Datasets:

ltg

/

norec

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 37

000200

train

screen

Enkel, men god superheltunderholdning.

nb

p3

Marte Hedenstad

The Flash S01 E01-09

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-flash-s01

The Flash S01 E01-09 Enkel, men god superheltunderholdning. Når serien The Flash nå endelig kommer til Norge, er det duket for det som kanskje er den triveligste superhelten på TV-skjermen om dagen. Barry Allen aka The Flash, spilt av Grant Gustin (Glee), er vittig og sjarmerende, og gjør denne superheltserien til et underholdende innslag i TV-hverdagen. Verdens raskeste mann TV-serien tar utgangspunkt i DC Comics tegneserie med samme navn, og handler om krimteknikeren Barry Allen, som får livet sitt snudd på hodet når han plutselig får superkrefter. Under en storm, forårsaket av at en ny og banebrytende partikkelakselerator eksploderte, blir Barry slått ned av lynet. Når han våkner fra koma har han fått evnen til å løpe raskere enn lysets hastighet, og sammen med Dr. Harrison Wells (Tom Cavanagh), som sto bak partikkelakseleratoren, og teamet hans, lærer Barry sine egne krefter å kjenne, og kommer frem til at han nå har en unik mulighet til å bruke kreftene sine til det gode. Et velkjent format The Flash er bygd opp som en typisk etterforskningsserie, der det er en ny skurk som skal fakkes i hver episode. Det viser seg at Barry ikke var den eneste som utviklet krefter som følge av den store stormen, men i motsetning til ham bruker selvfølgelig de andre superkreftene de har fått til egen vinning. Dermed dukker det stadig opp nye superskurker som Flash må måle krefter mot. Parallelt med dette har vi også en rød tråd. Faren til Barry sitter i fengsel, uskyldig dømt for mordet på moren, og Barry er besatt av finne ut hva som egentlig skjedde. Han var selv vitne til drapet, og i lysglimtet som bevegde seg superraskt rundt moren da det skjedde, er han sikker på at han kunne skimte et menneske. Avsluttende handling med en rød tråd er det mest brukte formatet på denne typen serier, og det fungerer helt fint. Mysteriet om morens drap er akkurat interessant nok til at vi henger med videre, og når det samtidig hintes om at Dr. Wells er mer enn han gir seg ut for å være, blir det ekstra spennende. Irriterende comic relief Oppskriften er imidlertid svært trygg og The Flash utfordrer på ingen måte serieformatet. Seriens produksjonsdesign slår meg ikke i bakken, og manuset blir aldri mer en helt greit. Skuespillerprestasjonene er på det jevne, med unntak av seriens comic relief, Cisco, den ene medhjelperen til Dr. Wells, spilt av Carlos Valdes. Det er muligens ikke Valdes sin feil, men Ciscos store reservoar av dårlige vitser er mer irriterende enn morsomme. Det er heller ikke alle superskurkene som dukker opp underveis som er like bra, men totalt sett er The Flash god underholdning, mye takket være Grant Gustin. Enkel, men god underholdning Serien foregår i samme univers som TV-kanalen CWs andre DC-serie Arrow, og det var et friskt pust da Grant Gustin dukket opp som Barry Allen mot slutten av andre sesong. Jeg fikk umiddelbar stor tro på at han kom til å bli bra i hovedrollen for sin egen serie, noe som ble bekreftet allerede i første episode av The Flash. Grant Gustin er en artig fyr med god timing, og spiller med en gutteaktig sjarm som gjør The Flash til en lysere serie enn Arrow. Det er forøvrig en serie jeg også liker, men jeg har flere ganger irritert meg over skuespiller Stephen Amells melodramatiske spill som hovedrollen Oliver Queen. DC Comics kjører hardt på med TV-serier om dagen. I tillegg til Arrow og The Flash hos CW, har de også Gotham på Fox. På grunn av dårlig manus, kjemi og skuespill, var jeg ikke videre begeistret over Gotham da den kom i fjor høst – det er ingen tvil om at The Flash er et sikrere kort om du ønsker deg enkel, men god superheltunderholdning en søndagskveld. «The Flash» ser du på MAX, søndager klokken 20.30.

000201

train

screen

Popkornpirater uten sjøbein.

nb

p3

Sigurd Vik

Black Sails S02 E01-E02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/black-sails-s02-e01-e02

Black Sails S02 E01-E02 Popkornpirater uten sjøbein. Pirater selger, eventyrserier selger, humor selger, historiske drama selger og Black Sails prøver dessverre å gjøre butikk på og røre det hele sammen til en vassen sjørøvergrøt. Med babyblått hav, et storpolitisk bakteppe og noen av havets mest beryktede piratnavn på rollelista, ligger det meste til rette for solid underholdning. Men Black Sails får verken dreis på dialog, pirater eller Europas militære trussel. Kaptein Flint på skattejakt Black Sails låner tungt fra den fantastiske barneboka Skatten på sjørøverøya (1883). Vi følger de litterære kjendisene Kaptein Flint, Long John Silver og Billy Bones, som slår seg opp som pirater i Karibia under sjørøvernes gullalder på 1700-tallet. I første sesong var det jakten på en gigantisk spansk gullskatt som sto i fokus. Da var Kaptein Flint (Toby Stephens) så kjip med folk rundt seg, at han mistet både skip og mannskap. Men Flint og Silver (Luke Arnold) er svømmedyktige, og fortsetter jakten på dublonene i sesong 2. Vi følger også dagliglivet i den historiske piratbyen Nassau på Bahamas, hvor en bråte kjente sjørøvernavn og en uredd aristokratdatter sloss om makten. Krydret med et utall bordellbesøk og en dryg porsjon nakenhet. Se opp for nykommer Ned Low (Tadhg Murphy), et realt svin med glassøye og solid fektearm. Men ingen av Nassaus sjørøvere klarer å bli mer enn jålete pappversjoner av de navngjetne piratene de skal representere. De spilles av pene mennesker som lar hangen til muskelspill, alt-rocksveiser og skinnbefengt piratmote ta plassen til troverdig skuespill og meningsfull dialog. Og her må skuespillere som Zach McGowan, Luke Arnold, Tom Hopper og Toby Schmitz bare føle seg truffet av kritikken. Altfor få som dør… Altså, det er nok av navnløse sjømenn som går i vei under blodige bordinger og slagsmål. Men vel ute i sesong 2 har nesten ingen av hovedfigurene gått i graven. Ganske lite troverdig i et piratrike der alle sloss om alt. Der en hedersserie som Game Of Thrones sløyer protagonister så vi frykter at de skal gå tom for folk, blir Black Sails etter hvert så stappa av sentrale figurer, at det oppleves som kjedelige lekser å skulle holde seg oppdatert på gjengen. Flekk opp sabelen og stryp noen sjøholker da for svingende! Denne serien bærer på alt for mye daukjøtt. Alle landkrabber som har ramla om bord i en sjark, vet at sjøen kan være et realt rasshøl. Det får den heldigvis også lov til å være i denne piratserien. Kampen mot havets tørst etter oppkast og mannskap, og vindens nådeløse utroskap, er en av seriens bedre karaktertrekk. Nytt for sesong 2 er hyppige tidsreiser tilbake i Kaptein Flints liv i England. Her får vi vite hvordan en av dronningens offiserer endte opp som en havets djevel. Disse tilbakeblikkene fungerer bra. Seriens redningsplanke som lett underholdning, er nettopp at den er en slags prequel for den berømte Kaptein Flint. Markedstilpasset sjøsprøyt Black Sails forsøker seg som et slags Deadwood til sjøs, men klarer ikke å sette sjøbein som godt historisk drama. Den prøver også å være morsom og sjarmerende som Pirates of the Caribbean, men humoren blir kun en flau bris. Her frykter jeg at et kynisk markedsapparat har fått komme med alt for mange anbefalinger om hva ny lommebokforskning viser at ”markedet setter pris på” – kan vel også nevne at Michel Bay er medprodusent. Black Sails er helt ok selskap til frossenpizzaen for serie-junkies som elsker lettfordøyd eventyrunderholdning. Er du av typen som foretrekker drivende god dialog, interessante figurer og et velspilt historisk drama - er det greit å styre unna piratene i denne omgang. Black Sails sesong 2 begynner på HBO Nordic søndag 25. januar. Si hva du synes om piratserien i kommentarfeltet nedenfor!

000202

train

screen

Nordisk krim på britisk, satt i verdens nordligste by.

nb

p3

Marte Hedenstad

Fortitude S01 E01-03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fortitude-s01-e01-03

Fortitude S01 E01-03 Nordisk krim på britisk, satt i verdens nordligste by. Hver gang det kommer en ny serie som handler om et lite, lukket samfunn der det skjer noe mystisk, dukker sammenligninger med Twin Peaks opp. Den nye britiske serien Fortitude har av serieskaperen Simon Donald selv, blitt omtalt som Twin Peaks i møte med «nordic noir», men det er ikke mye med Sky Atlantics nye serie som minner om David Lynch sin kultserie. Fortitude har den riktige settingen og stemningen for krim slik vi gjør det i Skandinavia, men bare fordi serien handler om et mord i en liten by langt mot nord, er ikke dette en ny Twin Peaks. De tre første episodene av Fortitude viser imidlertid at dette kan bli en spennende serie med en intens atmosfære, som kan få TV-publikumet til å flokke seg om fjernsynet hver søndagskveld fremover. Et fiktivt Svalbard Verdens nordligste by Fortitude, er en fiktiv versjon av Longyearbyen på Svalbard. Naturen er spektakulær, mørket er trykkende og nordlyset er vakkert. Det er det perfekte stedet for deg som vil leve et rolig liv, tett på naturen. Men en dag slår idyllen sprekker når en britisk polarforsker blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Ved første øyekast ser det ut som han er blitt skamfert av en isbjørn, men så viser det seg at den lille politistyrken på øya nå står overfor et mord. Den norske politisjefen på øya, Dan Anderssen, er hovedrollen i fortellingen og spilles av iren Richard Dormer (Game of Thrones). Sett med norske øyne er det litt rart at det ikke er nordmenn som spiller noen av nordmennene i serien, men Dormer gjør en god figur, og overbeviser stort sett, og med få unntak, som inneslutta, litt bitter nordmann. Godt skuespill Politisjef Anderssen må etterforske drapet sammen med amerikaneren Eugene Morton (Stanley Tucci, kjent fra The Hunger Games), som er sendt til Fortitude på vegne av britisk politi. Anderssen er svært misfornøyd med amerikanerens innblanding, og serien legger opp til at vi skal undre på om politisjefen selv er innblandet i mordet. Sentralt i historien finner vi også danske Sofie Gråbøl, kjent som Sarah Lund i Forbrytelsen. Hun spiller Hildur Ødegård, byens guvernør, som ønsker å gjøre Fortitude til et turistmål fordi gruvedriften er på hell. Ødegård vil bygge et hotell hugd ut av isbreen på øya, men et forhistorisk funn i isen kan bety kroken på døra for planene. Skuespillerprestasjonene er gode, men Michael Gambon (selveste Professor Humlesnurr) er aller best i rollen som en alkoholisert kunstner, som prøver å drukne dårlig samvittighet, og en dødsdom på grunn av leverkreft, i flaska. Britisk syn på det «norske» Bortsett fra fraser som «hei», «tusen takk», «skål» og «hadet», går dialogen i Fortitude stort sett på engelsk. På grunn av gruvedriften og forskningssenteret på øya, bor det folk fra hele Europa i Fortitude, og derfor kan det forsvares at dette er en engelskspråklig serie. Likevel virker det rart at «nordmenn» snakker sammen på klokkeklar britisk aksent, og at det er påbud om nakenhet i fellesbadstua for menn og kvinner, på samme måte som jeg finner det lite troverdig at det kun er metal som spilles på den lokale puben kveld, etter kveld, etter kveld. Samtidig er Svalbard en såpass fjern destinasjon at jeg er villig til å se mellom fingrene på dette som lokale særheter – vel og merke med en god dose godvilje. En godt brukt oppskrift Fortitude er spilt inn i Reydarfjordur på Island, og det ville landskapet som omringer den grå gruvebyen i serien er spektakulært. Naturen gir mye gratis når det gjelder atmosfære, men serieskaper Simon Donald og teamet hans skal også ha kudos for å ha skrevet en mystisk fortelling som gjør meg nysgjerrig på mer. Oppskriften har vi sett før og overrasker ikke, men Fortitude åpner sterkt hva gjelder stemning. Nå må selve krimfortellingen skrus mer til, for intens atmosfære alene vil ikke være nok til å holde på TV-seerne i tolv episoder. De første tre hadde imidlertid ingen problemer med å holde på min oppmerksomhet, dette er en engasjerende historie og nå er jeg spent på fortsettelsen. Fortitude ser du på NRK1 søndager klokken 22.00, og i NRKs nett-TV.

000203

train

screen

Fortsatt like morsom etter seks sesonger.

nb

p3

Marte Hedenstad

Modern Family S06 E01-02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/modern-family-s06-e01-02

Modern Family S06 E01-02 Fortsatt like morsom etter seks sesonger. Det er en prestasjon når en komiserie klarer å være morsom episode etter episode, sesong etter sesong, og fortsatt får deg til å flire når du kommer over en episode du har sett på TV flere ganger før. Friends er en slik serie – og det er også Modern Family (En moderne familie). Serien har vunnet Emmy for beste komiserie hvert år siden 2010, og prisdrysset har også regnet over skuespillerne i serien. Nå begynner den sjette sesongen endelig i Norge, og Jay og Gloria, Cam og Mitchell, Claire, Phil og resten av røkla, er fortsatt like festlige. «The honeymoon is over» Sesong seks innledes av at bryllupsferien er over for Mitchell og Cam. Mitchell (Jesse Tyler Ferguson) er tilbake til hverdagen med ny jobb, mens Cam (Eric Stonestreet) tviholder på romantikken. Familien Dunphy har hatt den beste sommeren noensinne, helt til datteren Alex (Ariel Winter) kommer hjem, mens Gloria (Sofía Vergara) strever med at Jay (Ed O'Neill) ikke gidder å ta seg bryet med å se bra ut for henne. Alt ligger dermed, som alltid, til rette for konfrontasjoner og festlige situasjoner. Fortsatt friskt Modern Family spiller på kjente stereotypier – kjernefamilien, homseparet og den rike mannen med en ung kone, men gjør det på en måte som ikke blir kjedelig. Serien føles fortsatt frisk og har ikke kjørt seg fast i et for trygt spor, selv om vi nå er inne i den sjette sesongen og kjenner rollefigurene godt. I have a house full of flowers, endless romantic text. It's exhausting! Mitchell Herlige små detaljer I likhet med Friends er Modern Family en serie der «alle» har en favorittfigur som man synes er ekstra morsom. Godt manusarbeid i bunn, levert av skuespillere med god timing er suksessoppskriften. Selv synes jeg det er vanskelig å velge ut én favoritt, men Sofía Vergara er fabelaktig som den temperamentsfulle Gloria, og det er umulig å ikke elske Eric Stonestreet i rollen som Cam. Ty Burrell og Julie Bowen er kanskje den beste duoen i serien, samspillet de har som ekteparet Dunphy er fantastisk morsomt. Noe av det artigste med Modern Family er fortsatt rollefigurenes spill for kamera. Serien er laget i en realitysetting, og det ligger mye komikk i at medlemmene av Pritchett/Dunphy-klanen vet at kameraet er tilstede. Et usikkert blikk fra Cam når han skjønner at han tar seg dårlig ut, eller et «så du hvor kul jeg var nå»-øyekast fra Phil når han kommer med en vits han er spesielt fornøyd med – det er så mange små detaljer som gir episodene et ekstra lag med humor. Sesong 6 av «Modern Family» har premiere på TV 2 Sumo 6. februar og TV-premiere 13. februar på TV 2 klokken 19.00. Sesong 1-5 ligger på TV 2 Sumo, og 1-4 ligger også i Netflix.

000204

train

screen

Munnrapp, velbygd og vellykket spin-off fra <em>Breaking Bad</em>.

nb

p3

Sigurd Vik

Better Call Saul S01 E01-E02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/better-call-saul-e01-e02

Better Call Saul S01 E01-E02 Munnrapp, velbygd og vellykket spin-off fra Breaking Bad. Better Call Saul er en forhistorie til den prisvinnende krimserien Breaking Bad. Her blir vi kjent med historien til den sleipe og smått komiske kjøpesenteradvokaten Saul Goodman (Bob Odenkirk), eller Jimmy McGill – som han het, før han ble hvitvasker og fikser for narkodealere. Med teft for knallgod dialog, en meget velkomponert rolleliste og de samme tettpakkede plottene som i opphavsserien, lover dette til å bli en avhengighetsskapende serie med typer en kan investere mye tid og følelser i. Og joda, Better Call Saul er nok en serie om en hvit middelaldrende mann med problemer. Men der Walter White i Breaking Bad tok bevisste valg på sin vei til gangsterlivet, virker Jimmy ”Saul Goodman” McGill å være en hjelpesløs fange av sine omgivelser. Og jeg er spent på hvordan det blir med sympatien for Jimmy, når jeg nå skal følge en antihelt som ikke opplagt oppsøker faenskapen på egenhånd. Prøver på god, blir bad Vår mann er altså Jimmy McGill. En rufsete og tidvis gatesmart advokat i Albuquerque, New Mexico. Han drømmer om store ting, men må ta på seg minstelønnoppdrag som offentlig forsvarer for å få økonomien til å gå rundt. Han har venner han vil hjelpe, sleske fiender han vil ta innersvingen på og en rettferdighetssans som tillater det meste, så lenge det er praktisk og for en god sak. I am a lawyer, not a criminal.Jimmy/Saul Og det er i det spennet Better Call Saul fungerer så bra. Jimmy har et godt hjerte, men er utrustet med en kynisk evne til å gripe mulighetene rundt seg. Og det er når veivalgene stadig ender opp i gråsone-krysset at konsekvensene begynner å spinne ut av kontroll. Serien er særdeles god til å etablere forventninger og vise oss hvordan verden fungerer, for så å dytte litt på flisa og vise hva som skjer hvis du bare er litt uheldig med omstendighetene. Og når en nerveslitt advokat i dårlig dress og en 300 200 dollars bruktbil møter liten tue, da er det mye som kan velte. Står støtt på egenhånd De som har sett Breaking Bad vet hvor det bærer med Saul, og jeg kjenner at det irriterer litt at en så lovende antihelt ikke skal få vokse fritt. Men den kunnskapen ødelegger ikke gleden ved å se advokaten vår utvikle seg. Det er så mange lag av moralske kvaler, slu natur, lojalitet og godhet i Jimmy/Saul, at det skal bli veldig interessant å se akkurat hvilke valg og hvilke konsekvenser som vil føre advokaten inn til det lille kjøpesenterkontoret vi kjenner han fra. Money is not beside the point. Money is the point.Jimmy Bob Odenkirk er aldeles fremragende i hovedrollen. Fra den sjarmerende munnrappheten, via den farlige usselheten, til de større øyeblikkene hvor sansen for omsorg og rettskaffenhet bobler fram – dette er en rolle han mestrer alle aspektene av. Som Jimmy McGill har Odenkirk fått en hel serie å boltre seg i, og den erfarne serie-skuespilleren har alt som trengs i skapet sitt! Det lukter en prisvinnende prestasjon! Tar med seg det beste fra forrige runde Det vil glede mange Breaking Bad-fans at også andre kjente fjes fra opphavsserien dukker opp. Både i vante og uvante posisjoner. Og selv om de to seriene skiller lag i både tone og tematikk, så er det godt å se at mye av Breaking Bad sine komplekse spenningskurver og effektive fortellerstil er ivaretatt. Better Call Saul kan ta seg veldig god tid i dialoger og figuroppbygging, men så kan serien plutselig eksplodere i en skjønn dans av kjapp historiefortelling. Det brukes kun noen minutter på å gjøre rettshuset i Albuquerque til et sted som vi kjenner både hver krok og hver funksjon av. Fra kaffemaskinens uvaner til hvordan straffeutmåling kan gjøres på herretoalettet. Det er sparsom og utrolig god TV - rett og slett en fryd å se på! I tillegg til en suveren antihelt, byr Better Call Saul på et solfylt stykke erketypisk americana, mange velplasserte gullreplikker og en rik fauna av interessante kriminelle. Veien fra Jimmy McGill til Saul Goodman har noen lovende tragediekvaliteter ved seg, og dette ser ut til å bli en kul serie å følge. Better Call Saul har premiere på Netflix mandag 9. februar. Fortell oss hva du synes om serien i kommentarfeltet nedenfor.

000205

train

screen

Zombiedramaet er mørkere enn noensinne.

nb

p3

Marte Hedenstad

The Walking Dead S05 E09

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-walking-dead-s05-e09

The Walking Dead S05 E09 Zombiedramaet er mørkere enn noensinne. Som så mange andre serier har også The Walking Dead jule- og nyttårspause. Nå begynner sesongens andre halvdel – vi har sett første episode og kan konstatere at The Walking Dead begynner å bli skikkelig mørke greier. Ikke at den postapokalyptiske zombieserien har vært lettbeint før, men for første gang på fem sesonger virker det som at alt håp er ute for Rick Grimes og vennene hans. Premieren på andre halvdel av sesong fem er bekmørk, og jeg satt igjen med en knugende følelse i magen og lurte på hvor i all verden dette skal ende. Tungt og jævlig Før sesongpausen mistet Rick Grimes (Andrew Lincoln) og gjengen hans et medlem av familien, og drømmen om at det fantes en kur mot zombieviruset falt i grus. Dermed er stemningen i utgangspunktet veldig dyster, og det skjer noe i denne episoden som får meg til å lure på hvordan resten av sesongen skal bli. Rick og resten av gruppen virker fullstendig desillusjonert – antageligvis finnes det ikke et eneste trygt sted igjen i den forferdelige verdenen de befinner seg i, og er det da noen vits i å lete lenger? Grusomme ting har skjedd med den lille gruppen overlevende før, men noen av dem har alltid hatt et håp om at det finnes noe bedre der ute. Et håp som er fullstendig borte nå. Det er tungt, det er jævlig, men det er også en god innledning som setter stemningen for resten av sesongen. Se de to første minuttene av episoden her: Mørkt og grusomt, slik det bør være Episoden fokuserer på den ene halvdelen av gruppen med overlevende, Rick, Glenn, Noah, Michonne og Tyreese. Skuespillet er som vanlig godt, spesielt når livets grusomme realiteter treffer dem. Og de treffer – hardt. Samtidig får vi tilbakeblikk som minner oss om noen av rollefigurene vi har mistet i løpet av de siste sesongene, som for å banke inn hvor dystert det hele er. Når episoden er over føler jeg meg litt tom innvendig, jeg er utladet, men samtidig veldig spent på fortsettelsen. Mørkt, forferdelig, grusomt – akkurat slik en zombieapokalypse skal være. The Walking Dead ser du på FOX, mandager klokken 21.55.

000206

train

screen

Drivende spennende krim fra virkeligheten.

nb

p3

Sigurd Vik

The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst E01-E02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-jinx-the-life-and-deaths-of-robert-durst-e01-e02

The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst E01-E02 Drivende spennende krim fra virkeligheten. Skitne pappesker fulle av bevis, sigarettrøykene etterforskere, tre drap og en gammel mektig mann med gamle hemmeligheter. The Jinx er en «hvem gjorde det»-historie fra virkeligheten, som kombinerer dokumentarens hardtslående troverdighet med det beste fra krimserienes stil og dramaturgi. Robert Durst er en 71 år gammel milliardær. Familien hans er noen av Manhattans største eiendomseiere, og den hvithårete herren lever i dag et tilbaketrukket liv i rikdom. Men sånn burde det kanskje ikke være. I 1982 forsvant kona til Robert, Kathleen McCormack, under mystiske omstendigheter. I 2000 døde Susan Berman, en kvinne som skal ha visst noe om den mystiske forsvinningen i 1982. Og i 2001 ble naboen til Durst funnet drept og partert i søppelposer — blodsporet førte inn til parteringsåstedet på Roberts kjøkken. Er han en kaldblodig morder, eller er det bare usannsynlig mange av de rundt han som har mistet livet på mystisk vis? Med Robert i intervjustolen, og tilgang på rikelig med beviskasser, rettsopptak og vitner, tar regissør Andrew Jarecki oss med på en jakt etter sannheten. Four decades. Three Murders. And one very rich suspect.Tagline En smak av Serial Etter at podkasten Serial gjorde stor suksess på senhøsten 2014, med sin dramatiske historie om Adnan Syed som kanskje er dømt for et drap han ikke har gjort, er det mange som vil finne en lignende spenning i å følge The Jinx. Her er riktignok den antatte forbryteren på frifot, og spørsmålet om skyld er snudd på hodet. Men det er det samme «er han skyldig eller ikke»-spillet vi trekkes med i. Som i Serial, står intervjuet med den mistenkte i fokus. Parallelt med den praten blir vi presentert for bevis og vitneforklaringer som går på kryss og på tvers av Robert Durst sin versjon – og det eneste som virker sikkert er at noen lyver. The Jinx skifter sømløst fra det oppsatte stol-til-stol intervjuet med hovepersonen, til stilsikre krimsnutter som gjenskaper mulige versjoner av hendelsesforløpet. I tillegg presenteres vi for faktiske bevis fra etterforskningen, intervju og arkivklipp fra rettsalen og nyhetsdekningen. Alt er skrudd lekkert sammen, og gir et fyldig og komplekst bilde av saken. På Durst sitt initiativ Regissør Andrew Jarecki har tidligere laget spillefilmen All Good Things (2010) basert på Robert Dursts historie. Den hadde Ryan Gosling og Kirsten Dunst i hovedrollene. Vi får tidlig vite at det er gjennom den filmen at regissør Jarecki har fått tilgang til dette sjeldne intervjuet med den mediesky rikingen. Robert Durst vil at Andrew Jarecki skal være hans talerør til publikum. Det gir en liten følelse av at det er vår mistenkte som trekker i trådene. Men serieskaperen er ærlig på Roberts rolle, han lar oss høre telefonsamtalene dem imellom og Jarecki holder ikke tilbake når han konfronterer Robert med løgner i hans forklaringer. Og etter å ha sett kun å ha sett to episoder, er jeg jo ganske spent på hva det er Robert Durst ønsker å si til kamera. Kan det komme tilståelser her? Eller gjør han alt dette kun for å fornekte mistanker og rette på sitt rykte? Den skumle rekonstruksjonen Med neonblåfargede bilturer i mørket, og kjølig musikk på lydsporet, gir serien også tydelige nikk til den fantastiske dokumentaren The Thin Blue Line (1988) av regissør Errol Morris. Som nettopp ved hjelp av stilistiske rekonstruksjoner av ulike vitneforklaringer, var delaktig i å få en den drapsdømte Randall Adams satt fri fra fengsel. Rekonstruksjonen har nesten blitt et parodigrep innenfor dokumentarsjangeren fordi det har blitt misbrukt så mye på skjermen. The Jinx lener seg på kjemper når den låner og leker selvsikkert med dette virkemiddelet. Det fungerer veldig godt for seriens underholdningsverdi, og kan på sitt beste være en herlig måte å vise hvor skjør og subjektiv sannheten er, men det kan også være et viskelær mot skillet mellom fakta og fiksjon hvis det brukes feil. Det er viktig at regissør Jarecki holder tunga rett i munnen her, og ikke bare maler de versjonene av historien som ser stiligst ut. Og det forventer jeg at Jarecki gjør. Han er en erfaren dokumentarfilmskaper som i 2003 var nominert til Oscar for krimdokumentaren Capturing the Friedmans. Funfacten i denne historien er at den gjeve gullstatuetten gikk til The Fog of War, regissert av tidligere nevnte Errol Morris. Han har uansett laget en drivende god, frisk og velkomponert dokumentarkrim om en person som, uansett om han er skyldig i mord eller ikke, har opplevd og gjort utrolig mye merkelig i løpet av et langt liv. Så får vi se hvordan sympatien vår er for den enten veldig uheldige, eller direkte grusomme Robert Durst etter seriens 6 episoder. The Jinx har premiere på HBO Nordic mandag 9. Februar. Fortell oss hva du synes om serien i kommentarfeltet nedenfor.

000207

train

screen

En hardkokt politietterforsker det er lett å bli glad i.

nb

p3

Sigurd Vik

Bosch S01 E01-E07

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bosch-s01-e01-e07

Bosch S01 E01-E07 En hardkokt politietterforsker det er lett å bli glad i. Med et skarpt hode, bitende replikker, dårlig toleranse for urettferdighet og sansen for en kald øl, er Harry Bosch (Titus Welliver) en politietterforsker av den gode gamle skolen. En sånn som kan å gjøre skade. En sånn som det lukter svette og sigarettrøyk av. Harry Boch er en politimann det har blitt skrevet populære krimbøker om. Og forfatter Michael Connellys helt klarer overgangen fra trykksverte til skjerm på utmerket vis. Dialogen er knapp og kul, jeg trekkes kjapt inn i etterforskningen og Titus Welliver er som skapt for å spille arrogant etterforsker. Et 20 år gammelt barnedrap Det nærmer seg jul i Los Angeles. Temperaturen er god, nissene i fyllearresten har spy i skjegget og Harry Bosch tilbringer førjulstiden i rettsalen. Han står tiltalt for å ha skutt en uskyldig mann under en pågripelse som gikk aldeles galt. For å få noe annet å tenke på, tar Harry tak i et tips fra en pensjonert lege som mener hunden hans har gravd opp et menneskebein. Det beinet leder til en grav, og et barnedrap som vekker minner fra Bosch sin egen oppvekst – dermed blir det personlig, og vår helt har ingen intensjoner om å hvile før morderen er tatt. Fuck it. I'm going to move the body. Don't worry. I'm going to put it back. Harry Bosch Mange djevler i «englenes by» Men Bosch har flere fiender å passe seg for enn bare drapsmenn og pengegriske advokater. På politikammerset er det flere som vil se den egenrådige etterforskeren ut døra. Og når i tillegg en mulig seriedrapsmann legger sin elsk på Harry, havner vår mann i en helvetes kryssild av mennesker som ønsker han alt ondt. De mange synderne i Bosch kler godt å være i «englenes by». Den kalde L.A-sola lyser opp en by som byr på både nedslitte trailerparker, storslåtte villastrøk og neglisjerte elveleier i betong. Noen av de hyggeligste stundene nytes i selskap med en ensom etterforsker som sitter i sin toppleilighet med whiskyen i hånda, sløy jazz på anlegget og panoramautsikt over gatelyktenes Los Angeles. Da trives jeg veldig godt i Harrys selskap! Gode skuespillervalg Titus Welliver er et knallvalg som Harry Bosch. Han er tøff nok til å stå oppreist mot hvem som helst, han har arrogansen, han klarer å levere tørrvittigheter uten at det blir platt — og viktigst: Du ser at han tenker når han holder kjeft! Ellers er det gode gjensyn med godtfolk fra The Wire og The Walking Dead på rollelista. Men det gledeligste gjensynet er det Jason Gedrick som står for. Han gjorde en minneverdig innsats som drapstiltalt i den en gang så kritikerroste serien Murder One (1996) – nå er han tilbake i fengselsuniformen som den psykopatiske drapsmannen Raynard Waits. Mer enn en jakt på morderen Det er drapsetterforskningen som er kjernen i Bosch. Morderen skal fanges. Men serien bruker vel så mye tid på relasjonene i og rundt drapsetterforskerne i Los Angeles. Karrierejag, vennetjenester og politiske ambisjoner utgjør hindrene på ett spillbrett som stadig skifter balanse. Vi følger brødsmulene og tror vi vet hva som må til, og så har plutselig målstengene flyttet seg og løypa endret retning. Serien er også god på å innledningsvis sette opp flere handlingstråder, tilsynelatende uavhengige, som etter hvert finner hverandre og veves sammen til ett tettpakket plott. En god egenskap for en serie som skal bruke 10 episoder på å løse en sak. Kvalitet for krimelskere Med en blanding av klassisk Hollywoodkrim, en elskelig antihelt og drypp av storpolitikk, har Michael Connellys politiunivers blitt til en variert og fengende serie. Det oser av gode gamle Phillip Marlowe og 40-tallet når Harry Bosch lurer seg inn hos en rik eldre dame for å ta et lite avhør, og det smaker godt av The Wire når vinduer rulles ned på sorte SUV'er, og det konspireres om hvem som skal bli borgermester og hvem som skal bli politisjef. Bosch er tørrvittig i dialogen, småskummel i mørke kjellere og spennende i plottvendingene. Og når serien slippes i sin helhet nå i helga, er det bare å rydde timeplanen. Sett på kaffen, jekk til lenestolen og kos deg med en hardkokt og underholdende L.A-krim. Bosch har premiere på HBO Nordic 14. februar.

000208

train

screen

Skandinaviske krigere uten mål og mening.

nb

p3

Sigurd Vik

Vikings S03 E01-E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/vikings-s03-e01-e03

Vikings S03 E01-E03 Skandinaviske krigere uten mål og mening. Jeg har likt Vikings godt. De to første sesongene har bydd på en spennende og actionfylt serie om bonden Ragnar Lothbroks (Travis Fimmel) reise fra jordnær småbruker til knallhard vikingkonge. Med spennende motstandere, god mytologi og friske slagscener, har det vært godt selskap å henge med vikingene. Jeg synes også Thorbjørn Harr klarte å lage en kul figur ut av den slu og nå avdøde Jarl Borg. Men på starten av sesong 3 ser det ut til at de sverdsvingende skandinavene har mistet både retning, kampglede og språksans. Mye av dialogen er i fullstendig oppløsning, manusarbeiderne har forelsket seg i landbrukshistorie og en del av skuespillerne holder knapt mål som statister. Til Wessex med plog Ragnar Lothbrok fortsetter sin frammarsj. Etter å ha tatt kontroll over Skandinavia, er det nå De britiske øyer som står for tur. Men han reiser ikke for å plyndre og kløyve skaller, Ragnar vil pløye jord. Sammen med sin bror, sin sønn og skjoldmøyen Lagertha, reiser Ragnar tilbake til Wessex for å ta seg ut land og slå seg til ro for sommeren. Men vikingene blir raskt fanget i britisk storpolitikk, og Ragnar blir bedt om å hjelpe til med å rydde unna noen plagsomme minihærer som er ute etter å styrte kongen. Samtidig endres maktbalansen hjemme i vikinglandsbyene. Ambisiøse frender forsøker å ta over Lagerthas høvdingsete, og en mystisk vandrer utgjør en mytisk trussel i Kattegat. Fungerer dårlig uten hverandre I sesong 3 blir vikingvennene våre spredt og sendt ut på egne eventyr. Ragnar må slåss sammen med briter, kona hans må passe landsbyen og ekskona må drive landbruk. Flere av disse nye handlingstrådene faller fullstendig igjennom. Den mystiske fremmede i Kattegat er et realt myrtråkk av et feilsteg når det gjelder seriens mytologi. Lagerthas forsøk som bonde i England er malingtørkende kjedelig, og de ferske renkespillene om hvem som skal bli ny jarl i nord er som en vikingversjon av en dårlig Brasiliansk såpeserie. Det er mulig å redde en sesong etter tre episoder, men dette ser ut til å være et totalhavari på manusfronten. Maktspillet fenger fremdeles Maktspillet er fremdeles innviklet og ganske fengende i Vikings. Det er vanskelig å si hvem som er sleip og hvem som er snill blant våre engelske venner. Det at sjefen aldri er mer enn et hendig øksehugg fra døden, gjør at mulighetene for maktendringer er store og spennende. Også slagscenene beholder særpreg og nerve. Dette er nærmere Slaget på Stiklestad enn Game of Thrones, men serien kler den nedstrippede formen. Total språkforvirring Vikingene kommer fra Skandinavia, men snakker engelsk. Anglosakserne bor på De britiske øyer, og snakker engelsk. Men siden de ikke egentlig skal snakke samme språk, begynner alle å snakke et tullespråk, lett inspirert av gammelnorsk, til hverandre – sånn at vi virkelig skal skjønne at de ikke skjønner hverandre. må de snakke varianter av gammelnorsk og gammelengelsk når de er i nærheten av hverandre. Sånn at vi skal skjønne at de ikke skjønner hverandre. Her har serien malt seg opp i et språkhjørne som er så irriterende at det rykker hardt i spolefingeren. Oppdatert fredag 20. februar: Anmelderen har fått et lynkurs i at det er varianter av gammelnorsk og gammelengelsk de snakker. Jeg beklager, og legger meg flat for å ha kalt det tullespråk! Gammelengelsk: "et tullespråk, lett inspirert av gammelnorsk". Å. @Filmpolitiet http://t.co/E4tTnGsWLi jfr. http://t.co/IokHng63Oi #språk— Joakim PB (@Joakimpb) February 20, 2015 Det har også gått jevnt nedover med skuespillerprestasjonene. Ragnar og Floki (Gustaf Skarsgård) fungerer fremdeles som troverdige og fengende vikingtyper. Men serien har på ingen måte klart å erstatte de gode figurene som Gabriel Byrne (Jarl Haraldson), Donald Logue (Kong Hårek) og Thorbjørn Harr (Jarl Borg) brakte til skjermen. Vikings har stått seg som en god historisk actionserie med særegen estetikk og et friskt grep om sagaen. Men den faller gjennom som kvalitetsserie i starten av sin tredje sesong. Flere av vikingfigurene er pannekakeflate, språkrotet er bare komisk og manuset vitner om en serie som ikke har peiling på hvor den skal. Vikings har premiere på HBO Nordic fredag 20. februar.

000209

train

screen

USAs mest brutale politikerserie har mistet ett av sine beste kort.

nb

p3

Sigurd Vik

House of Cards S03 E01 - E06

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/house-of-cards-s03-e01-e06

House of Cards S03 E01 - E06 USAs mest brutale politikerserie har mistet ett av sine beste kort. House of Cards er fremdeles en velspilt og underholdende serie som byr på spenning i hver episode. Men med vår antihelt Francis Joseph «Frank» Underwood (Kevin Spacey) nå plassert i presidentstolen, har serien mistet ett av sine sterkeste kort: Serien har vært bygd opp rundt dramatikken som oppstår når Frank møter og brutalt fjerner sine motstandere – karriereklatring med kløkt og blodige hender. Den øvelsen har mistet drivstoff i overgangen fra korridor til ovalt kontor. Washington er også tammere når de skitne bakgatene forsvinner. Og der sympatien min tidligere har vinglet litt mellom grusomme Frank og hans mer sympatiske offer, finnes det nå snart ikke en eneste trivelig figur igjen i hele kortstokken. Mindre renkespill, mer internasjonal politikk Tredje sesong starter noen måneder inn Frank Underwoods regjeringstid som amerikansk president. Vår kalkulerende hovedperson må nå bruke mesteparten av tiden sin på å lede landet, noe som kutter drastisk inn på hans muligheter for renkespill og skittinnsamling. Men maktkamp innad i partiet, og en potensiell konflikt med Russland, gir etter hvert Frank muligheten til å fortsette som den manipulerende drittsekken han er. Samtidig som presidenten må bruke energien på å beskytte eget reir, framfor å ødelegge andres, entrer kona Claire Underwood (Robin Wright) rampelyset. Hun frykter at hennes rolle som førstedame snart kan ta slutt, og spiller ut sine egne politiske ambisjoner. Serieskaper Beau Willimon er som alltid glad i la fortidens synder syde like under overflaten. Denne gangen er det Franks tidligere høyre hånd Doug Stamper (Michael Kelly) som potensielt sitter på nøkkelen til presidentens velfylte skjelettskap. Førsteklasses førstedame Kevin Spacey fortsetter å levere som sølvtungen Frank Underwood. I tredje sesong er det likevel Robin Wright som tar mye av rampelyset som sulten og velspilt isdronning. Med tvil og maktbehov som drivkraft, klarer Wright å balansere en stadig mer sårbar og viljesterk Claire Underwood. You want change? Then learn how to compromise. Be a fucking adult about this. Claire Underwood Også danske Lars Mikkelsen underholder godt som bøllete og gatesmart russisk president. I rollen som den nyskilte Viktor Petrov, er han mangfoldig nok til å fungere som motstander for både Frank og Claire. Samspillet mellom Spacey og Wright har ikke den samme nerven som da utroskapene herjet, men førstedamens politiske ambisjoner kan gi dynamikken mellom de to praktikerne ny og fengende friksjon. En innvending er at det noen ganger kan bli nesten for glatt og velspilt mellom de to. Et ekteskap har vel sjeldent hatt mer velartikulerte og spissformulerte krangler og forsoninger. Visuelt vakker, men lite variert House of Cards er delikat filmet med rik smak av tunge eikebord og mange nærbilder av mektige mennesker i mørke rom. Kanskje for mange nærbilder i mørke rom. For jeg savner mer dagslys i tredje sesong. Når scenen er flyttet til presidentens begrensede livsrom, så forsvinner mye av Washingtons politikerskitne «americana». Det er slutt på ribbespising i bakgater, det er slutt på sene hettegenserkvelder og det er slutt på den overspilte sørstatssjarmen – og jeg savner den biten av serien. Dårligere med roligere Frank Jeg savner også at Frank gjør møkkajobbene sine selv. Det var med feige slag oppover og slemme spark nedover at han og House of Cards skapte mye av sin magi. Med en sjokkerende frekkhet og brutalitet, som fikk usannsynlig heldige konsekvenser. Serien er såpeserie-god når det gjelder å skape dramatikk rundt svik, alliansebygging og oppgraving av gammel møkk. Men i tredje sesong oppleves dette grepet som slitt. Frank har nådd sitt store mål, og som USAs overhode har han ikke samme behov eller mulighet til sine kriminelle og lyssky metoder. Og uten denne intense dramatikken rundt Frank Underwood, er ikke seriens øvrige historier velutviklet eller fengende nok til å holde serien oppe på det øverste nivå. Et sympatiproblem Noe av det jeg likte best med House of Cards har vært at jeg ikke alltid har heiet på Frank. Han har vært en så kjip type, at det i perioder har vært naturlig å ønske han alt vondt. Den dimensjonen har nå krympet kraftig. For det første finnes det nesten ingen hederlige mennesker igjen å heie på – både idealistiske journalister og oppriktige politikere har forsvunnet fra spillebrettet. Og så blir Frank et adskillig tammere dyr når han ikke lengre får leke usett i bakgatene. En lovende «cliffhanger» House of Cards er fremdeles en severdig og lett avhengighetsskapende serie. På sitt beste er dette et knakende godt drama. Men sjarmen, spenningsnerven og den rå drivkraften som fikk så mange til å bli betatt av Frank Underwood, har blitt merkbart svekket. Netflix sitt flaggskip endrer likevel ikke på oppskriften, og da blir korthuset både repeterende og vaklevorent. Men dette er kun basert på tredje sesongs første halvdel. Og episode seks slutter med at landskapet står vidåpent for både internasjonale intriger og private konflikter. Jeg gleder meg spesielt til å følge Claire Underwoods vei videre. House of Cards S03 har premiere på Netflix den 27. februar.

000210

train

screen

Godt, men forutsigbart krimdrama.

nb

p3

Marte Hedenstad

Frikjent S01 E01-05

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/frikjent-s01-e01-05

Frikjent S01 E01-05 Godt, men forutsigbart krimdrama. 2. mars er det premiere på TV2s nye serie Frikjent. Historien er inspirert av Birgitte Tengs-saken, men dette er ikke en hardkokt krimserie. I Frikjent er det ikke selve drapssaken som er det viktigste. Dette er et interessant karakterdrama som fokuserer på hva en slik hendelse kan gjøre med ei lita bygd og menneskene som er involvert. Serien, som er spilt inn i Årdal og Lerdal, er som et postkort fra Norge, med naturbilder som vil imponere det internasjonale markedet, og den holder et høyt produksjonsnivå, men klarer ikke å holde på spenningen hundre prosent gjennom de fem første episodene. Frikjent, men likevel dømt Nicolai Cleve Broch spiller Aksel Borgen, en suksessfull forretningsmann som har bodd i Asia de siste 20 årene. Livet er bra for Aksel, han har en fin familie og tjener gode penger, men når han vender tilbake til hjembygda Lifjord for å hjelpe den lokale hjørnesteinsbedriften Solar Tech fra konkursens rand, skjærer det seg. Som 18-åring ble Aksel dømt, men deretter frikjent for drapet på kjæresten Karine. Håpet om at tiden har leget alle sår faller fort i grus når han setter sine ben i hjembygda for første gang på 20 år. Selv om han ble frikjent er han fortsatt dømt i de flestes øyne, og Karines mor og administrerende direktør for Solar Tech, Eva Hansteen, spilt av Lena Endre (Wallander, Menn som hater kvinner), takler ikke gjensynet med det hun tror er datterens drapsmann. Fokus på karakterutvikling Frikjent er mer et familiedrama enn en krimserie, det er tydelig at manusforfattere Anna Bache-Wiig (Mammon, Koselig med peis) og Siv Rajendram Eliassen (Den som dræber, Svein og Rotta) er mer interessert i rollefigurenes utvikling enn selve drapet, og hvilke motiver de forskjellige figurene har for å handle slik de gjør. Med rollefigurer som er såpass sammensatte som her, er det i utgangspunktet ikke noe problem. Det er interessant å se hvordan Aksel forsøker å sjonglere dobbeltlivet med kone og barn som ikke aner noe om fortiden hans på den ene siden, og en tilværelse der han har «morder skrevet i panna» på den andre siden. Spesielt er det spennende å følge utviklingen til Eva Hansteen, hvordan sorg og fortvilelse går over i sinne og desperasjon, og hvordan hun manipulerer sin egen familie for å ødelegge for Aksel slik at han får den straffen han fortjener. Best når han er verst Skuespillet i serien er for det meste godt, bortsett fra at Nicolai Cleve Broch og Elaine Tan som spiller kona, ikke har kjemi overhodet. Jeg sliter også med å tro på Cleve Broch i businessmann-rollen når han prater forretninger på engelsk med sine malaysiske og kinesiske kolleger (at Aksel for øvrig kun går i dress, uansett situasjon, er også veldig merkelig). Han er imidlertid svært god når Aksel får kjenne bygdehatet på kroppen, og når vi ser at han sliter med å takle frustrasjonen og raseriet som veller opp når det rotes i fortiden. Lena Endre er på sin side strålende i rollen som Eva, og også Synnøve Macody Lund, som spiller den ene ekskjæresten til Aksel, er god. Samspillet mellom Cleve Broch og Macody Lund er svært bra fordi kjemien mellom dem er god. Forutsigbar handling Frikjent har altså mange gode kvaliteter som gjør at dette er en serie det er verdt å følge utover våren. Problemet er at serien, i løpet av sine fem første episoder, ikke har klart å overraske meg en eneste gang. Selv om det er de mellommenneskelige relasjonene som er i fokus, er det en krimgåte som ligger i bunn her, men denne utvikles for tregt og jeg forventer alle vendinger denne delen av historien tar. I femte episode, altså halvveis i sesongen, kommer det et vendepunkt som jeg forutså allerede i første episode, det setter meg i fare for å falle av. Handlingen må tilspisse seg i de kommende episodene for å ta serien et nivå videre, men gjør den det kan Frikjent bli en av de bedre norske seriene i år. Kommer du til å følge med på «Frikjent»? Si din mening om serien i kommentarfeltet!

000211

train

screen

Takk for alt Leslie Knope.

nb

p3

Rune Håkonsen

Parks and Recreation S07

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/parks-and-recreation-s07

Parks and Recreation S07 Takk for alt Leslie Knope. Denne anmeldelsen inneholder enkelte spoilere fra syvende sesong. Fra en ujevn fødsel som søsterserien til den amerikanske versjonen av The Office til sin formfullendte avslutning – reisen gjennom syv sesonger av Amy Poehlers Parks and Recreation har vært en av de siste årenes beste komiserier. Noen av skuespillerne var allerede kjente da de tok de første skrittene inn i parkvesenet i småbyen Pawnee i Indiana, som Rob Lowe og hovedrolleinnehaver Poehler. Andre har blitt superstjerner og fått åpnet nye dører gjennom sine roller, som Hollywoods nye førsteelsker Chris Pratt, komiker Aziz Anzari og indiefavoritten Aubrey Plaza. Mens foregående sesonger har tatt i bruk aktuelle hendelser for å skape fremdrift i fortellingen, tar den syvende og siste sesongen i bruk flere grep for å gi en fullverdig avrunding på serien. Samtidig lukkes dørene for en eventuell gjenoppliving senere ved å plassere handlingen i 2017. Et damplokomotiv av en byråkrat Tidshoppet, med drypp av fremtidsteknologi og småstikk til sosiale medier, er likevel ikke bærebjelken i denne sesongen. Det er fortsatt hovedperson Leslie Knope (Poehler) sitt pågangsmot og hennes utørstelige jakt på å forbedre det offentlige tilbudet til innbyggerne med «små skritt hver dag», som hun erklærer i en tale i aller siste episode, som styrer skuta i mål. Knopes fremadstormende entusiasme er med andre ord drivkraften i Parks and Recreation, en drivkraft som overgår – og inspirerer – dem som jobber rundt henne. På mange måter er alle sidefigurene – April (Plaza), Andy (Pratt), Tom (Anzari), Ron (Nick Offerman), Ann (Rashida Jones), Ben (Adam Scott), Chris (Rob Lowe), Donna (Retta) og Jerry/Larry/Terry (Jim O'Heir) – våre representanter i fiksjonsuniverset som lar seg inspirere av Knopes energi. Den evnen til å inspirere har også ført til store endringer fra slutten på sjette sesong. Vennskapet er tilbake, men veiene spriker og ved veis ende er de alle spredd for vinden. Andy og April har funnet nye jobber, en ny jobb i staten Indianas tjeneste gjør at Leslie og Ben blir værende for en stund før større oppdrag kaller, mens Ron motvillig og takknemlig tar en ny jobb for myndighetene. Latter og tårer Siste episode makter å gjøre noe så uvanlig som å gi samtlige figurer i serien en tilfredsstillende avskjed. Gjennom individuelle frempek, kryssklippet med gjengens siste oppdrag for parkvesenet, settes et rørende punktum for Parks and Recreation. Men ikke mer rørende enn at latterbrølene, den rullende humringen og de varme smilene krysset min stue fra sofaen til tv-skjermen gjennom alle de 13 episodene. Amy Poehler var kanskje kjent da hun startet serien i 2008, og andre skuespilleres kjendisfaktor har vokst langt forbi henne ved seriens slutt, men sammen med Tina Fey (som på lignende vis spiller en sterk kvinne i serien 30 Rock) har hun tatt sin rettmessige plass som en av USAs viktigste komikere. Serien er anmeldt gjennom amerikanske strømmetjenester. C-More viser serien i Norge og sender de avsluttende episodene i uke 9 og 10. Hvilken figur fra serien er din favoritt? Del dine meninger i kommentarfeltet under videoen.

000212

train

screen

Ujevn, men lovende krimdramedie fra skaperen av <em>Breaking Bad</em>.

nb

p3

Sigurd Vik

Battle Creek S01 E01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/battle-creek-s01-e01

Battle Creek S01 E01 Ujevn, men lovende krimdramedie fra skaperen av Breaking Bad. Battle Creek var en idé som Breaking Bad-skaper Vince Galligan hadde på blokka før han lot oss bli kjent med narkotikaskurken Walter White og advokatskurken Saul Goodman. Nå har idéen fått sjansen på skjermen, og denne gangen er det lovens håndhevere vi skal bli kjent med. Det skjer i småbyen Battle Creek, hvor politibudsjettet er sprengt, babymonitorer brukes til spaning og skurkene inviterer på kake. Serien er en frisk miks av krim, drama og komedie. Selve etterforskningen er ikke drivende spennende TV, og sjangerne tråkker tidvis hverandre litt på tærne, men med smårar situasjonskomikk og et veldig lovende rollegalleri kan dette bli en fin gjeng å bli kjent med. Småbypoliti vs. FBI Detektiv Russ Agnew (Dean Winters) er rufsete alfahund på politikontoret, et småskittent kontor hvor det ikke er penger til fungerende elektrosjokkpistoler. Men ressursene kommer i form av den omplasserte FBI-agenten Milton Chamberlain (Josh Duhamel) som flytter til byen. Med reklamekjekt smil og tilgang på all verdens av etterforskningsutstyr. To lik dukker opp, en stor sak i en sløv småby, og det krever at de to motpolene må jobbe sammen. Det blir teknologi mot magefølelse og kynisme mot naivitet, og med det har Battle Creek fått sine nye «odd couple»-etterforskere. We do it the Battle Creek way, we bluff! Russ Agnew Et lovende rollegalleri Det er flere merkelige figurer i Battle Creek. Spilt av folk som har levert gode raringer andre steder. Og serien viser glimt av at det kan bli morsomt å se den gjengen denge løs på hverandres særheter og skavanker. Teddy The Snitch (Dustin Ybarra) er blant høydepunktene. Hovedrollene er godt spilt av Winters og Duhamel. De er med første øyekast enkle og godt karikerte etterforskertyper med klare forventninger. Og mye av seriens umiddelbare sjarm og situasjonskomikk oppstår i trefningene mellom deres ulike livsanskuelser. Men vi aner et dypere forhold i fortsettelsen. Det virker som det ligger et mørke under FBI-agentens vannkjemmede lystighet. Pilotepisoden åpner også opp døren til agent Miltons gamle FBI-kontor. Et sted som virker å inneholde både mulige motstandere og gamle synder. Ellers er det et godt å se Dean Winters i en hovedrolle. Hans munnrappe Russ trekker en del på den fengselssmarte Ryan O Reily som Winters så utmerket spilte i HBO-serien Oz. Både når det gjelder livsfilosofi og gutteaktig sjarm. Situasjonskomikk og god musikk Det absurde er alltid en mulighet i Battle Creek. Mest vellykket når en svært overdimensjonert FBI-operasjon ender med kakeselskap hos den lokale narkobaronen – Det smaker av Wes Anderson i visuell utforming og usannsynlige reaksjonsmønstre. Mer ordinært er det når etterforsker Russ slikker på en bevisgjenstand for å finne spor. Det lugger litt i helheten til Battle Creek i perioder, når humorelementene skal blandes inn med seriens lettkokte krimhistorie og det mer interessante forholdet mellom de to etterforskerne. Og i piloten er det krimplottet som er den opplagt svakeste delen. Men det kan bli riktig så bra hvis denne sjangermiksen setter seg. Karl Penn, i rollen som etterforsker Fontanelle, er også et godt kort som serien har på lur. Unknown Mortal Orchestra er blant bandene som bidrar til et lekkert lydspor som består av artister som har lyktes med å vri ut egne originale lydbilder fra klassiske musikksjangere. Et soundtrack som kler en serie full av tradisjonelle ingredienser servert i en frisk komposisjon. Battle Creek har premiere på Viaplay 2. mars.

000213

train

screen

Mørk og morsom situasjonskomedie om traumer og livsglede.

nb

p3

Sigurd Vik

Unbreakable Kimmy Schmidt S01 E01 - E06

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/unbreakable-kimmy-schmidt-s01-e01-e06

Unbreakable Kimmy Schmidt S01 E01 - E06 Mørk og morsom situasjonskomedie om traumer og livsglede. 15 år i en bunker sammen med en liten dommedagskult som er sikker på at verden har gått til helvete. Det er utgangspunktet for Unbreakable Kimmy Schmidt. Et utgangspunkt som gir serieskaperne Tina Fey (30 Rock, Mean Girls, Saturday Night Live) og Robert Carlock (Saturday Night Live, Friends, 30 Rock) ammunisjon til å treffe oss med både lettbent situasjonskomikk og svart humor. Her blandes sektlivets latterlige sider sammen med autoritære menneskers maktmisbruk, medias nådeløse skjebnegrådighet og hverdagens fordomsforviklinger til en serie som stråler av humør, farger og skaperglede. Og Ellie Kemper, i rollen som Kimmy Schmidt, skinner som ei sol! Livet etter dommedagskulten Serien starter med at Kimmy, og hennes tre medsøstre, blir befridd fra bunkeren hvor hun har levd siden hun var 14 år. Med vinden i håret, sola i ansiktet og skolegang opp til 8. trinn, bestemmer Kimmy seg for å leve livet. Hun vil ikke være et offer folk synes synd på, og hopper av mediekarusellen i New York for å skape sitt eget liv. Der skjer ting fort! Hun blir romkamerat med den falsettsyngende og homofile Titus (Tituss Burgess). En hjertegod type som har både soloforestilling av The Lion King, og musikkvideohyllest til «mørk penis» på CV'n. Og jobb blir det også. Etter at Kimmy fersker en guttunge i å naske, blir hun ansatt som barnepike for en rik, men ufyselig uoppdragen familie på Manhattan. Livet i bunkeren, som har resultert i at media kaller Kimmy og venninne for «Muldvarpjentene», er et liv hun absolutt vil skjule. Så Kimmy prøver så godt hun kan å glatte over 15 år med manglende samfunnskunnskap og mobiltelefonbruk. Denne frykten for å bli avslørt gir serien spenning. Spesielt datteren i huset blir utrolig mistenksom når Kimmy snakker som en tenåring fra år 2000 hver gang hun blir flau eller gira. Rollen som Kimmy er perfekt for Ellie Kemper som treffer både med et fantastisk smittende energinivå, drivende god ansiktsmimikk og sårheten som kreves for at den svarte humoren skal sitte. Satirisk smeltedigel USAs outsidere og minoriteter er stikkordene for rollegalleriet i Unbreakable Kimmy Schmidt, og serien har forsynt seg fra hele den amerikanske smeltedigelen for å finne både figurer og fordommer å spille på. Her får våre fordommer mot plystrende bygningsarbeidere, konservative indianere og latinamerikanske vaskehjelper alle stikk i siden. Og serien har en lett og treffende hånd når den deler ut satiriske klaps til både liten og stor. Et annet fellestrekk er hvordan alle figurene har en fortid de enten vil skjule, eller ikke klarer å akseptere. Enten det er den rike trofékone som ikke vil vedkjenne seg sitt indianeropphav. Den urbane homofile som fornekter sitt småbyopphav eller det er Kimmy som forsøker å komme over frihetsberøvelsen i bunkeren. White dudes hold the record for creepy crimes, but females are strong as hell! Åpningslåten Det er her serien finner sin mørke kjerne, og det er her den virkelige drivkraften i serien ligger. Kimmy er ei superpositiv jente som skinner i møte med motgang. Men positiviteten er også en overlevelsesteknik som har berget henne gjennom alle tragediene i hennes liv. Det at Kimmy smiler betyr ikke nødvendigvis at hun har det bra, hun ler fordi hun må. Selv om det er kjempemorsomt med rare Kimmy som har opplevd så mye absurd i sine 15 år i dommedagssekten, så har hun blitt misbrukt og ødelagt nede i mørkemannens bunker. Og humoren er ganske så kullsvart når vi drar på smilebåndet av Kimmy som kveler sin romkamerat i søvne, og får paniske reaksjoner av borrelås. Kjent oppskrift, godt resultat Dette er temmelig klassisk situasjonskomedie i formen. Det er misforståelser, skjuling av pinligheter og søken etter materiell eller følelsesmessig velstand som driver episodene fram, og serien byr på få overraskelser når det gjelder hvordan episodene vil ende. Men med en solid mørk kjerne, mange fargerike figurer og et rikt arsenal av stereotyper å hakke på, så klarer Unbreakable Kimmy Schmidt å bli veldig godt selskap. Unbreakable Kimmy Schmidt har premiere på Netflix fredag 6. mars. Alle 13 episodene slippes samtidig. Sjekk ut serien, og fortell oss hva du synes i kommentarfeltet nedenfor!

000214

train

screen

Sprikende, underholdende og svært lovende politisatirepilot fra Danny Boyle.

nb

p3

Erlend Lånke Solbu

Babylon S01 E01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/babylon-s01-pilot

Babylon S01 E01 Sprikende, underholdende og svært lovende politisatirepilot fra Danny Boyle. Danny Boyle lagde Trainspotting, 127 hours og Slumdog Millionaire. Han regisserte åpningsseremonien for OL i London, tok imot Oscar-statuetten som beste regissør i 2008, men takka pent nei til å bli adla noen år senere. Når Boyle bestemmer seg for å være med på å lage en TV-serie, er det med andre ord litt vanskelig å ikke gi den TV-serien en sjanse. Nå har han gjort akkurat dét - den heter Babylon, og er noe så sjeldent som en original politiserie. Fra Instagram til The Met Amerikanske Liz Garvey (Brit Marling) har nettopp starta som kommunikasjonssjef for London-politiet. Hun er henta fra en toppstilling i Instagram der hun har jobba etter kjerneverdier som “360-graders kommunikasjon”, “ærlighet” og “full gjennomsiktighet”. Men Garvey merker fort at (spoiler følger) Instagram og London-politiet er to vidt forskjellige arbeidsplasser. Allerede første dag på jobb blir hun nødt til å forholde seg til en snikskytter som kjører rundt i byen og dreper folk, noe som gjør det problematisk å praktisere åpenheten hun etterstreber. Et godt stykke lenger ned i politihierarkiet finner vi Territorial Support Group - de patruljerer gatene og prøver å få folk til å oppføre seg sånn noenlunde ordentlig. Robbie (Adam Deacon) er en særdeles løs kanon som ikke er fornøyd med å bare ha batong som tilgjengelig våpen, noe som passer den alltid tilstedeværende dokumentarfilmskaperen Matt Coward (Daniel Kaluuya) ypperlig. Warwick, Banjo og Tony har derimot våpen, og er ikke redd for å bruke dem - dette er en gjeng som har hårete oppdrag som hverdag. Warwick har nettopp kommet tilbake fra suspensasjon etter å ha skutt og drept en ubevæpna raner, og skjuler traumene så godt han kan. Step away from the lamp post or I will verbally dominate you.Robbie Sprik man kan leve med Babylon hopper kjapt og effektivt mellom de tre historielinjene, spennet fra sjefenes fugleperspektiv til metanivået der vi følger patruljepolitiet gjennom dokumentaristens kamera er stort. Som piloter flest gaper også denne over litt vel mye, her er det pressa store mengder informasjon inn på snaut nitti minutter. Det er uansett lett å tilgi, hvertfall siden den ikke banker hver eneste rollefigur og potensielle konflikt overtydelig inn i trynet ditt som førsteepisoder kan ha en tendens til å gjøre. Formmessig er det hele litt sprikende - piloten starter som komedie (den første scena involverer en godt voksen mann med t-skjorte og bar underkropp, du får det ikke mer komisk enn dét), og ender opp som et drama, uten å på noe tidspunkt tydeliggjøre hva den egentlig vil være. Renkespillet i kommunikasjonsavdeling-kulissene er drama i House of Cards-stil, mens patruljepolitibiten er rein komedie. Dette hadde nok vært langt mer ødeleggende hvis det ikke hadde vært for at dramadelen er såpass spennende og humordelen såpass morsom, men jeg håper Boyle & co satte seg ned og tok en ordenlig runde på dette før innspillinga av de resterende episodene. Hvis ikke kan Babylon fort ende opp som to forskjellige serier pressa inn i ei litt for trang ramme. Magefølelsen min sier meg at de nødvendige grep allerede er tatt, tvilen kommer derfor tiltalte pilot til gode. — Hva sier morderen på Twitter? Babylon ser ut til å ha mange bein å stå på - en artig inngang på noe vi har sett hundre ganger før, sprekt manus, interessant og tallrikt persongalleri, og ikke minst skikkelig godt skuespillerhåndverk. Brit Marling er overbevisende som Garvey, hun er også den som blir gitt mest å spille på, i skvis mellom en glutenallergisk politisjef (Jimmy Nesbitt), en slesk nummer to, internett og sine egne prinsipper. Adam Deacon og Jonny Sweet er ansvarlige for mye av komikken. Førstnevnte som hissigpropp, sistnevnte som den herlig naive og særdeles glasset-halvfullt-aktige politioverbetjenten Tom Oliver som sier at fem drap er halvparten av ti, mens fire drap egentlig ligner mest på to. Babylon handler om politiarbeid i en tidsalder der informasjon ikke lar seg kontrollere i samme grad som før. Du skal ikke bare fange snikskytteren, du skal også ta stilling til om du vil prøve å sperre Twitter-kontoen hans først. Satiren vipper aldri over i det nedlatende - den er ikke uten brodd, men i bunnen ligger det utvilsomt en dose kjærlighet til miljøet som kommenteres. Resultatet er en serie som foreløpig ser ut til å kombinerer humor og substans på klassisk britisk vis. I dag blir hele første sesong lagt ut på C More. Hvis de resterende sju episodene holder det piloten lover kan dette bli en lang, artig og spennende TV-kveld

000215

train

screen

Mørkt og modig om hudfarge og fordommer.

nb

p3

Erlend Lånke Solbu

American Crime S01 E01-02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/american-crime-s01-e01-02

American Crime S01 E01-02 Mørkt og modig om hudfarge og fordommer. Hvis navnet på TV-serien du lager insisterer på egen relevans, bør du virkelig følge opp, ellers ser du bare dum ut. Men John Ripley er ikke redd for fallhøyde - han skrev manuset til ambisiøse 12 Years A Slave, og fikk en Oscar-statuett for den jobben. Neste år kommer det en ny film med Ripley-manus på kino, en remake av ikke ukjente Ben-Hur. Når du tar sjansen på å lage en av filmhistoriens største suksesser på nytt, er det kanskje Ikke så oppsiktsvekkende at du kan finne på å kalle ditt første TV-prosjekt på ti år noe så definitivt som American Crime. Og etter to episoder ser det ut som om Ripley kommer unna med det. Ett drap - mange liv Serien åpner med at Russ Skokie (Timothy Hutton) får en telefon om at sønnen Matt har blitt drept i sitt eget hjem i Modesto. Svigerdatra Gwen er livstruende skadd. Skokie drar til California, der han møter ekskona Barb (Felicity Huffman) og Gwens særdeles religiøse foreldre Eve (Penelope Ann Miller) og Tom (W. Earl Brown). Tony og Jenny Guiterrez synes alenepappa Alonzo (Benito Martinez) er alt for streng, men får snart alvorligere ting å bekymre seg for når Tony dras inn i etterforskninga av drapet på Matt. Aubry (Caitlin Gerard)) og Carter (Elvis Nolasco) er på sin side evig opptatt med å skaffe penger til speed. Dopet konsumereres fortrinnsvis på en skitten madrass foran en vegg med bilder de har samla av andre par som ser ut som dem - mørk mann og lys kvinne. Også de blir kjapt knytta opp mot mordet. Det er svært lite å utsette på skuespillerensembelet i American Crime. Huffman overbeviser umiddelbart som forutinntatte Barb, Martinez er alltid solid, og jeg er spent på å se hvor mye skjermtid Brown (herlige Dan Dority fra Deadwood) får. Hva er Den amerikanske forbrytelsen? Det er vanskelig å se de første episodene av American Crime uten å trekke paralleller til Oscar-vinneren Crash fra 2004: Historiene til mennesker fra svært forskjellige miljø veves inn i hverandre som følge av et drap, og fordommer knytta først og fremst til etnisitet, men også til religion og sosial klasse, er det åpenbare hovedtemaet. Handlinga utspiller seg i begge tilfellene i California, men der LA-bakteppet er svært tydelig i Crash, er Modesto sannsynligvis valgt i kraft av å være en generisk amerikansk by - i virkeligheten er American Crime spilt inn i Austin, Texas. Begge gjør uansett et forsøk på å si noe om rasisme i det moderne Amerika. Hva akkurat dét er i American Crime sitt tilfelle er det litt vel tidlig å si noe om, men de to første episodene bærer bud om det er lov til å håpe på litt flere nyanser enn det var plass til i Crash. En ting er hvertfall sikkert - dette er, på tross av navnet, ikke noe krimserie. Drapet er selvfølgelig en del av rammeverket, men serien handler først og fremst om menneskene, ikke etteforskninga. Det er nok ikke mordet på Matt som er «Den amerikanske forbrytelsen». En nasjon uten rytme Hvis John Ripleys navn på vaskeseddelen høyna forventningene mine til serien, bidro det faktum at den er produsert av ABC til å trekke dem godt ned på jorda igjen. Selvfølgelig lager de med ujevne mellomrom severdige dramaserier (de første to-tre sesongene av Lost er det eneste eksempelet jeg kommer på), men de har, for å si det litt forsiktig, ikke akkurat spesialisert seg på drama med hjerne. Det er for så vidt en ærlig sak, men det er godt å se at også de nå tør å lage en serie som stiller et og annet krav til seerne. For American Crime er alt annet enn lettvint underholdning. Ripley manøvrerer rundt i et tematisk minefelt der feilsteg ikke tolereres i særlig grad før det ropes høyt fra en eller annen kant. Vi møter fortvila og desperate mennesker, de eneste lovnadene om håp kommer i form av drømmesekvenser med optimistisk musikk, noe som gjør de harde realitetene desto mer tydelige og mørke. Klipprytmen varierer fra det svært sedate til det hektiske, det lesses blant annet på med jump cuts i dialogscener. Alt bidrar til den urovekkende stemninga, et portrett av et samfunn som ikke finner takta. — Nå prøver vi å lage noe skikkelig bra, dere! American Crime Etter å ha sett to episoder – en og en halv time – har jeg særdeles lyst til å se mer. Først og fremst fordi jeg er veldig nysgjerrig på hvor denne historien tar veien. Ripley og ABC har lagt lista høyt, og jeg tror nok at både kompleksitet og stemning gjør sitt til at American Crime ikke blir noen braksuksess rent seertallsmessig. 8,3 millioner amerikanske seere på første episode ble til 5,7 millioner på andre, nedgangen stopper nok kanskje ikke der – på tross av at det som skjer i Ferguson gjør tematikken slitsomt dagsaktuell. Likevel tror jeg, hvis resten av sesongen holder det åpninga lover, at American Crime kan bli serien som viser ABC at det ikke er nødvendig å gå minste motstands vei for å lage underholdning. Fordi det av og til er tilfredsstillende å lage noe som er skikkelig bra. American Crime har premiere på TVNorge kl 21:30 onsdag 18. mars

000216

train

screen

Ubehagelig bra om familiehemmeligheter.

nb

p3

Sigurd Vik

Bloodline S01 E01 - E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bloodline-s01-e01-e03

Bloodline S01 E01 - E03 Ubehagelig bra om familiehemmeligheter. Med en finspilt søskenflokk og et foreldrepar som kaster lange skygger i Florida-sola har Bloodline et solid grunnlag for et særdeles lovende familiedrama. I starten av serien prøvde jeg å finne ut hvem det er som er den manipulerende drittsekken i denne familien. Etter tre episoder strever jeg med å finne noen som ikke er manipulerende og etisk uberegnelige. Her er det figurens utvikling og moralske utfordringer som er den store drivkraften. Og takket være et rikt og solid rollegalleri, en hang til gode parallelle spenningstopper og lovnaden om litt skrekk og familiegru, leverer Bloodline en familiesaga det er lett å bli hekta på. We’re not bad people, but we did a bad thing. Tagline Tynn fasade og mørke hemmeligheter Familien Rayburn er lokalsamfunnets pilarer på en ydillisk øy i Florida Keys. Et tilsynelatende vellykket lite familiedynasti hvor foreldrene driver et populært strandhotell, og de fleste barna har ordentlige jobber — som politi og advokat. Men den fasaden er løvtynn. På en årlig familiefest kommer den eldste sønnen hjem. En sånn hjemvendt sønn som har mye uoppgjort med sitt opphav. Hans ønske om å slå seg ned for godt, sår mye tvil og uro i Rayburn-familien. De følelsene forsterkes ytterlig når gamlefar får slag og havner på sykehus. Dermed virvles gamle hemmeligheter opp til overflaten, nye intriger settes opp og muligheten for maktposisjonering i forhold til arv og stillinger i familiebedriften er i gang. En velspilt gjeng som fenger Serieskaperne Glenn Kessler, Todd A. Kessler og Daniel Zelman, et trekløver som allerede har gitt oss Damages, holder fokus på hemmelighetene vi holder for hverandre, halvsannhetene vi deler og hvordan mennesker forholder seg til avsløringene av disse. Figurene skrelles som en løk i møte med disse hemmelighetene, og vi blir aldri helt sikre på hva som kan skjule av temperament eller sluhet under neste lag. Som den trygge og fornuftige broren John Rayburn finner vi Kyle Chandler (kjent blant annet som trener Eric Taylor i den fantastiske småbyserien Friday Night Lights). Her har Chandler tatt med seg den varme trygge farsvarmen, men lagt til en mørk rettferdiggjøringssans som gir figuren John noen herlig uberegnelige kvaliteter. Sissy Spacek gjør en finstemt rolle som Sally Rayburn. Tilsynelatende elskende mor, uvitende om løgner og renkespill og moralsk kompass for familien. Men småkommentarer, og noen tilbakeblikk til familiens fortid, leder meg til å tro at søskenflokkens evne til manipulering også kommer med morsarven. If you’re not sitting at the family table, it’s going to upset mom. John Rayburn Aller best liker jeg den fortapte sønnen Danny Rayburn, spilt av en glimrende Ben Mendelsohn. Som med en gutteaktig sjarm — spisset til med noen lånte kvaliteter fra en ung Dustin Hoffman — klarer å gjøre det veldig vanskelig og vite hvilken farge som egentlig skjuler seg bak fasaden til familiens sorte får. Ubehag på flere fronter Både i form og utseende holder Bloodline på et underliggende ubehag og en drivende spenning. Halvsannhetene går i en evig runddans mellom familiens medlemmer, aldri langt unna en avsløring. Og det klippes ofte herlig uvørent mellom flere tilspissede situasjoner underveis. På bildesiden herjer en hvit Florida-sol som til tider truer med å både brenne ut bildet, og svi ned alle forsøk på anstendighet. Havet får også spille en hovedrolle som et sted som tydelig holder på hemmeligheter, enten de er fra fortiden eller framtiden. Ja, for vi vet at det kommer til å skje en familietragedie. Det fortelles ved jevne frampek til en framtid hvor flere av familiens medlemmer desperat prøver å dekke over noe fryktelig. Dette er dynket i regn og fortelles med virkemidler fra thrillersjangeren, og står i tydelig kontrast til hovedhistorien som fortelles i nåtid. Vi blir også med tilbake til fortidens hemmeligheter i minner og tilbakeblikk. De ulike tidslinjene i Bloodline er et grep som lugger oss litt ut av fortellerflyten, men som skaper god dramatikk og gir serien en uhyggelig klangbunn. Det er sjeldent jeg har blitt så kjapt hektet på en familie. Det er spennende hemmeligheter, Rayburn-familien er godt selskap og Floridas kyst- og sumpmytologi er en kul plass å følge på skjerm. Allerede 15 minutter inn i serien ligger søskendramaet tykt som tåke, og etter tre episoder har ikke serien har vist noe tegn til at den er i nærheten av å være ferdig med og kaste moralske dilemmaer etter Rayburn-familien. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Bloodline har premiere på Netflix fredag 20. mars.

000217

train

screen

Starter som et helt vanlig politidrama, men har en verden fylt av superkrefter.

nb

p3

Rune Håkonsen

Powers S01E01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/powers-s01e01

Powers S01E01 Starter som et helt vanlig politidrama, men har en verden fylt av superkrefter. Når Sony lager sin første tv-serie til Playstations egen strømmetjeneste markerer det et nytt kapittel i historien om moderne underholdning. Netflix og Amazon er to aktører som allerede har tatt sin del av kaken gjennom egenprodusert og eksklusivt innhold. For førstnevnte regnes House of Cards, nå inne i sin tredje sesong, som det store gjennombruddet. Sony følger ikke bare i fotsporene til Netflix, men bryter også ny grunn. Med Powers får vi ett av de første eksemplene på et selskap som også lager tv-skjermer og spillkonsoller, nå også skal lage tv-innhold til sitt publikum. Målet er åpenbart; å trekke flere brukere og kjøpere til Sonys underholdningsprodukter. Og ja, alt av mobiltelefoner og skjermer er tydelig merket «Sony» i Powers. Rå virkelighet i en verden med superkrefter TV-versjonen av Powers er basert på tegneserien med samme navn som følger politibetjentene Christian Walker og Deena Pilgrim mens de etterforsker saker hvor superhelter og -skurker er involvert. I Powers-versjonen av Los Angeles er superkrefter en dagligdags evne, hvor noen vokser opp med kreftene sine mens andre er født uten. Også er det de som følger etter dem med superkrefter som groupies, de ønsker over alt å få egne krefter. Det fører mange av byens unge rett inn i klørne på hensynsløse forbrytere som utnytter de rotløse. Under overflaten i den glamorøse byen skjuler det seg nettverk av menneskehandlere og kriminalitet, og med superkrefter i blandingen skildres virkeligheten i Powers på en rå måte. Enten det er med blodige og intense møter mellom politi og skurker med abnorme krefter, eller utnyttelse av unge håpefulle som ikke har fått sine egne superkrefter, det er en skitten verden som skildres i Powers. Denne verdenen, hvor hele fortellingen foregår, er også den første episodens sterkeste kort. Jeg blir nysgjerrig på hvordan det ville fungert, på hvor dårlig det ville fungert, om mennesker med superkrefter levde fritt iblant oss. Lite kjemi mellom skuespillerne Svakest ut kommer skuespillerne, som alle er outsidere med hver sine passende bakgrunnshistorier. Walker, spilt av Sharlto Copley (District 9 og Chappie), har mistet sine superkrefter og sliter med en mørk fortid. Pilgrim, spilt av Susan Heyward, er den unge, ferske og idealistiske partneren til gamlingen – hennes uskyldsrene fortid som «vanlig» politi har ikke forberedt henne på hverdagen i spesialavdelingen som fokuserer på kriminalitet knyttet til superkrefter. Selv med en spennende verden omkring disse personene har hovedrolleinnehaverne svært få egenartede trekk. Det er veteranen og nybegynneren, den med en mørk fortid og den med lyse idealer, realisten og idealisten. Samspillet mellom Walker og Pilgrim blir i første episode en gjentagelse av hva hundrevis av andre politiserier har gjort de siste femti årene. Mest fargerik, og dermed også mest spennende, er Eddie Izzard som spiller en fengslet og mystisk person med uante superkrefter med navn Wolfe. Sperret inne i et mørkt kompleks hvor lobotomering og skadekontroll er fokuset, blir Izzards rollefigur den som drar serien vekk fra en i starten overkant tradisjonell politiserie. Første episode av Powers legger et godt grunnlag, men uten kjemi skuespillerne imellom er starten på Sonys nye tv-serie-eventyr en smule treg.

000218

train

screen

Det beste med denne serien er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad.

nb

p3

Martin Aas

The Neighbors S01 E01-04

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-neighbors-s01

The Neighbors S01 E01-04 Det beste med denne serien er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad. Med dramafilmen/den mørke komedien The Room i 2003 inntok regissør, manusforfatter, produsent, finansiør og hovedrolleinnehaver Tommy Wiseau posisjonen som en av filmhistoriens mest merkverdige personligheter. The Room var nemlig en helt ufattelig dårlig film. En film så elendig at du ikke hadde klart å lage noe så udugelig om du så prøvde. Men samtidig hadde den noen mystiske kvaliteter, og var så latterlig dårlig at den ble kjempemorsom. Dette, kombinert med at Wiseau til den dag i dag insisterer på at den er det største mesterverket som noensinne er laget, og det faktum at Wiseau brukte hele sin tvilsomt tilegnede formue på prosjektet, har gjort The Room til en kulthit. Spenningen var derfor stor da det ble klart at Tommy Wiseau jobbet på en ny situasjonskomedie. Dessverre vil alt fra The Rooms blodfans til folk som aldri har sett levende bilder før, bli skuffa. Som en kavalkade av dårlige pornofilmintroer Daglig leder Charlie (Tommy Wiseau) og elskeren/sekretæren Bebe (Gretel Roenfeldt) driver leilighetskomplekset Glasgow Apartments. Det vil si at de sitter på kontoret sitt og snakker i walkie talkier mens leietakere kommer inn for å klage på at folk er utro med hverandre eller for å låne penger til å kjøpe is. Hver scene fra dette kontoret prøver å avslutte med, for av og til klarer de ikke å klippe seg ut i tide, punchlinen "What a day". Det er tydelig at Tommy Wiseau har tenkt at dette skal bli en ikonisk replikk, på linje med gullkornene "What a story, Mark" og "You are tearing me apart, Lisa" fra The Room, men det funker ikke i det hele tatt og blir i lengden like kleint som "That's my Bush"-punchlinen fra sitcomfadesen med samme navn. At Wiseau prøver å gjenskape "suksessen" fra The Room i The Neighbors er overtydelig gjennomgående. Men den store forskjellen, som gjør at serien ikke funker i det hele tatt, er at han denne gangen faktisk prøver han å være morsom. I The Room var det helt uintensjonert. Å lide seg gjennom en episode av The Neighbors er som å se en spilleliste med det første minuttet av dårlige amatørpornofilmer som prøver å ha en story. Men hvor slike filmer redder seg inn med sex, prøver The Neighbors seg på en punchline for så å klippe til et etableringsbilde av leilighetskomplekset det hele utspiller seg i; etterfulgt av en ny scene over samme lest. Tidvise glimt av wiseausk absurdisme Av og til kan man skimte av det som gjorde Tommy Wiseaus epos The Room så fantastisk. Som når dialoger snubler, viktige plottpoeng plutselig dukker opp for så å være glemt i neste scene, og den meningsløse vektleggingen på å kaste ball hele tiden. Men dette blir bare glimt av hva serien kunne ha vært og drukner fort i platte rollefigurer som skriker så høytalerne dine begynner å sprake mens kameraet løper rundt en sofa på jakt etter en høne. I den andre delen av spekteret finnes innslag av lite gjennomtenkte filosofiske krumspring som kanskje skal være en form for samfunnskritikk. Som når den ene av Tommys karakter (han spiller selvfølgelig flere roller journ. anm.), Charlie, prøver seg på samfunnskritiske sleivspark som "It's America, [kunstpause] you can fire and hire!"; eller mer underfundige replikker som "You don't have to write it down. It's not ObamaCare, okaaaay?". Også har du noen dramaturgiske og klippetekniske valg som er så stikk i strid med alt mulig annet som noensinne har blitt gjort i en tv-serie. Som når "i neste episode"-teaseren begynner fem minutter før episoden er avsluttet, og kryssklippes med sluttscenen så vi både får konklusjonen på dagens eskapader og hva som vil vente oss neste gang samtidig. På dette tidspunktet i seeropplevelsen sitter jeg vantro og lurer på om dette skal være en form for dadaistisk kritikk av tv-serier som fortellermedium, eller om de ikke har sett over episoden før de eksportere den fra redigeringsprogrammet. Ikke godt nok for pus Et uinteressant plot ledsaget av elendig manus, dårlig regi og talentløse skuespillere er ikke nødvendigvis en total katastrofe. Det kan fremdeles være mulig å se på, eller i det minste å ha på i bakgrunnen så katten din ikke skal føle seg ensom når du er borte på langtur. Men i tillegg til dette preges The Neighbors av et så slett teknisk håndtverk at det er fysisk vanskelig og mentalt slitsomt å se og høre på. Dårlig og vinglete kameraføring, bråkete og sprengt lydopptak, til og med redigerings- og etterarbeidet er så gebrekkelig utført at det hadde gjort enhver film eller tv-serie useelig. Når materialet i utgangspunktet er så tarvelig at det aldri burde blitt rettet et kamera mot det, blir summen det dårligste som noensinne har blitt distribuert av en profesjonell aktør (Hulu). Greit nok at du rollebesetter tv-serien din med tilfeldige folk du ser på gata. Men du bør i det minste sørge for at stakkaren du setter til å klippe sammen rælet ditt har sett et redigeringsprogram før. Det som fungerer best i denne serier er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad. Udugelig søppel Jeg elsker situasjonskomedier og har kosa meg gjennom et dusin runder med The Room. Sånn sett burde jeg være midt i den utrolig smale målgruppa serien henvender seg til. Og jeg skulle så gjerne ha likt det. Jeg hadde så inderlig håpa at det, lik sin spillefilmstorebror, skulle være så dårlig at det ble bra. Men basert på de fire første episodene kan jeg konstantere at dette er kun helt udugelig søppel, og en slitsom og forferdelig seeropplevelse. Jeg hadde aldri i verden sett mer enn de ti første minuttene med mindre jeg fikk betalt for det, og fraråder denne serien på det sterkeste. Jeg vet det er en klisjé å si det, men dette er faktisk to timer du aldri får tilbake. Serien er ikke tilrettelagt for det norske markedet. Vi har sett den på strømmetjenesten Hulu.

000219

train

screen

Suveren superheltserie.

nb

p3

Rune Håkonsen

Marvel's Daredevil S01 E01-E05

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/marvels-daredevil-s01-e01-e05

Marvel's Daredevil S01 E01-E05 Suveren superheltserie. Uten syn, med fire andre sanser i høyspenn, kjemper Matt Murdock en hard kamp mot kriminalitet i New York. Om dagen er han en fersk advokat, mens om natten suser han gjennom byens mørkeste avkroker på jakt etter rettferdighet. Marvel's Daredevil er et nytt forsøk på å gi liv til en av tegneserieselskapets mest kjente superhelter. Da Ben Affleck på pinlig vis snublet seg gjennom Daredevil-filmen i 2003 gikk det katastrofale resultatet raskt i glemmeboken. Med Netflix på laget, og et veletablert filmunivers i bakhånd, er alt nå snudd på hodet. Charlie Cox, i hovedrollen som Murdock, leder i denne nye serien an et ensemble dyktige skuespillere i en svært velprodusert produksjon som setter en ny standard for strømme- og superheltserier. Tar sin plass blant blockbusterfilmene Marvels store fortellerunivers, også kjent som Marvel Cinematic Universe (MCU), knytter sammen alle superheltfilmer fra selskapet siden 2008. Denne serien er også en del av dette og tar utgangspunkt i ødeleggelsene etter rominvasjonen i The Avengers (2013). Området Hell's Kitchen i New York er totalt ødelagt og gjenoppbyggingen er infiltrert av flere ulike kriminelle grupper. Alle har egne interesser, alle har egne mål og alle har egne metoder for å oppnå dette. I sentrum for det hele står forretningsmannen Wilson Fisk, spilt av en dempet Vincent D'Onofario. Marvel's Daredevil har et stort rollegalleri og bruker serieformatets mulighet til fordypning, og gir oss god tid til å bli kjent med personene på begge sidene av loven. Wilson Fisk er for eksempel ikke en mann som utelukkende jakter på penger og ødeleggelse, slik klassiske skurkeskildringer ofte forenkler en kompleks psyke. Serien følger også forholdet til hans fremtidige kone, et kjærlighetsforhold som gir serien dybde og ulike moralske perspektiver på ondskap og kriminalitet. Denne evnen og lysten til å fordype seg i figurene gjelder ikke bare hovedskurken i Marvel's Daredevil, men nær sagt alle personer som krysser vei med Murdock og hans jakt på rettferdighet. – What do you actually see? A world on fire. Ikke mer enn et vanlig menneske Også helten selv er ikke uten arr, både bokstavelig og i overført betydning. For Daredevil har ikke en overnaturlig eller utenomjordisk kraft, slik Thor og Captain America har, eller et lass av penger til å kjøpe seg ut av alle problemer, slik Iron Man kan. Han er et menneske, med begrensninger og svakheter, som blir skadet og som blør. Serien holder seg hele tiden på et lokalt plan, handlingen er konsentrert til Hell's Kitchen, og med tydelige grep unngår også serieskaperne spørsmål som hvorfor ikke The Avengers-gruppen selv går inn for å rydde opp i grumset som etterhvert vokser frem. Menneskeligheten Murdock viser i sine forhold til advokatkompisen Foggy Nelson (Elden Henson) og assistenten Karen Page (Deborah Ann Woll), og ikke minst til sykepleieren Claire Temple (Rosario Dawson), forsterker de dramatiske og brutale øyeblikkene som er effektfullt brukt på de rette plassene. Skiller seg fra tegneserien I motsetning til Iron Man, som utkjemper sine absurde slåsskamper i stor skala i sin egen filmtrilogi, bygges spenningen i Marvel's Daredevil opp med følelser og moralske konflikter. Murdocks balansegang mellom idealistisk advokat og sårbar superhelt fremkaller den samme intense nerven fra tegneserieheftene. Samtidig er forskjellene mellom opphavsmaterialet og tv-serien markante. Matt Murdock er i Marvel's Daredevil en mann med tvil, med frykt, med tvetydighet, og med følelser, alt i større grad enn tegneserieutgaven. Ved å gjøre materialet til sitt eget lykkes Netflix og Marvel så godt som de gjør med denne serien. Dette vil opprøre noen purister, men faktum er at etter fem episoder er det lett å slå fast at Marvel's Daredevil er en av Netflix' beste serier. Og ikke minst en av de beste superheltseriene til dags dato. Alle 13 episodene blir lagt ut på Netflix den 10. april. Les mer om Marvel:

000220

train

screen

Velkledd, velspilt og veldig bra.

nb

p3

Sigurd Vik

Mad Men S07 E08

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-s07-e08

Mad Men S07 E08 Velkledd, velspilt og veldig bra. Mandag 6. april er det premiere på del to av siste sesong av Mad Men. Med en uovertruffen garderobe, en nydelig tidskoloritt og en dragning mot å sette opp scener til å bli nærmest ikoniske, har Mad Men, framfor noen, blitt et symbol på den estetiske kvalitetsserien de siste årene. Og med mer ansiktshår, fargerike kjoler og funky interiør fortsetter serien sin lekre visuelle reise gjennom 60-tallets New York. Fortsetter gjør også det personlige dramaet rundt hovedpersonen Don Draper (Jon Hamm), og den historiske «postkortserien» av amerikanske samfunnsutvikling – sett gjennom øynene til velbemidlede kreative mennesker på Madison Avenue. The Don Draper show! Og nå er det på sin plass med en liten spoileradvarsel! Det er naturlig nok Don Draper som stikker av med mye av skjermtiden når Mad Men tar fatt på siste runde. Året er tilsynelatende fremdeles 1969, en gang etter månelandingen i juli. Vi møter nå en nyskilt Don som har fått tilbake status, jobb og sansen for unge damer, samtidig som hans noe skjøre mentale tilstand lurer under overflaten. En av hans elskerinner fra fortiden besøker han i en drøm, men når han prøver å kontakte henne i dagslys, viser det seg at hun nylig har gått bort. Det sender Don inn i nok et usikkert og skamfullt fysisk møte med en jente som etter alle solemerker hadde hatt det bedre uten å møte Mr. Draper. It's chinchilla, And it costs 15 000 dollars. How does that makes you feel? Don Draper Fortsetter i samme stilige stil Reklamebyrået har fått nye eiere, og det betyr flere omveltninger for gjengen hos «Sterling Cooper & Partners». Peggy Olson (Elisabeth Moss) og Joan Harris (Christina Hendricks) har begge oppnådd sterke posisjoner i firmaet, men de merker motstand av den ekle sorten på firmaets konferanserom. Der serveres det treffende nærbilder av hvordan mannsjåvenismen ikke magisk forsvant den dagen kvinner begynte å få sjefsstillinger i det amerikanske næringslivet. Peggy fortsetter også sin jakt på et liv utenom arbeidsplassen, og blander jobb og fornøyelse ved å date en slektning av en kollega. There's nothing a couple of Aspirin won't fix. Peggy Olson Det beste sideplottet i starten på slutten av Mad Men, involverer den enøyde Ken Cosgrove (Aaron Staton). Her er serien i sitt ess når Ken møter gamle fiender i firmaets nye ledelse, og må manøvrere hardt – i beste Don Draper-stil – for å lande på føttene. Det hele spilt ut med lekker dramaturgi og finesse! En som ikke dukker opp i årets sesongstart, er Betty Francis. Men siden både hun og datteren Sally er godt representert på seriens pressemateriale for de siste episodene, så regner jeg med at den reserverte og temperementsfulle Betty vil dukke opp før nyttårsfeiringen. Ligger an til en kledelig slutt Hvis du liker Mad Men, ser det ut til at du har sju gode episoder igjen av moroa! Jon Hamm er fremdeles aldeles utmerket som den vekselvis velartikulerte og innesluttede outsideren Don Draper. Christina Hendricks utvikler en stadig mer fascinerende Joan Harris, og det er passe mange skjeletter i diverse kontorskap til at serieavslutningen skal kunne bli en aldeles fornøyelig affere. Og så er bildene akkurat like nydelig komponert som de alltid har vært. Dette føles også som et riktig tidspunkt å runde av besøket i Madison Avenue. Jeg opplevde at serien mistet litt av handlingsdrivkraften mot slutten av sesong fem, da Lance Pryce (Jared Harris) takket for seg. Men Mad Men har likevel holdt seg interessant som et drivende godt karakter- og epokedrama – og som en visuell opplevelse. Nå som 70-tallet står for døren oppleves det naturlig å ta farvel med et av de flotteste 60-tallene jeg har sett på TV. Det kommer nok til å bli et savn. Men heldigvis er god TV-alltid godt å vende tilbake til! Mad Men har norsk premiere på Vox mandag 6. april kl 22:30 Har du fulgt med på Mad Men ? Gi oss din mening om serien i kommentarfeltet nedenfor

000221

train

screen

Et hypnotisk krimdrama som ikke haster mot svaret.

nb

p3

Marte Hedenstad

Rectify S01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/rectify-s01

Rectify S01 Et hypnotisk krimdrama som ikke haster mot svaret. Med to sesonger og en tredje på vei i USA, er krimdramaet Rectify omsider plukket opp i Norge. Serien legger seg på linje med stemningsfulle krimdrama som True Detective og Top of the Lake, og kan skilte med en mystisk, nesten hypnotisk atmosfære. Straff, hevn, tilgivelse, hat – alt dette er, i tillegg til spørsmålet om skyld, tema i Rectify. Serieskaper Ray McKinnon har klart å lage en serie som fanger oppmerksomheten fra første sekund, og holde på den til siste slutt. Uskyldig dømt? Dødsstraff. Hvor ofte tar rettsvesenet feil, og dømmer uskyldige mennesker til døden i USA? I 4,1 prosent av tilfellene, ifølge en forskningsrapport fra 2014. I Rectify møter vi Daniel Holden, en mann som har ventet på å få sin dødsstraff, isolert på en celle, i 19 år, helt siden han som attennåring ble drømt for drap og voldtekt av ungdomskjæresten. Når nye DNA-beviser dukker opp, som beviser at han ikke voldtok Hanna, blir han plutselig løslatt, ut i en verden han ikke har noen forutsetninger for å forstå. Han var en tenåring da han ble satt inn, og han har sittet i isolat siden. Hva det gjør med et menneskesinn er vanskelig å forstå. Løslatt, men ikke frifunnet Familien, som konstant har jobbet for å bevise Daniels uskyld, har heller ikke hatt det lett de siste to tiårene, og når de nå skal ønske Daniel velkommen hjem, blir det ikke så enkelt. Den skjøre familiefreden kommer i ubalanse, og morens stesønn Ted, er ikke like sikker på Daniels uskyld som resten av familien. Det er heller ikke innbyggerne i den lille byen Paulie i Georgia. De har ikke glemt det forferdelige mordet og Daniels hjemkomst vekker gammelt sinne til live igjen. Gamle hemmeligheter kommer til overflaten når vi begynner å nøste opp i mordgåten på ny, men det er ikke alle som synes det er heldig at saken tas opp igjen. For hva vil en fullstendig frikjennelse bety for karrierene til de som satte Daniel bak lås og slå? Det er med andre ord ingen selvfølge at Daniels løslatelse vil føre til en frikjennelse. Saktegående, men intens Aden Young er svært god i rollen som Daniel, som må lære seg selv å kjenne på nytt. I en rekke tilbakeblikk får vi glimt av Daniels tilværelse på dødscella, og det er interessant å se hvordan han er mer selvsikker der, til tross for de grusomme omstendighetene, enn han er ute i verden. Fordi han ikke kjenner samfunnets uskrevne lover og regler sliter Daniel med å knekke koden for hvordan det forventes at han skal oppføre seg. Han har en barnslig glede over å gjenoppdage ting fra barndommen, men samtidig har han også mørkere sider ved seg som får oss tvile på hans mentale helse. Alt dette gjør Daniel til en fascinerende rollefigur som jeg ønsker å forstå, og derfor er det greit at det er på ham fokuset i serien ligger. Selve krimgåten, hvem som drepte Hanna, er ikke viet like mye plass, og tempoet i serien vil nok derfor bli for tregt for noen. Selv synes jeg tempoet bidrar til den intense atmosfæren. Jeg liker at vi ikke haster mot svaret, men bruker god tid på å bli kjent med menneskene i fortellingen. Rectify ser du på Viasat Crime torsdager klokken 22 (pluss en rekke repriser), og første seosong er tilgjengelig på DVD (import).

000222

train

screen

Friskt og tidvis glimrende fortalt tidsreisedrama.

nb

p3

Sigurd Vik

Outlander S01 E09-E10

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/outlander-s01-e09-10

Outlander S01 E09-E10 Friskt og tidvis glimrende fortalt tidsreisedrama. Outlander sesong 1 del 2 har premiere på Viaplay søndag 5. april. TV-serien Outlander er basert på den populære Outlander-bokserien, og er et ambisiøst fortalt tidsreisedrama som har gjort god bruk av både 2. verdenskrig og 1700-tallets skotske høyland som kulisse. Med originale fortellergrep, nydelige naturskildringer og et knippe velspilte og fascinerende figurer, har serieskaper Ronald D. Moore (som også ga oss nyversjonen av Battlestar Galactica) laget et tradisjonsrikt, men likevel friskt pust på TV-skjermen! Tidsreise til «Highlanderne» Spoileradvarsel for dem som ikke har sett sesong 1, del 1! Claire Randall (Caitriona Balfe) er en sykepleier som etter 2. verdenskrig reiser på kjærlighetsferie med sin mann til det skotske høyland. Her ender de opp i en landsby med mytiske skikker og en steinformasjon som sender tankene til druider og Stonehenge. Etter å ha tatt på en av disse magiske steinene forsvinner Claire fra 1945 tilbake til 1743 hvor hun havner midt i konflikten mellom skotske klaner og jakobittene mot okkuperende britiske rødjakker. En vakker og lærd ung kvinne alene på det skotske høyland får raskt spionanklager rettet mot seg fra begge sider, og Claire må gifte med den unge og kjekke Jamie Fraser (Sam Heughan) for å unngå rødjakkenes tortur. Men farene lurer også blant de skotske venner, og Claire må lære seg 1700-tallets renkespill samtidig som hun prøver å komme seg tilbake til steinen som kan føre henne tilbake til 1945. Til tider en fantastisk serie Outlander er en liten fråtsefest i ulike sjangere, og serien er herlig vanskelig å beskrive med få ord. Her blandes historisk krigsserie, romantisk drama, erotikk, intriger, action og fantasy om hverandre. Serien har tidligere også vist en beundringsverdig vilje til å gi hele episoder sin egen stil og sitt eget fortellergrep. Min favoritt fra seriens første del, er episoden The Garrison Commander som vies nesten utelukkende til et følelsesladd og brutalt avhør av Claire utført av hennes opprinnelige ektemanns stamfar Black Jack Randall (Tobias Menzies). Også seriens mest erotiske episode, The Wedding, som i stor grad foregår som et samleietungt, vakkert og nært portrett av bryllupsnatten til Claire og Jamie, har fått mye skryt for sin portrettering av en mer nyansert framstilling av sex – som noe både mann og kvinne kan nyte å se på. Men serien har også sine svakheter, og dessverre starter del to av sesong 1 med en episode som blottstiller hvor avhengig Outlander er av Claire som tilstedeværende drivkraft. Her går seriens fortellerstemme fra Claire til Jamie. Fortellerstemmen er i utgangspunktet et av de svakeste fortellergrepene i serien, et fremmedelement som føles som at serien ikke stoler på sin egen formidling og fatteevnen til sitt eget publikum. Med Claire funker det likevel fordi det ofte binder sammen 1945, og hennes historiske og medisinske visdom, med 1700-tallets Skottland. Men når dette grepet overføres til Jamie får vi bare platte og overtydelige indre tanker om kjærligheten og hans eget selvbilde – dessverre ingenting som ikke kunne blitt bedre fortalt med et blikk eller en replikk. Serien fortsetter også å gi svært få nyanser til bifigurene. De framstår som veldig enkle mennesker, nesten karikerte, sammenlignet med de rikt utviklede hovedpersonene. Det gjelder både slosseglade og uintelligente soldater og misunnelige ekskjærester. De to første episodene av årets sesong når dermed ikke opp til den kvaliteten som serien tidligere har vist med sine aller beste episoder. Men allerede i episode to tar Claire tilbake fortellerstemmen, og seriens mange gode elementer er fremdeles til stede. Det veksles med hell mellom de to tidslinjene, og serien klarer uanstrengt å skifte mellom så forskjellige ting som duellering, sex, magi, storpolitikk og tørr britisk humor. Claire og Jamie er levende og rike figurer som kler hverandre godt. Og den ubarmhjertige og sadistiske rødjakken Black Jack Randall er en ekkel fryd å følge. Det kan også se ut til at vi får en rettssak ganske tidlig i sesongen, og jeg gleder meg til å se hvordan Outlander behandler rettsdramasjangeren. Hvis du har tålmodighet med Outlander, ja, for det er en til tider veldig saktegående serie, så vil du få et fengende romantisk drama spilt ut mellom lekker skotsk natur og en spennende britisk krigshistorie. Har du sett Outlander? Fortell oss hva du synes om serien i kommentarfeltet nedenfor.

000223

train

screen

Hjernedød underholdning, som fungerer sånn passe.

nb

p3

Marte Hedenstad

iZombie S01 E01-02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/izombie-s01-e01-02

iZombie S01 E01-02 Hjernedød underholdning, som fungerer sånn passe. iZombie, basert på tegneserien med samme navn, er den nye serien til Rob Thomas, mannen bak Veronica Mars. I likhet med Veronica løser hovedrollen i denne serien også mordmysterier, med førstepersons voiceover og det hele – men hun har bare en litt annen diett. Liv Moore er nemlig en veldig smart, mordetterforskende, synsk og ikke minst hjernespisende zombie. Synes du dette høres ut som en merkelig setting for en detektivserie? Det er det også, men iZombie er likevel morsomt tidsfordriv for zombieelskende TV-seere. En synsk zombiedetektiv Vår hovedrolleinnehaver Liv, spilt av Rose McIver, var en 25 år gammel medisinstudent, vennlig, vellykket og vakker. Hun hadde alt, og alle som ikke elsket henne ville være henne – så skjedde det som hun alltid hadde fryktet… jeg mener, som hun aldri kunne drømt om i sitt verste mareritt – hun ble bitt av en gal, blodtørstig fyr på fest, som smittet henne med et ganske spesielt virus. Og hva gjør du egentlig når apetitten din endrer seg fra en sunn lyst etter delikate kyllingsalater, til en dyrisk trang etter menneskehjerner? Du får deg en jobb på likhuset – naturligvis. Og det er akkurat det Liv gjør når hun finner ut at hun er blitt en zombie. For så lenge hun får i seg menneskehjerne, er hun i stand til å fungere som et vanlig menneske, selv om hun strengt tatt er død. I tillegg til å opprettholde Livs menneskelighet, har også hjerneføden en liten bivirkning: Etter at hun har spist hjernen til en person, ser hun syner som viser seg å være minnene til den avdøde. Siden hun jobber på politiets likhus er alle likene på obduksjonsbordet myrdet, og Liv kan bruke synene hun får til å fakke morderen. Kjedelige mordmysterier Mange zombieentusiaster vil kanskje riste på hodet i fortvilelse over de ukonvensjonelle reglene for dette zombieuniverset, og hvis du hatet den romantiske komedien/zombiefilmen Warm Bodies, bør du holde deg langt unna iZombie. Serien er imidlertid full av referanser til klassiske zombiefilmer og Rose McIver er ganske morsom som den sarkastiske Liv, som har fått en ganske svart tilnærming til livet etter at hun døde. Alt som har med zombiemytologien i serien er for min del også interessant, med de synske evnene og det hele, problemet er at etterforskningsbiten er dørgende kjedelig. Malcolm Goodwin, som spiller politimannen Clive Babineaux, mangler kjemi med McIver, og er heller ikke troverdig i sitt spill. Når det også er lekende lett å forstå hvem som er morderen i hver episode, faller det hele gjennom. Rahul Kohli er bedre i rollen som Dr. Ravi Chakrabarti, som er den eneste som har forstått hva Liv egentlig er, og som jobber med å finne en kur. Hjernedød underholdning Hvis du er en gammel Veronica Mars-fan som hadde håpet at iZombie er en serie av samme kvalitet, så vil du bli skuffet. Serien flyter imidlertid på Rose McIvens udiskutable sjarm, og som fan av zombiesjangeren koste jeg meg med zombiedelen av fortellingen. Som hjernedød underholdning på TV-skjermen fungerer serien absolutt, jeg kommer ikke til å skru av om jeg kommer over denne når jeg zapper gjennom kanalene en mandags kveld. «iZombie ser du tirsdager klokka 20.30 på FEM.

000224

train

screen

Spenningen tilspisser seg i Westeros.

nb

p3

Marte Hedenstad

Game of Thrones S05 E01-04

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s05-e01-02

Game of Thrones S05 E01-04 Spenningen tilspisser seg i Westeros. Anmeldelsen kan spoile hendelser fra tidligere sesonger. Anmeldelsen ble oppdatert 13. april med vurderinger fra episode tre og fire, og terningkastet ble dermed justert opp. Ventetiden er over, men endelig er vi tilbake i George R. R. Martins fantasyunivers. Det er en nedbrutt gjeng vi møter i starten av femte sesong av Game of Thrones – forrige sesong gikk hardt for seg – temaene hat og hevn står sterkere enn noen gang. I sesongens fire første episoder er spenningen til å ta og føle på i Westeros, fordi maktbalansen i de syv kongeriker er i ferd med å endre seg. Statusoppdatering fra Westeros Sesongstarten bruker de to første episodene på å gi oss en statusrapport på samtlige rollefigurer i serien. King’s Landing er i sorg over Tywin Lannisters død, og Cersei og Jaime er bekymret for å miste makta faren satt med. Med Tywin ute av bildet er Cersei også redd for at Prinsen av Dorne, og resten av Martell-familien, skal hevne Oberyns brutale død ved å ta livet av datteren Myrcella, som er forlovet med prinsens sønn Trystane Martell. I nord forsøker Jon å overtale Mance Rayder til å knele for Stannis, og må selv ta et vanskelig valg når [spoiler:] Stannis tilbyr å anerkjenne ham som en Stark, og gi ham herrevelde over Winterfell, hvis han forlater the Night’s Watch. Sansa reiser fra Vale of Arryn med Littlefinger i skjul, mens Brienne og Podrick prøver å finne henne. I øst begynner dragedronningen i Meeren å kjenne hvor hardt det kan være å overholde egne lover, istedenfor å bare slå ned på urettferdighet. Hun har mistet kontroll over dragene sine og er også i ferd med å miste kontrollen over folket. Samtidig ankommer Varys og en fordrukken Tyrion Essos. Tyrion vil helst glemme alt som har med Westeros og King’s Landing å gjøre, men Varys overtaler ham til å reise for å møte kvinnen han tror kan redde Westeros. Arya er rollefiguren jeg har hatt størst forventninger til å se i denne sesongen, og det er ingen tvil om at det var spennende å se henne ankomme Braavos og banke på dørene til House of Black and White. Det er vondt å se hvordan hun er tvinges til å legge sitt gamle liv bak seg, men samtidig spennende å se hvor hennes nye liv tar henne. Stemningsskifte Det ligger en dyster stemning over serien nå, fordi alle rollefigurene på alle sider har tapt så mye. Bitterheten, hatet og håpløsheten kommer for alvor frem nå. Og er det ikke når folk har det som verst at de best viser hva de er laget av? Slik er det ihvertfall i Game of Thrones. Cersei er en person som lar seg fortære av hat, og som desperat skviser hardere når hun begynner å miste grepet om makta. Tyrion har omsider bukket under for all motgangen han har møtt i sitt liv og førsøker å drukne sorgene sine i vin. Daenerys forsøker å være en god dronning, men hun klarer ikke å se konsekvensene av hva handlingene hennes fører med seg. Bortsett fra Arya er Jon den eneste som ikke mister motet og som holder seg til prinsippene sine, uansett hvor mange ganger han blir sparket ned. I episode to får han belønning for mot og strev, men livet blir ikke noe enklere for ham av den grunn. Jon Snow kommer til sin rett Teamet bak Game of Thrones er massivt og vet å levere kvalitet, og heller ikke sesong fem er det noe å utsette på hverken produksjon, skuespill eller manus. Peter Dinklage leverer som alltid i rollen som Tyrion, og Lena Headey er sterk og spiller Cerseis desperasjon og bitterhet med troverdighet. Tidligere har jeg latt meg irritere av Kit Haringtons sutrete valpefjes i rollen som Jon, men samtidig som bastarden fra Winterfell virkelig kommer til sin rett nå, gjør også Harington det. I tredje episode får han, på brutalt vis, vist at han er en mann av sitt ord, og en man skal ta alvorlig. Det er strålende. Sansa er også en figur det er verdt å følge med på nå. I forrige sesong forsto hun at hun måtte slutte å kun være en brikke i det store spillet, og nå ser vi hvordan hun som spiller selv begynner å ta ansvar for sin egen skjebne. Hun har begynt å ta kontroll, men som publikum vet vi at det er flere faktorer i fortelligen enn hun er klar over, og derfor kan det hende at valgene hun tar fører til elendighet. Så langt er det forøvrig Sansas fortelling som avviker mest fra bøkene, og det kan se ut til at serieskapere D. B. Weiss og David Benioff har andre planer for Sansa enn det forfatter George R. R. Martin har. Om ikke Sansas fortelling i den femte sesongen er en spoiler for hva som skal skje i Martins kommende bok Winds of Winter. Sitrer av forventning Femte sesong bruker relativt lang tid på å etablere hvordan ståa er, samle tråder og plassere ut brikkene på sjakkbrettet, men spenningen er likevel tilstedeværende. Game of Thrones har alltid vært et godt karakterdrama, men større indre konflikter og vanskelige situasjoner gjør at rollefigurene er mer interessante å følge enn noensinne. Når spillet virkelig begynner mot slutten av andre episode tilspisser spenningen seg ytterligere, og i tredje og fjerde episode får HBO nok en gang vist at de er best i klassen. Jeg nærmest sitrer av forventning til hva som skal skje videre. Nye episoder av «Game of Thrones» ser du på HBO Nordic og C More tidligst natt til mandag klokka 03.00.

000225

train

screen

Sitatvennlige nerder som punkterer IT-bransjens pompøsitet.

nb

p3

Sigurd Vik

Silicon Valley S02 E01 - E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/silicon-valley-s02-e01-e03

Silicon Valley S02 E01 - E03 Sitatvennlige nerder som punkterer IT-bransjens pompøsitet. Silicon Valley har premiere på HBO Nordic og C More 13. april. Ny episode kommer hver mandag. Med en herlig pubertal munnrapphet, en kameratgjeng det er kult å henge med og et treffende sveip av både tidsånd og IT-sjargong, har Silicon Valley blitt en smart og særegen liten komedieperle. We're walking in there with 3 foot cocks covered in Elvis-dust. Erlich En ny vår i silisiumdalen Spoileradvarsel til de som ikke har sett sesong 1. I en verden som spiser kodere til frokost, har Richard (Thomas Middleditch) funnet gullåra. Et filkomprimeringsprogram, under det lite klingende navnet «Pied Piper», som potensielt kan revolusjonere databruken verden over. I stedet for å selge programmet til det store onde selskapet Hooli, velger Richard og vennegjengen å satse på å bygge sitt eget firma, og de lykkes etter hvert med å gjøre IT-verden oppmerksom på at de sitter på det neste store! Men et dødsfall sender finansieringen til «Pied Piper» ut i usikkerhet. Konkurrentene sender advokater og svindlere etter dem og den usikre og lett opprørske gjengen må navigere i en verden av nye keiserklær, gigantiske launchfester, totalhavarerte apper og småharry Kickstarter-kampanjer. Treffer blink med vennegjengen Det er figurene og typesammensetningen som gjør Silicon Valley til et sted det er knalltrivelig å være. Hele vennegjengen bor og jobber sammen i et huskollektiv som det oser forlenget ungdomstid og voksenangst av. Og gjengens outsiderblanding av usikkerhet og opprørskhet gir serien et kledelig slackerpreg. Kombinasjonen av den smarte, høflige og sosialt utilpasse Richard og hans medhjelper, den vulgære og selvsentrerte Erlich (T.J. Miller), skaper et sammensatt tohodet troll som på glimrende vis fanger opp forestillingen av nerden som en genial og autoritetssky outsider. Og den komboen væpner også våre venner med det nødvendige skytset som trengs for å rekke langfinger til storselskaps-Amerika. Erlichs selvlærte metode for å vinne respekt, ved å grovt fornærme folk før de fornærmer deg, er en lattervekkende sekvens i forhandlingsteknikk, med flere fine sluttpoeng. Martin Starr har sjeldent vært bedre! Som en av Judd Apatows sterkeste karakterskuespillere, (Freaks and Geeks, Knocked Up, innom i Undecleared) har Starr alltid vært en glede å følge som utilpass og egenrådig. Her drar han på arven fra Apatow, men nerderepertoaret videreutvikles. Som den mørke og misantropiske Gilfoyle, får han rollen som den kule og mest selvstendige i gruppen. God humor og en god historie Silicon Valley har flere gode kort å spille på. Humoren er en lekker blanding av referanser, situasjonskomikk, verbale festligheter og treffende karikaturer. Og på sitt beste klarer serien å kombinere flere av humorelementene til smarte og ganske omfattende spøker. Historien i sesong to, har en stram og effektiv dramaturgisk motor. Gjengen må berge «Pied Piper», samtidig som de ikke må bli for store. Denne «smale sti» som fører til selskapets frelse belyses med skrekkeksempler av både mislykkede kollegaer som krasjet da de ikke levde opp til forventningene, grusomt irriterende og kontrollerende investorer og gamle venner som streber med å lansere latterlig dårlig apper. Selv om det premisset gir serien en litt enkel og veldig tydelig retning, føles serieuniverset vilt åpent og spennende når det gjelder muligheter for parodier, plottvister og figurutvikling. Det er herlig når en serie både fungerer, og i tillegg viser masse potensial! Og sitatvennligheten er stor! Fra enkle tiss- og rumpevitser, via frykten for «datageddon», til skremmende treffende buisnisstankebobler som: I don’t want to live in a world where someone else makes the world a better place, better than we do. Gavin Belson

000226

train

screen

Midtlivskrisekomedie uten brodd.

nb

p3

Marte Hedenstad

HAPPYish S01 E01-03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/happyish-s01-e01-03

HAPPYish S01 E01-03 Midtlivskrisekomedie uten brodd. Den satiriske dramakomedien HAPPYish skulle være avdøde Philip Seymour Hoffmans, første store TV-rolle. Etter at skuespilleren gikk bort i 2014, var det britiske Steve Coogan (The Trip to Italy, Philomena) som fikk jobben. Rollen som den deprimerte reklamemannen Tom Payne passer perfekt for Coogans sarkastiske humor, men han klarer likevel ikke å ro serien i havn. På sitt beste er HAPPYish virkelig morsomt, med en skarp dialog jeg ler høyt av. Dessverre bruker serien så alt for mye tid inne i hodet til Tom at det rett og slett blir kjedelig. Skinny jeans og lykkepiller Tom (Steve Coogan) er kreativ leder i et reklamebyra. Han hater Twitter, lesebrett, og generelt alt som har med “nymotens teknologi” å gjøre. Han er deprimert, men går på antidepressiva, noe som etterlater ham i et slags følelsesmessig limbo der han hverken er lykkelig eller ulykkelig. Han er happy… ish... Når byrået Tom jobber i ansatter to unge svensker for å fornye firmaet, blir han nødt til å fornye seg selv for å beholde jobben. Han må å ta stilling til hvordan man kan bruke sosiale medier i markedsføring, og ikke minst få på seg noen skinny jeans. Livet kunne ikke ha blitt verre. Vennegjengen du vil være en del av Castingen i HAPPYish er god, og i utgangspunktet liker jeg rollefigurene. I tillegg til Coogan har du Kathryn Hahn (Crossing Jordan, Parks and Recreation), som fungerer godt i rollen som Toms kone Lee, og Sawyer Shipman er aldeles nydelig som sønnen Julius. Venneparet Bella (Molly Price) og Barry (Andre Royo) passer godt i miksen, og Bradley Whitford er også fin i rollen som Toms sjef Jonathan, som jobber hardt for å få Tom til å omstille seg slik at han ikke mister jobben. Samspillet mellom skuespillerne er godt og gjør at jeg får lyst til å være en del av Toms vennegjeng. Kjedelige dagdrømmer Selv om skuespillet er på plass, og dialogen på sitt beste er skarp og vittig, sliter HAPPYish med å få meg engasjert. Serien bruker mye tid på å harselere over sosiale mediers plass i dagens samfunn, noe som hverken føles skarpt eller nyskapende i 2015. I tillegg foregår halvparten av handlingen inne i Toms hode. Lange sekvenser er viet til drømmer, dagdrømmer og tankespinnerier. Som for eksempel når Tom bruker nesten en hel episode på å kverulere med en reklamefigur, en småfrekk gecko, eller når han begynner å krangle med en imaginær fokusgruppe som diskuterer hvor usympatisk rollefiguren Tom er. Metahumor kan være gøy, men HAPPYish er så navlebeskuende at jeg faller fullstendig av. Det brukes så mye tid på disse scenene, som ikke engang er spesielt morsomme, at jeg får lyst til å skru av. Det er veldig synd, for jeg liker Steve Coogan i denne rollen. Han får til en god balanse mellom lun familiefar og bitter mann i midtlivskrise. Hadde HAPPYish brukt mindre tid på tåpelige animasjonsfigurer og utdatert satire kunne dette blitt en trivelig komedie med glimt i øyet – nå drukner den i sin egen gimmick, og blir rett og slett kjedelig. HAPPYish ser du hos HBO Nordic, med nye episoder hver mandag.

000230

train

screen

Vær så snill! La Guillermo del Toro få lage flere tv-serier.

nb

p3

Rune Håkonsen

The Strain S01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-strain-s01

The Strain S01 Vær så snill! La Guillermo del Toro få lage flere tv-serier. Et passasjerfly lander på John F. Kennedy-flyplassen i New York. Midt på rullebanen stopper det opp, skjermene foran vinduene er alle dratt ned, ingen lys kan sees, og ingen svarer på oppropene fra kontrolltårnet. De første mistankene går fort til en smittsom sykdom. Dr. Ephraim Goodweather (Corey Stoll) og Dr. Nora Martinez (Mía Maestro) fra Center for Disease Control blir sendt ut for å undersøke passasjerene, men når de kommer om bord oppdager de at alle er døde. Eller – de ser døde ut ved første øyekast. En konspirasjon utfolder seg sakte, men sikkert, mens innbyggerne i verdensmetropolen føres bak lyset av mørke krefter og sine egne myndigheter. I spissen for rettferdighet, for frihet, for menneskehetens fremtid, står et knippe mennesker som sammen må kjempe mot en urgammel trussel. Har del Toros tydelige kjennemerker Guillermo del Toro er mest kjent for sitt regissørvirke på Hellboy-filmene, Blade II, Pans labyrint og Pacific Rim. I 2009 gav han ut sin første bok i samarbeid med forfatteren Chuck Hogan. At han i kjølvannet av sine mange kommersielle suksesser på filmlerretet også ønsket å prøve seg på en tv-serie er helt naturlig. Og la det være klart, la Guillermo del Toro få lage flere serier! The Strain er et frisk pust i en ellers stagnert vampyrer-på-tv-sjanger, hvor den meksikanske regissørens egenart og evne til fantasirik historiefortelling løfter en tidvis ujevn tv-opplevelse til en spesielt underholdende popkulturfest. Hans sans for mytologi, og evne til å sette utrolige fiksjonsfortellinger i en form som er troverdig, gjør at jeg etter hver eneste episode tørstet etter mer. Ikke ulikt de mange monstrene som etter hvert gjør livet i New York stadig vanskeligere. Skuespillerensemblet, ledet an av en intens Corey Stoll, forstår at de levendegjør en fiksjonsverden hvor del Toros fantasi har løpt løpsk. Johnathan Hyde, i rollen som den aldrende milliardæren Eldritch Palmer, storspiller i sin jakt på evig liv. Også professor Abraham Setrakian (spilt av David Bradley med glimt i øyet og gnistrende ånd) og den skrekkelige vampyrtjeneren Thomas Eichhorst (kjølig og psykopatisk spilt av Richard Sammel) gir serien mange sterke scener og dialogutveklinger. Starter sterkt – mister futt mot slutten Eichhorst er også med i flere av seriens svakeste øyeblikk, men det er ikke han som skjemmer scenene. Professor Setrakian spilles av flere skuespillere, og i en rekke flashback-scener satt under den andre verdenskrig overdramatiserer Jim Watson rollefiguren uten å knytte den til David Bradleys aldrende versjon. Den unge professoren møter den ikkealdrende vampyren Eichhorst som sadistisk nazioffiser, og får her sine første erfaringer med vampyrer. Her strekker serien seg mot «nazi exploitation»-sjangeren uten helt å lykkes. Mot slutten av sesongen blir det klart at The Strain mister farten. Flere interessante elementer plukkes frem, for så å forlates i denne sesongen, uten å gi indikasjoner på om serien vil hente frem sine løse tråder. De siste episodene bærer preg av å vente på en eksplosiv utvikling i starten av sesong to, som vil bli sendt i USA denne sommeren. Å se Guillermo del Toros geniale grep om populærkultur i serieformatet er likevel en fest, og The Strain viser at kreativitet og pur glede over egenskapte fortellinger gir knallgod underholdning. «The Strain» har norsk premiere på Viaplay 16. mai og på Viasat 4 23. mai. Hele sesong 1 er også tilgjengelig på DVD og Blu-ray.

000258

train

screen

Ny nabofrykt bygd på gamle stereotypier.

nb

p3

Sigurd Vik

Okkupert S01 E01 - E05

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/okkupert-s01-e01-e05

Okkupert S01 E01 - E05 Ny nabofrykt bygd på gamle stereotypier. Okkupert setter Norge opp mot våre naboland i et litt søkt, men spennende tankeeksperiment. Ideen bak serien kommer fra krimspesialisten Jo Nesbø, og både klimakrise og russisk okkupasjon er tidsriktige trusler med godt potensiale for en drivende politisk thriller. Serien gjør effektiv bruk av vår frykt for både miljøkatastrofer og ressursjagende naboland. Det gir et utgangspunkt som vil fenge mange. Dessverre rotes det litt med spenningsoppbyggingen i seriens første halvdel. Den gjennomgående magekriblende stemningen uteblir. Serien sliter også med å komme seg ut av stereotypiene når det gjelder både russere og norske motstandsfolk. Det gjør deler av rollegalleriet til en ganske forutsigbar gjeng. Estetisk er Okkupert en lekkert produsert serie, og et rikt rollegalleri byr på flere gode sidehistorier. Spørsmålet om hva Norge vil gjøre med okkupasjonsmakten er alene nok til å holde på min interesse gjennom episodene, og etter halvspilt sesong er det forfriskende vanskelig å se til hvilken side flere av de sentrale figurene vil ende opp på. *Spoileradvarsel. Anmeldelsen inneholder noe av den innledende handlingen. * Norge mot røkla Premisset for Okkupert krever at vi legger litt godvilje til, men det fører oss til et interessant utgangspunkt. I en nær framtid er USA selvforsynt med energi og har forlatt NATO. En borgerkrig på den arabiske halvøy har kuttet all petroleumsservice fra øst. Så da energikrisen rammer Europa, ser både EU og Russland til Norge for leveranse. Men her på oljeberget har vår nyvalgte statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) besluttet å ta klimakrisen på alvor. Regjeringen har stanset all produksjon av fossilt brennstoff, og bestemt at Norge skal bli storprodusent av Thorium-basert energi. Aldeles idealistisk og riktig gjort det, men det fører jo til en del akutte problemer hos våre bilglade naboland. Norge trosser likevel Europas advarsler om handelssanksjoner, konflikten eskalerer, og EU ser seg nødt til å sende russiske representanter over grensen for å "hjelpe Norge" og få drivstoffproduksjonen opp på rett nivå igjen. Russerne inntar offentligheten som våre hjelpsomme venner. Og med unntak av noen patriotiske gardister og en kritisk journalist virker det ikke som om den russiske tilstedeværelsen sender det norske folks prinsipper ut i umiddelbar krise. Serien følger konsekvensene av denne "silkeokkupasjonen" i ulike handlingstråder med ulik intensitet. Selv om vi følger både politikere, journalister, næringsdrivende, motstandsfolk og barn så klarer ikke Okkupert å skape et helhetlig driv. Det blir litt i rykk og napp. Spennende tankegods Okkupert stiller vettuge spørsmål om hvordan vi i Norge ville ha reagert hvis vi ble utsatt for en okkupasjon som var delvis skjult for folket og som ikke påvirket hverdagslivene og hverdagsfriheten vår. Uten støtte fra naboland eller tidligere allierte. Ville vi ofret alt og tatt opp kampen på prinispielt grunnlag? Finnes det situasjoner der det er greit at praktisk etikk trumfer prinsipielle rettigheter? Og hva slags håp har en ved å kjempe mot alle sine naboland når ingen internasjonal hjelp er i sikte? Slike problemstillingene blir dessverre gjort litt kjedeligere ved at russerne er de eneste representantene for Europas desperate handling som vies nevneverdig skjermtid. Fra den russiske ambassadens bygningsmassive tristhet til okkupantenes ordknappe maktarroganse. Russerne blir malt temmelig likt det gamle Sovjet-skrekkbildet man finner i amerikansk underholdning fra 80-tallet - bare med litt bedre privatøkonomi denne gangen. Det gir jo et tydelig fiendebilde, men her savner jeg at de øvrige europeiske landende trer fram for å gi troverdighet og dynamikk til okkupasjonsmakten. Mye av premisset bygger jo på at EU også er en sterk part her. Den norske motstanden blir også litt ensidig i starten. Det er i stor grad tuftet på motstanden det norske folk ytet under 2. verdenskrig, både i handlinger og i symbolikk. Det er naturlig at den referansen ligger tungt over denne serien. Men ved å sende mye av konflikten innom gammel russerfrykt og nazimotstand, glir fort tankeeksperimentet inn i en tradisjonell og ganske statisk form. Da er det bedre stilt med noen av enkeltpersonene. En av våre hovedpersoner er statsministerens livvakt Hans Martin Djupvik (flott spilt av Eldar Skar). Det er en figur som tidvis irriterer i sin "rett fram"-het. Men Skar balanserer handlekraft og usikkerhet på en finstemt måte og viser godt fram hvor menneskelig det er å bli opphengt i hendelser framfor prinsipper. Også Ane Dahl Torp gir nyanser til okkupasjonsbildet med sin restauranteier Bente, som på usympatisk vis ergrer seg over alt som truer den gode butikken som følger med velstående russere. En typisk krigsprofitør-rolle, som blir mer spennende all den tid Norge ikke offisielt har erklært seg for okkupert. Litt for kunstig til tider Dialogen kan bli litt flau til tider. Statsminister Jesper Berg er blant de som tidvis må avlevere noen replikker som skjærer i øret. Og så er det noe slitt (også som parodisk grep) at alle som uttaler seg kritisk til "den generelle russiske karakter" har oppvekstkommune nord for Namsos. Nå må du vokse opp og bli journalist.Jesper Berg Det er også et par irriterende troverdighetsglipper i manuskriptet. Djupviks kjæreste Hilde (Selome Emnetu) har fått tildelt et par av dem. Når din kjære har vært innblandet i ett attentatforsøk på 17. mai, et attentat som vi vet at Hilde har hørt om, så er det merkelig å starte kveldens puteprat med å fortelle om egen litt for drøye pølsespising for deretter å spørre: "Hvordan var dagen din da?". Det finnes flere lignende episoder. Okkupert har hatt et budsjett på 90 millioner kroner, og er regissert av et knippe særdeles dyktige filmskapere. Erik Skjoldbjærg (Insomnia, Nokas) har hatt overordnet ansvar sammen med Karianne Lund. Og de har hatt episodehjelp av erfarne filmfolk som Erik Richter Strand (Sønner) og Pål Sletaune (Naboer, Babycall). Tilsammen har de fått til en serie som treffer veldig godt med estetikken. Den legger seg kledelig opp til den dagslyse delen av "Nordic noir"-paletten. Med en nesten utbrent hverdagsgråhet i storbyens kontorbygg. Hvor store flater, og ikoniske landemerker ellers preger motivene. Denne gangen med et gigantisk regjeringsbygg i Bjørvika som en av de bærende figurene. Jeg er også svak for vignetten som kombinerer stemningsfulle og intense bilder med et aldeles velplassert lydspor signert Sivert Høyem og hans ferske låt "Black & Gold". Et annet sted hvor estetikken kommuniserer godt, er innsiden av den russiske ambassaden. Her er rommene store og menneskene små, Og den gamle bygningens festningslignende dunkelhet, står i effektiv kontrast til den moderne og levende arkitekturen som ellers har vokst fram sammen med Norges ønske om mer miljøharmoni. Særlig representert ved det vakre Thorium-anlegget som ligger idyllisk plassert inne i en norsk fjordarm i norsk natur. Den norske naturen får også plass. En åpen og ubesudlet arena, som det også anes at motstandsfolket har gjort til hjemmebane. Okkupert er en gledelig ambisiøs serie som søker å underholde som politisk thriller og actiondrama. Den vil stille noen viktige spørsmål, samtidig som den spiller skamløst på enkle og tydelige fryktscenarioer. Den lykkes et godt stykke på vei etter sine fem første episoder, men for at dette skal kunne bli en tenkt historietime som fester seg, og ikke bare "den serien som handlet om da Russland okkuperte Norge" så bør intensiteten opp og konfliktene tydeligere frem. Og så må stereotypiene få noen flere nye venner å leke med - på begge sider. Okkupert har premiere på TV2 søndag 4. oktober.

000259

train

screen

Frustrerende, men fengslende mystikk i starten av andre sesong.

nb

p3

Marte Hedenstad

The Leftovers S02 E01-E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-leftovers-s02-e01-e03

The Leftovers S02 E01-E03 Frustrerende, men fengslende mystikk i starten av andre sesong. I første sesong av The Leftovers fikk vi se en verden i sjokk da to prosent av jordens befolkning plutselig sporløst forsvant fra klodens overflate. Mystisk, forvirrende og en Twin Peaks-aktig særhet, er stikkord for serien, som er laga av manusforfatteren bak Lost, Damon Lindelof, sammen med forfatteren av boken serien er basert på, Tom Perotta. I de tre første episodene av denne andresesongen er mystikken tilstede som aldri før. Det virker som om Lindelof og Perotta nå vil vie mer tid til selve mysteriet – hva det var som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen – men serien handler fortsatt mer om hva som skjer psykisk med menneskene som er igjen, og hva dette gjør med samfunnet. Røsker oss ut av den gamle settingen Det ser ut til at The Leftovers er ferdig med New York-forstaden Mapleton. Sesongpremieren tar oss med til en helt ny by, med helt nye mennesker. Vi drar til Jarden, Texas – omdøpt til Miracle National Park etter «dommedagen» – den eneste byen i hele verden som ikke mistet et eneste menneske til de to prosentene som forsvant. Første episode er viet fullstendig til familien Murphy, som lever et lykkelig liv som den sunne kjernefamilien, der far er brannmann, mor er sykepleier, datteren er skoleflink og sønnen drømmer om å bli predikant. Jeg liker at Lindelof og Perotta røsker oss ut av den gamle settingen i Mapleton, serien trengte at det skulle skje noe nytt. Men dette betyr samtidig at vi får en ny ladning med mysterier oppå alle de andre ubesvarte spørsmålene vi allerede har. Faren i Murphy-familien, John, spilt av Kevin Carroll, ser ut til å ha et mørke i seg som kommer frem i små glimt når det brede smilet faller bort. Alt er ikke som det skal være i mirakelbyen, og det er tydelig at John har noe med det å gjøre. Og hvorfor var det ingen som forsvant i Jarden, hva er det som var så spesielt med akkurat dette stedet? Profet eller gal? På grunn av skifte av sted og perspektiv er første episode litt forvirrende, hvor blir det av rollefigurene fra første sesong? Det viser seg at hovedpersonen Kevin Garvey (Justin Theroux), som nå har stifta familie med kjæresten Nora, flytter med henne og resten av familien til Miracle, for å få en ny start, og i episode to får vi se hvordan det står til med dem. Kevin sliter mer enn noensinne med hallusinasjonene sine. Personen han begravde i forrige sesong henger med ham og kommenterer det han gjør, noe som tærer på Kevins mentale helse. Er han riv ruskende gal, eller er hallusinasjonene i virkeligheten knyttet til menneskene som forsvant? Det ser ikke ut til at vi får noe tydelig svar på dette med det første. Frustrerende, men fengslende I min anmeldelse av første sesong konkluderte jeg med at svarene ikke var det viktigste med The Leftovers – at det er rollefigurenes utvikling som er interessant. Det mener jeg til dels fortsatt, jeg lar meg fengsle av rollefigurenes problemer, men hovedmysteriet begynner å bli så påtrengende at jeg trenger å få noen svar hvis jeg skal orke å bli med på fortsettelsen. Sekten the Guilty Remnants som oppsto etter hendelsen – vi vet at de tror jorda har gått under, men hva er det de vet som ikke vi vet? Er Kevin gal eller ikke? Hvorfor forsvant alle menneskene? Og hvor ble de av? Jeg kjenner at jeg blir frustrert av at The Leftovers ikke gir meg svarene, men samtidig er det nettopp det som gjør serien så uutholdelig spennende! Noen svar må likevel The Leftovers gi oss i denne sesongen, og med mirakelbyen Jarden i sentrum, ser det ut til at vi nå er i ferd med å begynne å nøste opp i mysteriet. «The Leftovers» ser du i HBO Nordic, eller på C More Series – nye episoder hver mandag.

000260

train

screen

Nå bygger spenningen seg opp.

nb

p3

Marte Hedenstad

Homeland S05: Sesongpremiere

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/homeland-s05-sesongpremiere

Homeland S05:Sesongpremiere Nå bygger spenningen seg opp. Fjerde sesong av Homeland var strålende. Carrie (Claire Danes) var tilbake på sitt beste, men på grunn av fatale hendelser i Islamabad var det likevel en svært nedbrutt agent som i sesongfinalen gjorde seg opp tanker om å legge livet i CIA bak seg. Når vi nå møter henne igjen i seriens femte sesong, har hun gjort nettopp det. To år er gått siden vi så Carrie sist, og nå befinner hun seg i Berlin som sikkerhetssjef for hjelpeorganisasjonen Düring Foundation. Carrie er lykkelig, samboer med en litt rødhåret tysker og kjærlig mor for Frannie, som har blitt riktig så stor siden sist. Solen skinner i Berlin I Berlin skinner sola og det er en helt ny og avbalansert Carrie vi møter. Borte er den velkjente furen i panna, borte er de enorme posene under øynene – det er tydelig å se at bruddet med CIA har vært bra for hennes mentale helse. Flott for Carrie, men litt kjedelig for oss, eller? Det er ikke det at jeg ikke unner Carrie sine to år med glede, men det er veldig uvant, og det er jo når Carrie er stressa at er på sitt beste! I løpet av episoden blir solskinnet i Berlins trivelig gater imidlertid erstattet med en gisselsituasjon i en mørk kjeller, og da kjennes det ut som Homeland er tilbake der serien skal være. Aktuell hackerskandale Det er altså filantropen Otto Düring Carrie har i oppdrag å beskytte. Og når han vil reise til Libanon for å bedrive hjelpearbeid i en flyktningleir, er det Carries ansvar å sørge for sikkerheten. Samtidig som hun forhører seg om hjelp hos gamle kontakter, snubler et par tyske hackere over en real gullgruve når de ved et uhell får tilgang til en haug med sensitivt materiale fra CIA. Det sensitive materialet viser seg å være blant annet informasjon om en etterretningsavtale mellom USA og Tyskland – Tyskland kan ikke overvåke sine egne innbyggere, men CIA kan gjøre det for dem. Meget aktuelt med andre ord, og det skal bli interessant å følge denne delen av historien videre. Spenningen er tilbake Når uhellet først er ute må vår gamle kompis Saul Berenson (Mandy Patinkin), som nå er blitt sjef for CIAs europeiske divisjon, ta turen for å sjekke omfanget av skadene. Og legg merke til at han dermed aldri ble direktør for CIA, slik det så ut til på slutten av fjerde sesong. Når Carrie og Saul støter på hverandre er det et iskaldt møte, og vi værer at det har skjedd mer siden sist enn krangelen de to hadde mot slutten av forrige sesong. Saul beskylder Carrie for å være dum og naiv, og insinuerer at Otto Düring ikke er den filantropen han hevder å være. Og det er nå vi ser den berømte underleppa til Carrie begynner å dirre. Scenen er strålende. Mandy Patinkin er perfekt i rollen som bitter mentor, og samtidig som Carrie kjenner på skuffelsen og sinnet fra sin tidligere venn, ser jeg at den gamle Carrie muligens er i ferd med å gjenoppstå. Jeg synes synd på Carrie, men gnir meg samtidig i henda. Spenningen er tilbake. Her til lands var det kun denne første episoden anmelderne fikk se før premieren på TV2 Sumo mandag kveld. Derfor blir det ekstremt vanskelig å si noe om hvilken retning serien er på vei. Kommer Carrie til å vende tilbake til CIA, eller vil hun bli hos Düring Foundation for å forsøke å gjøre opp for gamle synder? Jeg aner ikke. Men sesongpremieren gjør meg i det minste veldig gira på fortsettelsen – og da har i hvert fall serieskaper Alex Gansa, med sine manusforfattere og regissør Lesli Linka Glatter, gjort noe riktig. Nye episoder av «Homeland» får du på TV2 Sumo hver mandag klokka 18:00, og på TV Zebra hver torsdag klokka 22:30.

000261

train

screen

Det er veldig hyggelig å se Gil Grissom tilbake i Las Vegas.

nb

p3

Sigurd Vik

CSI Serieavslutning

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/csi-serieavslutning

CSI Serieavslutning Det er veldig hyggelig å se Gil Grissom tilbake i Las Vegas. For oss som har hatt mang en hyggelig seriekveld med åstedsgranskerne i Las Vegas, er den drøyt halvannen time lange serieavslutningen en lett nostalgisk og fin avslutning på et 15-årig krimvennskap. Det kjennes helt riktig at CSI gir seg nå. Den slo igjennom som en visuelt slående nybrottsserie rundt millenniumsskiftet, men har i dag blitt utdatert som laboratoriumstung procedural (samlebåndskrim). Da er det veldig treffende at seriefinalen går tilbake til røttene, med en etterforskning som henter mer fra naturfagstimen enn fra neste års teknologimesser. Med noe så naturlig som faktiske blomster og bier som avgjørende ingredienser i etterforskningen. Det er også gledelig at det trekkes flere tråder tilbake til tidligere saker og episoder – noe som gjør det helt naturlig å samle store deler av den gamle gjengen igjen. Dessverre er ikke krimplottet godt nok til å bli en festaften for de små grå, men for fansen er dette et verdig punktum for Gil Grissom (William Petersen) og resten av nattskiftet i Las Vegas. Bombetrussel i syndens by En selvmordsbomber slår til mot et kasino fullt av mennesker. Et kasino eid av ex-CSI Catherine Willows (Marg Helgenberger) og hvor tidligere politietterforsker Jim Brass (Paul Guilfoyle) er sikkerhetsvakt. De to gamle kollegaene går sammen med D.B. Russell (Ted Danson), Sara Sidle (Jorja Fox) og resten av gjengen på "krimlabben" for å finne ut hvem som står bak. Og bevisene sender etterforskerne på sporet av en gammel kjenning. Pilen peker i retning Gil Grissoms tidligere sexterapeut Lady Heather (Melinda Clarke) – som er sporløst forsvunnet. Så da kommer gamlesjefen inn til byen igjen for å se hvem det er som driver og plasserer bomber i gamle sår. Godt å se Gil igjen Det er lett å se hvor mye CSI har savnet Gil Grissoms lune nærvær. Jeg synes sesongene med Dr. Raymond Langston (Laurence Fishburne) var veldig god på skurkene og krimgåtene. Og Ted Danson har gjort en fin jobb som den litt eksentriske D.B. Russel i sjefsstolen. Men serien har aldri klart å erstatte den sosiale funksjonen Grissom har i gjengen. Grissoms intellekt, som styres mer av vitenskapelig nysgjerrighet enn akademisk arroganse, er en inspirasjonskilde for hele staben. Og hans medmenneskelighet og evne til å gi kollegaene noe å bryne seg på, var en viktig årsak til at serien kunne bruke så mye tid på samspillet mellom etterforskerne. CSI klarte i sine første sesonger den prestasjonen at det var vel så viktig for seerne å henge med rollefigurene, som å fange morderen. Den kosen forsvant litt da Grissom forlot serien etter ti sesonger. Når han nå er tilbake i finalen, tar det litt tid før han er tilbake i full blomst. Men i finalens andre del er han akkurat den faderlige Gil Grissom som ledet oss inn i krimavhengighet for 15 år siden. Hjertevarm, smart og ganske så sær. Litt for lite etterforskning CSI-finalen er ikke blant seriens beste krimgåter. Vi får et gledelig gjensyn med Lady Heather, og her er det tråder tilbake til tidligere saker – for dette er selvsagt personlig! Men den store spenningen uteblir. Etterforskningen havner rett og slett litt i bakgrunnen. Dobbeltepisoden virker å være mer opptatt av å gi alle de hjemvendte stjernene litt emosjonell skjermtid, framfor å bruke tid bak forstørrelsesglasset. Da blir det liten tid til å nøste opp tråder og riste sannheter ut av bevis. Jeg savner den lune knivingen og de intrikate forklaringene rundt bevisundersøkelsene. Jeg synes også det er synd at trofaste fanfavoritter som Greg Saunders (Eric Szmanda), David (David Berman) og Hodges (Wallace Langham) ikke får krydret denne episoden noe særlig med viktige oppdagelser. Og så er det et stort savn at Nick Stokes (George Eads) ikke er til stede for å forankre etterforskningen med sin kjernesunne rettferdighetssans. Jeg koste meg likevel med denne dobbeltepisoden. Den har nok nostalgi til at en får gledet seg over hvor godt skjermselskap åstedsgranskerne i Las Vegas har vært. Og etter at bevisboksene er plassert i arkivet, tar også seriefinalen seg bryet med å gi oss noen kjærkomne blikk på hvor våre venner tar veien videre. Serieavslutningen av CSI går på TVNorge den 7. oktober kl. 21:30.

000262

train

screen

Et lunt og blodig mesterverk.

nb

p3

Sigurd Vik

Fargo S02 E01 - E04

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fargo-s02-e01-e04

Fargo S02 E01 - E04 Et lunt og blodig mesterverk. Sett over kaffekjelen og gled deg! Fargo sesong to er så nydelig stemningsfull og full av smart svart humor at jeg har lyst til å rive opp skjermen og flytte inn. Serien, som stammer fra en tematisk vri på Coen-brødrenes fantastiske film med samme navn, tar med seg det beste av stil og tone fra første sesong, flytter tilbake til 70-tallet, og blir bare bedre og bedre. Fargespill, bildeutsnitt, musikk, figurer, dialog, garderobe og interiør. Alt stemmer og smelter harmonisk sammen til en vakker og drivende spennende dramakrim. Mytologien er også mystisk og fengende. Vennlighet og tradisjonelle verdier settes opp mot tapt uskyld og en blodtørstig brutalitet. Serieskaper Noah Hawley tar den amerikanske Midtvestens høflige småbyliv på kornet, og sender det ut i snøen for å danse med djevelen. *Spoileradvarsel! Anmeldelsen inneholder noe handlingsinformasjon fra Fargo S01* Et varslet blodig oppgjør Den første sesongen av Fargo foregikk i Minnesota i 2006 og fulgte blodsporet etter den sadistiske leiemorderen Lorne Malvo (Billy Bob Thornton), og hans møte med den driftige politibetjenten Molly Solverson (Allison Tolman). Under den etterforskningen hørte vi flere ganger om noen forferdelige hendelser som fant sted i Sioux Falls i 1979. Blant annet da Mollys far, Lou Solverson, satt med geværet på verandaen og voktet over sitt barnebarn. Det hadde han ikke gjort siden noe mystisk og forferdelig truet familien hans i 1979, og det er de trådene vi nå skal nøste opp i. Og de trådene blir raskt blodrøde. Et trippeldrap på en øde "Waffle Hut", skaper hodebry for en ung Lou Solverson (Patrick Wilson) og sender samtidig to av områdets sterkeste forbryterorganisasjoner ut i ubalanse. Og siden ubalanse er frodig jord for dristige ambisjoner, brygger det raskt opp til krig. En krig som setter opp den lokale og «familiebedrift»-mafiaen i kamp mot storbyens moderne og forretningsstrukturerte mafiavirksomhet. Det blir en symboltung konflikt som lar oss utvikle sympati både med drapsmenn med familierøtter i Fargo, og den velmenende mellomlederen i den regionale forbryterorganisasjonen fra Kansas City. Et aldeles nydelig figurgalleri Jeg må innrømme at jeg var blant skeptikerne da Noah Hawley skulle ta utgangspunkt i Coen-brødrenes, for mange, hellige filmunivers, og skape en serie bygd over deres lest. Fallhøyden var stor, og faren for tilsmussing av filmarv var overhengende. Men den skepsisen ble erstattet med pur glede allerede tre episoder ut i sesong en. Fokuset dreide raskt fra originalfilmens historie, og fokuserte på figurer og historier som hørte naturlig til i dette fiksjonsuniverset. Nå, fire episoder ut i sesong to har Fargo etablert seg som en av de mest gjennomførte og innholdsrike krimseriene på TV-skjermen. I stor grad på grunn av et rollegalleri som er herlig kuriøst. I likhet med den figurdrevne serien Justified, behersker Fargo kunsten å trylle de merkeligste typer ut fra treverket i utkant-USA, figurer som oppleves som helt naturlige innbyggere og som åpner opp nye horisonter og klangbunner for historien. De har fakter, replikker og bakhistorier som gjør at de fester seg umiddelbart og blir hengende i hukommelsen. Fra frisøren som drømmer om et selvrealiseringsseminar, via leiemorderen som setter pris på den gode samtalen, til indianeren som har overlevd dårlige kår som "tunellrotte" i Vietnamkrigen. De bærer sin personlighet i garderobe, mimikk og væremåte, og blir folk vi forstår og lett kan identifisere oss med. Skuespillet er fiksjonstroverdig og ofte kledelig underspilt i Fargo. Rollene spilles av folk som alle mestrer overgangen mellom oppriktig alvor og den sorte humoren som lurer i tragedien. Kirsten Dunst er glimrende som den uheldige og moralsk vinglete frisøren Peggy Blomquist. Og Patrick Wilson skaper en jordnær helt, som det er lett å like, i sin versjon av den yngre Lou Solverson. (Mollys far og veikroeier i sesong 1). Her brukes også skuespillernes bakgrunn og styrker på fortreffelig vis. Mange av de får bygge videre på den ballasten de har opparbeidet seg fra tidligere figurer. Jesse Plemons sin rollefigur har mange av kvalitetene vi finner i hans Landry Clarke i Friday Night Lights. Cristin Milioti viderefører mange av de sorgmuntre kvalitetene hun brakte til skjermen som mor i How I Met Your Mother. Og Nick Offerman spiller det som kunne vært den konspirasjonsglade onkelen til Ron Swanson fra Parks and Recreations. Vakre utsnitt og tilbakevendende motiver Fargo er glad i å vise hvordan uheldige omstendigheter kan føre forsiktige og tilsynelatende anstendige mennesker til fæle gjerninger. Og hvordan frykt for sprukket fasade og desperasjonen etter å ikke bli straffet leder oss dypere og dypere ned i gjørma. Igjen settes det stivt høflige og beskyttede middelklasselivet opp mot hensynsløse mordere. Den underliggende årsaken til menneskets blodtørst og evne til grusomheter trekkes inn i en mytologi dynket i Minesotas snøtunge tundra. Her spiller både indianertradisjoner, dyr og den vietnamesiske junglene på ulike strenger. Ofte med hint av noe ubestemmelig overnaturlig. Det filmatiske håndverket er smart og imponerende i Fargo. Serien er gjennomgående utsøkt i både utsnitt, bildekomposisjon, visuelle detaljer og fargepalett. Serien er både modig og kledelig variert i fortellerteknikken. Sesong to åpner med en to minutters sort-hvitt tagning med frosne statister på settet til en westernfilm med presidentkandidat Ronald Reagan på rollelista. Derfra er spranget stort til bruken av splitscreen. Et virkemiddel som ofte brukes litt lettvint for å spare tid, men som her brukes med hell for å sammenstille parallelle hendelser og for å gi ulike utsnitt av en viktig detalj. Det er forbausende hvor rik og variert serie Fargo nå har blitt, uten at den ofrer noe av sin lune helhet. Humor, krim og drama blandes sømløst. Noen forhold kommuniserer med megetsigende blikk, andre preges av Tarantino-eske anekdoter og utsøkte små dialogkriger. Tidvis er det sårt og meditativt, andre ganger kult og nervepirrende. Du må ikke ha sett den Emmy-vinnende førstesesongen for å se sesong to. Historien står støtt på egne bein. Men du anbefales selvfølgelig å se begge. Dette er seriekunst. Særpreget nok til å bli manges nye favorittserie (inkludert min), og så bunnsolid bra at den vil gi stor glede til de aller fleste TV-serieelskere. Fargo sesong 2 har premiere på HBO Nordic tirsdag 13. oktober. Enig i at Fargo fortjener toppkarakter? Del dine meninger i kommentarfeltet nedenfor.

000263

train

screen

Sykehusdrama med mangelsykdommer.

nb

p3

Sigurd Vik

Code Black S01 E01 - E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/code-black-s01-e01-e03

Code Black S01 E01 - E03 Sykehusdrama med mangelsykdommer. Code Black er et sykehusdrama i tradisjonen til Chicago Hope og ER. Velsignet med et drivende godt tempo og mange snufsevennlige sykehistorier, men underernært på god dialog, troverdige karakterer, troverdige pasienthistorier og skamvett. Serien følger sjangerklisjeene med en nesten utmattende forutsigbarhet. Her er det formen, og ikke nødvendigvis innholdet, som skal styre følelsene våre. Og Code Black er skamløs når den melker akuttmottaket for de mest tragiske omstendigheter, gjør legene til livsvisdomsmaskiner og tonesetter det hele med "pianomusikk til ettertanke" og sekvenser i sakte film. Men til tross for store svakheter. Det er også en serie som vil glede de som elsker sjangeren. Det høye tempoet, det troverdige behandlingsrommet og den emosjonelle drivkraften er i stand til å bringe tårene fram i øyekroken. Og selv om rollegalleriet halter ganske kraftig innledningsvis, er det både skuespillere og figurer der som bør kunne gi litt puls og hjertevarme til det hektiske akuttmottaket. Først blinker det rødt, så blinker det svart Tittelen på serien er begrepet som beskriver når en akuttavdeling har så mange pasienter at det egentlig ikke er nok medisinsk personell tilgjengelig. Vanligvis noe som kan skje en fem-seks ganger i året på et vanlig akuttmottak, men på fiktive Angels Memorial Hospital i Los Angeles er det en daglig hendelse. Blant slagpasienter, blodige gjengofre og trafikkskadde følger vi fire ferske praksisleger som skal få testet om de har det som kreves for å lykkes på akuttmottakenes "hovedscene". De fire er lett gjenkjennelige typer. Vi har den "snille og usikre" (Harry Ford), "flinkisen" (Melanie Chandra) , "the bad boy" (Benjamin Hollingsworth) og den middelaldrende kvinnen som bare bryr seg så inderlig mye (Bonnie Somerville). For å vise vei har de den omsorgsfulle sykepleieren Jesse "Mom" Sallander (Luis Guzmán) og den strenge, men godhjertete praksissjefen Dr. Leanne Rorish (Marcia Gay Harden) som ledestjerner. Låner fra dokumentaren, sikter mot såpedramatikken Serien Code Black har hentet både navn og inspirasjon fra dokumentaren Code Black (2013). En film som tar for seg den hektiske akuttavdelinga på virkelighetens "Los Angeles County General Hospital". Serien bruker denne linken for å gi troverdighet til sitt sykehus. På seriens akuttavdeling er det uvanlig mye folk og rot og kaos foran kamera. Lyssettingen er kjølig. Framstillingen av kroppsvesker, utposninger og brukne bein er uvanlig grafisk og langvarig. Disse elementene er med på å gi serien en smak av noe som er mer ekte enn typiske seriesykehus, og det fungerer godt. Men bak dette sløret av "ekte", forsvinner troverdigheten kjapt i møte med lett karikerte leger og forutsigbar pasientdramatikk. For mye av det gode Dette er en typisk "følge et skift"-serie hvor våre venner stort sett er på jobb samtidig, og forholder seg til påtagelig få av de andre kollegaene. Det gir oversikt og nærhet på en ellers kaotisk og stor arbeidsplass. Men det krever også at figurene blir folk vi virkelig bryr oss om og som tåler skjermtiden. Etter tre episoder er replikkene alt for cheesey, arbeidskonfliktene sørgelig opplagte og skuespillet alltid litt for nærme parodien. Looks like this slot machine is ready to pay out. Overlege Taylor beskriver en pasient som har svelget mynter I sin søken etter følelser som "hjerteskjærende" og "inspirerende", drar serien for på litt for mye og litt for ofte. Bakhistoriene til pasientene er så såpekompliserte at de dytter serien bort fra virkelighetens sykehus. Her er det mødre som fornekter sine sønner, narkomane som tilfeldigvis er forgiftet og komplekse operasjoner som må til for at en død mann skal få bli far til sin hustrus barn ... en gang i framtiden. "Sakene" blir som små etterforskninger hvor legene enten må sanke livsvisdom ut av egne fordommer, eller får sjansen til gå "den ekstra mila" for enten pasient eller pårørende. Det er et effektivt grep for å gi en smak av medmenneskelighet i et sykehusdrama, men i Code Black blir det for mye av det gode. Men! Selv om jeg lar meg irritere av klisjeene, så er jeg ikke hektet av ennå. Seriens store styrke er at den aldri blir kjedelig. 40 minutter går ganske fort hvis en lar seg underholde av heseblesende diagnosejakt, intense operasjoner og heltehistorier fra helsevesenet. Code Black har premiere på TVNorge torsdag 29. oktober.

000264

train

screen

Tøft vikingdrama.

nb

p3

Sigurd Vik

Det siste kongeriket S01 E01 - E02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/det-siste-kongeriket-s01-e01-e02

Det siste kongeriket S01 E01 - E02 Tøft vikingdrama. Det siste kongeriket er et historisk vikingdrama produsert for BBC og basert på den første boken i Bernard Cornwells serie The Saxon Tales. Her blandes historiske skikkelser og fiksjon til en fornøyelig og spennende fortelling om kampen mellom danske vikinger og de angelsaksiske kongedømmene. Estetikken passer godt til den epokerealismen som serien legger opp til. Den sklir ikke ut i fantasysjangerens utroligheter, men tar veldig godt vare på det visuelt spektakulære når sjansen byr seg. Både slag og heroiske turer til Valhall er sterke scener som sluker oppmerksomhet og fester seg i hukommelsen. Det er et actiondrama som skifter uanstrengt mellom vikingtidens brutale realiteter og hverdagens lysere sider, og rollegalleriet inneholder noen aldeles herlige typer – både blant kristne og hedninger. *Spoileradvarsel. Anmeldelsen inneholder litt av handlingen fra episode 1* Kampen for et hjemland Serien starter i år 866 på De britiske øyer, og vi følger den unge Uhtred of Bebbanburg (Tom Taylor/Alexander Dreymon), sønn av en angelsaksisk småkonge. Uhtred blir tatt til trell, og senere adoptert, av den danske vikingen Ragnar Jarl (Peter Gantzler). Og etter hvert som kampen mellom den erobringsglade vikinghøvdingen Ubba (Rune Temte) og kongen av Wessex tilspisser seg, ser Uhtred flere muligheter for både gammel hevn og en ny framtid. Tyngdepunktet i historien ligger på britisk side. Det er de som forsvarer seg mot inntrengerne. Men Det siste kongeriket setter ikke opp enkle versjoner av god mot ond. Her er det drittsekker og kule folk på begge sider, og serien klarer fint å vise fram hvor subjektivt ordet hjemland kan være. Slagscenene er effektivt fortalt, visuelt sterke og får fint fram hvor viktig en god strategi var. Det fungerer også godt å plassere en sterk personhistorie i senter for den store kampen om det kommende England. Uhtreds røtter og tittelkrav som engelsk adelssønn, og hans rolle blant vikingene, gjør han til en naturlig drivkraft i historien. Et herlig rollegalleri Uhtred of Bebbanburg er en hovedperson det er lett å like, og lett å forstå. Serien gjør en god jobb med å etablere den unge Uthred (Tom Taylor). Vi får bli med på guttens absolutt grusomste opplevelser. Samtidig er stemningen så umiddelbar og vennlig mellom Uthred og hans nye danske vertsfamilie, at hans lojalitetsbånd til vikingene også oppleves troverdige. Alexander Dreymon spiller den voksne Uthred med sjarm, humør og en selvsikker autoritet som det svinger av. Og det er underholdende. Han har han en framtoning som minner om Luke Evans sin rolle som Bard i Hobbiten-filmene. Dreymonds samspill med Emily Cox som Brida er dynamisk og fengende. Brida er definitivt favorittfiguren min etter to episoder. Vittig, tidsriktig gatesmart og særdeles godt selskap på skjermen. Både Rutger Hauer (Ravn) og Matthew Macfadyen (Lord Uhtred) gjør små, men minneverdige roller. For meg er det likevel Rune Temte som stjeler mye av oppmerksomheten som den lekene og farlige Ubba. Lys i både lugg, humør og stemme, men med elendig impulskontroll. Tobias Santelmann, som spiller Uhtreds adoptivbror Ragnar Ragnarson, gis ikke så mye skjermtid i starten av serien, men vi aner at han kan bli en viktig mann framover. Jeg liker godt den lettbente og hjertegode tonen mellom Uhtred og den livsglade adoptivfamilien, og håper vi får se brødrene gjenforent. Det svinger godt av Det siste kongeriket etter to episoder. Vår helt er etablert som en livsglad type det er lett å heie på. Storpolitikken er spent opp mellom sterke ledere og kraftige kulturkollisjoner og kampen om Englands framtid rykker nærmere. Hvor historisk korrekt serien er, skal jeg ikke forsøke å mene noe om. Men den framstår troverdig som et underholdende epokedrama, og krydres godt av å sirkle rundt store navn fra historiebøkene. Bedrag og skiftende allianser gjør også at veien framover ser ut til å bli kledelig full av humper, hull og sideveier. Og jeg er allerede godt investert i å ønske både lykke og dundrende nederlag for flere av rollefigurene. Det siste kongeriket har premiere på NRK 3 tirsdag 27. oktober kl 21:30.

000265

train

screen

Håper dette er en dårlig start på noe bedre.

nb

p3

Marte Hedenstad

American Horror Story: Hotel – Sesongpremiere

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/american-horror-story-hotel-sesongpremiere

American Horror Story:Hotel – Sesongpremiere Håper dette er en dårlig start på noe bedre. Siden seriens start i 2011 har American Horror Story vært synonymt med kvalitetsskrekk. Frydefulle grøss har vært perfekt balansert med en vemmelig atmosfære og forstyrrende, men svært interessante rollefigurer. Nå virker det som om serieskapere Ryan Murphy og Brad Falchuk er i ferd med å miste grepet. Sesongpremieren for American Horror Story: Hotel er fullstendig blottet for finesse, og serieskapernes mål er kun å sjokkere seeren. Det pøses umiddelbart på med en rekke groteske scener, som for å sette standarden. Og i løpet av episodens første tjue minutter har jeg allerede opplevd å bli kvalm, på grunn av den mest groteske voldtekten jeg noensinne har sett på en TV-skjerm. Ikke akkurat en subtil måte å bygge opp spenningen på. Hva skjedde? Velkommen til Hotel Cortez American Horror Story er en antologiserie som forteller en ny historie i hver sesong, og der de samme skuespillerne dukker opp i nye roller. Denne sesongen er det første gang dronningen av serien, Jessica Lange, ikke er med, og selveste Lady Gaga har tatt over kronen. Hun spiller “Grevinnen”, en mystisk, blodtørstig kvinne som driver Hotel Cortez i Los Angeles. Hotellets formål er å lokke uvitende gjester inn bak dørene for å tilfredsstille hennes mørke lyster. Med seg på laget har hun en gjeng med undersåttere som jobber for å holde henne fornøyd, og bak hotellets lukkede dører skjuler det seg også mer skrekkelige ting enn en vakker dame med en voldsom trang etter menneskeblod. Utenfor hotellet møter vi politietterforskeren John Lowe (Wes Bentley), som etteforsker en sadistisk seriemorder som ser ut til å ha personlig interesse i politimannen. Etterforskningen leder selvfølgelig Lowe til Hotel Cortez, og dystre hendelser fra hans egen fortid kommer opp i dagen. Gaga er ingen Jessica Lange Skuespillerne i AHS er som alltid gode og gjensynet med Kathy Bates og Sarah Paulson er bra. For oss nordmenn er det også verdt å nevne at norske Kamilla Alnes gjør en helt grei figur som seriens første offer, den svenske turisten Vendela. Tapet av Jessica Lange er imidlertid stort for serien. Lady Gaga passer perfekt inn i dette forskrudde universet, og er troverdig i sin rolle som den blodtørstige Grevinnen, men hun har ikke den enorme tilstedeværelsen på skjermen Lange alltid klarer å oppnå. Med Langes enigmatiske vesen med på laget hadde serieskaperne alltid en sikker måte å holde på seernes oppmerksomhet. Kanskje det er hennes fravær som nå har fått dem til å ty til sjokkfaktor som en billig løsning? Denne sesongpremieren gir meg ikke umiddelbart lyst til å se resten av American Horror Story: Hotel, men jeg håper at historien vil få større plass enn sjokkfaktoren utover i sesongen. Overlater lite til fantasien For historien er egentlig interessant, det er mange elementer her som hører hjemme i en god skrekkhistorie. Episoden er også visuelt slående. Med sin art deco-stil og blodrøde tepper er selve hotellet den perfekte settingen for mord og mysterier, men istedenfor å la handlingen og omgivelsene bygge en mystisk atmosfære og trykkende spenning, etterlates lite til fantasien. American Horror Story har alltid hatt sine grusomme scener, som seg hør og bør, men de har alltid hatt betydning for historien, og serien har vært en strålende oppvisning i hvordan man best bygger opp atmosfære og spenning. Hotellet i den nye sesongen er den perfekte settingen før å gjøre nettopp dette, men det er som om Murphy, som har regi på den første episoden, er redd for å miste publikum og kjører på med alt han har av virkemidler med én gang. Dermed blir det for mye, og sesongpremieren ender opp med en omvendt spenningskurve som dabber av mot slutten. Jeg forstår ikke hvordan et par serieskapere som har vært så dyktige så lenge, plutselig kan gjøre så feil, og jeg håper denne sesongpremieren kun er en dårlig start på noe bedre. «American Horror Story: Hotel» ser du på FOX torsdager klokka 21.55.

000266

train

screen

Et fascinerende drama med en nifs atmosfære.

nb

p3

Marte Hedenstad

Gjengangerne S02 E01 - 02

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/gjengangerne-s02-e01-02

Gjengangerne S02 E01 - 02 Et fascinerende drama med en nifs atmosfære. Den franske serien Les Revenants, eller Gjengangerne som den heter her til lands, var et friskt pust da den dukket opp på norske TV-skjermer i fjor. Serien, som er en svært spesiell vri på zombiesjangeren, er et langsomt drama med en intens atmosfære av underliggende frykt og spenning. Ikke frykt for å bli spist, men frykten og usikkerhet rundt hva som skjer med livet når et familiemedlem kommer tilbake fra døden. Nå har sesong to premiere, og sesongstarten fanger opp den rådville stemningen som hang i lufta etter forrige sesong. Her er det mange ubesvarte spørsmål, og etter to episoder klarer jeg ikke å få helt tak på hvor vi skal denne gangen, men det er muligens en bra ting. Anmeldelsen inneholder spoilere for sesong én av serien, samt et lite handlingsreferat fra de første to episodene av sesong to. Byen står under vann Sesong én startet med at Camille kom hjem fra en skoletur. Problemet var bare at skolebussen hadde styrtet utfor en skrent fire år tidligere – alle omkom. Utover i sesongen kom flere av de døde innbyggerne i den lille franske byen tilbake, og vi begynte å ane at noen av dem var ute etter noe mer enn å bare gjenforenes med sine kjære. Den synske servitøren Lucy (Ana Girardot) sto i sentrum for det hele, og mobiliserte til slutt en horde av levende døde for å hente blant andre Camille tilbake fra de levende. Når sesong to starter har det gått seks måneder siden natten da horden kom og gjorde krav på de døde som levde med de levende, og den lille byen ved demningen mellom fjellene ble lagt under vann. Spesialister er på plass for å undersøke demningen, det militære har evakuert innbyggerne som har mistet hjemmene sine. Noen av dem har forlatt byen og minnene, andre bor i brakker mens de venter på at flere døde skal vende tilbake. En ny underverden? Hva Lucy planlegger er fortsatt uvisst to episoder inn i den andre sesongen. Hun vil ikke at de de døde skal gå tilbake til sine gamle liv, men starte noe nytt. Hva dette er vet vi enda ikke, og det aner meg at vi må vente en stund før svarene kommer. Flere og flere døde popper opp i skogen. Alt fra folk som døde for under et år siden, til folk som har ligget i jorda i 35 år, og Lucy frakter dem over den nye innsjøen på en flåte, over til en liten stripe hus ved foten av fjellet. Tankene går selvfølgelig til elven Styx, og jeg lurer på om hun lager en ny underverden der på den andre siden av vannet. Gjengangerne er spilt inn ved Annecysjøen i Frankrike, og den ville naturen gjør sitt for å gi serien et trolsk preg. Mørke skoger, høye fjell, og tåken som siger over vannet – alt er med på å skape en krypende spenning og litt nifs atmosfære. Fascinerende tankeeksperiment De to første episodene av denne andre sesongen av Gjengangerne svarer på få av spørsmålene du satt igjen med etter forrige sesong. Flere spørsmål dukker istedenfor opp. Hvorfor kommer flere og flere døde tilbake? Er det tilfeldig hvem som gjenoppstår? Er det et mønster her? De mange spørsmålene og få svarene vi får, gjør at serien minner meg om HBOs The Leftovers. Bare at Gjengangerne er mye mer… fransk! At tematikken dreier seg mer rundt sorg, tap og hvilke følelser som melder seg når et familiemedlem står opp fra de døde, enn rundt skrekkaspektet ved levende døde, gjør at dette blir en svært interessant zombieserie. Er det virkelig din datter som er tilbake i den døde kroppen, eller er hun egentlig borte for alltid? Og kanskje det egentlig hadde vært bedre om din døde mor forble i grava? Tankeeksperiment som dette er fascinerende. Jeg forstår enda ikke hva som egentlig skjer, men det tror jeg blir et deilig mysterium jeg kan kose meg med utover i høstmørket. «Gjengangerne» ser du på NRK2, torsdager klokka 21.30.

000267

train

screen

Den tøffeste seriestarten på årevis!

nb

p3

Birger Vestmo

Ash vs Evil Dead: Sesongpremiere

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/ash-vs-evil-dead

Ash vs Evil Dead:Sesongpremiere Den tøffeste seriestarten på årevis! Ash vs Evil Dead er etter min mening det tøffeste som har skjedd på tv-fronten på årevis! Og hva er dette? Det handler om Ash (Bruce Campbell) og hans stadige kamp mot demoner, først skildret i den dønn seriøse skrekkfilmen The Evil Dead i 1981, etterfulgt av Evil Dead II i 1987, som rett og slett var en nyinnspilling med større budsjett og mer sort humor. Serien ser bort fra den tredje filmen, Army Of Darkness fra 1992, på grunn av rettighetsproblematikk. Men det siste vi hørte Ash si der, var "Hail to the king, baby". Nå kan jeg med trygghet si at kongen er tilbake! Helvete bryter løs TV-serien plukker opp tråden 30 år etter, og det gleder meg å si at Ash ikke har forandret seg det spor! Han er en drøm av en figur. En skikkelig mannssjåvinist, som er ekkel og uimotståelig på samme tid. Han har et uuttømmelig lager av kjappe replikker i enhver situasjon, og har en uforglemmelig stil, som om han aldri kom seg ut av 1970-tallet. Det går i rockabillysveis, lærjakke og en sliten Oldsmobile. Ash er på alle måter en anakronisme, men en skikkelig kul en! Dette er Bruce Campbells signatur-rolle, og han går helhjertet inn for å gi Ash en ny vår på skjermen. Når vi møter Ash i sesongpremieren, bor han i en trailer park, jobber på lageret i et varehus og har brukt de siste 30 årene på å gjemme seg for demonene som drepte vennene hans på en heller blodig hyttetur. Men så kommer han i skade for å sitere noen linjer fra Necronomicon – Book of the Dead, selvfølgelig for å imponere ei diktlysten dame i fylla, og helvete bryter løs. Det skal heldigvis vise seg at Ash har tatt vare på sine viktigste redskaper for demonbekjempelse, nemlig øks, hagle og motorsag. Brutal horror og avvæpnende humor Evil Dead-fans kan allerede i den første episoden kjenne igjen mange elementer fra filmene, som for eksempel de demoniske kamerakjøringene, de kjappe panoreringene, de ekstreme zoomingene og lydene av demonene med de karakteristiske stemmene. Den herlige miksen av brutal horror og avvæpnende humor er også til stede i fullt monn. Det kan skyldes at flere av nøkkelpersonene bak Evil Dead-filmene også er med på serien. Sam Raimi har regissert den første episoden, Robert Tapert og Ivan Raimi er blant produsentene, Joseph LoDuca har laget musikken og Bruce Campbell spiller naturligvis Ash. Ingen av de involverte har glemt sine gamle kunster! Ash vs Evil Dead har den samme fandenivoldskheten, energien, sløye humoren og blodsplattende gørra som filmene ble notorisk kjente for. Den eneste store innvendingen, er bruken av digitale effekter, som av og til ser for enkel og billig ut. Men dette er likevel fantastisk moro, og Evil Dead-universet fungerer utmerket i tv-formatet, etter det jeg kan se av denne første episoden. Det skal bli skikkelig gøy å følge Ash vs Evil Dead ut over vinteren, og det er gledelig og betryggende at den seriens amerikanske moderkanal Starz allerede har bestilt sesong 2 før sesong 1 har hatt premiere. Igjen: Hail to the king, baby! Ash vs Evil Dead har Norgespremiere 1. november på C More Series, C Mores strømmetjeneste og TV 2 Sumo.

000268

train

screen

Viola Davis er strålende som manipulerende matriark.

nb

p3

Sigurd Vik

How to Get Away with Murder S02 E01 - E04

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-to-get-away-with-murder-s02-e01-e04

How to Get Away with Murder S02 E01 - E04 Viola Davis er strålende som manipulerende matriark. How to Get Away with Murder var et herlig tilskudd til advokatseriesjangeren i sin første sesong. Serien kokte opp en heftig blanding av intriger, sex, løgn og tvilsom moralfilosofi. Et knippe unge skuespillere fikk skinne i strålene fra Viola Davis sin Emmy-vinnende rolle som professor Annalise Keating. Sesong 2 fortsetter i samme sporet, og Viola Davis blir bare bedre og bedre. Hun har et intimt kjærlighetsforhold til kameraet og er en sann fryd å følge på skjermen. Etterspillet etter det store mordmysteriet fra sesong 1 lever også godt. Og kaster lange skygger som vrir seg fri og lokker ut nye forbrytelser og forviklinger. Dessverre er et par av de episodebaserte rettssakene ganske tamme, og formmessig ser det ut til at serien har tenkt å gjenta suksessoppskriften fra sesong 1 med litt for mange av de samme ingrediensene. Stikkord her er parallelle tidslinjer og nattlige møter i skogholt. Et spindelvev av manipulasjon Det er den briljante advokaten og jusprofessoren Annalise Keating og hennes utvalgte stjernestudenter som utgjør rollegalleriet. Studentene hjelper sin lærer vinne prestisjetunge mordsaker, hvor de som sitter på tiltalebenken stort sett er like uskyldige som en stappmett Anaconda. Samholdet i denne gjengen er aldeles ikke tuftet på vennskap og vennlighet. Et drap fra forrige sesong binder studenter og lærer sammen. Men terrorbalansen er skjør i dette forholdet, og stadig nye mennesker trekkes ned i Annalises tettvevde spindelvev av manipulasjon og hemmeligheter. Sesong 1 viste oss at serieskaper Peter Nowalk er glad i å nærme seg klisjeene, men likevel klare å holde på mysteriene. Mye av den styrken kommer av at samtlige figurer er utstyrt med både sympatiske trekk og store laster, og så har alle gode grunner til å lyve i enhver situasjon. Den styrken vedvarer når det gjelder seriens overhengende hovedplott. Hver gang jeg føler meg sikker på hvem som kommer til å gjøre hva, så stikker Nowalk sleiva i gryta og rører noen runder. Viola stjeler showet Som advokatserie er dette en del holdeplasser unna realistisk. How to Get Away with Murder er et intenst intrigedrama med sex og karrierejag som drivstoff. Det blir både drøyt kunstig, ganske glatt og aldeles utrolig til tider, men Viola Davis klarer å gi nerve til selv de mest såpete handlingstrådene. Veldig mye av seriens emosjonelle ballast kommer av Annalies reaksjoner. Hun veksler mellom skamløs og samvittighetsplaget. Hun er selvsikkerheten selv i rettssalen, og en hårsbredd fra sammenbruddet når hun får et minutt for seg selv. Davis klarer å gjøre store sprang i Annalises framtoning, og kameraet ligger klin inntil henne hele veien. Og selv om vår hovedperson med all tydelighet demonstrerer en hensynsløshet som burde smuldret bort all sympati fra TV-seerne, så er hun så herlig kompleks at jeg fremdeles ikke klarer å utelukke at hun egentlig bare er verdens mest beskyttende og gode venn. Davis mestrer figurens kompleksitet ned til hver minste detalj, og spiller med en kroppslig tilstedeværelse som sitter i alt fra ganglag til finstemt ansiktsmimikk. Hun er også aldeles nydelig velkledd. Serien henter mye stemning fra figurenes garderobe, og serverer både flotte kjoler og stramme dresser som står seg like godt til eiketungt rettsalsinteriør som universitetsområdets gatelyse netter. Varierende episodekvalitet Som i første sesong så er seriens svakeste punkt de små rettssakene som avsluttes hver episode. De som er der for å holde studiene og advokatpraten i gang. På sitt beste er disse nydelig krydder til de tyngre og kompliserte hovedlinjene, men på sitt verste er de opplagte fillesaker som gjør lite for seriens historie og karakterutvikling. Det gjør at enkeltepisoder blir litt kjedelige. Ser du fire episoder på rappen er ikke det så irriterende, konsumerer du én episode i uka blir det mer skjemmende. Det er også noen varsellamper som lyser når serien legger seg tett optil både formgrep og ingredienser fra første sesong. Bruken av parallelle tidslinjer og de frampekene serien serverer, er variasjoner over de bærende grepene fra sesong 1. Det er selvfølgelig lov å gjenta suksess, men det kan fort bli kjedelig hvis formelen avslører hvor vi skal. Etter fire episoder merker jeg en uro for at jeg vet sånn omtrentlig hva slags scenario som er i vente. Men How to Get Away with Murder har vært flink til å holde på spenningen så langt, og det nok nytt i sesong 2 til at det svinger godt etter fire episoder. Famke Janssen er godt krydder i sausen som advokaten Eve Rothlow. Hun lar oss nøste opp tråder fra Annalises mystiske fortid. Et nytt dobbeltmord slår også følge over episodene. Det gjør at det begynner å bli herlig komplisert å holde styr på både antall rettssaker, og hvem som egentlig lyver for hvem. Connor (Jack Falahee) og Oliver (Conrad Ricamora) er fremdeles et av de søteste parene på TV, og det mer enn nok av sex, mord og frifinnelser her til å holde meg på skolebenken for 60 nye studiepoeng. How to Get Away With Murder S02 har premiere på FEM 4. november kl. 21:30

000269

train

screen

En vakker, men ufokusert miniserie om ballettens harde virkelighet.

nb

p3

Marte Hedenstad

Flesh and Bone

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/flesh-and-bone

Flesh and Bone En vakker, men ufokusert miniserie om ballettens harde virkelighet. Er du ballerina så danser du til tærne blør og enda litt til. Du danser til tåneglene faller av. Miniserien Flesh and Bone tar deg med inn i den harde hverdagen til danserne i et ærverdig ballettkompani i New York. Manusforfatter og produsent for Breaking Bad, Emmy-vinnende Moira Walley-Beckett, står bak serien, og hun forsøker å vise hvor mye blod, svette og tårer som skal til for å kunne leve av dansen. Det er forfriskende å se en ballettserie som ikke er en sukkersøt dans på roser iført strutteskjørt, og det er deilig å se en danseserie der rollebesetningen faktisk består av virkelige dansere. Dessverre spiller disse danserne rollefigurer som er vante klisjeer. Og serien forteller for mye på én gang, og ender opp som en ufokusert historie som gaper over for mye. Bagasje full av mørke hemmeligheter I Flesh and Bone følger vi den talentfulle danseren Claire (Sarah Hay), som overrasker alle når hun på første forsøk får en plass i det prestisjetunge kompaniet American Ballet Company i New York. Som den nye favoritten til kompaniets leder Paul (Ben Daniels) må hun tåle de andre dansernes misunnelse, og hun får merke at det lønner seg å ha spisse albuer og tykk hud om man vil overleve. Kompaniet sliter økonomisk, og Paul tror Claire kan være stjernen som skal redde kompaniet. Han setter opp en ny ballett koreografert spesielt til henne. Claires drømmer er plutselig i ferd med å gå i oppfyllelse, men det er ikke bare enkelt å være musen til Paulm som er en terroriserende diva av en leder. I tillegg bærer Claire på tung bagasje full av mørke hemmeligheter. I de første episodene tegnes det et bilde av incest og seksuelt misbruk, og det ser ut til at Claire bruker balletten og verkende føtter til å dempe smerten. Klisjefulle rollefigurer Sarah Hay er god i rollen som Claire, og Ben Daniels får faktisk Paul til å fungere, på tross av at figuren er en vandrende klisjé av en diva som klikker fordi det skal være prosecco og ikke champagne på en fest. Sascha Radetsk som hanen i dansekompaniet Ross, Emily Tara som Claires misunnelige samboer Mia, og Irina Dvorovenko som kompaniets falmende prima ballerina Kiira, er også gode, men vi kommer aldri under huden på dem. Dermed blir de heller aldri noe mer enn klisjeene de er skrevet som. Dette er likevel ikke det største problemet i Flesh and Bone. Det problemet oppstår fordi serien ønsker å fortelle for mye. En av danserne i kompaniet, Daphne (Raychel Diane Weiner), er stripper på deltid, og i et forsøk på å finne tilbake til sin egen seksualitet blir Claire med en dag. I tillegg til høye ambisjoner og incest, blir deretter stripping, mafiavirksomhet og trafficking også temaer i serien. Istedenfor å fokusere på et par elementer og fortelle dem godt, blir serien dermed et ufokusert sammensurium med en overfladisk tilnærming til de forskjellige temaene. En vakker oppvisning Det som er bra med Flesh and Bone er imidlertid dansen. Enten det er oppvarming ved barren, grand jeté over gulvet, eller koreografiøving, så viser serien hvor vakkert, men samtidig hvor hardt ballett er. Sarah Hay er soloist hos Dresden SemperOper Ballet, og hun er en dyktig nok danser til at dansen formidles på en måte som klarer å røre meg til tårer. Serien er en anbefaling til deg som elsker ballett, for Flesh and Bone er en nydelig oppvisning i vakre kropper, skjønne linjer og hardt arbeid. Dessverre klarer den ikke også å bli det mørke og intese dramaet den forsøker å være. «Flesh and Bone» ser du på C More fra 10. november.

000270

train

screen

Mesterlig av Aziz Ansari.

nb

p3

Sigurd Vik

Master of None S01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/master-of-none-s01

Master of None S01 Mesterlig av Aziz Ansari. Jeg blir truffet av alt Aziz Ansari kaster mot meg i hans nye komiserie Master of None. Jeg elsker musikken, digger humoren og storkoser meg med den laidbacke stemningen. Jeg liker barene de henger på, jakkene de bruker, nabolagene de rusler rundt i, vennene de møter og ja – jeg har til og med en liten «skjerm-chrush» på jenta Ansari blir forelsket i. Serien er treffende og oppriktige i sine livsbetraktninger. Her blir tema som immigrasjon, feminisme, rasisme, alderdom og etableringsangst behandlet med innsikt og høy gjenkjennelighet. Master of None er alltid på utkikk etter vitsen, men serien tar publikum på fullt alvor. Hjertevarmt om etableringsangst Ansari spiller Dev, en 30-åring som bor i New York. Han tar strøjobber som skuespiller. Og flyter gjennom et lett singleliv som domineres av gode venner og en rimelig selvsentrert bruk av egen fritid. Hver episode fokuserer på ulike deler av Devs liv. Fra problemet med å alltid bli bedt om å spille roller med indisk aksent, til de moralske dilemmaene ved å ligge med en gift kvinne. Den stramme formen gjør at de ulike temaene får festet seg og gode nyanser kommer fram. I starten virker episodene veldig separate. Men figurenes utvikling og bakhistorie vies mye plass, og handlingstrådene vokser etter hvert inn i hverandre på svært belønnende vis. Her ligger Devs etableringsangst som en gjennomgangstone. Middelklassens barn av 80- og 90-tallet har unike muligheter og enorm valgfrihet. Selv når vi har det kjempebra, blir vi usikker på om det finnes noe enda bedre der ute. Og disse kompliserte velsignelsene settes smart opp i kontrast til foreldregenerasjonens oppofrende reise fra India til USA og datemuligheter på 50-tallet. Tonen og kjemien mellom Dev, vennene og foreldrene gjør dette til særdeles godt selskap. Det er mye trivsel på skjermen, og det sprer seg til oss som ser på. Hatten av for Aziz Ansari Dette er i stor grad Aziz Ansaris serie. Han spiller hovedrollen, deler av manus skal være basert på hans personlige erfaringer, og så har han castet begge sine foreldre til å spille sine foreldre i serien. Han imponerer virkelig med både manus og skuespill. Herlig munnrapp og replikksterk. Folk vil dra kjensel på karaktertrekk fra Ansaris populære figur Tom Haverford fra Parks and Recreations, men i Dev er framtoningen adskillig mer dempet, og egoismen får bryne seg på både medmennesker og selvfølelse. Humor er aldri så sårbar som i et malplasert møte med tunge stunder, og Ansari tør heldigvis å gå dit flere ganger. Han har bygd en nær, kompleks og finstemt figur som er herlig utstyrt til å lokke fram både sympati, latter og irritasjon. Har mye på hjertet Mye av seriens magi ligger i kreativ, poengtert og velskrevet dialog. Og så er rollebesetningen en herlig komponert bukett. Full av rike figurer og hjemmebaner vi altfor sjelden ser i amerikanske serier. Stilmessig vil folk kjenne igjen den «slice of life»-stemningen som kjennetegner situasjonene og estetikken i en serie som Louie. Og det er lett å minnes Seinfeld i den observasjonssterke dialogen mellom vennegjengen. I spennet mellom hovedpersonens livsglade egoisme og underfundige hverdagsbetraktninger, har Master of None funnet en tone som er treffende morsom, uten å være redd for å punktere "feelgooden" når det trengs. Serieskaperne Aziz Ansari og Alan Yang har mye på hjertet her. Og leverer velrettede spark mot det amerikanske samfunnets forhold til kjønn og etnisitet. Men det er ikke en serie som viser fram kulturkollisjoner, det er en serie som viser fram kulturforståelse og medmenneskelighet. Konfliktene er reelle og vanskelige, men behandles med sjarm, gode observasjoner og empati for nesten alle involverte. Og årsaken til at Master of None får til denne smittende livsgleden er ikke fordi serien er blåøyd eller glatt. Den kommer av en ektefølt klangbunn. Ansari lar aldri tvilen, frykten og ensomheten ligge utenfor rekkevidde. Og lyset varmer ekstra godt når vi skimter mørket i øyekroken. Master of None er smart uten å spotte, og den er søt uten å bli broddløs. Den når ikke toppnivået før etter et par episoder, og et par av sidekarakterene halter litt innledningsvis, men ha tålmodighet. Serien vokser seg bare bedre og bedre utover i sesongen. Dette er en vennegjeng du vil henge med. 10 episoder går forrykende fort og oppleves bare som en medrivende førstedate. MEN! Uten å avsløre noe, så er jeg ikke helt happy med de siste minuttene av serien. Den fungerer godt som "cliffhanger", men smaker ikke like godt som avsluttende finale. Så her vil jeg ha mer. Kom igjen Ansari, Yang og Netflix, lag flere sesonger!

000271

train

screen

<em>The Bastard Executioner</em> er både bloddryppende og uengasjerende på samme tid.

nb

p3

Daniel Guanio

The Bastard Executioner S01 E01 - E06

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-bastard-executioner-e01-e06

The Bastard Executioner S01 E01 - E06 The Bastard Executioner er både bloddryppende og uengasjerende på samme tid. Wales i det 14. århundre er ikke stedet man vil være. Det er et kaldt, grått og nådeløst landskap, dypt splittet av indre konflikt - gnisningene mot Englands eiesyke baroner slår jevnlig ut i brann. Men når skaperen av det prisvinnende MC-dramaet Sons of Anarchy (Kurt Sutter) begir seg ut i historisk-fiktivt farvann med The Bastard Executioner, er det likevel viet påfallende mye tid til én manns konflikt. Og ja: Det lukter stramt av Game of Thrones her også, selv uten beslektning til fantasy-sjangeren. Vold avler vold Siden The Bastard Executioner handler mest om hvordan én mann streber etter å beholde menneskeligheten sin, hviler det også mye ansvar på én manns skuldre. Hovedpersonen møter vi allerede i åpningsscenen, mens han er i tjeneste som ridder for King Edward I. Den karakteristisk tåkelagte, britiske steintundraen danner bakteppet når Wilkin Brattle (Lee Jones) og troppen hans blir fanget i bakhold – og slaktet. Men Wilkin overlever så vidt ved å spille død blant de andre likene. En mystisk jente i Blenda-hvitt manifesterer seg foran ham på slagmarken, med formaninger om at han skal begrave stridsøksen. Deretter: Noen marerittaktige CGI-hallusinasjoner på magen til en død medsoldat. Helten våkner. Det han våkner til er en simpel tilværelse som vordende tobarnsfar. Landsbyen hans er tynget av høy beskatning, og de lutfattige innbyggerne er i ulage. Konflikten eskalerer når Wilkins og gjengen hans bestemmer seg for å sende en voldelig beskjed til namsmannen. I løpet av de første 90 minuttene (!) er temaet hvordan vold avler vold, hvordan fortiden innhenter deg når tilværelsen slår sprekker, og – sorry Lee Jones - hvor ukarismatisk en hovedrolleinnehaver i et moderne tv-drama kan ende opp med å være. Livet som bøddel En karakterdrevet serie som The Bastard Executioner funker dårlig når hovedrollen, den sympatiske og bredskuldrede kjempen med halvlangt hår, blir spilt så flatt og uinspirert at han nærmest bryter med universet. Jeg skjønner at han skal spille hardbarka, det er nettopp derfor skuespillerens emosjonelle rekkevidde ikke bør ligge et sted mellom trassig og sutrete. Det er ikke før etter i overkant av tre timer med The Bastard Executioner at man har fått vite opphavet til tittelen på serien, og at handlingen egentlig begynner - men allerede da er man bare trøtt av hele greia. Og det blir tydelig, etterhvert som handlingen tar form, at mange av feilene skyldes manuset. Her er plenty av vage referanser til det okkulte, en heks som med jevne mellomrom hvisker tåkete "onelinere" (Katey Sagal), unødvendig detaljert torturporno og pinnestiv dialog. Men selv om hovedfokuset er på Wilkin Brattle, eller Maddocks som han etter hvert kaller seg, tar heldigvis serien seg tid til å utforske historien til baronesse Lowry Ventris (Flora Spencer-Longhurst), kona til den onde namsmannen som massakrerte Wilkins familie. Lowry Ventris er mer enn bare konemateriale. Det er den storøyde baronessens forsøk på å gå sin mann imot og forhandle frem fred med opprørerne som redder de første seks episodene av The Bastard Executioner. Den relativt ukjente Flora Spencer-Longhurst gjør en strålende rolle som Lowry Ventris, som både handlingskraftig og skjør, som blåøyd og bestemt, fanget i en skruppelløs tid hvor vold trumfer dialog. Det er en kuet storhet og verdighet der, ikke ulikt "khaleesi" i Game of Thrones, som gir sårt tiltrengt dybde til en ellers bloddryppende og blodfattig serie. Og mens baronessens indre konflikt skjuler seg i krumningen av smilet hennes, lager tittelmann Maddocks trutmunn mens han ser forknytt ut. Ingen Game of Thrones Å sammenligne The Bastard Executioner med storserien Game of Thrones er like enkelt som det er uunngåelig. Og det kunne jo ha vært en heldig sammenligning, all den tid Game of Thrones har befestet sin trone i kategorien blodig tv-drama. Problemet er derimot at det Sons of Anarchy-skaperen har klemt inn av makaber vold og fyrig sex, ikke går opp i opp med resten av innholdet – de mange handlingstrådene ved siden av hovedhistorien skal liksom gi serien kompleksitet, men manglende engasjement for karakterene gjør dem bare overflødige. Ett eksempel er når The Bastard Executioner forsøker å involvere meg i skjebnen til den tilbakevendende heksen Annora of the Alders (Katey Sagal), uten å fortelle oss en eneste ting om hvem hun er. Replikker som "We make our own demons…" hever ikke akkurat temperaturen. Hvilket bringer oss hit: Siden det er vanskelig nok å bry seg om noen man ikke kjenner og ikke liker i virkeligheten, er det desto vanskeligere i en tv-serie. Den lunefulle baronesse Lowey Ventris' innsats kan dessverre ikke veie opp for den platte, overspillende hovedpersonen og de uinteressante birollene. The Bastard Executioner er først og fremst en serie for de som elsker sjangeren - og knapt nok det. "The Bastard Executioner" er tilgjengelig for strømming på HBO Nordic fra og med 18. november.

000272

train

screen

En beinhard dame som ikke vil bli reddet.

nb

p3

Marte Hedenstad

Jessica Jones S01 E01 - 07

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/jessica-jones-s01-e01-07

Jessica Jones S01 E01 - 07 En beinhard dame som ikke vil bli reddet. Den andre serien i Marvels Netflix-samarbeid er nå ute, og Jessica Jones er en underholdende serie med en rå heltinne i hovedrollen. Etter syv av tretten episoder har ikke serien nådd helt opp til de samme høydene som Marvels Daredevil-serie som kom tidligere i år. Skurken er for svak til at serien kan få terningkast seks. Jessica Jones bæres imidlertid av en strålende Krysten Ritter i rollen som den tøffeste dama i New York. Eks-superhelt med posttraumatisk stress Jessica Jones har superkrefter. Hun er supersterk og kan hoppe så høyt at det nesten blir som å fly – «kontrollert falling» kaller hun det selv. Som den samvittighetsfulle personen hun er har hun, i et forsøk på å bruke kreftene sine til det gode, prøvd seg som superhelt. Det endte katastrofalt dårlig og når vi først møter henne jobber hun isteden som privatdetektiv. Hva som endte den kortvarige superheltkarrieren får vi ikke vite med en gang, men vi forstår at Jessica sliter med posttraumatisk stress, en lidelse hun forsøker å drukne i billig whisky. Som privatdetektiv bruker hun mesteparten av tiden sin på å avsløre utro ektemenn, eller finne savnede personer. Når et ektepar oppsøker henne for å få hjelp til å finne den bortkomne datteren sin, skal det snart vise seg at saken har en sammenheng med Jessicas mørke fortid. Superskurken Kilgrave er tilbake. Beinhard, men sårbar Jessica Jones er en interessant rollefigur, som minner meg mye om den hardkokte og alkoholiserte detektiven vi finner i film noir, noe Krysten Ritters fortellerstemme i serien er en tydelig referanse til. Jessica er beinhard, men hun er samtidig skjør, og Ritter klarer å få frem dybden i figuren på en god måte. Hun er sarkastisk og kynisk, samtidig som du skimter noe sårbart like under overflaten. Serien har flere gode rollefigurer. Rachael Taylor fungerer fint i rollen som Jessicas bestevenninne, radiostjerna Trish Walker, og Mike Colter er god som Luke Cage, som Jessica innleder et innviklet forhold til. Best av birollene er Carrie-Anne Moss som den kalde og kyniske advokaten Jeryn Hogarth. Ikke et offer som må reddes Marvel har fått mye pepper for hvordan kvinner blir portrettert i filmene deres. Spesielt har Black Widows avsløringer om sin bakgrunn i The Avengers: Age of Ultron høstet massiv kritikk. Med Jessica Jones har Marvel tatt tak. Jessica er et offer, men hun er ikke et offer som venter på å bli reddet. I likhet med Katniss Everdeen fra The Hunger Games er hun et menneske som må takle vanskelige ting, og hun kjemper seg gjennom det på egen hånd. Ironisk nok er det Melissa Rosenberg som er serieskaper og som har adaptert Marvels tegneserie Alias for TV-skjermen. Rosenberg har skrevet manuset til alle Twilight-filmene – Alias var kanskje et bedre utgangspunkt for en sterk kvinnelig rollefigur enn Bella i Stephenie Meyers bøker. Svak skurkefigur Mitt problem med Jessica Jones er at seriens superskurk ikke skremmer meg. Kilgrave kan styre tankene til folk og få dem til å utføre grusomme handlinger, men han interesserer meg likevel ikke noe særlig som figur. Hva som er motivet hans for å jakte på Jessica forstår vi allerede i andre episode, men dette fremstilles likevel som en plottvist i episode syv. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne med Daredevils enestående skurk Wilson Fisk. Vincent D’Onofrio var fabelaktig i rollen, og selv om David Tennant er en god skuespiller, klarer han ikke å tilføre Kilgrave den samme dybden. Gleder meg til resten! Det er Krysten Ritter som bærer denne serien, som gjør den underholdende og som maner meg til å se videre. Det er så herlig forfriskende med en TV-serie der hovedrollen er en skikkelig tøff dame som ikke trenger å bli reddet av en mann! Jeg er nå litt over halvveis i første sesong, og jeg gleder meg stort til å se resten. Si din mening om «Jessica Jones» eller tegneserien «Alias» i kommentarfeltet under traileren!

000273

train

screen

Trivelig superheltserie med en treig sesongstart.

nb

p3

Marte Hedenstad

The Flash S02 E01 - 05

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-flash-s02-e01-05

The Flash S02 E01 - 05 Trivelig superheltserie med en treig sesongstart. Verdens raskeste mann er tilbake! Den triveligste superhelten nå for tiden er Barry Allen aka The Flash, og andre sesong er derfor et gledelig gjensyn. Serien sliter imidlertid med å etablere den nye skurken i denne sesongen, og derfor tar det litt lang tid før The Flash sesong to kommer ordentlig i gang. Et nytt univers Har du ikke sett den første sesongen av The Flash, anbefaler jeg at du slutter å lese nå. Gå heller til min anmeldelse av de ni første episodene av sesong en HER. Andre sesong fortsetter nemlig der den første slapp. The Flash må redde Central City fra et ormehull som oppstår over byen, noe han selvfølgelig klarer. Ikke klikk i vinkel over spoiler – hvis verden hadde blitt slukt av et ormehull hadde det ikke blitt flere episoder, så en ny sesong med 20 episoder er en spoiler i seg selv. Uansett, Barry klarer å redde verden, men i prosessen oppstår det portaler i Centryl City til en annen Central City i et parallellt univers. I dette universet finnes det også «meta-humans» med superkrefter, den virkelige Dr. Harrison Wells (Tom Cavanagh) lever fortsatt og det er en fyr som heter Jay Garrick (Teddy Sears) som har tatt rollen som superhelten The Flash. Han har en erkefiende som heter Zoom, og når Garrick plutselig ender opp i vår verden begynner superskurken å sende meta-humans gjennom portalene for å knerte, ikke bare ham, men begge Flash-heltene. Popkulturelt krydder Som i sesong en er oppskriften på The Flash fortsatt at det er en ny superskurk å hamle opp med i hver episode. Forskjellen er at denne gangen kommer de fra det andre universet. Jo flere kokker, jo mer søl heter det, og i andre sesong av The Flash er det flere rollefigurer å holde styr på enn noensinne. Dermed blir det litt rotete, men heldigvis er kjernen i gjengen nesten den samme. Noen gjensyn med gamle kjente får vi også, blant annet med Wentworth Miller (Prison Break)i rollen som Leonard Snart aka Captain Cold. Jeg hata Miller i den første sesongen, sjelden har jeg sett maken til melodramatisk overspilling i en serie. Heldigvis har han nå moderert seg, så alt han sier høres ikke lenger ut som trailerstemmen til en actionfilm fra 80-tallet. I starten av første halvdel av sesong en mislikte jeg også Carlos Valdes, som fungerte som «comic relief» i rollen som Cisco. Han ble jeg glad i etter hvert, og jeg liker derfor at han fortsetter i samme spor denne sesongen. Cisco er som alltid full av popkulturelle referanser som bidrar til å gjøre serien til lettbeint underholdning for nerder som meg selv. Slikt popkulturelt krydder er noe av grunnen til at jeg koser meg veldig med The Flash. En annen grunn er at Grant Gustin er perfekt i rollen som Barry Allen. Han er sjarmerende og morsom, og har rett og slett noe ved seg som gjør ham umulig å mislike. Vag skurkeskikkelse Hvilket ansikt som skjuler seg bak maska til Zoom er ikke avslørt enda, men jeg har bange anelser. Hvilke motiver Zoom har for å ville utslette Barry Allen og vennene hans kommer imidlertid ikke veldig godt frem i de fem første episodene. At “det ikke er plass til oss begge i muliverset”, blir litt for vagt og inspirerer ikke til det store engasjementet hos meg. Enn så lenge kan ikke denne historielinjen måle seg med Barrys jakt på morens morder i første sesong. Det hjelper heller ikke at vi bare får et par glimt av den nye superskurken, og siden serien bruker så liten tid på å etablere ham som rollefigur, blir jeg heller ikke nysgjerrig på ham. Først helt på slutten av femte episode fikk jeg et “omg-øyeblikk”. Da fikk jeg endelig følelsen av at Zoom kan bli en spennende skurk å følge utover i sesongen. Serien kommer garantert til å opprette en episk feide mellom Zoom og The Flash. Det bør skje snart, for hvis ikke kommer jeg til å miste interessen for serien. Etter avslutningen på femte episode å dømme, så virker det heldigvis som at dette er nært forestående. Jeg venter i spenning. Sesong to av «The Flash» ser du på MAX, søndager klokka 19.30.

000274

train

screen

Spennende, underholdende og lekker spionserie.

nb

p3

Sigurd Vik

Deutschland 83 S01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/deutschland-83-s01

Deutschland 83 S01 Spennende, underholdende og lekker spionserie. Deutschland 83, eller Tyskland 83 som den heter på norsk, er en underholdende tidsreise tilbake til kald krig, driftig spionasje og to fascinerende ulike 80-tall. Det er en spennende, humørfylt og politisk fengende spionserie som også på glimrende vis klarer å vise fram kontrasten det var for en ung mann å komme fra spartanske Øst-Tyskland over til ett overdådig og populærkulturelt frigjort Vest-Tyskland på 80-tallet. Serien er en estetisk nytelse, med solid skuespill, vakre kulisser og en stilsikker tidskoloritt. Og så benytter serien 80-tallets populærmusikk på usedvanlig vakkert og meningsbærende vis. ANMELDELSE: The Americans – En voldsomt positiv overraskelse S01 I S02 Den fordømte naboen Året er 1983 og spenningen mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland, og dermed også Sovjet og USA, nærmer seg bristepunktet for atomkrig. Spionasje er av største viktighet, og den unge grensevakten Martin Rauch (Jonas Nay) blir gitt ny identitet og sendt vestover for å spionere på Nato for kommunistene. Han får et lynkurs i koffertbytter og mikrofonplassering, og med kodenavn "Kolibri" og nytt navn går den uerfarne Stasi-agenten i tjeneste hos den pertentlige General Edel. Det blir en brå overgang for Martin å leve i Vest-Tyskland, med musikk på walkman, studenter i bevegelser og stadig risikable spionoppdrag. Og serien klarer på fint vis å knytte den unge mannens personlige og nære historie med internasjonal storpolitikk og nasjonens Tysklands mange sår og absurditeter. Det er interessant å se hvordan mennesker oppfører seg når atomkrig og Europas tilintetgjørelse er en reel mulighet. Og selv om disse figurene er veldig tilpasset TV-dramaets dramaturgiske behov, så serverer serien mye god tankemat. Under den kalde krigens tydelige ideologiske faner er det fascinerende å se hvordan de ulike figurene drives av svært forskjellige motiver. Her spilles politisk overbevisning, egoisme, løgn, og selvoppofrelse opp mot hverandre i både hjem, i kjæresteforhold og på statslederes kontor. Kald krig, varme mennesker Det er en høydramatisk periode i den kalde krigen som danner det store bakteppe for Deutschland 83, men nerven ligger i nærbilder av dristig og sylfrekk spionasje og personlige forhold. Dette er et rollegalleri med komplekse karakterer og følelser som fenger og som skaper innlevelse og sympati. På den måten deler serien mye av spiontematikken og den karakterdrevne spenningen i The Americans. Men Deutschland 83 vier også en del oppmerksomhet til kultur og samfunn. Med effektive, og ofte humoristiske scener fletter serien inn både teknologisk og kulturell utvikling. Her er det ulike studentbevegelser, AIDS-bekymring og forviklingsproblemer rundt diskettstørrelser. Det er selvsagt også mye spionasje i felten. Mye av seriens "stolkantspenning" er sentrert rundt at Martin må snike seg rundt balkonger, bak sofaer og langs vegger for å stjele topphemmelige dokumenter eller plante en mikrofon. Disse sekvensene er både vakre og veldesignet for å øke pulsen til oss foran skjermen, men for meg blir de etter hvert litt langdryge og like i formen. Jeg tar meg også i å irritere meg over noen meget beleilige tilfeldigheter når det gjelder "hvem som støter på hvem" i serien. Men disse møtene er sjeldne, og så skrur de jo til spenningen så det svir da. Stemningsskapende estetikk I likhet med epokeserier som Mad Men og Halt and Catch Fire gjør Deutschland 83 veldig god bruk av en gjennomtenkt og fortellende estetikk. Kulisser, kostymer og rekvisita er rik på stemning, og mye av forskjellene mellom det strenge kontrollerte øst og det forbruksorienterte vest fortelles gjennom bildekomposisjon og det som plasseres foran kamera. Her er også musikken svært toneangivende som sentralt fortellergrep, og det er flere poplåter som forsterker tilhørigheten vår til serien når de framføres i lyset fra et murdelt Tyskland. Åpningsvignetten med refrenget til Major Tom (Coming Home) av Peter Schilling, har blitt en umiddelbar personlig favoritt som nå ruller i topplokket mitt på daglig basis. Og her er det flust av perler som vil bli nye favoritter for noen, og hyggelige gjenhør for andre. Men det beste er når serien tar seg tid til å sette musikken sammen med handlingen i lengre strekk. Tears for Fears sin nydelige Mad World (ja, originalen til den låten i Donnie Darko) blir fantastisk i møte med en ung manns totale avvisning fra både familie, venner og elsker. Og Queen og David Bowies Under Pressure får også en kledelig dimensjon når den framføres i det ting spisser seg til bak jernteppet. Jeg merker rett og slett øyeblikk av en nostalgisk lengsel til ett 80-tall jeg er alt for ung til å ha opplevd, og da vet jeg at jeg koser meg med en serie. Deutschland 83 skal gå som dobbeltepisoder de fire kommende søndagene på NRK 1 – en perfekt adventsaktivitet for den spionglade TV-titter. Serien begynner på NRK 1 søndag 29. november under navnet Tyskland 83. Den er også tilgjengelig på amerikansk iTunes. Her kan en høre mange av sangene som er brukt i serien, dessverre mangler serieversjonen av åpningslåten Major Tom (Coming Home):

000275

train

screen

En lun serie som bommer litt på balansen mellom komikk og drama.

nb

p3

Marte Hedenstad

Maniac S01 E01 - E02, E05 og E08

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/maniac-s01-e01-e02-e05-og-e08

Maniac S01 E01 - E02, E05 og E08 En lun serie som bommer litt på balansen mellom komikk og drama. Når man lager dramakomedie om psykisk helse er resultatet ofte morsomt, men sårt. Den nye norske serien Maniac forsøker seg på denne oppskriften og får det delvis til, men ender også ofte opp som pute-TV. Serien får ikke helt til balansen mellom komikk og drama, men glimter øyeblikksvis til med sjarme og varme. Helten i sitt eget hode Maniac handler om Espen, en fyr i trettiårene som bor på lukka avdeling på psykiatrisk sykehus. Inne i hodet sitt er Espen helten i alt han holder på med. Enten han slåss mot nazister som en av gutta på skauen, er superhelt/rik damebedårer, den kuleste gutten på high school, eller zombiebekjempende actionhelt med machete – han og bestevennen Håkon er alltid heltene. Håkon er det dessverre ingen andre som kan se, for Håkon eksisterer bare i Espen sitt hode. Serien veksler mellom å foregå på psykiatrisk avdeling og inne i Espens fantasi. Kontrasten er stor mellom hvordan den unge mannen fremstår utad og inne i sitt eget hode. For Espen snakker nesten ikke med noen – til det er han for opptatt med sin egen virkelighetsflukt. Når den nye psykologen Mina (Ingeborg Raustøl) dukker opp, begynner imidlertid Espen å komme ut av skallet sitt. Det er ikke Håkon begeistra for. Lun sjarm Serieskaperne Espen P.A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv seriens hovedroller, og begge spiller fint. Spesielt er Lervaag god i rollen som Espen. Han har en lun sjarm som passer godt til den usikre og inneslutta mannen vi møter på lukket avdeling. Ingeborg Raustøl fungerer fint som psykologen Mina, og selveste Arif gjør også en god figur som en av pleierne på avdelingen. Klein virkelighetsflukt Hjertet til Maniac er på den rette plassen, men serien klarer ikke balansegangen mellom det såre og vonde, og det komiske. Jeg liker best når vi ser hvilke konsekvenser Espens tankespinn får i den virkelige verden. Når han kaster en granat mot tyskerne kaster han et glass i den virkelige verden. Når han bekjemper zombier med machete, denger han løs med pute på sine medpasienter. Fantasiene til Espen er sterkt inspirert av populærkultur og de blir derfor svært parodiske, og går tidvis over i det kleine. Det komiske ligger i kontrasten mellom virkelighet og fantasi, men serien bruker mer tid inne i hodet til Espen enn på å vise hvilke konsekvenser fantasiene får i virkeligheten. Seriens sårhet ligger i å utforske hvorfor Espen har rømt fra virkeligheten og i hvordan Mina forsøker å hale ham ut av sitt eget hode. Basert på episodene jeg har fått, ser det ut til at denne utviklingen går litt for sakte. Nå har jeg riktignok kun fått se episodene 1, 2, 5 og 8, så det er mulig at serien utvikler seg på en mer dynamisk måte enn jeg har fått inntrykk av. Serien legges ut på TV2 Sumo i sin helhet 1. desember, mens TV-seere må vente til våren for å se Maniac.

000276

train

screen

Treg historie, men morsomme vitser.

nb

p3

Marte Hedenstad

The Muppets S01 E01 - 03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-muppets-s01-e01-03

The Muppets S01 E01 - 03 Treg historie, men morsomme vitser. Jeg digga Muppetene da jeg var liten. Ikke fordi jeg forsto alle vitsene, men fordi de så morsomme ut og gjorde rare ting. Nå er jeg eldre og skjønner heldigvis vitsene. Og fordi The Muppets er full av metahumor og popkulturelle referanser er de ganske morsomme også. Handlingen i serien er derimot dørgende kjedelig, men heldigvis ble det flere fnis enn gjesp på undertegnede i løpet av de tre første episodene av den første sesongen. Mockumentary-parodi Jeg har sansen for mockumentary-formatet, men det har blitt mye brukt de siste åra i serier som for eksempel Modern Family, Parks and Recreation og The Office. Likevel er jeg ikke lei, og det blir et herlig lag av meta når The Muppets nå parodierer mockumentary-sjangeren i sin nye serie, som følger produksjonen av det fiktive talkshowet Up Late With Miss Piggy. Piggy er den store stjerna, mens Kermit er produsent, noe som ikke alltid er lett siden de to har slått opp. Vi blir med i kulissene der dramaet utspiller seg, kjente gjester dukker opp og muppetene gjør det de kan for å tekke Piggys divanykker. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om handlingen i serien og blir ikke engasjert når Kermit må finne på en nødløsning fordi Piggy nok en gang setter seg på bakbeina før sendestart. Likevel liker jeg The Muppets. Vittige øyeblikk Den lune humoren og de vittige kommentarene redder showet fra kjedsomhet. Jeg ler av småting som at Kermit hyler at «det er huden min, det er huden min» når en assistent bruker en klesrulle på kroppen hans, og fniser fornøyd fordi Pepe the King Prawn rett som det er kler seg opp i «Lesbian Dwayne Johnson»-stil (google det). Og siden serien handler om showbiz, dukker det også opp artige kommentarer, som for eksempel at Keanu Reeves ikke kan date Piggy fordi han har lagt på seg så mye til rollen som «han hawaiiske ukulelespilleren». Hadde jeg hatt skjegg, så hadde jeg ledd i det. Det har jeg ikke, men jeg flirer likevel. Det er Pepe the Big Prawn, Rizzo the Rat, Uncle Deadly og faktisk Miss Piggy som så langt har vært de artigste i serien. Kermit er garantert den kjedeligste. Nå provoserer jeg sikkert på meg en haug med froskeelskere, men Kermit er rett og slett for streit altså. Serieskaperne Bill Prady og Bob Kushell har riktignok prøvd å gjøre ham mer rampete ved å introdusere den nye dama hans, en rødhåra, superheit gris ved navn Denise. Og joda, jeg lo litt da han kom med et “sorry ass, jeg har en ting for griser”, men han klarer likevel ikke være stjerna i sitt eget show. Trivelig innslag i TV-hverdagen The Muppets er best når metahumoren får utfolde seg fritt, og det gjør den ofte nok til at det ikke gjør så fryktelig mye at historien er treg. Serien har en lunhet og varme over seg som gjør at den blir et trivelig innslag i TV-hverdagen. Også er det jo alltid morsomt med stjerner som spiller seg selv da, spesielt når de blir intervjuet av Miss Piggy, som egentlig bare vil snakke om seg selv

000277

train

screen

Et stilstudie i velkomponerte små sammenbrudd.

nb

p3

Sigurd Vik

Transparent S02 E01-E03

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/transparent-s02-e01-e03

Transparent S02 E01-E03 Et stilstudie i velkomponerte små sammenbrudd. Transparent var en av fjorårets beste serier og vant etter min mening fortjent Golden Globe-prisen for beste komedie. Med en vakker og viktig historie i sentrum lagde serieskaper Jill Soloway en sår, stemningsfull og morsom serie om familiefaren Maura Pfefferman (Jeffrey Tambor) som står fram for familie og venner som transperson. Det var på ingen måte en avsluttet historie etter en sesong, og fortsettelsen gnistrer av fortellerglede, kreativitet og aldeles nydelige skuespillerprestasjoner. Transparent viderefører sine sterke sider i sesong 2 og serverer høydepunkt på høydepunkt. Serien har blitt en mester i å bygge opp små og store emosjonelle sammenbrudd, av typen "meltdowns", for sine figurer. Disse er både herlig komplekse, intense og rike på følelser. Og med imponerende estetiske komposisjoner, en enestående lekker bruk av popmusikk og et friskt og fengende rollegalleri, er dette en serie som tar familiedramaet til nye og vidunderlige steder. Deilig dramatikk Som i første sesong er Mauras identitetsreise i fokus. Denne gangen er det egne holdninger fra studietiden, fordømmelse fra storfamilien og noe uønsket seksuell oppmerksomhet fra ekskonen som setter preg på hverdagen. Men Maura kan bare så vidt kalles hovedperson i sesongens tre første episoder, hennes historie er godt vevd inn i resten av Pfefferman-familiens deilige dramatikk. Selvreliseringstrangen er nesten altoppslukende i denne gjengen, og selv om intensjonene kan være gode, er det en tidvis svært destruktiv dans som sender søskenflokken svimmel ut på gulvet. Entusiasmen deres er ofte sprudlende, men likevel sendes tankene mine til det berømte sitatet om at definisjonen på galskap er å gjenta sine feiltrinn og tro at resultatet skal endre seg. Da er det godt at det aldri er langt fra individets komplette angst og kaos til storfamiliens raushet og ro i Jill Soloways univers. Jeffrey Tambor fortsetter å briljere i rollen som Maura. Han fanger både selvsikkerhet og usikkerhet, og leverer en troverdig balanse mellom Mauras endringer og hennes gjennomgående personlighet. Her er blikk og mimikk like viktig som det uttalte, og Tambors timingen på både fakter og replikker gjør Maura til en særdeles levende figur. Magiske scener Noe av det som gjør Transparent så knallgod til å skape et eget univers, er evnen serien har til å skape små kunstverk i det store kunstverket. Her brukes hopping til fortiden, musikalske popperler og en gjennomgående lek med California-nostalgi til å bygge ut seriespråket og gi bestemte smaker og stemninger til handlingen. Det gjøres også i bildekomposisjonen. Sesongen starter med en scene som holder ett kamerautsnitt i nesten fire minutter. Her blir tiden og det som foregår utenfor vårt synsfelt brukt til å servere en minneverdig kombinasjon av smart historiefortelling, humor og figurbygging. Avslutningsscenen i første episode er også en ren estetisk nytelse som kombinerer stil og innhold på magisk vis. Ved å la kameraet gli forbi en rekke hotellvinduer om kvelden, serveres vi sluttpoengene som perler på ei snor. Slike vellykkede dykk i egen materie gir Transparent en helt særegen tone som fester seg under huden, og blir værende lenge. Transparent sesong 2 ligger ute i sin helhet på Viaplay fra 12. desember

000278

train

screen

Treffer med stemning, bommer med skurk.

nb

p3

Sigurd Vik

Modus S01

https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/modus-s01

Modus S01 Treffer med stemning, bommer med skurk. Den starter aldeles nydelig Modus. Med et julekledd hotell i Stockholm sentrum, et lystig lag, et drap, et vitne og en mordgåte som både har umiddelbar spenning og som kaster skygger inn flere hemmelighetsfulle hjem. Serien, som er basert på boken "Pengemannen" av Anne Holt, treffer godt med stil, tempo og stemning. Miljøskildringene er veldig gode. Og både figuroppbygging og skuespillervalg sitter som et skudd for flere av karakterene. Dessverre klarer ikke serien å holde på den gode nerven fra de første episodene. Den sentrale skurkerollen er ikke god nok til å holde spenningen oppe gjennom hele serien, og det store mystiske plottet blir litt for tydelig litt for tidlig. En motvillig etterforsker Inger Johanne Vik (Melinda Kinnaman) har vært over dammen og jobbet for FBI, men er nå tilbake i Sverige for å fokusere på familien og starte en akademisk karriere. Under søsterens bryllupsmiddag, vandrer hennes autistiske datter rundt i gangene og blir tilfeldigvis vitne til et drap i hotellets kjeller. Inger Johanne skjønner etter hvert at datteren har sett noe, og da flere drap ser ut til å ha tilknytning til hotelldrapet, blir hun noe motvillig dratt inn i jakten på en seriemorder. Regissørene Lisa Siwe (Broen) og Mani Maserrat har veldig godt grep om kulissene, og maler fengende bylandskap og skaper intimitet i hjemmene vi besøker. Dette er en serie som virkelig prøver å være i sjangeren nordisk noir, og bruker både naturen, årstiden og byens fasader for å skape melankolske og stilrene bilder. Men i takt med at etterforskningen drar ut, og årets mørkeste desemberdager erstattes med lysere tider, så vannes disse stemningene litt ut. Jeg synes ikke serien kler dagslys og bar bakke like godt som det fengende og snødekte vintermørket. Varierer i skuespillerprestasjonene Modus har godt grep på hovedpersonen Inger Johanne, og klarer på ypperlig vis å veve sammen hennes hengivenhet og samværslyst med døtrene, hennes kompliserte forhold til eksmannen og hennes altoppslukende forhold til en drapsetterforskning. Hun prøver å balansere ett regnestykke hun allerede har flyktet fra, og Melinda Kinnaman har ingen problem med å mestre spennet mellom sliten småbarnsmor, elegant småkjendis og intens etterforsker. Også Krister Henriksson (best kjent som Kurt Wallander) gjør en herlig versjon av den særdeles private og ganske så kjipe Erik Lindgren. Han er en tidvis nydelig motbydelig type. Like god er ikke Marek Oravec i rollen som drapsmannen Richard Forrester. Han starter som en mystisk figur, men etter hvert som han får mere og mere skjermtid skjemmes skurkerollen av overspill og en del svake situasjoner. Linken serien har til USA blir også løst dårlig. Hverken dialogen eller karakterene på den andre siden av dammen harmonerer med stemningen i det øvrige fiksjonsuniverset. Hvis du er fan av skandinavisk krim, er dette en solid juledose som har noen fantastiske øyeblikk – spesielt i de første episodene. Men som drapsgåte, klarer ikke Modus holde på den mystikken og fascinasjonen som kjennetegner sjangerens beste serier.

000378

train

games

Brutalt og genialt.

nb

p3

Rune Håkonsen

GTA IV

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/gta-iv

GTA IV Brutalt og genialt. Gjennom dine hender, tar du over livet til Niko. En litt tarvelig småkriminell bastard, som etter å ha kommet i klem med mafiaen bestemmer seg for å ta turen til sin styrtrike fetter i USA. Total kontroll Etter kort tid innser du at fetter Roman er en liten lystløgner, som virkelig trenger en hard hånd til å få kontroll på livet. En hard hånd som kan slå, stikke og skyte. Og det er her du, starter å manøvringen gjennom Liberty City sin underverden. Det blir ikke lett, men det blir morro. Rockstar Games, altså de som har laget spillet, har ikke spart på noe. Dette spillet er laget på deres premisser, og at dette er en gjeng som virkelig ikke ville gi ut noe før det var ferdig, gjør GTA4 til en kvalitetsopplevelse. Gjennomarbeidet Alt fra DJene som spiller på radiostasjonene i bilen du kjører, som inkluderer blant annet Iggy Pop, til bevegelsene til menneskene gjennomført. Lyssettingen er realistisk og forskjellen mellom natt og dag er dramatisk. Ansiktstrekk hos karakterene klarer å gi meg en så stor troverdighet at jeg tror jeg ser en film i stedet for et spill til tider. Jeg mener med andre ord at lyd og bilde er helt fantastisk. Grensesnittet er veldig likt forgjengerne. Styringen er fin, med realistiske bevegelser på vår venn Niko. Bilkjøring er blitt litt vanskeligere siden sist, bilene er mer realistiske på både styring og oppførsel. De brenner ikke helt plutselig opp og eksploderer om de havner på taket. Mange små detaljer som stiger, muligheten til å hoppe fra hustak til hustak og mer gir spillet en utforskende kvalitet. Det beste av alt er at du kan i bilmodus skru på såkalt kinokamera, så det virkelig ser ut som en actionfilm. Et lite knappetrykk til gir det slowmotion og pakken er komplett. Voksent spill Spillet har fått 18-års aldersgrense, og det med god grunn. Volden er realistisk, usminket og rå. Henrettelser, umotivert vold og særdeles uansvarlig bilkjøring er bare noen av ingrediensene. På en annen side er det ikke verre enn noe vi kan se på TV og film, det er like lett å kjøpe seg Saw på DVD som det er å få tak i GTA4. Aldersgrensen er der for en grunn, og jeg håper at butikker tar den alvorlig. Spillvold blir ufarliggjort på lik linje som videovolden ble på tidlig 80-tall, men det betyr ikke at alle skal få spille det de vil. Dette er rått og brutalt. Stor opplevelse I GTA4 får du en opplevelse du sent vil glemme, bli med Niko til en undergrunnsverden av kriminalitet, vold og alt som følger med. Karakterene er ypperlig laget, stemmene likeså. Grafikken er på toppnivå, og detaljrikheten er enorm. Spillverdenen er som en sandkasse du kan leke deg i til evig tid, og kjeder du deg kan du ta med kjærsten din på bowling

000379

train

screen

Tenk deg at du plutselig sitter på et tog i Kina og ikke vet hvem du er, hvor du er, hva et tog er, hva Kina er, eller at du egentlig burde være litt bekymret over situasjonen.

nb

p3

Birger Vestmo

Jakten på hukommelsen

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/filmpolitiet-anmelder-jakten-paa-hukommelsen-5

Jakten på hukommelsen Tenk deg at du plutselig sitter på et tog i Kina og ikke vet hvem du er, hvor du er, hva et tog er, hva Kina er, eller at du egentlig burde være litt bekymret over situasjonen. Nettopp dette skjedde med Øyvind Aamot i 2000. Han husket null og niks fra sine foregående 27 år. "Jakten på hukommelsen" heter dokumentarfilmen som forteller hva som skjedde, beskriver tiden etter og viser hvordan han reiser tilbake til Kina for å forsøke å finne ut hva som kan ha utløst hukommelsestapet. Det har blitt en fascinerende film om en helt utrolig situasjon! Trenger en forklaring Det er overraskende å se hvordan Øyvind, som kaller seg Vind, forteller om det å miste all hukommelse. Man skulle tro at man ble helt satt ut av at man ikke husker noe som helst. At man blir gal av å mangle minner som utgjør en trygg plattform å stå på. Men Vind ser ut til å ha det bra i filmens første del. Hjernen suger til seg lærdom og han fungerer godt. Men etter hvert skjønner vi at det kanskje ikke står så bra til likevel. Det blir stadig viktigere for Vind å få en forklaring på hva som skjedde, og han reiser til Kina med kamera på slep. Åpenhjertig foran kamera Regissør Thomas Lien er en gammel venn av Vind, og var med på jordomseilingen som Vind hoppet av for å lete etter kinesiske hestenomader. Det er åpenbart at Vind har et godt forhold til de som følger ham, for vi møter en åpenhjertig sjel foran kamera, uredd for å fortelle om seg selv og sine problemer. Stoffet er kløktig redigert, og består av nye og gamle videoklipp, stillbilder og gjenskapte øyeblikk. Den stemningsfulle musikken, laget av Jan Bang, Arve Henriksen og Erik Honoré, og Petter Fladebys omsluttende lydbilde hjelper oss med å være der Vind er. En helt spesiell reise Denne filmen bombarderer deg med bilder, lyder, farger, lukter og andre inntrykk. Du føler virkelig at du er med på en helt spesiell reise, en eksotisk ferd gjennom fremmed landskap, der en mann har lagt igjen 27 år av sitt liv. Det blir etter hvert veldig spennende når Vind finner spor av seg selv. Det vokste i alle fall frem et stort ønske i meg om at han virkelig skulle finne ut hva som skjedde. Om han gjør det eller ikke, må du nesten finne ut av selv. Du bør

000380

train

screen

Hva hadde filmer vært uten skurker? Ganske kjedelig - og helt utenkelig! Gi meg mer!

nb

p3

Birger Vestmo

Jacques Mesrine Del 1: Instinkt for mord

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/jacques-mesrine-del-1-instinkt-for-mord-5

Jacques Mesrine Del 1:Instinkt for mord Hva hadde filmer vært uten skurker? Ganske kjedelig - og helt utenkelig! Gi meg mer! Selvsagt er det ingen som kan bifalle skurkenes bidrag til samfunnet, men det er spennende å se hvordan en skurk slår seg frem i underverden. En av Frankrikes verste gangstere var Jacques Mesrin, som herjet på 1960- og 70-tallet. Regissør Jean-Francois Richet har laget to filmer om hans spesielle karriere. Del 1 heter ”Instinkt for mord”, og er en hardtslående affære full av sterke følelser og voldsom død! Filmen begynner med slutten, før den spoler tilbake til 1959, når Jacques Mesrine (Vincent Cassel) returnerer til Frankrike etter tøffe opplevelser som soldat i Algerie. Han møter en gammel venn som lever i en gråsone, og blir snart introdusert for gangsterbossen Guido (Gérard Depardieu). Mesrine blir gift, får tre barn og slår seg opp til å bli en fryktet figur i Paris. Men så må han rømme til Canada, der nye planer tar form, og nye prøvelser venter. Klassisk skurkefortelling Jeg likte denne filmen. Den fremstår som en klassisk skurkefortelling, der Mesrine ikke fremstilles som et monster, men som en kompleks person med en viss æreskodeks. Han har bare færre moralske skrupler enn de fleste andre. Hvordan han har blitt sånn kan kanskje forklares med hva han ble nødt til å gjøre som soldat i Algerie, noe filmen så vidt beskriver innledningsvis. Men egentlig følger Mesrine en klassisk tradisjon av filmskurker. Vi skal få sympati for hans menneskelige sider, og føle avsky for hans voldelige sider. Det skaper en blandet følelse for Mesrine som i alle fall jeg ble nysgjerrig på. Gi meg mer Jean-Francois Richet har laget en fin film, med en opplagt Vincent Cassel i en god hovedrolle. ”Instinkt for mord” er altså del 1 av 2 filmer om Jacques Mesrine. Hans liv og karriere trengte to filmer, ifølge produsent Thomas Langmann. Del 1 inneholder mer enn nok av alt, og legger opp til at det er enda mer i neste del, som har premiere allerede 8. mai. Jeg er klar for mer skurkevold på kino

000381

train

screen

Film to om Frankrikes verste gangster heter ”Jacques Mesrine: Samfunnsfiende”. Mens den første filmen, ”Instinkt for mord”, handlet om forbryterens vei mot toppen, handler film to om den uunngåelige slutten.

nb

p3

Birger Vestmo

Jacques Mesrine: Samfunnsfiende (4)

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/jacques-mesrine-samfunnsfiende-4

Jacques Mesrine:Samfunnsfiende (4) Film to om Frankrikes verste gangster heter ”Jacques Mesrine: Samfunnsfiende”. Mens den første filmen, ”Instinkt for mord”, handlet om forbryterens vei mot toppen, handler film to om den uunngåelige slutten. Det er fremdeles interessant å beskue Mesrines skremmende hensynsløshet og hans vanvittige flaks, men kun glimtvis gir filmen oss innsikt i hans menneskelighet. Film to er ikke like sterk som film en, men er et verdig punktum for historien. Mesrine er tilbake i Frankrike etter et actionfylt opphold i Canada, og fortsetter sin forbryterkarriere med en serie bankran og rømninger fra fengsel. Han får nye medsammensvorne, nye damebekjentskaper og begår nye udåder som snart gir ham kallenavnet samfunnsfiende nummer 1. Hvordan det hele ender, vet vi allerede fra begynnelsen, men det blir likevel en spennende avslutning på Mesrines kriminelle løpebane. Mesrine blir stormannsgal Vincent Cassel har fremdeles et godt grep rundt figuren, slik vi også så i den første filmen. Her er Mesrine på vei over i stormannsgalskapen. Han begynner å få det for seg at han ikke er gangster, men revolusjonær. Han blir forbannet over hvordan han omtales av medier, først og fremst når han ikke får omtale, men også når det skrives negativt om ham. Filmen gir oss et skrekkelig eksempel på hva dette kunne få Mesrine til å gjøre. Frekk, sjarmerende og voldelig ”Jacques Mesrine: Samfunnsfiende” er ikke akkurat god reklame for gangsteryrket. Men samtidig er det fascinerende å se hvordan Mesrine opererte, med en fantastisk frekkhet, og en avvæpnende sjarm når det trengtes. Det er også skremmende å få skildret hans voldelige sider, og hans mangel på empati og medfølelse. Film to er ikke like voldelig som film en, men nok til å få oss til å forstå. Ser snurten av mennesket Et par ganger i løpet av filmen ser vi snurten av mennesket Jacques Mesrine: når han besøker sin syke far, og når han får besøk av datteren i fengsel. Vi ser at Mesrine kan føle ømhet og kjærlighet, men er klar over at hans mørke sider dominerer. Han kan ikke forklare hvordan han er blitt som han er blitt. Jeg er som jeg er, sier han. Etter hva filmene forteller, skal vi kanskje være glade for at han ikke er som han var lenger

000382

train

games

En "must-have" i byggespill-samlingen!

nb

p3

Rune Håkonsen

Anno 1404

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/anno-1404

Anno 1404 En "must-have" i byggespill-samlingen! Det er ikke ofte jeg har lyst til å stå på et hustak å rope at jeg elsker et spill, men for Anno 1404 kunne jeg reist til månen og tilbake. Ok, det er kanskje litt voldsomt å starte en spillanmeldelse med et slikt utsagn. Så da er det på sin plass å foreta en kritisk vurdering av bygge- og strategispillet Anno 1404. Tilbake til middelalderen Utviklet av det tyske selskapet Related Designs, med hjelp fra Blue Byte Software (som forøvrig er kjent for spillserien The Settlers), er Anno 1404 siste utgave i serien spill som lar deg bygge opp middelalderbyer, produsere soldater og kjempe i øst og vest. Spillet er gitt ut til både PC, Nintendo Wii og Nintendo DS. Det er PC-utgaven som er grunnlaget for denne anmeldelsen, konsollversjonene anses som så forskjellig fra PC-versjonen at denne anmeldelsen kun kan være veiledende for DS og Wii-versjonene. Bygging i sentrum Vi har sett mange spill som kombinerer strategi og byggeelementer i spill, jeg nevner Star Craft, Warcraft og Command & Conquer-serien. Alle disse spillene har som fellesnevner at det er krigføringen som står i sentrum av spillet. I Anno 1404 er det byggingen som er det viktigste elementet, men det betyr ikke at de har ignorert kampsystemet. I spillets innføringsdel introduseres du på en rolig og behagelig måte til alle spillets funksjoner (og jeg kan love deg at det er mange), samtidig som historien i spillet tar sine første skritt. Anno 1404 er på ingen måte revolusjonerende med tanke på hvordan spillet forteller historien, men med konspirasjoner, korstog og kristne skurker, er historien spennende og et drivende element. I spill som SimCity er du overlatt til deg selv og din egen bygging, mens i Anno 1404 hjelper historien deg til å lære stadig mer om spillets muligheter, samtidig som de engelske stemmeskuespillerne gjør en utmerket jobb med å fremheve hver enkelt karakters egenart. Gjennom din rolle som undersått blir du først kommandert til å bygge landsbyer og bondegårder, før du gjennom kløkt, mot og erfaring, tar over og bygger kongerikets glitrende hovedstad. Både på land og til havs har du mange typer bygninger å velge mellom, og du kan i tillegg til å bygge de vanlige bygningene som trengs i en voksende middelalderby (tømmerhogger, baker, bonde og så videre) bygge militære anlegg som bymurer og forsvarsverk. Du velger ut bygningen du ønsker, og plasserer den i et velordnet rutemønster som vi kjenner fra mange andre byggespill, og bygger en vei slik at innbyggerne kan nå frem til konstruksjonen. Tenk logisk Det gjelder å bygge strategisk, logisk og effektivt, for er det langt mellom bondegården og bakeren ender du med en ineffektiv by som kollapser i kaos før den blir en metropol. Utviklerne har valgt å fjerne animasjonen av oppføringen av selve bygningene. Dette er en underlig besluttning med tanke på at resten av spillet har en enorm detaljdybde. Grafikken i Anno 1404 er verdt et kapittel for seg selv. Havet glitrer i solstråler mens skipene dine fyker mellom byene for å handle, landsbyene myldrer av liv og storbyene ser virkelig ut som metropoler. Du kan ved hjelp av rulleknappen på musa zoome deg inn for å se når bøndene høster korn, eller du kan zoome helt ut for å få oversikt over verden rundt deg. Utrolig grafikk Anno 1404 krever sitt av grafikkortet, for både trær og andre naturlige elementer blir påvirket av vinden som blåser over kartet. For å få dette til å se naturlig ut, kreves det store mengder med datakraft, og har du det vil Anno 1404 vise seg som et av de peneste strategispillene til dags dato. I tillegg kan du zoome deg inn og ut for å velge detaljnivå, og det er først når du beveger deg helt innpå byen du bygger, at du ser alle detaljene og arbeidet som er lagt ned i spillet. Kartene du spiller på er sømløse og varierer mellom frodige skoger og mystiske ørkener, og gjør at Anno 1404 er behagelig å se på, selv etter mange timer foran skjermen. Kjedsommelig lydspor Lydsporet endrer seg etter hva du ser på, om du er i de grønne skogene i nord fylles høytalerne av fuglekvitter og passende musikk. Lenger sør i de arabiskinspirerte områdene, får du høre "ørkenlyder" og musikk inspirert av landene i Midtøsten. Det er også her lagt ned mye arbeid for å skape et behagelig og sømløst lydbilde, men det virker ikke som utviklerne har tenkt på at Anno 1404 er et spill du gjerne bruker et par timer på. Og i lengden blir musikken kjedelig, og nesten irriterende. Spillet er som nevnt utviklet av det tyske studioet Related Designs, og dermed opprinnelig laget på tysk. I den skriftlige oversettelsen har det sneket seg inn noen forunderlige skrivefeil, som både forvirrer og skaper ufrivillig humor. Den dårlige oversettelsen og et ensformig lydspor er omtrent de eneste negative punktene ved Anno 1404. Anno 1404 er byggespillfantastens våte drøm og strategispilltilhengerens kosespill. Hater du denne typen spill, så gjør du det nok smart i å styre utenom, men for resten av den norske befolkning kan jeg anbefale Anno 1404 som et spennende alternativ til tv-kvelden ut over høsten. Er du litt ekstra glad i byggespill (lik undertegnede), er Anno 1404 en "must-have" i spillsamlingen

000383

train

screen

Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort.

nb

p3

Birger Vestmo

Last chance Harvey

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/last-chance-harvey-2

Last chance Harvey Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort. Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort. For dette er halvbra. Og halvdårlig. Og ganske så uinteressant. Manusforfatter og regissør Joel Hopkins har levert et uinspirert produkt som må ty til slitne klisjeer for å få historien til å gå opp. Det er hyggelig med folk som forelsker seg, bevares, men må det være så kjedelig som dette? Harvey Shine (Dustin Hoffman) drar til London for å være med på datterens bryllup. Han er skilt, og har mistet kontakten med familien. Han har også mistet jobben. Samtidig er Kate Walker (Emma Thompson) single og aldrende i London. Deres veier krysses, og ved hjelp av en usannsynlig samtale begynner ting å skje. Konstruert krise Dette føles litt som ”Før soloppgang”, bare i London i stedet for Wien, og to middelaldrende i stedet for to ungdommer. Også her vandres det rundt i byens gater, mens man snakker om livets mysterier. Men manuset er ikke så velskrevet at jeg greier å bry meg. Joel Hopkins bruker litt for mange verktøy fra kjærlighetsfilmverktøyboksen, som den uunngåelige krisen som setter hele forholdet i fare. I denne filmen er krisen så konstruert at det er umulig å tro på den. Manus under pari Både Dustin Hoffman og Emma Thompson er selvfølgelig store skuespillere med fantastiske bedrifter bak seg. Her tror jeg de gjør det de kan med et manus under pari. ”Last chance Harvey” har noen søte scener, og noen interessante konfliktsituasjoner, men er til syvende og sist en film som vil bli forbigått av publikum. Det finnes ikke nok gode grunner til å se denne på kino

000384

train

screen

Her er det for mye av alt.

nb

p3

Birger Vestmo

Transformers: De beseirede slår tilbake

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/transformers-de-beseirede-slaar-tilbake-3

Transformers:De beseirede slår tilbake Her er det for mye av alt. ”Mer av alt” synes å være regissør Michael Bays motto når han nå gir oss oppfølgerfilmen ”Transformers: De beseirede slår tilbake”. Men er mer av alt nødvendigvis positivt? Nei, ikke alltid. Filmen har sine kule øyeblikk, men helheten er en skikkelig overdose av robotisk kaos. Etter en og en halv time hadde jeg fått nok, og da var det enda en time igjen. Effektene er selvsagt førsteklasses, men historien stinker og skuespillerne suger. Dette kunne blitt så uendelig mye bedre, og jeg er litt skuffet. Sam Witwicky (Shia LaBeouf) tar farvel med kjæresten Mikaela (Megan Fox) og flytter til college. Men allerede den første dagen blir han kontaktet av Optimus Prime (med stemme av Peter Cullen). De snille autobotene har oppdaget at slemme decepticons er på jakt etter en hemmelig energikilde på jorda, og beliggenheten er gjemt i Sams hjerne. Spektakulært uten mening Det blir ganske raskt åpenbart at Michael Bay også denne gangen har større fokus på digitale effekter enn på folk. Figurene i Transformers er nemlig fryktelig anonyme og uinteressante. Shia LaBeoufs Sam Witwicky må gjennomgå mye, men blir aldri vår forbindelse inn i eventyret. Megan Fox er bare irriterende som Mikaela. Pen, men helt tom. De fleste blir tomme i en Michael Bay-film, selv John Turturro. Så da sitter vi igjen med roboter som kræsjer inn i hverandre med jevne mellomrom. Det er spektakulært, men uten at vi føler det betyr særlig mye. Tilfredsstiller effektelskere ”Transformers: De beseirede slår tilbake” er en sinnssykt dyr film, og det vises. Den har flere sekvenser som imponerer meg, og burde tilfredsstille den mest krevende effektelsker. Ingen filmer ødeleggelse bedre enn Michael Bay, men jeg skulle nesten ønske han holdt seg til det og lot en bedre regissør fikse resten av filmen. Historien er knapt en historie, figurene har mindre personlighet enn robotene, og humoren er pinlig, som når familien Witwickys hunder jokker på hverandre, og når en robot gjør det samme på Mikaelas bein. Hjernen ble nummen Det finnes enkeltscener her som er godt filmet med dyktig utførte effekter. Lydsporet er også fantastisk tøft mikset. Men denne filmen er for mye av alt. Jeg kjente at konsentrasjonen begynte å glippe etter de første 90 minuttene. Hjernen ble nummen og sløvet av Michael Bays digitale kanonade av filmatiske leketøy. Jeg er virkelig glad for at Bay faktisk finnes som en reell motvekt til filmskapere som Woody Allen og Pedro Almodovar, men har han tippet utfor kanten denne gangen

000385

train

screen

Mørkt, morsomt og underholdende! Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler!

nb

p3

Birger Vestmo

My Bloody Valentine 3D

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/my-bloody-valentine-3d

My Bloody Valentine 3D Mørkt, morsomt og underholdende! Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! Mørkt, morsomt og underholdende! Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! Jeg har alltid vært svak for slasherfilmer av den gamle skolen. De som ble skapt for å tilfredsstille vårt morbide behov for blodig underholdning, som for eksempel ”Halloween”, ”Fredag den 13.” og ”A Nightmare on Elm Street”. Mange av disse har vært, eller skal bli, gjenstand for unødvendige nyinnspillinger. ”My bloody valentine 3D” er heldigvis et hederlig unntak. Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! En serie brutale mord Tom (Jensen Ackles) kommer tilbake til gruvebyen Harmony, 10 år etter at han og gamlekjæresten Sarah (Jamie King) ble vitner til en rekke drap begått av den gale gruvearbeideren Harry Warden. Men så skjer en ny serie brutale mord, både i og utenfor byens gruveganger, og Tom er overbevist om at Harry Warden er tilbake. Men ikke alle er enige, blant annet Sarahs ektemann, sheriffen Alex (Kerr Smith). Innfrir med gørr og blod Dette er egentlig ikke så mye en modernisert utgave av en gammel film, som det er en hyllest til gamlemåten å lage slasherfilm på. Det brukes helt sikkert digitale effekter både her og der, men du ser det ikke. Det meste virker fryktinngytende ekte, selv når den åpenbart digitale blodspruten står til værs, noe den gjør ofte! ”My Bloody Valentine 3D” innfrir virkelig på gørr og blod-fronten, med flere oppfinnsomme drapsscener, der morderen bruker en diger gruvehakke med grusomme følger. Skal det være, så skal det være! Action uten stopp Regissør Patrick Lussier er en ringrev i skrekksjangeren etter å ha redigert flere filmer for Wes Craven, blant annet Skrik-trilogien. Det er åpenbart at han kan alle triksene, og bruker dem på en forbilledlig måte. Selv om jeg ikke vil kalle filmen direkte skummel, så er den i alle fall ubehagelig, men samtidig veldig underholdende. Lussier gir oss action uten stopp, og det er absolutt ingen dødpunkter å lide seg igjennom før neste blodige høydepunkt! Tøffe 3D-effekter ”My Bloody Valentine 3D” er altså en 3D-film, og det benytter den seg av til fulle. Vanligvis liker jeg ikke filmer som kaster ting mot oss for å skryte av 3D-effekten, men her er det jo hele vitsen! Dette er jo exploitation! Resultatet er flere uforglemmelige sekvenser som bidrar til å gjøre ”My Bloody Valentine 3D” til en av 2000-tallets beste skrekkfilmer

000388

train

games

Arkham Asylum er et mørkt, skummelt og fantastisk artig sted!

nb

p3

Rune Håkonsen

Batman: Arkham Asylum

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/batman-arkham-asylum

Batman:Arkham Asylum Arkham Asylum er et mørkt, skummelt og fantastisk artig sted! I Batman: Arkham Asylum viser flaggermusmannen nok en gang hvorfor han er den tøffeste fyren i tights. Batman har endelig arrestert Jokeren og har fått han inn i Arkham Asylum, fengselet for kriminelle galninger. Det viser seg snart at det å putte en fullstendig rabiat mesterhjerne i samme selskap som Gotham Citys verste avskum ikke var en veldig god idé. Jokeren klarer selvfølgelig å rømme, og bestemmer seg for å leke litt med vår helt kledd i maske og kappe. Klaustrofobisk Og det er ikke akkurat stiv heks vi snakker om i det mest beryktede fengselet i Batman-universet. Arkham Asylum er et sted der du ikke ville sendt din verste fiende, og utviklerne i Rocksteady Studios har virkelig klart å få frem den riktige stemningen. Fra du kommer inn har stedet en mørk og uhyggelig atmosfære, og om du spiller dette spillet en mørk høstkveld kan det godt hende du blir litt redd de mørke krokene i leiligheten eller huset ditt. Grafikken i Arkham Asylum gjør også rettferdighet på galskapen som siver gjennom sprekkene i det slitte fengselet, på Xbox 360-konsollen er både omgivelsene og karakterene godt laget. Spesielt når du i åpningssekvensen kan gå helt bort til Jokeren og se galskapen stråle ut av øynene hans går det en liten frysning nedover ryggen min. Snike eller slå? I et tredjepersons actionspill som Arkham Asylum er kampsystemet en viktig del. Historien kan være aldri så god, men er det ikke morsomt å spille trilles ikke terningen særlig høyt. Ubevæpna banditter er det nok av, og da kan Batman slippe løs den indre demonen og bruke never og bein i kampen. To knapper er alt som trengs, men her ligger alt i timinga. Du kan nemlig utføre spektakulære kombinasjoner om du er flink nok med kontrolleren. Har motstanderen din pistol eller lignende, så blir det hele litt mer problematisk. Batman er en superhelt, men fortsatt bare en mann. Da er det passende med litt sniking og taktikk. Rundt omkring i Arkham Asylum er det mange muligheter for virkelig å teste hva Batman er god for. Klatre opp på veggen og fly ned med beste stilkarakterer i det du tar ut fienden. Mulighetene er mange, og du kan ta i bruk hele verktøykassa til Batman for å uskadeliggjøre fiendene som Jokeren har sendt etter deg. Mange gjensyn Et fengsel full av Batmans gamle fiender skulle vanligvis bety spektakulære oppgjør, men dessverre er ikke kampene mot hovedfiendene (bossene) like artige som resten av spillet. Det hele føles litt ut som Super Mario Galaxy faktisk. Du trenger bare å løpe litt rundt, se hvordan hver boss gjør sine angrep før du uten større problemer går inn og smeller inn et par slag. Det blir nesten som flere små antiklimaks ettersom hver boss følges av spektakulære animerte sekvenser. Likevel blir det som å klage på at du har fått for mye fløte i kaffen. Batman: Arkham Asylum er en skummel, stygg og vakker verden, med mange spennende oppgaver. Historien er spennende, tar deg med rundt ukjente hjørner og overrasker. Ikke minst er Batman skikkelig tøff også i spillformat

000389

train

screen

Jeg elsket duoen Neveldine/Taylors regidebut, den morsomme actionfilmen ”Crank” fra 2006. Men de har gjort en tabbe med ”Gamer”. Den er rett og slett ikke morsom!

nb

p3

Birger Vestmo

Gamer

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/gamer-3

Gamer Jeg elsket duoen Neveldine/Taylors regidebut, den morsomme actionfilmen ”Crank” fra 2006. Men de har gjort en tabbe med ”Gamer”. Den er rett og slett ikke morsom! Jeg elsket duoen Neveldine/Taylors regidebut, den morsomme actionfilmen ”Crank” fra 2006. Men de har gjort en tabbe med ”Gamer”. Den er rett og slett ikke morsom! Den er dessuten forbausende stygt fotografert og klippet. Det frenetiske og hyperaktive filmspråket gjør dette til en heseblesende opplevelse, som du får vondt i hodet av. Filmen har faktisk noen interessante tanker og ideer, men dekker over dem med visuelt bråk. Jeg hadde håpet at ”Gamer” var mye bedre, og føler dette er et steg bakover for Neveldine/Taylor etter ”Crank”. Fremtids-reality Historien er lagt noen år frem i tid. ”Slayers” er verdens mest populære tv-program, hvor dødsdømte fanger må overleve 30 tv-sendte slag for å vinne friheten. Fangenes bevegelser blir styrt av eksterne spillere via ny nanoteknologi, utviklet av geniet Ken Castle (Michael C. Hall). Men nå er en av fangene nær ved å spille seg fri, nemlig Kable (Gerard Butler). Han sitter inne med informasjon som Castle nødig vil ha ut i offentligheten, og dermed settes store ressurser inn for å forhindre at Kable slipper ut i live. Voldsunderholdning Ideen om at noen kan sitte i stua og styre levende mennesker i virkelige slag er kanskje en smule søkt, men det er et potensielt godt utgangspunkt for en actionfilm, og dataspillere vil nikke gjenkjennende til måten actionscenene presenteres på. Men tro nå ikke at filmen er et innlegg i debatten om dataspill som voldsunderholdning. Dette ER voldsunderholdning. Men Neveldine/Taylor pøser på med kjappe klipp og urolige kamerabevegelser, så du rekker nesten ikke registrere hva som skjer. Effektene, blodspruten og eksplosjonene er heftig utført, og er med på å trekke helhetsinntrykket litt opp, men noen burde kanskje holde regissørene igjen litt? Dårlig remake ”Gamer” er selvsagt en slags remake av ”The Running Man” fra 1987, som hadde Arnold Schwarzenegger i en lignende setting. Men Arnold hadde i det minste et glimt i øyet, med flere lattervekkende oneliners og merkverdige figurer. ”Gamer” har null og niks av det, og det hadde den jammen trengt. Mark Neveldine og Bryan Taylor har nok fått til den filmen de ønsket å lage – det er bare ikke helt den filmen jeg ønsket å se.

000390

train

screen

Er det virkelig plass til denne OG ”The Proposal” samtidig på kino? Jeg tror ikke det.

nb

p3

Birger Vestmo

The Ugly Truth

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-ugly-truth-2

The Ugly Truth Er det virkelig plass til denne OG ”The Proposal” samtidig på kino? Jeg tror ikke det. Å nei, ikke enda en! Jeg er i utgangspunktet ikke totalt fremmed for tanken på å se enda en film om to mennesker som åpenbart skal ende opp sammen,men ikke innser det selv før et godt stykke uti historien. Men da må det gjøres smart, helst en stor dose humor, og med knivskarp dialog. Slik er det dessverre ikke i ”The Ugly Truth”, en film med gode intensjoner, men som kjeder vettet av meg, til tross for to solide navn i hovedrollene. Er det virkelig plass til denne OG ”The Proposal” samtidig på kino? Jeg tror ikke det. Hjelp til selvhjelp Abby (Katherine Heigl) er produsent i en tv-kanal i Sacramento. Der blir hun tvunget til å samarbeide med Mark (Gerard Butler), en frittalende herre, som forteller sine brutale sannheter om forholdet mellom menn og kvinner i segmentet ”The Ugly Truth”. Mark hevder han kan hjelpe Abby til å få seg type ved hjelp av sine metoder, og de inngår en pakt. Mark hjelper Abby med kjærlighetslivet, mot at Abby hjelper Mark til å bli tv-stjerne. Hvordan tror du det ender? Forutsigbart Jeg sukket tungt da jeg umiddelbart skjønte hvordan resten av filmen kom til å utspille seg, og sukket enda tyngre da jeg fikk rett. Jeg skjønner at ikke alle filmer kan overraske med totalt uventede vrier og vendinger, men om man skal fortelle en slik historie, MÅ den krydres med noe sofistikert, originalt og spennende. Katherine Heigl spilte selv i ”Knocked Up”, som er et kroneksempel på det jeg snakker om. Høydepunktet i ”The Ugly Truth” er bare en fjernstyrt, vibrerende dametruse. Dårlig kjemi Filmen blir så vidt spiselig på grunn av Heigl og Butler. Hun fordi jeg falt for henne i ”Knocked Up”. Han fordi han jo tross alt er Kong Leonidas! Skulle jeg vært en annen mann, måtte jeg vært Gerard Butler! Men jeg sporer ingen spesiell kjemi mellom dem i ”The Ugly Truth”, selv om de forsøker. Det blir en rutinemessig romanse som aldri slår ut i full blomst på lerretet

000391

train

screen

En av årets store opplevelser på kino er District 9, en dokumentarisk sci-fi som virkelig kicker ass!

nb

p3

Birger Vestmo

District 9

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/district-9-5

District 9 En av årets store opplevelser på kino er District 9, en dokumentarisk sci-fi som virkelig kicker ass! En av årets store opplevelser på kino er District 9, en dokumentarisk sci-fi som virkelig kicker ass! ”District 9” er produsert av Peter Jackson, og er noe så sjeldent som en dokumentarisk science fiction-historie med paralleller til aktuelle hendelser i vår egen tid. Dessuten sparker den ræv med fantastisk heftig action! La gå at ikke alle elementene i historien blir forsøkt forklart. Jeg sitter igjen med noen spørsmålstegn her. Men jeg konstaterer også at underholdningsverdien uansett er skyhøy, og at regissør Neill Blomkamp umiddelbart må settes på lista over filmskapere det er verdt å merke seg. ”District 9” er av en av årets tøffeste og morsomste filmopplevelser! Aliens i flyktningeleir Det glimrende anslaget forklarer i dokumentarform hvordan et romskip med en million vesener ankom Johannesburg for 20 år siden, og ble internert i leiren District 9. Nå skal alle flyttes til en ny leir utenfor byen, under ledelse av Wikus Van De Merwe (Sharlto Copley). Men Wikus får i seg et fremmed stoff som gradvis endrer hans DNA-struktur. Plutselig blir han selv jaget vilt, og han flykter til det eneste stedet han kan søke ly, nemlig blant romvesenene i District 9. Apartheid som bakteppe Filmen er en videreføring av Blomkamps egen kortfilm ”Alive in Joburg” fra 2005, som gjorde at Peter Jackson oppdaget den sørafrikanske 30-åringen. Blomkamp forteller historien på et bakteppe han kjenner fra oppveksten. Det ringer kjente bjeller når internering av uønskede individer foregår nettopp der hvor apartheidsystemet rådet for inntil få tiår siden. ”District 9” er nok inspirert av ”District Six” i Cape Town, der sorte sørafrikanere ble tvangsflyttet vekk fra 1968. Dessuten kan filmen også tolkes som en slags kommentar til dagens flyktningestrøm, og verdenssamfunnets utfordringer med å takle den. Storslagen sci-fi Men først og fremst er dette et sci fi-eventyr, der Wikus Van De Werde er den tragikomiske antihelten. Han spilles forbausende godt av Blomkamps gamle venn, 35-åringen Sharlto Copley, som utrolig nok debuterer som skuespiller (med unntak av en liten rolle som skarpskytter i ”Alive in Joburg)! I Wikus ser jeg trekk fra den komiske hovedpersonen i produsent Peter Jacksons egen ”Brain Dead” og Jeff Goldblums sterke rolleprestasjon i ”The Fly”. Romvesenene i ”District 9” er også viktige figurer. De ligner store reker, og blir da også kalt ”prawns”. De er lite hyggelige å se på, men har en trist aura rundt seg som gir deres skjebne en sår dimensjon. ”District 9” ender opp som en skyteglad actionfilm. Noen ville kanskje likt en mer tankefull avslutning. Men jeg liker tempoøkningen, og at flyten holdes ved like hele veien ved hjelp av effektiv redigering. Det finnes ingen dødpunkter her! Effektene er dessuten tøffere enn toget, og jeg liker den liksomdokumentariske måten historien er filmet på. Det fungerer minst like godt her som det gjorde i ”Cloverfield”. Og filmens siste bilde er like vakkert som det er trist. ”District 9” er definitivt anbefalt! Femmeren er knallsterk!

000392

train

screen

Troverdig skildring av unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel.

nb

p3

Birger Vestmo

Siste stopp 174

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/siste-stopp-174-4

Siste stopp 174 Troverdig skildring av unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel. Troverdig skildring av unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel. Basert på en sann historie Den brasilianske filmen ”Siste stopp 174” skildrer skjebner og miljøer det knapt er mulig å forestille seg for en oljerik nordmann. Vi blir kastet ut i Rio De Janeiros dypeste slum, der menneskeliv og menneskeverd er lite verdt. Regissør Bruno Baretto forteller en historie du ikke vil tro er sann, men som faktisk er basert på en sann historie. ”Siste stopp 174” har noen svakheter, men også flere sterke sider som gjør den verdt å se. Destruktiv spiral Vi møter guttene Alessandro og Sandro, som på hver sin kant får tryggheten revet vekk mens de ennå er små gutter. Noen år senere krysses deres veier. Da er de allerede merket av et hardt liv, og det skal bare bli hardere. De finner sammen, og forsøker å overleve i tospann, men den totale mangelen på enhver form for trygghet, kjærlighet og omtanke driver dem stadig lenger ned i en destruktiv spiral. Den sterkestes rett gjelder Filmen virker svært troverdig. Den er filmet i Rios fattige favelas, og følelsen av autensitet er høy. Historien skildrer unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel, der den sterkestes rett gjelder. Den kulminerer med en dramatisk situasjon som får et tragisk utfall. Jeg avslører egentlig ingenting her nå, for veldig tidlig i filmen får du uansett en sterk følelse av at dette umulig kan gå bra. Rå nerve ”Siste stopp 174” er altså sterk, men ikke perfekt. Regissør Barreto overdriver kanskje intensiteten. Det blir i overkant mye hyling og skriking i deler av filmen. Noen av rollefigurene er også farlig nær å være todimensjonale, og filmen mangler den sorte galgenhumoren, som jeg vil anta finnes på Rios gater, akkurat som i andre hardt prøvede miljøer. Men historien har også en rå nerve som ikke slipper taket før siste bilde fader ut. Gir perspektiv Jeg blir litt matt av å se ”Siste stopp 174” - matt, og dypt takknemlig over at jeg vokste opp i trygge Norge, og ikke som gatebarn i Rio. Du skjønner når du ser denne filmen at det er et nesten umulig utgangspunkt for et barn. Man har ikke et valg, og er så godt som dømt til et liv med dop, vold og kriminalitet. Man er dømt til å tape. Du har nok sett en lignende historie på kino før, det har i alle fall jeg. Men ”Siste stopp 174” er nok en påminnelse om hvor heldige de fleste av oss er

000393

train

games

Ikke det beste Halo-spillet.

nb

p3

Rune Håkonsen

Halo 3: ODST

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/halo-3-odst

Halo 3: ODST Ikke det beste Halo-spillet. Med Halo-serien har utvikleren Bungie tatt steget opp og ble en av spillverdenens mest kjente og populære spillstudioer, og det var mange som løftet ett eller flere øyenbryn da de annonserte at Halo 3: ODST ville være det nest siste Halo-spill fra deres studio (for denne gang). Nytt fokus ODST står for Orbital Drop Shock Troopers, og følger nettopp en gruppe soldater i denne bataljonen. Spillet starter med at hovedpersonen blir sluppet ned i New Mombasa, byen der spillet foregår, for å kjempe mot The Covenant (romvesenene som har invadert jorden). I stedet for å fokusere på Master Chief, den elskede hovedkarakteren fra tidligere Halo-spill tar du denne gangen over rollen som flere ukjente soldater i ODST-skvadronen. Etter din entré i New Mombasa blir du separert fra de andre i gruppen, og må finne ut hva som har skjedd med dem ved å lete gjennom ruinene av byen. Det første som slår meg med Halo 3: ODST, er det skarpe skillet i både spillets utseende, ’feeling’ og historiefortelling. Mørk historie Bungie har uttalt at de ville gå nye veier med dette spillet, og det må jeg skrive under på at de har gjort. I beste film noir stil blandes actionelementene med en mørk detektivhistorie, hvor du må avdekke spor for å finne ut hva som har skjedd med dine medsoldater. Mens du går rundt for å avdekke mysteriet i New Mombasa, finner du ting og tang som har blitt liggende igjen fra de andre soldatene. Det er rett og slett spor i din jakt for å finne ut hva som egentlig skjedde. Hver gang du finner disse sporene flytter historien seg til nettopp den soldaten som la igjen sporene, og du får etter hvert oversikt over skjebnen til hele troppen din. Denne måten å fortelle historier på er kjent fra (som tidligere nevnt) mørke detektivfilmer fra 1940-tallets Hollywood. Det er en uvant vri, men et friskt pust i det tragiske kapitelet om historiefortelling i spillhistorien. Det er ofte jeg kritiserer spill for å være passive og lite innovative i måten de forteller en så viktig ting som historien i et spill. Du spør kanskje om Halo 3: ODST treffer blink når Bungie velger en utradisjonell fortellerteknikk? Ja, svarer jeg da. Kort historie Undertegnende spilte spillet fra ende til annen sammen med Stian Øby Johansen fra Halo Norge i samarbeidsmodus, og det tok knappe fire og en halv time før vi var ferdig. Selv om ODST skal være en slags utvidelsespakke til det originale Halo 3-spillet, mener jeg dette er for lite. Jeg vil likevel opplyse om at vi spilte gjennom spillet på normal vanskelighetsgrad, og brukte ikke mye tid på å lete i alle kroker av New Mombasa. Mindre pene ansikter Halo 3: ODST er bygget over den samme grafikkmotoren til Halo 3, og det var et pent spill i sin tid. I dag, to år etter, har teknologien flydd av gårde og gitt oss enda bedre grafikk. Her når Halo 3: ODST ikke helt opp. Mens Master Chief bar hjelmen hele tiden i de andre spillene, slapp grafikkmotoren å bry seg med å lage pene ansikter (som for øvrig er noe av det vanskeligste en grafikkmotor kan gjøre). I ODST møter vi et stort persongalleri, og det er ikke alltid veldig vakkert når ansiktene kommer inn i skjermen. Resten av spillet holder derimot mål, og følger den mørke film noir-settingen på en flott måte. Skarpe kontraster og god bruk av lys gir New Mombasa en spesiell og uhyggelig følelse. Kampsystemet er tilnærmet helt lik Halo 3, og er både utfordrende og gøy. Det kommer, som i forgjengere, mest til sin rett i flerspillerdelen av ODST. I tillegg til en hel del nye kart, er Bungie lagt ved ny versjoner av klassiske flerspillerkart fra Halo 2. Disse er møysommelig bygd opp slik at de som husker den minste detalj fra Halo 2 vil bli strålende fornøyd. På flerspillerfronten er det ’Firefight’ som er det nye og store. Jeg kan med en gang spå at dette vil bli en stor hit på Xbox Live! Sammen med opptil fire andre, blir du kastet ut i et brett hvor bølger på bøler av Covenant-fiender kommer stormende mot deg. Du får poeng for hvert ’kill’, og bonus om du tar flere på rad. Laget ditt har begrenset med liv, og du dere fem ganger totalt er det slutt. Utfordringen består i å holde ut lengst mulig, samle mest poeng og ta kverken på fiendene. Adrenalinrush For hver bølge blir det vanskeligere og vanskeligere. Fiendene blir større, mer aggressive, kaster flere granater og tåler mer, den eneste belønningen du får for å overleve er et par ekstra liv og et enormt adrenalinrush. Konkurranseinstinktet mitt slo inn for fullt da jeg og Halo Norges Johansen karret oss igjennom bølge på bølge av slemme romvesener. I ’Firefight’ har du også flere kart tilgjengelig, og disse er godt balansert. Til sammen gir flerspillerdelen den mange titallstimer mer underholdning enn den relativt korte historiedelen. Ikke det beste Halo-spillet Halo 3: ODST er ikke en umiddelbar klassiker, til det er grafikken ikke i øverste klasse og historien for kort. På den andre siden har Bungie våget å utfordre tilhengerne med en ny og spennende fortellerteknikk, samt en artig flerspillerdel. Jeg venter allerede på Halo: Reach

000394

train

screen

Kathryn Bigelow viser seg nok en gang som en kvinnelig regissør med enorme baller!

nb

p3

Birger Vestmo

The Hurt Locker

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-hurt-locker

The Hurt Locker Kathryn Bigelow viser seg nok en gang som en kvinnelig regissør med enorme baller! "The Hurt Locker" er et imponerende comeback fra Kathryn Bigelow, den undervurderte regissøren bak glimrende filmer som "Near Dark" (1987), "Point Break" (1991) og "Strange Days" (1995). Etter noen magre år, kommer hun imponerende sterkt tilbake med denne spennende krigsthrilleren. Vi har sett fiksjon fra Irak-krigen tidligere ("Tre konger", "Generation Kill"), men aldri så nervepirrende som dette. "The Hurt Locker" er eksplosiv på alle vis! Berusende krigsopplevelser Sersjant William James (Jeremy Renner) er bombemann i Bagdad. Han sporer opp og desarmerer eksplosiver ment å ramme amerikanske soldater og lokalbefolkningen i den irakiske hovedstaden. Filmen skildrer det problematiske samarbeidet med de to andre i bombeteamet, Sanborn (Anthony Mackie) og Eldridge (Brian Geraghty), og hvordan deres krigsopplevelser blir som en slags rus som får dem til ta stadig større sjanser. Paranoiaen slår inn for fullt Nærkontakt med bomber er nervepirrende saker. De kan gå av når som helst. Og hvem står egentlig og beskuer bombeteamets arbeid? Kanskje de som plasserte bomben står med fjernutløseren i hånda? Den stadige usikkerheten og følelsen av utrygghet kommer meget godt frem i denne historien. Når en soldat bryskt avviser en iraker som kommer for slå av en hyggelig prat, skjønner vi hvorfor. Han kan være soldatens drapsmann. Paranoiaen slår inn for fullt, både for figurene i filmen, og oss som ser på. Virkelige mennesker, ikke actionhelter "The Hurt Locker" gir også en slags forklaring på hvorfor noen kan finne på å melde seg frivillig til å krige i Irak, eller hvor som helst, for den del. En tekstplakat i innledningen sier at krigsopplevelser kan bli som en avhengighetsskapende rus du tvinges til returnere til. Filmen gir en troverdig beskrivelse av hvilke sinnsstemninger som setter seg fast i soldater som utfører slike oppgaver. Både James, Sanborn og Eldridge trer frem som virkelige mennesker av kjøtt og blod, ikke actionhelter med ildsprutende gønnere. Anbefalt på det sterkeste Men først og fremst er "The Hurt Locker" en god thriller. Noen sekvenser er nesten uutholdelig spennende. Andre er grusomme og hjerteskjærende. Miljøskildringen er førsteklasses. Jeg har aldri vært i Bagdad, men filmens locations i Jordan og Kuwait virker ekte nok. Skuespillerne er kanskje lite kjente, men gjør en fantastisk innsats i vanskelige roller, som fører dem over store deler av menneskets følelsesspekter. "The Hurt Locker" er herved anbefalt på det sterkeste, og Kathryn Bigelow viser seg nok en gang som en kvinnelig regissør med enorme baller!

000395

train

games

- En klar kandidat til årets spill 2009!

nb

p3

Rune Håkonsen

Uncharted 2: Among Thieves

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/uncharted-2-among-thieves

Uncharted 2:Among Thieves - En klar kandidat til årets spill 2009! Ta en del Lara Croft, en del Indiana Jones og tre deler actionfilm fra Hollywood, og du får Nathan Drake. Uncharted 2 er et eksplosivt eventyr av et spill, som holder et stramt grep fra start til slutt. Klassisk historie Fra starten av er det klart at Uncharted 2 byr på et gameplay litt over det vi er vant til. Spillet starter med Nathan hengende ut av en togvogn, som attpåtil har krasjet og ligger slengende utenfor et stup. Lykke til, nå må du redde livet (og til slutt verden selvfølgelig). Et spark i magen av en intens åpning av spillet setter tonen for Uncharted 2, for snart blir du dratt inn i et eventyr verdig Indy selv. Marco Polo reiste fra Kina etter mange år i tjeneste hos Kublai Kahn med 14 skip og 600 mann, som i følge mytene var lastet med gull og grønne skoger. Da han kom frem til dagens Midtøsten halvannet år senere var det kun ett skip igjen. Onde krefter i sving Nathan Drake tar opp jakten på de forsvunne skipene, og skattene, men oppdager snart at krigsforbrytere og andre onde krefter ønsker å få tak i skipene av helt andre grunner. Historien i spillet er fortalt på en ganske ordinær og lineær måte, ikke noe fiksfaks her i gården. Mest av alt ligner Uncharted 2 på en skikkelig actionfilm fra Hollywood, der du plutselig har kontrollen over hovedpersonen. Det å fortelle en historie på en tradisjonell måte er absolutt ikke noe negativt, så lenge det er gjort på en god måte. Uncharted 2 innehar en dramaturgisk oppbygning av de sjeldne, hvor spenningskurvene er mesterlig bygd opp. Spillet trykker på alle de riktige knappene, og jeg lar meg lekende lett forføre. Naughty Dog har selv uttalt at de ville lage et ”over-the-top” spill der spillerne blir satt i første rekke, og det må jeg så inderlig si at de har klart. Actionfylt til de grader Spillets er i følge Naughty Dog selv delt opp i tre deler, nærkamp, skyting og action. La meg ta for meg disse tre delene hver for seg. Nærkamp uten våpen er ikke det du driver mest med av i Uncharted 2, dette har utviklerne innsett og dermed tatt grep for at det skal være enklest mulig samtidig som det er utfordrende. Enkle trykk på firkantknappen utfører slag og kombinasjonsangrep, mens trekantknappen gir deg muligheten til å ”time” unnvikelsesmanøvre. Et enkelt system som samtidig fungerer overraskende bra. Bratt læringskurve Skytesystemet er helt grunnleggende for Uncharted 2, som tross alt er et tredjepersons eventyrspill. Det første du legger merke til er at spillet mangler en automatisk siktefunksjon. Først reagerte jeg litt negativt på denne mangelen, før jeg etter kort tid innså at det faktisk ville gjort spillet dårligere. Gjennom historiedelen (som for øvrig tok undertegnende 12 og en halvtime å gjennomføre på normal vanskelighetsgrad), var læringskurven bratt og stadig flere kuler traff akkurat der de skulle. Drake kan kun bære to våpen og opptil fire granater, ett tohåndsvåpen (M4, AK47, RPG) og et håndvåpen (Desert Eagle, mini-UZI, revolver). Dermed må du tenke taktisk i ditt våpenvalg, for havner du midt i en av de større kampsekvensene risikerer du å gå tom for kuler. Et lite attraktivt alternativ i kampens hete. Opp på hustakene Med mengder av inspirasjon fra spill som Assassin's Creed og Tomb Raider er klatre systemet i Uncharted 2 sømløst og velfungerende. Enten det er ekstreme hopp, hengende fra en klippe eller kreativ klatring når heisen ikke fungerer dette også bra i Uncharted 2. Du må ofte tenke deg om et par ganger før du velger klatre ruta som er riktig. Jeg styrtet i døden med Nathan opptil flere ganger, med skrekkslagne kompiser som vitne. Bevegelsene til karakterene i spillet er naturlige og uanstrengte, noe som gjør at denne klatringa blir ekstra realistisk. Uncharted 2 har mange «cliffhanger»-øyeblikk der undertegnede rett og slett mistet pusten. Du kan også spille Uncharted 2 over nett, og da er det flere typer kart å velge mellom. Både vanlig deathmatch eller skattejaktmodus byr på mange utfordringer. Flerspillerdelen av Uncharted 2 er ikke testet grundig, og er derfor ikke lagt til grunn i denne anmeldelsen. Årets spill? Både historien, grafikken, karakterene, stemmene og helhetsinntrykket står til terningkast seks i min bok. Uncharted 2 er en fest og et fyrverkeri fra ende til annen, mitt eneste ankerpunkt er at jeg så gjerne skulle sett at spillet varte litt lenger. Jeg tror vi kan slå fast allerede nå at Uncharted 2 kommer til å dominere neste års Gullstikka-utdeling. Anbefales!

000396

train

screen

En morsom roadmovie fra Sam Mendes som til tross for enkelte svakheter er lett å anbefale.

nb

p3

Birger Vestmo

Away we go

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/away-we-go-4

Away we go En morsom roadmovie fra Sam Mendes som til tross for enkelte svakheter er lett å anbefale. Alle som er i ferd med å få sitt første barn, eller en gang har fått det, vet at dette er en tid med mange spørsmål og mye usikkerhet. Den amerikanske filmen ”Away we go”, i regi av Sam Mendes, handler om nettopp dette. Hvordan blir vi som foreldre? Hvordan blir livet forandret? Og hvor skal vi bo? Det blir en morsom reise gjennom USA, der mange gjenkjennelige problemstillinger dukker opp, i en film som er lett å anbefale, til tross for noen få svakheter. Ut for å stifte familie Burt og Verona (John Krasinski og Maya Rudolph) venter sitt første barn, men vil ikke starte familie der de bor. Derfor legger de ut på en reise gjennom USA for å forsøke å finne det perfekte stedet å stifte en familie. Underveis møter de både slekt og venner, og ikke alle møtene forløper uten problemer. Likevel kan disse opplevelsene hjelpe Burt og Verona til å få en bedre forståelse for hvordan de egentlig ønsker å leve. Det aller beste med ”Away we go” er kjemien mellom Burt og Verona. De fremstår som 100% troverdige kjærester, med en naturlig væremåte rundt hverandre, som mange vil gjenkjenne fra egne forhold. Både John Krasinski og Maya Rudolph minner meg om gode folk jeg kjenner, og jeg har ingen problemer med å identifisere meg med deres problemstillinger. Jeg har selv tenkt samme tanker. Det har sikkert Sam Mendes også, som har barn med Kate Winslet. Overdrevet situasjonskomikk Det er en ting som irriterer meg litt med filmen, og det er noen av møtene underveis. Her overdrives noen av situasjonene for komediens skyld, noe jeg føler filmen ikke trenger. Det er situasjonene vi kjenner oss igjen i som er de morsomste, ikke de der det klovnes skikkelig til. Men uansett er Burt og Verona filmens røde tråd, og det gjør godt å se et naturlig par som vil hverandre vel. Forrige film fra Sam Mendes, var den svært sterke og deprimerende ”Revolutionary Road”, der vi ser et ekteskap gå i total oppløsning. ”Away we go” beginner seg i motsatt ende, både i forhold til ekteskapet og på humørskalaen. Den trenger ikke være mer sann enn den forrige filmen, heller ikke bedre, men den er sannelig morsommere å se, og den har figurer det er enklere å binde seg til.

000397

train

screen

Alle heroin-klisjeene er på plass, men "Engelen" er allikevel en god filmopplevelse.

nb

p3

Birger Vestmo

Engelen

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/engelen-4

Engelen Alle heroin-klisjeene er på plass, men "Engelen" er allikevel en god filmopplevelse. Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det, messer Margreth Olins fortellerstemme i starten av ”Engelen”. Noen filmer er så triste at vi blir kjipe av det. Jeg blir kjip, for jeg orker ikke å ta alt innover meg. Alt er med ”Engelen” er godt spilt, regissert og produsert, og fremstår som inderlig velment. Men samtidig oppfatter jeg den som inderlig forutsigbar. Hvilke momenter tror du er med i en film om ei narkoman jente på Plata? Du kan sitte og krysse av på lista underveis. Alt er med. Og det må det kanskje være. Vi møter Lea (Maria Bonnevie) på et skittent toalett med en sprøyte hengende i den ene skinka. Det er et lite flatterende syn, og et forvarsel på alt som skal komme. Vi tas med tilbake til barndommen, der moren mishandles av en forfyllet kjæreste. Lea forsømmes og mister tryggheten. Vi ser hvordan hun i voksen alder forsøker å bote på skaden med heroin. Og hvordan hun tvinger seg selv til å gi fra seg sitt eget barn. Forsiktig stygghet Som sagt, alt er med. Alkohol. Heroin. Prostitusjon. Oppkast. Hint om incest. En mann som drikker, slår og voldtar. Nice! En klassisk historie om en person med et fantastisk dårlig utgangspunkt for et godt liv. ”Engelen” er absolutt ingen solskinnshistorie. Men Olins filmspråk er vakkert og vevert. Selv de styggeste scenene er forholdsvis forsiktig skildret. Mens de gode barndomsminnene, for det er noen, er sødmefylte og stemningsfulle, men uten å overdrive. Maria Bonnevie bærer filmen på sine skuldre med stor overbevisning. Hun ser helt forferdelig ut i flere scener, og sendes stadig lenger ned i fornedrelsen, men vi skimter mennesket bak den forfalne masken hele veien. Vi ser hvorfor Lea ikke finner fotfestet, og skjønner gradvis de sammensatte årsakene til dette. Bonnevie spiller uten å overdrive i en behersket film om en ekstrem situasjon. Veldig skoleflinkt ”Engelen” er en god filmopplevelse, men jeg sitter altså med en følelse av at jeg har fått akkurat som forventet. Dette har blitt veldig skoleflinkt, og ryster meg ikke inn i sjela som doprelaterte filmer som ”Christiane F” og ”Rekviem for en drøm”. Kanskje måtte Olin ha tråkket litt hardere til for å nå inn til mitt kalde hjerte. ”Engelen” er basert på en sann historie, som Olin egentlig hadde tenkt å lage en dokumentar om. Det ble spillefilm i stedet, og det er åpenbart at hun mestrer fiksjon like godt som dokumentar. Hun har en spennende stemme som jeg håper hun utforsker videre

000398

train

screen

”Surrogates” er en fantasifull science fiction-film som likevel ligger farlig nær virkeligheten.

nb

p3

Birger Vestmo

Surrogates

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/surrogates-3

Surrogates ”Surrogates” er en fantasifull science fiction-film som likevel ligger farlig nær virkeligheten. Filmen handler om å leve sine liv gjennom falske fronter, slik noen gjør på internett i dag. I ”Surrogates” lever man gjennom avanserte roboter ute i verden, mens man selv ligger komfortabelt i en stol i hjemmet. Filmens historie er interessant, men lar en hel haug med betimelige spørsmål forbli uspurt. Det har blitt en ok film, men den hadde potensialet til å bli mye, mye bedre! Lever gjennom surrogater Vi er i Boston noen år inn i fremtiden, og de fleste innbyggerne lever gjennom surrogater. Kriminaliteten har falt med 99,9%, rasisme og diskriminering er så godt som borte. Alle lever trygge og fornøyde. Men så ødelegges to surrogater, og personene som styrer dem dør. Politietterforskeren Tom Greer (Bruce Willis) oppdager at dette er begynnelsen på noe som kan være farlig for enhver som styrer en surrogat. Jeg liker konseptet, basert på en tegneserie av Robert Venditti og Brett Weldele. Det kan virke rimelig søkt, men tenk på alle timene som er brukt i ”World of Warcraft” eller ”Second Life”, så virker det ikke så søkt likevel. God Bruce Willis Selvsagt er alle surrogatene perfekte mennesker, med velbygde kropper, perfekt hår og silkeglatt hud. Eneste skavank er lett spraking i stemmen, som avslører at det ligger en høyttaler i halsen, ikke stemmebånd. Rent designmessig gjør ”Surrogates” mye riktig. Bruce Willis er god i rollen som sliten mann, lei av det falske livet alle lever. Han er gift, men ser aldri kona i sin virkelige form, kun hennes surrogat (Rosamund Pike). Filmen bruker litt tid på forholdet mellom dem, men det blir kun en fotnote i historien. Kanskje burde dette vært utforsket litt mer. Her ligger nemlig filmens emosjonelle kjerne. Ubesvarte spørsmål Og det er mer som burde vært utforsket. Jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Hvor er alle barna? Hvordan funker en vanlig familie? Hvordan er forholdet mellom verdens land? Hvor er alle de fattige som ikke har råd til en surrogat? Har surrogater sex med hverandre? Hvordan reiser de? Hvordan påvirker det vertenes kropper å ligge hele dagen? Kort sagt, hvordan funker verden med surrogater? Det er så mange ting filmen aldri forsøker å forklare. Her skulle jeg ønske at horisonten var kraftig utvidet. ”Surrogates” er en science fiction film på linje med ”I robot”, altså ganske middels. Den er bygget på en interessant idé, men bruker den til å lage en enkel krimfilm. Det er flere fine effekter her, og regissør Jonathan Mostow vet å lage en og annen effektiv actionscene. Men jeg er sikker på at denne filmen ville vært bedre med et mer tenkende manus og en mer visjonær regissør bak kamera

000399

train

screen

Frem med matmetaforene, for ”Julie & Julia” er en smakfull rett med en svært viktig ingrediens, nemlig Meryl Streep.

nb

p3

Birger Vestmo

Julie & Julia

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/julie-julia-5

Julie & Julia Frem med matmetaforene, for ”Julie & Julia” er en smakfull rett med en svært viktig ingrediens, nemlig Meryl Streep. Nå er det ut med matmetaforene, for filmen må beskrives som det den er, nemlig en morsom og underholdende humørspreder, med store mengder søt nostalgi og hjertevarme. Meryl Streep stråler i sin hovedrolle som USAs mest berømte tv-kokk, mens Amy Adams også har et godt grep rundt sin. To sanne historier Filmen forteller to sanne historier. Den ene om Julia Childs oppdagelse av fransk kokkekunst i Frankrike på 1950-tallet, og hennes kamp for å gi ut en fransk kokebok for amerikanske husmødre. Den andre om Julie Powells bloggprosjekt i 2002, der hun bestemte seg for å lage alle oppskriftene i denne kokeboka i løpet av 365 dager. Filmen hopper mellom Julie og Julia, og vi oppdager at begge historiene handler om det samme, nemlig målbevisste kvinner som kjemper for å oppnå noe. Fra første scene lot jeg meg sjarmere i senk av Meryl Streeps frodige tolkning av Julia Child. Hun ble en elsket tv-kokk i USA, og det er naturlig å sammenligne henne med vår egen Ingrid Espelid Hovig. Jeg har sett klipp av den ekte Julia på YouTube, og kan skrive under på at Meryl slett ikke overspiller, hun underspiller! Det er en herlig figur du kommer til å falle pladask for. Amy Adams er også søt som Julie, og vekker vår sympati, men blir for tynn i forhold til Meryls frodighet! Overskudd av kjærlighet ”Julie & Julia” er skrevet og regissert av Nora Ephron, dronningen av de gode følelser i filmer som ”Søvnløs i Seattle” og ”Du har mail!”. Du som krever motstand på film, bør lete andre steder. I ”Julie & Julia” finnes få konflikter, ingen slemminger og lite tristesse. Se bare på Julie og Julias respektive ektemenn (Stanley Tucci og Chris Messina), elskelige og støttende partnere. Det er egentlig velsignet deilig å se en film med et overskudd av kjærlighet, glede og mennesker som vil hverandre vel. Filmen vil naturligvis gjøre deg skrubbsulten, og lysten på å lage noe litt mer avansert enn frossen pizza. Den vil også være inspirerende for alle som har en hemmelig drøm de gjerne vil oppfylle. Men mest av alt, vil ”Julie & Julia” være god underholdning som vil gjøre deg glad og lett til sinns. Så vil tiden vise om en norsk filmskaper en gang lager en film om Ingrid Espelid Hovig. Kanskje ”Inger & Ingrid”? Bare så synd at Trond Kirkvaag ikke er med oss lenger

000400

train

screen

Lene Nystrøms skuespillerdebut er en klassisk røverfilm som misser på enkelte sentrale punkter.

nb

p3

Birger Vestmo

Svik

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/svik-3

Svik Lene Nystrøms skuespillerdebut er en klassisk røverfilm som misser på enkelte sentrale punkter. Historien om norske krigsprofitører blir nå fortalt som røverfilm i noir-stil, med blant andre Lene Nystrøm, Fritjof Såheim og Kåre Conradi i hovedrollene. ”Svik” burde nok hatt et større fokus på fortellerteknikken og figurpresentasjonen, men scorer bra på miljøskildring og tidskoloritt. En mindre kjent del av norsk krigshistorie er blitt en ganske underholdende film, som tross noen svakheter, spinner en historie som holdt meg interessert i 103 minutter. Mye stil - lite substans Oslo 1943. Nattklubbeier Lundblom (Fritjov Såheim) tjener gode penger på krigen i samarbeid med Sturmbannführer Krüger (Götz Otto). Begge har et forhold til nattklubbens sangerinne, Eva (Lene Nystrøm), men vet ikke at hun er hemmelig agent på jakt etter avslørende papirer. I tillegg kommer Evas ekskjæreste Svenn (Kåre Conradi) fra London med oppdrag om å myrde Lundblom, som er hans egen bror. Dette er den typen film hvor en agent får sitt oppdrag 20 sekunder før han hopper ut i fallskjerm, den typen film hvor et planlagt mord forsøkes utført med pistol på 100 meters avstand, den typen film hvor en dame i høyhælte sko enkelt kan kaste seg på et tog i fart. Det er altså en røverfilm som bruker faktiske historiske omstendigheter til å lage underholdning. Det er for så vidt ikke noe galt i det. Men filmens ønskede fokus på norske krigsprofitører drukner litt i kostymer, nazisymbolikk og tung arkitektur, flott filmet som om ”Svik” er inspirert av 1940-tallets propaganda. Det blir mye stil, men lite substans. Fin Nystrøm Skuespillerne gjør det de må, uten å måtte strekke sine ferdigheter til det ytterste. Persongalleriet er forholdsvis enkelt skildret. Det største spørsmålstegnet på forhånd, var kanskje Lene Nystrøm, som debuterer i norsk film, men svaret er at hun gjør en fin rolle som Eva. Hun kan selvsagt bli bedre, men det vises at hun vet ett og annet om det å opptre foran kamera fra før, og passer godt som en slags noir-heltinne, selv om antall sangsekvenser med fordel kunne ha blitt kuttet ned. Filmens andre hyggelige overraskelse er ex-Bond-skurk Götz Otto, som er minst like sjarmerende skummel som nazioffiser som Ken Duken var i ”Max Manus”. Regissør, produsent og manusforfatter Håkon Gundersen vil mye i ”Svik”, og gjør noe bra, men får ikke til alt. Flere av figurene har problemer med å sette seg i historien. Hvem er alle sammen, og hva vil de? Det kan være forvirrende og vanskelig å forstå. Filmens tone er også en smule uklar. Dersom den ønsker å være en hardkokt, stilistisk og noir-inspirert krigsthriller med todimensjonale figurer, er alt som det skal være. Jeg føler at ambisjonene var enda større, men lot meg likevel underholde og fascinere av filmens gjennomførte estetikk

000401

train

screen

Jacko var ikke død.

nb

p3

Birger Vestmo

Michael Jackson: This Is It

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/michael-jacksons-this-is-it-5

Michael Jackson:This Is It Jacko var ikke død. “Michael Jackson’s This Is It” er et glimrende dokument over forberedelsene til det som skulle bli hans siste konsertopptredener sommeren 2009. I knappe to timer får vi være med under øvingene i Staples Center i Los Angeles, og det føles nesten som å være der! Imponerende Tett på Jackson Eksklusivt innblikk Jacko er ikke død Takknemlig Crew

000402

train

screen

En fantastisk historie basert på sanne hendelser.

nb

p3

Birger Vestmo

The Informant!

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-informant

The Informant! En fantastisk historie basert på sanne hendelser. Matt Damon viser tyngde i en lett film, regissert av Steven Soderbergh. The Informant! forteller en fantastisk historie basert på sanne hendelser. Dette kunne blitt et sørgelig drama med triste menneskeskjebner, men Soderbergh og Damon har i stedet valgt å fremheve de absurde aspektene ved historien. Dermed får vi en morsom filmopplevelse, med noen utrolige situasjoner, som det kan være vanskelig å tro på. Men dette skal altså ha skjedd i virkeligheten! Kult å være spion Filmens historie starter på begynnelsen av 1990-tallet. Mark Whitacre (Matt Damon) er ansatt i Archer Daniels Midland (ADM), et stort, amerikansk selskap med enorm fortjeneste på produksjon av aminosyren lysin. Men når han står i fare for å bli syndebukk i ADM, kontakter han FBI. I stedet blir han deres informant, og hjelper dem med å avsløre ledelsens prisfiksing. Men Whitacre synes det er i overkant kult å være spion, og etterforskningen avdekker totalt uventede sider ved ham. Søt lidenskap Damon har lagt på seg mange kilo for å spille Mark Whitacre. Han fremstår som en velmenende mann med de beste intensjoner, men virker samtidig som en litt kjedelig og stakkarslig kontorrotte. Derfor er det søtt når han omfavner sin plutselige status som FBI-spion, noe han utrolig nok ikke er så nøye med å skjule for alle. Whitacre opplever en ny spenning i livet som han omfavner begjærlig. Men samtidig overser han at han avslører ting overfor FBI som ikke akkurat er til hans egen fordel. Historien i The Informant! blir stadig mer kuriøs, og jeg ble sittende å undres over Whitacres fremgangsmåter, samtidig som jeg ble godt underholdt. Han graver seg stadig dypere ned i gjørma, og jeg syntes egentlig litt synd på ham. Etter ca halvspilt tid mister filmen noe av sitt tempo, og handlingen føles litt repeterende og uttværet. Men konklusjonen er tilfredsstillende og passende, uten at jeg skal avsløre hva som skjer. Ekstra kredd The Informant! er kanskje ingen innertier fra Steven Soderbergh, men en fin tidsfordriver, med en solid hovedrolle av Matt Damon. Det er også verdt å gi dem ekstra kredd for å ha greid å lage en morsom film om verdensomspennende prisfiksing om aminosyren lysin. Det har jeg definitivt aldri sett før!

000403

train

games

Endelig et skikkelig eventyr!

nb

p3

Rune Håkonsen

Dragon Age: Origins

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dragon-age-origins

Dragon Age:Origins Endelig et skikkelig eventyr! NB.: Denne anmeldelsen er basert på PC-versjonen av Dragon Age: Origins. Se nederst for et par kommentarer ang. konsollversjonene. Jeg, en dverg og kongssønn, har blitt bedradd av min egen bror. Han har dømt meg for drap og fått meg utvist fra dvergenes kongedømme under fjellet. I eksil må jeg vandre gjennom gamle haller og gruver, og kjempe mot mørkets krefter til jeg dør. Til jeg dør, eller til jeg møter de grå vokterne. Slik begynte min reise inn i Dragon Age: Origins, og dette er faktisk bare en av seks mulige historier spillet starter med. Basert på ditt valg av rase (dverg, alv eller menneske) og klasse (kriger, magiker eller tyv), kan du velge opptil seks forkjellige bakgrunnshistorier til din karakter. Er du en fattig alv, vokst opp i slummen utenfor menneskenes storbyer, en dverg av kongsætt som blir utsatt for et politisk komplott eller et menneske med et kall fra høyere makter? Tradisjonelt Dragon Age: Origins følger tradisjonelle rollespillregler ved å la deg skape en karakter med bestemte rase- og klassemuligheter. Det har også tidligere kommet spill hvor din bakgrunnshistorie også påvirker din ferd gjennom eventyrverdenen, men ingen av disse har vært like gjennomført som dette. Min hovedkarakter er som nevnt i starten av denne anmeldelsen en kongelig krigerdverg, som blir sendt i eksil. Og selv med 50 timer spilletid under beltet vender jeg stadig tilbake til den dramatiske starten av spillet som et av de øyeblikkene som gjorde mest inntrykk på meg. Karakterene er vellagde med gode stemmeskuespillere, og i historiefortellingen er konflikten i fokus. På mange måter lik en god gammeldags tragedie, og det er lett å se at spillstudioet Bioware har satset på å utvikle fortellerteknikken fra sine tidligere spill. For selv om spillet lener seg sterkt på en etablert rollespillsjanger, er det nettopp kjærligheten til en godt fortalt historie som skinner igjennom i Dragon Age: Origins. Gode og tydelige karakterer, et klar overordnet historieforløp og til tider fremragende stemmeskuespillere gjør spillet til en eventyropplevelse på linje med Ringenes Herre. Knakende god historie Og grunnen til at jeg spesifiserer hvordan historien blir formidlet, er fordi at historien i seg selv i korte trekk like gjerne kunne vært Ringenes Herre. En ung mann / kvinne med spesielle evner blir kastet ut i et eventyr som er mye større enn han / henne. Et ukjent mørke truer i det fjerne, men kommer nærmere etter hvert som historien går. Vår helt / heltinne må gjennomføre en farlig reise for å stoppe mørkets fremskritt, og møter venner og fiender på veien. Det er opptil flere kjente stemmeskuespillerne med i produksjonen. Peter Renaday som Duncan, Steve Valentine i rollen som Alistair og ikke minst Tim Curry som Arl Rendon bør nevnes. Alle geskjefter med stor overbevisning sine karakterer, og løfter troverdigheten til plottet mange hakk. Dragon Age: Origins er et rollespill, hvor du styrer din gruppe av karakterer (opp til fire, ledet av din hovedkarakter). Det er også tydelig hvilke inspirasjonskilder utviklerstudioet Bioware har sett på, nemlig Neverwinter Nights-serien (2002 og 2006) og Baldurs Gate-spillene (1998 og 2000). Det er kanskje ikke så rart siden Bioware og sentrale personer i utviklerstaben har nettopp vært med på å lage disse spillene. Mange ser også på Dragon Age: Origins som en slags spirituell oppfølger til Baldurs Gate-spillene, men sett fra spillmekanikkens side er det lett å se at Neverwinter Nights-serien har spilt en sentral rolle. Grafikken er også et vinnerpunkt i Dragon Age: Origins. Den er vakker, har detaljerte teksturer og pent animerte karakterer. Det kreves at du har en kraftig datamaskin for å få fullt utbytte av dette, men spillet fungerer også på eldre maskiner (da med en kraftig nedgradert grafikk selvfølgelig). Overbevisende Spillets grafiske stil er et gjennomarbeidet studium av mange kjente fantasiunivers, virkelige historiske kilder og dyktige kunstnere. Dette skaper sammen med de tidligere nevnte troverdige karakterene et fiksjonsunivers jeg sluker med hud og hår. Lyden er også godt produsert og legger det lille ekstra på toppen av kransekaka, slik at verdenen rundt deg hele tiden overbeviser. Så langt har jeg skrytt av historien, karakterene, grafikken og lyden. Hva er det som ikke fungerer i Dragon Age: Origins? Dragon Age: Origins er ikke et helt åpent rollespill. Du kan bevege deg rundt i spillverdenen fritt, men brettene er avgrenset og til tider ganske lineære. Dette er absolutt ikke noe negativt, og mer et velkomment syn etter mange år og spill som baserer seg på en helt åpen spillverden. Irriterende vegger Likevel reagerer jeg på hvordan brettene blir avgrenset. Ved å plassere høye fjell på hver side av spillområdet forstår de fleste at de ikke kan klatre over hver eneste topp de ser, men er det en liten vanndam i veien blir det for dumt at min dverg nekter å vasse litt. Usynlige vegger finnes overalt og gir et beklagelig brudd i fiksjonsuniverset. Det er ikke bare at karakterene nekter å bli våte på føttene, men selv i åpne landskap kan det dukke opp usynlige vegger på de merkeligste steder som gjør at spillkarakterene bare står rett opp og ned, og ser temmelig idiotiske ut. Jeg har heller ikke valgt å kommentere hvordan kampsystemet i Dragon Age: Origins er, siden dette er såpass standardisert at du finner det i absolutt alle typer rollespill. Dragon Age: Origins sitt kampsystem følger denne standarden, og gjør det bra uten å være revolusjonerende. Det drivende elementet i spillet er nemlig ikke kampsystemet, men historiefortellinga. Brukergrensesnittet i helhet følger også denne standarden, og dette fungerer godt på en PC med mus og tastatur. Xbox 360 og PS3 Når det gjelder konsollversjonene til Xbox 360 og Playstation 3 er det nettopp her spillet møter veggen. Det er vanskelig og tungvint å manøvrere seg igjennom innholdslister og oppdragsmenyer når du ikke har en mus eller tastatur til hjelp. Bruken av hurtigtaster er også veldig begrenset, og gjør ikke rettferdighet til spillet. Grafisk sett er det også gjort kompromisser for å la konsollene kjøre grafikken uten å hakke, PC har et definitivt overtak her. Dragon Age: Origins er et godt rollespill til de to kraftige konsollene vi har, men kommer til kort i forhold til PC-versjonen. Overgår forventningene Oppsummert kan jeg si at Dragon Age: Origins faktisk overgår mine forventninger, det er et rollespill som tar historiefortelling alvorlig og gjennomfører dette med bravur. Grafikken og lyden er førsteklasses, det samme er stemmeskuespillerne. Rollespillelementene er polert, men standardiserte. Et par irritasjonsmoment i hvordan utviklerne og brettdesignerne har valgt å lage en åpen verden, men dette blir pirking i forhold til den 60 timer lange opplevelsen det er å spille Dragon Age: Origins. For store og for små, for eksperter og for nybegynnere, Dragon Age: Origins er et flott rollespill for de som elsker et godt eventyr

000404

train

screen

Gerard Butler slipper hevnlysten fri!

nb

p3

Birger Vestmo

Law Abiding Citizen

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/law-abiding-citizen

Law Abiding Citizen Gerard Butler slipper hevnlysten fri! Det gir meg en syk form for tilfredsstillelse å se noen ta loven i egne hender og gi skurker det rettsapparatet noen ganger ikke greier, nemlig en skikkelig straff. Det skjer også i Law Abiding Citizen. Men hovedpersonen går enda lenger for å oppnå det han mener er rettferdighet. Det er mulig regissør F. Gary Gray (The Italian Job, Be Cool) vil ha oss til å vurdere vår egen rettferdighetssans, men egentlig er dette en Saw-film, bare med litt mer prat og bedre skuespillere. Clyde Shelton (Gerard Butler) opplever marerittet når hans kone og datter blir drept av to innbruddstyver. De fanges, men advokaten Nick Rice (Jamie Foxx) inngår en avtale som gjør at den ene går fri. Ti år etter skal den andre henrettes, men en hevnlysten Clyde Shelton gjør at ting ikke går som planlagt. Han settes i fengsel, men likevel begynner de involverte i saken å dø, både kriminelle og folk i rettsapparatet. Når Clyde innledningsvis lar hevnlysten slippe fri i en svært ubehagelig scene, sitter jeg og beundrer det, selv om jeg vet at jeg egentlig ikke burde. Men når man fantaserer om den grusomste hevnen som er mulig å gjennomføre, kommer Clyde svært nær. Det er her referansen til Saw kommer inn. Det er ingen tvil om at han går altfor langt, men det er besnærende å være vitne til hans nøye planlagte og kalkulerte handlinger. Jeg vet det er så feil, så feil, og jeg ville naturligvis aldri gjort noe lignende selv, men det er spennende å se fantasien gjennomført på film. Men historiens moralske aspekter glemmes ganske raskt, og så handler det først og fremst om hvordan Clyde får utført sin hevn bak lås og slå, og hvem som eventuelt hjelper ham. Det blir en katt-og-mus lek, men manusforfatter Kurt Wimmer (Equilibrium, Ultraviolet) har ikke funnet noen ideell løsning på den. Det må himles med øyne når noen bruker ett minutt på å utføre noe som det ville tatt en uke å få til i den virkelige verden. Troverdigheten er altså lav, men underholdningsverdien får godkjent. Gerard Butler er god som Clyde, en pinet mann med en dyp tristhet bak sorte øyne. Men Jamie Foxx er forbausende kjedelig som advokaten, og gjør en slett innsats. Derfor blir det ikke noe fyrverkeri hver gang disse figurene møtes. Jeg skulle ønske at F. Gary Gray fant en bedre match av skuespillere. Det ville gjort Law Abiding Citizen til en bedre film enn den har blitt.

000405

train

screen

Moraliserende og fin julestemning fra Charles Dickens og Jim Carrey.

nb

p3

Birger Vestmo

A Christmas Carol

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/a-christmas-carol-4

A Christmas Carol Moraliserende og fin julestemning fra Charles Dickens og Jim Carrey. Moraliserende og fin julestemning fra Charles Dickens og Jim Carrey. Charles Dickens moraliserende historie om Ebenezer Scrooge har aldri vært fortalt så visuelt ekstravagant som nå. ”A Christmas carol” har blitt en heldigital synsfest i regi av Robert Zemeckis, med en opplagt Jim Carrey i hovedrollen. Det skal godt gjøres å forkludre denne klassiske fortellingen, og Zemeckis gjør det heller ikke. Det har kanskje blitt litt for mye fokus på det visuelle, og for lite på historiens budskap, men dette holder til å sette deg i julestemning! Den gamle grinebiteren Ebenezer Scrooge (Jim Carrey) hater julen, og passer på å fortelle det til alle som kommer i skade for å minne ham på den forestående høytiden. Men så, natt til 1. Juledag, blir han hjemsøkt av et spøkelse, som forteller ham at han kommer til å få besøk av tre forskjellige ånder. På hvert sitt vis skal de vise ham hva julen betyr, og hva han går glipp av. Animasjonen er rett og slett praktfull! Selv figurenes øyne, som var et problem i Zemeckis’ forrige julefilm, ”Polarekspressen”, har mer liv nå. Det viktorianske London er fantastisk gjenskapt, og fremstår i all sin prakt med tjukk tåke og mørke bakgater. Filmen har også noen spøkelser som er flott og fantasifullt fremstilt, men foreldre med små barn bør være klar over at det er flere scener her som vil være i overkant voldsomme for de minste. Jeg er glad for at Zemeckis lar historiens mørke sider komme godt frem, og at han ikke har gjort dette til søtt sukkerspinn. Jim Carreys innsats som Scrooge er altså god, spesielt med tanke på at alt skuespill er registrert med sensorer og overført til data, såkalt ”performance capture”. Jeg synes Carrey er bedre som skuespiller i dramafilmer enn i komedier. Men også i ”A Christmas Carol” kommer komikeren Carrey inn med små drypp her og der. Det synes jeg ikke filmen behøver. Det forminsker det tragiske aspektet ved Scrooge-figuren, som ville gjort avslutningen desto mer effektfull. Men Carrey gjør mye bra her, sammen med blant andre Gary Oldman, Bob Hoskins og Colin Firth. I 2d og 3d på kino ”A Christmas Carol” er filmatisert flere ganger før, og jeg tror ikke Zemeckis/Carreys versjon vil bli regnet som den definitive. Den leker seg litt for mye med unødige actionsekvenser, og scener som først og fremst er med for å vise frem animasjonsteknikken. Men det er den desidert peneste versjonen, og kan oppleves i 3D i enkelte kinosaler. Men også i vanlig 2D får du julestemningen servert

000406

train

screen

Sterk film fra Mexico om flukten mot et bedre liv.

nb

p3

Birger Vestmo

Sin Nombre

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/sin-nombre

Sin Nombre Sterk film fra Mexico om flukten mot et bedre liv. Sin Nombre forteller en historie som det er vanskelig for en privilegert nordmann å forholde seg. Det handler om barn og unge som lever i ekstrem fattigdom, med svært få valgmuligheter i livet. Det er en sterk film om jakten på et bedre liv, og flukten fra kriminaliteten som gjennomsyrer fattige samfunnslag i mellom-Amerika. Filmens utfall er riktignok litt for enkelt å forutse, og det er noen logiske brister her og der, men totalt sett er Sin Nombre en god film. På flukt mot USA Willy (Édgar Flores) dreper gjenglederen El Sol, og blir mål for resten av gjengens vrede. Han hopper på et tog nordover, som er fullt av mennesker på jakt etter et bedre liv i USA. Der møter han blant annet Sayra (Paulina Gaitan), ei jente fra Honduras som fatter interesse for Willy, og drømmer om at de skal krysse grensa til USA sammen. Men han vet at hans dager er talte, for veien mot USA er lang, og han har folk i hælene som ønsker ham død. Kriminalitet på tett hold Denne filmen gjør inntrykk! Dette er ikke bare en historie om gjengkriminalitet. Det handler om den store strømmen av mennesker som drømmer om et bedre liv, og alt de er villig til å gi avkall på for å oppnå det. Det er også en grim skildring av hvordan kriminaliteten er i ferd med å kvele deler av Mexico, og hvor vanskelig det er å komme seg ut av det. Vi kommer tett innpå figurene, og forstår både Sayras drømmer og Willys fatalisme. Fattigdom og følelser på film Den debuterende spillefilmregissøren Cary Fukunaga har gjort en god jobb med å feste farlig fattigdom til film. Han har også gode skuespillere til å formidle følelser foran kamera. Det eneste jeg har å utsette, er at slutten er lett å se, samtidig som jeg betviler noen av historiens faktiske forhold, og det har med geografi å gjøre. Gjengen som jager Willy er i overkant kjappe med å nå igjen toget som farer gjennom Mexico. Sterk regidebut Men Sin Nombre er likevel en god film om unge mennesker under umulige forhold i mellom-Amerika. Det er en sterk debut av Cary Fukunuga, med kvaliteter på flere plan. Den gir blant annet ansikt til alle de som forsøker å krysse grensa til USA, både de som lykkes og de som mislykkes. Du vil se den, og takke høyere makter for at du bor i rike, fredelige Norge

000407

train

screen

To og en halv time med total fucking destruction!

nb

p3

Birger Vestmo

2012

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/2012

2012 To og en halv time med total fucking destruction! Hvor godt du vil like ”2012” avhenger av hva du egentlig vil ha ut av en katastrofefilm. Trenger du nære og intense portretter av menneskesinnets avmakt i fortapelsens stund, styr unna! Vil du heller ha to og en halv time med total fucking destruction, vil ”2012” effektivt tilfredsstille din appetitt for ødeleggelse. Regissør Roland Emmerich (”Independence Day”, ”Godzilla”) er ute av stand til å være subtil, og det taler faktisk til filmens fordel når historien inntar absurde former. Det har blitt en absurd katastrofefilm med høy underholdningsverdi! Destabiliserer jordskorpa Verden går altså til helvete i 2012. Et utbrudd på sola gjør at jordas kjerne varmes opp og destabiliserer jordskorpa. John Cusack spiller en mislykket forfatter som må redde sin fraseparerte kone og deres to barn. En rekke fantastiske tilfeldigheter avslører en mulig redning, men da må de legge ut på en lang og farlig reise, samtidig som verden bokstavelig talt går i oppløsning rundt dem. Overbevisende spesialeffekter Ved siden av John Cusack møter du også mer eller mindre kjente ansikt som Amanda Peet, Chiwetel Ejiofor og Woody Harrelson, men hvem som spiller rollene spiller liten rolle. Den store publikumstrekkeren her er spesialeffektene, og effektfolka har sannelig gjort det de kan for å overbevise oss. Landmasser brytes opp, fjell eksploderer, gigantiske tsunamier flommer over oss, og millioner av mennesker dør, selv om vi bare ser ett eneste dødt menneske gjennom hele filmen på grunn av aldersgrensen. Savner Will Smith Emmerich forsøker å få oss til å føle for sine figurer, og det må han gjerne gjøre, men han greier det ikke. De blir aldri stort mer enn omriss av personligheter. De rekker ikke annet. ”2012” burde kanskje hatt med en mann som Will Smith? Han tilførte i alle fall Emmerich sin første storsuksess, ”Independence Day", en sårt tiltrengt humor som ”2012” mangler. Woody Harrelsons figur hjelper litt, men han er ikke med hele veien. Verdens undergang er kanskje ikke så mye å le av, men det hadde ikke skadet med mer comic relief. Verdensrekord i ødeleggelse Det er en rekke momenter i historien jeg kunne ha stilt trukket for, som for eksempel den endeløse rekka av utrolige sammentreff som må til for at historien skal henge sammen, den helt vanvittige beslutningen en av rollefigurene foretar i avgjørelsens time, og det absurde problemet som gjør at en av figurene må ta på seg helteglorien. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Filmen leverer der det er viktigst, nemlig å vise oss noen spektakulære syn som bare en gal tysker kunne kokt sammen. Roland Emmerich går for ny verdensrekord i ødeleggelse på film, og jeg tror jammen han greier det

000408

train

screen

Etter alt å dømme årets store julefilm!

nb

p3

Birger Vestmo

Julenatt i Blåfjell

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/julenatt-i-blaafjell

Julenatt i Blåfjell Etter alt å dømme årets store julefilm! ”Julenatt i Blåfjell” blir etter alt å dømme årets store julefilm! Blåfjell-universet har vokst litt i filmversjonen, som forteller et godkjent eventyr med en søt heltinne i fokus. Jeg kunne nok ønsket meg noen forbedringer, som for eksempel en litt sprekere historie og bedre spenningssekvenser. Men jeg får den rette julestemninga av å se ”Julenatt i Blåfjell”, og da må regissørene Katarina Launing og Roar Uthaug ha gjort noe riktig. Uvelkomne rødnisser Historien er lagt ca 100 år tilbake i tid. Prinsesse Fjellrose (Ane Viola Andreassen Semb) er redd for å gå ut av Blåfjell, men når pappaen hennes, Fjellkongen, blir syk, trosser hun frykten for å finne redningen hos en husmann (Jan Gunnar Røise). Dette setter i gang en kjede av hendelser som ikke bare bringer uvelkomne rødnisser til Blåfjell, men som også setter hele verden i fare. Skikkelig nissete ”Julenatt i Blåfjell” er trygg og god. Kanskje i overkant trygg og god? Jeg skulle ønske filmskaperne turte ta flere sjanser, finne på flere ville påfunn og flette mer humor inn i historien. Det ligger et potensiale her som ikke utnyttes fullt ut. Men det som fortelles blir i alle fall gjort skikkelig, både med flotte bilder, nydelig musikk og ordentlig nissete kostymer og kulisser. Jeg lar meg også imponere av de spesialeffektene! Den norske fjellheimen ser kanskje litt kunstig ut i sin digitale prakt, men det passer i et slikt eventyr. Enkle figurer Filmens figurer er forholdsvis enkle og rettlinjete. Sånn må det kanskje være for at de minste barna skal henge med. Best er Finn Schau som Fjellkongen. Ane Viola Andreassen Semb er veldig søt og sympativekkende som Prinsesse Fjellrose, men det merkes at hun mangler erfaring foran kamera. Diksjon er også noe hun bør jobbe mer med. Det høres ikke så bra ut når hun mumler seg gjennom filmen. Men Ane har et engleansikt som burde smelte selv den mest surmaga kritiker, og er en fin heltinne som barna kan heie på. Norsk så det holder ”Julenatt i Blåfjell” er kanskje ikke tidenes julefilm. Men det er en av de norskeste jeg har sett, og burde falle i smak hos et bredt lag av befolkningen, først og fremst de små barna som fremdeles tror på julenissen. De vil få en trivelig stund med en film som vil få et langt og godt liv i mang en desember måned fremover!

000409

train

screen

Michael Moore 1 - Kapitalismen 0!

nb

p3

Birger Vestmo

Capitalism: a love story

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/capitalism-a-love-story

Capitalism: a love story Michael Moore 1 - Kapitalismen 0! Michael Moore bryner seg på selve grunnsteinen i det moderne samfunnet, nemlig kapitalismen. Og det kommer ikke som noen overraskelse at han har noen velvalgte innvendinger. Denne meningsytringen av en film makter å underholde med et tørt tema, og det er lett å stille seg på Moores side når han belyser kapitalismens stygge aspekter. Samtidig er det viktig og ikke ta alt han sier for god fisk. Pengemakta rår ”Capitalism: a love story” forteller hvordan pengemakta rår, og hvordan vanlige amerikanere lider. Mange mister hjemmene sine når stigende lånerente og synkende boligverdier gjør dem ute av stand til å betjene sine lån. Samtidig forteller Moore hvordan rikfolka på Wall Street urettmessig skor seg på finanskrisen på skattebetalernes bekostning. Mange av disse opplysningene er kjente fra før, men virker absolutt mye verre når Moore forteller dem på film. Mindre Moore, takk! Filmen benytter seg av mange arkivklipp som redigeres sammen for å formidle budskapet. Moore er selvsagt både fortellerstemme og tilstedeværende foran kamera, og jeg skulle av og til ønske at han brukte seg selv mindre. Fortellerstemmen kan virke litt for ironiserende, og han bruker et selvgodt tonefall som han kunne moderert. Foran kamera bruker Moore forvirrede vaktmenn på gateplan for å illustrere store selskapers uangripelighet. Det er litt teit. Vi forstår hvor han vil uansett. En anelse hyklerisk? Men det er vanskelig å være uenig med Moore når han beskriver hvordan de rikeste skor seg på vanlige folk, og hvordan Det Hvite Hus er i lomma på Wall Street. Han forteller det på en måte som er morsom og nedslående på samme tid. Men jeg får en uggen følelse av at Moore er en anelse hyklerisk. Han er selv avhengig av kapitalismen for å kunne lage sine filmer, og han har selv blitt styrtrik på dem. Det sier han ingenting om! En fin påminnelse Vi har ikke akkurat amerikanske tilstander i Norge. Vi bor tross alt i et mer gjennomsiktig samfunn. Men ”Capitalism: a love story” kan være en fin påminnelse – og advarsel - om at penger ikke er alt. Penger er ikke synonymt med lykke, selv om man av og til kan få inntrykk av det gjennom profilerte rikfolk. Derfor er dette en fin filmopplevelse, selv om du sannsynligvis ikke får sett den i selskap med Røkke, Hagen, Stordalen og Sveås

000410

train

games

Mario og Luigi er tilbake, det var på tide!

nb

p3

Rune Håkonsen

New Super Mario Bros. Wii

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/new-super-mario-bros-wii

New Super Mario Bros.Wii Mario og Luigi er tilbake, det var på tide! Ta det beste fra de klassiske plattformspillene på 80-tallet, legg til vår tids oppheng i flerspillermuligheter og topp det hele med klassiske, kjente og elskede karakterer. Da får du et godt spill! New Super Mario Bros. Wii er nettopp det, et sabla godt spill! Dette er ikke et spill som bryter grenser, men godt håndverk. Det er et rent og klassisk Mario-spill av den gamle typen. Prinsesse Peach blir kidnappa (IGJEN) og Mario med venner må ut på tur for å redde henne. Enklere blir det ikke. Den samme oppskriften har vi sett i Mario-spillene i over tyve år, og dermed er ikke historien eller måten den blir formidlet et særlig sentralt poeng i New Super Mario Bros Wii. Hvordan fungerer plattformelementene i 2009-modell, og ikke minst hvordan fungerer flerspillerbiten av NSMBW (som forkortelsen er)? Retrofølelsen er på plass Støtt og stadig mens jeg spiller New Super Mario Bros. Wii tar jeg meg selv i å tro at det er Super Mario Bros. 3 (NES, 1991) eller Super Mario World (SNES, 1992) jeg spiller. NSMBW er et 2D-plattformspill, der du må komme deg igjennom hinderløyper for å nå slutten av brettet. Brettene er delt inn i verdener etter tema, for eksempel jungel, is og vulkan. Trass i at NSMBW henter mye inspirasjon fra spillmekanikken i de nevnte forgjengerne, har Nintendo gitt spillet et moderne tilsnitt. Karakterene, både Mario og fiendene, er animert i 3D. Det samme gjelder brettene og objektene på banene. Dermed får du et flatt 2D-spill med dybde, eller som det ofte kalles 2,5D. Banene inneholder kjente objekter og hindringer, men spillet gir Mario og vennene nye verktøy for å overvinne strabasene. I det første Mario-spillet til NES var de eneste hjelpemidlene en sopp som gjorde deg stor, og en blomst som lot Mario skyte ildkuler. Dette utviklet seg til både froskedrakter, vaskebjørner og mye annet i løpet av spillseriens utvikling. I NSMBW har turen kommet til pingviner. Ved siden av pingvindrakten, som lar deg skli på magen og svømme med ekstra nøyaktighet, er det gjensyn med flammeblomsten og soppen som dominerer. Bortsett fra at du også kan få en frostsopp (som lar deg kaste snøballer), og en sopp som ikke gjør deg stor, men liten. For meg så har disse verktøyene vært med på å gi Mario-spillene det lille ekstra i forhold til andre plattformspill. Det gjør det denne gangen også. Musikken henter i overkant mye inspirasjon fra tidligere spill, temaene i sangene er kjente og litt overbrukt i mine ører. Litt flere originale melodier hadde gjort seg. Super Mario Galaxy overbeviste stort med sine fantastiske og helt nye sanger, som ble blandet med kjente tonelinjer. Vanskelig, veldig vanskelig New Super Mario Bros. Wii er et vanskelig plattformspill, til tider veldig vanskelig. Nintendo balanserer på et tveegget sverd når det kommer til vanskelighet. For på den ene siden må selskapet ta hensyn til erfarne Nintendo-spillere som henter frem minner og egenskaper fra de første Mario-spillene. På den andre siden har Nintendo hordene av nye Wii-brukere. Konsollen har solgt i absurde nummer, og denne gruppen kjøpere utgjør et viktig grunnlag for Nintendo. Gjør de da feil i å legge spillet på det vanskelighetsnivået de har gjort? Spillet er på tross av sin vanskelighetsgrad ustyrtelig morsomt, spesielt sammen med flere venner. Magisk flerspiller Mens NSMBW baserer den grunnleggende spillmekanikken på en kjent (dog kjær) formel, er det introduksjonen av samarbeidsmodus som gjør den store forskjellen. Opptil tre bekjente kan kaste seg ut i brettenes vold, samarbeid er nøkkelen for å komme helskinnet igjennom deler av spillet. Spillere kan bære hverandre, hoppe på hverandre for å komme høyere og utløse knapper eller brytere uavhengig av hverandre. Samtidig kan man irritere hverandre grenseløst ved å stå i veien eller hoppe på hverandre. Dette samspillet hentet frem følelser inne i meg jeg ikke har kjent siden jeg satt med en Super Nintendo foran meg. «Jeg skal klare dette brettet, om det så er det siste jeg gjør...» Denne tanken dukket opp mer enn en gang. Viktig for Nintendo Akkurat nå er det viktig for Nintendo å hente frem sine beste spillkarakterer, og lage et knakende godt spill. Selskapet sliter med synkende salgstall og en heller skral verdensøkonomi. NSMBW vil hjelpe gigantselskapet i kampen mot Playstation 3 og Xbox 360, som er sterkere konsoller på mange måter. Nintendo har fortsatt stempelet som konsollen med mest moro for flest mulig, og dette synet vil NSMBW bygge opp under. New Super Mario Bros. Wii er et fantastisk plattformspill, som henter inn nye funksjoner (som samarbeidsmodus), samtidig som det er tro mot sjangerens spede begynnelse. Uovertrufne utfordringer gjør NSMBW til en spydspiss i plattformsjangeren. Nå savner jeg bare at Nintendo fokuserer på en god historie i et Mario-spill, på akkurat det punktet resirkulerer NSMBW gammelt søl

000411

train

games

Oppfølgeren til «Assassin's Creed» både gleder og skuffer.

nb

p3

Rune Håkonsen

Assassin's Creed 2

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/assassins-creed-2

Assassin's Creed 2 Oppfølgeren til «Assassin's Creed» både gleder og skuffer. Ah, et nytt spennende eventyr inn i middelalderen. Mystiske ordner, hemmelige dører og skjulte forbindelser. Første spillet i Assassin’s Creed-serien blandet de riktige ingrediensene til en mystisk spenningskrim av ypperste klasse. Lukten av krydder i de eksotiske byene Jerusalem, Acre og Damaskus gjorde spillet til en sjelden opplevelse. I Assassin’s Creed 2 er historien flyttet til Italia, nærmere bestemt Firenze, Roma og Venezia. Ezio Auditore di Firenze er hovedkarakteren du har kontroll over når du er inne i minnemaskinen. Aner du ikke hva denne maskinen er for noe, så er det nok fordi du ikke har spilt Assassin’s Creed (1). For de innvidde Her møter oppfølgeren også et problem, spillet tar utgangspunkt i at den som spiller kan forhistorien. Har du ikke vært borti det første spillet og ikke kan begrepene som brukes der, fremstår Assassin’s Creed 2 som et narrativt rot. Det uregelmessige persongalleriet gjør til tider sitt for å forvirre også. Utviklerne har lagt ut en halvtimeslang prolog/epilog som forklarer deler av bakgrunnen til Ezios handlinger. Har du fått med deg denne forhistorien er Assassin’s Creed 2 derimot en kjærkommen forlengelse av den litt uvanlige slutten i forrige spill. Jeg drives lett frem i historien på tross av de åpne mulighetene spillet gir meg. Det hele gir en følelse av sammenheng og flyt. Eksepsjonell flyt Flyt er et viktig ord i dette spillet, som jeg også brukte i min omtale av Assassin’s Creed. Flyten står sentralt i hvordan spillmekanikken lar deg utforske Firenze, Roma og Venezia, og ikke minst hustakene. Ubisoft har også i Assassin’s Creed 2 klart å skape en uovertruffen flyt i spillet, både i bevegelser og kampsekvenser. Naturlig klatrebevegelser og fysikk gjør at jeg til tider sitter med hjertet i halsen i det Ezio flyr fra ut fra en smal kant og kaster seg ut i et ”leap of faith”. Likevel kan det virke som om Ubisoft har kopiert grafikkmotoren fra det første spillet, uten særlig ønske om å løfte grafikken til et nytt nivå. Når du skuer ut over Firenze fra et hustak gjør ikke dette noen ting, spillet ser helt fantastisk ut, det gjør det også når du beveger deg sømløst gjennom byens kvartaler. Da ser Assassin’s Creed 2 flott ut! En mektig solnedgang over Firenze tar pusten fra de fleste, inkludert meg. Det er først når ansiktene og kroppene til karakterene kommer i fokus at jeg vrir meg i stolen, og lurer på hva som skjedde med det vakre spillet. Ansiktsanimasjonene er unaturlige, pikselert og noen ganger beint stygg. Kroppen til vår hovedkarakter flyter fint av gårde i det han suser over takene, men når han skal gå vanlig eller snakke med andre karakterer ser han ut som en gummihøne. Unaturlig fleksibel og irriterende animert. Haltende dialog Stemmeskuespillerne virker også unaturlige til tider, spesielt i starten av spillet. I det jeg ble introdusert for flere av sidekarakterene i starten av spillet, henfalt mine tanker til norsk film fra 1952. Stemmebruken var helt malplassert og latterlig. De nevnte stemmene ble riktig nok bedre etter hver som jeg kan lenger ut i spillet, klarte skuespillerne å komme inn i rollene sine etterhvert? Assassin’s Creed 2 er en verdig oppfølger, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet. Det er lagt lite vekt på å bedre animasjonen av karakterene, og dialogen er til tider smertefullt dårlig. Samtidig har utviklerne forbedret og utviklet de sterkeste sidene av det første spillet. En dypt engasjerende historie (når du ser den i sammenheng med Assassin’s Creed), fantastiske omgivelser og uovertruffen flyt i spillmekanikken. Totalt sett klarer jeg å se forbi feilene til Assassin’s Creed 2, og lar meg rive med i den spennende fortelling fylt av mystikk og middelalder

000412

train

screen

Dansk film har mange norske fans, og ”Fryktelig lykkelig” vil ikke skuffe!

nb

p3

Birger Vestmo

Fryktelig lykkelig

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fryktelig-lykkelig

Fryktelig lykkelig Dansk film har mange norske fans, og ”Fryktelig lykkelig” vil ikke skuffe! Danskene har laget sin ”1732 Høtten”. Den heter ”Fryktelig lykkelig”, og også her handler det om en politimann som kommer til et utkantstrøk og møter merkelige innbyggere. Også her forsvinner mennesker, og det begås drap. Men ”Fryktelig lykkelig” er nok mer i slekt med andre danske krimfilmer, som ”Blinkende lykter” og ”De grønne slakterne”, enn med ”Høtten”. Det er et fornøyelig møte med et stykke Danmark som kanskje ikke finnes på ordentlig, men som er interessant å oppleve på film! Uskrevne lover og regler København-purken Robert (Jakob Cedergren) blir utkommandert til et lite tettsted omringet av et vidstrakt sumplandskap, åpenbart etter personlige problemer der hjemme. Han oppdager at den lille byen har sine egne uskrevne lover og regler, og at det forventes at også han utøver sitt yrke etter dem. Så vikler han seg inn i kona til byens lederfigur (Kim Bodnia), noe som får en rekke ventede og uventede konsekvenser. God hovedrolleinnehaver Vi har altså sett lignende historier før. ”Fryktelig lykkelig” kan til og med sammenlignes med den franske suksessen ”Velkommen til shti’ene”, der en mann kommer inn som et fremmedelement i en liten by og blir møtt av uvante måter å takle hverdagen på. Men ”Fryktelig lykkelig” er langt mørkere. Jakob Cedergren spiller Robert på en vurdert og tilbakeholden måte. Han er selv preget av en situasjon han kommer fra, noe som påvirker hans handlinger i sin nye jobb. Jeg liker kollisjonen mellom Robert og de lokale, og Roberts gradvise tilvenning. Liker slutten Regissør Henrik Ruben Genz har prestert en stilsikker krimkomedie. Den fokuserer nok ikke først og fremst på det som er morsomt, men har alltid en underliggende strøm av den sorte humoren som danskene er så flinke til å lage film med. Jeg ble underholdt både godt og vel gjennom filmens 105 minutter, og synes den tar noen fine vendinger som tilfører historien ny energi. Jeg liker også måten det hele ender på. Vil ikke skuffe Tittelen ”Fryktelig lykkelig” henspeiler på fasadeekteskapene som skjuler grumsete forhold der man er alt annet enn lykkelig. Filmen handler likevel ikke så mye om vanskelige ekteskap, men bruker det mer som et utgangspunkt for å lage intrikat krim. Resultatet er en lavmælt, velspilt og underholdende humorkrimthriller. Dansk film har mange norske fans, og ”Fryktelig lykkelig” vil ikke skuffe

000413

train

screen

En film du sent vil glemme, men ikke nødvendigvis fordi den er så fryktelig god.

nb

p3

Birger Vestmo

Los Bastardos

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/los-bastardos

Los Bastardos En film du sent vil glemme, men ikke nødvendigvis fordi den er så fryktelig god. ”Los Bastardos” er en film du sent vil glemme, men ikke nødvendigvis fordi den er så fryktelig god. Den er ujevn, har sine svakheter, og kan fortone seg som ekstremt langsom og langdryg. Men den kan også by på uhyggelig realistisk vold, en uggen depressiv stemning, og noen stilgrep som tyder på at regissør Amat Escalante er talentfull. Hagle i ryggsekken Mexicanerne Fausto (Rúben Sosa) og Jesús (Jesus Moises Rodriguez) er illegale immigranter i USA. Vi følger dem gjennom endeløse dager, der de tjener småpenger på diverse strøjobber. En dag får de et spesielt oppdrag av en mann, som gjør at Fausto må utstyre seg med en hagle i ryggsekken. Men når de når målet, blir de i villrede om de egentlig vil utføre jobben. Uten fremtidsutsikter Amat Escalante er tydelig inspirert av westernfilmers billedspråk, blant annet ved bruk av ekstremt vide landskapsbilder. Han bruker også svært god tid til å fortelle historien, for eksempel gjennom flere lange tagninger, der tiden ser ut til å stå stille. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert over at filmen er så sirupstreig, men forstår også at det er en måte å beskrive Fausto og Jesús sine stillestående liv på. Ingen av dem har noen fremtidsutsikter. Store bilder og langsomme scener understreker deres ubetydelighet. Et par særdeles brutale scener Medietilsynet har gitt ”Los Bastardos” en 15-års grense, som jeg mener er uforsvarlig lav. Selv om de fraråder de under 15 til å se den, betyr det at 12-åringer i teorien kan bli servert et par særdeles brutale scener. Lignende scener kan være enklere å forholde seg til i mer fantasifulle rammer, men denne filmen fortelles i en så realistisk tone at voldens konsekvenser blir desto mer voldsomme og vanskelige. Noen mener at fantasivold uten konsekvenser er verre, men noen av scenene i denne filmen bør 12-åringer rett og slett spares for. Ubehagelig opplevelse ”Los Bastardos” er på ingen måte en film for alle. Men den har en rå og brutal nerve som kommer til å treffe noen. Det er en ubehagelig opplevelse som jeg husker godt, ett og et halvt år etter at jeg så den på filmfestivalen i Cannes. Den sitter altså i meg fremdeles, noe som forteller meg at den gjorde mer inntrykk på meg enn mange andre filmer jeg har sett siden

000414

train

screen

Twilight-sagaen fortsetter, men er det mer enn en god dose hjerte og smerte?

nb

p3

Birger Vestmo

The Twilight Saga: New Moon

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-twilight-saga-new-moon

The Twilight Saga:New Moon Twilight-sagaen fortsetter, men er det mer enn en god dose hjerte og smerte? Twilight-sagaen fortsetter med "New Moon", og filmen holder nok til å tilfredsstille fansen, selv om den kanskje ikke vil skape særlig mange nye. Du får se både vampyrer og varulver, men i forholdsvis liten grad, fordi filmen fokuserer på Bellas forhold til sine gutter. "New Moon" gir deg en god dose hjerte og smerte, med pene bilder og et godt soundtrack, men har også tendenser til dårlig skuespill, og et manus som forsøker å gape over litt for mye historie. Farer lurer i skogen Bella (Kristen Stewart) bryter sammen når Edward (Robert Pattinson) og resten av Cullen-vampyrene forlater byen, og hun får ikke være med. Hun går inn i en depresjon, selv om Jacob (Taylor Lautner) forsøker å få Bella ut av den. Hun greier imidlertid ikke å la være å tenke på Edward, og oppdager at han er med henne i ånden når hun utsetter seg selv for fare. Samtidig lurer det andre farer i skogen ved byen. Vanskelig kjærlighet Jeg får nok ikke følelsen av å se en historisk filmromanse, a la "Romeo og Julie", som "New Moon" faktisk refererer til. Sekvensene med Bella og Edward sammen er likevel filmens beste, og viser to sjeler med et sterkt bånd til hverandre. Regissør Chris Weitz legger ikke opp til sterk felleshulking i kinosalen, men tilfører historien nok vanskelig kjærlighet til at det oppstår noen interessante konfliktsituasjoner. Weitz burde derimot ha evnen til å se at filmens vendepunkt, som gjør at hovedfigurene må ut på en lengre reise, er fryktelig klønete løst, og gir ”New Moon” en stygg ripe i lakken. Gretten emo-kid Jeg har også et problem med Kristen Stewart i denne filmen. Bella fremstår bare en gretten emo-kid, og Stewart feiler i å formidle figuren på en troverdig måte. Hun underspiller når hun burde gjort motsatt, og vice versa. Robert Pattinson gjør en bedre figur som Edward, selv om han ikke har like mye å gjøre i denne filmen som i eneren. Taylor Lautner er en ypperlig poster boy, men er for fløtepusete til at jeg lar meg imponere. Litt mer ramping hadde gjort seg! Praktfull samling musikk Chris Weitz har et mer gjennomført filmspråk enn Catherine Hardwicke hadde i eneren. Du får mye vakkert å se på, spesielt i flere drømmesekvenser. Andre effekter er i overkant digitale, men det merkes jevnt over at budsjettet er større enn i den første filmen. ”New Moon” får godkjent, men jeg håper at dramatikken skrus opp flere hakk i neste Twilight-film. Det aller beste med ”New Moon” er en praktfull samling musikk, så se gjerne filmen, men hør i alle fall soundtracket

000415

train

screen

Akkurat like underholdende som "Arthur og Minimoyene", og faktisk litt bedre!

nb

p3

Birger Vestmo

Arthur og Maltazards hevn

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/arthur-og-maltazards-hevn

Arthur og Maltazards hevn Akkurat like underholdende som "Arthur og Minimoyene", og faktisk litt bedre! «Arthur og Maltazards hevn» er oppfølgeren til «Arthur og minimoyene», og er akkurat like underholdende, og faktisk litt bedre. Regissør Luc Besson forteller en fartsfylt historie fra et fantasirikt univers, der vi møter både virkelige mennesker og animerte figurer. Igjen er det de animerte sekvensene som er de beste, selv om også scenene med mennesker holder høyere kvalitet denne gangen, først og fremst fordi de har fått mer å gjøre. Hele showet stjeles av tittelens slemming. Maltazard er en herlig figur som er med på å gjøre denne filmen til gøy for hele familien! Minimoyene i fare I den første filmen ble Arthur (Freddie Highmore) venn med minimoyene, bittesmå vesener som bor i naturen utenfor besteforeldrenes hus på landet. Nå er han og foreldrene på vei hjem, men så får han en melding som tyder på at minimoyene er i fare. Igjen får han forminsket seg og blir transportert ned til deres verden, bare for å oppdage at alt er såre vel med dem, inkludert prinsesse Selenia. Men slik blir det ikke lenge, for hans gamle nemesis Maltazard har skumle planer. Fabelaktig animert Fantasien er grenseløs i «Maltazards hevn». Engene skjuler en hemmelig verden av små vesener, a la Per Pusling i ekstremformat. Marihøner er transportmiddel, edderkopper er budbringere og veps beskytes med rips. Alt er fabelaktig animert med stor detaljrikdom, og historien går sjelden tom for energi. Filmen har kanskje noen scener som vil være sterk kost for de aller minste, spesielt den der Arthur skal forminskes. Men alt fortelles i en eventyrlig ramme der det meste går an. En nydelig slemming Freddie Highmore har rukket å bli 17 år, men har utrolig nok beholdt mye av guttesjarmen han slo igjennom med i «Finding Neverland» i 2004. Han er en fin heltefigur, men den som altså stjeler showet, er skurken Maltazard. Han er fantastisk animert, og blir praktfullt stemmelagt av Kåre Conradi i den norske versjonen. Maltazard er en nydelig slemming, og har noen morsomme scener mot slutten som tyder på at film nummer tre kan bli en fin affære! Strålende underholdning Jeg har tidligere klaget på Luc Bessons utvikling, fra A-regissør på 1990-tallet til B-produsent på 2000-tallet. Arthur-filmene setter ham kanskje ikke på A-lista igjen, men dette er uansett strålende underholdning for både liten og stor. Den er også godt dubbet til norsk, blant annet av Julian H. Mæhlen, Alex Rosen, Pia Tjelta, Stig Henrik Hoff, Linn Skåber og før nevnte Kåre Conradi. Vær oppmerksom på at «Arthur og Maltazards hevn» er å regne som en transportetappe til film nummer tre, og slutter derfor med «Fortsettelse følger». Jeg sier ja takk til mer

000416

train

screen

En effektiv grøsser som vil gi deg en ekkel følelse! En slags "The Blair Witch Project", bare innendørs.

nb

p3

Birger Vestmo

Paranormal Activity

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/paranormal-activity

Paranormal Activity En effektiv grøsser som vil gi deg en ekkel følelse! En slags "The Blair Witch Project", bare innendørs. «Paranormal Activity» er en slags «The Blair Witch Project», bare innendørs. Det er en effektiv grøsser om merkelige ting som skjer i et helt vanlig hjem. Skummelt realistiske situasjoner Tematisk kan den ligne «Poltergeist», som fremdeles er en av tidenes beste og mest underholdende spøkelsesfilmer. Men, mens det var en spesialeffektfest, er «Paranormal Activity» en lavbudsjetts amatørfilm med håndholdt kamera på en ekte location. Og det gir mange skummelt realistiske situasjoner, til tross for et litt dumt manus. Merkelige ting skjer Filmen gir seg ut for å være satt sammen av opptak som er funnet, akkurat som i «The Blair Witch Project». Vi møter samboerparet Micah og Katie, som bor i et hus der merkelige ting har begynt å skje. Micah har kjøpt et semiprofesjonelt kamera for å dokumentere begivenhetene, og lar det blant annet stå på hele natta for å fange opp det som eventuelt skjer mens de sover. Og det skjer stadig mer og mer! Skikkelig guffen atmosfære Filmen later som om den viser autentiske opptak. Det er nok ikke meningen at du faktisk skal tro helt og fullt på det, for det merkes blant annet at skuespillerne virkelig spiller for kameraet. Det er egentlig ikke så viktig. Denne metoden gir handlingen et realistisk preg som tilfører filmen en ganske troverdig og guffen atmosfære. Skikkelig guffent, faktisk. Nattscenene har flere øyeblikk som vil få deg til å føle et herlig ubehag, uten at det nødvendigvis brukes sterke effekter for å oppnå det. Har noen svakheter «Paranormal Activity» har noen svakheter, som at Micah og Katie gjør ting som det rett og slett ikke går an å tro på. Hva gjør du når du skal utforske en skummel lyd nede fra stua midt på natta? Selvfølgelig slår du på lyset. Disse folka lusker rundt i mørket, ikke fordi det er smart for dem, men fordi det er skumlere for deg. Og hvis en ekspert fraråder deg på det sterkeste til å forsøke å kommunisere med åndene, gjør du det likevel? Gjett hva Micah gjør... Kunne vært smartere Filmen er skrevet og regissert av Oren Peli, som allerede har spilt inn en ny film over samme lest, «Area 51». Han har også en oppfølger til «Paranormal Activity» på blokka. Det spørs hvor ofte det funker med liksom-ekte grøssere, men det gjør det i alle fall nå! Selv om filmen kunne vært litt smartere når det gjelder handlingen, vil den gi deg den litt ekle følelsen som er så deilig å ha i kinomørket

000417

train

screen

Hvem sa at politikk er kjedelig? "In The Loop" handler om politikk på verdensplan, og er årets morsomste og smarteste film!

nb

p3

Birger Vestmo

In The Loop

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/in-the-loop

In The Loop Hvem sa at politikk er kjedelig? "In The Loop" handler om politikk på verdensplan, og er årets morsomste og smarteste film! Hvem sa at politikk var kjedelig? «In The Loop» handler om politikk på verdensplan, og er årets morsomste og smarteste film! Den kombinerer det beste fra «The Office» og «Javel, statsråd», og forteller en potent historie om betente intriger i forholdet mellom britiske og amerikanske embetsmenn, som forsøker både å forberede og avverge en krig. Jeg synes resultatet er rasende morsomt. Det er ikke ofte jeg ler så høyt og lenge på kino som jeg gjorde med «In The Loop»! Alle vil leke krig Både den amerikanske presidenten og den britiske statsministeren ønsker å sette i gang en større krigsoperasjon i Midt-Østen, og alle under dem vil være med på leken. Vi følger en gruppe laverestående politikere, rådgivere og assistenter som alle jobber intenst for å få innpass i planleggingen. Blant dem er den britiske kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker (Peter Capaldi), rådgiveren Toby Wright (Chris Addison) og den amerikanske generalen Miller (James Gandolfini). Filmens figurer må manøvrere med kløkt og omhu for å passe egne interesser, og samtidig skjule sine egentlige agendaer. Perfekt politisk komedie «In The Loop» er en perfekt politisk komedie. For det første er manuset breddfullt av intelligent humor, der poengene sitter som skudd, og avleveres prikkfritt av solide skuespillere. For det andre er filmen redigert som en virtuos ballett mellom flere figurer, tråder og steder. Det er mye informasjon å ta i mot, men ikke ett sekund for mye. For det tredje har filmen en stab fantastiske skuespillere, der Chris Addison fremstår som vår mann i galskapen, Steve Coogan briljerer i en liten bi-rolle, mens Anna Chlumsky («My Girl») er et morsomt gjensyn som amerikansk rådgiver. Morsomme og velskrevne gloser Men kaka spises fullt og helt av Peter Capaldi som kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker, en av den moderne filmhistoriens saftigste figurer! Hans kynisme er altoverskyggende. Hans hensynsløse forakt for omgivelsene er beundringsverdig. Og best av alt: hans omgang med bannskap er legendarisk! Capaldi er utstyrt med hysterisk morsomme og velskrevne gloser i nesten hver eneste setning, og må ha hatt det vanvittig gøy med å spille denne figuren. Han er også med i tv-serien «The Thick Of It», som filmen er sterkt beslektet med. Malcolm Tucker er skarpt skrevet, og rivende godt gestaltet av Capaldi. Humor i toppklasse I en perfekt verden burde «In The Loop» være en selvfølgelig publikumssuksess, og vært nominert til all verdens priser. De fire manusforfatterne, inkludert regissør Armando Iannucci, fikk nylig prisen for beste manus under The British Independent Film Awards. Det skulle bare mangle, for maken til kruttsterk humor har jeg ikke sett på år og dag! Men en publikumssuksess blir det nok ikke. En politisk komedie uten stjerner er ikke det enkleste å selge. Men jeg er solgt! «In The Loop» er humor i toppklasse, og anbefales på det aller, aller varmeste

000418

train

screen

Ti regissører, ti episoder, én by, én film.

nb

p3

Birger Vestmo

New York, I Love You

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/new-york-i-love-you

New York, I Love You Ti regissører, ti episoder, én by, én film. New York har fått sin filmatiske hyllest, akkurat som Paris fikk i 2008. Ti regissører fikk åtte minutter på å fortelle en historie fra «The Big Apple», med to dager til å filme, og en uke til å redigere. En ellevte regissør hadde ansvaret for helheten og overgangene. Resultatet varierer fra strålende til middels, men det har blitt en fin film, fylt av øyeblikk fra byen som en av figurene sier er "the capitol of everything possible" - hovedstaden til alt som er mulig. Filmatisk magi "New York, I Love You" er ingen hyllest til bygningene, men til menneskene som bor i og rundt dem. Den forteller om deres håp, drømmer, lengsler og hverdagsligheter i byen som visstnok aldri sover. Og mest av alt forteller den om alle de små og store kjærlighetshistoriene som byen rommer. Disse fortelles i ti episoder, bundet sammen av flere gjennomgående figurer og øyeblikk. Noen bergtar meg med sine små øyeblikk av filmatisk magi. Andre kjeder meg. Storby-kjærlighet Dette er noen av historiene: To fremmede karer hopper inn i samme drosje, på vei til hver sin dame. En lommetyv fatter interesse for ett av sine ofre. En diamantkjøper står foran sitt eget bryllup. En aldrende operasangerinne møter en ung ansatt i et leilighetshotell. En dresskledt herre kommer i tale med en vakker dame utenfor en restaurant. En forfatter forsøker å få ei dame på kroken utenfor en bar. Og en ung mann får en uventet date til skoleballet. Historiene er forskjellige, men handler i bunn og grunn om det samme, nemlig kjærlighet i storbyen. Portman, Cooper og Bloom 11 regissører har altså bidratt til denne filmen. Man skulle kanskje ønsket seg bidrag fra klassiske New York-regissører av typen Woody Allen og Martin Scorsese, men i stedet er episodene regissert av navn som Fatih Akin, Mira Nair, Wen Jiang og Shekar Kapur. Mange av dem kommer altså utenfra, og ser New York med utenlandske øyne. Kanskje er de i stand til å bruke byen annerledes som kulisse enn regissører som går rundt i gatene daglig? Deres bidrag er i alle fall blant filmens beste. Rollene spilles av kjente skuespillere som blant andre Natalie Portman, Ethan Hawke, Hayden Christensen, Robin Wright Penn, Bradley Copper, Orlando Bloom og Shia LaBeouf. Fin hyllest Flere av historiene er velspilte, og overrasker med uventede og fiffige avslutninger. Selv regissør Brett Ratners innsats er godkjent, selv om hans historie avsluttes en smule kunstig. Den eneste episoden jeg ikke liker, er den Natalie Portman har regissert. Den mangler magien og finessen som de fleste andre har. Historien om mannen med et barn i parken blir for enkel og banal. Men den gjør liten skade. «New York, I Love You» har blitt en fin hyllest til byen alle har et forhold til! Det ryktes at Rio de Janeiro er neste by ut.

000419

train

screen

Velkommen til Terry Gilliams fantasiunivers.

nb

p3

Birger Vestmo

The Imaginarium of Doctor Parnassus

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-imaginarium-of-doctor-parnassus

The Imaginarium of Doctor Parnassus Velkommen til Terry Gilliams fantasiunivers. Velkommen til Terry Gilliams fantasiunivers. Jeg er dypt takknemlig for at Terry Gilliam fremdeles lager film! Mye ser ut til å gå galt for ham når han gjør det. Heath Ledger døde under innspillingen av «The Imaginarium of Doctor Parnassus». Men se om ikke Gilliam forserte dette betydelige hinderet! Han har greid å lage en fantastisk fabel om en magikers veddemål med selveste Djevelen. Historien kunne kanskje trengt en smule innstramming og fokusering her og der, men filmen har så mange fantastiske ting å vise meg, at jeg mer enn gjerne tilgir slike skjønnhetsfeil. Dette er ikke årets beste film, men det er en av årets vidunderligste! Avtale med Satan Doctor Parnassus (Christopher Plummer) er sjefen for en attraksjon som reiser rundt med hest og vogn. Betalende får gå gjennom et speil og oppleve sitt eget fantasiunivers. Så finner hans tre medhjelpere en mann hengende under ei bro (Heath Ledger). Han ser ut til å ha mistet hukommelsen, og de tar ham med. Doctor Parnassus aner trøbbel, for han har en gang inngått en avtale med Djevelen (Tom Waits), og tror den fremmede kan være utplassert av Satan selv for å få tak i hans straks 16 år gamle datter, Valentina (Lily Cole). Visuelle effekter Jeg kan med glede meddele at Terry Gilliam har begått sin beste film på flere år. Den er kanskje ikke for alle, men jeg elsket hvert minutt! Vi blir tatt med inn i et alternativt univers, det som befinner seg under Londons broer, motorveier og bakgater, der mørke skikkelser smyger seg rundt hjørnene, og fantasi møter virkelighet. Jeg satt i kinosetet og frydet meg over oppfinnsomheten og fortellergleden som filmen viser, og ikke minst de praktfulle visuelle effektene. Denne filmen stikker seg definitivt ut, og det på en høyst positiv måte! Ledgers svanesang Skuespillerne er med på å gjøre dette til en spesiell opplevelse. 80-åringen Christopher Plummer («The Sound of Music») gjør en av sine beste roller, ex-modellen Lily Cole imponerer i sin første store rolle, mens artisten Tom Waits koser seg som Djevelen, en rolle han er som skapt for. Og hva med Heath Ledger? Han er også god i det som ble hans svanesang. Det føles rart å si det, men det virker nesten som om Gilliam hadde forutsett hans død. Han rakk ikke å spille inn alle sine scener, men dette er genialt løst ved at Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell spiller alternative versjoner av Ledgers figur. Det føles naturlig og riktig i historiens kontekst, som om det var ment slik fra begynnelsen! Morbid humor Regissør Terry Gilliam er en av de mest originale stemmene innen moderne filmkunst, og jeg håper han fortsetter å lage film, selv om han ikke er den som drar inn de store pengesummene til Hollywood. «The Imaginarium of Doctor Parnassus» er en gave til alle oss som elsker hans mørke, morbide og sære form for humor, og hans øye for visuelle vidundere. Filmen vil nok virke fryktelig sær for noen, men den tok tak i min fantasi og rev den med seg inn i Gilliams forunderlige verden. Det elsker jeg ham for

000420

train

screen

En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør.

nb

p3

Birger Vestmo

Det hvite båndet

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/det-hvite-baandet

Det hvite båndet En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør. En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør. Michael Hanekes film "Det hvite båndet" har undertittelen "En tysk barnehistorie". Det er definitivt ikke en historie for barn, men om usynliggjorte barn i et tysk bygdesamfunn, like før 1. verdenskrig bryter ut. Alt er tilsynelatende velfungerende. Bygda har både prest, lærer, lege, en baron med egen forvalter og en skokk arbeidere som får avlingen i hus. Men like under overflaten lurer flere mørke sannheter, og en ulykke og et dødsfall setter i gang en rekke farefulle prosesser i det lille samfunnet. “Du høster hva du sår” Haneke forteller en foruroligende historie, der han skildrer et stort spekter av små og store menneskeskjebner. Det bygges opp et mysterium som kan ha mange løsninger. Haneke forer oss med flere detaljer som kan brukes til å argumentere for ulike teorier. Jeg har lest at Haneke kanskje skildrer facismens fødsel, uten at det er fryktelig åpenbart. Ulike øyne ser ulike ting. Men filmens tema kan i alle fall være den gode, gamle "du høster hva du sår". Voksne mennesker utviser dårlig moral, noe som får konsekvenser. Besnærende Ingen kan forholde seg passive til denne filmen. Den vil garantert kjede noen, for den fortelles i et sakte tempo, med lange dvelende sekvenser, og alt er filmet i sort/hvitt. Men jeg satt i kinosalen med stor nysgjerrighet i forhold til det som foregikk på lerretet. Formspråket er spennende og særegent. Historien er mystisk og besnærende. Jeg oppfatter den av og til som en slags «Fanny og Alexander», bare enda mørkere. Mye av handlingen sees nemlig gjennom barns øyne, og noen av dem er barna til bygdas prest (Burghart Klaussner), som minner mye om presten i nettopp «Fanny og Alexander». Dystre erkjennelser Hanekes skildring av bygdebarna er hjerteskjærende, godt hjulpet av fantastiske barneskuespillere som åpenbart er regissert av en mester. Historien fortelles gjennom læreren (Christian Friedel), som forelsker seg i barnepiken Eva (Leonie Benesch). Disse to er filmens mest sympatiske skikkelser, og er en god motvekt til historiens dystre erkjennelser. Vi får ingen definitiv avklaring på filmens hendelser, og mange spørsmål forblir ubesvart. Haneke vil åpenbart at vi skal tolke selv, og jeg gjør det gjerne. Interessant kunstopplevelse Jeg tør mene at "Det hvite båndet" ikke er en film for alle. Men den som er åpen for en to og en halv times tysk dramafilm i sort/hvitt, uten åpenbare løsninger, får en interessant kunstopplevelse fra en regissør som bruker mediet på en ganske annen måte enn de fleste i sin samtid

000421

train

screen

Voksen kjærlighet med bauta Meryl Streep.

nb

p3

Birger Vestmo

It's Complicated

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/its-complicated

It's Complicated Voksen kjærlighet med bauta Meryl Streep. Voksen kjærlighet med bauta Meryl Streep. En film med Meryl Streep er per definisjon aldri dårlig. Derfor er "It's complicated" heller ikke direkte dårlig. Men den er ikke direkte god, heller. Det er en film om voksen kjærlighet, med flere observasjoner som mange sikkert kan nikke gjenkjennende til. Men det kan virke som om manusforfatter og regissør Nancy Meyers ikke stoler helt på historien hun har funnet på, og derfor har lagt til forsøk på humor her og der. Dette er uheldig, fordi dette er noe Meyers ikke kan. Filmen hadde vært bedre om hun hadde turt å la historien være mindre morsom. Kompliserte dager Jane (Meryl Streep) og Jake (Alec Baldwin) ble skilt etter at han bedro henne med Agness (Lake Bell). 10 år senere er familien igjen samlet i forbindelse med sønnens uteksaminering, og den gamle kjærligheten blusser opp igjen i kulissene. Dette er problem, fordi Jake nå er gift med Agness, noe som gjør at det plutselig er Jane som er "den andre kvinnen". Samtidig møter hun arkitekten Adam (Steve Martin), som selv er skilt. Det utvikler seg til å bli kompliserte dager for dem alle. Uten bakkekontakt «It's complicated» handler om noe mange opplever. Selv om man er skilt, betyr det ikke at man er ferdige med hverandre. Filmen har scener som effektivt beskriver følelser man kan ha fortrengt, lenge etter at man har gått fra hverandre. Vær oppmerksom på at denne filmen ikke handler om vanlige mennesker, men om steinrike overklassemennesker. Jane bor på en enorm eiendom, trenger åpenbart ikke være mye på jobben, og har all tid i verden til å styre med sine egne problemer. I tillegg planlegger Jane en stor utbygging av det allerede store huset, selv om hun bor helt alene. Dette får henne til å fremstå som en riking uten bakkekontakt. Streep - en drøm på skjermen Jeg får litt følelsen av at Nancy Meyers har resirkulert ting fra andre nyere filmer Meryl Streep har vært med i. Også her spiller hun ei kvinne som forteller sine venninner at hun slett ikke har sex og ikke savner det, heller. Akkurat som i "Mamma Mia!". Også her kommer hun i klem mellom flere menn. Akkurat som i "Mamma Mia!". Også her er hun en matekspert som har bodd og studert i Paris. Akkurat som i "Julie and Julia". Men Meryl Streep er heldigvis en drøm å oppleve på film, også når hun gjentar seg selv. Her flankeres hun av Alec Baldwin, som blir stadig skumlere for hver gang jeg ser ham på film, men som faktisk har noen fine scener. Steve Martin gjør en stille og sympatisk rolle, selv om jeg irriteres over hans stadig smalere Renée Zellweger-øyne. Facelift, anyone? Mislykket nesten-slapstick "It's complicated" burde vært en bedre film. Den burde fått meg til å føle mer. Det ligger et potensiale i historien som ikke utnyttes. Filmen tryner når den tar i bruk mislykket situasjonskomikk, blant annet med en naken mann som viser sine edlere deler på webkamera uten å være klar over det. Det var kanskje morsomt i ungdomsfilmen ”American Pie” for 10 år siden, men ikke i en voksenfilm i 2009. De morsomme scenene i «It's complicated» handler først og fremst om hva figurene sier, ikke det de gjør. Det er da filmen er best

000422

train

screen

Den intelligente detektiven er tilbake i gammelmoderne utgave.

nb

p3

Birger Vestmo

Sherlock Holmes

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/sherlock-holmes

Sherlock Holmes Den intelligente detektiven er tilbake i gammelmoderne utgave. Den intelligente detektiven er tilbake i gammelmoderne utgave. 2009-versjonen av "Sherlock Holmes" ligger nok et godt stykke bortenfor det forfatteren Sir Arthur Conan Doyle hadde tenkt seg på slutten av 1800-tallet. Regissør Guy Ritchie og skuespiller Robert Downey Jr. har tatt for seg en av litteraturens første helter og gjort ham til en slags kampsportsuperhelt. Målsettingen har åpenbart vært å underholde de brede massene, ikke å være tro mot bøkenes fremstilling av den legendariske detektiven. Historien er kanskje lagt over hundre år tilbake i tid, men den blir fortalt i et kjapt og moderne filmspråk, med en tøysehistorie i bunn. Det har blitt en lettglemt film som er moro så lenge den varer. Sort magi Vi tas med til London anno 1891, og blir umiddelbart introdusert for filmens skurk, lord Blackwood (Mark Strong). Han er i ferd med å drepe en ung kvinne ved hjelp av sort magi, men blir tatt av Sherlock Holmes (Robert Downey Jr) og hans gode venn og medhjelper Dr. Watson (Jude Law). Blackwood henrettes ved henging, men det viser seg å være begynnelsen. Han står nemlig opp fra de døde, og Sherlock Holmes må trå til for å avverge en stor trussel mot det britiske kongeriket. Historien er sludder og vås, noe som er akkurat hva en film av denne typen trenger. Holmes - en slåsskjempe Det føles rart at det er Guy Ritchie («Lock, stock & Two Smoking Barrels» og «Snatch») som står bak. Dette ligner nemlig mer på en Stephen Sommers-film enn en Guy Ritchie-film. Han har laget ren lettvekterunderholdning av den klassiske figuren, der Holmes analytiske evner riktignok benyttes, men ikke så mye som hans mer hardtslående metoder. Jeg ble litt overrasket over at Sherlock Holmes fremstilles som en real slåsskjempe. En scene viser ham til og med som veddemålsslåsskjempe, litt som i «Fight Club». Først trodde jeg at de fire manusforfatterne hadde tatt seg ekstreme friheter, men en sjekk forteller meg at Doyle faktisk har tillagt Holmes slike ferdigheter og tilbøyeligheter. Intelligente rotehuer Robert Downey Jr. har hatt noen kommersielt suksessrike år nå, med "Iron Man" som det største høydepunktet. Jeg synes at Sherlock Holmes-figuren hans er litt for lik Tony Stark. Begge er eksentrikere, de er intelligente rotehuer, har den samme svarte humoren, og begge har et talent for merkverdige oppfinnelser. Bare tidskoloritten og jernrustningen skiller. Men Downey Jr. er sjelden kjedelig å se på, selv når han gjentar seg selv. Og Jude Laws Dr. Watson viser seg å være en god makker og motvekt til Holmes, selv om jeg kunne ønsket meg enda mer gnist mellom dem. Og sier Holmes egentlig «elementært, min kjære Watson» én eneste gang? Gammelmoderne utgave Det er åpenbart at dette er tenkt som den første i en rekke Sherlock Holmes-filmer. Jeg er ikke fremmed for mer actiontøys, for underholdningsfaktoren er godkjent. Men da håper jeg historien er sterkere. Her glir det ofte over i det parodiske, og jeg mistenker det er gjort med vilje. Det er nok ikke den Sherlock Holmes som bokelskerne vil se, men detektiven vil sikkert få nye fans i denne gammelmoderne utgaven. DET er elementært

000423

train

games

Brutal radbrekking av alt som er hellig.

nb

p3

Rune Håkonsen

Bayonetta

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/bayonetta

Bayonetta Brutal radbrekking av alt som er hellig. Hvordan kan jeg egentlig beskrive Bayonetta? Ta en sinnsyk japaner, som virkelig ikke har peiling eller respekt for religioner overhodet, og la han fortelle sin versjon bibelen ispedd elementer fra norrøn mytologi. Deler av historien foregår nemlig i byen Vigrid. La all musikken være lettbeint japansk tekno- og popmusikk, og la hovedkarakteren være en hypersexy biblioteksekretær med alt for store pupper. Oj, oj, oj. Dette er hva vi på godt norsk kaller ”over-the-top”. I stedet for å prøve å forklare den innviklede historien, de merkelige karakterene og ikke minst spilluniverset så kan vi starte med en titt på spillmekanikken. Bayonetta er et tredjepersons actionspill, der du i hovedrollen som nettopp Bayonetta (eller super-sexy-jeg-har-på-meg-for-trang-lær-cat-suit) må kjempe i mot horder av magiske fiender som av en eller annen grunn skal dra deg tilbake til helvetesdimensjonen. Hyperaktivt kampsystem Det betyr et slags Tekken-slåssespill der du kan løpe fritt rundt på slagmarken og utføre sinnsyke komboer til krampa tar deg. Det ligner på mange måter Devil May Cry, som er spillregissør Hideki Kamiyas forrige spill. Kampene er fartsfylte og ekstremt intense, noe som gjør at jeg sitter med et høyt adrenalinnivå gjennom hele spillet. Faktisk så mye at jeg må ta pauser innimellom for ikke å bli sliten. Det er eksplosivt, morsomt og intenst, og ikke minst utrolig underholdene. Selv om det i lengden blir litt kjedelig å slå ned de samme enkle fiendene blir hovedmotstanderne stadig mer utrolige og vanskelige. Dette spillet har utfordringer for alle og en hver. Vakker grafikk Jeg testet spillet på Xbox 360, og grafikken er pen og vakker. Et helt nytt og troverdig fiksjonsunivers dukker opp, og spillverdenen rundt Bayonetta bygger opp under den ekstreme historien. Spesialeffekter fyller skjermen ofte, takket være Bayonetta mange spesialangrep. Disse er selvfølgelig ofte koblet sammen med enten hennes bakgrunn som heks eller som utrolig sexy biblioteksekretær. Musikken er som tidligere nevnt en lettbeint blanding av japansk tekno- og popmusikk. Det høres kanskje irriterende ut, men hadde det ikke vært for nettopp denne litt virkelighetsfjerne musikken ville spillet mistet siste del av ironisk distanse og vært ren galskap i spillform. Karakterene er selvfølgelig viktige, siden det er de som bærer historien. Og det er ikke en lett oppgave i et såpass merkelig spill som Bayonetta. Stemmene er naturlig nok dubbet til engelsk, og igjen kan det virke som om spillregissør Hideki Kamiya har dukket litt for mye sprit til frokosten. Overdrevne karakterer Stemmeskuespilleren til hovedkarakteren Bayonetta høres ut som en arrogant og selvsikker heks, og gjør dermed sin rolle ekstra markant. Blant andre karakterer finner vi bartenderen i Helvete, som høres ut som han er hentet rett ut fra en dårlig blaxploitation film fra 70-tallet. Han er afroamerikansk, han er tøff og han er PIMP. Bayonetta er med andre ord et spill som gir fingeren til alt som heter konvensjoner. Har tråkkes det over mange grenser, ikke minst ovenfor religioner. Mer hensynløs behandling av kristendom har jeg ikke sett i et spill, noen sinne. Når det er sagt, så er Bayonetta et heidundrende actionspill. Det passer kanskje ikke for alle, men for de med et snev av interesse i spill som Devil May Cry, Tekken og andre japanske spill så er dette en total høydare. Too much? Historien er dessverre så intenst og overveldende at den til tider blir forvirrende, regissør Hideki Kamiya har fokusert på å lamme spillere med overveldende inntrykk. Dermed blir det noen ganger vanskelig å forstå hva som faktisk foregår. Likevel sparker Bayonetta i gang det som blir et utrolig spennende spillår. For å oppsummere; dette er en nerds våteste drøm

000424

train

screen

En kjapp film med tøffe fyrer, lekre damer, polerte biler og kulesprutende gønnere - på norsk!

nb

p3

Birger Vestmo

Tomme tønner

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/tomme-toenner

Tomme tønner En kjapp film med tøffe fyrer, lekre damer, polerte biler og kulesprutende gønnere - på norsk! Det er tøft at noen har forsøkt å lage en skikkelig gangsterkomedie her i Norge! «Tomme tønner» viser lovende takter, og ga meg noen saftige sekvenser å le av. Problemfri er den ikke. Det er mange detaljer å sette fingeren på. Men en kjapp film med tøffe fyrer, lekre damer, polerte biler og kulesprutende gønnere - på norsk - er såpass friskt at jeg likevel gikk ut av kinosalen med et smil Roter bort utstoppet jaktfalk «Tomme tønner» handler om det småkriminelle trekløveret Ali (Leon Bashir), Nico (Anders Danielsen Lie) og Bobby (Farrakh Abbas), som roter bort en verdifull utstoppet jaktfalk bestilt av gangsteren Dansken (Kim Bodnia). Plutselig skylder de masse penger, og inngår partnerskap med en nord-norsk spritkonge (Bjørn Sundqvist) for å kunne gjøre opp for seg. Dermed roter de seg inn i enda mer trøbbel. Hardkokte figurer i absurde situasjoner Filmen er laget av «Død snø»-produsentene Terje Stroemstad og Kjetil Omberg, og debutantregissørene Sebastian Dalén og Leon Bashir. De legger ikke skjul på at den store inspirasjonskilden er Guy Ritchies «Lock, Stock and Two Smoking Barrels». De lykkes ganske godt i å skape en lignende atmosfære med hardkokte figurer i absurde situasjoner. En scene med en stylet kabriolet, der en bilradio låser seg til et uheldig musikkvalg, er ett av høydepunktene, mens den avsluttende skuddvekslingen dessverre lukter løskrutt. Burde vært videreforedlet Manuset kunne med fordel ha gått igjennom flere runder med videreforedling før filmingen startet. Jeg synes at det mangler raffinement, smartere humor og minneverdige one-liners. Men enkelte av skuespillerne oppveier for dette med sitt blotte nærvær, spesielt veteranene Bjørn Sundquist og Kim Bodnia, som åpenbart trives i sine enkle og upretensiøse roller. Bashir, Lie og Abbas fungerer også greit nok som det uheldige trekløveret, mens radarparet Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen («Kill Buljo», «Død snø») er morsomme som - nettopp - et radarpar. En uhøytidelig tøysefilm Denne filmen er innspilt på et minimalt budsjett, og det vises innimellom, blant annet på noen av effektene. Det er også andre ting å sette fingeren på, som for eksempel at folk blir sittende og sole seg i trappa utenfor Oslo S , selv om Kim Bodnia spruter maskingeværkuler utover Plata. Men det er poengløst å anmelde denne filmen med den seriøse filmkritikerhatten på. «Tomme tønner» er ment å være en uhøytidelig tøysefilm, og det har den blitt! Jeg blir ikke overrasket om dette blir en pen publikumsvinner! Kommentér filmen nederst på denne siden!

000425

train

screen

"Polytechnique" er et dystert dokument over en uforståelig tragedie.

nb

p3

Birger Vestmo

Polytechnique (5)

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/polytechnique

Polytechnique (5) "Polytechnique" er et dystert dokument over en uforståelig tragedie. En kanadisk skolemassakre skildres iskaldt og nådeløst i regissør Denis Villeneuves sterke film "Polytechnique". 14 kvinner ble drept og flere skadd da 25 år gamle Marc Lépinevandret gjennom skolebygningen École Polytechnique i Montreal med maskingevær og en sekk ammunisjon 6. desember 1989. Filmen er laget til minne om ofrene, de overlevende og de pårørende, og er et dystert dokument over en uforståelig tragedie. Dette gjør inntrykk! Filmen tegner et uhyggelig portrett av en forstyrret ung mann. Den viser også hvordan helt vanlige jenter og gutter plutselig kastes ut i en grusom situasjon, og hvordan de som overlever den har vansker med å takle livet etterpå. Dette gjør inntrykk! Samtidig kan det virke som om Villeneuve er litt redd for å støte. Drapene er forsiktig skildret og tonet ned i forhold til den virkelige hendelsen. Lépine brukte blant annet kniv på ett av sine ofre. Men filmens hensikt er ikke å vise hver eneste bloddråpe. Den viser tragedien som utspiller seg, og gir oss et inntrykk av håpløsheten og tomheten etterpå. Reflektert og overveid Filmen gir oss kun hint om gjerningsmannens motivasjoner. Han skildres som en stille einstøing, som åpenbart har et problem med å relatere seg til andre, spesielt kvinner. Han skriver et avskjedsbrev, der han gir en forklaring på hvorfor han vil drepe kvinnelige medelever – fordi feminister ønsker likestilling, men vil beholde kvinners særgoder. Det skumle er at måten han argumenterer på virker reflektert og overveid i all sin galskap. Jeg skulle nok ønske at filmen i større grad utforsket årsakene til at skolemassakren fant sted, men kanskje må vi slå oss til ro med den ugne tanken om at det ikke finnes noen. Ekte og troverdig «Polytechnique» er nydelig filmet i sort/hvitt, og viser skolens kalde mursteinsmiljø i vinterdrakt - et passende bakteppe for hendelsene som utspiller seg. De innledende sekvensene fremstår som ekte og troverdige, som fra en hvilken som helst skoleinstitusjon fra 20 år tilbake, og desto mer foruroligende. Jeg gikk selv på videregående i 1989, og kan såvidt huske å ha lest noe om massakren i avisene. Dette var før internett, altså før vi fikk umiddelbar tilgang til alt. Noen år senere visste vi det meste om Columbine-massakren etter få timer. Som skapt for diskusjon Dette har blitt en stille og verdig film, kun avbrutt av de vanvittige smellene fra maskingeværet i murgangene. Filmen gir oss mange spørsmål, men få svar – akkurat som i virkeligheten. Filmen er som skapt for en rolig diskusjon på kafé etterpå, for her finnes det mange måter å tolke historien på. «Polytechnique» blir værende i bakhodet mitt en stund! Kommentér filmen nederst på denne siden!

000426

train

screen

George Clooney stirrer på geiter. Vi stirrer på ham!

nb

p3

Birger Vestmo

Menn som stirrer på geiter

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/menn-som-stirrer-paa-geiter

Menn som stirrer på geiter George Clooney stirrer på geiter. Vi stirrer på ham! «Menn som stirrer på geiter» (regi: Grant Heslov) innleder med å fortelle oss at mer i filmen er sant enn du vil tro. Jeg tror gjerne på det. Jeg liker i alle fall å tro på det. Dette er en morsom og skrudd komedie om det amerikanske forsvarets forsøk på å utnytte mennesker med spesielle evner i militær sammenheng. Den har noen fantastiske sekvenser, men holder dessverre ikke helt ut. Historien går tom for luft akkurat i det den burde blåst seg skikkelig opp! Supersoldater med superevner Journalisten Bob Wilton (Ewan McGregor) snubler over litt av en story når han møter mystiske Lyn Cassady (George Clooney) i Kuwait. Han påstår nemlig å ha vært del av en ukjent divisjon av US Army, kalt New Earth Army, der man forsøkte å skape supersoldater med superevner. Bob blir med Lyn inn i Irak for å følge ham på et hemmelig oppdrag. Men hva er oppdraget? Og snakker Lyn egentlig sant? Fargerik historie Da jeg så filmen tenkte jeg at dette umulig kan være sant. Men filmen påstår jo at mye er det. Og muligheten for at det er tilfellet gjør dette til en morsom opplevelse. Vi blir fortalt en fargerik historie som tar stadig nye, absurde og uventede vendinger. Vi blir også introdusert for en rekke merkverdige figurer, blant annet lederen for New Earth Army, Bill Django. Her viser Jeff Bridges seg frem på en morsom måte som han ikke har gjort siden «The Big Lebowski». Clooney med stil! Filmens beste er George Clooney, som fikser den rare rollen som Lyn Cassady med stil! Samspillet med Ewan McGregor fungerer godt, selv om McGregor er i det litt anonyme hjørnet denne gangen, slik han litt for ofte er. Men det er morsomt å følge disse karenes merkelige reise, med flere alvorlige tilbakeslag underveis. Noen av dem servert av en ufyselig Kevin Spacey! Ikke helt bortkastet Når filmen går inn i sin siste fase, dabber min interesse dessverre av. Historien har ikke noe ordentlig klimaks. Jeg skulle gjerne sett at den tok helt av, men i stedet ruller den sakte inn i kjedsomheten, uten å helt vite hvor den skal. Er dette alt, tenkte jeg da jeg reiste meg fra kinosetet. Når jeg tenker godt etter, ble jeg likevel rimelig godt underholdt så lenge det varte, så «Menn som stirrer på geiter» er ikke helt bortkastet. Men du kan godt vente til den kommer på disk

000427

train

screen

George Clooneys nye film er lett å like, men også lett å glemme.

nb

p3

Birger Vestmo

Up in the air

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/up-in-the-air

Up in the air George Clooneys nye film er lett å like, men også lett å glemme. «Up in the air» virker å være rett film til rett tid. Mange tror nemlig den er en kommentar til finanskrisen, siden den handler om en som har som jobb å gi andre sparken. Men egentlig handler filmen om frykten for å binde seg til noen. George Clooney spiller den klassiske ungkarsrollen som insisterer på å holde på sin livsstil, helt til han møter damen som kan få ham på andre tanker. Det har blitt en fin film med enkeltscener med gnistrende god dialog, og flere gode prestasjoner foran kamera. Slå seg til ro? Ryan Bingham (George Clooney) er ansatt i et selskap som tar seg av den ubehagelige prosessen å sparke ansatte for andre. Han er stadig på reisefot, en tilværelse som passer ham utmerket. Så får han en ny kollega, Natalie Keener (Anna Kendrick). Hun foreslår endringer i selskapet som kan bety slutten for Binghams livsstil. Samtidig møter han en likesinnet forretningskvinne, Alex (Vera Farmiga), og de innleder et forhold som gradvis får Bingham til å stille spørsmålstegn ved sin ugifte og barnløse ungkarstilværelse. Kunne han tenke seg å slå seg til ro likevel? Farmiga matcher Clooney George Clooney befester sin posisjon som Hollywoods kjekkeste mann. Han har udiskutable kvaliteter vi gjerne forbinder med fortidens storheter som Cary Grant og James Stewart. Clooney er også en smart og flink skuespiller, og takler godt en rolle som på mange måter er et pussig ekko av ham selv. Clooney har også sverget på å aldri gifte seg og få barn, akkurat som Ryan Bingham gjør i filmen. Her matches han svært godt av dyktige Vera Farmiga, som lar oss gjette hva hennes rollefigur egentlig er ute etter. Følelser og satire Dette er regissør Jason Reitmans tredje film, etter "Thank you for smoking" og "Juno". Han har på kort tid blitt en kritikeryndling, og det er lett å se hvorfor. Han er flink til å koble menneskelige følelser med bitende satire. I den første handlet det om tobakkindustrien, i den andre samfunnets syn på ung graviditet, og nå om kald behandling av ansatte i «corporate America». Her er det mange gode poenger, selv om jeg føler at filmen ikke kommer helt i mål med det den forsøker å fortelle oss om hensynsløs ansvarsfraskrivelse. Jeg savner flere erkjennelser hos Bingham. Lett å like, lett å glemme Denne filmen har altså kvaliteter verdt å merke seg, som noen kloke kommentarer til vår samtid, og det gode samspillet mellom Clooney og Farmiga. Samtidig gjør den ikke et spesielt dypt inntrykk på meg. Figurene kan fortone seg en smule for kalde og beregnende, selv når ringvirkningene av deres handlinger slår tilbake på dem selv. "Up in the air" er en film som det er lett å like, men jeg mistenker den også for å være lett å glemme

000428

train

screen

Basert på en morsom og absurd idé, men figurene er for bleike!

nb

p3

Birger Vestmo

Det regner kjøttboller

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/det-regner-kjoettboller

Det regner kjøttboller Basert på en morsom og absurd idé, men figurene er for bleike! Animasjonsfilmen «Det regner kjøttboller» er basert på en absurd idé. Jeg liker absurde idéer. Men jeg liker ikke bleike figurer, og her synes jeg filmen feiler. Figurene vi møter er nemlig verken godt nok skrevne eller animerte. De matcher ikke historien de er satt i, og fremstår som dårlige kopier av tegnede figurer vi har sett mange ganger før. Det er synd, for her var potensialet til en skrudd kultklassiker absolutt tilstede. Lager mat av vann Den unge geniet Flint Lockwood finner opp en maskin som kan lage mat av vann. Så fyker maskina opp i skyene, og begynner å produsere mat som regner ned over øya. Dette tiltrekker både media og turister, men maten blir større og større, og plutselig trues hele byen av gigantiske pølser, hamburgere og pizzastykker. Pene bilder og flotte effekter Filmen er basert på ei barnebok av Judi og Ron Barrett, og har mye god fantasi i seg. Regissørene Phil Lord og Chris Miller har sammen med Sony Pictures Imageworks laget en detaljrik film med mange pene bilder og flotte effekter, som du kan se i 3D i enkelte kinosaler. De forteller historien i et høyt tempo, så det blir aldri direkte kjedelig å se filmen, verken for liten eller stor. Anonyme og sjarmløse figurer Men jeg er skuffet over figurskildringene. De er forholdsvis anonyme og sjarmløse, i hvert fall i den norskdubbede versjonen (jeg har ikke sett/hørt originalversjonen). Det går også på hvordan de er designet i utgangspunktet. Og måten de relaterer seg til hverandre på, renner av klisjéer. Ta for eksempel Flints forhold til sin far, som er en av filmens tråder. Far/sønn-problematikk har vi sett i litt for mange animerte barnefilmer, og ble mye bedre løst i for eksempel Disney's «Lille kylling». Vil glede de minste «Det regner kjøttboller» vil helt sikkert kunne glede de minste. Og de store vil helt sikkert kunne se filmen uten å gremmes. Men etter å ha blitt bortskjemt med stadig flere og bedre animasjonsfilmer, synes jeg at denne filmen er et lite steg bakover for Sony Pictures Imageworks. Alt det tekniske er på stell, alt ser fantastisk bra ut, bortsett fra figurene. De hadde trengt en litt mer original og kunstnerisk touch

000429

train

screen

En god og sympatisk film om unge menn som drømmer seg vekk fra Casablancas gater.

nb

p3

Birger Vestmo

CasaNegra

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/casanegra

CasaNegra En god og sympatisk film om unge menn som drømmer seg vekk fra Casablancas gater. Drømmen om et bedre liv har vært tema i mang en film, nå også i «CasaNegra». Norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari har prestert en god og sympatisk film i sitt opprinnelsesland. Han forteller en historie vi kanskje har sett før, men aldri satt i dette miljøet. Derfor føles det nytt og originalt, til tross for at vi har sett lignende historier mange ganger før. Drømmer i Casablancas gater Vi følger to unge menn i Casablanca. Adil (Omar Lotfi) har problemer med en voldelig stefar, og drømmer om å flytte til Sverige. Karim (Anas Elbaz) har hovedansvaret for familien sin, og bedriver småkriminalitet, men drømmer om et større liv. Begge trenger penger, og begynner derfor å ta på seg oppdrag for skurken Zrirek (Mohamed Benbrahim). Men drømmer kan være vanskelig å oppfylle i Casablancas gater. Gater og arkitektur danner bakteppe Vi har altså sett slike historier på film før. Men Lakhmari bruker Casablanca som bakteppe. Vi har aldri sett byen på denne måten før, og dens gater og arkitektur brukes forbilledlig som kulisser. De fleste har kanskje ikke sett Casablanca portrettert på film siden filmklassikeren med samme navn fra 1942, som ble innspilt i USA. Det viser seg at Casablanca på mange måter ligner enhver annen storby, med de samme gater, trafikk, problemer og utfordringer. Beholder vår sympati Det overspilles av og til i «CasaNegra», men det gjelder først og fremst et par av birollene. Hovedrollene spilles godt av Anas Elbaz og Omar Lotfi, selv i potensielt vanskelige scener. De virker å være gatevante. De hører hjemme der, og beholder vår sympati, selv når de begår kriminelle handlinger. Vi forstår motivene bak, selv om handlingene ikke kan forsvares. Atmosfærisk film fra Lakhmari «CasaNegra» avsluttes kanskje litt i overkant brått, men på en publikumsvennlig måte. Det er en atmosfærisk film, blant annet takket være godt fotoarbeid og fin filmmusikk. Nour-Eddine Lakhmari viser igjen at han har filmteft, og gjør hans andre film til en interessant opplevelse. Nå må han snart få lage film i Norge

000430

train

screen

«Planet 51» er en dataanimert familiefilm som er grei underholdning, uten å gi meg hakeslepp.

nb

p3

Birger Vestmo

Planet 51

https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/planet-51

Planet 51 «Planet 51» er en dataanimert familiefilm som er grei underholdning, uten å gi meg hakeslepp. «Planet 51» handler om et besøk fra verdensrommet, men med en viktig forskjell. Planeten er bebodd av små grønne vesener, og besøket er et menneske. Dette er en fartsfylt dataanimert film med nok action og humor til å tilfredsstille både barn og voksne - sånn passe. Regissør Jorge Blanco forsøker ikke å konkurrere med Pixar, verken på manus eller med det visuelle, men har laget en film som jeg tør kalle grei underholdning, uten å gi meg hakeslepp. Strandet på fremmed planet Astronauten Charles T. Baker lander på Planet 51, og havner hos unggutten Lem. Han og kameraten Skiff er fascinerte av fantasier om verdensrommet og romvesener, og ender opp med å beskytte astronauten når de forstår at han er harmløs. Det har ikke planetens militære forstått, og det blir en kamp mot tiden for å få astronauten vekk fra planeten før soldatene fanger ham, og før moderskipet hans automatisk returnerer til jorden. Halvhjertet forsøk på romantikk «Planet 51» har en enkel og lettfattelig handling, som gjør at selv de minste vil kunne henge med hele veien. Men jeg synes nok at den kunne ha handlet om mer. Figurene er litt for tynt skrevet. Vi føler ikke at det står så fryktelig mye på spill for noen av dem. Lem, vår helt, har for eksempel en romanse på gang med nabojenta Neera, som viser seg å være vanskelig å takle midt i all forvirringen. Men det føles som et ganske halvhjertet forsøk på å tilføre filmen et bankende hjerte. Den slår ikke engang romansen mellom robotene Wall-E og Eve! Noen scener det lukter krutt av Jeg har alltid elsket science fiction, og dermed får kanskje denne filmen noen billige gratispoeng fra meg. Den inneholder nemlig små hyllester til filmer som «Alien», «2001 – En romodysée», «Wall-E», «Klodenes Kamp» og dataspillet «Half-life». Det visuelle er kanskje ikke fryktelig detaljrikt, men likevel dyktig utført. Det er noen scener mot slutten som det virkelig lukter krutt av, og som jeg gleder meg til å kunne studere i sylskarp slow-motion på Blu-ray. Inntil videre anbefaler jeg gjerne småbarnsforeldre til å ta med de unge, håpefulle på kino for å se «Planet 51». Andre kan godt vente til den kommer på disk