Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 14

000974

Moralistisk Morello Tom Morello – The Nightwatchman: The Fabled City Fattigmanns-Johnny Cash klar for runde to. Bladet Metal Hammer kåret nylig Rage Against The Machine-gitarist Tom Morellos sideprosjekt til et av tidenes ti verste, og det er ikke så langt fra sannheten. OK, Korn-bassist Fieldy og hans Fieldy's Dreams, som forøvrig vant kåringen, er virkelig utilgivelige greier, men slapbass-rastarottas elendige rim var om ikke annet ufrivillig komikk av ypperste klasse. Jason Newsteds Echobrain var også til å fnise av, mens Tom Morello – rakrygget og snauskallet der han står – tilbyr langt mindre underholdende saker. Tro meg, jeg sto selv i moshpiten på Sentrum Scene med hestehale og baggy pants og skrek ”Fuck you, I won`t do what you tell me” i 1996, men det begynner å bli en stund siden. Jeg har blitt eldre, og det har virkelig også Tom Morello. Nå er det tid for ettertanke, tid for ømhet, tid for døvhet. Det er som i en dårlig kinotrailer: ”I et Bush-fucka USA finnes det én mann som ved hjelp av sin kassegitar kan si sannheten – som Bob Dylan, Johnny Cash og Kris Kristoffersen før ham”. Levd liv, bunnsolid moral og så videre. Bare dumt at Cash er dau, Dylan offisielt lei av livet og Kristoffersen surrete, for arvtageren er en Hollywood-basert gladgutt som skriver intenst uoriginale betraktninger om en skakkjørt verdenssituasjon som i dag preger oss alle, og som samtidig byr på en mengde forglemmelige, bluesbaserte låter anført av en teit og påtatt dyp, rungende røst. Tom Morello og hans alter ego The Nightwatchmans andre album The Fabled City begynner egentlig ganske greit. Det opptempo åpning- og tittelsporet vitner om en mer inspirert og energisk Morello enn vi hørte på førstealbumet One Man Revolution, men også andresporet ”Whatever It Takes”, med hardt komprimert kassegitar og innstendig beat, innehar kvaliteter. Derfra tar dog Morello-skuta inn såpass store mengder vann at når man endelig kommer til avslutningssporet ”Rise To Power”, finner man seg selv liggende på havbunnen. Jeg forstår Morellos ønske om folkeopplysning - han er tross alt oppvokst i et land der de færreste forlater hjemfylket i løpet av sin tilmålte levetid. På den annen side er det strengt tatt Rage Against The Machine-fanatikere som er potensielle kjøpere av denne andreplata, og disse menneskene har allerede fått denne doktrinen servert med teskje, bare med langt frekkere retorikk og betraktelig større mengder energi enn det som kan spores her. The Fabled City er en relativt meningsløs plate som beveger seg faretruende nær parodien (jeg forventer at MadTV tar tak i dette konseptet snarest), der forutsigbare låter, klisjéfylte tekster og en nærmest ikke-eksisterende formidlingsevne gjør alt i sin makt for å understreke at Morello ikke har hva som skal til for å stå på egne ben. For å sitere Rage Against The Machine: ” Hey yo, and dick with this... uggh!”. Eh, glem det. Som du bør glemme denne plata.

000975

Ta det piano Dungen: 4 Gustav Ejstes byttet bort strengene og fikk tangenter igjen. Sånt blir det sesongperfekt magi av. De fleste kontemporære retrohuer nøyer seg gjerne med nennsomt utpønskede rekonstruksjoner av en eller annen ytre artefakt fra svunne tider – et fett lydbilde, en gitareffekt eller en spesiell klang på vokalen. Svenske Dungen, som i tiltagende grad har beveget seg fra soloprosjekt til fullblods band, fortsetter med sitt femte album en langt mer gjennomgripende ferd bort fra verden anno 2008, slik den utålmodig og grådig snirkler seg rundt sola. 4 er et helt eget univers; på den ene siden en konsolidering av bandleder Gustav Ejstes’ internasjonale ry som en rockens askeladd, med kvessede ører og ivrige fingre dypt nedi seksti- og syttitallets musikalske skattekammer, fra jazz på svenska til folk, prog, psykedelia og pop. Samtidig forvalter han dette materialet med den sjeldne elegansen og egenarten som etterhvert har blitt uløselig knyttet til bandet – den eneste dugandes betegnelsen er egentlig ”Dungen-musikk” – tross hovedpersonens distinkte dreining fra gitar mot piano. Umiddelbare allsangfavoritter som popkonfekten ”Det tar tid” og den noe tyngre ”Mina damer och fasaner” kan og bør trekkes fram, men ikke på bekostning av deilig tåkete ”Ingenting är sig likt” eller den særdeles lekre avslutningen ”Bandhagen”. Det noe halvknadde jam-fragmentet ”Samtidigt 1” låner tyngde til den uredelige myten om at det er pastisjen som herjer blodet rundt i Dungens kunstneriske skrott. Den er et enslig hvileskjær blant et knippe melodier som kanskje ikke rager der oppe med enkeltfavoritter som ”Panda” eller ”Festival”, men som heller ikke trenger å gjøre det: 4 bør nytes fra begynnelse til slutt, gjerne i hodetelefoner, mens verdensøkonomien råtner i takt med løvet utenfor. Det skal vanskelig gjøres å gi forfallet et vakrere soundtrack.

000976

Tungt og monotont T.I.: Paper Trail Tidvis uimotståelig og tidvis utilgivelig fra den selvproklamerte ”King Of The South”. Det har gått opp og ned for sørstatsrapperen T.I. siden debuten I'm Serious fra 2008. 28-åringen har opplevd flopper og kommersielle oppturer, hyllest og samfunnstjeneste, og senest husarrest i ett år for ulovlig våpenbesittelse. Fra sin hjemlige base har han altså lagt grunnlaget for Paper Trail, og det er litt av en berg- og dalbanetur han legger opp til. Det tunge sørstatssoundet fyller plata fra start til slutt, med svulstige synther og treige trommemaskinbeats. Det er egentlig litt rart å tenke på at det er dette lydbildet som i dag representerer den mest populære hiphopen, for dommedagsfølelsen er intens og rytmisk sett nesten demonstrativt monoton. En person som meg, uten doktorgrad i sørstatshiphop, begynner etter hvert å se på klokka når låtene beverger seg mellom 73 og 100 bpm i én time og tretten minutter. Det er noen definitive lyspunkter her, som det underholdende andresporet ”I'm Illy” og ikke minst strålende ”Swagger Like Us”, komplett med gjestevers fra både Jay-Z, Lil Wayne og Kanye West, en rå beat og et morsomt M.I.A-sample. Men en av årets kanskje verste låter er også å finne her – ”Live Your Life”, som åpner med en sample fra ”Dragostea Din Tei” med O-Zone, hvor en i dette tilfellet tilsynelatende hjernedød Rihanna også gjester. Når T.I. i tilegg gir en shout-out til amerikanske soldater i Irak (”To all my soldiers over there in Iraq”) under introen, er grusomheten til å ta og føle på. Det må også nevnes at når Swizz Beatz stikker huet innom på ”Swing Yo Rag” og melder ”I just take my Louis rag out and wave it round in the air, take my Gucci rag out and wave it round in the air” er det tydelig at materialistiske verdier offisielt har tatt kvelertak på hiphopen, for dette er bare ufrivillig morsomt . Paper Trail bedrer seg noe ved gjentatte lyttinger, men det er ikke til å dytte under en stol at platen er så ujevn at han faktisk kunne hatt godt av noen måneder til i husarrest etter dette.

000977

Stillestående retroløp Moving Oos: …And Understanding Moving Oos’ stivbeinte og blodfattige soulrockforståelse begynner å nærme seg det parodiske. Med debutalbumet Peace And Love tøyde trønder-nonetten Moving Oos, bestående av Per ”Jimmy Kruder” Borten og andre skikkelser fra det rocka Norge (fra Dadafon til NullSkatteSnylterne), sine svært begrensede konseptuelle rammer til det ytterste. Det resulterte i en fortjent radiohit (”Romancer”), nykommerpris under fjorårets Alarm og lovord hos Pitchfork. … And Understanding følger, som tittelen antyder, opp med mer av det samme: Ultrareferensiell, bredbeint og ukomplisert syttitallsrock som forsøksvis frir til både det platesamlende soulfolket og slagsmålshungrige motorsyklister, med Frank ”Frankie Castello” Reppens hese stemme i begivenhetenes sentrum, flankert av tre stadig mer tilstedeværende kordamer. Problemene hoper seg imidlertid opp fra et par sekunder ute i åpningssporet ”Catch Me When I Fall”. Den illustrerer ganske enkelt den sentrale mangelen i Moving Oos-prosjektet: Det finnes ikke snev av egenart i dette universet, verken låt-, lyd- eller arrangementsmessig; ikke én overraskende vending eller en detalj som ikke kan forutses ved et kjapt blikk på platecoveret. På ”Hard To Please” presses vokalen på en måte som ville fått den mest bakfulle Rod Stewart til å kreve et nytt opptak, mens ”High Times” ligger livsfarlig tett opp til MC5 hva intensjon angår, uten å nå garasjeflaggskipet til de sprukne tåneglene. Når et blodfattig lydbilde trekker helhetsinntrykket ytterligere ned, føles lyspunktene – de finnes nemlig, i form av den lett skotittende ”Biggest Secret” og ”Favorite Season”, en rolig avstikker fra formelen – som lite annet enn en bortkastet sjanse til å løfte orkesteret opp av hobbyband-myra. Selv et Black Crowes anno 2008, som har holdt det gående i et kvart århundre, fremfører countrysoulbluesrocken sin mer overbevisende og interessant enn Moving Oos. Mer hår på ballene har de også

000979

Indiemuzak Roses Kings Castles: Roses Kings Castles Når Babyshambles’ trommeslager går solo høres det mest ut som om Belle & Sebastian har laget en plate for ikke spesielt oppvakte barn. Adam Ficek har vel hatt god tid til å småpusse på solokarrieren, all den stund Doherty har prioritert å ligge i sengen og spise dumplings i stedet for å møte opp på spillejobber denne sommeren. Platen avslører en låtskriver på det jevne, med et ambisjonsnivå som antakeligvis ikke ligger stort høyere heller. Dette glir nærmest ubemerket gjennom luften, nesten melodiløst, med en forglemmelighetsfaktor faretruende nær heismuzak; ”Burn Down Your Town” og "Entroubled" er de positive unntakene. [kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/dHrH4sxbFEo" width="425" height="350" wmode="transparent" /] Ficek labber rundt på godt opptråkkede indieestetiske stier her, og lydbildet med melodica, lekeorgel og kassegitar har så veldig, veldig mange gjort bedre og mer spennende før ham. Inspirasjonene går fra nevnte Belle & Sebastian via den svenske Labrador Records-scenen og til suksessen til vennene Noah And The Whale, men han låter som en fuktig polvott i forhold. Det er forsåvidt hyggelig å høre at det er flere av Dohertys bandkumpaner som har ambisjoner, men det er også omtrent dit fascinasjonen for Roses Kings Castles’ debutalbum strekker.

000980

Mektige vingeslag Department Of Eagles: In Ear Park Det er uhyre lenge mellom man får høre musikk som kan låte så velkjent og samtidig så gnistrende unik som In Ear Park. Her snakker vi nesten utenomjordiske kvaliteter, som i all sin uanfektede eleganse lander som et av årets beste album. "No One Does It Like You": Department Of Eagles deler på mange måter territorium med plater som Illinois, The Soft Bulletin eller for den del OK Computer; en følelse av å lytte til musikk fra en annen verden og epoke. De bruker noen av de samme elektro/folk-elementene som samtidige kunstprosjekt som Au, Dirty Projectors og High Places, men har i tillegg et låtskriverhjerte som slår i takt med nettopp Flaming Lips og Sufjan Stevens. Det man får er musikk som slår pusten ut av en med sine høytidelige, vakre melodier og filmatiske innpakning. [kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/KAzMTpUATys" width="425" height="350" wmode="transparent" /] Mellom Phil Spector-inspirerte melodier som på ”Herringbone” og ”No One Does It Like You” er det smygere som ”Around The Bay”, ”Waves Of Rye” og ”Phantom Other” som tviholder på oppmerksomheten i det lange løp. Akkurat nå er kanskje "Teenagers" favoritten, men det spiller virkelig ingen rolle hvilken man velger seg her. Dette er såpass bra at til og med bandhalvpart Daniel Rossens andre band Grizzly Bear bør gå i tenkeboksen til neste plate. Maken til pop-genistrek skal man altså lete lenge etter; dette er et album som platesamlere i fremtidige generasjoner vil slåss om. Jeg sikrer meg et par-tre eksemplarer allerede.

000981

Kjærlighet ruster The Faint: Fasciinatiion Slitsomt og låtsvakt fra et band som en gang befant seg i forkant. En av 2000-tallets gjemte perler er The Faints Danse Macabre. Et par ting har skjedd siden det amerikanske bandet kom til Oslo med plata i bagen i 2002. Bloc Party og The Rapture har kommet, forsvunnet og kommet igjen. Avril Lavigne plukket opp den svarte neglelakken. Og alle andre indiepopband har skjønt det som dette bandet skjønte allerede for sju år siden: Veien gikk, langs hardsynth, til møtet mellom indierock og elektronisk dansemusikk. Det er fortsatt fengende, svart indierock for dansefoten. Det høres sågar ut som om de har hørt på ennå mer ekstreme dansefrierier siden sist; førstesporet har et hint av bånn-drøy house-bass. Mange vil sikkert holde de siste sju årenes utvikling mot dem. Du veit; via danserock til emo til trance-meets-teenage-angst-punk. Ikke jeg. Jeg tror faktisk ikke elektroclashen er død, og synes Placebo var best på sitt mest patetiske. Kid i voksen kropp, hvis du skjønner hva jeg mener. Men bandet gjør noen vel enkle grep her. Og melodiene jeg veit de kan skrive, finnes ikke på deres nye plate. De tette produksjonene som har blitt så poppis i kjølvannet av Danse Macabre, gjør feilene ennå synligere. Det blir slitsomt når produksjonen på så insisterende dansetakter formelig dytter bassen inn i øregangen. Hadde hele plata vært like god som behagelige "I Treat You Wrong" og fengende "The Geeks Were Right", hadde jeg tålt det. Fint å høre at de fortsatt er der, da.

000982

En tom arena Todd Rundgren: Arena Todd Rundgren fortsetter å overraske, men gud bedre så vondt det gjør til tider. Todd Rundgren er dypt elsket av mange, og mye av kjærligheten til den nå 60 år gamle mannen kan tilskrives uforutsigbarheten som har preget hans plater siden solodebuten Runt fra 1970. Alt fra kritikerroste storselgere som Something/Anything og Hermit Of Mink Hollow til Liars fra 2004 har inneholdt flere overraskelsesmomenter, sjangerflørterier og studiogrep enn det som kan spores i et snes artisters livslange karrierer. Det er dette som har gjort det morsomt å være Rundgren-supporter: Popsnekker av rang det ene sekundet, studioforskende freak det andre, men alltid tilstrekkelig interessant og inviterende nok til å tilfredsstille sitt lojale publikum. Konseptet Todd Rundgren er rett og slett fantastisk, men dette albumet gjør mer vondt enn det gjør godt. Arena skal etter sigende være spilt inn på en bærbar pc på Hawaii, men låter ikke som noe soveromsprosjekt. Den føles snarere som en transportetappe tilbake til en musikalsk mørkealder – det tidlige nittitallet – der overkomprimerte, oppklangede trommer og sur fuzz regjerer. Det hagler dårlig heavy, pubrock og kakofoni om hverandre. Platen legger opp til slakt som en hylende Gilde-gris, men har formildende kvaliteter. ”Courage”, for eksempel, vitner om en Rundgren som fremdeles mestrer sin egenartede stadionpop med stil, og sammen med den noe The Police-aktige ”Today” representerer den ett av få levelige låter her. Ta ”Gun”, en grusom, shuffle-drevet sak, som bruker to minutter med øredøvende middelmådighet på å nå et fint kor-drevet midtparti, for deretter å kaste seg ut i en danskebåtgitarsolo selv ren sprit ikke kan døyve smerten av å måtte høre. Lyspunktene på Arena finnes kun i fragmenterte stykker, og det er det ingen tvil om at albumet er en skuffelse. Men Todd Rundgren er seg selv lik – han fortsetter å overraske. I utvalgte stunder er han nærmest umulig å tilgi, men totalen er alt annet enn kjedelig. Jeg ser ingen Dylan-hyllestplate komme fra Todd med det første, og godt er det.

000985

Viskosestund Marit Larsen: The Chase Marit Larsen planter begge beina solid på et underlag av pop. Enorme forventninger er pakket inn i myk ull. For det var jo ulljakkefeeling for et par år siden. Et lite stykke Norge, og noe for alle - alltid. Oppfølgeren til Under The Surface, som ga radiolyttere og platekjøpere hakaslepp er klar, og Kåre C. Vestrheim er igjen romeriksjentas trofaste sparrepartner. Skjønt, det later ikke til å ha vært de hardeste slagene under jobben med The Chase. Dette er fremdeles fintfølende popmusikk av ypperste merke, riktignok med enkelte justeringer siden sist. For oss lyttere kommer bekreftelsen allerede i åpnings- og tittellåta. Hun har gjort det igjen. ”The Chase” er stilsikker fra første vibrasjon, og Marit Larsen synger med sin barnlige, pure og litt naive røst: ”You’re not getting anything from me”. Intet, sier du? Hun gir oss det glatte poplag som bare svenskene har gjort det før henne. Og apropos naboene; hyperaktuelle Abba skinner sterkt på singlekandidater som ”Ten Steps” og ”Addicted”. Styrken her er at det spilles litt hardere og mer kontant på pianoet enn hos nordmenn flest, Marit Larsen mener det som strykes ut over kunstfibrene. Slik sett kan vi si at det låter mindre ull(ent) og mer viskose denne gangen, Larsen er sikrere på hva hun vil – skape popmusikk som lever. Radioen har allerede vært fylt til randen av den fantastiske singelen ”If A Song Could Get Me You”, og er denne ”you” platekjøpere på julehandel, tror jeg Marit vil lykkes. Det er slett ikke musikk som rører ved det dypeste i sinnet, men heller fjørlette hint av kjernesunn familiekos på hytta. Melodisk har hun vokst, og med unntak av ”Is It Love” (vel tett på Tom Pettys ”Free Fallin’”) tar hun oss med på en enda litt mer adekvat reise enn sist. Lykkes har hun også gjort med å tematisk legge tekstene i båsen for problematikk rundt evig troskap, evig kjærlighet: ”Ten steps from your bed to your door / ten steps and I’ll see you no more”. Med dette skaper hun en god dialektikk mellom tekst og musikk, nesten som partonsk ”Jolene”-kunst. Vakre ”Fuel” gir oss den nære Marit Larsen, der konturene av Joni Mitchell anes bak det nyvaskede sceneteppet. Hun har definitivt ikke et røyklagt stemmebånd som sin heltinne, og derfor et litt begrenset bunndrag, noe som gjør at albumformatet kan være noe av en prøvelse med Marit Larsen. Men når jakta er over og opptellinga har begynt, er det jaggu lite som vitner om skadeskudd.

000986

More country for old men Lucinda Williams: Little Honey Lucinda Williams holder seg på stø kurs med ”Little Honey”, som på tross av små drypp av panisk opprocking fortsatt preker for den vante, voksne countrymenigheten. Er man ikke en av dem, blir Little Honey lite annet enn "nok en" countryplate, og gjesteopptredener fra Elvis Costello, Matthew Sweet og Susanna Hoffs (også de mer og mer bare "nok noen" artister) gjør ikke de store inntrykkene. Et av albumets få høydepunkter er singelen ”Real Love”. Det er i første halvdel hun har sine beste stunder, som ”Circles And X’s”, ”Little Rock Star” og nevnte ”Real Love”, mens hun på slutten fyrer løs en real ettermiddagslur-lang rekke med smått uinspirerte, altfor-uttværende affærer som ”Rarity”, ”The Knowing” og ”Heaven Blues”. Jeg nevnte tidligere panisk opprocking, og småpinlige ”Honey Bee”, der hun høres ut som en blanding av Nick Cave og en Belinda Carlisle i et altfor trangt skai-skjørt, er ikke en spesielt vellykket fornying. Hun er med andre ord best når hun verken forsøker for hardt eller for sedat, og det er for få slike på Little Honey. Den halvslappe AC/DC-coveren ”It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’Roll)” avrunder et album som ikke kommer til å gå inn i musikkhistorien som noe annet enn hennes niende så langt.

000987

Ringrev på retrotrip Raphael Saadiq: The Way I See It Når Saadiq er ute med sitt fjerde soloalbum, skjer det med nostalgien i høysetet. Med tanke på Raphael Saadiqs musikalske tilstedeværelse de siste tjue årene, er det fristende å omtale mannen som en ringrev. I tillegg til et solid virke som soloartist, har han vist seg som svinegod produsent for storheter som D'Angelo og Joss Stone. Han har turnert med Prince, vunnet Grammy for å ha medforfattet en av Erykah Badus beste låter (”Love Of My Life”) og jobbet tett med Snoop, The Roots og Mary J Blige, for å neve en brøkdel av ingrediensene i Saadiqs karriere. Når 42-åringen er på banen med sitt fjerde soloalbum, skjer det med nostalgien i høysetet. The Way I See It er tretten låter innenfor den klassiske soul/r&b-sjangeren, og Saadiq fremstår som en romantiker på retrotrip. Albumet kunne like gjerne kommet ut den gangen Vietnamkrigen preget nyhetsbildet, Malcom X ble skutt og Velvet Underground debuterte med Velvet Undreground og Nico. Det er så godt som umulig å ikke vie artistene som gjorde plateselskapet Motown legendarisk en tanke eller tre. Saadiq tar opp arvet etter denne gjengen, og han gjør det med stil. Snarere enn nyskapende er dette en videreføring av det så mange med hell har gjort tidligere. Her rendyrkes den afroamerikanske musikkens sterkeste uttrykk, og for sjangerens tilhengere kan det trolig oppfattes befriende å høre et album fritt for innovative finesser. Noen ganger er som kjent det enkleste det beste. Raphael Saadiq hadde selvfølgelig ikke kommet unna med dette hvis ikke det var for evnen til å gi det velkjente et personlig tilsnitt. Lydbildet er organisk, instrumenteringen er bunnsolid og med et magisk triangel av et gjestelag er dette blitt en feelgood-fest av dimensjoner: Joss Stone bidrar på singelen ”Just One Kiss” og og Jay-Z lirer av seg gjesterim i remiksen av ”Oh Girl”, mens ingen ringere enn Stevie Wonder briljerer på munnspill i ”Never Give You Up”. Stas! "Just One Kiss" (feat. Joss Stone):

000989

Kjedelig tidsreise Ida Jenshus: Color Of The Sun Ida Jenshus debuterer med en plate så tuftet på sine inspirasjonskilder at det finnes lite der som faktisk er hennes. Steinkjer-jenta Ida Jenshus ble et nogenlunde kjent navn gjennom NRK-programmet ”Lyden av lørdag”, hvor hun blant annet overbeviste gjennom en duett med ”trener” (og MILF) Inger Lise Rypdal, der de tok for seg Bruce Springsteens innstendige ”Tougher Than The Rest”. Med Color Of The Sun gjør hun dog sin debut som albumartist, og resultatet er tre kjedelige kvarter trygt plassert i det køntrifiserte singer/songwriter-hjørnet. Coveret på platen, der hun sitter og skuler fra kanten av hytteverandaen, er som røsket ut av det tidlige 70-tallet, og både typografi, det tykke, mattede papiret og et kornete bilde forsøker å transportere oss tilbake til en periode i musikkhistorien da sterke kvinneskikkelser som Joni Mitchell og Emmylou Harris regjerte. Men i tilfellet Ida Jenshus finnes åpenbart verken skarpe kanter, tekstlig originalitet, levd liv eller nok fullgode låter til å mestre denne overbefolkede sjangeren. Det som gjenstår er fin lyd og en grei stemme, samt sårt tiltrengte og fine bidrag fra habile musikere som Gebhardt (Motorpscyho, The Tussler Society) og Lars Lien. Jeg ser liten grunn til å bruke hardt tjente penger på et album som så til de grader er tuftet på inspirasjonskilder, særlig når det finnes en oase av uoppdagete perler fra perioden da denne musikken faktisk var vital istedenfor tilbakeskuende. Skulle man mot formodning være i det lokalpatriotiske hjørnet og trenge en plate til å akkompagnere synet av fallende høstløv, kan Jenshus være noe for deg.

000991

Banal ballerock AC/DC: Black Ice Det er åtte år siden sist, og når AC/DC igjen er på plass er alt ved det vante. Det har i grunnen alltid hvilt noe karikert og komisk over dette bandet, og 35 år etter oppstarten er de jaggu morsommere enn noensinne. Hvor frivillig dette humoraspektet er kan nok diskuteres, men å følge den samme musikalske oppskriften for femtende gang er i seg selv en komipris verdig. På den annen side tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det hadde hørtes ut om denne gjengen skulle forsøkt seg på noe annet enn det de kan best, nemlig ballerock. Og ballerockoppskriften er som kjent ikke veldig komplisert. Det bør være bredbeint, relativt enkelt og i aller høyeste grad gitarbasert. På Black Ice lirer brødrene Young av seg hardtslående, tunge gitarriff som, ikke overraskende, tar mye plass. Noen ganger sitter det som en kule, som for eksempel i låta "Rock N' Roll Train". Her får vi også følge en ivrig Brian Johnson, som serverer primalskrik som om han aldri har gjort annet. Pick it up, move it. Give it to the spot. Your mind on fantasy, livin' on ecstasy. Med dette soleklare høydepunktet åpner Black Ice, og standarden er satt for de kommende fjorten låtene som alle har det samme banale og maskuline uttrykket. Kreftene er åpenbart satt inn helt andre steder enn i tekstskrivingen, som i grove trekk omhandler festing og damer. Johnson har hatt tyve år på å pleie sine lyriske ferdigheter, og et snev av substans hadde virkelig vært å fortrekke. Låttitler som "She Likes Rock N' Roll", "Rocking All The Way" og "Rock N' Roll Dream" bør være en grei indikasjon på hvilket kontinent AC/DC har lagt misjonsarbeidet til. Sistnevnte er for øvrig albumets balladealibi og et bevis på at bandet, som alltid, funker best der de gir mest. Disse aldrende herremennene er fortsatt energiske og fulle av faen, men de mangler de virkelig gode, fengende låtene, samt evnen til å overraske med pur rockeglede, slik de gjorde på Back In Black, High Voltage og Highway To Hell. Kanskje er det alderen? Kanskje er det Brendan O' Briens polerte produsenthånd? Sikkert er det at AC/DC var bedre før.

000992

Svært sexy forstyrrelser Of Montreal: Skeletal Lamping Musikalsk råkjøring blir ikke morsommere enn dette. - Hearing voices again: not good, messer Of Montreals vocalist Kevin Barnes på en av sangene. Kanskje ikke for deg, kjære, men bra for oss: For ei plate det har blitt ut av det! Of Montreal er ute å kjøre. I en progmobil. Dette er ei nonstop reise, for sjåfør Kevin har så mye han vil rekke innom, så mye han vil utforske, at det blir ikke tid til pauser. Vi ligger i ei psykedelisk fil like til venstre for Queen, mens sjåføren småflørter med St. Etienne og roper ut forvirra elskovsmanifester dristigere enn gamle Prince på sitt kåteste og mest kreative. Med proggens girskift i svinger vi innom både funk- og popsjappene og smånasker litt. Dette den morsomste turen jeg har vært med på på lenge. I teksten der han fastslår "stemmer-i-hodet"-tilstanden, er også himmelen full av mark. Jeg må tenke på gode gamle Lucy og kjempene der oppe også. Denne plata er et bevis for hvor bra det kan gå når kreativiteten får fritt løp. Selv en så pompøs og sjelden flatterende sjanger som Innsmigrende Soulballade er med. Den kommer skeivt, men heldig ut her. Enhver midtrabatt som stenger mellom ideer som i utgangspunktet ikke bør kombineres, sprenges. Med stort hell. Et eksempel: Bulderet som dukker opp i horisonten når han synger "YOU ONLY LIKE HIM CAUSE HE'S SEXUALLY APPEALING"; det er så perfekt komponert, denne lystelige popmelodien med den finurlige teksten om dominans, intellekt og klimaks, som kompletteres av dette illevarslende, men fortsatt underholdende tordenet. Ihuga fans vil kanskje ikke være enige, men jeg tror dette er Of Montreals beste plate. Hadde jeg vært like fråtsende som Kevin B, hadde jeg trilla en sekser her, men siden jeg er en nøktern nordisk kvinne, og siden det lånes også fra tidligere plater, blir det en sterk femmer. En sterk femmer til en real sexer!

000994

Festen er ikke over, det er kake igjen The Sea And Cake: Car Alarm Chicago-bandet er tilbake på rett spor. The Sea And Cake, anført av låtskriver og vokalist Sam Prekop, har holdt det gående siden tidlig nittitall, og har gjennom sine sju foregående album lekt med alt fra slapp indie til perkussiv calypso og stram jazzrock. Et av deres fremste kjennetegn er svalheten som preger samtlige av deres album, godt hjulpet frem av Prekops uanstrengte vokal og produsent/trommeslager John McEntires (Tortoise) stilsikre lydbilde. Car Alarm begynner noe overraskende, med den hengslete og nesten støyrock-aktige ”Aerial”, men beveger seg videre gjennom mer velkjente landskaper – teppene av lekende Korg-synther og drivende beat på "Weekend" overbeviser, det samme gjør slepne ”Down In The City”, med sine nikk mot bandets beste album, Oui. The Sea And Cake kan umiddelbart fremstå litt kjedelig – Prekop har et mildt sagt begrenset register å leke seg innenfor. Men etter å ha fulgt bandet i nærmere ti år nå, er det noe ved Chicago-bandets lyd og estetikk som resonnerer i meg. Car Alarm er en plate for bekymringsløse dager og netter, og et nødvendig steg i riktig retning etter fjorårets skuffende Everybody.

000999

Lite moro for penga Pink: Funhouse En såret Pink leverer sitt hittil dårligste album. Pink har i forkant av sitt femte album Funhouse lovet at det skulle bli hennes mest sårbare til nå, hvilket langt fra lovet godt. Én ting er å høre verdensstjerners dundrende radiohits, som i noen tilfeller kan nytes for sin høyrøstede umiddelbarhet; en annen er å måtte høre gnål om ekteskapsbrudd (hun skilte seg nylig fra motrocross-ektemannen Carey Hart) i form av forutsigbare ballader. Det er aldri gøy. Heldigvis preger ikke balladene platen så mye som først fryktet. Pink er proff og har i samarbeid med sitt produsentteam også rotet sammen en mengde radiovennlige opptempo-affærer, hvorav førstesingel ”So What” har gjort stor suksess på eteren i flere land, med god nok grunn. Med det sagt: Funhouse er en selsom, anmasende og uinspirert opplevelse. Den nå 29 år gamle Hollywood-baserte entertaineren har alltid prøvd å fremstå som den tøffeste i klassen – lettere bifil og flink til å vise fingeren på pressebilder – men det er en obsternasighet like gjennomsiktig som en rull plastfolie. Det er mye å kritisere her, det være seg det Ting Tings-på-valium-aktige tittelsporet, den sutrende leirbål-sviska ”Crystal Ball”, sidrumpa ”Please Don't Leave Me” eller pianoklimprende ”Glitter In The Air". Levelige innslag inkluderer den emosjonelle og orkestrale ”One Foot Wrong” samt det pumpende og elektriske avslutningssporet ”This Is How It Goes Down”. Det hjelper lite når resten av materialet gir meg lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen. En plate for dynga.

001002

Svulstig og platt John Legend: Evolver Mye har skjedd siden Get Lifted, og utviklingen lover ikke godt for ny-soulens selvutnevnte legende. Denne mannen lærte seg å spille piano før du begynte på skolen og har i løpet av sitt voksne liv samarbeidet med førstedamer som Britney Spears, Alicia Keys og Mary J Blige. I 2004 tok han oss med storm da Get Lifted kom ut og troen på ny-soul av vår samtid kom som en etterlengtet gavepakke. Hvilket gjør det legitimt å ha visse forventninger til hans tredje soloalbum, Evolver. Forventninger som dessverre ikke innfris. For å ta det mest pompøse først: Med "If You're Out There" føyer John Legend seg inn i rekken av artister som har laget middelmådig musikk for å fremme sin presidentkandidat. Nå er det liten tvil om at Obama, slik jeg ser det, er kandidaten å heie på, men herregud i grøfta, mannen hadde fortjent en langt fetere låt enn dette. "If You're Out There" kunne like gjerne sevet ut av kinohøytalerene idet rulleteksten daler nedover lerretet etter nok en Disneyfilm med menneske-dyr i hovedrollen. Hvor er det blitt av den ektefølte, lidenskapelige vokalfremføringa? Hva skjedde med den karismatiske personligheten som ga Legends neo-soul særpreg? Hvor har det svale, seksuelle uttrykket som på Get Lifted ga meg gåsehud og blanke øyne tatt veien? Jo, det er sausa bort i et forsøk på å operere innenfor en uhorvelig mengde sjangere. Evolver virker i tillegg overfladisk, og kanskje er det den blankpolerte produksjonen som gjør at jeg opplever denne plata som fullstendig friksjonsfri og derfor også temmelig uinteressant. "Green Light" (feat. Andre 3000): Gjestelaget er solid og stjernespekket med artister som alle tar seg god plass. Andre 3000 er intenst tilstede i "Green Light". Kanye West har moret seg med vocoder på stemmen i "It's Over" og duoen fremstår som en ganske annen enn på "Number One" fra fire år tilbake. Estelle bidrar med positivt fortegn til at "No Other Love" er blitt en liten dub-perle med døsig, drivende og varmt lydbilde. Utover det er ikke Evolver mye å skryte av. Den er ikke så forbanna dårlig, bare kjedelig og sprikende, noe verken et aldri så fjongt stjernelag eller strigla produksjon kan redde den ut av.

001003

Renessanse, mann! Q-Tip: The Renaissance En av årets mest tilfredsstillende hiphop-utgivelser. Q-Tips karriere etter et tiår som elegant mumlende, mjukt stridshode i den banebrytende østkystgruppen A Tribe Called Quest har mildt sagt manglet momentum. Det skyldes i liten grad rapperens egen innsats: Flere av albumene som skulle følge opp debuten Amplified har blitt skrinlagt av mistroiske plateselskapsfolk, og først etter ni år i den kommersielle skoddeheimen er han atter å finne i platehyllene. Mirakuløst nok har The Renaissance blitt en av årets soleklart beste rapskiver, blottet for bitterhet, rusten flyt og andre trekk man gjerne forbinder med rappere som er i ferd med å bikke 40. Det er snarere lekenhet og smidighet, som sedvanlig kjennetegnet av minst like stor vekt på et lyrisk hvordan som hva, som står i høysetet her, balansert mot et låtmateriale som vaker mellom innrøykt sofakos og mer eller mindre blodig alvor på dansegulvet. Klare høydepunkter finnes; ikke minst i form av den på best tenkelige vis tilbakeskuende åpningstroikaen ”Johnny Is Dead”, ”Won’t Trade” og ”Getting Up”, der A Tribe Called Quest-ånden videreføres i en oppdatert, kledelig organisk lyddrakt. Q-Tip står selv for produksjonen, med unntak av skakke, heseblesende ”Move”, som gir håp om at det finnes mer gull å hente ut av hvelvene til den avdøde mesterhjernen J Dilla. Og apropos håp: D’Angelos vokalinnsats på ”Believe” gjør abstinensene etter ordentlig livstegn fra den falne soulstjernen mindre prekære. Til syvende og sist er det kanskje mangelen på anstrengelse som gjør The Renaissance til et overraskende avbrekk fra hiphop-nedturen 2008. Den vil neppe forandre livet ditt, men sannsynligvis gjøre de neste månedene flere hakk bedre. Velkommen tilbake, Kamaal – la det nå ikke bli like lenge til neste gang.

001004

Stolheismusikk Chairlift: Does You Inspire You? Lettvekterindie for iPod Nano-generasjonen. Bak det døve bandnavnet og den – imponerende nok! – enda døvere albumtittelen, skjuler det seg nok en samling mennesker som har valgt å slå seg til i det kreative New York-nabolaget verden kjenner, og elsker, som Brooklyn. Colorado-trioen Chairlift pleier unektelig omgang med de riktige folkene, fra MGMT til Yeasayer, men i motsetning til sine svirebrødre makter de ikke å levere fra seg et formfullendt produkt på første ”ordentlige” forsøk (de har tidligere gitt ut et debutalbum for egen maskin). Singelen ”Bruises” har du nok allerede hørt – du kan i alle fall ikke skylde på Apple om ikke – og den knar sammen bandets styrker og svakheter til en sjarmerende, dypt nynnbar melodisk ball. Den sjokoladeaktige stemmen til hovedvokalist Caroline Polacheck utløser umiddelbart et sterkt sug etter mer, men sørger i likhet med inspirasjonskilden Feist for at en lett kvalmende metthetsfølelse parkerer i mellomgulvet etter få runder i ørene. Grenseoppgangen mellom skjørhet og koketteri er belagt med middelmådighetens miner, og det er ikke til å komme unna at Does You Inspire You? smeller av i overkant mange av dem underveis. Bandet er best når de lever opp til sin uttrykte intensjon – ”å spille livemusikk for hjemsøkte hus” – og i prosessen lener seg mot det mystiske åttitallet, som perfeksjonert av likandes gærninger fra David Lynch til Kate Bush. ”Planet Health” haler tiårets estetikk akkurat langt og konsekvent nok til at noe annet og magisk oppstår, mens ”Evident Utensil”, en ode til blyanten, høres ut som et B52s som har spist seg dumme på ostepop. De av mine kolleger som elsker bandet – og de finnes – får gjerne gi meg et vennskapelig klaps på kjeften, men dette albumet er ikke verdt verken pengene eller oppmerksomheten verdens hypemaskineri ber deg investere i det. Bruk pengene på en iPod Nano i stedet.

001005

Store, små gleder Little Joy: Little Joy Strokes-trommeslager Fabrizio Moretti tar med seg bandballasten sin til Latin-Amerika. Velkommen til en musikalsk kosetime! Det mest positive man kan si om The Strokes’ inntrykksfattige tredjeplate First Impressions Of Earth er at den ga god grunn til bandpause og dermed tid til soloplater som ingen hadde spesielt store forhåpninger til. Dermed senkes de skinnjakkekledde skuldre, og man får løsslupne små pop-pakker som Albert Hammond Jrs debutalbum Yours To Keep og nå trommeslager Fabrizio Morettis Little Joy-prosjekt. Her han med seg to Devendra Banhart-kumpaner; gitarist Rodrigo Amarante (Los Hermanos) og produsent Noah Georgeson, og når disse hoder slås sammen blir det fokus på hygge. Albumets duse, nesten slørete lydbilde og Morettis søvnige popmelodier får en til å tenke at hele Little Joy fremføres på en strand ikke voldsomt langt unna Tijuana. Morettis Strokes-fortid skinner gjennom, både vokal- og låtskrivingsmessig, men med Amarantes klimpring og Georgesons texmex-lydbilde låter det allikevel forfriskende utrendy. Denne musikalske venners-venner-festen består kun av smilende mennesker med stumpe albuer og lettflytende konversasjon, og Little Joy har i all beskjedenhet laget et album man blir ordentlig glad av.

001006

California brenner The Bronx: The Bronx (III) Los Angeles-punk med adrenalin i hver celle. California står i flammer. Det gjør The Bronx også. Bandet er on fire. Tredje album med samme navn er mer av det samme – kvalitet i kortform. Bandet blåser et konsist, sterkt pust i nakken på legendene i Black Flag, og mokker løs med kontant riffing, hyperenergisk vokal og trommer fra Grohl-skolen. Ofte minner bandet oss nettopp om sambygdingene i Queens Of The Stone Age, og på ”Enemy Mind” er det vanskelig å skille de to. Kvartetten, med vokalist Matt Caughtran i front, strør fremdeles politiske kort rundt seg og forkynner at ”desperation is our inspiration”. Et sterkere melodisk fokus skiller treeren fra de foregående skivene, og la oss bare håpe at brannslokkingen ikke spyler vekk mulighetene for å se dette bandet på en festival neste sommer: Velspilt, bredbent punkrock på 33 minutter er summen av disse elleve låtene.

001007

Forbanna fint Anna Ternheim: Leaving On A Mayday Småskjult svensk melankoliker med retningsgivende produsent. Hver gang den myke stemmen til Anna Ternheim synger ordene ”Ever since I was eight or nine…” i den guddommelige coveren av Broder Daniels stikkende ”Shoreline” fra debuten hennes, hensettes jeg i en slags drømmetilstand. Det låter mørkt, men på en måte som ikke skremmer. Anna Ternheim er stor i hjemlandet, og spiller i saler fulle av svensker høye på nordisk melankoli. Her til lands er hun mer av en skjult røst for de få som har oppdaget henne. At det enorme plateselskapet hennes ikke har frontet henne i større grad, forblir en gåte. Gråtonene på coveret avslører at Anna Ternheim på sin tredje langspiller fremdeles vil inn i de mørkeste og trangeste korridorene i menneskesinnet. Her er tekster om tapt kjærlighet og medelklassens problemer. Hipsterprodusenten Björn Yttling (Peter, Björn & John) har heldigvis ikke viet ... Mayday lystig plystring, men har snarere sprøytet den halvfull av myk poly-perkusjon, ridende bassganger og et og annet stryk. Dermed fremkommer hovedpersonen og låtene hennes tydeligere enn på de foregående albumene. Den kontante popsingelen ”What I Have Done”, den Phil Spector aktige ”Terrified” og ”Losing You”, med Sonic Youths Steve Shelley på sterkt tilstedeværende trommer, fremstår samlet som albumets røde tråd. Men også nedtonede, akustiske låter som ”Off The Road”, tvinner seg naturlig inn i denne høstlige affæren av et album. Kristin Hersh, Nina Kinert og til dels vår egen Ane Brun synes alle å være gode referanser. Om alle låtene ikke bringer frem tårer i sin omgang med moll og emosjon, befester likevel …Mayday Ternheim som en sort diamant; perfekt for uptighte bytryner så vel som eldre nordboere.

001010

Beyoncé på glattisen Beyoncé: I Am… Sasha Fierce Beyoncé Knowles figurerer som sitt alter ego Sasha Fierce, men fint lite ved dette albumet vitner om et vellykket navnebytte. I Am… Sasha Fierce er delt i to, hvorpå disk én er viet følsomt, sutrende hjerte-smerte møl, så nitrist og platt at jeg skjemmes. Det er en utfordrende oppgave å forholde seg til brorparten av albumets første halvdel, en utfordring som topper seg til det umulige i det Beyoncé påkaller jomfru Maria i låta "Ave Maria". Schubert hadde snutt seg i grava og satt kloa i Stargate som står for produksjonen. Nitrist! Beyoncé beveger seg i et loslitt musikalsk terreng og har et tydelig ønske om å føle fra seg. Noe hun forsåvidt klarer. Det hun derimot ikke behersker, er å finne veien tilbake etter å ha seilt rett ut i voksenpop- og softrock-fella. En felle som på ingen måte bør huse det som for kort tid siden var verdens beste og heiteste kvinnelige artist. Beyoncè slik vi kjenner henne fra Destiny's Child og frøknas tidligere soloutgivelser er så godt som fraværende denne gangen. Det er kun en skygge av den beinharde dama som dukker opp på disk to, selv om de åtte hiphop-orienterte sporene utvilsomt kler madammen hakket bedre. "Radio" er erketypisk og fengende med friksjonsfrie beats, rikelig med synth og en solid porsjon andre småharrry produksjonselementer. "Sweet Dreams" og "Single Ladies (Put A Ring On It)" vitner om et forsøk på feministiske ytringer og fungerer ypperlig i spilleren hvis dansegulv skal fylles. Sistnevnte byr opp til hissig håndklapp og er produsert av Tricky Stewart som sørget for at Rihanna http://rihannanow.com/index.php gikk til topps med Umbrella i fjor. "Single Ladies (Put A Ring On It)": På tross av, som alltid, formidable vokalprestasjoner, faller Beyoncè mellom alle stoler på I Am… Sasha Fierce. Albumet er shizofrent og kjedelig, og milevis unna den fabelaktige bursdagsfesten fra to år tilbake.

001011

Stillferdig storhet Fennesz: Black Sea Fennesz nærmer seg perfeksjon på sitt fjerde album. Vinteren, denne forhatte årstiden som tvinger oss inn i ulltøy og eksistensialisme, er rett rundt hjørnet. På plussiden har vi kakao, skigåing (om det skulle være din greie) og ikke minst tid. Tid til å faktisk høre på alle platene vi tar med oss hjem i løpet av året, som vanligvis blir liggende i en skammens bunke ved siden av platespilleren. Det er bare å pelle av plastikken og slippe stiften på åpningssporet, for hva annet har vi egentlig å drive med? Vintertiden gir meg også både ro til og ønske om å lytte til langt mindre umiddelbar musikk, og det er der østerriske Fennesz' fjerde album Black Sea kommer inn i bildet. Jeg velger å tro at den nå 45 år gamle elektronika-artisten har en plan med å gi ut dette albumet akkurat nå. Christian Fennesz' gjennombrudd kom nemlig med den langt varmere Endless Summer i 2001; en gitarbasert affære som mange påsto lånte fra harmoniheltene Beach Boys, dog begravd under tepper av glitsj-lyder, ambiente korfigurer og malende gitarer. Black Sea fremstår umiddelbart kjøligere - selv om albumomslag og tittel kanskje farger førsteinntrykket vel mye – men det er liten tvil om at østerrikerens hjerte pumper taktfast fra første sekund. Og på lik linje med noe av den beste musikken fra åttitallet, der iskald elektronikk møtte sakrale ambisjoner, er det også her en mer krevende form for føleri som presenteres. Musikk som varer lenger og fortsetter å gi sterke inntrykk flere år etter sin utgivelse. Tittelsporet åpner albumet, anført av hvit og nesten havaktig støy, med enkle gitarslag som antyder hva som senere skal komme. Prosesserte orgellyder glir inn og bidrar til vakre undertoner uten videre sørgmodighet. Black Sea beveger seg derfra videre inn i syntetiske passasjer der mann og maskin kommuniserer nærmest perfekt, og uten å gå inn på detaljer – for det trengs virkelig ikke – skapes det etter hvert en helhet som tar pusten fra en. En uvanlig følelse, mildt sagt. Uten å si noe mer: Black Sea er kanskje årets album. Slokk lyset og lytt. Platen er i salg fra mandag 24. november.

001012

Effektsirkus T-Pain: Thr33 Ringz Advarsel: Thr33 Ringz inneholder overdreven bruk av autotune! Den amerikanske kjekkasen T-Pain, aka Faheem Rasheed Najim, bygde om gutterommet til studio som tiåring og har de siste åra gjort seg bemerket som både soloartist og produsent, i tillegg til hyppige gjesteopptredener hos andre storheter som Flo Rida, Akon og Kanye West. På sitt tredje soloalbum går T-Pain inn i rollen som sikrusdirektør med et stjernelag av gjesteartister i manesjen. Drøye to minutter ut i "Chopped & Skrewed" dukker Ludacris opp med et relativt forfriskende vers, mens T-Pain følger opp med mer monoton sang. Det ryddes plass til en tilbakelent og langt fra hardslående Kanye West i "Therapy", og låta blir nok et bevis på at West kanskje er en anelse oppskrytt. Lil Wayne avlegger I Can`t Belive It en snarvisitt, men heller ikke den karen kan karakteriseres som noen redningsskøyte. T-Pain er på dypt vann og drukner i sitt eget bruk av akk-så-banale effekter. Thr33 Ringz kan anses som et konseptalbum der hovedingrediensene er, foruten de nevnte gjestene og flere, humor og autotune. Det humoristiske kommer først og fremt til uttrykk gjennom snurrige tekstlinjer og skits, brorparten med innhold relatert til en fiktiv sirkushverdag. Det plapres mye bullshit mellom slaga, og det er slett ikke alt som er like morsomt. Og så var det T-Pains kjennemerke numero uno, da, autotune. Denne enerverende effekten ser ut til å bre seg over sjangeren som svartedauen på 1300-tallet. Den kan sikkert ha noe for seg i ny og ne, men gjennom så godt som samtlige nitten spor på Thr33 Ringz er det utilgivelig, hensynsløst og i stand til å ødelegge det lille som var av gode lytteropplevselser på dette albumet.

001013

Store sko, små føtter BC: Sinecure Mørk, norsk synthpop helt på det jevne. Keyboardist Andreas Elvenes fra The School har med BC startet det som må kunne kalles Trondheims svar på Depeche Mode. Kanskje ikke et salgspunkt i seg selv, men jeg setter meg likevel ned med åpent sinn og spissede ører. Albumomslaget er drapert i mørk mystikk, blant annet med et bandbilde av Elvenes omringet av sine medmusikanter i det som enten er birøkterdrakter eller fektekostymer, og gjør det dermed klart at vi snakker høydramatisk musikk. For å ta det positive først: Det er tydelig at Elvenes og hans kompanjonger innehar både teknisk innsikt og god nok smak når det kommer til å tolke det analoge synthuniverset definert av foregangsfigurer som Kraftwerk, The Human League og nevnte Depeche Mode for tre tiår siden. Myke basssynther, konsise trommebeats og arpeggiosynther med både varme og distinksjon ligger som et solid bakteppe i de 47 minuttene plata varer. Problemet - og det er et vesentlig problem - ligger i frontfigur Elvenes sine vokalprestasjoner. At Ian Curtis personifiserer rockemytologi på grensen til det perfekte er det ingen tvil om, ei heller at Dave Gahan i sin tid hadde en enorm appell med sin majestetiske fremtoning, men den fornorskede fortolkningen som her tar plass hører ingen steds hjemme. Man ønsker tydeligvis å tilføre musikken denne store, andre dimensjonen, men resultatet nærmer seg fremfor alt parodien. Kanskje er dette for lokalt for undertegnede, og muligens ville terningen trillet annerledes om BC hadde kommet fra et høl i Nord-England, men jeg velger å tro at problemet i stedet ligger hos Elvenes og hans hang til å gape over for mye. Påtatt tungsindighet og overtydelig dramaturgi skader det ellers gode bidraget til en norsk musikkscene som er skammelig underrepresentert på elektronisk musikk. BC burde tone ned utrykket på sin neste plate om de virkelig ønsker å bli tatt på alvor.

001016

Diktaturets pris "Et hjerneknull av et album", mener vår anmelder om Chinese Democracy. Guns N’ Roses: Chinese Democracy Etter 15 år i den kreative ørska er Axl Rose tilbake med innleide pistoleros og et hjerneknull av et album. Som den amerikanske forfatteren og musikkskribenten Chuck Klosterman nylig skrev: ”Å anmelde Chinese Democracy er ikke som å anmelde musikk. Det er mer som å anmelde en enhjørning.” Dette er ikke en overdrivelse – fascinasjonen over at albumet i det hele tatt finnes, som noe mer enn et rykte, en tynnslitt vandrehistorie eller en ondskapsfull spøk, er like slående som dets mildt sagt eksentriske innhold. La det være klart: Appetite For Destruction er fortsatt et av tidenes aller beste rockeplater – et sexy, tungt ruset, livsfarlig beist av et debutalbum, og den eneste platen som har holdt seg konstant blant mine ti favorittalbum siden utgivelsen i 1987. Den tidlige inkarnasjonen av Guns N’ Roses, der Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler alle bidro å definere bandets særegne fusjon av slesk LA-hardrock, bluesbasert punk og misogyn Aerosmith-riffing, er fortsatt til å bli svimmel av, 21 år seinere. Det samme må sies om de største låtene på …Lies og Use Your Illusion-platene. Tross enkelte åpenbare svakheter, som oftest knyttet til Axls tiltagende stormannsgalskap, inneholder de øyeblikk ethvert åndsfriskt rockeband ville myrdet familiemedlemmer for å snuse på. Det er vanskelig å betrakte Chinese Democracy som en oppfølger. G N’R anno 2008 er i praksis Axl Rose med en skokk innleide arbeidere, alle blottet for karismaen som preget bandets besetning i gullalderen. De fem-seks gitaristene spiller presist, med enkelte innovative drag, men lider under en klinisk produksjon, retningsløse arrangementer og et låtmateriale som virrer retningsløst mellom kørka nu-metal, venstrehåndsrock og blodfattige teaterballader. For å få unna det verste først: ”This I Love” er musikalskvip av verste kaliber, båret fram av anstrengte vokalprestasjoner og et lyrisk innhold som påkaller hånfliret. På ”If The World” og Madagascar” snuses det på triphop, uten at resultatet kan kalles noe annet enn dypt middelmådig. Tittelsporet, ”Shackler’s Revenge” og for mange andre sanger her lener seg på en fascinerende kjønnsløs, om enn habil form, og mangler melodiene som gjør det fristende å sette albumet på repeat. Det er midtpartiet av Chinese Democracy som sitter best: ”Catcher In The Rye”, ”Riad & The Bedouins” og ”There Was A Time” er blant få sanger som umiddelbart tåler sammenligning med bandets beste – de viser alle at Axl fortsatt har en stor låtskriver i seg, bak all paranoiaen og usikkerheten. Likevel: Chinese Democracy er – ventetiden og bandhistorien tatt i betraktning – et genuint underlig antiklimaks, og nok et håndfast bevis på at tålmodighet ikke alltid lønner seg.

001017

Skinndød lyd The Dudes: Brain, Heart, Guitar Gir anonym FM-rock nok et blekt ansikt utad. Det er imponerende hvor identitetsløse gitarband kan høres ut dersom de virkelig forsøker. The Dudes er en ny favoritt i så måte, der de på perfekt vis klarer å finne det kjedeligste ved Jet, The Script og Maroon 5, og sette det sammen til et album som levner lytteren ute av stand til å føle noe som helst. Brain, Heart, Guitar ble opprinnelig sluppet i 2006, og hvorfor noen skulle ta seg bryet med å få det distribuert i Europa skjønner jeg ikke. Det hadde holdt lenge å sendt noen eksemplarer til utvalgte mobiloperatører, for det er her kanadiernes målgruppe holder til; dette er TV-reklamerockens nye, skummetmelkfargede fanebærere. Nestenmelodier forenes med daffe nødrim og en vokalist som legger seg såpass opp mot Dave Matthews at det kiler i drøvelen. Dette kjøres sammen til en lydgrøt som smaker omtrent like godt som bløt papp, og bør unngås av alle som ikke jobber i reklamebyrået til Vodafone.

001019

En solstråle av et album Amadou & Mariam: Welcome To Mali Bak årets kanskje fineste platecover gjemmer det seg en plate så full av overskudd at man bare må la seg invitere inn. Fra Mali kommer det blinde ekteparet Amadou & Mariam, en duo med en historie som strekker tilbake til 80-tallet. Gjennom et hybrid av tradisjonell malisisk musikk og mer bluesorientert gitarrock – nå kjent som "afroblues" - har de vunnet over hjerter i en årrekke, gjennom stilistisk gjennomførte utgivelser og ikke minst sitt særs vinnende vesen. Det kommer, som alle burde vite, enorme mengder kvalitetsmusikk fra det afrikanske kontinentet, men kun et fåtall artister derfra er velsignet et gjennombrudd på de nordligere breddegrader. Welcome To Mali er en søknad om nettopp et slikt gjennombrudd. Med på platen har duoen et stjernelag av musikere og produsenter, der alt fra afropop-fanatiker Damon Albarn (Blur), den politisk drevne Manu Chao og kora-helten Toumani Diabaté er noen av de involverte. Resultatet er rett og slett helstøpt og strålende, for her bugner det av kollektivt overskudd, spilleglede og et ektefølt ønske om å formidle et strålende musikalsk arvegods. Platen åpner misvisende og frekt med det Albarn-produserte sporet ”Sabali”, der stramme synther og innslagsvise korstemmer driver frem det som så sies å være et uvanlig bidrag fra maliserne. Men allerede på andresporet – ”Ce N'est Pas Bon” – dras vi inn i varmere og mer velkjente lydlandskap, og inviteres derfra videre med på en reise gjennom opptempo og dansbare låter ("Djama", "Batoman") og ettertenksomme, mer emosjonelle bidrag ("I Follow You", "Je Te Kiffe") – alt med en rød tråd i form av instrumentering og produksjon. Med 15 låter strukket over en drøy time er det en omstendelig plate det bys på, men når Amadou & Mariam ønsker deg velkommen til Mali takker du ja til innbydelsen. Deilig eskapisme for en forfrossen nordmann.

001021

Glattpolert publikumsfrieri Madcon: An InCONvenient Truth På album nummer tre tvilholder Madcon på sitt folkekjære rykte og serverer fengende poplåter med i overkant bred appell. Etter Tshawes sjarmoffensive adferd på TV2s dansegulv og den påfølgende monsterhiten "Beggin'", nådde Madcon omsider ut til massene og står trolig foran en hærskare av forventingsfulle fans når An InCONvenient Truth slippes. Brorparten av denne panegyriske flokken vil trolig få sine forventinger innfridd: Albumet huser tolv mer eller mindre feststemte låter med retropreg og sjangeroverskridelser. "Liar" er som kjent en velfungerende feelgood-låt i samme landskapet som "Barcelona"-samarbeidet med Paperboys for seks år siden. Låta er platas definitive kremtopp, så stor at den skygger for de resterende elleve sporene. På albumets første halvdel holdes vi oppe i samme musikalske landskap som "Liar". "Wholehearted" er knappe fire energiske minutter med pianoakkorder, blåserekke, taktfaste trommeslag og to frontfigurer som vekselvis synger og rapper. Noen spor senere, i "A Conversation", er vi plutselig invitert på jazzklubb hvor langt sløyere piano, stående bassgang og vispetrommer ligger som et underlag for en takketale i samtaleform. Deretter bærer det rett ut i et sammensurium av et landskap bestående av elementer fra bossa nova, soul og r&b før det mot slutten, i låta "O-S-L-O", flørtes i samme gate som Pharcyde og Souls Of Mischief har sjarmert oss i senk i tidligere. Samtlige låter er velproduserte og polert blanke og frie for motstand av Kim Ofstad og Jonny Sjo fra D`Sound. Noen vil nok flagge savnet etter overraskelser, friksjon og musikalske superkrefter på dette albumet, mens andre vil trekke bredt på smilebåndet og takke pent ja til det åpenbare publikumsfrieriet av en plate som An InCONvenient Truth har blitt.

001023

Damn!, så kjedelig Damn!: Let's Zoom In Svenske instrumentalister gjør et beskjedent inntrykk på sitt andre album. Har du sett en Timbuktu-konsert i ditt liv, kan du ikke ha unngått å registrere det potente bandet bak den kortvokste, skånske godgutten – en gjeng multiinstrumentalister som kollektivt drar hans joviale hiphop til nye høyder. De kaller seg Damn!, og har ved siden av sine frilansaktiviteter med Timbuktu også gitt ut eget materiale. Det åtte mann sterke bandets første utgivelse, Youth Style, var et friskt pust da den kom ut i 2004, der funk møtte jazz, latin, fusion og pop hemningsløst og bekymringsfritt. Energi, spilleferdigheter og god, gammeldags iver veide opp for manglende låter, og resultatet ble en morsom og sjangerblandende affære. Damn! sliter, i likhet med Timbuktu, dessverre litt mer i 2008. Mens Timbuktu maser om ”käffet” over usjarmerende kassegitarmas, har Damn! blitt for trygge for sitt eget beste. Som ofte med talentfulle musikere, og legg merke til at jeg sier musikere og ikke låtskrivere, ligger problemet i å skulle formidle uten artistens tyngde. Artisteri er uunværlig, og sjelden har det vært tydeligere enn på Damn! sin slappe og striglede Let’s Zoom In. Fundamentet ligger denne gang i det trygge og godt voksne soul-hjørnet, hjulpet frem av trompeter, clavinet, bass, trommer, orgel, perkusjon og gitar. Men der Damn! tidligere tok stolthet i å ta så mange musikalske krumspring som mulig, er de her sviende montone. ”I'm Not Going To Live Another Day Without You Girl” prøver seg på et afrobeat-stuk, men Svante Lodéns anonyme stemme irriterer. Tittelsporet leker med latin-takter og vokodervokal og representerer en av platens mer underholdende øyeblikk, mens solfylte ”That's No Way To Play The Bongos” og ”Man Is Not A Bird” også bør nevnes. Det er mange hvite og talentfulle unge musikere både her og utenlands som har et såpass dyptgående forhold til svart soulmusikk at de føler at de bare må gjøre det selv – gjerne ved hjelp av D’Angelo-nasale stemmeteknikk og jazzhands - men i stedet ender opp med et flinkt, men til syvende og sist forutsigbart resultat. Og da spør man seg: Hvorfor skal jeg bruke tid på dette når jeg til enhver tid kan dypdykke i et halvt tonn autentiske soulplater?

001024

Underskogens konger Animal Collective: Merriweather Post Pavillion Animal Collective setter - tilsynelatende uanstrengt - en ny standard for hva popmusikk kan innebære. Det har ikke alltid vært like enkelt å elske Animal Collective. Flere av platene har gitt inntrykk av et band som tidvis har satt en beundringsverdig vilje og evne til sonisk eksperimentering foran et slitesterkt låtmateriale. Slik har de fremstått som et imponerende, men like fullt noe mer selvforelsket hipsterkollektiv enn deres beste stunder skulle tyde på. Med Merriweather Post Pavillion, oppkalt etter en utendørsscene i hjemtraktene i Maryland, viderefører de sin unike, smarte og skrubbsultne tilnærming til musikk, men med en hittil uhørt emosjonell slagkraft dunkende (bokstavelig talt!) i bunnen. Hver av disse elleve låtene utdyper neopsykedelia-stempelet som har heftet seg ved Animal Collective, og til syvende og sist trer bandets prosjekt fram mer lysende og hypnotisk enn noensinne, der det utspiller seg et sted mellom allsangbar drømmepop, arkaisk rytmikk og bølger av elektronisk droning. Det låter smellvakkert, rikt og underlig, men samtidig merkelig kjent. Best akkurat nå: "My Girls" (som vel er det nærmeste bandet har kommet en potensiell radiohit), afrosentriske "Brother Sport", váre "No More Runnin'" og soldøsige "Summertime Clothing", som alle på hvert sitt vis kroner dette usedvanlig helstøpte verket. Kall det gjerne tribalfuturisme svøpt i popfiller, eller stammemusikk for dansegulv anno 2019: Sikkert er det at Animal Collective er i ferd med å ta en omvendt Radiohead - endelig gir de hjertet en sjanse til å henge med på moroa. En genistrek, intet mindre.

001026

Svart gull Buraka Som Sistema: Black Diamond Alle barna fikk astma, bortsett fra Buraka, som rokka brakka. Boom. Kan du høre tordenet? Hett, nytt klubbnavn. Idet drønnet setter i gang Black Diamond håper jeg på det beste, men frykter det kjedeligste - et par gode triks, men at et helt album blir for mye. For det siste året har jeg blitt surere for hver gang jeg har prøvd ei plate med elektronisk dansemusikk: House er best på singel, hiphopdinosauren vralter avgårde på autotune og Paris er hengt opp på start- og stoppknappen. Hvordan er situasjonen i Lisboa? Prøver de å hype meg til godt humør, blir jeg bare skuffa. Sjangerskolen lærer oss at Buraka Som Sistema tematiserer romperistersjangeren kuduro, brakt fra Angola til Lisboas røffere strøk (les deg opp på kolonihistorie om du lurer på hvorfor det høres så "brasiliansk" ut). Alle spora er repetitiv leik med afrikaneres, koloniherrers og DJers arv. Skiftene kommer lett og intuitivt, og det demrer at denne plata er laget med lyst framfor beregning. Ett av flere eksempler på frekk vokal er gjestestemmen Pongo Love på "Kalemba". Her hinter Buraka dessuten til Leftfields gamle mesterverk Leftism; topp humør hamres ut side om side med sugende mørke. Deilig! Mens de andre DJene på festen stopper for å trekke pusten hele tida, holder Buraka Som Sistema hele natta igjennom. Siri Narverud Moen

001027

Komprimeringskunst I Was A King trekker essensen ut av alle støypopbandene du likte på nittitallet og pakker det ned til årets flotteste halvtime. Buzzet rundt Frode Strømstad og hans forbløffende kobbel av internasjonale indiepop-kumpaner (Sufjan Stevens, The Ladybug Transistor, Danielson) har vart en stund, og når det nå kommer til overflaten er resultatet av den ekstremt gledelige sorten. Albumet har både grunnkurs og VK1 i karismatiske melodier og VK2 i forbilledlig lengdebegrensing, og den følelsen man som lytter sitter igjen med kan godt sammenlignes med å hoppe over den litt tørre skolebolledeigen og heller hive seg rett på eggekremen; låt etter låt. Referansene til spesielt Teenage Fanclub og Apples in Stereo-albumet Velocity Of Sound er tydelige; førstnevnte i meloditeft og sistnevnte i dette jaget etter å hele tiden søke neste refreng og å ikke la låtene vare lenger enn de absolutt må. Denne rastløsheten har på den ene siden ført til at albumets bestespor ”California” synes minst to minutter for kort, men samtidig føles platen slitesterk og trenger mange gjennomlyttinger før du føler at du ”kjenner” den. Det man sitter igjen med er ”årets indiehit”-kandidater som Ukens Urørt-kårede ”Norman Bleik”, ”It’s All You”, ”A Name That Hurts To Say” og ikke minst ”Golden Years”, som må være det nærmeste Egersund noen gang har kommet sin egen ”Taxman”.

001028

Eventyrstund Antony & The Johnsons: The Crying Light På sin tredje langspiller innfrir Antony & The Johnsons med like fortryllende og intens tilstedeværelse som sist. Antony & The Johnsons nådde for alvor ut til massene med sitt forrige album, I Am A Bird Now, og har denne gangen tatt et skritt i eventyrlig retning. Det gjør lydbildet en størrelse større og hakket mer detaljrikt. Likevel er mye som forventet. Det låter annerledes, nært og skamvakkert! Hegarty er minst like ambisiøs som på sine tidligere prosjekter; arrangementene er fortsatt store, men like fullt stillfarne og skjøre. Enkelte partier ligger nært opptil den klassiske musikksjangeren med strykere, kjølig piano og fløytespill som inviterer deg ut i en drømmende verden hvor Hegarty er enehersker. Tema for turen er en gedigen hyllest til naturen, som Antony tilsynelatende ønsker å være ett med. The Crying Light er en samling episk vakre melodier som er like såre og sensitive som de er sterke og kraftfulle. Og det er denne kompleksiteten som forblir Antonys sterkeste kort. Hans lett gjenkjennelige og karakteristiske stemme er inderlig, delikat og så godt som umulig å mislike. Han skjelver som et aspeløv, men på en sjeldent kontrollert måte.

001031

Kaleidoskopisk praktpop Martin Hagfors: Men And Flies Med sitt første album under eget navn både befester og utdyper Martin Hagfors sin posisjon som en av norsk popmusikks mest eventyrlystne og solide låtskrivere. Som drivkraft i prosjektene Home Groan og HGH, samt låtsnekker for band som Bigbang, The National Bank, Hellbillies og Motorpsycho, har Hagfors en drøss albumutgivelser og -bidrag på samvittigheten, men denne skiva må likevel ses på som et nytt kapittel i karrieren til den amerikanskfødte nordmannen. Han stiller med toppet gjesteliste på Men And Flies – Nikolai Eilertsen, Mathias Eick, David Wallumrød og Morten Qvenild er alle markante utvekster i den norsk musikkfloraen – men størst ære for albumets intimt ambisiøse uttrykk tilfaller produsent og arrangør Lars Horntveth (The National Bank, Jaga Jazzist), hvis soloplate Kaleidoscopic fullt fortjent er nominert til Spellemannprisen. Som med det meste annet han legger fingrene på, tilfører han luft og dybde til låtene; fra enkle strykerfundamenter til intrikate, viltvoksende kratt av godlyd. Allerede tre sekunder ut i åpningssporet ”Appetite” varsler Hagfors at de mest countryfiserte tilbøyelighetene er tonet ned til fordel for en popanskuelse som snytt ut av kaleidoskopet til Andy Partridge og likesinnede, smidige melodiskulptører. På ”Tattooed On My Eyes” boltrer han seg i soulpop-landskapet Lambchop ryddet med Nixon, mens ”It’s A Cinch” dirrer mellom lett nypsykedelia og sval, tenksom kammerpop. Det er i det hele tatt vanskelig å finne svake ledd i dette byggverket, tross enkelte øyeblikk som funkler ørlite svakere enn resten (”The Kernel Question”). Det er bare å gratulere Martin Hagfors med steget ut av skyggene. Jeg tar gjerne oppfølgeren det har blitt hintet om så fort det lar seg gjøre.

001032

Bankers! Skambankt: Hardt regn Skambankt beviser med kraftfulle gitarriff, melodisk styrke og god dynamikk at norsk rock lever i beste velgående. Fra å ha laget rufsete punkrock med politisk ladde tekster på debuten, via et mer polert preg på oppfølgeren, har Skambankt tidvis kunnet oppleves påtrengende og ensartet. Følelsen av å bli klødd på samme sted for lenge har sneket seg frem. Endelig har bandet funnet sitt naturlige habitat. Hardt regn lander med triumf midt i episenteret av rock, med en variasjon som kler bandet svært godt. Singelen ”O dessverre” oser av storhet, dommedag og kraft til samme tid. Det føles nesten som å bli blåst i bakken og deretter gjenreist, med større styrke som resultat. Skambankt gjør et ærlig dykk i arkivet og henter frem punkrock og classic rock, og sammenstiller det til lyden av et band som alltid lander på begge beina. Tempoet varierer, gitarsoloene sitter løsere (”Slukk meg for eg brenner”) og bandet virker mer avslappet og lekent enn tidligere. De leker med referanser, ikke bare fra band som Motörhead og Stooges, men også med landsvennene i Black Debbath (”Trygge Rammer” ligger tett på ”Problemer innad i Høyre”). Meta-metarock. "Slukk meg (for eg brenner)": Tekstmessig skildrer vokalist Terje Vinterstø Røthing fremdeles de mørke sidene ved livet; ”Eg tenker mest på hevnen som e søt/den vekker opp min glød/og alle ska få se på/når du ber din nød”. Selv om Røthings stemme er noe begrenset, reddes den av energien den maner frem hos lytteren. Skambankt overrasker ikke, men befester sin posisjon som en av norskspråklig rocks fremste og beste ambassadører.

001033

Ikke stans, Ferdinand!Bli ny! Franz Ferdinand: Tonight Barack Obama er innsatt som ny president i USA! Det er flott, men allerede gammelt nytt, akkurat som Franz Ferdinands Tonight er det. Dessverre. Franz Ferdinand var i 2004 sjølveste definition of cool; de hadde troverdighet, en egen stil og etter hvert enormt mange fans. Troverdigheten kom i form av at de balanserte stilren estetikk og intellektuell ballast, det ble aldri for mye av noen av delene. Egenarten hadde de gjennom å skape en heldig kobling mellom punk, disco, funk og new wave. For så vidt hadde amerikanerne i The Rapture allerede gjort akkurat den koblingen året i forveien, men Franz var alene om å i tillegg lage steike bra låter - låter der melodien alltid ble vinneren over det harde, kalde uttrykket. ”Darts Of Pleasure”, ”The Dark Of The Matinée”, ”This Fire” og rockeklubbmonsteret ”Take Me Out” står den dag i dag som påler i indiesanda. Gromlåter - ja, helt høvding. Andrealbumet ble en blek kopi av debuten, og Franz Ferdinand hadde til slutt bare merkevaren å lene seg på. Så hva gjør de nå? Nå som de fremdeles har navnet, men i tillegg har pillet hipsterne på nesa ved å vurdere Sugababes-produsenten Xenomania? De dropper Xenomania og lager atter en blek kopi av det som en gang var. Foruten andresingelkandidaten ”No You Girls” og den vestafrikanske flørten ”Send Him Away”, er Tonight en ganske daff kveld på byen, en kveld der lunka øl drikkes og prat om gamle dager dyrkes. Låtene holder gjennomgående langt lavere standard enn tidligere bekjentskaper; "Take Me Out" er nærmest blitt en hemsko for bandet. Forsøk på nyskaping gjennom lefling med noe dataprogramvare (”Lucid Dreams”) hjelper dessverre lite til å holde interessen oppe. Futureheads, Arctic Monkeys og Kaiser Chiefs er bare noen av flere kontemporære band som har kommet til bordet siden Franz Ferdinand så dagens lys. Konkurransen er beinhard, og skal man holde ut i nattens hete, må man være skjerpet. Akkurat som det amerikanske folk beviser for tiden – det er bedre å kaste helt om på ting om en vil fremover. Det burde Franz Ferdinand også ha gjort.

001034

Pop uten sjarmpoeng Those Dancing Days: In Our Space Hero Suits Det er ikke gull alt som klimprer, og Those Dancing Days er representanter for den delen av Døgnflue-Sverige som aldri kommer ut av startgropen. Den svenske tweepop-scenen er full av nydelige små band, til den grad at den ivrige tilhenger av slikt noe er svært godt vant om dagen. Those Dancing Days er imidlertid ikke blant disse, til det er dette debutalbumet altfor bleksottig, humørløst og uspennende. Vokalist Linnea Jönsson finner seg aldri til rette i det synthdrevne sekstitallspoplydbildet jentene har skapt seg; stemmen hennes er hverken god eller karismatisk nok til å drive låtene. Når melodiene i seg selv er frustrerende uappellerende er det lite som biter seg fast hos lytteren, og man sitter mest og irriterer seg over at synthen spiser opp riffene snarere enn å skape eller underbygge dem. In Our Space Hero Suits er glemt før den engang rekker å bli ferdigspilt, og dersom du på død og liv skal kjøpe en tweepopplate denne uken, gå mye heller for norske Je Suis Animals utgivelse fra fjoråret.

001036

Teleapati Telepathe: Dance Mother Brooklynduoen Telepathe slites mellom kunsten og dansegulvet på dette David Sitek-produserte debutalbumet, og resultatet blir en lite tilfredsstillende mellomløsning. Med føttene dyppet i den relativt nytrendy symbiosen mellom afrikansk stammemusikk og elektronika er det lett å på se Telepathe som såååå ”New York akkurat nå”; hule, repetitive trommelyder mikses med analoge synther og Melissa Livaudais og Busy Gangnes’ messende, famlende vokal. Dette er en oppskrift som absolutt kan fungere (jamfør Gang Gang Dance-albumet av fjoråret), men problemet med Dance Mother er at de ikke klarer å bestemme seg for hva de spiller for. Dette er et album som inviterer til dansegulvsaktivitet, men som effektivt kveler forsøk på spastisk linedancing med å bryte av mot det dvelende artsy. Man sitter igjen med et slags kompromiss mellom ”Fuck art, let’s dance” og ”Fuck dance, let’s art”, og dette blir frustrerende og i det store og hele uinteressant.

001038

Lettglemt moro deLillos: Huskeglemme For å låne Ari Behn-lingoen: deLillos er – på sitt beste – et furubord. På sitt verste minner de mer om lykkekjeks eller kransekakevitser. Det føltes som om deLillos fant tilbake til en fordums glød med sitt foregående, høyst tilbakeskuende prosjekt – som deLillos ’85 fikk bandets folkekjære floskel om ”gamle sanger om igjen” brått bærekraft og relevans, og studioalbumet ”Suser videre” fanget noe av den nyvunnede energien trioen la for dagen i konsertsammenheng. Med Huskeglemme er deLillos atter tilbake i voksenmodus, og samtidig er Lars Lillo-Stenbergs varemerkede naivitet påfallende intakt. Her tralles det om krig, død og kjærlighet side om side med torskemiddager og vesentligheten av å huske de små tingene. Om du – som meg – verken elsker eller hater Lillo-Stenbergs lyriske modus operandi per se, men snarere blir slått av den korte avstanden mellom slående erkjennelser fra mikroperspektiv og intetsigende hverdagssurr, vil du finne en del å begeistre deg over her, men minst like mange irritasjonsmomenter. ”Du tror at du kjenner meg” er, sammen med den noe løsere ”Hold på en venn”, albumets mest klassiske deLillos-øyeblikk, på godt og vondt – en vinnende poplåt med alvorlige undertoner som enkelt ville kunne gjort den lune sommerbrisen på Neste sommer mindre påtrengende. Likevel, apropos sol: Det er lite nytt under den - også på de beste øyeblikkene her. Det største problemet med Huskeglemme ligger på det melodiske planet – i dette universet er de storøyde betraktningene avhengig av å suse avgårde på minneverdige melodier. De er i et fåtall på bandets tolvte studioplate, og to slappe spor innleder skiva før den utkrøpent tristvakre smygeren ”Uskyldig” setter seg i ryggmargen: ”La oss tro vi er uskyldige / at det har blitt lagt en plan / la oss skåle inn i våren / la et vennlig folk få gi / litt faen”. I samme klasse finner vi bittersøte ”Døden”, som blottet for sentimentalitet tar for seg nettopp det tittelen antyder. På minussiden gjester Ida Maria ”Flink”, uten at den blir noe mindre irriterende av den grunn, og den tidligere nevnte, monumentalt gubbete ”Lage mat” byr på lite annet enn oppskriften til en torskemiddag. Det er noe, ja visst, men idet ”Av alle jenter” og ”Neil Young” runder av seansen med et skuldertrekk, sliter jeg med å huske nøyaktig hvorfor denne platen skal settes på igjen.

001042

Vinterens vakreste eventyr Wintersleep: Welcome to the Night Sky Dette er plata du er glad du ble introdusert for. Nova Scotia! Det høres ut som et eventyrsted innhyllet i skodde. Nova Scotia er i Canada, og er der Wintersleep kommer fra. Men for å spille inn denne plata reiste Wintersleep til det gamle Skotland. På Welcome to the Night Sky er referansene er på plass, uten å stå i veien for egenarten. Egentlig har ikke sitater fra plateselskapet noe i en anmeldelse å gjøre. Men siden Wintersleep er så smarte på referansene i musikken sin, koster det kun et herlig smil å se hva de skriver om én som så vidt er hørbar her - blant annet på Weighty Ghost: ”…faren introduserte dem for Simon & Garfunkel, men etter grundig lesning av teksten på "Cecilia", ble det slått fast at Simon var pervers, og skulle aldri bli spilt igjen”. Sterkere til stede enn nevnte Simon er imidlertid Tom Petty, R.E.M., Arcade Fire og Interpol. Og faktisk også Neutral Milk Hotel da de var på sitt beste. Dessuten høres slektskapet til skotske indieband. Ikke tilfeldig: Belle & Sebastian og Mogwais produsent var målet for Wintersleeps ferd til gamle Skotland. Sammen spinner de herlig drømmevev over vakker rockestøy, flotte sanger og følsom vokal. Wintersleep har gitt oss ei plate for alle sider av livet. Fra start til slutt følger den en god idé. Som Neutral Milk Hotels In The Aeroplane Over The Sea er dette ei hel plate, full av overraskelser, men med alle tredd på den samme tråden.

001043

Romantisk brevveksling Nathalie Nordnes: Letters Nathalie Nordnes er best som historieforteller. 24-åringen fra Bergen har gjort et snedig valg når hun på sin tredje plate presenterer elleve popmusikalske brev poststemplet ulike verdenshjørner. Hvert spor tilhører sin egen tidsepoke og omhandler både fiktive og reelle personligheter og historiske hendelser. Nordnes utforsker fortiden og jeg tar av meg hatten for grundig researcharbeid. Det hele er sirlig dokumentert i coveret. Kudos! Låten ”Edie” er tilegnet Andy Warhols muse og Bob Dylans elskerinne Edie Sedgwick. Historien presenteres med sval og sjelfull vokal akkompagnert av lett banjo, gitarklimpring og Julian Bertnzen på koring. Nathalie Nordnes beviser flere ganger at hun er en god historieforteller, blant annet i låta ”Hundreds Of Years”, som fra en hvalfangerkones synsvinkel beskriver en historie om savn og lengsel. Låtene er, ikke overraskende, pianobaserte med innslag av andre tradisjonelle instrumenter som den allerede nevnte banjo samt klokkespill, trekkspill og strykere. Selvfølgelig har Nordnes strykere en masse. Det er tross alt et album i romantikken og nostalgiens høysete, dette her, spilt inn i en gammel italiensk låve. Arrangementene er relativt spartanske og litt vel lett fordøyelige, men med behagelig filmatisk driv. Nathalie Nordnes har siden debuten med Hush Hush i 2003 - riktignok med god hjelp av mediene - gjort seg selv til en typisk "syngedame". Vokalen tar mye plass og bør derfor også nevnes, selv om det er fristende å la være. Den er dessverre stort sett ganske uinteressant og kjedelig. Liksom-sjarmerende, feminin og i samme toneleiet nesten hele veien. Synd, for hadde denne frøkna hatt popteft og en stemmeprakt på høyde med evnen til å skrive gode historier, hadde dette virkelig vært både gull og grønne skoger.

001045

Fra overskudd til beinbrudd Matias Tellez: Clouds Bergens yngste artist (spilte på by:Larm som 15-åring) har allerede gitt et album, og denne gangen føyer han seg inn i den syltynne rekken av norske band som med musikk utenfor P4-land er signet til et majorselskap. Warner har gjort det stort med Tommy Tokyo, kanskje Sony kan gjøre det samme. Da må den tidligere Urørt-vinneren ut på skjermen og scenen – i lang tid fremover. Matias Tellez er et overskuddsbarn. Sjangerleken han legger til grunn for Clouds er uten regler, her blandes XTC, Cardigans anno debuten og sen Beatles villig vekk. Tørre gitarer, dansbare rytmer og funky bass river og drar i ulike retninger, følelsen av å være på et fullstendig bombardert Sondre Lerche-rom er påtagende. Store deler av veien inviterer Tellez til fest, med underfundige tekstlinjer som ”Children of the reve…alcohol”. Da gjør det godt å av og til hensettes til mer drømmende låter som ”Head In Cloud”, som forøvrig låter som mange av de konnotasjonene tittelen antyder. Låtene varierer dessverre kvalitativt, og her ligger også noe av Tellez' problem. Om listen legges der Urørt-vinnerlåta ”Brand New Kicks” opererte, er det få av Clouds' låter som ikke river. Foruten den glimrende singelen ”Convicted” og åpneren ”You”, finnes en håndfull mediokre weirdpoplåter, som verken treffer hjertet eller setter hjernen i avhengighetsmodus. Tellez er ingen stor vokalist, og satser kanskje derfor på litt ekstra skeive melodier. I en slik situasjon ville det være hensiktsmessig å legge ekstra tyngde i produksjonen og unngå for mange krumspring, slik for eksempel svenskene gjør det med aktuelle Adiam Dymott.

001047

Du glade klimpring The Captain & Me: Leave Your Friends And Family The Captain & Me har latt sin country & balkan-pop fått frie tøyler på andrealbumet. Resultatet er ambisiøst, mangslungent og svært lett å bli glad i. Man har merket, med denne Balkanbølgen som har vasket inn over den trangbuksekledde indiescenen de siste årene, at den største fellen bandene går i er sjangerstivhet. Dette har gjort at appellen til folk som DeVotchKa og A Hawk And A Hacksaw gradvis har avtatt etter hvert som evnen til fornying har uteblitt, og Beirut må passe seg, han også. Even Vaa og Morten Kranes force på Leave Your Friends And Family er at sjangrene de omfavner sjelden tar overhånd i låtene, og da går det kjapt over fra herming og stjeling til vettug bruk av inspirasjonskilder. Hjulpet av et vellydspreget backingband og en flott, til tider herlig overorkestrert produksjon tas lytteren med fra prærie til brottsjø til den pannoniske slette på få takter; det er uforutsigbart, ultramelodiøst og blidspent. De går heller ikke av veien for episke låtstrukturer og småobskure, litterære referanser- og det er bra, vi trenger en norsk Colin Meloy. The Captain & Me har funnet formen mellom lånt og skapt, tilgjengelig og underfundig, og føyer seg dermed inn i rekken av imponerende gode norske album i 2009.

001048

På sporet av den tapte tid M. Ward: Hold Time En studie i god smak. M. Ward er en av disse artistene som for lengst burde vært allemannseie. Det er i det minste ingenting ved selve musikken – en støvete, jukeboks-formatert hybrid mellom folk, country og amerikansk pre-Beatles-pop – som verken er trøblete eller utilgjengelig, tross små drypp av kontemporær indie-skurring. Portland-artistens sjette studioalbum kan da også vise seg å bli et slags gjennombrudd. Når Andrew Birds Noble Beast evnet å lande på en oppsiktsvekkende 12. plass på Billboard-lista i sin første uke, burde alt være duket for at verden kan omfavne Hold Time. Det vil i så fall være høyst fortjent. Wards egenskaper som gitarist er veldokumenterte, men omdreiningspunktet i dette prosjektet synes i tiltagende grad å være den rustenmjuke stemmen hans, som oppfører seg slik stemmebåndene til Tom Waits ville gjort om de var strukket gjennom strupehodet til Ron Sexsmith. Tross vokalassistanse fra Zooey Deschanel (som han har samarbeidet med under navnet She & Him) og cowboy-mor Lucinda Williams, samt innhopp fra Grandaddys Jason Lytle, er dette på alle måter en tur der Ward selv sitter i førersetet, med utsikt til nabolaget der Nick Lowe, Ry Cooder og Richard Hawley sitter sammen i skyggen og drikker kald øl mens de hører på radioen. Stødige coverlåtvalg (fra Randy Wests ”Rave On” til Don Gibsons ”Oh Lonesome Me”) plasserer seg elegant ved siden av originalmaterialet, som er på sitt aller beste når Ward bringer inn nåtidige elementer som krenger mot og underliggjør uttrykket – sjekk det sykelig fengende pop-tospannet ”To Save Me” og ”Stars Of Leo”, glamflørten ”Never Had Nobody Like You” eller det febervakre tittelsporet. Et par spor mot slutten (”Blake’s View”, ”Shangri-La”) kunne med fordel vært frisert bort, og Lucinda-duetten hadde knapt blitt svakere av å kveles to minutter tidligere. Men i tilfellet M. Ward er for mye definitivt bedre enn for lite. Hold Time er en av de soleklart beste platene så langt i år.

001049

Svikter aldri Vår mann på Fornebu, Håkon Moslet, triller en femmer til AC/DC for konserten på onsdag. Konsert: AC/DC, Telenor Arena Rakkerungene nærmer seg 60 og spilloppene deres er alt annet enn nye, men AC/DC er fortsatt et rødglødende rock n’roll-band. Oslo har fått seg en ny storhall. Den ligger rett utenfor bygrensa, i Bærum kommune, på området der det en gang var en stor flyplass. Her lander AC/DC for å åpne sin Europaturné. Det fører 23 000 mennesker inn under ett tak. Et par tusen av dem har røde djevelhorn i plastikk på hodet. Men hvem er de alle sammen? Børsmeklerne og IT-gründere som har kledd seg ut for å gå på rockekonsert, kanskje? Mistanken har ligget der siden Black Ice-albumet kom ut i fjor høst, og viste eksplosiv mainstream-interesse for AC/DC. En gang i tiden var AC/DC skoletapernes og outsidernes band. Kritikerne så på dem som enkle, platte og vulgære, og du fant neppe platene deres hjemme hos noen som hadde uttalt god smak og var opptatt av zeitgeist. Bjørn, som introduserte meg for bandet, kunne ikke lese da vi begynte i 7. klasse. Men han hadde nese for god rock. Og på skolebussen fortalte han om Bon Scotts siste turné med en slik innlevelse at jeg ble nysgjerrig og begynte å sjekke ut Who Made Who på kassett. Veien til fortapelse var påbegynt. Så med Bjørn og en del andre i tankene, er det en lettelse å oppdage hvem som fyller Telenor Arena. Her er både damer med AC/DC-trøye i størrelse XXL, MC-gutter med vest og fluffy hår og bygdegjenger som har vorsa i bil i timesvis. Dette er deres band. De så genialiteten først. Vi andre kom diltende etter. Klokka har så vidt passert halv ni da et løpsk rock n’roll-tog, med AC/DC og noen løsslupne, animerte damer om bord, åpenbarer seg i enden av den 120 meter lange hallen. Noen sekunder seinere kommer mannskapet ut på scenen. Young, Young, Johnson, Williams og Rudd. Besetningen som spilte inn Back In Black våren 1980, og det nærmeste man kommer et autentisk AC/DC etter at Scott vandret heden for 29 år siden denne uka. Et løpsk rock’n’roll-tog er en dårlig skjult metafor for kåtskap på kokepunktet. Vel er det AC/DCs jobb å bringe oss til kokepunktet, men boogie-maskineriet til brødrene Young løper aldri løpsk. Det er snarere disiplin og presisjon som er stikkord når AC/DC går løs på den samme setlista som de har spilt hver kveld på sin tre måneder lange USA-turné denne vinteren, og som de kommer til å spille hver kveld på sin tre måneder lange Europa-turné. For bak Angus Young og Brian Johnson står den tighteste rytmeseksjonen i rocken. Arbeiderklassen i arbeiderklassens eget stadionrockband, de egentlige heltene, grunnmuren av stål og betong. Malcolm Young, Cliff Williams og Phil Rudd ser ut som noen gamle, utbrukte rockeskinn, men framstår som selve garantien for at AC/DC fortsatt er solid vare og litt til. Brian Johnson spiller som alltid rollen som den småfulle og breiale bryggesjaueren som inviterer til fest. Som alltid hviler det en skygge over ham. For der Bon Scott var gatekatten med 100 prosent troverdighet, er Johnson den litt karikerte skikkelsen som står i fare for å bikke AC/DC over i ren komikk. Han er bandets svake punkt, ikke minst på grunn av en stemme som ble mer og mer skrikete utover på 90-tallet. Kveldens gode nyhet i Bærum er at Brian Johnson er i overraskende god form. Noen ukers pause fra scenen har gjort ham godt. Han synger med barsk sjarm og rå musikalitet, og det er i grunn en fryd å høre ham sette tenna i klassikere som ”Hell Ain’t A Bad Place To Be”, ”Back In Black” og ”Dirty Deeds Done Dirt Cheap”. Han gir også showet fysisk vitalitet, noe som ikke er uvesentlig når man opptrer i et så stort format. På sjømannsvisa ”The Jack” faller han imidlertid igjennom som en tanke brautende, men det er fort glemt når Angus Young drar i gang sitt rituelle strippestunt halvveis i låta. Pussig nok er ikke bokseren i de norske fargene, og han mooner heller aldri på ordentlig. Stort større endringer er det ikke å spore i årets show fra formelmestrene. Skjønt de spiller hele fem låter fra den nye plata. Det er en hel del for et band viss hovedvekt av bragder ligger tre tiår tilbake. Og for å være ærlig er det også minst en for mye. Men det er lett å høre at de liker å spille nye låter som ”Big Jack”, ”War Machine” og ”Black Ice”. Selv gamle kanoner trenger ny ammunisjon. Den virkelig tunge ammunisjonen heter imidlertid ”You Shook Me All Night Long”, ”Shoot To Thrill” og ”T.N.T.”. Dette er klassisk rock, dryppende av syndig moro, levert her og nå av legendene selv. Hva mer kan hvite, heterofile menn i 30-50 segmentet forlange? Det måtte være en horemamma av det gamle slaget. Under ”Whole Lotta Rosie” setter hun seg overskrevs på rocketoget. Men vi har hilst på Rosie før, og musikken er langt mer slitesterk enn henne. De avslutter hovedsettet med sin egen skapelsesberetning, ”Let There Be Rock”, der Angus får spille ut hele sitt register som riffmaker, sologitarist og showmann. Gitaristen Angus Young kunne jeg hørt på hele natta ute på Fornebulandet. Han er like kjapp og følsom i fingrene som han alltid har vært, men start og stopp-soloen ti minutter inn i låta viser at det er en hellig ku eller to for mye i AC/DC-land. Ekstranummerne er fra absolutt øverste hylle. ”Highway To Hell” og ”For Those About To Rock (We Salute You)” truer med å legge Telenor-hallen i grus på åpningskvelden. Det er kanskje ikke de to låtene du vil tatt med deg på en øde øy, men hvis det bare fantes ett rockeband i verden , ville det vært AC/DC. Rock N' Roll Train Hell Ain't A Bad Place To Be Back In Black Big Jack Dirty Deeds Done Dirt Cheap Thunderstruck Black Ice The Jack Hells Bells Shoot To Thrill War Machine Anything Goes You Shook Me All Night Long T.N.T. Whole Lotta Rosie Let There Be Rock Highway To Hell For Those About To Rock (We Salute You

001050

Til Beirut for halv maskin Beirut: March Of The Zapotec/Holland Dobbelt EP-slipp fra Zach Condon, der den ene viser sunne pek fremover og den andre er temmelig kjedelig. Uansett hvor Beirut har lånt sin folkemusikk fra, har han vært flink til å sette sin melodisterke signatur på låtene sine, noe de to nydelige albumene han har bak seg viser. På March Of The Zapotec har han dratt på begravelser i Mexico, men åpenbart glemt igjen låtskrivingen hjemme. Det er altfor lite Zach Condon i disse låtene; det blir nesten bare instrumentering og form, og da blir ikke dette noe annet enn planking av meksikansk folkemusikk, med ”La Llorona” som det hederlige unntaket. Hakket mer spennende er Holland, en EP han krediterer sitt elektropop-alter ego Realpeople; dette er en retning Condon gjør lurt i utforske videre, spesielt når det kan resultere i supre låter som ”My Night With The Prostitute From Marseille” og ”My Wife, Lost In The Wild”. Alt i alt har denne dobbel-EPen i det minste laget av godsaker å by på. Vent heller på et nytt album, der det er lov å håpe at han utforsker sine Holland-sider ytterligere.

001051

Skumle vuggesanger DM Stith: Heavy Ghost DM Stith brakdebuterer med et album som gjeninnfører “sjøsyk” som et populærmusikalsk adjektiv. David Stith er ikke redd for å låte dramatisk når han nå albumdebuterer, et par måneder etter at den flotte EPen Curtain Speech kom fra nesten intet. På Heavy Ghost skrur han til det enda noen hakk, og lyden av den kan vel best beskrives som vuggesanger skrevet for barna i Tim Burtons The Nightmare Before Christmas, innspilt i en sjark langt til havs. Ingen tvil om at han bør og vil bli sammenlignet med labelsjef Sufjan, Antony Hegarty, Dave Longstreth eller andre ordentlig alvorlige unge menn, men Stith-universet låter langt mer animert og ustabilt; hver låt bygges opp slik at man aldri vet hvis og når noe plutselig vil eksplodere. Den uberegnelige oppbygningen og disse skumle og svært vakre vuggesangene danner en musikalsk pakke som svært få gjør etter ham. Man kjenner seg både full og sjøsyk samtidig etter en seanse med DM Stith, og det føles deilig.

001053

Grått på horisonten Vår anmelder Marius Asp slakter U2s nye plate No Line On The Horizon. U2: No Line On The Horizon Lyden av et band som krakelerer under vekten av sin egen historie. Det er ikke enkelt å være Verdens Største Og Viktigste Band, men det er fortsatt der U2 befinner seg, etter drøyt 30 år i gamet. De er elsket av mange, men hatet – med en nærmest pubertal iver – av minst like mange andre, ikke minst takket være Bonos selvrettferdige og pompøse offentlige profil. Der de to foregående utgivelsene mest av alt fremsto som reinspikka retroløp – solide, men forholdsvis uinteressante og utspekulerte rekonstruksjoner av strategiene bak suksesser som The Joshua Tree og Achtung Baby – har den irske kvartetten brukt hele fem år på å følge opp How To Dismantle An Atom Bomb, og dessuten gått langt i å antyde at de atter en gang har gitt U2-merkevaren et etterlengtet påfyll av relevans og innhold. U2 er imidlertid, som de fleste andre tradisjonelle rockeband, avhengig av minneverdige sanger for å skinne. De er i et mindretall på No Line On The Horizon. Førstesingelen ”Get On Your Boots” høres ut som en forkastet demo fra Pop-innspillingen, og står som et grusomt eksempel på hvor slapt dette bandet er i stand til å låte når låtmaterialet ikke sitter. "Stand Up Comedy" er hvitmannsfunk på sitt mest sidræva, mens den nittitallsduvende "Moment Of Surrender" skjemmes av Bonos slitne stemmebånd og en spillelengde langt utover det forsvarlige. Det er likevel fraværet av enkeltstående gull som er det mest slående ved albumet. Låter som tittelsporet, "Fez - Being Born", "White As Snow" og "Cedars Of Lebanon" er på ingen måte støtende dårlige, kun pregløse, grå og uvanlig ukarismatiske. "Unknown Caller" og "I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight" er små lyspunkter, men helhetlig må No Line On The Horizon betraktes som en tonesettelsen av en identitetskrise i et band som for alvor begynner å bli for selvbevisste for sitt eget beste. Slik sett minner skiva om både Zooropa og Pop, men de var i det minste interessante og modige steg videre - om enn tidvis i feil retning. Dette er bare trist og kjedelig, og et av U2s desidert svakeste album hittil.

001056

Over Ævne Titus Andronicus: The Airing Of Grievances Litterært utfordrende, brautende rockband velter seg i referanser og aggresjon, men gaper over mer enn de kan svelge unna. Bare tanken på at vi her har med mennesker som uten å mukke kaller en låt ”Upon Viewing Brueghel’s ’Landscape With The Fall Of Icarus’” å gjøre, burde aktivisere en og annen alarm i hjernebarken. Titus Andronicus løper inn i punkrocken mens de febrilsk vifter litteraturstudiepensum foran seg; resultatet er tidvis fantastisk, men også ofte krampeaktig og uttværet. Singelen ”My Time Outside The Womb” var en av fjorårets beste rocklåter, nesten umulig å ikke høre i repeat, som en perfekt fusjon av Bright Eyes og The Get-Up Kids. Vokalist Patrick Stickles’ kjølige, snerrende arroganse backes av et sultent rockband med voldsomme ambisjoner, men som i siste halvdel av albumet, og spesielt på de to delene av ”No Future” og ”Albert Camus” (!) tøyser seg bort i prog-vas som på mislykket vis aper ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead. Trekløveret ”Josef Of Nazareth’s Blues”, ”Arms Against Atrophy” og nevnte singel viser et band som kan legge hele indierockscenen for sine føtter, men da trenger de å kvitte seg med noen barnesykdommer først.

001057

Mellom alle stoler Chris Cornell: Scream Det er slett ikke uvanlig at menn (og kvinner også, for den saks skyld) går inn i en form for krise ved passerte 40. Noen kjøper Harley, andre stikker kjønnet sitt inn i langt yngre kvinner, mens Chris Cornell ringer Timbaland og ber om noe kult som kidsa kan like. Dette albumer oser av overgangsalder og viser at Cornell er en fallen stjerne. Det som i utgangspunktet skulle være gamle låter remikset av Timbaland, har resultert i albumet Scream - snekret sammen på rekordtid, noe det i aller høyeste grad bærer preg av. Her måkes det på med klassiske Timbo-elementer som håndklapp, programmerte trommebeats og velkjente gitarriff. Timbaland har jo nattbordskuffet full av resirkulerte effekter og en sampler det meste går igjennom. Mye av dette har vi hørt før, tydeligst på Bubba Sparxx' Timbaland-produserte Deliverance, men også hos andre artister som N.E.R.D. og Gnarls Barkley. Naturlig nok har albumets lydbilde et tydeligere hiphop- og r&b-tilsnitt enn hos hovedpersonens to tidligere soloutgivelser. Og dette bakteppet virker på grensen til uforenlig med Cornells vokal - den er, som alltid, heseblesende, kraftfull og rocka. Det er vanskelig å se for seg hvem dette albumet er tilegnet. Timbaland-tilhengere og den unge søkende lyttergarde, som jeg mistenker at Cornell prøver å nå, vil dette av lasset og syns det er for dvaskt og lite spenstig, mens gamle Audioslave- og Soundgarden-fans vil vri seg i Converse-skoa mens rødfragen brer seg over ansiktsgrimasene. Det er ikke gitt at rockevokal og hiphop-beats fungerer, og skal det funke må det kombineres på en langt snedigere måte enn her. Scream er gjennomgående lite raffinert og en sann utfordring å høre på uten å benytte pauseknappen gjentatte ganger. Samarbeidet Cornell/Timbaland var en tidvis besværende tanke, men det er lang vei fra idé til gjennomføring. En flau affære.

001058

Umiskjennelig BigBang BigBang: Edendale BigBang med god stemning til folket. Endendale er oppkalt etter gamlenavnet på et distrikt i Los Angeles, hvor smått legendariske Sound City Studios befinner seg. Her har storheter som Fleetwod Mac og Nirvana spilt inn hvert sitt mesterverk, og det at BigBang fant veien hit vitner om at det er lenge siden Greni solgte sin Vespa for å finansiere Electric Psalmbook. Trioen har nytt godt av Amerika-oppholdet, noe som manifesterer seg i form av sammensatt og ryddig produksjon, stemningsfulle gitarriff og superharmoniske singalong-koringer. Lydbildet er detaljrikt, organisk og låter umiskjennelig som BigBang. Bandet blir flinkere, streitere og ryddigere for hvert album, og de er nå så flinkis de kan tillate seg å være med rockestempelet i god behold. Det er lett å savne det litt rufsete og støvete uttrykket, men allerede på albumets tredje spor, ”Swedish Television”, går det opp for meg hvor delikat og fengende denne delvis friksjonsfrie og mjuke rocken er. Og når Greni drar på med nerve, tilstedeværelse og kraft i ”Freeway Flower”, er nesten alt tilgitt. En latterlig oppildende låt som egner seg perfekt til biltur i vårsola med nedrulla vinduer. "It's not gonna bee a easy ride"... Kanskje ikke, men helvete, så stemningsfullt det kan bli i en Toyota Yaris. Vokalmessig har Øystein Greni utviklet seg i positiv retning. Han fremstår som stødigere og mer kraftfull, og har med hell tillatt seg å eksperimentere. På ”Jumpsuit”, som er en vaskeekte rock`n roll låt, legger Greni an en fortellende vokalstil, med flust av cool attityde. Låten er skrevet av Christian Engfeldt og har et tydelig Cato Salsa-tilsnitt. ”Now Is Not A Good Time” ligger an til å bli sommerens klinelåt, og jeg har allerede satt penger på at våte pikeøyne blir å se når Greni sårt og sjelfullt fremfører låten på Storåsfestivalen. Edendale er god steming til folket, kort og godt.

001059

Biskopptur Bishop Allen: Grrr... Et av bransjens snilleste popband stiller med toppet melodilag og et album som er så lett å like at det nesten blir for mye av det gode. Det er få låter som får kjørt seg så mye på ipoden min som Bishop Allens ”Rain”, den søteste karamellen fra New York-bandets småpene EP-samlealbum ...And The Broken String. Det er så pent, harmonisk og sjarmerende; lyden av å våkne opp til tyve varmegrader og sol på et sted som ikke er, eksempelvis, Meråker. Denne melodifølelsen har Christan Rudder og Justin Rice nå for første gang klart å holde på over et helt album, dermed blir det lett å bruke fryktelig mange ipodminutter på Grrr... også, og det gjør jeg med glede. Noen ganger kunne man kanskje ta seg i å savne et lite bitt her eller en øørliten fuzzgitar der, men denne følelsen går over, og man kan konsentrerere seg om bandets ekstreme kvaliteter. Bare hør "Oklahoma", "The Ancient Commonsense Of Things" eller "Don't Hide Away"; alle er umiddelbare pop-hits som burde få blodet til å bruse hos alle som har den minste sans for The Shins, The New Pornographers eller Vampire Weekend, for den saks skyld. Lagre under smart, umiddelbar sommerpop, sett på "Dimmer", lukk øynene og drøm i rosa.

001060

Varme asfalthender The Little Hands Of Asphalt: Leap Years Leap Years plasserer Sjur Lyseid i toppsjiktet av den nye generasjonen norske singer/songwritere. Oslo-baserte Lyseid med venner er The Little Hands Of Asphalt, et prosjekt der han tar med seg låtteften har har bygd opp med sitt Death Cab For Cutige band Monzano og inn i et univers der sentimental powerpop og munnspillstyrt folkrock sys sammen til et debutalbum om alt fra Golfstrømmen via Oslo til Miranda July. Leap Years er imponerende vakkert og befriende klisjéfritt. Lyseid er tydeligvis også en god lytter i tillegg til låtskriver, og at han har lånt en og annen Elliott Smith-frasering her (”Oslo”) og en Okkervil River-intensitet der (”Eating Fish In Hamburger Heaven”) er bare positivt. På sitt aller beste (”The Future”, ”Some Things We Need To Forget”, “Oslo”) er han oppe på nivå med de nevnte internasjonale stjernene, og da snakker vi nakkehår som reises og tårer som lokkes frem. Det er få norske artister om dagen som har et så uforfalsket godt poputtrykk som The Little Hands Of Asphalt, og Leap Years er et ypperlig eksempel på klassisk singer/songwriting med en passe moderne og delikat tilnærming. Anbefales sterkt.

001061

Tålmodige forførere Ungdomskulen: Bisexual Vital, ilter og viltvoksende progrock fra Bergens kanskje beste band akkurat nå. Det har blitt tisket om å legge indiebegrepet dødt. Så lenge det finnes band som Ungdomskulen, stemmer jeg imidlertid for at vi beholder det en stund til – det er i bunn og grunn denne mentaliteten trioen fra Bergen forvalter og forvrir, om enn med et sjangerprefiks som peker tilbake til, tja, 1972 og datidens underlige sammenføyning av teknisk virtuositet og slørete estetiske idealer. Motorpsycho, Dinosaur Jr. og King Crimson er blant referansene som har blitt kastet etter bandet i denne omgangen, men det like naturlig å se dem som de tjalla, uvaskede og smått uberegnelige onklene som sitter og gliser i utkanten av den nye, viltre bergensbølgen. I tillegg vekker Kristian Stockhaus’ flate stemme og lyriske råtasseri – begge deler et fremmedgjørende, dehypnotiserende element i musikken – assosiasjoner til Ween og deres brautende livsanskuelse. Bisexual er en skive som vokser i et forrykende tempo for hver gjennomlytting – låter som i begynnelsen fortoner seg som gedigne tålmodighetsprøver, åpenbarer seg gradvis som intrikate, sporadisk vakre og tonalt hensynsløse minisymfonier, der lag på lag av muskuløs lyd og oppfinnsomme låtstrukturer lar seg skrelle av på vei inn mot den forrykte kjernen av prosjektet. Dette er på ingen måte noen lett plate å forholde seg til, og treeren så lenge ut til å ligge ferdigtrillet på lyttepulten min. Men den smått banale og ofte misbrukte maksimen om at musikk kan vokse seg stor og mektig hvis man investerer nok tålmodighet i den – det stemmer som regel ikke – passer sjeldent bedre enn i akkurat dette tilfellet.

001064

Denge-feber De er blant de mest ekspressive bandene vi noen gang har sendt ut på Zoom/Urørt-turné, og denne liveenergien forvaltes og forvrenges på Sigh & Explodes albumdebut - og imponerer stort. Bandets rastløse, hvasse energi har blitt ytterligere tilspisset når de her har fått med seg Bjarne Stensli fra Harrys Gym bak spakene; etter min mening undergrunnsscenens store lydinnovatør om dagen, og som heller ikke her skuffer. These Seem Like Tarantulas slurer, overstyrer, skjærer og vrenger, og nøkkelsporet ”An Epic Moment In Spontaneous Combustion” er rett og slett av det aller beste som har kommet av screamo fra Norge. Her er Lydverket-premieren av "The Van Gogh Sky Shrinks The City..." Dersom man også ser forbi det unike (og kledelig fremmedgjørende) lydbildet (der også Serena-Maneeshs Emil Nikolaisen har vært delaktig), følger Sigh & Explode trenden med at hardcoreband nå skal ”være mer enn et hardcoreband”; variasjon i intensitet, rolige partier, løsrammede strukturer etc. Komprimert ned til en halvtime blir dette en passe pakke å konsumere, og det er vanskelig å finne de store dødpunktene her. Jeg synes dog de er best når de freser ordentlig fra seg, som de aller iltreste partiene av åpningslåten "To Raise The Dead Belongs To The Darkest Art". Det må for øvrig være lov å se litt skrått på de i overkant utstuderte låttitlene (”This... Is The Breathing Caricature”, ”Eyes And Limbs Are Waiting For Contact With These Macabre Tools”) og det evige maset om å blir spist levende/eid/oppslukt av storbyen. Dette er allikevel bare småplukk; Sigh & Explode har laget en yppende rockplate som diskantdenger deg akkurat passe livløs.

001065

Raker mæ'kke The Rakes: Klang Snertent britisk band som fremprovoserer en trang til å oppsøke låtskriveren og denge ham på pungen med en kald øse. Dere vet nøyaktig hvordan The Rakes høres ut: 1/3 fuzzgitarer spilt med overstram gitarreim, 1/3 tekster om vunnet/tapt kjærlighet i fylla, og den siste tredelen fylles av bandet selv; en intenst Marlboro-siggende, manisk blidspent gjeng fra en middelklasse-minus-oppvekst i en småstor engelsk by. Den ørkesløst skjematiske tilnærmingen til poprock med den tilhørende stillstanden som har slått ut britpopen ivaretas på utmerket vis på Klang; her manifestert ved singelen ”1989”: Alt The Rakes foretar seg her blir utført med en innlevelse som kan sammenlignes med å sutte på en skitten oppvaskklut, og det virker da heller ikke som om bandet selv bryr seg det kvakk om sin egen musikk. Låttitler som ”Bitchin’ In The Kitchin”, ”The Light From Your Mac” og “The Loneliness Of The Outdoor Smoker” er inngangsportaler til en verden av kjøleskapsmagnetpoesi åpenbart forfattet to-tre minutter før studioleien begynte å tikke. Melodier og tekster forsøker å overgå hverandre i selvfølgeligheter, til man til slutt sitter med en musikalsk velling som er røykelungegrå, lunken og fullstendig uten smak. Sett på Klang og denne her etter hverandre, og du har en kveld som kan gjøre en hver pasifist til krigshisser.

001066

Maskinen har sjel Röyksopp: Junior Teknofreaks! Særinger som sender sine egne stemmer gjennom effekter og instrumenter når de intervjues! De bare leiker med oss! Ja, Röyksopp vil gjerne leike – det høres ut som de veiver med en laserpistol og har et helt kor som brøler at de er ”ready for it!”. Og skal du forsøke å skru fra hverandre komponentene, har du en stor jobb foran deg. Det ligger mye lykke i detaljene her. Men det minste vi kan vente av disse to, er jo smart produksjon. Hele sjangeren er bygget på å gni popen inn ved hjelp av alle tilgjengelige elektroniske triks. Men Norges, kanskje, beste elektropopingeniører går heldigvis lenger. En ting er at de kjører beinhardt teknoritt med Karin Dreijer-Andersson (The Knife, Fever Ray). De tør også å mose hele Norges englestemme, Anneli Drecker, gjennom den forhatte effekten autotune. Stygt - vakkert – stygt - vakkert. Løsning og avløsning gir følelsen av at alt faller på plass. De lar maskinene regjere et kaldt rom, for å la Robyns stemme ta kontrollen akkurat når det trengs. For å gi noen eksempler på når Brundtland og Berge lar motet og teften styre. Det finnes partier her som kunne overraska ennå mer. Men i tillegg til alt det andre ei fin elektropopplate bør være, er Junior dialektisk: Menneskets utvikling mot et mål fornemmes. Og det målet er et bedre sted enn der vi er i dag.

001067

Nabojenta vår! Anna Järvinen: Man var bland molnen Fra tid til annen støter man på musikk som er fullstendig kompatibel med sesongen man befinner seg i. Denne gangen en tid der papp sirlig brettes og festes med klype inntil eikene på sykkelen, der gåtefulle blikk møtes i det sterke lyset, en tid der den siste snøen smelter og danner en bekk til nytelse for nytt liv – nytt håp. Anna Järvinen, for enkelte kjent som den vakre røsten i Granada, for andre kjent for å ha spredt ekstremt god feeling på solodebuten fra 2007, har laget et album for våren. Med sin vevre, ja, nær eventyrlig vakre stemme, har finsk-svenske Järvinen skrevet i stein at samarbeidet med Dungen-sjef Gustav Ejstes tåler den sterke vårsola. Parallellene til vår egen Marit Larsen synes klare allerede i den pianodrevne ”Låt det dö” og ”Äppelöga”, som fremstår som den klareste singelen og et av de absolutte høydepunktene. Lydbildet henger trygt på veggen ved siden av nyfremkalte fotografier fra sent ’60- og tidlig 70-tall, med syrepoperne Charlie & Esdor, Carole King anno debuten og folkrockere som Fairport Convention i umiddelbar nærhet. Likevel føles …Molnen aldri bakstreversk eller uekte i all sin søken etter autentisitet. Trolig er det nettopp slik vi skal trøstes i denne postkapitale tilværelsen. Rockefoten rykker ustanselig på ”Är det det här det hela handlar om?”, med Dungen-gitarist Reine Fiskes signaturgitar, sprø som deilig Wasa-knäckis. Låta gir denne tilsynelatende enkle oppfølgeren et naturlig brekk, som for å understreke at vinylformatet tiltaler stadig flere barn av bloggsfæren. Avsluttende og fantastiske ”Nattmusik” fører oss naturlig inn i sesongene igjen, men til den mørke og kalde vinteren, der håpet bare kan anes i lyset fra skiltet til ”spårvagn femton”. Det er så skjørt at hele Norge kan måtte ty til annet enn oljetårer. Landsjentene Jenny Wilson, Frida Hyvönen og Anna Ternheim har beviselig fått sin utfordrer, en som tenner gnist til tanken om skandinavisk union.

001068

Middelmådig importvare The Fishermen Three: Rosina On Every Balcony Tilbakelent indiefolkpop-trio tar turen fra New York til Norge, men drukner blant langt mer interessante lokale og internasjonale alternativer. Der mange norske artister av ulike grunner – og med høyst varierende hell – velger å vralte seg ut av vår hjemlige andedam og ut i mer asfalterte deler av verden, reiser The Fishermen Three i motsatt retning: Bandet har sine røtter i New York City, men slipper debutplaten Rosina On Every Balcony på den norske labelen Hype City, som styres av Frode Strømstad (I Was A King) fra fillebyen Egersund i Rogaland. Gruppen frontes av Simon Beins fra det skakke popbandet The WoWz, og befinner seg, tross langt rundere kanter og ryddigere lydbilde, i samme melodiske tradisjon. Strekk en linje fra seksti- og syttitallets krysspollinering mellom folk, pop og country til nåtidige tradisjonsbærere som Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham, og et noenlunde presist bilde bør allerede ha dannet seg i ditt indre – gjerne flankert av adjektiv som ”rufsete” og ”likandes”. I denne tettbefolkede sjangeren er det imidlertid melodistyrke, oppfinnsomhet og utstråling – egenart, kort oppsummert – som er maskinens uerstattelige deler. The Fishermen Three viser riktignok evne til å hoste opp en minneverdig låt i ny og ne (prøv det vare andresporet ”Danny”, som sender tankene mot salige The Jayhawks), men selv de mest lysende øyeblikkene her lider under fantasiløse arrangementer og en bleiknebbet, indiefisert og lett sutrete innpakning. Beins’ flate, nasale stemme utmerker seg som bandets kanskje svakeste ledd – i seg selv en dødssynd på et såpass vokalsentrert album som Rosita… Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hva man skal med en skive og et band som dette, all den tid M. Ward nettopp har gitt ut sitt beste album og Thom Hell bor like borti nabolaget. Hva blir det neste? Lakseimport? The Fishermen Three spiller konsert på Revolver i Oslo i kveld.

001070

Kjedelige Lene Lene Marlin: Twist The Truth Uinteressant, men akk så representativ, er singelen fra Lene Marlins plate "Here We Are Now". Here? Her? Hvor da? Stemmen framkaller ingen sterk følelse av hvor "vi" i sangen er. Eller noen følelse i det hele tatt. Marlins småfilosofiske observasjoner kan alle som har skrevet dagbok kjenne seg igjen i, men hverken tekst eller sang får meg til å kjenne at hun har noe viktig på hjertet. Mer enn halvveis uti plata nærmer vi oss noe, stemmens tilnærming gir forsiktig liv til følelsene. Pulsen til en som vil formidle noe er på hvil og sangen puster. Også "Learned from mistakes" løfter plata, med en viss spenning både i anslag og harmonier. Ikke store låter, men produksjonen her vil noe. Spor nummer 6 og 7 har altså noe eget ved seg, og kanskje er det et tydelig magnetisk produksjonsgrep fra Even Johansen som redder plata fra slakt - selv om Lene sjøl legger stemmen og melodiene farlig nær kniven. Hun inviterer til pysj-mimring og tåretørking, men blir bare en kjedelig hverdagsutgave av Dido.

001071

Halvdød ting Peter, Bjorn & John: Living Things Svenskene takler presset etter å skape en ny klubbhit ved å låse seg fast i et minimalistisk lydbilde. Ikke et kjempelurt trekk. Nøktern minimalisme fungerte utmerket når PB&J snekret ihop ”Young Folks”, til stor glede for alle oss kulthit-elskende mennesker der ute. Derimot er det slik at dette grepet krever en umiddelbar melodi for å fungere; nærmest et lykketreff. Når trioen nå vier et helt album til å forsøke å skape denne type schlägers er det med høyst varierende resultat: fra det absolutt godkjente til et bunnslam som gjør lytteren aggressiv av rastløshet. Her er en av de mer vellykkede: Barnekoret i denne låten er en svært viktig faktor, for bandets store svakhet er Peter Moréns nærmest umusikalsk monotone vokal. Når denne får stå naken, noe den gjør temmelig ofte, er det fort gjort å miste interesse - så lenge melodien altså ikke er av ypperste merke. Av de verste eksemplene her er ”I’m Losing My Mind”, en låt det er vanskelig å komme gjennom uten at tittelens profeti oppfylles, dens-under-fire-minutters-lengde til tross. Grusomt ensformig og messende og med en skarptromme som skrangler rundt i hjernen. Da er tittelsporet, ”It Don’t Move Me” og ”Blue Period Picasso” laangt bedre, men til tross for at bandmedlemmene nå begynner å bygge seg opp et betydelig ry som produsenter, bør de leie inn noen andre til å stå bak spakene til neste album.

001074

Sterke meninger Neil Young: Fork In The Road Musikken kommer i annen rekke. "The Times They Are A-Changin’" sang Bob Dylan, en annen 60-tallsdebutant som sammen med Neil Young fremdeles jevnlig leverer musikk der tekst har en svært sentral plass. Dylans tekst fra 1964 siktet neppe til resesjonen vi opplever idag, likevel fremstår den fortsatt som en universell påminner om at protestsanger og politisk folkmusikk kan ha et bredere nedslagsfelt og en lengre levetid enn man kanskje skulle tro, enten de spilles på kassegitar eller med fullt øs - som hos Neil Young denne gangen. Fork In The Road er altså et politisk utspill, en sonisk kronikk som – i likhet med det forrige albumet Living With War - plasserer Sinna-Neil i båsen for refsende samfunnskritikere. På humoristisk vis (”keep on blogging until the power runs out”) tematiserer han det økonomiske dragsuget vi befinner oss i. ”Where did all the money go?”, spør han retorisk i ”Cough Up The Bucks”. Om han med albumtittelen sikter til Village Voice’s matguide, og lar den fungere som en sterk kontrast til de sultne blikkene og foldede hendene på subwayen i New York, blir ren spekulasjon. Noe er det nok der. Fork… er per i dag uløselig knyttet til nåtid. Bilens betydning i en verden truet av avgasser, økonomiske redningspakker og en nær forestående slutt på eventyret som startet i Detroit (Barack Obama ga motorgiganten GM et indirekte dolkestøt for bare en drøy uke siden) fungerer som en rød tråd, med et og annet sideblikk på Irak-krigen og ulovlig nedlasting. Mening fra ende til annen. Young skriker i ”Fuel Line” at ”The world is ready for a whole new game….” og sikter til en ny generasjon miljøbiler, el-biler som setter oljeindustrien på hodet. Og slik går no sporan. Tempoet er gjennomgående høyt, med unntak av ”Light A Candle”, som uten blygsel kunne vært å finne på Harvest. ”Just Singing A Song” fremstår som et av albumets høydepunkter, med klassisk gitarsoli og korsang. Young gestalter garasjerocken med en tydelig signatur, han har etablert et utilslørt sound som beviselig fungerer perfekt fra scenekanten. Her spores også et problem med Fork In The Road. Brorparten av låtene er åpenbart manet frem gjennom jamming. Enkle strukturer med nikk til classic bluesrock (”Johnny Magic”) og boogierock (tittellåten) fremmer viktigheten av tekstene, men gir av og til musikken et sekundært preg. Dermed ender man opp med følelsen av at sinnet og frustrasjonen nærer og hjemsøker det musikalske på uheldig vis, og grensesnittet mellom politikk og låt blir vel tydelig. Den rufsete produksjonen på ”Hit The Road” speiler Youngs sinn godt, hadde det bare vært flere hylende sting på albumet som helhet. Neil Young er en av de mest hardtarbeidende veteranene på stjernehimmelen i dag, historisk sett dumper det trolig et nytt album på nettet (!) i løpet av et par år. Og såfremt økonomien er nede, kan vi fans med knyttet neve headbange til Fork… frem til den tid. Men ikke mye lenger, til dét holder ikke låtene.

001075

Død og begavet Vår nye anmelder Andreas Øverland kaller UGKs nye plate "posthum lykke" og "en hyllest til lytteren". UGK: UGK 4 Life Hvis UGK 4 Life er en tribute-skive, er det en hyllest til lytteren. Album med døde rappere pleier å variere mellom det musikalsk uinteressante og det direkte smakløse, alt ettersom hvor mye runking plateselskap, gjesteartister og etterlatte tillater seg selv gjøre over den etterlattes minne. Det er et par 2Pac-skiver (samt en god del vers) der ute som strengt tatt vitner om en kynisme verden burde vært foruten. Sånn sett er ...4 Life en seier i seg selv. Ikke bare for Bun B og UGK, men også for lytteren. For UGK 4 Life er ikke en tribute-skive til Pimp C, den ene halvdelen av UGK, som tragisk nok takket for seg i en hotellseng i desember 2007, ei heller er det blitt et markedsstrategisk, plumpt prosjekt drevet av bakmenns ønske om raske penger. Det er rett og slett et solid, velprodusert, sterkt album fra en av de absolutt beste rap-duoene verden noensinne kommer til å se. Med unntak av Snoop Doggs "R.I.P. Pimp C", er det faktisk mer eller mindre umulig å få med seg at Pimp C er død ved kun å høre på albumet. Ingen melking. Ingen gjesteartister som gjør skiva til et sirkus, bare 8Ball & MJG, E-40 og sørstatslegenden Big Gipp, Too Short og Snoop, i tillegg til den nye generasjonen i Lil Boosie og Webbie. Godt tenkt. Fra fantastiske "Still on The Grind" til avslutninga "Da Game Been Good To Me" er UGK 4 Life i stedet blitt en oppsummering av alt UGK har vært og kommer til å bli husket for: Kompromissløst, men samtidig funky og seigt produsert. Ikkenoe fancy greier, bare solid og bra, tungt og dynamisk. Orgel, gråtende gitarer og funky bass. UGK på sitt beste. Tekstmessig går det i penger og puling, damer og dop og selvsagt candy paint-lakkerte biler, med et og annet samfunnskritisk vers av Bun B (som alltid har vært den mest lyriskt nyanserte av dem) nå og da. Pimp C er kongen av swagger, selv posthumt, har fortsatt en fantastisk musikalsk tilnærming til rap og dytter fortsatt for mange stavelser inn i hvert vers. Bun B legger sannsynligvis noen av de beste versene i hele den 17 år lange karrieren som plateartist ("Purse Comes First"), og klart best funker det når Pimp C og Bun B, legger vers back to back, som i "The Pimp & The Bun" og "Da Game Been Good To Me". Og ikke minst i fantastiske "Swishas & Erb" med Sleepy Brown på hooket. Først og fremst fordi de to har en dynamikk seg i mellom som outshiner alt som er av gjesteartister, men også fordi det tidvis føles unødvendig å høre Lil Boosie gjøre det Pimp C gjorde best i hele verden. "Da Game Been Good To Me": Eneste sporet å styre unna her er den latterlig teite førstesingelen "Hard As Hell" med Akon. Resten er solid, posthum lykke.

001077

Glitter og fjas Yeah Yeah Yeahs: It’s Blitz! Yeah Yeah Yeahs basker seg i lilla flomlys og konfetti på et stilrent popalbum som sliter med låtkvalitetene bak et skinnende lydomslag. Det er en tydelig intensjon om stilskifte som hviler over YYYs’ tredjealbum; en dyr, diskantpreget, Butch Vig-aktig produksjon med synther og skarptromme som sentrale elementer, og en Karen O. som på kjent vis åler seg gjennom låtene. Noe overraskende er det når bandet låter så popfriersk som på singelen over at It’s Blitz! er på sitt sterkeste. Albumet har mange flere fasetter enn ved første gjennomlytt, men det er ikke alt der som fungerer. TV On The Radios David Sitek er sterkt inne på produsentsiden her, og den temmelig TVOTR-hermende ”Dragon Queen” (til overmål med Tunde Adebimpe på vokal), blir lite annet enn en småflau hyllest, godt driv til tross. Albumets største svakhet er dog de ballade-tilnærmede bidragene, som ”Little Shadow”, ”Skeletons” og påkjenningen ”Runaway”; her renner den dyre sminken av og tilbake står man med låter som er bleke og har vanskeligheter med å tåle dagens lys. It’s Blitz! har sine øyeblikk, men i alt for stor grad er dette et album der produksjonen løper i forkant med låtskriveren halsende ti meter bak.

001081

Kontrollfreak Moneybrother: Real Control Anders Wendin skusler bort nok en albumutgivelse på å møte seg selv i døren. Dette er Moneybrothers fjerde album; gratulerer med dét, Anders, men fortsatt høres det han gir ut som B-sider fra hans første: uovertufne Blood Panic (2003). Han står fjellstøtt på sine soulrockføtter og rokker seg såpass lite at låtene blir beskjemmende forutsigbare og vanskelig å skille fra hverandre. Dette er en tendens og en uvilje til formelfraviking som bare unntaksvis har ført godt med seg (med ”They’re Building Walls Around Us” og "Blow Him Back Into My Arms" fra To Die Alone og ”Down At The R” fra Mount Pleasure som de beste). Real Control holder i all hovedsak samme kurs. Det er flinkt skrevet, godt spilt og alt det der, men albumet hjemsøkes allikevel av en mangel på appell; muntre tilløp som ”(Never Ever) I’ve Been Kissed” og ”Born Under A Bad Sign” til tross. Dette skyldes at pastisjspøkelset hviler vel tungt over Wendin, og det er vanskelig å tro på det han synger om når man har hørt melodiene så mange ganger før. Moneybrother trenger å rive seg løs fra gamle formler og finne nye inspirasjonskilder, for Real Control er en alt for dårlig utgivelse fra en så god artist. Kanskje neste album bør hete Lose Control?

001083

Ikke særlig Roth Asher Roth: Asleep In The Bread Aisle Hvitt rap-håp debuterer med en ordinær-døden-opplevelse. I stor grad kan hvite rappere etter Beastie Boys deles i to kategorier. Den ene består av artister som har gjort det mer eller mindre bra ved å gjøre hip hop på en konform, svart måte med en liten twist. De er altså rappere som lykkes på tross av sin hvite hudfarge. Eminem, Bubba Sparxxx, Paul Wall (hvor ble det av Haystak, forresten?). Så har du den andre gruppa bestående av Saturday Night Live-inspirert tullerap, hvor hvite forstadskids parodisk drar på med teite kostymer og Ali-G-basert tilnærming. Her snakker vi altså på grunn av hudfargen. Hvis ikke hadde det jo ikke vært noe artig. Nå viser det seg som oftest at det sjeldent er moro likevel. Og i enda færre tilfeller særlig bra. Og så har du Asher Roth. College-rap'ens nye stjerneskudd som etter å ha herjet nettet sånn havveis med sin The Greenhouse Effect-mixtape fikk ord på seg for å være "den nye Eminem, bare hvitere". Vi snakker oppvekst i Philadelphias middeklasse-suburbia, college-utdannelse og Family Guy-referanser en masse. Et interessant utgangspunkt, om jeg får si det selv. Dessverre (eller heldigvis, alt ettersom) vitner ikke debuten Asleep In The Bread Aisle om noen frat-party-revolusjon i den urbane musikkscenen, og Asher Roth blir neppe noen ny Eminem over natta. Av et uttall forskjellige grunner. Først og fremst er ikke Asher Roth en særlig begavet rapper; mer en tretten-på-dusinet-fyr som sjeldent er oppsiktsvekkende bra, verken tekstlig eller teknisk. Riktignok er han vittig her og der, og nå og da funker rappinga nær godt, men stort sett blir det hele uengasjerende. Det er vanskelig å ikke legge merke til hvor lite rå Roth høres ut ved siden av en fyr som Busta Rhymes ("Lions Roar"). Murdered on his own shit, for å parafrasere Nas. Den stadige sammenlikningen med Eminem bunner altså ikke i at de begge er fantastiske rappere, men mer i at Roth har et nasalt tonefall som minner veldig om verdens mest kjente hvite svarte mann. Så når Roth bruker en hel låt ( "As I Em") til å syte over at han blir sammenliknet med Detroits store sønn, hadde det kanskje vært greit å ikke høres farlig lik tidlig Eminem ut i flow, tonefall og stavelser? Merkelig greie. Asleep in the Bread Aisle avslører greit hvorfor det ikke lages veldig mange skiver som tar utgangspunkt i hvite middelklasseungers hverdag - det er fryktelig kjedelig å høre om. Roths største svakhet er at han ikke klarer å formidle historiene sine på en nogenlunde almenngyldig måte, men i stedet ender med å tvære ut om å kjøre bil og røyke hasj på et vis som får bakst til å virke spennende. Han er rett og slett ikke dum nok til å være funny, smart nok til å være oppsiktsvekkende vittig eller bra nok til å tilgis. Legg til en fryktelig ordinær produksjon av in-house produsent Oren Yoel, med et streit Don Cannon-spor som avbrekk og du sitter igjen med noe eksepsjonelt ordinært. Nesten-hit'en «I Love College» er det eneste sporet som skiller seg litt ut her. Talende nok nærmer det seg tullerap-kategorien nevnt ovenfor. Om Asher Roth går inn i historien som noe annet enn "den hvite gutten som hadde én college-hit", blir jeg både overrasket og skuffet.

001084

Lady Blabla Lady Sovereign: Jigsaw Har Lady Sovereign gitt opp? Lady Sovereign var et lite stykke på vei mot verdensherredømme tre små år tilbake. En haug med undergrunnshype samt et par reale singler førte den britiske chavinnen fra grime-forstaden Chalk Hill til medienes såvel som Jay-Zs søkelys, og jaggu havna hun ikke på Def Jam også, etter å ha gjort en legendarisk møteroms-freestyle. Moroa varte dog ikke så lenge. Etter Public Warning og et par EP'er som stort sett skuffet med amerikanske bransje-øyne, var "the biggest midget in the game" ute i kulda igjen. I likhet med de fleste briter som prøver seg over dammen. Det er altså tid for gjenoppstandelse. Men hva skal man gjenoppstå som? Vel. Det spørsmålet er strengt tatt Jigsaw i et nøtteskall. Fra det noe slitsomme og påtatt rare førstesporet "Let's Be Mates" og albumet gjennom gjør Lady Sovereign alt for ikke å gjøre noe hun har gjort før. Problemet er at det hun gjorde før, funka ganske bra for henne, i motsetning til Medasyn-produksjonen hun er omgitt av på Jigsaw. The Cure-baserte "So Human" viser seg å være alt annet enn genial, og uten å være noen purist hva angår samples (Alabama-rapperen Rich Boys bruk av Robert Miles' "Children" var en av fjorårets gledeligste overraskelser for min del) - når Lady Sovereign gauler over The Cures' "Close To Me" fryser jeg på ryggen. Og ikke av de riktige årsakene. "I can’t dance and I really can’t sing", mente hun på hit'en "Love Me Or Hate Me" fra forrige runde, og hun hadde rett. Det avspeiles i tittelsporet, hvor hun prøver å croone seg gjennom gitardrevet hjerte/smerte uten å lande på beina, for å si det pent. Som om ikke det var nok med fullstendige skivebom, består Jigsaw i tillegg av en haug med kjedelig fyllstoff. Hvorfor lage en flat, statisk og kjedelig låt om at du ikke kan spille gitar ("Guitar")? Hvorfor lage en enda flatere, mer statisk og kjedeligere låt om at du ikke er student og ikke liker deg på studentsteder («Student Union»)? Det må da finnes morsommere ting å skrive om der ute? Det høres tidvis rett og slett ut som dama har gitt opp, og bare skriver for å skrive. Det skal sies at det finnes positive spor her. Forholdsvis gode låter som minner om Lady Sovereign slik vi kjenner henne fra før av. "Pennies" funker sånn passe bra. Litt tyngre produksjon, litt mer substans og litt morsommere tema. "Food Play", som handler om seksuelt samkvem med/i mat er passe upretensiøs og teit, men først og fremst rapper Sovereign langt bedre enn på noen andre spor. Nesten så man skulle tro hun hadde det litt moro. Også på avslutninga «I Got The Goods» er produksjon og rapping av dama som vi liker det. Som sistespor på et svært mediokert album er det dog et merkelig valg: Er det noe Lady Sovereign ikke gjør er det nettopp å levere varene. Svak treer. Skuff.

001085

Snarveispop Hiawata!: These Boys And This Band Is All I Know Skuffende enkle løsninger fra Oslopop-håp. Den nydelige singelen "Valley Boys" bar bud om et band som hadde reist indiekjerringa og børstet vekk alt debutalbumssmårusk man fant på They Could’ve Been Better Than Hiawata!, men fortsatt er Hiawata! kun øyeblikksvis glimrende. På These Boys And This Band Is All I Know fremstår de for ofte som lettvinte parafraseringer over andre solrike fuzzpopband, og i en såpass befolket og lite mystisk sjanger som dette holder det ikke i lengden å være enda et band som høres ut som Big Star, Eggstone, Posies, Irene, etc. Det er dessuten enkelt å bli lett irritert på vokalen her, som på eksempelvis ”Chocolate For Breakfast” og tittelsporet tar over lydbildet med sin nølende fremtreden og stenger de ellers fine låtene inne. Foruten nevnte ”Valley Boys” er ”Labrador” og ”Suburbs” de beste låtene fra et band som har et godt stykke igjen før de klarer å flyte uten ballast fra altfor velkjente powerpopformler.

001086

Bråk til begjær Akron/Family: Set 'Em Wild, Set 'Em Free Pennsylvania-bandet Akron/Family skifter ham fra vagt interessant freakfolk til en ustyrlig, psykedelisk rockbonanza det er vanskelig å rive seg løs fra. Man aner allerede sekunder ut i åpningssporet ”Everyone Is Guilty” at dette er et band som har gitt innadvendthet på båten og heller gått rett på spriten. Her i en liveutgave: Albumet låter akkurat så frigjort som tittelen tilsier. Dette er en jam-session som svinger i sinnstemning, instrumentering og energi uten kompromiss; favoritt ”Gravelly Mountains Of The Moon” er sånn sett en mikroversjon av det man kan vente seg, der den går fra akustisk gitar ved leirbålet til en helvetes kaukefest der trompeter brukes som trommestikker og fuzzpedal og stemmebånd slåss om oppmerksomheten. Alt dette med et dundrende, bunnsolid komp i bunnen. Dersom du kan se for deg en blanding av MC5 og Animal Collective er du muligens i nærheten, og i denne eksplosive energiutblåsningen finner du også Set ’Em Wild, Set 'Em Free sin store fordel: du vet ikke hva du får rundt neste takt, men du vet det blir spektakulært. I alt hysteriet oppleves det like spektakulært når det blir nedstemt og vakkert, og bandets gamle fans får sitt gjennom klimpreperler som ”The Alps And Their Orange Green”, ”Last Year” og ”Many Ghosts”. De av oss som liker nestenprog-psykedeliaen får mer enn nok, blant annet gjennom latterlig tøffe ”MBF” og ”They Will Appear”; alt i alt blir Set ’Em Wild, Set ’Em Free en uforutsigbar, smått syrete rockpakke som akkurat nå ikke låter som noe annet.

001087

Varme mellom slagene Maribel: Aesthetics Maribel bruker sin tid på å komme under huden, men når det først har skjedd har du skaffet deg støyvenner for livet. Ved de første ørekast er det nemlig lett å tenke at Oslobandet har latt albumtittelen gått til hodet på dem; man får følelsen av at dette kun er gode anslag og deretter bare surfing på shoegaze-formen uten å tilføre noe. Dette skal imidlertid vise seg å være feil; Aesthetics vokser seg gjennom støyteppet og fremstår etter mange lyttinger som et varmhjertet punkalbum der omtrent hver låt et er et høydepunkt. Her er ett av dem: Som på den andre ordentlig bra norske rockplaten i år er det Emil Nikolaisen og Bjarne Stensli som styrer lyd, og de har også her gitt bandet nye dimensjoner, som på den fantastisk vakre, tåkete instrumentalen ”Anaesthetic”. Det låter dunkelt, skarpt og varmt, og i dette lydbildet vokser Maribel for hver takt. Man kan tenke på Stooges, Stone Roses og en del av disse suicidale britiske åttitallsbandene, men denne pakken som er Aesthetics er Maribels og deres alene.

001088

Mira-maraton Mira Craig: Ghetto Fairytale På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv. Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale. Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne. Selvstendig, bestemt og kompromissløs. Flott! Men, det er ikke alltid så dumt å lytte til- og få hjelp fra - andre enn seg selv. At Mira (nok en gang) har hatt sine fingre med i hele spillet og dermed også gapt over for mye er den største svakheten på Ghetto Fairytale. Svakhetene er sågar mange. Show, don't tell, Mira. Hvis du er den uovervinnelige verdensmesteren du i tekstene begir deg ut for å være, så fleks dine musikalske muskler. Host opp musikk som slår meg i bakken, gi meg noen hardtslående beats og fengende melodier. Særlig hva gjelder det lyriske savner jeg større variasjon og modenhet. I mindre doser kunne det vært smigrende med oppmuntringer av typen "tro på deg selv", "ikke finn deg i å bli urettferdig behandlet", "du kan få til det du vil", osv. Men når det er gjennomgående på Ghetto Fairytale, oppleves det som utvaska klisjéer og dvaske visdomsord som mest av alt minner om ting jeg ble fortalt på konfirmasjonsleir. Det holder ikke med et fiffig eventyrlig tilsnitt, som låtene "Find The Key" og "Ghetto Fairytale" er gode eksempler på. Der er lydbildet skumringsmørkt, med musikalsk produsentkrydder som fløyte, synth og piano. Koringene er mange og pompøse og som lytter veksler jeg mellom å være flau og nesten-imponert. For det er på grensen til imponerende når vokalisten Mira er på sitt beste. På "Smile" er det befriende behagelig at hun roer ned gneldringa, og når Miras eventyrlige maraton avsluttes med "Shine" blir vi minnet på hvor særegen og stødig vokalen faktisk kan være. Kult er det også når Mira gjør det som i stor grad har vært forbeholdt menn, nemlig å synge om å bli tilfredsstilt med nasty sex i "Nasty Cut". Med basstunge beats og frekk vokalfremføring blir dette albumets høydepunkt. Bare så synd det ikke var flere av dem denne gangen.

001089

Friske fraspark Karin Park: Ashes To Gold Det er en særdeles stor og gledelig overraskelse at Karin Park på sin tredje utgivelse har luket bort det søt-poppa og ungpikeaktige uttrykket til fordel for kjølig, mørk og hinsides fengende elektro-pop. Med drahjelp fra Fredrik Saroea, Kristian Stockhaus og Erlend Sellevoll med flere har Park skapt et heftig, sexy og raffinert musikalsk univers. Hovedpersonens stemme nærmest hviler med en intens tilstedeværelse på tidvis harde, fengende og tidstypiske beats. Uttrykket er slett ikke ulikt det vi tidligere har hørt hos både The Knife, Björk, og Lykke Li. Legger vi godvilja til kan vi gå så langt som å kalle Karin Park vår egen Robyn. På åpningssporet "Out Of The Cage", som også er å finne på soundtracket til filmen Skjult, er hun helt på høyden med vår svenske verdenstjerne. For ikke å snakke om "Bedtime for the Children", en underfundig, stemningsfull og småmelankolsk rytmeprega sak med behagelig driv. Andre spor som stikker seg ut er "Can't Stop Now", programmert av Yngve Sætre, som også gjester på keys. Refrenget bør vekke liv i enhver vinterdvask dansefot, og om du ikke kommer deg ut på gulvet i løpet av disse tre minuttene byr sjansen seg igjen, og igjen. For eksempel på "Desire" eller "Ashes"; begge bør evne å fylle gulvet når som helst. "Jungle Woman" blir et bevis på at det er Karin Parks stemme som er det absolutte bærende element på dette albumet. Her fremstår vokalen utilslørt og mangefasettert, og det er gjennomgående lite å utsette på den skolerte musikerens vokalprestasjoner. Ashes To Gold er Parks etterlengtede fraspark, og den svensk-bergenske damen fremstår som kulere, hottere og dyktigere enn noen gang. Det låter rett og slett forløsende og mye tyder på at Park nå har funnet sin uttrykksform.

001090

I drømmeland Pink Mountaintops: Outside Love Soloprosjekt med kjærlighet i fokus. Pink Mountaintops er i all hovedsak mastermind Stephen McBean (kjent fra tjallrockbandet Black Mountain), og denne kompliserte kjærlighetsreisen er tredje album fra kanadieren og vennene hans. Og vennene, de teller blant andre medlemmer fra Whiskeytown, ultrahipsterbandet Sunn O))) og Bonnie Prince Billy. Fra første stund slynges vi inn i et luftig og sakralt rom der bjeller, dronegitar og spørsmålet ”How deep is your love?” lyser mot oss. Er du av de som synes Spiritualized har noe å fare med, kan du senke skuldrene. Du har kommet til rett sted. ”Outside Love” oppleves aldri ensartet selv om den melodisk stryker medhårs og pulsen stort sett er satt i hvilemodus. Til det er de hårfine produksjonsmessige variasjonene og gjestebidragene for godt hørbare. ”While We Were Dreaming”, med Ashley Webber på vokal, er et fantastisk stykke musikk som uten tvil har hentet inspirasjon fra landsfrendene i Cowboy Junkies. McBean selv er ingen stor vokalist, men løftes frem av korsang på flere av låtene, og får følgelig hårene til å reise seg til ordene ”you can suck out the blood / but you can’t kill the heart of my love” i ”Vampire”. Pink Mountaintops bringer ikke veldig mye nytt til torgs, referansene hagler regelrett gjennom disse ti låtene. Likevel behandles den utsvevende nypsykedeliaen med en ømhet og nerve, ikke ulikt det Low gjør i sine fineste øyeblikk. Det hviler i det hele tatt en høytidelig stemning over Outside Love. Man får nesten følelsen av å kjenne stoffet fra smokingskjorta stramme over brystet. La oss inderlig håpe at soundets fader, Phil Spector - som jo mange år fremover trolig skal være utenfor kjærleiken innenfor murene - får anledning til å drømme seg tilbake i tid, til lyden av Pink Mountaintops.

001092

Dronningen gurgler blod Gallows: Grey Britain Gallows pensler et betonggrått England utover et bredt, blodrødt og imponerende brutalt lerret. De toppet NMEs Cool List i 2007 (og ga klart uttrykk for hvor intenst de mislikte det), og har de siste årene blitt løftet fram som et av bandene med kunstneriske muskler til å røske hardcore og punk videre i nye retninger. Likevel har ikke Gallows vært noe digert navn utenfor sjangerentusiastenes relativt tette sirkel. Det kan kjapt endre seg med denne skiva. Der debutalbumet Orchestra Of Wolves (2006) fremsto som en potent krysning mellom Black Flag, JR Ewing og britisk søttitallspunk, opererer Hertfordshire-kvintetten med langt mer massivt skyts på oppfølgeren Grey Britain, både låtmessig og på produksjonssiden. Her veksles det fortsatt uanstrengt mellom bredbeint rett-fram-punk i allsangbar tapning og indignerte ekko fra det gylne åttitallets Washington DC, men forrige rundes ofte dissonante, "alternative" og smidige gitarbuktninger har i stor grad har blitt erstattet med et kraftuttrykk som fremfor alt lener seg mot primal, klassisk metal. I tråd med dette har lydbildet lagt på seg adskillige kilo, men det betyr på ingen måte at dynamikken er luket ut av Gallows-universet. Snarere tvert imot: Vokalist Frank Carter er fortsatt bandets mest aggressive alibi, men på en låt som den fantastiske singelen "Vultures (Act I & II)" – en akustisk ballade som sklir over i en mørk, øsende skur av riff – utviser han i tillegg en betydelig spennvidde og emosjonell slagkraft. Andre favoritter teller sinnabrus-vennlige "Leeches", seige "The Riverbed" og den genuint gufne avslutningen "Crucifucks", samt "Queensberry Rules" og "I Dread The Night" – to snapshots fra det britiske gateplanet, knipset med presisjon og fingerspissfølelse nok til at sosialrealismen tar et effektivt kvelertak på tegneserieelementene som lurer under den blodstenkte asfalten. Det er vanskelig å ikke føle seg filleristet og utkjørt etter å ha vært nedsenket i denne kølsvarte gryta i drøyt femti minutter, og Carters rasende, paranoide tekster nærmer seg tidvis det infantile – sjekk "Misery", der mismotet til alt overmål avsluttes med forpinte klynk fra en døende sugge (dronningen, tro?). Så innihelvetes jævlig kan da ikke Storbritannia anno 2009 være? Eller? Grey Britain tvinger meg til å lure. Det er en god ting, om du skulle være i tvil.

001093

Tom arena Tzars: Tzars Minste-felles-multiplum-rock i skrikende manko på egenart. Den Oslo-baserte trioen Orango har fått med seg vokalist Vegard Mordal og blitt til Tzars, som med sitt selvtitulerte debutalbum kaster seg inn den relativt harde kampen om å bli spilt på norsk rockeradio. Slik låter i alle fall disse ti låtene – solid, gitartung, stadionformatert indierock svøpt i det seine nittitallets alvorstunge zeitgeist. Problemet tilkjennegis umiddelbart: Vi har hørt dette før, enkelt og greit (og da tenker jeg ikke bare på bandets resirkulering av Orango-låten ”This Love Is Murder”). Kvartetten opererer strengt innenfor et terrenget der hitjegere som a-ha, U2, Kent og The Killers lusker i de melodiske buskene og The Music og lignende britiske middelmådigheter har definert lydbildet, uten at de makter å forvalte sjangeren med originalitet eller egenrådighet. Tzars er verken provoserende eller direkte dårlig, til det er det for mange drevne aktører innblandet – ikke minst powerpop-kapasiteten Kenneth Ishak, hvis bidrag som produsent og musiker på albumet ikke utgjør noen som helst betydning i verken positiv eller negativ retning. Jeg kan bare ikke i mine villeste fantasier forestille meg hvem som trenger denne musikken – i det minste ikke når den allerede fem år gamle ”Somebody Told Me” kan lastes ned for åtte kroner i en nettbutikk nær deg.

001095

Distansert disco Junior Boys: Begone Dull Care Junior Boys' tredje utgivelse er oppkalt etter Norman McLarens animerte kortfilm fra 1949. McLaren høstet i sin tid flere priser for sitt arbeid, men lite tyder på at den tysk-kanadiske duoen kan forvente samme honnør for sitt siste album. Jeremy Greenspan og Matthew Didemus har flyttet fra hverandre siden sist, og dét har ikke nødvendigvis vært bra for musikken. Den geografiske distansen mellom tospannet har resultert i en kjølig og lite sjelfull musikalsk opplevelse. Det er så vidt Greenspan orker åpne kjeften og nonchalant lire av seg tekststrofer som "I see you better when the lights are off" ( ”Bits and Pieces”) I beste fall kan vokalen omtales som sofistikert, men en større innlevelse og tilstedeværelse hadde kledd lydbildet bedre. Melodiene er i hovedsak synthbaserte med repetitive beats som gjør lite inntrykk. Florlett, svevende, enkelt og med et tidvis filmatisk driv. Radiosingelen ”Hazel” hører med til unntaket. Låten er mer fengende, sammensatt og stemningsfull enn de resterende syv låtene. Refrenget oser av 80-tallsreferanser og kler den luftige vokalen godt. Tankene ledes hen til vår egen Thomas Dybdahl, hvis stemmeprakt er slående lik på en dårlig dag. Begone Dull Care oppleves som en noe intetsigende utgivelse som rask vil finne sin plass i glemmeboka. Der andre plater vokser på seg kvaliteter etter flere gjennomlyttinger, står denne på stedet hvil. At albumet blir å høre i en og annen klesbutikk denne sommeren, skal du ikke se bort i fra.

001097

Elektrokluss Fischerspooner: Entertainment Elektroduo med beina godt plantet i fordøyet mat. Fra den støvete hylla for electroclash, en sjanger fra tidlig 2000-tall som blandet Lego-briller og Kraftwerk, har ”pionerene” i Fischerspooner falt pladask ned med et album omtrent fullstendig blottet for kvalitet. Litt humor har New York-duoen riktignok unnet oss med singelen ”Danse en France”, der vokalist og homoflørten Casey Spooner med sin begrensede stemmeprakt gir oss franske skolegloser i arbitrær rekkefølge. Morsomt, men ikke spesielt bra. Noe oppjazza 80-tallssynth her og en og annen 128bpm-beat der er grunnlaget for de blasse låtene og rådville hookene Fischerspooner serverer på sitt tredje album, et album med misvisende tittel. Vi er kanskje blitt bortskjemte med Pet Shop Boys og deres unike meloditeft, eller Röyksopps lekre produksjon og treffsikre vokalbidrag, men Fischerspooner gjør ikke annet enn å minne om hvilke enorme fallgruver elektrosjangeren inviterer til. Kanskje vil slitne bytryner bevege de spisse skoene sine til låter som ”We Are Electric”, men som helhet holder ikke Entertainment verken vann eller vår tålmodighet. Live skal Fischerspooner ha for å være vitale og småkaute. Med ekstremt velkoreograferte dansere og en nyskapende dramaturgi og sceneshow, gjør de gull av gammel gråstein. Det er da vi minnes om hvilken impact de hadde med singelen ”Emerge” en gang for lenge, lenge siden. Slik sett vil de kanskje kunne overleve i et marked preget av fallende platesalg, men det hjelper veldig lite når varsellampen for ”hørt-det-før” blinker i takt med mobiltelefonens manglende-batteri-melding.

001099

Parken har parkert Maxïmo Park: Quicken The Heart Det har gått noen år siden Maxïmo Park var frekkest i bråkepopgaten, og to album etter debuten er de bitre og idétomme. Britenes fire år gamle debutalbum A Certain Trigger, det første indierockalbumet som ble sluppet på den eksentriske elektronika-etiketten Warp, kom lastet med tøffe, voldsomt fengende singler som i særdeleshet "Graffiti" og "Apply Some Pressure". Etterpå har det vært langt mellom de gode låtene, og både Our Earthly Pleasures og Quicken The Heart lider kritisk under akkurat dette. Her i form av den ferske singelen "The Kids Are Sick Again": Albumet bærer preg av en gjennomgående mangel på melodisk selvtillit, og ethvert forsøk på snert føles bare som et lett dask med en våt brøddeig. De spretne leddene til vokalist Paul Smith virker å ha fått gikt, og han fremfører uten innlevelse. "Nothing to look forward to", synger han i singelen, og det virker som om dette har slått rot i hele Maxïmo Parks fremtoning. Quicken The Heart er lyden av et band som desperat forsøker å holde sitt spenstige og kantede image ved like, selv om de godt vet at låtene ikke holder mål. Det er lenge siden Maxïmo Park var lyttverdige, og akkurat nå er det lite som tilsier at de vil bli det igjen.

001100

Trist resirkulering Jason Lytle: Yours Truly, The Commuter Grandaddy-frontmann sløser bort sitt første soloalbum på å lage dårligere avarter av låter han har laget før. Just Like The Fambly Cat, svanesangen til Californiapopbandet Grandaddy, ga klare indikasjoner på at Jason Lytle med følge hadde tværet ut sine godslige melodier til det punktet at de begynte å gjenta seg selv, og det var derfor uten sorg at splittelsesmeldingen ble mottatt. Det er derimot usigelig trist at Jason Lytle på denne soloinnsatsen ikke har forandret det spøtt fra den gamle Grandaddyformelen, og enda mer trist er det at låtmaterialet på Yours Truly, The Commuter låter som sure oppgulp av velbrukte formler. I all særdeleshet er dette som å høre en skummetmelkblek utgave av 2003-nestenkarrierehøydepunktet Sumday, noe som da vil si nokså enkle, sommernattsvennlige fuzzpoplåter. Der Sumday strålte med nydelige melodier, underfundige historier og munter stemning, er denne her en nokså humørløs affære der Lytle legger seg sjokkerende likt sitt gamle band, og låner såpass mange gamle melodier og vendinger av seg selv på veien at det nesten blir parodisk. Det må være lov å spørre seg hvorfor han ikke velger å vende låtskrivingen sin i nyere retninger enn dette, når man her så tydelig hører at han ikke klarer å komme opp mot gamle storheter; de iherdige forsøk (og låttitler som "Fürget It" og "This Song Is A Mute Button") til tross. Dette har blitt et bortkastet soloalbum som ikke høres ut som noe annet enn en venstrehåndsarbeidspreget Grandaddyutgivelse, og et sørgelig inspirasjonsmangelmanifest fra en av årtusenskiftets flotteste poplåtskrivere.

001101

Hveminem? Pillene har visst sluttet å virke: Marshall Mathers anno 2009 snakker høyt, kjapt og grovt, men sier påfallende lite. Eminem: Relapse Pillene har visst sluttet å virke: Marshall Mathers anno 2009 snakker høyt, kjapt og grovt, men sier påfallende lite. Det er både fåfengt og idiotisk å skulle rette noen indignert, moraliserende pekefinger mot den karikerte ultravolden, den blinde sadismen og tegneseriemørket som fortsatt er det bankende hjertet i Eminems lyriske korpus, ti år etter gjennombruddsplaten The Slim Shady LP. Men etter fem års pause, med store problemer knyttet til pilleavhengighet, venners dødsfall og depresjoner, bør det være mulig å forvente noe mer fra den nå 36 år gamle rapperen enn den regressive og paradoksalt nok trygge turen tilbake til gamle, grufulle nabolag som Relapse har blitt. Som rapper er Eminem fortsatt mer teknisk begavet enn 99% av sine mulige tronarvinger (ikke minst det genuint dølle college rap-alternativet Asher Roth). På The Marshall Mathers LP og Encore perfeksjonerte sin unike tapning av inspirert sinne, smart identitetslek, stilisert selvhat, maktkritikk og – ikke minst – hysterisk morsomme, altfor drøye voldsfantasier. Til sammeligning kan innholdet av årets tilbakefall på rapfronten grovt deles i to kategorier: Seriemorder-flørtende misogyni, der kjendiser fra Jessica Simpson (hvem var hun, nå igjen?) til Hannah Montana får gjennomgå i ordets grimmeste betydninger, og referanser til ulike eksponenter for den gigantiske, amerikanske farmasinæringen (selve coverbildet viser Eminems ansikt satt sammen av en drøss tabletter). Som Slim Shady tramper han altfor ofte i horrorcore-fella Necro har lagt ut for ham; det som måtte finnes av potensiell brannfare (sjekk for eksempel den ubehagelige incest-historien ”Insane”) skusles bort i en tåke av utmattende plumphet. Med nitten av tjue spor tilhører produksjonssiden Dr. Dre, som i stor grad fokuserer på det han perfeksjonerte for omtrent ti år siden – her er opportunistiske, allsangbare samples skiftet ut med Em-sungne, ofte lett enerverende refrenger, uten at det gir seg voldsomme utslag i noen hørbar retning: Showet tilhører Eminem. Det er bare ikke så fryktelig underholdende lenger. Og forresten, Marshall: Christopher Reeve ringte. Han har vært dau i en årrekke, hevdet han. Tenkte bare jeg skulle videreformidle det.

001103

Glimrende! Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere. Green Day: 21st Century Breakdown Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere. Den gamle punktrioen Green Day gjenoppfant seg selv med storverket American Idiot i 2004, og opplevde med det sin største kommersielle suksess – så langt. Fokuset den gang var innstilt mot Bush-administrasjonen, nå går Californiabandet enda mer konseptuelt til verks: på 21st Century Breakdown bevitner vi et amerikansk samfunn i total oppløsning gjennom øynene på det unge paret Christian og Gloria. Green Days poppunk låter vital som aldri før, og de blenger frem überfengende melodier som skapt for allsang ved store, store arenaer. Den enorme hiten ”Wake Me Up When September Ends” fra forgjengeren har tydeligvis gitt dem blod på balladetann, noe som vises gjennom låter som ”21 Guns”; den formerlig klistrer tårer til kinnet og hånden til mobiltelefonen og sender millioner av tenåringshjerter i brann ut i verden med tekstlinjen ”nothing’s ever built to last, you’re in ruins”. The Hives-flørten ”Horseshoes And Handgrenades”, der evigunge Billie Joe Armstrong svinger punkhammeren med ordene ”demolition, self-destruction / what to annihilate?”, er bare en av de mange sterke invitasjonene til denne rockeoperafesten av et album. Å påpeke deres åpenbare poporientering er som å angripe Napoleon for høyden. Bandet har en hookteft det ryker av og veksler mellom å gå The Beatles etter sømmene i ”Last Night On Earth” og å gjøre tregrepsrock mangeartet og juicy i ”The Static Age”. Green Day må være et av de proffeste bandene som opererer i ”politisk rock”-sfæren: de oppleves aldri utspekulerte,. som for eksempel U2 gjør det. Bandet omfavner zeitgeist på en måte som virker utilslørt og ekte, og med dét unngår de at deres åpenbare tro på å kunne endre verden rokker ved bandets egenart.

001104

Med pasjon i bunn Passion Pit: Manners Passion Pit velter ut av hipster-staffasjen og tryller frem et debutalbum det faktisk går an å bli virkelig glad i. Man kunne høre utallige überhipp-alarmer gå av under fjorårets CMJ-musikkmaraton i New York da Passion Pit skulle gjøre sin konsert. Dansegulvet var dekket av høyvannschinos og klarglass-Wayfarers, og konserten ble kurert av kjendisbloggen Brooklynvegan. Legg til at man ikke så bandet på scenen for bare skjerf og at de har tatt navnet sitt etter en Traci Lords-film fra åttitallet, og pakken er komplett. Vel, nå skal det altså da vise seg at kvintetten på tross av alt dette er mye mer enn et slags hipsterlappeteppe, for Manners er et album som rører ved ekte følelser, der både lytter og band synes å kose seg mellom riktproduserte discorytmer og refreng som krever allsang og dansefot. Det er ingen tvil om at kollega Christian Scharning har rett når han kaller dem ”den vårkåte lillebroren til MGMT”: Passion Pit spiller på de samme følelsene. Vag åttitallsnostalgi, falsettstyrt vokalist og et svært innholdsrikt, elektronisk lydbilde. Det siste mesterlig rattet av Chris Zane, der spesielt "Little Secrets" og albumbeste "Kingdom Come" stråler. Pakken som heter Manners er et rikt, sprettent debutalbum fra et band som muligens ikke har all verdens holdbarhet, men det har blitt en svært lyttverdig kjempefest som ihvertfall varer sommeren gjennom.

001105

Funk off! Side Brok: Ekte Menn Funken styrer Side Brok nedenom og hjem. Da Side Brok debuterte i '03 med Høge Brelle, og fikk en nesten-hit med låta "1-2-3-fyre" var det mange som ropte om "friskt pust", "alternativt" og ikke minst "artig". Personlig falt jeg aldri helt for debuten (eller oppfølgeren) til sunnmøringene, mest fordi jeg aldri skjønte om Side Brok var et seriøst musikalsk prosjekt eller en nachspiel-idé som hadde gått for langt. Dersom noen rettmessig skulle sitte på patentet til den noe udefinerbare sjangeren "dialektrap" ville allikevel Side Brok være et åpenbart valg. Siden sist er de blitt et par hakk mer soul- og funkbasert enn tidligere, og der sunnmøringene tidligere hadde en viss elektronisk tilnærming til sine egne låter går det stort sett i uinteressant voksen-funk denne gangen. El-orgler, organiske trommer, snille gitarer, myk bass og en og annen synth. Oooh-ing her og aaah-ing, der. Uten at det løfter låtene, for å si det pent. Bortsett fra "Ord for dagen – derpå" og "Drit å gjer" (som begge innehar et visst potensiale) samt slitsomme "Pow Wow" klarer Ekte Menn aldri å fri seg fra det klamme, litt kvalmende lydbildet en finner igjen på en middels Smuget-konsert. Hvis du lukker øynene når albumet er på sitt minst tiltalende ("Skjemde"), kan du formelig se for deg et forholdsvis bedritent folkehøyskoleband forsøke å gjenskape Montées demoer til Isle of Now. Ubehagelig. Hva selve rappinga angår er det ikke stort å melde siden sist, verken hva angår flows og stemmebruk. Sjeldent er Torstein Hyl det største problemet ved låtene, sjeldent løfter han de særlig. Stort sett er han en rapper som melder ganske hverdagslige, intetsigende ting på en ganske intetsigende måte. Du skal jobbe hardt for å suges inn i det trivielle tekstuniverset, for å si det slik, selv om herr Hyl nå og da er småvittig, og har en og annen god observasjon godt gjemt der inne. Heldigvis er ikke norsk rap på en annen dialekt enn østlandsk særlig oppsiktsvekkende mer, og heldigvis har norsk hip hop har tatt såpass store steg at framover at Side Brok ikke lenger er noe reelt alternativ til noe som helst. Hvis ikke hadde det nemlig stått fryktelig dårlig til.

001106

Den beste filmen du aldri har hørt Le Corbeau: Evening Chill / Montréal Of The Mind Som Le Corbeau blander Øystein Sandsdalen Sonic Youth, fransk film noir og postrock med stor suksess. Med hovedgeskjeft i Serena-Maneesh og en fortid i undergrunnsfavoritter som The Unmist og Infidels Forever gir han her seg postrocken i vold; Le Corbeaus andrealbum beveger seg hyppig mellom brutal og følsom, stillestående og aggressiv men er alltid visuell og sjelden kjedelig. Sammen med Sandsdalen på Evening Chill / Montréal Of The Mind finner man mer eller mindre kjente personer rundt Oslos Metronomicon Audio-miljø, som Jørgen Sissyfus, Marius Ergo og Henrik Lie, og i Le Corbeau tar de anledningen til å bevege seg et godt stykke unna deres respektive moderskip. Bortsett fra Sandsdalens hviskende, sporadiske franske vokal er dette en helinstrumental affære, der Sonic Youthsk monoton gitarhamring og saksofon er vesentlige elementer. Bandet går elegant fra tung støy (tittelsporets slutt) til lett klimpring ("Hibou") til drivende sumpblues ("Dans La Lumière Du Crepuscule"), og det føles suggererende og originalt. Evening Chill / Montréal Of The Mind er lydsporet til den beste filmen du aldri har sett: depressiv, dyp, visuell og vakker. Jeg kommer til å se den ofte.

001107

Verdens sterkeste bjørn Grizzly Bear blander enda sterkere harmonier inn i sin allerede utsøkte sakterock. Grizzly Bear: Veckatimest Grizzly Bear blander enda sterkere harmonier inn i sin allerede utsøkte sakterock; resultatet er en overveldende forløsning av bandets unike potensiale. For mitt vedkommende skjedde det med Grizzly Bear-gitarist Daniel Rossens Department Of Eagles-album av fjoråret; en slags utenomjordisk følelse av å lytte til noe som er helt nytt, men samtidig svært tilgjengelig. Denne følelsen ivaretar Rossen, og tar den med seg tilbake til moderbandet. Sammen med kumpan Ed Droste har han snekret sammen et album der stemning, produksjon, instrumentering og komposisjon passer så godt at bandet aldri har vært så sømløst uimotståelig som nå. Singelen over er det nærmeste de kommer en radiohit; en slags Beach Boys v2.0 som slurer rundt i hjernen og vokser til en umiddelbar klassiker. De har allikevel beholdt sine seigere øyeblikk; den vokalharmonistyrte "Dory" og fantastiske "While You Wait For The Others" rusler av gårde i en stemning et sted mellom bryllup og begravelse; melankolsk men solrikt, og det er de solrike øyeblikkene kvartetten nå har tatt enda bedre vare på enn på forgjengeren Yellow House. En vakrere blanding av saktegående rock, folk og en slags organisk ambient kan jeg vanskeligere forestille meg. Veckatimest er en ruvende kjempe i indierockskogen, der hver låt synes å ha sitt eget univers. Et av verdens mest spennende band ble akkurat i dette øyeblikk også et av verdens beste.

001110

Jag trivs bäst i öppna landskap The Field – Yesterday And Today The Field tar med stort hell et rolig steg videre. På sitt andre album Yesterday And Today varslet svenske Axel Willner tidlig et mer organisk lydbilde enn man fant på From Here We Go Sublime – debutplaten fra 2007 som introduserte svensken for langt flere enn de innvidde få som vanligvis tråler platebutikkenes minimal techno-seksjoner. Suksessen med debuten kom trolig bardust på Willner selv, for hans musikk krever tålmodighet og oppmerksomhet, noe få artister tør be om i disse dager. Norge er for så vidt et unntak med våre anerkjente (la oss våge å kalle det det) space disco-artister, men la meg påminne om blogg-generasjonens favoritter: Girl Talk, Justice, A-Trak, Digitalism og de mange andre som med stor hyppighet leverer ifra seg smellkomprimerte snutter som vil forferdelig mye på kort tid. Denne, kall det grådigheten, finner man ikke i The Fields musikk, og fint er det. For Willners langstrakte og ofte kvarterlange passasjer maner både til tankevandring og fullt fokus, alt etter hvilken sinnstemning man er i. Elementene er sparsommelige; myke trommebeats (med unntak av tittelsporet der Battles-trommeslager John Stanier gjester), luftige vokal-looper, dronete synthpad-er og pulserende basslinjer kan på papiret vitne om cheesy 90-talls-house, men The Field styrer med hell unna pastisjene med det resultat at musikken i stedet høres ektefølt ut. De allerede nevnte nye organiske innslagene er tilstede, men i langt mindre grad enn forventet. Elementene oppfattes mer enn noe annet som et naturlig tilskudd til Willners allerede åpne lydlandskap, og ønsket om å fornye seg bør som i de fleste andre tilfeller utelukkende applauderes. Yesterday And Today kan ved første lytt misforstås som en noe anonym ambient techno-plate, for den er ikke perfekt i alle sine 60 minutter, men svenskens krav om din oppmerksomhet betaler seg til slutt. Gir du denne platen litt tid vil den nemlig åpenbare seg som et fint soundtrack til strålende sommerdager- og ikke minst, sene sommernetter.

001111

Ikke mer enn ålreit Eels: Hombre Lobo Eels forsøker å sparke nytt liv i en karriere som har gått loddrett nedover i åtte år. Lykkes glimtvis. Det var med Souljacker (2001) at Mark Everett bestemte seg for å legge vekk den lekenheten som hadde tøet opp hans bitre-men-oppstemte pop, og heller gå inn for fulltidsdyrking av ansiktsbehåring og generell surhet. Denne ensrettede sytingen fortsatte med Shootenanny!, og all godvilje han hadde bygget opp via smått geniale singler som ”Cancer For The Cure”, ”Novocaine For The Soul” og det så godt som plettfrie albumet Daisies Of The Galaxy ebbet ut. Etter disse og det bedrøvelig langtekkelige Blinking Lights And Other Revelations er det tendenser til noe av den gamle nerven på Hombre Lobo, men disse blir kjapt overskygget av næringsfattig bitterhet og en del åpenbare stjelinger fra egne hits. Lyspunktene her er ”Lilac Breeze”, en kjapp, twiste-vennlig sommerlåt der Everett trosser sine egne deppegitarer, og myke ”All The Beautiful Things”, som på mange måter er oppfølgeren til Daisies-høydepunkt ”Mr. E’s Beautiful Blues”. Utover dette er albumet uinspirerende platt, og det er trist å høre hvordan han lugger melodier fra seg selv; eksempelvis tar ”What’s A Fella Gotta Do” fra ”Cancer For The Cure” og ”The Longing” er skrekkelig lik ”Beautiful Freak”. Hombre Lobo har undertittelen 12 Songs Of Desire, men den største attråen den vekker hos meg er trangen til å slå av og gå ut i solen. Det er da for så vidt også noe.

001114

Lopper i blodet Lydverkets anmelder triller en sekser til Dirty Projectors. Dirty Projectors: Bitte Orca David Longstreth strekker popbegrepet i alle tenkelige og utenkelige retninger – med et forbløffende rikt resultat. Tross en karriere som nå strekker seg over sju år og seks album, blinket David Longstreth og hans Dirty Projectors for alvor på verdens indie-radar med flotte Rise Above (2007) – kuriøst nok en rekonstruksjon av Black Flag-bautaen Damaged, etter hukommelsen. Den styggvakre, hasardiøse melodiføringen og fragmenterte rytmikken borget for en rekke fascinerende enkeltøyeblikk, men en gryende hodepine og fornemmelsen av å drukne i et hav av uforløste ideer var aldri langt unna. Med Bitte Orca – ikke spør, jeg aner virkelig ikke – er slike barnesykdommer ristet av for godt. Særpreget er imidlertid intakt: Forestill deg, om du orker, at Led Zeppelin og Talking Heads har slått seg sammen til ett band, dirigert av en frådende Richard Wagner, med boblende nigeriansk highlife, plukkfingra sekstitallsfolk, polert r&b og disig elektronika på repertoaret. Et urimelig tankesprang, ja visst, men samtidig en pekepinn på hvilke krefter som er i sving her. Det er uråd å skulle sile ut de mange (og til dels motstridende) melodiske, rytmiske og rent lydmessige referansene som lurer i hjertet av disse ni låtene. Det er heller ikke noe poeng: Dirty Projectors’ skrubbsultne, elastiske tapning av rock minner uansett ikke om noe annet du får høre på en stund. ”Stillness Is The Move” er pur soul for reiser i verdensrommet, og trolig årets sterkeste singel hittil, ikke minst takket være den frakoblede, kjølige kvaliteten til vokalist Amber Coffman. Longstreth lar også Angel Deridoorian slippe til som solovokalist på den gjennomvakre ”Two Doves”, et bittersøtt bensinbål på bandets Tin Pan Alley-kompleks. Skyggen av størrelser som David Byrne og King Sunny Ade faller kledelig over intenst vellykkede sanger som ”Temecula Sunrise”, ”No Intention” og ”Remade Horizon” – dette er musikk som kjæler, kiler og brått rykker til; lyden av lopper i blodet og følelsen av et lykkelig feberslør over øynene. Noe har skjedd med den beste indierocken de siste årene. En klar dreining mot tilgjengeliggjøring av uttrykk, utadvendthet og presisjon har funnet sted, parallelt med en ny utforskertrang og varhet for musikk utenfor den alternative musikkens gjennomknullede kanon. Dette gir seg utslag i en sjanger som er forvirret i ordets beste mening, fordi den ikke har noe valg – den er i sin natur rastløs, sammensatt, tidløs, global og tilgjengelig. Animal Collectives Merriweather Post Pavillion har så langt vært årets fremste eksponent for dette skiftet. Bitte Orca er en skarp utfordrer, for å si det forsiktig. Kort oppsummert: Dette er platen band som Yeasayer og Vampire Weekend må finne seg i å bli målt opp mot når de slipper sine respektive oppfølgere. Jeg kan bare ønske lykke til. Bitte Orca slippes mandag 8. juni, men kan høres her allerede nå. Dirty Projectors spiller på Øyafestivalen i Oslo lørdag 15. august.

001117

Sataniske Vers Erik og Kriss får hard medfart av vår anmelder Erik Og Kriss: Tabu Banalitetens voktere er tilbake. Mer forslitte og hjelpesløse enn noengang. Så, hva er annerledes siden vi sist hørte noe fra gladgutta fra Bærum? Vel. Tabu er hakket mer organisk enn Verden Vil Bedras, og med visse variasjoner og forbedringer hva angår flow og stemmebruk. Muligens har gutta lagt litt arbeid ned i å gjøre rappinga bedre, og det er vel bare rett og rimelig å nevne at det faktisk høres her og der. Hva har ikke forandret seg siden sist? Det meste annet. Tabu er nemlig, som Verden Vil Bedras, strengt tatt lite annet enn en tilfeldig samlet rekkefølge av fullstendig verdiløse låter. Det mest slående er guttas fullstendige mangel på egenskaper som teksforfattere, som faktisk er hakket verre enn sist. Om mulig. Flesteparten av albumets tekster er i beste fall håpløst banale (selv til norsk rap å være), i verste fall direkte grusomme. Det florerer i (svært lite poetiske) poetiske omskrivninger, platte tekstlinjer basert på ordtak og klisjeer, elendige punchlines og uinteressante, til tider svært generelle hverdagsbetraktninger. At noen som vil leve av det norske språket skriver så ufattelig dårlig må vel kunne kalles ambisiøse, for å si det pent. La oss eksempelvis ta for oss fjerdesporet «Borte Bra» - sannsynligvis den kjedeligste og minst velskrevne teksten lagt på en norsk rap-skive noensinne; "Nå med eget sted å bo/har jo leid i fem år snart/nesten ikke til å tro/de sier borte er bra, men hjemme er visst bedre/og med flere hjem lar livet seg lettere leve". Legg til en produksjon drevet av kassegitar og overkommuniserende synth-føleri og du har et musikalsk vakuum i hende. "Rundt Fingeren" minner mest om en damenes tale hentet fra et juleball i første gym., hvor den oppbrukte "jenter bruker så lang tid på badet, men jaggu er vi ikke glad i dem likevel"-klisjeen brettes ut til det pinlige over nok en leirbål-klimprende, motstandløs gitarproduksjon. Kor-refrenget i "Hverdagshelt" (forøvrig basert på nok en eksepsjonell triviell betraktning om hyggelige folk som hjelper dem å flytte og pusse opp o.l.), er så overkill at dersom dette hadde vært mitt første møte med Erik Og Kriss ville jeg trodd det var en parodi, eller gjort på kødd. Det er det altså (sannsynligvis) ikke. Låter som "Du Og Jeg" med linjer som "jeg skulle løfta deg som du kunne sveve/svingt deg rundt/tatt deg imot i min neve" gjør ikke ståa bedre, og den teite naturalistiske storytellingteksten om en megler som dør i Slottsparken på (platas beste spor rent produksjonsmessig) "Slår Sprekker", er legendarisk dårlig. Distingverthet, antydningens kunst, fintfølelse? Ikke det, nei. Talende nok blir ikke Tabu engang ufrivillig festlig i slike stunder. Istedet høres det hele bare ut som en tafatt blanding av trist og kynisk, stusselig og utspekulert, og ikke minst kjedelig. La oss være frekke nok til å kalle tittellåta et nøkkelkutt, og gå i dialog med den. Her påstår Erik Og Kriss at de er like tabu "som en homofil prest" (jaha? Finnes det ikke flust av de?), fordi det er feil for slike som meg "å like det alle liker". De påstår at grunnen til at de får dårlige karakter av anmeldere er et utslag av elitisme, og at Erik og Kriss er som Pizza Grandiosa – hatet av kritikerne, men elsket av folket. Vel. Å være elsket av folket er vel en mild overdrivelse for en gruppe som tross alt ikke er nær MadCon, Alexander Rybak eller Ole Ivars i salgstall og popularitet. Å deretter hevde at denne påståtte folkets elsk er grunnen til at de ikke er godt likt blant anmeldere og det generelle hip-hop-publikummet, er strengt tatt feil vekting av årsaksforhold. Grunnen til at de ikke likes av folk som liker musikk, bunner ned til et eneste aspekt: – mangelen på egenskapene de besitter: som tekstforfattere, låtskrivere og produsenter. Så enkelt kan det altså være.

001118

Rører i bråkebøtta Sonic Youth: The Eternal Med The Eternal vekker Sonic Youth for alvor sin punkvitalitet opp fra dvalen. Gjennom en forbløffende standard over hele 2000-tallet (Murray Street, Sonic Nurse, Rather Ripped) låter de fortsatt, nesten tredve år etter de debuterte, som et av de mest aktuelle rockbandene vi har. Med The Eternal kanskje enda mer enn på lenge, når de nå graver frem en type konsis punkstyrke man først og fremst må tilbake til nittitallshøydepunktet Dirty for å finne maken til. De har blitt forsterket med bassist Mark Ibold fra skrangleheltene Pavement som fastmedlem til dette albumet, og man kan gjenkjenne hans grep på albumhøydepunkt som "Thunderclap For Bobby Pyn" og "Calming The Snake"- begge kjappe, snerrende og befriende korte punkperler, der henholdvis Thurston Moore og Kim Gordon narkogauler som bare de kan. Herlig er også samspillet dem mellom på den noe lengre frekkasen "Anti-Orgasm", som lirker seg inn med sine (til The Eternal å være) lange seks minutter mellom de kjappe "Leaky Lifeboat For Gregory Corso" og singelen "Sacred Trickster" (nedenfor sett i en liveversjon for pitchfork.tv). The Eternal er det barskeste, minst utsvevende Sonic Youth-albumet på minst ti år, og med en imponerende evne til å finne nye irrganger innen sin egen sound og en vilje til å være konsis og nådeløs, føles dette alt annet enn stillestående. Oppsiktsvekkende bra.

001119

En rød tråd i treningsdrakten Datarock: Red Datarock har tatt seg god tid før slippet av "det vanskelige andrealbumet". Det har de gjort rett i. Datarock Datarock (2005) var et av de muntreste norske debutalbumene på 2000-tallet, og det er like gledelig å merke seg at når de nå skal følge opp, så blir ikke dette gjort ved å forsøke å krampeaktig gjenta gamle hits. Der førsteplaten var mest som en singelsamling å regne, fremstår Red som et mer helstøpt album; det er mindre fragmentert lydmessig, velprodusert, skynder seg langsomt og anført av en Fredrik Saroea som tør å bryte opp discohit-kavalkaden med å utforske andre terreng. Alt dette med stort hell. Det er uten tvil førstesingel "Give It Up" som i størst grad høres ut som Datarock Datarock, og det er også den som i albumsettingen føles flatest. Derimot står det en mengde andre Saroea-karakteristiske discopunkhits i kø, da spesielt "The Pretender", tungt Talking Heads-siterende "True Stories" og "Back In The Seventies". Til tross for tykke lag med referanser (Molly Ringwald, Cutting Crew, David Bowie++), åpningslåten "The Blog" og dette evige "rød treningsdrakt"-maset fremstår Red allikevel som et album som ikke desperat forsøker å klamre seg til en gimmick eller tidsånd. Datarock har vokst som band og som låtskrivere, og i tillegg til nevnte blinkskudd står albumbeste "Amarillion" og den noe pussige, men svært sjarmerende, smørsang-aktige avslutteren "New Days Dawn" som vitnesprov på et band som har vokst på suksessen og tatt seg såpass god tid på denne oppfølgeren at det vil tåle tidens tann bedre enn den allerede klassiske debuten.

001121

Krampe ved reisens slutt The Black Eyed Peas: The E.N.D. Et par ålreite melodilinjer redder The Black Eyed Peas fra full skandale. På "Meet Me Half Way" og "Alive" synger Fergie godt, og de stiller effektmaskineriet inn på medium. Men så klarer ikke Fergie å holde den IRRITERENDE halvrappinga si tilbake, og den ødelegger stemninga flere ganger. Hun er forsåvidt i synk med de andre bønnene, som heller ikke sparer på noen virkemidler. På The E.N.D. (The Energy Never Dies) makses alt av nød-ordspill ("2-thousand-and-late"), lydmalende ord (boom! pow!), alternative verdier ("energien forsvinner ikke når du dør, den bare går over i en ny sjel") og forsøkssosiologi. Mer om dét seinere. Musikalsk pøser de på med reggaetonrytmer, taktskifter, Daft Punk-overlevninger (hei, selv Ed Banger har kommet seg ut av 2008, dere "2-thousand-and-laters"!), R'n'B-klisjéer, vokalonani og hver eneste hiphopeffekt som har vært på hitlistene de siste 5 åra. Ikke bare autotune-inflasjon, men autotune og opp-pitch samtidig! For et mas, denne musikalske insisteringa: Det er fest, og den stopper aldri! Platas nest mest slitsomme: "Party all the time", bedyrer både i tekst og produksjon at bare du pumper på, vil alle tro at du har det gøy og deilig. Høres mer ut som doping enn livsglede for meg. Der Black Eyed Peas før kunne smelte et skeptisk sinn fordi det iallefall hørtes ut som om de hadde gøy, er det lite smittende varme her. Aller verst går det når rockegitarer, pressa vokal og denne sosiologien kombineres på "Now Generation". Hva er dette??? Ei analyse av Facebook-generasjonen? I ei låt ufint pressa inn i tradisjonen etter "I want my MTV" og "We Didn't Start the Fire"?? More is more, lizm? Noen må bare lære seg at more sometimes is way too much.

001122

Gamlefar leverte Neil Young skuffet ikke lydverkets anmelder. Neil Young & His Electric Band Neil Young kom og ga folket det de ville ha. Hvem skulle trodd det kunne gjøres med stil? Det var duket for en pangåpning på årets Norwegian Wood denne torsdagskvelden i Oslo, da Neil Young – trolig både festivalledelsen og festivalens mest trofaste tilhengeres aller kjæreste artist - inviterte til en helaften med velkjente toner fra sin enorme katalog. Under en overraskende skyfri himmel i hovedstadens elskede folkebad strømmet alt fra fotballspillere til tv- og musikkpersonligheter til, samt rundt regnet 7800 andre, fulle av forventning. Men vi har blitt skuffet på Norwegian Wood før, være det av en potte sur Lou Reed eller som i 2005 – da Neil Youngs gamle svirebrøde i Crosby, Stills & Nash hadde som oppgave å med teft skulle plukke fra sin bugnende samling låter for så å fremføre det på stilfullt vis. På tross av en udiskutabel sjarm klarte trioen å rote seg vekk med hjelp av et backingband som minnet mer om noe man kunne se på danskebåten enn verdige forvaltere av storhet, for ikke å snakke om de sure innslagene fra Stephen Stills brokete solokarriere. Noe lutrygget gikk vi hjem derifra. ”De har nok mistet det”, var konklusjonen. Neil Young viser heldigvis ingen slike aldringstegn. Han tusler opp på scenen og fremfører sine mer neddempede låter med ro. Lav lyd skjemmer opplevelsen noe, men det går straks opp for en at dette er et grep tatt med tanke på hva som senere skal komme. Hans rutinerte band er nå på scenen og ”Heart Of Gold” vekker entusiasme – folk heiser armene til værs og publikummeren bak meg ringer faren sin for å fortelle at glad han er i han. Evigunge (på tross av hårtapet) Young begynner å få farge i kinnene. Etter dette kommer en hitparade verdig en tv-annonsert ”Greatest Hits”-samling, dog uten følelsen av gammelmodig resignasjon. Neil Young tar oppgaven sin seriøst, med visshet om at kvelden ikke handler om voksenopplæring i mindre kjent materiale, for folk er sugne på fest. Det er også Neil Young. Når hans to meter høye forsterker mot slutten av konserten vrir og vrenger seg i gitarsoloer under pub-klassikeren ”Rocking In The Free World” er alle oppmøtte lykkelige, selv etter syvende (!) repetisjon av refrenget. Det suser av allsang i det gressbelagte amfiet og de mange gråvaskede Neil Young-skjortene er endelig svarte igjen. Med hjelp et halvt tonn gammelt utstyr som kan erigere selv den bitreste indierocker underholder Neil Young Frognerbadet, og det er ganske vakkert å registrere at selv artister med blytung musikalsk bagasje mestrer å gjøre dette. "Stor Young" skriver våre kjære kolleger i NRK Musikk. Les anmeldelsen her.

001123

Jobba for penga Nick Cave & The Bad Seeds, Norwegian Wood 09 Nick Cave ga alt, men et seigt publikum hemmet opplevelsen noe. Om ikke en norgesvenn så har Nick Cave alltid hatt en høy stjerne her til lands. Få kjente nok til han på slutten av 70-tallet da han frontet det ustyrlige postpunk-bandet The Birthday Party, men gjennom hans plater på 80- og 90-tallet har han rukket å bli både en viktig inspirasjonskilde for noen av Norges største band samt fast innslag på stereoanlegget til rødvinsmarinerte voksne damers vorspiel. Idet han entrer scenen på Norwegian Wood foran flere tusen mennesker som har trosset duskregnet for å se sin gamle helt, er han tent og klar for oppgaven. Og det merkelige er at – på tross av en 30 år lang karriere med utallige plater og en endeløs rekke konserter bak seg – regjerer det fremdeles et slags kaos mellom han og hans medsammensvorne i The Bad Seeds. Den mer sofistikerte Nick Cave – den vi kjenner fra delene av hans katalog som omfavner mørke og sakrale ballader – må vike til fordel for en løsere kanon. Bandet, hjulpet av to mindre samspilte trommeslagere, snubler av gårde over Caves mer utagerende låter. Tittelsporet fra sisteplaten ”Dig, Lazarus, Dig!!!” føyer seg naturlig inn blant eldre låter som ”Tupelo” og storslagne ”Mercy Seat”. Samtidig virker det som mange i publikum blir noe tatt på senga av den voldsomt høye lyden, de flimrende strobelysene og ikke minst den hengslete australierens innslagsvis poserende gitarspill. Dette er ingen kosestund i Frognerbadet, og når Cave etterlyser dansing og mer energi fra publikum omstiller omsider folk seg noe idet det demrer for dem at dette er et rockesirkus de bør ta del i. Nick Cave jobber iherdig i samspill med sitt skjeggete og aldrende band for å formidle denne store energien, og primalskrik kan endelig høres på gressplenen idet en dynamisk versjon av ”Stagger Lee” skaper konsertens første ordentlige klimaks. Ekstranummeret ”Into My Arms” senker pulsen noe og gir de fremmøtte en kjærkommen pustepause, mens ”Get Ready For Love” igjen blåser liv i rockeflammen. Men etter andre runde med ekstranumre forlater jeg amfiet med følelsen av at en spillekåt Nick Cave ikke fikk full uttelling fra sitt publikum. Det er strengt tatt ikke hans skyld, for han gjorde virkelig alt han kunne, men litt synd er det.

001124

Kulhetens førstedame The Pretenders, Norwegian Wood 09 Chrissie Hynde og co beviste at de fremdeles fortjener livets rett i Frognerbadet. Med sitt niende studioalbum i bagen sto Chrissie Hynde med sitt revitaliserte Pretenders på scenen i Frognerbadet lørdag ettermiddag. Mange av de om lag 5000 solslukende festivalgjengerne tok umiddelbart Hynde på ordet og trakk langsomt mot scenen. Pretenders er på ingen måte hverdagskost i Oslo, her har bookerne definitivt gjort et godt valg. Bandet har opplevd drama i form av krangler og dødsfall siden de brakdebuterte i 1980 og fikk musikkjournalister til å gå i spinn med runkeklut og superlativer, mest på grunn av Hyndes uomtvistelige crazysexycool-takter. Idag består Pretenders av blant andre Eric Heywood fra Son Volt/Jayhawks på pedal steel, i tillegg til det sedvanlige gitar-bass-trommer. Sistnevnte element trakteres trygt av den eneste som har vært med siden start, sølvreven Martin Chambers. Han er for anledningen plassert bak et bølgeformet plexiglass, kanskje inspirert av den amerikanske valgkampen? Uansett, det er enkelt og lekkert. Pretenders sparker i gang med det rootsinspirerte materialet fra fjorårets "Break Up The Concrete" og gjør oss raskt oppmerksom på gitarist James Walbournes ferdigheter. Det låter rooty og lekent, og lyden er gjennomgående av det - i festivalsammenheng - sjeldent gode slaget. Med "Don't Cut Your Hair" frir Hynde subtilt til gutta i parken, før hun hyller de avdøde medlemmene og serverer gamle perler som "Back On The Chain Gang". Sakte men sikkert løftes stadig flere hender i sommerværet. Hynde balanserer perfekt i grenseland mellom girlgroup vokalist og punkrocker, og minner oss umiddelbart om hvorfor hun har klart å holde det gående gjennom tre tiår. Hun spiller gitar, danser tilbakelent og synger med en stemme som på ingen måte bærer preg av sine 57 år. Klassikere som "Don't Get Me Wrong" fremføres riktignok mer trygt enn gira, men det rokker aldri ved følelsen av å overvære en bunnsolid konsert. Gåsehuden melder seg før avlsutning, når den glitrende balladen "I'll Stand By You" fyller parkens hjerter med pur kjærlighet og sommerlykke. Flere bilder fra konserten:

001126

En klam arena Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie. Todd Rundgren, Norwegian Wood 09 Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie. Sjelden har det vært vanskeligere å skulle anmelde en konsert, for Todd Rundgren byr på en opplevelse som virkelig setter en på prøve. Denne amerikanske artisten har nemlig en katalog så stor, variert og rar at den kan favne om et hvert musikkinteressert menneske - være du tilhenger av 60-talls pop (NAZZ), søtladen 70-talls rock (RUNT, SOMETHING/ANYTHING?), sår 80-talls elektronisk pop (HEALING) eller kjapp house (LIARS). Todd Rundgren har vært høyt og lavt, alltid søkt nye utfordringer og gledet, forbauset og irritert sine tilhengere, noe som har resultert i ubetinget kjærlighet fra de få men trofaste. Den urokkelige jeg-gjør-akkurat-hva-jeg-vil-attityden har han også tatt med seg på sitt siste album ARENA, en plate jeg anmeldte under tittelen "En tom arena" ifjor. Albumet hadde nemlig som intensjon å vise hans nyoppdagede arenarock-energi, men det ble i stedet en smørje av kitsch på tross av noen fine øyeblikk. I Frognerbadet denne solfylte lørdagskvelden lå det en blanding av frykt, forventning og apati i luften. Frykt for at han skulle spille sistealbumet ARENA i sin helhet, noe han konsekvent har gjort det siste året. Forventinger fordi han har så mange vakre eldre låter at hadde han fremført 8 av dem kunne det ha blitt en tårevåt og sjelsettende opplevelse, og apati fordi det virket som knappe 500 av de 5000 tilstede visste hvem denne Rundgren var, ei heller ante de noe om det syke konseptet han pusher. Det begynner finfint med klassikerne "Love In Action" og anthemet "I Saw The Light". Fansen hopper av glede og synger av full hals. Deretter kommer den fryktede kontrabeskjeden. "Nå skal vi spille mitt siste album ARENA fra start til slutt". De neste 45 minuttene blir vanskelige. Med lilla og grønne gitarer hyles det i langdryge solopartier, Rundgren melder få og ofte nervøse ting i mikrofonen, og på tross av at det er et samspilt band med masse energi som står på scenen virker det å gjøre alt annet enn å underholde det norske festivalpublikummet. Det blir tynnere i rekkene foran scenen og det kommer knapt applaus mellom låtene. Stemningen er rett og slett klam. Hans trofaste tilhengere (som inkluderer flere av storbyens største premissleverandører) forblir foran scenen og støtter opp om både trøtte bluesjammer, harry hardrock-eskapader og de nevnte glimtvise oppturene ("Courage" og "Weakness") fra sistealbumet. Og Rundgren står på scenen med hodet hevet, vel vitende om at han på sett og vis legemligjør Spinal Tap (noe som blir tydelig allerede fra første akkord da gitarstrengen ryker) men likeså er en legende med full kunstnerisk frihet. Han kjemper videre, fremfører låtene med full overbevisning og beviser at han er akkurat så uforutstigbar som vi trodde og fryktet. Noen eldre låter kastes inn som ekstranumre, og når eksentrikeren til slutt tusler av scenen råder det forvirring, glede og knuste drømmer. Trolig akkurat slik Todd Rundgren ønsket det. Og av en eller annen syk grunn liker jeg han fremdeles. Flere bilder fra konserten:

001128

En streit avslutning Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig. Keane, Norwegian Wood 09 Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig. Etter mange fine dager i Frognerbadet, fylt av store opplevelser samt et par skuffende, skulle det britiske pianopop-bandet Keane avslutte denne festivalen som hadde servert oss noen av rockens største personligheter i en særs intim sfære. Mye levd liv på få dager altså, og da er det litt merkelig å plutselig se denne kvikke trioen sprette opp på scenen muligens rusa på smoothies iført turkise og signalgule t-skjorter mens de igangsetter sin kliniske og radioformatterte popmusikk. Men det muligens streiteste publikummet jeg har sett på en konsert i Oslo liker det de får servert, og vokalist Tom Chaplin blir faktisk oppriktig rørt over den hvinende jentehylene foran scenen. For Keane-fansen er dette trolig deres første ordentlige sommerøyeblikk i år. Men det er noen ting som irriterer. En ting er bandets ganske så utvaskede musikalske hybrid av U2, Coldplay og Travis, en annen ting er den headbangende pianisten og låtskriveren Tim Rice-Oxley - er det mulig å rocke så hardt uten å faktisk rocke? Verdens stiveste trommeslager Richard Hughes ser ut for sin del ut som han hører på en podcast der han sitter, mens Tom Chaplin - på tross av en tydelig profesjonalitet og hyggelig tone med sitt dedikerte publikum- fremstår blek i sammenlikning med andre aktører på dette feltet. Hans tamme publikumsfrieri får det tidvis til å gå kaldt nedover ryggen, og det er først etter en av bandets ballader at han makter å være oppriktig morsom der han ironiserer over den manglende responsen. Etter et merkelig teknisk sammenbrudd får deres kanskje beste låt "Is It Any Wonder?" endelig folk til røske opp den slitte gressplenen, der det hoppes og jubles. Men de mangler flere slike minneverdige låter - de som kan bevege hjerterøtter og danseføtter, og det faktum at ett av ekstranummerene inkluderer David Bowie og Freddie Mercurys gigahit "Under Pressure" sier litt. For etter å ha sett en gammel men inspirert Neil Young pøse ut vrengbefengte gitarsoloer, Todd Rundgren bade i sin egen obsternasighet, Chrissie Hynde strutte som tidenes MILF og en Nick Cave som ønsket å knulle alle de fremmøtte tror jeg de færreste med firedagerspass kommer til å huske Keanes konsert som festivalens høydepunkt. Selv om fansen tuslet vekk fra festivalområdet lykkelige nok tok jeg meg selv i dagdrømme om neste års festival i stedet for å virkelig nyte trioens storformatpop, og når Keanes ønske er å favne alle har de tydeligvis fremdeles et stykke å gå. Flere bilder:

001129

Jurassiske ungfoler Dinosaur Jr: Farm Dinosaur Jr. føles alt annet enn fossile når de nå for alvor har funnet tilbake til samspillet. Det kom som et sjokk på mange at originalbesetnings-comebackalbumet Beyond (2007) var såpass gjennomført bra som det var, for gnisningene mellom Lou Barlow og J Mascis hadde vært en akilleshæl siden starten av nittitallet. Det var allikevel aldri noen tvil om at Beyond først og fremst var Mascis’ verk, noe som har endret seg til Farm, der de nå for alvor høres og virker som et ordentlig band igjen. Farm har, foruten et av årets flottere albumcover, et par låter som er helt i toppsjiktet av det de har prestert gjennom sin tjuefemår lange karriere. Dette gjelder spesielt den helt nydelige ”Friends”, Sebadoh-aktige ”Plans” (selv om den er skrevet av Mascis), ”Your Weather” og ikke minst singelen ”Over It”: Det går i fuzz, og dét i mengder som langt overgår den mykere Beyond, og følger også ellers oppskrifter som alltid har vært bandets nøkkel til triumf: strålende, bredbent pop og gitarsolo-rock med volumnålene pekende et høvelig stykke oppe på rødt. Det er imponerende at de fortsatt låter på høyden både låtskrivings- og fremføringsmessig. Farm er fri for musikalsk surmuling, det er derimot lyden av et band som har hatt godt av å være fra hverandre og finne tilbake igjen; det er overskuddspreget og enkelt å forelske seg i. Altrock-åttitallet har aldri hørtes så bra ut som akkurat her og nå. Farm slippes mandag 22. juni.