sitt notat (side 53), men under Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Justisdepartementet foreslår etter dette at husbanklovens § 23b første setning blir opphevet i sin nåværende form og at den får en ny utforming i samsvar med det Kommunaldepartementet har foreslått. « Forøvrig må sysselsettingsloven (lov 27 juni 1947 nr 9) § 38, § 39 kunne oppheves. I lovens § 38 har man en regel om at taushetsplikten kan vike for almene hensyn. En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i fvl. Men § 38 har bare vært brukt i noen få tilfeller hvor forskere har bedt om opplysninger fra arkivmaterial ved formidlingsoppgaver. Spørsmålet om opplysninger til bruk for forsking er regulert i fvl § 13d, og det antas derfor at det ikke er behov for bestemmelsen i § 38 annet ledd i sysselsettingsloven. « Kommunaldepartementet har forelagt saken for Arbeidsdirektoratet som uttaler at de foreslåtte bestemmelser om taushetsplikt i forvaltningsloven vil kunne erstatte sysselsettingslovens § 38 § 39 og folketrygdlovens § 18-4, som dermed kan oppheves. «Sysselsettingslovens § 38 har imidlertid ved lov av 21. desember 1979 nr. 75 fått nytt 3. og 4. ledd angående taushetsplikt i stønadssaker. Tredje ledd antar vi kan oppheves, idet offentlige organer som bl.a utbetaler trygder, stønader m.v. etter ligningsloven av 13. juni 1980 § 6-13 har plikt til etter krav fra ligningsmyndighetene å gi opplysninger om utbetalte beløp uten hinder av taushetsplikt de ellers har. Derimot kan vi ikke se at reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven dekker de forhold som omhandles i § 38 fjerde ledd. Vi antar derfor at bestemmelsene i fjerde ledd ikke bør oppheves. Kommunaldepartementet slutter seg til Arbeidsdirektoratets uttalelse med følgende reservasjoner: - Folketrygdlovens § 18-4 må vurderes av Sosialdepartementet. - Sysselsettingslovens § 38 tredje ledd bør opprettholdes i likhet med fjerde ledd. Justisdepartementet antar for sin del at både tredje og fjerde ledd i og for seg kan oppheves. For tredje ledds vedkommende viser man til det Arbeidsdirektoratet har anført og til forvaltningslovens § 13b nr 5 som gir adgang til å gi andre forvaltningsorganer opplysninger om avgjørelser som er truffet. § 13b nr 5 vil også etter departementets oppfatning fange opp de fleste situasjoner som er omtalt i fjerde ledd. Ettersom bestemmelsene er såpass nye, vil departementet imidlertid ikke ha noe å innvende mot at de blir stående, når Kommunaldepartementet har gitt uttrykk for ønske om dette. Det settes derfor fram forslag om at sysselsettingslovens § 38 første og annet ledd og § 39, blir opphevet. Folketrygdloven § 18-4 omtales nedenfor i punkt 8.13.12. « Lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer § 41 og lov 14. juni 1974 nr. Kommunaldepartementet at taushetspliktbestemmelsen i lov om brannfarlige varer § 41 er tilfredsstillende dekket ved forvaltningslovens § 13, og kan oppheves. Henvisningen til denne paragraf i lov om eksplosive varer § 39 blir således også å oppheve. Bestemmelsene foreslås derfor opphevd. Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at lov 14 desember 1956 nr 7 om forsynings- og beredskapstiltak § 15 blir opphevet. Handelsdepartementet har ikke kommet med merknader til dette og det blir derfor satt fram slikt forslag. Som en konsekvens av dette foreslås også den særlige straffebestemmelsen i § 20 opphevet, og henvisningene i § 31 foreslås rettet. Justisdepartementet foreslo også oppheving av lov 31 mars 1949 nr 3 om bygging og sikring av drivstoffanlegg § 10. Heller ikke dette forslaget har Handelsdepartementet hatt merknader til og det blir derfor tatt opp i lovforslaget. Lovens § 9 gjelder derimot opplysningsplikt og bør opprettholdes. På Landbruksdepartementets område antydet Justisdepartementet i høringsnotatet oppheving av følgende bestemmelser i særlovgivningen: - lov 4 desember 1970 nr 83 om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler m v § 7 fjerde ledd første punktum. Hverken Landbruksdepartementet eller Norges Bondelag har hatt noe å bemerke til at bestemmelsene blir opphevd. Det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. For så vidt gjelder lov 13 desember 1946 nr 3 om omsetning av pelsdyrskinn gjør departementet oppmerksom på at det bare er § 3 annet ledd siste punktum som bør oppheves. Leddets første til tredje punktum gjelder opplysningsplikt og bør bli stående. Justisdepartementet sa følgende i høringsnotat om denne bestemmelsen: «Fiskeeksportloven 30 juni 1955 nr 10 pålegger taushetsplikt for dem som i medfør av stilling eller verv etter loven får opplysninger om drifts- eller forretningshemmeligheter eller andre forhold som ikke er alminnelig kjent. Justisdepartementet antar at bestemmelsen må kunne oppheves slik at man isteden anvender fvl's bestemmelser om taushetsplikt. På bakgrunn av en konkret henvendelse fra Fiskeridepartementet nylig (jnr 115/80 BSS/ts - Justisdepartementets svarbrev 8 april 1980 jnr 381/80 E) angående tolkningen av fiskeeksportloven § 1D og adgangen til å gi opplysninger videre til Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, ber man om at det vurderes nærmere om det er behov for spesialregler som begrenser eller utvider taushetsplikten i forhold til fvl § 13a flg. Norges Fiskarlag har uttalt: « Når det gjelder § 10 i lov om fiskeeksport, er vi enig med Departementet i at denne bestemmelsen må kunne oppheves. Det har faktisk forekommet flere tilfeller av at nevnte bestemmelse har vært påberopt for å ikke gi opplysninger til fiskesalgslag som er gitt lovbeskyttet rett til all førstehåndsomsetning av fisk. Disse er pålagt å føre kontroll med omsetningen av fisk, og har derfor behov for å få opplysninger for å kunne foreta nødvendig kontroll. Fiskeridepartementet er også for sin del enig i at bestemmelsen kan oppheves, og det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. Samtidig foreslås den spesielle straffebestemmelsen i lovens § 14 opphevd. Slik forvaltningslovens § 13 er utformet, vil overtredelse rammes direkte av straffelovens § 121, noe som for øvrig er uttrykkelig presisert i fiskeeksportlovens § 15 (henvisningen til straffelovens kap 11). Fiskeridirektoratet har gjort oppmerksom på denne bestemmelsen i lov 28 mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o a, og har bl a uttalt: « Fiskere, tilvirkere og eksportører, er med hjemmel i kvalitetskontrolloven underlagt en rekke kontrollbestemmelser. Flere fiskeprodukter er underlagt tvungen kontroll ved eksport og det må foreligge tillatelse til eksport fra Fiskeridirektoratets Kontrollverk. I denne forbindelse blir kontrollen kjent med en rekke opplysninger som det antas å være riktig å beskytte overfor andre. Spesielt gjelder dette opplysninger om eksportforbindelser og avtaler med forretningsforbindelser, herunder både avtalens innhold og hvem de er inngått med. Det er av betydning at tilvirkere og eksportører kan føle seg sikker på at de opplysninger som kontrollen under sitt arbeide blir kjent med ikke kommer ut til konkurrenter. Det er videre viktig at kontrollpersonalet står i et best mulig tillitsforhold til de fiskere og bedrifter som de skal kontrollere. Som det går fram av lovteksten er taushetspliktens omfang i kvalitetskontrolloven nærmere presisert ved at den også omfatter den tilstand ett vareparti er i og resultatet av kontroll. Denne formulering gjør det enklere for kontrollpersonalet ved praktiseringen av bestemmelsene om taushetsplikt. Av foranstående grunner er vi av den oppfatning at det er mest tjenlig å beholde bestemmelsen om taushetsplikt i kvalitetskontrolloven for fisk m.v. som er noe mer vidtgående enn reglene i forvaltningsloven. Bestemmelsene i kvalitetskontrolloven antas også å medvirke til at en unngår misforståelser på dette område. opprettholde bestemmelsen, idet forvaltningslovens § 13 ff anses å dekke den fullt ut. Justisdepartementet slutter seg her til Fiskeridepartementets vurdering. Når det gjelder bestemmelsens uttrykkelige presisering av at taushetsplikten også omfatter varepartiets tilstand og resultatet av kontroll, er dette imidlertid forhold som normalt faller utenfor taushetsplikten etter forvaltningslovens § 13 første ledd nr 2. Etter endringen i § 13 første ledd blir det avgjørende om det er av konkurransemessig betydning for vedkommende å hemmeligholde opplysningen. Departementet antar at det vesentlig er i disse tilfellene det er behov for taushetsplikt om varepartiets tilstand og antar derfor at bestemmelsen uten skade kan oppheves. Det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. Fiskeridepartementet har uttalt at § 5 annet ledd i lov 21 juni 1963 nr 2 om bygging, innredning og utvidelse av anlegg for hermetisering og frysing av fisk og fiskevarer m v, kan oppheves. Justisdepartementet slutter seg til forslaget. Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at § 19 i lov 29 juni 1951 nr 19 om militære rekvisisjoner blir opphevd. Forsvarsdepartementet har ikke hatt innvendinger og det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. Om taushetsplikten etter prisloven uttalte Justisdepartementet i høringsnotatet: « På Forbruker- og administrasjonsdepartementets sakområde er det særlig taushetspliktbestemmelsene i prisloven § 17 (lov 26 juni 1953 nr 4) som må vurderes. Såvidt Justisdepartementet kan bedømme etter Prisdirektoratets og Forbrukerdepartementets tidligere høringsuttalelse, er det fra disse organers side en viss skepsis mot å oppheve reglene om taushetsplikt og straffeansvar i prisloven. Justisdepartementet er i en viss tvil på dette punkt. Prisdirektoratets motforestillinger knytter seg først og fremst til at det på deres sakområde kan være behov for ytterligere begrensninger i taushetsplikten i tillegg til dem som finnes i fvl § 13a flg. Direktoratet fremhever at det kan være behov for å ha en bestemmelse i prisloven om adgang til offentliggjøring av hemmeligholdte opplysninger. Prisdirektoratet har tidligere også nevnt at prismyndighetene på et område bør ha en videre taushetsplikt enn hva fvl bestemmer. Dette vil kunne være tilfelle der det dreier seg om forestående prisendringer. Dersom f eks bedriftenes planer om prisforhøyelser blir kjent, vil det kunne føre til hamstring blant publikum med derav følgende knapphet. Dette er opplysninger som ikke nødvendigvis vil kunne utnyttes av andre foretak. Justisdepartementet vil likevel anta at disse spørsmål ikke vil volde så store problemer. Det sistnevnte hensynet vil stort sett være varetatt ved en adgang til unntak fra offentlighet, noe Justisdepartementet antar finnes i offentlighetsloven § 6 nr 2 bokstav b, jf også § 4. Unntakene fra taushetsplikten i forhold til begrunnelse og klage i prislovens § 17 annet og tredje ledd vil trolig erstattes av bestemmelsen i fvl § 13b nr 1 om at det ikke gjelder noen taushetsplikt i forhold til sakens parter. I det minste burde det være mulig med en viss tilnærming til forvaltningslovens regler. Justisdepartementet ber om at spørsmålet blir overveid. For overtredelse av prisloven § 17 kan tjenestemannen straffes, jf § 54. Bestemmelsen må trolig opprettholdes, da den har et større omfang enn strl § 121. Prisloven § 54 rammer også uaktsomt brudd på taushetsplikt, og medvirkning. Strafferammene er dessuten forskjellige i de to bestemmelsene. Prisdirektoratet har bl a uttalt: « Prisdirektoratet antar at det nok ville være visse fordeler ved å opprettholde spesielle bestemmelser om taushetsplikt på prismyndighetenes område. Men en synes ikke at det er riktig å legge avgjørende vekt på dette. Det vesentlige bør være om det foreligger spesielle forhold hos prismyndighetene som gjør at forvaltningslovens regler ikke passer. Direktoratet har gjennomgått prismyndighetenes saksområder under denne synsvinkelen, men har ikke funnet forvaltningslovenuanvendbar. En forutsetter da at unntakene i offentlighetslovens § 6 nr. 2 bokstav b og § 4 kan brukes slik som nevnt på side 44 i Justisdepartementets notat. Det må antas at man vil kunne komme frem til brukbar praktisk ordning ved at taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven suppleres med intern instruks om anvendelsen av unntakene i offentlighetsloven. Dersom det mot formodning skulle vise seg at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt fører til uheldige resultater på prismyndighetenes område, forutsetter en at spørsmålet om særlige bestemmelser kan tas opp igjen. Direktoratet går ut fra at det tas sikte på en samlelov i forbindelse med oppheving av særbestemmelser om taushetsplikt i forvaltningen. En vedlegger utkast til opphevingsbestemmelser for så vidt angår prismyndighetenes områder. Ellers nevnes at Prisdirektoratet tidligere har tatt opp et par spørsmål om anvendelsen av prislovens taushetspliktsregler i § 17 med Justisdepartementet, lovavdelingen. Forbrukerrådet/Forbrukertvistutvalget og overfor kartellmyndighetene i de andre nordiske land i forbindelse med samarbeide om prisundersøkelser. En viser ellers til vedlagte kopi av Justisdepartementets brev av 26. oktober 1979. Det kan være at disse spørsmålene må løses på annen måte dersom prismyndighetenes taushetsplikt blir regulert av forvaltningsloven. En går ut fra at Justisdepartementet kan se på disse spørsmålene på ny og at en eventuelt kan komme tilbake til om det bør fastsettes særregler for å ivareta de behov det her gjelder. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har sluttet seg til direktoratets standpunkt uten merknader. Norges Handelsstands Forbund har uttalt at de ikke betrakter spørsmålet som vesentlig, men at de kan være enig i Justisdepartementets vurdering om at det er mulig med en viss tilnærming til forvaltningslovens regler. Departementet kan ikke se at det vil være noen betenkligheter ved å oppheve prisloven § 17. For det første vises det til at forvaltningslovens § 13 første ledd nr 2 nå er utvidet slik at taushetsplikten gjelder alle drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, ikke bare opplysninger som kan utnyttes av andre foretak. Forestående prisforhøyelser vil i og for seg kunne være en slik opplysning. Offentlighetsloven § 6 nr 2 bokstav b er for øvrig nå flyttet til en ny bokstav c. I tillegg har man fått en ny bokstav b som beskytter en forsvarlig gjennomføring av økonomiske rammeavtaler med næringslivet. Behovet for unntak fra taushetsplikten må ellers sies å være varetatt gjennom de forskjellige alternativene i § 13b, samt § 13a nr 3 om adgang til å bruke opplysningene når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig. Man vil derfor foreslå at prisloven § 17 blir opphevd. Som en følge av dette må også overskriften til kap III endres. Når det gjelder straffebestemmelsen i lovens § 54, gikk departementet i høringsnotatet inn for å beholde denne da den har et videre omfang enn straffelovens § 121, blant annet ved at den også rammer uaksom overtredelse. I Prisdirektoratets utkast til opphevingsbestemmelser er imidlertid også § 54 tatt med, og Justisdepartementet har ikke noe å bemerke til dette. Det vises til drøftelsen i punkt 5.10. foran. Også § 54 foreslås derfor opphevet. 7.9.2. Lov 7 juli 1967 nr 13 om husleieregulering m v for boliger har i § 24 en henvisning til prislovens § 17, som må fjernes. Samtidig foreslås henvisningen til prisloven § 54 opphevet i lovens § 26 fjerde ledd. Justisdepartementet uttalte følgende i høringsnotatet: « Justisdepartementet antar ellers at lov 9 juli 1948 nr 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o a § 12 kan oppheves. Det synes ikke å være noen avgjørende uoverensstemmelse mellom denne bestemmelsen og fvl § 13 flg. Det samme gjelder loven av 7 juni 1974 nr 22 om prisregler for jern og stål § 2 annet ledd. Det er ikke kommet merknader til dette og bestemmelsene foreslås derfor opphevd. 7.9.4. « Lov 16 juni 1972 nr 47 om kontroll med markedsføring. § 16 har bestemmelser om taushetsplikt for den som får kunnskap om forretningsforhold mm i medfør av stilling eller verv etter loven.Bestemmelsen antas å ha samme omfang som det som følger av forvaltningsloven og kan eventuelt oppheves. Overskriften til kap III i loven må i så fall endres. Justisdepartementet har fått en henvendelse fra Høyesterettsadvokat Per Faye-Lund på vegne av Norske Elektroleverandørers Landsforening og Radioleverandørenes Landsforbund som bl a gjelder omfanget av taushetsplikten etter prisloven og markedsføringsloven. Det dreier seg om opplysninger som innhentes med hjemmel i opplysningsplikten i markedsføringsloven § 15. Det heter videre i brevet, som er datert 17 desember 1979: «Såvidt jeg kan se, er det prinsippielt sett ikke noe til hinder for at Prisdirektoratet eller Forbrukerombudsmannen krever meddelt opplysninger om hvilke detaljerte vilkår den enkelte leverandør yter til nærmere navngitte forhandlere, grossister, kjeder o.l. Det kan ikke være tvilsomt at en mulighet for utenforstående til å bli gjort kjent med slike detaljerte avtalevilkår vil kunne virke skadelig for markedsføringen av vedkommende leverandørs produkter. På bakgrunn herav tillater jeg meg å reise det spørsmål om man ikke også burde overveie og innføre adgang til å holde utenom offentliggjørelse opplysninger som innhentes av disse forvaltningsorganer når det gjelder detaljerte opplysninger om enkeltleverandørers avtalte leveringsvilkår med nærmere angitte kunder og kundegrupper. Jeg har forstått Forbrukerombudsmannen dithen at han mener at det ikke engang foreligger hjemmel i loven for ham til å holde utenfor offentlighet opplysninger som innkommer til hans kontor, når saken er ferdig behandlet hos ham. Mulige restriksjoner forsåvidt vil vel først og fremst få betydning der det foretas en bransjeundersøkelse, altså hvor samtlige bransjeutøvere blir avkrevet de samme opplysninger, av hensyn til en eller annen form for kontroll og vurdering fra vedkommende forvaltningsorgans side. - Det kan imidlertid ikke forhindre at det også kan være aktuelt å vurdere dette i forhold til en enkelt konkret sak som Forbrukerombudsmannen eller Prisdirektoratet måtte finne grunn til å ta opp for nærmere vurdering. Det synes også der å være grunnlag for å vurdere visse restriksjoner. Han avslutter brevet med å peke på at betenkelighetene ved å meddele Prisdirektoratet eller Forbrukerombudsmannen opplysninger blir vesentlig mindre dersom den næringsdrivende kan føle seg trygg på at de blir behandlet konfidensielt, og at dette vil lette tilliten til disse kontrollorganene. Justisdepartementet har sett dette som et forslag om en mer omfattende taushetsplikt i markedsloven § 6 enn hva som gjelder i dag og hva som vil følge av forvaltningsloven, og ber om merknader. Forbrukerombudsmannen, med tilslutning av Forbruker- og administrasjonsdepartementet, har bl a uttalt: « Jeg antar at denne bestemmelse vil kunne oppheves uten at rettstilstanden av den grunn blir endret. Fvl. § 13,1 nr. 2 og § 19,1 litra b antas å pålegge taushetsplikt om samme forhold som beskrives i mfl. § 16. Den begrensning av taushetsplikten som i mfl. § 16 uttrykkes med «Med de begrensninger som følger av gjøremål etter loven ...» antar jeg vil være tilstrekkelig tilgodesett med de mer detaljerte regler som berensning av taushetsplikten som er inntatt i fvl. § 13b. Etter dette er jeg enig med det som anføres på side 44 i Justisdepartementets høringsnotat, om at den nåværende § 16 i markedsføringsloven er overflødig ved siden av bestemmelsene i forvaltningsloven. På side 44 flg. i høringsnotatet er sitert fra et brev av 17.12.79 fra advokat Per Faye-Lund på vegne av Norske Elektroleverandørers Landsforening og Radiolevarandørenes Landsforbund til Justisdepartementet hvor det uttrykkes ønske om en videre taushetsplikt for mottatte opplysninger om forretningsforhold. Det er særlig enkeltleverandørers avtaler med angitte Kunder og kundegrupper som trekkes fram. Jeg kan ikke se at det skulle være noen grunn til å utvide området for taushetsplikt for disse forhold. Jeg nøyer meg her med å vise til det som er anført i høringsnotatet på side 11, hvor blant annet den offentlige interesse i at området for taushetsplikten ikke er for omfattende, er trukket fram. Norges Industriforbund går inn for å beholde bestemmelsen og har uttalt: « Lov om kontroll med markedsføring av 16/6 1972 har en særregel om taushetsplikt, § 16. Den omfatter «... opplysninger om tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn fil den opplysningen angår. Etter var oppfatning går denne bestemmelsen lenger enn forvaltningslovens § 13 nr. 2, mens Justisdepartementet mener at bestemmelsen har samme omfang. I forvaltningsloven er imidlertid kriteriet at forretningshemmelighetene må kunne utnyttes av andre. Hva som ligger i kriteriet «utnytte» i denne forbindelse, fremgår av Ot. prp. nr 3 (1976-77), hvor det er uttalt: «I at kriteriet «utnytte» er knyttet direkte til de hemmeligheter opplysningene gjelder, ligger det videre at opplysningene må kunne brukes på tilsvarende måte av andre. Det må altså være risiko for «tyveri» eller plagiat av de forhold som opplysningene gjelder. Det er ikke tilstrekkelig at andre foretak kan ha nytte av opplysningene i forbindelse med sine egne produksjonsplaner eller sitt eget salgsopplegg, konkurrentens nytte av opplysningen må ligge i at han kan legge tilsvarende planer. F.eks. kan opplysninger gjelde en «nyhet» som det er av verdi å være først ute med. Forskjellen mellom de to bestemmelsene ligger i at forvaltningsloven ikke alltid rammer de opplysninger som en konkurrent kan ha nytte av, mens markedsføringsloven rammer alle opplysninger av konkurransmessig betydning, uansett om de direkte kan utnyttes eller ikke. Norges Industriforbund går inn for at markedsføringslovens § 16 beholdes. Norges Handelsstands forbund har uttalt at de ikke har noe å innvende mot at spørsmålet om en mer omfattende taushetsplikt etter markedsloven enn etter forvaltningsloven blir vurdert. For sin del har forbundet imidlertid ikke kjennskap til tilfelle hvor de gjeldende bestemmelser ikke har vært tilstrekkelige. Forslaget om en mer omfattende taushetsplikt enn etter gjeldende ordning kan ikke ses å ha fått tilslutning. Det det har vært noen uenighet om, er om forvaltningsloven rekker kortere enn markedsloven, og om sistnevnte eventuelt bør beholdes av denne grunn. Slik forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 nå er utformet, med omtrent identisk ordlyd som i markedsloven § 16, skulle dette spørsmål bare ha teoretisk interesse. Bestemmelsen må derfor uten betenkeligheter kunne oppheves, og det fremmes forslag i samsvar med dette. Samtidig fremmes forslag om å oppheve den spesielle straffebestemmelsen i § 17 sjette ledd, som ikke lenger er nødvendig. 7.9.5. Justisdepartementet antok i høringsnotatet at § 5 siste ledd i lov 24 mai 1968 kan oppheves. Loven er nå opphevet og erstattet av lov 18 desember 1981 nr 90 om merking av forbruksvarer. Denne lovens § 5 siste ledd har en tilsvarende bestemmelse om taushetsplikt. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har erklært seg enig i forslaget om å oppheve § 5 siste ledd i loven av 1968 og Justisdepartementet antar at det samme må gjelde den tilsvarende bestemmelsen i den nye loven. Det blir derfor fremmet forslag om dette. 7.10.1. Høringsnotatet sa følgende om taushetsplikten etter samferdselsloven § 21: « Lov 4 juni 1976 nr 63 om samferdsel har i § 21 en bestemmelse om «opplysnings- og teiingsplikt». Justisdepartementet antar at punkt nr 2 i paragrafen dekker samme område som fvl § 13 flg, og dermed må kunne oppheves. Dersom Samferdselsdepartementet finner det praktisk å ha bestemmelser om opplysnings- og taushetsplikt samlet, kan eventuelt nr 2 beholdes med følgende ordlyd: «Med omsyn til teiingsplikta gjeld reglane i fvl § 13e. Samferdselsdepartementet har erklært seg enig i at bestemmelsen oppheves og erstattes av en ny bestemmelse i samsvar med Justisdepartementet forslag. Det blir derfor satt fram forslag om en ny § 21 nr 2 i samferdselsloven. Høringsnotatet nevnte at lov 13 juni 1969 nr 24 om grunnskolen § 42 har bestemmelser som i det vesentlige har samme omfang som forvaltningslovens § 13 ff og som derfor må kunne oppheves. Det ble likevel gjort oppmerksom på at bestemmelser som svarer til § 13b nr 5 om adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer og det alternativet i § 13b nr 6 som gjelder opplysninger til påtalemyndigheten, ikke finnes i skolelovene. Kirke- og undervisningsdepartementet har uttalt: « § 42 i grunnskoleloven om taushetsplikt er foreslått opphevet. Kirke- og undervisningsdepartementet har ingen invendinger mot dette. Justisdepartementet gjør ellers oppmerksom på at grunnskolelovens bestemmelser ikke har regler som tilsvarer forvaltningslovens § 13b, nr. 5 og 6, og spør om dette er tilsiktet. Vi mener at disse forhold er dekket i grunnskolelovens § 42, annet ledd, bokstav d og e, men at forvaltningslovens bestemmelser er mer detaljerte og presise. Bestemmelsen i grunnskoleloven ble forelagt Justisdepartementet av hensyn til samordningen. Justisdepartementet er enig i at bestemmelsene i realiteten har samme omfang og vil derfor sette fram forslag om at grunnskoleloven § 42 blir opphevd. 7.11.2. Lov 21 juni 1974 nr 55 om videregående opplæring § 34 har en bestemmelse som er identisk med grunnskoleloven § 42. I høringsnotatet foreslo Justisdepartementet at også denne bestemmelsen blir opphevd, og nevnte spørsmålet om forvaltningslovens unntaksbestemmelser er mer vidtgående, jf foran under 7.11.1. « Lov om videregående opplæring § 34 har i det vesentlige samme innhold og omfang som forvaltningslovens taushetspliktsregler. Forvaltningslovens regler er imidlertid mer detaljerte, og gir bestemmelser på følgende områder som ikke er regulert i § 34: Forvaltningslovens § 13, første ledd nr. 2, § 13 annet ledd, § 13c, § 13d og § 13e. At disse bestemmelser får anvendelse anses som en fordel, likeledes at forvaltningslovens regler er mer presise. Vi er derfor enige i at lov om videregående opplæring § 34 oppheves. Imidlertid er vi av den oppfatning at det i lov om videregående opplæring bør henvises til forvaltningslovens regler om taushetsplikt, Jf. i denne forbindelse lovens § 14 om helsetilsyn og § 16 siste ledd om bortvising av elever. Vi er klar over Justisdepartementets standpunkt om at slike henvisninger ikke bør brukes i utide. Vi mener likevel at en henvisning i lov om videregående opplæring er helt nødvendig som påminnelse/opplysning til den uensartede krets av personer som behandler saker etter loven, f.eks. «sivile» medlemmer i styrer og utvalg, herunder elever. De synspunkter om dette som er anført i høringsnotatet s. 9 gjelder helt ut for vårt saksområde. Når det gjelder Justisdepartementets spørsmål i notatet s. 47 om eventuell tilsiktet forskjell mellom lov om videregående opplæring § 34 og forvaltningslovens § 13b, nr. 5 og § 13b, nr. 6, alternativ om opplysninger til påtalemyndigheten, kan vi opplyse følgende: opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skoleforvaltningen, jf. Ot.prp. nr. 18 (1973-74) om lov om gymnaset s. 87. Lov om videregående opplæring ble vedtatt i 1974, og eventuell forskjell til forvaltningslovens regler er således ikke tilsiktet. Det er i Ot.prp. nr. 18 (1973-74) forutsatt at lovens § 34 vurderes på nytt i forbindelse med vedtakelse av alminnelige regler om taushetsplikt. I lov om videregående opplæring § 34, annet ledd d) er det imidlertid gitt bestemmelser vi mener i det vesentlige tilsvarer forvaltningslovens § 13b, nr. 5, jf nevnte innstilling s. 35 og Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 30-33 (og s. 152). Forvaltningslovens § 13b, nr. 5 er mer detaljert enn lovens § 34, - den presiserer bedre at den regulerer forbindelsen mellom to organer, dessuten at den bare gjelder i tilfelle hvor det er nødvendig å fremme avgiverorganets oppgaver. I motsetning til i generelle mønsterutkastet i innstillingen, er sist nevnte forhold likevel noe mer presisert i lov om videregående opplæring § 34, jf. «de oppgaver skolen har innenfor rammen av denne lov». Når det gjelder alternativet om opplysninger i forvaltningslovens § 13b, nr. 6 kan vi ikke se at dette spørsmål er drøftet i innstillingen. I Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 154 synes det imidlertid forutsatt at mønsterutkastets regel om rett til å anmelde straffbare handlinger til påtalemyndigheten, jf. lov om videregående opplæring § 34, annet ledd e), også omfatter retten til å gi opplysninger til påtalemyndigheten, jf. også Ot.prp. nr. 3 s. 35. Justisdepartementet antar etter dette at også denne bestemmelsen må kunne oppheves. Når det gjelder Kirke- og undervisningsdepartementets ønske om at loven likevel skal inneholde en henvisning til forvaltningslovens regler, viser departementet til drøftelsen foran i punkt 5.2. Ut fra de hensynene som er nevnt der for å godta henvisninger i unntakstilfelle, vil man anta at det er forsvarlig med en slik henvisning i lov om videregående opplæring. For elever og andre som trekkes inn i saksbehandlingen etter loven kan det være nyttig med en slik uttrykkelig påminnelse. Departementet vil derfor foreslå at § 34 oppheves i sin nåværende ordlyd, men får en utforming som viser til forvaltningslovens regler. Kirke- og undervisningsdepartementet har også gjort oppmerksom på en bestemmelse i lov 29 april 1953 nr 1 om Den norske kirkes ordning. § 43 tredje ledd har en bestemmelse om taushetsplikt for bispedømmerådenes medlemmer. Det heter i departementets uttalelse: « I tillegg til bestemmelser i oversikten, er det i lov om Den norske kirkes ordning § 43, 3. ledd en bestemmelse om taushetsplikt for bispedømmerådenes medlemmer. Bakgrunnen er at det ofte blir personforhold som foreligger til behandling i bispedømmerådet. Dette hensyn skulle være ivaretatt i forvaltningsloven § 3. Videre er det i forskrift i henhold til samme lovs § 62 bestemt at bispedømmerådet ikke må offentliggjøre forslag etter § 57 før departementet har sendt ut oppfordring til stemmegivning etter § 58. Denne bestemmelsen vil bli opphevet. Justisdepartementet foreslår derfor i samsvar med dette at bestemmelsen blir opphevd. Nåværende fjerde ledd vil da bli nytt tredje ledd. 7.12.1. Justisdepartementet sa følgende om denne bestemmelsen i høringsnotatet: « Etter lov om psykisk helsevern 28 april 1961 nr 2 § 8 siste ledd, har medlemmer av kontrollkommisjonene taushetsplikt «om det de i stillings medfør får vite om private forhold». Fvl § 13 første ledd punkt 1 bruker begrepet «personlige forhold», som må antas å dekke de samme typer opplysninger. På denne bakgrunn må særbestemmelsen i lov om psykisk helsevern kunne oppheves. Helsedirektoratet og Sosialdepartementet har erklært seg enig i at bestemmelsen blir opphevd. Det samme gjelder Sykehusrådmannen i Oslo. En forutsetning for forslaget er at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt blir gjort gjeldende, ikke bare for kontrollkommisjonens medlemmer, men for alle som behandler saker etter lov om psykisk helsevern. Situasjonen i dag er at forvaltningslovens kap III-IV, herunder bestemmelsene om taushetsplikt, ikke gjelder for saker som behandles etter lovens kap II, altså saker om tvungen undersøkelse og innlegging, jf lovens § 7 første ledd. Norsk forening for mental helse har uttalt om dette: « At begrensningen med hensyn til forvaltningslovens anvendelse er utilfredsstillende, er på det rene. Dette innebærer imidlertid at reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse når det gjelder vedtak i henhold til kap. II i lov om psykisk helsevern. Reglen om taushetsplikt i sykehusloven gjelder heller ikke innenfor institusjoner i det psykiske helsevern, jfr. sykehuslovens § 1. På den annen side er det selvfølgelig på det rene at det må gjelde taushetsplikt også i slike saker. Dette følger dels av lov, jfr. legeloven av 13.6.1980 § 31, muligvis av instrukser i en del tilfelle, muligvis også av utrykkelige taushetserklæringer utstedt av personale m.v. I tillegg har man straffebestemmelsene om brudd på yrkesmessig taushetsplikt. oppfatningene om taushetspliktens omfang er varierende, dels fordi det simpelthen er vanskelig å bringe på det rene hva slags taushetsplikt man egentlig har. At reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven ikke gjelder, vil sannsynligvis medføre at man innenfor institusjonene i stor grad benytter reglene om taushetsplikt som begrunnelse for å holde opplysninger tilbake for dem det direkte gjelder nemlig klientene. På denne bakgrunn må åpenbart reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven gjøres gjeldende i saker etter lov om psykisk helsevern. Det må anses som en fordel at forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser får alminnelig anvendelse også for det psykiske helsevern. Riktignok gjelder sykehusloven § 16 allerede i dag, gjennom en særlig henvisning i lovens § 1 fjerde ledd, motsatt hva som er anført av Norsk forening for mental helse. Det kan heller ikke ses noen grunn til at lovens unntaksbestemmelser, særlig § 13b nr 1 om at taushetsplikt ikke gjelder i forhold til parten, ikke skal få anvendelse. Når det gjelder behandlingspersonalet på institusjonen, vil deres taushetsplikt først og fremst være regulert av legeloven mv. I samsvar med vanlige prinsipper om forholdet mellom forvaltningsmessig og yrkesmessig taushetsplikt vil det være den sistnevnte lovens bestemmelser som går foran, der disse er strengere. Dette vil si at de betenkeligheter Norsk forening for mental helse har gitt uttrykk for når det gjelder anvendelsen av forvaltningsloven § 13b nr. 5 § 6, referert foran i punkt 6.5. og 6.6., ikke har så stor relevans på dette området. Justisdepartementet vil i samsvar med dette fremme forslag om at lov om psykisk helsevern § 8 siste ledd blir opphevd. Samtidig må det gjøres en tilføyelse i lovens § 7 første ledd som gjør det klart at bestemmelsene om taushetsplikt likevel skal gjelde. Det foreslås en ny annen setning i første ledd om dette. Departementet har vurdert om loven i tillegg bør vise generelt til forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. Dette er foreslått av Norsk forening for mental helse, som har vist til at reglene skal håndheves av personer som ikke er vanlige forvaltningstjenestemenn og som ikke uten videre er vant til å håndtere regelverk. Ut fra det som er sagt foran, vil imidlertid bestemmelsene først og fremst ha betydning for kontrollkommisjonens medlemmer, som i dag omfattes av § 8 siste ledd. Justisdepartementet ser derfor ikke grunn til å fremme ytterligere forslag om en slik henvisning. 7.12.2. Lov 19 november 1982 nr 66 har en bestemmelse om taushetsplikt i § 6-6. Taushetsplikten omfatter enhver som er tilknyttet helsetjenesten i kommunen som medlem av styre, utvalg eller administrasjon, som helsepersonell eller medhjelper, og omfatter det som noen blir betrodd eller får rede på om folks legems- eller helsetilstand eller andre personlige forhold. I Ot.prp.nr.66 (1981-1982) uttalte Sosialdepartementet dette på s 37 om bakgrunnen for bestemmelsen: Vår lovsamling har i de senere år fått en mengde bestemmelser om taushetsplikt, over 150. De forskjellige grupper helsepersonell vil oftest ha yrkesbestemt taushetsplikt. Forvaltningsloven påbyr også taushet for alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan om det de i tjenesten får vite om noens personlige forhold. Det er likevel naturlig at man har bestemmelser om taushetsplikt for alle som er tilknyttet helsetjenesten, eller som uten slik tilknytning blir betrodd taushetsbelagte opplysninger, eller får adgang til å bli kjent med slike opplysninger. En kan her tenke på medlemmer av styre og utvalg, forskere, sakkyndige, personale som utfører transport, rengjøring, trykker rapporter m.v. Tredje ledd pålegger kommunen og ansvarlige ledere innen helsetjenesten å sørge for at enhver som har taushetsplikt blir gjort kjent med det. Dette er viktig, særlig for personer som er nevnt til slutt i forrige avsnitt. De vil ikke alltid være klar over at de også har taushetsplikt. Taushetsplikt er en slags rettslig standard, og grensene mellom det rettmessige og det rettsstridige vil bero på skjønn. Det er svært lite av rettsavgjørelser som gir veiledning. Siste ledd nevner at taushetsplikt ikke gjelder når annet er bestemt ved lov. Nærmere avgrensning av taushetsplikten vil skje ved at departementet ved lovens ikrafttreden tar standpunkt til i hvilken utstrekning i § 13-13 Forvaltningsloven skal gjelde som utfyllende regler. Departementet har foreløpig ikke truffet noe vedtak om supplerende anvendelse av forvaltningsloven. De persongrupper som er dekket av taushetsplikt etter bestemmelsen vil i praksis også være dekket av andre lover, særlig bestemmelsene om yrkesmessig taushetsplikt for helsepersonell og forvaltningsloven. Bestemmelsen er derfor ikke nødvendig. I samråd med Sosialdepartementet foreslår man derfor at den blir opphevd. Det samme gjelder den tilsvarende bestemmelsen i lov 3 juni 1983 nr 54 om tannhelsetjenesten § 6-4. 7.12.3. Lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens pensjonskasse har en bestemmelse om taushetsplikt i § 45 siste ledd. Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet, etter forslag fra Statens pensjonskasse, at bestemmelsen blir opphevd. Statens pensjonskasse har på nytt sluttet seg til forslaget, og Sosialdepartementet har ikke hatt noe å bemerke til det. Loven hører nå under Forbruker- og administrasjonsdepartementet som er innforstått med dette. Det blir derfor satt fram forslag om dette. Ved lov 21 mai 1982 nr 27 ble bl a lovens paragrafinndeling endret slik at den tidligere § 51 ble § 45. Samtidig foreslås § 26 i lov 6. juli 1957 nr 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser opphevet. 7.12.4. Lov 26 juni 1953 nr 11 om pensjonsordning for apoteketaten har en bestemmelse om taushetsplikt i § 32 nr 3 annet ledd. (Paragrafen var tidligere § 31, men ble § 32 ved endringslov 8 juni 1984 nr 54). Etter forslag fra Statens pensjonskasse foreslås bestemmelsen opphevet. Samtidig vil man foreslå at § 36 tredje ledd i lov 22 juni 1962 nr 12 om pensjonsordning for sykepleiere blir opphevet. I høringsnotatets del III på s 48 ff tok Justisdepartementet for seg de bestemmelsene 1 særlovgivningen man antok fortsatt burde gjelde, eventuelt med nødvendige endringer eller i tillegg på bakgrunn av den nye utformingen av forvaltningsloven § 13f første ledd. I dette kapitlet vil disse forslagene bli tatt opp, justert i samsvar med høringsinstansenes uttalelser. På bakgrunn av Justisdepartementets generelle oppfordring har fagdepartementene også gjort oppmerksom på bestemmelser som ikke var med i oppregningen, og på behovet for lovfesting av taushetsplikt på nye områder. Forslag til slike nye lovbestemmelser vil bli tatt med i kapitlet her. Bestemmelsene er ordnet departementsvis. Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at lov 22 mars 1946 nr 4 om fiendegods § 5 tredje ledd blir opprettholdt, idet bestemmelsen har en annen rekkevidde enn forvaltningsloven § 13 ff. Industridepartementet har erklært seg enig i dette. Departementet har ikke foreslått noen særbestemmelser i forhold til forvaltningsloven, og bestemmelsen blir derfor stående uendret. Justisdepartementet foreslo også at lov 17 april 1970 nr 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere § 11 blir beholdt uendret. Industridepartementet har sluttet seg til dette. Industridepartementet har heller ikke her foreslått noen særbestemmelser i forhold til forvaltningsloven § 3f første ledd. Det blir derfor ikke satt fram forslag om endring i bestemmelsen. « Lov 12 mai 1972 nr 28 om atomenergivirksomhet har en egen taushetspliktbestemmelse i § 53. Justisdepartementet antar at denne bestemmelsen kan oppheves. Fvl § 13 flg gjelder for «enhver som utfører tjeneste eller arbeider for et forvaltningsorgan», og medlemmene av Statens Atomtilsyn kommer følgelig under dette begrepet. Taushetsplikten etter § 53 i loven om atomenergivirksomhet har imidlertid trolig noe videre omfang enn fvl § 13 jf alternativet «andre forhold som ikke er alminnelig kjent». Industridepartementet har i sin tidligere høringsuttalelse gitt uttrykk for at bestemmelsen også skal ivareta andre hensyn enn de rent forretningsmessige. Dersom dette er tilfelle og fortsatt vurderes som ønskelig vil det ikke være grunnlag for å oppheve bestemmelsen. Justisdepartementet ber Industridepartementet vurdere spørsmålet. Lov om atomenergivirksomhet er nå overført til Olje- og energidepartementet, som etter en ny vurdering er kommet til at paragrafen også skal vareta andre hensyn enn de rent forretningsmessige. Olje- og energidepartementet mener derfor at bestemmelsen ikke bør oppheves. Det er heller ikke kommet forslag om særbestemmelser i forhold til forvaltningslovens supplerende regler. Justisdepartementet finner ikke grunn til å motsette seg dette og bestemmelsen blir derfor opprettholdt uendret. Lov 25 juni 1948 nr 8 har en bestemmelse om taushetsplikt i § 2 siste ledd. I høringsnotatet foreslo Justisdepartementet bestemmelsen opphevet, idet man antok at forvaltningslovens bestemmelser ville være tilstrekkelige. Olje- og energidepartementet sluttet seg opprinnelig til dette, men gjorde i en senere uttalelse oppmerksom på at spørsmålet om behovet for sikkerhetsmessig beskyttelse av opplysninger om landets kraftforsyning og regelverket i denne forbindelse var under utredning av en egen arbeidsgruppe. Eventuell opphevelse av § 2 siste ledd burde derfor ses i sammenheng med dette arbeidet. Arbeidsgruppens innstilling foreligger nå (avgitt 8 juni 1982). Det går ikke klart fram av innstillingen om bestemmelsen forslås opphevet eller ikke. Så lenge regelverket er under revisjon, antar imidlertid Justisdepartementet at spørsmålet bør utstå inntil videre. « Meglingsvirksomheten etter arbeidstvistloven (5 mai 1927 nr 1) antas å være et område der særlige hensyn tilsier vid taushetsplikt. Etter § 23 tredje ledd er taushetsplikten pålagt enhver som har vært tilstede under forhandlinger for lukkede dører og gjelder «det som er forhandlet». Bestemmelsen bør trolig opprettholdes. Kommunaldepartementet, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund og Norsk Arbeidsgiverforening har erklært seg enig i å opprettholde bestemmelsen. Det blir derfor ikke foreslått endringer i den, jf også § 35 nr 2 og § 42. Justisdepartementet sa følgende i høringsnotatet: « Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø ( lov 4 februar 1977 nr 4) har enkelte bestemmelser om taushetsplikt og adgang til beskyttelse av kilder (§ 81). Justisdepartementet antar at denne loven er så særegen i sitt innhold og i sin oppbygning at spesialbestemmelsene bør beholdes. Dersom det er meningen at kildebeskyttelsen også skal gjelde i forhold til parten må dette eventuelt bestemmes uttrykkelig, da forvaltningslovens § 13b nr 1 ellers vil komme til anvendelse jf nedenfor under V d). Justisdepartementet ber om å få dette spørsmålet nærmere klarlagt. Tilsvarende spørsmål oppstår i forhold til lov 15 februar 1918 om industrielt hjemmearbeid § 23 og lov 31 mai 1963 om arbeidsvilkår for hushjelper § 2 annet ledd. Yrkesorganisasjonenes sentralforbund har uttalt: « En vil imidlertid også peke på at hensynet til dem som taushetsplikten skal beskytte, også kan tale for at slike bestemmelser opprettholdes i særlovgivningen. Det vises her til arbeidsmiljølovens § 81, hvoretter en arbeidstager som anmelder ulovlige forhold i arbeidsmiljøet til tilsynet, har krav på at hans navn blir hemmeligholdt. Når det gjelder arbeidsmiljø er jo nevnte lov helt sentral og derfor hyppig brukt blant de fagorganiserte. På denne bakgrunn er det derfor naturlig at arbedstilsynets plikt til å beskytte sine kilder, er å finne i selve arbeidsmiljøloven. « Kommunaldepartementet anser i likhet med Justisdepartementet (Jfr. notatet side 51) at bestemmelsen i arbeidsmiljølovens § 81 bør opprettholdes. Dette for å understreke forvaltningslovens generelle prinsipp om at taushetsplikten også omfatter kildebeskyttelse. En viktig side ved arbeidervernlovgivningens bestemmelser om kildebeskyttelse er imidlertid at kilden også skal beskyttes overfor den annen part. Dvs. at arbeidsgiver ikke uten uttrykkelig samtykke fra kilden/arbeidstakeren skal kunne få opplysninger om hvem som har meldt et forhold til Arbeidstilsynet. Vi er oppmerksom på at det etter den antydede endring i forvaltningslovens § 3f første ledd vil kunne være nødvendig med en særskilt reservasjon mot forvaltningslovens § 3b nr. 1» eventuelt også § 13a nr. 1), dersom kildebeskyttelse fortsatt skal gjelde i relasjon til den annen part. Vi går ut fra at Justisdepartementet tar nødvendig kontakt med Kommunaldepartementet dersom arbeidsmiljølovens § 81 - slik den lyder i dag - ikke antas å inneholde tilstrekkelig reservasjon på dette punkt. Ut fra det som er sagt i høringsuttalelsene antas det godtgjort at arbeidsmiljøloven § 81 bør opprettholdes, og at den bør utformes slik at taushetsplikten også gjelder i forhold til parten. For øvrig må forvaltningslovens supplerende bestemmelser kunne få anvendelse. Slik § 81 er utformet i dag, gjelder taushetsplikten ikke hvis vedkommende uttrykkelig samtykker i å bli navngitt. Denne tilføyelsen er i og for seg overflødig på bakgrunn av forvaltningsloven § 13a nr 1 og foreslås derfor strøket. Det foreslås en uttrykkelig hjemmel om at taushetsplikten også gjelder overfor den hvis forhold er anmeldt, framfor en bestemmelse formulert som et generelt unntak fra forvaltningsloven § 13b nr 1. Om lov om industrielt hjemmearbeid og lov om arbeidsvilkår for hushjelper har Kommunaldepartementet uttalt: Lov 15. februar 1918 om industrielt hjemmearbeid § 23 og lov 31. « I likhet med arbeidsmiljøloven er loven om industrielt hjemmearbeid og hushjelploven arbeidervernlover. Lovene tar først og fremst sikte på å beskytte bestemte arbeidstakergrupper. Prinsippet i arbeidsmiljølovens § 81 om kildebeskyttelse - også i relasjon til sakens øvrige parter - bør således gjelde også i disse spesiallover. Vi ber Justisdepartementet vurdere hvorvidt det i de aktuelle lovparagrafer er nødvendig med særskilt reservasjon mot forvaltningslovens § 13b nr. 1. Loven om industrielt hjemmearbeid § 23 første ledd er en ordinær taushetspliktbestemmelse som må antas å dekkes av forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 og derfor må kunne oppheves. Man er enig i at annet ledd om hemmelighold av anmelderens navn bør opprettholdes og vil i samsvar med Kommunaldepartementets anførsel foreslå at den gis en tilføyelse lik den som er foreslått til arbeidsmiljøloven § 81. anmeldelsen er ubeføyet. Bestemmelsen kan ikke ses å være rimelig begrunnet og foreslås strøket. Når det gjelder hushjelploven § 2 annet ledd, er dette en bestemmelse om taushetsplikt for arbeidstilsynet om forhold de blir kjent med i forbindelse med opplysningsarbeid og henvendelser fra partene etter § 2 første ledd. Det er ingen særskilt bestemmelse om at navnet på den som henvender seg skal holdes hemmelig. Departementet antar at bestemmelsen slik den lyder kan erstattes av den alminnelige bestemmelse i forvaltningsloven § 13. I stedet bør man få en regel som tilsvarer arbeidsmiljøloven § 81. Det blir derfor foreslått en endring i hushjelploven § 2 annet ledd i samsvar med dette. Kommune valgloven (lov 10 juli 1925 nr 6) § 36e tredje og fjerde ledd og stortingsvalgloven (lov 17 desember 1920 nr 1) § 39 fjerde og femte ledd hadde bestemmelser om bruk av manntallet og om opplysninger om hvem som har stemt eller unnlatt å stemme. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet om dette: « Kommunaldepartementet har i sin tidligere høringsuttalelse gått ut fra at det som går fram av manntallet om hvem som har stemt eller unnlatt å stemme, omfattes av taushetsplikten i fvl § 13. Justisdepartementet er ikke enig i dette. Om en person har brukt stemmeretten kan ikke i seg selv betraktes som et «personlig forhold». Bakgrunnen for at man i 1953 fikk den særskilte bestemmelsen i de to nevnte lover, var at det kan føre til visse ubehageligheter for de stemmeberettigede om det blir kjent at de ikke har stemt. Uvedkommende personer eller politiske organisasjoner vil kunne bruke opplysningene til å trakassere personer som har unnlatt å stemme, eller de vil være særskilt oppmerksomme på dem ved sin agitasjon foran neste valg. Det var altså et spesielt hensyn, utenom det rent taushetsmessige, som la til grunn for bestemmelsen. Justisdepartementets Lovavdeling har i en uttalelse (jnr 1656/59 E) lagt til grunn at det ikke foreligger noe alminnelig forbud for valgpersonale eller andre mot å gi opplysninger om bestemte personers valgdeltakelse. Valgpersonalet vil dermed ha adgang til å gi opplysninger om hvem som har møtt og stemt på grunnlag av hva de har sett og hørt. Justisdepartementet mener etter dette at dersom det fremdeles er ønskelig med en slik bestemmelse som den som finnes i valglovene i dag, må de aktuelle paragrafer bli stående som de gjør. Forøvrig vil fvl § 13 flg gjelde. « Kommunaldepartementet mener at kommunevalgloven § 36e tredje og fjerde ledd og stortings valgloven § 39 fjerde og temte ledd om adgang til og avskrift av valgmanntallet, og om taushetsplikt for de som er gitt adgang til manntallet, bør stå uendret. Begrunnelsen for å ha disse bestemmelsene er den samme i dag som i 1953 og 1961, da de kom inn i lovene. Vi har tolket de nevnte bestemmelser slik at de uttømmende regulerer den adgang manntallsførere og andre har til å gi opplysninger fra avkryssingsmanntallet. De tidligere valglovene er nå erstattet av lov 1 mars 1985 nr 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (Valgloven). Her finnes en egen paragraf om taushetsplikt, § 90, som uttrykkelig pålegger taushetsplikt både om hvordan den enkelte har stemt, og om hvem som har avgitt stemme eller unnlatt å avgi stemme. Noen særregulering i forhold til forvaltningsloven § 13 til § 13e er derfor ikke nødvendig. Om denne bestemmelsen sa Justisdepartementet følgende i høringsnotatet: « Inn under Handelsdepartementets sakområde faller bl a lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m v. Sjøfartsdirektoratet har i brev til Handelsdepartementet (jnr A 33243/74) gitt uttrykk for at bestemmelsene om taushetsplikt i sjødyktighetsloven § 4 bør beholdes. Fvl § 13 innebærer for store begrensninger i taushetsplikten i forhold til det man har behov for dette særområdet. På den annen side antar Direktoratet at formuleringen av begrensningen i sjødyktighetsloven § 4 tredje ledd i f kan tas ut og erstattes med en henvisning til fvl § 13a til § 13e . Justisdepartementet er enig i dette. En uttrykkelig henvisning til § 13a til § 13e er imidlertid ikke nødvendig da dette vil følge direkte av den foreslåtte nye utforming av § 13f jf under II foran. På denne bakgrunn foreslår man at sjødyktighetsloven § 4 tredje ledd får følgende ordlyd: «Sjøfartsdirektoratets tjenestemenn og personer som i henhold til første ledd benyttes under utøvelsen av kontrollmyndighet, plikter å bevare taushet om det de får kjennskap til ved den kontroll de foretar i henhold til loven her. Handelsdepartementet og Norges Fiskarlag har erklært seg enige i den foreslåtte endringen. Det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. det på valutalovgivningens område er behov for en mer vidtgående taushetsplikt enn den som følger av forvaltningsloven. Någjeldende taushetspliktbestemmelse i valutaloven ( lov 14 juli 1950 nr 10) § 7 burde derfor opprettholdes, men departementet gikk ut fra at begrensningen i taushetsplikten etter § 13a til e burde kunne få anvendelse. « I Justisdepartementets notat legges til grunn at taushetsbestemmelsen i valutalovens § 7 skal bli stående. Vi er enige i at denne bestemmelse opprettholdes og viser i denne forbindelse til vårt brev til departementet av 18.7.74. I ovennevnte brev tilkjennega vi samtidig innvendinger mot unntaksbestemmelsene i fvl. § 13a nr. 3 og § 13b nr. 1. Begge bestemmelsene er imidlertid vedtatt etter en generell avveining fra lovgivers side av de fordeler og ulemper som disse begrensningene i taushetsplikten medfører. Begge unntak gjelder generelt for den virksomhet alle forvaltningsorganer driver. Lovgivers standpunkt tar Norges Bank til etterretning i denne omgang siden det på Norges Banks arbeidsfelt ikke er mer spesielle omstendigheter som tilsier at unntaksbestemmelsene ikke bør få anvendelse. Således er Norges Bank enig i at Taushetsbestemmelsen i valutalovens § 7 blir stående og ser intet avgjørende til hinder for at bestemmelsen utfylles utfylles av fvl. § 13-13 e. Handelsdepartementet har sluttet seg til dette, og bestemmelsen bli derfor stående uendret. Om denne bestemmelsen uttalte Justisdepartementet følgende i høringsnotatet: « Lov 14 august 1918 nr 5 om fonds- og aksjemæglere har bestemmelser om tausnetsplikt for megleren og hans funksjonærer i § 17 femte ledd. De nevnte personer kan ikke antas å utføre tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Bestemmelsen må derfor opprettholdes. Bestemmelsen i § 17 sjette ledd gjelder derimot meglerkontrollens virksomhet og faller forsåvidt inn under fvl § 13. Handelsdepartementet har i den forbindelse uttalt at man ønsker å opprettholde bestemmelsen om meglerkontrollens taushetsplikt i meglerloven som et naturlig ledd etter bestemmelsen om meglerens taushetsplikt. Dessuten fremheves det at fvl § 13 første ledd punkt 2 er for snever. Det sies bl a: «Det ville være meget uheldig om det skulle bli kjent at taushetsplikten ikke omfattet opplysninger om en bedrifts økonomiske stilling elter avtaler med forretningsforbindelser. Ellers ser Justisdepartementet det som naturlig at taushetspliktens omfang er den samme for private meglere som for meglerkontrollen. For øvrig bør fvl § 13a til § 13e kunne gjelde. Dette må i tilfelle sies uttrykkelig for de private megleres vedkommende. På bakgrunn av ovennevnte betraktninger antar Justisdepartementet at meglerloven § 17 femte og sjette ledd kan forenkles og omformuleres i overensstemmelse med følgende forslag: «Med de foran nevnte undtagelser plikter mægleren og de ansatte funksjonærer å bevare taushet om det de i forretnings medfør kommer til kundskap om angående andres personlige og forretningsmessige forhold. Forvaltningsloven § 13a til § 13e gjelder som utfyllende regler. Den taushetsplikt som følger av femte ledd får tilsvarende anvendelse for de som utøver den av departementets anordnede kontrol. Justisdepartementet legger til grunn at taushetspliktens omfang idag er den samme etter § 17 femte og sjette ledd, til tross for at teksten i de to bestemmelsene er forskjellig («andres private forhold» og «om det, som derunder blir dem bekjent»). En kan her vise til lovens forarbeider hvor det i Ot.prp.nr.1 (1918) side 30 sies: «Selvsagt bør der paahvile den autoriserende myndighet og den som udøver kontrollen med mæglerne, tilsvarende taushetspligt. Meglerlovens § 17 stiller ikke opp noen taushetsplikt for departementets funksjonærer i den grad de behandler saker etter loven. Det bør overveies å omfatte dette uttrykkelig i bestemmelsen. For øvrig antas det å være unødvendig å si at taushetsplikten ikke gjelder når noe annet er særskilt bestemt ved lov. Denne løsning følger i dag fvl § 13f annet ledd. Handelsdepartementet har uttalt at de ikke har noe å bemerke til Justisdepartementets forslag til forenklinger, og det blir derfor satt fram forslag i samsvar med dette. I samsvar med det som ble antydet i høringsnotatet, antar departementet imidlertid at sjette ledd også uttrykkelig bør omfatte departementets egen saksbehandling. Det blir derfor foreslått en tilføyelse som gjør dette klart. «Det som foran er uttalt om fonds- og aksjemeglerloven § 17 femte og sjette ledd gjelder tilsvarende for lov 24 juni 1938 nr 13 om eiendomsmeglere § 5 - henholdsvis fjerde og femte ledd. Justisdepartementet foreslår en viss modernisering av bestemmelsen: «Med de undtagelser som fremgår av denne lov, påhviler der megleren og de hos ham ansatte funksjonærer taushetspligt med hensyn til hvad de i forretnings medfør kommer til kunnskap om vedrørende andres forhold. Forvaltningsloven § 13a til § 13e gjelder som utfyllende regler. Den taushetspligt som følger av fjerde ledd får tilsvarende anvendelse for de som utøver den av departementet anordnede kontroll. Handelsdepartementet har ikke hatt noe å bemerke og det settes derfor fram forslag i samsvar med dette. For ordens skyld gjøres oppmerksom på at forslaget skal gjelde § 15 tredje og fjerde ledd, ikke fjerde og femte ledd som anført i høringsnotatet. På samme måte som i forhold til fonds- og aksjemeglerloven foreslås en tilføyelse i fjerde ledd som gjør det klart at også departementets saksbehandling omfattes. « Lov 14 mars 1964 nr 2 om revisjon og revisorer har bestemmelser om taushetsplikt i § 15 annet ledd. Revisorrådet må regnes som et forvaltningsorgan og dets medlemmer anses i forhold til strl § 121 som offentlige tjenestemenn. De skulle dermed komme inn under fvl § 13. Det samme gjelder selvsagt departementets tjenestemenn som ikke er nevnt uttrykkelig i § 15. Andre revisorer og deres assistenter kan imidlertid ikke antas å utføre «tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» (innledningsordene til fvl § 13). Det blir derfor nødvendig å opprettholde en egen taushetspliktbestemmelse for dem. Taushetsplikten etter revisorlovens § 15 omfatter for revisorenes vedkommende «alt de under sin virksomhet får kjennskap til» og for medlem av Revisorrådet «forhold han får kjennskap til i tjenesten». Justisdepartementet ber vurdert om det er behov for en så omfattende taushetsplikt og om den i tilfelle også bør omfatte Revisorrådet eventuelt departementet. Handelsdepartementet har opplyst at revisorloven i øyeblikket er under vurdering av det såkalte Revisorutvalget, og at dette utvalget også vil vurdere spørsmålet om revisorers taushets- og opplysningsplikt og deres forhold til offentlige myndigheter. Handelsdepartementet mener derfor det er mest hensiktsmessig at revisorloven § 5 blir stående uendret inntil videre. Justisdepartementet er enig i dette og det blir derfor ikke satt fram forslag til endring i bestemmelsen. 8.5.6. Lov om midlertidig innførselsforbud § 3 og lovene om inn- og utførselsforbud § 3. Om disse lovene sa Justisdepartementet i høringsnotatet: « Lov 22 juni 1934 nr 5 om midlertidig innførselsforbud § 3 og lover 13 desember 1946 nr 29 og 30 § 3 om inn- og utførselsforbud fastsetter taushetsplikt for det vedkommende myndighet får opplysninger om i forbindelse med regulering og lisensiering av og kontroll med inn- og utførsel. Bestemmelsene i de to sistnevnte lover omfatter ifølge Handelsdepartementet også private som deltar i bransjeutvalg, importutvalg o l (jf lovens ord «skal alle teia med det dei får kjennskap til i yrket sitt etter denne lova»). Justisdepartementet er ikke klar over hvilken rolle slike utvalg spiller ved behandling av saker om inn- og utførsleforbud og om de eventuelt faller utenfor dem som omfattes av fvl § 13. Som tidligere nevnt er det etter fvl § 13 første ledd punkt 2 bare i spesielle tilfelle at opplysninger om en bedrifts eller forretningsdrivendes avtaler eller forretningsforbindelser er undergitt taushetsplikt. Det samme gjelder for opplysninger om en bedrifts produksjonsstørrelse og kapasitet. Det er bare når slike opplysninger er av en slik art at de kan utnyttes av andre at § 13 får anvendelse. For lisensieringsmyndighetene vil det kunne være vanskelig å vurdere den konkrete sak og ta stilling i tvilstilfelle. Dessuten er det viktig at importører og eksportører kan stole på at myndighetene ikke gir opplysninger til konkurrenter, noe som vil kunne ramme forretningsvirksomheten hardt. Justisdepartementet finner det derfor rimelig å ha egne bestemmelser om taushetsplikt i de tre lovene som er nevnt foran. Bestemmelsene vil imidlertid gjelde med de begrensninger som følger av forvaltningsloven § 13a til § 13e . Dette er det ikke nødvendig å si uttrykkelig. « Handelsdepartementet konstaterer at man opprettholder bestemmelsene om taushetsplikt i de tre lovene som foreslått. Imidlertid har departementet innvendinger mot å la bestemmelsene gjelde med de begrensninger som følger av fvl. § 13 a-13 e. Taushetsbestemmelsene i ovennevnte lover har en videre rekkevidde enn fvl § 13. De begrensninger som følger av § 13 (særlig § 13a, pkt. 3), vil kunne skape problemer i relasjon til opplysningsplikten i de tre nevnte lover. Det er departementets erfaring at ordlyden i taushetsbestemmelsene i lovene har virket positivt og skapt trygghet for importører/eksportører ved utlevering av opplysninger. Departementet foreslår derfor at de begrensninger som følger av fvl. § 13 a-13 e ikke må gjelde for disse lovbestemmelser. Dette er det nødvendig å si uttrykkelig i bestemmelsen. Ut fra dette vil Justisdepartementet foreslå at lov om midlertidig innførselsforbud får et nytt fjerde punktum og lovene om mellombels inn- og utførsleforbud § 3 tredje ledd får et nytt annet punktum som uttrykkelig slår fast at forvaltningsloven § 13 til § 13e ikke skal gjelde. Justisdepartementet antok i høringsnotatet at taushetspliktbestemmelsene i § 6 i lov 10 desember 1948 nr 3 om veterinærer bør opprettholdes, da privatpraktiserende veterinærer ikke vil omfattes av forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. I landbruksdepartementet har erklært seg enig i dette, og bestemmelsen vil derfor bli stående. Når det gjelder spørsmålet om å anvende forvaltningslovens supplerende bestemmelser, viser departementet til at veterinærlovens § 16 må ses som en bestemmelse om yrkesmessig taushetsplikt. Justisdepartementet gikk i høringsnotatet ut fra at forvaltningslovens § 13 ff ikke foranlediger noen endringer i lov 18 august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter. Forsvarsdepartementet har erklært seg enig i dette, og det blir derfor ikke foreslått endringer i loven. Justisdepartementet foreslo at også denne bestemmelsen blir stående uendret, da den har et annet omfang enn forvaltningsloven § 13, både når det gjelder arten av opplysninger som er taushetsbelagt og hvem bestemmelsen gjelder for. Forsvarsdepartementet har erklært seg enig i dette, og bestemmelsen blir derfor stående uendret. I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet: « Lov om strafferegistrering 11 juni 1971 nr 52 har en bestemmelse om offentlige tjenestemenns taushetsplikt i § 8. Justisdepartementet antar at denne paragrafen bør bli stående. Taushetspliktens omfang etter strafferegistreringsloven er videre enn utgangspunktet i fvl § 13, bl a når det gjelder personopplysninger. Dette er nødvendig ut fra det spesielle hensynet som ligger bak loven om strafferegistrering, nemlig at regissteropplysningene bare skal være til et meget begrenset formål. I denne sammenheng kan man nevne at bl a § 13a nr 1 om at samtykke skal oppheve taushetsplikten, ikke bør få anvendelse på forhold som reguleres i strafferegistreringsloven, jf nærmere under V c. Hvorvidt de øvrige unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven kan komme til anvendelse vil bli tatt opp direkte med departementets politiavdeling. Justisdepartementet har nå foretatt en nærmere analyse av de enkelte bestemmelsene i forvaltningsloven i forhold til strafferegistreringsloven og skal bemerke: Det er påkrevd at strafferegistreringslovens taushetspliktsregler blir stående, idet taushetspliktens omfang etter disse bestemmelser er atskillig videre enn utgangspunktet i forvaltningsloven § 13. Man antar således at forvaltningsloven § 13 til § 13c ikke bør komme utfyllende til anvendelse på strafferegistreringslovens område, fordi bestemmelsene ikke passer til eller direkte strider imot de forhold som er regulert og de hensyn som ligger bak reglene i strafferegistreringsloven med tilhørende forskrifter. Dessuten er de forhold som omhandles i forvaltningsloven § 13 til § 13c til dels også regulert i strafferegistreringsloven og forskriftene til denne, og man finner det lite hensiktsmessig med dobbeltreguleringer om disse forhold. Når det gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven § 13d og e antar man at disse med fordel bør kunne komme utfyllende til anvendelse til taushetsplikten på strafferegistreringslovens område, selv om det blir en viss overlapping/dobbeltregulering av de omhandlede forhold. For § 13 d's vedkommende har man spesielt lagt vekt på at bestemmelsen er mer kasuistisk enn tilsvarende bestemmelser i § 6 fjerde ledd § 9 fjerde ledd i forskriftene til strafferegistreringsloven. Dette antar man har en viss verdi idet man ved vurderingen av om opplysninger bør gis nettopp legger vekt på de forhold som der er nevnt. For § 13 e's vedkommende ønsker man spesielt å beholde straffetrusselen i siste ledd overfor forskere, idet det kan være noen tvil om straffeloven § 121 vil ramme alle aktuelle grupper forskere dersom taushetsplikten brytes. Etter dette antar man at strafferegistreringsloven § 8 bør få tilføyd et nytt annet ledd med følgende tekst: «Forvaltningsloven § 13 til § 13c gjelder ikke som utfyllende regler til bestemmelser om taushetsplikt som er gitt i eller medhold av denne lov. I høringsnotatet sa Justisdepartementet følgende om denne bestemmelsen: « For fengselstjenestemenn gjelder reglene om taushetsplikt i fengselsloven 12 desember 1958 nr 7 § 7. Taushetsplikten omfatter ikke bare opplysninger om de innsatte, men også opplysninger om tjenesten og anstaltene. Omfanget av taushetsplikten faller dermed ikke sammen med hva som gjelder etter fvl § 13. vid taushetspliktbestemmelse vil bli tatt opp med departementets avdeling for fengselsvesen og kriminalomsorg i frihet. Forvaltningsloven § 13a til 13 e bør trolig kunne anvendes så langt gjelder klientinteressene. Fengselstjenestemenns taushetsplikt er regulert i fengselslovens § 7, som lyder: « Enhver som gjør tjeneste i fengselsvesenet, har etter nærmere regler, taushetsplikt med hensyn til det han i stillings medfør får vite om tjenesten, anstaltene og de innsatte. Overtredelse kan straffes etter straffelovens bestemmelser om offentlige tjenestemenn. Med hjemmel i denne bestemmelse (og alminnelige instruksjonsmyndighet) har Fengselsstyret regulert området for og innholdet av taushetsplikten gjennom ulike reglementer og rundskriv. Disse reglene fraviker på enkelte punkter forvaltningslovens bestemmelser. Departementet tar sikte på å gjennomgå og revidere de nåværende reglementsbestemmelser om fengselstjenestemenns taushetsplikt, blant annet for å bringe reglene i bedre harmoni med forvaltningsloven. Man er imidlertid av den oppfatning at forvaltningslovens regler ikke fullt ut bør få anvendelse på fengselstjenestemenn. Innsatte i fengselsvesenets anstalter har et særlig behov for vern mot at opplysninger om dem kommer til uvedkommende personers kunnskap. Fengselstjenestemenn bør derfor pålegges en noe strengere taushetsplikt enn den som følger av standardbestemmelsene i forvaltningsloven. Således antas at forvaltningsloven § 13a nr 1 ikke fullt ut bør gis anvendelse for fengselsvesenet. «Regler om fengselstjenestemenns taushetsplikt» § 3,3, gitt av Fengselsstyret 20 april 1968, har følgende ordlyd: «En tjenestemann løses ikke fra sin taushetsplikt om en innsatt meddeler at han ikke gjør krav på taushet om sitt forhold.» Denne regelen synes imidlertid å gå for langt i retning av å pålegge taushetsplikt. Departementet kan tenke seg en regel som følger de samme prinsipper som strafferegistreringsloven på dette punkt. Man ønsker blant annet å hindre at arbeidsgivere får muligheter til å kontrollere arbeidssøkeres vandel ved å stille som betingelse for ansettelse at søkeren gir samtykke til å innhente opplysninger fra fengslene, eventuelt Fengselsstyret. Også når det gjelder adgangen til kommunikasjon med andre organer, vil man foretrekke særregler for fengselsvesenet. Forvaltningsloven § 13b nr 5 synes å gi forvaltningsorganer en videre adgang til å røpe klientforhold og lignende enn det som antas å være riktig for fengselsetaten. Med den endring som er foreslått i forvaltningsloven § 13f, kan det være tvilsomt om de nåværende regler i fengselsloven gir Fengselsstyret tilstrekkelig hjemmel til ved instruks å fravike forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Henvisningen i fengselsloven § 7 til «nærmere regler» er meget knapp og tar ikke primært sikte på å regulere forholdet til annen lovgivning. Lovens forarbeider røper at man den gang ikke foretok noen selvstendig gjennomgåelse av problematikken omkring fengselstjenestemennenes taushetsplikt. Departementet finner det på denne bakgrunn riktigst å foreslå fengselsloven endret slik at den gir hjemmel til å gi nærmere regler om taushetsplikt som fraviker forvaltningsloven § 13 til § 13e . Slike bestemmelser skal kunne gis i reglements form. Bestemmelsen foreslås som en tilføyelse i § 1a, som generelt regulerer forholdet mellom fengselsloven og forvaltningsloven. Det foreslås en henvisning til § 7, slik at man i medhold av denne bestemmelsen kan gi bestemmelser som fraviker forvaltningsloven. For øvrig tar departementet sikte på snarest mulig å gå gjennom gjeldende reglementsbestemmelser med sikte på en best mulig tilpassing til forvaltningsloven. I høringsnotatet tok Justisdepartementet opp spørsmål om taushetsplikten for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og anførte: « Fvl gjelder ikke for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, jf fvl § 4 siste ledd. Derimot fins det en egen bestemmelse om hans taushetsplikt i ombudsmannloven ( lov 22 juni 1962 nr 8) § 9. Ombudsmannloven har nylig vært revidert (lov 8.2. 1980 nr 1). § 9 ble ikke endret, og Stortingets justiskomite forutsatte at det ikke var nødvendig med noen endring på dette punkt. Justisdepartementet vil derfor ikke foreslå noen endring i bestemmelsen. Derimot skulle det være ubetenkelig å la forvaltningslovens supplerende bestemmelser komme automatisk til anvendelse. Sivilombudsmannen har uttalt: « Jeg forstår ikke uten videre hva som ligger i uttrykket «komme automatisk til anvendelse» i den foreliggende forbindelse. Departementet ønsker uttalelse fra ombudsmannen om behovet for endring av ombudsmannsloven § 9, slik at forvaltningslovens supplerende regler om taushetsplikt gjøres gjeldende for ombudsmannen og hans virksomhet. - Jeg kan ikke gå inn for slik endring, og bemerker: Klager og henvendelse til ombudsmannen har ofte personlig, betroende karakter, både i innhold og form. Av hensyn til klagernes tillit synes det nødvendig å opprettholde en vidtgående taushetsplikt. - En fullstendig tilpasning av ombudsmannsloven til forvaltningslovens regler om taushetsplikt vil bryte med dette prinsipp. Det er ikke merket ved ombudsmannens kontor noe behov for endring av ombudsmannslovens taushetspliktsregler og etter det ombudsmannen kjenner til, er det heller ikke uttrykt ønske om noen endring fra publikum eller nyhetsmedia. Som departementet påpeker har ombudsmannsloven dessuten nylig vært revidert uten at § 9 ble endret. Utredningsutvalget for ombudsmannsordningen uttalte i sin innstilling av 9. mars 1978 (Dok. nr. 9 (1977-78) s. 24) at det ikke var grunn til endring av regelen, idet « Tilpassingen bør fortsatt skje gjennom praksis, etter de behov som matte melde seg». Jeg legger til at ombudsmannen vil ha forvaltningslovens supplerende regler in mente når taushetsspørsmål melder seg i praksis ved kontoret. Ifølge forvaltningsloven § 4 siste ledd får loven ikke anvendelse for Stortinget og Stortingets organer, herunder Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Ombudsmannen ønsker ikke selv noen endringer i lovens § 9. På denne bakgrunn finner ikke departementet grunn til å foreslå endringer i bestemmelsen. I lov 8 juni 1984 nr 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) er det vedtatt en bestemmelse om taushetsplikt i § 160. Bestemmelsen lyder: « Medlemmer av gjeldsnemnda eller bostyret, revisor, vurderingsmenn og tilsyn og deres funksjonærer eller hjelpere skal i den utstrekning det er forenlig med bobehandlingen bevare taushet om det de under utførelsen av sine verv har fått kjennskap til vedrørende skyldnerens personlige forhold. Overtredelse av taushetsplikten straffes som bestemt i straffelovens § 121. Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsen, som også ble referert i høringsnotatet uten at det er kommet merknader til det. Denne bestemmelsen har hjemmel i de generelle delegasjonsbestemmelsene i politiloven og kan derfor ikke regnes som lovfestet taushetsplikt i relasjon til den foreslåtte endringen i § 13f annet ledd. Bestemmelsen må for øvrig anses som et tillegg til politiinstruksen § 34, jf nedenfor. Den er vesentlig begrunnet i offentlige hensyn som omfatter dels tjenestlige/administrative hensyn og hensynet til rikets sikkerhet og forholdet til fremmede stater. Ut fra det som er sagt under punkt 4.5. foran, vil en slik bestemmelse, selv om den bare er instruksfestet, ikke omfattes av forvaltningsloven § 13f første ledd. Det er dermed ikke nødvendig med særlig lovhjemmel for å unngå at forvaltningslovens supplerende bestemmelser kommer til anvendelse. Lov 24 juni 1915 nr 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler har en bestemmelse om taushetsplikt i § 2. På samme måte som taushetsplikten etter overvåkingsinstruksen antas den å gjelde rent offentlige interesser (hensynet til rikets sikkerhet m v) og dermed å falle utenfor forvaltningslovens område. Se også punkt 8.9.1. I midlertidig lov 17 desember nr 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen er det en bestemmelse om taushetsplikt i § 8. Tidligere sto bestemmelsen i § 2a. Første ledd gjelder taushetsplikt ev hensyn til etterforskningen mens annet ledd omhandler taushetsplikt om noens private forhold. Det har vært antatt at forvaltningsloven ikke får anvendelse for saker etter denne loven, jf unntaket i forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. Det er derfor ikke aktuelt å gjøre forandringer i bestemmelsen. Politiinstruksen § 34 er omtalt foran i punkt 4.6. under drøftelsen av instruksfestet taushetsplikt. I sitatet fra høringsnotatet het det bl a: « ... Ofte vil situasjonen imidlertid være at en eldre instruks delvis er blitt overlappet av forvaltningslovens bestemmelser. Dette er f eks tilfelle med politiinstruksen § 34, som pålegger politimannen taushetsplikt både om tjenesteforhold og om private forhold som han under sin tjeneste far rede på. Justisdepartementet antar at det også her er mest naturlig å se det slik at forvaltningsloven gjelder direkte på det området av instruksen som tilsvarer den, slik at det nå er loven og ikke instruksen som er den primære normen for bedømmelse av forholdet. forhold, men ikke den delen som gjelder beskyttelse av tjenestlige forhold. Justisdepartementet antar at dette ikke vil volde problemer i praksis og foreslår derfor for tiden ingen endringer i/lovfesting av bestemmelsen. 8.8.9. Taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorer (ny § 63a i domstolloven) I høringsnotatet tok Justisdepartementet opp spørsmålet om taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorer og anførte bl a: « Justisdepartementet vil dessuten vurdere å innføre en egen bestemmelse om taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorer. Disse bygde tidligere på straffeloven § 121, men dette er bortfalt som følge av at alternativet «betroelser» er gått ut av denne bestemmelsen. Det heter om dette på s 42 i Ot.prp.nr.3 (1976-1977): «I høringsnotatet er bestemmelsen om åpenbaring av betroelser foreslått sløyfet, idet det ikke er noe behov for å opprettholde dette straffbarhetsalternativet. Departementet er enig i denne løsningen, men vil peke på at endringen kan gjøre det nødvendig å gi generelle lovbestemmelser om taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorer. Departementet skal ellers bemerke: Hva angår spørsmålet om taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorene, vil man peke på at det også etter endringen av straffeloven § 21 fins en del bestemmelser om taushetsplikt på begrensede områder av domstolenes virksomhet. Dette gjelder for det første den dømmende virksomhet. Her kan særlig vises til domstolloven § 131, jf § 199. Med hensyn til domstolenes forvaltningsmessige avgjørelser vises til forskrifter om dokumentavgift av 16 desember 1975 (i medhold av lov om dokumentavgift) § 1-4 som inneholder bestemmelser om taushetsplikt. Dommere og ansatte ved dommerkontorene får i sitt daglige arbeid kjennskap til forhold som i vesentlig grad berører folks personlige og forretningsmessige forhold. Det er viktig at det ikke er tvil om hvilke forhold som er underlagt taushetsplikt. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende i så måte. For å unngå tvil om taushetspliktens grenser antar derfor departementet at det i domstolloven bør innføres en alminnelig regel om taushetsplikt for dommere og ansatte ved dommerkontorene. Departementet antar at dette passende kan tas inn i en ny § 63a i domstolloven 3dje kapitel om dommere, rettsskrivere og rettens øvrige tjenestemenn. Bestemmelsen bør omfatte dommere og andre som utfører tjeneste eller arbeid ved et dommerkontor og bør ellers tilsvare avgrensningen i forvaltningsloven § 13. Det bør presiseres at også de supplerende bestemmelser i forvaltningsloven og straffeloven § 121 får tilsvarende anvendelse. I høringsnotatet tok Justisdepartementet opp spørsmålet om lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet § 8 bør opprettholdes. Det ble uttalt at den trolig har et noe annet omfang enn forvaltningsloven § 13 ff og det ble reist spørsmål om bestemmelsen har en tilfredsstillende utforming. Spørsmålet ble tatt opp med Postdirektoratet, som med tilslutning av Samferdselsdepartementet uttalte at taushetsplikten etter postloven må ses som en yrkesmessig taushetsplikt. Det var derfor behov for å opprettholde bestemmelsen. Etter at disse uttalelsene ble gitt har postlovutvalget avgitt sin innstilling (NOU 1983:49 Revisjon av postloven). Her foreslås følgende nye bestemmelse om taushetsplikt: Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Postverket, skal bevare taushet overfor uvedkommende om det de får kjennskap til ved behandling av postsendinger og det de ellers tjenstlig får vite om postkunders forhold og deres bruk av Postverket. De plikter også å hindre at uvedkommende får anledning til å skaffe seg slikt kjennskap som nevnt i første ledd. Første og annet ledd er ikke til hinder for at politiet ved bruk av tekniske hjelpemidler eller narkotikahund med fører undersøker om postsendinger inneholder narkotika. De som foretar slik undersøkelse er, når det gjelder forhold som ikke angår oppdraget, underlagt taushetsplikt etter denne lov. På bakgrunn av dette vil Justisdepartementet, i samråd med Samferdselsdepartementet, ikke fremme noen endring i postloven § 8 nå. Postdirektoratet uttalte videre i sin høringsuttalelse: « Lov av 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler, § 2. Denne loven har for Postverket bare interesse i sammenheng med kontroll av post. De som deltar i kontrollen fra Postverkets side anses bundet av bestemmelsene i postloven. taushetspliktbestemmelser ikke gjelder som utfyllende regler. Lov av 10. desember 1948 nr. 2 om Norges Postsparebank, § 14. Postdirektoratet antar at denne taushetsbestemmelse ikke kan erstattes av bestemmelsene i forvaltningsloven og foreslår at den beholdes. Den foreslåtte endring av forvaltningslovens § 3f første ledd tilsier heller ikke behov for endring av § 14 i loven om Norges Postsparebank. Samferdselsdepartementet har sluttet seg til dette og Justisdepartementet vil derfor ikke foreslå oppheving av bestemmelsene. Ut fra det Postdirektoratet har sagt om anvendelsen av forvaltningslovens supplerende bestemmelser, skulle det heller ikke være behov for noen særregel som gjør unntak fra disse. 8.9.2. Taushetsplikt for Televerkets tjenestemenn (ny § 5 i telegrafloven) Televerket har, med tilslutning av Samferdselsdepartementet, tatt opp spørsmålet om lovfesting av taushetsplikten for Televerkets tjenestemenn. Forslaget må ses på bakgrunn av det som ble opplyst i høringsnotatet om at den nye straffeprosessloven vil medføre at forbudet mot vitneforklaring for offentlige tjenestemenn skal være begrenset til tilfelle hvor det foreligger lovbestemt taushetsplikt. Denne bestemmelsen er nå vedtatt som § 118 i den nye straffeprosessloven ( lov 22 mai 1981 nr 25). Det heter bl a i Televerkets uttalelse: Reglementet der taushetsplikten er forankret, baserer seg på Kongens alminnelige rett til å gi instrukser for forvaltningen slik at det ikke foreligger noen uttrykkelig lovhjemmel for taushetsplikten overfor telekorrespondanse. Slik straffeprosesslovens § 180.2 og tvistemålslovens § 204.2 i dag lyder, går imidlertid taushetsplikten foran vitneplikten. Dette vil altså bli forandret når den nye straffeprosessloven kommer. Vi går imidlertid ut fra at det, både av prinsipielle grunner og fordi det i høy grad vil skade tillitsforholdet mellom Televerket og dets kunder, ikke kan aksepteres at den taushetsplikt som arbeidstakerne i Televerket i dag har overfor telekorrespondanse, i fremtiden skal stå tilbake for den alminnelige vitneplikten. Det er også vanskelig å se at noen legislative grunner taler for af taushetsplikten overfor telekorrespondanse bør stå i noen svakere stilling vis-à-vis vitneplikten enn taushetsplikten overfor postforsendelser (som er lovfestet i postlovens § 8). Da taushetsplikten gjelder uansett hva innholdet i telekorrespondansen går ut på og også omfatter hvem som har utvekslet slik korrspondanse, er den taushetsplikt som følger av forvaltningslovens § 3 ikke tilstrekkelig. Heller ikke de øvrige bestemmelser i forvaltningsloven om begrensninger i taushetsplikt m.v. synes å passe for taushetsplikt overfor opplysninger som fremkommer i den telekorrespondanse som Televerket formidler. Reglene i forvaltningsloven er vel først og fremst utformet på bakgrunn av at de skal være tjenlige for opplysninger som et forvaltningsorgan mottar eller selv innhenter i anledning saker som organet skal behandle og treffe avgjørelse i. Opplysninger i telekorrespondansen står i en helt annen stilling. Slik korrespondanse står Televerket bare som formidler eller befordrer av mellom avsender og adressat. Innholdet i korrespondansen er i prinsippet Televerket helt uvedkommende. På bakgrunn av det som er nevnt foran, mener Teledirektoratet at taushetsplikten overfor telekorrespondanse bør lovfestes i forbindelse med den tilpasning som nå forestår til forvaltningsloven av bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt. Det bør da fastsettes at forvaltningslovens § 13-13 e ikke skal gjelde som utfyllende regler for denne taushetsplikt. Av høringsutkastet fremgår det nemlig at Justisdepartementet vil foreslå forvaltningslovens § 3f første ledd endret slik at § 13-13 e skal gjelde som utfyllende regler for taushetsplikt pålagt i særlovgivningen medmindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Unntak bør dog gjøres for § 13f annet ledd som bestemmer at lovbestemt taushetsplikt går foran opplysningsplikt med mindre bestemmelsen om opplysningsplikt fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde. Dette bør gjelde også for taushetsplikt om telekorrespondanse. Televerket har etter dette foreslått at de nye bestemmelsene tas inn i lov 29 april 1899 om Eneret for Staten til Befordring af Meddelelse ved Hjælp af Telegraflinjer og lignende Anlæg. Bestemmelsen foreslås tatt inn i § 5, som tidligere er opphevet. Samtidig foreslås en endring i § 6 som gjør det klart at overtredelse straffes etter straffeloven § 121. Justisdepartementet vil sette fram forslag i samsvar med dette. Det foreslås at taushetsplikten skal gjelde det man får vite om andres bruk av Televerket og om innholdet i telekorrespondansen. Det vises til utkastet § 5 første ledd. ikke skal gjelde, i samsvar med hva Televerket har foreslått. § 13f annet ledd vil gjelde uansett, slik at det ikke er nødvendig å nevne denne bestemmelsen uttrykkelig. Det foreslås videre et nytt nr 2 i § 6 om straff for overtredelse av taushetsplikten. Etter forslaget skal taushetsplikten gjelde overfor «uvedkommende». Etter Instruks for offentlige tjenestemenn som plikter å hjelpe sjømilitære myndigheter i oppsynet langs kysten, fastsatt ved kgl res 2 september 1983, plikter tjenestemenn på Televerkets kystradiostasjoner og fartøyer å hjelpe de sjømilitære myndigheter. I instruksen er det nevnt hvilke forhold som det er særlig viktig at de hjelpepliktige rapporterer til sjømilitære myndigheter. Teledirektoratet har, i samråd med Justisdepartementet, antatt at denne hjelpeplikten kan utøves uten å komme i strid med de nåværende taushetspliktbestemmelser. Man la i den sammenheng vekt på at de sjømilitære myndigheter ikke i denne sammenheng kunne regnes som «uvedkomande» i de dagjeldende instruksers forstand. Justisdepartementet vil legge til grunn at dette må være tilfelle også i forhold til utkastet til ny § 5. Det dreier seg her om offentlige myndigheters legitime interesse i å bli informert om overtredelser av sentrale stats- og folkerettslige regler. I denne spesielle relasjon vil altså de sjømilitære myndigheter ikke bli regnet som «uvedkommende». Det antas ikke nødvendig med noen særlig presisering av dette i lovteksten. « I oversikten over taushetspliktbestemmelser er nevnt følgende bestemmelser som angår prestenes taushetsplikt: N.L. 2-5-19, str.prl. § 178, strl. § 144 og ektesk.1. § 144a. Disse bestemmelser gir i dag det lovmessige grunnlag for prestenes yrkesmessige taushetsplikt: N.L. 2-5-19 vil være omfattet av strl. § 144, men bestemmelsen regulerer det vesentligste område vedrørende prestenes taushetsplikt slik at det synes riktig å la dette være særskilt lovfestet. Departementet antar derfor at denne og også de øvrige bestemmelser bør beholdes uendret. Det vil derfor ikke bli foreslått noen endring i noen av disse bestemmelsene. Når det gjelder straffeprosessloven § 178, vil denne bli erstattet av § 119 i den nye straffeprosessloven 22 mai 1981 nr 25. « For menighetsrådene er det ikke lovbestemt noen alminnelig taushetsplikt, slik det er gjort for bispedømmerådene. Departementet har tidligere i rundskriv til bl.a. de offentlige kirkelige råd vedrørende offentlighetsloven uttalt at det har vært antatt at menighetsrådets møter skal holdes for lukkede dører, og at dette tilsier at forhandlingene skal være fortrolige slik at uttalelser eller vedtak ikke offentliggjøres med mindre det har vært hensikten eller forholdet går inn under reglene om dokumentoffentlighet. Departementet er i tvil om det er behov for taushetsplikt for de kirkelige råd utover det som er fastlagt i forvaltningsloven. En antar behovet i stor utstrekning vil være parallelt til situasjonen for de styrende organer i kommunene, og at det i enkelte saker som ikke vil være belagt med taushetsplikt etter forvaltningsloven, likevel kan være ønskelig med taushetsplikt. I noen utstrekning vil dette kunne imøtekommes såfremt vedkommende råd ut fra administrative hensyn kan beslutte at det skal være taushetsplikt, jfr. notatets s. 7, 1. avsnitt. I Stortingsmelding nr. 40 Om stat og kirke er det foreslått å nedsette utvalg til å gjennomgå kirkeordningslovens regler om de kirkelige møter og råd, herunder rådenes oppgaver og sammensetning, og det er da nauturlig også å ta opp spørsmålet om forholdet til forvaltningslovens bestemmelser. Da en antar dette arbeidet er forholdsvis nær forestående, vil en tilrå at nåværende bestemmelse i kirkeordningsloven om taushetsplikt foreløpig ikke endres. Menighetsrådenes taushetsplikt vil da inntil videre bli regulert bl.a. av forvaltningslovens bestemmelser. Det blir derfor ikke foreslått noen ny bestemmelse om menighetsrådenes taushetsplikt. 8.11.1. Lov 11 juni 1976 nr 79 om produktkontroll har en bestemmelse om taushetsplikt i § 11. Bestemmelsen er vesentlig mer utførlig enn forvaltningsloven § 13. Statens Forurensningstilsyn har, med tilslutning av Miljøverndepartementet, gått inn for at bestemmelsen blir opprettholdt. I uttalelsen heter det bl a: « Når det gjelder forholdet til taushetsbestemmelsene i produktkontrolloven § 11 vil vi anbefale at denne blir stående uendret. plikten. Dette er imidlertid mer formelle betraktninger fordi vi vanskelig kan se at det egentlig er noen realitetsforskjell mellom fvl. § 13 og pkl. § 11. Når det gjelder den andre problemstillingen vil vi peke på at i lys av produktkontrollarbeidet vil det være § 13b og § 13d som representerer de mest interessante og nødvendige unntakene fra hovedregelen om taushetsplikt. Disse bestemmelsene vil virke som supplement til hovedregelen i pkl. § 11. På bakgrunn av at produktkontrollmyndighetene i disse tilfelle har en fakultativ adgang til å avgjøre om hovedregelen skal slå igjennom eller ikke, vil SFT anbefale at disse reglene skal gjelde som supplerende regler til pkl. § 11. Dette er også i overensstemmelse med den smule praksis som er etablert i SFT på dette område idet vi i et par tilfeller har anvendt unntaksregelen i fvl. § 13b nr. 2. På bakgrunn av dette er det heller ikke grunn til å foreslå noen endringer i bestemmelsen. 8.12.1. Den nye ligningsloven 13 juni 1980 nr 24 bestemmer i § 1-2 at forvaltningsloven, med unntak av bestemmelsene om forskrifter, ikke skal gjelde for behandlingen av saker etter loven. Samtidig er det gitt en uttrykkelig bestemmelse om taushetsplikt i § 3-13. Bestemmelsen regulerer meget utførlig både omfanget av taushetsplikten og de forskjellige unntakene. § 6-13 gjelder offentlig organs opplysningsplikt. De nye bestemmelsene ble referert i Justisdepartementets høringsnotat, uten at det ble foreslått noen endringer i dem. Det er heller ikke kommet inn noen slike forslag under høringsbehandlingen, verken fra Finansdepartementet eller andre. Derimot har § 6-13 blitt en del diskutert i en annen sammenheng, som en del av det generelle spørsmålet om skattemyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra andre, jf den såkalte båtavgiftsaken og stortingsdebatten 25 mars 1982 i forbindelse med Datatilsynets årsmelding. Dette spørsmålet er tatt opp særskilt med Finansdepartementet og Datatilsynet og vil eventuelt bli tatt opp som egen sak for Stortinget. Bl a av disse grunner er § 6-13 ennå ikke satt i kraft. 8.12.2. « For merverdiavgiften er det bestemmelser om taushetsplikt i lov 19 juni 1969 nr 66 § 7 og § 8. Under høringsbehandlingen av reglene om taushetsplikt i forvaltningen uttalte Direktøren for skattevesenet/ligningsavdelingen (jnr 1/74) bl a følgende: «Det er mulig opplysninger av denne art i større grad bør være tilgjengelige for andre enn opplysninger om personlig formue og inntekt. Forholdet er imidlertid at kontrollen med merverdiavgiften ved bokettersyn i stor utstrekning foretas under ett med den alminnelige formues- og inntektsskatt. Det avgis i slike tilfelle ikke særskilte rapporter for kontrollen av merverdiavgiften. En vil av den grunn anbefale at de nåværende bestemmelser i § 7 og § 8 merverdiavgiftsloven blir opprettholdt inntil videre ... Justisdepartementet kan ikke se at spørsmålet er nærmere behandlet i proposisjonen til ny ligningslov. Vi ber derfor om at det i denne høringsrunden legges frem synspunkter på hvorledes spørsmålet om taushetsplikt etter merverdiavgiftsloven bør behandles. Til dette har Finansdepartementet uttalt: « Finansdepartementet mener at merverdiavgiftslovens § 7 § 8 bør beholdes. En viser bl.a. til at avgiftsmyndighetene bør ha klar adgang til å gi opplysninger som nevnt i merverdiavgiftslovens § 7, annet ledd. Videre bør departementet ha adgang til å samtykke i af opplysningene gis som vitneprov under rettergang, selv om denne ikke gjelder overtredelse av merverdiavgiftsloven eller investeringsavgiftsloven. En finner det også av informative grunner hensiktsmessig at merverdiavgiftslovens § 7 og § 8 beholdes. Merverdiavgiftsloven § 7 annet ledd har bestemmelser om adgang til å gi opplysninger videre til andre offentlige myndigheter, og til å gi opplysninger når allmenne interesser tilsier det og departementet samtykker. Dersom bestemmelsen skal beholdes, oppstår spørsmålet om disse unntakene er uttømmende eller om forvaltningslovens supplerende bestemmelser skal gjelde i tillegg. Ut fra den begrunnelse som er gitt i Finansdepartementets uttalelse, skulle det ikke være noe i veien for at forvaltningslovens regler gjelder supplerende så langt de passer. Det kan imidlertid også reises spørsmål om utformingen av unntakene er hensiktsmessig i forhold til den mer presise oppregningen som nå er kommet inn i ligningsloven § 3-13. Finansdepartementet har her opplyst at man overveier å endre merverdiavgiftloven § 7 slik at den blir mer i samsvar med ligningsloven § 3-13, punktene 1-4. På bakgrunn av dette finner ikke Justisdepartementet grunn til å foreslå noen endring i bestemmelsen i denne omgang. Finansdepartementet har opplyst at det også finnes en rekke særavgifter hvor det i forskriftene er gitt bestemmelser om taushetsplikt. Det heter bl a i departementets uttalelse: « Flere særavgifter er gitt i henhold til lov av 19. mai 1933 om omsetningsavgift. I forskrifter gitt av Finansdepartementet i henhold til lovens § 1 er det tatt inn bestemmelser om taushetsplikt etter mønster av merverdiavgiftsloven § 7. Forskriftene tas inn som vedlegg til Toll- og avgiftsdirektoratets årlige rundskriv om avgiftene. Rundskrivet om sjokolade- og sukkeravgift for 1980 vedlegges som eksempel. Dette gjelder følgende forskrifter: 1. forskrifter av 29. 2. forskrifter av 26. november 1979 om avgift på sjokolade- og sukkervarer m.m. 3. forskrifter av 1. 4. forskrifter av 23. 5. forskrifter av 26. 6. forskrifter av 26. 7. forskrifter av 13. 8. forskrifter av 27. 9. forskrifter av 26. november 1975 om beregning, oppkreving og kontroll av avgift på bensin § 5, femte ledd flg. Lov av 28. juni 1912 nr. 4 om tilvirking, innførsel og beskatning av øl har i § 18 en bestemmelse om taushetsplikt. Finansdepartementets forskrifter av 18. november 1966 til loven har i § 6, tredje og fjerde ledd nærmere bestemmelser om taushetsplikten etter mønster av merverdiavgiftsloven § 7. Dokumentavgiften har hjemmel i lov av 12. desember 1975. Finansdepartementets forskrifter av 13. desember 1975 har i § 1-4 en taushetspliktbestemmelse etter mønster av merverdiavgiftslovens § 7. Avgift på honorar til utenlandske kunstnere m.v. har hjemmel i lov av 5. april 1963. Finansdepartementets forskrifter av 16. desember 1963 har i § 4 bestemmelse etter samme mønster. Årsavgift på båter og motorvognavgiftene har hjemmel i lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. Finansdepartementets forskrifter av 21. april 1978 om årsavgift på båter har i § 12 en bestemmelse etter mønster av merverdiavgiftslovens § 7. I Finansdepartementets forskrifter til motorvognavgiftene er det gitt disse taushetspliktbestemmelser etter mønster av merverdiavgiftslovens § 7: 1. forskrifter av 12. 2. forskrifter av 20. februar 1979 om avgift ved registrering av motorvogner og tilhengere (omregistreringsavgift) § 7. Finansdepartementet anser det praktisk av informasjonsgrunner at taushetspliktbestemmelsene finnes i Finansdepartementets forskrifter, som tas inn i Toll- og avgiftsdirektoratets rundskriv til de berørte. Bestemmelsen fra merverdiavgiftslovens § 7 er grei og oversiktlig. Det ville føre for langt å ta inn forvaltningslovens § 13-13 rundskrivene, og en ren henvisning til forvaltningsloven vil ikke gjøre samme nytte. Det ville nok være en fordel om det ble foretatt en opprydding i disse bestemmelsene. I og med at samtlige er utformet etter mønster av merverdiavgiftloven § 7, vil det imidlertid være en fordel å vente med dette til denne bestemmelsen eventuelt er omarbeidet, jf foran i punkt 8.12.2. Så lenge det ikke er behov for uttrykkelig lovhjemmel for å unngå at forvaltningslovens supplerende regler kommer til anvendelse, skulle det heller ikke være noe i veien for at bestemmelsene blir stående uendret. 8.12.4. Arveavgiftloven og skattebetalingsloven § 47 nr. Lov 19 juni 1964 nr 14 har ingen særlige bestemmelser om taushetsplikt. Finansdepartementet har uttalt at det er hensiktsmessig at reglene i forvaltningsloven § 13-13 e kommer til anvendelse også i slike saker og at det neppe er behov for noen særlige tilpassingsregler. Lov 21 november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt har bestemmelser om taushetsplikt i § 47 nr 2 og § 55. Finansdepartementet har uttalt at reglene er hensiktsmessige slik de er utformet og har foreslått at de beholdes slik de er. Justisdepartementet har ikke noe å bemerke til dette. Etter lovens § 58 kommer forvaltningsloven ikke til anvendelse ved behandlingen av saker etter skattebetalingsloven. Det er derfor ikke nødvendig med noen tilpassing i forhold til disse bestemmelsene. Lov 10 juni 1966 nr 5 om toll har en bestemmelse om taushetsplikt i § 8. Toll- og avgiftsdirektoratet har foreslått at bestemmelsen blir endret slik at den blir mer i samsvar med merverdiavgiftloven § 7. Finansdepartementet har for sin del uttalt at man vil vurdere å endre begge bestemmelsene for å få dem mer i samsvar med likningsloven § 3-13. For øvrig har man ikke noe å bemerke til at forvaltningslovens supplerende bestemmelser kommer til anvendelse. blir det ikke foreslått endring i bestemmelsen i denne omgang. 8.12.6. Om denne bestemmelsen uttalte Justisdepartementet i høringsnotatet; « Statistisk Sentralbyrå innhenter opplysninger fra næringsdrivende og andre private personer med hjemmel i lov 25 april 1907 nr 2 om tilveiebringelse af opgaver til den officielle Statistik. Lovens § 3 regulerer bruk av innhentede opplysninger og bestemmer at opplysningene bare kan nyttes i statistisk øyemed. Dette innebærer en taushetsplikt med mye større omfang enn hva som følger av forvaltningsloven. Men særbestemmelsen må anses å være nødvendig da den utvilsomt bidrar til å etablere et reelt tillitsforhold til dem som pålegges å gi opplysninger, samtidig som den gir større sikkerhet for at det gis riktige og fullstendige opplysninger. Det er ikke kommet bemerkninger til at bestemmelsen blir opprettholdt. Derimot er det ikke helt klargjort i hvilken utstrekning forvaltningslovens unntak fra taushetsplikt bør komme supplerende inn. Det har også blitt reist spørsmål om varigheten av taushetsplikten etter statistikkloven. De hensyn som ligger bak taushetsplikten etter statistikkloven, skulle nærmest tilsi at unntaksbestemmelsene etter forvaltningsloven ikke bør få anvendelse. Det er således f eks ikke meningen at opplysninger skal kunne gis til andre offentlige myndigheter. Med det omfang som taushetsplikten har, blir det av Statistisk Sentralbyrå stilt spesielle krav for utlevering av opplysninger til forsking og offentlig planlegging. Det kreves i samsvar med særbestemmelsen i loven at opplysningene bare kan nyttes til statistiske formål, og det utleveres som hovedregel bare avidentifiserte individualdata. Bare rent unntaksvis utleveres identifiserbare opplysninger når gjennomføringen av et samfunnsviktig forskingsprosjekt gjør det nødvendig og det er utvilsomt at opplysningene ikke er følsomme og kan fryktes å være til skade for noen. Denne sterke avgrensning i utlevering av opplysninger anses å være nødvendig for å sikre et godt og reelt tillitsforhold til oppgavegiverne og at det blir gitt riktige og fullstendige opplysninger. Når det gjelder varigheten av taushetsplikten, er det behov for en nærmere regel. Forvaltningsloven § 3c løser spørsmålet, men gjør det samtidig nødvendig med nærmere bestemmelser dersom man generelt eller på bestemte områder ønsker en lengre taushetsplikt enn 60 år. Statistisk Sentralbyrå har bedt om at det i samsvar med tidligere praksis blir fastsatt en lengre frist for å frigi opplysninger knyttet til personer, først og fremst grunnmaterialet for folketellingene, og foreslår en taushetsplikt på 100 år. Byrået har vurdert en kortere taushetsplikt for annet grunnmateriale av mindre følsomhet, men har kommet til at det lett vil kunne oppstå vanskelige skjønnsspørsmål. Byrået har i denne forbindelse også lagt stor vekt på tillitsforholdet til oppgavegiverne og de garantier som det er nødvendig å gi disse for å sikre forsvarlig oppgaveinnsamling. Departementet antar det mest hensiktsmessige er at statistikklovens § 3 blir endret slik at det blir gjort uttrykkelig unntak fra forvaltningsloven. Samtidig bør det bestemmes at taushetsplikten faller bort etter 100 år. 8.12.7. Bestemmelsene i folkeregisterloven ( lov 16 januar 1970 nr 1) om taushetsplikt er, trolig ved en misforståelse ikke nevnt i Justisdepartementets høringsnotat. I den uttalelsen som kom inn forut for høringsnotatet, hadde Statistisk Sentralbyrå uttalt: « Statistisk Sentralbyrå fungerer også som Sentralkontor for folkeregistreringen. Denne virksomhet er hjemlet i lov om folkergistrering av 16. januar 1970; Kgl.res. av 16. januar 1970; Regler for folkeregistrenes opplysningsvirksomhet m.v., fastsatt av Finansdepartementet 25. januar 1974 og Forskrifter om ordning og føring av folkeregistrene, fastsatt av Statistisk Sentralbyrå 20. januar 1970. De bestemmelser som gjelder taushetsplikt og opplysningsplikt avviker ikke i vesentlig grad fra arbeidsgruppens forslag til nye bestemmelser i forvaltningsloven. Det gjelder også bestemmelsene om forskeres adgang til opplysninger undergitt taushetsplikt. Det er ikke full parallellitet mellom reglene i folkeregisterloven § 13 og § 14 og forvaltningsloven § 13e. Blant annet er avgrensingen av hva som er gjenstand for taushetsplikt noe annerledes, idet folkeregisterlovens uttrykk «noens private forhold» tolkes noe mer omfattende enn hva som følger av forvaltningsloven § 13 første jf annet ledd. Således blir opplysninger om en persons statsborgerforhold og vanligvis også om ekteskapelig status, regnet for å være et personlig forhold. Uttrykket «offentlige myndigheter» i § 14 er heller ikke helt identisk med «andre forvaltningsorganer» i forvaltningsloven § 13b nr 5 og reglene har ikke helt samme rekkevidde. for folkeregistrering, ikke det enkelte folkeregister eller vedkommende departement, som bestemmer at opplysninger eventuelt skal gis til private, eller til bruk for forsking. For øvrig er det gitt detaljerte regler om taushetsplikten i forskriftene til folkeregisterloven 26 november 1979, § 59, § 60, § 61, § 62, § 63, § 64, § 65, § 66, § 67, § 68, § 69. Etter hva departementet har fått opplyst, har det vært aktuelt å revidere folkeregisterlovens bestemmelser om taushetsplikt. Saken er imidlertid blitt utsatt, da man har runnet det nødvendig med en nærmere utredning om fødselsnummerets rettslige stilling. En egen arbeidsgruppe har sett nærmere på dette spørsmålet. Arbeidsgruppen avga utredning i august 1983 og foreslo for sin del at fødselsnummeret ikke blir underlagt taushetsplikt i folkeregisterloven. Justisdepartementet finner det rimelig at den endelige utforming av bestemmelsene blir utsatt inntil dette spørsmålet er endelig avklart. Proposisjonen ventes satt fram om kort tid og det er derfor heller ikke nødvendig å ta standpunkt om forvaltningslovens regler skal gjelde supplerende eller ikke. 8.12.8. Finansdepartementet har, etter å ha forelagt denne bestemmelsen i lov 7 desember 1956 nr 1 for Bankinspeksjonen, uttalt følgende: « Bestemmelsen i § 7 i tilsynsloven må ses i sammenheng med bestemmelsene om taushetsplikt i forretningsbanklovens § 18 og sparebanklovens § 21. Disse bestemmelser går langt videre enn bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven ved at de saklig sett omfatter et hvert forhold som vedrører en bankkunde. Dernest omfatter bestemmelsene ikke bare bankkunders forhold, men også bankers forhold. En vil ikke her ta opp forslag om å endre bestemmelsene i banklovene men for så vidt gjelder tilsynsloven vil en reise spørsmål om det i dag er naturlig at Bankinspeksjonens taushetsplikt også omfatter bankers forhold. Det burde være tilstrekkelig med de begrensninger som følger av offentlighetslovens § 6 nr. 4 og som vil gi Bankinspeksjonen anledning til å vurdere om en opplysning bør gis ut fra de kriterier som der er stillet opp. Når det derimot gjelder bankkunders forhold, bør den någjeldende bestemmelse opprettholdes, men likevel slik at unntakene etter forvaltningslovens § 13-13 f gjelder. En vil etter dette foreslå at tilsynslovens § 7 endres slik at det til slutt i første setning i første ledd føyes til ordene «om en bankkundes forhold». Noen henvisning til forvaltningslovens § 13-13 f vil ikke være nødvendig med den utforming av § 13f som Justisdepartementet har foreslått. Uttalelsen ble avgitt med utgangspunkt i at loven før endringsloven 7 juni 1985 nr. 47 bare gjaldt Bankinspeksjonen. Justisdepartementet er for sin del enig i at taushetsplikten etter kredittilsynsloven begrenses til å gjelde kunders forhold. Når det gjelder offentlighetsloven § 6 nr 4, er denne endret ved endringsloven til offentlighetsloven 11 juni 1982 nr 47, slik at det ikke lenger er noen mellomsone mellom lovbestemt taushetsplikt og unntak fra offentlighet for drifts- eller forretningsforhold, jf nå offentlighetsloven § 5a. Til gjengjeld er taushetsplikten for slike forhold i forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 utvidet slik at forskjellen ikke skulle bli stor i praksis. Departementet antar at dette vil gjelde for alle institusjonene som nå omfattes av loven. Det blir derfor satt fram forslag om at taushetsplikten bare skal gjelde en kundes forhold. 8.12.9. Lov 23 april 1892 om Norges Bank hadde en bestemmelse om taushetsplikt i § 33. Denne lov er nå erstattet av lov 24 mai 1985 om Norges Bank og pengevesenet, jf NOU 1983:39 Lov om Norges Bank og pengevesenet, Ot.prp.nr.25 (1984-1985). Her finnes følgende bestemmelser om taushetsplikt: «§ 12 Taushetsplikt. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for banken, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om bankens eller andres forretningsmessige forhold eller om noens personlige forhold. Forvaltningsloven § 13 annet og tredje ledd og § 13a til § 13e får anvendelse. Taushetsplikten gjelder ikke meddelelser om bankens forretningsmessige forhold som hovedstyret eller noen som har fullmakt fra hovedstyret, gir på vegne av banken. Det foreslås derfor ingen endringer i loven. 8.12.10. Lov 25 juni 1965 nr 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene har en bestemmelse om taushetsplikt i § 16 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder taushetsplikt for tilsynsmyndigheten og omfatter opplysninger dennes tjenestemenn blir kjent med i sin virksomhet. Justisdepartementet antar at bestemmelsen hensiktsmessig kan vurderes sammen med taushetsplikten for Norges Banks tjenestemenn men setter ikke fram forslag om endringer nå. I Ot.prp.nr.48 (1982-1983) om spesialister og transport i helsetjenesten, hvor det bl a ble foreslått en rekke endringer i sykehusloven, foreslo Sosialdepartementet følgende utforming av sykehusloven § 16 første ledd: « Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i helseinstitusjon eller i øvrige tjenester som går inn under denne lov, har taushetsplikt etter forvaltningslovens § 13-13 e. Overtredelse straffes etter straffelovens § 121. Dette forslaget fikk ikke tilslutning under behandlingen i Sosialkomiteen i Stortinget. I Innst.O.nr.89 (1982-1983) heter det om dette på s 3: « Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at departementet foreslår at § 16 i loven pålegger enhver som utfører tjeneste eller arbeid i helseinstitusjon eller i øvrige tjenester som går inn under denne lov, skal ha taushetsplikt etter forvaltningslovens § 13-13 e. I samråd med departementet foreslår disse medlemmer at lovens § 16 bare endres ved å innføre de nye tjenester i eksisterende lovparagraf. Arbeiderpartiets medlemmer mener at den enkeltes rettssikkerhet er varetatt gjennom forvaltningsloven. Under debatten i Odelsting og Lagting ble spørsmålet bare såvidt berørt. Sosialminister Leif Arne Heløe uttalte imidlertid i Odelstinget: « Komiteens flertall har i forståelse med departementet ikke gjort annen endring i lovens § 16 om taushetsplikt enn å la bestemmelsen omfatte også dem som utfører de nye tjenester loven skal gjelde for. Ved praktiseringen av så vel sykehusloven som kommunehelsetjenesteloven vil departementet da vurdere om man bør legge til grunn legelovens taushetspliktregler ved tolkingen av loven, i stedet for de noe vagere bestemmelsene i forvaltningsloven. Det er fortsatt nødvendig med en egen taushetspliktbestemmelse i sykehusloven, for å sikre at også ansatte i private helseinstitusjoner og andre tjenester som omfattes av loven, faller inn under taushetspliktbestemmelsen. Spørsmålet blir hvilken utforming bestemmelsen skal få etter at endringene i forvaltningsloven trer i kraft. Uten en særlig unntaksbestemmelse vil forvaltningslovens supplerende bestemmelser komme automatisk til anvendelse. Departementet er, i samråd med Sosialdepartementet, kommet til at dette vil være den beste løsningen. Departementet vil i denne sammenheng presisere at det selvsagt ikke er meningen å gjøre noe inngrep i legenes taushetsplikt etter legeloven eller de andre personalgruppenes yrkesmessige taushetsplikt i henhold til særlovgivningen. Bestemmelsen i sykehusloven § 16 har bare hatt selvstendig betydning for det rent adminstrative personalet og andre som ikke har yrkesmessig taushetsplikt eller kan ses som medhjelpere til legen. I praksis vil alt personale som kommer i kontakt med pasientene rundt på avdelingene, også vaskehjelpen, komme inn under disse bestemmelsene. Forvaltningsloven kommer ikke supplerende til anvendelse overfor en yrkesmessig betinget taushetsplikt, og dette gjelder også i forhold til offentlige sykehus. Overfor legene gjelder kun de unntakene fra taushetsplikten som følger av legeloven. Her kan man særlig merke seg § 34 som gir adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger videre til annet helsepersonell eller medhjelper av hensyn til behandlingen eller undersøkelsen. Denne adgangen er imidlertid begrenset til annet helsepersonell eller medhjelpere og disse får i sin tur samme taushetsplikt som legen. For det administrative personalet ved sykehuset er situasjonen en noe annen. I den utstrekning de behandler rent administrative saker, f eks personalsaker, planlegging, statistikk, byggesaker og innkjøp, er taushetsplikten av en noe annen art, og det er klart behov for visse unntak. Dette gjelder også leger og annet helsepersonell når de opptrer i rent administrative funksjoner. Forvaltningslovens bestemmelser er på mange måter mer velegnet her enn f eks legelovens, bl a fordi legeloven er så klart siktet inn på rent medisinsk behandling. Det må også legges vekt på at det er ønskelig å få mest mulig ensartede regler i hele helsesektoren og i den offentlige forvaltning for øvrig. Disse hensynene tilsier at det vil være mest hensiktsmessig at taushetsplikten får samme omfang som etter forvaltningsloven, bl a slik at også drifts- og forretningshemmeligheter etter forvaltningsloven § 13 første ledd bokstav b blir omfattet. Alternativet «blir betrodd» etter sykehusloven § 16 er heller ikke særlig velegnet for de situasjonene bestemmelsen skal gjelde for. sykehusloven § 16 blir opphevet i sin nåværende form og erstattet av en generell henvisning til forvaltningslovens bestemmelser. « Lov om svangerskapsavbrudd 13 juni 1975 nr 50 har bestemmelser om taushetsplikt i § 11 annet ledd. Justisdepartementets foreløpige standpunkt er at bestemmelsen bør opprettholdes. Den gjelder for «Enhver som deltar i behandlingen av saker etter denne lov». Dette betyr at både leger, sykepleiere og de øvrige medhjelpere, arkivpersonell, skrivepersonell m m omfattes. Disse vil ikke i alle tilfelle gå inn under forvaltningslovens § 13, (utfører tjeneste eller arbeid for det offentlige). Derimot går de antakelig inn under taushetspliktbestemmelser i andre lover. Sosialdepartementet bes vurdere dette og om det likevel er gunstig å ha en egen bestemmelse om taushetsplikt i abortloven. Når det gjelder spørsmålet om forvaltningslovens supplerende bestemmelser bør komme til anvendelse, er man imidlertid i tvil, jf særlig § 13b nr 5 første alternativ. Det kan for øvrig reises spørsmål om det er grunn til å beholde lovens § 11 første ledd. Det heter her at nemnda kan innhente opplysninger om kvinnens helse-, sosial- og trygdeforhold forutsatt at hun selv har samtykket. Ettersom den generelle regel nå er at samtykke opphever taushetsplikt jf fvl § 13a nr 1, er det tvilsomt om bestemmelsen har noen selvstendig betydning. Etter å forelagt spørsmålet for Helsedirektoratet har Sosialdepartementet uttalt: « Abortloven representerer antakelig i mange tilfeller en viktig førsteinformasjon til personer som ikke er ordinære forvaltningstjenestemenn med kjennskap til forvaltningslovens generelle bestemmelser. For den kvinne som overveier å søke abort og som derfor søker informasjon i selve loven, vil det være av viktighet å bli informert om at de hun eventuelt måtte henvende seg til, er pålagt taushetsplikt. Legen og dennes medhjelpere er riktignok pålagt taushetsplikt i henhold til annen lovgivning, men det er i første rekke informasjons virkningen det bør legges vekt på. For den enkelte kvinne er det svært sensitive opplysninger det dreier seg om. Det er derfor viktig også å fange opp de som eventuelt måtte falle utenfor forvaltningslovens bestemmelser og som heller ikke faller inn under andre taushetspliktsbestemmelser. Under henvisning til ovenstående er Sosialdepartementet enig i Justisdepartementets foreløpige standpunkt (notat s. 6) om at abortlovens taushetspliktsbestemmelser i § 11 annet ledd bør beholdes. Av forarbeidene til § 11, første ledd, fremgår at man har ønsket å ville innskrenke adgangen til å innhente opplysninger til områder som antas relevant i forbindelse med behandlingen av en begjæring om svangerskapsavbrudd. Av hensyn til kvinnen har man derfor innført en begrensning til opplysninger om kvinnens helse-, sosial- og trygdeforhold. Bestemmelsen forutsettes derfor opprettholdt, idet den også har betydning i praksis. Sosialdepartementet deler Justisdepartementets tvil med hensyn til å gjøre gjeldende bestemmelsene i forvaltningslovens § 13b, første ledd nr. 5, men vil allikevel foreslå at de skal gjelde også i forhold til abortloven. Det er her spørsmål om utlevering av opplysninger forvaltningsorganer imellom. Det antas at opplysninger vedrørende et inngrep som abort, som en hovedregel ikke bør behandles anderledes enn andre heleopplysninger. Ut fra det Sosialdepartementet har anført, har Justisdepartementet for sin del ikke noe å bemerke til at man beholder § 11 første ledd. Når det gjelder annet ledd, er man fortsatt i tvil om det er riktig med så vidtgående unntak fra taushetsplikten som forvaltningsloven § 13 ff, særlig § 13b nr 5, legger opp til. På bakgrunn av Sosialdepartementets standpunkt blir det imidlertid ikke foreslått endringer i bestemmelsen i denne omgang. Steriliseringsloven 3 juni 1977 nr 57 har en bestemmelse om taushetsplikt i § 11. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige abortloven § 11 og i høringsnotatet gikk Justisdepartementet inn for å opprettholde bestemmelsen. Sosialdepartementet/Helsedirektoratet har erklært seg enig i dette og har videre uttalt: « Vi er noe i tvil om hvorvidt forvaltningslovens bestemmelser eller deler av disse ikke bør gjelde her. Det må antas at de som får inngrep utført i henhold til steriliseringsloven, stort sett ønsker taushet om dette. Vi er imidlertid kommet til at dette ikke er tilstrekkelig grunn til at det bør gjøres unntak fra forvaltningslovens § 13b, første ledd nr. 5. På bakgrunn av det standpunkt som er inntatt foran til abortloven, finner ikke Justisdepartementet for sin del grunn til å foreslå endring i bestemmelsen. « Likeledes antar man at § 17 i lov 12 desember 1947 nr 4 om åtgjerder mot kjønnssykdommer bør bli stående. Forvaltningslovens supplerende regler bør trolig kunne anvendes. kjønnssykdom, herunder oppgitte smittekilder og oppgitte eventuelle smittede. Justisdepartementet er i tvil om en slik presisering er nødvendig, jf også fvl § 12a nr 1 om adgang til å gjøre opplysninger kjent for dem som de direkte gjelder. Sosialdepartementet/Helsedirektoratet har erklært seg enig med Justisdepartementet i dette og bestemmelsen blir derfor stående uendret. Lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m v har en bestemmelse om taushetsplikt i § 5 tredje ledd. Sosialdepartementet/Helsedirektoratet har uttalt at bestemmelsen er noe videre enn forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 og derfor bør bli stående. For øvrig forutsettes forvaltningslovens supplerende bestemmelser gitt anvendelse. Lov 20 juni 1964 nr 5 om legemidler med videre har en taushetspliktbestemmelse i § 41. I tillegg er det en bestemmelse om opplysningsplikt til helsedirektøren i § 23. Helsedirektoratet har, med tilslutning av Sosialdepartementet, gått inn for å opprettholde § 41 i legemiddelloven. I begrunnelsen heter det bl a at det foreligger en utstrakt opplysningsplikt etter legemiddelloven og forskrifter gitt med hjemmel i denne. En opphevelse av legemiddelloven § 41 vil føre til at det offentlige bare vil få taushetsplikt om drifts- eller forretningshemmeligheter som kan utnyttes av andre (forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2). Det heter videre i uttalelsen: « Legemiddelsektoren er en utpreget forskningsbasert industri hvor ønsket om beskyttelse av opplysninger er sterkt. Hvis taushetsplikten begrenses som foreslått, risikerer man at viktige opplysninger blir holdt tilbake med de skadevirkninger det kan medføre. Risikoen forsterkes antakelig av det forhold at en stor del - ca. 3/4 - av de legemidler som omsettes i Norge, er produsert i utlandet. En annen konsekvens kan være at produsentene ser seg bedre tjent med ikke å markedsføre legemidler i Norge hvis de risikerer spredning av opplysninger som de finner viktig å hemmeligholde av konkurransemessige grunner. Det dreier seg ofte om store multinasjonale selskap som kan befinne seg i en monopolsituasjon, og som ikke har vansker med å finne markeder andre steder. Sosialdepartementet vil under henvisning til dette foreslå at legemiddelloven beholder en mer omfattende taushetsplikt enn forvaltningsloven fastsetter for så vidt angår drifts- og forretningshemmeligheter. På de felt som ellers er underlagt taushetsplikt etter legemiddelloven, herunder andre forhold som ikke er alminnelig kjent, antas forvaltningsloven å burde komme til anvendelse. Sosialdepartementet foreslår at legemiddelloven § 41 gis følgende ordlyd: «Enhver som i medhold av stilling eller verv etter loven, får kjennskap til drifts- eller forretningshemmelighet, skal med de begrensninger som følger av hans gjøremål etter loven, tie med det han slik far vite. Ingen må i ervervsvirksomhet gjøre bruk av det han slik får vite. Departementet kan samtykke i unntak fira taushetsplikt etter denne bestemmelse når sterke samfunnsmessige hensyn tilsier at opplysningene gis. Vi har ingen merknader til at forvaltningslovens § 13-13 med unntak av § 13, første ledd nr. 2 kommer til anvendelse som utfyllende regler til legemiddellovens § 41. Også Norges Industriforbund har gått inn for å beholde legemiddellovens § 41, under henvisning til at forvaltningsloven er snevrere og at det er behov for en omfattende taushetsplikt for å bevare tillitsforholdet mellom produsenter og offentlige kontrollorganer. Slik forvaltningsloven § 13 første ledd nr 2 lyder etter endringen 11 juni 1982 (endringsloven til offentligsloven), omfatter taushetsplikten ikke bare drifts- eller forretningshemmeligheter som direkte kan utnyttes av andre, men alle drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Betenkelighetene ved å oppheve § 41 skulle derfor nå være mindre. Departementet er imidlertid klar over behovet for en streng taushetsplikt på dette området. Det kan derfor være grunn til å opprettholde en strengere taushetsplikt for drifts- og forretningshemmeligheter, samtidig som den delen av bestemmelsen som gjelder privatpersoners forhold, oppheves. Når det gjelder den nærmere utformingen, vil forholdet til forvaltningslovens supplerende bestemmelser kunne reise en del problemer. Sosialdepartementet har gitt uttrykk for at disse kan gjelde, men det foreslås en bestemmelse som gir departementet adgang til å samtykke i unntak fra taushetsplikten når sterke samfunnsmessige hensyn tilsier at opplysninger gis. bestemme at forvaltningsloven ikke skal gjelde supplerende. Derimot bør departementet i sin dispensasjonspraksis kunne nytte forvaltningsloven som rettesnor. Det er ikke kommet merknader til lovens § 23, som vil bli foreslått opprettholdt uendret. Bestemmelsen er for øvrig endret noe ved lov 11 juni 1982 nr 58 hvor det er åpnet adgang for helsedirektøren til å delegere til fylkeslegene å innhente opplysninger. 8.13.7. Sosialomsorgsloven. 8.13.7.1. Generelt. Taushetsplikt for personalet i private organisasjoner og institusjoner. Lov 5 juni 1964 nr 2 om sosial omsorg har en bestemmelse om taushetsplikt i § 19. Dessuten finnes en bestemmelse om opplysningsplikt i § 20. Sosialomsorgsloven har, sammen med barnevernloven og edruskapsloven, vært under vurdering av et offentlig oppnevnt utvalg, Sosiallovutvalget. Utvalgets mandat var bl a å utarbeide forslag til en felles sosiallov, som skal erstatte de tre nevnte lovene. Utvalget har nå avgitt innstilling, jf NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester m v. Det er imidlertid usikkert når det kan bli satt fram proposisjon på grunnlag av innstillingen. Justisdepartementet har derfor, i samråd med Sosialdepartementet, kommet til at det bør tas selvstendig standpunkt til utforming av taushetsbestemmelsene i de nevnte lovene slik de lyder i dag. Taushetsplikten på sosialomsorgens område reiser for øvrig en rekke problemer, særlig når det gjelder adgangen til å samarbeide med andre myndigheter, og spesielt når det gjelder forholdet til politiet. Om dette vises til den generelle drøftelsen i punkt 6.5. og punkt 6.6. foran. Det er også spørsmål om taushetsplikten på dette området bør ha en videre utforming enn hva forvaltningsloven legger opp til jf punkt 6.2. foran. Et særlig spørsmål på dette området er spørsmålet om taushetsplikt for personale i private organisasjoner og institusjoner. En del institusjoner på Sosialdepartementets sakområde eies og drives av private organisasjoner. Forvaltningsloven har normalt ikke direkte anvendelse for disse institusjonene. Det vil ofte være noe tilfeldig om det finnes noe annet grunnlag for å pålegge personalet taushetsplikt. I noen utstrekning har dette vært gjort ved avtale, jf nærmere nedenfor. Sosialdepartementet har tatt opp dette spørsmålet mer generelt, og har bl a uttalt: « Selv om forvaltningslovens § 13f første ledd endres som foreslått og § 13 første ledd har formuleringen: «Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan ...», vil det i vår sektor være en del personer som bare kan ilegges taushetsplikt i h.h.t. avtale. (Vi har gått ut fra at taushetsplikt kan pålegges ved avtale selv om en overtredelse ikke kan straffes). Det er personell som driver sosialt arbeid i private institusjoner og organisasjoner og hvor spørsmålet om taushetsplikt til nå ikke er løst eller pålagt ved avtale uten hjemmel i lov. I utkastet til rundskriv om taushetsplikt har vi anmodet om at disse følger retningslinjene i rundskrivet. Dette er imidlertid utilfredsstillende og reiser en god del nye problemer, som ikke er tatt opp i rundskrivet, som f.eks. hvordan disse personer skal forholde seg i samarbeidssituasjoner. Private institusjoner i alkoholistomsorgen kommer innunder sykehuslovens bestemmelser. Vi viser til Helsedirektoratets forslag til endring av sykehuslovens § 16 første og annet ledd som, sammen med forvaltningsloven, vil dekke behovet for taushetsbestemmelser i alkoholistomsorgen. Støttekontakter/tilsynsførere og andre som utfører tjenester for sosialforvaltningen vil ha taushetsplikt etter forvaltningslovens § 13 første ledd. Også private barnehjem og fosterhjem vil ha taushetsplikt når et barn anbringes i hjemmet av nemnda. Det samme vil gjelde for private aldershjem og privatpersoner som tar klienter i familiepleie etter lov om sosial omsorg, når sosialstyret dekker forpleiningsutgiftene. Imidlertid gjelder det ingen taushetspliktbestemmelse for de ansatte overfor barn i private barnehjem når barnet er plassert der av private. Personer som selv legger seg inn i private aldershjem er heller ikke beskyttet av noen taushetsplikt, bortsett fra den eventuelle yrkesmessige taushetsplikt noen av de ansatte måtte ha. De frivillige hjelperne ved de private servicesentre for eldre, kommer heller ikke inn under noen taushetspliktbestemmelse. (De ansatte ved disse sentrene lønnes av kommunene og antas derfor å komme inn under forvaltningslovens § 13 første ledd.) Det er lite tilfredsstillende å bygge på en avtale om taushetsplikt som ikke medfører straffeansvar ved brudd på denne plikten. Vi finner at det er reelle behov for regler om taushetsplikt som gjelder alle dem som arbeider i sosialsektoren og som i sitt arbeide får adgang eller kjennskap til fortrolige opplysninger. Slik det nå er, er det ofte tilfeldig om en klient forpleies i en privat eller offentlig institusjon og det er rent formelle kriterier som avgjør om personellet kan sies å utføre arbeid for et forvaltningsorgan. Det vil være mulig å lovfeste taushetsplikt for enkelte private institusjoner eller medhjelpere som f.eks. private barneverninstitusjoner (som skal godkjennes) eller tilsynsførere som oppnevnes i samsvar med barnevernlovens regler. Vanskeligere vil det f.eks være å lovfeste taushetsplikt f.eks. for private aldershjem da sosialomsorgsloven § 20a aldri er satt i kraft. Det er bl.a. vanskelig å definere hva som skal kalles et aldershjem. Dersom en foretar en viss lovfesting, f.eks. sosialomsorgslovens § 3 nr. 1 d uttrykkelig pålegges taushetsplikt, er det fare for at bestemmelsen blir forstått derhen at oppregningen i loven er uttømmende. Vi er derfor i tvil om hvor meget vi her skal lovfeste. Vi har foreslått en endring i barnevernloven, men ikke i de øvrige lover. Vi er imidlertid åpne for å drøfte mulige lovtekniske formuleringer som kan muliggjøre at alle, eller fleste mulig, som arbeider i sosialsektoren kan komme inn under forvaltningslovens regler om taushetsplikt. På grunn av den forestående revisjon av sosiallovgivningen, har vi vært i tvil om hvor store endringer som nå skal foreslås. Vi er imidlertid kommet til at det ennå er lang tid til det kan foreligge en ny sosiallov og at det derfor er nødvendig med visse endringer og en viss harmonisering av de gjeldende lover når forvaltningslovens § 13f nå skal endres. Når det gjelder sykehusloven, som altså også vil omfatte edruskapsinstitusjonene, vises til punkt 8.13.1. foran. Slik loven nå lyder omfatter den også de private institusjonene. Justisdepartementet er ellers av den oppfatning at også institusjoner og virksomhet under barnevernet og under sosialomsorgen bør ha samme taushetsplikt for private som for offentlig ansatte. Om den nærmere utforming vises til punkt 8.13.7.2. og 8.13.8.4. nedenfor. 8.13.7.2. § 19. Som nevnt i de generelle merknadene foran har sosialomsorgsloven en uttrykkelig bestemmelse om taushetsplikt i § 19. Taushetsplikten omfatter det man i medhold av loven får vite om noens private forhold. Forvaltningslovens supplerende bestemmelser er ikke satt i kraft i forhold til denne bestemmelsen, og i praksis har den vært ansett som vesentlig mer omfattende enn det som følger av forvaltningsloven. For det første oppfattes uttrykket «noens private forhold» nokså vidt, slik at f eks også de såkalte nøytrale personopplysninger som er nevnt i § 13 annet ledd, omfattes. Av særlig betydning er her opplysninger om en klients adresse, jf foran under punkt 6.2.1 praksis har det dessuten bare i begrenset omfang vært åpnet for samarbeid med andre myndigheter. I alminnelighet har man antatt at taushetsplikten har stengt for muligheten til å gi opplysninger til politi og påtalemyndighet. Om dette vises til punkt 6.5. og punkt 6.6. I samsvar med det som er uttalt der, vil man foreslå at § 9 blir stående, men med en tilføyelse som gjør det klart at også opplysninger om en klients bopel eller arbeidssted m v omfattes av taushetsplikten. Klientens oppholdssted skal likevel kunne oppgis, med mindre det vil kunne skade tillitsforholdet at opplysningen blir gitt. Videre blir det foreslått at forvaltningsloven § 3b nr 5 og 6 bare skal gjelde så langt det er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver. Det gjøres likevel unntak når det er nødvendig å gi opplysningene for å forebygge vesentlig fare for noens liv eller alvorlig skade for noens helse. Et særlig spørsmål som reiser seg her, er forholdet til § 13b nr 5 om adgangen til samarbeid med andre myndigheter. I prinsippet vil denne bestemmelsen gjelde også i forhold til de opplysningene som er omtalt her. Som nevnt vil imidlertid § 13b nr 5 bare gjelde når det er nødvendig for å fremme institusjonens oppgaver. De avveininger som ligger til grunn for utformingen av taushetsplikten for de såkalte nøytrale personopplysninger på dette området, må da legges til grunn ved denne vurderingen. Således må det være en forutsetning at adresseopplysninger m v ikke blir gitt hvis det vil kunne skade tilliten til organet eller institusjonen. Dette får særlig betydning i forhold til politiet, på grunn av den opplysningsplikten som ellers vil bli etablert som følge av den nye § 230 i straffeprosessloven. Det blir derfor ingen opplysningsplikt uten i tilfelle hvor organet selv mener at tillitsforholdet ikke vil bli skadelidende. Etter forslaget skal opplysning om klientens oppholdsted kunne gis, når det er klart at det ikke vil kunne skade tilliten til organet eller institusjonen å gi slik opplysning. Oppholdstedet vil kunne være klientens adresse eller arbeidssted, men også hvor han rent faktisk oppholder seg. I denne relasjon går utkastet lenger enn hva som følger av forvaltningsloven § 13 annet ledd, og vil kunne gjøre det mulig å komme i kontakt med personer uten fast bopel eller arbeid. I uttrykket «skade tilliten til organet eller institusjonen» ligger en vurdering både av den enkelte klients holdning og organets mer generelle tillitsforhold til sine klientgrupper. I enkelttilfelle må det imidlertid være mulig å gi opplysningen uten klientens samtykke, ellers ville jo bestemmelsen vært overflødig ved siden av forvaltningsloven § 13a nr 1. Bare rent unntaksvis vil det imidlertid bli aktuelt å gi opplysninger når klienten direkte motsetter seg dette. vurderer om tillitsforholdet likevel vil kunne opprettholdes. Bestemmelsen foreslås tatt inn som annet ledd i § 19. Tredje ledd inneholder bestemmelser om adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6. Om begrunnelsen for forslaget vises til punkt 6.5. og 6.6. foran. § 19 første ledd er forsøkt utformet slik at også en del private institusjoner o l omfattes av taushetsplikten. Om dette vises til drøftelsen i punkt 8.13.7.1. foran. Det er riktig som Sosialdepartementet har anført at det ikke vil være lovteknisk mulig å finne en formulering som omfatter alle private institusjoner, enn si alt privat sosialt hjelpearbeid. Derimot bør det være mulig å innlemme alle institusjoner som på en eller annen måte omfattes av sosialomsorgsloven, enten ved at de er omtalt i loven eller ved at de mottar økonomisk støtte i henhold til lovens bestemmelser. Departementet foreslår å si: «arbeid for et forvaltningsorgan eller institusjon i henhold til loven her». Samtidig foreslås et nytt annet punktum i første ledd som gjør det klart at overtredelse kan straffes etter straffeloven § 21. Forholdet blir da straffbart selv om vedkommende institusjon ikke er statlig eller kommunal, noe som ellers er et vilkår etter denne bestemmelsen. Derimot er det, som Sosialdepartementet har pekt på, ikke lenger nødvendig å si at vedkommende kan straffes selv om han ikke er offentlig tjenestemann. 8.13.7.3. § 20. Sosialomsorgsloven har en bestemmelse om opplysningsplikt i § 20. Bestemmelsen pålegger offentlige myndigheter å gi opplysninger til sosialstyret uten hinder av taushetsplikt, til dettes behandling av saker etter loven. Sosialdepartementet har uttalt: « Lov om sosial omsorg § 20 kan også brukes som hjemmel til å kreve opplysninger i tvistesaker mellom kommunene, da den ikke er knyttet til enkeltvedtak, men alle saker som behandles etter lov om sosial omsorg. Bestemmelsen er også nyttig, fordi den oppfordrer klienten til selv å gi helt korrekte opplysninger om sin økonomi. Det er i alles interesse å kunne unngå saker om misbruk av offentlige midler. På det nåværende tidspunkt, med få år til ny sosiallov er utarbeidet, ser vi ikke behov for endring av denne bestemmelse selv om ordlyden ikke blir helt tilsvarende forslaget til tilsvarende bestemmelse i barnevernloven. Justisdepartementet finner etter dette ikke grunn til å foreslå endringer i denne bestemmelsen. 8.13.8. Barnevernloven. 8.13.8.1. Generelt. Lov 17 juli 1953 nr 14 om barnevern har en del spredte bestemmelser om taushetsplikt. I samråd med Justisdepartementet har Sosialdepartementet tatt opp forslag om å endre og rydde opp i disse bestemmelsene. Det bør også tas inn en bestemmelse som sikrer taushetsplikt for ansatte i private barneverninstitusjoner, jf punkt 8.13.7.1. foran. For øvrig har barnevernloven, på samme måte som sosialomsorgsloven og edruskapsloven, vært under utredning av Sosiallovutvalget. Enkelte spørsmål vil dessuten kunne tenkes å bli tatt opp på nytt etter at innstillingen fra Barnemishandlingsutvalget er ferdig behandlet, jf nærmere i punkt 8.13.8.6. nedenfor. Sosialdepartementet har ellers tatt opp spørsmålet om en redaksjonell omgruppering av taushetspliktbestemmelsene i barnevernloven og har bl a uttalt: « Taushetspliktbestemmelsene i barnevernloven er idag plassert flere steder i loven. Ved de endringer som er foreslått ovenfor, reiser spørsmålet seg om det ikke bør skje en viss redaksjonell omgruppering av bestemmelsene, eventuelt at en del av bestemmelsene blir tatt inn i en ny taushetspliktparagraf. Et argument for dette er at man får en noe bedre oversikt. Et annet argument er at de foreslåtte endringene ikke naturlig passer f.eks. under § 4. Vi antar under tvil at barnevernlovens § 21 bør bli stående som egen paragraf og ikke bør innarbeides i ny § 4A. Bestemmelsene i § 4 tredje ledd annen og tredje setning foreslås tatt inn i en ny paragraf 4 A. Videre foreslås et nytt ledd i denne paragrafen om virkninger av foreldres samtykke til å gjøre dokumenter eller opplysninger tilgjengelig for offentligheten etter offentlighetsloven. 8.13.8.2. § 1 fjerde ledd. Barnevernloven § 1 fjerde ledd har en bestemmelse som oppfordrer barnevernsnemnda til samarbeid med andre myndigheter m v, særlig helserådet, skolemyndighetene og politiet. Bestemmelsen har vært nyttet som hjemmel for samarbeid i konkrete saker mellom barnevernsnemda og andre myndigheter, og også i noen grad som hjemmel for unntak fra taushetsplikten. Etter Justisdepartementets oppfatning er det tvilsomt om en bestemmelse av denne type er selvstendig hjemmel for å oppheve taushetsplikten. Når forvaltningsloven § 13b nr 5 blir gjort gjeldende også i forhold til barnevernloven, blir det imidlertid ikke lenger nødvendig å bruke barnevernloven § 1 fjerde ledd på denne måten. Sosialdepartementet har uttalt: « I og med de nye reglene om samarbeid i forvaltningslovens § 13b finner vi det ikke lenger nødvendig å nytte § 1 fjerde ledd som hjemmel for samarbeid i klientsaker dersom en tilsvarende hjemmel kan utledes av forvaltningslovens § 13b, jfr. vårt brev av 4.2.81. Dette bør i såfall sies i forbindelse med forslaget til ny taushetspliktsbestemmelse i barnevernloven. Se nedenfor. Imidlertid ønsker vi å opprettholde bestemmelsen som en sosialpolitisk fanebestemmelse om samarbeid i generelle spørsmål. 8.13.8.3. § 4 tredje ledd. Om barnevernloven § 4 tredje ledd har Sosialdepartementet uttalt: «Bestemmelsen har følgende ordlyd: «Forhandlingene foregår for lukkede dører. Medlemmene av nemnda og dens funksjonærer er pliktige til taushet om det de i stillings medfør får vite om private forhold. Overtredelse straffes etter straffelovens bestemmelser om offentlige tjenestemenn. Bestemmelsen i første setning dekkes ikke av noen bestemmelse i forvaltningsloven og må derfor beholdes. Bestemmelsen i annen setning dekkes av forvaltningslovens § 3 første ledd. Forvaltningslovens bestemmelse omfatter dessuten med sin formulering, flere grupper. Bestemmelsen i barnevernloven § 4 tredje ledd annen setning kan derfor sløyfes. § 4 tredje ledd, tredje setning henviser til straffelovens bestemmelse ved overtredelse av taushetsplikten. Av pedagogiske grunner finner vi det nødvendig å gjøre oppmerksom på straffeansvaret i lovteksten, men ønsker å flytte bestemmelsen til en ny § 4A, se nedenfor. Justisdepartementet er enig med Sosialdepartementet i at første setning bør bli stående uendret. Annen og tredje setning bør strykes og innholdet flyttes til § 4A. Det vises til punkt 8.13.8.5. nedenfor. 8.13.8.4. § 21. Barnevernloven § 21 har en bestemmelse om at barnevernsnemnda skal underrette edruskapsnemnda, politiet, den offentlige lege eller helserådet, dersom noen i barnets hjem misbruker rusdrikk, gjør seg skyldig i straffbart forhold overfor barnet eller lider av slik sykdom at barnet utsettes for fare. « Denne bestemmelsen ønsker vi noe endret, fordi det i dag kan se ut som det er innført en anmeldelsesplikt for barnevernsnemnda. Helt fra bestemmelsen ble behandlet i Stortinget, har den vært fortolket som en hjemmel som gir nemnda en rett og ikke en plikt til å underrette andre organer om problemer i et hjem, se Sosialkomiteens innstilling O. XVII - 1953 side 21. En endring av «skal» til «kan» vil bety at formuleringen av bestemmelsen kommer i overensstemmelse med den fortolkning som hele tiden har vært lagt til grunn. § 21 foreslås rettet i samsvar med dette. Justisdepartementet er enig i at bestemmelsen blir rettet på dette punkt og det blr satt fram forslag i samsvar med dette. Samtidig foreslås for ordens skyld en tilføyelse som gjør det klart at slik underretning kan skje uten hinder av taushetsplikten. På bakgrunn av bestemmelsen i den nye § 4B tredje ledd kunne det vært grunn til å overveie bestemmelsen opphevet som overflødig. Departementet er imidlertid kommet til at det er fordelaktig å ha en uttrykkelig bestemmelse på dette området. 8.13.8.5. Ny § 4A. Som nevnt foran under 8.13.8.1. har Sosialdepartementet foreslått en redaksjonell omgruppering av taushetspliktbestemmelsene i barnevernloven, bl a en ny § 4A. Følgende formulering er foreslått: « Enhver som i medfør av denne lov utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har taushetsplikt i h.h.t. forvaltningslovens § 13-13 e. Dog slik at de organer som er ansvarlige for gjennomføring av loven aldri har plikt fil å gi opplysninger om en klients bopel eller arbeidssted dersom dette ville kunne skade tilliten til organet. Foranstående bestemmelse får også anvendelse for alle barneverninstitusjoner, jfr. lovens § 39. Overtredelse av bestemmelsene i første og annet ledd straffes etter straffelovens § 121. Dersom barnets interesser tilsier det, kan barnevernsnemnda, fylkesmannen eller departementet unndra dokumenter eller opplysninger fra offentlighet etter offentlighetsloven av 19. juni 1980, selv om foreldrene har samtykket i at opplysningene gjøres kjent. Som begrunnelse har Sosialdepartementet bl a anført: « Vi har funnet å burde lovfeste taushetsplikt for barneverninstitusjoner, da private barnehjem ikke kan sies å utføre arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan når institusjonen forpleier barn som er anbragt der av foreldre eller andre foresatte. Likeledes har vi foreslått en bestemmelse om at det ikke skal foreligge plikt til å oppgi en klients bopel eller arbeidssted. Om første ledd vises til det som er sagt foran i punkt 8.13.7.1. om taushetsplikt for personalet i private institusjoner. Justisdepartementet foreslår uttrykket: «arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon i henhold til loven her». Dette skulle omfatte også alle barneverninstitusjoner etter loven § 39. Straffebestemmelsen foreslås tatt inn som et annet punktum i første ledd, med en tilføyelse som gjør det klart at overtredelse straffes selv om vedkommende institusjon er privat eid. forvaltningslovens regler skal gjelde, med de utvidelser som følger av annet og tredje ledd. Om annet ledd vises til de alminnelige merknadene foran i punkt 6.2. og den tilsvarende problemstillingen i forhold til sosialomsorgsloven § 19, jf foran i punkt 8.13.7.2. I barnevernsaker kan det ofte være flere parter og det er ikke alltid avgjørende hvem som er klient i formell forstand. Dette kan likevel ikke være avgjørende i forhold til taushetsplikten. Det er således på det rene at f eks både barn og foreldre er vernet av det spesielle vernet for adresseopplysninger som er foreslått. Når man i denne sammenheng bruker uttrykket «klient» må det altså forstås slik at det gjelder dem som ellers er omfattet av taushetsplikten. Om tredje ledd vises til de alminnelige merknadene punkt 6.5. og 6.6. og merknadene til sosialomsorgsloven § 19 i punkt 8.13.7.2. Det foreslås en tilsvarende bestemmelse som i sosialomsorgsloven § 19 tredje ledd. Bestemmelsen vil delvis ha samme virkeområde som den man allerede har i barnevernloven § 21, jf punkt 8.13.8.4. foran. For klarhets skyld foreslår man en henvisning til barnevernloven § 21. Som begrunnelse for sitt forslag til fjerde ledd har Sosialdepartementet anført: « Spørsmålet om når foreldrenes samtykke kan anses for å oppheve taushetsplikten i barnevernsaker kommer også fra tid til annen opp i forhold til offentlighetsloven. Her har departementet tatt det standpunkt at barnevernsmyndighetene har et spesielt ansvar overfor barnet. slik at opplysninger ikke må utleveres hvis dette skader barnet, selv om foreldrene samtykker i at alle opplysninger i saken om dem selv legges fram. Foreldrene ønsker ofte støtte fra massemedia og tar da mindre hensyn til hvilke følger dette får for barnet. I disse tilfelle mener vi at barnevernsmyndighetene må ha en taushetsplikt som ikke bortfaller på grunn av foreldrenes samtykke. Myndighetene må her ha en sterkt begrenset adgang til å gi opplysninger til pressen m.v. og de bør heller ikke innlate seg i diskusjoner i massemedia om konkrete saker. Vi mener at disse spørsmål er av en helt annen art enn når det er tale om å gi opplysninger i et lukket rettsmøte i en barnefordelingssak. Hvis barnevernmyndighetene legger fram alle opplysninger kommer det fram betydelig mer enn det foreldrene vanligvis opplyser om. Barna skal gå på skole, møte venner m.v. og vil da lide under dette. Saker av denne art blir heller ikke fort glemt, så selv om barna er små, kan det senere oppstå vansker for dem. Sosialdepartementet har for øvrig senere begrenset forslaget slik at foreldrenes samtykke i utgangspunktet opphever taushetsplikten, men slik at fylkesmannen eller departementet kan bestemme at opplysningene likevel ikke kan offentliggjøres. I departementets opprinnelige lovforslag som er sitert foran var det tatt inn en adgang også for barnevernsnemnda til å nedlegge slikt forbud, men dette er ikke opprettholdt. Den alminnelige regelen om at samtykke opphever taushetsplikten må antas å gjelde også i barnevernsaker. Således vil foreldrenes samtykke i prinsippet være tilstrekkelig til å oppheve taushetsplikten for barnets vedkommende - forutsatt at ikke barnet selv har nådd en slik alder og modenhet at det også selv må gi eget samtykke. Denne grensen kan være vanskelig og skjønnsmessig å trekke, og man skal ikke gå nærmere inn på den her. En konsekvens av dette er at Sosialdepartementet nå, i motsetning til tidligere praksis, har antatt at foreldrenes samtykke er tilstrekkelig til å oppheve taushetsplikten for barnevernsnemdas funksjonærer i forhold til vitneplikten, forutsatt at ikke andre privatpersoners interesser kommer inn i bildet. Foreldrene kan derfor også i prinsippet gi samtykke til at opplysningene i saken offentliggjøres, eventuelt slik at de blir offentlige etter offentlighetsloven med den følge at pressen kan kreve å gjøre seg kjent med dem, med de begrensninger som følger av lovens unntaksregler. Det følger av offentlighetsloven § 5a at opplysningene blir offentlige med mindre de er gjenstand for lovbestemt taushetsplikt. Sosialdepartementets forslag innebærer at det kan bestemmes at opplysningene i saken likevel ikke skal være offentlige. Slik forslaget er utformet, er det noe uklart om forbudet skal gjelde all offentliggjøring, også foreldrenes egen eller pressens videreformidling av opplysninger de har fått fra foreldrene, eller bare pressens krav på dokumentinnsyn etter offentlighetsloven. Det kan også være tvilsomt om forbudet bare skal gjelde barnevernsnemndas plikt til å legge fram opplysningene, eller om det også skal hindre den i å legge dem fram dersom den selv finner det ønskelig. Justisdepartementet anser det for sin del klart at foreldrene selv ikke bør hindres i å offentliggjøre de opplysningene de sitter inne med, eller videreformidle dem til pressen. Dette gjelder også opplysninger foreldrene er blitt kjent med etter partsoffentlighetsreglene i forvaltningsloven, med mindre de er gjenstand for taushetsplikt etter § 13b annet ledd. logiske etter offentlighetslovens system er at taushetsplikten skal gjelde fullt ut i forhold til massemedia når bestemmelse som nevnt treffes. Det stemmer også best med at barnevernsnemnda selv ikke kan treffe slik bestemmelse, men at det eventuelt må besluttes av departement eller fylkesmann. Departementet vil derfor foreslå en formulering som gjør det klart at det er dette man tar sikte på. 8.13.8.6. § 12 (Ny § 4B og 4 C). I tilknytning til de spørsmålene Justisdepartementet tok opp i høringsnotatet s 32 om opplysningsplikt, har Sosialdepartementet uttalt om lov om barnevern § 12: «Offentlige (herunder kommunale) myndigheter og tjenestemenn som i sin virksomhet blir kjent med forhold som kan føre med seg vernetiltak fra barnevernsnemnda, jfr. § 16, skal gjøre sitt til at forholdet kan bli rettet. Taushetsplikten er ikke til hinder for at de gir nemnda de nødvendige opplysninger. Uten hinder av taushetsplikt, kan slike opplysninger gis også av leger, helsesøstre, sjukepleiere, jordmødre, husmorvikarer og andre i liknende stilling. Paragrafen inneholder tildels bestemmelser som ikke i dag vil fanges opp av bestemmelsene i forvaltningsloven. Første setning i første ledd inneholder nå ikke noen bestemmelse om taushetsplikt eller opplysningsplikt, og må derfor holdes utenfor drøftingen av disse spørsmål. Annen setning i første ledd inneholder en bestemmelse om at taushetsplikt andre offentlige myndigheter og tjenestemenn har, ikke er til hinder for at de kan gi nemnda opplysninger. Bestemmelsen gir imidlertid ikke noen plikt til å gi nemnda slike opplysninger. Spørsmålet er om det bør lovfestes en plikt til å gi slike opplysninger dersom nemnda ber om det, etter det opplegg som er skissert i Ot.prp. nr. 3, side 38-40 og i Justisdepartementets notat, side 32-35. Som det framgår av de forskjellige utredningene om taushetsplikt, bør det vises tilbakeholdenhet når det gjelder å gi en generell regel om opplysningsplikt. Hvis den skal gis, Dør det om mulig formes slik at den omfatter f.eks. visse nærmere oppgitte myndigheter. Departementet har fra tid til annen fått seg forelagt dette spørsmål, bl.a. om eventuell opplysningsplikt i forhold til trygdemyndighetene og i forbindelse med barnemishandlingssaker. Det har vært uttalt ønske om en direkte bestemmelse om opplysningsplikt for offentlig myndighet uansett taushetsplikt. Det har også vært påpekt at det er urimelig at man har slike bestemmelser i sosialomsorgsloven og druskapsloven, men ikke i barnevernloven er behovet kan være størst. Departementet er enig i at dette virker urimelig. § 12 første ledd skaper også av og til fortolkningsvansker slik bestemmelsen nå lyder. Ofte er det bare barnevernsmyndighetene som kan avgjøre om de angjeldende forhold er av slik betydning at de, sammenholdt med andre opplysninger i saken, kan føre til vernetiltak. Selv om vi nå står foran en revisjon av de tre sosiallover, vil departementet på grunnlag av foranstående, foreslå at man får en opplysningspliktsbestemmelse i barnevernloven tilsvarende den som nå finnes i sosialomsorgsloven. Ny § 4B foreslås gitt følgende ordlyd: «Enhver offentlig myndighet er pliktig til, uten hinder av taushetsplikten, å gi de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av denne lov, de opplysninger vedkommende i kraft av sin stilling sitter inne med, og som er nødvendige for behandlingen av saken. Når det gjelder spørsmålet om en egen opplysningspliktsbestemmelse i barnevernloven for tvistesaker og saker vedrørende avgjørelse av bostedsspørsmål, viser vi til det som er gjengitt i Ot.prp. nr. 3 side 39. Dette spørsmål må løses på samme måte for lov om sosial omsorg og barnevernloven. Den foreslåtte lovendring forutsettes også å dekke disse saker. Barnevernloven § 12 annet ledd inneholder en adgang til å gi opplysninger til nemnda uten hinder av yrkesmessig taushetsplikt. Bestemmelsen er viktig for barnevernsnemndas arbeid, bl.a. i forbindelse med barnemishandlingssaker. Det er derfor helt nødvendig å opprettholde bestemmelsen. Et forslag om at bestemmelsen skal utvides til å omfatte en plikt til å gi opplysninger synes i dag mindre realistisk å fremme. Imidlertid vil spørsmålet om en eventuell opplysningsplikt for tjenestemenn med yrkesmessig taushetsplikt kunne bli tatt opp når man skal vurdere innstillingen fra barnemishandlingsutvalget. Foreløpig mener vi at personer med yrkesmessig taushetsplikt ikke bør pålegges opplysningsplikt i barnevernloven. Dette bør ga fram av loven. Vi foreslår at ny § 4C får følgende ordlyd: «Uten hinder av yrkesmessig taushetsplikt kan leger, psykologer, helsesøstre, sykepleiere, jordmødre og andre i liknende stillinger gi nemnda opplysninger til bruk i saker etter denne lov, når forholdene kan føre med seg vernetiltak fra barnevernsnemndas side. Denne ordlyd forutsettes å dekke samme innhold som § 12 nåværende annet ledd med den begrensning at husmorvikarer som bare har taushetsplikt etter forvaltningsloven er tatt ut. Av redaksjonelle grunner antar vi imidlertid at bestemmelsen må flyttes fram og blir ny § 4C. Nåværende § 12 første ledd foreslås beholdt som § 12. Justisdepartementet har for sin del ikke noe vesentlig å bemerke til forslagene. skal gi opplysninger etter pålegg, og at plikten til å gi opplysning av eget tiltak bare skal gjelde forhold som kan medføre vernetiltak etter barnevernloven § 16. Dette foreslås som annet ledd i § 4B, og det foreslås en henvisning til denne bestemmelsen i annet punktum i § 12. I § 4 C foreslås også tilføyd husmorvikarer, på samme måte som i gjeldende § 12. Departementet antar for øvrig det kan være aktuelt å komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med den videre oppfølgingen av Barnevernmeldingen (St meld nr 72 (1984-85) Om barne- og ungdomsvernet). Spørsmålet ble behandlet i innstillingen fra barnemishandlingsutvalget, som ble avgitt i juni 1982 (NO § 1982:26 Barnemishandling og omsorgssvikt). Utvalget foreslo her på s 129-130 at det blir innført meldeplikt for helsepersonalet og uttalte: « Både lovforståelsen og praktiseringen av § 12 synes å være uklar. Utvalget er oppmerksom på at barnevernloven er under revisjon. Utvalget foreslår at § 12 bør revideres snarest slik at den nåværende opplysningsrett endres til meldeplikt for alt fagpersonell. Utvalget vil understreke at hensikten med meldeplikt er å avdekke hjelpebehov og sette inn det som er nødvendig for å gi barn og foreldre trenger hjelp enn der hvor mishandling er skjedd. Nødvendig bistand må komme inn før det kommer så langt at barnet blir skadet. Utvalget ønsker å medvirke til øket forståelse for barn som er i fare. Såvel fagfolk fra ulike etater som privatpersoner m å påta seg et øket ansvar for at barn og familier får tilstrekkelig hjelp. I Barnevernmeldingen uttalte Sosialdepartementet på s 72: « Departementet antar at en entydig regel om plikt til å melde fra om forhold som kan føre til vernetiltak fra barnevernsnemnda er av betydning for å oppnå en økt meldefrekvens, og at en derved på et så tidlig tidspunkt som mulig kan avdekke situasjoner hvor barnevernet har ansvaret for å tre inn. Departementet vil også peke på at en slik klar plikt vil være en viktig markering av hvor alvorlig overgrep av denne typen overfor barn er. På grunn av den interessemotsetning som kan oppstå mellom en meldeplikt og det å bevare et tillitsforhold mellom f.eks. behandler og pasient, vil departementet imidlertid ikke foreslå noen generell meldeplikt, men nøye vurdere for hvilke yrkesgrupper og profesjoner en slik meldeplikt skal innføres. Av den grunn antar en at meldeplikten ikke bør innføres ved en endring i barnevernloven, slik Barnemishandlingsutvalget foreslår, men at det vil være mer hensiktsmessig å knytte en slik plikt til de enkelte aktuelle særlover. 8.13.9. Edruskapsloven. 8.13.9.1. Generelt. Lov 26 februar 1932 nr 1 om edruskapsvern og edruskapsnemnder har ingen alminnelig bestemmelse om taushetsplikt, bortsett fra en passus i § 8 om at edruskapsnemndas forhandlinger ikke må gjengis offentlig. Dette vil si at det er forvaltningslovens bestemmelser som får direkte anvendelse. Edruskapsloven har, sammen med barvernloven og lov om sosial omsorg, vært under revisjon av Sosiallovutvalget. Departementet finner likevel, i samråd med Sosialdepartementet, grunn til å foreslå endringer i bestemmelsene om taushetsplikt allerede nå. 8.13.9.2. § 8. I edruskapsloven § 8 er det visse bestemmelser av betydning for taushetsplikten. Sosialdepartementet har uttalt: « Edruskapslovens § 8 femte, sjette, sjuende og ellevte ledd ( forholdet til påtalemyndigheten). Disse bestemmelsene har vært trukket fram i den seneste tid, og av denne grunn har vi vurdert bestemmelsene på ny. § 8 femte ledd forutsetter at påtalemyndigheten får melding om saken. Vi vet ikke i hvilken grad bestemmelsen blir anvendt, men det er på det rene at melding ikke alltid sendes påtalemyndigheten. Det er problematisk å gå inn for en oppheving av bestemmelsen uten en nærmere utredning og vurdering. Vi har ikke full oversikt over hvordan bestemmelsen praktiseres og hvilke behov som foreligger for å kunne trekke påtalemyndigheten inn i saken. Muligens kan klienten ha en fordel hvis bestemmelsen kan føre til at påtalemyndigheten ikke forfølger et straffbart forhold i forbindelse med alkoholmisbruk på annen måte, dersom edruskapsnemnda tar opp saken og påtalemyndigheten får anledning til å opptre i saken. Bestemmelsen får formentlig liten betydning i forhold til nemndas taushetsplikt, da politiet vanligvis har godt kjennskap til forholdet fra før. I § 8 femte ledd burde nok i alle fall «skal gi melding» erstattes med «kan gi melding». Men vi foreslår at en lovendring beror inntil disse spørsmål er vurdert nærmere. Edruskapslovens § 8 niende og tiende ledd. Bestemmelsene forutsetter at nemndas møter kan holdes for «åpne dører» samt at avgjørelsen kan gjengis offentlig. Etter vårt syn bør forhandlingene alltid føres for lukkede dører når nemnda behandler klientsaker og det bør ikke være adgang til å offentliggjøre nemndsvedtak i slike saker. Tiende ledd bør sløyfes. Niende ledd bør utgå av § 8 og bestemmelsen om at forhandlingene skal føres for lukkede dører bør tas inn i en generell taushetspliktsbestemmelse, f.eks. som ny § 2a. Denne bestemmelse foreslås gitt følgende ordlyd: «Enhver som i medfør av denne lov utfører tjenste eller arbeid for et forvaltningsorgan har taushetsplikt i henhold til forvaltningslovens § 13-13 e. Dog slik at de organer som er ansvarlige for gjennomføring av loven aldri har plikt til å gi opplysninger om en klients bopel eller arbeidssted, dersom dette ville kunne skede tilliten til organet. Ved overtredelse av bestemmelsen i første ledd kommer straffelovens § 121 til anvendelse. Annet punktum i første ledd tilsvarer samme bestemmelse som også foreslås tatt inn i socialomsorgsloven og barnevernloven. Med hensyn til bestemmelsene i § 8 femte, sjette, sjuende og ellevte ledd om forholdet til påtale myndigheten, er det sannsynlig at de er modne for en revisjon. En så aktiv rolle i saken for påtalemyndigheten er lite forenlig med moderne sosialt arbeid og anvendes antakelig nokså lite i praksis. Det kan imidlertid være riktig som Socialdepartementet går ut fra at reglene vanskelig kan oppheves uten videre. Spørsmålet bør derfor utstå og eventuelt vurderes i forbindelse med arbeidet med ny sociallov. Når det gjelder niende og tiende ledd, er man enig i at forhandlingerne alltid bør føres for stengde dører. Niende ledd foreslås derfor opphevet. Ettersom hovedreglen er at nemndsforhandlingene skjer for lukkede dører med mindre det er særlig hjemmel for det motsatte, er det i og for seg ikke nødvendig å ha en egen bestemmelse om dette, selv om det for ordens skyld foreslås tatt inn i den nye § 2a. Tiende ledd bør oppheves i sin nåværende form. 8.13.9.3. Ny § 2a. I samsvar med Sosialdepartementets forslag vil det bli tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om taushetsplikt i en ny § 2a. Første ledd foreslås gitt en utforming slik at taushetsplikten også vil gjelde private institusjoner, jf foran i punkt 8.13.7.1. Som nevnt der, antar Socialdepartementet at disse institusjonene også vil omfattes av sykehusloven § 16, men det vil likevel være en fordel at det går direkte fram av edruskapsloven. Annet ledd har samme utforming av taushetsplikten som er foreslått for socialimsorgsloven og barnevernloven m h t adresseopplysninger o l om klientene. Tredje ledd gjelder opplysninger til andre forvltningsorganer og har samme begrensning i forhold til forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6 som foreslått i sosialomsorgsloven og barnevernloven. Dette kan muligens volde noen uklarhet så lenge § 8 femte ledd m v blir stående uendret, jf foran under 8.13.9.2. Justisdepartementet er likevel kommet til at utformingen bør være den samme i alle tre lovene. Fjerde ledd slår fast at forhandlingene i edruskapsnemnda skal holdes for stengte dører, jf foran i punkt 8.13.9.2. 8.13.9.4. § 4 nr 4 første ledd. Edruskapsloven har også en bestemmelse om opplysningsplikt i § 4 nr 4 første ledd tredje (siste) punktum. Sosialdepartementet har uttalt: «Siste punktum i bestemmelsen lyder: «Derimot kan nevnden forlange erklæring fra offentlig myndighet som kan antas å kjenne forholdet. Bestemmelsen må forstås slik at den er ment å skulle gjelde uten hinder av eventuelle bestemmelser om taushetsplikt. Bestemmelsen gir nemnda adgang til opplysninger (kreve opplysninger gitt) i sitt arbeid. Det må antas å være behov for en slik bestemmelse. Vi finner derfor ikke grunn til å foreslå at bestemmelsen oppheves. Derimot mener vi bestemmelsen bør utformes klarere med sikte på forholdet til eventuelle taushetspliktsbestemmelser. Vi foreslår derfor følgende ordlyd i § 4 nr. 4 første ledd siste punktum: «Derimot kan nevnden forlange avgitt erklæring fra annen offentlig myndighet som kan antas å kjenne forholdet. Slik erklæring skal gis uten hinder av vedkommende myndighets taushetsplikt. Justisdepartementet er enig og det blir satt fram forslag om endring i bestemmelsen i samsvar med dette. 8.13.10. Lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene m v § 9. Ved lov 30 mars 1983 nr 13 er det gitt nye bestemmelser om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene. Loven gjelder for A-klinikker, kursted, tilsynshjem, avrusningsstasjon og vernehjem og etter Kongens bestemmelse også andre institusjoner og tiltak for rusmiddelbrukere. I § 9 er det gitt en egen bestemmelse om taushetsplikt. Bestemmelsen omfatter enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon i henhold til loven og gjelder det de får vite om noens private forhold. Det var en forutsetning da bestemmelsen ble gitt at den skulle utformes på samme måte som bestemmelsene i edruskapsloven og i sosialforvaltningen for øvrig. med Sosialdepartementet foreslås derfor at bestemmelsen får samme utforming som edruskapsloven § 2a. 8.13.11. Transplantasjonsloven § 11. Lov 9 februar 1973 nr 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m m har en bestemmelse om taushetsplikt i § 11. Ifølge forarbeidene ble bestemmelsen innført for å sikre at alle som deltar i slikt, også studenter som er til stede i undervisningsøyemed, har taushetsplikt. Departementet antar at bestemmelsen kan bli stående uendret. Når det gjelder eventuelle unntak fra taushetsplikten er det riktignok legelovens bestemmelser og ikke forvaltningslovens som er mest naturlige. Etter transplantasjonsloven § 12 får imidlertid ikke forvaltningsloven anvendelse på saker etter loven og det er derfor ikke nødvendig med noen særbestemmelse. 8.13.12. Folketrygdloven § 18-4. Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at denne bestemmelsen blir opphevd og anførte: « Det utvalg som i november 1971 avga innstilling om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skoleforvaltningen satte bl a frem et forslag om endring av folketrygdloven § 18-4. Etter Justisdepartementets oppfatning skulle de bestemmelsene som nå finnes i fvl i tilstrekkelig grad tilgodese behovet for taushetspliktbestemmelser for trygdens organer. Dette gjelder også den begrensning i taushetsplikten som følger av § 18-4 nr 2. Folketrygdloven § 18-4 må derfor kunne oppheves. Helsedirektoratet har for egen del ikke merknader til at forvaltningsloven § 13a nr 3 blir gjort gjeldende for trygdens organer og at lov om folketrygd § 18-4 blir opphevd. « Når det gjelder forslaget om å oppheve folketrygdlovens § 18-4 vil Sosialdepartementet forsåvidt slutte seg til det som er uttalt av Rikstrygdeverket i brev av 3. oktober 1980. Vi vil imidlertid også påpeke de ulemper som kan gjøre seg gjeldende ved å oppheve folketrygdlovens § 18-4, som er vel kjent og innarbeidet i trygdeetaten, med den følge at spørsmålet om taushetsplikt helt ut vil bli omfattet av forvaltningslovens bestemmelser. I trygdeetaten arbeider mange tjenestemenn uten juridisk utdannelse, og det kan by på problemer, i alle fall i en overgangsperiode, for dem å sette seg inn i og praktisere disse bestemmelser. Vi vil på bakgrunn av dette be Justisdepartementet vurdere disse ulemper, og eventuelt utarbeide forskrifter vedrørende forvaltningslovens bestemmelser på dette området. I Rikstrygdeverkets uttalelse (også referert foran i punkt 5.3.) heter det bl a: « Vi er oppmerksom på Justisdepartementets uttalelse på side 14 i notatet av juli 1980 hvor det heter: «Justisdepartementet bemerket til dette at reservasjonen for røping av klientforhold i § 13 2. ledd ikke er ment å kunne settes til side med den foreslåtte bestemmelsen i § 13a nr. 3, og at dette langt på vei ville imøtekomme Rikstrygdeverkets betenkeligheter. Det er vel riktig at betenkelighetene når det gjelder dette forhold kan synes forholdsvis små. Imidlertid kan det være grunn til å peke på at det på trygdeetatens felt er særlig grunn til å sikre seg mot at opplysninger om de trygdede kommer uvedkommende i hende. For så vidt vil man få en klar bestemmelse om taushetsplikt i forvaltningsloven, men folketrygdlovens § 18-4 er vel kjent og innarbeidet i trygdeetaten, og det kan være spørsmål om de fordeler man eventuelt oppnår ved opphevelse av bestemmelsen, vil oppveie de ulemper som kan oppstå, i alle fall i en overgangsfase. Rikstrygdeverket kan ikke se at de problemer som kan oppstå ved opphevelse av folketrygdlovens § 18-4 nr. 2 er nærmere vurdert av Justisdepartementet, jfr. vårt brev av 9. august 1974. Forholdet er berørt av det utvalg som i 1971 avga innstilling om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skoleforvaltningen, side 67 spalte 2. I Justisdepartementets notat av juli 1980 er det antatt at «etter Justisdepartementets oppfatning skulle de bestemmelsene som nå finnes i forvaltningsloven i tilstrekkelig grad tilgodese behovet for taushetspliktbestemmelser for trygdens organer. Dette gjelder også den begrensning i taushetsplikten som følger av § 18-4 nr. 2 » . En nærmere vurdering av eventuelle problemer ved opphevelse av § 18-4 nr. 2 er sa vidt sees ikke foretatt av Justisdepartementet. I mange tilfelle vil forvaltningslovens bestemmelser gi tilstrekkelig hjemmel for den innarbeidete dispensasjonspraksis fra Sosialdepartementets side. Men som nevnt i vårt brev av 9. august 1974 finnes det saker hvor det synes rimelig å gi dispensasjon og hvor forvaltningsloven neppe gir klar hjemmel for innvilgelse av en søknad. Hvis § 18-4 nr. 2 skal oppheves kan det være naturlig å vurdere om Justisdepartementet bør gi forskrifter på dette området. Rikstrygdeverket vil som konklusjon gi uttrykk for at vi primært mener at folketrygdlovens § 18-4 bør bli stående. Men vi antar på den annen side at en opphevelse av bestemmelsen neppe vil føre til uoverstigelige problemer for trygdeetaten. Departementet er kommet til at de beste grunner taler for at folketrygdloven § 18-4 blir stående inntil videre, med et tillegg som gjør det klart at forvaltningsloven ikke skal gjelde. En mer nøyaktig tilpassing vil kreve en utredning av konsekvensene på trygdens område som det ikke har vært anledning til å foreta i denne omgang. Derimot kan man eventuelt senere, i samarbeid mellom Sosialdepartementet og Justisdepartementet, komme tilbake til en eventuell annen utforming. Folketrygdloven er for øvrig under utredning av et eget utvalg, men det kan ennå bli lang tid før utvalgets innstilling foreligger. Det foreslås derfor et nytt annet punktum i § 18-4 nr 1 som gjør det klart at forvaltningsloven § 13 til § 13e ikke skal gjelde. For øvrig blir bestemmelsen inntil videre stående uendret. 8.13.13. Yrkesskadetrygdloven § 46 og Trygderettsloven § 31. Lov 12 desember 1958 nr 10 om yrkesskadetrygd har en bestemmelse om taushetsplikt i § 46. Bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 18-4 og foreslås opprettholdt med samme innhold som denne. Det samme gjelder § 31 i lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til Trygderetten. Det er naturlig å legge seg på samme løsning i forhold til alle disse bestemmelsene. Det vises ellers til drøftelsene foran i punkt 8.13.12. 8.13.14. Krigspensjonslovene § 31 og § 40. Lov 13 desember 1946 nr 21 og 22 om krigspensjon for militære og sivile har bestemmelser om taushetsplikt i henholdsvis § 31 § 40. Bestemmelsene tilsvarer folketrygdloven § 18-4 og foreslås opprettholdt med samme tilføyelse som denne. 8.14.1. Barnehageloven § 16. Lov 6 juni 1975 nr 30 om barnehager har en bestemmelse om taushetsplikt i § 16. Ved lov 27 mai 1983 nr 27 ble bestemmelsen endret slik at den nå lyder slik: « For virksomhet etter denne lov gjelder reglene om taushetsplikt i forvaltningslovens § 13 og § 13 a-f, tilsvarende. Justisdepartementet finner etter dette ikke grunn til å foreslå endringer i bestemmelsen. Utkastet berører 66 særlover som har bestemmelser om taushetsplikt. Rundt 40 blir foreslått opphevd, og det blir foreslått endringer i resten. Disse endringene innebærer en tilpassing til forvaltningsloven som betyr at eventuelle unntak fra taushetsplikten går direkte fram av vedkommende bestemmelse. Utkastet innebærer derfor en klar administrativ forenkling, ved at det blir færre lovbestemmelser å forholde seg til og ved at de som gjenstår blir enklere og klarere. Forenklingen kan imidlertid neppe antas å føre til økonomiske innsparinger for det offentlige. Utkastet antas ikke å føre til økte utgifter for det offentlige. Utvidelsen av forvaltningslovens virkeområde vil riktignok føre til en tilsvarende utvidelse i kompetansen til Rådet for taushetsplikt og forskning. Denne utvidelsen ventes ikke å føre til noen vesentlig øking i rådets budsjett. Dette skyldes dels at rådet allerede i dag behandler en rekke saker etter særlovgivningen, etter at departementene har gjort delvis bruk av adgangen til å gjøre forvaltningsloven gjeldende etter § 13f første ledd. Videre har departementene i enkelte tilfelle benyttet seg av sin adgang til å rådspørre rådet i spesielle saker eller i saker av generell natur. Rådet har dessuten en enkel og lite ressurskrevende arbeidsform. Spørsmålet har for øvrig vært forelagt for rådet, som ikke har hatt noe å bemerke til de endrete arbeidsoppgavene. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt (tilpassing til forvaltningsloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt (tilpassing til forvaltningsloven). I lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) skal § 13f første ledd lyde: Dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder § 13e som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Fra det tidspunkt loven settes i kraft gjøres følgende endringer i andre lover: § 5 (ny) skal lyde: Alle som utfører tjeneste eller arbeid for Televerket plikter å bevare taushet overfor uvedkommende om det de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om andres bruk av Televerket og om innholdet i telekorrespondansen. De plikter også å påse at uvedkommende ikke får anledning til selv å skaffe seg kjennskap til slike opplysninger. Heller ikke kan de utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Forvaltningsloven § 13 til § 13e gjelder ikke. § 6 nr 2 (nytt) skal lyde: 2. Krenkelse av taushetsplikt etter § 5 straffes som bestemt i straffeloven § 121. § 3 annet ledd (nytt) skal lyde: Forvaltningsloven § 13 til § 13e gjelder ikke. Taushetsplikten etter første ledd faller bort etter 100 år. 4. Lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene i 3dje kapitel skal § 63a (ny) lyde: Dommere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et dommerkontor plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til de de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: Når de myndigheter og tjenestemenn som er nevnt i § 22 får melding om forhold som strider mot loven her, skal anmelderens navn holdes hemmelig. Taushetsplikten gjelder også i forhold til den hvis forhold er anmeldt. § 17 femte og sjette ledd skal lyde: Med de foran nevnte undtagelser påhviler der mægleren og de hos ham ansatte funksjonærer taushetsplikt med hensyn til det, som de i forretnings medfør kommer til kundskap om angående andres private eller forretningsmessige forhold. Forvaltningsloven § 13e gjelder som utfyllende regler. Den taushetsplikt som følger av femte ledd gjelder tilsvarende for departementets tjenestemenn og for dem som utøver den av departementet anordnede kontroll. § 11 åttende ledd oppheves. Nåværende niende ledd blir nytt åttende ledd. § 2a (ny) skal lyde: Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon i henhold til loven her har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 til § 13e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121. Taushetsplikten gjelder og så fødested, fødselsdato, personnummer, statsborg er forhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til organet eller institusjonen å gi slik opplysning. Opplysninger til andre forvaltningsorganer jf forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å f r emme avgiverorganets eller institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Edruskapsnemndas forhandlinger holdes for stengte dører. § 4 nr 4 første ledd nytt fjerde (siste) punktum skal lyde: Slik erklæring skal gis uten hinder av vedkommende myndighets taushetsplikt. § 8 niende og tiende ledd oppheves. Nåværende ellevte og tolvte ledd blir nye niende og tiende ledd. § 3 nytt fjerde (siste) punktum skal lyde: Forvaltningsloven § 13 til § 13e gjelder ikke. § 15 tredje og fjerde ledd skal lyde: Med de undtagelser som fremgår av denne lov påhviler det megleren og de hos ham ansatte funksjonærer taushetsplikt med hensyn til hvad de i forretnings medfør kommer til kunnskap om vedrørende andres private eller forretningsmessige forhold. Forvaltningsloven § 13e gjelder som utfyllende regler. Den taushetsplikt som følger av tredje ledd gjelder tilsvarende for departementets tjenestemenn og for dem som utøver den av departementet anordnede kontroll. § 23b skal lyde: Hvor allmenne interesser tilsier det, kan departementet ved forskrift eller ved samtykke i det enkelte tilfelle bestemme at opplysningene i bostøtteregisteret kan brukes av annen offentlig myndighet. For øvrig gjelder forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. § 31 nr 2 nytt annet punktum skal lyde: § 40 nr 2 nytt annet punktum skal lyde: § 3 annet ledd fjerde (siste) punktum oppheves. § 3 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde: Forvaltningslova § 13 til § 13e gjeld ikkje her. § 38 første og annet ledd oppheves. Nåværende tredje og fjerde ledd blir nye første og annet ledd. § 10 fjerde (siste) ledd oppheves. § 10 oppheves. § 45 femte (siste) ledd oppheves. § 43 tredje ledd oppheves. Overskriften til kapitel III skal lyde: Kapitel III. Opplysningsplikt. § 32 nr 3 annet ledd oppheves. § 4A (ny) skal lyde: Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborg er forhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til organet eller institusjonen å gi slik opplysning. Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets eller institusjonens oppgaver, jf også § 21 i loven her, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Dersom barnets interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent. § 4B (ny) skal lyde: Etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven, plikter offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som de sitter inne med og som er nødvendige for behandling av saker etter loven. Opplysninger om forhold som kan medføre vernetiltak fra barnevernsnemda, jf § 16, skal gis av eget tiltak. § 4C (ny) skal lyde: Leger, psykologer, helsesøstre, sykepleiere, husmorvikarer og andre i liknende stilling kan uten hinder av taushetsplikt gi barnevernsnemnda opplysninger om forhold som kan føre til vernetiltak fra nemndas side. Offentlige (herunder kommunale) myndigheter og tjenestemenn som i sin virksomhet blir kjent med forhold som kan føre med seg vernetiltak fra barnevernsnemnda, jf § 16, skal gjøre sitt til at forholdet blir rettet. Om opplysningsplikt gjelder § 4B annet ledd. Har forhold som nevnt i § 16 sin grunn i at noen i barnets heim er henfalt til misbruk av rusdrikk eller antas å ha gjort seg skyldig i straffbart forhold overfor barnet, eller lider noen i heimen av slik sjukdom at barnet utsettes for fare, kan barnevernsnemnda uten hinder av taushetsplikt underrette edruskapsnemnda, politiet, den offentlige lege eller helserådet for at disse myndigheter kan ta de åtgjerder som trengs og som etter lov påhviler dem. 31. Lov 7 desember 1956 nr 1 om Tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) Tilsynets tjenestemenn har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten gjelder ikke overfor Norges Bank. Reglene i § 13, 14, 17 og 27 gjelder tilsvarende så langt de passer. § 1a første ledd skal lyde: Forvaltningsloven får anvendelse på saker som behandles etter denne lov om ikke annet følger av bestemmelsene i annet til åttende ledd eller er fastsatt i medhold av disse bestemmelser eller § 7. § 46 første ledd nytt annet punktum skal lyde: Forvaltningsloven kap III til VI gjelder ikke for saker som nevnt i dette kapittel. Likevel gjelder § 13 til § 13e om taushetsplikt. § 8 femte (siste) ledd oppheves. § 4 tredje ledd oppheves. § 36 tredje ledd oppheves. Når de myndigheter som er nevnt i første ledd får melding om forhold som strider mot denne lov, skal melderens navn holdes hemmelig. Taushetsplikten gjelder også i forhold til den hvis forhold er anmeldt. § 5 annet ledd oppheves. Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets eller institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Enhver som i medhold av stilling eller verv etter loven får kjennskap til drifts- eller forretningshemmelighet skal med de begrensninger som følger av hans gjøremål etter loven, tie med det han slik får vite. Ingen må i ervervsvirksomhet gjøre bruk av det han slik får vite. unntak fra taushetsplikt etter denne bestemmelse når sterke samfunnsmessige hensyn taler for at opplysningene gis. Forvaltningsloven § 13 til § 13e gjelder ikke. § 55 oppheves. § 18-4 nr 1 første ledd nytt annet punktum skal lyde: § 31 annet ledd nytt siste punktum skal lyde: I § 24 skal overskriften og første ledd lyde: § 24. Opplysningsplikt. Bestemmelsen i kapittel III i lov 26 juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold får tilsvarende anvendelse når det gjelder opplysningsplikt etter loven her. Lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold § 52 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for helseinstitusjoner som går inn under loven her, har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 til § 13e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121. § 5 fjerde ledd oppheves. § 7 fjerde ledd første punktum oppheves. § 41 oppheves. § 8 nytt annet ledd skal lyde: Forvaltningsloven § 13 til § 13c gjelder ikke som utfyllende regler til bestemmelser om taushetsplikt i eller i medhold av loven her. I kapittel IV skal overskriften lyde: Kapittel IV. Opplysningsplikt. § 17 sjette (siste) ledd oppheves. § 60 oppheves. § 6 fjerde (siste) ledd oppheves. § 39 overskriften og første punktum, skal lyde: § 39. Stedlige undersøkelser. Opplysning. Kontakt med og rapport til arbeidsgivere og arbeidstakere. Inspeksjonsbok. Lov av 21 mai 1971 nr 47 om brannfarlige varer § 39, 40 og 42 annet ledd gjelder tilsvarende for loven her. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne lov har taushetsplikt etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 13e. § 21 nr 2 skal lyde: 2. Med omsyn til teiingsplikta gjeld reglane i forvaltningslova § 13 til § 13e. § 5 fjerde (siste) ledd oppheves. § 6-6 oppheves. § 6-4 oppheves. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til organet eller institusjonen å gi slik opplysning. Ot.prp.nr.1 (1985-1986) |
lovdata_cd_21226 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.502 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §14 annet ledd og §9, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er et våtmarksområde i Bjerkreim og Eigersund kommuner, Rogaland fylke fredet som fuglefredningsområde ved kgl.res. av 20. desember 1996 under betegnelsen «Fotlandsvatnet fuglefredningsområde». |
lovdata_cd_33747 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.543 | 1 Ratifisert av Norge med virkning fra 1 mai 1993. Også ratifisert av Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland (med virkning for kongeriket i Europa), Portugal, Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Sveits, Sverige (alle med virkning i forhold til Norge fra 1 mai 1993), Finland (fra 1 juli 1993), Irland (fra 1 des 1993), Spania (fra 1 nov 1994), Tyskland (fra 1 mars 1995), Island (fra 1 des 1995), Danmark (fra 1 mars 1996, gjelder ikke Færøyene og Grønland), Østerrike (fra 1 sep 1996), Hellas (fra 1 sep 1997), Belgia (fra 1 okt 1997) og Polen (fra 1 feb 2000). Brusselkonvensjonen av 27 sep 1968 er i noe endret form utferdiget som forordning med virkning i EF-statene, Danmark unntatt, fra 1 mars 2002, Rådsforordning 44/2001, 22 des 2000; heretter Brusselforordningen. Luganokonvensjonen vil bli endret tilsvarende. Pr. jan 2004 er det uavklart når endringsforhandlingene vil finne sted og når endringene trer i kraft. |
lovdata_cd_1900 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.918 | 1. Sørelvmo krets av Balsfjord kommune i Troms fylke overføres til Målselv kommune i samme fylke med virkning fra 1. januar 1966. 2. Kostnader som påløper i samband med gjennomføringen, dekkes av den kommunen som har hatt utgiftene. |
lovdata_cd_48948 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.733 | Lov av 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk skal gjelde for Jan Mayen med følgende endringer og tillegg: 1. Meddelelse om det som skal forkynnes i henhold til bestemmelse i bergverksloven kan foregå etter reglene i domstollovens §164. 2. Den som forlanger utmålsforretning holdt eller som for øvrig med hjemmel av bergverksloven framsetter begjæring som kan nødvendiggjøre reise for bergmesteren, må oppfylle de krav som i hvert tilfelle blir stillet av vedkommende departement med hensyn til befordring, kost og forpleining samt eventuell annen godtgjørelse til bergmesteren. 3. Reiser til inspeksjon på Jan Mayen foretas når bergmesteren finner det påkrevet og/eller etter spesiell anmodning av vedkommende departement. 4. Den varslingsfrist som er bestemt i §30 annet ledd forlenges til minst 2 måneder. 5. Såfremt bergmesteren for Svalbard bemyndiges til å gjøre tjeneste som bergmester for Jan Mayen, gjelder ikke bestemmelsen i §57 første ledd annet punktum i bergverksloven. |
lovdata_cd_49956 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.793 | Med hjemmel i lov av 19. juni 1969 nr. 72 om særlige skatteregler til fremme av distriktsutbygging, §4 nr. 2 bokstav b), fastsettes følgende forskrift om objektavgrensning: §1. Midler som er avsatt etter lovens §1, kan ikke brukes til investering i: a) campingvogn, personbil, stasjonsvogn, annet kjøretøy som i vesentlig grad skal brukes til persontransport unntatt transport mot vederlag, utstyr til kjøretøy som nevnt foran. c) kontormaskiner og kontorinventar, unntatt kostbare kontormaskiner, EDB-utstyr o.l. Finansdepartementet kan gi nærmere bestemmelser om hvilke driftsmidler som går inn under dette punkt. §2. Midler som er avsatt etter lovens §1, kan ikke brukes til investering i fly, helikopter, skip eller annet fartøy uten Finansdepartementets samtykke. Departementet kan sette vilkår for samtykket. Bestemmelsene foran gjelder ikke fartøy bestemt til bruk under fiske og fangst. |
maalfrid_8879a3f3d6871e33a5b4c45800443103b865a27f_47 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.38 | BrukerPlan (2018): : https://www.rus-ost.no/uploads/(2018)%20BrukerPlan-statistikk__orig.pdf Fafo-rapport (2019:33): : https://www.fafo.no/index.php/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/evaluering-avopptrappingsplanen-for-rusfeltet-5 Fafo-rapport (2018:44): : https://www.fafo.no/index.php/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/evaluering-avopptrappingsplanen-for-rusfeltet-4 Helsedirektoratet (2014): : https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/sammen-om-mestring-lokalt-psykiskhelsearbeid-og-rusarbeid-for-voksne Helse- og omsorgsdepartementet (2020): : https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02- 63/KAPITTEL_2#%C2% A72-1 Helse- og Omsorgsdepartementet (2015). Oslo Helse- og Omsorgsdepartementet (2012): Oslo: Helse- og Omsorgsdepartementet. Haugum, M., Holmboe, O., Hestad, H. I., & Bjertnæs, Ø. A. (2016): : http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/_attachment/248877?_ts=154dd794260&dow nload=false Kompetansesenter rus -Midt-Norge (2017): : https://stolav.no/PublishingImages/korus/brukertilfredshetsevalueringen/Kvalitativ%20rapport %20brukertilfredshetsevaluering%20av%20kommunale%20tjenester%20rus.pdf Kompetansesenter rus -Midt-Norge (2017): https://stolav.no/PublishingImages/korus/brukertilfredshetsevalueringen/Kvantitativ%20rapport %20brukerunders%C3%B8kelse%20kommunale%20tjenester%20rus.pdf Langørgen, A., Løkken, S. A. K., & Aaberge, R. (2015): https://www.ssb.no/offentligsektor/artikler-og-publikasjoner/_attachment/225199?_ts=14ce4c230d0 Marchand, K. I., Oviedo-Joekes, E., Guh, D., Brissette, S., Marsh, D. C., & Schechter, M. T. (2011): , 11, 174-174. doi:10.1186/1472-6963-11-174 Rise, M. B., Solbjør, M., Lara, M. C., Westerlund, H., Grimstad, H., & Steinsbekk, A. (2013): Expectations, 16(3), 266-276. doi:10.1111/j.1369- 7625.2011.00713. |
lovdata_cd_60912 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.815 | Publisert: Somb-2001-23 (2001 s 133) Sammendrag: Om en muntlig advarsel kan anses som ordensstraff. ( Tjenestemenn, tilsetting ) A klaget til ombudsmannen over at han hadde fått en muntlig advarsel eller irettesettelse av sin arbeidsgiver, Akershus fylkeskommune. Saken reiste spørsmål om dette var en ordensstraff etter forvaltningsloven §2 annet ledd og derved et enkeltvedtak som kunne påklages. Ombudsmannen uttalte at dette måtte avgjøres ut fra en totalvurdering av de reelle forhold. Med særlig vekt på omstendighetene rundt ileggelsen av advarselen - muntlig og «over bordet» i en diskusjon», at den ikke hadde formell forankring i et personalreglement og under forutsetning av at den ikke skulle registreres på klagerens rulleblad - fant ombudsmannen at advarselen ikke kunne anses som en ordensstraff. Saksgang: (Sak 2000-1080) A som var tilsatt ved en videregående skole i Akershus fylkeskommune var sykmeldt fra sin stilling store deler av skoleåret 1998/1999 etter at det hadde vært samarbeidsproblemer i musikkseksjonen ved skolen. Ved utløpet av skoleåret ble det avholdt et møte mellom A, assisterende rektor ved skolen, en representant for undervisningsdirektøren, avdelingsleder og hovedverneombudet. Møtet skulle ta sikte på å tilrettelegge fagfordelingen for A for neste skoleår med tanke på eventuell friskmelding av A. Imidlertid endte møtet opp med at A ble ilagt en muntlig advarsel. Advarselen ble senere nedfelt i et referat fra dette møtet. I referatet het det bl.a.: «Da A fortsatte sin kritikk og ikke syntes å ville registrere hva utdanningsdirektøren sa, gav utdanningsdirektøren ham en muntlig advarsel. A ble forklart hva en slik irettesettelse betyr, og at den er alvorlig. Dersom A på nytt skulle komme med tilsvarende beskyldninger eller kritikk av ledelsen, avdelingsleder eller andre ved skolen, vil dette kunne få konsekvenser for hans framtidige tilsettingsforhold i Akershus fylkeskommune, i form av oppsigelse eller avskjed. Lærerforbundet brakte saken inn for ombudsmannen med anmodning om en vurdering av saksbehandlingen i forbindelse med ileggelsen av den muntlige advarselen. Henvendelsen ble forelagt Akershus fylkeskommune, som viste til at en advarsel var arbeidsgivers reaksjon på uønsket atferd fra arbeidstakers side. Fylkeskommunen opplyste at den ikke hadde formalisert eller reglementsfestet regler om advarsler eller irettesettelser. Fylkeskommunen påberopte seg en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling som skulle underbygge at en slik form for advarsel/irettesettelse som fylkeskommunen praktiserte, ikke kunne anses som ordensstraff. Det ble ellers vist til at fylkeskommunen ikke kunne se at reaksjonen var ment på annen måte enn som en advarsel. I mitt avsluttende brev uttalelse jeg: Etter forvaltningsloven 10. februar 1967 vil spørsmålet om en avgjørelse kan påklages avhenge av om den er et enkeltvedtak. Etter forvaltningsloven §2 annet ledd annet punktum vil ilegging av ordensstraff anses som et enkeltvedtak. Forvaltningsloven gir ikke selv noen definisjon av ordensstraff. Heller ikke inneholder forarbeidene noen nærmere forklaring på hva som menes med ordensstraff. I statstjenesten er det gitt regler om ordensstraff i tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3. I lovens §14 nr. 2 første ledd er det bestemt at tjenestemann kan ilegges «skriftlig irettesettelse» som ordensstraff. Tjenestemannsloven av 1918 inneholdt regler om ordensstraff i lovens §21. Loven gjaldt for alle offentlige tjenestemenn, men den ble aldri satt i kraft for de kommunale tjenestemenn, og reglene om ordensstraff fikk derfor bare anvendelse på statstjenestemennene. Tilsvarende bestemmelser er ikke gitt i lov for kommunale tjenestemenn. Hva som må regnes som ordensstraff for de kommunale tjenestemenn er derfor noe uklart. Selv om en skriftlig irettesettelse etter sitt innhold ikke er ment å skulle medføre endringer i tjenestemannens rettigheter eller plikter, kan det være gode grunner for å behandle en slik irettesettelse på samme måte for en kommunal tjenestemann som for en statstjenestemann. Forslaget til regulering av forholdet i tjenestemannsloven av 1918 understreker dette. Spørsmålet må for øvrig avgjøres bl.a ut fra forføyningens karakter og hvilket formål den har. Spørsmålet om grensen mellom den rene tjenstlige tilrettevisning og sanksjonen ordensstraff er berørt i forarbeidene til tjenestemannsloven av 1918. Om spørsmålet heter det, se Ot.prp.nr.38 (1915) om utferdigelse av en «lov om offentlige tjenestemænd», s. 48: skal være straf og underkastes den mere høitidelige ilæggelsesmaate, og den tilrettevisning som det maa staa lederen av et arbeides utførelse frit for at gi, og som det er hans pligt at gi naar utførelsen ikke er fyldestgjørende. Tilrettevisningen bør komme umiddelbart og kan ikke bindes til former, og den handling der gjorde den berettiget kan ikke efterpaa bevisliggjøres saaledes, at der kan bli tale om fyldestgjørende ankebehandling. Som det vil sees indgaar skriftlig advarsel som et moment i reglene om avskedigelse efter næste paragraf. Skrape eller tilrettevisning er derfor ikke medtat blandt de diciplinærstraffer som foreslaaes bragt i anvendelse. Herav maa ikke sluttes at en overordnet er avskaaret fra paa stedet at gi en underordnet en tilrettevisning, naar han finder at han utfører sit arbeide urigtig eller slurvet. Adgangen hertil maa selvfølgelig av hensyn til tjenestens tarv altid staa aapen. I en uttalelse til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1. august 1994 har Justisdepartementets lovavdeling uttalt seg om «en avgjørelse om å gi en kommunal tjenestemann en advarsel eller irettesettelse er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand». Fra Lovavdelingen ble fremholdt at «begrepet ordensstraff har etter vanlig språklig forståelse ikke noe entydig innhold». Under henvisning til Ot.prp.nr.27 (1968-1969) s. 9 påpekte Lovavdelingen at en avgjørelse ikke nødvendigvis trengte hjemmel i lov for å kunne kalles ordensstraff. Det ble videre pekt på at det først ved lov 10. juni 1977 nr. 65 om statens tjenestemenn §10 annet ledd ble bestemt at skriftlig irettesettelse skulle regnes som ordensstraff, men at den «nærmere avgrensningen av begrepet ordensstraff må i utgangspunktet foretas ut fra situasjonen slik den forelå ved vedtakelsen av forvaltningsloven §2 annet ledd ved lov 19. juni 1969 nr. 54». Disse generelle betraktninger synes å samsvare med de foran siterte uttalelser i Ot.prp.nr.38 (1915). Arne Fanebust, Tjenestemannsrett, Bergen 1987 s. 25 synes også å mene at tiltak som har formell hjemmel i lov eller «f.eks kommunale personalreglementer» må betegnes som «ordensstraff». Arvid Frihagen, Forvaltningsloven Kommentarutgave, 2. utg. 1986 s. 73, gir uttrykk for at «også andre tilsvarende formelle irettesettelser som registreres på rulleblad o.l. gå(r) inn under annet ledd». Den muntlige advarselen eller irettesettelsen (skolen har brukt begge betegnelsene) fikk klageren i et møte 29. juni 1999, som tok sikte på å drøfte hvilken fagfordeling klageren kunne tilbys det neste skoleåret. Klageren hadde på dette tidspunkt vært sykmeldt en tid. Til stede på møtet var foruten klageren, en representant for utdanningsdirektøren, assisterende rektor, avdelingsleder og hovedverneombudet. Om den muntlige advarselen og de nærmere omstendighetene rundt denne, heter det i møtereferatet: «Etter dette kom A med en del personlige uttalelser om skolens ledelse og om avdelingsleder B. Det ble kastet fram beskyldninger som må betegnes som grove og ærekrenkende, bl.a ble det antydet ond vilje mot og personforfølgelse av A fra de ovennevntes side. Utdanningsdirektøren v/ C ønsket da som et resultat av disse uttalelsene å komme med kritikk av A, som han mente viste mistillit til skolen. Han ble informert om at utdanningsdirektøren ikke kunne akseptere at han rettet personlige angrep mot tilsatte. A ble forklart hva en slik irettesettelse betyr, og at den er alvorlig. skolen, vil dette kunne få konsekvenser for hans framtidige tilsettingsforhold i Akershus fylkeskommune, i form av oppsigelse eller avskjed. Akershus fylkeskommune, utdanningsdirektøren har anført at forføyningen ikke kan anses som ordensstraff i forvaltningslovens forstand. Dette begrunnes med at en advarsel etter fylkeskommunens praksis er arbeidsgivers reaksjon på uønsket atferd fra arbeidstakerens side (altså en tilrettevisning), og at fylkeskommunen ikke har formalisert eller reglementsfestet bestemmelser om advarsel/irettesettelse. Til støtte for sitt syn har fylkeskommunen vist til en uttalelse 21. september 2000 fra Justisdepartementets lovavdeling. Spørsmålet om det foreligger tjenstlig tilrettevisning eller ordensstraff må avgjøres ut fra en skjønnsmessig totalvurdering av de reelle forhold. Om forføyningen har hjemmel i et reglement vil bare være ett moment blant flere. Ut fra det som er fremholdt foran, vil formålet med forføyningen måtte stå sentralt i vurderingen. Videre vil det være av betydning hvor inngripende og betydningsfull forføyningen er i forhold til den enkeltes arbeidsforhold. Ved bedømmelsen er det naturlig å ta utgangspunkt i de ytre forhold omkring forføyningen som normalt vil kunne gi en indikasjon om forføyningens karakter. Det ble i advarselen spesielt opplyst at «tilsvarende» beskyldninger eller kritikk av ledelsen, avdelingsleder eller andre ved skolen, ville kunne få konsekvenser for hans framtidige tilsettingsforhold i Akershus fylkeskommune, i form av oppsigelse eller avskjed. I den foreliggende situasjonen oppfatter jeg dette dit hen at advarselen i seg selv bare var ment som en tilrettevisning, med fremtidig forhold for øye, og ikke som en sanksjon. Henvisningen til at en gjentakelse ville kunne få konsekvenser må her sees som en påminnelse om at hvis en tilrettevisning ble overhørt eller unnlatt fulgt, ville det kunne få konsekvenser. En slik påminnelse kan ikke i seg selv gjøre tilrettevisningen til en ordensstraff. I motsetning til det som var tilfelle i sak 1999-0600, gjengitt på side 59 følgende i ombudsmannens årsmelding for 1999 ( Somb-1999-5), hadde den muntlige advarselen/irettesettelsen i denne saken ingen formell forankring i personalreglement eller lignende. En slik forankring ville ha indikert at ordningen var blitt institusjonalisert og formalisert. Forføyningen som A fikk, fremtrer således ikke som en formell reaksjon med hjemmel i et tjenestereglement. Jeg peker videre på omstendighetene rundt ileggelsen av advarselen eller irettesettelsen som ble gitt. Dette skjedde muntlig, i et møte som hadde fagfordeling for neste skoleår som tema. Forføyningen synes å være gitt «over bordet» etter en diskusjon. Den muntlige forføyningen ble deretter riktignok nedfelt skriftlig, men ikke i et eget dokument der reaksjonen ble omtalt som ordensstraff eller lignende. Derimot framgår advarselen av referatet fra møtet. Disse omstendighetene synes å trekke i retning av at det her ikke var tale om en sanksjon. Fylkeskommunen har ikke opplyst om møtereferatet skulle oppbevares på klagerens personalmappe eller noteres på rullebladet hans eller lignende. Klageren har på side 12 i sitt brev 15. juni 2001 skrevet: «I stedet for å svare på skriftlige henvendelser fra Lærerforbundet i forbindelse med den muntlige advarselen, ble det fra utdanningsdirektøren v/ C, formidlet via Lærerforbundets hovedtillitsvalgte budskap til meg om at den muntlige advarselen som er registrert i referatet fra møtet 29.06.1999 vil bli oppbevart i en lukket konvolutt i min mappe hos arbeidsgiveren. Det ble ikke forklart når og i hvilken sammenheng, anledning og formål konvolutten skulle åpnes igjen, og av hvem. Dette er ikke imøtegått fra utdanningsdirektørens side. Uavhengig av måten referatet oppbevares på, forutsetter jeg at det ikke har vært meningen at forføyningen skulle registreres på klagerens rulleblad, eller på annen måte bli brukt på en måte som kan gi reaksjonen karakter av ordensstraff. Samlet sett synes den aktuelle forføyningen å ha karakter av å være en tilrettevisning omkring forhold knyttet til arbeidsmiljøet, for å sikre at episoder som den som inntraff på møtet, ikke skulle gjenta seg. Den kan dermed ikke betegnes som en ordensstraff med klagerett etter forvaltningsloven §28. Spørsmålet om det var grunnlag for å gi en muntlig advarsel, finner jeg imidlertid ikke å kunne gå nærmere inn på. Jeg viser i denne sammenheng til at saksbehandlingen for ombudsmannen er skriftlig og at jeg dermed er henvist til å bygge mitt standpunkt på en gjennomgang av det skriftlige saksmaterialet. Faktiske forhold er dermed vanskelig å få tilstrekkelig belyst til at jeg kan foreta en selvstendig vurdering av om det var grunn til å gi klageren denne advarselen. Somb-2001-22 Forhåndsavtale om trekk i lønn - arbeidsmiljøloven §55 nr. 3 bokstav c). |
lovdata_cd_60965 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | nn | 0.512 | Publisert: Somb-2000-71 (2000 s 232) Sammendrag: Avtale om finansiering og fordeling av kommunale helsetenester. Stord kommune gjekk i 1998 inn i ein avtale med Aker Stord om å skipe to nye fysioterapiårsverk i kommunen. I den treårige avtalen tok Aker Stord på seg ein skyldnad til å betale to tredelar av driftstilskotet for fysioterapeutane, samstundes som Aker Stord sikra seg førerett til å nytte til saman eit årsverk av fysioterapitenestene til eigne tilsette. Resten av driftstilskotet skulle kommunen betale med offentlege midlar. Ombodsmannen meinte at kommunehelsetenestelova §2-1 måtte tolkast slik at dei tenestene kommunen skal syte for etter lova, må han dele ut på grunnlag av helsefaglege vurderingar i samsvar med kva som er naudsynt og etter vanlege rettferdsog likskapsprinsipp. Det er ved slike vurderingar i utgangspunktet eit utanforliggjande omsyn å leggja vekt på i kva verksemd ein innbyggjar er tilsett. Ombodsmannen kunne difor ikkje sjå at dei vilkåra i avtalen som gjorde tilknyting til Aker verksemdene til eit omsyn ved fordelinga av fysioterapitenestene, var i samsvar med reglane i kommunehelsetenestelova. Ombodsmannen rådde kommunen til ikkje å gå inn i ein ny avtale med tilsvarande vilkår. Han understreka at dersom avtalen mellom kommunen og Aker Stord skulle førast vidare, måtte dette skje utan vilkår som gjev tilsette i Aker verksemdene ein førerett ved fordelinga av fysioterapitenestene i kommunen.Saka gjaldt spørsmålet om ein kommune kunne gjere ein avtale med ei privat verksemd om finansiering og fordeling av helsetenester til innbyggjarane i kommunen, når avtalen gav dei tilsette i den private verksemda «førerett» framfor andre innbyggjarar til helsetenestene. Saksgang: (1998-2030) Stord kommunestyre stadfesta 25. juni 1998 ein avtale mellom kommunen og Aker Stord om å skipe to nye fysioterapiårsverk i kommunen. I den treårige avtalen tok Aker Stord på seg ein skyldnad til å be-tale to tredelar av driftstilskotet for fysioterapeutane. Samstundes sikra Aker Stord seg førerett til å nytte til saman eit årsverk av fysioterapitenestene til eigne tilsette. Resten av driftstilskotet skulle kommunen betale med offentlege midlar. I avtalen stod det mellom anna: «Aker-bedriftene på Stord forbeholder seg retten til prioritet på et halvt årsverk hos hver av utøverne. De to øvrig halve årsverkene kan brukes på øvrige klienter. De to utøverne skal i fellesskap innenfor de tilgjengelige ressursene, gi Aker-ansatte rask til-gang på fysikalsk behandling. Aker har et ønske om at Aker-ansatte skal være under behandling i løpet av 5 virkedager etter timebestilling. All behandling skal skje etter henvisning fra lege. Det antas at Aker-bedriftene vil beslaglegge kapasitet tilsvarende ett årsverk. Eg vart beden om å sjå nærare på saka av to kommunestyrerepresentantar på Stord. Saka vart lagt fram for Stord kommune. Kommunen vart beden om å opplyse om føresegnene i avtalen var vurdert i høve til reglane i kommunehelsetenestelova 19. november 1982 nr. eventuelt vart utfallet av ei slik vurdering. Kommunen vart òg beden om å gjere greie for sitt syn på om kommunehelsetenestelova §2-1 er til hinder for å gje nokre innbyggjarar i kommunen ein førerett til helsetenester som delvis er finansiert med offentlege midlar. let-I sitt svar skreiv kommunen at tilhøvet mellom førerett og reglane i kommunehelsetenestelova hadde vore vurdert i Levekårskomiteen og i kommunestyret. Kommunen peikte på at nivået på fysioterapitenestene i kommunen hadde vore lågt i lang tid, særleg for dei som vart behandla etter tilvising frå lege. Det gjaldt mellom anna tilsette ved Aker-Stord. Avtalen med Aker innebar at det samla talet på drift-stilskot for fysioterapeutar auka frå 3 1/2 til 5 1/2. Av dette skulle tenester tilsvarande ei stilling gå til Aker-tilsette. Kommunen konkluderte slik: «Aker-tilsette utgjer ein så stor del av innbyggjarane i kommunen at det ikkje skaper førerett å kanalisere desse brukarane til ein stilling av i alt 5 1/2. Dei vil ved normal fordeling naturleg utgjere ein større del av pasientane enn denne eine stillinga tilseier. Avtalen medførte dessutan at fysioterapitenesta (institutt) vart auka med to stillingar (57%). Totaltilbodet til innbyggjarane vert såleis vesentleg auka i og med denne avtalen. Med bakgrunn i dette finn Stord kommune at ein i samarbeid med kommunen sin store arbeidsplass kan betre tilbodet til innbyggjarane totalt. På bakgrunn av klagen og brevet frå kommunen, avgjorde eg å ta saka opp på generelt grunnlag med Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet. I likelydande brev til desse departementa vart det spurt om ei nærare utgreiing om kva rett kommunane har til å gå inn i avtalar med private om finansiering og fordeling av helsetenestene i kommunane. Departementa vart i denne samanhengen bedne om å gje sitt syn på tilhøvet mellom slike avtalar og reglane i kommunelova og kommunehelsetenestelova. Departementa vart òg bedne om å gjere greie for om kommunene har rettsleg høve til å gå inn i avtalar som gjev nokre innbyggjarar førerett til helsetenester som delvis er finansiert med offentlege midlar. Sosial- og helsedepartementet svarte på vegner av båe departementa. Departementet peikte innleiingsvis på at fysioterapitenester er ei av dei deltenestene som kommunen har rettsleg plikt til å syte for etter reglane i kommunehelsetenestelova, jf. §1-1 og §1-3 lova. Departementet peikte vidare på at det er ein føresetnad i kommunehelsetenestelova at offentlege helsetenester kan drivast i nært samspel med private, jf. kommunehelsetenestelova §4-1. Stord om at verksemda kan drive fysioterapiteneste som ein del av helsetenestene i kommunen, under føresetnad av driftsavtale med kommunen. Aker Stord kan likevel ikkje setje vilkår for finansieringa. Departementet gjorde deretter greie for spørsmåom ein kommune lovleg kan gå inn i avtalar som gjev nokre innbyggjarar førerett til helsetenester som delvis er finansiert med offentlege midlar. I brevet stod det mellom anna: «Vi vil her vurdere om det foreligger rettslige begrensninger for at noen innbyggere kan gis fortrinnsrett til fysioterapitjenester. Aktuelle rettsgrunnlag her er kommunehelsetjenesteloven, folketrygdloven og avtalerettslig grunnlag (avtale mellom Norske Fysioterapeuters Forbund og Kommunens Sentralforbund). Kopi av avtalen følger vedlagt. Kommunehelsetjenesteloven §2-1 første ledd fastslår rett for «enhver» til å få nødvendig helsehjelp i oppholds- eller bostedskommunen. I forarbeidene ( Ot.prp.nr.66 (1981-1982)) til bestemmelsen uttales at dette er både kommunens egne fastboende innbyggere, feriegjester, pendlere o.s.v. I denne saken forstår vi det slik at forutsetningen for Aker Stords forpliktelse om å betale to tredjedeler av driftstilskuddene er at bedriftens ansatte får fortrinnsrett til i alt ett av de to årsverkene. Situasjonen er da at enkelte av kommunens innbyggere eller besøkende får fortrinnsrett til en delvis kommunalt finansiert fysioterapitjeneste, mens de øvrige innbyggere i kommunen ikke får tilsvarende adgang til tjenesten. Kommunens plikt til å yte helsehjelp innebærer at kommunen skal sørge for de deltjenester som er nevnt i §1-3, så som almenlegetjeneste, fysioterapitjeneste, sykepleie, jordmortjeneste, sykehjem og medisinsk nødmeldetjeneste. Departementet forutsetter at den fysioterapibehandling som skal gis oppfyller kravet til «nødvendig helsehjelp». Vurderingen av hva som er nødvendig helsehjelp er basert på et faglig forsvarlig skjønn i henhold til forsvarlighetsprinsippet i helsepersonellovgivningen, (jf legeloven §25). En slik vurdering som vil resultere i en avgjørelse om å gi eller nekte helsehjelp vil i følge forarbeidene, trolig være enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, se Ot.prp.nr.66 (1981-1982) side 31. Kompetanse til å tildele helsetjenester til den enkelte pasient er tillagt kommunen som myndighetsorgan. Sosial- og helsedepartementet stiller spørsmål til lovligheten av (i relasjon til kommunehelsetjenesteloven) at tildelingskompetansen overføres til en privat bedrift som begunstiger egne ansatte. Vi viser også her til at loven bruker i §2-1 begrepet «enhver» Det sentrale poeng er at enhver som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, og har behov for nødvendig helsehjelp, skal ha slik rett på hjelp. Forarbeidene differensierer ikke etter hvilke innbyggere (f eks etter kjønn, alder, bosted i kommunen og lignende) som ønsker helsehjelp. Ot.prp.nr.66 (1981-1982) s 31 viser til at §2-1 første ledd inneholder hjemmel for at pasienten har rettskrav på helsehjelp i den kommune han til enhver tid oppholder seg. helsepersonell og utstyr om rett til helsehjelp. Spørsmålet er om kommunen som motytelse for privat finansiering av et driftstilskudd kan gi bestemte innbyggere fortrinnsrett til de bestemte helsetjenester som driftstilskuddet er med på å finansiere. Siden kommuner som andre rettssubjekter i utgangspunktet har avtalefrihet, må eventuelle begrensninger for kommunenes avtalefrihet på dette punkt fremgå av lov. Fortrinnsrett forutsetter at det er en knapphet på goder. En avtale om fortrinnsrett er etter vår oppfatning en prioriteringsavtale, slik at kommunen plikter å prioritere Aker Stords ansatte. Denne type prioritering vil innebære en favorisering som må anses å være i strid med kommunehelsetjenesteloven §2-1. Her heter det at «enhver har rett til nødvendig helsehjelp». Nødvendighetskriteriet er uforenelig med avtalen med Aker Stord, som gjør tilknytning til denne bedriften til eneste prioriteringskriterium. Avtalen kan således lede til situasjoner hvor en innbygger med et «nødvendig» behov for helsehjelp fortrenges fra behandling til fordel for en ansatt ved Aker Stord som ikke har et «nødvendig» behov i lovens forstand. På denne måten er kommunehelsetjenesteloven §2-1 en rettslig hindring for kommuner til å inngå avtale som gir noen innbyggere fortrinnsrett til helsetjenester som inngår i kommunens helsetjeneste, jf. lovens §1-3. I lovens §5-1, annet ledd slås det videre fast at «Utgifter til helsetjeneste ved bedrifter og primærnæring dekkes ikke av kommunen». Vi viser videre til forskrift om adgang til å drive privat praksis etter lov om helsetjenesten i kommunene av 1983-06-24 nr. 1228. I §2 Rett til avtale med kommunen om privat praksis, som gjelder yrkesutøvere som ved lovens ikrafttreden driver privat praksis er det stilt krav om at praksisen skal ha «representert et åpent helsetilbud til befolkningen». Samme vilkår er knyttet til driftsavtalepraksis generelt gjennom overenskomsten mellom KS og NFF, jf §6 pkt 6.2. SHD mener lovens ordlyd og forarbeider taler mot at kommunen kan avtale at enkelte innbyggere får fortrinnsrett til fysioterapitjeneste som delvis er finansiert med kommunalt driftstilskudd. En forutsetning for kommunalt driftstilskudd må følgelig være at alle innbyggere i kommunen får lik adgang til tjenesten. Dette er også slått fast i avtaleverket. «Sosial- og helsedepartementet mener at det er i strid med kommunehelsetjenesteloven dersom en kommune inngår avtale med private parter som gir noen innbyggere fortrinnsrett til helsetjenester som delvis er finansiert med offentlige midler. Stord kommune vart beden om gje sitt syn på kva innverknad innhaldet og konklusjonane i brevet frå Sosial- og helsedepartementet kunne ha på saka ved Aker Stord. Kommunen vart òg beden om å gjere særskild greie for om han meiner avtalen mellom kommunen og Aker Stord er i samsvar med kommunehelsetenestelova. ikkje var snakk om bedriftshelseteneste med «hensikt å omgå folketrygdlovens regler om at trygden ikke gir refusjon til bedriftshelsetjeneste», men ordinær kurativ verksemd basert på rekvisisjon frå lege på vanleg måte. I brevet frå kommunen stod det vidare: «Ordninga skulle evaluerast kvart halvår i tillegg til årsrapport. Ei slik styrking av fysioterapitenesta har gitt betydleg reduksjon i ventetider for fysikalsk behandling i Stord kommune. Den ligg no på omlag 4 veker ved det aktuelle instituttet (som er det største i Stord) og den gjennomsnittlege ventetida for dei Aker-tilsette har vore 5 dagar. Vilkåret til Aker Stord, ønskje om kort ventetid, har vorte innfridd, men skiljer seg kanskje ikkje vesentleg frå andre som er i arbeid eller sjukemelde i ventetid på fysikalsk behandling (som i praksis truleg ofte vert prioriterte fram på ventelister). Aker-tilsette har heller ikkje fullt ut nytta 50 % av heimelen, slik avtalen gir høve til. Stord kommune støttar i prinsippet vurderinga til departementet om at ein kommune ikkje kan gje nokre innbyggjarar førerett til helsetenester som delvis er finansiert av det offentlege. I praksis har ein likevel ulikhet i helsetenestetilbodet i Norge. Vi er usikre på om denne avtalen i praksis har gjeve større ulikhet i tilbodet enn det vi hadde før avtalen, men veit at alle har fått eit betre tilbod. Ein av intensjonane i Kommunehelsetenestelova, tilgjenge til tenester, er auka for alle som følgje av ordninga. Stord kommunestyre har vurdert dei praktiske konsekvensane for alle som viktigare enn ei mogleg «betenking» eller ei «streng» tolking av lovverket. Vi greier såleis ikkje å unngå å trekkja liner til RTV si ordning med «Kjøp av helsetjenester» innanfor spesialisthelsetenesta, i høve til ei slik tolking for kommunehelsetenesta. Kommunen vil, på bakgrunn av dette og i samband med årsrapport, drøfta det aktuelle vilkåret med Aker Stord. Truleg vil den totale effekten av ordninga gjere at vilkåret kan fjernast frå avtaleteksten. Ei oppheving av avtalen vil gje redusert tilbod til alle, men kravet i Kommunehelsetjenestelova om «nødvendig helsehjelp» vil framleis vera innfridd slik Stord kommune vurderer stoda. I det avsluttande brevet til Stord kommune uttalte eg: «Undersøkinga herifrå gjeld spørsmålet om Stord kommune har høve til å gå inn i ein avtale med den private verksemda Aker Stord om finansiering og fordeling av helsetenester til innbyggjarane i kommunen. Eit særleg spørsmål i denne samanhengen er om kommunen lovleg kan avtale vilkår som kan synast å gje dei tilsette ved Aker Stord førerett til helsetenester som delvis er finansiert med offentlege midlar. Sosial- og helsedepartementet har i brev hit 10. i kommunen. Slik saka er opplyst her, er eg samd i det standpunktet departementet har komme til. Eg viser i samband med dette mellom anna til at kommunehelsetenestelova §4-1 legg til grunn at offentlege helsetenester kan drivast i samspel med private aktørar på avtalerettsleg grunnlag. Eg forstår det likevel slik at det ikkje er meininga etter avtalen at Aker Stord skal drive fysioterapitenesta. Skyldnaden til verksemda er, etter det eg forstår, berre av finansiell art, mens det er kommunen som skal stå for det praktiske med ordninga. Dette er ei noko anna ordning enn det departementet synest å ha lagt til grunn. Eg går likevel ikkje nærare inn på dette, då lova ikkje hindrar at kommunen òg kan gjere avtale med private verksemder om å ta imot tilskot til kommunale helsetenester. Kommunen sin avtalefridom må likevel avgrensast, men eg finn ikkje grunn til generelt å gå inn på grensene her. Spørsmålet er då om kommunen i ei slik avtale med ei privat verksemd kan avtale vilkår som gjer tilknytinga ein person har til verksemda til eit viktig eller avgjerande omsyn ved fordelinga av helsetenester som delvis er finansiert med offentlege midlar. I kommunehelsetenestelova 19. november 1982 nr. 66 §2-1 heiter det: Regelen gjev uttrykk for at kvar og ein i kommunen som har behov for naudsynt helsehjelp, skal ha eit rettskrav på slik hjelp. Det er den kommunen der vedkommande held til som har plikt til å syte for hjelpa, og det er kommunen som har rett til å ta avgjerd om å tildele helsetenester til den einskilde. Fysioterapitenester er noko kommunen har plikt til å syte for i den mon det er naudsynt, jf. kommunehelsetenestelova §1-3 andre ledd nr. 2. Saka gjeld fordelinga av ei offentleg teneste som det er mangel på. I avtalen mellom kommunen og Aker Stord har den private verksemda betinga seg førerett til ein halvpart av tenestene hos kvar av fysioterapeutane for sine tilsette. Det er vanskeleg å sjå dette annleis enn som ein prioriteringsavtale, som forpliktar kommunen til å gje førerett til dei Akertilsette framfor andre med trong til helsetenester. Eg ser det slik at kommunehelsetenestelova må tolkast slik at dei tenestene kommunen skal syte for etter lova, må han dele ut på grunnlag av helsefaglege vurderingar i samsvar med kva som er naudsynt og etter vanlege rettferds- og likskapsprinsipp. Dette inneber at dei føremål og omsyn lova legg til grunn må følgjast opp. Dessutan må like høve handsamast likt, og avgjerdene må ikkje vera vilkårlege eller urimelege andsynes tenestemottakarane. I utgangspunktet kan det ikkje vera høve til å ta omsyn til i kva verksemd ein som søkjer helsetenester er tilsett i ved fordelinga av tenester som for ein del er finansiert med offentlege tilskot. Sjølv om tilsette ved Aker Stord kan vere ein stor brukar av fysioterapitenester i kommunen, må eg her leggje til grunn at innbyggjarane sine tilsettingshøve er eit utanforliggjande omsyn, på lik linje med til dømes kva for status eller kvar i kommunen ein innbyggjar er busett. Avgjerder om tildeling av helsetenester som vert fatta på grunnlag av slike prioriteringar kan vanskeleg sameinast med kravet i kommunehelsetenestelova §2-1 om tildeling av helsehjelp på grunnlag av det som er naudsynt. Avtalen mellom Aker Stord og kommunen inneat driftstilskotet for fysioterapeutar i kommunen aukar frå 3 1/2 til 5 1/2 årsverk. Sjølv om til saman ei av stillingane er reservert dei Aker-tilsette, får alle innbyggjarane i kommunen, etter det eg forstår, eit betre tilbod enn tidlegare. Eg kan godta at kommunen, i samarbeid med den største verksemda i kommunen, vil skipe eit helsetilbod som samla sett vert betre for alle innbyggjarane i kommunen. Likevel kan eg ikkje sjå at dei vilkåra i avtalen som gjer tilknyting til Aker verksemdene til eit omsyn ved fordelinga av fysioterapitenester, er i samsvar med reglane i kommunehelsetenestelova. Sjølv om Aker gjev eit monaleg tilskot til fysioterapitenesta, tek kommunen på seg eit ansvar for denne og for dei som er tilsette i denne tenesta. Det er då rimeleg at Aker må finne seg i at alle som har trong til fysioterapitenester i kommunen blir handsama likt - også i køane. Dersom innbyggjarane frå sine synsstader opplever at nokre «går føre i køen», får tilgang til tenestene før andre, ja då er helsetilbodet ikkje «likt». Det var difor uheldig at kommunen gjekk inn på ein avtale med eit slikt innhald. Avtalen mellom kommunen og Aker Stord varer i tre år, jf. avtalen punkt 8, og etter det eg forstår går avtalen såleis ut ein gong i 2001. Det er mi tilråding at kommunen ikkje på nytt går inn i ein avtale med tilsvarande vilkår. Dersom avtalen mellom Stord kommune og Aker Stord skal førast vidare, må ein gjera det utan dei vilkåra som gjev tilsette i Aker verksemdene ein førerett ved fordelinga av fysioterapitenestene i kommunen. Somb-2000-70 Spørsmål om rett adressat for tilbakebetaling av vann- og kloakkavgift. |
lovdata_cd_62659 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.694 | Publisert: Somb-1980-69 (1980 122) Sammendrag: Erstatning ved tyveri av skoleelevs støvler fra gymnastikksalgarderobe. Saksgang: (Sak 136/80.) A klaget 25. januar 1980 til ombudsmannen over at den kommunale skoleadministrasjon avslo krav om erstatning på kr. 425,- for tap ved tyveri av datterens støvler fra skolens gymnastikksalgarderobe. Han var tilbudt kr. 200,- i overensstemmelse med retningslinjer vedtatt av skolestyret. Ifølge retningslinjene kunne det etter søknad gis billighetserstatning begrenset oppad til kr. 200,-. Egenandelen (selvassuransen) var satt til kr. 100,-. Klageren mente skolen var ansvarlig fordi elevene måtte overlate sitt tøy i skolens varetekt i kroppsøvingstimene. Jeg forela 8. februar 1980 saken for Kirkeog undervisningsdepartementet, og uttalte: «Skyldansvar vil i tilfelle forutsette at oppbevaringsordningen ved skolen ikke kan anses tilfredsstillende eller at det er utvist forsømmelighet fra skolens personale. I andre tilfelle kan det bli spørsmål om erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Et slikt ansvar kan tenkes å bygge på at elevene, i en obligatorisk time i et obligatorisk skoleslag, pålegges å legge fra seg sitt tøy på en av skolen anvist plass, og at de ikke har mulighet for (løpende) tilsyn. Det kan sies å foreligge et forvaringsansvar for skolen. I svar 18. februar 1980 bemerket Kirke- og undervisningsdepartementet: Jeg skrev 25. februar 1980 til skoleadministrasjonen og ba saken forelagt skolestyret med anmodning om at erstatningskravet fra A måtte bli vurdert på bakgrunn av departementets syn. Jeg tilføyde: «Av praktiske, preventive og bevismessige grunner må det trolig kunne godtas, selv om objektivt ansvar oppstilles som utgangspunkt, at det fastsettes en tapsterskel for skadelidte og videre en grense oppad for erstatningsbeløpet (verdien av den tapte/skadde gjenstand). I prinsippet kan det derfor ikke være særlig å innvende mot systemet etter punkt 1 i skolestyrets retningslinjer. tvil om de fastsatte beløpsgrenser. Tapsterskelen (selvassuransen) kan kanskje selv i dag være satt noe høy. På den annen side antar jeg at beløpsgrensen oppad (kr. 200,-) er for lav. Skolestyrets hovedkomité vedtok 6. oktober 1980 å erstatte tapet av støvlene med kr. 425,-. Somb-1980-68 Innskrenket salgstid for øl - alkoholloven §27. |
lovdata_cd_48372 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.835 | Denne resolusjonen trer i kraft 1. juli 1969. |
lovdata_cd_58591 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.692 | Sertifikater skal oppfylle følgende minstekrav: - Hvert sertifikat skal bære overskriften «Kimberley-prosess-sertifikat» og følgende erklæring: - Opprinnelsesland for forsendelser av pakker med ublandet (dvs. av samme) - Vekt/masse (karat) - Eksportmyndighetens godkjenning av sertifikatet. Et sertifikat kan inneholde følgende elementer av valgfri karakter: - Krav til sertifikatet (for eksempel form, tilleggsopplysninger eller elementer av sikkerhetsmessig betydning) - Importbekreftelser bør inneholde følgende: Godkjenning fra importmyndighet. Slepne diamanter kan forsendes i gjennomsiktige sikkerhetsposer. Det unike sertifikatnummeret kan gjengis på beholderen. Vedlegg II til vedlegg I. Anbefalinger i henhold til avsnitt IV bokstav f) |
lovdata_cd_17555 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.804 | 3. Uttak av vann til jordbruksvanning fra etablerte anlegg og med eksisterende kapasitet. 4. Motorisert ferdsel til lands i forbindelse med tillatt jordbruksdrift. 6. Vedlikehold av eksisterende veier og kraftlinjer. 8. Jakt på hjortevilt, rev, mink, grevling, kråkefugl og ringdue. 9. Bruk av hund under kontroll i forbindelse med utøvelse av jakt på hjortevilt. |
lovdata_cd_45894 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.891 | Ved innleggelse i helseinstitusjon pga. krigsskade utbetales 100% krigspensjon ut måneden etter innleggelsen (friperioden). Dersom lidelsen er delvis godkjent som krigsskade, skal ytelsene i friperioden begrenses til så stor del av full invalidepensjon som svarer til den godkjente del av uførheten. Eks.: Er vedkommende 100% ufør pga. nervøs lidelse og bare halvparten er godkjent som krigsbetinget, skal vedkommende ha 50% krigspensjon i friperioden. Når innleggelsen skyldes en lidelse som ikke er godkjent av krigspensjoneringen, skal pensjonen utbetales uforandret i friperioden. Ved innleggelse ut over friperioden skal krigspensjonen sammen med andre pensjons- og trygdeytelser utgjøre minst 37% av full krigspensjon. Pensjonisten kan imidlertid ikke få mer fra krigspensjoneringen enn hva han fikk i friperioden. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle og/eller barn, utbetales familiestønad (dvs. enkepensjon + 1/4 av folketrygdens grunnbeløp) og vanlig barnepensjon fra krigspensjoneringen. Dersom pensjonisten forsørger barn, men ikke ektefelle, rykker første barn opp på ektefellens plass ved beregningen av familiestønaden. Det skal imidlertid ikke utbetales mer enn det ble utbetalt i friperioden. Samordning med andre pensjons- og trygdeytelser foretas på vanlig måte. |
lovdata_cd_16822 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.533 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §14, 2. ledd og §9, jf. §10 og §21, §22 og §23, er fuglelivet og fuglane sitt livsmiljø ved Hafslo i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke, freda ved kgl.res. av 20. desember 1991 under namnet Hafslovatnet fuglefredingsområde. |
lovdata_cd_50416 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.587 | 1. Når noen har krav på innsyn i et dokument som ikke er papirbasert, skal vedkommende organ gi den nødvendige bistand. Når det er nødvendig, skal organet gi en skriftlig eller muntlig forklaring av forkortinger, koder eller liknende som er nyttet i EDB-systemer eller andre lagringsmedier. 2. Forvaltningsorganet kan ta betaling for kopi til annet lagringsmedium enn papir. Betalingen kan ikke overstige de faktiske kostnadene organet har hatt til kopiering. Det kan fastsettes standardsatser for betalingen. Standardsatsene kan ikke overstige de gjennomsnittlige faktiske kostnadene organet har til kopiering til et lagringsmedium. Det kan ikke tas betaling for den tid som går med til å behandle innsynsbegjæringer og kopiere dokumenter. 3. Dersom det begjæres innsyn i et EDB-register som drives av andre enn det organet vedkommende henvender seg til, kan organet henvise vedkommende til å bruke systemet slik det ordinært tilbys i markedet. 4. Blir innsyn nektet i medhold av nr. 3, skal organet gi vegledning om hvor søkeren kan få innsyn. 0 Endret ved forskrift 2 mars 2001 nr. 180 (i kraft 1 april 2001). |
lovdata_cd_34047 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.851 | &§91;Art 13. 1. For å utføre de oppgaver den er pålagt ved denne forordning, kan Kommisjonen foreta alle nødvendige undersøkelser i foretak og sammenslutninger av foretak. I denne anledning skal tjenestemenn med fullmakt fra Kommisjonen ha myndighet til: |
lovdata_cd_53189 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.77 | Forskrift om godkjenning/underkjenning av praksis i helse- og sosialarbeiderutdanningene og prosedyreregler ved godkjenning/tvil om godkjenning/underkjenning av praksis ved Høgskolen i Lillehammer. Fastsatt av styret ved Høgskolen i Lillehammer 3. desember 1996 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §46, §50 nr. 6, jf. forskrift av 4. juni 1996 nr. 587 om eksamen ved Høgskolen i Lillehammer §14 pkt. 4. Endret 13 des 2001 nr. 1574. 1. Forskriften inneholder: b) Prosedyreregler for godkjenning/tvil om godkjenning/underkjenning av praksis ved helse- og sosialutdanningene ved Høgskolen i Lillehammer. 2. Reglene gjelder for samtlige praksisperioder innen helse- og sosialarbeiderutdanningene ved HiL. 3. Med praksisperiode menes forpraksisseminar, etterpraksisseminar og praksisutplassering. 0 Endret ved forskrift 13 des 2001 nr. 1574. 1. All praksis skal være godkjent før studenten går videre i studiet. Denne regelen kan bare fravikes i henhold til unntak i §4 nr. 1 - 3. 2. Studenten kan ikke påbegynne ny praksisperiode før foregående praksisperiode er godkjent. 3. Studenten må ha gjennomført og fått godkjent praksis før han/hun får utdelt vitnemål for studiet, jfr. ellers §6. Ved bedømmelse av studentens praksis skal det foretas en samlet vurdering der det skal tas hensyn til i hvilken grad studenten har: 1. oppfylt læringsmål, herunder eventuelle praktiske øvelser. Det skal vurderes i hvilken grad studenten har: a) oppnådd de læringsmål som framkommer i rammeplanen, høgskolens studieplan og dette reglement. b) oppnådd de læringsmål som fastsettes i samarbeid med høgskolen, praksissted, praksisveileder og student. c) oppnådd læringsmål framkommet i referat fra eventuelle forsamtaler med skolens fagpersonale. 2. oppfylt krav til nærvær i praksisperioden. a) Praksisperioden er obligatorisk, og fravær godtas bare i forbindelse med sykdom og/eller permisjon innvilget av høgskolen eller praksisveileder. b) I praksisperioden er maksimumsgrense for godkjent fravær 10 dager, men fraværet må likevel ikke overstige 20%. c) Godkjent fravær utover 10 dager/20% må som hovedregel tas igjen før nytt studieår begynner, jfr. ellers §4 nr. 1 - 3. 3. fått godkjent arbeidskrav knyttet til praksisperioden. a) Med arbeidskrav menes i denne sammenheng samtlige praktiske og/eller skriftlige oppgaver som pålegges av skolen i løpet av praksisperioden. b) Oppgaver som nevnt ovenfor må være godkjent før praksisperioden kan godkjennes. 4. fulgt vanlige regler og normer i arbeidslivet. Studenten må rette seg etter vanlige normer og regler i arbeidslivet. Det henvises her til regler i avtaleverket og arbeidsmiljølovens bestemmelser, samt eventuelt personalreglement på praksisstedet. 5. vist evne til refleksjon om framtidig yrkesrolle i samsvar med yrkesgruppenes verdigrunnlag og yrkesetiske retningslinjer. Ved vurdering av evne til refleksjon vil det bli lagt vekt på: a) Egeninnsats for å oppnå sosialisering i arbeidsmiljøet. b) Evnen til å delta aktivt i egen læring på arbeidsplassen. c) Evnen til bruk av de ferdigheter studenten skal tilegne seg gjennom undervisningen og på praksisstedet. 1. I særlige tilfeller kan studenten fortsette studiet hvis minst halvparten av praksisperioden er gjennomført. Med særlige tilfeller menes svangerskap, egen sykdom eller barns sykdom, og/eller andre grunner som blir godkjent av høgskolen. Hvis en utplassering i praksis varer 4 uker eller mindre, må studenten gjennom en ny praksisperiode hvis fraværet på praksisplassen overstiger 20%. 2. Hvis det ikke er praktisk mulig å fullføre den resterende delen av praksis før neste praksisperiode begynner, må studenten ta om igjen hele praksisperioden ved neste vanlige utplassering for det aktuelle studieår. 3. Ved avbrudd i praksisperioden i siste studieår må minst halvparten være gjennomført for at studenten skal kunne avlegge avsluttende eksamen. Den resterende delen av praksisopplæringen må tas straks etter avgangseksamen, og senest innen utgangen av året. Hvis praksisen ikke er avsluttet innen utgangen av året, må hele praksisperioden tas om igjen. Praksisperioden skal til vanlig være avsluttet innen ett år etter avsluttende eksamen. Godkjenning/underkjenning av praksis er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. a) I praksisperioden foregår det en fortløpende evaluering. Det skal dessuten gjennomføres midt- og sluttevaluering. Etter at praksisutplasseringen er avsluttet skal det foreligge en skriftlig evaluering fra praksisveileder. Dette gjelder også ved avbrudd av praksis. b) Ved midtevaluering deltar så langt mulig student, praksisveileder, skolekontakt og eventuelt andre som kan ha betydning for evalueringen. Midtevalueringen skal avholdes senest 4 - fire - uker før praksisperioden avsluttes. Ved utplassering i 10 uker eller mindre, kan fristen reduseres til 3 uker. Det vil ikke bli avholdt midtevaluering for praksisperioder som varer 4 uker eller mindre. Avdeling for helse- og sosialfag har ansvar for å arrangere og gjennomføre midtevalueringen. c) Høgskolen kan velge andre former for evaluering. Dette kan f.eks. bli aktuelt dersom andre former for praksis som prosjektpraksis eller parallell praksis anvendes. Dersom andre former for evaluering blir aktuelle, skal det utarbeides utfyllende regler. a) Avgjørelse om godkjenning/underkjenning fattes av styret for grunnenheten ved Helse- og sosialarbeiderutdanningen. Avgjørelse om underkjenning av praksis kan ikke delegeres. b) Godkjenning/underkjenning skjer etter en samlet vurdering basert på: - Vurderingsområdene, jfr. §3 nr. 1 - 5. - Det faglige innholdet i praksisoppgaven, jfr. §3 nr. 3 a). - Annen dokumentasjon, f.eks. referat fra forsamtaler, andre skriftlige uttalelser med relevans for praksis etc., jfr. forvaltningsloven, §13b nr. 2. a) Praksisveilederen og/eller høgskolen kan reise tvil eller foreslå underkjenning av praksisen. b) Når det oppstår tvil om praksisperioden skal godkjennes, skal dette varsles studenten snarest og senest ved midtevalueringen eller innen 4-ukers-/3-ukersfristen, jf. §5 nr. 1. Dersom tvil om godkjenning skal kunne reises etter 4-ukers-/3-ukersfristens utløp, må det ha oppstått spesielle forhold som man ikke kunne forutsett ved fristens utløp. For praksisperioder med utplassering i 4 uker eller mindre er hovedregelen at varsling må skje innen 1 uke før avslutning. c) Dersom det oppstår tvil om praksisperioden kan godkjennes utenom avtalt midtevaluering har høgskolen ansvaret for at student og praksisveileder innkalles til et møte. Avdeling for helse- og sosialfag har ansvaret for gjennomføringen av møtet og at det skrives referat. Kopi av referatet skal sendes partene til godkjenning umiddelbart og med en svarfrist på 1 - en - uke. d) Hvis praksisstudiene innstilles til underkjenning, skal det hvis mulig arrangeres en sluttevaluering. På et slikt møte deltar student, praksisveileder, skolekontakt og eventuelt andre som kan ha betydning for saken eller som studenten ønsker å ha med seg. e) Avdeling for helse- og sosialfag har ansvaret for innkalling og gjennomføring av eventuell sluttevalueringen. Det skrives referat. Partene gis anledning til å kommentere referatet. Eventuelle kommentarer skal være skriftlig og sendes skolen senest 1 - en - uke etter at protokollen foreligger. f) Studieleder avgjør om saken er tilstrekkelig belyst, eventuelt sørger for å innhente tilleggsopplysninger. Studieleder har også ansvar for at det legges fram forslag til vedtak med begrunnelse om underkjenning for avdelingsstyret. Forslag til vedtak med begrunnelse sendes studenten, praksisveileder og skolekontakt. g) Avdelingsstyret fatter beslutning om underkjenning. Endelig vedtak med begrunnelse sendes studenten og praksisveileder. Skolekontakten orienteres om vedtaket. a) Ved underkjenning av praksis gis det adgang til å ta praksisperioden om igjen en gang. b) Ved ny praksisperiode følges de vanlige prosedyrer for utplassering i praksis. I alminnelighet vil det si å følge studiets tider for praksisutplassering, dersom ikke annet avtales. c) Høgskolen kan gi praksisplassen opplysninger om at studenten ikke besto tidligere praksisperiode og årsaken til dette, samt andre opplysninger når dette har betydning for praksisperiodens gjennomføring, jfr. forvaltningslovens §13b nr. 2 og nr. 5. Dog skal denne regel praktiseres slik at studenten først gis mulighet til selv å gi opplysninger til praksisstedet. Uansett skal studenten ha informasjon om de opplysninger som gis, herunder gis anledning til å delta i møter der slike opplysninger gis og ha tilgang på skriftlige dokumenter. a) Den faglige avgjørelsen om underkjenning av praksis kan ikke påklages, jfr. universitets- og høgskolelovens §52 nr. 5. b) Formelle feil ved underkjenning av praksis kan påklages til klagenemnda for Høgskolen i Lillehammer, jfr. universitets- og høgskolelovens §51 og Høgskolens instruks for klagenemnda. c) Med formelle feil i denne forbindelse menes: - brudd på bestemmelsene i denne forskrift og alminnelige saksbehandlingsrutiner. - faktiske opplysninger som ikke er korrekt. d) Klagefristen er 3 - tre - uker fra det tidspunkt underretning om vedtak er kommet frem til parten. e) Forøvrig gjelder forvaltningslovens kapittel VI ved behandlingen av klage. Hvis klagenemnda finner at det er begått formelle feil i forbindelse med underkjenningen og dette har hatt betydning for prestasjon eller bedømmelse av denne, vil studenten kunne ta om igjen praksisen uten at dette får innvirkning som nevnt i §5 nr. 4 a, jfr. også universitets- og høgskolelovens §51 nr. 4. Studenter som ikke har gjennomført og fått godkjent praksis kan få utskrift av eksamensprotokoll for de eksamener og deler av studiet som er bestått, jfr. universitets- og høgskolelovens §53. Forskriften trer i kraft fra og med 2. desember 1996. 1996 Delegering til Produkt- og El.tilsynet m.m. |
lovdata_cd_47933 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.802 | Vedtekter for Krigsskadeskipnadens varelagertrygd. §1. Krigsskadeskipnadens varelagertrygd (nedenfor kalt «Varelagertrygden») er opprettet i medhold av krigsskadelovens §23. §2. Begrepet varelager. Ved varelager forstås i disse vedtekter: a) Lager av ferdige varer og produkter, råstoffer, hjelpestoffer og halvfabrikata, samt varer i arbeid (herunder skip) b) Tegninger, arkiver, modeller, verktøy samt løst maskineri og løst inventar såfremt de nevnte gjenstander er brannforsikret sammen med varer som nevnt under punkt a i et felles beløp under oppdeling. c) Transportmidler på land tilhørende en bedrift som fremstiller, omsetter eller tar i forvaring slike varer som nevnt under pkt. a. Transportmidler som tilhører et transportselskap eller noen som driver tilsvarende virksomhet ansees ikke som varelager. §3. Omfang. Varelagertrygden omfatter med de unntak som følger av krigsskadelovens §1, 2. og 3. ledd samt av nærværende paragrafs siste ledd, varelagre her i riket, herunder medregnet Svalbard, Jan Mayen og bilandene, når lageret har norsk eier, jfr. nærværende vedtekters §4 og §5 . Likestillet med eier er den som bærer vågnaden for varelageret. Varelager i riket, hvis eier ikke har norsk statsborgerrett, og heller ikke er statsborger i noe annet land, men som ved krigens begynnelse er fast bosatt i riket, omfattes av bestemmelsene om trygd hvis ikke trygden for det enkelte tilfelle bestemmer noe annet. Hvorvidt varelager som ellers helt eller delvis tilhører personer uten norsk statsborgerrett, skal være underkastet bestemmelsene om trygd, avgjøres av trygden. Varelager som eies av norske statsborgere i fellesskap med personer som ikke har norsk statsborgerrett, er i sin helhet underkastet bestemmelsene om trygd hvis ikke trygden bestemmer noe annet. Dette gjelder også varelager som eies av et ansvarlig selskap som har sitt sete her i riket og av hvis medlemmer noen har norsk statsborgerrett, andre ikke. Varelager som eies av aksjeselskap, er underkastet bestemmelsene om trygd hvis selskapet er innført i norsk handelsregister. Men trygden kan utelukke varelageret fra trygd hvis mer enn halvparten av aksjekapitalen eies av personer uten norsk statsborgerrett. De bestemmelser som trygden treffer etter 2., 3. og 4. ledd, innberettes til departementet og kan omgjøres av dette. Dette gjelder også når trygden i medhold av disse bestemmelser har avslått en søknad om trygd. Gjenstand for trygding er i det enkelte tilfelle varelager som trygdetakeren eier eller har vågnaden for og som befinner seg på det sted som er oppgitt i brannpolisen (§4) eller i søknaden om frivillig trygd (§5), eller på et sted hvortil lageret er flyttet etter påbud fra myndighetene. Vare som for en kortere tid er borte fra det i forrige ledd nevnte sted, men som trygdetakeren bærer vågnaden for, omfattes av trygden med inntil 20 % av trygdesummen, hvis ikke annet er avtalt. Denne begrensning gjelder dog ikke transportmidler som er oppgitt særskilt ved brannpolisens tegning eller ved innmeldingen til frivillig trygd (3 5). Unntatt fra varelagertrygden er: a) Skip under bygging for så vidt det er eller kunne ha vært trygdet mot krigsskade i annen institusjon. b) Motorvogner som er trygdet i Krigsskadeskipnadens Motorvogntrygd. §4. Tvungen trygding. Varelagertrygden er med de unntak som følger av §3 tvungen for alle varelagre som ved krigens begynnelse er eller senere under krigen blir forsikret mot brann ved vanlig brannpolise. Dog erstattes ikke i noe tilfelle skade som er inntruffet før brannforsikringen er tegnet. Trygdesummen er brannforsikringssummen. Kongen kan bestemme at visse slags varelager skal omfattes av den tvungne trygd uten hensyn til om den er brannforsikret, og fastsetter i så fall hvorledes trygdesummen skal beregnes. Varelager som er med i varelagertrygden etter denne paragraf, kan ikke gå ut av trygden uten samtykke av denne. Dette gjelder selv om varelageret opphører å være forsikret mot brann. Heller ikke kan trygdesummen nedsettes uten samtykke av trygden. Varelager som bare er brannforsikret i utenlandsk selskap som ikke har representant her i landet, må anmeldes direkte til trygden før skade inntreffer. Forsømmes dette, tapes retten til erstatning med mindre styret bestemmer noe annet. §5. Frivillig trygding. Varelager som ikke er med i varelagertrygden etter foregående paragraf, og som ikke er unntatt i §3, kan meldes inn frivillig i trygden. Trygden skal ved kunngjøring i pressen eller på annen høvelig måte gi tilstrekkelig rettledning om adgangen til frivillig innmelding. Søknad om frivillig trygd skal skje på foreskrevet skjema som sendes trygden direkte eller gjennom skadeforsikringsselskap. Søknaden skal inneholde opplysninger om varelagerets art, og om hvor det befinner seg, og være ledsaget av eierens skjønnsmessige angivelse av hva han mener dets anskaffelse ville koste på innmeldingstiden med fradrag av verdiforringelse ved elde, utidsmessighet og nedsatt anvendelighet. Eieren oppgir den sum han ønsker varelageret krigstrygdet for. Lov om forsikringsavtaler av 6. juni 1930 §4, §5, §6, §7, §8, §9 får tilsvarende anvendelse. Trygdesummen fastsettes av trygden. For de søknader som blir godkjent av trygden blir det utferdiget trygdebevis som oversendes trygdetakeren, eventuelt gjennom vedkommende forsikringsselskap, med gjenpart til dette. For innmeldingene kan trygden fastsette et gebyr. Ønsker eieren trygdesummen forandret, sender han søknad på foreskrevet skjema som blir behandlet som de opprinnelige søknader. Slik søknad kan høyst skje en gang i måneden. Uten samtykke av trygden kan varelager som er meldt inn i varelagertrygden etter denne paragraf ikke meldes ut og trygdesummen ikke nedsettes. §6. Varelagertrygdens midler. Midler til varelagertrygden skaffes ved utligning på de trygdede varelagre på grunnlag av trygdesummen. Trygden fatter vedtak om størrelsen av de enkelte utligninger, tidspunktet for utligningene og deres forfallsdag. Vedtaket må godkjennes av departementet. Utligningene skjer med samme prosentsats for tvungent og frivillig trygdede varelagre. Uten Kongens samtykke kan den enkelte utligning ikke overstige 1 % av trygdesummen og ingen utligning forfaller til betaling før 6 måneder etter den nærmest forutgående utlignings forfallsdag. Vilkåret for å bli antatt til frivillig trygd etter at krigen er begynt er at trygdetakeren forplikter seg til å betale samtlige tidligere utligninger. Av utlignede beløp som ikke betales ved forfall svares rente med 1 % pr. påbegynt kvartal. Trygden kan dog bestemme at trygden skal tre ut av kraft når en utligning ikke betales ved forfall såfremt det skyldige beløp ikke er betalt innen en fastsatt frist. Meddelelse om vedtaket skal gis trygdetakeren uten ugrunnet opphold. Utregning og innfordring av de utlignede beløp foretas av trygden når varelageret er frivillig trygdet ved direkte anmeldelse til denne. Ellers foretas utregning og innfordring av det forsikrinsselskap hvor varelageret er brannforsikret eller gjennom hvilket frivillig krigsskadetrygd er tegnet forsåvidt ikke trygden bestemmer noe annet. Selskapets godtgjørelse fastsettes til 1 1/2 % av det innkasserte beløp. Tvangsinndrivelse av utlignede beløp foretas i alle tilfelle av trygden. Forfalt utligning med påløpne renter har samme sikkerhet og kan inndrives på samme måte som eiendomsskatter. Utlignede beløp gir rett til fradrag i inntekt ved skatteligningen for det år beløpet er betalt. §7. Anbringelse av trygdens midler. Trygdens midler skal anbringes etter regler som fastsettes av trygden med departementets godkjenning. §8. Begrepet krigsskade. Ved krigsskade forstås i disse vedtekter skade på varelager som er en direkte følge av krig eller krigstilstand som riket befinner seg i, uten hensyn til på hvilken måte skaden er voldt. Har krigen eller krigstilstanden i ikke uvesentlig grad vært medvirkende årsak til skaden, kan trygden bestemme at skaden helt eller delvis skal anses som krigsskade, for så vidt den ikke er dekket ved vanlig skadeforsikring. Når krigen er brudt ut, kan Kongen bestemme at skade som er voldt før krigsutbruddet og som har sammenheng med krigen, skal omfattes av trygden. Skade som følge av rekvisisjon som har hjemmel i norsk lov, erstattes ikke av trygden. §9. Skademelding. Den som vil søke erstatning for krigsskade på varelager, må sende skademelding til den kommunale krigsskadenemnd uten ugrunnet opphold, i alminnelighet senest 1-en-måned etter at skaden er inntruffet. Hvis skadelidte er hindret av krigen fra å sende inn melding inne fristens utløp, kommer meldingen tidsnok når han sender den snarest mulig etter at hindringen er falt bort. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan trygden forlenge en fastsatt frist eller unnlate å påberope seg at meldingen er kommet for sent eller at gjeldende regler for øvrig er satt til side. Meldingen skal gis på det av Krigsskadeskipnaden fastsatte skjema og i overensstemmelse med de forskrifter som er trykt på dette. Har slikt skjema ikke kunne skaffes, kan en vanlig melding godtas foreløpig. Er meldingen mangelfull skal trygden såvidt mulig sørge for at den blir tilfredsstillende utfylt. Meldingen skal avgis i 3 eksemplarer. Skadelidte plikter å treffe de nødvendige tiltak for å begrense skaden og for å bevare de reddede verdier, og skal herunder følge de anvisninger som gis av trygden og dens representant. Han plikter videre å skaffe alle opplysninger han kan gi til bedømmelse av skaden. Den som forsettlig eller ved grov uaktsomhet gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan helt eller delvis nektes erstatning og pålegges å betale tilbake mottatte beløp. Erstatning kan dog ikke nektes til skade for rettighetshaver som nevnt i krigsskadelovens §18, fjerde ledd, når denne ikke er medskyldig i forholdet. Trygden skal sørge for at det ved oppslag, kunngjøring i pressen eller på annen høvelig måte, blir gitt tilstrekkelig rettledning om fremgangsmåten ved melding om krigsskade. §10. Gransking og vurdering av skaden. Når trygden eller dens lokale representant får melding om krigsskade, skal skadens årsak og omfang snarest mulig fastslås og takseres på den måte og etter de regler som nedenfor angitt. Skaden granskes og takseres av sakkyndige oppnevnt av trygden med mindre trygden bestemmer at det straks skal holdes skjønn etter 8. ledd. Verdien av de ting som er skadet settes til det beløp som det ville ha kostet å anskaffe tilsvarende ting beregnet etter prisene umiddelbart før skaden inntraff og med fradrag for verdiforringelse p.g.a. alder, bruk, nedsatt anvendelighet eller andre omstendigheter. For varer gjelder videre følgende omstendigheter: a) Varer som eieren ikke selv har fremstillet, verdsettes til innkjøpspris med tillegg av omkostninger, begge deler etter de priser som gjaldt ved ordinær levering umiddelbart før skadetilfellet. b) Varer under fremstilling verdsettes til innkjøpspris for råmaterialene med tillegg av omkostninger (herunder andel av generalomkostninger), begge deler etter de priser som gjaldt ved ordinær levering og fremstilling umiddelbart før skadetilfellet. c) Varer som eieren har fremstillet for salg, verdsettes etter partiprisen umiddelbart før skadetilfellet med fradrag for sparte omkostninger, renter, kontantrabatt m.v. for varer som beviselig var solgt og ferdig til levering før skadetilfellet, legges dog kontantprisen til grunn med fradrag for sparte omkostninger, renter, kontantrabatt m.v. og i øvrig med iakttagelse av alle de omstendigheter som fører til eller bør føre til avslag i kontraktpris. Det som er berget, skal først og fremst anses som solgt. Hvor annet bevis for et varelagers verdi ikke kan skaffes, kan de til ligningsmyndighetene gitte oppgaver legges til grunn ved fastsettelse av skaden. Før gransking foretas må skadelidte gi en spesifisert oppgave over de tapte eller skadede gjenstander på et av trygden utferdiget skjema. Nærmere forskrifter for gransking og taksering av skaden kan gis av trygden. For utfallet av gransking og taksering redegjøres på skjema fastsatt av trygden. Ett eksemplar av dette sendes snarest i utfylt stand til skadelidte, mens to eksemplarer sendes trygden. Skadelidte gis underretning om adgangen til å kreve skjønn som nevnt i neste ledd. Såfremt skaden eller tapet må antas å overstige kr. 10.000 kan så vel trygden som skadelidte kreve at skaden skal granskes og takseres av et skjønn bestående av 2 sakkyndige, hvorav trygden oppnevner den ene og skadelidte den annen. Samtidig med begjæringen om skjønn må skadelidte oppgi hvilken skjønnsmann han velger. Såfremt skjønnsmennene ikke blir enige, tiltredes skjønnet av en tredje sakkyndig som oppnevnes av skjønnsmennene, eller, hvis disse ikke blir enige, av herreds- eller byretten på det sted skaden er inntruffet. Begjæringen om skjønn etter foregående ledd må være fremsatt overfor trygden senest en måned etter at skadelidte har mottatt det ovenfor nevnte eksemplar av takstforretningen. §11. Overskjønn. Skadelidte og enhver som har pant eller annen sikkerhet i det som er skadet, kan kreve overskjønn. Uten samtykke av trygden kan overskjønn ikke kreves hvis takstsummen ikke utgjør minst kr. 50.000. Kravet om overskjønn må være satt fram for trygden innen en måned etter at skadelidte er gjort kjent med skjønnet. Trygden kan samtykke i at overskjønn holdes selv om kravet er kommet inn etter fristens utløp. Nekter trygden samtykke som nevnt i første og annet ledd, kan avgjørelsen bringes inn for departmentet. Også trygden kan kreve overskjønn. Melding om kravet må være sendt skadelidte inne tre måneder etter at skjønn ble holdt. Fristen kan forlenges av departementet. Overskjønnet avgis av tre sakkyndige, hvorav partene oppnevner en hver, og disse to oppnevner den tredje. Blir de ikke enige, foretas oppnevnelsen av herreds- eller byretten på det sted hvor skaden er inntruffet. Samtidig med begjæringen om overskjønn må skadelidte oppgi hvilken skjønnsmann han velger. Bestemmelsene i §10 gjelder tilsvarende så langt de passer. §12. Kostnader ved taksering. Hver av partene betaler godtgjørelse til den av ham oppnevnte sakkyndige (§10) og halvparten av oppmannens godtgjørelse. Men trygden kan helt eller delvis refundere skadelidte hans utlegg når det finnes rimelig. Har trygden latt avholde skjønn uten forutgående taksering ved sakkyndige (§10, annet ledd), betaler den skjønnsomkostningene. Kostnadene ved overskjønn betales av trygden, men hvis overskjønnet er begjært av skadelidte eller tinglig rettighetshaver og går klageren imot, plikter han å godtgjøre trygden de utlagte omkostninger. Trygden fastsetter den godtgjørelse til sakkyndige og skjønnsmenn som den skal utrede. §13. Avvisning av søknad. Klage. Finner den kommunale krigsskadenemnd eller trygden at det ikke foreligger krigsskade eller at vilkårene for erstatning av andre grunner ikke er til stede, skal søknaden avvises og skadelidte på betryggende måte underrettes og kort meddeles grunnen for avgjørelsen. Har den kommunale nemnd avvist søknaden, kan skadelidte og den som har pant eller annen tinglig sikkerhet i varelageret inne en måned etter at skadelidte har mottatt underretning om avgjørelsen innanke avgjørelsen til trygden. Når trygden har avvist søknad eller forkastet en klage over en avvisning, kan skadelidte og den som har påant eller annen tinglig sikkerhet i det som er skadet, innen tre måneder etter at skadelidte har mottatt underretning om avgjørelsen, bringe denne inn for domstolene eller klage over den Norges Krigsskaderåd. Når særlige grunner gjør det rimelig kan trygden forlenge disse frister eller unnlate å påberope seg dem. Selv om saken er brakt inn for Norges Krigsskaderåd, kan dette henvise den til domstolene hvis rådet finner at det ikke selv bør treffe avgjørelsen. I så fall setter det en frist for klageren til å bringe saken inn for retten. Hvis Norges Krigsskaderåd avgjør saken, er avgjørelsen bindende for den som har klaget og for trygden. §14. Erstatningsmessig skade. Finner trygden at en krigsskade går inn under loven, fastsetter den den erstatningsmessige skade som danner grunnlaget for erstatningsoppgjøret. Den erstatningsmessige skade skal i alminnelighet fastsettes til taksten. Den skal ikke settes høyere enn trygdesummen. Omfatter trygdesummen varer som er lagret på forskjellige steder, kan den erstatningsmessige skade for varer på et enkelt sted ikke settes høyere enn til den del av forsikringssummen som ved forholdsmessig fordeling faller på de på dette sted lagrede varer. Den skadelidte bærer selv 2 promille av den erstatningsmessige skade, dog minst kr. 1.000. Trygden skal på betryggende måte underrette skadelidte om avgjørelsen og kort grunngi den. I underretningen gjøres merksam på at skadelidte ikke har noe rettskrav på det fastsatte beløp, og at spørsmålet om og i hvilken utstrekning erstatning blir ydet, vil bli avgjort senere, jfr. krigsskadelovens kap. 4. Skadelidte og enhver som har pant eller annen sikkerhet i den skadede gjenstand, kan innen en måned etter at skadelidte har fått melding om avgjørelsen, bringe denne inn for Norges Krigsskaderåd dersom forskjellen mellom skadetaksten og den av trygden fastsatte erstatningsmessige skade utgjør minst 10 % av takstbeløpet og minst kr. 5.000. Departementet kan tillate klage selv om forskjellen ikke kommer opp i dette beløp. Fastsettelsen av den erstatningsmessige skade er endelig, jfr. dog lovens §16. §15. Tidspunktet for erstatningsoppgjøret. Stortinget bestemmer når erstatningsoppgjøret kan ta til. Dog kan trygden før dette tidspunkt, når den midler tillater det, utbetale trygdede en viss del av erstatningsbeløpet, i alminnelighet ikke over 75 %, som forskudd. Trygden kan når særlige grunner tilsier det, tillate at forskudd utbetales også før den erstatningsmessige skade er fastsatt. §16. Trygden skal sette slike vilkår for utbetaling til trygdede som den finner nødvendig for å sikre at erstatningen blir brukt på en rasjonell måte til utbedring eller gjenanskaffelse. Utbetaling skjer til eieren når betingelsen i foregående ledd etter trygdens skjønn er oppfylt, eller når det er stillet sikkerhet for at så vil skje. Panterett og annen sikkerhetsrett som hvilte på det som er skadd, overføres på det som er utbedret eller gjenanskaffet for erstatningen. Blir erstatningen betalt uten gjenoppretningsplikt, jfr. siste ledd, dekkes panthaver og annen innehaver av særlig rett i tingen etter sin prioritet foran eieren, dersom rettighetshaveren har meldt seg hos trygden. Finner trygden grunn til det, kan den fravike det som er bestemt i første og annet ledd, og hvis det gjelder erstatning etter lovens §16 nr. 2 eller §17, også det som er bestemt i tredje og fjerde ledd. §17. Overdragelse av erstatningskravet m.v. Erstatningskrav på trygden kan utenfor de i annet ledd nevnte tilfelle ikke overdras uten trygdens samtykke. Til samtykket skal trygden knytte samme vilkår som i foregående paragraf nevnt for utbetaling til skadelidte selv. Når en skadelidt får lån til gjenanskaffelse eller utbedring av krigsskade på varer eller andre ting som hører inn under trygden, kan han overdra en tilsvarende del av sitt erstatningskrav til långiveren til dekning av lånet med renter og omkostninger. Långiveren skal sende trygden melding om at lånet er ydet og erklæring fra den skadelidte om overdragelsen av erstatningskravet. Overdragelsen får virkning fra den dag melding m.v. er innkommet til trygden med mindre denne innen 14 dager etter mottagelsen meddeler at den ikke kan godkjenne overdragelsen som tilstrekkelig betryggende med hensyn til gjenanskaffelse (utbedring). Foranstående bestemmelser får tilsvarende anvendelse når det blir ydet annen kreditt til formål som ovenfor nevnt. Erstatningskrav på trygden kan ikke være gjenstand for tvangsfullbyrdelse uten trygdens samtykke. §18. Bestemmelsene i vedtektene kan når som helst endres med virkning for enhver. |
lovdata_cd_923 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.836 | I Kronprinsregentens resolusjon av 22. desember 1955 om bestemmelser om saltvannsfiskeriene skal §9, punkt 1. annet ledd, lyde: For de distrikter som er nevnt nedenfor, gjelder dog følgende fredningstider: a) I Østfold, Akershus, Buskerud og Vestfold fylker fra og med 1. juni til 1. oktober kl. 8.00. b) I Telemark og Aust-Agder fylker fra og med 15. juni til 15. september kl. 8.00. c) I Vest-Agder fylke fra og med 15. juni til 15. oktober kl. 8.00. d) I Rogaland fylke fra og med 1. juli til 1. desember kl. 8.00. I Sokndal og Eigersund herreder og Egersund by er dog fredningstiden fra og med 1. juli til 15. oktober kl. 8.00. e) I Sør-Trøndelag fylke og i den del av Møre og Romsdal fylke som ligger nord for Griphølen, fra og med 1. juli til 16. september kl. 8.00. f) I Tysfjord herred, Nordland fylke, fra og med 1. mai til 1. oktober kl. 8.00. |
wikipedia_download_nno_Lanterne_120796 | wikipedia_download_nno | 2,021 | nn | 0.602 | Lanterne frå 1500-talsfartøyet «Mary Rose». '''Lanterne''' er markeringslys brukt i sjøfart, både på fartøy og langs kysten for å markera grunner og skjer. Dei kan ha ulik farge, sektor og lyskarakter (blink). Sektorar på ei fartøylanterne. Den stipla linja markerer tverslinja på fartøyet.1: Topplanterne2: Babord sidelanterne3: Styrbord sidelanterne4: Akterlanterne5: Slepelanterne Fartøylanterner gjev melding til andre sjøfarande om kva fartøyet er i gang med (slep, til ankers) eller kva kurs det har. Reglane for lanterneføring gjeld til sjøs, i innsjøar og i elver og kanalar. Fartøylanterner skal nesten utan unntak ha fast lys. Eit unntak er luftputefartøy som skal ha rundtlysande gult blinkande lys når dei er i svevemodus. Motorfartøy over 12 meter er pålagt å føre fire lanterner: *Kvit topplanterne plassert høgare enn sidelanternene, og som lyser framover frå 22,5 grader av aktanfor tvers på den eine sida, til 22,5 grader aktanfor tvers på den andre sida (sektor på 225 grader). Fartøy over 50 meter er i tillegg forplikta til å ha ytterlegare ei kvit topplanterne (med same lyssektor) som skal plasserast aktanfor og høgare enn den første. *Kvit akterlanterne som skal lyse akterover frå 22,5 grader aktanfor tvers på den eine sida, til 22,5 grader aktanfor tvers på den andre sida (sektor på 135 grader). *Farga sidelanterner med raud farge på babord side, og grøn farge på styrbord side. Desse gjev retninga til fartøyet, og vert følgd av eit sett vikepliktreglar for møtande eller kryssande trafikk. Når fartøyet kjem midt i mot, er begge sidelanternene synlege, medan 22,5 grader aktanfor tvers er dei ikkje synlege (sektorar på 112,5 grader). Motorfartøy over 50 meter har i tillegg desse reglene: *Om fartøyet ligg for anker eller står på grunn, vert det nytta to kvite rundtlysande markeringslanterner. Den eine er plassert forut og den andre lågare og akter. *Eit fartøy som ikkje er under kommando (ute av stand til å manøvrere) skal føre to rundtlysande raude lanterner, den eine plassert loddrett over den andre. *Ved slep skal sleparen føre to kvite topplanterner, den eine plassert loddrett under den andre. Gul slepelanterne vert plassert rett over akterlanterna, og har same lyssektor som denne. Dei fleste lanternene langs norskekysten er rundtlysande kvite, raude eller grøne. Sidan mange er solcelledrivne, har dei hurtigblink eller (eit eller fleire) blink per tidsintervall. Nokre få har sektorar og Iso lyskarakter for å unngå forveksling med nærliggjande fyrlykter. Kvite lanterner er plasserte midt på ei hindring, medan raude og grøne er plasserte i ytterkant av ei hindring. Lanternene kan ha forskjellig utforming avhengig av plassering og farvatn. Den enklaste forma er ei lanterne på toppen av ei jernstong. Aukinga i snøggbåttrafikk har gjort ein ny type lanterne nødvendig. Denne er kjend som ''Lanterne på stang med indirekte belysning på trekant''. Dette merket har ei lanterne med anten fast lys eller lyskarakter plassert på toppen av ei stong. I tillegg har det ein lyskaster med fast lys som lyser på ein trekant merka med eit tal og kvit, raud eller grøn refleks. *''Denne artikkelen bygger på «Lanterne» frå , den 24. mai 2016.'' * Lovdata – Forskrift om forebygging av sammenstøt på sjøen (Sjøveisreglene) (regel 21) ved lovdata. * Lanterner ved kystverket. * Lanterner ved baatwiki. |
lovdata_cd_34806 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.698 | Publisert: Ot.prp.nr.51 (2002-2003) Tittel: Om lov om endringar i straffelova mv. (styrka innsats mot tvangsekteskap mv.) Proposisjonen inneheld også enkelte andre forslag. Departementet gjer såleis framlegg om å heve strafferammene i straffelova § 155 om spreiing av allmennfarleg smittsam sjukdom og i § 390a om omsynslaus framferd. Departementet foreslår vidare at kompetansen til å handsame søknader om valdsoffererstatning i første instans blir overført frå fylkesmennene til ei sentralisert eining. Sentraliseringa er varsla i St.prp.nr.1 (2002-2003). Slik lova lyder i dag, behandlar fylkesmannsembeta valdsoffersøknader i første instans. Den sentrale førsteinstansen vil bli lagt til Vardø. Ei sentralisering av førsteinstansbehandlinga krev endringar i valdsoffererstatningslova. Det er nedfelt i Sem-erklæringa kapittel 5 at Regjeringa Bondevik II vil kjempe mot førekomsten av tvangsekteskap. Justisministeren har saman med dei andre ansvarlege statsrådane gjort opp status for arbeidet med Handlingsplan mot tvangsekteskap frå 1998. Dette arbeidet blir nå ført vidare som eit rullerande program. Regjeringa la i april 2002 fram eit tiltaksprogram om tvangsekteskap («Fornyet innsats mot tvangsekteskap våren 2002 - tiltaksprogram»). Justisdepartementet sendte 19. desember 2002 på høyring forslag til endringar i straffelova, som først og fremst tok sikte på å følgje opp punkt 8 og 9 i tiltaksprogrammet, som er dei punkta Justisdepartementet har ansvaret for. Tiltak 8 lyder som følgjer: «Regjeringen vil innføre ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, og presisere i straffeloven at rettsstridig tvang også omfatter tvangsekteskap og at den skjerpede strafferamme på opp til 6 års fengsel kan komme til anvendelse for slik tvang. Tiltak 9 lyder slik: «Regjeringen ønsker regler for å motvirke 1/2 barneekteskap'. Dette kan skje ved å definere ekteskap med barn under en viss alder som tvangsekteskap. Regjeringen vil utrede spørsmålet nærmere, også aldersgrensen. Dei forslaga som vart fremja i høyringsnotatet, må sjåast i samanheng med det arbeidet som blir gjort i andre departement for å følgje opp tiltaksprogrammet, og ganske særleg i samanheng med høyringsbrevet 26. juni 2002 frå Barne- og familiedepartementet. I høyringsnotatet vurderte departementet for det første om det burde innførast ein eigen strafferegel om tvangsekteskap. Departementet fremja likevel ikkje noko slikt forslag. I staden foreslo departementet å gjere det tydeleg i § 222 om tvang at det å tvinge nokon til å inngå ekteskap vert straffa etter paragrafen, og at den skjerpa strafferamma i første ledd andre punktum kan nyttast ved slik tvang. Vidare foreslo departementet å gjere påtalen i slike saker offentleg utan vilkår, både i straffelova § 222 om tvang og i § 227 om truslar. Forslaga tok sikte på å følgje opp tiltak 8 i tiltaksprogrammet. I nokre ekteskap som er inngått i utlandet, er ein eller begge partar så unge at dei vanskeleg kan forstå fullt ut rekkevidda av eit samtykke til å inngå ekteskap. Då bør eit eventuelt samtykke ikkje få det same verdiet som elles. Departementet foreslo på denne bakgrunn å gjere det straffbart å inngå eller medverke til å inngå ekteskap med nokon som er under 16 år. Dette forslaget tok sikte på å følgje opp tiltak 9 i tiltaksprogrammet. Departementet bad også om høyringsinstansane sitt syn på eit par andre spørsmål. Det blei reist spørsmål om strafferammene i straffelova § 155 om spreiing av allmennfarleg smittsam sjukdom og § 390a om omsynslaus framferd burde skjerpast. Bakgrunnen for dette var utsegner i domar frå Høgsterett som gav signal om at strafferammene kan vere for låge. Justisdepartementet sendte 19. desember 2002 forslaga om endringar i straffelova på høyring til følgjande institusjonar og organisasjonar: - Flyktning og innvandreretaten (FIE) - Helse- og sosialgruppe for innvandrere (IHSG) - Human Rights Service (HRS) - Krisesenterbevegelsen i Norge (Krisesentersekretariatet) - Offentlige familievernkontorers organisasjon (OFO) Høyringsfristen blei sett til 20. februar 2003. Følgjande instansar har gjeve melding om at dei ikkje vil komme med fråsegn i saka, eller at dei ikkje har merknader til høyringsbrevet: - Næringslivets Hovudorganisasjon (NHO) Følgjande høyringsinstansar har merknader til forslaga: I dag behandlar fylkesmannsembeta valdsoffersakene i første instans. Regjeringa går inn for å samle handsaminga av søknadene i første instans i eitt organ. Den sentrale førsteinstansen vil bli lagt til Vardø, jf St.prp.nr.1 (2002-2003). Omorganiseringa krev endringar i valdsoffererstatningslova. I høyringsnotatet foreslo departementet at den nye instansen skal kallast Kontoret for valdsoffererstatningssaker. Det vart vidare foreslått at valdsoffererstatningslova blir endra slik at alle oppgåver som etter den noverande lova høyrer under fylkesmannsembeta, skal høyre under den sentrale førsteinstansen i Vardø. Justisdepartementet sendte 19. desember 2002 forslaga om endringar i valdsoffererstatningslova på høyring til følgjande institusjonar og organisasjonar: Høyringsfristen blei sett til 31. januar 2003. Følgjande instansar har gjeve melding om at dei ikkje vil komme med fråsegn i saka, eller at dei ikkje har merknader til høyringsbrevet: Desse høyringsinstansane hadde merknader til forslaga: Norsk strafferett har ikkje nokon eigen strafferegel som rettar seg uttrykkjeleg mot det å tvinge fram eit ekteskap. Men slik tvang kan etter omstenda bli straffa etter den allmenne lovføresegna om tvang i straffelova § 222. Første ledd i paragrafen lyder: «Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes. «Tvinge» vil seie å setje nokon ut av stand til å handle frivillig. Tvangen krenker individet sin alminnelege handlefridom (sjølvråderett). Det er også eit vilkår at den fornærma sjølv meiner å vere utsett for tvang. Dersom vedkomande ikkje bøyer seg for den andre sin vilje, er det ikkje tvang, men etter omstenda kan det vere forsøk på tvang. Tvangen må vere utøva ved rettsstridig framferd eller ved trussel om slik framferd. I praksis er truleg truslar om rettsstridig framferd det vanlegaste. Ei framferd er rettsstridig når rettsordenen underkjenner handlinga. Den vanskelege grensa mellom det straffbare og det straffrie lyt ein først og fremst dra ut frå formålet til loven og reelle omsyn. Når den framferda som det blir trua med, i seg sjølv er straffbar, vil ho naturleg nok også vere rettsstridig. Ein eller begge ektefellar har til dømes i forkant av ekteskapet blitt trua med at dei vil bli utsette for vald dersom dei ikkje giftar seg med kvarandre. Framferda kan etter omstenda vere rettsstridig jamvel om ho ikkje er straffbar. Om det presset som ligg føre, er så alvorleg at det er å rekne som rettsstridig, må ein avgjere etter ei konkret vurdering. Til dømes vil truslar om fullstendig å avskjere ein person frå familien om ho eller han ikkje giftar seg, kunne utsetje personen for eit så sterkt press at trusselen er rettsstridig. Presset kan då vere straffbart etter straffelova § 222, men det skal mykje til. Grensa mot lovleg arrangerte ekteskap kan vere vanskeleg å trekke. Ein føresetnad for at eit arrangert ekteskap skal vere lovleg, er at det er inngått frivillig. Om dette grunnleggjande vilkåret er oppfylt, er det i utgangspunktet ikkje noko i vegen rettsleg for at ekteskapet kjem i stand på bakgrunn av ei avtale mellom familiane deira. Avgjerande blir om det er reelt at ekteskapet er inngått frivillig eller om det kjem av eit press, og om dette presset i tilfelle er så utilbørleg at det må seiast å vere rettsstridig og straffbart. Dei nærare grensene for det straffbare må fastleggjast gjennom rettspraksis. Den rettsstridige framferda kan vere retta mot den tvungne sjølv, eller mot andre personar som står i eit slikt forhold til vedkomande at framferda har effekt som tvangsmiddel. Truslar om straffbart forhold kan også bli straffa etter straffelova § 227. Regelen rammar visse truslar utan omsyn til om trusselen blir nytta som middel til å påverke handlemåta til ein annan eller ikkje. Til skilnad frå det som gjeld ved straffbar tvang etter § 222, blir det ikkje kravd at den fornærma faktisk har følt seg trua, med andre ord at trusselen faktisk har verka. Skyldkravet i § 222 om tvang er forsett, jf § 40. Den ordinære strafferamma er bøter eller fengsel inntil 3 år, men ved særleg skjerpande omstende blir strafferamma heva til fengsel inntil 6 år. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII ein eigen strafferegel om grov tvang, som i hovudsak svarar til straffelova § 222 første ledd andre punktum, jf NOU 2002:4 s. 340. Etter forslaget skal det vere ei skjønnsmessig totalvurdering av handlinga som avgjer om strafferegelen om grov tvang skal nyttast. Kommisjonen foreslår at strafferamma for grov tvang blir sett til bot eller fengsel i 3 år, jf utredninga s. 344. Departementet uttalte i høyringsnotatet s. 4 flg. rettsstillinga for dei som blir utsett for slike overgrep som eit tvangsekteskap er, bør styrkast: «Tvangsekteskap er en alvorlig krenkelse av enkeltindividets frihet og selvstendighet. I FNs menneskerettighetserklæring har dette forutsetningsvis kommet til uttrykk i art. 16 nr. 2, hvor det heter at ekteskap bare må inngås 1/2 etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller'. Samme prinsipp er blant annet nedfelt i den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 23 nr. 3, som er gjort til norsk rett ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30. Også ekteskapsloven hviler på det grunnleggende prinsippet om at et ekteskap skal bygge på partenes frie vilje. Er et ekteskap inngått ved tvang, kan den av partene som er blitt tvunget, reise sak for å få ekteskapet kjent ugyldig, jf ekteskapsloven § 16 tredje og fjerde ledd. I høringsbrevet 26. juni 2002 har Barne- og familiedepartementet foreslått at fylkesmannen får kompetanse til å erklære tvangsekteskap ugyldig. I den senere tid har det fremkommet informasjon som tyder på at tvangsekteskap er et mer utbredt fenomen i Norge enn man tidligere har vært klar over. Økt omtale i mediene har bidratt til større fokus på problemet. Utfordringene på dette området kan ikke møtes med lovendringer alene. For å synliggjøre og intensivere kampen mot tvangsekteskap er det imidlertid viktig å ha et tydelig og effektivt regelverk. Justisdepartementet ønsker på denne bakgrunnen å styrke rettsstillingen for dem som utsettes for slike overgrep ved at det tydeliggjøres i loven at det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap. Dette kan enten gjøres ved at det innføres et eget straffebud mot tvangsekteskap eller ved å ta inn en presisering i § 222. Departementet meinte likevel at det ikkje er grunn til å utvide grensene for det straffbare: «I rapporten 'Rettslig regulering av tvangsekteskap og bigami' (Hennum og Paul 2000), som er utført på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet, antydes det at man kanskje bør skille ut tvangsekteskap i et eget straffebud hvor det går frem eksplisitt at tvangsekteskap er straffbart (rapporten s. 81). Hennum og Paul mener at dette vil ha 'en viss pedagogisk effekt' og at 'de negative konsekvensene av en slik lovendring [vil] være få, om noen'. På s. 41-42 i rapporten reises det samtidig spørsmål ved om ikke den nåværende bestemmelsen kan gjøres klarere. Det uttales at problemet ikke er mangel på straffebud, men manglende kunnskap om dem. Departementet er enig i at det ikke er behov for å utvide grensene for det straffbare. Straffeloven § 222 om tvang har etter departementets oppfatning en tilstrekkelig vid gjerningsbeskrivelse til å ramme den som tvinger noen til å inngå ekteskap. Hvis atferden faller utenfor rammene av denne bestemmelsen, er man etter departementets oppfatning også utenfor området for hvilken tvang som bør være straffbar. Andre former for tvang vil være vanskelige å bevise. Et mer vidtfavnende straffebud vil lett ramme handlinger som det heller ikke er rimelig å belegge med straff, for eksempel ulike former for arrangerte ekteskap. Etter departementets oppfatning bør man som hovedregel unngå å etablere nye straffebud for handlinger som så klart faller innenfor anvendelsesområdet til en annen bestemmelse. Unntak kan riktignok tenkes ved handlinger som vanligvis rammes av flere straffebud, eller som på annen måte har særtrekk som gjør det hensiktsmessig med et eget straffebud, for eksempel av hensyn til behovet for andre strafferammer, skyldkrav, medvirkningsregler eller liknende. Slik departementet ser det, er dette ikke tilfelle når det gjelder det å fremtvinge en ekteskapsinngåelse. Tvert imot ser departementet det som viktig å markere at denne type handlinger betraktes som like alvorlig som annen type rettsstridig tvang, og at det av den grunn bør rammes av samme bestemmelse. Derimot gjekk departementet inn for at det blir teke inn ei presisering i § 222 om tvang, som vil gjere det klårt at tvangsekteskap er omfatta av strafferegelen og understreke at den skjerpa strafferamma kan nyttast ved slik tvang. Departementet gav likevel uttrykk for ein viss tvil når det gjaldt den nærmare utforminga av dette tillegget: «Den pedagogiske effekten, som synes å være hovedbegrunnelsen for Hennum og Pauls forslag om et eget straffebud, kan fullt ut ivaretas ved en presisering i § 222 om tvang. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det å tvinge noen til å inngå ekteskap blir uttrykkelig nevnt som straffskjerpelsesmoment i § 222. Dette vil både gjøre det klart at tvangsekteskap omfattes av bestemmelsen og understreke at den skjerpede strafferammen kan komme til anvendelse ved slik tvang. Men forutsetning for at bestemmelsen i det hele tatt kan anvendes, vil fortsatt være at det grunnleggende vilkåret om rettsstridig tvang er oppfylt, jf foran. Materielt sett innebærer ikke dette noen endring i forhold til gjeldende rett, siden oppregningen i § 232 verken er uttømmende eller i seg selv tilstrekkelig til at den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse, jf punkt 2.1 foran. form for lovbrudd. Dette vil kunne ha en god signaleffekt overfor de miljøer som praktiserer tvangsekteskap. Ved å lovfeste tvangsekteskap som et straffskjerpelsesmoment, understrekes også handlingens alvorlige karakter overfor påtalemyndigheten og domstolene. Dette kan bidra til at strafforfølgningen intensiveres og til at det utmåles strengere straffer - ikke bare overfor handlinger som er begått i Norge, men også når handlingen er begått i utlandet, jf straffeloven § 12 nr. 3 og 4. Departementet vil på denne bakgrunn antyde følgende utforming av § 222 første ledd annet punktum og nytt tredje punktum: 'Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 6 år idømmes. Ved avgjørelsen av om slike omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om noen er tvunget til å inngå ekteskap eller om det foreligger omstendigheter som nevnt i § 232 tredje punktum.' Alternativt kan lovteksten formuleres slik at tvang som utøves for å oppnå at noen inngår ekteskap, uten videre forhøyer strafferammen. § 222 første ledd annet punktum kan da lyde: 'Dersom noen er tvunget til å inngå ekteskap, eller det ellers foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.' Denne løsningen harmonerer imidlertid dårlig med Straffelovkommisjonens forslag om at ingen momenter i grovhetsvurderingen skal være absolutte, jf punkt 2.2 foran. Også departementet mener at det kan være uheldig med en unntaksfri heving av strafferammen, selv om saken gjelder tvangsekteskap. Mange momenter kan være relevante i den skjønnsmessige vurderingen som skal foretas etter departementets forslag. For eksempel vil det ha sentral betydning for straffverdigheten hvilken type tvang som er utøvet. Er man på grensen til straffrie handlinger, kan det virke urimelig om den skjerpede strafferammen uten videre skal komme til anvendelse, mens dette beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering i andre sammenhenger, uavhengig av hvor grov tvang som er utøvet. Departementet la til grunn at det er mindre naudsynt med ei tilsvarande endring av § 227 om truslar, men oppmoda høyringsinstansane til å uttale seg også om dette. Forslaget om ta inn ei presisering i straffelova § 222 om at tvangsekteskap blir ramma av paragrafen, og å få tydeleg fram at den skjerpa strafferamma kan nyttast ved slik tvang, får brei støtte av høyringsinstansane. Kommunal- og regionaldepartementet, Borgarting lagmannsrett, Oslo og Rogaland politidistrikt, Utlendingsdirektoratet, Islamsk Kvinnegruppe Norge, Kirkens Familievern, Kyrkjerådet, Barneombodet, Offentlige familievernkontorers organisasjon (OFO), Norges Røde Kors og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon stør framlegget utan å ta stilling til kva for eit alternativ som bør veljast. Barne- og familiedepartementet, Alta tingrett, riksadvokaten, Oslo og Hordaland statsadvokatembete, Agder politidistrikt, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Vest-Agder, Likestillingsombodet, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), Norges Kvinne- og familieforbund, MiRA-Senteret og PMV-senter for helse, dialog og utvikling stør uttrykkjeleg alternativ 1 om at det å tvinge nokon til å inngå ekteskap skal vere eit moment i vurderinga av om straffskjerpingsalternativet kan nyttast. Ingen av høyringsinstansane gjev særskild støtte til alternativ 2 om unntaksfri heving av strafferamma. Dei fleste av dei høyringsinstansane som stør ei endring i § 222 om tvang, understrekar samstundes at det ikkje er behov for eit eige straffebod mot tvangsekteskap, fordi det noverande straffebodet i tilstrekkeleg grad rammar dei som tvingar nokon til å inngå ekteskap. Utanriksdepartementet går derimot inn for ein særskilt paragraf for denne type tvang: «Det er Utenriksdepartementets syn at et eget straffebud mot tvangsekteskap vil være å foretrekke fremfor å ta inn en presisering i § 222, slik Justisdepartementet foreslår. Det er nettopp problemet med manglende kunnskap om at tvangsekteskap er forbudt og straffbart man ønsker å bøte på, og et eget straffebud rettet mot tvangsekteskap er det beste middel i så måte. Signal- og opplysningseffekten vil ikke bli tilstrekkelig sterk ved at tvangsekteskap kun nevnes som moment i straffskjerpelsesvurderingen, slik Justisdepartementet legger opp til. Utlendingsdirektoratet er positiv til at tvangsekteskap blir gjort til eit straffskjerpande omstende i § 222, men ser heller ikkje bort frå at eit eige straffebod vil ha ein allmennpreventiv effekt på målgruppa, og ein viss pedagogisk effekt på politi og påtalemakt: «Det som taler for dette er hensynet til tydelighet fra lovgivers side. Loven vil være et klart uttrykk for at lovgiver anser tradisjonen med tvangsekteskap som en ulovlig handling. Rent lovteknisk kan også dette ha noe for seg ved at en får lovforarbeider knyttet direkte til begrepet tvangsekteskap. allerede dekker de elementene et tvangsekteskap består av, nemlig trusler, tvang og eventuelt vold. Det vil neppe være vanskelig å identifisere disse elementene dersom et tvangsekteskap først kommer opp for domstolene i full bredde. Det er dessuten ikke grunnlag for å hevde at et eksplisitt lovforbud vil føre til at flere saker anmeldes og straffeforfølges. Lov av 15.12.1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse har for eksempel ennå ikke, så vidt vites, ført til en dom i rettsapparatet. Også når det gjelder kjønnslemlestelse er det slik at gjerningsinnholdet kan subsumeres innunder øvrige regler i straffeloven, på samme måte som når det gjelder tvangsekteskap. Det er dessuten ikke utenkelig at en spesialbestemmelse i seg selv kan bidra til at listen for å fremme påtale høynes ytterligere. Både påtalemyndighet, og de som eventuelt må begjære påtale, kan muligens finne en slik bestemmelse ekstra stigmatiserende. Dei fleste av dei høyringsinstansane som er samde i å endre straffelova § 222 om tvang, legg, likeins med departementet, avgjerande vekt på behovet for å tydeleggjere at denne type tvang er straffbar og at den strengaste strafferamma kan nyttast. Kommunal- og regionaldepartementet er på line med fleirtalet av høyringsinstansane når det seier seg samd i at ei endring vil vise at det å tvinge nokon til ekteskap er like alvorleg som annan rettsstridig tvang. Ei presisering i § 222 vil etter departementet si meining vere «tilstrekkelig for å synliggjøre forbrytelsen og markere myndighetenes avstand til tvangsekteskap». Kyrkjerådet meiner at det pedagogiske elementet er viktig: «Et slikt forslag vil både kunne innebære en hensiktsmessig avgrensing mot lovlig arrangerte ekteskap og ivareta det pedagogiske behovet for å synliggjøre bestemmelsen om tvangsekteskap i straffeloven. Selv om en slik lovteknisk løsning bare indirekte tydeliggjør gjerningsbeskrivelsen i hovedbestemmelsen i første punktum, markerer det at lovgiverne betrakter tvangsekteskap som et særlig alvorlig lovbrudd. I tillegg til å seie seg samd i at det er ønskjeleg å tydeleggjere at § 222 kan nyttast i saker om tvangsekteskap, peikar Islamsk Kvinnegruppe Norge på at det også er viktig å gjere straffebodet kjent. MiRA-Senteret legg vekt på omsynet til felles straffutmåling i ulike typar tvangssaker: «Vi mener det er rimelig at det eksisterer en felles straffebestemmelse knyttet til forskjellige former for rettsstridig tvang, blant annet for å sikre at straffeutmålingen i ulike tvangssaker (ikke bare tvangsekteskap) vil kunne ses i forhold til hverandre. Ved å gjøre den allerede eksisterende bestemmelsen tydeligere, her ved at tvang ved ekteskapsinngåelse blir uttrykkelig nevnt som straffeskjerpelsesmoment, vil denne lettere kunne anvendes i saker hvor ekteskap er inngått ved tvang. Norges Røde Kors gjev uttrykk for håp om at lovendringa fører med seg ei meir intensiv strafforfølging i slike saker: «Kan lovfesting av tvangsekteskap som et straffeskjerpelsesmoment bidra til at strafforfølgningen intensiveres og til at det utmåles strengere straffer, ikke bare for overfor handlinger som er begått i Norge, men også når handlingen er begått i utlandet, jf straffeloven § 12 nr. 3 og 4, ser vi dette som et viktig bidrag i arbeidet for å bekjempe tvangsekteskap. MiRA-Senteret er samd i dette: «Dersom en presisering i § 222 kan bidra til at straffeforfølgingen intensiveres, også for handlinger som er begått i utlandet, mener MiRA-Senteret dette er positivt. Oslo politidistrikt er samd i at det bør tydeleggjerast i lova at det er straffbart å tvinge nokon til å inngå ekteskap, men uttrykkjer tvil om dei foreslåtte alternativa «vil ramme etter sin hensikt», og reiser spørsmål om kva for tilfelle som skal rammast: «I høringsbrevet er det ikke nevnt hvilke situasjoner man tar sikte på å belegge med straff, ut over at det vil ha sentral betydning for straffverdigheten hvilken tvang som er utøvet. Det står for oss som uklart hvilke typetilfeller som skal fanges opp. Et aktuelt tema vil være der foreldre til et par som venter barn øver et sterkt press på paret for å få dem til å inngå ekteskap. Skal dette kunne rammes? Enkelte unge med flerkulturell bakgrunn settes i tydelige tvangssituasjoner, for eksempel ved at man under ferie i foreldrenes hjemland presenteres for en partner og et bryllup på kort varsel. Den klanderverdige handling vil her primært være at man ikke informerer den unge om forberedelsene som foreldrene har foretatt til et arrangert ekteskap. Skal dette kunne rammes? Politidirektoratet seier seg samd med Oslo politidistrikt i at det er uklart kva for typetilfelle som skal fangast opp av straffebodet, og uttaler vidare: «Direktoratet vil her bemerke at trusler om utestenging fra familien i praksis er et meget aktuelt maktmiddel i slike saker. av lovendringen overfor de miljøer som praktiserer tvangsekteskap vil således i stor grad avhenge av hvordan de nærmere grensene trekkes i rettspraksis for når dette presset er så utilbørlig at det må anses å være rettsstridig og straffbart. Politidirektoratet viser samstundes til delutredning VII frå Straffelovkommisjonen ( NOU 2002:4 Ny straffelov) s. 340, der kommisjonen reiser spørsmål om det «... i tråd med rettsstillingen i de øvrige nordiske landene bør klargjøres nærmere hvilke handlinger som skal rammes som straffbar tvang». Fleire av høyringsinstansane peikar på behovet for å avgrense klårt mot arrangerte ekteskap. MiRA-Senteret er blant dei som ønskjer å «... understreke behovet for presiseringer som tydeliggjør skillet mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, slik at bestemmelsen ikke kan anvendes i saker hvor ekteskapet er arrangert med begge ektefellenes samtykke». Kirkens Familievern understrekar «det kompliserte og sammensatte i fenomenet tvangsekteskap», og uttaler vidare: «Grensen mellom arrangert lovlig ekteskap og tvangsekteskap som rammes av den nye foreslåtte presiseringen i straffeloven § 222 er uskarp og vanskelig å trekke. Det synes klart at det skal en betydelig grad av press til før det blir kalt tvang og rammes av straffebudet. Fremtidig rettspraksis må trekke opp denne grensen. Det må oppleves som press eller tvang. Ungdommer i de aktuelle miljøer er jo oppdratt til sterk lydighet mot sine foreldre, og kan oppleve mye av det vi kaller press som pliktig lydighet og naturlig foreldremyndighet. Et annet komplisert område vil være hvem som skal stilles ansvarlig, - er det begge foreldre? I en del familier, men ikke alle, vil mannen være autoriteten, og kvinnen underlegger seg hans vilje. Vi kan derfor få de samme press- og lydighetsvurderingene som nevnt ovenfor, og som kan være vanskelig å finne ut av. PMV-senter for helse, dialog og utvikling meiner på si side at den foreslåtte presiseringa nettopp vil vere med på å gjere grensene klårare: «Det er svært viktig å presisere at det er tvangsekteskap man er ute etter å reagere på og ikke en svært utbredt skikk i å arrangere ekteskap. Dette kommer ofte lite tydelig frem i den offentlige debatten og det er flere 1/2 frontpersoner' som snakker om arrangerte ekteskap som tvangsekteskap med større eller mindre grad av tvang. En presisering og nyansering er viktig dersom en ønsker å komme i dialog med gruppene dette problemet gjelder. En presisering som departementet foreslår, at å tvinge noen til å inngå ekteskap blir utrykkelig nevnt som straffeskjerpelsesmoment i § 222, vil i tilstrekkelig grad ivareta den pedagogiske effekten og en slik presisering vil gjøre det enklere og mer tydelig å forstå hva paragrafen dreier seg om, at tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov. Utlendingsdirektoratet meiner at det er uheldig å fokusere på skiljet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap, og at ein i staden bør leggje vekt på om partane er frivillig med på ekteskapet eller ikkje. Direktoratet meiner såleis at det ikkje alltid er slik at eit arrangert ekteskap er frivillig: «Tradisjonen med at familien arrangerer ekteskap for sine barn er gammel og finnes i en rekke land. Det er utbredt særlig i muslimske land, selv om tradisjonen ikke er begrunnet, eller støttet, i islam. Religion blir allikevel i mange tilfeller brukt, av familien og det etniske miljøet, overfor den som tvinges til ekteskap. Andre argumenter som blir brukt som begrunnelse for tradisjonen er hensynet til kaste, til storfamilien og ikke minst til familiens behov for å knytte allianser av økonomisk art. Kastesystemet gir sterke føringer om lovlige ekteskapsforbindelser. Hovedregelen er at ekteskap skjer innenfor ens egen kaste, eller i allefall med et medlem av en kaste som ens egen kaste aksepterer. Hensynet til storfamilien innebærer at ekteskap bør skje innenfor familien, typisk søskenbarnekteskap ved at en datter giftes med fars, brors sønn. Men også andre familierelasjoner er vanlige. Bakgrunnen for dette er blant annet synspunkter som at familiemedlemmer har en naturlig tilhørighet til hverandre og at det bidrar til at familiebånd styrkes. Men kanskje viktigst for opprettholdelsen av tradisjonen med arrangerte ekteskap, er en families ønske om å skape allianser med en annen familie på grunn av økonomi og status. Ikke bare ved hjelp av brudegave og medgift, men også ved andre fordeler en kan få ved forbindelsen. For en familie fra Marokko, Pakistan eller Somalia er det attraktivt å få en sønn eller datter til Norge som kan bidra med penger til familien hjemme. Er dette innen rekkevidde, så kan ekteskap også skje med partnere utenfor familien eller med partnere som av andre gunner ellers ville ha vært uaktuelle. Den gevinsten ekteskapet innebærer i økonomi og status, kan med andre ord sette mer tradisjonelle hensyn til side. Ikke minst hensynet til økonomi betyr at det er et sterkt press ungdommene utsettes for. Et press som etter familiens synspunkt er en naturlig del av et arrangert ekteskap, men som etter norsk målestokk fort blir rettsstridig. vil ekteskapet derfor, kanskje også av ungdommene selv, bli presentert som arrangert. Å sette noe kategorisk skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap blir derfor umulig. Et bedre skille vil være å skille mellom frivillighet og tvang, siden det i alle tilfeller vil være arrangerte ekteskap en snakker om. Tvang og frivillighet er dessuten begreper vi har erfaring med fra før i norsk rett, og som det er juridisk mulig å skille mellom. Politi og påtalemyndighet bør derfor, etter Direktoratets mening, fokusere på dette. Dei fleste høyringsinstansane stør det lovframlegget som blei kalla alternativ 1 i høyringsnotatet, det vil seie at det å tvinge nokon til å inngå ekteskap skal vere eit skjønnsmessig moment i vurderinga av om straffskjerpingsalternativet kan nyttast. Politidirektoratet grunngjev val av alternativ med at det er uheldig med ei unntaksfri heving av strafferamma. Riksadvokaten meiner at slik tvang «normalt bør føre til at det anses å foreligge særdeles skjerpende omstendigheter», men at det også på dette området kan vere tilfelle som ligg nær grensa til det straffrie, og at det difor må vere mogleg «å vurdere den utøvede tvang konkret». Oslo statsadvokatembete viser til at vurderinga elles vil bli ein del av skyldspørsmålet: «Om noen er tvunget til å inngå ekteskap, kan være vanskelig å vurdere. Å føre bevis for både objektive og subjektive vilkår for dette hos mistenkte, vil også kunne være vanskelig. Dette gjelder ikke minst på grunn av de store kulturforskjeller som problemstilllingen forutsetter. Hvis tvang som nevnt i departementets høringsbrev uten videre skal forhøye strafferammen, antar en at vurderingen vil være en del av skyldspørsmålet. Alternativet vil etter ordlyden og systematikken i strl. § 232 bli angitt før ordlyden «særdeles skjerpende omstendigheter» i sin alminnelighet jf. Bratholm/Matningsdals kommentarutgave til straffeloven 1995 side 587. Også da spørsmålet om tvang er utøvet vil kunne by på vanskelige vurderinger, antas det å være mer hensiktsmessig at elementet blir en del av en skjønnsmessig helhetsvurdering av om det er grunnlag for straffeskjerpelse. PMV-senter for helse, dialog og utvikling uttaler: «Vi vil si at særlig når det gjelder tvangsekteskap kan det være svært uheldig med en unntaksfri heving av strafferammen fordi dette omhandler saker hvor den skjønnsmessige vurderingen er svært så viktig og vanskelig. Grensene mellom tvang og frivillighet kan være vanskelig å definere både for dem som er involvert og ikke minst da for andre utenforstående. For å kunne vurdere slike saker, dersom det ikke finnes helt klare indisier, krever en stor grad av kunnskap og innsikt om tankemåter og handlingsformer, tradisjoner, regler og reaksjonsformer i disse miljøene. JURK og MIRA-Senteret har ei liknande grunngjeving. Human Rights Service (HRS) har lansert ei eiga løysing, som går ut på å endre ekteskapslova. Innleiingsvis understrekar HRS behovet for å endre lovverket: «HRS er enig med departementet at det er viktig å endre loven for å hindre tvangsekteskap og ekteskap med eller mellom barn, selv om et slikt tiltak alene ikke er nok. Vi støtter også departementets oppfatning av at tvangsekteskap er et utbredt fenomen i Norge, i tillegg er det etter vår oppfatning et økende problem bl.a knyttet til: 1) Det er et stigende antall som bosetter seg i Norge som kommer fra land der arrangerte ekteskap er regelen, og 2) Statistikk viser at både førstegenerasjon og andregenerasjon i all hovedsak gifter seg med en fra opprinnelseslandet. Men etter HRS sitt syn er det for unyansert å fokusere på tvangen når ekteskapet blir inngått. Organisasjonen grunngjev dette med at det kan vere ulike former og grader for tvang. Straffelova § 222 om tvang (og § 227 om truslar) får etter deira meining ikkje fram det reelle lovbrottet som eit tvangsekteskap kan vere. På den anna side blir det peika på at mange av dei momenta som etter gjeldande rett gjev grunnlag for ei skjerping av strafferamma etter § 222, kan vere til stades ved tvangsekteskap. Det blir vidare understreka at tvangsekteskap nesten utan unntak er «en grov krenkelse av råderetten over egen kropp»: «[D]et kan være ulike former og grader for tvang, f.eks. at den unge har vært utsatt for negativ sosialisering hva gjelder utvikling av fri vilje. Oppdragelsen kan slik sett preges av å adlyde foreldrenes og familiens ønsker, behov eller krav. Den unge kan være oppdratt til at de en dag skal gifte seg arrangert, og i tillegg kan familien demme opp for urealistiske forventninger og forhåpninger av hva et ekteskap innbærer. Slik sett er mange faktisk ikke i stand til fullt ut å forstå rekkevidden av å inngå et ekteskap. Når det i tillegg i mange miljøer er forbundet med stor skam å skille seg, kan resultatet bli at den/de unge forblir i en tvangssituasjon og at denne situasjonen innebærer andre former for lovbrudd, f.eks. seksualforbrytelser. Samtidig kan den unges nærmeste familie (foreldre og søsken) selv være utsatt for tvang: mellom en part her og en part i opprinnelseslandet, gjerne relatert til økonomiske motiver (som oftest knyttet til opphold i Vesten). HRS mener at departementets ensidige fokusering på tvang, ikke fanger opp den type lovbrudd som et tvangsekteskap kan være: Én ting er tvangen til å inngå ekteskapet, en annen ting er tvangen knyttet til å forbli i et uønsket ekteskap og da eventuelt med tilhørende frihetsberøvelse, psykiske/fysisk vold og/eller seksualforbrytelser. Med andre ord vil inngåelse av et tvangsekteskap kunne tilrettelegge for handlinger som etter omstendighetene også vil kunne straffes etter andre lovbestemmelser, f.eks. seksualforbrytelse (jf straffeloven kap.19) som har strenge strafferammer og som innebærer offentlig påtale. HRS er samd med departementet i at det ikkje er behov for å utvide grensene for det straffbare, men at det er naudsynt å gjere regelverket meir tydeleg. Dette kan etter organisasjonen sitt syn best bli gjort ved ei endring i ekteskapslova § 16: «Tvangsekteskap innbefattes allerede i lovverket, jf ekteskapsloven § 16 (...). Loven gir (...) adgang til å annullere ekteskapet på bakgrunn av tvang. I denne sammenheng er det etter HRS' oppfatning et alternativ at det i ordlyden i ekteskapsloven § 16 blir henvist til straffeloven § 222 (om tvang) og eventuelt § 227 (trusler om tvang). I tillegg kan det være aktuelt å henvise til bestemmelser i straffelovens kap. 19 som omhandler seksualforbrytelser. Dette vil i seg selv tydeliggjøre regelverket ved en markering av hvilken type lovbrudd et tvangsekteskap er/kan være og dertil knyttede mulige strafferettslige reaksjoner. HRS viser dernest til det lovforslaget organisasjonen sendte til Regjeringa 17. september 2002, der mellom anna omgrepet «fullbyrda tvangsekteskap» blei lansert: «Et fullbyrdet tvangsekteskap vil per definisjon si at ekteparet har hatt samleie, noe som reflekterer at det også kan være begått seksualforbrytelser. HRS' beveggrunn for å differensiere mellom et tvangsekteskap og et fullbyrdet tvangsekteskap er erfaringer om lav bevissthet om hva et tvangsekteskap faktisk ofte medfører av spesifikke og grove krenkelser. Denne mangelfulle bevisstheten gjør seg gjeldende både hos dem som praktiserer arrangerte ekteskap under mer eller mindre tvang, de som inngår ekteskapet og hjelpe- og støtteapparatet. Etter vår oppfatning vil bevisstheten øke ved at det differensieres mellom et tvangsekteskap og et fullbyrdet tvangsekteskap i lovverket, samtidig som det synliggjør straffereaksjoner til den forbrytelse som faktisk kan være begått. En slik differensiering vil markere at tvang knyttet til å inngå et ekteskap eller seksuell omgang med ektefelle i et tvangsekteskap betraktes som like alvorlig som annen rettstridig atferd (henholdsvis knyttet til tvang i straffeloven § 222 eller seksualforbrytelser i straffelovens kap. 19), og av den grunn bør rammes av samme bestemmelse. HRS fremjar nå eit nytt forslag til endring av ekteskapslova § 16: «Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dersom én eller begge av partene er tvunget inn i et ekteskap og ekteskapet er fullbyrdet, skal det også vurderes om det er begått seksualforbrytelser, jf straffelovens kap. 21 Forbrydelser mod den personlige Frihed og kap. 19 Seksualforbrytelser. Adgangen til å reise søksmål bortfaller hvis sak ikke er reist innen seks måneder etter at ektefellen er blitt fri for tvangen. Søksmål kan ikke i noe tilfelle reises senere enn fem år etter ekteskapets inngåelse, med unntak av hvis én av ektefellene var barn da ekteskapet ble inngått. Vedkommende kan da reise søksmål inntil fylte 23 år. Er tvangsekteskapet fullbyrdet gjelder samme foreldelsesfrist som ved seksualforbrytelse. Agder lagmannsrett meiner at det ikkje er behov for endringar i det heile, og uttrykkjer skepsis til kasuistiske lovverk. På subsidiært grunnlag kan retten stø alternativ 1: «Straffeloven § 222 rammer allerede tvangsekteskap, uten at tolkningen er spesielt problematisk. Hvis man av pedagogiske eller politiske grunner foretar endringer i generelle bestemmelser for å fremheve spesielle fenomener, blir regelverket unødvendig kasuistisk, og endringene kan gi opphav til unødige problemer. Endringene i straffeloven § 239 med sikte på dødsulykker i trafikken gir et illustrerende og avskrekkende eksempel. Selv om vi ser behovet for et klart og sterkt signal i forhold til målgruppen, må det være mulig å formidle dette på annen måte enn ved en lovendring. Av de alternative endringsforslag har vi minst å innvende mot alternativ 1(...). Senter mot etnisk diskriminering (SMED) stør heller ikkje framlegget, men på eit anna grunnlag. Organisasjonen meiner at ein bør vere tilbakehalden med slike tiltak inntil ein har meir dokumentasjon på kor omfattande problemet med tvangsekteskap er: «SMED er i utgangspunktet positive til regjeringens ønske om å bekjempe tvangsekteskap og sikre rettssikkerheten til personer som utsettes for dette. SMED er samtidig opptatt av man i forslag til tiltak tar tilstrekkelig hensyn til at man ved lov ønsker å regulere og til dels straffebelegge forhold som av de involverte oppfattes som private livsområder. Fordi en del av de foreslåtte tiltakene er sterkt inngripende i privates personlige liv mener SMED at det er viktig å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon på hvor omfattende problemet med tvangsekteskap er. God dokumentasjon er ofte avgjørende for å sikre en så tett sammenheng mellom mål og virkemiddel som mulig. SMED mener at det er nødvendig med en viss tilbakeholdenhet inntil slik dokumentasjon foreligger. SMED tror i tillegg at det kan by på særskilte problemer å skaffe dokumentasjon på omfanget av tvangsgifte. Dette fordi det kan være vanskelig å dokumentere en tilstrekkelig grad av rettsstridig tvang ved inngåelsen av ekteskapet. Også av denne grunn mener SMED at det ikke er gitt at lovendringer og straffesanksjoner er blant de virkemidlene som er best egnet til å bekjempe tvangsekteskap. SMED er kritisk til at departementet vil gjere det tydelegare i lovteksten at tvangsekteskap er omfatta av straffebodet og straffskjerpingsregelen: «SMED er kritisk til en slik lovgivningsteknikk av flere grunner. En tydeliggjøring i lovteksten om at den også omfatter tvang til å inngå ekteskap, gir et signal om at lovgiver oppfatter dette som en særlig alvorlig form for tvang. SMED har vanskelig for å se hvilke grunner lovgiver skal ha for å fremheve denne form for tvang særskilt. Enhver form for rettsstridig tvang som rammes av bestemmelsen vil kunne ha en så alvorlig karakter at det kunne være behov for en slik presisering. SMED etterspør hvilken argumentasjon som kan underbygge at tvangsgifte bør fremheves som særskilt alvorlig i forhold til annen bruk av tvang. SMED fryktar at ei slik lovendring vil virke stigmatiserande på andre kulturar, og ønskjer i staden ein auka bruk av handlingskampanjar: «SMED mener samtidig at presiseringen bidrar til å fremheve en gruppe personer med annen etnisk tilhørighet på en stigmatiserende og belastende måte. Så lenge tvangsekteskap er et problem som stort sett utelukkende rammer personer som ikke er etnisk norske, gir lovgiver et signal om at man ser et særkilt behov for å styre denne gruppen. SMED kan ikke se at det foreligger god nok dokumentasjon på at det er tilfelle. Røde Kors kontakttelefon uttaler at både kvinner og menn - og ikke bare muslimer - er utsatt for ulike grader av tvang og påvirkning i forhold til ekteskap. Dette kan tyde på at kjønnsaspektet ikke er så fremtredende som den offentlige debatten til nå har gitt inntrykk av. Myndighetene har så langt lite erfaring i forhold til forebygging av tvangsekteskap. Inntil det foreligger tilstrekkelig kunnskap om at det vil være stor motstand mot de holdningsendringene som er nødvendig for å unngå tvang ved ekteskapsinngåelse, bør lovgiver være tilbakeholdende med å gi slike signaler. Dette vil ramme en gruppe som allerede sliter med å bli møtt av fordomsfulle holdninger og mistenkeliggjøring. SMED har i sin virksomhet fått god dokumentasjon på at dette oppfattes som et problem blant personer med annen etnisk tilhørighet i Norge. SMED ber lovgiver være varsom med en type lovgivning som kan forsterke en slik negativ stigmatisering. SMED er sist men ikke minst kritisk til at lovgiver benytter loven som pedagogisk virkemiddel for å medvirke til adferds- og holdningsendringer i en bestemt gruppe. SMED har, som uttalt i tidligere høringsuttalelse, mer tro på informasjonskampanjer rettet direkte inn mot de miljøer der tvangsekteskap er et problem. Holdningsendringer er en tidkrevende prosess der den enkelte selv aktivt må medvirke til en endring. SMED tror at lovendring og straff kun i begrenset grad er et egnet middel til å fremskynde en slik prosess. Også Krisesentersekretariatet går mot forslaget. Barneombodet er som SMED opptatt av å verne om einkvar sin rett til å utøve sin eigen kultur, men understrekar at dette stiller seg annleis når praktiseringa ikkje er i samsvar med norske lover og reglar: «Tvangsekteskap er et problem også i Norge og utfordringer dette medfører kan ikke møtes med lovendringer alene. Vi viser her til handlingsplaner mot tvangsekteskap, og generelt den økende fokusering i samfunnet på problemet. Dette arbeidet er viktig å fortsette i tillegg til arbeidet med lovendringer i den forbindelse. Innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter har barn og unge, uansett opprinnelse, rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Dette er også nedfelt i barnekonvensjonen. Tvangsekteskap blir i noen sammenhenger forklart med kultur, tradisjon og religion. Respekt for en annen kultur kan imidlertid ikke aksepteres dersom atferden er i strid med norske lover og regler, sistnevnte skal uansett følges. Det er viktig at vi bidrar til at barn med innvandrerbakgrunn får den valgfrihet og medbestemmelsesrett som andre barn i Norge har. derfor svært viktig å synliggjøre disse rettighetene ved å ha et tydelig og effektivt lovverk. Vi har både rett og plikt til å beskytte barn og unge som blir utsatt for foreldres tvang i spørsmålet om ekteskap. Ingen skal tvinges til dette, noe som er nedfelt både i norsk lov og internasjonale konvensjoner. Dette høringsnotatet er med på å synliggjøre det straffverdige ved å tvinge noen til å inngå ekteskap, noe som vil kunne ha god signaleffekt overfor de miljøer som praktiserer tvangsekteskap. Når det gjeld straffelova § 227 om truslar, har Borgarting lagmannsrett og Politidirektoratet sagt seg samd med departementet i at det ikkje er grunn til å ta inn ei tilsvarande presisering i denne paragrafen. Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) er derimot av den oppfatning at også truslar om tvangsekteskap bør vere et straffskjerpingsmoment, og går difor inn for at det blir gjort same endring i § 227 som i § 222. Kyrkjerådet er samd med departementet i at det generelt sett vil vere mindre naudsynt å endre § 227 om truslar, men uttaler at det likevel bør vurderast «om pedagogiske og preventive hensyn tilsier at også ordlyden i trusselbestemmelsen blir endret i tråd med det som foreslås for § 222». Høyringa har styrka departementet i sitt syn på at det er grunn til å få klårt fram at det er straffbart å tvinge nokon til å inngå ekteskap, men at det ikkje er behov for å utvide grensene for det straffbare når det gjeld tvangsekteskap. Rett nok er det vanskeleg å trekkje grensene for kva som er straffbart, slik også fleire av høyringsinstansane har vore inne på. Men etter departementet si meining er dette ikkje noko argument for å utvide grensene for det straffbare. Ei utviding vil ikkje utan vidare gjere det enklare å trekkje desse grensene. Og uansett er det brei semje om at straffeheimelen ikkje skal gripe inn i framande kulturar sin praksis med å arrangere ekteskap, så lenge det skjer på frivillig basis. Departementet viser til det som er sagt om skilnaden mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap i pkt. 3.1.1 om gjeldande rett. Ei anna sak er at det kan vere ønskjeleg å omformulere § 222 om tvang, for å gjere det klårare kva straffebodet rammar, jf Politidirektoratet si referanse til Straffelovkommisjonen sitt forslag. Men dette er eit spørsmål som ein må vurdere ved oppfølginga av kommisjonen si utredning. Departementet vil ikkje i denne omgang fremje forslag til slike omformuleringar. Til Oslo politidistrikt sine spørsmål om kva for typetilfelle som skal fangast opp, vil departementet understreke at vurderinga framleis vil måtte knytte seg til om tvangen er utøva ved rettsstridig framferd. Departementet finn det difor vanskeleg å seie noko generelt om dei tilfella som blir nemnde, utover det som alt er sagt i pkt. 3.1.1 framanfor. Som elles må det her gjerast ei konkret vurdering som i siste hand må overlatast til domstolane. På denne bakgrunnen held departementet fast ved framlegget om å endre straffelova § 222 om tvang, slik at det skal gå klårt fram av straffebodet at det rammar det å tvinge nokon til å inngå ekteskap, og at strafferamma også i slike tilfelle kan gå opp i 6 års fengsel, som ved andre særleg skjerpande omstende. Framlegget har fått støtte av eit stort fleirtal av høyringsinstansane. At omfanget av tvangsekteskap ikkje er tilstrekkeleg klårlagt, slik SMED peikar på, kan ikkje vere avgjerande. Tvangsekteskap er uansett eit alvorleg inngrep i handlefridomen til dei det gjeld. mot tvangsekteskap å forskyve det rettslege fullbyrdingstidspunktet på ein slik måte. Påtala etter straffelova § 222 om tvang er som hovudregel offentleg utan vilkår, jf § 77. Påtalemakta kan følgjeleg reise straffesak utan omsyn til om den fornærma har teke initiativ til det eller ikkje, og også uavhengig av om den fornærma ønskjer det. Påtalemakta har ikkje berre rett til å ta ut tiltale i slike tilfeller, ho har i utgangspunktet også plikt til det. Dersom tvangen er retta mot nokon av gjerningspersonen sine næraste, stiller dette seg annleis. For påtale blir det då kravd at det ligg føre krav om påtale frå den fornærma, eller at allmenne omsyn tilseier påtale, jf § 222 tredje ledd. Kven som blir rekna som vedkomande sine næraste, går fram av § 5. Inn under omgrepet går bl.a ektefelle, slektningar i rett linje, søsken og svograr. Departementet legg til grunn at den som tvingar fram at nokon inngår ekteskap, som regel har ei slik tilknyting til den han inngår ekteskap med, at dei kan reknast for å vere «næraste» i straffelova si meining. Opphavleg var det tilsvarande vilkår for å reise påtale etter § 222 også når den fornærma var andre enn gjerningspersonen sine næraste, men dette blei utan noen nærare drøfting endra ved lov 21. juni 1935 nr. 7, jf Ot.prp.nr.53 (1935) og Innst.O.nr.117 (1935). Når det gjeld § 227 om truslar, er påtala som hovudregel gjort på vilkår av krav om påtale frå den fornærma utan omsyn til forholdet mellom den fornærma og gjerningspersonen, jf andre ledd. Slikt krav om påtale er likevel ikkje naudsynt dersom allmenne omsyn tilseier påtale, eller når trusselen «er rettet mod en ubestemt Flerhed». I forarbeida til regelen blir det understreka at påtale ikkje utelukkande bør vere gjort på vilkår av krav frå den fornærma. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII ein generell hovudregel om offentleg påtale utan vilkår, jf NOU 2002:4 s. 182 flg. og utkastet til ny § 62a i straffeprosesslova. For brott på straffereglar med strafferammer opp til fengsel i 2 år går kommisjonen likevel inn for at offentleg påtale berre skal skje når allmenne omsyn krev det. Kommisjonen går inn for heilt å fjerne ordninga med krav om påtale frå den fornærma. Den fornærma si haldning til påtalespørsmålet skal til gjengjeld inngå i vurderinga av om allmenne omsyn tilseier påtale. Etter kommisjonen sitt forslag til strafferammer for straffereglane om tvang og truslar, jf s. 344 i utredninga, vil det for vanlege brottsverk gjelde eit krav om allmenne omsyn. For dei grove tilfella vil påtala derimot vere offentleg utan vilkår. Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 8 flg. å oppheve dei særlege påtalereglane i straffelova § 222 tredje ledd og § 227 andre ledd: «I forhold til § 222 om tvang innebærer dette at hovedregelen om ubetinget offentlig påtale også vil gjelde i saker hvor den fornærmede er en av gjerningspersonens 1/2 nærmeste', jf § 5. I forhold til § 227 om trusler vil hovedregelen om betinget påtale bli erstattet av den generelle regelen i § 77. Forslaget medfører dermed at den generelle påtaleregelen i § 77 vil gjelde fullt ut for begge bestemmelsene. Formålet med endringene er først og fremst at påtalemyndigheten skal innta en mer aktiv rolle i slike saker. Etter departementets oppfatning kan de nåværende påtalereglene være til hinder for at saker om tvang og trusler får den strafferettslige oppfølgingen de fortjener. Ikke minst gjelder det i de saker hvor tvangen eller trusselen fortsatt er reell. I slike tilfeller vil gjerningspersonen ofte også kunne presse den fornærmede til ikke å anmelde forholdet. Ved å gjøre påtalen ubetinget offentlig blir den fornærmede fritatt for den belastningen det kan være å begjære sine nærmeste straffet. Samtidig vil endringen gi et holdningsskapende signal om at samfunnet tar avstand fra denne typen overtredelser. Dette vil ikke minst være viktig i forhold til saker om tvangsekteskap. Foreløpig begrenses drøftelsen til disse sakene. som tvinger sitt barn til å gifte seg. En mulig endring kunne derfor være at man - i hvert fall i relasjon til disse sakene - beholdt kravet om allmenne hensyn, og nøyde seg med å fjerne det alternative vilkåret om begjæring fra den fornærmede. En slik endring ville i det ytre fremstå som en forenkling. I realiteten ville det imidlertid snevre inn adgangen til påtale, ved at et alternativt grunnlag for påtale ville forsvinne. Også etter gjeldende rett er jo allmenne hensyn et selvstendig grunnlag for påtale, men da likestilt med alternativet om påtalebegjæring. Ved så alvorlige overtredelser som tvang og trusler fremstår en innskrenkning av påtalegrunnlagene som lite ønskelig, uten at departementet med dette har tatt standpunkt til Straffelovkommisjonens forslag, jf nedenfor. Slik departementet ser det, har man på denne bakgrunn valget mellom å beholde 1/2 enten-eller' reglene, eller å gjøre påtalen ubetinget offentlig. I denne avveiningen har departementet funnet at sterke hensyn taler for å gjøre påtalen ubetinget offentlig. Det vil som oftest være urimelig å kreve av ungdom at de stiller sine egne foreldre, søsken eller andre nære slektninger strafferettslig til ansvar. Departementet viser i den forbindelse til rapporten 'Rettslig regulering av tvangsekteskap og bigami' (Hennum og Paul 2000), hvor det anføres som viktig at man flytter ansvaret for å reise sak fra barna til påtalemyndigheten (rapporten s. 81). Hennum og Paul går på denne bakgrunn inn for at det innføres ubetinget offentlig påtale i saker om tvangsekteskap. Riktignok vil en regel om ubetinget offentlig påtale ha liten effekt hvis ikke påtalemyndigheten får kunnskap om den ufrivillige ekteskapsinngåelsen. Slik kunnskap kan imidlertid påtalemyndigheten i noen tilfeller få fra andre kilder enn den fornærmede selv. Og når den straffbare handlingen først har kommet til påtalemyndighetens kunnskap, vil en regel om ubetinget offentlig påtale hindre at den fornærmede utsettes for press om å trekke en eventuell påtalebegjæring tilbake. På den annen side vil den fornærmede - uavhengig av påtalereglene - rent faktisk ha stor innflytelse på om straffesak blir reist, og hva utfallet i så fall vil bli. Det vil i mange tilfeller være vanskelig å få saken opplyst hvis ikke den fornærmede ønsker at det skal fremmes sak. Hennes forklaring er kanskje det eneste grunnlaget for å ta ut tiltale. Kanskje benytter hun seg av sin rett til å nekte å forklare seg. Tidligere politiforklaringer kan imidlertid leses opp i retten, forutsatt at den fornærmede ved avgivelsen av forklaringen ble gjort kjent med sin rett til å nekte å forklare seg. Dessuten vil den polititjenestemannen som tok imot forklaringen, kunne føres som vitne. Departementet har så langt vurdert en endring av § 222 § 227 for å gjøre det lettere for påtalemyndigheten å innta en mer aktiv rolle i saker om tvangsekteskap. Spørsmålet er om påtalereglene bare bør endres for denne typen saker, eller om påtalereglene bør endres for alle tilfeller av tvang og trusler. De hensynene som tilsier ubetinget offentlig påtale i saker om tvangsekteskap, vil etter departementets oppfatning også gjøre seg gjeldende i andre typer saker etter § 222 om tvang og § 227 om trusler. Handlingenes karakter tilsier at rettsordenen ikke bør kreve noe formelt initiativ fra den fornærmede for at denne typen lovbrudd skal bli sanksjonert av det offentlige. Særlig gjelder dette i forhold til trusler, hvor den fornærmedes tilbakeholdenhet med å forfølge overtredelsen kan bli sterkere jo mer alvorlig overtredelsen er. Tilsvarende synspunkter ble gjort gjeldende allerede ved utarbeidelsen av de nåværende straffebudene, som argument for å gi adgang til offentlig påtale i de tilfeller hvor allmenne hensyn tilsier det (...). Et hensyn som har vært anført til fordel for ordningen med påtalebegjæring, er at den fornærmede selv bør få bestemme om han eller hun vil påta seg den belastningen en straffesak vil kunne medføre, jf Straffelovkommisjonens delutredning I s. 108. En strafforfølgning kan for eksempel medføre at gjerningspersonen bryter kontakten med den fornærmede, noe den fornærmede kan ha sterke motforestillinger mot. Departementet mener imidlertid at dette hensynet ikke kan tillegges avgjørende betydning. For det første vil den fornærmede heller ikke etter gjeldende rett kunne avverge påtale der allmenne hensyn tilsier at lovbruddet påtales. For det andre tar forslaget om ubetinget offentlig påtale nettopp sikte på å frita den fornærmede for avveininger som kan medføre press og trusler fra gjerningspersonen. Slik departementet ser det, er det all grunn til å anta at belastningen med straffesaken vil være vesentlig mindre for den fornærmede når han eller hun er fritatt fra å måtte ta stilling til påtalespørsmålet. Et eksempel på en sakstype hvor det må antas å få stor betydning at påtalen for tvang og trusler gjøres ubetinget offentlig, er kvinnemishandlingssakene, jf tilsvarende synspunkter i Ot.prp.nr.79 (1986-1987) s. 6 om endringen av påtalereglene i straffeloven § 228 og § 229, jf lov 26. februar 1988 nr. 7. Når det gjelder trusler (og vold), har riksadvokaten i brev 20. august 2001 pekt på at 1/2 arbeidstakere som har blitt utsatt for trusler eller vold i anledning sitt arbeid kan ha et velbegrunnet ønske om at foresatte inngir anmeldelse og påtalebegjæring for å redusere den personlige belastning'. bakgrunn at det bør overveies å endre påtalereglene i § 227 (og § 228), jf samme sted, hvor det for øvrig også understrekes hvor praktisk det er at truslene fremsettes overfor noens nærstående: 'Fremsettelse av trusler skjer i svært ulike situasjoner og med forskjellige formål. En hovedgruppe er trusler hvor det på forhånd er en relasjon mellom offer og gjerningsmann, typisk innenfor familien eller i kjæresteforhold. Siden trusler gjerne er forløperen til vold, er effektiv bekjempelse av disse avgjørende for å avverge alvorlig vold i familieforhold og mellom personer som er nært knyttet til hverandre på annen måte.' Omfanget av tvang og trusler er økende. En regel om ubetinget påtale i saker om tvang og trusler vil få det klarere frem at samfunnet ser alvorlig på denne type lovbrudd, og lovendringen vil kanskje få sin største betydning som et holdningsskapende signal. Dagens regel med delvis betinget påtale kan etter departementets oppfatning fremstå som misvisende, siden det må antas at allmenne hensyn tilsier påtale i de aller fleste av disse sakene. Det er riktignok et bredt spekter av handlinger som rammes av de bestemmelsene det her er tale om. Rettsstridige former for tvang og trusler vil likevel ha det til felles at de representerer alvorlige krenkelser av den fornærmede. På denne bakgrunn foreslår departementet at ubetinget offentlig påtale innføres for alle saker som omfattes av straffeloven § 222 § 227. Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslaget om å oppheve straffeloven § 222 tredje ledd og § 227 annet ledd. Eit stort fleirtal av høyringsinstansane går inn for å gjere påtala etter straffelova § 222 og § 227 offentleg utan vilkår. Framlegget blir såleis støtt av Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utanriksdepartementet, Borgarting og Agder lagmannsrettar, Alta tingrett, riksadvokaten, Oslo statsadvokatembete, Oslo, Agder og Rogaland politidistrikt, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Barneombodet, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kirkens Familievern, Kyrkjerådet, Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), Human Rights Service (HRS), MiRA-Senteret, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk Kvinnesaksforening, Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon (UHO). Islamsk Kvinnegruppe Norge gjev ein noko meir atterhalden støtte til framlegget. Berre Hordaland statsadvokatembete, Utlendingsdirektoratet, Krisesentersekretariatet og PMV - senter for helse, dialog og utvikling går imot forslaget, medan også Norges Røde Kors uttrykkjer sterk skepsis til moglege konsekvensar av ei slik omlegging. Ingen av dei høyringsinstansane som stør departementet sitt forslag, går inn for å sondre mellom tvangsekteskap og andre former for tvang og truslar. Blant momenta det leggjast vekt på til fordel for å innføre ein regel om offentleg påtale utan vilkår, er særleg at ei slik endring vil gje eit viktig haldningsskapande signal og at den fornærma vil bli friteken frå å måtte melde sine næraste til politiet. Kommunal- og regionaldepartementet formulerer dette slik: «Departementet støtter dette forslaget, og mener det vil bidra til å synliggjøre forbrytelsens alvorlige karakter, og gi et politisk signal om å styrke kampen mot tvangsekteskap. Det å anmelde ens nærmeste vil kunne være svært problematisk i en slik situasjon, og ved å gjøre forbrytelsen til et offentlig anliggende, vil noe av presset kunne fjernes fra personen som angivelig er utsatt for tvang. Utanriksdepartementet har ei tilsvarande grunngjeving: «Utenriksdepartementet er enig i at sterke hensyn taler for å gjøre påtalen i saker om tvangsekteskap ubetinget offentlig. Ubetinget offentlig påtale vil tydeliggjøre at samfunnet ser alvorlig på denne type lovbrudd og vil dermed kunne gi et viktig holdningsskapende signal. Ved at man flytter ansvaret for å reise sak fra den fornærmede til påtalemyndigheten, økes også muligheten for at slike saker får en strafferettslig oppfølging. Ubetinget offentlig påtale verner også den fornærmede ved at vedkommende fritas fra den belastning det kan innebære å begjære sine nærmeste straffet. Alta tingrett legg til grunn at endringa vil ha ein preventiv effekt over tid: «Det er et vesentlig poeng for styrking av det strafferettslige vern at påtalereglene i straffeloven § 222 og § 227 endres slik departementet foreslår. I mange tvangsekteskapssaker vil truslene og tvangen være så brutal at den fornærmede ikke vil makte å anmelde forholdet med begjæring om påtale. Sterke familiebånd trekker i samme retning. Dersom påtalereglene endres slik at det blir ubetinget offentlig påtale i disse sakene, vil dette over tid antakelig ha en preventiv effekt. Oslo statsadvokatembete meiner at dei same omsyna som tilsa ei endring av påtaleregelen for nærståande i straffelova § 228, bør lede til at påtala også blir offentleg utan vilkår i saker om tvangsekteskap, medan Oslo politidistrikt uttaler at å oppheve dei særskilte påtalereglane «vil være et viktig bidrag til å unngå en del av den uklarhet og usikkerhet omkring påtalespørsmålet som de fornærmede ofte føler i slike saker». Agder politidistrikt uttaler at offentleg påtale utan vilkår utvilsamt vil føre med seg ein auka innsats frå politi- og påtalemakt i slike saker, og at det har mykje å seie å frata den fornærma tyngsla med å påtale forholdet. Det blir vidare peika på at alternativet om påtale som følgje av allmenne omsyn ikkje blir nytta i så stor grad som det kanskje burde: «Vi har over lenger tid erfart at det fra fornærmedes ståsted oppleves både urimelig og sterkt belastende at det i en rekke saker kreves at vedkommende må fremme en begjæring om tiltale og straff før saken får en utvikling der gjerningsmannen blir stilt til ansvar. Det er grunn til å anta at et ikke ubetydelig antall saker i dag blir henlagt som følge av at fornærmede vegrer seg for å fremme en påtalebegjæring - selv om almene hensyn i en del sammenhenger kunne vært anvendt for å reparere på problemstillingen. Den manglende offensive linjen i en del saker hvor henleggelser begrunnes med manglende påtalebegjæring, har også ført til at riksadvokaten har funnet det nødvendig å gi innskjerpede direktiver for bruken av almene hensyn i enkelte kategorier trusselsaker. Dette understreker behovet for å endre påtalereglene som i dag neppe kan sies å være tilpasset den dramatiske utviklingen av antallet saker hvor bruk av tvang og trusler har blitt en vesentlig del av 1/2 hverdagskriminaliteten'. Det fremstår også som uforståelig for flere av dem som rammes, at andre bestemmelser i straffeloven, f.eks. tyveribestemmelsen er undergitt ubetinget offentlig påtale, mens bruk av trusler, som oppleves av de fleste som langt mer alvorlig og belastende å bli utsatt for, ikke er undergitt et tilsvarende påtalemessig regime. Politidirektoratet er samd i at ei slik lovendring vil føre til at fleire saker får si naudsynte strafferettslege oppfølging. Samstundes blir det understreka at den største utfordringa i denne type saker mest sannsynleg vil knytte seg til det bevismessige. Direktoratet ber difor departementet om å vurdere behovet for «å regulere andre offentlige myndigheters plikt til å melde fra overfor politiet når de kommer i kontakt med ungdom som trues med eller utsettes for tvangsekteskap». Direktoratet kjem også med faktaopplysningar når det gjeld utviklinga i bruken av truslar: «Det siste tiåret har antallet anmeldte trusler steget dramatisk, fra 3.354 i 1991 til 9.011 anmeldelser i 2001, jf SSB, Kriminalstatistikken. Statistikken viser at tallene er nesten tredoblet. Den registrerte kriminaliteten for øvrig har til sammenligning i samme periode vist en moderat økning og tidvis stagnasjon på enkelte kriminalitetsområder, jf politiets kriminalitetstall 2001, Politidirektoratet. Politidirektoratet har utarbeidet en rapport basert på en gjennomgang av 385 anmeldelser i 5 politidistrikter som sier noe om hvem som truer og hvem som utsettes for trusler. Rapporten viser at det skiller seg ut 9 hovedtyper trusler: Trusler i parforhold og nære relasjoner (23 %), trusler i forbindelse med pengekrangler og gjeldsoppgjør (17 %), spontane trusler på byen og privatfest (16 %), trusler i kontrollsituasjoner og mot myndighetspersoner (7 %), trusler fra personer i psykisk ubalanse (10 %), trusler i nabokonflikter, markering av toleransegrense (15 %), rasistiske og politisk motiverte trusler (2 %) og trusler mot tilfeldige ofre (2 %). JURK meiner at i vurderinga må ein leggje stor vekt på kva for påverknad det reint faktisk er råd for den fornærma å ha: «Det anføres fra departementet at en offentlig påtale vil medføre at påtalemyndigheten får plikt til å forfølge saker om tvangsekteskap. JURK ser på den ene siden at en slik offentlig påtale kan medføre at den eller de som er utsatt for tvangsekteskap ikke tør søke hjelp hos politiet da de tror at de mister kontroll over sakens videre gang. På den annen side er det vanskelig å anmelde noen man har nære relasjoner til. Det å stå som ansvarlig for at et familiemedlem blir trukket for retten er en enorm belastning i tillegg til den belastningen tvangsekteskap medfører. Dette kan føre til at fornærmede i frykt for represalier ikke tør anmelde forholdet. Slik situasjonen er i dag vil som oftest ikke påtalemyndigheten reise påtale, og straffebudet får ingen preventiv effekt. Blir påtalen ubetinget offentlig kan påtalemyndigheten ikke høres med at de ikke kan forfølge forholdet fordi fornærmede trekker saken. Det er i høringen antatt at fornærmede rent faktisk vil ha stor innflytelse på om straffesak blir reist. Dersom dette er tilfelle, ser JURK fordelene ved at fornærmede slipper den byrden det er å anmelde sine nærmeste. JURK mener at innføring av ubetinget offentlig påtale vil være formålstjenelig. MiRA-Senteret deler JURKs syn på kva for innverknad den fornærma skal ha når det gjeld påtalespørsmålet. Senteret peikar på at ei endring som foreslått vil innebere at denne form for lovbrott blir handsama på same måte som annan familievald, og at dei unge slepp påkjenninga med å gå til sak mot sin eigen familie. Samstundes meiner MiRA-Senteret at lovendringa kan slå uheldig ut for enkelte, sidan den fornærma mistar høvet til å avverge ei rettssak. Men alt i alt trur senteret at endringa vil vere føremålstenleg, fordi fleire saker vil bli fremja for retten: «På det nåværende tidspunkt er svært få slike saker blitt reist, noe som kan skyldes flere forhold. De som er blitt tvunget inn i et ekteskap befinner seg allerede i en særdeles vanskelig situasjon, og det å reise sak mot sine nærmeste blir en ytterligere belastning som de færreste makter. En annen årsak kan være at den det gjelder fortsatt er under tvang. MiRA-Senteret tror at det i flertallet av disse sakene vil være en lettelse for den fornærmede at det tas ut offentlig påtale. Det er viktig å være forberedt på at man kan havne i situasjoner hvor den fornærmedes og påtalemyndighetens ønsker ikke samsvarer. Departementet viser til at den fornærmedes holdning til påtalespørsmålet forutsettes å inngå i vurderingen av om allmenne hensyn tilsier påtale. Det åpnes altså for at den fornærmede til en viss grad kan påvirke om det skal tas ut påtale. MiRA-Senteret vil understreke at hensynet til den fornærmede bør veie tungt i slike saker, og at det må tas spesielt hensyn til belastningen den fornærmede kan påføres ved at det tas ut påtale mot personens vilje. Dennes ønsker og syn må være utgangspunkt når påtalespørsmålet skal avgjøres. MiRA-Senteret understrekar også behovet for å gje hjelp til dei som hamnar i ein situasjon der dei må støtte påtalemakta i ei rettssak mot deira eigne foreldre: «Ungdommene kan ikke overlates til seg selv i en slik situasjon, og det offentlige må derfor sørge for at det finnes et godt og velfungerende apparat som fanger opp ungdommene, og som gir dem et tilbud som dekker deres behov på ulike plan. Ungdommer som er truet av sin familie må få nødvendig beskyttelse, men det er også særdeles nødvendig å tilby profesjonell hjelp til dem som ønsker forsoning med sin familie. BUFA understrekar for sin del at det i desse sakene vil vere svært viktig at det blir utarbeidd rutinar og retningsliner, slik at rette instans tek seg av den fornærma sine interesser både før, under og etter ei rettssak, og at dette regelverket også omfattar tida etter at ein eventuell dom er sona ferdig. «1. Allmenne hensyn taler for offentlig påtale. HRS erfarer at konsekvensene ved tvangsekteskap er underrapportert. Både psykiske, psykosomatiske og seksuelle skader kan være omfattende. I tillegg vil vi bemerke at det er all grunn til å forvente at omfanget av tvangsekteskap vil øke med de stigende grupper barn og unge som kommer i gifteklar alder i de miljøer som praktiserer arrangerte ekteskap, hvis ikke effektive mottiltak settes i verk. Etter HRS' erfaring er dessuten omfanget og grovheten i truslene ofte svært alvorlige. Det synes eksempelvis som om draptrusler er mer vanlig enn uvanlig i saker som omhandler tvangsekteskap. Tvangen og truslene fremsettes sjeldent av én person, men av en rekke familiemedlemmer. Dette mener vi ytterligere underbygger departementets ønske om ubetinget offentlig påtale. 2. Det er urimelig å kreve at unge mennesker skal stille sine nærmeste strafferettslig ansvarlig. Her peker sannsynligvis departementet på hovedårsaken til at loven mot tvangsekteskap så langt ikke har hatt en ønsket funksjon. HRS kjenner så langt til kun én ung kvinne som vil forfølge sin far strafferettslig for tvangsekteskap. Hun ble tvangsgiftet som barn (15 år) i opprinnelseslandet. Hennes far flyttet midlertidig tilbake til hjemlandet sitt. Den unge kvinnen ble frihetsberøvet i opprinnelseslandet fra hun var 13 til 18 år. Hennes oppvekst var i tillegg preget av omfattende fysisk og psykisk mishandling og seksuelle overgrep. Som en 'form for hevn' har kvinnen formidlet til sin far at hvis han kommer tilbake til Norge vil hun anmelde ham for bl.a å ha tvunget henne til giftermål. Vi nevner dette tilfellet eksplisitt, fordi det illustrerer i klartekst hvor særdeles omfattende og alvorlige overgrep som muligens må ligge til grunn for at et ungt menneske på selvstendig grunnlag vil gå til et strafferettslig skritt. 3. Kunnskap om ufrivillig giftermål kan fåes fra andre kilder enn den fornærmede. Departementet peker her bl.a på at den fornærmede ikke informerer det offentlige om den straffbare handlingen for å hindre straffeforfølgelse av sine egne. HRS anser offentlig ansatte (og andre) som særlige viktige aktører for å avdekke og forfølge tvangsekteskap. Vi erfarer at en rekke aktører kjenner til at et tvangsekteskap er forestående eller har skjedd. Dette gjelder f.eks. venner, lærere, ansatte i barnevern og helsevesen. Vi vil særlig påpeke følgende: De nevnte aktørene har da som regel også kvalifiserte vurderinger om at den unge ikke ønsker straffeforfølgelse. Dette kan være til hinder for at aktørene informerer ansvarlig hold. innføres, tror vi likevel det i mange tilfeller vil medføre en lavere terskel for kretsen rundt den unge til å videreformidle informasjon. Samtidig kan offentlig påtale medføre at aktører vil vegre seg for å melde fra, f.eks. for å beholde en god/nær relasjon til den fornærmede. HRS vurderer imidlertid at en lavere terskel for å melde fra, og også vitne i eventuell rettssak for nevnte aktører, i hovedsak vil være resultatet av offentlig påtale. 4. Ved offentlig påtale slipper den unge press fra sine egne om å trekke tilbake anmeldelse. Dette momentet er også et viktig argument for offentlig påtale. HRS erfarer at i grove voldssaker, der fornærmede har anmeldt sin(-e) nærmeste, nesten uten unntak medfører press og trusler om tilbakekalling av anmeldelsen. Ved tvangsekteskap har fornærmede som regel blitt utsatt for et sterkt press, inkludert grove trusler, over lang tid, og er derfor psykisk redusert. Ved offentlig påtale slipper fornærmede merbelastning ved ytterligere press og eventuelt nye trusler knyttet til krav om å frafalle selve straffeforfølgelsen. 5. Departementet foreslår også muligheten for ubetinget offentlig påtale ved trusler om tvangsekteskap (knyttet til § 227). Vår erfaring er at de fleste unge mennesker som motsetter seg arrangert ekteskap, blir møtt med trusler, ofte trusler av svært alvorlig karakter. HRS mener at de som praktiserer arrangert ekteskap har et kollektivistisk verdigrunnlag, og dette impliserer at truslene som regel fremsettes av en rekke aktører (foreldre, søsken, onkler og tanter, søskenbarn, og eksempelvis besteforeldre). Vi vil derfor påpeke at medvirkningsaspektet er vesentlig med tanke på straffeforfølgelse (jf også vårt vedlagte forslag til lovendring knyttet til tvangsekteskap). Så langt HRS kjenner til har ingen blitt tiltalt eller dømt for trusler knyttet til tvang om ekteskapsinngåelse til tross for et antakelig ikke ubetydelig omfang av slike trusler. Det kan synes som om rettsstridige trusler som dette er blitt 1/2 såpass vanlig' at verken offentlig ansatte eller andre reagerer med anmeldelse. En annen sannsynlig forklaring er frykten for at en anmeldelse kan forverre situasjonen til den som trues. Siden august i fjor har HRS bistått en kvinne på 23 år som skal tvangsgiftes med fetter i opprinnelseslandet. Følgende personer truer henne på det groveste: Far, mor, yngre søster, yngre og eldre brødre, bestemor samt fire onkler og deres ektefeller. I tillegg truer en rekke familiemedlemmer i opprinnelseslandet henne. Kvinnen er psykisk og fysisk syk av truslene. Følgende utenfor familien kjenner til truslene: Kvinnens lege, arbeidskollegaer, venner, nabo, kjæreste og hans familie, samt HRS. Ingen anmelder truslene, av ovennevnte grunner. Ved at det innføres offentlig påtale knyttet til § 227, at lovendringen gjøres allment kjent, og at ansvarlig myndighet oppfordrer til anmeldelser av grove trusler, tror vi terskelen for å anmelde vil senkes betydelig. 6. Omfanget av tvang og trusler er (generelt) økende. Derfor foreslås det innført offentlig påtale for alle saker som handler om tvang (§ 222) og trusler (§ 227). HRS bifaller. UHO er positiv til den foreslåtte lovendringa, men minner om at straffereaksjonar berre er eit av fleire verkemiddel når det gjeld kriminalitetsførebyggjande tiltak: «Det er framfor alt viktig med en offentlig samordning av tiltak som kan hindre kriminalitet, blant annet tvangsekteskap. Det bør således stimuleres og legges til rette for tverretatlig samordning mellom ulike kommunale etater, politi og frivillige organisasjoners innsats for et bedret oppvekstmiljø for barn og unge. Islamsk Kvinnegruppe Norge uttrykkjer seg som nemnd noko meir skeptisk til å gjere påtala offentleg utan vilkår, men ser likevel ut til å stø framlegget. Kvinnegruppa peikar for det første på dei situasjonane der nokon let vere å melde sine næraste til politiet fordi dei har eit ønskje om forsoning på eit seinare tidspunkt. Dessutan fryktar dei at offentleg påtale utan vilkår vil gje foreldre dårlegare rettsvern. På den anna side meiner gruppa at offentleg påtale kan motverke «falske» påstandar tvangsekteskap: «IKN er i utganspunktet for at det tas ut offentlig tiltale i saker som tvangsekteskap, men er samtidig bekymret for bevisbyrden. Vi innser at det er vanskelig å anmelde sin egen ofte nære familie, men samtidig tror vi at dette kan være fordi man har et ønske om forsoning på et senere tidspunkt eller 'når ting har roet seg'. Vi er også bekymret for at foreldre ikke skal få det rettsvernet man har krav på i en slik sak. Man må ikke være så naive at man tror at dette er et system som ikke kan misbrukes, hvilket det faktisk er. Det forekommer riktignok svært sjelden, men det skjer. Unge jenter hevder seg utsatt for tvangsekteskap og blir trodd i de fleste tilfeller. Noen ganger er det ikke sant. Vi er også opptatt av at foreldre ikke må dømmes før slike påstander er beviselig sanne. Mange foreldre har allerede opplevd den belastningen det er å bli beskyldt for å utsette sine egne barn for dette, og frykter at man her kan få en for ensidig fokusering på de unge. Vi tror derfor at ubetinget offentlig påtale kan virke preventivt i slike saker. og familie som vil 1/2 gifte bort' sine barn ved hjelp av en eller annen form for tvang vil vite at man risikerer å bli tiltalt for dette. Vi tror vel også at det kan være nødvendig med en skjerping av strafferammen i slike tilfeller, og at en bot ikke vil være nok. Det forutsetter igjen at de lover og regler som gjelder blir gjort allment kjent, og at man presiserer at loven gjelder selv om den straffbare handlingen er begått i utlandet. Norges Røde Kors er i utgangspunktet positive til å frita den enkelte for å måtte melde sine næraste til politiet, og grunngjev dette med at det er urimeleg å krevje av ungdom at dei stiller sine eigne foreldre, søsken eller andre nære slektningar strafferettsleg til ansvar. Samstundes understrekar organisasjonen at dette vil bli opplevd ulikt frå person til person: «[Det er] viktig å være klar over at ungdom som utsettes for denne typen tvang er en meget sammensatt gruppe og for enkelte vil det være umulig å forholde seg til offentlig påtale, for andre vil det være en lettelse at det offentlige tar ansvaret. Røde Kors fryktar ei rekkje ulemper dersom ein innfører ei ordning med offentleg påtale utan vilkår, mellom anna at det vil øydeleggje for seinare kontakt mellom den fornærma og familien, og at færre vil be om hjelp når dei veit at dei risikerer straffesak: «Å innføre ubetinget offentlig påtale vil kunne falle uheldig ut i en rekke tilfeller. Det vil blant annet begrense den fornærmedes mulighet til senere å kunne opprette kontakt/dialog med sin familie hvis hun ønsker det. Vi ser også at en slik bestemmelse vil kunne innskrenke muligheten for at familien kan oppnå forsoning. Vi er også bekymret for at en ubetinget offentlig påtale vil kunne medføre en nedgang i antallet foreldre som benytter Røde Kors til felles megling i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Vi registrerer også at mange av våre brukere har et anstrengt forhold til politiet og de er ofte redde for at nærmeste familiemedlemmer skal bli anmeldt, og eventuelt bli sendt ut av landet. At fornærmede blir fritatt for belastningen det innebærer å anmelde sine foresatte, betyr likevel ikke at hun/han fritas fra anklager og trusler fra sine nærmeste. Riktignok hevder departementet at 1/2 slik kunnskap kan imidlertid påtalemyndigheten i noen tilfeller få fra andre kilder enn den fornærmede selv'. Vi stiller oss tvilende til om foreldre og berørte familiemedlemmer av den grunn vil oppfatte det slik at det dermed ikke er deres barn som har fortalt omverdenen om lovbruddet. Røde Kors etterlyser klårare retningsliner når det gjeld frivillige organisasjonar si plikt til å utlevere informasjon i slike straffesaker, jf straffeprosesslova § 121, då det etter deira meining kan «ha påvirkning på brukernes generelle tillit, og bruk av tilbudene til, organisasjonene». Røde Kors peikar også på at nye lover og retningsliner ikkje er nok: «Vår erfaring er at enkelte ganger blir forfalskede dokumenter benyttet for lettere å omgå norsk regelverk. Vi ser derfor et tydelig behov for grundigere rutiner og retningslinjer for identifisering av personlige dokumenter, fødselseattester, vigselsattester, skoleattester etc. Å regissere et tvangsekteskap forutsetter at en rekke aktører samhandler, både her hjemme og i det aktuelle landet. Motivene for slike handlinger er sammensatte og kan fortone seg som 1/2 usynlige', både for de forskjellige instansen som blir involvert og den enkelte som blir utsatt for denne type tvang. Å bekjempe tvangsekteskap forutsetter også et formelt tverretatlig samarbeid - både i Norge, de respektive landene og i et større internasjonalt perspektiv. Hordaland statsadvokatembete ser ikkje behov for å endre dei noverande reglane, og meiner at ei endring i alle høve bør utsetjast til Straffelovkommisjonen sitt forslag blir handsama: «Utfra de erfaringer påtalemyndigheten har med saker om vold og trusler, er ikke hovedproblemet at påtalemyndigheten ikke får kjennskap til det straffbare forhold, men at fornærmede ikke ønsker å fremsette påtalebegjæring. Etter dagens lovgivning kan påtalemyndigheten erklære allmenne hensyn dersom påtalebegjæring fra fornærmede ikke fremsettes, og jeg kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige grunner for å endre dagens påtaleregler. Det kan også være grunn til å avvente behandlingen av Straffelovkommisjonens forslag i delutredning VII, hvor ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede foreslås helt opphevet. Jeg går således imot forslaget om å oppheve strl § 222, tredje ledd og § 227, annet ledd. Utlendingsdirektoratet meiner at behovet for påtaleoppmoding frå den fornærma truleg er ei av dei største hindringane for at påtale skjer i saker om tvangsekteskap. I utgangspunktet stiller direktoratet seg difor positiv til å innføre påtale utan vilkår ved brott på straffelova § 222 og § 227. direktoratet si meining særleg allmennpreventive omsyn som kan grunngje ein slik regel, sidan han vil innebere eit sterkt signal til dei miljøa der tvangsekteskap skjer. Direktoratet understrekar samstundes at det er viktig å ha eit fleksibelt lovverk i slike saker, og går etter ei nærare drøfting likevel inn for å behalde dei noverande påtalereglane. Kriteriet «allmenne omsyn» kan etter direktoratet si meining bli brukt meir aktivt. Direktoratet tek også til orde for at dei som blir utsett for tvangen, bør bli gjort betre i stand til å vurdere konsekvensane av ein tiltale, og at dei må bli tilbode tryggleik og naudsynt hjelp: «Det er imidlertid UDIs erfaring, fra for eksempel familiegjenforeningssaker, at den som utsettes for tvangsekteskapet uansett vil bli utpekt som den som har 1/2 sladret'. Dette har vært tilfellet der hvor en ungdom ufrivillig blir giftet i utlandet, for så å be om hjelp på ambassaden i forbindelse med søknad om familiegjenforening og visum. Der hvor ambassaden har avslått et visum på nøytralt grunnlag, har ungdommen allikevel, av familien, blitt utpekt som informant overfor utlendingsmyndighetene. Disse sakene krever stor fleksibilitet i lovverket, slik at en i det enkelte tilfellet gis rom for et visst skjønn for å vurdere hva som er riktig å avgjøre. Påtalereglene i f.eks. strl. § 222 gir på mange måter denne fleksibiliteten i dag. Det kan reises påtale der hvor allmenne hensyn krever det. Samfunnet ønsker å forhindre tvangsekteskap, det benyttes til dels grov tvang mot ungdommene og problemet er økende. Dette kan i svært mange tilfeller tilsi påtale etter dette kriteriet. Samtidig gir dagens regelverk en anledning for ikke å reise påtale i de sakene der hvor offeret ikke ønsker å reise påtale, og kanskje heller ikke er tjent med det. Det kan tenkes tilfeller hvor forsoning er mulig og at ungdommen har en reell mulighet til å få løst konflikten med familien ved andre midler. Samfunnets behov for straff bør her vike for offerets behov for, og mulighet for, fortsatt kontakt med familien. Tilsvarende finnes det tilfeller hvor familiene ikke evner å se ungdommens behov, og som ønsker å gjennomføre ekteskap uansett motstand. Det er etter UDIs syn i disse tilfellene at allmenne hensyn tilsier straff. Det er kunnskapen om disse tilfellene, via mediene, som har utfordret den alminnelige rettoppfatningen de siste årene. Problemet settes på spissen i alle sakene hvor lovbruddet ansees som grovt, samtidig som offeret sterkt motsetter seg påtale. Det er i disse tilfellene hvor påtalemyndighetene etter UDIs mening, trenger den fleksibiliteten som ligger i lovverket i dag. Noen momenter som kan bidra til at slike saker kan løses, kan være: - Påtalemyndighetene må få økt kompetanse om de ulike miljøene, slik at offerets reelle trusselbilde kan klarlegges. I noen saker kan trusselbildet blåses opp uten at det er en reell grunn til det, og omvendt. Påtalemyndighetene må være i stand til å realitetsorientere den berørte ungdommen om trusselbildet og ha et apparat klart som kan tilby assistanse både når det gjelder ungdommens sikkerhet og behov for kommunikasjon med familien. På denne måten kan ungdommen selv bedre bli i stand til å vurdere konsekvensene av påtale. Sjansene for, og konsekvensene av en utstøtelse av ungdommen, går inn i dette bildet. Ungdommen må få sikkerhet for at vedkommende blir fulgt opp av rette myndigheter og organisasjoner dersom gjerningspersonene tiltales. De fleste vil naturlig nok ellers vegre seg for tiltale. - Det må videre sørges for at det etableres kontakt mellom politiet/påtalemyndighet og øvrige instanser som kommer inn i bildet i tvangsekteskapssaker. Politi og hjelpeapparat må også rustes opp slik at en reell sikkerhet og bistand faktisk kan tilbys. Det vil også kunne ha en viss effekt at politiet klart og tydelig signaliserer at de ønsker å etterforske denne typen overgrep i enda større grad enn tidligere. Uansett om dagens regler benyttes, eller om de endres i tråd med høringsbrevet, er det en forutsetning for allmennprevensjon at reglene er kjent og forstått i målgruppene. Politiet kan samtidig gå aktivt ut for og sørge for at meldeplikten til politiet fra ulike offentlige instanser, overholdes. Krisesentersekretariatet ser heller ikkje behov for endringar, og peikar på at det er mogleg å reise påtale når allmenne omsyn tilseier det. Sekretariatet viser i samband med dette til positive erfaringar frå Familievaldsprosjektet på Stovner politikammer, der ein aktivt har nytta heimelen for allmenne omsyn, slik at fleire er blitt dømde. Krisesentersekretariatet meiner at ei anna løysing vil gjere det vanskeleg for dei involverte å forsone seg med kvarandre på eit seinare tidspunkt: «[Vi har] erfart at mange av de unge ikke ønsker at foreldrene skal bli straffet, de ønsker bare å slippe å gifte seg. Samtidig frykter de at represaliene fra familien eller andre i miljøet vil øke. Dermed blir det vanskeligere å etablere et selvstendig liv eller finne tilnærminger til forsoning med familien. Blir foreldrene straffet vil forholdet mellom ungdommene og familien være ødelagt for alltid. Krisesentersekretariatet har erfart at det er svært vanskelig å leve på flukt med ny identitet. har i noen tilfeller lykkes. Dette har medført at de unge igjen må bytte identitet, skaffe seg nytt nettverk, skole og bolig. Vi har dessverre sett at noen av jentene ikke har klart presset, og fått store psykiske helseproblemer. Som nevnt tidligere har krisesentrene erfart at mange finner tilbake, selv om det har vært en tidkrevende og langvarig prosess. Samfunnet må ikke gjennom strengere lovgivning stoppe muligheten til forsoning for de som ønsker dette. Når det gjeld vald og truslar generelt, meiner Krisesentersekretariatet at det førebels er tilstrekkeleg med dei verkemidla som allereie er innført: «I Norge har vi ingen indikasjon på at volden øker, men medlemssentrenes tilbakemeldinger forteller klart at truslene og volden blir grovere. Det en offentlig oppgave å sikre tiltak og lover, samt sosiale strukturer gjennomsyret av empati, som bryr seg og omslutter voldsutsatte når volden først har funnet sted. De siste årenes økte offentlige fokus på familievold har ført til økt synliggjøring av vold mot kvinner i privatsfæren og at stadig flere våger å stå fram med sin situasjon. Det har også medført økt forståelse for at behovene til voldsutsatte er mangfoldige, sammensatte og komplekse. Som et ledd i Regjeringens handlingsplan 1/2 Vold mot kvinner' er bl.a lovverk og rammebetingelser når det gjelder overgriper endret, og en rekke øvrige prosesser er igangsatt for å skjerpe det offentliges tjenestetilbud. Her kan bl.a nevnes skjerping av reglene om besøksforbud, ansettelse av familievoldskoordinatorer ved samtlige av landets 27 politidistrikter, nye instrukser for politiet ved familievold samt opplæring og kompetanseutvikling i regi av politihøgskolen. Vi ser et samfunn som i større grad tar menns vold mot kvinner på alvor, selv om ikke alle prosesser er fult ut integrert i alle etater. Krisesentersekretariatet mener derfor at det ikke er behov for endringer av betinget påtale. PMV - senter for helse, dialog og utvikling peikar også på risikoen for at færre vil oppsøkje hjelpeapparatet, dersom påtalemakta sin rolle i slike saker blir meir aktiv enn i dag, og viser likeins med Krisesentersekretariatet til at påtalemakta heller bør ta ut fleire tiltaler på bakgrunn av regelen om allmenne omsyn: «At påtalemyndigheten skal ha en aktiv rolle i saker som kan omhandle tvangsekteskap er viktig, men det er vel så viktig at man passer på at ikke rollen blir så aktiv at man står i fare for å overkjøre individet og skape frykt hos ungdom for å søke hjelp, fordi de mister kontrollen over egen sak. Når det er liten tvil om at det er riktig å stille slektninger strafferettslig ansvarlig og at enkeltindividet må fritas den belastning det er å begjære sine nærmeste straffet, vil det offentlige fokus som er på tvangsekteskap i dag, være tilstrekkelig for å bruke kravet om allmenne hensyn som grunnlag for straffesak. Det er andre områder som det er viktigere å sette inn ressursene på for å ta tvangsekteskapsproblematikken alvorlig. Vi mener derfor at dagens ordning er tilfredsstillende. Om lovendringa som eit haldningsskapande signal uttaler PMV at departementet paradoksalt nok ønskjer større sjølvråderett for dei unge, medan ei slik lovendring kanskje vil føre med seg det motsette: «Det paradoksale ved dette lovforslaget er at en vil at unge selv skal få bestemme hvem de skal gifte seg med. Dette er i vår kultur utrykk for selvstendighet og autonomi. Samtidig står man her i fare for å overkjøre ungdommens egne beslutninger. Dette vil føre til ytterligere umyndiggjøring av ungdommer som står i fare for å bli tvangsgiftet. De prinsipielle siden ved bruk av ubetinget offentlig påtale diskuteres i dag i forhold til kvinnemishandling og her kan det trekkes paralleller til tvangsekteskapsproblematikken. Der påpekes det at noen av tiltakene, som er innført for å bekjempe kvinnemishandling, har bidratt til å svekke kvinnenes autonomi og mulighet for å bestemme over egen sak, slik som innføring av ubetinget offentlig påtale. En slik linje kan lett slå over i en underkjenning av kvinners evne til å vurdere sin egen situasjon og hva som bør gjøres. Det gamle formynderiet som kvinner har levd under så lenge, kan lett aktiveres på nytt påpekes det i Kristin Skjørtens bok om 'Lov og rett mot familievold'. Vi tror at en slik lovendring, som vil kunne medføre en umyndiggjøring av den berørte gruppen, også vil kunne bidra til at færre søker hjelp; dels fordi de vet at hjelperen vil kunne anmelde forholdet, og at et slikt skritt kan føre til at veien tilbake stenges, dels fordi de er redde for å miste ennå mer av kontrollen over egen livssituasjon. I dag er det en stadig økende grad av henvendelser fra ungdom som opplever problemer i forhold til ekteskapsinngåelser. av disse ungdommene ønsker seg mest av alt fred og ro i forhold til egen livssituasjon og de har et høyt ønske om å få til en forsoning med familien. Da er det viktig å ikke sende ut signaler om at 1/2 toget går uten dem' og derved lage terskelen for å søke hjelpe langt høyere enn den er i dag. PMV meiner at andre tiltak er meire formålstenlege: «Vi mener det er en langt riktigere å fortsette å gå den veien man allerede har startet skritt for skritt, ved å arbeide på flere nivå. En kunnskapsheving hos det offentlige tjenesteapparat er i gang for i større grad å ha mulighet for å fange opp slike saker og følge de opp med det mål å få til en best mulig løsning for enkeltindividet. På det forbyggende nivået mener vi det er avgjørende å sørge for en bedre kontakt med foreldregenerasjonen. En må kunne lytte til de problemene som reiser seg i forbindelse med ekteskapsinngåelse. I konkrete saker må en fokusere på å løse konflikten mellom foreldrene og ungdommene. Om det ikke lykkes, utvide konfliktrommet, og arbeide gjennom stormøter og nærmiljøtiltak. Likestillingsombodet gjev uttrykk for tvil, men meiner at ein i første omgang ikkje bør gjere endringar: «Denne typen saker er komplekse, og det er ikke vanskelig å finne gode argumenter både for og mot en slik endring. Formålet med straffebudet er å bekjempe tvangsekteskap. Ved vurderingen av hva slags påtaleregel man skal ha, må det viktigste derfor være hvilken regel som vil være best egnet for å nå dette målet. I den sammenheng er det viktig å se på hva slags holdning påtalemyndigheten har til slike saker. Dersom departementet velger å gjøre påtalen ubetinget offentlig, vil dette være et klart signal om at man ikke fullt ut stoler på at politiet vil ta ut tiltale i alle tilfeller der dette er ønskelig utfra allmenne hensyn. Som departementet gir uttrykk for i høringen tilsier allmenne hensyn påtale i de aller fleste av disse sakene. Jeg mener likevel at behovet for straff kan variere og at det derfor er ønskelig å beholde muligheten til å foreta en konkret vurdering i den enkelte sak. Dersom man ser at regelen ikke fungerer tilstrekkelig effektivt, bør ubetinget offentlig påtale innføres. Denne løsningen krever altså at påtalepraksis kartlegges og evalueres fortløpende. For den som har blitt utsett for tvang og truslar om å inngå ekteskap, vil ei etterfølgjande strafforfølging mot foreldre eller andre nærståande sjølvsagt bli opplevd som ei stor påkjenning, utan omsyn til om vedkomande sjølv har kravd påtale eller ikkje. Som fleire av høyringsinstansane har peika på, er det viktig at den fornærma har eit godt støtteapparat rundt seg i slike situasjonar. Ved andre typar overgrep vil familien gje viktig hjelp. Her kan dette vere heilt fråverande. Desto viktigare blir andre sitt bidrag. Offentlege styresmakter har sjølvsagt eit stort ansvar her. Norges Røde Kors og PMV - senter for helse, dialog og utvikling har peika på risikoen for at færre vil oppsøkje hjelpeapparatet, dersom påtalemakta si rolle i slike saker blir meir aktiv enn i dag. Departementet er sjølvsagt samd i at det er naudsynt å forhindre ei slik utvikling. Det er viktig å få fram at ei lovendring berre har konsekvensar for påtalemakta sitt forhold til saka. Å gjere påtala offentleg utan vilkår vil ikkje ha følgjer for reglane om offentlege og private organ si teieplikt og teierett, og vil heller ikkje føre til utvida meldeplikt etter straffelova § 139. Ei anna sak er at det oftare kan bli spørsmål om grensene for teieplikta dersom politiet blir meir aktiv i desse sakene. Men dette gjeld uavhengig av om grunnlaget er offentleg påtale utan vilkår eller offentleg påtale som følgje av allmenne omsyn. Og at slike saker skal prioriterast i høgare grad enn i dag, er jo sjølve føremålet med å gjere endringar i lovverket. Høyringa elles har då også vist at det er brei semje om å gjere endringar i påtalereglane. Dette vil gje meir effektiv iretteføring og det klåraste signalet om alvoret i straffebodet. Departementet held difor fast ved framlegget om å oppheve dei særlege påtalereglane i straffelova § 222 tredje ledd og § 227 andre ledd, og viser til grunngjevinga i høyringsnotatet, jf pkt. 3.2.1. Eit av vilkåra for å inngå ekteskap er at ein har fylt 18 år, jf ekteskapslova 4. juli 1991 nr. 47 § 1 første ledd. Fylkesmannen kan likevel gje dispensasjon frå aldersgrensa dersom særlege grunnar tilseier det, jf tredje ledd. Normalt blir det kravd samtykke frå den eller dei som har foreldreansvaret, jf ekteskapslova § 1 første ledd. Fylkesmannen har likevel kompetanse til å sjå bort frå manglande samtykke i dei tilfella det ikkje er rimeleg grunn for nektinga, jf fjerde ledd. Det medfører ikkje strafferettsleg ansvar om nokon inngår ekteskap i strid med ekteskapslova § 1. Ekteskapet blir heller ikkje sivilrettsleg ugyldig, jf § 16, og kan ikkje oppløysast utan at ein er separert på førehand, jf § 24. Ei anna sak er at det kan liggje eit straffbart forhold til grunn for at prøvinga av vilkåra for å inngå ekteskap blei vellukka, jf § 6 og § 7, til dømes dersom ektefellane har forfalska fødselsattestane for å få det til å sjå ut som om dei er gamle nok (straffelova § 182, jf ekteskapslova § 7 første ledd bokstav a). Dette stiller seg annleis ved brott på forbodet mot ekteskap mellom nære slektningar, jf ekteskapslova § 3, og forbodet mot ekteskap når tidlegare ekteskap består (bigami), jf § 4. Brott på desse reglane medfører ikkje berre at ekteskapet kan krevjast oppløyst utan at ein er separert på førehand, jf § 24. Det blir også ramma av straffelova § 220 første ledd. Skyldkravet er forsett. Strafferamma er fengsel inntil 4 år, men dette blir auka til 6 år dersom ektefellen var uvitande om oppløysingsgrunnen. Strafferegelen rettar seg også mot den som inngår partnarskap i strid med partnarskapslova 30. april 1993 nr. 40 § 2 første ledd, som fastset at vilkåra i ekteskapslova § 3 § 4 gjeld tilsvarande. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å oppheve straffelova § 220, jf NOU 2002:4 s. 408-409. Behovet for å kunne møte med straff dei krenkingar av offentlege interesser som bigami og ekteskap mellom nære slektningar representerer, blir etter kommisjonen si oppfatning teke hand om av andre straffereglar, som til dømes straffelova § 166 om falsk forklaring og § 182 om dokumentfalsk. Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 12 flg. å gjere det straffbart å inngå ekteskap med nokon under 16 år eller å medverke til dette: «Kravet om samtykke fra fylkesmannen, jf ekteskapsloven § 1, motvirker at det inngås tvangsekteskap i Norge med noen under 18 år. I høringsuttalelse 3. september 2002 til Barne- og familiedepartementet foreslår Justisdepartementet at fylkesmannens kompetanse til å gi dispensasjon fra aldersgrensen i ekteskapsloven § 1 skal begrenses til å gjelde personer mellom 16 og 18 år. Samtidig foreslås det at ekteskap som inngås i utlandet med noen under 16 år, skal være ugyldig etter norsk rett, dersom en av partene var norsk statsborger eller hadde bopel i Norge på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Justisdepartementet mener imidlertid at det kan være behov for å gå lengre enn dette, og foreslår i høringsbrevet her å gjøre det straffbart å inngå ekteskap med noen under 16 år eller å medvirke til dette. Det er etter departementets oppfatning ikke tilstrekkelig at ekteskapet vil være sivilrettslig ugyldig. Selve inngåelsen av ekteskapet representerer i seg selv et overgrep mot barnet som bør belegges med straff. En slik ekteskapsinngåelse vil kunne tilrettelegge for handlinger som etter omstendighetene også vil kunne straffes som seksuell omgang med mindreårige eller medvirkning til det, jf straffeloven § 195 § 196, som har strenge strafferammer. Vedkommende bør imidlertid kunne strafforfølges også der verken § 195 eller § 196 er overtrådt. Etter departementets syn er det en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang, når minst én av ektefellene er yngre enn 16 år. En eventuell frivillighet fra barnets side bør imidlertid være uten betydning i denne sammenheng. Et 13 år gammelt barn er normalt ikke på samme måte som en voksen person i stand til å overskue konsekvensene av å inngå ekteskap. Det samme vil i de fleste tilfeller gjelde en 14- eller 15-åring. Etter departementets oppfatning gjør dette tilretteleggingen straffverdig, uten hensyn til om det er utøvet noen form for tvang eller trusler. Anvendelsen av den foreslåtte straffetrusselen forutsetter derfor ikke at det godtgjøres bruk av tvang. Det foreslåtte straffebudet vil på denne bakgrunn også være anvendelig i forhold til arrangerte ekteskap. Forslaget vil innebære en klar markering av norske myndigheters holdning til tvangsekteskap og arrangerte ekteskap hvor minst én av ektefellene er barn. Departementet uttrykte ein viss tvil om kva for aldersgrense som burde gjelde: «Ekteskapsalderen er i de fleste land 16 år eller høyere, men i enkelte land er den lavere. For eksempel er ekteskapsalderen 15 år i Kongo, jf Unicefs rapport 1/2 Early marriage' fra mars 2001. FN-konvensjonen 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap art. 2 lyder som følger: 'Stater som er parter i denne konvensjon, skal ved lov fastsette en minstealder for inngåelse av ekteskap. Ekteskap skal ikke lovlig kunne inngås av en person som er under denne minstealder, med mindre en kompetent myndighet har gitt dispensasjon av tungtveiende hensyn ut fra de to parters interesser.' Ifølge forarbeidene til konvensjonen skal lavalderen ikke være under 15 år. Når departementet over har foreslått å sette grensen for det straffbare ved inngåelse av ekteskap med noen under 16 år, er bakgrunnen at dette vil være best i samsvar med de øvrige aldersgrenser som det er gjort rede for foran. Departementet har også lagt vekt på at få land har en ekteskapsalder under 16 år. Departementet ber likevel om høringsinstansenes syn på om det forhold at FN-konvensjonen godtar en ekteskapsalder på 15 år, bør tilsi at grensen for det straffbare settes til 15 år. Om det nærare innhaldet i regelen uttalte departementet følgjande: «Etter departementets syn er det naturlig å anvende det foreslåtte straffebudet i konkurrens med straffeloven § 222 om tvang, jf punktene 2 og 3 foran. Vi ber imidlertid om høringsinstansenes synspunkter på om disse bestemmelsene bør kunne anvendes ved siden av hverandre. Straffehjemmelen foreslås tatt inn i et nytt første ledd i straffeloven § 220, jf nedenfor. Den direkte gjerningspersonen etter straffebudet vil være den som gifter seg med den mindreårige. Den strafferettslige lavalderen vil imidlertid forhindre et strafferettslig ansvar hvis vedkommende ikke har fylt 15 år ved ekteskapsinngåelsen. Men også for personer som er eldre enn 15 år, vil straff kunne fremstå som en urimelig reaksjon i de tilfellene hvor ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Det er i så fall en presumsjon for at også den annen part er utsatt for et større eller mindre press fra foreldrenes side. Departementet går derfor inn for at det utformes en straffritaksregel som svarer til straffeloven § 195 og § 196, begges siste ledd, om at straffen kan falle bort dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Som for andre straffbarhetsvilkår er det alderen ved selve ekteskapsinngåelsen som er avgjørende. Det er ikke nødvendig at dette fremgår uttrykkelig av lovteksten. Det foreslås videre å gjøre bestemmelsen anvendelig også ved inngåelse av partnerskap, selv om departementet så langt ikke kjenner til inngåelse av partnerskap mellom så unge mennesker. Strafferammen foreslås satt til fengsel i 4 år, slik som for grunndeliktet i nåværende § 220. Det er vanskelig å tenke seg at det vil forekomme tilfeller hvor det vil være aktuelt å idømme en høyere straff enn dette, i hvert fall så lenge det ikke er anvendt tvang eller trusler. I så fall vil imidlertid § 220 kunne anvendes i konkurrens med § 222 og § 227. Dette bør normalt ikke ha avgjørende betydning for valget av strafferamme, jf punkt 5.3 nedenfor, men kan heller ikke utelukkes som moment ved vurderingen, når det som her er tale om straffebud som det er grunn til å anta at i stor grad vil bli anvendt ved siden av hverandre. Høringsinstansene oppfordres til å uttale seg om den foreslåtte strafferammen. Skyldkravet foreslås å være forsett. Det bør imidlertid presiseres i bestemmelsen at villfarelse om alderen ikke utelukker straffskyld, jf den tilsvarende regelen i § 195 tredje ledd. Dette innebærer at alderen er et rent objektivt straffbarhetsvilkår, noe som betyr at gjerningspersonens tanker om den fornærmedes alder er uten betydning for straffbarheten. Et alternativ ville være å kreve uaktsomhet med hensyn til dette momentet i gjerningsbeskrivelsen, slik som i § 196 tredje ledd. Det vil normalt ikke foreligge slik uaktsomhet når barnet er under 16 år. Til forskjell fra seksuallovbrudd vil det uansett vanskelig kunne godtgjøres å foreligge villfarelse fra en som skal inngå ekteskap med vedkommende, eller medvirke til dette. Av rettstekniske grunner bør man likevel avskjære enhver form for bevisførsel om dette. Departementet imøteser imidlertid høringsinstansenes synspunkter på dette. På denne bakgrunn foreslår departementet følgende utforming av § 220 nytt første ledd: 'Den som inngår ekteskap eller partnerskap med noen som er under 16 år, eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 4 år. Villfarelse om alder utelukker ikke straffskyld. Straff kan falle bort for ektefelle som er omtrent jevnbyrdig i alder og utvikling.' Vidare blei det foreslått at strafferegelen skal gjelde sjølv om ekteskapet blir inngått i utlandet, men berre dersom gjerningspersonen er norsk statsborger eller hører heime i Noreg: «Den foreslåtte straffebestemmelsen i § 220 nytt første ledd vil først og fremst få betydning ved ekteskap mellom personer som har en tilknytning til Norge, men hvor selve ekteskapsinngåelsen foregår utenfor landets grenser. § 220 står i kapittel 20, som det henvises til i § 12 nr. 3 bokstav a. Straffebudet er derfor anvendelig på ekteskap som inngås i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person. Departementet ser ingen grunn til å foreslå unntak fra den gjeldende henvisningen. Tvert imot vil en strafforfølgning på grunnlag av ekteskap inngått i utlandet være svært praktisk. Henvisningen til § 220 i § 12 nr. 4 bokstav a bør derimot ikke gjelde det nye første leddet. Kulturelle forskjeller mellom Norge og andre land tilsier at slike handlinger begått av utlending i utlandet ikke bør kunne strafforfølges i Norge når utlendingen heller ikke bor i Norge. Når selve ekteskapsinngåelsen skal være straffbar, selv om ekteskapet er inngått utenfor landets grenser, kan det være noe inkonsekvent om ikke det samme skal gjelde for den seksuelle omgangen. Oppregningen i § 12 nr. 3 bokstav a foreslås derfor supplert med en henvisning til § 196. Etter departementets oppfatning vil det derimot føre for langt å gjøre en tilsvarende endring i § 12 nr. 4. I forhold til utlendingers handlinger i utlandet bør den norske straffelovgivningen respektere en seksuell lavalder på 14 og 15 år. Eit stort fleirtal av høyringsinstansane stør framlegget om å gjere det straffbart å inngå ekteskap med nokon under 16 år eller å medverke til dette. Ingen av høyringsinstansane går inn for at aldersgrensa blir sett til 15 år. Dei som gjeng inn for å kriminalisere «barneekteskap» er Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utanriksdepartementet, Borgarting og Agder lagmannsrettar, Alta tingrett, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembete, Oslo, Agder og Rogaland politidistrikt, Politidirektoratet, Barneombodet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Islamsk Kvinnegruppe Norge, Kirkens Familievern, Kyrkjerådet, Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), Krisesentersekretariatet, MiRA-Senteret, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk Kvinnesaksforening, Offentlige familievernkontorers organisasjon, PMV - senter for helse, dialog og utvikling og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon. Human Rights Service (HRS) stør ei kriminalisering, men meiner at endringane heller bør gjerast i ekteskapslova. Berre Oslo statsadvokatembete og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) går mot framlegget. Dei fleste av dei høyringsinstansane som seier seg samde i den foreslåtte kriminaliseringa, sluttar seg til departementet si grunngjeving for framlegget. «... selve inngåelsen av ekteskapet i seg selv er et overgrep mot barnet som bør belegges med straff. En slik bestemmelse vil være en klar markering av norske myndigheters holdning til tvangsekteskap og arrangerte ekteskap hvor minst én av ektefellene er barn. Krisesentersekretariatet uttaler at eit slikt straffebod særleg er naudsynt for å verne «unge jenter som lever i familierelasjoner med sterkt patriarkalske strukturer». Fylkesmannen i Oslo og Akershus meiner at ekteskapslova § 1 gjev tilstrekkeleg vern for umyndige som inngår ekteskap i Norge, og omtaler praksis slik: «Fylkesmannen behandler hvert år 10-12 søknader om å få tillatelse til å inngå ekteskap før fylte 18 år. De fleste søknadene mottar vi fra umyndige jenter med muslimsk bakgrunn. Et ledd i saksbehandlingen er at søker og foreldre blir innkalt til et møte slik at vi skal kunne vurdere søknaden best mulig. Det er et mål for møtet å avdekke om det kan dreie seg om tvang. Foreløpig har vi ingen erfaring med at den umyndige har vært under tvang, men vi har derimot opplevd at søker hevder hun kan bli giftet bort under tvang dersom hun ikke får tillatelse til å gifte seg. Til orientering er det svært sjelden fylkesmannen gir tillatelse til at en person under 18 år kan få gifte seg. I de tilfellene vi har gitt tillatelse har søker vært gravid og fylt 17 år. Fylkesmannen meiner likevel at det er naudsynt å regulere ekteskap som er inngått med nokon som er under 16 år, og som anten er norsk statsborgar eller hadde bustad i landet då ekteskapet blei inngått. Fylkesmannen seier seg positiv til dei tiltaka som er foreslått i høyringsbrevet. Fylkesmannen uttaler: «Vi finner det svært uheldig at ekteskap inngått med mindreårige blir 1/2 lagt på vent' i folkeregisteret, i det dette kan oppfattes som en omgåelse av loven. Vi er imidlertid ikke kjent med om dette også gjelder ekteskap som er inngått før en av partene fylte 16 år. Fylkesmannen er av den oppfatning at Justisdepartementets forslag i høringsuttalelsen til Barne- og familiedepartementet 3. september 2002 om å kjenne ekteskap som er inngått i utlandet med noen under 16 år ugyldig som hensiktsmessig. Fylkesmannen i Vest-Agder er noko meir skeptisk til dette forslaget i Justisdepartementet si høyringsfråsegn til Barne- og familiedepartementet, og peikar på at det i motsatt fall må gjerast unntak i det nye straffebodet for dei tilfella kor det unntaksvis vil bli gjeve samtykke til å inngå ekteskap med nokon under 16 år: «Dette vil innebære at det ikke finnes noen 1/2 sikkerhetsventil' for å tillate inngåelse av ekteskap hvor den ene eller begge er under 16 år i helt spesielle tilfeller. Fylkesmannen legger til grunn at dette bare vil være aktuelt i helt spesielle unntakstilfeller hvor for eksempel bruden er gravid og det ellers foreligger særlige grunner til at ekteskapsinngåelse bør tillates. I så fall må dette også få konsekvenser for straffebestemmelsen, slik at ekteskapsinngåelsen ikke er straffbar dersom det på forhånd foreligger samtykke fra fylkesmannen etter ekteskapsloven § 1. Kyrkjerådet åtvarar mot tankelaus bruk av straff i denne type saker: «Kirkerådet er enig i at det er en sterk presumpsjon for at et ekteskap er inngått med tvang når minst en av ektefellene er yngre enn 16 år, men vil likevel peke på at det er nødvendig å opptre med varsomhet på dette området. Dette gjelder særlig når påtalen vil være offentlig. Kirkerådet mener også det er grunn til å se spørsmålet om sivilrettslig ugyldighet og spørsmålet om straffbarhet i sammenheng. Generelt vil en dom som fastslår ugyldighet og/eller pålegger straff, kunne få vidtrekkende og alvorlige konsekvenser, blant annet for farskap og foreldreansvar for ektefellenes eventuelle barn. HRS fremjar ei alternativ løysing, som må sjåast i samanheng med forslaget til endringar i ekteskapslova § 16, som er gjengjeve under pkt. 3.1.4: «HRS støtter strenge og konstruktive tiltak for å stoppe ekteskap med eller mellom barn. Vi støtter derfor departementets forslag om å gjøre ekteskap med barn straffbart, uansett om det ikke foreligger trusler/vold i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. (...) [E]n bedre løsning hadde vært å forebygge og hindre barnekteskap ved å fokusere mer på hva et tvangsekteskap er, dvs å skille mellom et fullbyrdet tvangsekteskap og et tvangsekteskap samt eksplisitt uttale at et tvangsekteskap tilrettelegger for handlinger som etter omstendighetene også vil kunne straffes som seksualforbrytelse. For et barnekteskap vil fullbyrdelse (da knyttet til seksualforbrytelse) kunne innebære en strafferamme med fengsel inntil 10 år og med fengsel inntil 21 år ved betydelig skade på legeme og helse. En slik straffereaksjon er etter HRS' vurdering i samsvar med den forbrytelse som kan være begått, og differensierer også i forhold til et 1/2 rent' tvangsekteskap (der tvangen er det sentrale og som har en strafferamme med fengsel inntil 6 år). Oslo statsadvokatembete er derimot ikkje samd i departementet sitt framlegg, og går i staden inn for å oppheve straffelova § 220: «Overtredelse av STRL § 220 antas å være særlig aktuelt for personer med innvandrerbakgrunn. Spørsmålet vil i stor grad være hvordan en skal tilpasse personer med annen kulturell bakgrunn til det norske samfunn og verdinormer. Også under henvisning til det som er anført i Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve bestemmelsen, tiltres kommisjonens forslag om opphevelse av STRL § 220. Også SMED er skeptisk til bruk av straff i slike saker: «Straffeloven har som hovedformål å ramme den 1/2 onde vilje'. SMED stiller spørsmål ved om man kan legge til grunn at dette foreligger ved inngåelse av ekteskap med mindreårige. SMED er imidlertid enig i at man ved forskjellige virkemidler må forsøke å hindre og forebygge at slike ekteskap inngås. Vi er også enig i at inngåelse av slike ekteskap i seg selv kan representere et overgrep mot barnet. SMED har imidlertid større tro på at det på sikt vil være bedre med andre virkemidler enn straff der dette skjer. Det vises for øvrig til det som er uttalt tidligere når det gjelder holdningsskapende arbeid. SMED mener at det er tilstrekkelig å sørge for at slike ekteskap ikke vil være gyldige etter norsk rett. Dette bør kunne ivaretas med den lovgivningen som allerede finnes samt de forslag som er fremmet i høringsuttalelse 3. september 2002 til Barne og familiedepartementet der ekteskap som inngås i utlandet med noen under 16 år, skal være ugyldig etter norsk rett forutsatt at en av partene er norsk statsborger eller er bosatt i Norge på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Når det gjeld aldersgrensa, er det som nemnt ingen av høyringsinstansane som går inn for at ho blir sett til 15 år. at ein bør leggje avgjerande vekt på samanhengen i det norske regelverket, og viser til reglane om seksuallovbrott. Mange uttaler seg også om forholdet til FN-konvensjonen 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap, men er samde om at aldersgrensa der ikkje bør vere førande, med det atterhald at Barne- og familiedepartementet og riksadvokaten gjev uttrykk for ein viss tvil. Barne- og familiedepartementet formulerer seg slik: «I tillegg til at dette godtas etter FN- konvensjonen, tillater også enkelte land det er naturlig å sammenligne seg med i dispensasjonssaker, ekteskap ned til 15 år, f.eks Frankrike (bare for kvinner) og Nederland. Barne- og familiedepartementet er likevel kommet til at den aldersgrense som foreslås likevel er godt begrunnet, i forhold til ekteskapsloven § 1 og straffelovens regler om seksuell lavalder. Riksadvokaten meiner Utanriksdepartementet si oppfatning bør ha stor vekt: «Riksadvokaten er enig i at det er fremmed for norsk rettsoppfatning å godkjenne ekteskap inngått med parter under 16 år. Likevel synes det noe vanskelig å forsvare straffsanksjon mot en ekteskapsinngåelse som ikke bare er gyldig i det landet der den er gjennomført, men som også er i samsvar med FN-konvensjonen 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap. Riksadvokaten er likevel kommet til at en kan slutte seg til forslaget om en aldersgrense på 16 år, da det synes som om svært få stater har en lavere aldersgrense for ekteskap. Utanriksdepartementet går på si side inn for ei 16 års grense: «Aldersgrensen bør av hensyn til samsvar med de øvrige aldersgrenser i beslektede bestemmelser, settes til 16 år. At FN-konvensjonen 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap setter den nedre aldersgrense til 15 år, bør ikke være førende i spørsmålet om man nasjonalt skal sette en høyere aldersgrense. Fylkesmannen i Vest-Agder kan ikkje sjå at det bør vere noko avgjerande motargument at enkelte andre land har ei lågare aldersgrense for å inngå ekteskap. Også HRS er samd i at aldersgrensa bør vere på 16 år, men understrekar at ein føresetnad er at fylkesmannen utøver ein svært restriktiv praksis for å godkjenne ekteskap med nokon under 18 år. I samband med drøftinga av aldersgrensa trekkjer HRS fram følgjande moment som sentrale: «1. Erfaringer fra personer knyttet til HRS er at de ikke opplevde å ha et valg - mulighet til å si nei - da de ble giftet bort i ung alder. 1/2 Valget', slik de beskriver det, stod mellom å si ja til ekteskapet eller å miste familien - bli utstøtt. Det var med andre ord ikke et reelt valg. 2. Ekteskap under 18 år krever samtykke fra den eller de som har foreldreansvar. Arrangert ekteskap arrangeres nettopp av foreldrene/foresatte. Altså kan et samtykke fra foreldre/foresatte i denne sammenheng vanskelig ha validitet. 3. Departementet nevner ekteskapsalder for jenter i Kongo (15 år) som eksempel på land som praktiserer en lav ekteskapsalder i lovverket. For oss er andre land langt mer sentrale, da spesielt relatert til våre nye etniske/nasjonale grupper: I Iran er ekteskapsalderen for jenter 9 år. I Marokko 15 år. I Somalia fungerer ikke rettsstaten, heller ikke i Kurdistan - som er ett av de områdene i verden med utbredt praksis av barnebruder/barnekteskap. Dette er eksempler som i seg selv er alarmerende ut fra bl.a to forhold: a) Jenter som vokser opp i Norge med røtter i nevnte land/områder, og b) jenter som kommer på familiegjenforening gjennom ekteskap fra nevnte land/områder. Dette er særdeles sårbare grupper som HRS mener det bør rettes særskilte tiltak mot. (Vi kommer for øvrig tilbake til dette i en rapport senere i år). 4. Såkalte 1/2 religiøse' ekteskap er mer eller mindre utbredt i hele den muslimske verden, også i et verdslig land som eksempelvis Tyrkia. Slike ekteskap registreres ikke i offisielle register, men velsignes av en imam og gjennomføres rituelt som et gyldig ekteskap. Ekteskapet anses både av familie og miljø som like valid som et offisielt registrert ekteskap. 1/2 Religiøse' ekteskap inngås hovedsakelig når jenta ikke innfrir landets alderskrav. Helt tilbake til 1993 kjenner vi til at barn som er norske statsborgere er giftet bort på nevnte måte i foreldrenes opprinnelsesland. Den yngste var 13 år. Å ha en særdeles restriktiv praksis for ekteskapsinngåelse med noen under 18 år er ikke ensbetydende med å stoppe denne praksisen, men forhåpentligvis vil terskelen for når foreldre/foresatte gjennomfører denne form overgrep mot barn i noen tilfeller heves. Og gitt det særdeles grove overgrepet mot så godt som vergeløse barn som her omtales, burde alle kunne enes om at det ikke er drastisk å kreve at regelen er en aldersgrense på minimum 18 år. Et eventuelt motargument som kan komme vil sannsynligvis omhandle 1/2 kultur/tradisjon' - altså foreldrenes medbrakte regel- og/eller verdisett. Vi er prinsipielt av den oppfatning at 1/2 kultur/tradisjon' ikke skal ha forrang så lenge det går på bekostning av den enkeltes mulighet til å få oppfylt sin rettsikkerhet og sine grunnleggende menneskerettigheter. Alle dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, har uttrykt semje i at den nye straffeheimelen skal kunne nyttast saman med § 222 om tvang. Dette gjeld riksadvokaten, Agder politidistrikt, Politidirektoratet, JURK og Norges Kvinne- og Familieforbund. Desse høyringsinstansane meiner at straffeboda tek sikte på forskjellige sider ved det straffbare forholdet, og at dei difor bør kunne nyttast ved sidan av kvarandre. Riksadvokaten peikar rett nok på at dette kan gje nokså høge strafferammer: «§ 222 retter seg mot tvang uavhengig av partenes alder, og § 220 forslag til nytt første ledd vil ramme også ekteskap med personer under 16 år der det ikke foreligger tvang (selv om alderen vil ha betydning for om familiens overtalelsesformer m.m. skal kunne rubriseres som tvang). Strafferammen etter § 222 vil i slike tilfelle lett bli 6 år. En anvendelse av § 220 nytt første ledd alene ville dermed føre til lavere strafferamme der minst en av ektefolkene var under 16 år. Etter riksadvokatens syn er det mest naturlig å anvende de to bestemmelsene i konkurrens, selv om strafferammen da kan bli nokså høy for mange tilfelle. Agder politidistrikt uttaler: «[B]egrunnelsen ligger i at en ellers ikke vil få frem de straffeskjerpende hensyn som gjør seg gjeldende når det inngås tvangsekteskap med et barn. Denne type overgrep er vesentlig mer alvorlig enn problemene knyttet til tvangsgifte generelt, og det er først når bestemmelsene anvendes i konkurrens at en får markert dette på en adekvat måte. Det er heller ikke likeartede hensyn som ivaretas i de forskjellige straffebudene, og ved å bruke bestemmelsene i konkurrens vil en også få markert det almenpreventive aspektet på en tilfredsstillende måte. «Et barn under 16 år presumeres å være mindre utviklet både fysisk og mentalt enn en person over 16 år. Et barn under 16 år er mindre motstandsdyktig mot trusler og tvang. JURK mener at det er klart mer straffverdig å tvinge et barn under 16 år til å inngå ekteskap, og mener derfor at § 222 om tvang skal kunne anvendes i konkurrens med det foreslåtte § 220 nytt første ledd. Barne- og familiedepartementet, Barneombodet, Kyrkjerådet og Krisesentersekretariatet gjev uttrykkjeleg støtte til forslaget om at straff kan falle bort for ektefellar som er omtrent jambyrdige i alder og utvikling. Krisesentersekretariatet uttaler seg rett nok berre om tilfelle av seksuell omgang: «Har det forekommet seksuell omgang, og personene er jevnbyrdige i alder og utvikling, sier vi oss enige i departementets forslag om at det utformes en straffritaksregel. Politidirektoratet, Kyrkjerådet og Barneombodet understrekar at det er naudsynt også å ramme medverknad, «slik at straffebudet rammer foreldre eller andre som arrangerer ekteskap hvor minst en av partene er under 16 år», som direktoratet uttrykkjer det. Når det gjeld spørsmålet om strafferamme, er meiningane meir delte, men eit fleirtal av høyringsinstansane har latt vere å kommentere departementet sitt forslag om 4 års fengsel, og ser difor ut til å meine at det er eit passe nivå. PMV - senter for helse, dialog og utvikling seier uttrykkjeleg at det ikkje har noka innvending mot ei slik strafferamme. Krisesentersekretariatet meiner derimot at ho er for høg: «Vi finner derimot strafferammen som er foreslått til 4 år noe høy, særlig hvis det ikke forekommer tvang eller trusler. Krisesentersekretariatet foreslår 3 års strafferamme. Forekommer det vold, trusler eller tvang, kan andre lovbestemmelser anvendes, og straffen vil dermed kunne dømmes strengere. Riksadvokaten, Oslo politidistrikt og Politidirektoratet går på den anna side inn for ei strengare strafferamme. Riksadvokaten grunngjev dette med at tvangsekteskap med nokon under 16 år normalt vil føre med seg seksuallovbrott, utan at det vil vere lett å prove: «Sammenhengen i bestemmelsen kunne tale for at strafferammen ble satt til 4 år, som foreslått av departementet. På den annen side må man legge til grunn at et ekteskap inngått med en person under 16 år, normalt også fører til seksuell omgang. Det vil antakelig være lite praktisk å føre bevis for særlig medvirkeres forsett i det enkelte tilfelle. Sammenhengen med § 196 første ledd kan derfor tale for at strafferammen settes til 5 år. Oslo politidistrikt peikar også på samanhengen med straffelova § 195 og § 196 om seksuell omgang med mindreårige: «Vi er noe tvilende til den foreslåtte strafferammen på 4 års fengsel, som etter vårt syn ikke står i forhold til reglene i strl. § 195 § 196: Når strafferammen for å ha samleie med en 13-åring er fengsel fra 2 til 15 år, synes det beskjedent at for eksempel foreldre som planmessig gifter bort en 13-åring bare skal rammes av opptil 4 års fengsel. «... vurderer å heve strafferammen ytterligere for å oppnå bedre sammenheng i regelverket». HRS er heller ikkje nøgd med departementet sitt forslag: «All den tid en definerer tvang som fravær av fri vilje, har HRS generelt sett liten tro på at barn (jf at lovteksten refererer til under 16 år) inngår ekteskap av fri vilje - og samtidig forstår rekkevidden av å inngå et ekteskap. Departementet forslag om fengsel inntil 4 år ved barneekteskap jamført med inntil 6 år for tvangsekteskap, synes i liten grad å gjenspeile et 1/2 tydelig og effektivt regelverk'. I tillegg vil vi påpeke at den seksuelle lavalder i Norge er 16 år, noe som etter vår vurdering også medfører at det siterte forslaget kan komme i konflikt med straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser (jf f.eks. § 196). Når det gjeld skyldkravet, er alle høyringsinstansane samde om at det bør vere forsett, men det er ei viss usemje om alderen bør vere eit reint objektivt vilkår for straff, slik departementet foreslo i høyringsnotatet. Barneombodet og JURK stør ei slik løysing, for på den måten å avskjere einkvar form for bevisføring om alderen. JURK ser i alle høve ikkje at eit argument om villfaring ville ført fram. Heller ikkje PMV - senter for helse, dialog og utvikling har noko imot ein slik regel, men senteret tek atterhald om at «de nye straffebestemmelser først og fremst vil få betydning for ekteskap inngått mellom personer som har tilknytning til Norge og at handlinger begått av utlendinger i utlandet ikke bør straffeforfølges». Riksadvokaten er derimot ikkje samd i at alderen skal vere eit objektivt vilkår for straff: «Siden lavalderen her er satt til 16 år, er det mer naturlig å stille de samme krav til gjerningsmannens kunnskap som i § 196 tredje ledd, altså at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Der ekteskapsinngåelsen ville være gyldig dersom begge parter var over 16 år, virker det strengt å avskjære 1/2 enhver form for bevisførsel om dette'. Man kan f.eks tenke seg at det er fremlagt forfalskede attester som - sammenholdt med andre forhold - gir den eldre av brudefolkene grunn til å tro at alderskravet er oppfylt. Det ville for øvrig fremstå som noe pussig dersom den eldre ektefelle skulle frifinnes for overtredelse av § 196 etter dens tredje ledd, men ikke kunne høres med at de samme omstendigheter måtte føre til frifinnelse også for overtredelsen av § 220 nytt første ledd. Kravet om aktsomhet bør her være tilstrekkelig til en effektiv rettshåndhevelse. Forslaget om at § 220 nytt første ledd skal kunne nyttast ved ekteskap som blir inngått i utlandet av norsk statsborgar eller andre som høyrer heime i Noreg, jf straffelova § 12 første ledd nr. 3 bokstav a, får uttrykkjeleg støtte av Kommunal- og regionaldepartementet, Hordaland statsadvokatembete, JURK og MiRA-Senteret, og blir ikkje imøtegått av nokon av høyringsinstansane. JURK gjev også særskild støtte til at straffeheimelen ikkje skal kunne nyttast på handlingar som er gjort av utlending i utlandet, jf § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. HRS reiser spørsmål om det spelar nokon rolle at vedkomande seinare får opphald i Noreg: «[Vil dette] stille seg annerledes hvis en eller begge av partene (i ettertid) får opphold i Norge? Vil det f.eks. ha noen innvirkning på eventuell søknad om familiegjenforening? Kan det komme i konflikt med foreldelsesfrist? Svært få av høyringsinstansane kommenterer forslaget om at straffelova § 196 om seksuell omgang med nokon under 16 år skal kunne nyttast når ekteskapet er inngått i utlandet av norsk statsborgar eller andre som høyrer heime i Noreg, jf straffelova § 12 første ledd nr. 3 bokstav a, og departementet legg til grunn at dei fleste difor er samde i framlegget. Riksadvokaten meiner derimot at dette er å gå for langt: «En har forståelse for at departementet ønsker å ramme også de overtredelser av § 196 som naturlig vil følge av et ekteskap inngått i strid med alderskravet. Etter riksadvokatens syn er det likevel å gå noe langt når man vil innføre straffbarhet for overtredelse av § 196 i utlandet av norsk borger eller i Norge hjemmehørende person, uavhengig av hva lavalderen er i disse landene. (Som kjent varierer den seksuelle lavalder bare i Norden fra 14 til 16 år.) Der det ikke foreligger andre straffbarhetsgrunner, må det være liten grunn til å straffe en norsk borger/hjemmehørende som har seksuell omgang med en person på 14 eller 15 år i et land der slik omgang er tillatt. Det gjelder ikke minst der vedkommende er bosatt i lengre tid i et land der aldersgrensen er en annen enn vår. En ser ikke bort fra at den seksuelle omgang i et slikt ekteskap som er beskrevet, kan oppleves som et fortsatt overgrep. Denne siden av det ugyldige ekteskap vil imidlertid etter omstendighetene kunne rammes av andre straffebud, og strafferammen gir uansett rom for å ta hensyn til forholdets totale karakter. Avgjørende for riksadvokatens motforestillinger er at en endring av § 12 nr. 3 a) enn den gruppe departementet nå tar sikte på å beskytte. Riksadvokaten kan etter dette ikke slutte seg til forslaget om å inkludere straffeloven § 196 i § 12 nr. 3 a). HRS meiner på den andre sida at straffebodet også bør kunne nyttast overfor utlendingar i utlandet: «Departementet utrykker også at den norske straffelovgivningen bør respektere en seksuell lavalder på 14 og 15 år hva gjelder utledningers handlinger i utlandet. Dette er HRS uenig i, og mener dessuten det er inkonsekvent: Hvis Norge skal respektere andres staters seksuelle lavalder ut fra et slags suverenitetsprinsipp, så innebærer det at Norge også må 1/2 respektere' en seksuell lavalder på 9 år (jf f.eks. Iran). HRS er derfor av den oppfatning at Norge bør innta en prinsipiell holdning og arbeide for en seksuell lavalder på 16 år. Til dette vil vi også henvise til FN-konvensjonen (barnekonvensjonen) artikkel 24 pkt. 3: 'Partene skal treffe alle effektive og egnede tiltak med henblikk på å avskaffe tradisjonsbestemt praksis som er skadelig for barns helse'. Kommunal- og regionaldepartementet uttaler at lovendringa ikkje vil gjere det naudsynt å endre utlendingsforskrifta sine reglar om opphalds- eller arbeidsløyve på grunnlag av ekteskap. Høyringsfråsegnene har vist at det er brei semje om departementet sitt framlegg om å gjere det straffbart å inngå ekteskap med nokon under 16 år eller å medverke til at nokon under 16 år inngår ekteskap. Departementet held difor fast ved forslaget, og viser til grunngjevinga i høyringsnotatet og til dei synspunkta som har kome fram i høyringsrunda. Førebels vil fylkesmannen ha kompetanse til å godkjenne eit slikt ekteskap, sjølv om det etter praksis skal heilt særeigne omstende til for at eit slikt samtykkje vil bli gjeve. Dersom dette er tilfelle, kan det sjølvsagt ikkje bli aktuelt å straffeforfølgje nokon for at ekteskapet blei inngått. Departementet legg til grunn at dette kan forankrast i den generelle, ulovfesta rettsstridsreservasjonen. Når det gjeld Oslo statsadvokatembete si støtte til Straffelovkommisjonen sitt framlegg om å oppheve noverande § 220, nøyer departementet seg med å vise til at dette spørsmålet vil bli drøfta i samband med oppfølginga av kommisjonen si utredning. Ofte vil tvangsekteskap vere brott med fleire straffebod. Ingen av høyringsinstansane har sagt seg usamd i at § 220 bør kunne nyttast saman med § 222 om tvang, og departementet held fast ved framlegget på dette punktet. Likeins vil § 220 og § 222 etter omstenda kunne nyttast ved sida av straffebod om til dømes lekamskrenkingar, seksuallovbrott og truslar. Det vil vere opp til påtalemakta å ta stilling til om det skal reisast påtale etter meir enn eit straffebod. Ein føresetnad for at vedkomande skal kunne dømast for slike handlingar, er at det kan provast at han eller ho har gjort seg skuldig i dei. Departementet er difor ikkje samd med dei høyringsinstansane som meiner at strafferamma i § 220 nytt første ledd bør vere høgare enn 4 år for å ta høgde for at vedkomande har gjort seg skuldig i eit seksuelt overgrep eller liknande. Strafferamma i § 220 vil ikkje i noko høve kunne vere så høg at ho kan gje eit riktig bilete av kor straffverdig åtferda kan vere i slike saker. Departementet syner mellom anna til merknaden frå Oslo politidistrikt om at det kan gjelde seksuallovbrott med ei minstestraff på 2 år og ei lengstestraff på 15 år. På den andre sida er det klart at den som medverkar til at nokon under 16 år giftar seg, er med på å leggje til rette for at det vil kunne skje seksuell omgang med ein mindreårig. Etter departementet sitt syn blir dette omsynet ivareteke med ei strafferamme på fengsel i 4 år. Dei fleste høyringsinstansane se ut til å stø ei slik strafferamme. Departementet held på bakgrunn av høyringa også fast ved at skuldkravet skal vere forsett, men foreslår at alderen ikkje skal vere eit reint objektivt vilkår for straff. Departementet er samd med riksadvokaten, som meinar at ein bør knyte eit krav om aktløyse til dette vilkåret. Det er neppe vanleg at nokon giftar seg, eller medverkar til at nokon giftar seg, utan å vite eller burde vite at den andre parten er yngre enn 16 år. Samstundes er departementet samd med riksadvokaten i at det vil gje betre samanhang i regelverket om det på dette punkt er samsvar med § 196 tredje ledd. Dersom det, som riksadvokaten peikar på, unntaksvis er lagt fram forfalska attestar eller liknande, til dømes av ivrige foreldre som vil gifte bort ein av ungane sine, vil det vere urimeleg å gjere ektefellen strafferettsleg ansvarleg, dersom han eller ho ikkje har synt aktløyse i det heile. Som departementet heldt fram i høyringsnotatet, bør den nye straffeheimelen kunne nyttast ved ekteskap som blir inngått i utlandet av norsk statsborgar eller andre som høyrer heime i Noreg, jf straffelova § 12 første ledd nr. 3 bokstav a, men ikkje ved ekteskap som er inngått av utlending i utlandet, jf § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. er kva for tilknyting vedkomande har til Noreg på tidspunktet då ekteskapet blei inngått. Vurderinga vil ikkje forandre seg om ein utlending seinare får opphald i Noreg, slik HRS reiser spørsmål om. Når det gjeld spørsmålet om eit «barneekteskap» i utlandet vil ha nokon innverknad på ein eventuell søknad om familiegjenforeining, viser departementet til forslaget om at ekteskap med nokon under 16 år skal vere sivilrettslig ugyldig. Departementet held vidare fast ved at norsk strafferett ikkje bør gripe inn i andre land sin seksuelle lågalder på det viset at § 196 om seksuell omgang med nokon under 16 år skal gjelde for utlendingar i utlandet. Dette inneber ikkje, slik som HRS fryktar, at Noreg respekterer seksuelle lågaldrar på til dømes 9 år. Straffelova § 195 om mindreårige under 14 år skal framleis kunne nyttast på utlendingar i utlandet, jf § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. Departementet har derimot vore noko i tvil når det gjeld spørsmålet om § 196 skal kunne nyttast når handlinga har funne stad i utlandet av norsk statsborgar eller andre som høyrer heime i Noreg, jf straffelova § 12 første ledd nr. 3 bokstav a. Departementet er samd med riksadvokaten i at dette somme tider kan få urimelege følgjer. Ein har då særleg i tankane dei tilfella der den som er under 16 år, ikkje reknast for mindreårig i sitt eige land, og der partane er nær kvarandre i alder, men unntaket for jambyrdige likevel ikkje er aktuelt. På den andre sida kan det vere tilfelle der godt vaksne nordmenn reiser til utlandet for å ha seksuell omgang med barn, fordi dei veit at same handlingar vil vere straffbart i Noreg. Det er vanskelegare å sjå at strafforfølging vil vere urimeleg i slike tilfelle. Det kan også tenkast at nokon reiser utanlands med norske jenter eller gutar under 16 år, og nyttar ferien til handlingar som reknast som alvorlege lovbrott når dei blir gjort innanfor landet sine grenser. Heller ikkje i slike tilfelle er det urimeleg om § 196 kan nyttast. Departementet held difor fast ved at § 12 første ledd nr. 3 bokstav a også bør vise til § 196. Straffelova § 155 rettar seg mot den som «med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet». Strafferamma er fengsel inntil 3 år. Paragrafen blei revidert i samband med smittevernlova 5. august 1994 nr. 55. Etter lovendringa rammar han overføring av alle allmennfarlege smittsamme sjukdommar, medan han tidlegare berre retta seg mot overføring av smittsamme kjønnssjukdommar. Omgrepet «allmennfarlig smittsom sykdom» er definert i smittevernlova § 1-3, som vil vere rettleiande også i høve til straffelova § 155. Det er lite rettspraksis i tilknyting til strafferegelen. I den seinare tid har likevel Høgsterett hatt to saker til behandling, kor saksforholdet berre har gjeldt brott på § 155: Saka i Rt-2000-195 gjaldt ein hiv-smitta person som forsettleg hadde utsett to tidligare sambuarar for smittefare. Ein av sambuarane var som følgje av dette blitt hiv-smitta. Sidan det var tale om to straffbare forhold, var strafferamma i saken 4 1/2 år, jf straffelova § 62 om samanstøyt av lovbrott. Gjerningspersonen blei av lagmannsretten dømt til fengsel i 2 år og 10 månader, og Høgsterett stadfesta straffutmålinga. Også i den andre saka ( Rt-2002-606) hadde den tiltalte forsettleg smitta ein annan med hiv-virus. Høgsterett sette straffa til fengsel i 18 månader, av desse seks månader på vilkår, mellom anna som følgje av forseinkingar under etterforskinga. Det blei også uttrykkeleg sagt at det dreidde seg om ei sak som var mindre alvorleg enn i Rt-2000-195. I avgjerda i Rt-2000-195 blei det (på s. 198) reist spørsmål ved om strafferamma i § 155 er tilstrekkeleg høg: «Jeg tilføyer at jeg er enig med lagmannsretten i at det kan reises spørsmål om den øvre strafferamme i straffeloven § 155 er vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på overføring av HIV-infeksjon. Det er lagt frem opplysninger om praksis fra Sverige med dommer på flere års fengsel. I dansk rett foreligger det ikke praksis av betydning. I prinsippet kan straffeloven § 155 nyttes i konkurrens med bestemmelsene om legemsfornærmelser, eventuelt sedelighetsforbrytelser. I Sverige synes det å ha vært et problem at man ikke har en egen straffebestemmelse om spredning av smittsomme sykdommer, slik at forholdene har måttet subsumeres under bestemmelser om mishandling. Jeg nevner i denne forbindelse også at når strafferammen er 3 år, foreldes overtredelser etter 5 år, jf straffeloven § 67 første ledd. Det kan gå lengre tid fra en person blir smittet av HIV til smitten blir oppdaget. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å vidareføre straffelova § 155 i lovutkastet § 25-10, § 25-11 § 25-12 om vanleg, grov og grovt aktlaus påføring av smitte eller fare for smitte, jf NOU 2002:4 s. 335-336. Simpel aktløyse skal ikkje lenger vere tilstrekkeleg, jf utredninga s. 88. På den annan side ser ikkje kommisjonen nokon grunn til å halde fast ved kravet om at gjerningspersonen sjølv må vere smitta. Under alle omstende meiner kommisjonen at det avvikande skuldkravet «skjellig grunn til å tro» bør fjernast frå paragrafen, jf utredninga s. 169. Kommisjonen foreslår at § 25-10 og § 25-12 om vanlig og grovt aktlaus påføring av smitte eller fare for smitte skal ha ein strafferamme på bot eller fengsel inntil 3 år, jf utredninga s. 338. For § 25-11 om grovt brott går kommisjonen inn for ei strafferamme på fengsel i 10 år. Samstundes blir det understreka at strafferegelen etter omstenda vil kunne nyttast i konkurrens med reglar om lekamskrenkingar, på det vilkår at handlinga må reknast som grov utan omsyn til slike følgjer. Forslaga må sjåast i samband med at kommisjonen foreslår å oppheve straffelova § 154 om spreiing av smittsamme, farlege sjukdommar, jf utredninga s. 401. Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 17-18 å skjerpe strafferamma i § 155 til 6 eller 8 års fengsel: «Departementet er enig i at den nåværende strafferammen i § 155 gir et misvisende bilde av hvor straffverdig det er at gjerningspersonen forsettlig utsetter noen for en alvorlig og livstruende smitte, som for eksempel hiv. Hvilke følger gjerningspersonens opptreden får for den fornærmede, beror i slike tilfeller på omstendigheter som er utenfor gjerningspersonens kontroll. Den fornærmede bærer alene risikoen for handlingen; en risiko som kan få fatale konsekvenser dersom den realiseres. I de groveste tilfellene vil det være lite som skiller overtredelse av § 155 fra forsøk på drap, jf § 233. Departementet går på denne bakgrunn inn for at strafferammen bør heves for slike forbrytelser. Hvis den fornærmede ved handlingen pådrar seg en allmennfarlig sykdom, stiller situasjonen seg noe annerledes. I så fall kan straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser anvendes i konkurrens med § 155, siden bestemmelsene verner om forskjellige interesser. Dette forutsetter imidlertid at påtalemyndigheten har tatt ut en tiltale som også omfatter bestemmelsene om legemskrenkelser. Domstolene kan ikke domfelle gjerningspersonen for legemskrenkelser hvis det bare er nedlagt påstand om domfellelse etter § 155. Etter omstendighetene vil bestemmelsen også kunne anvendes i konkurrens med straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser, jf § 192 tredje ledd bokstav d, § 195 annet ledd bokstav e og § 196 annet ledd bokstav d, som alle fastsetter en høyere strafferamme dersom den fornærmede dør eller får en betydelig skade på legeme og helse som følge av seksuallovbruddet. Det må antas at allmennfarlig smittsom sykdom i de fleste tilfeller vil omfattes av begrepet 'betydelig skade', slik dette er definert i straffeloven § 9. Det har betydning både for bestemmelsene i kapitlet om seksualforbrytelser og i forhold til bestemmelsene om legemskrenkelser. Som eksempel kan nevnes at forsettlig påføring av betydelig skade har en strafferamme på 15 års fengsel, med en minstestraff på fengsel i 2 år, jf straffeloven § 231. Anvendes § 155 og § 231 i konkurrens, gir dette en strafferamme på fengsel i mer enn 2 år og inntil 18 år. Når § 155 anvendes i konkurrens med andre bestemmelser som har en høyere strafferamme og derfor lengre foreldelsesfrist etter straffeloven § 67, vil denne foreldelsesfristen også gjelde i forhold til overtredelsen av § 155, jf § 67 fjerde ledd. Adgangen til å anvende bestemmelser i konkurrens bør imidlertid ikke ha avgjørende betydning for fastsettelsen av strafferammen. Strafferammen bør først og fremst baseres på en konkret straffverdighetsvurdering. Departementet ser det for tiden som uaktuelt å foreta noen gjennomgripende revisjon av bestemmelsen i straffeloven § 155. Det vises i den forbindelse til at Straffelovkommisjonens utkast til ny straffelov for tiden er på høring, jf høringsbrev 13. juni 2002. Etter departementets oppfatning viser imidlertid signalene fra Høyesterett og Straffelovkommisjonen at det er grunn til å overveie strafferammen i § 155. Departementet går ikke inn for å la strafferammen avhenge av om smitten er overført eller ikke, men foreslår i stedet at strafferammen forhøyes generelt, og ønsker høringsinstansenes synspunkter på hvilken strafferamme som i så fall vil være passende. Det kan for eksempel være nærliggende å øke den øvre strafferamme til fengsel inntil 6 år, noe som vil innebære en fordobling i forhold til gjeldende rett. Det kan også være grunner som taler for å ha samme straff som for forsettlig legemsskade med betydelig skade til følge, jf § 229 tredje straffalternativ, hvoretter det kan idømmes inntil 8 års fengsel. Det kan videre reises spørsmål om den skjerpede strafferammen bør forbeholdes forsettlige overtredelser. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at skyldgraden normalt må tillegges stor betydning ved bedømmelsen av en handlings straffverdighet, jf NOU 2002:4 s. 154. Når det gjelder spredning av smitte, kan imidlertid også uaktsom opptreden under gitte omstendigheter være svært straffverdig. Det er ønskelig med høringsinstansenes synspunkter også på dette. Fleirtalet av høyringsinstansane er samd i at strafferamma i straffelova § 155 bør hevast, men har noko ulikt syn på kor høg lengstestraffa bør vere. Borgarting og Agder lagmannsrettar, riksadvokaten og Oslo og Hordaland statsadvokatembete meiner at strafferamma bør hevast til 6 års fengsel. Borgarting lagmannsrett peikar på at ei ramme på 6 år vil svare betre til strafferamma for lekamsskade med monaleg skadefølgje. Riksadvokaten viser til at § 155 vil kunne nyttast saman med andre straffebod «der smitteoverføringen skjer ved en annen forbrytelse eller fører til skade». Alta tingrett, Oslo og Rogaland politidistrikt, Politidirektoratet og Norges Kvinne- og Familieforbund meiner at 8 år er passande. Alta tingrett peikar på at det vil «harmonere med strafferammene for andre, hva straffeverd angår, sammenlignbare handlinger, eksempelvis overtredelse av straffeloven § 229, tredje straffalternativ». på 8 års fengsel i § 229 tredje straffalternativ bør vere retningsgivande. Det same gjeld Norges Kvinne- og Familieforbund: «Den fornærmede bærer risikoen for handlingen alene. I de groveste tilfellene vil det være lite som skiller overtredelse av § 155 fra forsøk på drap. Strafferammen for straffeloven § 155 er altfor lav. Vi vil foreslå samme straff som for forsettlig legemsskade med betydelig skade som følge, med en strafferamme på inntil 8 års fengsel. Politidirektoratet legg vekt på at ei auka strafferamme vil utvide fristen for forelding: «En økning av strafferammen vil også medføre at foreldelsesreglene blir mer i samsvar med den tiden som kan gå fra en person blir smittet av HIV til smitten blir oppdaget. Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon er samde i at strafferamma bør skjerpast, men uttaler seg ikkje om kva for strafferamme ein bør velje. JURK understrekar alvoret i denne type handlingar: «JURK mener at å utsette noen for smitte eller fare for smitte er en alvorlig handling som bør gjenspeile seg i strafferammen. Særlig hvor dette har hatt eller kan få alvorlige konsekvenser for den som blir utsatt for dette er det viktig at domstolene har mulighet til å idømme en streng straff. Kyrkjerådet meiner at ei eventuell heving av strafferamma må sjåast i samanheng med utforminga av regelen elles, og at spørsmålet difor bør vurderast i samband med arbeidet med ny straffelov: «Justisdepartementet tar opp strafferammen i straffeloven § 155 til drøfting og sier det er uaktuelt å foreta noen gjennomgripende revisjon av bestemmelsen når utkastet til ny straffelov er på høring. Etter Kirkerådets oppfatning bør da heller ikke strafferammen forhøyes i denne omgangen. Bestemmelsen bør vurderes nærmere, blant annet om den i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til svake parter som allerede er stigmatisert, for eksempel hiv-positive kvinner. Folkehelseinstituttet ser på si side ikkje behov for å heve strafferamma av allmennpreventive smittevernomsyn, men tek til etterretning at det kan vere behov for å samordne § 155 med andre reglar i straffelova. I samband med dette uttaler instituttet følgjande: «I forhold til den foreslåtte straffeskjerpelse av straffeloven § 155 om overføring av allmennfarlig smittsom sykdom vil vi på generelt grunnlag anføre at vi av allmennpreventive smittevernhensyn ikke ser behov for å utvide strafferammen. I praksis ser vi det som et større problem at straffeforfølgelse og lovanvendelse i forhold til overføring av allmennfarlig smittsom sykdom ser ut til ha vært iverksatt på et relativt tilfeldig og ulikt grunnlag. I forhold til for eksempel overføring av HIV er Folkehelseinstituttet gjennom årene kjent med flere titalls tilfeller der personer (hvis identitet er ukjent for oss) som vet at de er HIV-smittet ikke har informert sin seksualpartner om at de er smitteførende og der disse partnerne så har blitt smittet. Likevel har kun et fåtall slike saker blitt ført fram til påtalemyndigheten og rettsapparatet. Forhold som er til hinder for at slike saker føres fram, kan blant annet være helsepersonells taushetsplikt, en faglig overbevisning om at straffeforfølgelse ikke er et hensiktsmessig virkemiddel i smittevernarbeidet, lojalitetsfølelse overfor pasienten, et ønske hos fornærmede (den smittede) om ikke å gå til anmeldelse eller mangelfull kunnskap og rådgivning om muligheten for å gå til slike skritt. PLUSS - Landsforeningen mot aids gjeng i sitt høyringsfråsegn inn for at § 155 blir oppheva. Foreininga meiner at straffebodet stigmatiserer ei heil pasientgruppe, med dei uheldige konsekvensar det kan ha, og at strafforfølging i staden bør skje etter andre reglar: «Generelt om straff og helse. På prinsipielt grunnlag vil vi slå fast at hiv er et helsemessig forhold og ikke strafferettslig. Hivpositive er i praksis den eneste diagnosegruppa i Norge som kan bli strafferettslig forfulgt. Det i seg selv mener vi har en sterk stigmatiseringseffekt. Spørsmålet er om § 155 virker allmennpreventivt i den forstand at paragrafen kan hindre spredning av hiv gjennom trussel om straff. Dette må være det grunnleggende spørsmål når departementet foreslår heving av strafferammen. Det er derfor med stor bekymring vi ser at dette overhodet ikke er berørt i høringsbrevet. Generelt om hiv/aids. Hivviruset smitter via enten blod eller sæd/sekret. Årsaken til smittespredning i Norge i dag skjer i hovedsak gjennom seksuell kontakt eller ved at sprøytebrukere deler samme sprøyte. Begge de to overnevnte rettssakene dreier seg om smitte gjennom seksuell kontakt. En må tro at det å bevise smitte ved sprøytedeling er svært vanskelig. Generelt kan en si at hivviruset ikke er spesielt smittsomt. Det er de senere år gjort betydelige framskritt når det gjelder å behandle hiv. Men det er ennå langt igjen til en kan klare å fjerne viruset helt fra en person som er smittet. Medisinene kan bare holde virusutviklingen i sjakk. Det er fortsatt slik at hiv er en meget alvorlig diagnose som fører til sterkt nedsatt livskvalitet og ofte uførhet. Dødeligheten, altså utvikling til aids, er imidlertid gått sterkt tilbake de seinere år. Utvikling av medisiner går raskt, og en kan vente ytterligere bedring i tiden som kommer. Men det er viktig for oss, som er hivpositives egen interesseorganisasjon, å understreke at vi ser på det overføre hiv til andre som meget alvorlig. Hiv i samfunnet. Da vi fikk hivviruset til Norge på åttitallet oppsto det som professor Thomas Mathisen betegnet som 'moralsk panikk'. Den allmenne frykten for spredning var stor, og mange fryktet en eksplosjonsaktig spredning. Det var også mange fantasifulle forslag på hvordan en skulle behandle hivpositive. Resultatet ble en sterk stigmatisering av hivpositive og mange hivpositive opplevde mange ubehageligheter på grunn av sin diagnose, både på arbeidsplassen, i nærmiljøet og i familien. Det gjorde ikke saken bedre at de fleste som ble rammet de første årene var homofile og sprøytebrukere, grupper som allerede hadde problemer i det offentlige rom. Det er viktig å peke på at hivpositive i dag fortsatt kan oppleve ubehageligheter, og hivpositive selv opplever seg ofte svært stigmatisert. Følgen er ofte at mange ikke ønsker å fortelle om sin diagnose, og en levekårsundersøkelse viser også at svært mange unngår seksuelle relasjoner og nære forhold fordi de dels er redd for å smitte andre, dels fordi de frykter avvisning dersom de forteller at de er hivpositive. Det er i dag ca 2600 hivpositive i Norge. Det har de seineste ti år vært svært lite fokusert for befolkningen muligheten for å bli smittet, og undersøkelser viser bl.a at nordmenn sjelden bruker kondom selv om det er ukjent partner. Det at det så sjeldent brukes kondom legger et ekstra press på hivpositive, fordi kondom er den eneste måten en kan med relativt stor grad av sikkerhet hindre overføring gjennom seksuell aktivitet. Virker § 155 allmennpreventivt? Det å lovregulere seksuelle relasjoner er alltid vanskelig. I en seksuell relasjon er det vanligvis mange følelser involvert og det er ikke alltid rasjonelle vurderinger som ligger til grunn for handlingene. Derfor kan det være svært vanskelig å avgjøre hva som egentlig har skjedd, for eksempel om spørsmålet om bruk av kondom ble reist, var det et spesielt press under handlingen m.v. Det er også spørsmål om hvem som er den sterke part i en seksuell relasjon. Det kan ofte være vanskelig for en kvinne å bestemme at det skal brukes kondom for å nevne en konkret sak. Dersom det er alkohol med i bildet kan dette også føre til vansker med å bedømme skyldighet. Vi frykter at en fokusering på det strafferettslige kan ha en motsatt effekt av hva departementet ønsker. Dersom en diagnose medfører fare for straff og stigmatisering kan det for mange være fristende å la være å teste seg. En kan leve lenge med hiv uten at en får klare symptomer. Derfor er det viktig at det er lav terskel for å teste seg, slik at en dels kan få opplysning om hvordan en kan hindre å smitte andre, dels få råd og veiledning om hvordan en best mulig kan ta vare på egen helse. Det som vekker særlig bekymring er uaktsomhetsbegrepet. Å skille hva som er uaktsomt og hva som er skyldfritt er uhyre vanskelig i de forhold vi her snakker om. Som vi har påpekt tidligere opplever hivpositive det ofte stigmatiserende med sin diagnose, med de problemer det medfører. Det at det finnes en egen straffehjemmel for denne gruppa gjør ikke stigmatiseringseffekten mindre. Når det i det offentlige rom diskuteres økning av strafferammene gir det allmennheten også et tydelig signal om denne gruppas farlighet. Det vil i noen tilfelle være vanskelig å bevise hvem som har smittet en person. Særlig dersom strafferammen heves og foreldelsesfristen dermed heves til 10 år. I høringsbrevet betraktes en heving av foreldelsesfristen til 10 år som en fordel. For oss fortoner det seg motsatt. Ettersom tiden går kan det bli svært vanskelig å bevise hvem som har smittet en person. Det er også et annet moment som er viktig, nemlig forholdet mellom den hivpositive og helsevesenet. Dette må baseres på et grunnleggende tillitsforhold, både av hensyn til den hivpositives helse og for at helsevesenet hele tiden kan gi råd om til pasientene om hvordan en kan hindre videresmitte. I en av sakene som kom for høyesterett var det helsevesenet som anmeldte kvinnen fordi den fornærmede ikke ønsket anmeldelse. Slike tilfelle gjør at hivpositive kan kvie seg for å ha en åpen og ærlig dialog med sine medisinske hjelpere. Videre kan en fornærmet også ønske at det ikke skal bli allment kjent verken hvordan smitten har skjedd eller i det hele tatt at omgivelsen skal få kjennskap til vedkommendes hivstatus. I dag er det en paragraf som i praksis kun retter seg mot hivpositive og vi kan ikke ha en paragraf i straffeloven som retter seg mot en spesiell pasientgruppe. Etter vårt syn strider dette mot vanlig rettsoppfatning om at diskriminering av personer eller grupper av personer ikke skal finne sted, noe som er eksemplifisert både i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Et annet viktig moment er, som tidligere omtalt, at hiv/aids ikke lenger automatisk kan betegnes som en dødelig sykdom, da det finnes medisiner som holder viruset i sjakk, og at den medisinske utviklingen på området er rask. Dermed vil farlighetsgraden ved hiv minskes, mens man altså går inn for å heve strafferammen. Dermed er inne på problematikken mellom sykdom og jus. Mens lovendringer går sakte, går den medisinske utviklingen raskt. Så når en skal bruke straff i forbindelse med sykdom vil en oppleve at når en lov endelig trer i kraft vil kanskje den medisinske utviklingen ha revet bort grunnlaget for lovendringen for lenge siden. Sverige har ingen paragraf i sin straffelov når det gjelder smittefarlige sykdommer. Der brukes andre straffebestemmelser, slik som nevnt overfor. I Sverige var det på nittitallet rundt 20 slike saker, så det ser ikke ut til at mangel på egen paragraf hindrer rettsforfølgelse ved uaktsom eller forsettelig smitteoverføring. I Danmark kan en straffes med inntil 4 års fengsel for å smitte noen med en livstruende og uhelbredelig sykdom. Denne ble revidert i 2001. En har her en mer dynamisk formulering i Norge ettersom det er straffeloven som anvender begrepet 1/2 livstruende og uheldbredelig sygdom'. Dermed kan en i større gred til enhver tid definere livstruende og uhelbredelig sykdom i forhold til sykdommens faktiske farlighet. I Norge har en dette definert i Smittevernloven, og dermed har en ikke den danske dynamikken. Vi er ikke prinsipielt i mot at det skal være straffbart å smitte andre med hiv. Men straffeforfølgelse må i så fall skje i ordinære straffebestemmelser, noe som høringsbrevet selv er inne på flere steder. Vi vil også gjenta faren for at sterk fokusering på straff vil kunne føre til at mange i mindre grad ønsker å teste seg, hvilket er svært uheldig både fra et smittevernsynspunkt og et helsemessig synspunkt. Pluss-Landsforeningen mot aids' krav er derfor at § 155 fjernes. Nokre av dei høyringsinstansane som går inn for å skjerpe strafferamma, reiser spørsmål om dette berre bør gjelde ved forsettlege handlingar. Agder lagmannsrett meiner strafferamma bør vere felles: «Hvis man med Justisdepartementet legger til grunn at det det ikke skal foretas noen mer gjennomgripende revisjon av bestemmelsen nå, bør det neppe innføres forskjellige strafferammer for forsettlige og uaktsomme overtredelser. Det passer ikke så godt med det felles vilkår 1/2 skjellig grunn til å tro..', som er en form for bevisst uaktsomhetskriterium, å måtte sondre mellom forsettlige og uaktsomme overtredelser ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det same meiner Hordaland statsadvokatembete: «I forhold til de uaktsomme overtredelser av bestemmelsen, vil naturligvis skyldgraden ha ikke uvesentlig betydning for bedømmelsen av handlingens straffverdighet. Så lenge det i straffebestemmelsene ikke er satt noen minimumsstraff, ser jeg ingen grunn til å innta en egen strafferamme for de uaktsomme overtredelsene. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt går derimot inn for å sondre. Oslo politidistrikt uttaler: «Man ser ikke behov for å heve straffen for uaktsomme overtredelser, i det spørsmålet kan avvente den varslede revisjon av bestemmelsen i forbindelse med utkast til ny straffelov. Også riksadvokaten meiner dette bør vurderast: «I praksis vil den utviste skyld ha stor betydning ved straffutmålingen. Fengsel i 6 år ville være en streng straff for et uaktsomt faredelikt. Det kan være grunn til å overveie om ikke den økede strafferammen bør forbeholdes de forsettlige overtredelser. Der uaktsomheten har ført til skade, bør bestemmelsen da anvendes i konkurrens med de aktuelle bestemmelser som dekker selve skadefølgen. Norges Kvinne- og Familieforbund meiner at spørsmålet er vanskeleg, men ser ut til å leggje mest vekt på at konsekvensane av handlinga er dei same, utan omsyn til graden av skuld hos gjerningspersonen: for allmennfarlig sykdom er like belastende for fornærmede, også i slike tilfelle. Derfor kan det være vanskelig å ta stilling til om den skjerpede strafferammen bør forbeholdes forsettlige overtredelser. Men som en hovedregel bør strengeste straff anvendes. Oslo statsadvokatembete reiser spørsmål om straffskjerpinga berre bør kunne nyttast i dei tilfella der smitten faktisk er påført, og uttrykkjer tvil om kva som er mest rimeleg: «En er også enig i at det kan bero på tilfeldigheter om smitte blir påført eller ikke. Dette tilsier at strafferammen ikke bør heves bare for de tilfelle hvor smitte blir påført, men også hvor man utsetter andre for fare. Denne lovgivningsteknikk er brukt i for eksempel veitrafikkloven § 3. Når det gjelder bestemmelsene i STRL § 228 og 229, er det imidlertid en forutsetning at det er øvet vold og påført skade. Hvorvidt strafferammen bør økes generelt eller om det bør innføres som straffeskjerpelsesmoment at smitte er påført etter systematikken i STRL § 232, er en i tvil om. Krisesentersekretariatet foreslår på si side at § 155 ikkje skal kunne nyttast dersom smitta er overført i samband med sal av seksuelle tenester: «Vi ønsker samtidig å presisere vi mener det ikke skal være strafferettslig hvis en prostituert påfører en horekunde smitte når han kjøper sex uten beskyttelse. Her mener vi klart at det er den som kjøper seksuelle tjenester som opptrer uaktsomt ved å utnytte kvinner for egen seksuell nytelse. På bakgrunn av høyringa meiner departementet at strafferamma i § 155 bør hevast. Departementet syner til drøftinga i høyringsnotatet og til dei argumenta som høyringsinstansane har framført. I forhold til dei synspunkta som er fremja av PLUSS, vil departementet peike på at § 155 er eit generelt straffebod som rettar seg mot spreiing av alle slags allmennfarlege smittsomme sjukdommar. Sjølv om spreiing av hiv-smitte i dag er det mest praktiske, er dette langt frå det einaste som regelen rammar. Departementet meiner at straffebodet har ein allmennpreventiv verknad, og at det er med på å hindre førekomsten av alvorlege sjukdommar. Dersom nokon har ein mistanke om at dei er smitta, og lar vere å teste seg for ikkje å få stadfesta mistanken, kan vilkåret om skjellig grunn vere oppfylt. Departementet kan difor ikkje sjå at det å ha eit straffebod som § 155 kan oppmode nokon til ikkje å teste seg. Ein tilsikta konsekvens med å heve strafferamma er at foreldingsfristen i slike saker blir lengre. Dette er viktig, fordi det kan ta tid før den fornærma oppdagar at han eller ho har blitt smitta. Departementet legg difor ein viss vekt på at ei ytterlegare skjerping av strafferamma ikkje vil føre med seg lengre foreldingsfrist, med mindre strafferamma blir sett til fengsel i 10 år, jf straffelova § 67. Ingen av høyringsinstansane har gått inn for ei så høg strafferamme. Strafferamma vil uansett bli vurdert på nytt i samband med utforminga av den nye straffelova. Det er eit viktig mål med straffelovreforma at strafferammene harmonerer godt innbyrdes. Også rammene i den noverande straffelova bør harmonere. Departementet går difor inn for at fengsel inntil 6 år berre skal kunne nyttast ved forsettlege handlingar, likevel slik at det framleis skal vere tilstrekkeleg med skjellig grunn til å tru at ein sjølv er smitteberande. På grunn av arbeidet med den nye straffelova vil departementet som nemnd i høyringsnotatet ikkje foreslå ytterlegare revisjon av paragrafen på det noverande tidspunktet. Straffeloven § 390a rettar seg mot den som «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil». Skyldkravet er forsett, jf § 40. Strafferegelen gir eit generelt vern mot omsynslause fredsforstyrringar. Det vernar berre den psykiske fred; lekamlege krenkingar fell ifølgje forarbeida utanfor rekkevidda for regelen, jf Ot.prp.nr.41 (1954) s. 25. Strafferamma i § 390a er bøter eller fengsel inntil 6 månader. Rettspraksis har vist at dette er noko lågt. Allereie i Rt-1992-445 blei lengstestraffa ved fleire lovbrott (realkonkurrens) anvendt, det vil seie fengsel i 9 månader utan vilkår, jf § 62. Den tiltalte i saka blei dømd for seks skremmande og plagsame telefonoppringingar, og Høgsterett meinte at maksimalstraffa «utvilsomt» burde ileggast. Saksforholdet gir ein god illustrasjon på at det kan tenkast meir straffverdige former for brott på § 390a. Det var nemnt at det kunne dreie seg om meir enn 150 oppringingar, men berre dei som var spesifiserte i tiltalen, blei pådømt. Strafferamma i § 390a blei også nytta fullt ut i ei nokså fersk avgjerd frå Høgsterett ( Rt-2002-78). Det dreidde seg her om ein særdeles langvarig trakassering av den fornærma. Gjerningspersonen blei dessutan dømt for gjentekne brott på opphalds- og besøksforbod, jf straffelova § 342. Paragrafane blei difor nytta under eitt, jf § 62, og straffa sett til fengsel i 11 månader (som fellesstraff med ein annan dom på fengsel i 60 dagar). Høgsterett uttalte uttrykkjeleg at den strenge fengselsstraffa som var utmålt i underinstansen, burde bli ståande «så langt strafferammen tillater det». Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å vidareføre § 390a i lovutkastet § 26-10 om omsynslaus framferd, jf NOU 2002:4 s. 342. Kommisjonen foreslår ei strafferamme i det lågare sjiktet, det vil seie bot og/eller fengsel inntil 6 månader eller 1 år, jf utredninga s. 145-146 og s. 344. Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 19 å skjerpe strafferamma i § 390a, til dømes til fengsel inntil 2 år: «Mange av strafferammene i straffeloven er atskillig høyere enn det straffutmålingspraksis tilsier at det er behov for. Dette gir domstolene et vidt spillerom til å idømme den straffen de til enhver tid finner rimelig, også i de aller groveste sakene innenfor vedkommende type av lovbrudd. Det er etter departementets oppfatning uheldig når man ved enkelte straffebud 'stanger i taket' selv om det kan tenkes enda mer alvorlige overtredelser av straffebudet. Når enkelte straffebud har en for lav strafferamme, vil det heller ikke være mulig for domstolene - med Høyesterett i siste instans - i særlig grad å skjerpe det til enhver tid gjeldende straffenivået. Det gir en forholdsmessig skjevhet i straffutmålingspraksis når Høyesterett har anledning til å heve nivået i visse typer saker, mens denne anledningen er avskåret i forhold til andre, beslektede straffebud. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at strafferammen i straffeloven § 390a heves. Departementet er i tvil om hvor mye strafferammen bør utvides, men vil antyde en heving til fengsel inntil 2 år, og ber om høringsinstansenes synspunkter på dette. Forslaget om å heve strafferamma i straffelova § 390a til 2 års fengsel får støtte av Borgarting og Agder lagmannsrettar, Alta tingrett, riksadvokaten, Oslo og Hordaland statsadvokatembete, Oslo og Rogaland politidistrikt, Likestillingsombodet, Islamsk Kvinnegruppe Norge, Krisesentersekretariatet og Norges Kvinne- og Familieforbund. Agder politidistrikt, Politidirektoratet og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon er samde i at strafferamma bør skjerpast, men gjev ikkje uttrykk for kor streng dei meiner at den nye strafferamma skal vere. Human Rights Service (HRS) går inn for at fengselsstrafferamma blir heva til meir enn 2 år. Alta tingrett meiner at preventive omsyn talar for å heve strafferamma, i tillegg til signala frå Høgsterett: «Bl.a. den tekniske utvikling har gjort at en gjerningsperson i dag, direkte og indirekte, nå mer enn tidligere har lettere for å kunne kontakte sine ofre. Direkte har gjerningspersonen lettere for å nå sine ofre ved oppsøkende virksomhet og indirekte for eksempel ved bruk av mobiltelefontjenester og annen datateknikk. Uten at jeg har noe statistikk å bygge på synes overtredelse av straffeloven § 390a å være en type forgåelse som øker i antall, varighet og intensitet. Disse forhold tilsier ut fra preventive hensyn at strafferammen økes. Når Høyesterett har gitt signaler om at gjeldende strafferamme er snau, bør strafferammen økes. Også Oslo politidistrikt peikar på at § 390a er eit svært praktisk straffebod, som det dessutan er ønskjeleg å kunne pågripe nokon på grunnlag av: «Straffeloven § 390a er en meget praktisk bestemmelse, som rammer mange varierte tilfeller av sterkt klanderverdig opptreden. Ikke sjelden mottar man anmeldelser der det er snakk om gjentatte overtredelser av samme art rettet mot den eller de samme fornærmede. Overtredelsene kan ofte være av svært truende karakter, men uten at strl. § 227 kan benyttes. Vi ser det derfor som hensiktsmessig å heve strafferammen slik som foreslått, også fordi man da har hjemmel for pågripelse. Høvet til å pågripe vedkomande blir også framheva av Politidirektoratet, som i tillegg understrekar alvoret i denne type handlingar: «Sjikane skaper frykt og utrygghet og ødelegger livsstandarden for mange mennesker og det er grunn til å ta denne typen kriminalitet alvorlig. En heving av strafferammen vil videre gi hjemmel for tvangsmidler som pågripelse og varetektsfengsling. Agder politidistrikt uttaler at det har vore ei «dramatisk negativ utvikling» på dette området den seinare tid. Til fordel for ei justering av strafferamma trekk politidistriktet fram moment som auka prioritering, preventive verknader og folk si rettsoppfatning: «Etter vår mening er dagens strafferamme på bøter eller fengsel i 6 mnd. for lav. Det har i de senere år være en dramatisk negativ utvikling i både antallet og alvorlighetsgraden i saker med skremmende og/eller plagsom opptreden overfor enkeltindivider. Problemet kan belyses ved at vi nå har fått en utstrakt bruk av både besøksforbud og voldsalarmer i disse sakene - som følge av at de har utviklet seg til å bli mer alvorlige og vanskeligere å håndtere enn tidligere. Den mest markerte økningen er relatert til brudd i parforhold, hvorav konflikter i sammensatte kulturelle parforhold utgjør en voksende andel. Tilsvarende negativ utvikling registreres også i saker hvor fornærmede eller vitner i pågående straffesaker blir utsatt for alvorlig trakassering for å påvirke deres forklaringer, alternativt at problemet har sitt utspring i hevnmotiv i kjølvannet av en straffesak. I tillegg har vi registrert en utvikling hvor tjenestepersoner i politiet og andre offentlige instanser blir rammet som en direkte følge av utøvelse av pålagte tjenestehandlinger. Den lave strafferammen virker lite avskrekkende overfor gjerningsmennene. I tillegg gir heller ikke strafferammen noe godt veiledende signal om at disse sakene fortjener en mer offensiv og fast inngripen. Det er ofte først når sakene har fått en heller dramatisk utvikling at de får en forsterket prioritet fra politiets side. Det er også et problem at strafferammen ikke harmonerer med folks rettsoppfatning av hvor denne bør ligge. Vi registrerer at vi ofte får et forklaringsproblem når strafferammen for et simpelt tyveri ligger 6 ganger høyere - sett hen til at de fleste sakene som faller inn under § 390a ofte oppleves av ofrene som betydelig mer krenkende og alvorlige. Krisesentersekretariatet gjev ei skildring av at den psykiske valden kvinner blir utsett for, ofte er av svært alvorleg art: «Ut fra Krisesentersekretariatets brukerstatistikker, som beboere har besvart de tre siste årene, er den psykiske volden skremmende lesning. Drapstrusler, skremme eller ydmyke med våpen, trusler om vold eller voldtekt, trusler om å ta sitt eget liv, truer med å anmelde kvinnene til barnevernet osv. Samtidig har vi erfart at kvinner og hennes barn blir utsatt for skremmende adferd og opptreden fra overgriper etter at bruddet er et faktum. Med bakgrunn i de grove psykiske krenkelsene kvinner opplever både under samlivet og etter, foreslår Krisesentersekretariatet at strafferammen økes til 2 år. Ingen av dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, går mot forslaget om å heve strafferamma. Oslo statsadvokatembete meiner rett nok at ei høgare straff berre vil vere aktuell i unntakstilfelle: «Normalt vil det ikke være behov for å reagere med strengere straff enn strafferammen i dag åpner for. Imidlertid vil det i enkelte tilfelle hvor adferden gjentas eller vurderes som ett forhold over tid, kunne være behov for å reagere med strengere straff. Dette illustreres ved de høyesterettsavgjørelser det er vist til i høringsbrevet. Hordaland statsadvokatembete uttaler seg i same retning: «Erfaringsmessig vil det være svært få saker hvor det vil være aktuelt å påstå fengselsstraff utover dagens strafferamme på fengsel i inntil 6 måneder. De fleste sakene vil ligge i den nedre halvdel av strafferammen. Som de to dommene fra Høyesterett viser, kan imidlertid straffverdigheten ved disse overtredelser variere stort og jeg har ikke noe å bemerke til at strafferammen utvides. Høyringa har vist at det er behov for å heve strafferamma i straffelova § 390a. Departementet meiner at bøter eller fengsel inntil 2 år vil vere ei passe strafferamme. Departementet held difor fast ved forslaget i høyringsnotatet, og viser til grunngjevinga der og til dei synspunkta som er fremja i høyringsrunda. Ordninga med valdsoffererstatning frå staten er regulert av lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsloven). Regjeringa har gått inn for å sentralisere behandlinga av valdsoffersøknader i første instans til eit nytt kontor i Vardø, jf St.prp.nr.1 (2002-2003). Justisdepartementet sende på høyring eit forslag til lov om endringar i valdsoffererstatningslova. I høyringsbrevet foreslo departementet at den nye førsteinstansen skal kallast Kontoret for valdsoffererstatningssaker. Departementet foreslo vidare at valdsoffererstatningslova blir endra slik at alle oppgåver som etter den noverande lova høyrer under fylkesmannsembeta, no skal høyre under den sentrale førsteinstansen i Vardø. Fleirtalet av høyringsinstansane er positive til endringsforslaget. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler at når eitt organ behandlar sakene blir ei større grad av rettseining og spesialisering av kompetansen sikra. Juridisk rådgivning for kvinner, Erstatningsnemnda for voldsofre, Den norske Advokatforening, Oslo politidistrikt og Statens innkrevjingssentral ser dei same fordelane ved å sentralisere behandlinga av valdsoffersøknader i første instans. Enkelte høyringsinstansar uttrykker skepsis. Fylkesmannen i Oslo og Akershus peikar mellom anna på at rettstryggleiken til søkjarane er tilfredsstillande vareteken når fylkesmennene behandlar desse sakene. Fylkesmennene har god kompetanse på dette området, og hjelper ofte søkjarar med personleg rettleiing ved utfyllinga av søknaden. Dette vil ikkje vere mogleg dersom førsteinstansbehandlinga blir sentralisert. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Fylkesmannen i Buskerud uttrykker same uro for rettstryggleiken til søkjarane som Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fleire av høyringsinstansane foreslår at den nye førsteinstansen blir kalla Kontoret for valdsoffererstatning i staden for Kontoret for valdsoffererstatningssaker. Andre forslag er Valdsoffererstatningskontoret, Valdsofferkontoret og Valdsoffereininga. Fleire av høyringsinstansane etterlyser overgangsreglar. Mellom anna uttaler Fylkesmannen i Vest-Agder: «Fylkesmannen vil bemerke at høringsbrevet ikke inneholder forslag til overgangsregler. Regler om hvilke saker kontoret for voldsoffererstatningssaker skal ha myndighet til å behandle synes nødvendig, da det ellers blir uklart om Fylkesmennnene skal ferdigbehandle alle saker som er innkommet før kontoret starter sin virksomhet, eller om alle saker skal oversendes kontoret fra dette tidspunkt. «Fylkesmannen etterlyser videre klarere retningslinjer for hvordan en overføring av sakene vil skje ved eventuell ikrafttredelse av lovforslaget. Spørsmålet som må avklares er hva som gjøres med påbegynte, men ikke ferdigbehandlede saker. «Lovendringsforslaget har ingen bestemmelser om ikrafttredelse, heller ikke eventuelle overgangsregler knyttet til gjennomføringen av de planlagte endringene. Departementet er ikkje samd i at rettstryggleiken til søkjarane vil bli skadelidande om ein samlar handsaminga av sakene i ett forvaltningsorgan. Den rettleiinga som no blir gjeve av det enkelte fylkesmannsembetet, vil andre organ kunne gje. Å samle sakene i eitt organ vil dessutan føre til ein meir einsarta praksis i førsteinstansen. Departementet er samd i at det foreslåtte namnet på den nye førsteinstansen språkleg sett er noko tungt. og Valdsoffereininga ikkje heilt dekkjande for verksemda til den nye førsteinstansen, av di ein kan få inntrykk av at instansen yter ei meir tverrfagleg hjelp til offer for valdshandlingar. Departementet er komme til at førsteinstansen bør kallast Kontoret for valdsoffererstatning. Departementet ser at det er behov for å klargjere korleis avviklinga av sakene i fylkesmannsembeta skal skje. Departementet tenkjer dette ordna slik at fylkesmannsembeta tek imot søknader fram til den dagen då lova blir sett i kraft, og at saker som er komne inn til fylkesmannsembeta før dette skjeringstidspunktet, skal behandlast ferdig der. Frå og med den dagen då endringa blir sett i kraft, skal søknadene rettast til Kontoret for valdsoffererstatning. Også klager på fylkesmannens vedtak i saker som er komne inn til fylkesmannen før skjeringstidspunktet, skal behandlast av fylkesmannsembeta. Søknader om tilleggserstatning i saker som er endeleg avgjorde, skal etter det tidspunktet endringa trer i kraft behandlast av Kontoret for valdsoffererstatning. Proposisjonen inneheld forslag om å skjerpe strafferammene i straffelova § 155 om påføring av smitte og § 390a om omsynslaus framferd. Vidare blir det fremja forslag om nykriminalisering av det å inngå ekteskap med nokon under 16 år. Dessutan har proposisjonen forslag om å gjere det klårt at den strengaste strafferamma i § 222 om tvang også kan nyttast overfor tvangsekteskap, og om at det skal vere påtale utan vilkår for brott på § 222 om tvang og § 227 om truslar. Desse endringane vil dels kunne føre til at fleire saker blir forfølgde, dels til at straffenivået blir høgare. Dette kan gje noko meirarbeid for påtalemakta og domstolane. Dessutan vil iverksetjinga av strengare dommar føre til ei viss meirbelasting på kriminalomsorgen. Elles legg departementet til grunn at dei foreslåtte lovendringane i straffelova ikkje vil ha vesentlege administrative og økonomiske konsekvensar. Til forslaget om endringar i valdsoffererstatningslova, knyter det seg investeringskostnader i storleiken 2 mill. kroner til etableringa av det nye kontoret. Driftsutgiftene til kontoret i Vardø vil bli overførte frå fylkesmannsembeta (kap. 1510). Arbeids- og administrasjonsdepartementet har rekna dette til ca 15 stillingar. Enkelte høyringsinstansar har uttrykt uro for rekrutteringa av stabilt og kvalifisert personale til den nye førsteinstansen. Erstatningsnemnda for valdsoffer uttaler: «Av høringsbrevet synes det fremgå at Regjeringen allerede har besluttet at den nye førsteinstansen skal lokaliseres til Vardø. Det tilligger i utgangspunktet ikke nemnda å ha en oppfatning om lokaliseringen. Allikevel finner den å ville gi uttrykk for en viss bekymring for stedsvalget, sett hen til at det helt avgjørende for den nye enheten vil være å rekruttere og ikke minst beholde over tid et tilstrekkelig antall medarbeidere med nødvendig fagkompetanse. Nemnda er redd det hensynet ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Nemnda viser i så måte til at man i Sverige valgte å lokalisere Brottsoffermyndigheten til Umeå, hvor det allerede var et aktivt juridisk miljø, ikke minst med basis i byens universitetet. Tromsø er en nærliggende parallell hos oss. «Med vår erfaring med å beholde høyt kvalifisert arbeidskraft, da særlig jurister, finner vi grunn til å stille spørsmål ved om det lar seg gjøre å etablere en enhet i Vardø med såpass stabilitet at rettssikkerheten for brukerne av enheten blir god nok. «Fylkesmannen finner imidlertid grunn til å uttrykke bekymring for etableringen av et slikt kontor i Vardø av hensyn til å bevare den store kompetansen fylkesmennene har på dette saksområdet og muligheten til å skape kontinuitet. Dette bl.a fordi valget av lokalisering vil kunne få betydning for rekrutteringen til de ca 20 juriststillingene som vil bli opprettet, samt for muligheten til å holde på erfarne saksbehandlere. Videre er det en usikkerhet knyttet til hvilken betydning en lokalisering av det nye kontoret vil kunne få for den enkelte søker av voldsoffererstatning i forhold til dagens ordning hvor søkere pga. de geografiske avstandene lettere kan oppsøke de ulike fylkesmannskontor for veiledning og hjelp til å fylle ut søknaden. Justisdepartementet vil peike på at det er viktig at den nye førsteinstansen blir ei stabil eining som held høge faglege mål. Dette vil ha mykje å seie for rettstryggleiken til personar som søkjer om erstatning frå staten for valdshandlingar. Departementet vil følgje utviklinga i Kontoret for valdsoffererstatning nøye, og vil evaluere eininga etter ei tid. I § 12 første ledd nr. 3 bokstav a er det foreslått ei endring slik at det også blir vist til § 196 om seksuell omgang med mindreårige. I § 12 første ledd nr. 4 bokstav a er det foreslått ei endring slik at det ikkje blir vist til § 220 nytt første ledd om å inngå ekteskap med nokon under 16 år, jf merknadene til § 220. Brot på første ledd vil dermed ikkje kunne straffast i Noreg når ekteskapet er inngått av utlending i utlandet. Se pkt. 3.3 om bakgrunnen for forslaga. Strafferamma blir foreslått heva til fengsel i 6 år, men berre for forsettlege lovbrott. Dersom det er utvist aktløyse, vil strafferamma framleis vere fengsel i 3 år. Forsettlege lovbrott må lesast med det atterhaldet at det er tilstrekkeleg at vedkomande har skjellig grunn til å tru at han eller ho er smitteberande. Sjå pkt. 4.1 om bakgrunnen for forslaget. Nytt første ledd rettar seg mot den som inngår ekteskap eller partnarskap med nokon som er under 16 år, eller som medverkar til dette. Sjå pkt. 3.3 om bakgrunnen for forslaget. Den direkte gjerningspersonen etter straffebodet vil vere den som giftar seg med den mindreårige. Dersom til dømes ei jente på 15 år og ein mann på 40 år giftar seg, kan berre mannen straffast. Den strafferettslege lågalderen vil forhindre eit strafferettsleg ansvar for den som ikkje har fylt 15 år når ekteskapet blei inngått. Etter straffritaksregelen i tredje punktum kan straffa falle bort dersom dei som har inngått ekteskapet, er omtrent jambyrdige i alder og utvikling på det tidspunktet då ekteskapet blei inngått. Også medverknad skal vere straffbart. Straffebodet vil difor ramme foreldre eller andre nærståande mv. som arrangerer ekteskap der minst ein av partane er yngre enn 16 år. Dette er eit døme på at ein medverkar kan tenkast å ha ei vel så sentral - og dermed også ei meir straffverdig - rolle i det straffbare forholdet enn det hovudmannen har. Straffritaksregelen i andre punktum gjeld ikkje for medverkaren. Strafferamma er fengsel inntil 4 år. Straffeheimelen vil kunne nyttast saman med andre straffebod, til dømes ved seksuallovbrott, tvang, truslar og lekamskrenkingar, jf straffelova § 62. Skyldkravet er forsett, jf straffelova § 40. Når det gjeld vilkåret om at minst ein av partane må vere under 16 år, er det likevel nok med aktløyse, jf § 220 nytt første ledd andre punktum. Dette svarar til tredje ledd i § 196 om seksuelle overgrep med nokon under 16 år. Men til forskjell frå seksuallovbrott vil det sjeldan kunne godtgjerast at den som skal gifte seg, eller medverke til giftemål, aktsamt manglar kjennskap til alderen hos den annan part. Straffeheimelen kan nyttast sjølv om ekteskapet blir inngått i utlandet, men berre dersom gjerningspersonen er norsk statsborgar eller hører heime i Noreg, jf merknadene til endringane i § 12. Gjeldande første og andre ledd blir nye andre og tredje ledd. I første ledd er det tatt inn eit nytt tredje punktum. Den nye regelen gjer det klart at også det å tvinge nokon til å inngå ekteskap kan vere eit moment som gjer at strafferamma blir skjerpa til fengsel i 6 år. Dette inneber inga realitetsendring, for dei momenta som i dag er omfatta av lovteksten (ved at det blir vist til § 232), er ikkje uttømmande. Også referansen til § 232 tredje punktum er teke inn i § 222 nytt tredje punktum, i staden for i andre punktum, som i dag. Sjå punkt 3.1 om bakgrunnen for forslaget. Departementet er samd med riksadvokaten som under høyringa har uttalt at det å tvinge nokon til å inngå ekteskap «normalt bør føre til at det anses å foreligge særdeles skjerpende omstendigheter», men unntak vil forekome, sjå punkt 3.1 foran. Fleire av høyringsinstansane har vore inne på spørsmålet om kva som skal reknast som eit (lovleg) arrangert ekteskap til forskjell frå eit (straffbart) tvangsekteskap. å løyse dette. Departementet understrekar at det ikkje vil vere avgjerande kva omgrep ein nyttar, men om ekteskapet (eller partnarskapet) er frivillig inngått frå ektefellane si side. Tredje ledd er foreslått oppheva. Påtala vil då bli offentleg utan vilkår, jf straffelova § 77, sjølv om lovbrottet er «øvet mot nogen av den skyldiges nærmeste». Sjå pkt. 3.2 om bakgrunnen for forslaget. Det er foreslått å oppheve § 227 andre ledd. Påtala i slike saker vil då bli offentleg utan vilkår, jf straffelova § 77. Sjå pkt. 3.2 om bakgrunnen for forslaget. Fengselsstrafferamma blir foreslått heva frå 6 månader til 2 år. Sjå pkt. 4.2 om bakgrunnen for forslaget. Det er gjort framlegg om endringar i desse reglane som følgje av at saker om valdsoffererstatning ikkje lenger skal behandlast av fylkesmennene i første instans, men av Kontoret for valdsoffererstatning. Sjå om bakgrunnen for dette i pkt. 5. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringar i straffelova mv. (styrka innsats mot tvangsekteskap mv.). Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endringar i straffelova mv. (styrka innsats mot tvangsekteskap mv.) i samsvar med eit vedlagt forslag. I straffelova 22. mai 1902 nr. 10 blir det gjort følgjande endringar: I § 12 første ledd nr. 3 bokstav a blir «192 til 195, 197 til 199» endra til 192 til 199. I § 12 første ledd nr. 4 bokstav a blir «220» endra til 220 annet og tredje ledd. Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det. § 220 nytt første ledd skal lyde: Den som inngår ekteskap eller partnerskap med noen som er under 16 år, eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 4 år. Villfarelse om alder utelukker bare straffskyld dersom ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Straff kan falle bort for ektefeller eller partnere som er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. § 220 første og andre ledd blir nye andre og tredje ledd. § 222 første ledd andre punktum og nytt tredje punktum skal lyde: § 222 tredje ledd blir oppheva. § 227 andre ledd blir oppheva. § 390a første ledd skal lyde: Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. I lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsloven) blir det gjort følgjande endringar: § 3 første og andre ledd skal lyde: Voldsoffererstatning tilkjennes etter søknad. Søknaden fremsettes for Kontoret for voldsoffererstatning på skjema fastsatt av departementet. Departementet kan fastsette nærmere regler om søknadens innhold. Søknaden må være fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven. Søknader om voldsoffererstatning avgjøres av Kontoret for voldsoffererstatning. Erstatningsnemnda for voldsofre er klageinstans for vedtak fattet av Kontoret for voldsoffererstatning etter loven her. Nemnda har en leder og en varaleder og to medlemmer med personlige varamedlemmer oppnevnt av departementet for 4 år av gangen. Lederen og varalederen skal ha juridisk embetseksamen. Kontoret for voldsoffererstatning avgjør om det skal søkes regress og treffer i tilfelle vedtak om det. § 16 andre ledd skal lyde: Kontoret for voldsoffererstatning avgjør om det skal kreves tilbakebetaling og treffer i tilfelle vedtak om det. Loven trer i kraft frå den tid Kongen fastset. Dei einskilde føresegnene i lova kan tre i kraft til ulik tid. Ot.prp.nr.50 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (eierkontroll i finansinstitusjoner) |
lovdata_cd_63592 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.88 | Publisert: Somb-1966-22 (1966 40) Sammendrag: Sendrektig gjennomføring av Kirke- og undervisningsdepartementets påbud om å fastsette årskarakterer for elev som var blitt fritatt for årsprøve. Saksgang: (Sak 608/66.) A. hadde søkt Kirke- og undervisningsdepartementet om at hans sønn måtte bli fritatt for å gå opp til utsatt årsprøve i norsk og engelsk for å kunne begynne i siste gymnasklasse. I brev av 2. mai 1966 til rektor ved skolen fritok departementet eleven for å gå opp til utsatt årsprøve og ba skolen fastsette årskarakterene i de to fag på grunnlag av det kjennskap lærerne hadde til elevens kunnskaper og dyktighet fra arbeidet i årets løp. I brev til departementet av 26. juni tok rektor opp igjen spørsmålet om det var grunn til å frita eleven for årsprøve og anførte bl.a. at klassens lærere ikke fant forsvarlig grunnlag for å fastsette årskarakterene. Departementet henviste i påtegning av 4. juli 1966 til sitt brev av 2. mai og gjentok anmodningen om at årskarakterene måtte bli fastsatt. Da årskarakterene fremdeles ikke ble fastsatt, klaget A. i brev av 2. august 1966. Klagen ble forelagt for Kirke- og undervisningsdepartementet, med anmodning om å innhente uttalelse fra rektor. I brev av 31. august skrev rektor til departementet: «Etter pålegg fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 2. mai 1966, - - -, om å fastsette årskarakterer for - - -, vil hans faglærere anta at han ville ha kunnet oppnå følgende karakterer ved utgangen av 4. Eg 1965: - - -. I brev til skolen av 6. september 1966 skrev departementet bl.a.: «- - - Vi går ut fra at eleven nå har fått tilsendt vitnemål i samsvar med Reglement for årsprøver i den høgre allmennskolen §7. Vi finner grunn til å beklage at skolen først nå har gitt de karakterer departementet bad om å få fastsatt i sitt brev av 2. mai 1966. A. opplyste at han mottok vitnemålet den 9. september. «- - - Departementets brev av 2. mai d.å. inneholdt et pålegg til skolen om å fastsette årskarakterene. Dersom skolen fant det vanskelig å etterkomme pålegget og derfor ville be departementet ta sitt vedtak opp til fornyet vurdering, burde dette ha vært gjort uten unødig opphold. Det kan ikke sees å være noen rimelig grunn til å vente til 26. juni. Etter at departementet hadde gjentatt sitt påbud i påtegningen av 4. juli, burde dette ha vært etterkommet så snart som mulig. Selv om sommerferien skulle ha skapt vanskeligheter, et spørsmål det ikke er opplyst noe om, kunne det ikke være grunn til å vente så lenge som til 31. august med å fastsette karakterene og til ca. 9. september med å sende vitnemål til eleven. At det hadde betydning for - - - å få årskarakterene fastsatt så tidlig som mulig, måtte uten videre være klart. Jeg slutter meg til departementets beklagelse i brevet av 6. september. Somb-1966-21 Krav om undervisningskompetanse og lønn som lektor. Rekkeviden av bestemmelse av Lønns- og prisdepartementet. |
lovdata_cd_34752 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.617 | Publisert: Ot.prp.nr.105 (2002-2003) Tittel: Om lov om endringar i kommuneloven m.m. (interkommunalt samarbeid) Bakgrunnen for dette er at departementet i nærmaste framtid tek sikte på å gjennomføre ei utgreiing av dei rettslege rammevilkåra for interkommunalt samarbeid. Ei vurdering av om kommunelova § 27 inneber ei tenleg regulering av interkommunalt samarbeid om forvaltningsoppgåver og myndeutøving, kjem truleg til å stå sentralt i dette arbeidet. Det vil i denne fasen derfor ikkje vere ønskjeleg at gjeldande lovgiving tvingar alle interkommunale einingar som etter ei konkret vurdering må reknast som eigne juridiske personar, inn i ei organisering som interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper. Eit høyringsnotat med forslag til lovendring blei sendt på høyring 19. mars 2003 med høyringsfrist 5. mai. Forslaget blei sendt på høyring til desse instansane: I tillegg til dei høyringsinstansane som er nemnde ovanfor, fekk Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistra høyringsforslaget ettersendt. I punkt 3 er det laga ei oppsummering av høyringsrunden. Lov om interkommunale selskaper av 29. januar 1999 nr. 6 har i § 40 og § 41 føresegner om korleis eksisterande interkommunale selskap skal tilpassast lova. Etter lov om interkommunale selskaper § 40 første ledd må eit interkommunalt selskap som er organisert etter selskapslova av 1985, organiserast som eit interkommunalt selskap (IKS) innan fire år etter at lov om interkommunale selskaper tok til å gjelde. Denne lova tok til å gjelde 1. januar 2000, og omorganisering må såleis skje innan 1.1.2004. Føresegna gjeld ikkje selskap der det ved det tidspunktet lova tok til å gjelde, var andre deltakarar i tillegg til kommunar og fylkeskommunar, jf første ledd andre setning. I tillegg til føresegnene som inneber krav til omdanning, har § 40 og § 41 ein del føresegner som forenklar sjølve omdanningsprosedyren. Bakgrunnen for kravet om tilpassing av eldre selskap til den nye lova var mellom anna at dei samanslutningsformene som blei kravde omdanna, ikkje blei rekna for å vere tilstrekkeleg regulerte i den eksisterande lovgivinga. Når det gjeld interkommunale selskap med avgrensa ansvar, heiter det såleis mellom anna på side 51 i Ot.prp.nr.53 (1997-1998): «Kommunale selskaper med begrenset ansvar utenfor aksjeloven - ofte kalt andelslag - er ikke lovregulert. Departementet mener i likhet med utvalget at det er uheldig at denne selskapsformen ikke er lovregulert. Dette stiller svært store krav til utformingen av samarbeidsavtalen. Der samarbeidsavtalen er ufullstendig, skaper det usikkerhet om hvilke regler som gjelder. Den eventuelle gevinsten ved mulighet for stor grad av individuell tilpasning gjennom samarbeidsavtalen, står etter departementets mening ikke i forhold til ulempene ved den rettsusikkerhet som knytter seg til denne selskapsformen. Departementet kom på bakgrunn av dette til at høvet til å etablere slike uregulerte selskap burde takast ut av lova, noko som innebar at kommunar som måtte ønskje å etablere selskap med avgrensa ansvar, blei nøydde til å bruke aksjeselskapsforma. omdanning til aksjeselskap eller interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper må sjåast på bakgrunn av dette. Når det gjeld interkommunale selskap med uavgrensa ansvar, står det i Ot.prp.nr.53 (1997-1998) mellom anna dette om behovet for endringar: Dette innebærer at kommuner som ønsker å etablere interkommunalt samarbeid i form av et eget rettssubjekt, må bruke denne loven. (...) Kort oppsummert inneber dette at interkommunale selskap med avgrensa ansvar må omorganiserast til aksjeselskap, til interkommunalt selskap (IKS) etter lov om interkommunale selskaper, eller til anna lovleg organisasjonsform innan 1.1.2004. Det same gjeld for interkommunale selskap med uavgrensa ansvar, så framt selskapet er organisert etter selskapslova av 1985 og ikkje har andre deltakarar enn kommunar og fylkeskommunar. Vidare gjeld det for interkommunale samanslutningar som er organiserte etter kommunelova § 27, så framt verksemda er eit eige rettssubjekt. Når det gjeld omdanning av interkommunale selskap med avgrensa ansvar og omdanning av selskap som er organiserte etter selskapslova av 1985, meiner departementet at dei løysingane som går fram av punkt 2 ovanfor, er tenlege. Det blei derfor ikkje fremja forslag i høyringsnotatet om å gjere endringar i dette. Slike selskap bør omorganiserast innan 1.1.2004, slik lov om interkommunale selskaper § 40 og § 41 gir pålegg om. Etter nr. 4 i føresegna vil ho etter endringar i 1999 berre gjelde for verksemder som ikkje er eigne rettssubjekt. Det inneber at dersom kommunar i dag ønskjer å etablere ei ny interkommunal samanslutning med så stor grad av sjølvstende at samanslutninga vil vere eit eige rettssubjekt, må samarbeidet organiserast som eit interkommunalt selskap (IKS), jf kommunelova § 27 nr. 4. Ei rad interkommunale samanslutningar som er organiserte med basis i § 27, er per i dag eigne rettssubjekt, men mange er truleg ikkje eigne rettssubjekt. For verksemder skipa før lovendringa i 1999 - og som er eigne rettssubjekt - inneber lov om interkommunale selskaper § 40 andre ledd at verksemda må omorganiserast innan 1.1.2004, jf ovanfor under punkt 2. Spørsmålet om ei interkommunal eining er ein eigen juridisk person eller ikkje, må avgjerast ut frå ei konkret heilskapsvurdering, der ei rad moment er relevante. Ein høgsterettsdom frå 1997 gir retningslinjer for denne vurderinga ( Rt-1997-623). Dommen er illustrerande for dei vurderingane som må gjerast, men det er likevel avgrensa kva rettleiing han gir for andre konkrete tilfelle. Det må i alle høve gjerast ei konkret vurdering, der det også er rom for skjønn. For kommunane og fylkeskommunane representerer det ei utfordring at eit avgjerande spørsmål om val av organisasjonsform for interkommunalt samarbeid er prega av ein så stor grad av skjønnsmessig vurdering. Lov om interkommunale selskaper er tilpassa verksemder med eit «forretningsmessig» preg. Det heiter såleis på side 45 i Ot.prp.nr.53 (1997-1998): «Kommuners virksomhet spenner over et vidt område. Det vil ikke være hensiktmessig at hele spekteret av kommunale oppgaver skal være henvist til en bestemt organisasjonsform. Spørsmålet om hvordan en virksomhet skal organiseres, må ses i forhold til den aktuelle virksomhetens karakter, herunder det siktemål kommunen/kommunene har med å ta på seg oppgaven. Når det her bl.a foreslås en ny organisasjonsform for interkommunalt samarbeid i form av interkommunalt ansvarlig selskap (IKS) - er det med andre ord ikke interkommunalt samarbeid om sentrale samfunnsoppgaver av stor velferdsmessig betydning som har vært i fokus. Departementet har ikke vurdert om dette er en hensiktsmessig organisasjonsform for eksempel for sykehus eller skoler. Spørsmålet om å finne fram til en hensiktsmessig interkommunal organisasjonsform for denne type oppgaver vil være preget av andre hensyn enn de som ligger til grunn for de organisasjonsformer som foreslås her. Organisering av interkommunalt samarbeid om sentrale velferdsoppgaver bør etter departementets oppfatning utredes særskilt. Det harmonerer ikkje godt med det som er referert ovanfor, at alle interkommunale samanslutningar som er eigne rettssubjekt, skal måtte organiserast som interkommunale selskap innan 1.1.2004. Rett nok ser det ut til at utviklinga går i retning av at stadig meir av tradisjonell offentleg verksemd blir organisert i privatrettslege former - som selskap, føretak og liknande. Organiseringa av sjukehusa i form av eigne føretak er eit døme på dette. På bakgrunn av dette kan ein hevde at organisering av interkommunale einingar i selskapsform ikkje inneber noko brot med den generelle utviklinga. Departementet ser det likevel framleis slik at spørsmålet om organisering av interkommunalt samarbeid om forvaltning, tenesteyting og myndeutøving ikkje er godt nok utgreidd. Departementet tek derfor sikte på å gjennomføre ei utgreiing av dette området i nærmaste framtid. Ei vurdering av om kommunelova § 27 gir ei tenleg regulering av interkommunalt samarbeid om forvaltningsoppgåver og myndeutøving, vil stå sentralt i dette arbeidet. I denne fasen vil det ikkje vere ønskjeleg at den gjeldande lovgivinga tvingar alle interkommunale einingar som etter ei konkret vurdering må reknast som eigne juridiske personar, inn i ei organisering som interkommunale selskap etter lov om interkommunale selskaper. I høyringsforslaget kom departementet derfor til at kommunar og fylkeskommunar framleis må kunne organisere interkommunalt samarbeid med eigne styre etter kommunelova § 27 som eigne rettssubjekt, utan at det inneber ei plikt til å følgje lov om interkommunale selskaper. Dette inneber at lov om interkommunale selskaper framstår som eit tilbod som kommunane kan nytte for dei verksemdene som etter kommunen si eiga vurdering høver for ei slik organisering. 34 av høyringsinstansane har kome med fråsegn. Dei som har levert høyringsfråsegn, har gjennomgåande eksplisitt slutta seg til forslaget, eller dei har gitt uttrykk for at dei ikkje har merknader. Med unntak av Statistisk sentralbyrå (SSB) og Brønnøysundregistra har ingen av dei som har kome med fråsegn, gitt uttrykk for at forslaget har uheldige verknader. Statistisk sentralbyrå (SSB) uttaler mellom anna: «Statistisk sentralbyrå mottar alle (fylkes-)kommuneregnskapene gjennom KOSTRA-systemet sammen med en rekke andre innrapporteringer om tjenesteproduksjonen i kommuner og fylkeskommuner. I tillegg utnyttes data fra en rekke administrative registre sammen med de innrapporterte data til å utarbeide nøkkeltall om (fylkes-)kommunenes prioritering, dekningsgrader og produktivitet. Som en del av videreutviklingen av KOSTRA skal også kommunale og fylkeskommunale foretak som rapporterer etter kommuneloven, og interkommunale selskap - forkortet IKS - som rapporterer etter egen lov om dette (1999), inngå som en del av KOSTRA-systemet. Som et selvstendig prosjekt (Fristillingsprosjektet) initiert av KRD arbeides det også med å utvikle egne konsernregnskap for kommuner og fylkeskommuner hvor foretakene og selskapene nevnt ovenfor skal innarbeides. For å ta høyde for den økende fristillingen i kommune-Norge og sikre bedre sammenlignbarhet mellom kommuner og fylkeskommuner, er det nødvendig å inkludere (fylkes-)kommunal virksomhet organisert både utenfor og innenfor (fylkes-)kommunen. Regnskapene inngår i SSBs statistikk om de offentlige finanser, og disse oppgavene innarbeides videre i de kvartalsvise og årlige nasjonalregnskapene. Både for å sikre gode data for den overordnete makroøkonomiske styringen som skjer ved utnyttelse av nasjonalregnskapene, og for å sikre sammenlignbarhet på mikroplanet mellom (fylkes-)kommuner og over tid, er det avgjørende at både kommuneloven og lov om interkommunale selskaper med forskrifter gis et innhold som sikrer gode data fra alle enheter som dekkes av lovverket. Det må dessuten legges opp til rapporteringsrutiner slik at feilføringer og misforståelser ved regnskapsføringen unngås, og at alle relevante opplysninger som er nødvendige for å utarbeide mest mulig sammenlignbare data om kommuner og fylkeskommuner, sikres. Ut fra dette vil det slik SSB ser det være uheldig at lovforslaget opphever plikten til å organisere interkommunale virksomheter organisert etter kommuneloven § 27 som er egne rettssubjekter, til interkommunale selskap (IKS). Dette vil føre til at intensjonene om at KOSTRA så langt som mulig skal kunne vise kommunenes totale virksomhet, vil bli vanskeliggjort, og at en rekke virksomheter av ukjent størrelse og omfang faller utenfor regnskapsrapporteringen til Statistisk sentralbyrå og derigjennom påvirker nasjonalregnskapet. «Hvorvidt et interkommunalt samarbeid har status som eget rettssubjekt eller ikke, er av avgjørende betydning i forhold til spørsmålet om registrering i Enhetsregisteret og Foretaksregisteret, jf enhetsregisterloven § 4 og foretaksregisterloven § 2-1. Den foreslåtte opphevelsen av kommuneloven § 27 nr. 4 vil innebære at vi igjen får en rettstilstand preget av stor usikkerhet, noe som etter vårt syn vi være svært uheldig. «Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) foreslår å inntil videre oppheve plikten til å omorganisere interkommunale virksomheter, organisert etter kommuneloven § 27 og som er egne rettssubjekter, til interkommunalt selskap (IKS). Begrunnelsen er at loven om interkommunale virksomheter er tilpasset virksomheter med et forretningsmessig preg. Likevel kan også virksomheter med klart forvaltningspreg være organisert som egne juridiske personer. KRD planlegger en utredning angående organisering av interkommunalt samarbeid om forvaltningsoppgaver i nær fremtid, og ønsker ikke å pålegge virksomheter som er egne juridiske personer, å reorganisere i forkant av en slik utredning. Konkurransetilsynet legger til grunn at KRD som del av sin fremtidige utredning klargjør hvilke kriterier som skal avgjøre om en interkommunal sammenslutning er forretnings- eller forvaltningspreget. Tilsynet vil ellers komme tilbake med en nærmere vurdering av hvilken organisasjonsform som fra et konkurransemessig synspunkt egner seg best ved interkommunalt samarbeid om forvaltningsoppgaver. Tilsynet har ellers ingen merknader til høringsforslaget. «Bergen kommune gir sin tilslutning til Kommunal- og regionaldepartementets forslag om å oppheve kommuneloven § 27 nr. 4 samt IKS-lovens § 40 annet ledd. samarbeid i form av IKS i en bredere sammenheng. Bergen kommune ser frem til å få departementets lovarbeid til høring når dette foreligger. Bergen kommune mener for sin del at det er viktig at kommuner som ønsker å løse sentrale velferdsoppgaver i fellesskap, gis anledning til dette gjennom mindre forpliktende samarbeidsformer enn det som følger av gjeldende IKS-lov. Kommuner bør imidlertid fortsatt gis anledning til å organisere interkommunalt samarbeid i organisasjonsformer som til en viss grad følger selskapslovgivningens prinsipper, men det bør her gjøres klare modifikasjoner i forhold til kommunalpolitisk styring og kontroll. Departementet er blitt ståande ved dei vurderingane som kom til uttrykk i høyringsforslaget. Det er ønskjeleg å gjennomføre ei nærmare vurdering av fleire spørsmål knytte til organisering av interkommunalt samarbeid før kommunar og fylkeskommunar eventuelt blir pålagde i lov å organisere interkommunale einingar som er eigne juridiske personar, i form av interkommunale selskap (IKS) etter lov om interkommunale selskaper. Dette vil - som Brønnøysundregistra peikar på - kunne gi ein meir uklar situasjon når det gjeld spørsmålet om kva interkommunale einingar som skal registrerast i Einingsregisteret, ettersom det er avgjerande for plikta til registrering om eininga er ein eigen juridisk person eller ikkje, jf einingsregisterlova § 4 første ledd bokstav b. Departementet er samd i at dette er ein uheldig sideeffekt av forslaget. Det vil innebere at situasjonen når det gjeld registrering av slike einingar vil vere den same som før lov om interkommunale selskaper tok til å gjelde 1. januar 2000. Departementet meiner likevel at denne effekten må vere underordna behovet for ein breiare gjennomgang av spørsmålet om organisering av interkommunalt samarbeid - medrekna spørsmålet om kva interkommunale einingar som skal organiserast som eigne selskap. Spørsmålet om registrering av dei ulike interkommunale einingane vil det vere naturleg å ta stilling til undervegs i dette arbeidet. Statistisk sentralbyrå (SSB) gir uttrykk for at det vil vere uheldig at lovforslaget opphevar plikta til å omorganisere interkommunale verksemder som er organiserte etter kommunelova § 27, og som er eigne rettssubjekt, til interkommunale selskap (IKS). Bakgrunnen for dette er at det etter SSB si meining vil føre til at intensjonane om at KOSTRA så langt råd er skal kunne vise den totale verksemda i kommunane, blir vanskelegare å oppfylle, og at ei rad verksemder av ukjend storleik og omfang vil falle utanfor rekneskapsrapporteringa til Statistisk sentralbyrå og såleis påverke nasjonalrekneskapen. Endringa i kommunelova § 27 inneber at det vil vere høve til å etablere nye interkommunale samanslutningar som har ein slik grad av sjølvstende at dei må reknast som eigne juridiske personar, utan at det er nødvendig å organisere verksemdene som interkommunale selskap (IKS). Endringa i lov om interkommunale selskaper § 40 inneber at det for eksisterande interkommunale samanslutningar som er etablerte etter kommunelova § 27, og som er eigne rettssubjekt, ikkje er nødvendig å organisere einingane som interkommunale selskap etter denne lova. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringar i kommuneloven m.m. (interkommunalt samarbeid). Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endringar i kommuneloven m.m. (interkommunalt samarbeid) i samsvar med eit vedlagt forslag. I lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) blir § 27 nr. 4 oppheva. I lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper blir § 40 andre ledd oppheva. Ot.prp.nr.104 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m. |
lovdata_cd_53653 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.852 | 1997 Delegering til SKD etter aal. |
lovdata_cd_56955 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.74 | Forskrift om innkreving av gebyrer til statskassen for offentlige oppgaver i forbindelse med oppdretts- og havbeitevirksomhet. Fastsatt av Fiskeridepartementet 21. desember 2001 med hjemmel i lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. §14 og lov av 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite §17. Endret 10 april 2002 nr. 346, 15 aug 2002 nr. 899, 18 des 2002 nr. 1686, 26 juni 2003 nr. 791, 14 des 2004 nr. 1654, 24 juni 2005 nr. 685. Endres 1 okt 2005, jf. forskrift 9 aug 2005 nr. 881. Denne forskrift gjelder for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter i henhold til lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v., og lov av 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite. For behandling av søknad etter lovene nevnt i §1, skal søker betale gebyr til statskassen på kr 12.000,-. For søknader som gjelder overføring av konsesjon til ny innehaver i allerede gitte konsesjoner, skal søker betale gebyr til statskassen på kr 8.000,-. For søknad som gjelder retildeling av konsesjon i medhold av forskrift 14. desember 2004 nr. 1644 om behandling av akvakulturkonsesjoner ved konkurs §6 skal det betales et gebyr på kroner 2.000,- per konsesjon med tilhørende lokaliteter. Ved behandling av søknader fra søkere nevnt som i §6 fjerde ledd i forskrift 22. desember 2004 nr. 1799 om tildeling, endring og bortfall av konsesjoner for oppdrett av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret, skal søker betale gebyr til statskassen på kr 3.000,-. 0 Endret ved forskrifter 15 aug 2002 nr. 899, 26 juni 2003 nr. 791 (i kraft 1 juli 2003), 14 des 2004 nr. 1654 (i kraft 1 jan 2005), 24 juni 2005 nr. 685. For hver lokalitet til produksjon av matfisk, stamfisk eller matfisk til forsøks-, forsknings- og undervisningsformål skal konsesjonsinnehaver betale ett årlig gebyr på kr 3.500,- for tilsyn og kontroll. Unntatt fra plikten til årlig gebyr er lokaliteter til matfisk, stamfisk eller matfisk til forsøks-, forsknings- og undervisningsformål i ferskvann og lokaliteter til manntallskonsesjoner. 0 Endret ved forskrifter 15 aug 2002 nr. 899, 18 des 2002 nr. 1686 (i kraft 1 juni 2003), 24 juni 2005 nr. 685. Konsesjonsinnehaver som på annen måte enn elektronisk sender rapportering i henhold til forskrift 22. desember 2004 nr. 1785 om drift av akvakulturanlegg §40, skal betale et gebyr på kr 250,- per månedlig rapporteringsskjema. Med elektronisk menes her slik rapporteringsmåte som ikke krever manuell behandling av opplysningene etter innsending. 0 Tilføyd ved forskrift 24 juni 2005 nr. 685. Fiskeridirektøren kan frafalle gebyr etter §2 og §3 når særlige grunner foreligger. Vedtak om å opprettholde kravet på gebyr kan ikke påklages. Gebyr for søknader må være innbetalt til statskassen før søknad tas under behandling. Dokumentasjon for at gebyret er betalt, skal vedlegges søknaden. Søknader som det ikke er betalt gebyr for, ansees som ikke fullstendig og vil bli returnert. Årsgebyr for kontroll og tilsyn skal være innbetalt innen 1. november hvert år, og gjelde for hele angjeldende år. 0 Endret ved forskrifter 15 aug 2002 nr. 899, 24 juni 2005 nr. 685. Forskrift om innkreving av gebyr for behandling av søknader i forbindelse med oppdrettsvirksomhet fastsatt ved kgl.res. 5. august 1988 nr. 625 oppheves. |
lovdata_cd_24677 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.915 | 3. Oppsetting av sikringsgjerder for husdyr. |
lovdata_cd_6170 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.376 | Forskrift om fredning for Borrevannet naturreservat, Borre kommune, Vestfold. |
lovdata_cd_59384 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.639 | Produsenten fastsetter verdier for de tillatte driftsbetingelsene som følger: 1.1 For væsketemperaturen: - For temperaturdifferansene: med følgende begrensninger: Dqmaks /Dqmin >= 10; Dqmin = 3K eller 5K eller 10K. 1.2 For væskens trykk: Det maksimale innvendige overtrykk som varmemåleren permanent kan motstå ved øvre temperaturgrense. 1.3 For væskens strømningsrate: qs, qp, qi, hvor verdien av qp og qi er underlagt følgende begrensning: qp /qi >= 10. 1.4 For den termiske effekt: Ps . For varmemålere er det definert følgende nøyaktighetsklasser: 1, 2 og 3. For hver nøyaktighetsklasse gjelder følgende relative maksimale tillatte feil for en komplett varmemåler, angitt i prosent av den sanne verdi: - For klasse 1: E = Ef + Et + Ec (Ef, Et og Ec i henhold til punkt 7.1 - 7.3). - For klasse 2: E = Ef + Et + Ec (Ef, Et og Ec i henhold til punkt 7.1 - 7.3). - For klasse 3: E = Ef + Et + Ec (Ef, Et og Ec i henhold til punkt 7.1 - 7.3). 4.1 Varmemåleren må ikke bli påvirket av statiske magnetiske felt og av elektromagnetiske felt med nettfrekvens. 4.2 Påvirkningen av en elektromagnetisk forstyrrelse skal være slik at endringen i måleresultatet ikke er større enn den kritiske endring (definert i punkt 4.3), eller så skal måleresultatet angis slik at det ikke kan oppfattes som et gyldig resultat. 4.3 Den kritiske endring for en komplett varmemåler er lik absoluttverdien av den maksimale tillatte feil gjeldende for denne varmemåleren (jf. punkt 3). Etter en viss tidsperiode angitt av produsenten, skal en passende holdbarhetstest utføres der følgende kriterier skal være oppfylt etter testen: 5.1 Gjennomstrømningsmåler: Variasjonen mellom måleresultatet etter holdbarhetstesten og måleresultatet ved start skal ikke være større enn den kritiske endringsverdi. 5.2 Temperaturfølere: Variasjonen mellom måleresultatet etter holdbarhetstesten og måleresultatet ved start skal ikke være større enn 0,1 °C. - Strømningsretningen. Forskrifter for underenheter kan gjelde uavhengig av om de er fremstilt av samme eller forskjellig fabrikant. Når en varmemåler består av underenheter, vil de vesentlige krav for varmemåleren gjelde for underenhetene såframt de er relevante. I tillegg vil følgende gjelde: 7.1 Den maksimale tillatte feil for gjennomstrømningsmåleren, uttrykt i % for de forskjellige nøyaktighetsklasser: - klasse 1: Ef = (1 + 0,01 qp /q) - klasse 2: Ef = (2 + 0,02 qp /q) - klasse 3: Ef = (3 + 0,05 qp /q) hvor feilen Ef relaterer den viste verdi til den sanne verdi av forholdet mellom gjennomstrømningsmålerens utgangssignal og massen eller volumet. 7.2 Den relative maksimale tillatte feil for temperaturfølerne, uttrykt i %: - Et = (0,5 + 3·Dqmin /Dq) hvor feilen Et relaterer den viste verdi til den sanne verdi av forholdet mellom temperaturfølernes utgangssignal og temperaturdifferansen. 7.3 Den relative maksimale tillatte feil for beregningsenheten, uttrykt i %: - Ec = (0,5 + Dqmin /Dq) hvor feilen Ec relaterer den viste varmemengde til den sanne varmemengde. 7.4 Den kritiske endring for en underenhet til en varmemåler er lik med den respektive absolutte verdi av den maksimale tillatte feil gjeldende for underenheten (jf. 7.1, 7.2 eller 7.3). Gjennomstrømningsmåler: - Nominell målefaktor (for eksempel liter/impuls) Temperaturfølere: - Typeidentifikasjon (for eksempel Pt 100) - Grenser for temperaturdifferanse. Beregningsenhet: - Type temperaturfølere: - Påkrevd nominell målefaktor (for eksempel liter/impuls) - Gjennomstrømningsmålerens plassering - tur eller retur. |
maalfrid_54dbdbfec7b055ffacf0fe6fa2b5cc361b617f13_3 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.642 | Tilnærminger, UCD, brukerinvolvering, livssyklusmodeller Kapittel 9 «A Design Process for Digital Products» Interactive Svstems:Bridging the Gaps Between Developers and Users (J. Grudin, 1991) 01. september 2015 (Joshi) 1a) Hva mener vi med behov? (kapittel 9.3.2) 1b) Hvordan kan vi generer alternative design? (kapittel 9.3.3) 1c) Hvordan velger man mellom de forskjellige alternativene? (kapittel 9.3.4) 2a) Gi en kort beskrivelse av de fire tilnærmingene til design. 2b) Hvilke metoder og teknikker inngår i de ulike tilnærmingene? 2c) Hva går UCD ut på? Hva er hovedbudskapet i denne tilnærmingen? 3a) Hva er en livssyklusmodell? 3b) Hvilke fire basisaktiviteter inngår i en livssyklusmodell? 3c) Tegn en enkel livssyklusmodell for UCD. 3d) Hva skiller HCI-modellene fra tradisjonelle systemutviklingsmodeller? 3e) Forklar hva som kjennetegner "star model" og hvordan denne skiller seg fra ISO9241-210. 4a) På hvilke måter kan brukere involveres som en del av designteamet? 4b) Besøk følgende nettsider og identifiser hvilken tjeneste som tilbys og forsøk å presisere nøyaktig hva de ønsker å oppnå: matprat.no, wolframalpha.com, stackoverflow.com, lovdata.no, tekna.no. 4c) Identifiser primær-, sekundær- og tertiærbruker for nettsidene fra oppgaven over. 5a) Hvorfor er verifisering og validering viktig i utviklingsprosesser? 5b) Hvilke fordeler har man med fossefallsmodellen som man ikke får med livssyklusmodeller? |
lovdata_cd_28902 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.778 | 1. Utenfor områdene (felt a, b og c), vist på kart i M 1 : 50.000 av 8. juni 1978, er det ikke tillatt å fradele tomt for eller å oppføre sportshytter, sommerhus kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus. Kartet beror i departementet og kommunen. Grensebeskrivelse for felt a, b og c: Felt a: Grensen går fra Ryssefjellet i grensen mellom Eigersund og Sokndal og går derfra i rett linje i nord-nordøstlig retning til triangelpunkt nr. 54 (TP-54) og videre i rette linjer mellom TP-98, TP-123, TP-65, TP-76, TP-107, TP-26, TP-110, TP-94, og videre i rettlinje i sydøstlig retning mot TP-5 til grensen mellom Eigersund og Sokndal og følger denne kommunegrensa i sydvestlig retning tilbake til utgangspunktet. Felt b: Grensen går fra grensen mellom Eigersund og Lund like vest for TP-27 på Gullbergtuva i rett linje til TO-31, TP-97 og videre i rett linje til TP-31, TP-34 og følger derfra grensen mellom Eigersund og Lund tilbake til utgangspunktet. Felt c: Grensen går fra TP-106 i rett linje mot TP-81 til den skjærer grensen mellom Eigersund og Bjerkreim, herfra følges grensen for nedslagsfeltet til Eptelandsvatnet (Bjerkreim kommunes vannverk) til Dyråsen, følger herfra kommunegrensen mellom Eigersund og Bjerkreim i nordøstlig retning til Skinndalen, grensen følger elva i Skinndalen i sydøstlig retning til riksveg nr. 9, grensen følger riksveg nr. 9 i nordøstlig retning til vegen krysser Besseåni, og går derfra rett syd til grensen mellom Eigersund og Lund, herfra følges kommunegrensen i sydvestlig retning til det punkt der kommunegrensen knekker rett sydover ved Lammeknuten, herfra går grensen i nord-nordvestlig retning til TP-20 og videre i rett linje til TP-61 og derfra i rett linje i retning mot TP-106 til grensen for nedslagsfeltet for Helleland vannverk. 2. Innenfor felt a, b og c kan fradeling av tomt for og oppføring av bygninger som nevnt i pkt. 1 bare foretas etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Hytter tillates også oppført i områder der det ved denne vedtekts ikrafttreden foreligger hyttedisposisjonsplan godkjent av fylkesmannen. 3. Bygningsrådet kan når særlige grunner forelliger gjøre unntak fra bestemmelsene ovenfor for enkelthytter. 4. For bygninger som er nevnt under pkt. 1 skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65, også gjelde §63, §66, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94 og §109 samt kap. XV og XVI. (II 1978 s 393) |
lovdata_cd_52408 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.663 | 0 Endret ved forskrift 12 nov 1997 nr. 1240 (i kraft 1 jan 1998). Den som er ansvarlig for virksomheten skal sørge for at det innføres og utøves internkontroll. Enhver som driver eller deltar i aktivitet som omfattes av denne forskriften plikter å påse at internkontrollen etterleves. Skriftlig dokumentasjon etter denne forskrift skal minst omfatte §5 nr 4, 5, 7 og 8 og opplisting av de kritiske punkter, jf §5a nr 3. Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om skriftlig dokumentasjon utover dette dersom det ansees påkrevet. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for tilsynsmyndigheten. Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktivitet, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å overholde krav i næringsmiddellovgivingen. Internkontrollen skal inneholde: 3. rutiner virksomheten følger, for å sikre overholdelse av næringsmiddellovgivingens krav og styring med de kritiske punktene, jf §5a. Virksomheten skal kartlegge mulige farer forbundet med næringsmidlenes helsemessige trygghet og ha styring med punkter og prosesser som er kritiske. På bakgrunn av dette skal virksomheten: 2. påvise trinn og stadier (punkter) 3. fastsette hvilke av de påviste punkter som er avgjørende for næringsmidlenes helsemessige sikkerhet (kritiske punkter) 5. ved enhver endring av arbeidsoperasjonene, vurdere farer, de kritiske kontrollpunktene og styringsrutinene. 0 Tilføyd ved forskrift 12 nov 1997 nr. 1240 (i kraft 1 jan 1998). Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 205. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 205. §7. (Opphevet ved forskrift 15 jan 2004 nr. 205.) §8. Utfyllende bestemmelser mv. Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Helsedepartementet eller den som blir bemyndiget, kan på sine respektive forvaltningsområder gi utfyllende bestemmelser om innhold i internkontrollen, herunder gi pålegg om å benytte begrepene egenkontroll og egenkontrollsystem i stedet for internkontroll. 0 Endret ved forskrifter 12 nov 1997 nr. 1240 (i kraft 1 jan 1998), 15 jan 2004 nr. 205. §10. (Opphevet ved forskrift 12 nov 1997 nr. 1240, i kraft 1 jan 1998.) Denne forskrift trer i kraft fra 1. januar 1995. |
lovdata_cd_63489 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.854 | Publisert: Somb-1968-12 (1968 35) Sammendrag: I forbindelse med nedleggelsen av statlig sanatorium ble det opprettet lungeavdeling ved fylkessykehuset, og overlegen gikk over fra sanatoriet til ny overlegestilling ved lungeavdelingen. Spørsmål om det hadde betydning at han ikke formelt var oppsagt fra sin stilling ved sanatoriet. Saksgang: (Sak 293/68). Et av statens sanatorier ble nedlagt, og overlegen gikk over i stilling som overlege ved en nyopprettet lungeavdeling ved fylkessykehuset. Han ble ikke formelt oppsagt fra sin tidligere stilling ved sanatoriet og i første omgang heller ikke formelt tilsatt ved fylkessykehuset. Overlegen mente at han måtte anses som statstjenestemann med de konsekvenser dette hadde for rett til medlemskap i Statens pensjonskasse, oppsigelsestid m.v., inntil hans tidligere tjenesteforhold var brakt formelt til opphør ved oppsigelse enten fra hans eller statens side. Han klaget over at Sosialdepartementet ikke hadde villet godta dette syn. De faktiske forhold i saken var i hovedtrekkene disse: Da sanatoriet ble nedlagt 30. september 1966, hadde nedleggelsen vært forberedt gjennom flere år. Etter det som forelå måtte det legges til grunn at overlegen hadde vært fullt orientert både om dette og opprettelsen av den nye avdeling ved fylkessykehuset, og likeledes om det som i denne forbindelse var avtalt om personalet ved sanatoriet. Ved Sosialdepartementets brev av 29. juni 1966 ble overlegen bedt om å sørge for oppsigelse av de av personalet som skulle oppsis av ham. Han ble samtidig underrettet om at departementet hadde foretatt den formelle oppsigelse av det personale som var ansatt av departementet. Det var riktig at han ikke selv mottok noen formell oppsigelse. I brev til departementet den 1. juli 1966 skrev overlegen bl.a.: «Når det gjelder overlege-stillingen er jeg ansatt i statsråd og vil ved nedleggelsen av sanatoriedriften ha vært i stillingen i 19 år. Det har videre vært min hensikt i henhold til pensjonsbestemmelsene i Statens Pensjonskasse å søke avskjed ved fylte 67 år, hvilket vil bli 4 år etter nedleggelse av sanatoriedriften, og jeg har planlagt dette på lang sikt med privat tilleggspensjon, bolig og videre beskjeftigelse etter fratreden. Jeg tillater meg derfor høfligst å anmode om å få fortsette i stats-stilling de resterende 4 år av min funksjonstid som overlege ved Lungeavdelingen ved - - - sykehuset i - - -, hvilket det etter overenskomst mellom staten og - - - fylke skulle være mulighet for ved forhandling. I brev av 3; august s.å. skrev overlegen bl.a.: «Det har etter min oppfatning i hele planleggingsperioden vært forutsetningen at overlegen ved - - - (sanatoriet) skulle gå over i overlegestillingen ved Lungeavdelingen ved - - - sykehuset i - - -. I henhold til overenskomstens §16 er det videre anledning til særskilt avtale mellom Sosialdepartementet og Fylket om ansettelsesog lønnsforhold, hvor dette er rimelig. Som tidligere fremholdt har jeg vært i sykehusstilling i over 30 år og overlege og styrer ved - - - (sanatoriet) i 19 år. Jeg har i lang tid planlagt fratredelse ved fylte 67 år etter bestemmelsene i Statens Pensjonskasse. Det vil si at jeg kun vil ha igjen 4 års funksjonstid ved Lungeavdelingen ved - - - sykehuset i - - -. På grunn av disse forhold er jeg derfor sterkt interessert i å kunne få bibeholde min statsansettelse og mine opparbeidede rettigheter i Statens Pensjonskasse i de resterende 4 år av min funksjonstid. Overlegens søknad om å få beholde status som statstjenestemann også i stillingen ved fylkessykehuset ble vurdert av departementet, men før det var tatt standpunkt til søknaden, oppsa han ved brev av 28. februar 1967 sin stilling som «overlege ved Statens helseanstalt». Han bemerket til slutt i brevet: «Jeg går ut fra at jeg har 6 mndrs. oppsigelsestid i statstjeneste, hvorfor jeg regner med å fratre som fungerende overlege ved Lungeavdelingen, - - - sykehuset i - - -, den 31/8.1967. I brev av 4. juli 1967 meddelte departementet at hans søknad om å beholde status som statstjenestemann ikke kunne imøtekommes - heller ikke for den korte tid som var igjen til han skulle fratre. Departementet uttalte videre at det hadde løst ham «fra stillingen som overlege ved - - - (sanatoriet) fra den dag overføringen til - - - sykehuset i - - - fant sted». Departementet bemerket at det tillå de fylkeskommunale myndigheter å løse ham fra stillingen ved fylkessykehuset. Overlegen var uenig i departementets standpunkt og anførte at det ikke var noe grunnlag for å løse ham fra hans statsstilling «med tilbakevirkende kraft». Siden han ikke hadde fått formell oppsigelse, kunne han bare løses fra stillingen ved at hans egen oppsigelse ble akseptert. Han hevdet at det var en feil at han var blitt utmeldt av Statens pensjonskasse da han tiltrådte ved fylkessykehuset. Han klaget videre over at han bare hadde fått lønn til 29. juli 1967, da han faktisk fratrådte stillingen ved fylkessykehuset, og ikke til 31. oppsigelse løp ut, og også at medlemskap i trygdekasse bare var betalt til 29. juli. Jeg bemerket at det var i samsvar med de forutsetninger overlegen selv hadde gitt uttrykk for i sine brev til departementet den 1. juli og 3. august 1966, når han hadde overtatt overlegestillingen ved den nyopprettede avdeling ved fylkessykehuset uten utlysing. «- - - Når forholdet var at Deres stilling ved - - - (sanatoriet) var blitt overflødig ved nedleggelsen av sanatoriet, og De isteden skulle overta en annen overlegestilling ved fylkessykehuset, ville det vel vært den mest korrekte fremgangsmåte om De på samme måte som det øvrige personale ved - - - (sanatoriet) hadde fått en uttrykkelig oppsigelse. På den annen side var De selv helt på det rene med at stillingen ved - - - (sanatoriet) var blitt overflødig, og De var enig i at De isteden skulle overta overlegestillingen ved lungeavdelingen ved fylkessykehuset. De hadde ikke gjort dette betinget av at De fikk beholde Deres status som statstjenestemann i den nye overlegestillingen. Når det på denne måten var underforstått mellom Dem og departementet at De skulle fratre stillingen som overlege ved - - - (sanatoriet) ved sanatoriets nedleggelse og overta en annen stilling, kan jeg ikke se det kan være av noen avgjørende betydning at det ikke forelå noen uttrykkelig, formell oppsigelse. Man kan etter min mening heller ikke se det slik at departementet ved sitt brev av 4. juli 1967 har løst Dem fra stillingen med tilbakevirkende kraft. De var løst fra stillingen allerede ved den ordning De hadde akseptert - at De skulle fratre 30. september 1966 for å overta en annen stilling. Departementets brev av 4. juli 1967 inneholdt bare en bekreftelse av dette. De har videre anført at det var en feil at De ble utmeldt av Statens pensjonskasse fra 30. september 1966. Utmeldingen ble foretatt i brev av 31. oktober 1966 fra forvalteren ved - - - (sanatoriet) og gjaldt foruten Dem en rekke andre av personalet ved - - - (sanatoriet) som også skulle overta stillinger ved fylkessykehuset. Det het i brevet bl.a.: «En kjenner ikke til om stillingene ved den nye lungeavdeling er - eller vil bli innlemmet i Statens pensjonskasse. En har derfor føyd til et spørsmålstegn på skjemaenes punkt 8 c. Spørsmålet om fortsatt medlemskap for dette personale antas å bli tatt opp i forhandlinger mellom Staten v/Sosialdepartementet og - - - Fylke som eier av - - - sykehuset i - - -. Siden det etter min mening er på det rene at man må se det slik at De fratrådte som overlege ved - - - (sanatoriet) den 30, september 1966 på samme måte som det øvrige personale, kan det ikke sees å være en feil at Pensjonskassen ble underrettet om dette og at det fremtidige medlemskap ville avhenge av forhandlinger mellom staten og - - - fylke. De har endelig anført at De har krav på lønn og medlemskap i trygdekassen som statstjenestemann ut oppsigelsestiden, dvs. til 31. august 1967. De bygger dette på at grunnlaget for Deres fratreden var oppsigelsen av 28. februar 1967 og at De hadde rettigheter som statstjenestemann i oppsigelsestiden, som etter tjenestemannsloven er 6 måneder. Jeg er som nevnt, kommet til at denne betraktning ikke er holdbar, men vil tilføye at det neppe ville sette saken i noen annen stilling om man måtte se det slik at De hadde beholdt Deres statsstilling. Selv om oppsigelsestiden etter tjenestemannslovens §20 er 6 måneder, er det ingenting i veien for at tjenesteforholdet bringes til opphør med en kortere frist dersom vedkommende tjenestemann og ansettelsesmyndigheten blir enige om det. Etter det som foreligger, er det på det rene at De fratrådte stillingen ved fylkessykehuset den 29. juli 1967 fordi sykehussjefen i - - - hadde krevet å få disponere overlegeboligen ved - - - (sanatoriet) hvor De fremdeles bodde. Det foreligger ikke noe om at De i forbindelse med overenskomsten om dette betinget Dem lønn ut august måned. Det kan da ikke sees å være noe grunnlag for lønnskrav m.v.fra Dem for august 1967. Somb-1968-11 Justeringer på arbeidsstedsoverenskomsten for forsvaret etter lønnsrevisjonen i 1964. |
lovdata_cd_19330 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.906 | Forvaltningen av fredningsforskriften tillegges fylkesmennene i Telemark og Buskerud fylker. |
lovdata_cd_22410 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.781 | Forskrift om salgstider for øl fra utsalgssteder, Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Vikna kommunestyre med hjemmel i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. §3-7. §1. For utsalgssteder i kommunen som innehar kommunal salgsbevilling for øl fastsettes slik salgstid: Mandag - fredag: fra kl. 08.00 til kl. 20. unntatt dagen før Kristi Himmelfart: fra kl. 08.00 til kl. 18. Påske-, pinse-, jul- og nyttårsaften: fra kl. 08.00 til kl. 15. §2. Salg og utlevering av øl er ikke tillatt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for stortingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemming fastsatt ved lov. |
lovdata_cd_45803 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.829 | Bestemmelsen gir Kongen i statsråd fullmakt til å inngå overenskomster med andre land som kan føre til at enkelte av vilkårene i kontantstøtteloven skal kunne fravikes. |
lovdata_cd_16988 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.794 | 1. Åpningstiden for serveringssteder fastsettes til kl 02.00. Det innføres effektiv kontroll med at lover og vedtak overholdes. 2. Serveringsstedene i Hurum kan holde åpnet til kl 02.00. Skjenking av alkoholholdig drikk må opphøre kl 01.30. Disse tidsbegrensningene gjelder tilsvarende ved skjenking av alkohol i lukkende selskap og ved bevilling for leilighetsvis skjenking. 3. Salg av øl kl 2 og 3 (juleøl) er tillatt i utsalgsstedenes åpningstid, i henhold til bestemmelsene i lokale forskrifter for åpningstider for utsalgssteder i Hurum kommune. Bevillingspliktig øl kan ikke omsettes på søn- og helligdager (og på dager med offentlig valg jfr valglovens §93). 4. Det gis ikke generell salgs-/skjenkebevilling for øl i kl 3. Det tillates solgt/skjenket øl i kl 3 (juleøl) i tiden 15. november - 15. januar. 5. Forskriften trer i kraft straks. |
lovdata_cd_46403 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.749 | Med hjemmel i forskrift gitt i medhold av pasientrettighetsloven §2-6 og spesialisthelsetjenesteloven §5-5 har....................... . ... .. ................................ .... trygdekontor inngått avtale med. ............... ............... om ledsagelse ved reise for undersøkelse og behandling. 1. Ledsager skal følge pasienten til eller fra sykehus o.l. når lege har godtgjort at følge er medisinsk nødvendig. 2. Som reisetid regnes tiden som medgår fra reisen starter fra arbeidssted/bosted til ankomst sykehus o.l. Tilbakereisen regnes på tilsvarende måte. Reisetid regnes som arbeidstid i det tidsrom ledsager har aktivt tilsyn med pasient. Nødvendig overnatting godtgjøres etter statens reiseregulativ. 3. Trygdekontoret betaler en timelønn som tilsvarer lønnstrinn 15 i statens lønnsregulativ. Det gis helgedagstillegg, søndagstillegg, kvelds- og natt-tillegg etter retningslinjene i Hovedoverenskomsten. Overtidstillegg ytes ikke. Kost og losji godtgjøres etter statens reiseregulativ. 4. Rutegående transport skal vanligvis benyttes. Ved nødvendig bruk av ledsagers bil, dekkes utgiftene etter satser i statens regulativ for bruk av egen bil. Avtalen gjelder fra....... ...... og kan sies opp av hver av partene med 3-tre måneders varsel. |
lovdata_cd_46239 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.843 | Pensjonsalderen er 60 år. For den som tiltrer tjenesten til sjøs etter 01.01.69 heves pensjonsalderen med 1 måned for hver 2 måneder vedkommende mangler på å ha 120 fartsmåneder etter sitt fylte 40 år. Alderspensjon kan ytes inntil 5 år før pensjonsalderen når summen av alder og fartstid er 80 år eller mer. 11.1.2.2. Minstekrav til fartstid for rett til pensjon. |
lovdata_cd_53166 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.574 | 1.1 Utgangspunktet for kateketens gudstjenestlige funksjoner er det undervisningsoppdrag kateketen er vigslet til ifølge gjeldende vigslingsordning og den tjenesteordning som er fastsatt av Kirkemøtet, jf. sak KM 20/96. Utgangspunktet for diakonens gudstjenestlige funksjoner er den diakonale tjeneste diakonen er vigslet til ifølge gjeldende vigslingsordning og den tjenesteordning som er fastsatt av Kirkemøtet, jf. sak KM 20/96. 1.2 Kateketens og diakonens deltakelse og medvirkning ved gudstjenester og kirkelige handlinger skjer under ledelse av soknepresten eller forrettende prest, jf. tjenesteordningenes §8. Kateketen og diakonen tar del i forberedelsen av slike gudstjenester og kirkelige handlinger. 1.3 Omfanget av kateketens og diakonens tjeneste knyttet til gudstjenester og kirkelige handlinger fastsettes av arbeidsgiver i instruks, jf. tjenesteordningenes §2, nest siste ledd. 1.4 Kateket og diakon kan delta med tjenester som også kan ivaretas av lekfolk. Dette bør ikke fortrenge lekfolks deltakelse. 1.5 Ved utøvelsen av gudstjenestlige funksjoner bærer kateket og diakon liturgisk drakt. 1.6 Før kateket og diakon er vigslet til tjeneste, kan de inneha gudstjenestlige funksjoner etter fullmakt fra biskopen. |
lovdata_cd_58141 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.734 | 1) Terminalene skal godta for lasting eller lossing av faste bulklaster, bare de bulkskip som kan legge til ved laste- eller losseanlegget på en sikker måte, under hensyn til vanndybden ved kaiplassen, skipets største mål, fortøyningsinnretninger, fendere, sikker atkomst og eventuelle hindringer for laste- eller losseoperasjonene. 2) Terminalens laste- og losseutstyr skal være behørig sertifisert og vedlikeholdt i samsvar med gjeldende regler og standarder, og skal betjenes bare av behørig kvalifisert og eventuelt sertifisert personell. 3) Terminalens personell skal være opplært og utstyrt i henhold til forskrift av 10. november 1994 nr. 1053 om havnearbeid. Vedlegg 3. Opplysninger som skipsføreren skal gi til terminalen (jf. §7 bokstav b) |
lovdata_cd_2624 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.724 | I medhold av §4 i lov av 6. mars 1970 nr. 5 om avgrensing i retten til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite, fastsetter Landbruksdepartementet følgende: Forbudet i §3 i lov av 6. mars 1970 nr. 5 mot å slippe okser som er eldre enn 6 måneder på beite i Tustna kommune settes ut av kraft inntil videre. |
lovdata_cd_24507 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.573 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er eit område med kristtorn i Suldal kommune i Rogaland fylke freda som naturreservat ved kgl.res. av 13. oktober 2000 under namnet Bjørklund naturreservat. |
lovdata_cd_10300 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.641 | Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 17/1, 2, 4, 5, 7, 10, 12, 13, 16, 19, 21. Reservatet dekker et areal på ca 60 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet 21. desember 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Lund kommune, hos fylkesmannen i Rogaland og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_10842 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.553 | Forskrift om vern for Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde, Sør-Aurdal kommune, Oppland og Flå, Nes og Ringerike kommuner, Buskerud. Fastsatt ved kgl.res av 28. juni 1985. Fremmet av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_62225 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.664 | Publisert: Somb-1986-46 (1986 98) Sammendrag: Sakskostnader i skattesak. En skattyter klaget forgjeves til ligningsnemnda. Etter videre klage fikk han medhold i overligningsnemnda. Krav om dekning av sakskostnader ble imidlertid avslått da utgiftene som var påløpt forut for klagen til overligningsnemnda ikke erstattes i henhold til ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24 §9-11 og fordi utgiftene til den senere del av klagebehandlingen (ca. kr. 1.000,-) ikke kunne anses som «vesentlige sakskostnader» etter gjeldende retningslinjer. - Uttalt at ligningsmyndighetenes rettsanvendelse var uangripelig i det foreliggende tilfelle, men samtidig understreket at spørsmålet om hva som regnes som «vesentlige sakskostnader» må bero på en konkret rimelighetsvurdering og ikke reguleres av helt faste normer. Saksgang: (Sak 542/85) En advokat klaget til ombudsmannen over avslag på krav om dekning av saksomkostninger i en skattesak han hadde ført for en klient. Klage var først blitt avslått av ligningsnemnda, men deretter tatt til følge av overligningsnemnda. Saksomkostningskravet ble imidlertid avslått under henvisning til ligningslovens §9-11 nr. 1 som lyder: «Når overligningsnemnda fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal den ti kjenne skattyteren hel eller delvis dekning av statskassen for vesentlige sakskostnader når kostnadene var pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv. Overligningsnemnda fastsatte andelen av saksomkostningene, som hadde medgått til overligningsnemndas klagebehandling, til kr. 1000,- og konkluderte med at dette ikke var en «vesentlig saksomkostning». I den forbindelse ble vist til at Finansdepartementet hadde angitt en grense på kr. 1.500,- i «forskrift» av 26. januar 1984. Klage til fylkesskattenemnda førte ikke frem. Fylkesskattenemnda uttalte at ligningslovens §9-11 er uttømmende og at den alminnelige saksomkostningsbestemmelse i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §36 ikke kom til anvendelse. For øvrig sa nemnda seg enig i overligningsnemndas vurdering om at andelen av omkostningene som kunne henføres til overligningsnemndas klagebehandling, ikke utgjorde «vesentlige sakskostnader». I likhet med overligningsnemnda viste fylkesskattenemnda til Finansdepartementets veiledende norm om at saksomkostningene måtte overskride kr. 1.500,- for at de kunne ansees som vesentlige. Advokaten hadde for øvrig anslått beløpet til kr. 1.200,-. «Konsekvensen av den forståelse Fylkesskattenemnda har lagt til grunn for ligningslovens §9 - 11 er at man til klienter selvfølgelig vil si at bare skriv klage til ligningsnemnda og intet mer og kom tilbake når avgjørelsen er fastholdt der så skal jeg ta meg av klagen for overligningsnemnda. Skal man forstå ligningslovens §9 - 11 slik som Fylkesskattenemnda her har gjort, vil man kunne føre til en helt illusorisk behandling i ligningsnemnda i førsteinstans. Jeg forela klagen for fylkesskattekontoret, som svarte: «I motivene (Ot.prp.nr. 29) til L §9-11 er det uttalt behov for en mer begrenset rett til dekning av sakskostnader enn det som følger av forvaltningslovens regler. Som begrunnelse er det pekt på en rekke forhold som gjør at ligningsforvaltningen står i en særstilling i forhold til annen forvaltning, jfr. Ot.prp. nr. 29 §119 flg. At ligningsnemndas endring av en ligningsavgjørelse til gunst for skattyter ikke kan gi dekning av sakskostnader synes ikke bestridt av advokaten. Dersom man må gå til overligningsnemnda for å få medhold anføres derimot at sakskostnader for ligningsnemnda skal dekkes så fremt de øvrige vilkar i L §9 - 11 er oppfylt. Fylkesskattekontoret antar at saks kostnader som gjelder bistand i endringssak for ligningsnemnda ikke kan dekkes med hjemmel i L §9 - 11 - uten hensyn til ligningsnemndas resultat. Dette standpunkt innebærer at en skattyter bare vil få dekket sine merkostnader dvs. sakskostnader pådratt for overligningsnemnda - i forhold til skattytere som vinner endelig frem for ligningsnemnda uten krav på dekning av sakskostnader. Den lovforståelse som advokaten gir uttrykk for ville skape urimelig ulikhet/forskjellsbehandling mellom skattytere i adgangen til dekning av sakskostnader innenfor samme ligningsinstans og gi dårlig sammenheng i rettsreglene. I og med at det er gitt en særregel om dekning av sakskostnader i L §9-11 fordi forvaltningslovens regler ikke er ansett å passe, antas at det ikke er plass for noen analogisk anvendelse av forvaltningsloven utenfor det dekningsområdet som L §9-11 angir. Siden advokaten også hadde krevd dekning av utgifter i forbindelse med klage over selve omkostningsavgjørelsen, bemerket jeg i brev 11. november 1985 til advokaten: «I likhet med fylkesskattesjefen finner jeg det klart at ligningslovens §9-11 nr. 1 ikke omfatter omkostninger i «saksomkostningssaken», jfr. at det tales om kostnader ved endring av «en ligningsavgjørelse». Etter lovens §1-2 gjelder forvaltningsloven - med unntak av kap. VII om forskrifter - ikke for saker som omfattes av ligningsloven. Jeg antar følgelig at lovens §9-11 uttømmende regulerer saksomkostningsspørsmålet. Samtidig forela jeg følgende spørsmål for Finansdepartementet: «Fylkesskattekontorets standpunkt fremgår av brevet hit. Resultatet begrunnes bl.a. med at det ved dekning av saksomkostninger i et slikt tilfelle, ville oppstå ulikhet i forhold til skattytere som får ligningen endret i ligningsnemnda. Forarbeidene til ligningsloven sier ikke direkte noe om spørsmålet. Riktignok heter det i Ot.prp. nr. 29 (1978-79) 120 at man vil begrense dekning av saksomkostninger «til de saker som kommer opp for overligningsnemnda eller høyere nemnd». Hvilke omkostninger som i så fall skal dekkes, sies det imidlertid ikke noe nærmere om. Skattedirektoratets uttalelse 12. april 1985, omtalt i fylkesskattekontorets brev, støtter derimot den forståelse som gjøres gjeldende. Det bes opplyst om også departementet har tatt standpunkt til spørsmålet og om det i så fall har vært vurdert å presisere dette i lovteksten. Departementet har 26. januar 1984 gitt «Veiledende retningslinjer om adgangen til å få dekket sakskostnader» etter ligningslovens §9-11. I pkt. 2 heter det: «Skattyteren må ha hatt vesentlige sakskostnader. Hva som kan regnes som vesentlige sakskostnader, må vurderes ut fra skattyterens økonomiske forhold. Det antas at sakskostnadene må overstige kr. 1500,- for at de skal kunne regnes som vesentlige. skjønnsutøvelse, basert på den angitte beløpsgrense. En slik praksis synes umiddelbart lite overensstemmende med den konkrete rimelighetsvurdering som er forutsatt i lovens §9-11 nr. 1. Hvilken rettslige karakter har for øvrig disse retningslinjene? Punkt 2 kan tyde på at det dreier seg om en forskrift, jfr. §2 bokstav c) i forvaltningsloven av 10. februar 1967. I sitt svar 28. november 1985 refererte departementet en tidligere uttalelse avgitt til et advokatfirma, der det var lagt til grunn at saksomkostninger en skattyter har hatt på et tidligere stadium i ligningssaken ikke kan dekkes. Departementet viste i den forbindelse også til innstilling II fra ligningsutvalget av 1961, som lå til grunn for Ot. prp. nr. 29 (1978-79). I innstillingen heter det: «Hensett til at utvalget videre har foreslått å beholde avgjørelser av ligningsnemndene utenfor bestemmelsene, må dette ha som konsekvens at det bare er merkostnader som påløper ved videre klage til fylkesklagenemnda som kan tilkjennes. Resultatet kan synes mindre rimelig, men en annen ordning ville virke urettferdig når en ser hen til de klagere som får medhold i ligningsnemnda og som ikke skal kunne tilkjennes sakskostnader i det hele tatt. For så vidt gjaldt retningslinjene for praktiseringen av ligningslovens §9-11, opplyste departementet at disse ikke var forskrifter i forvaltningslovens forstand, og derfor ikke kunngjort i Norsk Lovtidend. Videre uttalte departementet: «Retningslinjene retter seg først og fremst mot de lokale ligningsorganer, og har til formål å informere om hvilke argumenter som bør tillegges vekt ved skjønnsutøvelsen. I tillegg skalde bidra til å skape en ensartet praksis kommunene imellom. Det fremgår allerede av overskriften til retningslinjene vedrørende §9-11 at disse kun er av veiledende karakter. Punkt 2 i disse retningslinjene hindrer således ikke at omkostninger kan bli ansett for å være vesentlige selv om de utgjør et lavere beløp enn kr. 1500. I brev 14. januar 1986 fastholdt advokaten klagen. I avsluttende brev 18. juni 1986 til advokaten uttalte jeg: «Som nevnt i mitt brev 11. november 1985 til Dem, antar jeg at ligningslovens §9-11 uttømmende regulerer ligningsforvaltningens saksomkostningsansvar. Det er således ikke aktuelt å supplere med den alminnelige saksomkostningsbestemmelse i forvaltningslovens §36. Slik ligningslovens §9-11 nr. 1 er utformet, er det videre på det rene at saksomkostninger bare kan dekkes når det foreligger endringsvedtak til gunst for skattyter i overligningsnemda (fylkesskatte-/Riksskattenemnda). Saksomkostninger pådratt i forbindelse med den ordinære ligningsbehandling eller i ligningsnemnda etter klage, kan således ikke kreves dekket selv om skattyteren får endret ligningen til gunst for seg. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å kreve slike tidligere pådratte saksomkostninger dekket i forbindelse med en senere sak for overligningsnemnda. Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten, men på bakgrunn av de relativt klare indikasjoner som foreligger i lovforarbeidene, er det etter min oppfatning vanskelig å forstå lovstedet annerledes. Foruten uttalelsen i innstilling III fra skatteutvalget av 1961 som er referert ovenfor, vises til følgende uttalelser i Ot.prp. nr. 29 (1978-79) på 120: «Det vil være ganske uoverkommelig å dekke sakskostnader i et slikt omfang at byrdene ved ligningsprosessen blir noenlunde likelig for delt mellom skattyterne. Departementet finner det derfor meget vanskelig å trekke en rimelig grense rundt en adgang til å dekke sakskostnader i ligningsforvaltningen. Departementet er derfor blitt stående ved å foreslå en begrenset rett til å kreve dekning for sakskostnader i §9-11. Den omstendighet at bestemmelsen i ligningslovens §9-11 nr. 1 pålegger overligningsnemnda å tilkjenne dekning for «vesentlige sakskostnader» (rett nok ikke nødvendigvis full dekning), bidrar også til å underbygge den lovforståelse ligningsmyndighetene og Finansdepartementet har tatt til orde for. Standpunktet harmonerer for så vidt også best med forvaltningslovens §36; bestemmelsen forutsetter bare én klageomgang, og dekning av omkostningene utelukkende i forbindelse med klagesaken. Etter dette finner jeg å måtte konkludere med at ligningsmyndighetenes rettsanvendelse på dette punkt er korrekt. angitt en veiledende norm på kr. 1.500,- for hva som kan regnes som «vesentlige sakskostnader». Dette forutsetter riktignok at retningslinjene ikke må praktiseres slik at den konkrete rimelighetsvurdering lovbestemmelsen legger opp til, blir erstattet av en mer mekanisk skjønnsutøvelse, - - -. Etter den tilslutning departementet har gitt til min oppfatning på dette punkt, jfr. brevet hit 28. november 1985, er det ikke grunn for meg til å gå videre med spørsmålet nå. Når det gjelder den aktuelle klagesak, har overligningsnemnda lagt til grunn at halvdelen av salæret, d.v.s. kr. 1000,- gjelder arbeid med klagen til overligningsnemnda. De har gjort gjeldende at andelen utgjør kr. 1200,-. Bl.a. på bakgrunn av de opplysninger som fremgår av saksdokumentene om Deres klients inntekt og formuesforhold, har jeg uansett hvilket beløp som legges til grunn ingen innvending mot at ligningsmyndighetene la til grunn at Deres klient ikke var påført «vesentlige saksomkostninger» i ligningslovens forstand. Etter dette kan klagen ikke føre frem. Departementet tok senere initiativ til å få kunngjort følgende uttalelse i publikasjonen «Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattespørsmål» for 1986: «II Vedrørende «Veiledende retningslinjer om adgangen til å få dekket sakskostnader. Ligningsloven §9-11. I forbindelse med ligningslovens ikrafttredelse ble det utarbeidet forskrifter, instrukser og veiledende retningslinjer til loven. Forskriftene ble kunngjort i Norsk Lovtidend nr. 28 og 29 for 1983. Instruksene og retningslinjene ble ikke kunngjort i Norsk Lovtidend fordi de ikke er forskrifter etter forvaltningsloven. Det er således misvisende når instruksene og retningslinjene i boken «Ligningsloven med kommentarer» omtales som forskrifter. Retningslinjene retter seg først og fremst mot de lokale ligningsorganer, og har til formål å informere om hvilke argumenter som bør tilleggesvekt ved skjønnsutøvelsen. I tillegg skal de bidra til å skape en ensartet praksis kommunene imellom. Det fremgår allerede av overskriften til retningslinjene vedrørende §9-11 at disse kun er av veiledende karakter. Punkt 2 i disse retningslinjene hindrer således ikke at omkostninger kan bli ansett for å være vesentlige selv om de utgjør et lavere beløp enn kr 1.500. Somb-1986-45 Ettergivelse/nedsettelse av skatt - retningslinjer for begrunnelse. |
lovdata_cd_3322 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.562 | Forskrift om fredning av Søndre Søster naturreservat, Onsøy kommune, Østfold. |
lovdata_cd_16991 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.571 | Ikrafttredelse av forskrift om trafikkregulering ved innseiling til og utseiling fra Vesterhavnen, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Med hjemmel i forskriften §4 fastsetter Kystdirektoratet 10. april 1992 at ovennevnte forskrift av 13 mars 1992 nr. 227 trer i kraft 15. mai 1992. |
lovdata_cd_18626 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nl | 0.357 | 0 Endret 13. april 1994 nr. 589. |
lovdata_cd_19496 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.919 | Gjelder for: Evje/Hornnes kommune, Aust-Agder og Åseral kommune, Vest-Agder. |
lovdata_cd_61810 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.77 | Publisert: Sombu-1992-2 (1992 12) Sammendrag: 2. Kravet om likebehandling.. Spørsmål om forskjellsbehandling blir ofte reist i klager til ombudsmannen. Et kommunestyre hadde i samme møte henholdsvis innvilget og avslått to likeartede tilfeller som gjaldt søknader om konsesjon for to eiendommer til fritidsbolig. I klageomgangen fastholdt departementet det avslag som var gitt i kommunestyret for den ene av eiendommene. I forbindelse med klagebehandlingen for ombudsmannen fremholdt departementet at det neppe kunne være avgjørende for sin klagebehandling at kommunestyret i en lignende sak på skjønnsmessig grunnlag var kommet til et annet resultat. Jeg sa meg enig med departementet i at spørsmålet om likebehandling i utgangspunktet måtte vurderes ut fra departementets praktisering av den aktuelle konsesjonsbestemmelsen. Men når forholdet var det at det var tale om to saker avgjort i samme kommunestyremøte - uten at det kunne påvises nevneverdige forskjeller mellom de to - fremsto en opprettholdelse av avslaget i det ene tilfellet som «klart urimelig». For ordens skyld tilføyet jeg at en innvilgelse av konsesjon ikke behøvde å få ytterligere konsekvenser dersom kommunestyret for fremtiden opptrådte konsekvent ved sin behandling av konsesjonssøknader. (Referert i kapittel VI 151.) Sombu-1992-3 3. Taushetsplikt.. |
lovdata_cd_57389 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.621 | Krav vedrørende innhold av næringsstoffer gjelder for produkter som er klare til bruk, enten omsatt som bruksklare produkter eller tilberedt i henhold til produsentens anvisninger, unntatt når det gjelder kalium og kalsium, hvor verdiene gjelder produktet slik det omsettes. Vitamin A (µg RE) 1801Vitamin E (mg a-TE) 3Vitamin C (mg) 12,5/252 /1253Tiamin (mg) 0,25/0,54Riboflavin (mg) 0,4Niacin (mg NE) 4,5Vitamin B6 (mg) 0,35 Folsyre (µg) 50Vitamin B12 (µg) 0,35Pantotensyre (mg) 1,5Biotin (µg) 10Kalium (mg) 160Kalsium (mg) 80/1805 /1006Magnesium (mg) 40Jern (mg) 3Sink (mg) 2 Kobber (µg) 40Jod (µg) 35Mangan (mg) Dersom det for en bestemt produkttype er gitt andre maksimumsgrenser i vedleggene 1 eller 2, er det disse som gjelder. 1 I samsvar med bestemmelsene i vedleggene 1 og 2. 2 Verdien gjelder for produkter som er tilsatt jern. 3 Verdien gjelder for fruktbaserte retter, fruktjuicer, nektar og grønnsaksjuicer. 4 Verdien gjelder for bearbeidet kornbasert barnemat. 5 Verdien gjelder for produkter omfattet av §1 tredje ledd, bokstav A, nr. 1 og nr. 2. 6 Verdien gjelder for produkter omfattet av §1 tredje ledd, bokstav A, nr. 4. 2002 Forskr om elektr. |
lovdata_cd_34666 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.846 | 1) Medlemsstatene skal overvåke de betydelige miljøvirkningene av gjennomføringen av planer og programmer, slik at de blant annet på et tidlig tidspunkt kan fastslå uforutsette negative miljøvirkninger, og kan treffe egnede utbedringstiltak. 2) For å oppfylle kravene i nr. 1 kan eksisterende overvåkingsordninger benyttes dersom de er egnede, slik at dobbeltarbeid ved overvåkingen unngås. |
lovdata_cd_11228 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.779 | Forskrift om båndtvang for hund, Balsfjord kommune, Troms. Landbruksdepartementet stadfester 21. mai 1986 med dette Balsfjord kommunestyres vedtak av 26. mars 1982 der det med hjemmel i lov av 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m. v. §3, 2. ledd ble vedtatt: §1. Enhver eier eller besitter av hund i Balsfjord kommune skal holde hunden i bånd eller forsvarlig innestengt eller innegjerdet i tiden 1. april - 1. oktober. c. hunder som under lovlig jakt godtgjøres å være ledsaget på forsvarlig måte av eier eller besitter. |
lovdata_cd_19313 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.423 | Formålet med fredningen er å bevare en floristisk meget rik lågurtgranskog på permiske eruptiver som er lite påvirket av hogst. |
lovdata_cd_57308 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.551 | Delegering av myndighet til Helsedepartementet etter produktkontrolloven §4. Fastsatt ved kgl.res. 16. august 2002 med hjemmel i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) §4. Fremmet av Barne- og familiedepartementet. |
lovdata_cd_15353 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.396 | Forskrift om alkoholomsetningen m.m., Vestby kommune, Akershus. Fastsatt av kommunestyret i Vestby 26. februar 1990 med hjemmel i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. Endret 27. april 1992 nr. 370. |
lovdata_cd_55712 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.525 | Forskrift om pasientansvarleg lege m.m. Fastsett av Sosial- og helsedepartementet 1. desember 2000 med heimel i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §3-7. Formålet med forskrifta er å skape kontinuitet i møtet mellom pasienten og helsetenesta ved å styrkje samordna behandling og kommunikasjon mellom lege og pasient. Forskrifta gjeld ved innlegging i somatiske institusjonar og institusjonar i det psykiske helsevernet, ved polikliniske tenester før og etter innlegging, og ved gjentakande poliklinisk undersøking og behandling. Dersom det ikkje er klart unødvendig, skal ansvarleg leiar i avdelinga/eininga peike ut ein pasientansvarleg lege snarast råd etter innlegging eller poliklinisk forundersøking. Pasienten skal straks få vite kven som er hans/hennar pasientansvarlege lege, og orienterast om kva oppgåver den pasientansvarlege legen har. For tenester i det psykiske helsevernet kan ein psykolog peikast ut i staden for pasientansvarleg lege dersom det høver best. Reglane i forskrifta om pasientansvarleg lege vil da gjelde tilsvarande. Dersom pasienten allereie har ein annan person som tek seg av dei funksjonane som er omtala i §4, eller det av andre grunnar synest klart unødvendig å utnemne pasientansvarleg lege/psykolog, trengst ikkje det gjerast. Ved innlegging på nytt att, eller ved gjentakande poliklinisk undersøking og behandling, skal pasienten få den same pasientansvarlege legen dersom det er tenleg og praktisk mogleg. Det skal alltid gå fram av pasientjournal og epikrise kven som er pasientansvarleg lege. Dersom det synest klart unødvendig å peike ut ein pasientansvarleg lege, skal dette grunngjevast i journalen. Pasientansvarleg lege skal ha ein samordningsfunksjon for behandling av pasienten, og skal vere det faste medisinskfaglege kontaktpunktet for pasienten under opphaldet. Pasientansvarleg lege skal helst vere den same under heile opphaldet, med mindre omsynet til pasienten og ei fagleg forsvarleg oppfølging av han taler for at ein annan blir peikt ut som pasientansvarleg lege. Dersom leiaren i avdelinga/eininga trur det er tenleg, kan behandlingsansvarleg lege også peikast ut til pasientansvarleg lege og dessutan peikast ut til å gje pasienten informasjon og ha det overordna ansvaret for pasienten sin journal, jf. helsepersonellova §10 og §39 andre ledd . Forskrifta blir sett i verk 1. januar 2001. Merknader til dei enkelte føresegnene i forskrift av 1. desember 2000 om pasientansvarleg lege m.m. |
lovdata_cd_54748 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.78 | Forskrift om EØS-godkjenning av maritimt radioutstyr. Fastsatt av Post-og teletilsynet 15. juni 1999 med hjemmel i lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven) §4-2, §4-6 og §7-1, jf. kgl.res. av 31. august 2001 nr. 949 del I punkt 2. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XXXII nr. 1 og vedlegg XIII nr. 56d (direktiv 96/98/EF endret ved direktiv 98/85/EF, direktiv 2001/53/EF og direktiv 2002/75/EF). Endret 11 juli 2003 nr. 960. Forskriften gjelder konstruksjon, produksjon, import og omsetning av radioutstyr for bruk om bord i skip som skal ha sikkerhetssertifikat i henhold til den internasjonale konvensjonen av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs med endringer pr. 1. januar 2002, SOLAS-konvensjonen. Forskriften gjelder ikke for utstyr som var anbrakt om bord før forskriftens ikrafttredelse. For annet maritimt radioutstyr vises det til forskrift av 20. juni 2000 nr. 628 om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr. For tillatelse til bruk, vises det til gjeldende forskrift av 27. september 1989 nr. 951 om konsesjon til å opprette og drive radioanlegg om bord i norske skip. For omsetning, installasjon og service av maritimt radioutstyr vises det til forskrift av 1. februar 2001 nr. 115 om autorisasjon for tele-, kabel-TV- og radioinstallatør (autorisasjonsforskriften) og forskrift av 15. mars 2002 nr. 276 om registrering og krav til innførsel og omsetning av radio- og teleterminalutstyr (radioforhandlerforskriften). 0 Endret ved forskrifter 22 okt 2002 nr. 1203, 11 juli 2003 nr. 960. Anbrakt om bord: Installert om bord eller plassert om bord for senere bruk. EF-typeprøvingssertifikat: Dokument utstedt av teknisk kontrollorgan som bekrefter at en utstyrstype er i overensstemmelse med krav i direktiv 96/98/EF, direktiv 98/85/EF, direktiv 2001/53/EF og direktiv 2002/75/EF. ETSI: Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjoner. IEC: Den internasjonale elektrotekniske standardiseringsorganisasjon. IMO: Den internasjonale sjøfartsorganisasjon. ISO: Den internasjonale standardiseringsorganisasjon. Merke: Symbolet nevnt i §7 og gjengitt i vedlegg 4. Radiokommunikasjonsutstyr: Radioutstyr som kreves i kapittel IV i SOLAS-konvensjonen av 1974 med endringer gjeldende pr. 1. januar 2002 og de toveis VHF-radioapparater som kreves i regel II/6.2.1 i nevnte konvensjon. Radioutstyr: Produkt eller deler av produkt som tilsiktet utstråler eller mottar elektromagnetiske bølger i fritt rom, med unntak av mottaker for analog kringkasting. Samsvarserklæring: Dokument utstedt av produsent eller dennes representant innenfor EØS som bekrefter identitet mellom produsert utstyr og den utstyrstype et teknisk kontrollorgan har utstedt EF-typeprøvingssertifikat for, og der produsent tar ansvar for utstyret i EØS. Samsvarsvurdering: Gjennomføring av rutiner som fremgår av §5 og vedlegg 3 for å kontrollere at et utstyr oppfyller kravene i relevante standarder. Teknisk kontrollorgan: Organ utpekt av nasjonal myndighet og offentliggjort i Den Europeiske Unions Tidende som kompetent til å utføre samsvarsvurderinger og til å utstede sertifikat i overensstemmelse med internasjonale standarder. Radioutstyr skal oppfylle kravene i standarder angitt i vedlegg 1 til forskriften. Når både ETSI- og IEC-standarder er angitt, skal standardene ansees som alternativer. I slike tilfeller kan produsenten eller dennes representant innen EØS bestemme hvilket alternativ angitt i vedlegg 1 som skal benyttes. Radioutstyret skal oppfylle kravene i alle standardene i det valgte alternativ. I Norge er det Samferdselsdepartementet som utpeker teknisk kontrollorgan for utstyr som omfattes av forskriften. Teknisk kontrollorgan er ansvarlig for at samsvarsvurderinger mot relevante standarder foretas i henhold til prosedyrene i forskriften. Teknisk kontrollorgan skal oppfylle minimumskravene gitt i vedlegg 2. For maritimt radioutstyr skal produsenten eller dennes representant innen EØS dokumentere samsvar med kravene i §3 ved at et EF-typeprøvingssertifikat utstedes av et teknisk kontrollorgan og ved at en samsvarserklæring utstedes av produsenten eller dennes representant innen EØS som følge av: - at teknisk kontrollorgan utpekt i overensstemmelse med bestemmelsene i §4 har akseptert produsentens kvalitetssikringssystem for produksjon av radioutstyret (modul D, jf. vedlegg 3) - at teknisk kontrollorgan utpekt i overensstemmelse med bestemmelsene i §4 har akseptert produsentens kvalitetssikringssystem for sluttkontroll av radioutstyret (modul E, jf. vedlegg 3) - at teknisk kontrollorgan utpekt i overensstemmelse med bestemmelsene i §4 har akseptert hvert enkelt eksemplar av produktet eller ved stikkprøvekontroll har akseptert et helt parti (modul F, jf. vedlegg 3). I de tilfeller hvor utstyr er produsert enkeltvis eller i et lite antall, kan produsenten egenerklære samsvar med kravene i §3 etter at teknisk kontrollorgan som er utpekt i overensstemmelse med bestemmelsene i §4 har foretatt relevant kontroll av hvert enkelt eksemplar (modul G, jf. vedlegg 3). Post- og teletilsynet kan kreve at produsenten av utstyr eller dennes representant kan fremlegge dokumentasjon på at samsvarsvurdering er foretatt i overensstemmelse med prosedyrene gitt i vedlegg 3. Det kreves utstyrstillatelse fra Post- og teletilsynet for alt radioutstyr i forskriftens vedlegg 1, del 2. Radioutstyr i vedlegg 1, del 2 som av andre EØS-land er gitt tillatelse for bruk om bord i skip som skal ha sikkerhetssertifikat i henhold til SOLAS-konvensjonen, ansees å oppfylle vilkår for utstedelse av utstyrstillatelse fra Post- og teletilsynet. Tillatelsen skal til enhver tid følge utstyret. 0 Tilføyd ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960. Utstyr som oppfyller kravene i §3 og som er samsvarsvurdert i overensstemmelse med en av metodene angitt i §5, skal av produsenten eller dennes representant merkes som vist i vedlegg 4. I tillegg til merket, skal utstyret påføres et nummer som består av identifikasjonsnummeret for det tekniske kontrollorgan som har akseptert produsentens kvalitetssikringssystem for produksjonskontroll eller produktene, samt de to siste sifrene i årstallet merket påføres utstyret. Merkingen skal utføres av produsenten eller dennes representant og skal være lett synlig, lett leselig og varig. Hvert enkelt eksemplar av radioutstyret skal merkes. I særlige tilfelle kan merkingen påføres kun radioutstyrets emballasje, bruksanvisning eller garantibevis. Det er ikke tillatt å merke utstyr med villedende informasjon. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §6. Post- og teletilsynet kan under særlige omstendigheter i forbindelse med tekniske nyvinninger, fravike bestemmelsene i §3 og §5, og slikt utstyr kan tillates brukt når det ved prøving eller på annen måte kan konstateres at utstyret er likeverdig med utstyr som oppfyller bestemmelsene i §3 og §5. For slikt utstyr vil Post- og teletilsynet utstede et sertifikat som angir utstyrets bruksområde og som til enhver tid skal følge utstyret. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §7. For å prøve nytt utstyr, kan Post- og teletilsynet gi tillatelse til bruk av utstyr som ikke oppfyller kravene i §3 og §5 eller som ikke omfattes av §7. For slikt utstyr vil det bli utstedt et sertifikat som til enhver tid skal følge utstyret. Utstyret kan ikke benyttes som erstatning for noe av det påbudte radioutstyret om bord på skip. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §8. Dersom et radioutstyr må skiftes ut utenfor EØS og det ikke er mulig eller praktisk å finne EØS-godkjent utstyr, kan annet utstyr tillates brukt hvis en anerkjent organisasjon tilsvarende et teknisk kontrollorgan, kan dokumentere at utstyret er likeverdig med godkjent utstyr eller hvis et medlemsland i den internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO, erklærer at utstyret oppfyller kravene i relevante standarder fastsatt av IMO. 0 Endret ved forskrifter 22 okt 2002 nr. 1203, 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §9. Maritimt radioutstyr kan bare omsettes dersom: c) utstyret er påført merking i samsvar med §6. Utstyr som har tilsvarende merking etter godkjenning fra utenlandsk teknisk kontrollorgan, kan omsettes uten særskilt norsk godkjenning. Produsenten eller dennes representant, importør og distributør av maritimt radioutstyr er ansvarlig for at utstyret er produsert, merket og distribuert i samsvar med forskriften. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §10. Post- og teletilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene i forskriften blir overholdt og kan foreta kontroll av radioutstyr. Innehaveren av radioutstyret som blir kontrollert skal medvirke til gjennomføringen av tilsynet. Nødvendige opplysninger og dokumentasjon skal utleveres jf. teleloven §9-1. Samferdselsdepartementet vil hvert annet år kontrollere at tekniske kontrollorgan oppfyller minimumskravene i vedlegg 2. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §11. Utgjør et radioutstyr som er korrekt merket, installert og vedlikeholdt, likevel en sikkerhetsrisiko, kan Post- og teletilsynet treffe nødvendige tiltak for å forhindre at utstyret fortsatt benyttes om bord på skipet og trekke tilbake, forby eller forhindre at ytterligere utstyr bringes ut på markedet. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §12. Brudd på forskriften er straffbart etter teleloven §10-4 og kan medføre beslag etter straffeprosessloven og inndragning etter straffeloven. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §13. Når særlige grunner foreligger, kan Post- og teletilsynet gjøre unntak fra krav i forskriften. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §14. Radioutstyr som omfattes av vedlegg 1 og som er gitt utstyrstillatelse av Post- og teletilsynet før 15. juni 1999, kan frem til 1. januar 2001 markedsføres og anbringes om bord. Radioutstyr som omfattes av vedlegg 1, er angitt med «nytt utstyr 2002» i kolonne 2, er produsert før 20. februar 2002 og har nasjonal utstyrstillatelse, kan markedsføres og anbringes om bord frem til 20. februar 2004. Radioutstyr som omfattes av vedlegg 1, er angitt med «nytt utstyr 2003» i kolonne 2, er produsert før 23. mars 2003 og har nasjonal utstyrstillatelse, kan markedsføres og anbringes om bord fram til 23. mars 2005. Radioutstyr som er påført merke, produsert før 23. mars 2003 og hvor typeprøvingskravene for radioutstyret er endret i vedlegg 1 del 1, kan markedsføres og anbringes om bord fram til 23. mars 2005. 0 Tilføyd ved forskrift 22 okt 2002 nr. 1203. Endret ved forskrift 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §15. §17. Ikrafttredelse m.v. 0 Endret ved forskrifter 22 okt 2002 nr. 1203, tidligere §15, 11 juli 2003 nr. 960, tidligere §16. |
lovdata_cd_55017 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.848 | Forskrift om faglig innhold, vurderingsordninger og opptakskrav for videreutdanning i barnesykepleie. Videreutdanning i barnesykepleie skal bestå av følgende hoved- og delemner med angitte vekttall: 1. Sykepleiefaglig fordypning og samfunnsvitenskapelige emner 5 vekttall1A: Opplevelser og reaksjoner på akutt og/eller kritisk sykdom 1B: Kompetanse og fagutvikling 1C: Etikk 1D: Rammefaktorer, organisering, ledelse og miljø 2. Medisinske og naturvitenskapelige emner 10 vekttall2A: Fysiologi og patofysiologi 2B: Farmakologi 2C: Mikrobiologi 2D: Medisinsk utstyr 2E: Sykdomslære og medisinsk behandling 3. Barnesykepleie som fag og yrkesutøvelse 15 vekttall3A: Barns utvikling og særegne behov 3B: Barnesykepleieansvar og -kompetanse 3C: |
lovdata_cd_45485 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.787 | [Ny 10/03. Konvensjonen her er ikke til hinder for anerkjennelse eller fullbyrding med hjemmel i en annen internasjonal konvensjon som gjelder mellom de berørte statene eller i loven i den stat der spørsmålet om anerkjennelse eller fullbyrding oppstår. |
lovdata_cd_63029 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | nn | 0.651 | Publisert: Somb-1976-5 (1976 19) Sammendrag: Tap av tenestetelefon ved overføring til teneste som styrar av ungdomsskole. Saksgang: (Sak 1292/75.) Styraren ved ein ungdomsskole klaga i brev av 27. oktober 1975 over at kommunestyret hadde vedteke at han ikkje skulle ha tenestetelefon etter 1. januar 1976. Han hadde hatt tenestetelefon heilt frå 1. august 1960 då han vart tilsett som rektor ved ein realskole i kommunen. I samband med overgangen til 9-årig skole og reine gymnas vart han overført til styrarstillinga i ungdomsskolen frå 1. august 1973. Kyrkje- og undervisningsdepartementet gjorde i overføringsbrevet merksam på at han ved overføringa ville få «dei økonomiske rettane hade hadde i si tidlegare stilling». - Det vart ikkje gjort særskilt vedtak om tenestetelefon i samband med at han tok til i styrarstillinga ved ungdomsskolen. I klaga til ombodsmannen hevda styraren at det måtte vere ein økonomisk rett å ha tenestetelefon, og at han måtte ha krav på å få behalde denne. Han viste til at han budde 10 km frå skolen og meinte at han hadde behov for tenestetelefon. Saka vart lagt fram for kommunen. I saksutgreiing til formannskapet, som dette sa seg samd i, heitte det: «Ved utarbeidinga av innstilling til formannskapet, som låg til grunn for kommunestyrets handsaming av saka, var det lagt til grunn som føresetnad at yting av tenestetelefon er ei praktisk, administrativ ordning som vert sett iverk for å lette administrasjonen. Tenestetelefon vert såleis i kommunen ytt etter særskilt handsaming av kommunestyret og etter vedtak av dette organet i kvart einskilt høve. Tenestetelefon vil i så tilfelle ikkje utgjere nokon økonomisk rett for vedkomande tenestemann, men nærast ei pålagt tenesteplikt, som kommunen tek kostnadene med. Følgjeleg vil denne plikta falle bort når kommunen, i dette tilfelle ved kommunestyret, vedtek at ordninga skal slutte å gjelde. Tenestetelefonen er såleis ikkje noko yting til tenestemannen for utført arbeid i stillinga, eller noko yting for kvalifikasjonskrav o.l., til dømes på linje med lønsgodtgjersle og rettar etter tariffavtale. Eg kan heller ikkje skjøne at departementet i brevet sitt til skuledirektøren av 8. juni 1972 har meint at «dei økonomiske rettane han hadde i si tidlegare stilling» også skulle gjelde tenestetelefonen, spesielt ikkje så lenge tenestetelefontilhøvet ikkje var nemnt av skulestyret ved handsaming av overføringa av skulestyraren frå stilling i realskulen til stilling i ungdomsskulen. Då saka reiste spørsmål om korleis ein skulle forstå ordlaget «dei økonomiske rettane» i overføringsbrevet frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet, vart det og bede om ei fråsegn frå departementet. Departementet svara: «Når Kirke- og undervisningsdepartementet ved overtallighet har overført personell fra realskoler til stillinger i grunnskolen, har det alltid vært gjort under den forutsetning at vedkommende skulle få beholde de økonomiske rettigheter han hadde i sin tidligere stilling. Disse økonomiske rettigheter har en imidlertid ikke ment skulle omfatte mer enn det som har relasjon til lønnsgodtgjørelse og rettigheter etter tariffavtale. Tjenestetelefon har ingen relasjon til lønn, men er knyttet til en bestemt tjenesteplikt. I dette tilfelle må det være skolestyrets vurdering hvorvidt styrerfunksjonen ved - - - ungdomsskole tilsier tjenestetelefon. I avsluttande brev av 25. mai 1976 til skolestyraren skreiv eg: «Etter §19 femte leden i realskolelova av 12. juni 1964 (nr. 2) hadde undervisningspersonalet ved overføring som i Dykkar sak krav på å få behalde «de økonomiske rettigheter» dei hadde i deira tidlegare stillingar. Eg finn ikkje å kunne reise innvendingar mot kommunen og departementet sitt standpunkt om at tenestetelefon ikkje går under dei rettane undervisningspersonalet etter regelen skal vere sikra. Med økonomiske rettar er sikta til løn og rettar etter tariffavtale. Tenestetelefon er knytta til særskilte stillingar og er ikkje ei økonomisk rett for ein tenestemann på same måte som løn. Grunnlaget for å gje ein tenestemann tenestetelefon er omsynet til tenesta. Eg heldt fram at sjølv om skolestyraren hadde hatt tenestetelefon i lang tid, gav ikkje det han rett til å få behalde denne. Om ordninga med tenestetelefon skulle halde fram, måtte avgjerast ut frå ei behovsvurdering frå kommunen si side. Kommunen hadde m.a. bygd på at skolestyraren hadde telefon på skolen. Det kunne ikkje seiast noko på vedtaket i kommunestyret om å oppheve ordninga med tenestetelefon for skolestyraren. Somb-1976-4 Lønn etter overføring fra styrerstilling til lærerstilling. |
lovdata_cd_50988 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.78 | 1. Myndighet etter følgende lover overføres fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet: - Lov av 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister §29, jfr. §31. I kgl.res. av 5. mai 1972 erstattes Forbruker- og administrasjonsdepartementet med Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn. I kgl.res. av 11. november 1983 erstattes Forbruker- og administrasjonsdepartementet med Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. I kgl.res. av 18. juli 1980 endres Forbruker- og administrasjonsdepartementet med Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordningen i apoteketaten. I kgl.res. av 18. juli 1980 endres Forbruker- og administrasjonsdepartementet med Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Midlertidig lov av 31. mars 1989 nr. 12 om regulering av inntekter og utbytte §10. I lovens §2 nr. 3 bokstav j) er det anført at rapportering om avtaleinngåelse skal skje til Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Slik rapportering skal fra 1. januar 1990 skje til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Kgl.res. 23. juli 1982 nr. 1209 oppheves. Arbeids- og administrasjonsdepartementet gis myndighet til å fatte vedtak etter §7 første ledd, §8, §9 sjette ledd, §15 tredje ledd, §24, §25 tredje ledd første punktum, 26 første ledd og 42 første, tredje og fjerde ledd. Departementet skal dog ikke fatte vedtak om minstepriser etter §24 nr. 1 bokstav a og nr. 2 bokstav Den myndigheten som i medhold av prisloven ellers er delegert til Forbruker- og administrasjonsdepartementet, eller opprettholdt for Forbruker- og administrasjonsdepartementet, overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Kgl.res. av 5. mai 1972 oppheves m.h.t delegering til Forbruker- og administrasjonsdepartementet i henhold til denne loven. - Lov av 7. juli 1967 nr. 13 om regulering av leie for husrom m.v. Den myndighet som i loven er delegert til departementet overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Den myndighet som i medhold av loven ellers er delegert til Forbruker- og administrasjonsdepartementet eller opprettholdt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet, overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp. I kgl.res. av 27. juni 1986 nr. 1305 endres Forbruker- og administrasjonsdepartementet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 19. juni 1970 nr. 55 om prisutjevning i sildenæringen. Kgl.res. av 27. november 1970 endres slik at fullmakten overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 7. juni 1974 nr. 22 om prisregler for jern og stål. Kgl.res. av 7. juni 1974 endres slik at fullmakten overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Lov av 30. mai 1975 nr. 18 sjømannslov §54a. Arbeids- og administrasjonsdepartementet gis myndighet til å fastsette forskrifter. 2. Myndighet etter følgende lover overføres fra Kommunal- og arbeidsdepartementet: - Lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting. - Lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd kap. 4 om stønad under arbeidsløyse m.v. I kgl.res. av 2. juni 1989 nr. 361 endres Kommunal- og arbeidsdepartementet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Myndighet etter §4-6 og §4-8 delegeres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. 3. Forvaltningsoppgaver og fullmakter m.v. som skal overføres fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet: - Lov av 20. desember 1985 nr. 102 om opphevelse av eldre lovbestemmelser. Arbeids- og administrasjonsdepartementet fører tilsyn med at lovens intensjoner blir etterlevd. Departementet rapporterer om departementenes arbeid til regjeringen. - Lov av 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre. I kgl.res. av 21. desember 1979 gjøres følgende endringer: Nytt fjerde punktum i punkt I andre ledd skal lyde: Slik sak skal forberedes og fremmes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Kgl.res. av 20. desember 1985 om retningslinjer for utførelse av trykningsarbeid i staten. - Kronprinsreg.res. av 28. november 1975 om Statens bygge- og eiendomsdirektorat. - Kgl.res. av 26. januar 1979 om Statens forvaltningstjeneste. - Kgl.res. av 25. oktober 1985 om Reglement for personalforvaltningen i departementene. - Kgl.res. av 4. november 1988 om å nedsette et partssammensatt utvalg for å vurdere lønnssystemet i staten. - Kgl.res. av 28. juli 1989 om å nedsette et utvalg for å utrede en evt. framtidig rettsordning for offentlige tjenestepensjonsordninger. - Kgl.res. av 1. november 1985 om oppnevning av Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene. - Kgl.res. av 15. april 1988 om oppnevning av utvalg til å føre forhandlinger om ny jordbruksavtale. - Kgl.res. av 27. oktober 1989 om oppnevning av Statens forhandlingsutvalg for statlig støttetiltak for fiskerinæringen. - Kgl.res. av 30. november 1984 om endring i reglement for departementenes organisasjon og saksbehandling. - Kgl.res. av 30. november 1984 om ny instruks for arkivarbeidet i statsforvaltningen. - Kgl.res. av 26. februar 1986 om effektivisering av statens hustrykkerier. - Kgl.res. av 21. desember 1984 om opprettelsen av Datapolitisk råd, senest endret ved kgl.res. av 13. mai 1988. - Kgl.res. av 22. mai 1987 om fornyelsesprogram for statsforvaltningen. - Kgl.res. av 8. september 1989 om Lovstrukturutvalget. - Kgl.res. av 29. april 1988 om Statens næringsmiddeltilsyn. Punkt XIV i kgl.res. skal lyde: SNT utarbeider instruks for lederen. Instruksen trer i kraft etter godkjenning av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Kgl.res. av 7. august 1981, senest endret 10. november 1988 om Instruks for fylkesmenn. - Kgl.res. av 25. mai 1951 om Instruks for fylkeskontorsjefene. Til første setning under pkt. 1 skal tilføyes: Reglementet forvaltes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Kgl.res. av 18. september 1987 om Statskonsult. - Rådet for Hove leir og friluftssenter, jf. stortingsvedtak av 29. juni 1971. - Utvalget for fordeling av støtte til politiske partier oppnevnt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1970. - Fellesblankettutvalget, opprettet av Finans- og tolldepartementet 18. desember 1961. - Statens lønnsutvalg oppnevnt ved kgl.res. av 6. desember 1974. - Styret for Statens Pensjonskasse oppnevnt ved kgl.res. av 1917. - Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten opprettet ved kgl.res. 6. oktober 1978. - Utvalg for å vurdere lønnssystemet i staten oppnevnt ved kgl.res. 4. november 1988. - Utvalg til å utrede en evt. fremtidig nettopensjonsordning for offentlige tjenestepensjonsordninger m.v. oppnevnt ved kgl.res. av 28. juli 1989. 4. Forvaltningsoppgaver og fullmakter m.v. som skal overføres fra Kommunal- og arbeidsdepartementet: - Kronprinsreg.res. av 5. september 1947 om Arbeidsdirektoratets styreutvalg for trygdesaker, jf. lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting, §2 fjerde ledd, jf. kgl.res. av 4. juli 1947. - Kgl.res. av 28. oktober 1977 om Stavangerutvalget. Utvalget skal avgi uttalelse om bruk av utenlandsk arbeidskraft på den norske kontinentalsokkelen. - Kgl.res. av 7. september 1945 om Arbeidsdirektoratets styre, i henhold til provisorisk anordning av 4. mai 1945 om opprettelse av et midlertidig arbeidsdirektorat. Nåværende styre med hjemmel i lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting, §2, jf kgl.res. av 27. mai 1949 om Reglement for arbeidsdirektoratet. - Arbeidsleieutvalget, opprettet 25. oktober 1984 av Kommunal- og arbeidsdepartementet, i henhold til Reglement for Arbeidsdirektoratet §7. - Pendlerutvalget, opprettet høsten 1971 av Kommunal- og arbeidsdepartementet. - Kontaktorgan for attføring, opprettet 21. april 1986 av Kommunal- og arbeidsdepartementet. |
lovdata_cd_9348 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.646 | I medhold av §5 i forskriftene for overnattings- og serveringssteder fastsettes lukningstiden til kl. 24.00, med unntak for serveringssteder med lukkede tilstelninger der lukningstiden settes til kl. 01.00. |
lovdata_cd_38224 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.751 | Ved endring av fastsatt inntekt menes det alltid endring av samlet inntekt. Det vil derfor ikke være nok at en av inntektene i inntektsgrunnlaget endrer seg mer enn de rammene som er satt, dersom samlet inntekt ligger innenfor de fastsatte rammene. Dette gjelder også når inntekten det tas hensyn til i inntektsgrunnlaget er fra begge foreldrene/forsørgeren. Trygdekontorene skal følge opp forsørgingstilleggssaker som framkommer på inntektskontrollistene. Når inntekten overstiger den fastsatte inntekten med mer enn 10% skal det for meget utbetalt beløp kreves tilbake, jf §22-15 og §22-16. Ved inntektsavhengig ytelse kan §22-16 benyttes slik at det kan iverksettes trekk i løpende ytelse. Feilutbetalingsrutinen vil etter hvert bli lagt til rette slik at den også kan benyttes i forbindelse med saker som behandles etter §22-16. |
lovdata_cd_18144 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.425 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et flommarkområde i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 7. mai 1993 under betegnelsen Langnes naturreservat. |
lovdata_cd_14947 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.86 | Endring av Nesseby kommunes navn til Unjargga - Nesseby. |
lovdata_cd_58464 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.776 | Vedtak om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser til lov av 13. desember 2002 nr. 77 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet). Fastsatt av Finansdepartementet 22. desember 2003 med hjemmel i lov av 13. desember 2002 nr. 77 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet) del II første og annet ledd og delegeringsvedtak av 13. desember 2002 nr. 1604. Lov av 13. desember 2002 nr. 77 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet) trer i kraft 1. januar 2004. Finansieringsforetak som ved lovens ikrafttredelse driver virksomhet som kredittforetak, kan fortsette virksomheten dersom foretaket innen 1. juli 2004, har søkt om tillatelse etter lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §3-3 første ledd tredje punktum. Et slikt finansieringsforetak kan ikke oppta obligasjonslån sikret ved pant i en utlånsportefølje før det har fått tillatelse til å drive virksomhet som kredittforetak. Vedtaket trer i kraft straks. 2003 Forskr. om premier for kommunale pensjonsordn. |
lovdata_cd_62668 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.792 | Publisert: Somb-1980-60 (1980 108) Sammendrag: Dekning av utgifter til juridisk bistand ved planarbeid før ekspropriasjonsvedtak - oreigningsloven §15. Saksgang: (Sak 999/80.) Advokat A klaget 8. august 1980 til ombudsmannen over Justisdepartementets avslag 8. mai 1980 på søknad om dekning av utgifter til juridisk bistand etter §15 i lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom. A hadde representert tre grunneiere ved statens ekspropriasjon av grunn til omlegging av riksveg. I brev 18. august 1977 til vegsjefen krevde A dekning etter oreigningsloven §15 for forberedende arbeid før ekspropriasjonsvedtak ble truffet. Etter å ha innhentet uttalelse fra Vegdirektoratet avslo vegsjefen 24. oktober 1977 søknaden. A brakte saken inn for Justisdepartementet og fremholdt: «Jeg har bistått grunneierne ved vurdering av tilsendt utkast til ny riksvegtrasé og inngitt bemerkninger til forslaget og forslag til endringer. - - - Jeg kan ikke se at oreigningsloven §15 ikke skal kunne nyttes ved vegplanlegging. Jeg har ikke funnet noe holdepunkt for dette - snarere vil jeg si det var naturlig å anvende §15 også ved vegplanlegging. Jeg kan nevne at mine klienter i denne saken var de som var sterkest berørt av omleggingen, og ved det etterfølgende skjønn ble de tilkjent betydelige ulempeserstatninger. Etter min mening kan det derfor ikke sies å være tvil at de hadde behov for juridisk bistand til å fremme sine merknader under ekspropriasjonssaken. Departementet traff slik avgjørelse 8. mai 1980: «Justisdepartementet har hittil lagt til grunn at oreigningslovens §15 ikke gjelder utgifter som en part har pådratt seg til f.eks. juridisk bistand i forbindelse med utarbeiding av vegplan. Parten vil derfor - i medhold av denne bestemmelsen - bare kunne få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om ekspropriasjon på grunnlag av et tidligere vegplanvedtak. Herved underrettes De om at Justisdepartementet finner å måtte fastholde sin forståelse og praksis når det gjelder oreigningslovens §15's virkeområde. Etter dette må departementet avslå søknaden. «Jeg vil hevde at man må se arbeidet med en veiplan som et forberedende skritt til ekspropriasjon - og jeg synes dette arbeidet treffende kan betegnes som del av ekspropriasjonssaken. For så vidt gjelder spørsmålet om hvorvidt og i hvilken utstrekning det skal foretas inngrep - så er det jo arbeidet med veiplanen som er det helt avgjørende. Dersom en grunneier ønsker å ha innvirkning på hvorvidt det skal gjøres inngrep på sin eiendom, må han derfor uttrykkelig ta til motmæle og engasjere nødvendig bistand på dette trinn av saken. En grunneier vet jo at en veiplan så og si i alle tilfelle følges opp med så og si omgående ekspropriasjonsvedtak. Når det først foreligger et gyldig og endelig planvedtak - er det jo ikke noe grunneieren kan gjøre for å innvirke på sin rettsstilling ved behandling av ekspropriasjonsvedtaket. Jeg vil også bestemt hevde at det for en helt overveiende del av veiplaner så blir det senere fattet ekspropriasjonsvedtak. I nærværende sak vil jeg bestemt hevde at det var helt nærliggende for grunneieren å søke bistand - inngrepet var helt vesentlig for deres boligeiendommer. Jeg vil også vise til at det arbeid jeg hadde i forbindelse med planvedtaket - kom meg direkte tilgode som senere prosessfullmektig under ekspropriasjonsskjønnet. Jeg var imidlertid av den formening at arbeidet i forbindelse med utforming av veiplanen ville bli dekket i henhold til oreigningsloven §15 - og jeg tok derfor ikke dette med i min omkostningsoppgave til skjønnsretten. Justisdepartementet uttalte til klagen: «Når det gjelder realiteten i saken, tillater en seg å vise til Lovavdelingens brev av 21. april 1980 hvor det fremgår at en etter en fornyet vurdering av spørsmålet kom til at Justisdepartementet fortsatt bør avstå fra å anvende oreigningslovens §15 i forbindelse med utarbeiding av planer etter vegloven og bygningsloven. For øvrig vises til departementets begrunnelse av vedtaket, hvor det fremgår at departementet har lagt denne fortolkning til grunn ved anvendelsen av oreigningslovens §15. I avsluttende brev 9. oktober 1980 til advokat A uttalte jeg: «Oreigningsloven kapittel II har regler om behandlingsmåten når det gjelder søknad eller vedtak om ekspropriasjon og andre tvangsinngrep og vilkår i forbindelse med ekspropriasjon (se således §6, §7 og §10). Omkostningsreglene i §15 knytter seg nettopp til denne saksbehandling. Forut for den saksbehandling som følger av oreigningslovens kapittel II, jfr. samme lovs kapittel I, kan det påtenkte ekspropriasjonstiltak gjøre nødvendig planlegging og annet utgiftskrevende arbeid i henhold til lovgivning som regulerer ekspropriasjonstiltaket. Denne planlegging kan være av avgjørende betydning for etterfølgende spørsmål i forbindelse med ekspropriasjon for å realisere planleggingsformålet. Likevel kan planleggingen og arbeidet og utgiftene i den forbindelse etter min mening ikke likestilles med det arbeid og de utgifter som eksproprianten kan pålegges å betale etter §15. Jeg legger vekt på den klare ramme for sitt virkeområde som §15 selv angir. - Jeg har således ingen innvending mot departementets standpunkt 8. mai 1980. Somb-1980-59 Saksomkostninger i forvaltningssak for politiet - «særlig politiopsyn» etter politiloven §27. |
lovdata_cd_62754 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.783 | Publisert: Somb-1979-39 (1979 72) Sammendrag: Vegmyndighetenes adgang til stenging av privat veg - vegloven §56. Saksgang: (Sak 674/78.) A klaget 25. mai 1978 til ombudsmannen over vegmyndighetenes vedtak om stenging med bom av privat veg. Vegsjefen besluttet 8. juli 1977: «Med hjemmel i veglovens §56 og skiltreglenes §11 blir privat veg «T-vegen» stengt med bom, og skilt 202 «Forbudt for motorvogn» oppsatt på hver side av denne. Vegdirektoratet stadfestet vedtaket 18. oktoberl977: «Vegdirektoratet finner at vegsjefen har hjemmel i Veglovens §56 til å sette opp bom i «T-vegen». Man antar nemlig at siste setning i §56 hjemler fysisk stenging av vegen både for utenforstående og for oppsittere, (jfr. uttrykket «sperre»). «T-vegen» er en smal, gruslagt veg med få møtemuligheter. Den er jevnt over ikke bredere enn en bilbredde. Det er derfor høyst sannsynlig vesentlig tryggere for skolebarna å ferdes på denne vegen hvis den er helt stengt for gjennomkjøring. Vegdirektoratet finner da ikke grunn til å bestride vegsjefens vurdering av hvorvidt bruk av motorvogn på «T-vegen» er «særlig farlig», heller ikke vil man bestride hans vurdering av om stenging er «naudsynt». Vegloven av 21. juni 1963 (nr. 23) §56 lyder: «Vegsjefen kan kontrollere om private veger som er opne for allmenn ferdsel, er trygge nok. Finn vegsjefen at bruk av motorvogn på ein privat veg er særlig farlig, kan han pålegge styret eller tilsynsmannen eller den ansvarlige for vegen å sette opp varselsskilt. Vegsjefen kan rg gi påbud om at vegen skal stengast for utanforståande, og kan om det er naudsynleg syte for at den blir sperra. I klagen til ombudsmannen fremholdt A at vegen ikke representerer noen slik «særlig fare» som §56 annet ledd forutsetter, og at bestemmelsen bare hjemler stenging av privat veg for utenforstående, ikke for oppsittere med vegrett til vegen. Overfor Samferdselsdepartementet bemerket jeg: «Vegdirektoratet har i brevet av 18. oktober 1977 antatt at «siste setning i §56 hjemler fysisk stenging av vegen både for utenforstående og for oppsittere, (jfr. uttrykket «sperre»)». Etter mitt syn gir ordlyden i §56 få holdepunkter for denne forståelse. Det synes heller naturlig å oppfatte sperreadgangen etter siste punktum som en utfylling av den stenging for utenforstående som er nevnt - m.a.o. en adgang til fysisk sperring for å gjennomføre et påbud om stenging for utenforstående. Slik forstått vil bestemmelsen ikke kunne benyttes overfor oppsitterne. Lovens forarbeider kan ikke ses å gi svar på spørsmålet. Et annet spørsmål er om saken, i det hele gjelder stenging eller sperring etter §56. Stenging eller sperring vil vanligvis være en stenging av atkomstveg. Den oppsatte bom hindrer gjennomkjøring i «T-vegen». Men da bommen er oppsatt omtrent midt på vegen, vil det fremdeles være mulig å nå enhver del av vegen med motorvogn. For oppsitterne vil bommen derfor bare medføre en mer tungvint atkomst. Det kan spørres om vegloven §56 tar sikte på en slik regulering av oppsitternes atkomst. Vilkåret også for å stenge en veg etter §56 må for øvrig antas å være at bruk av motorvogn er «særlig farlig». Så vidt skjønnes tar denne bestemmelse først og fremst sikte på de forhold der vegens tekniske beskaffenhet er av en slik karakter at biltrafikk ikke bør finne sted. Ot. prp. nr. 53 (1961-62) 97 nevner som eksempel at det foreligger en ekstraordinær fare, f.eks. en bro som ikke vil tåle bilkjøring på et sted der man kan vente ukjente bilister. - Vegdirektoratets avgjørelse synes mer å være begrunnet i hensynet til trafikksikkerheten for skolebarna og i trafikkreguleringsformål. Det kan spørres om avgjørelser som bygger på slike hensyn kan treffes i medhold av vegloven §56 og om hjemmel i tilfelle heller bør søkes i vegtrafikklovgivningen. Samferdselsdepartementet opphevet 5. februar 1979 vedtaket om stenging av vegen. Om forståelsen av vegloven §56 uttalte departementet: «Dette departement antar at ordlyden i vegloven §56 annet ledd siste punktum må bli å forstå slik at vegsjefen gis adgang til å stenge og om nødvendig sperre en privat veg som er åpen for almen ferdsel barefor uten forstående. En antar derfor at vegsjefen ikke med hjemmel i vegloven §56 kan la en slik sperring gjelde også for oppsitterne. En slik fysisk sperring for utenforstående kan f.eks. gjennomføres ved oppsetting av låsbar bom. Formålet med §56 annet ledd siste punktum er først og fremst å åpne mulighet for at veger som har tekniske mangler eller liknende skal kunne avsperres for bilister som ikke har kjennskap til manglene. Dette fremgår bl.a. av Ot. prp. nr. 53 (1961-62, 97): «Bestemmelsene tar først og fremst sikte på de tilfeller da vegkontoret blir oppmerksom på at det foreligger en ekstraordinær fare, f.eks. en bru som ikke vil tåle bilkjøring på et sted der man kan vente ukjente bilister. På bakgrunn av lovens formål og forarbeider antar Samferdselsdepartementet at ordet «sperra» i §56 annet ledd siste punktum, må tolkes slik at det bare omfatter sperring av påkjørsel til vegen eventuelt til den del av vegen som frambyr faren. En sperring som ikke hindrer kjøring på noen del av vegen, men kun gjennomkjøring antas ikke å ha dekning i bestemmelsens ordlyd. Somb-1979-38 Avkjørsel fra fylkesveg - avslag på grunn av økt belastning av riksveg med lokaltrafikk fra fylkesvegen. |
lovdata_cd_53848 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.821 | Forskrift om prisopplysning for tjenester. Fastsatt av Konkurransetilsynet 28. november 1997 med hjemmel i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) §3a annet og tredje ledd. Endret 28 april 2000 nr. 369, 23 april 2004 nr. 656, 3 mai 2004 nr. 733 (hjemmel). Forskriftens formål er å fremme god prisinformasjon for tjenester overfor forbruker. Forskriften gjelder for ervervsdrivendes salg av tjenester til forbruker. Forskriften gjelder ikke der departementet har fastsatt særlige prisopplysningsbestemmelser for vedkommende tjeneste. Så langt det er praktisk mulig, skal den ervervsdrivende opplyse om prisene for de tjenestene som utføres. Prisinformasjonen skal gis ved prisoppslag eller ved at prisliste er utlagt på det stedet der tjenesten vanligvis bestilles, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Dersom stykkprisen på den enkelte tjeneste varierer innenfor et bestemt intervall, skal høyeste og laveste pris innenfor intervallet opplyses. Eventuelle minstepriser skal oppgis. Når ikke annet er oppgitt, skal prisene dekke alle materialer og bruk av nødvendige hjelpemidler som inngår i tjenesten. Prisene skal også inkludere de offentlige avgifter som kunden må betale ved kjøp av tjenesten. Når den ervervsdrivende har forretningsvilkår som medfører tillegg til prisen for de enkelte tjenester, skal tilleggene oppgis særskilt. Der det ikke er praktisk mulig å oppgi prisen på en tjeneste slik som fastsatt i §3 første og annet ledd, skal den ervervsdrivende i stedet informere om hvordan prisen for den enkelte tjeneste blir beregnet. Herunder skal tjenesteyteren oppgi prisen for den måleenheten som brukes som beregningsgrunnlag. Også når det oppgis priser pr. måleenhet, gjelder bestemmelsene i §3 tilsvarende med hensyn til hvor og hvordan prisinformasjonen skal gis. §5. Prisopplysning ved markedsføring m.m. Forskriftens §3 annet og tredje ledd gjelder også ved muntlig prisopplysning og når det ved markedsføring opplyses om priser, timepriser eller enhetspriser. Ervervsdrivende som utfører tjenester som er angitt i denne paragrafs annet ledd, skal gi kunden spesifisert regning når tjenesten er ferdig utført. Regningen skal være så utfyllende at kunden kan kontrollere hvilke varer og tjenester som er levert og hvilke priser som er beregnet. Plikt til å gi spesifisert regning gjelder ved tjenester i tilknytning til installasjon, reparasjon og vedlikehold i forbindelse med arbeid på fast eiendom, samt ved vedlikehold og reparasjon av motorkjøretøyer, fritidsbåter, elektrisk husholdningsutstyr og elektronikkprodukter. Plikten gjelder ikke ved nyoppføring av bolig. For tjenester hvor det er forhåndsavtalt fast pris, gjelder plikten bare når forbrukeren krever at tjenesteyteren skriver regning, jf. §36 i lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m. for forbrukere. Plikt til å gi spesifisert regning gjelder også ved drosjetransport. 0 Endret ved forskrift 28 april 2000 nr. 369 (i kraft 1 mai 2000). Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om gjennomføring og utfylling av forskriften og kan gjøre unntak fra denne. |
lovdata_cd_15167 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.822 | Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til uttak av grus til veivedlikehold fra eksisterende grustak nord for Råtåsjøen. |
lovdata_cd_52838 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.395 | Veiledende retningslinjer om avdelingsvis behandling ved ligningsnemnd og overligningsnemnd som nevnt i ligningsloven §2-4 nr. 2. Fastsatt av Skattedirektoratet 4. januar 1996 med hjemmel i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §3-10 nr. 4. |
lovdata_cd_34205 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.423 | §138 skal lyde: Føreren av Konkursregisteret sørger for at avsluttet bobehandling blir meldt til de registre som er nevnt i §79 annet ledd nr. 1, 2 og 3. Det skal opplyses på hvilket grunnlag bobehandlingen er innstilt. Er skyldneren en stiftelse eller en sammenslutning med begrenset ansvar, og bobehandlingen er endelig avsluttet i henhold til §128 og §135, skal føreren av Konkursregisteret samtidig anmode om sletting av sammenslutningen i Foretaksregisteret. |
lovdata_cd_54022 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.737 | Delegering av fullmakt til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet etter lov om utdanningsstøtte til elever og studenter. Fastsett ved kgl.res. 23. januar 1998 med heimel i lov av 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter §3 annet ledd. Fremja av Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. |
lovdata_cd_35329 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.83 | Publisert: Ot.prp.nr.21 (1997-1998) Tittel: Om lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot framstilling av arvemessig like individer) I denne proposisjonen legger departementet fram forslag til endring i lov av 5 august 1994 om medisinsk bruk av bioteknologi med forbud mot bruk av teknikker for å framstille arvemessig like individer (kloning). Forslaget omfatter både forbud mot bruk av teknikker for å framstille arvemessig like individer ved medisinsk forskning samt ved mulig anvendelse. Forslaget innebærer at det bare er tillatt å klone celler som ikke kan utvikle seg til et selvstendig individ. Forslaget ble satt fram for Odelstinget i forrige sesjon, som Ot.prp.nr.81 (1996-1997). Forslaget ble imidlertid ikke behandlet i nevnte sesjon. I henhold til Stortingets forretningsorden § 33, tredje ledd, vil det være nødvendig for regjeringen å framsette lovproposisjonen på ny i den nye valgperioden. I herværende proposisjon er det inntatt likelydende lovutkast som i Ot.prp.nr.81 (1996-1997). Etter at lovproposisjonen ble fremmet i statsråd 30 mai 1997, er det skjedd en viss utvikling når det gjelder kap 5 Internasjonal drøfting og regulering. Dette kapittel er ajourført, og hele proposisjonen fremmes derfor på ny. Stortinget vedtok 7 mars 1997 å be regjeringen fremme forslag til endring av genteknologiloven som innebærer at forsøk med kloning av dyr og høyerestående organismer blir forbudt. I biologisk forstand er mennesket det mest høytstående pattedyr, og et eventuelt forbud omfatter også mennesker. I Stortingets spørretime 12 mars 1997 svarte statsministeren et utvetydig ja på et spørsmål om hvorvidt Norge ville støtte et internasjonalt forbud mot forskning på kloning på mennesker. I svaret ga statsministeren oversikt over den internasjonale prosess som allerede er i gang med sikte på et internasjonalt forbud. Statsministeren pekte også på at vi ikke har noe klart lovforbud mot kloning av mennesker i Norge, og at helseministeren har satt i gang dette arbeidet. I en interpellasjonsdebatt i Stortinget om kloning 21 mars 1997 opplyste helseministeren at han snarest mulig vil komme tilbake til Stortinget med forslag til et klart forbud mot bruk av teknikker med sikte på å fremstille arvemessig like individer. Dette lovforslaget er en oppfølgning av Stortingets vedtak 7 mars når det gjelder forbud mot forsøk med kloning av mennesker. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet vil utrede forslag til lovendring når det gjelder dyr og andre høyerestående organismer enn mennesker. Kloning betyr å fremskaffe identiske kopier. Ved en ekstra celledeling oppstår genetisk identiske eneggede tvillinger, trillinger og firlinger ved naturlig kloning. Eneggede flerlinger er ikke helt identiske fordi ulike forhold i fosterlivet kan skape forskjeller som forsterkes av miljøpåvirkninger etter fødselen. Ved bruk av teknikker for å fremkalle kloning hos mennesker må det skilles mellom følgende tre anvendelsesområder: - kloning ved hjelp av cellekjerneoverføring til et kjerneløst ubefruktet egg og produksjon av et individ fra denne. Arvemessig like individer kan teoretisk fremstilles ved deling av befruktede egg i forbindelse med befruktning utenfor kroppen, og ved kloning med utgangspunkt i anvendelse av en cellekjerne fra en voksen person innsatt i et kjerneløst ubefruktet egg. I begge tilfeller innebærer kloningen en form for kjønnsløs formering, fordi det ikke er nødvendig med sammensmeltning av egg og sædcelle for at et nytt individ skal oppstå. Innen molekylærbiologi brukes betegnelsen kloning om kopiering av DNA-sekvenser, dvs frembringelse av en viss mengde identisk DNA, når dette skjer ved å overføre sekvensene til mikroorganismer som det så dyrkes opp identiske kopier av. Kloning av humane cellelinjer er rutine ved produksjon av monoklonale antistoffer til bruk ved forskning og diagnostikk innen kreftbehandling. Kloningsteknikken på cellenivå kan videre tenkes å ha flere medisinske anvendelsesområder. Det antas at forskning på overføring av cellekjerne til ubefruktede menneskeegg vil kunne få stor medisinsk verdi, bl.a når det gjelder studier av somatisk celledifferensiering, noe som kan føre til mulighet for produksjon av celler til transplantasjoner. Dette kan inkludere hud- og blodceller, og muligens nerveceller for behandling av skader, for benmargstransplantasjoner ved leukemi og til transplantasjon ved nevrologiske eller andre sykdommer hvor det i dag ikke finnes behandlingsmuligheter, som f.eks Parkinsons sykdom. Kloningsteknikken anvendt på dyr kan i fremtiden muligens anvendes til utvikling av transgene dyr til bruk til xenotransplantasjon (transplantasjon av organer og vev fra dyr til mennesker). Etter befruktningen begynner egget å dele seg. Først i 2 celler, så i 4, 8, 16, 32 celler osv. Spesialiseringen av celler i retning ulike kroppsvev starter ved 8 cellers stadiet. Gjennom denne prosessen slås enkelte gener av for alltid. En deling av et befruktet egg for eventuelt å frembringe eneggede - arvemessig helt like individer - må derfor skje før spesialiseringen starter. I 1993 rapporterte forskere ved George Washington University Center i USA at de hadde lykkes med å innlede en selvstendig utvikling av celler hentet fra befruktede menneskeegg (Hall et al. 1993). Tidligere hadde samme metode vært brukt på befruktede egg fra dyr. Av 17 befruktede egg hadde man etter at hvert egg hadde gjennomgått to til åtte celledelinger, fått 48 nye utviklingsbare egg. Når forsøket ble utført på befruktede egg etter to celledelinger oppsto to «nye befruktede egg» som begge fortsatte å dele seg til 32 celler stadiet før forsøket ble avbrutt. Det var ikke planer om å implantere eggene i kvinner. Formålet med forsøket var dels å se om teknikken kunne være en hjelp til ufrivillig barnløse par med bare et eller et fåtall befruktede egg som kan anvendes til befruktning utenfor kroppen, til bruk ved preimplantasjonsdiagnostikk (genetisk testing av befruktede egg før de settes inn i livmoren) og til forskning om utvikling av det tidlige fosterstadiet. Våren 1997 ble det kjent at eneggede guttetvillinger var skapt ved deling av et befruktet egg som ble utført ved et senter for kunstig befruktning i Belgia. Barna er nå fire år gamle. Belgia har ikke lovgivning som regulerer befruktning utenfor kroppen. Publiseringen i Nature 27 februar 1997 (Volume 385, 810-813) om at man ved Roslin Insitute, Edinburgh i Skottland for første gang har klart å frembringe et genetisk likt pattedyr ved å anvende en celle fra et voksent dyr, har reist spørsmålet om hvorvidt det er teknisk mulig å klone mennesker ved overføring av cellekjerne til et ubefruktet egg, dvs med samme teknikk som ble brukt til kloningen av lammet Dolly i Skottland. Ved dette forsøket tok man celler fra sauens jur (sau nr 1), anbrakte dem i et reagensglass, og tvang dem inn i en hvilefase ved å begrense tilførselen på næring. I denne fasen vil cellene ikke lenger dele seg. Disse cellene inneholder et fullstendig kromosomsett. Deretter tok man ubefruktede egg fra en annen søye (sau nr 2), og fjernet cellekjernen som inneholder DNA (arveanleggene) fra hvert egg. Ved hjelp av laboratorieteknikk ble DNA fra 227 voksne celler fra sau nr 1 innført i 227 ubefruktede egg (hvor DNA var fjernet) fra sau nr 2. Ved sammensmeltningen hadde de nye eggene en fullstendig arvemasse. (Ved vanlig befruktning kommer halvparten av arveanleggene fra egget og halvparten fra sæden). Ved denne teknikken er tradisjonell befruktning unødvendig. Delingsprosessen startet ved hjelp av elektriske støt. Av de 227 «befruktede» eggene overlevde bare 29 noen få dager. De ble operert inn i livmoren på 13 nye sauer (sau nr 3). En av de 13 ble gravide og fødte lammet Dolly som er en nær genetisk kopi av sau nr 1. Dolly viderefører i hovedsak ikke genetiske egenskaper verken fra sau nr 2 eller nr 3. Hun er nå ca 10 måneder gammel og oppfører seg ifølge internasjonal presse som en vanlig sau. En liten del av det genetiske materialet er det såkalte mitokondrie-DNA som ligger utenfor kjernen. Hos Dolly ble bare DNA fra cellekjernen overført. Mitokondrie-DNA var til stede i cytoplasma hos det egget hvor kjernen var tatt ut og som deretter fikk overført en ny kjerne fra jurcellen. Eneggede flerlinger som oppstår naturlig eller ved deling av befruktede egg er derfor genetisk mer like enn kopier som er frambrakt ved kloning. Det er i dag ukjent om det er mulig å gjenta det skotske forsøket. Man vet heller ikke hvorvidt lammet vil aldres på normal måte, eller om det er spesielt utsatt for spesielle sykdommer, særlig kreftsykdommer. Teoretisk kan det på bakgrunn av forsøket i Skottland tenkes at celler fra en fruktbar kvinne gjennomgår samme behandling som ved sauekloningen og blir satt tilbake i kvinnen etter hormonstimulering. Hun vil eventuelt føde en genetisk kopi av seg selv. Tilsvarende kan det teoretisk tenkes kloning av avdøde slektninger, barn eller andre. En rapport fra National Advisory Board on Ethics in Reproduction i USA (Report on Human Cloning through Embryo Splitting: An Amber Light, Kennedy Institute of Ethics Journal Vol 4, No 2.251-282 1994) drøftet følgende 10 tenkbare formål for framstilling av arvemessig like individer (en del av framstillingene kan teoretisk også tenkes anvendt ved cellekjerneoverføring til ubefruktet egg): 1) Å øke mulighetene for å oppnå graviditet ved IVF-behandling (befruktning utenfor kroppen) hos kvinner som bare har ett eller et fåtall befruktede egg som kan anvendes. 2) Metoden vil kunne minske behovet for gjentatte prosedyrer for egguthenting ved IVF, og flere klonede befruktede egg kan lagres dersom det første forsøket slår feil. 3) Metoden vil kunne gjøre det mulig å utføre preimplantasjonsdiagnostikk (genetisk testing av et befruktet egg) på det ene av to klonede befruktede egg før innsetting i livmoren. 4) Eneggede tvillinger kan fødes til forskjellig tidspunkt. 5) En voksen person kan skaffe seg en identisk kopi av seg selv som kan oppdras som sitt eget barn. 6) Et genetisk identisk befruktet egg kan oppbevares som sikkerhet dersom et barn skulle dø. 7) Et genetisk identisk befruktet egg kan oppbevares som en mulig kilde til fostervev, organer eller eggstokkvev. 8) Dersom et genetisk identisk befruktet egg utvikles til et nytt individ, kan det tenkes anvendt til eventuelt behov for organer eller vev hos en identisk tvilling som allerede er født. 9) Metoden kan tenkes anvendt for produksjon av befruktede egg til barnløse par eller til enslige kvinner. 10) Metoden kan også tenkes anvendt for produksjon av befruktede egg for salg. Både i Norge og i andre land er det fremkommet ønsker om å lagre celler fra levende eller fra nylig avdøde personer i flytende nitrogen med sikte på å anvende cellene til fremtidig kloning. Med dagens kunnskap er det ikke kjent hvorvidt dette er teknisk mulig. Virkeområdet til Lov 2 april 1993 nr 38 om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer (Genteknologiloven) omfatter ikke mennesker, men regulerer genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer samt humane celler i kultur. Virkeområdet til lov 5 august 1994 nr 56 om medisinsk bruk av bioteknologi omfatter egg og sæd fra mennesker, befruktede egg, fostre og fødte mennesker. Loven inneholder ikke et klart forbud mot kloning av mennesker, og et eventuelt forbud må derfor tas inn i denne loven. Kloning ved deling av befruktede egg og ved overføring av cellekjerne er ikke drøftet i lovens forarbeider. Eventuelle forsøk på kloning ved hjelp av deling av befruktede egg vil bare være delvis forbudt etter loven. I Ot.prp.nr.37 (1993-1994) foreslo regjeringen adgang til forskning på befruktede egg på særskilte vilkår. Det ble videre foreslått totalforbud mot visse typer forskning, bl.a endring av arveanlegg i befruktede egg og framstilling av arvemessig like individer, jf § 3-3 i Ot.prp.nr.37. Det ble i generelle motiver lagt til grunn at ingen nye behandlingsmetoder bør tas i bruk før de er evaluert på grunnlag av forskning. Ved behandlingen av proposisjonen vedtok Stortinget totalforbud mot forskning på befruktede egg, slik at Kap 3 forskning på befruktede egg inneholder følgende forbud i § 3-1: Det er forbudt å forske på befruktede egg. Loven inneholder derfor ikke noe spesifikt forbud mot framstilling av arvemessig like individer. Forskning på ubefruktede egg er tillatt etter loven. Lagring av ubefruktede egg er forbudt, jf § 2-12, tredje ledd. Anvendelse av teknikken (f eks. ved at norske leger hadde lært den i andre land) vil også være forbudt dersom hensikten er å gi et eller flere av de befruktede egg til andre par. Befruktning utenfor kroppen etter § 2-10, første ledd, annet punktum inneholder krav om at behandlingen bare kan utføres med kvinnens egne eggceller, og etter § 2-11 kan befruktede egg bare føres tilbake til den kvinne eggene stammer fra. Anvendelse av teknikken for å hjelpe et par til å få flere egne barn er i prinsippet tillatt. Teoretisk kan teknikken brukes til at et par med utgangspunkt i ett befruktet egg får flere genetisk like barn (eneggede tvillinger, trillinger) eller genetisk like barn født til forskjellig tidspunkt ved at noen av de befruktede egg er lagret i inntil tre år som er grensen for lagring i § 2-12. Metoden har ikke vært anvendt i Norge. Preimplantasjonsdiagnostikk (genetisk testing av et befruktet egg før det settes inn i livmoren) er regulert i loven kapittel 4. Adgang til anvendelse av preimplantasjondiagnostikk er begrenset til spesielle tilfeller ved alvorlig sykdom uten behandlingsmulighet, jf § 4-2. Undersøkelse av det befruktede eggs kjønn er forbudt, unntatt ved alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom, jf § 4-3. Stortingets vedtak om forbud mot forskning på befruktede egg medfører at metoden ikke kan tas i bruk i Norge. Norske par må eventuelt sendes til utlandet. Bruk av kloning ved deling av befruktet egg i forbindelse med preimplantasjonsdiagnostikk er ikke drøftet i lovens forarbeider, og heller ikke regulert i loven. Kloning ved overføring av cellekjerne er ikke drøftet i lovens forarbeider, og loven inneholder heller ikke noe forbud mot denne form for kloning. Befruktning utenfor kroppen er i § 2-1, tredje ledd, definert som befruktning utenfor morens kropp. Det er lagt til grunn i forarbeidene at befruktning innebærer sammensmeltning av egg- og sædcelle. § 7-1 Vilkår for genterapi inneholder i annet ledd forbud mot behandling med sikte på endring av arveanlegg i befruktede egg. Uttak av vevs- og celleprøver foretas regelmessig i forbindelse med medisinsk diagnostikk og behandling, til forskningsformål og fra avdøde personer i forbindelse med obduksjon. Lagring av celler kan også utføres av personer uten medisinsk kompetanse. Det finnes i dag ikke lovregulering vedrørende bruk og oppbevaring av biologisk materiale fra levende og avdøde personer. Lov 9 februar 1973 nr 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. inneholder i § 6 bestemmelse om at uttak av blod, fjernelse av mindre hudpartier og andre mindre inngrep som kan likestilles med de nevnte, kan skje uten hinder av bestemmelsene i denne lov. Lov 4 juni 1898 inneholdende visse Bestemmelser om Behandlingen af Lig inneholder ikke bestemmelser vedrørende fjerning av celler fra nylig avdøde personer. Pårørende har ikke råderett over avdøde slektninger, og helsepersonell kan ikke pålegges å foreta uttak av celler og vev til ikke-medisinske formål. Som en del av bakgrunnen for drøfting av utformingen av et forbud mot kloning av mennesker i Norge, vil det i det følgende blitt gitt en oversikt over drøfting i internasjonale organer og over rettstilstanden i enkelte land. En rekke internasjonale organer har satt kloning på dagsordenen med sikte på globale forbud mot kloning av mennesker og streng regulering når det gjelder kloning av dyr. Dette gjelder blant annet Europarådet, Europarådets parlamentariske forsamling, WHO, UNESCO, EU-kommisjonen og EU-parlamentet. Både Europarådets parlamentariske forsamling og EU-parlamentet har uttalt seg mot kloning av mennesker. Europarådets konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin ble vedtatt av Ministerkomiteen 19 november 1996. Regjeringen vedtok ved kgl res 14 mars i år å undertegne konvensjonen med forbehold om Stortingets ratifikasjon. Konvensjonen vil også være åpen for undertegning fra stater som ikke er medlemmer i Europarådet, men som har deltatt i arbeidet gjennom observatørstatus. Den trer i kraft etter at fem land har ratifisert den. Konvensjonsteksten inneholder ikke noe direkte forbud mot kloning. Flere artiklene inneholder imidlertid et indirekte forbud. Artikkel 1 har krav om at konvensjonens parter må beskytte alle menneskers verdighet og identitet. Artikkel 13 forbyr endring av menneskets arveanlegg dersom endringen kan videreføres til eventuelle etterkommeres arveanlegg. Artikkel 18 inneholder forbud mot fremstilling av befruktede egg for forskningsformål. En egen protokoll med forbud mot kloning av mennesker vil bli åpnet for undertegning i slutten av inneværende år. UNESCO har utarbeidet en erklæring om beskyttelse av menneskets arveanlegg. Kloning av mennesker er i erklæringen nevnt som eksempel på forskning som ikke er forenlig med menneskets verdighet. Erklæringen er planlagt vedtatt av FN i 1998, femti år etter at FN-deklarasjonen om menneskerettigheter ble vedtatt. WHOs generaldirektør har fordømt kloning av mennesker som etisk uakseptabelt og krenkende overfor grunnleggende prinsipper for reproduksjonsteknologi, i motsetning til kloning av cellelinjer og kloning av dyr for medisinske formål som etter WHOs syn ikke må rammes av protestene mot kloning av mennesker. En arbeidsgruppe innen WHO som drøfter etiske aspekter ved forskning innen reproduksjonsteknologi, vil vurdere nærmere retningslinjer for kloning. EU-kommisjonen oppnevnte i 1991 en rådgivende gruppe for etiske spørsmål knyttet til bioteknologi. Gruppens råd er ikke bindende for kommisjonen. Gruppen har anbefalt at EU fordømmer kloning av mennesker, og at dette kommer til uttrykk bl.a når det gjelder støtte til forskning og gjennom direktivet som regulerer patentering av bioteknologiske oppfinnelser. Mastricht-avtalen regulerer ikke etiske spørsmål, og omfatter heller ikke regulering av forskning. Verken lag om befruktning utanför kroppen (1988:711) eller lag om åtgärder i forsknings- och behandlingssyfte med befruktade ägg från människa (1991:115) inneholder noe uttrykkelig forbud mot fremstilling av arvemessig like individer. Socialdepartementet i Sverige anmodet i 1994 Statens medicinsk-etiska råd om å utrede en del spørsmål vedrørende befruktning utenfor kroppen, bl.a kloning ved deling av befruktede egg. I utredningen Assisterad befruktning fra 1995 anbefaler Statens medicinsk-etiska råd et klart lovforbud. Danmark vedtok i 1996 ny lov om et vitenskapsetisk komitesystem og behandling av biomedisinske forskningsprosjekter som fastsetter juridiske rammer for vitenskapsetisk bedømmelse av biomedisinske forskningsprosjekter. Loven inneholder forbud mot en rekke typer forskning på kjønnsceller og befruktede egg, bl.a forskning som har til formål å muliggjøre framstilling av arvemessig like individer. Det danske folketing vedtok våren 1997 lov om kunstig befruktning i forbindelse med medisinsk behandling, diagnostikk og forskning mv. (lovforslag nr L 200). Det inneholder bestemmelse om at det ikke på samme eller etterfølgende tid må innsettes identiske ubefruktede eller befruktede egg hos en eller flere kvinner i befruktningsøyemed. Med henvisning til loven som regulerer medisinsk forskning fremgår det av merknad til loven at det heller ikke må foretas behandling med sikte på å fremstille ensartede kopier av et og samme individ. Flere europeiske land, bl.a Tyskland, Østerrike, Sveits og Spania har forbud mot kloning ved deling av befruktede egg. I Storbritannia vedtok the Human Fertilisation & Embryology Authority i 1993 ikke å godkjenne metoden med deling av befruktede egg verken for forsknings- eller behandlingsformål. Kloning ved overføring av cellekjerne til befruktede egg er forbudt gjennom the Human Fertilisation and Embryology Act fra 1990, mens overføring av cellekjerne til ubefruktede egg ikke er regulert. På bakgrunn av en rapport fra The National Bioethics Advisory Commision (NBAC) har den amerikanske president foreslått et fem års moratorium med forbud mot kloning av mennesker ved cellekjerneoverføring. NBAC har fått i oppgave å vurdere hvorvidt det fortsatt er behov for forbudet etter fire og et halvt år. USA har i dag ikke lovverk på føderalt nivå som dekker reproduksjonsteknologi og forskning på befruktede egg. Det amerikanske lovforslaget om kloning av mennesker omfatter derfor ikke kloning ved deling av befruktede egg. Et høringsnotat med forslag til lovendring ble sendt på høring til 22 høringsinstanser 8 april 1997 med frist 7 mai 1997. 22 instanser har svart hvorav 1 ikke hadde bemerkninger til lovforslaget. Oversikt over høringsinstanser er gitt i vedlegg 1. I høringsnotatet ble det trukket skille mellom kloning av gener og celler fra enkeltpersoner med sikte på å sette cellene tilbake til samme eller til nær beslektet individ, og framstilling ved arvemessig like individer ved kloning gjennom deling av befruktede egg eller ved overføring av cellekjerne til et ubefruktet egg. Det ble i foreslått følgende forbud gjennom nytt kapittel 3 a: § 3a-1 Bruk av teknikker med sikte på å framstille arvemessig like individer er forbudt. Det er gjengitt generelle synspunkter fra høringsuttalelsene under punkt 6.1. Uttalelser som gjelder kloning av celler og gener er gitt under punkt 6.2. Uttalelser som gjelder framstilling av arvemessig like individer ved deling av befruktede egg er gitt under punkt 6.3, og uttalelser som gjelder framstilling av arvemessig like individer ved overføring av cellekjerne til ubefruktet egg er gitt under punkt 6.4. Uttalelser som gjelder kloningsteknikker anvendt ved preimplantasjonsdiagnostikk er gitt under punkt 6.5. Flere høringsinstanser peker på betydningen av å kunne klone dyr til medisinske formål som f.eks kloning av genmodifiserte griser i den hensikt å skaffe organer i transplantasjonsøyemed og kloning av forsøksdyr til biomedisinsk forskning. Enkelte høringsinstanser tolker formuleringen i høringsnotatet «bruk av teknikker med sikte på å framstille arvemessig like individer» til også å omfatte forskning på dyr når formålet er å utvikle teknikker som kan brukes på mennesker. Forskning på dyremodeller er en integrert del av grunnforskning for utvikling av behandlingsprosedyrer ved en lang rekke typer medisinsk behandling før behandlingsforsøk gjøres på mennesker. Ifølge lov 20 desember 1974 nr 73 om dyrevern må ingen sette i gang slike forsøk uten spesiell tillatelse. Virkeområdet til lov om medisinsk bruk av bioteknologi omfatter ikke dyr, jf merknad til § 1-2 i Ot.prp.nr.37 (1993-1994) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Formuleringen i høringsnotatet omfatter derfor ikke forskning på dyr selv om formålet er å utvikle teknikker som kan brukes på mennesker. Regulering av kloning av dyr og andre høyerestående organismer enn mennesker vil bli fremmet som eget lovforslag av Miljøverndepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet og faller derfor utenfor rammen for dette lovforslaget. Forslaget i høringsnotatet om forbud mot bruk av teknikker for framstilling av arvemessig like individer støttes av de aller fleste høringsinstanser. Flere høringsinstanser påpeker at forslaget om forbud mot bruk av teknikker med sikte på framstilling av arvemessige individer også må omfatte all medisinsk forskning på området. Bioteknologinemnda mener at kloning av mennesker er etisk helt uakseptabelt og må forbys ved et internasjonalt lovverk. Bioteknologinemnda slutter seg til departementets forslag til lovendring, og mener at forslaget må være absolutt slik at det omfatter både kloning ved deling av befruktede egg og bruk av cellekjerner fra fødte individer satt inn i et kjerneløst egg. «Muligheten til å velge ut personer med bestemte egenskaper gir skremmende perspektiver og må avvises. Det vil krenke menneskets individualitet og integritet dersom det lages kopier av bestemte individer. Hvis en kopierer utvalgte mennesker, undergraver en også den variasjon som er så vesentlig for ethvert menneskes bevissthet om å være unik. Det vil også være et anslag mot de relasjoner og det sosiale fellesskap som nettopp er basert på forskjeller i den menneskelige natur. Mulighetene for kjønnsløs formering vil kunne endre samlivet mellom mann og kvinne og svekke familien. Satt i system vil kloning av mennesker fundamentalt endre dagens samfunnsstruktur og forholdet mellom grupperinger av mennesker. Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin støtter departementets forslag til lovendring og begrunnelsen for forslaget. «Et avgjørende moment for oss er at kjønnsløs formering og mulige anvendelsesområder gjør mennesker til en manipulerbar størrelse som hittil ikke har vært mulig. Grensen bør ikke overskrides. Det er fare for at menneskeverdet uthules som følge av at individer blir produkter av et menneskeskapt design. Haukeland sykehus, Avdeling for medisinsk genetikk, kan ikke se at forbud mot kloning av mennesker vil skape problemer for sykehusets kliniske virksomhet rettet mot hardt belastede familier med arvelig sykdom. «Tvert imot, vi ser lovendringen som en fordel for omdømmet til de tjenester en medisinsk genetisk avdeling kan yte. Vårt virksomhetsfelt (prenatal diagnostikk, gentester) er til stadighet gjenstand for medienes interesse. Den offentlige debatt skiller ikke de medisinsk genetiske servicefunksjonene fra mer tvilsom utnyttelse av dagens viten innen cellebiologi og molekylærgenetikk. Et klart forbud mot menneskekloning signaliserer et tydelig skille mellom slik kloning og vår kliniske virksomhet. Haukeland sykehus, IVF-seksjonen, peker på at utviklingen går meget fort, og det er ingen gitt å forutse hva som vil skje de neste årene. «I stedet for en vidtrekkende lovgivning med forbud mot kloning, kunne et moratorium på eksempelvis 5 år være et alternativ. I løpet av denne tiden ville en ha skaffet seg ytterligere erfaring og viten som så kunne brukes i en mer permanent lovregulering. Kirkerådet støtter departementets forslag og peker bl.a på følgende: «- Hvert menneske er arvemessig unikt. Dette er en vesentlig forutsetning for opplevelsen av å være enestående. - Kloning vil føre til et nytt klasseskille i menneskeheten som går mellom dem som arvemessig er blitt slik naturen ville det, og dem som ble slik andre mennesker ville det. - Mannens rolle som sædgiver blir overflødig. Dette vil føre til store belastninger for et ekteskapelig forhold mellom mann og kvinne, og det fundamentale trekantforholdet mor/far/barn blir oppløst. Norges Forskningsråd slutter seg til det normative grunnlaget departementet bygger på i høringsnotatet når det uttales at «framstilling av arvemessig like individer vil med vår nåværende viten flytte en grense som ikke bør overskrides». Norsk Helse- og Sosialforbund finner kloning (genetisk kopiering) av mennesker etisk uakseptabelt, og støtter på det sterkeste departementets lovforlag. «Kloning strider mot grunnleggende prinsipper om likeverd og selvstendig verdi for alle mennesker. Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, kjenner ikke til at noen av deres forskningsmiljøer har, eller noen gang har hatt, ønsker eller planer om å fremstille arvemessig like mennesker, verken for forskningsformål eller for medisinske behandlingsformål. Fakultetet kan ikke se at utkastet til lovforbud vil være til hinder eller skade for medisinsk forskning og utvikling i dag eller i overskuelig framtid. «grunnlaget for naturens orden vil endres på en dramatisk måte hvis kloning av mennesker skulle bli teknisk mulig og juridisk tillatt. Selv om det i dag er vanskelig å skaffe seg full oversikt over hvilke konsekvenser et ja til kloning vil kunne få, kan vi i alle fall skimte konturene av et annet slekts- og familiemønster. Hvis enhver skulle få adgang til å skaffe seg en arvemessig kopi av selv eller av en annen utvalgt person, vil det være en trussel mot barnets rett til en far og en mor. Kjønnsløs formering vil antakelig endre samlivet mellom mann og kvinne, og svekke de sosiale relasjoner i familien. Det er ikke lett å se at dette skulle være et gode for mennesker. Tvert imot. I tillegg kommer mulighetene for kommersialisering av barnefødsler som neppe vil preges av kjærlighet og omsorg, men av spørsmålet om hvordan man skal tjene mest mulig penger. Det er heller ikke umulig å tenke seg at enkeltpersoner, interessegrupper eller stater vil klone velutrustede individer og bruke dem til bestemte formål. Dette vil føre til at man oppgir det grunnprinsipp at alle mennesker har samme verdi. Statens helsetilsyn støtter at det på det nåværende tidspunkt nedlegges et uttrykkelig lovforbud mot kloning av mennesker. Et lovforbud mot kloning av mennesker vil også være i samsvar med prinsippene i bioteknologilovens formålsbestemmelse hvor det bl.a slås fast at loven skal sikre respekt for menneskeverdet. Samtlige høringsinstanser er enig i departementets distinksjon i høringsnotatet mellom kloning med sikte på å framstille arvemessig like individer og kloning av gener, celler og cellelinjer som ikke kan utvikle seg til et selvstendig individ. Blant høringsinstansene er synspunktene delte når det gjelder adgang til framstilling av arvemessig like individer ved deling av befruktede egg. «at det i forbindelse med in vitro fertilisering (befruktning utenfor kroppen) kan tenkes tilfeller der kloning ved deling av befruktede egg kunne være ønskelig, f.eks i tilfeller hvor bare ett eller fåtall egg kan anvendes eller spare for gjentatt prosedyre for egguthenting. Nemnda kan likevel ikke se at disse grunner er tungtveiende nok til å gjøre unntak for et absolutt forbud mot kloning av mennesker. Bioteknologinemnda peker videre på at eggdonasjon ikke er tillatt i Norge i dag. Argumentasjon for bruk av kloning for produksjon av befruktede egg til barnløse par, enslige kvinner eller kommersialisering av befruktede egg er derfor ikke aktuell. Etter Bioteknologinemndas syn er det heller ingen etiske grunner til at kloning bør tillates på grunn av slike motiver. «Etter en helhetsvurdering kan Bioteknologinemnda ikke finne tungtveiende etiske argumenter for unntak fra et forbud mot kloning av mennesker. Landsorganisasjonen i Norge støtter departementets forslag, men er klar over at dette i enkelte tilfeller kan tenkes å medføre noe større problemer for par som ønsker seg barn. LO mener imidlertid at behovet for klare linjer som hindrer kloning er så viktig at dette hensynet må gå foran. Menighetsfakultetet, deler departementets nei til å åpne for deling av befruktede egg i forbindelse med IVF-behandling. «Et forbud mot kloning må gjelde generelt, uten unntak. Hvis en først tillater kloning i visse tilfelle, har man i virkeligheten uthulet hovedprinsippet. Etter fakultetets oppfatning er det viktig å sette en stopper for kloning av mennesker på prinsipielt grunnlag. Dette prinsippet må derfor ikke svekkes ved nærsynt kasuistikk i unntakstilfelle. Konfrontert med muligheten for å utvikle og ta i bruk teknikker for framstilling av arvemessig like individer, er det bare et konsekvent nei som duger. Rikshospitalet, IVF-enheten ved Kvinneklikken, peker på at det ved hormonstimulering i forbindelse med IVF-behandling i enkelte tilfeller bare modnes et lite antall egg på grunn av kvinnens alder eller av medisinske årsaker. «I tilfeller med modning av få egg vil kloning ved deling av preimplantoriske embryo (befruktede egg) på 4-8 cellestadier teoretisk kunne gi flere genetisk sett identiske befruktede egg med mulighet for innsetting av flere embryo (befruktede egg), nedfrysing av embryo og derved bedre resultater. Dersom flere enn ett av slike embryo implanteres vil det resultere i eneggede tvillinger, trillinger etc. Eneggede tvillinger forekommer hyppigere ved in vitro fertilisering enn ved spontant oppståtte tvillinger, opptil 10 prosent er rapportert. I slike tilfeller skjer dannelsen av eneggede tvillinger spontant og ikke som følge av en bevisst handling ved deling av preimplantasjonsembryo. Selv om kloning ved deling av preimplantasjonsembryo egg ikke er spesifikt omtalt i lov om medisinsk bruk av bioteknologi, har vi oppfattet intensjonene i loven slik at dette ville bli betraktet som forskning på befruktede egg hvilket ikke er tillatt. Oss bekjent har dette ikke vært gjort i Norge, og tøyer nok grensen for det de fleste ville anse som etisk akseptabel virksomhet. Vi mener de små fordeler kloning ved deling av preimplantasjonsembryo (befruktede egg) gir, ikke tilsier noe stort ønske fra fagmiljøet om å få ta denne teknikken i bruk. For pasientenes vedkommende ville en lovendring med henblikk på å tillate eggdonasjon nå den samme pasientgruppe i tillegg til den gruppe pasienter som er i en enda verre situasjon idet de ikke får utvikling av egg i det hele tatt eller er kommet i for tidlig overgangsalder. «at dersom deling av et befruktet egg kan øke sannsynligheten for at IVF lykkes hos et par som ellers ikke kan få barn sammen, er det et hensyn som bør overveies nøye, og settes opp mot eventuelle negative sider ved å tillate prosedyren. Ved å dele et befruktet egg, gjør en strengt tatt noe som naturen selv ikke sjelden gjør, når det oppstår eneggede tvillinger. Problemene omkring et forbud mot å dele et befruktet egg er ikke gjennomdrøftet i høringsnotatet, og konsekvensene av et slikt forbud kan være vanskelig å forutsi. Vi vil derfor foreslå at en på det nåværende tidspunkt vurderer å begrense forbudet mot kloning av mennesker til å gjelder kopiering av mennesker som lever, ved overføring av cellekjerne. Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, peker på at fakultetet ikke kan fremstå med ett syn når det gjelder spørsmålet om et forbud mot fremstilling av arvemessig like individer også skal omfatte kloning ved at et befruktet egg deles slik at det kunne gi opphav til to arvemessig like individer. «Noen mener at deling av et befruktet egg må kunne tillates i sjeldne situasjoner, der det i forbindelse med in vitro fertilisering er bare ett eller et svært lite antall befruktede egg som kan anvendes, og når det er viktige grunner for unngå gjentatte prosedyrer ved egguthenting. I slike situasjoner er ikke motivet for å dele et egg å fremstille arvemessig like mennesker, men å øke sannsynligheten for at det skal lykkes å starte et svangerskap. Dersom begge halvdeler av et befruktet egg skulle føre til at et befruktet egg som er delt før innføringen i livmoren skulle føre til at et individ utvikler seg, vil de to barna som blir født, være eneggede tvillinger, født på samme dag, slik andre eneggede tvillinger er. Denne muligheten for å behandle barnløshet ville falle bort dersom det ble lovforbud mot å dele et befruktet egg. Andre mener at hensynet til behandling av barnløshet ikke er tilstrekkelig tungtveiende til at deling av egg skal være unntatt fra et lovforbud mot kloning. Dette begrunnes med at kloning av mennesker representerer et skritt over en viktig prinsipiell grense. Kloning av mennesker vil dessuten innebære en form for eksperimentering med individer som i seg selv neppe vil kunne aksepteres. De etiske holdninger kan forandre seg over tid. Det bør derfor planlegges en ny vurdering av lovens utforming etter et passende tidsrom, for eksempel 6-8 år. De aller fleste høringsinstanser støtter departementets forslag i høringsnotatet om forbud mot framstilling av arvemessig like individer. En av høringsinstansene finner forbudet overflødig. «å lage «kopier» av mennesker som lever i dag fremstår som så meningsløst at det trolig ikke er nødvendig med et lovforbud for å sikre seg at dette skjer. På den annen side kan et forbud mot å kopiere mennesker som lever eller som har levd, heller ikke gjøre nevneverdig skade. Å skulle lage en tro kopi av et menneske for å få kilde til organer som transplanteres, ligger langt utenfor det som er etisk akseptabelt, og vi kan heller ikke se st det er noen annen medisinsk grunn som kan aksepteres, til å kopiere mennesker. «er så absurd at intet forskningsmiljø i Norge eller noen av de land vi ofte sammenlikner oss med ville gå inn for å oppnå dette. Det er så selvsagt at det ikke skal lages kopier av eksisterende mennesker, at et lovforbud er overflødig. Lovforbud mot noe som under ingen omstendigheter vil skje, kan skape frykt fordi det antyder at det er fare for at noe galt skal skje, og et lovforbud kan i seg selv sette forskere i et dårlig lys som de ikke fortjener. Lovforslag som kan ha diskriminerende effekter bør være svært godt begrunnet. Haukeland sykehus, Avdeling for medisinsk genetikk, ber om at lovendringen ikke vanskeliggjør preimplantasjonsdiagnostikk (genetisk testing av befruktet egg) som er hjemlet i kapittel 4 i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Slik diagnostikk vil i fremtiden kunne være et godt tilbud til familier ved høy risiko for alvorlig arvelig sykdom. Både tidligere lov om kunstig befruktning og kapittel 2 i lov om medisinsk bruk av bioteknologi tar utgangspunkt i at befruktningen skjer ved sammensmeltningen av egg og sædcellen. Kloning med utgangspunkt i anvendelse av en av cellekjerne fra en kvinne innsatt i et kjerneløst ubefruktet egg er en ny teknikk som både reiser helt nye etiske problemstillinger og som naturlig nok ikke er drøftet i dagens lovgivning. Mulighetene for kloning av celler fra voksne pattedyr gjør det nødvendig å revurdere synet på befruktning. Tradisjonelt har befruktning vært ensbetydende med sammensmeltning av egg og sædcelle. Muligheten for å tilføre et elektrisk sjokk for at en eggcelle skal dele seg slik at dette i praksis er starten på et helt fullt ferdig individ, betyr at liv kan skapes på en alternativ måte. Eggcellen vil inneholde et helt sett arveanlegg helt fra begynnelsen, og kan derfor genetisk sett sammenliknes med begynnelsen på et befruktet egg. Siden mannens sæd ikke har vært inne i bildet, har det funnet sted en kjønnsløs formering. Departementet fremhevet i høringsnotatet at det går et prinsipielt viktig skille mellom kloning av gener og celler fra enkeltpersoner med sikte på å sette cellene tilbake til samme eller nær beslektet individ, og kloning med sikte på å frembringe arvemessig like individer. Kloning av gener og celler er allerede i dag verdifulle hjelpemidler innen medisinsk forskning og behandling, og kloningsteknikken på cellenivå ventes å få økt medisinsk betydning i årene framover. Departementet finner ikke grunnlag for å regulere denne form for virksomhet. Som det fremgår av punkt 6.3 har høringsinstansene noe ulikt syn på framstilling av arvemessig like individer ved deling av befruktede egg. Selv om det finnes kvinner som bare produserer et mindre antall egg, og paret har et sterkt ønske om egne biologiske barn, er ikke dette etter departementets syn tungtveiende grunner til å tillate deling av befruktede egg i forbindelse med IVF-behandling. Forbudet mot forskning på befruktede egg, gjør at teknikken eventuelt må læres i andre land. Behovet for denne type behandling ansees som lite, og risikoen for å skade det befruktede egg ved delingsprosessen vil være til stede. Departementet kan heller ikke se at det foreligger medisinske grunner for å klone befruktede egg for å begrense antall tilfeller hvor det hentes ut egg fra en kvinne. Noen medisinsk grunn til å klone egg for å lagre de «nye eggene» for senere å fremstille genetisk identiske søsken synes ikke å foreligge. Å oppbevare klonede egg som reserve i tilfellet barnet skulle dø eller ha behov for organtransplantasjon, anser departementet å være etisk uakseptabelt. Et foster eller et barn må aldri kunne betraktes som utnyttbart eller bare som et middel for en annen person. Å la et foster utvikles eller la et barn bli født i passende alder for å kunne donere organ til et genetisk identisk søsken vil dessuten innebære uholdbare vanskelige valg for foreldrene. Teoretisk kan framstilling av arvemessig like individer ved overføring av cellekjerne anvendes til å få barn uten genetisk sykdom i familier hvor det er kjent at det finnes enkeltgen sykdommer eller for å gjøre en steril kvinne gravid. Etter departementets syn er dette ikke tungtveiende grunner for å tillate framstilling av arvemessig like individer. Departementet kan ikke se andre medisinske grunner for å tillate denne type virksomhet. Som nevnt under punkt 3.5 kan metoden med kloning ved deling av befruktede egg gjøre det mulig å utføre preimplantasjonsdiagnostikk ( dvs genetisk testing av befruktede egg) på et av to klonede befruktede egg før innsetting i livmoren. Forbudet mot forskning på befruktede egg medfører at preimplantasjonsdiagnostikk ikke kan tas i bruk i Norge. Departementet finner derfor ikke grunnlag for å foreslå regulering. Det foreslåtte forbud mot framstilling av arvemessig like individer omfatter både forskning og eventuell anvendelse. Celler som lagres med sikte på fremtidig kloning vil derfor ikke kunne anvendes til dette formål. På denne bakgrunn finner departementet ikke grunnlag for å foreslå forbud mot lagring av celler med sikte på fremtidig kloning. Hensynet til mulighetene for kontroll av et eventuelt forbud vanskeliggjør også en eventuell regulering. I St.meld.nr.25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi la regjeringen til grunn at selv om etikk og moral i teorien er uavhengig av naturvitenskapelige fakta, må etiske vurderinger bygge på størst mulig innsikt og forståelse. Det ble videre pekt på at etiske retningslinjer må bygge på allsidig og bred informasjon og refleksjon, og ikke på grunnlag av forestillinger og fordommer, og at debatten bør bygge på et mest mulig informert grunnlag. Som det fremgår av punkt 3.3, er det kjent at eneggede tvillinger er skapt ved deling av et befruktet egg. Ingen vet imidlertid i dag hvorvidt det er mulig å framstille arvemessig like individer ved kloning ved overføring av cellekjerne til et ubefruktet egg. Derfor kan ingen i dag overse mulige konsekvenser dersom det blir teknisk mulig å fremstille arvemessige like individer som er genetisk lik nålevende eller avdøde personer. Det er likevel klart at en slik teknikk vil gi en helt ny og ukjent forbindelseslinje mellom foreldre, barn og familieliv. Ut fra dagens kunnskap vil dessuten risikoen for misdannelser og tidlig død være så stor at den ikke balanserer eventuelle medisinske gevinster. Etter departementets syn er det derfor særdeles viktig at lovgivningen ligger i forkant av forskningen og trekker klare grenser for denne. Flerlinger som oppstår på naturlig måte, er resultat av tilfeldigheter ved unnfangelsesprosessen. Dette er ikke ensbetydende med at mennesker bør kopiere naturen ved å foreta kloning ved deling av befruktede egg. Kloning ved cellekjerneoverføring til ubefruktede egg innebærer at noen gis anledning til å velge den genetiske sammensetningen på nye individer som skal skapes, og er derfor i strid med grunnleggende etiske prinsipper om likeverd og selvstendig verdi for alle mennesker. I samsvar med den grunnholdning som er uttrykt gjennom formålsparagrafen til lov om medisinsk bruk av bioteknologi om å sikre at disse teknikker utnyttes til menneskets beste i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet, finner departementet at framstilling av arvemessig like individer med vår nåværende viten vil flytte en grense som ikke bør overskrides. Etter departementets mening bør bruk av teknikker med sikte på framstilling av arvemessig like individer derfor forbys, jf forslag til lovendring. Bruk av teknikker er foreslått forbudt for å avgrense mot flerlinger som oppstår ved naturlig befruktning. Bruk av teknikker innebærer både forbud mot bruk av teknikker til medisinsk forskning og anvendelse med sikte på framstille arvemessig like individer. Forslaget medfører ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. Forslaget innebærer forbud mot bruk av teknikker som tar sikte på å framstille arvemessig like individer både ved deling av befruktede egg og ved cellekjerneoverføring samt ved eventuelle nye teknikker. Forslaget omfatter både forbud mot alle typer medisinsk forskning og mulige former for anvendelse. Med arvemessig like individer menes individer som har samme arveanlegg i cellekjernen. Den lille delen av det genetiske materiale som ligger utenfor cellekjernen, det såkalte mitokondrie-DNA, faller utenfor denne definisjonen. Forslaget til forbud medfører at det bare er tillatt å klone celler som ikke kan utvikle seg til et selvstendig individ. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot bruk av teknikker for framstilling av arvemessig like individer). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot framstilling av arvemessig like individer) i samsvar med et framlagt forslag. I lov 5 august 1994 nr 56 om medisinsk bruk av bioteknologi gjøres følgende endring: § 3a-1 Forbud mot bruk av teknikker med sikte på å framstille arvemessig like individer. Ot.prp.nr.20 (1997-1998) Om lov om endringer i lov 17. |