Datasets:

sepidmnorozy

/

Norwegian_sentiment

like 0

Teit avslutning

Filmens store konflikt tilspisser seg kraftig i filmens siste del , og avsluttes med en teit slåsskamp , som så går over i noe mer alvorlig , uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for utøverne .

Beklager , men jeg tror ikke på det !

En film med en så realistisk tone som ” Pride & Glory ” har , kunne trengt et manus som sto i stil .

Regissør Sam Mendes skildrer dette fra de meniges side , med sine personlige skarpheter innlagt i form av kameraføring , replikker og musikkvalg .

I Jake Gyllenhaal har Swofford en intelligent og følsom forsvarer ; en ung mann som ser det genuint maskuline konkurransepreg han er en del av , og som han både forsvarer og tar avstand fra .

Tett og intenst følger kameraet unge menn som i det ene øyeblikk er macho-rå , i det andre utrolig barnslige lekende guttunger , for så å være følsomme karer som drømmer om kjæreste eller kone .

Fordi Mendes tillater seg å bruke tid , blir « Jarhead » en innsiktsfull psykologisk betraktning .

ALBUM : METAL / JAZZ Shining « One One One » ( Universal ) La det være sagt med en gang - « One One One » er råbra , og vel verdt ventetiden siden gjennombruddsalbumet « Blackjazz » ( 2010 ) .

Med det albumet klarte Shining noe veldig få andre har fått til , nemlig å definere sin egen sjanger .

Black metal - greit nok , med intrikate , tettsittende riff og Jørgen Munkebys vrengte vokal .

Men stramme rammer for improvisasjon og et sylskarpt samspill der trommer , gitar og bass følger hverandre i hver minste krok , gjør at musikken ikke er fri i frijazzforstand .

Snarere er det snakk om en grundig innstudert kanalisering av energi , med spor av frijazzens klanglige estetikk .

Låtene strammere og kortere , kraften enda tydeligere konsentrert .

Likevel er bandsignaturen så sterk at albumet aldri fremstår som sprikende .

Nå og da kommer et kjærkomment pusterom , som Munkebys fine saksofonintro til « How Your Story Ends » .

Albumet lover godt for heftige liveopptredener , og med tildeling av Statoil-millionen på årets by:Larm , har bandet økonomi til å spre sitt sterke budskap ut i verden .

Angelina Jolies « Unbroken » er et langt , dyrt og ubehjelpelig banalt motivasjonsseminar om å aldri gi opp .

Med sinn innsats i Yann Demanges « '71 » og David Mackenzies « Starred Up » , stod den unge engelskmannen Jack O'Connell for to av de mest imponerende rolletolkningene i året som gikk .

« Unbroken » er en film om å overvinne motgang , men den hemmes av at Jolie har fratatt Zamperini hans menneskelighet og forvandlet ham til en overmenneskelig viljesterk og edel skikkelse som det er umulig for et allmennpublikum å relatere til .

Såpass klisjémessig inspirerende blir det faktisk , at man blir sittende og vente på at logoen til en amerikansk joggesko- eller leskedrikkprodusent skal manifestere seg på lerretet .

Og når Coldplay dukker opp på lydsporet under rulleteksten virker det som den mest naturlige ting av verden .

Selvhjelpsverktøy Jolies regi fremstår gjennomgående som usikker og ineffektiv , og de lange og retningsløse scenene gir opphav til en rastløshet som gjør det vanskelig å ta filmens karikerte rollefigurer og éndimensjonale konflikter på alvor .

Den altomfattende håpløsheten og lidelsen skildres med samme innsikt og presisjon som en velplassert emoji , og O'Connells innwq5w motvirkes hele veien av et klønete manus og kostymeavdelingens bisarre forsøk på å få ham til å se italiensk ut .

« Unbroken » gir kanskje mer mening som terapeutisk verktøy enn som filmfortelling , men det sier seg også selv at selvhjelpsfilmer laget av og for verdensberømte milliardærer vil ha et noe begrenset nedslagsfelt .

Enestående spill-magi

Avlys alle avtaler og gled deg til nok et magisk , enormt , fantastisk og oppslukende « Zelda » -eventyr .

Det finnes neppe noen mer elskede spillserier enn « Zelda » .

Helt siden starten i 1986 har det ene « Zelda » -spillet etter det andre bergtatt eventyrlystne over hele verden .

Og det er med stor glede og et fårete glis om munnen jeg kan konstatere at « The Legend of Zelda :

Det er i steden , i mine øyne , det kanskje beste spillet i serien til nå .

Et fantastisk og episk eventyr som sakte men sikkert vokser og vokser helt til hjertet mitt holder på å eksplodere av pur lykke .

Stadig nye områder å utforske åpner seg opp .

Historien tar plutselige og dramatiske vendinger .

Og før du vet ordet av det , er du fullstendig oppslukt i det som skjer .

Et magisk eventyr på flerfoldige titalls timer ligger foran deg .

Det er bare å rydde plass i kalenderen med en gang - inntil « Twilight Princess » er fullført vil du neppe ha lyst til å gjøre noe annet .

Alt sitter som et skudd .

Fra den nydelige visuelle stilen til det herlige lydbildet , den nostalgiske musikken , slåssingen mot monstere , utforsking av grotter og andre områder og kreativ bruk av diverse hjelpemidler for å komme videre .

Det er i det hele tatt ikke langt mellom gåsehudøyeblikkene i dette spillet .

« Twilight Princess » er så bra at jeg får gåsehud bare av å tenke på det - en svært sjelden begivenhet for en som spiller såpass mye som meg .

Wii-håndkontrolleren er dessuten utnyttet på en eksemplarisk måte .

Etter en tilvenningsperiode på rundt en halvtime , føles det både selvfølgelig og naturlig .

Nintendos nye spillkonsoll kunne i det hele tatt ikke ha bedt om noe bedre lanseringsspill , selv om Gamecube-eiere muligens ikke vil gå glipp av mye dersom de går for Gamecube-versjonen 15. desember .

For det er nok spillet i seg selv - og ikke Wii-håndkontrolleren - som gjør « The Legend of Zelda :

Twilight Princess » til et av tidenes beste konsollspill .

Den juristutdannede sangeren serverer variert syng-med-popmusikk med ironiske og humorfylte tekster .

Rosenström har laget en jevnt god plate som lever opp til platetittelen .

Arne Lygres nyeste tekst sier det like enkelt , like klassisk rent , like poetisk og like minneverdig :

Scenene er konsentrater av menneskelighet , og skuespillerne framfører dem med nerve og nyanse .

Det er finstemt , og det fører med seg subtile ( og noen mindre subtile , humoristiske ) forskyvninger mellom de ord som sies og de meninger som ligger mellom dem , mellom det som gjøres og det som kunne vært gjort .

På ett tidspunkt rykkes undertegnede ut av de rom teksten skaper .

Dette er den ene unntaksscenen i en teateroppsetning som ellers , tross all sin åpenhet , er helhetlig og sterk .

Rebekka Ringsts scenografi , en skrånende bakke av pressede sponplater , har den samme åpne fleksibiliteten som rolleidentitetene og replikkene .

Vakkert om vrient søsterskap

Her kommer en av de skjønne japanske filmene der rollefigurene får god tid til bare å være til , for og mot og med hverandre .

Ettersom japanske regissører har utmerket seg med svært stemningsfulle tegnefilmer de siste tiårene , er det nesten pussig å se en manga , en tegneserie fra et magasin , bli til spillefilm på kinoduken .

"Norske kinogjengere ble kjent med Kore-eda i 2014 , da med det rørende familiedramaet "" Som far , så sønn "" som handlet om to familier som fikk vite at sønnene deres ble byttet om på fødestuen ."

Kore-eda har funnet noen skjønne skuespillere som levendegjør de fire jentene / kvinnene på en poetisk , nesten meditativ måte mens de utfører hverdagssysler i huset ved havet .

Det betyr ikke at filmen er uten nerve og motsetninger .

Nyankomne Suzu , aldeles nydelig spilt av Suzu Hirose , strever med skyldfølelse fordi hun ble til etter at faren sviktet de tre første døtrene sine .

Slik spinner Kore-eda en vev av såre tråder , men formidler også at det er mulig å utvikle forståelse og kjærlighet på tvers av motsetninger i en familie .

Forfatteren tar seg god tid til de deskriptive detaljene og stiller gjerne seg selv i sentrum av handlingen .

Som et solid bidrag til norsk dokumentarlitteratur forsvarer likevel denne boken sin plass .

Det poetisk neddempede møter en virkelighet som både har skjøre og humoristiske undertoner .

Som han så poetisk sier det :

I dette indre landskapet er Gjertrud Jynge en tydelig stemme .

Hun har kraft til å være en kvinne med viljestyrke , til å ta valg , men kan også med små fakter vise sårbarheten og angsten .

Jynge gjør det med musikalitet og en slags rå poesi .

Marianne Krogh veksler i roller som to mødre , en sønn og en datter og formidler nyansert kontrastene i livet til Jynges rolle , som i stykket bare er kalt « meg » .

Mennene rundt henne er mest til stede for å beskrive hennes tanker og følelser om det å være ønsket og attraktiv , og gjennom Lygres tekst bidrar til poetiske refleksjoner over hvordan den enkeltes vilje påvirkes i parforhold .

Litt for frie .

"Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene ( "" Muscle Museum "" , "" Plug In Baby "" , "" Time Is Running Out "" , "" Super Massive Black Hole "" ) , og de gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet , men lander på den rette siden ( "" Knights Of Cydonia "" , "" Sing For Absolution "" , "" Unintended "" , "" Soldier's Poem "" ) ."

Ved mange anledninger blir dette underholdende , nettopp fordi de fortsatt lander på den rette siden av det latterlige .

"Denne drives av en klaverføring og en serenadering som fremkaller gufs fra Andrew Lloyd Webbers mer slitsomme øyeblikk , og dette verket ( og i all særdeleshet "" Exogenesis : Symphony Part II : Cross-Pollination "" ) resonnerer mindre behagelige partier fra The Phantom Of The Opera og Cats ."

"Her bikker Muse over til å bli parodiske , og dette er klassiske eksempler på tidspunkt der en produsent burde kommet inn i prosessen tidlig og sagt "" NEI . """

Kunne de bare hive de verste musikalelementene til hundene neste gang .

Knalltøft og ærlig fra Elverum .

Tre unge menn med blikk som signaliserer at dette er et band som mener alvor !

Elverumtrioen Morten Wærhaug ( sang , gitar ) , Marius Drogsås Hagen ( bass , gitar ) og Bjarne Ryen Berg ( trommer ) har skrudd sammen et debutalbum som til tider er sensasjonelt bra .

« Idiots » åpner rastløst og forrykende med sylskarpe « Ensconce and Seal » , fortsetter i samme spor med den skumle rånerockeren « Run Piggy » før de tar strupetak med seige , mørke og sugende « Hooves » .

Wærhaug synger med røff autoritet , nerve og guts .

Dessuten er han en gitarist som har mot til å velge uortodokse løsninger .

Dårligere blir det ikke med en rytmeseksjon som kan splitte et atom når de er på sitt tetteste og mest groovy .

Det svinger nemlig faretruende av Jaqueline når alt klaffer .

Det er egentlig helt greit fra et ungt band som utvilsomt har hørt mye velvoksen musikk , og destillert det hele ned til sitt eget kruttsterke brygg .

På ingen måte Neil Youngs verste , bare du er tålmodig

Orkester / storband-albumet « Storytone » er faktisk et ganske typisk Neil Young-album .

Kanelspor i skiten

Nå ble jeg veldig negativ her .

Som tradisjonen etter hvert har blitt med Neil Young og hans innfallspregede arbeidsmetodikk og dormende genialitet , er det alltid noen spor av kanel i skiten , alltid et par hjerteslag av gull hist og her .

I seg selv ikke noen sak , men vondere når det gikk på bekostning av enda flere årgangsklassikere .

To hederlige unntak er « Prairie Wind » ( 2005 ) - det nærmeste han har vært en god plate i « Harvest » -kategorien , og den forfriskende venstresving som Daniel Lanois-produserte « Le Noise » ( 2010 ) .

Men selv disse er ikke uten svakheter .

I selvforaktende etterpåklokskap er nok også disse platene ofre for i overkant velvillige førstelyttinger .

Det er nemlig lett å la seg umiddelbart forføre og begeistre av en ny Neil Young-plate , nærmest instinktivt — den nostalgiske varmen man føler ved gjenhør med det dovne , steine fuzzlyden til Crazy Horse etter noen års fravær , eller den lune klangen , de blafrende strengene og den unike munnspilltonen i Neils akustiske sound .

Men vi gir ham ikke opp

Den ambivalente følelsen man får av å fornemme nettopp Neil Youngs dormende , instinktdrevne geni gjør at vi aldri helt gir ham opp , tross alt .

De symfoniske låtene er ganske tilforlatelige , i hvert fall så lenge du er blant dem som synes en « A Man Needs A Maid » eller en « Such A Woman » er til å leve med , og ikke plages av at de norske voksenpopfavorittene dine spiller inn plater med KORK .

Disse sangene beviser muligens - igjen - at Neil Young trolig bare har ja-mennesker i sitt støtteapparat , det er ingen der til å sette ned foten for noe som helst .