Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

lovdata_cd_15366

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.455

Forskrift om midlertidig vern av Tjøstøl barskogreservat, Aremark kommune, Østfold. Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 29. mars 1990.

lovdata_cd_47157

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.871

Institusjonen på bostedet eller oppholdsstedet skal, innen tre dager etter at den arbeidsløse har henvendt seg til den, underrette den kompetente institusjon sykepenger og for arbeidsløshetstrygd samt den institusjon den arbeidsløse er tilmeldt som arbeidssøker, jf. blankett E 303/3 og E 119. Underretningen skal inneholde opplysninger om tidspunktet for arbeidsuførhetens inntreden og opphør. Det må krysses av i rubrikk 10 (og ikke i rubrikk 9) da folketrygden ikke forskutterer kontantytelser som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har krav på fra et annet EØS-land.

lovdata_cd_51954

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.655

Forskrift om merking mv av næringsmidler. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 1993 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XII nr. 18 (direktiv 2000/13/EF, direktiv 94/54/EF, direktiv 96/21/EF, direktiv 2001/101/EF, direktiv 2003/89/EF), nr. 33 (direktiv 83/463/EØF), nr. 41 (direktiv 87/250/EØF), nr. 47 (direktiv 89/108/EØF), nr. 54 (forordning (EF) nr. 608/2004, direktiv 2004/77/EF), nr. 54x (direktiv 1999/2/EF) og nr. 54zza (direktiv 2002/67/EF). Endret 4 april 1995 nr. 329, 6 april 1995 nr. 356, 18 feb 1996 nr. 202, 26 feb 1996 nr. 219, 20 april 1996 nr. 378, 15 jan 1997 nr. 76, 17 aug 1998 nr. 844, 22 okt 1998 nr. 997, 23 des 1999 nr. 1496, 23 april 2001 nr. 431, 27 aug 2002 nr. 940 (som endret 20 jan 2003 nr. 48), 22 mars 2002 nr. 300 (som endret 10 okt 2002 nr. 1147), 28 jan 2003 nr. 74, 22 mars 2003 nr. 424, 15 jan 2004 nr. 236 (bl.a hjemmel), 26 okt 2004 nr. 1424, 18 feb 2005 nr. 185, 18 feb 2005 nr. 186. Kapittel I. Omfang og definisjoner m v. Denne forskrift omfatter næringsmidler bestemt til omsetning, og gir bestemmelser om merking og visse aspekter ved presentasjon av, og reklame, for disse. Forskriften gjelder så langt annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. Forskriftens formål er å sikre forbrukerne tilstrekkelig og korrekt informasjon med hensyn til næringsmidlers art, sammensetning og egenskaper. 1. merking: enhver opplysning, produkt- eller varemerke, bilde eller symbol som gjelder et næringsmiddel og som er angitt på emballasje, dokumenter, skilt, etiketter eller halsetiketter av enhver art som følger, eller som viser til næringsmidlet. 2. omsetning: besittelse av næringsmidler med henblikk på salg, herunder utbud for salg eller hver annen form for overdragelse med eller uten vederlag, samt selve salget, distribusjonen og de andre formene for overdragelse. 3. storhusholdning: restauranter, sykehus, kantiner og andre lignende virksomheter som tilbereder og/eller omsetter mat. 4. ferdigpakket næringsmiddel: den salgsenhet som er bestemt til omsetning og som består av et næringsmiddel og den emballasje det er pakket inn i før omsetning, når emballasjen dekker varen helt, eller delvis, men likevel på en slik måte at innholdet ikke kan endres uten at emballasjen åpnes eller endres. 5. ingrediens: enhver bestanddel, herunder tilsetningsstoff, som anvendes ved fremstilling eller tilberedning av et næringsmiddel og som fortsatt er til stede i det ferdige produkt, eventuelt i endret form. Dersom en ingrediens i et næringsmiddel er fremstilt av flere ingredienser, skal disse anses som ingredienser i næringsmidlet. Som ingrediens anses ikke: d) stoffer som anvendes i strengt nødvendige mengder som oppløsnings- eller bæremiddel for tilsetningsstoffer og aromagivende bestanddeler. e) Stoffer som anvendes som teknologiske hjelpemidler og som er tilstede i det ferdige produkt i samme eller endret form. 0 Endret ved forskrifter 15 jan 2004 nr. 236, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Kapittel II. Generelle krav til merking. Næringsmidler skal ved omsetning merkes med: 8. alkoholinnhold som bestemt i §23. Med mindre annet er bestemt i denne forskriften, gjelder ikke merkeplikten i første ledd for næringsmidler som ved omsetning til forbruker ikke er ferdigpakkede. Foretas likevel frivillig merking av disse, skal denne være i samsvar med de krav som følger av denne forskriften. 0 Endret ved forskrifter 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001), 15 jan 2004 nr. 236, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Ved omsetning av næringsmidler som ikke er ferdigpakkede gjelder følgende: 1. Frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter skal ledsages av opplysninger om varebetegnelse og opprinnelsesland. For epler, pærer, plommer, kirsebær og jordbær skal dessuten sort angis. 2. Alle næringsmidler skal ledsages av opplysninger om tilsetningsstoffer som bestemt i §13. 3. Bestrålte næringsmidler skal ledsages av opplysninger som bestemt i §10a. 0 Tilføyd ved forskrift 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003). Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. Merkingen skal ikke villede kjøper med hensyn til næringsmidlets egenskaper, særlig med hensyn til dets art, identitet, kvalitet, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller opphavssted, fremstillings- eller produksjonsmåte. Det er ikke tillatt å: 4. bruke ordene «dietetisk», «til diett» eller lignende, enten alene eller i tilknytning til andre ord, med mindre dette er tillatt i henhold til forskrift om næringsmidler beregnet til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov eller forskrift om utvinning og omsetning mv. av naturlig mineralvann. Bestemmelser i denne paragraf gjelder også reklame og presentasjon av næringsmidler, næringsmidlenes eller emballasjens form eller utseende, det materiale som anvendes til emballasje og den måte næringsmidlene presenteres på. Merkingen skal være på norsk eller et språk som i stavemåten ligner norsk. Kravet til språk kan fravikes dersom brukeren på andre måter er sikret den informasjon som kreves. Bestemmelsene i første ledd er ikke til hinder for at det merkes på flere språk. Næringsmidler skal være merket på pakningen eller på etikett festet til pakningen. Merkingen skal være lett synlig, lett leselig og uutslettelig. Merkingen skal under ingen omstendigheter være skjult, tildekket eller adskilt på grunn av andre angivelser eller bilder. Merkingen skal om mulig gis samlet. Varebetegnelse, nettoinnhold, holdbarhetsdato og alkoholinnhold skal alltid gis i samme synsfelt. Det er tilstrekkelig at merkingen gis i handelsdokumenter dersom disse er kjøper i hende senest samtidig med vareleveransen, og merkingen etter §4 nr. 1, 4 og 6 i tillegg gis på den ytre emballasje næringsmidlet frambys i, for følgende: 1. Næringsmidler som er bestemt til forbruker, men omsatt i et tidligere ledd enn detaljleddet. 2. Næringsmidler bestemt til storhusholdninger hvor de skal tilberedes videre. 3. Råvarer og halvfabrikata som ikke er bestemt til forbruker. Opplysningene i §4a nr. 1-2 gis på skilt, oppslag eller lignende. I tidligere omsetningsledd enn ved omsetning til forbruker kan opplysningene gis i handelsdokumentene eller på den ytre emballasje næringsmidlet omsettes i. Ved omsetning over disk, på restaurant, catering og lignende kan opplysningene gis i menyen eller muntlig på forespørsel. 0 Endret ved forskrifter 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003), 15 jan 2004 nr. 236. For emballasje med største enkeltflate mindre enn 10 cm2, og for glassflasker som er ment til gjenbruk og har en uutslettelig merking og som verken har etikett, halsetikett eller lignende, er det tilstrekkelig å merke med varebetegnelse, nettoinnhold og holdbarhetsdato. For glassflasker er det ikke nødvendig at disse opplysningene gis samlet. Kapittel III. Innhold i merkingen. Varebetegnelsen angis med den betegnelse som er fastsatt i eller i medhold av lov, eller som følger av sedvane. I mangel av slik varebetegnelse skal det brukes en alminnelig kjent betegnelse eller en beskrivelse av næringsmidlet og om nødvendig av dets bruk, som er så nøyaktig at kjøperen får forståelse av næringsmidlets egenart og kan skille det fra produkter som det ellers vil kunne forveksles med. For epler, pærer, plommer, kirsebær og jordbær skal dessuten sort angis. Et produkt- eller varemerke, eller et fantasinavn kan ikke erstatte varebetegnelsen. Lovlig varebetegnelse i et EØS-land hvor næringsmidlet produseres og omsettes, kan brukes med mindre denne varebetegnelse er å anse som villedende. I så fall skal varebetegnelsen følges av en beskrivelse som nevnt i første ledd. Lovlig varebetegnelse i et EØS-land kan ikke brukes dersom det næringsmiddel som betegnes, i forhold til et næringsmiddel som er kjent under samme navn, er så annerledes med hensyn til sammensetning eller fremstillingsmåte at en beskrivelse i henhold til første ledd ikke er tilstrekkelig til å forhindre villedning. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003), 15 jan 2004 nr. 236. Varebetegnelsen skal omfatte eller følges av en opplysning om næringsmidlets fysiske tilstand eller den særlige behandlingen som næringsmidlet har fått (f eks «i pulverform», «frysetørret», «konsentrert», «røkt»), i de tilfeller der utelatelse av en slik opplysning vil kunne skape tvil hos kjøperen. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, skal i tillegg til varebetegnelsen merkes «dypfryst». Næringsmidler som er tilsatt ett eller flere søtstoffer skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med «inneholder søtstoff(er)». Næringsmidler som er tilsatt sukker og ett eller flere søtstoffer skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med «inneholder én eller flere typer sukker samt søtstoffer». Næringsmidler som inneholder aspartam (E951) skal merkes med «inneholder en fenylalaninkilde». Varebetegnelsen på bordsøtningsmiddel skal inneholde betegnelsen «.....-basert bordsøtningsmiddel», hvor navnet på det aktuelle søtstoffet må inngå. Næringsmidler som er tilsatt mer enn 10% sukkeralkoholer (polyoler) skal merkes med «kan virke avførende ved stort inntak». Når drikkevarer som er ment til konsum uten videre bearbeidelse eller etter rekonstruksjon av konsentrert eller tørket produkt inneholder koffein, uansett kilde, i mengder som overstiger 150 mg/l, skal opplysningen «Høyt koffeininnhold» stå i samme synsfelt som varebetegnelsen. Opplysningen skal ledsages av en parentes hvor faktisk koffeininnhold angis i mg/100ml. Bestemmelsen i forrige ledd omfatter ikke produkter basert på kaffe, te eller kaffe- eller teekstrakt, dersom «kaffe» eller «te» fremgår av varebetegnelsen. 0 Endret ved forskrifter 17 aug 1998 nr. 844, 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001), 22 mars 2002 nr. 300 som endret ved forskrift 10 okt 2002 nr. 1147 (i kraft 1 nov 2002). 1 Emballasje merket i strid med fjerde, femte, sjette og syvende ledd og som er bestilt før 17 aug 1998 kan benyttes inntil emballasjen er oppbrukt. Bestrålte næringsmidler som er beregnet for omsetning til forbruker og storhusholdning skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med betegnelsen «bestrålt» eller «behandlet med ioniserende stråling». For næringsmidler som inneholder bestrålte ingredienser, skal opplysningen i første ledd gis i tilknytning til den aktuelle ingrediens i ingredienslisten. For bestrålte næringsmidler som ved omsetning ikke er ferdigpakket, skal opplysningen i første ledd gis på skilt, oppslag e.l. ved salgsstedet. For næringsmidler som ved omsetning ikke er ferdigpakket og som inneholder bestrålte ingredienser, skal opplysningen i første ledd gis sammen med varebetegnelsen på den aktuelle ingrediens. Tredje ledd gjelder tilsvarende. Dersom en bestrålt ingrediens inngår i en sammensatt ingrediens, skal opplysningen gis selv om den sammensatte ingrediensen utgjør mindre enn 25% av det ferdige produkt. 0 Tilføyd ved forskrift 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001). Endret ved forskrifter 22 mars 2002 nr. 300 som endret ved forskrift 10 okt 2002 nr. 1147 (i kraft 1 nov 2002), 15 jan 2004 nr. 236. §10b. Bestrålte næringsmidler og bestrålte ingredienser som ikke er beregnet for omsetning til forbruker og storhusholdning skal merkes som bestemt i §10a første ledd. I tillegg skal navn og adresse på bestrålingsanlegget eller dets registreringsnummer angis. Opplysninger om at bestråling har funnet sted skal dessuten alltid angis i de dokumenter som følger eller vedrører næringsmidlet eller ingrediensen. 0 Tilføyd ved forskrift 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001). Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. 1. Ingredienslisten skal omfatte alle ingrediensene i næringsmidlet. Disse skal angis i fallende orden etter vekt på fremstillingstidspunktet. Listen skal innledes av en tekst hvor ordet «ingrediens» inngår. 2. Ingrediensene skal angis med varebetegnelse i henhold til §9, med de unntak som følger av §12 og §13. 3. Tilsatt vann og flyktige ingredienser som overstiger 5 vektprosent i det ferdige produkt, skal angis i listen etter sin vekt i det ferdige produkt. Mengden vann tilsatt som ingrediens i et næringsmiddel, bestemmes ved at det fra det ferdige produkts samlede nettoinnhold fratrekkes den samlede mengde av de øvrige ingrediensene. 4. Ingredienser som anvendes i konsentrert eller tørket form, og som rekonstitueres under fremstillingen, kan angis i ingredienslisten etter vekt før konsentrering eller tørking. 5. Ingrediensene i konsentrerte eller tørkede næringsmidler som skal tilsettes vann, kan angis etter mengdeforholdet i det rekonstituerte produkt, dersom ingredienslisten tilføyes en opplysning som «ingredienser i det rekonstituerte produkt» eller «ingredienser i det spise-/drikkeferdige produkt». 6. Angivelse av vann er ikke obligatorisk når vann under fremstillingsprosessen utelukkende brukes til å rekonstituere en konsentrert eller tørket ingrediens, eller når det inngår i en lake som vanligvis ikke konsumeres. 7. Kinin og/eller koffein brukt som aroma i produksjon og tilberedelse av næringsmidler må nevnes med navn i ingredienslisten rett etter ordet aroma. 8. Ingredienser som utgjør mindre enn 2% av ferdig vare kan angis i tilfeldig rekkefølge etter de øvrige ingrediensene. 9. Ingredienser som kan erstatte hverandre uten å endre næringsmiddelets sammensetning, art eller oppfattet verdi kan angis i ingredienslisten med angivelsen «inneholder .... og/eller ...». Dette gjelder kun ingredienser som utgjør mindre enn 2% av ferdigvaren hvor minst én av maksimum to ingredienser forekommer i den ferdige varen. Denne bestemmelsen omfatter ikke tilsetningsstoffer eller ingrediensene som er oppført i Vedlegg IV. 10. Alle ingredienser og stoffer som er tilstede i det ferdige produkt i samme eller endret form, og som omfattes av Vedlegg IV, skal angis i ingredienslisten med en klar angivelse av ingrediensen eller ingrediensen den er fremstilt av. Produkter omfattet av §14 og som inneholder ingredienser som omfattes av Vedlegg IV skal ha en angivelse av disse ingrediensene. Angivelsen skal omfatte ordet «inneholder» etterfulgt av angivelse av ingrediensen eller ingrediensen den er fremstilt av. Angivelsen i henhold til første og annet ledd er ikke nødvendig dersom varebetegnelsen klart angir den aktuelle ingrediens. 11. Sukkervarer og drikkevarer som inneholder glysirrisinsyre eller ammoniumssalt av denne, tilsatt som dette i næringsmiddelet eller er tilsatt lakrisrot fra planten glyzyrrhiza glabra, skal ha følgende merking i tilknytning til ingredienslisten relatert til næringsmiddelets art og inngående mengde: Sukkervarer og drikkevarer med 100 mg/kg eller 10 mg/l eller mer merkes med: «inneholder lakris». Merkingen er ikke nødvendig dersom ordet «lakris» allerede fremgår av varebetegnelsen eller ingredienslisten. Sukkervarer som inneholder 4 g/kg eller mer merkes med: «inneholder lakris, personer med høyt blodtrykk bør unngå for stort inntak». Drikkevarer som inneholder 50 mg/l eller mer merkes med: «inneholder lakris, personer med høyt blodtrykk bør unngå for stort inntak». Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol skal ha tilsvarende merking som foregående ledd dersom mengden glysirrisinsyre eller ammoniumssalt av denne overstiger 300 mg/l eller mer i ferdig drikk. «Mengdeforholdet skal beregnes ut i fra drikkeferdig produkt». Opplysningene gis i tilknytning til varebetegnelsen dersom produktet ikke har ingrediensliste. 0 Endret ved forskrifter 22 mars 2003 nr. 424, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29), 18 feb 2005 nr. 186 (i kraft 20 mai 2005. Inntil 20. mai 2006 tillates omsetning av produkter i samsvar §11 slik den lød før tilføyelse av nytt nr. 11. Omsetning av produktet merket før 20. mai 2006 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.) 1. Sammensatte ingredienser kan angis i ingredienslisten med sin varebetegnelse dersom denne er fastsatt i medhold av lov, følger av sedvane eller er alminnelig kjent. Den sammensatte ingrediensen angis etter sin vekt i produktet umiddelbart fulgt av en oppregning av ingrediensene. Oppregningen etter annet ledd er ikke obligatorisk: a) når sammensetningen er fastsatt i forskrift, forutsatt at ingrediensen utgjør mindre enn 2% av ferdig vare. b) for sammensatte ingredienser av krydderblandinger og/eller krydderurter som utgjør mindre enn 2% av ferdig vare. c) når den sammensatte ingrediensen er et næringsmiddel som det ikke kreves ingrediensliste for. Disse unntakene omfatter ikke tilsetningsstoffer eller ingrediensene som fremgår av Vedlegg IV. 2. Frukt, grønnsaker eller sopp kan grupperes under betegnelsene «frukt», «grønnsaker» eller «sopp» i ingredienslisten når de anvendes blandet som ingredienser i et næringsmiddel og ingen komponent vektmessig utgjør en hovedbestanddel. Betegnelsen skal umiddelbart etterfølges av en oppregning av de aktuelle frukter, grønnsaker eller sopp samt angivelsen «i variabelt mengdeforhold». Blandingen skal i slike tilfeller angis i ingredienslisten på grunnlag av den samlede vekten av frukt, grønnsaker eller sopp. 3. For ingredienser i krydder- eller krydderurtblandinger, der ingen krydder eller krydderurt i særlig grad vektmessig utgjør en hovedbestanddel, kan angivelse i fallende orden fravikes, dersom det tilføyes en opplysning som «i variabelt mengdeforhold». 4. Ingredienser som hører inn under en av de samlebetegnelser som er oppført i vedlegg I, kan angis med navnet på denne samlebetegnelsen. Brukes samlebetegnelsen «stivelse» og ingrediensen kan inneholde gluten, må den vegetabilske opprinnelse til ingrediensen angis. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Tilsetningsstoffer skal angis med klassebetegnelse i henhold til vedlegg II, etterfulgt av spesifikt navn eller E-nr. Hører tilsetningsstoffet inn under flere klassebetegnelser, brukes den klassebetegnelse som svarer til tilsetningsstoffets hovedfunksjon i det aktuelle næringsmidlet. Brukes klassebetegnelsen «modifisert stivelse» og tilsetningsstoffet kan inneholde gluten, skal den vegetabilske opprinnelsen til tilsetningsstoffet angis. 0 Endret ved forskrift 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29). §13a. Næringsmidler som har fått forlenget holdbarhet ved bruk av emballasjegass, som nevnt i vedlegg II til forskrift av 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler, skal merkes med «pakket i beskyttende atmosfære»1 . 1 Produkter som ikke er merket med «pakket i beskyttende atmosfære» før 1. januar 1997 kan frambys inntil lageret er oppbrukt. 0 Tilføyd ved forskrift 17 aug 1998 nr. 844, endret ved forskrift 22 okt 1998 nr. 997. Produkter oppført i pkt. 1-6 er unntatt fra kravet om ingrediensliste. Dette unntaket gjelder ikke produkter som inneholder ingredienser omfattet av Vedlegg IV. Følgende produkter er unntatt fra kravet om ingrediensmerking: 1. Frisk frukt, friske grønnsaker og poteter, som ikke er skrelt, snittet eller behandlet på lignende måte. 2. Vann tilsatt kullsyre, dersom dette fremgår av varebetegnelsen. 3. Eddik fremstilt ved gjæring, dersom den er fremstilt av en enkelt basisråvare og ikke er tilsatt andre ingredienser. 4. Ost, smør, fermentert melk eller fløte, dersom disse ikke er tilsatt andre ingredienser enn melkeprodukter, enzymer og kulturer av mikroorganismer som er nødvendige for fremstillingen, eller det salt som er nødvendig for fremstilling av annen ost enn fersk ost eller smelteost. 5. Produkter som består av en enkelt ingrediens hvor varebetegnelsen er identisk med navnet på ingrediensen, eller ingrediensens art klart kan utledes av varebetegnelsen. 6. Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol. Glysirrisinsyre skal merkes etter §11 nr. 11 femte ledd. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29), 18 feb 2005 nr. 186 (i kraft 20 mai 2005. Inntil 20. mai 2006 tillates omsetning av produkter i samsvar med §14 nr. 6 slik den lød før tilføyelse av nytt annet punktum. Omsetning av produktet merket før 20. mai 2006 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.) Mengden av en ingrediens eller en kategori av ingredienser som er benyttet ved fremstilling eller tilberedning av et næringsmiddel, skal angis dersom denne/disse: 3. er av betydning for å karakterisere næringsmidlet og kunne skille det fra andre næringsmidler som det vil kunne forveksles med på grunn av varebetegnelse eller utseende. Mengden skal angis som den prosentvise andel ingrediensen(-ene) utgjorde på produksjonstidspunktet og skal plasseres i varebetegnelsen, i umiddelbar nærhet av denne eller i forbindelse med den aktuelle ingrediens. Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsene i §15: 1. når netto drenet vekt er angitt som bestemt i §16 nr. 6. der hvor eksakt mengde av en ingrediens eller kategori av ingredienser følger av særforskrift, uten at angivelse i merkingen kreves. Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsene i §15 første ledd nr. 1 og 2: 1. Der hvor angivelsen «inneholder søtstoff(er)» eller «inneholder en eller flere typer sukker samt søtstoffer» følger varebetegnelsen til et næringsmiddel, jf. §10 fjerde og femte ledd. 2. Produkter tilsatt vitaminer og mineraler og som er merket i samsvar med gjeldende forskrift for deklarasjon av næringsinnhold. 0 Tilføyd ved forskrift 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29). §15b. Unntak fra krav om prosentvis angivelse på produksjonstidspunktet (beregningsmåte) Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsen i §15 annet ledd: 1. For næringsmidler som har hatt væsketap som følge av varmebehandling eller lignende behandling, skal den mengde som angis tilsvare mengden av ingrediensen (-ne), beregnet i forhold til ferdigvaren. Mengde skal angis i prosent. Dersom mengden av den angitte ingrediens eller den totale mengde av alle angitte ingredienser overstiger 100 prosent, skal den prosentangivelse erstattes med vektangivelse. Mengde ved fremstillingen av 100 g ferdig vare skal da angis. 2. Mengden av flyktige ingredienser angis etter vekt i ferdigvaren. 3. Mengden av ingredienser som er brukt i konsentrert eller tørket form og som rekonstitueres under fremstillingen, kan angis etter deres vekt før konsentrering eller tørring. 4. Ingrediensene i konsentrerte eller tørkede næringsmidler som skal tilsettes vann, kan angis etter mengde i det rekonstituerte produktet. 1. Nettoinnhold skal angis med volum i liter, centiliter eller milliliter for flytende produkter, og med vekt i kilogram eller gram for andre produkter. 2. Næringsmidler i fast form i en lake skal også merkes med netto drenet vekt, dersom laken ikke er avgjørende for kjøpet. Med lake menes følgende produkter eller blandinger av disse: vann, vandige løsninger av salter, saltlake, vandige løsninger av syrer, eddik, sukkerlake, vandige løsninger av sukkerarter, vandige løsninger av andre søtstoffer, og frukt- eller grønnsakssafter når det gjelder frukt eller grønnsaker. 3. For ferdigpakning bestående av to eller flere enkeltpakninger som inneholder samme mengde av samme produkt, skal nettoinnhold angis ved det samlede antall enkeltpakninger og nettoinnholdet i én enkelt pakning. Dette krav kan fravikes dersom det samlede antall enkeltpakninger og minst én angivelse av nettoinnholdet i enkeltpakningene, er klart synlig i samleemballasjen. 4. For ferdigpakning bestående av to eller flere enkeltpakninger som ikke anses som salgsenheter, skal nettoinnhold angis ved det samlede nettoinnhold og det samlede antall enkeltpakninger. Unntatt fra krav om å merke med nettoinnhold er: 3. næringsmidler, unntatt krydder og krydderurter, med nettoinnhold under 5 g eller 5 ml. Næringsmidler som fra et mikrobiologisk synspunkt er lett bedervelige og som derfor etter kort tid kan utgjøre en umiddelbar fare for menneskers helse, skal merkes med «Siste forbruksdag ...», fulgt av selve datoen eller en henvisning til det sted på pakningen datoen er påført. Datoen skal angis med dag, måned og eventuelt år i denne rekkefølge. Datoangivelsen skal følges av en oppbevaringsanvisning. Næringsmidler som ikke er lett bedervelige, skal merkes med datoen som næringsmidlet bevarer sine spesielle egenskaper til, forutsatt riktig oppbevaring, ved «Best før ...» når datoen angir dagen, og «Best før utgangen av ...» i andre tilfeller. Angivelsene skal følges av selve datoen eller en henvisning til det sted på pakningen datoen er påført. Dato i henhold til første ledd skal angis med dag, måned og år i denne rekkefølge med følgende unntak: 1. For næringsmidler med kortere holdbarhet enn 3 måneder er det tilstrekkelig å angi dag og måned. 2. For næringsmidler med holdbarhet over 3 måneder er det tilstrekkelig å angi måned og år. 3. For næringsmidler med holdbarhet over 18 måneder er det tilstrekkelig å angi år. Datoangivelsen skal følges av en angivelse av oppbevaringsmåte, dersom denne er av betydning for næringsmidlets holdbarhet. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, som i uendret stand er beregnet på omsetning til forbruker og storhusholdning, skal i tillegg til holdbarhetsdato merkes med anbefalt oppbevaringstid ved andre aktuelle oppbevaringstemperaturer. Følgende produkter er unntatt fra krav om å merke med holdbarhetsdato: 1. Frisk frukt, friske grønnsaker og poteter som ikke er skrelt, snittet eller behandlet på lignende måte. Dette unntak gjelder ikke spirende frø og lignende produkter, f eks skudd av belgfrukter. 2. Viner, sterkviner, musserende viner, aperitiffviner og lignende produkter, som er fremstilt av andre frukter enn druer, samt drikkevarer som hører inn under posisjon 22.06 i den felles tolltariff, og som er fremstilt av druer eller druesaft. 3. Drikkevarer med mer enn 10 volumprosent alkohol. 4. Beholdere på mer enn 5 liter, med ikke-alkoholholdige leskedrikker, fruktsaft, fruktnektar og alkoholholdige drikkevarer, bestemt til storhusholdning. 5. Baker- eller konditorvarer, som på grunn av sin art normalt forbrukes innen 24 timer etter fremstilling. 6. Eddik. 7. Koksalt. 8. Sukker i fast form. 9. Sukkervarer som nesten utelukkende består av aromatiserte og/eller fargede sukkerarter. 10. Tyggegummi og lignende tyggeprodukter. 11. Spiseis i individuelle porsjoner. Navn eller firmanavn, og adresse til enten produsent, pakkevirksomhet eller en forhandler som er etablert innen EØS, skal angis. Opprinnelses- eller opphavssted skal angis i de tilfeller utelatelse av en slik opplysning kan villede forbrukeren med hensyn til næringsmidlets virkelige opprinnelse eller opphavssted. Frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter skal merkes med opplysninger om varebetegnelse og opprinnelsesland. 0 Endret ved forskrift 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003). Dersom det er nødvendig for at næringsmidlet skal kunne brukes på en hensiktsmessig måte, skal næringsmidlet ha bruksanvisning. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, som omsettes til forbruker eller storhusholdning, skal merkes med «Bør ikke fryses på nytt etter opptining». Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol, skal merkes med faktisk alkoholinnhold angitt i volumprosent. Alkoholinnholdet angis med høyst en desimal, etterfulgt av symbolet «% vol»; betegnelsen «alkohol» eller forkortelsen «alk» kan settes foran. Tillatte toleransegrenser er angitt i vedlegg III. EØS-avtalen vedlegg II forordning (EF) nr. 608/2004 av 31. mars 2004 om merking av næringsmidler og næringsmiddelingredienser som er tilsatt fytosteroler, fytosterolestere, fytostanoler og/eller fytostanolestere gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 0 Tilføyd ved forskrift 18 feb 2005 nr. 185. 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 329, 18 feb 1996 nr. 202, 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §24). 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 329, 15 jan 1997 nr. 76, 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §25). 0 Endret ved forskrifter 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §26). §28. (Opphevet ved forskrift 22 okt 1998 nr. 997, tidligere §27.) Samtidig oppheves generell forskrift av 25. september 1986 nr. 1917 for merking mv. av ferdigpakkede næringsmidler. 0 Endret ved forskrift 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §28). 1 Inntil 1. januar 2001 tillates omsetning av produkter i samsvar med forskrift av 21. desember 1993 nr. 1385 slik den lød før ikrafttredelse av endringene i forskrift av 23. desember 1999 nr. 1496. Produkter merket før nevnte dato kan dog omsettes så lenge disse produkter fortsatt finnes på lager. (Gjelder §9, §12, §13, §14, §15, §15a og §15b.) 2 Inntil 25. november 2005 tillates omsetning av produkter i samsvar med forskrift 21. desember 1993 nr. 1385 slik den lød før ikrafttredelse av endringene av 26. oktober 2004 nr. 1424 (gjelder for §3 nr. 5 bokstav e, §4 nr. 2, §11 nr. 8, 9 og 10, §12 nr. 1 og 2 samt §14 nr. 6). Omsetning av produkter som er merket før 25. november 2005 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.

lovdata_cd_28946

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.689

a) For driftsbygninger for jord- eller skogbruk skal foruten reglene i bygningslovens §81 første ledd, også gjelde bygningslovens §66, §74 nr. 2, §77, §93, §94, §95, §96 §98 og §109, videre kapitlene VI og XVI. b) For husvær til seterbruk og skogdrift skal - med unntak av §74 nr. 1, §97 §99 - bygningslovens bestemmelser gjelde fullt ut i hele kommunen - herunder bestemmelsene i §81 første ledd. Før byggetillatelse gis for husvær til seterbruk og skogshusvære skal det være fremlagt uttalelse fra landbruksnemnda om det av hensyn til driften av seter- eller skogseiendom er behov for omsøkte husvær. Husvær for seterbruk og skogsdrift må ikke plasseres nærmere vassdrag (bekk, elv, tjern sjø e.l.) enn 50 m, målt horisontalt fra strandlinjen ved gjennomsnittlig flommvannstand. Fra samme tid oppheves vedtekt til bygningslovens §81 for Engerdal kommune stadfestet av departementet 18. juni 1967. Rettelse av vedtekten til §81 er tatt inn i Norsk Lovtidend, avd. II, nr. 14/75, side 686. (II 1984 s 516) 28. jan. 1986 nr. 258.

lovdata_cd_33325

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.769

§27. Næringsdrivende som driver omsetning1 som går inn under denne lovs kap. IV eller den som er avgiftspliktig etter §10, annet, tredje, fjerde og femte ledd, §11 og §12, fjerde ledd, skal2 uoppfordret og uten opphold sende skriftlig melding om virksomheten til avgiftsmyndigheten3 i det fylke hvor han har sitt forretningssted eller sitt hjemsted når han ikke har noe forretningssted. Slik melding skal også gis når virksomheten opphører. Ved konkurs og offentlig skifte av dødsbo hvor avdødes gjeld ikke er overtatt,4 skal henholdsvis bostyreren og tingretten melde fra om åpning og avslutning av bobehandlingen. Departementet5 kan gi nærmere forskrifter6 om meldeplikten og hvem den skal påhvile når virksomheten opphører. Proklama7 som utstedes i bo er uten innflytelse på avgiftskrav etter denne lov. Departementet5 kan likeledes gi forskrifter6 om hva en melding skal inneholde. 0 Endret ved lover 11 juni 1971 nr. 60, 20 des 1974 nr. 61, 4 mars 1977 nr. 9, 8 juni 1979 nr. 27, 3 mars 1989 nr. 7, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 67 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 7 Jfr. sl. kap. 12. §28. Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning1 og avgiftspliktige uttak2 av varer3 og tjenester til sammen har oversteget kr 50.000 i en periode på 12 måneder. For veldedige og allmennyttige organisasjoner inntrer registreringsplikten etter første punktum når omsetning og avgiftspliktig uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr 140.000 i en periode på 12 måneder.4 Registreringspliktige etter lov om registrering av foretak5 må være registrert i Foretaksregisteret før registrering kan skje etter første og annet punktum. Avgiftsmyndighetene6 kan samtykke i at registrering skjer før det tidspunkt som er nevnt i første, annet og tredje punktum når særlige forhold foreligger. Registrert virksomhet skal forbli registrert i minst 2 hele kalenderår etter registreringen eller etter at omsetning og avgiftspliktig uttak er sunket under den beløpsgrense som er nevnt i første ledd, med mindre virksomheten er opphørt eller fylkesskattesjefen av særlige grunner finne å kunne slette den. Den næringsdrivende skal sende inn omsetningsoppgaver8 og betale avgiften9 selv om omsetning og uttak ikke overstiger minstegrensen. Departementet11 kan gi forskrifter12 om avgrensing og utfylling av bestemmelsene i første ledd. 0 Endret ved lover 4 mars 1977 nr. 9, 8 juni 1979 nr. 27, 14 mai 1982 nr. 21, 3 mars 1989 nr. 7, 10 jan 1992 nr. 1, 26 juni 1992 nr. 71, 8 jan 1993 nr. 2 (i kraft 1 jan 1997), 5 des 1997 nr. 92, 12 des 2003 nr. 102 (i kraft 1 jan 2004). 4 Sml. sktl. §2-32. 6 Jfr. kap. II. 7 Jfr. §28a. 8 Jfr. kap. VIII. 9 Jfr. kap. IX. 10 Femte ledd ble opphevet ved lov 8 jan 1993 nr. 2 uten at det ble bestemt at sjette ledd skulle være nytt femte ledd. §28a. Departementet1 kan fastsette regler om at næringsdrivende som omsetter andre tjenester enn som nevnt i kap. IV kan registreres etter søknad og kan herunder fastsette de nærmere vilkår for den frivillige registrering. Departementet1 kan ved fastsettelsen av reglene for frivillig registrering fravike vilkåret i §28, første ledd, når særlige forhold foreligger. Frivillig registrerte næringsdrivende skal svare avgift av omsetning2 av tjenester som omfattes av den frivillige registrering med mindre annet bestemmes av departementet. 0 Tilføyd ved lov 19 des 1969 nr. 95, endret ved lover 11 juni 1971 nr. 60, 8 juni 1973 nr. 42.

lovdata_cd_55190

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.683

6.1 Avleveringslisten skal være ordnet systematisk og normalt følge eget arkivskjema (vedlegg 1). Hvert arkivstykke (hvert bind, hver arkiveske eller lignende) føres opp særskilt og gis fortløpende nummerering. Dersom et arkivstykke inneholder flere mapper, angis innhold og tidsperiode for hver mappe. 6.2 I merknadsrubrikken skal det opplyses om arkivmateriale som skal være unntatt fra offentlighet, med henvisning til hjemmelen for dette. Ved gradert materiale angis gradering. Det skal føres egen liste for dette materiale. 6.3 Avleveringsblanketten skal ha de nødvendige opplysninger om organet, arkivskapende enhet og arkivmaterialet, jf. fellesblankett X-0063. Et eksemplar av de arkivnøkler som har vært i bruk ved arkivdanningen skal følge saksarkivet ved avleveringen, jf. arkivforskriften §5-4, fjerde ledd. 6.4 Ved avlevering av mikrofilm skal opptaksprotokollen vedlegges.

lovdata_cd_17325

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.911

Forskrift om avvikende åpningstider iverksettes straks.

lovdata_cd_41592

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.641

Trygdeavtaler med andre land har i mange tilfeller regler som gir fortsatt rett til uføreytelser ved bosetting i avtalelandet utover det som følger av folketrygdlovens regler. Slike regler finnes i EØS-avtalens trygdedel, i Nordisk konvensjon om trygd og i en rekke andre trygdeavtaler. Se rundskriv til de enkelte avtalene.

lovdata_cd_62645

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.781

Publisert: Somb-1981-9 (1981 30) Sammendrag: Avskjedsgrunnlag - distriktsjordmor i dobbeltstilling. Saksgang: (Sak 1603/80.) A klaget 19. desember 1980 til ombudsmannen over at en fylkeskommune uten oppsigelse stoppet utbetaling av distriktsjordmorlønn med virkning fra 28. februar 1979. A ble 10. august 1968 tilsatt som distriktsjordmor i X jordmordistrikt. Fra 14. mai 1972 har hun arbeidet som jordmor også ved sykehuset i X. Fylkesrevisjonen gjorde ved årskiftet 1978- - 79 fylkeslegen oppmerksom på dette forhold. I brev 17. januar 1979 til A ba fylkeslegen opplyst hvor mange fvdsler hun hadde betjent i distriktet utenom institusjon i tidsrommet 1972- - 1979, og eventuelle andre oppdrag som distriktsjordmor. A opplyste 27. januar 1979: «I 1971 var fødehjemmet i X stengt i juli måned, og da hadde jeg 7 fødsler ute i distriktet. Senere er ingen ført i min protokoll. Dessuten fulgte jeg i denne perioden 8 pasienter fra X til sykestuen i Y som var det nærmeste sted for å motta fødende. Videre hadde jeg i 1971 en pasient som jeg hentet på Z, og som fødte like etter ankomst til fødehjemmet i X. I tillegg har jeg etter 1971 hatt endel hjemmebesøk hos mødre som etter hjemkomst fra fødeavdelingen har hatt behov for hjelp i forbindelse med fødsler. I tiden 1977/78 har jeg hatt 2 svangerskapskurs. Fylkesrådmannen skrev 20. februar 1979 til A: «Etter de opplysninger fylkesrådmannen har fått, synes det som om De fra De ble ansatt ved sykehuset i X har hevet 2 lønninger fra fylkeskommunen. Det er nå gitt stoppordre på distriktsjordmorlønnen og spørsmålet om inndraging av stillingen er tatt opp med Sosialdepartementet. I brev 1. mars 1979 til fylkesrådmannen skrev A: «Fra omkring 1964 arbeidet jeg som kontorsøster hos daværende distrikslege, og etter å ha diskutert saken med ham, søkte jeg stillingen som distriktsjordmor. Da han flyttet fra X i 1968, fikk jeg omgående forespørsel fra en annen lege, her, om å flytte over til ham i tilsvarende stilling. Dette tilbudet godtok jeg, også da med det forbehold at jeg skulle kunne ivareta stillingen som distriktsjordmor. Sommeren 1971 var det store problemer med avviklingen av ferier ved fødehjemmet som derfor måtte stenge. Da arbeidet jeg ute i distriktet. De samme vanskeligheter meldte seg også i 1972. Daværende fylkeslege henvendte seg 2 ganger til meg om å begynne på fødehjemmet. Dette kunne jeg ikke si meg villig til, ettersom jeg hadde en stilling hos dr. - - - som jeg var meget fornøyd med. Imidlertid var situasjonen ved fødehjemmet særdeles prekær, og da jeg fikk den 3. henvendelsen fra fylkeslegen, samtykket jeg i å gå over til fødehjemmet. Overgangen skjedde på dagen. Vikar hos dr. - - - skaffet jeg selv - tanken var jo at ordningen skulle være midlertidig. Så sterkt jeg kan, må jeg få presisere at når jeg har mottatt 2 lønninger, er det selvsagt i god tro. Jeg kan heller ikke skjønne at fylkeskommunen ikke på et langt tidligere tidspunkt har vært klar over at jeg hadde 2 stillinger. Et annet spørsmål er om fylkeskommunen uten videre kan stoppe utbetaling av lønn når man er fast ansatt og ikke er oppsagt og heller ikke har sagt opp selv. Fylkesrådmannen uttalte i brev 2. januar 1980 til A at fylkeskommunen ikke kunne akseptere at en tilsatt fikk lønn for to stillinger i fylkeskommunen. Rådmannen foreslo en minnelig ordning hvoretter distriktsjordmorstillingen skulle anses opphørt fra 28. februar 1979 da lønnen ble stoppet, og det skulle utbetales feriepenger fra 1. mai 1978 til opphøret. I brev 28. januar 1980 til fylkesrådmannen fastholdt A at fylket ikke kunne stoppe utbetaling av lønn uten forutgående oppsigelse, og minnet om at hun «ble sterkt anmodet om å begynne på sykehuset i X, da mangelen på hjelp der var prekær». A tok deretter saken opp med Den Norske Jordmorforening. A viste i brev 26. mars 1980 til fylkesrådmannen til uttalelse fra jordmorforeningens advokat og ba om «omgående oppsigelse fra distriktsjordmorstillingen», og forutsatte «at endelig oppgjør må bli foretatt i samsvar med dette». Fylkesrådmannen uttalte 1. august 1980 at det ikke eksisterte «et distriktsjordmorarbeidsforhold å si opp». I klagen til ombudsmannen skrev A: «I 1970 døde min mann og jeg ble alene med 2 barn under utdannelse. Det var for meg, da anmodning om å arbeide ved sykehuset kom, mange hensyn å ta. Det var ca. 1/2 år etter at jeg mistet min mann. Jeg mener det ville vært riktig at jeg allerede på det tidspunkt ble oppsagt fra distriktsjordmorstillingen, eller blitt gjort oppmerksom på at jeg ikke kunne fortsette ved sykehuset i X pga. dobbeltstillingen. Noen forespørsel om dette fikk jeg heller ikke. At kontakten mellom fylkeskommunen og sykehuset i X i dette tilfelle har vært mangelfull, må være meg uvedkommende. Mitt spørsmål er da: Har man ikke krav på vanlig oppsigelsestid fra en offentlig stilling og da med lønn? Ombudsmannen ba opplyst om det forelå reglement, instruks e.l. som hindret en stillingskombinasjon som den foreliggende. Fylkesrådmannen svarte 13. februar 1981: «A, født desember 1919, ble tilsatt som distriktsjordmor i X jordmordistrikt 10. august 1968. Fra 14. mai 1972 har hun vært ansatt ved sykehuset i X. Distriktsjordmødres lønn utredes av fylkeskommunen. Grunnlønnen er for tiden 50 % av lønnstrinn 17. Lønnen til distriktsjordmødrene blir utbetalt av fylkeskassererkontoret. I likhet med de øvrige fylkeskommunalt eide sykehusene i fylket har også sykehuset i X eget lønningskontor som foretar utbetaling av lønn til de tilsatte. Bakgrunnen for fylkeslegens anmodning om å stoppe videre lønnsutbetaling, var at fylkeslegen var blitt oppmerksom på at A i realiteten ikke hadde fungert i stillingen som distriktsjordmor siden ansettelsen ved sykehuset i X. Etter fylkeslegens vurdering innebar også en fast ansettelse ved sykehuset at det ikke var mulig å oppfylle den særskilte beredskapsplikten som påhviler en distriktsjordmor. Den grunnlønnen distriktsjordmødre får utbetalt, er et vederlag bl.a. for de byrder denne beredskapsplikten fører med seg. standpunkt at det ikke eksisterer et distriktsjordmorarbeidsforhold å si opp. A fremholder at hun begynte å arbeide på fødehjemmet ved sykehuset i X etter flere anmodninger fra fylkeslegen. Fylkesrådmannen forstår dette dithen at hun mener at det foreligger et slags samtykke fra fylkeslegen om at et arbeidsforhold ved fødehjemmet ikke ville medføre at godtgjørelsen som distriktsjordmor falt bort. Fylkeslegen bekrefter riktigheten av at A ble anmodet om å ta vakter ved fødehjemmet i X, og at det var en forutsetning at dette ikke skulle medføre fradrag i jordmorgodtgjøringen. Fylkeslegen har imidlertid presisert at det ikke var tale om fast ansettelse ved fødehjemmet, og at en ved fylkeslegens kontor ikke har vært kjent med at A har hatt fast ansettelse ved sykehuset før saken ble tatt opp i begynnelsen av 1979. Uansett hvilke subjektive oppfatninger A måtte ha hatt om dette da hun ble fast ansatt ved sykehuset i X, mener fylkesrådmannen at hun kan klandres for ikke selv å ha tatt opp spørsmålet om berettigelsen av å motta lønn uten å utføre noe arbeid for den. Til forespørselen i ombudsmannens brev kan opplyses at det ikke foreligger reglement, instruks eller lignende som hindrer en slik stillingskombinasjon det her er tale om. Men bl.a. på grunn av den generelle beredskap som knytter seg til en distriktsjordmorstilling, er en slik stilling ikke forenelig med en full jordmorstilling ved et sykehus med faste vaktordninger. A fremholdt 24. mars 1981: «Min stilling som distriktsjordmor har jeg betraktet som en beredskapsstilling. Jeg har den hele tid tatt det som en selvfølge - når det måtte være nødvendig - at jeg skulle ivareta min beredskapsstilling, feks dersom fødehjemmet måtte stenge i feriene, hvilket flere ganger har vært på tale. Dersom fylket hadde ment noe annet burde dette kommet frem da jeg begynte på fødehjemmet. Fylkesrådmannens synspunkt om at jeg kan klandres for forholdet med mine 2 stillinger kan jeg ikke skjønne all den stund det ikke var snakk om noen fast ansettelse ved sykehusets fødehjem da jeg begynte, og jeg har ennå ikke noe tilsettingsbevis for min stilling ved sykehuset. Jeg har bare glidd inn i stillingen med mine faste vakter all den stund det ikke har vært behov for meg i distriktshelsetjenesten. Om distriktsjordmorens arbeidsoppgaver og omfanget av beredskapsplikten når fødehjemmet var ute av drift, har fylkesrådmannen opplyst i brev 2. juni 1981 til ombudsmannen: «Rammene for de plikter som kan pålegges distriktsjordmødre, framgår av lov av 19. desember 1898 om jordmødre, jfr. særlig §4 §13. På bakgrunn av den utbyggingen som de siste 10-årene har funnet sted innen institusjons- og primærhelsetjenesten og forbedringene av kommunikasjonene, blir behovet for særskilte distriktsjordmødre stadig mindre. Distriktsjordmorens ansvar er å assistere ved hjemmefødsler for de som ønsker det og ledsage fødekvinner til nærmeste fødested. I tillegg er hun forpliktet til å utføre de oppgaver som ellers framgår av §13. I dette ansvaret ligger det en særskilt beredskapsplikt som andre jordmødre ikke har. Denne beredskapsplikten er særskilt understreket i lovens §13, 2. ledd. Det er bl.a. de ulemper denne beredskapsplikten påfører, som den faste distriktsjordmorlønnen skal være en godtgjøring for. I jordmordistrikt der denne tjenesten fungerer, viser erfaringen at fødekvinner fra ytterdistriktene venter lenger med å reise til fødestua når de vet at de vil bli ledsaget av jordmor. Slik situasjonen nå er i X, hender det at fødekvinner må tilbringe noen døgn på sykehusets fødeavdeling i påvente av at fødselen kommer skikkelig i gang. Dersom distriktsjordmortjenesten i X hadde fungert, hadde oppholdstiden på fødeavdelingen sannsynligvis blitt noe redusert for fødekvinner fra de mer fjerntliggende stedene i jordmordistriktet. Til A's brev av 24. mars d.å., bemerkes: Gjennom administrasjonssjefen ved sykehuset i X har en prøvd å bringe klarhet i om det «har vært på tale» å stenge fødehjemmet feriene. Administrasjonssjefen, som har vært ansatt som sådan fra 1973, mener at det ikke har vært rimelig grunn til å frykte stenging av fødeavdelingen fra og med 1975. En annen sak er at ferieavviklingen ved avdelingen og sommerstenging av fødeklinikker i Q kunne føre til press på sykehusets fødeavdeling. Administrasjonssjefen har ikke kunnet få noen bekreftelse på at A's distriktsjordmortilknytning har fått noen betydning for ferieavviklingen ved fødeavdelingen. Hvilken subjektive tro A har hatt om sin beredskapsplikt, kan en derfor vanskelig ha noen sikker formening om. Administrasjonssjefen mener imidlertid at fra man tok det nye sykehusbygget i bruk i begynnelsen av 1977, har det ikke vært til stede forhold som med rimelighet burde gi A grunn til å forvente en situasjon som kunne aktualisere denne siden av beredskapsplikten. Etter fylkesrådmannens mening har det skjedd en «glipp» på arbeidsgiversiden i denne saken. Man burde for mange år siden tatt opp spørsmålet om inndragning av distriktsjordmorstillingen i X. På den annen side må A bebreides for sin passivitet. På et eller annet tidspunkt, senest i 1977 og sannsynsligvis tidligere, må det ha blitt klart for A at hun mottok en godtgjørelse som manglet et hvert rimelig grunnlag. På denne bakgrunn mener fylkesrådmannen at de hensynene som ligger bak oppsigelsesreglene i lov om jordmødre ikke er til stede. Det avgjørende er at A i mange år har vært tilsatt i en stilling som ikke er forenelig med en distriktsjordmorstilling med normal aktivitet. En ting er at forholdene kan tilsi at dette må kunne aksepteres for et begrenset tidsrom, annerledes blir det når det blir klart at forholdet har blitt varig. Aldeles uakseptabel blir situasjonen når det ikke lenger foreligger en teoretisk mulighet for at den stillingen man mottar lønn for, kan påføre en plikter. lønn når det er blitt rimelig klart at grunnlaget for lønnsvederlaget har falt fullstendig bort. I avsluttende brev 20. juli 1981 til fylkeskommunen uttalte jeg: «Fylkeskommunen har fremholdt at det ikke eksisterte «et distriktsjordmor-arbeidsforhold å si opp». - Det er opplyst at A ble tilsatt som distriktsjordmor 10. august 1968. Da hun ikke har sagt opp eller blitt oppsagt/ avskjediget av fylkeskommunen, må legges til grunn at A var tilsatt i distriktsjordmorstillingen da lønnen ble stoppet 28. februar 1979. Lov av 19. desember 1898 (nr. 2) om Jordmødre §12 tredje ledd lyder: «En offentlig ansatt jordmor kan med departementets samtykke sies op med seks måneders varsel når hennes stilling anses overflødig eller nedlegges. Har jordmor, som blir sagt op i henhold hertil, vært fast ansatt i minst tre år, kan hun kreve lovbestemt lønn i inntil 2 år efter sin fratreden. Retten til lønn faller bort, hvis jordmoren uten rimelig grunn nekter å overta annen offentlig jordmorstilling som blir tilbudt henne. Det forhold at det ikke var behov for distriktsjordmor kunne således ikke gi fylkeskommunen grunnlag for å stanse A's lønn uten forutgående oppsigelse. Avgjørende for om fylkeskommunen kunne stoppe lønnen uten oppsigelse, måtte derimot være om det forelå grunnlag for avskjed. - Distriktsjordmorstillingen er en fylkeskommunal stilling, og forholdet må vurderes etter lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §66 nr. 1 første punktum. Bestemmelsen lyder: Spørsmålet blir om A's arbeid på sykehuset i X må anses som «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen» i distriktsjordmorstillingen. Fylkesrådmannen har opplyst at det ikke foreligger reglement, instruks eller lignende som hindrer en stillingskombinasjon som den foreliggende. Imidlertid hevder fylkeskommunen at distriktsjordmorstillingen ikke er forenlig med full jordmorstilling ved et sykehus med faste vaktordninger, bl.a. på grunn av den generelle beredskap som knytter seg til distriktsjordmorstillingen. Fylkeskommunen har vist til distriktsjordmorens plikter etter jordmorloven §4 og §13 og at beredskapsplikten er særskilt understreket i loven §13 annet ledd. Det er videre vist til at dersom distriktsjordmortjenesten i X hadde fungert, ville oppholdstiden på fødeavdelingen «sannsynligvis» blitt noe redusert for fødende kvinner fra de mer fjerntliggende stedene i jordmordistriktet. Etter fylkeskommunens mening må A bebreides for sin passivitet. Hennes lojalitetsplikt burde tilsi at hun tok opp spørsmålet om berettigelsen av å motta når det var rimelig klart at grunnlaget for lønnsvederlaget var falt bort. A På sin side har fremholdt at hun betraktet distriktsjordmorstillingen som en beredskapsstilling som kunne medføre arbeid, f.eks. dersom fødehjemmet måtte stenge i feriene. Etter det foreliggende kan jeg ikke se at A's arbeid på sykehuset i X eller hennes unnlatelse av å ta opp spørsmålet om distriktsjordmorstiliingens berettigelse kan karakteriseres som «vesentlig mislighold», jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 første punktum. Da det således ikke forelå grunnlag for avskjed, måtte A i alle tilfelle ha krav på oppsigelse, og det må kritiseres at fylkeskommunen stoppet lønnen uten forutgående oppsigelse. Det presiseres at ombudsmannen ikke har tatt stilling til rettmessigheten av en eventuell oppsigelse. Klageren og fylkesrådmannen kom etter dette fram til følgende ordning som fylkesutvalget godkjente i mote 15. desember 1981: «Fylkesutvalget samtykker i at A tilbys 50 % av ltr. 17 i tiden 1.3.- - 31.5.1979 samt opptjente feriepenger som endelig oppgjør for distriktsjordmorstillingen. Somb-1981-8 Tjenestefrihet for lektor til husbygging.

lovdata_cd_11880

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.758

Godkjenning av våpen og flagg, Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. av 23. januar 1987. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_6020

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.379

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er øya Skydskjær med omkringliggnede skjær og sjøarealer i avstand av ca. 50 m fra land fredet som naturreservat ved kgl.res. av 2. oktober 1981 under betegnelsen «Skydskjær naturresevat».

lovdata_cd_18715

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.639

2. Rydding av vegetasjon m.v. når det ikkje strir mot føremålet med vernet, eller er i samsvar med godkjent forvaltningsplan.

lovdata_cd_49717

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.857

Formålet med fredningen er å verne om en av de viktigste hvileplasser for hvalross på Svalbard og tilhørende plantesamfunn, fugler og pattedyr.

lovdata_cd_27487

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.672

Forskrift etter konsesjonsloven §7 om nedsatt konsesjonsgrense, Kragerø kommune, Telemark. Fastsatt av Landbruksdepartementet 14. mai 2004 med hjemmel i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. §7 første ledd, jf. delegeringsvedtak 28. november 2003 nr. 1401.

lovdata_cd_32393

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.603

1. Inntil generalplan med stadfesta vedtekter, stadfesta reguleringsplan eller godkjendt fjell-/strandplan ligg føre, er det i kommunen ikkje tillate å frådela tomt eller føra opp hytter, sommarhus, kolonihagehys o.l. bygningar som berre er tenkt nytta i kortare tidsrom, eller tilhøyrande uthus m.v. 2. Etter at generalplan med stadfesta vedtekter ligg føre, kan frådeling av tomt for eller oppføring av bygningar som nemnd under nr. 1 berre skje etter stadfesta reguleringsplan, godkjend fjell-/strandplan eller disposisjonsplan som er handsama av bygningsrådet og godkjend av fylkesmannen. Fylkesmannen kan etter forslag frå bygningsrådet frita for eller gje utsetjing med disposisjonsplan. 3. Bygningsrådet kan, etter fråsegn frå generalplannemnda, gjere unntak for einskildhytter når særlege grunnar talar for det. 4. For bygningar som nemnde under nr. 1 skal forutan bygningslova kap. III, IV og §65 også gjelda §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94 og §109 og kap. XV og XVI. 5. For hyttegrender, hyttekonsentrasjonar, skal også §66 nr. 2 og §75 i bygningslova gjelda. Etter at kommunen har hatt høve til å uttale seg, avgjer fylkesmannen i tvilstilfelle om ei samling av hytter er av slik storleik at det er hyttegrend, hyttekonsentrasjon, etter denne vedtekt. 6. Bygningsrådet kan utferda nærmare reglar for hyttebygging i kommunen. (II 1976 s 444)

lovdata_cd_54634

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.759

11 Skipsføreren, offiserer og mannskaper skal være klar over de alvorlige virkningene av forurensning av det marine miljøet som skyldes skipets drift eller uhell, og skal ta alle mulige forholdsregler for å hindre slik forurensning, særlig innenfor rammen av relevante internasjonale regler og havneregler.

lovdata_cd_22926

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.621

Orkdal kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter.

lovdata_cd_47454

lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005

no

0.82

Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §13. Offentlighetsloven §5a og §6. Vi viser til brev 26. mars 2001, der det tas opp en del spørsmål om fortolkningen av offentlighetsloven og arkivforskriften som reiser seg i Helsetilsynets og fylkeslegenes tilsynssaker. Vi beklager at vi ikke har svart tidligere. Det framgår av Helsetilsynets brev at dokumenter som helt eller delvis unntas fra offentlighet, hovedsakelig unntas med hjemmel i offentlighetsloven §5a, jf. forvaltningsloven §13 og offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5. Innledningsvis vil vi nevne at disse unntaksbestemmelsene er av forskjellig karakter, selv om de har et overlappende anvendelsesområde. Offentlighetsloven §5a gir ikke myndighetene bare en adgang, men også en plikt til å unnta opplysninger. Videre er unntaksadgangen knyttet til opplysninger, og utgangspunktet er at resten av dokumentet skal gjøres kjent. I motsetning til offentlighetsloven §5a gir offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 myndighetene en rett, men ingen plikt til å unnta dokumenter fra offentlighet. I tillegg gir den hjemmel til å unnta hele dokumentet fra offentlighet, ikke bare opplysninger som er forholdet etter §5a. Når man vurderer å unnta et dokument etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5, vil man ha plikt til å vurdere hel eller delvis meroffentlighet. Så vidt vi kan se reiser brevet følgende fem spørsmål: 1. I hvilken grad har myndighetene plikt til å unnta dokumenter eller opplysninger i et dokument for å unngå at taushetsbelagte opplysninger røpes ved at opplysninger i dokumentet holdes opp mot opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent eller som vil bli kjent senere (koblingsfare)? 2. I hvilken utstrekning gir offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 adgang til å gjøre unntak fra offentlighet i tilsynssaker rettet mot enkeltpersoner? 3. I hvilken utstrekning er det adgang eller plikt til å unnlate å journalføre navn på helsepersonell i tilsynssaker? 4. I hvilken utstrekning er det adgang til å unnta dokumenter i tilsynssaker som retter seg mot helseinstitusjoner? 5. I hvilken utstrekning kan fylkeslegenes foreløpige rapporter i forbindelse med systemrevisjoner unntas fra offentlighet? 1.1 Den første problemstillingen som reises, er om det etter offentlighetsloven §5a, jf. forvaltningsloven §13 er plikt til å unnta opplysninger om taushetsbelagte forhold når vedkommende opplysningene gjelder, ikke kan identifiseres ut fra selve dokumentet fordi navn, stedsnavn og lignende identifiserende opplysninger er sladdet. Helsetilsynet peker i denne forbindelse på at de berørte personer, særlig på små plasser, ofte vil kunne identifiseres selv om slike opplysninger utelates i dokumentene. Etter forvaltningsloven §13a nr. 2 er taushetsplikt etter §13 ikke til hinder for at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at individualiserende kjennetegn utelates (anonymisering). Det er bare i den utstrekning beskyttelsesbehovet kan varetas gjennom anonymisering at §13a nr. 2 gjør unntak fra taushetsplikten, og anonymiseringen må i tilfelle foretas i en slik utstrekning at beskyttelsesbehovet oppfylles. Det avgjørende for om et dokument som inneholder taushetsbelagte opplysninger kan gis ut i anonymisert form, er om mulighetene for å knytte opplysningene til personen de gjelder derved reelt er fjernet, jf. Frihagen: Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979) side 98. Ved denne vurderingen kan det ikke bare ses hen til hvorvidt de berørte personer vil kunne identifiseres ut fra opplysninger i det aktuelle dokumentet isolert sett. Det må også tas i betraktning at opplysninger i dokumentet kan knyttes til den de gjelder ved at opplysningene sammenholdes med opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent (koblingsfare). Det vil derfor være relevant å legge vekt på at opplysningene gjelder personer med tilknytning til et mindre sted hvor de lettere vil kunne identifiseres, jf. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., 1999) side 219. 1.2 Helsetilsynet reiser dernest spørsmål om hvordan dette stiller seg hvis koblingsfaren ikke knytter seg til opplysninger utenfor dokumentet som foreligger på tidspunktet da innsynsbegjæringen skal avgjøres, men til opplysninger utenfor dokumentet som først vil bli kjent på et senere tidspunkt. Helsetilsynet peker som eksempel på at den som taushetsbelagte opplysninger i tidligere brev i saken gjelder, kan bli identifisert ved at opplysningene kobles med meldingen som går ut til berørte instanser hvis saken ender med tilbakekall av autorisasjon eller rekvireringsrett. Lovavdelingen antar at det i første rekke vil være aktuelt å vurdere om kobling mot opplysninger som allerede er kjent, vil føre til at det gis ut opplysninger underlagt taushetsplikt. Det vil ofte være usikkert hvilke opplysninger som vil kunne bli kjent i fremtiden, og det knytter seg derfor betenkeligheter ved en slik kobling. Vi presiserer imidlertid at en koblingsfare i forhold til taushetsbelagte opplysninger som er offentliggjort i anonymisert stand tidligere i saken, vil kunne gi plikt til å unnta opplysninger i senere dokumenter i saken, i den utstrekning opplysninger i senere dokumenter kan identifisere vedkommende de tidligere offentliggjorte anonymiserte opplysningene gjelder. I slike tilfeller vil koblingsfaren knytte seg til opplysninger som allerede er kjent. I forhold til den problemstillingen Helsetilsynet nevner vil det f.eks. kunne være nødvendig å opprette en ny sak når det gis melding til berørte instanser om tilbakekall av autorisasjon, slik at tilbakekallelse ikke kan kobles til tidligere opplysninger i saken ved saksnummeret i journalen. Vi vil imidlertid ikke utelukke at det kan tas hensyn til framtidige opplysninger, dersom det er sikkert at det vil forligge nye opplysninger i nær fremtid som vil ha betydning for vurderingen av taushetsplikten. Dette vil bl.a. gjøre det mulig å utøve et bredere skjønn i vurderingen av hvilke opplysninger (opplysninger i det nye eller det gamle dokumentet) det kan gis innsyn i. Offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 gir adgang til å unnta "anmeldelse, rapport og annet dokument om lovovertredelse". Bestemmelsen omfatter bare dokumenter som direkte omhandler og er skrevet som en direkte følge av en konkret lovovertredelse, for eksempel for å klarlegge, stoppe eller sanksjonere den. Det forhold at et dokument inneholder opplysninger om en overtredelse, er altså ikke nok til å unnta det fra offentlighet etter §6 første ledd nr. 5. Det er ikke noe vilkår at lovovertredelsen er straffbar. Bestemmelsen omfatter også lovovertredelser som bare er undergitt administrative sanksjoner, som for eksempel tilbakekall av autorisasjon eller rekvireringsrett. Det må imidlertid være tale om et lovbrudd i betydningen brudd på formell lov eller forskrift fastsatt med hjemmel i slik lov. Handlinger som bare strider mot for eksempel yrkesetiske normer som ikke er regulert i lov eller forskrift, vil derfor ikke omfattes av bestemmelsen. Det er antatt at bestemmelsen ikke bare omfatter dokumenter om fullbyrdede lovovertredelser, men også dokumenter i saker hvor det er uklart om det foreligger en lovovertredelse. Muligheten for at det er begått en lovovertredelse må likevel ikke være for fjern eller usikker. Hvis tilsynssaken har sitt utgangspunkt i en mulig lovovertredelse, vil for eksempel brev hvor den mulige lovovertrederen bes om å uttale seg om saken og brev hvor det innhentes opplysninger fra andre berørte, for eksempel pasienter og helseinstitusjoner, omfattes av offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5. Etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 kan dokumenter som omfattes av bestemmelsen unntas fra offentlighet i sin helhet. Vi presiserer imidlertid at forvaltningsorganet har plikt til å vurdere om dokumentet likevel skal gjøres helt eller delvis kjent, jf. offentlighetsloven §2 tredje ledd. Det må vurderes om det foreligger et saklig og reelt behov for å nekte innsyn, og i den utstrekning dette ikke gjør seg gjeldende, bør det gis innsyn i dokumentet. I vurderingen må det både tas hensyn til de hensyn som begrunner unntakshjemmelen, og til de hensyn som taler for offentlighet. Hensynet til å unngå spredning av sensitive opplysninger om helsepersonell og pasienter vil være et moment som taler mot offentlighet, selv om opplysningene ikke er så sensitive at de er taushetsbelagte. Det samme vil gjelde hvis det, for eksempel fordi saksbehandlingen er på et tidlig stadium hvor saken er dårlig/ensidig opplyst, er nærliggende fare for at dokumentet gir et skjevt eller uriktig bilde av saken. Vi gjør for øvrig oppmerksom på at korrespondanse mellom påtalemyndighet/politi og Helsetilsynet vil kunne unntas fra offentlighet etter §1 tredje ledd, da saker på dette stadiet behandles etter straffeprosessloven. 3. I hvilken utstrekning er det adgang til å unnlate å journalføre navn på helsepersonell og pasienter i tilsynssaker? 3.1 Etter forskrift 11. desember 1998 nr. 1193 om offentlige arkiv (arkivforskriften) §2-7 første ledd annet punktum bokstav c og d, er utgangspunktet ved registrering av et dokument i journalen at blant annet navn på sender og mottager og "opplysningar om sak, innhald eller emne" skal føres inn i journalen. Bestemmelsene i bokstav c og d fremstår som en presisering av hovedregelen i forskriften §2-7 første ledd om at innføring i journalen skal skje på en måte som gjør det mulig å identifisere dokumentet. Vi antar at dokumentene vil la seg identifisere uten at andre navn enn mottagerens og avsenderens tas inn i journalen. Etter arkivforskriften vil det derfor ikke være noe krav om at navn på helsepersonell eller pasienter som tilsynssaken knytter seg til, må føres inn i journalen i andre tilfeller enn der helsepersonell eller pasienter er avsender eller mottager av det aktuelle brevet, forutsatt at saken lar seg identifisere på annen måte. Vi antar imidlertid at identifisering pga. navn på helsepersonell er den enkleste måten å identifisere en tilsynssak, og at dette vil lette Helsetilsynets egen mulighet til å gjenfinne saken senere. Etter forskriften §2-7 første ledd første punktum gjelder plikten til å identifisere dokumentet bare så langt dette kan skje uten å røpe taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet etter offentlighetsloven §5 eller §6 . 3.2 Forskriften §2-7 tredje ledd regulerer adgangen/plikten til å skjerme opplysninger på kopien eller utskriften av journalen, som allmennheten har innsyn i. I forskriften §2-7 tredje ledd første punktum presiseres det at det bare kan brukes nøytrale kjennetegn, utelatelser eller overstrykninger i journalen dersom det ellers ikke er mulig å registrere dokumentet uten å røpe taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet. Om det er adgang til å utelate eller erstatte navn på dette grunnlag må avgjøres konkret. Generelt peker vi imidlertid på at det må ses hen til hvilke opplysninger som allerede er kjent, for eksempel ved at det er gitt helt eller delvis innsyn i tidligere dokumenter i saken. Det må videre vurderes om det gjennom opplysningene om saken som tas inn i journalen, jf. §2-7 første ledd første punktum bokstav d, røpes taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet hvis opplysningene om saken kobles med avsenderens eller mottagerens navn. Hvis taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger unntatt fra offentlighet kan røpes gjennom å koble opplysningene om saken som tas inn i journalen med avsenderens eller mottagerens navn, og dette kan unngås ved at enten opplysningene om saken eller navn utelates, antar vi at det som hovedregel vil være riktig å utelate navn og beholde opplysningene om saken fordi opplysninger om saken som oftest vil være best egnet som identifikasjonsgrunnlag. 3.3 I denne sammenheng vil vi også nevne at man allerede ved journalføringen bør vurdere sammenhengen mellom opplysningene i journalen, og i det underliggende dokument. Hvordan journalføringen har skjedd, kan ha betydning for i hvilken grad det kan gis innsyn i dokumentet, dersom det begjæres innsyn i dette. Hvis for eksempel pasientens eller helsepersonellets navn fremgår av den offentlige journalen, vil sladding av navnet i dokumentet ikke føre til at personen anonymiseres. Føring av navn i journalen vil dermed kunne begrense adgangen til å gi innsyn i dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger. Også angivelse av avsender/mottaker vil kunne føre til at det blir lettere å identifisere personen eller på annen måte føre til at taushetsbelagte opplysninger blir røpet. Etter vårt syn vil det være best i tråd med offentlighetslovens prinsipper å vise varsomhet når man journalfører dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger, for eksempel slik at dokumentet i den offentlige journalen bare angis med dokumentnummer og hva saken gjelder. På denne måten vil det bli lettere å gi innsyn i dokumentet i sladdet stand senere. Dette får forvaltningsorganet likevel avveie mot eventuelle ulemper dersom en slik journalføring gjør det vanskeligere å finne igjen dokumenter for organets saksbehandling. 4.1 Brevet inneholder i liten grad opplysninger om hva som særpreger tilsynssaker som retter seg mot helseinstitusjoner i forhold til tilsynssaker som retter seg mot helsepersonell. Vi legger imidlertid til grunn at det i tilsynssaker som retter seg mot institusjoner i mindre grad vil være tale om å knytte lovovertredelser eller andre uregelmessigheter til bestemte ansatte i institusjonen. Vi ser imidlertid ikke bort fra at dokumenter i slike saker vil kunne inneholde opplysninger av en slik art at de vil være taushetsbelagte hvis de knyttes til bestemte ansatte. Hvis det ikke er fare for at slike opplysninger kan knyttes til bestemte ansatte, og det heller ikke foreligger fare for at dette kan skje ved at opplysningene kobles med opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent, jf. punkt 1.1 ovenfor, vil ikke slike opplysninger kunne unntas i medhold av offentlighetsloven §5a jf. forvaltningsloven §13. Inneholder dokumentene taushetsbelagte opplysninger som kan knyttes til bestemte pasienter, vil slike opplysninger kunne unntas uavhengig av om tilsynssaken retter seg mot institusjonen som sådan eller mot bestemte ansatte. 4.2 I de tilfeller hvor tilsynssaken mot helseinstitusjonen har sin bakgrunn i en lovovertredelse foretatt av institusjonen som sådan eller av helsepersonell som ikke har latt seg identifisere, kan dokumenter som direkte omhandler og er skrevet som en direkte følge av lovovertredelsen, for eksempel for å klarlegge, stoppe eller sanksjonere den, unntas etter offentlighetsloven §6 nr. 5 jf. ovenfor under punkt 2. Siden hensynet til å verne bestemte ansatte formodentlig ikke vil gjøre seg så sterkt gjeldende der tilsynssaken retter seg mot helseinstitusjoner, understreker vi imidlertid at det vil være mer nærliggende å praktisere meroffentlighet etter offentlighetsloven §2 tredje i slike saker enn i tilsynssaker som retter seg mot helsepersonell. 4.3 Etter offentlighetsloven §4 er vilkårene for å beslutte utsatt offentlighet i en sak strenge. Bestemmelsen krever at de foreliggende dokumenter antas å gi et direkte misvisende bilde av saken og at offentlighet derfor kan skade åpenbare samfunnsmessige eller private interesser. Det er dokumentene selv som må gi et direkte misvisende bilde av saken. En fare for at utenforstående gir en skjev fremstilling av saken uavhengig av hva som fremgår av dokumentene, kan ikke tas i betraktning. Det må videre være tale om et direkte misvisende bilde. At dokumentene kan gi et ensidig bilde, inneholde uklarheter eller enkelte feil er ikke tilstrekkelig. Det må dessuten foreligge noenlunde klare holdepunkter for at bildet dokumentene gir er misvisende. En potensiell fare uten særlige holdepunkter vil ikke være nok. Når det gjelder det annet vilkår, bemerker vi at faren for skade må være noenlunde konkret og reell, og at det må være tale om en skade av et visst omfang. Vi antar at offentlighetsloven §4 særlig vil kunne være aktuell der saken bygger på alvorlige beskyldninger fra en pasient mot bestemte ansatte uten at det foreligger andre holdepunkter for beskyldningenes riktighet enn pasientens egne utsagn. For ordens skyld nevner vi at dette selvsagt også vil kunne gjelde der tilsynssaker retter seg mot helsepersonell. I saker hvor eventuelle beskyldninger ikke er knyttet til bestemte ansatte, men til institusjonen som sådan, vil det neppe kunne være grunnlag for å beslutte utsatt offentlighet etter offentlighetsloven §4. Det opplyses ikke i brevet hvilke opplysninger slike rapporter vanligvis inneholder. Vi legger imidlertid til grunn at systemrevisjonene er av mer generell karakter, og at hovedformålet ikke bare er å avdekke lovbrudd, men har et videre siktemål, f.eks. å avdekke svikt i fastsatte rutiner generelt. Inneholder rapportene taushetsbelagte opplysninger om helsepersonell eller pasienter, skal disse på vanlig måte unntas fra offentlighet. Vi nøyer oss her med å vise til det ovenstående (punkt 1, 3 og 4.1). Det er som nevnt bare når dokumentet direkte omhandler, og er skrevet som en direkte følge av en konkret lovovertredelse at det er anledning til å unnta dokumentet fra offentlighet med hjemmel i §6 første ledd nr. 5. Dersom det i løpet av systemrevisjonen oppdages mulige lovbrudd og rapportene konkret omhandler dette, vil det imidlertid være adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet. Forutsatt at rapportene i de fleste tilfeller ikke inneholder sensitive opplysninger som kan knyttes til bestemte ansatte, minner vi om at det nok ofte vil være grunn til praktisere meroffentlighet i forhold til slike rapporter og det bør utvises meroffentlighet i de deler av dokumentet som ikke viser til lovbruddet. Idet vi forutsetter at de foreløpige rapportene bygger på undersøkelser/kontroller fra fylkeslegene, antar vi at det ikke vil være grunnlag for å utsette offentliggjøring av rapportene i medhold av offentlighetsloven §4, jf. punkt 4.3 ovenfor. JDLOV-2001-2870 Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §1-4.

lovdata_cd_41507

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.819

- Reduksjon kap 12/§25-13. - Uføregrader fra 95 prosent og ned til 20 prosent. - Informasjon om friinntekt hovedregel gradert med restinntektsevne/hovedregel gradert uten restinntektsevne/varig skjermet attføringstiltak/tidsbegrenset attføringstiltak/uføregrad under 50 % etter forsøksordningen. - Hvilende pensjonsrett ordinært arbeid/lønnet arbeidstrening. UP 07 - Opphør av uførepensjon (sakstype R - resultat O)

lovdata_cd_11020

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.705

Deling av Tune prestegjeld, Sarpsborg prosti, Borg bispedømme, Østfold.. Fastsatt ved kgl.res. av 27. september 1985. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.

lovdata_cd_47319

lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005

no

0.721

Sammendrag: Forvaltningsloven §36. Saksomkostninger etter fvl §36 når en domstol har tatt stilling til saksomkostninger etter tvml §176. Antatt at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99. Forvaltningen må altså ta stilling til kravet om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 uavhengig av rettens vurdering av saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36. Saksgang: 2004/04000 EO ØR/KG/an. Det vises til brev fra Fiskeridepartementet 3. mars 2004 med spørsmål om Lovavdelingens forståelse av forvaltningsloven §36 om rett til dekning av saksomkostninger når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet i en forutgående rettssak. 1. Saksforholdet fremgår av Bergen tingretts dom 5. november 2003 og etterfølgende korrespondanse mellom Fiskeridepartementet og Roaldnes AS. Av betydning for saken slik den foreligger for Lovavdelingen nevnes følgende: Eierne av to fiskefartøy, Nordnes AS og Roaldnes AS, reiste sak ved Bergen tingrett mot staten v/Fiskeridepartementet med påstand om at et vedtak fattet av departementet 27. februar 2003 måtte kjennes ugyldig. Retten ga saksøkerne medhold i dom 5. november 2003. Staten ble pålagt å betale saksøkernes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Ved utmålingen etter tvistemålsloven §176 ble de omkostninger saksøkerne hadde hatt under den forutgående saksbehandling i forvaltningen også tatt i betraktning. Retten avkortet imidlertid saksøkernes krav om dekning av advokatsalær med omtrent halvparten. Fiskeridepartementet omgjorde sitt vedtak av 27. februar 2003, i tråd med Bergen tingretts dom. Deretter krevde Roaldnes AS den delen av saksomkostningskravet som ikke ble tilkjent av tingretten dekket av Fiskeridepartementet etter forvaltningsloven §36. Departementet avslo dette, med den begrunnelse at retten allerede hadde tatt stilling til det samlede omkostningskrav. Departementet mente at det ikke var «grunnlag for å overprøve rettens konkrete vurdering av omkostningskravet og hvilke kostnader som har vært nødvendige». Roaldnes AS hevder i brev 27. februar 2004 at departementets standpunkt innebærer feilaktig anvendelse av forvaltningsloven §36, som det hevdes må vurderes uavhengig av regelen om dekning av saksomkostninger i tvistemålsloven §172, jf §176. Det ble anmodet om at departementet revurderte sitt standpunkt. 2. Spørsmålet er således om departementet har anledning til å tilkjenne saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, når en domstol allerede har tatt stilling til det samlede omkostningskravet i saken etter tvistemålsloven §172, jf. §176. Det forutsettes at omkostningskravet er det samme og skriver seg fra de samme omkostninger i rettssaken og forvaltningssaken. For at en part skal få tilkjent saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, må vilkårene i paragrafens første ledd, eventuelt annet ledd, være oppfylt. Disse vilkårene er uttømmende i den forstand at dersom vedtaket har blitt «endret til gunst», og parten har pådratt seg «vesentlige» utgifter som har vært «nødvendige for å få endret vedtaket», så «skal» klageren få dekket slike omkostninger. Klageren har altså rettskrav på å få dekket saksomkostningene dersom vilkårene i §36 første ledd er oppfylt. Forvaltningsloven §36 må i utgangspunktet vurderes uavhengig av tvistemålslovens regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med rettssak. Lovavdelingen har tidligere antatt - i noe andre sammenhenger - at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99 ( JDLOV-1999-15768 ). Det utelukker imidlertid ikke at retten kan ta i betraktning kostnader påløpt under behandlingen av en forutgående forvaltningssak, der denne har hatt betydning for saksutredningen i rettssaken, jf. bl.a. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., Oslo 1999) s. 455. Et slikt syn er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen. I Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24 heter det: Ettersom retten har vurdert saksomkostningsspørsmålet etter regler med et annet innhold, må forvaltningen her ta stilling til kravet om sakskostnader etter §36 uavhengig av rettens vurdering etter tvistemålsloven. Slik vi ser det, tok Bergen tingrett i dommen 5. november 2003 kun stilling til omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172, og utmålte omkostningene etter tvistemålsloven §176. Den tok ikke stilling til omkostningsspørsmålet etter forvaltningsloven §36. Som nevnt er dette et selvstendig rettsgrunnlag for dekning av saksomkostninger. Forvaltningen plikter derfor å vurdere om vilkårene for å tilkjenne en part saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 er oppfylt, dersom den etter rettssaken endrer sitt opprinnelige vedtak «til gunst» for parten. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil naturligvis kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, jf. bl.a. Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24. 3. Dette utelukker selvfølgelig ikke at forvaltningen, ved vurderingen av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, kan komme til det samme resultat som retten allerede har falt ned på ved behandlingen av et tilsvarende saksomkostningskrav etter tvistemålsloven §176. Det sentrale kriteriet når det gjelder utmåling av saksomkostninger er i begge bestemmelsene at kostnadene må ha vært «nødvendige» for å få saken betryggende utført (tvistemålsloven) eller for å få endret vedtaket (forvaltningsloven). Denne vurderingen vil i praksis stille seg tilnærmet likt i de to tilfellene. Når retten allerede har tatt stilling til hva som må anses som «nødvendige» kostnader for en betryggende gjennomføring av rettssaken, vil det til en viss grad være retningsgivende for forvaltningens vurdering av hvilke kostnader som må anses som «nødvendige» for å få endret vedtaket. JDLOV-2004-3743 Statsrett. Forvaltningsrett. Grunnloven §97. Forvaltningsloven §39.

altaposten_null_null_20161227_48_249_1_MODSMD_ARTICLE9

newspaper_ocr

no

0.714

STRENGERE: Jon-Vegar Nilsen (th) og Sten Are Berg i kommunens parkeringstjeneste varsler strengere straff for de som ikke bryr seg om parkeringsreglene. (Foto: Magne Kveseth) Bryter du skiltfor skriftene må du ut med 900 kroner et ter nyttår, en økning på 400 kroner. Bakgrunnen for denne øk ningen er at kommunen fra første januar innfører en ny parkeringsforskrift, forklarer avdelingsleder for kommunal parkering, Jon-Vegar Nilsen. Han og Sten Are Berg orienterer om de nye forskriftene som de mener folk bør sette seg inn i, om så gjennom å lese seg opp på lovdata.no. Tre satser pluss «bot» Forskriftene om parkering som trer i kraft fra nyttår, skal i føl ge regjeringen gjøre det enkle re og mer brukervennlig å for stå regelverk rundt en tjeneste som parkering. det parkeringsgebyr, eller par keringsbot som folk flest kaller det. Denne øker fra 500 til 900 kroner fra første januar og blir eksempelvis ilagt dersom man har parkert utenfor lovlig opp stillingsplass eller i strid med vegtrafikklovens paragrafer 3 og 17 som omhandler skiltforskrif ter. - Dagens ordning med tilleggs avgift og kontrollavgift fjernes. Den erstattes med en felles kon trollsanksjon. Størrelsen på den ne er basert på overtredelsen og har satsene kr. 300, 600 og 900 kroner, forteller Jon-Vegar Nil sen. man bilen stå på plass hvor man har brutt skiltvedtektene kan man risikere ekstra bøtelegging og kostnader for å få tauet vekk bilen.

lovdata_cd_54602

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.605

Forskrift om forbud, inntil videre, mot import av toskallete bløtdyr, pigghuder, sekkedyr og sjølevende snegler med opprinnelse i Mauretania. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 26. mars 1999 med hjemmel i lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. §6 første ledd, jf. §4 åttende ledd, jf. kgl. res. 29. april 1988 nr. 312 om myndighetsoverføring til Statens næringsmiddeltilsyn m.v., jf. EØS-avtalens vedlegg I del I (Kvedtak 96/293/EF med endringer). §1. Det er forbudt å importere toskallete bløtdyr, pigghuder, sekkedyr og sjølevende snegler i enhver form med opprinnelse i Mauretania. 1999 Forskrift om fiskeriprod.

lovdata_cd_38539

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.816

Folketrygden yter ikke stønad til allmennlegehjelp til beboere i alders- og sykehjem. Det er kommunens ansvar å dekke utgifter til helsetjenester som går inn under kommunens ansvarsområde etter lov om helsetjenesten i kommunene, herunder til beboere i alders- og sykehjem. Når det gjelder fylkeskommunale tjenester, spesialisthelsetjenster, yter imidlertid folketrygden stønad også for beboere i alders- og sykehjem. Institusjonen skal dekke eventuelle egenandeler.

lovdata_cd_26934

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.58

Forskrift om fredning av kulturmiljøet Kongsberg Sølvverk, Kongsberg kommune, Buskerud. Fastsatt ved kgl.res. 15. mai 2003 med hjemmel i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner §20, jf. §16, §17, §18 og §21. Fremmet av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_61654

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.825

Publisert: Sombu-1994-1 (1994 s 10) Sammendrag: 1. Saksbehandlingsreglene for granskingsutvalg. Departementets rundskriv G-18/75 av 4. mars 1975 «Regler for granskingskommisjoner» inneholder veiledende regler om saksbehandlingen for granskingsutvalg oppnevnt i statlig regi, herunder bestemmelser om rettigheter til dem som får sitt forhold gransket av granskingsutvalget. Klagesaker som ombudsmannen har hatt til behandling har imidlertid vist at det er behov for en gjennomgang og klargjøring av saksbehandlingsreglene. Særlig gjelder det hvilke krav som skal stilles til kontradiksjon og partsoffentlighet. En sak som er referert i årets melding (kap. VI 35), gjaldt et granskingsutvalg som var nedsatt av Forsvaret for å undersøke påstander om omfattende misligheter i forbindelse med innhenting av anbud og utførte taktekkingsarbeid ved Vestlandet Sjøforsvarsdistrikt. Selv om mandatet for utvalgets arbeid i utgangspunktet var rettet mot Forsvarets interne forhold og tjenestemennenes handlemåte, fant utvalget grunn til å vurdere A's ansvarsforhold nærmere. A var tilsatt i et firma som hadde inngått kontrakter med Forsvaret. I granskingsutvalgets rapport ble A kritisert, og det ble også gitt en anbefaling om anmeldelse til påtalemyndigheten. Jeg fant grunn til å kritisere granskingsutvalgets og Forsvarsdepartementets saksbehandling, idet de krav som må stilles til kontradiksjon, ikke var fulgt i tilstrekkelig grad. A var ikke blitt gjort kjent med eller gitt mulighet til å imøtegå det grunnlag/beviser utvalget bygget sin sterke kritikk på. Videre fant jeg grunn til å kritisere departementet for å ha offentliggjort en politianmeldelse i saken. De opplysninger som tilfløt offentligheten, gjorde det klart at A var politianmeldt og forholdet måtte således anses å være i strid med taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1 og god forvaltningsskikk. En annen klagesak som er refert i årets melding (kap. VI 44), gjaldt Smith- utvalgets gransking av påståtte misligheter i Olso kommune. I utvalgets avsluttende rapporter ble en ledende person (A) i kommunens politiske ledelse utsatt for sterk kritikk. Saken ble behandlet av setteombudsmann. Han konkluderte med at utvalget kom på kollisjonskurs med partsoffentlighetsreglene i Justisdepartementets rundskriv om saksbehandlingsregler for granskingsutvalg, når A ikke fikk anledning til å være til stede under samtaler hvor hennes forhold ble tatt opp, samtidig som hennes anmodning om innsyn i de protokollerte referatene av samtalene ble gjort betinget av samtalepartnerens skriftlige samtykke. Det som har kommet frem i klagesakene for ombudsmannen, viser at det hersker stor usikkerhet når det gjelder den nærmere tolkingen og anvendelsen av de saksbehandlingsprinsippene som er nedfelt i rundskrivet. Klagesakene har bl.a. vist at det er uklart overfor hvem, og hvor langt, reglene om kontradiksjon og innsyn gjelder, og i hvilken utstrekning det er adgang til å gjennomføre fortrolige samtaler for å få et saksforhold belyst. På denne bakgrunn har jeg tatt et initiativ overfor Justisdepartementet og bedt departementet vurdere behovet for en gjennomgang og klargjøring av regelverket som gjelder for granskingsutvalg. Justisdepartementet opplyste i brev 27. oktober 1995 følgende om arbeidet med nye regler for granskingsutvalg: «- - - Justisdepartementet arbeider fortsatt med å vurdere omfanget og arten av de spørsmål som bør berøres i en gjennomgang av regelverket. Den nærmere fremgangsmåten eller tidsperspektivet er det dessverre fortsatt for tidlig å si noe om. Vi vil orientere ombudsmannen så snart det er avgjort om saken skal videreføres som departementsutredning eller ved nedsettelse av et utredningsutvalg. Sombu-1994-2 2. Saksbehandlingsrutiner og rettssikkerhet i ligningsforvaltningen.

lovdata_cd_1578

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.686

Forskrift om grannegjerde, Lund kommune, Rogaland.

lovdata_cd_35655

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.739

Publisert: Ot.prp.nr.26 (1993-1994) Tittel: Om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker) I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag om noen mindre endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a om telefonavlytting i narkotikasaker. Det foreslås en viss utvidelse av kretsen av personer som skal ha kompetanse til å treffe beslutning i saker om telefonkontroll. Videre foreslås det en adgang til å utvide antallet medlemmer og varamedlemmer i telefonkontrollutvalget i forhold til etter gjeldende rett. Departementet går videre inn for å lovfeste opplysningsplikten overfor telefonkontrollutvalget. Det foreslås også noen mindre endringer av terminologisk karakter. Det vil også - når forslaget her er ferdigbehandlet - bli fremmet en kongelig resolusjon med forslag til forskrift i medhold av straffeprosessloven § 216 k. Forskriften vil avløse forskrift 19 januar 1979 nr 7 om telefonkontroll. Departementet sendte 22 desember 1992 ut et høringsnotat med forslag til endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a med forskrift (telefonkontroll i narkotikasaker). Notatet ble sendt på høring til følgende instanser: Høringsfristen var 22 mars 1993. Følgende instanser avga uttalelse: straffeprosessloven kapittel 16 a. Forslaget til forskrift vil i liten grad bli omtalt. Generelt sett er høringsinstansene positive både til lovendringsforslagene og til forskriftsutkastet. De fleste av høringsinstansene har bare merknader til forskriften. Det vil bli gjort nærmere rede for høringsinstansenes syn på forslagene til lovendring i forbindelse med behandlingen av de spørsmålene uttalelsene tar opp. Departementet hadde under arbeidet med høringsnotatet nær kontakt med Riksadvokaten og Kontrollutvalget for telefonkontroll i narkotikasaker. Kontrollutvalget har ingen ytterligere bemerkninger i sin høringsuttalelse, mens Riksadvokaten har enkelte mindre merknader. Til overskriften i straffeprosessloven kapittel 16 a: I utkastet til forskrift har departementet konsekvent brukt «telefonkontroll» som en fellesbetegnelse på telefonavlytting og annen telefonkontroll. Uttrykket «telefonkontroll» er videre enn «telefonavlytting». og dekker både avlytting etter § 216a og andre former for kontroll som er hjemlet i § 216b. Denne terminologien er stort sett også brukt i straffeprosesslovens regler om telefonkontroll. Overskriften til kapittel 16 a benytter imidlertid uttrykket «Telefonavlytting». og § 216 i og § 216 j bruker både uttrykket «telefonavlytting"/"avlyttingen» og «telefonkontroll». til tross for at meningen alle steder er at også kontroll etter § 216b skal omfattes. Departementet foreslo i høringsnotatet å endre «avlytting» til «kontroll» i § 216 j. Det ble imidlertid oversett at også overskriften i straffeprosessloven kapittel 16 a og § 216 i burde endres samtidig. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til endringen i terminologi. Departementet foreslår derfor at overskriften i kapittel 16 a og § 216 i og § 216 j endres, slik at språkbruken blir ensartet i så vel lov som forskrift. «Telefonavlytting» vil dermed bare bli brukt i de tilfeller hvor det bare er tale om ren avlytting, jf § 216a, og ikke for andre former for kontroll, jf § 216b. Endringen i terminologi medfører ikke noen endring i realiteten. Til § 216d: Ved lov 5 juni 1992 nr 52 ble kretsen av dem som kan be om rettens tillatelse til telefonkontroll og gi ordre om kontroll i hastesaker, utvidet. Etter straffeprosessloven § 216d andre ledd kan, i tillegg til politimesteren, visepolitimesteren treffe slike avgjørelser. Hvis politimesteren er fraværende, kan dessuten hans eller hennes faste stedfortreder treffe avgjørelsene. Oslo politikammer er organisert med tre store operative avdelinger: ordensavdelingen, kriminalavdelingen og forvaltningsavdelingen. Visepolitimesterstillingen er for tiden ikke besatt, og eldste fagsjef fungerer ved politimesterens fravær. Men alle de tre fagsjefene er jourhavende politimester en uke av gangen. Oslo politikammer er Norges største politikammer, og det er dette kammeret som foretar flest telefonkontroller. Ved brev 24 september 1992 har Oslo politikammer bedt om at de tre fagsjefene blir gitt kompetanse til å avgjøre om det skal bes om rettens tillatelse til telefonkontroll og til å gi ordre om telefonkontroll i hastesaker, slik at den som til enhver tid er jourhavende politimester, har denne kompetansen. Departementet sa seg i høringsnotatet enig i at det kan være et praktisk behov for en ordning som Oslo politikammer foreslår. Det sies videre: « Fagsjefstillingene er normalt besatt av personer med lang erfaring fra politiet. Fagsjefene vil kunne ha vesentlig lenger erfaring enn politimesterens faste stedfortreder ved en del mindre politikamre. Etter departementets syn er det derfor ikke betenkelig å gi fagsjefene samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder. Andre store politikamre kan ha et tilsvarende behov som det Oslo politikammer har. På den andre siden bør det ikke generelt åpnes for at andre enn politimester, visepolitimester og politimesterens faste stedfortreder får kompetanse i telefonkontrollsaker. Det bør vurderes i det enkelte tilfelle. § 216d andre ledd foreslås på denne bakgrunnen utvidet slik at departementet etter en konkret vurdering kan gi enkelte politiembetsmenn i ledende stillinger samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder til å avgjøre om det skal bes om rettens tillatelse til telefonkontroll og til å gi ordre om telefonkontroll i hastesaker. Departementet vil i tilfelle bare delegere kompetanse når det foreligger et stort praktisk behov for det. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en slik utvidelse av kompetansen etter § 216d. Lensmannsetatens Landslag (LE L) sier i sin høringsuttalelse at man går sterkt inn for den oppmykningen departementet foreslår, og oppfordrer departementet til ikke å legge opp til en så restriktiv praksis som skissert i høringsnotatet. Etter Lensmannsetatens Landslags mening er det ikke betenkelig å utvide ytterligere kretsen av tjenestemenn som gis kompetanse til å kreve telefonkontroll. Landsforening uttaler at foreningen ville ha foretrukket at det ble tillagt politimesteren i særlige tilfelle å gi andre enn politimesteren/fast stedfortreder kompetanse til å begjære telefonkontroll. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at det bør være politimesteren med samtykke fra førstestatsadvokaten som skal kunne gi bestemte polititjenestemenn i ledende stillinger den samme kompetansen som politimesterens faste stedfortreder. Dette er den samme løsningen som er valgt i forbindelse med endringen av straffeprosessloven som ble gjennomført ved lov 11 juni 1993 nr 79 (delegasjon av påtalekompetanse), og den nærmere bestemmelsen i påtaleinstruksen § 22-2 etter endringen ved kongelig resolusjon 27 august 1993. Det er gode grunner som taler for å velge den samme løsningen her. Dette er en avgjørelse som det etter sin art kan være naturlig at påtalemyndigheten selv tar. Det er den enkelte politimesteren som er den nærmeste til å vurdere behovet ved sitt kammer. Departementet foreslår derfor at beslutningen skal treffes av politimesteren, men at førstestatsadvokaten skal gi sitt skriftlige samtykke. Som det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, er det departementets oppfatning at kompetanse i telefonkontrollsaker ikke bør delegeres mer enn strengt nødvendig. Departementet vil oppfordre politimestrene til å opptre restriktivt, og bare gi myndighet til flere polititjenestemenn enn dem som uttrykkelig er nevnt i straffeprosessloven § 216d, der det er et stort praktisk behov for det. Når førstestatsadvokaten skal samtykke til utvidelsen av kompetansen, sikrer det etter departementets oppfatning at kompetansespørsmålet blir grundig vurdert, og at det i større grad vil bli en ensartet vurdering av behovet ved forskjellige politikamre. I høringsnotatet benyttet departementet uttrykket «politiembetsmenn i ledende stillinger». Flere av høringsinstansene har pekt på at «politiembetsmenn» er et for snevert uttrykk. Uttrykket brukes i dagligtale vanligvis både om de «egentlige» embetsmenn i grunnlovens forstand, og om andre polititjenestemenn med juridisk embetseksamen. Departementet foreslår derfor å endre uttrykket til «påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger». Dette vil korrespondere med språkbruken i straffeprosessloven § 55. Til § 216h: I straffeprosessloven § 216h er det gitt bestemmelser om arbeidsoppgavene og sammensetningen av telefonkontrollutvalget. Utvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker om telefonkontroll. Det består i dag av tre medlemmer og ett varamedlem. Telefonkontrollutvalget har overfor departementet gitt uttrykk for at det er behov for å øke antallet medlemmer i utvalget. I høringsnotatet sa departementet seg enig i at loven ikke bør stenge for å få flere medlemmer i utvalget hvis dette ellers anses hensiktsmessig, og foreslo derfor å endre § 216h i samsvar med dette. Det ble også foreslått at det skulle være mulig å oppnevne flere varamedlemmer. Høringsinstansene har enten uttrykkelig støttet forslaget eller ikke hatt innvendinger til forslaget. Departementet opprettholder derfor forslaget om at utvalget skal bestå av minst tre medlemmer, og at det kan oppnevnes ett eller flere varamedlemmer. Reglene om taushetsplikt er i dag regulert i lov, jf straffeprosessloven § 216 i, mens reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget er gitt i forskrift, jf forskrift 19 januar 1979 nr 7 § 14. Departementet uttalte i høringsnotatet at reglene om opplysningsplikt er så viktige at de bør gå direkte fram av loven. Det ble derfor foreslått å endre straffeprosessloven § 216h slik at bestemmelsen får regler om opplysningsplikt. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til at reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget blir lovfestet. Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste opplysningsplikten. Gjeldende § 216h har bare ett ledd. Reglene om opplysningsplikt bør imidlertid tas inn som to separate ledd. Samtidig foreslås det en ytterligere oppsplitting av bestemmelsen, slik at den totalt får fem ledd. Til § 216i: Gjeldende § 216 i inneholder reglene om taushetsplikt for alle som har opplysninger i telefonkontrollsaker. Som omtalt ovenfor, foreslås det å lovfeste reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget i § 216h. I høringsnotatet ble det samtidig foreslått å endre § 216 i slik at det også går fram av denne at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger til telefonkontrollutvalget. Endringen innebærer ingen realitetsendring i forhold til det som til nå har gått fram av forskriften, jf forskriften § 17. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til forslaget. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget. punktum bruker uttrykket «avlyttingen». I samsvar med det som er sagt i merknaden til endringen i overskriften til kapittel 16 a, foreslås dette uttrykket endret til «kontrollen». Til § 216j: Den foreslåtte endringen er av terminologisk art, og det vises til det som er sagt i merknaden til endringen i overskriften til kapittel 16 a. Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks. Straffeprosessloven § 216 j er imidlertid foreløpig ikke trådt i kraft. Bestemmelsen vil bli foreslått satt i kraft samtidig med den nye forskriften om telefonkontroll. Endringene som her foreslås i § 216 j, kan tidligst tre i kraft fra samme tidspunkt. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker). § 216d andre ledd nytt siste punktum skal lyde: Politimesteren kan, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, bestemme at også andre av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder. Utvalget kan innkalle til avhør enhver av politiets og påtalemyndighetens tjenestemenn, og dessuten andre offentlig ansatte som bistår ved telefonkontroll. Tjenestemennene har plikt til å forklare seg for utvalget uten hensyn til taushetsplikt. § 216 i første ledd siste punktum skal lyde: Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes som ledd i etterforskningen av straffbare forhold, herunder i avhør av de mistenkte, eller for å gi opplysninger til telefonkontrollutvalget. § 216 i tredje ledd siste punktum skal lyde: Det kan heller ikke føres vitner om de opplysningene som er fremkommet ved kontrollen. § 216 j første og andre ledd skal lyde: Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt telefonkontroll i narkotikasak etter dette kapitlet. Underretning kan bare gis om telefonkontroller besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft. Underretning kan gis tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Underretning skal ikke gis dersom det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt. Lovendringen trer i kraft straks. Endringen i § 216 j første og andre ledd trer likevel tidligst i kraft fra det tidspunkt lov 5 juni 1992 nr 52 trer i kraft for straffeprosessloven § 216 j's vedkommende. Ot.prp.nr.25 (1993-1994) Om lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei.

lovdata_cd_55868

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.487

Ved innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79, skulle overførings- og reguleringsanlegg førast under kap. 3 Overførings- og reguleringsanlegg. Inntaksanlegg og driftsvassveger skulle førast under kap. 4. Inntak/driftsvassveg, jf. grupperinga i punkt 3 foran. Nokre kraftforetak har ikkje rapportert etter desse forutsetningane, slik at overførings- og reguleringsanlegg kan være ført til kap. 4 og inntaksanlegg kan være ført til kap. 3. I slike høve er det naudsynt med manuell kontroll av kva for anlegg som er reguleringsanlegg og som skal fordelast på dei kraftverk som ligg nedanfor. Tilløpstunnelar som også er senkingstunnelar (for kraftverk som ligg nedanfor og som har nytte av reguleringa) skal handsamast anten som reguleringsanlegg eller vassveg til kraftstasjonen, avhengig av korleis det vart innrapportert ved GAV-berekninga. I nokre døme har selskapa ført på ein passande andel av tilløpstunnelen som reguleringsanlegg. Ved reguleringsanlegg er det oppført bl.a. lukestyringsanlegg og vasstandsmålarar. Reguleringsforeningar som svarer for reine reguleringar, fekk ved innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 ikkje tilgang til kap. 5 der verdet av slike anleggsdeler er berekna. Dette medførte at slike anleggsdeler vart kommentert i «post 1.8 Kommentarer». For å få berekna GAV for slike anleggsdelar vart det oppretta eit eige driftsmiddel, som vart lagt under post 3.5. Ved berekning av kommunefordelinga skal slike anleggsdeler inkluderast i reguleringsanlegget.

lovdata_cd_24082

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.218

Det verna området omfattar heile eller delar av følgjande gnr/bnr: Bykle: 1/1,2,3,4,6,7,8,10, 2/1,2,4,8, 4/2,3,5,8, 5/1, 6/1,4,5,7,8,10,14, 7/1,2, 8/1,2, 9/1,4,5, 10/1,2,3,4, 11/1,2,4, 12/1,2, 20/2,3,4, 22/1. Valle: 21/1,5,7,8,11, 26/1,2,3,4,7, 27/1,2,5,11, 47/3, 48/3,4,5,6,13,16, 50/1,3,5,6,7,8,9,10,17,18, 51/1,3,4,6, 55/2, 60/1,2,3,4,5,6,30,35, 61/1, 62/1,2,3,4,5,6,7,8,12,13,14,28, 63/1,3,5,6,7,8,10,19,20, 64/1,2,5,7, 68/1,2,5,6,7,8,12,18,33,35,36,37,38,39,40,43,54,61,65,66,67,90, 70/1,2,3,4,5,6,9,20,54, 71/1,2,3,9. Bygland: 2/1,2,3,4,5,7,12,14,16,17,20,21,24,26,27,28,29,30,31,32,33,36, 3/1,2,3,4,5,9,10,11,12,13, 4/1,2,3,4,5,6,12,13,18,22,23,24,25,26,27, 5/1,2,9,12,18, 6/1, 9/15. Åseral: 1,2,3,4,6,7,10,11,12,13,26, 2/1,3,4,5,6,7,8,9,10,14,15,16,18,19,22,23,24,52,59, 5/1,2,5, 6/1,3,4,6,11,13,14,15,16,17, 7/1,3,4,5,6,7,8,11,13,15,16,65, 8/1,2,7. Hægebostad: 101/4,7,9, 102/1,2,3,4,5,6,8, 106/1,3,4. Kvinesdal: 191/1,2,4,5,6,7, 221/1,2. Sirdal: 1/1,2,3,4,6,7,8,10,17,18,19,20,21,23,25, 2/2,3,4,5,6,7,8, 14,15,16,17,18,19,20,21,22,23,24,25,26,27,28,29,30,31,32,33,34,35,36,37, 38,39,40,41,42,43,44,45,46,47, 48,49,50,51,52,53,54,55,56,57,58,59,60,61,62, 63,64,65,66,67,68,69,70,71,72,73,74,75,76,85, 3/2,4,5,6,11, 4/1,2,4,5, 5/1,3,5, 9/1,2,3,4,5,6,7,9,10,11,12,14,22,91, 10/1,2,3,4,6,9,11,12,13,28,29. Forsand: 23/1,2,3,4,5,6,7,8,9,11,12,13,14,15,44, 24/1,2,3,4,5,6,8,9. Landskapsvernområdet dekker eit areal på 2.346,7 km 2 . Grensene for landskapsvernområdet framgår av kart i målestokk 1:80.000, datert Miljøverndepartementet mars 2000. Kart og verneforskrift blir oppbevarte i dei berørte kommunane, hjå fylkesmennene i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal merkast opp i marka etter nærare tilvising frå forvaltingsstyresmakta. Knekkpunkta skal koordinatfestast. Innafor landskapsvernområdet er det særskilde kalvingssoner og trekksoner for villrein med ferdslereguleringar. Grensene for desse sonene er tekna inn på kartet. Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift oppheve ferdslereguleringane eller endre grensene for desse sonene.

lovdata_cd_42476

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.742

- stønad til barnetilsyn når omsorgen for barn må overlates til andre bl.a. - tilskudd til dekning av flytteutgifter når flytting er nødvendig for å komme i arbeid. Ytelsene har som formål å sikre inntekt til enslig mor eller far som er alene om omsorgen for små barn. Ytelsene skal også være en hjelp til å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid ved at det gis stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad når dette er nødvendig for å oppnå tilfredsstillende arbeidsmuligheter. §15-2 Forutgående medlemskap. § 15-2. Forutgående medlemskap. Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (se § 1-7) som er medlem i trygden.

lovdata_cd_61027

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.895

Publisert: Somb-2000-9 (2000 s 76) Sammendrag: Innsyn i opplysninger i skogbruksplaner - offentlighet, Grunnloven og EØS. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring ) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om innsyn i opplysninger om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som ble praktisert av skogbruksmyndighetene, vanskeliggjorde de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Ombudsmannen uttalte at forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging ikke uttømmende regulerte innsynsspørsmålet. De aktuelle opplysningene var bare taushetsbelagte dersom dette fulgte av forvaltningsloven §13 flg. Reglene i Grunnloven §110b annet ledd og i EUs rådsdirektiv om miljøinformasjon måtte tas i betraktning ved vurderingen av spørsmålene om taushetsplikt og meroffentlighet. Saksgang: (Sak 2000-0208) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om informasjon om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som praktiseres av skogbruksmyndighetene vanskeliggjør de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Det ble spesielt bedt om at ombudsmannen vurderte innsynsspørsmålet i lys av Grunnloven §110b annet ledd og Norges internasjonale forpliktelser. I brev herfra ble det deretter stilt enkelte spørsmål i saken til Landbruksdepartementet. Det ble vist til departementets uttalelser i et brev 7. april 1999 til Fylkesmannen i Østfold. Her var det uttalt at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging, ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging fra [22.] april 1994. I brevet til Landbruksdepartementet ble det videre vist til opplysninger om at forskriften opprinnelig ble fastsatt med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak, men at hjemmelen nå er jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel til å gi bestemmelser om innsynsrett m.v., mens det er lagt til grunn at de (tidligere) forskriftsregler som §18 skulle være hjemmelsgrunnlag for, ikke trengte hjemmel i lov, jf. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Det ble i brevet til departementet vist til at forskriftens regler om utlevering av opplysninger kan hevdes å gripe inn i de rettigheter som offentlighetsloven gir, jf. lovens §2, der det fremgår at hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Videre følger det av Grunnloven §110b annet ledd at borgerne er «berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Ingreb i Naturen». I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at regelen om miljøinformasjon er en rettighet for den enkelte borger både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. I brevet til departementet ble det også vist til at det følger av EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, at offentlige myndigheter - med de unntak som direktivet oppstiller - har en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. En slik plikt kan også følge av art. 4 i århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, som Norge undertegnet 25. juni 1998, men som ifølge Utenriksdepartementet ennå ikke var trådt i kraft. Det ble for øvrig også vist til St.prp.nr.56 (1992-1993) s. 9, der det er understreket at arbeidet med bevaring av det biologiske mangfold er et aspekt ved de aller fleste arbeidsfeltene innen miljø og utvikling. I lys av det ovennevnte - og av det forhold at innsynsbestemmelser ikke syntes å være omtalt i forarbeidene til jordloven §18 - ble Landbruksdepartementet bedt om å opplyse om bestemmelsen og §5-1 i forskriften kunne anses for å gi tilstrekkelig hjemmel for å unnta opplysninger om nøkkelbiotoper i skogbruksplaner fra offentlighet. I så fall ble departementet bedt om å gi en nærmere begrunnelse for dette, der det bl.a. ble redegjort for om bestemmelsene kunne antas å være i samsvar med Grunnloven §110b annet ledd og rådsdirektiv 90/313. Departementet ble videre bedt om å utdype hva slags type informasjon som finnes i skogbruksplanene og skogoversiktene - og som det er lagt begrensninger på - jf. §5-1 fjerde ledd første og annet punktum i forskriften. Departementet ble også bedt om å redegjøre nærmere for om - og i tilfelle i hvilken grad - de aktuelle opplysninger som er unntatt fra offentlighet etter §5-1 i forskriften er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven §13. til at både Grunnloven §110b og internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, kan ha betydning tetfor tolkingen av reglene om taushetsplikt. Landbruksdepartementet viste til at ombudsmannen ved en tidligere anledning (i 1989-90) hadde behandlet spørsmål om utlevering av opplysninger knyttet til skogplaner (den gang kalt driftsplaner), og at det i denne forbindelse var gitt en utfyllende redegjørelse for de forhold som begrenser det offentlige i å utlevere opplysninger som fremkommer i forbindelse med registreringer og takster knyttet til utarbeidelsen av skogbruksplaner. Departementet fremhevet videre at skogbruksplanlegging er en privat virksomhet som det gis offentlig tilskudd til, og at utarbeidelse av skogplaner er et sentralt virkemiddel i skogpolitikken. Videre ble det gjort rede for forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging og for en del faktiske forhold knyttet til slik planlegging. Det ble også vist til at forholdene ikke hadde endret seg vesentlig på de ti år som var gått siden departementets brev 28. november 1989 til ombudsmannen, bortsett fra utviklingen i EDB-teknologien. Departementet viste videre til at det for å få statlig tilskudd settes som vilkår at landbruksmyndigheten får tilgang til de data som innhentes, jf. forskriftens §5-1 annet ledd. Det ble opplyst at landbruksmyndigheten kunne bruke dataene i sitt arbeid med planlegging, rådgivning og lov- og tilskuddsforvaltning, og at dataene gir et godt grunnlag for å vurdere aktuelle tiltak for å sette skogpolitikken ut i livet i kommuner og på fylkesnivå. Departementet viste for øvrig til den redegjørelse som var gitt til ombudsmannen i 1989 av spørsmålet om taushetsplikt. Her var det bl.a. vist til at en driftsplan normalt vil blottlegge eiendommens totale økonomi og trekke opp strategier for eierens næringsutøvelse, og at planen kunne brukes til å analysere konkurransemessige forhold. Departementet opplyste at taushetsplikten på nytt ble vurdert i forhold til behovet for offentlighet da forskriften av 1994 ble fastsatt, og at resultatet ble de begrensninger som nå fremgår av §5-1 i forskriften. I denne forbindelse viste departementet til at det var nødvendig med en konkret bestemmelse om hvordan de tilsatte i landbruksforvaltningen skulle forholde seg til henvendelser om innsyn. Det ble opplyst at forholdet til grunnloven §110b og til EU/EØS-forpliktelser og andre internasjonale forpliktelser ikke ble vurdert ved fastsettelsen av forskriften. Departementet hadde her forholdt seg til at de data som fremkommer i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke er offentlig eiendom, og at de er underlagt taushetsplikt. For øvrig viste departementet til at det i Skogmeldingen ( St.meld.nr.17 (1998-1999)) var varslet at det skulle foretas en gjennomgang av ulike forhold knyttet til bruk og utveksling av data i skogbruket, og av rutinene for utveksling av data i det samlede opplegget for miljøinformasjon. I mitt avsluttende brev til Landbruksdepartemenuttalte jeg: «Saken gjelder innsyn i skogbruksplaner, jf. et brev 7. april 1999 fra Landbruksdepartementet til fylkesmannen. I brevet ble det uttalt at det i forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging av 22. april 1994 er gitt uttømmende bestemmelser om hva som kan utleveres av opplysninger fra data knyttet til planleggingen. Det ble videre vist til at bestemmelsene inntil videre skal praktiseres strengt, og at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften. Forskriften er gitt i medhold av jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Regelen gir departementet etter retningslinjer av Stortinget hjemmel til å fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene til bestemmelsen synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel for bestemmelser om taushetsplikt m.v., sml. bl.a. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Videre viser forarbeidene til at de gjeldende forskriftsregler som jordloven §18 ble innført som rettslig grunnlag for, var av en slik karakter at de ikke krevde hjemmel i lov. Jeg kan etter dette ikke se at ordlyden eller forarbeidene gir holdepunkter for at departementet i forskriftene skulle kunne gi unntak fra de alminnelige regler om taushetsplikt og innsynsrett i forvaltningsloven og offentlighetsloven. I lys av dette deler jeg ikke departementets standpunkt om at forskriften uttømmende regulerer hva som kan utleveres av opplysninger. Tvert imot må utgangspunktet være at de aktuelle opplysninger bare kan anses som taushetsbelagte når dette følger av de alminnelige regler i forvaltningsloven §13 flg. I de tilfeller der det ikke foreligger taushetsplikt, må spørsmålet om innsyn/utlevering for organisasjoner som Naturvernforbundet vurderes etter offentlighetsloven (så lenge forbundet ikke er part i den aktuelle sak). I en tidligere klagesak hit (sak 89-0645) ble det ikke funnet grunnlag for å kritisere Landbruksdepartementet for den praksis det ble redegjort for i departementets brev 28. november 1989 angående såkalte driftsplaner. Disse planene tilsvarer etter det opplyste det som nå kalles skogbruksplaner. Jeg vil imidlertid understreke at rettsstillingen på dette feltet har endret seg i løpet av de siste ti årene gjennom vedtakelsen av Grunnloven §110b annet ledd og ved Norges tilslutning til internasjonale avtaler om miljøinformasjon. Etter Grunnloven §110b annet ledd er borgerne berettigede til kunnskap om «Naturmilieuets Tilstand og om Virkninger af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen». er det forutsatt at den skal gi en rett for borgerne, både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. Etter Grunnloven §110b tredje ledd kan staten imidlertid gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av grunnsetningene i første og annet ledd, og forarbeidene synes å legge til grunn at bestemmelsen i annet ledd bare skal anvendes i forbindelse med miljøinformasjon som lovgiverne ikke har tatt stilling til, jf. op.cit. Ved vurderingen av innsyn i offentlige saksdokumenter vil betydningen av Grunnloven §110b annet ledd derfor være at bestemmelsen utgjør et viktig moment ved tolkingen av forvaltningsloven og offentlighetsloven. EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, gir videre offentlige myndigheter en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. Direktivet anses gjennomført i norsk rett, jf. St.prp.nr.100 (1991-1992) s. 272. Her er det vist til forvaltningsloven, men da direktivet også forutsetter at det gis rettigheter til andre enn sakens parter, må også offentlighetsloven inngå i det rettslige gjennomføringsgrunnlaget. Direktivet inneholder visse unntak fra innsynsretten, bl.a. i tilfeller der de aktuelle opplysninger er taushetsbelagte, jf. art. 3 nr. 2. I denne forbindelse er det viktig å merke seg at det ved vurderingen av om taushetsplikt foreligger, må tas hensyn til eventuelle miljøskadelige egenskaper ved de aktuelle stoffer, sml. Fredrik Sejersted, Rådsdirektiv 90/313 og retten til miljøinformasjon i norsk rett, TfR-1999-s. 148 flg. (på s. 180-81). Tilsvarende må gjelde når bestemmelsene om taushetsplikt tolkes i lys av Grunnloven §110b annet ledd, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84. Departementet kan derfor ikke nøye seg med å vise til forskriftens ordlyd når det vurderer en innsynsbegjæring. Det må undersøkes konkret om de opplysningene det bes om, er taushetsbelagte etter forvaltningsloven §13. Dette vil bare være tilfelle for de opplysninger i planen som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, jf. dog offentlighetsloven §5a annet ledd. Videre vil Grunnloven §110b annet ledd og (tolkingen av) direktiv 90/313 være av betydning dersom det er bedt om innsyn i miljøinformasjon etter disse reglene, jf. ovenfor. Hvis departementet kommer til at det ikke foreligger taushetsplikt, må det ved krav om innsyn i slik miljøinformasjon vurderes om det etter Grunnloven §110b annet ledd eller direktivet foreligger en plikt til å utvise meroffentlighet, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84 og Backer, Domstolene og miljøet, Lov-og R-tt 1993 s. 451 flg. (på s. 459). Dette gjelder selv om opplysningene er gitt til det offentlige av private, og selv om departementet da forskriften ble gitt synes å ha ønsket å legge strenge grenser for når det kan gis innsyn i skogbruksplaner gjennom forskriften. Jeg vil anbefale at de ovennevnte synspunkter blir lagt til grunn ved fremtidige begjæringer om innsyn i ulike opplysninger i skogbruksplaner. Videre bør departementet utrede hvilke praktiske konsekvenser synspunktene vil ha for innsynsretten i planene etter §5-1 fjerde ledd i forskriften. Jeg vil også anbefale at Landbruksdepartementet gir ny informasjon til fylkesmennene om hvordan innsynsspørsmål i skogbruksplaner skal vurderes. Landbruksdepartementet opplyste deretter: «Landbruksdepartementet har tatt til etterretning Sivilombudsmannens anvisning på at eventuelle innsynsspørsmål knyttet til skogbruksplaner må vurderes etter reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven - og behandles konkret - jf. Sivilombudsmannens brev av 6. april 2001. Departementet har etter dette arbeidet videre med spørsmål om innsyn knyttet til skogbruksplaner og miljøregistreringer på mer generelt grunnlag med sikte på å utvikle egnede bestemmelser vedrørende innsamling, lagring og forvaltning av data og informasjon som samles inn gjennom skogbruksplanleggingen. Dette arbeidet inngår som en viktig del av den samlede revisjon av forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging. Den samlede revisjonen har tatt lenger tid enn opprinnelig antatt fordi man har måttet gå nærmere inn i ulike spørsmål knyttet til bl.a personvernlovgivningen (ny lov om personvern med nye bestemmelser som er relevante for skogbruksplanleggingen), skatte- og avgiftslovgivningen (nye bestemmelser om merverdiavgift på tjenester, herunder bestemmelser med konsekvenser for skogbruksplanleggingen) og spørsmål knyttet til åpenhet omkring sensitive miljødata. De registreringer som hittil er foretatt etter den metodikk som ble utviklet gjennom det landsomfattende prosjektet Miljøregistreringer i Skog (MiS-prosjektet) er nå under bearbeidelse; dvs omarbeiding fra rådata til operativ informasjon. Dette utgjør meget store mengder data og informasjon, og departementet legger opp til at denne informasjonen skal gjøres tilgjengelig hos de instanser som har samlet inn og bearbeidet dataene. Departementet legger videre opp til at deler av denne informasjonen etter hvert skal kunne bli tilgjengelig gjennom Internett-løsninger. I denne forbindelse må departementet løpende avvente de vurderinger som gjøres av miljøvernmyndighetene vedrørende tilgang til sensitiv miljøinformasjon om miljøverdier som er sårbare for ødeleggelser. Det er i denne forbindelse avholdt møter med Datatilsynet og de berørte institusjoner som utfører og oppbevarer registreringene. De løsninger som blir valgt ut fra både politiske og praktiske vurderinger vil bli nedfelt i en ny forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging. Departementet regner med at denne vil bli sendt ut på høring i løpet av første halvår 2002, og fastsatt før et nytt årsskifte. Landbruksdepartementet opplyste i brev 6. januar 2003 til ombudsmannen at det 23. desember 2002 hadde sendt utkast til forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging på bred høring. Det fremgår av utkastets §4-2 andre ledd at nærmere retningslinjer for forvaltning og bruk av data fra skogbruksplanleggingen, herunder allmennhetens tilgang til miljøinformasjon, vil bli gitt i et eget rundskriv. Av utkastet til rundskriv fremgår det blant annet at informasjon fra miljøregistreringene skal være tilgjengelig for gjennomsyn hos takstinstitusjonene. Somb-2000-8 Behandlingstiden for begjæring om dokumentinnsyn. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring )

lovdata_cd_35856

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.895

Publisert: Ot.prp.nr.34 (1991-1992) Tittel: Om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) Justisdepartementet fremmer med dette forslag om å endre lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 1-3, slik at loven får en bestemmelse om hva som skal regnes som «fristdag» når aksjeselskaper tvangsoppløses etter konkurslovens regler på grunn av manglende innsending av årsoppgjør og revisjonsberetning til Regnskapsregisteret. Reglene om slik tvangsoppløsning ble innført ved lov 20 juni 1991 nr 37. Hensikten med den nye loven var å sørge for bedre overholdelse av regelen om at alle aksjeselskaper hvert år skal sende inn årsoppgjør og revisjonsberetning til Regnskapsregisteret. Etter de gamle reglene kunne aksjeselskaper bryte denne plikten tre år på rad før de risikerte tvangsoppløsning - og noen annen sanksjon ble knapt brukt i praksis, selv om unnlatt innlevering rammes av aksjelovens straffebestemmelse (§ 17-1). Etter de nye reglene blir styreformannen i selskapet personlig ilagt et løpende forsinkelsesgebyr dersom årsoppgjør og revisjonsberetning ikke er kommet inn til Regnskapsregisteret innen 1 august i året etter regnskapsåret. Hvis disse dokumentene senest 6 måneder etter denne fristen fortsatt ikke er kommet inn til Regnskapsregisteret, skal det kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet der selskapet holder til, at selskapet kan bli tvangsoppløst etter konkurslovens regler dersom årsoppgjør og revisjonsberetning ikke er sendt inn innen en frist som er fastsatt i kunngjøringen. Oversittes også denne fristen, blir skifteretten i den rettskrets selskapet holder til, varslet. Skifteretten går deretter frem etter aksjeloven § 13-4, noe som leder til tvangsoppløsning etter konkurslovens regler dersom selskapet etter en ny oppfordring fra skifteretten fortsatt ikke sender inn årsoppgjør og revisjonsberetning. Erfaringene med nyordningen så langt er meget gode. Ved utgangen av 1991 var det 3.800 aksjeselskaper av ialt 88.000 som ikke hadde sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning for 1990. Ved utgangen av 1990 hadde 14.000 av ialt 81.000 aksjeselskaper ikke sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning for 1989. Nyordningen innebærer at skifterettene i praksis vil begynne å tvangsoppløse de selskapene som fortsatt ikke har sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning, tidligst i slutten av mars 1992. I denne forbindelse er departementet blitt oppmerksom på at man i forbindelse med innføringen av de nye reglene ifjor kom i skade for å overse at dekningsloven må få en ny regel som bestemmer hva som skal regnes som «fristdag» når selskapene blir tvangsoppløst etter konkurslovens regler. «Fristdagen» er bl.a utgangspunktet for beregning av omstøtelsesfrister, dvs. hvor lang tid før konkursen en kreditorskadelig disposisjon må være foretatt før konkursboet ikke lenger kan omstøte disposisjonen og kreve verdiene inndradd i boet. «Fristdagen» har også betydning i enkelte andre sammenhenger. Dekningsloven § 1-1, § 1-2 § 1-3 har detaljerte regler for hva som skal regnes som «fristdag» ved gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Ingen av disse reglene kan uten videre anvendes ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper. Departementet foreslår på denne bakgrunn at fristdagen ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper etter konkurslovens regler settes til den dag da Regnskapsregisterets kunngjøring som nevnt ovenfor stod i Norsk Lysingsblad. Dette gjør det lett for alle å finne ut hva fristdagen er. Det er også praktisk at fristdagen blir den samme for alle selskaper som skal tvangsoppløses på grunn av manglende årsoppgjør og revisjonsberetning i det enkelte år. Side:2 dager i Norsk Lysingblad.) Videre er det viktig å velge en dag som selskapet ikke selv kan påvirke, slik at selskapet ikke kan manipulere omstøtelsesfrister m.v. Departementet foreslår at den nye bestemmelsen settes inn som et nytt annet ledd i dekningsloven § 1-3, som i så fall vil gå over fra å være en regel som bare gjelder «fristdagen ved offentlig skifte av insolvent dødsbo», til å bli en bestemmelse om «fristdagen i andre tilfelle». Nåværende annet ledd i § 1-3 foreslås gjort til nytt annet punktum i første ledd. Departementet har ikke hatt tid til å sende forslaget på normal høring, men forslaget bygger på et forslag som departementet har mottatt fra Oslo skifterett. Departementet har dessuten hatt underhåndskontakt med enkelte andre berørte instanser. Forslaget har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser ut over at det er nødvendig for at de nye reglene om tvangsoppløsning av aksjeselselskaper skal virke etter sin hensikt. Proposisjonen fremmes i forståelse med Finansdepartementet. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). I lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) gjøres følgende endring: Fristdagen ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper etter konkurslovens regler i medhold av aksjeloven § 13-2 første ledd nr 3 er dagen da kunngjøring som nevnt i aksjeloven § 11-14 tredje ledd stod i Norsk Lysingsblad for vedkommende selskap. Ot.prp.nr.33 (1991-1992) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v.

lovdata_cd_23951

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.851

Forskrift om politivedtekt, Nittedal kommune, Akershus. Fastsatt av Nittedal kommunestyre 30. august 1999 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 25. januar 2000. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, vei, herunder fortau, sti, park, torg, plass, bru, brygge, kai, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §2. Plikter i denne vedtekt som er lagt på eier av hus eller grunn, hviler også på den som fester, bruker, leier eller bestyrer hus eller grunn. §3. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted må ingen delta i oppløp, sammenstimling, eller lage larm eller bråk som forstyrrer den alminnelige orden eller ferdsel. §4. Den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller fremvisning eller gjøre bruk av høyttaler, må sende melding til politiet. På eller i nærheten av offentlig sted må ingen uten å gi melding til politiet dele ut eller spre opprop, annonser, reklame e.l., eller gjøre bruk av gående, kjørende eller flygende reklame. §5. På, ut over eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt: 5. å grise til med maling, tusj, sprayprodukter el. §6. På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. Markiser, skilt, oppslag, flaggstenger, utstillingskasser el. som vender ut mot offentlig sted, skal være forsvarlig fastgjort. Markiser skal være anbragt så høyt at underkanten er minst 2,5 m over bakken. §7. På fortau må ingen bære, trekke eller på annen måte føre med seg gjenstander som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. §8. Politiet kan forby aking og enhver annen form for sport, lek eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevet av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. §9. Er det påkrevet på grunn av byggearbeid e.l. at en gate, vei eller et annet offentlig sted blir helt eller delvis sperret for et begrenset tidsrom, må det innhentes tillatelse fra politiet. Politiet kan fastsette nærmere vilkår for å tillate avsperringen. §10. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan påby særskilte sikkerhetstiltak. §11. Oppføring, nedriving eller reparasjon av bygning, graving eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. Politiet kan bestemme hvorledes arbeidsstedet skal holdes avsperret og påby andre sikkerhetstiltak. §12. Ved rensing av tak, maling av hus eller utføring av annet mindre arbeid eller ved oppheising og nedfiring av varer på eller ut mot offentlig sted plikter ansvarshavende for arbeidet å sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe. §13. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §14. Avsperringer, avvisere, stiger e.l. fjernes når det arbeid som er nevnt i §10 og §11 er utført eller den fare eller ulempe som er nevnt i §12 ikke lenger er til stede. §15. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. §16. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. §17. Snø og is fra gårdsplass, tomt eller hage må ikke kastes på offentlig sted uten etter avtale. §18. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft e.l. holdes åpne. §19. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l., eller driver annen lignende næringsvirksomhet på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilsmusses av virksomheten. Eieren plikter å sørge for at det blir satt opp et tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall. §20. Kunngjøringer og plakatoppsett er forbudt på offentlig sted uten politiets tillatelse. Forbudet gjelder ikke oppslag på tavler el. som er godkjent av kommunale myndigheter til slik bruk. Det gjelder heller ikke oppslag på en eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. Det er forbudt å rive ned, skade eller skjemme oppslag som er lovlig satt opp. Oppslag skal fjernes når de er foreldet. §21. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller å drive sport, lek, spill eller annet som ikke sømmer seg der. §24. På offentlig sted er det forbudt å la tispe gå løs i løpetiden. Hund skal være utstyrt med halsbånd med navn, adresse og telefonnummer til eieren eller den som har ansvaret for hunden eller være lovlig merket på annen måte. §25. Eier eller den som har ansvar for hund plikter straks å fjerne ekskrementer som hunden etterlater seg på offentlig sted. §26. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §23 og §24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. §27. Den som på offentlig sted vil holde arrangement som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må innen en frist som politiet setter søke om dette. Politiloven §11 får tilsvarende anvendelse. §28. Den som vil holde et arrangement som er allment tilgjengelig, må sende melding i god tid til politiet selv om arrangementet ikke skjer på offentlig sted, når dets art eller størrelse gjør det sannsynlig at politioppsyn blir nødvendig av hensyn til ro og orden eller avvikling av trafikken. §29. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Politiet kan for sammenkomster som nevnt under første ledd gjøre unntak fra aldersgrensen for særskilte arrangementer, men ikke lavere enn 12 år. §30. Unnlater noen å utføre det vedkommende har plikt til etter denne vedtekt eller pålegg gitt med hjemmel i vedtekten, kan politiet la det utføre på vedkommendes bekostning. §31. Overtredelse av vedtekten eller pålegg gitt i medhold av vedtekten straffes etter politiloven §30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. §32. Denne forskrift trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 24. september 1965 nr. 4598 om politivedtekt, Nittedal kommune, Akershus. Gjelder for: Gjerdrum kommune, Akershus.

lovdata_cd_52400

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.733

(1) Fastsettelse av gjennomsnittsindeks (fixingverdi) foretas av indeksombudsmannen i samråd med indeksberegneren. Fastsettelsen skal skje første børsdag for svenske derivatkontrakter etter bortfallsdag med endelig og bindende virkning for alle børs- og clearingmedlemmer tilknyttet LEC-samarbeidet og deres sluttkunder, og kan ikke bestrides ved søksmål. Fixingverdien distribueres via EMP. (2) Ved beregning av gjennomsnittsindeks skal kursen for indeksaksjene utgjøre omsetning i SEK på Stockholms Fondbörs for indeksaksjen delt på antall omsatte aksjeinstrument for indeksaksjen (volumveid gjennomsnittskurs). Kun omsetninger på eller innenfor kursintervallet for beste kjøper- og selgerkurs på slutningstidspunktet hensyntas i gjennomsnittsberegningen for indeksaksjen. (3) Kan indeksberegner ikke beregne gjennomsnittskurs på grunn av manglende omsetningsgrunnlag, skal nærmeste forutgående dag med omsetninger anvendes som grunnlag i beregningen. (4) Er kursen på en indeksaksje etter indeksberegners vurdering påvirket slik at representativ gjennomsnittskurs ikke kan beregnes, kan indeksberegner isteden anvende gjennomsnittskurs fra nærmeste forutgående dag. Dette gjennomføres kun etter indeksombudsmannens godkjennelse og skal meddeles gjennom indeksmeddelande etter reglene i pkt 5.12.10. (5) Er elektronisk datatilgang fra Stockholms Fondbörs etter indeksberegnerens vurdering helt eller delvis umulig av tekniske eller andre årsaker, eller om slik kursinformasjon vanskeliggjøres eller ikke avspeiler indeksaksjens verdiutvikling, kan indeksberegneren anvende andre informasjonskilder og dermed tillempe andre prinsipper for beregning av gjennomsnittsindeks enn det som ellers fremgår av disse vilkår. (6) Kan beregning av gjennomsnittsindeks kun gjennomføres for deler av en dag skal beregningen likevel foretas etter ovennevnte prinsipper. (7) Er samtlige aksjeinstrument som inngår i indeksgruppen suspendert fra kursnotering på bortfallsdagen, skal fixingverdien beregnes utfra kursgrunnlag nærmeste forutgående børsdag, jf (2).

lovdata_cd_8783

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.824

Formålet med fredningen er å bevare et rikt og interessant fugleliv og en viktig trekklokalitet for vannfugl.

lovdata_cd_38985

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.902

Regional oppgjørsenhet kan på bakgrunn av sine kontrollstrategier foreta en utvidet kontroll av psykologens krav. Siktemålet med en utvidet kontroll er å undersøke om psykologens krav er i samsvar med gjeldende regelverk. Trygdemyndighetene har rett til å få de opplysninger av psykologen som er nødvendig for å kunne påse at avtalen praktiseres i samsvar med dens innhold og øvrige opplysninger av betydning for trygden, jf. folketrygdloven §21-4. Innsynsretten omfatter også nødvendig innsyn i journal. Psykologen skal uten ugrunnet opphold underrettes om resultat av den utvidede kontroll, og gis anledning til å redegjøre nærmere for sine krav dersom Regional oppgjørsenhet har reagert på enkelte sider ved psykologens takstbruk. Dersom psykologen etter en utvidet kontroll har fått underretning om at Regional oppgjørsenhet ikke har merknader til psykologens krav, kan omgjøring eventuelt bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven §35 er oppfylt.

lovdata_cd_717

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.343

Med hjemmel i §15 i lov av 12. februar 1932 om skogvern har Landbruksdepartementet 28. juli 1956 stadfestet vedtak av 23. juli 1956 av Lesja herredstyre om at havning med geit i skogmark i Lesja herred, Oppland fylke, er forbudt unntatt i tiden fra og med 1. juli til 1. september.

lovdata_cd_39346

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.871

[Endret 6/00, 10/00, 11/00, 3/02, 8/02, 2/03, 2/04, 7/04, 6/05. Stønadssatsene er fastsatt av Helsedepartementet og gjelder fra og med 1. januar 2005. Vær oppmerksom på rett antall godkjente sengeplasser ved Bakke, Jeløy og Skogli. II Opptreningsinstutisjoner Gruppe II:

maalfrid_6c2f574b821768606f57317190bc79b3ec052715_38

maalfrid_uib

no

0.749

Source: regjeringen.no, lovdata.

maalfrid_b69fe940591a59eceebcaa8f98b97e23af0d0ebf_0

maalfrid_nasjonalparkstyre

de

0.255

Dato FOR-2005-04-29-389 Publisert II 2005 hefte 2 Ikrafttredelse 29.04.2005 Sist endret FOR-2013-03-15-284 fra 01.07.2013 Endrer Gjelder for Etne, Kvinnherad, Odda, Jondal og Ullensvang kommune,r, Hordaland. Hjemmel LOV-1970-06-19-63-§3, LOV-1970-06-19-63-§4, LOV-1970-06-19-63-§21, LOV-1970-06-19-63-§22, LOV-1970-06-19-63-§23 jf LOV-2009-06-19-100-§77 Kunngjort 04.05.2005 Rettet Korttittel Forskrift om Folgefonna nasjonalpark Fastsett ved Kronprinsreg.res. 29. april 2005 med heimel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 3, jf. § 4 og § 21, § 22 og § 23. Fremma av Miljøverndepartementet. Endra med forskrift 15 mars 2013 nr. 284 (i kraft 1 juli 2013). Nasjonalparken gjeld følgjande statsallmenningar: Etne kommune: 151/1 Kvinnherad kommune: 285/1 Jondal kommune: 38/1 Odda kommune: 51/5 Ullensvang herad: 156/1 Nasjonalparken gjeld følgjande gnr./bnr.: Etne kommune: 98/1, 98/2, 99/1, 99/3, 100/1, 101/1, 101/2, 101/5, 101/6, 101/7, 101/8, 102/1, 102/2, 102/3, 103/1, 104/1, 104/64. Kvinnherad kommune: 55/1, 55/2, 55/3, 55/4, 55/5, 55/6, 57/1, 57/2, 57/4, 57/5, 58/1, 58/2, 59/1, 59/2, 59/4, 59/6, 59/10, 59/11, 59/12, 60/1, 60/2, 60/3, 60/4, 60/5, 60/6, 61/1, 62/1, 62/2, 63/1, 63/2, 63/6, 64/1, 64/2, 64/3, 64/4, 64/5, 64/6, 64/7, 64/8, 64/9, 64/10, 64/11, 64/12, 64/13, 64/14, 64/16, 66/1, 66/3, 68/1, 69/1, 71/1, 71/2, 71/9, 72/1, 72/2, 73/1, 73/2, 74/1, 75/1, 75/2, 75/3, 75/4, 76/1, 76/2, 77/1, 77/2, 78/1, 78/2, 78/3, 84/1, 84/2, 84/3, 85/1, 85/2, 85/3, 85/7, 85/4, 85/5, 85/6, 85/8, 85/9, 85/10, 85/11, 85/12, 85/13, 85/14, 85/15, 85/16, 85/17, 85/18, 85/19, 85/20, 85/21, 85/28, 85/30, 86/1, 86/2, 86/4, 86/5, 87/1, 87/2, 87/3, 87/4, 87/7, 87/11, 87/12, 87/13, 87/14, 87/15, 87/21, 89/1, 89/2, 89/3, 89/4, 89/16, 90/1, 90/2, 90/3, 90/4, 90/5, 90/7, 90/8, 90/9, 90/11, 90/12, 90/13, 90/14, 90/15, 91/1, 91/2, 91/3, 91/4, 91/5, 91/10, 91/12, 92/1, 92/2, 92/3, 92/4, 92/5, 92/6, 93/1, 93/2, 93/3, 93/4, 93/5, 93/6, 93/7, 93/8, 93/9, 93/13, 93/14, 93/16, 94/1, 94/2, 94/3, 94/4, 94/5, 94/8, 94/6, 94/7, 94/9, 104/2, 251/2. Odda kommune: 36/1, 36/2, 37/1, 37/2, 37/3, 45/1, 46/1, 47/1, 47/2, 48/3, 48/4, 49/1, 49/2, 49/3, 49/4, 49/5, 49/6, 50/1, 50/2, 50/3, 51/1, 51/2, 51/3, 51/4, 51/5, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 52/5, 52/6, 52/7, 52/8, 53/1, 53/2, 60/2, 60/6, 61/11, 62/1, 63/1, 63/2, 63/3, 63/4, 63/5, 64/2, 64/3, 64/5, 64/60, 64/294, 65/1, 65/2, 65/4, 66/1, 66/2, 66/3, 67/1, 68/1, 68/2, 68/3, 69/1, 69/2, 70/1, 70/2. Ullensvang herad: 47/1, 47/2, 47/3, 47/4, 47/5, 47/6, 47/8, 48/1, 49/1, 50/1, 50/2, 50/3, 50/4, 51/1, 51/3, 51/4, 51/6, 51/7, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 53/1, 53/2, 53/3, 53/4, 53/5, 54/1, 54/2, 54/3, 54/4, 54/5, 54/6, 54/7, 54/8, 54/9, 56/1, 56/2, 56/3. Det samla arealet er om lag 545,2 km² . Grensene for nasjonalparken går fram av kart i målestokk 1:120.000, datert Miljøverndepartementet april 2005. Dei nøyaktige grensene for nasjonalparken skal merkast av i marka. Knekkpunkta skal bli koordinatfesta. Kartet og verneforskrifta finst i kommunane, hos Fylkesmannen i Hordaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Lovdata - Forskrift om vern av Folgefonna nasjonalpark, Etne, Kvinnher... http://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2005-04-29-389?q=folgefonna... 1 of 4 09.01.2014 15:

lovdata_cd_60347

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.824

Sammendrag: Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. I denne melding inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. - Forskrift av 29. mars 1996 om endring av forskrift av 5. - Forskrift av 17. april 1996 om endring av forskrift av 30. - Forskrift av 17. april 1996 om endring av forskrift av 2. - Forskrift av 29. mars 1996 om delvis ikrafttredelse av forskrift av 13. I denne meldingen inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-13 nr 4, jf §6-16 bokstav c og Finansdepartementets delegeringsvedtak av 25. januar 1996. Trygdeetatens innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral skal, når de krever inn underholdsbidrag som gir rett til fradrag for den bidragspliktige etter skatteloven §44 første ledd bokstav e, uoppfordret levere oppgaver etter bestemmelsene i denne forskrift. Det skal gis en oppgave for hver bidragspliktig over bidrag som er periodisert i inntektsåret og eventuell gjeld eller tilgodehavende pr 1. januar året etter inntektsåret. 3. Samlet gjeld eller tilgodehavende pr 1. Oppgavene skal leveres samlet til Skattedirektoratet innen 20. jaunar året etter inntektsåret. Forskriften trer i kraft med virkning for oppgaver som skal leveres for inntektsåret 1996. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §31 nr 2. I forskrift av 5. juni 1970 nr. 4 om rentegodtgjørelse ved tilbakebetling av skatt gjøres følgende endringer: b. Ved tilbakebetaling av tilleggsforskudd som er innbetalt i inntektsåret, og av tilleggsforskudd og utskrevet forskuddsskatt som er innbetalt senest 30. april i året etter inntektsåret, godtgjøres renter med 1,2 pst. av beløpet. For skattepliktige som i medhold av ligningsloven §4-2 nr. 6 er lignet etter forenklet selvangivelse og som er omfattet av ordinær utlegging av skattelisten for denne gruppen skattepliktige, skal tilbakebetalt tilleggs-forskudd og utskrevet forskuddsskatt som nevnt, godtgjøres renter med 0,5 pst. av beløpet. d. Ved anvendelse av reglene under a og b regnes forskudd på skatt som nevnt under b som tilbakebetalt før innbetalinger som nevnt under a. Beløp som er innbetalt senere enn 30. april i året etter inntektsåret, anses tilbakebetalt først. Forhåndsskatt og tilleggsskatt til forhåndsskatt som er innbetalt etter 30. april i året etter inntektsåret, regnes som tilbakebetalt før slik skatt og slikt tillegg innbetalt innen nevnte dato. I forskrift av 30. april 1958 nr. 9990 om gjennomføring av avregning gjøres følgende endringer: Når det foreligger deposisjon av forskott på skatt etter skattebetalingsloven §39, jf §40, og det ikke innen 30. april i likningsåret er avgjort i hvilken kommune skattlegging skal skje, skal beløp som er godskrevet den skattepliktiges konto som forskott i en annen kommune enn den som han mener han er skattepliktig til, snarest mulig overføres til sistnevnte kommune. Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med skatteoppgjøret for inntektsåret 1995. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §56, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 13. I forskrift av 2. august 1972 nr. 9200 om føringen av skatteregnskapet gjøres følgende endring: Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med skatteoppgjøret for inntektsåret 1995. Finansdepartementet fremmet i St.prp. nr. 51 (1994-95) forslag om endring av normalrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold. Satsen ble foreslått endret fra 6,5 prosent til 6 prosent. I Innst.S. nr. 220 (1994-95) sluttet finanskomiteen seg til dette forslaget og Stortinget gjorde 19. juni 1995 vedtak i samsvar med denne innstilling. Forskrift av 13. februar 1992 nr. 88 om avgrensning m.v. vedrørende kretsen av sjømenn som skal ha fradrag i inntekten etter skatteloven §44 syttende ledd, trer i kraft fra og med 1. april 1996 for oppjekkbare produksjonsplattformer der oljeproduksjonen er igangsatt etter 1. januar 1996. SKM-1996-18 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. januar - 29.

lovdata_cd_51180

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.417

Lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) trer i kraft 1. januar 1991.

lovdata_cd_22013

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.362

0 Endret ved forskrift 26 feb 1998 nr. 212.

lovdata_cd_33637

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.648

1 Jfr. lov 19 juni 1931 nr. 18. For bevilling til salg av alkoholholdig drikk1 med høyst 4,7 volumprosent alkohol og til skjenking2 av alkoholholdig drikk2 skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk. Departementet3 gir forskrifter4 om gebyrsatser og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet bestemme en særskilt gebyrsats. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret. Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter §5-2 og §5-3 annet ledd, som tilfaller staten. 0 Endret ved lover 4 des 1992 nr. 131 (i kraft 1 jan 1993), 8 jan 1993 nr. 23, 23 juni 1995 nr. 42 (i kraft 1 jan 1996), 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998), 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). 3 Sosialdepartementet iflg. res. 22 sep 1989 nr. 947. §7-2. Vinmonopolavgiften. AS Vinmonopolet1 betaler hvert år en avgift til statskassen. Avgiften betales av nettoformuen ved utgangen av siste inntektsår og av nettoinntekten i samme år. Ved ansettelse av formue og inntekt følges reglene i skattelovene2 og avgiften beregnes etter satsene i den kommunen der selskapets hovedadministrasjon ligger. 0 Endret ved lov 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). 2 Nå lov 26 mars 1999 nr. 14. §7-3. Statens andel av AS Vinmonopolets overskudd. I forbindelse med statsbudsjettet fastsetter Stortinget hvert år en andel av AS Vinmonopolets1 netto-overskudd som overføres til statskassen. §8-1. Forbud mot tilvirking og omdestillering av brennevin. Det er forbudt1 å foreta tilvirking eller omdestillering av brennevin2 for andre enn de som har tillatelse til det. 1 Se kap. 10. 2 Se §1-3 fjerde ledd. Det er forbudt1 å forvare eller lagre brennevin2 som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk3 som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 juli 1997). §8-2a. Det er forbudt1 å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert. 0 Tilføyd ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 juli 1997). §8-3. Forbud mot tilvirking, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske. Overdragelse mot vederlag av væske som nevnt, er forbudt selv om den er bestemt til framstilling av alkoholholdig drikk2 som nevnt under nr. 1. §8-4. Preparater som anvendes til alkoholholdig drikk. Departementet1 kan utferdige bestemmelser om kontroll med og forbud2 mot innførsel og omsetning av druesaft, maltekstrakt, preparater og andre varer som hovedsakelig anvendes ved tilvirking av eller som tilsetning til alkoholholdig drikk. §8-5. Forbud mot apparater for tilvirking av brennevin m.v. Uten tillatelse av departementet1 er det forbudt2 å ha i besittelse, innføre eller omsette apparater, herunder deler og utstyr, som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirking eller omdestillering av sprit eller brennevin. 0 Endret ved lov 10 des 2004 nr. 77 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599 ). Det er forbudt1 å auksjonere bort eller bruke alkoholholdig drikk2 som gevinst eller premie, og å la dette skje. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998, med unntak av annet ledd, som trådte i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1345). §8-6a. Det er forbudt1 å dele ut alkoholholdig drikk2 til forbruker i markedsføringsøyemed. §8-7. (Opphevet ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998).) §8-8. Ulovlig kjøp. Det er forbudt1 å kjøpe alkoholholdig drikk2 med 22 volumprosent alkohol eller mer på vegne av noen som er under 20 år eller annen alkoholholdig drikk2 for noen som er under 18 år. Det er forbudt1 å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag: 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998 iflg. res. 19 des 1997 nr. 1315). §8-10. (Opphevet ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998).) Det er forbudt1 å selge2 eller skjenke3 alkoholholdig drikk4 til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket. 2 Se §1-4 første ledd. 4 Se §1-3. §8-12. Forbud mot omsetning med rabatt. Det er forbudt1 for innehavere2 av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk. Det er forbudt1 å skjenke, selge eller omsette en gros brennevin2 som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Det er videre forbudt å innføre slikt brennevin til landet uten tilvirkningsbevilling, jf. §6-1. Departementet3 kan likevel bestemme at enkelte særlige sorter brennevin som måtte ha et høyere alkoholinnhold skal være unntatt fra denne bestemmelsen. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998). 2 Jfr. §1-3 fjerde ledd. §9-1. Reklame for tilvirkingsmidler for alkoholholdig drikk. Uten tillatelse fra departementet1 er det forbudt2 i aviser, blad o.l., ved utstilling i butikker eller på annen måte å reklamere for apparater - herunder deler og utstyr - som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirking eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Det er forbudt2 gjennom bøker, skrifter, annonser i pressen eller på annen måte å oppfordre til ulovlig tilvirking eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol eller å gi veiledning som ved sin form framtrer som egnet til å fremme slik tilvirking eller omdestillering blant almenheten eller en større krets av personer. Det er videre forbudt2 å reklamere for stoffer som særskilt er beregnet for, eller i reklamen betegnes som egnet til, tilsetning til alkoholholdig drikk.3 Det samme gjelder reklame for emner, tilvirkingsbeskrivelser, apparater og andre midler til å framstille slike drikker. Departementet4 kan gi forskrifter5 om avgrensing, utfylling og gjennomføring av første, annet og tredje ledd. Departementet4 kan gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd når særlige grunner foreligger. §9-2. Reklame for alkoholholdig drikk. Reklame for alkoholholdig drikk1 er forbudt.2 Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Departementet3 gir forskrifter4 om avgrensing, utfylling, gjennomføring av og unntak fra bestemmelsene i første ledd. Departementet kan gjøre ytterligere unntak fra forbudene når særlige grunner foreligger. Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt1 fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten. Vedtak etter §9-4 kan påklages til Markedsrådet. §10-1. Alminnelige bestemmelser om straff. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter1 eller fengsel2 inntil 6 måneder. Dersom overtredelsen er særlig grov, er straffen bøter1 eller fengsel2 inntil 2 år.3 Ved avgjørelsen legges vekt på om overtredelsen har stort omfang eller om det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art. Ved overtredelse av §2-1, §3-1, §8-1, §8-2 og §8-3 som gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk, kan fengsel inntil 6 år3 anvendes. Gjelder overtredelsen tilvirking, omdestillering eller overdragelse mot vederlag, av brennevin4 eller væske som beskrevet i §8-3, skal alltid fengselsstraff anvendes med mindre særlig formildende omstendigheter foreligger. Forsøk5 på forseelse er også straffbart. 0 Endret ved lov 15 mars 1991 nr. 5. 4 Se §1-3 fjerde ledd. §10-2. Straff ved gjentatt overtredelse. Dersom den skyldige tidligere er straffet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller alkoholloven av 5. april 1927, kan bøter1 eller fengsel2 inntil 2 år3 anvendes. §10-3. Tilintetgjøring av alkoholholdig drikk m.v. Dersom vilkårene for inndragning etter straffeloven1 er oppfylt, kan påtalemyndigheten beslutte at ulovlig tilvirket brennevin2 og gjærende eller gjæret udestillert væske, tilintetgjøres. Det samme gjelder annen alkoholholdig drikk3 når den er skjenket i glass eller finnes i opptrukket flaske. 1 Lov 22 mai 1902 nr. 10 (strl.), se dens §35 flg. §10-4. Beslag til statskassen. Alkoholholdig drikk1 som antas å ha vært gjenstand for eller antas bestemt for overtredelse av denne lov, og hvis eier og besitter ikke kjennes, tilfaller statskassen såframt eier ikke har meldt seg innen 1 måned etter at varen kom i det offentliges besittelse. Kapittel 11. Lovens ikrafttredelse. §11-1. Lovens ikrafttredelse. 1 Fra 1 jan 1990 iflg. res. 22 sep 1989 nr. 947. Bestemmelsen i §1-6 får for brennevinsutsalgenes vedkommende anvendelse etter utløpet av bevillingsperioden den 31. desember 1991. Bestemmelsen i §4-1 får for brennevinsskjenkingens vedkommende den betydning at A/S Vinmonopolets skjenkebestyrere blir bevillingsinnehavere fra lovens ikrafttredelse. Bestemmelsen i §4-2 annet ledd får for kommunale bevillinger anvendelse etter utløpet av inneværende bevillingsperiode. For statlige bevillinger får bestemmelsen anvendelse 9 måneder etter lovens ikrafttredelse. 0 Endret ved lov 8 jan 1993 nr. 23. §11-3. Oppheving av andre lover. §11-4. Endringer i andre lover. 1989 Pliktavleveringslova - avlvl. Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument. Jfr. tidlegare anordn. 25 april 1732 og 10 jan 1781, res. 21 feb. 1815, lover 15 juli 1839 §89, 20 juni 1882 og 9 juni 1939 nr. 2. Føremålet med denne lova er å tryggja avleveringa av dokument1 med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon. Kongen kan fastsetja at lova òg skal gjelda for Svalbard1 og den norske delen av kontinentalsokkelen. 2 Sjå lov 21 juni 1963 nr. 12 §1 andre punktum. - informasjonen i dokumentet vert gjord tilgjengeleg utanfor ein privat krins gjennom framføring, framsyning, kringkasting,3 direktekopling e.l. 1 Jfr. lov 19 juni 1970 nr. 69 §3 første leden andre punktum. 2 Sml. lov 12 mai 1961 nr. 2 §2 tredje leden og §8 første leden. 3 Sjå lov 4 des 1992 nr. 127. Dokument1 som er gjort tilgjengeleg for allmenta1 skal2 avleverast slik: - Dokument av papir eller papirliknande medium,1 mikroformer og fotografi3 i sju eksemplar. - Lydfesting, film,4 videogram,4 edb-dokument og kombinasjonar av desse dokumenttypane i to eksemplar. - Opptak av kringkastingsprogram5 i eitt eksemplar. Dokument1 laga i utlandet skal berre avleverast dersom det er laga for norsk utgjevar1 eller særskilt tilpassa allmenta i Noreg. Kongen6 kan gjera unnatak frå eller avgrensa avleveringsplikta og gje særskilde føresegner7 om kva form eller kvalitet avleveringseksemplar skal ha og om kva opplysningar som skal følgja dokumentet. 3 Jfr. lov 12 mai 1961 nr. 2 §1 andre leden nr. 6 og §43a. 4 Sml. lov 15 mai 1987 nr. 21 §1. 6 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. §5. Kven som skal avlevera m.m. Avleveringsplikt kan påleggjast utgjevar,1 produsent1 og importør1 av dokument1 som vert gjort tilgjengeleg for allmenta,1 og dessutan den som i kraft av lov eller konsesjon har rett til å driva kringkasting. Dokument1 skal avleverast utan vederlag. Når avleveringseksemplara representerer ein svært stor kostnad for den avleveringspliktige, kan mottaksinstitusjonen etter søknad gje heil eller delvis refusjon for produksjonskostnadene. Sending av dokument1 til mottaksinstitusjonen skal kostast av den avleveringspliktige. Kongen3 fastset nærare reglar4 om kven som har avleveringsplikt, kvar avleveringspliktig dokument skal sendast, tidspunktet for innsending og korleis sendinga skal skje. 2 Jfr. lov 4 des 1992 nr. 127 §2-1. 3 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. Ved konkurs1 eller død skal buet oppfylla avleveringsplikta. 1 Sjå lov 8 juni 1984 nr. 58 (kkl.) kap. VIII flg. Kongen2 kan påleggja påtalemakta3 å syta for avleveringa, dersom avleveringspliktig dokument1 vert inndrege. 2 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. 3 Sjå strpl. kap. 6. 4 Sjå strl. §35 flg. 1 Jfr. tvangsl. §13-2 første ledd jfr. §13-8. 0 Fra 1 juli 1990 iflg. res. 25 mai 1990 nr. 366. 1989 Eiendomsmeglingsloven - emgll. Jfr. tidligere lover 19 juni 1931 nr. 7 og 24 juni 1938 nr. 13. 4. omsetning av parter i selskap, jf. selskapsloven9 §1-2 første ledd bokstav a, eller aksjer i aksjeselskap10 eller allmennaksjeselskap11 som ikke er børsnoterte,12 dersom omsetningen hovedsakelig tar sikte på overdragelse av eiendom eller rettighet som nevnt i nr. 1 til 3. 5. omsetning av tidsparter som faller inn under lov av 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven). (3) Som eiendomsmegling regnes ikke formidling av avtale om utleie av hytte eller privatbolig eller rom i slike til fritidsformål, samt formidling av rom i hoteller,13 herberger m.v. for overnatting eller opphold. Unntaket omfatter ikke tidsparter som faller inn under lov av 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven). (5) Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for Svalbard14 og Jan Mayen. 0 Endret ved lover 24 juni 1994 nr. 28, 13 juni 1997 nr. 37, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 23 april 1999 nr. 20 (i kraft 1 jan 2000 iflg. vedtak 26 mai 1999 nr. 439), 6 juni 2003 nr. 39 (i kraft 15 aug 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 603). 1 Jfr. §1-2 (2) annet punktum og §3-9 (1) nr. 4. 3 Jfr. lov 23 mai 1997 nr. 31. 6 Jfr. lov 26 mars 1999 nr. 17. 7 Jfr. asl. §3-1 (2), asal. §3-1 (2). 8 Jfr. lov 4 feb 1960 nr. 3 kap. 4, lov 6 juni 2003 nr. 39 kap. 4. 9 Lov 21 juni 1985 nr. 83. 10 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 44 (asl.). 11 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). 12 Jfr. lov 17 nov 2000 nr. 80. 13 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 55. 14 Se lov 17 juli 1925 nr. 11 §1 annet ledd, jfr. §2. §1-2. Retten til å drive eiendomsmegling. 2. i medhold av norsk advokatbevilling, når advokaten har stilt sikkerhet etter domstolloven3 §222. (2) Dette gjelder likevel ikke for eiendomsmegling som skjer i enkelttilfelle i forbindelse med varetagelse av andre økonomiske anliggender for oppdragsgiveren. Dette gjelder heller ikke for banker4 som forestår oppgjør som nevnt i §1-1 første ledd. 0 Endret ved lover 4 juli 1991 nr. 44, 23 april 1999 nr. 20 (i kraft 1 jan 2000 iflg. vedtak 26 mai 1999 nr. 439). 4 Jfr. lover 24 mai 1961 nr. 1 og nr. 2. §1-3. Rekkevidden av kap. 2 til 5. (1) Hvor ikke annet er sagt eller fremgår av sammenhengen, gjelder bestemmelsene i kap. 2 til 5 for enhver som driver eiendomsmegling i medhold av §1-2 første ledd. Kap. 2. Bevilling, sikkerhetsstillelse, tilsyn m.m.

maalfrid_6ddf06c309a707ed93393b9dc5c398376de02623_48

maalfrid_fylkesmannen

nn

0.323

Alle dokument finn du på Stortingsmeldingen http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunestrrelse%20og%20lokaldemokrati%20ny.pdf Modell for våre kommunar http://www.nykommune.no/#!kommuner/132-133-137-136-127-134 Berekning av nye inntektsrammer etter KS modellen http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/BeregningKS_Lifjell%20rundt.pdf Kommunale avgifter http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunale%20avgifter%20Lifjell%20rundt_alle.pdf Inndelingslova http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2001-06-15-70?q=inndelingslov Vegleiar frå regjeringa http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Veien_mot_en_ny_kommune.pdf Intern kartlegging av samarbeid http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Interkommunale%20samarbeid%20Lifjell%20rundt.pdf Kommunelova §7 pkt. 2 http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-09-25-107#KAPITTEL_2 Reiseavstandar http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Tettsteder%20folketall%20og%20kjrelengder.pdf Rapport frå KS - Kva skjer med lokaldemokratiet og den lokale identiteten http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunestrrelse%20og%20lokaldemokrati%20ny.

lovdata_cd_9733

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.773

1. Alle inngrep som vesentleg endrar karakteren til landskapet er forbodne, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, opplag av båt, framføring av luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, drenering og annan form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forureiningstilførslar, attlegging av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske middel. Opplistinga er ikkje fullstendig. 2. Oppdyrking eller endring i samansetnaden av treslag ved skogkultur er forbode.

lovdata_cd_41087

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.855

Alle utgifter til høreapparat, reparasjon og godtgjørelser mv. føres på konto 249. Dette gjelder utgifter i sin helhet (brutto) selv om brukeren skal betale noe selv, jf. nedenfor. Utgifter til reparasjon av høreapparater, samt utgifter til service føres på konto 249.1000. Når brukeren skal betale differansen mellom apparatets pris og prisgrensen krediteres tilbakebetalingen (fra leverandør) på konto 249.2000. Det er kun denne differansen som føres på denne kontoen.

lovdata_cd_2532

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.657

Forskrift om forbud mot bruk av sildesnurpenot, Veisfjorden, Storfjorden, Vinjefjorden, Nordfjorden, Stjørnfjorden, Sør-Trøndelag. I medhold av §26 i lov av 25. juni 1937 om sild- og brislingfiskeriene og kgl.res. av 17. januar 1964 har Fiskeridepartementet bestemt:

lovdata_cd_10219

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.863

Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom inntil 20 dekar som er eller har vært i bruk som helårsbolig settes ut av kraft for Lesja kommune.

lovdata_cd_52177

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.626

Delegering av myndighet etter lov om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-6 nr. d og e. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 20. oktober 1994 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-6 nr. d og e.

lovdata_cd_59382

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.601

Målestørrelsen er den gitte størrelsen som skal måles. De tillatte driftsbetingelser er de verdier av målestørrelsen og påvirkende størrelser som utgjør varmemålerens normale driftsbetingelser. Når produsenten har oppgitt de tillatte driftsbetingelsene for varmemåleren, så er en forstyrrende størrelse de verdier som ligger utenfor de oppgitte driftsbetingelser, men innenfor de spesifikke krav som er gitt i vedlegg 2. Den kritiske endring i en påvirkende størrelse er den endring som resulterer i en uønsket endring i måleresultatet. Det klimatiske miljø er de omgivelser hvor varmemåleren kan benyttes.

lovdata_cd_36626

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.71

Bestemmelsen sikrer medlemmenes rettigheter mot disposisjoner fra medlemmet selv og fra arbeidsgiver. Vi sier at loven er preseptorisk, den kan ikke fravikes. Bestemmelsen kan ses i sammenheng med Lov om rettergangsordningens ikrafttræden av 14. august 1918 nr. 4 §12. Her er hovedregelen at uforfalt fordring på trygdeytelser mv. ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Unntak gjelder for pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet som yter lønn eller stønad til underhold for samme tidsrom. Prinsippet i unntaket er lagt til grunn i folketrygdloven §22-3 og i sosialtjenesteloven §5-9.

lovdata_cd_59301

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.767

Sametinget er vedkommende myndighet etter følgende bestemmelser i forskrift 9. februar 1979 nr. 8785, med senere endringer: Kap. 1 §1 nr. 2 og §3. Miljøverndepartementet delegerer myndighet etter kulturminneloven til Sametinget etter følgende bestemmelse i ovennevnte forskrift: Kap. 3 §12 nr. 2.

lovdata_cd_26210

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.704

1. Det bestemmes at del av Tydal kommune avgrenset til RV 705 på strekningen Moen Bru over Tya - parkeringsplass ved Ysteosen (Stugudalen) skal regnes som typisk turiststed og således unntas fra de alminnelige åpningstidene i åpningstidsloven §2. 2. Godkjenningen som typisk turiststed gjelder i perioden 15. mars - 30. september. 3. Forskriften trer i kraft straks.

maalfrid_a5c36acb4492248317fd2d6868c30da2f2d383a9_8

maalfrid_justervesenet

no

0.805

Følgende redskaper er unntatt fra lov om mål og vekt § 9 første ledd bokstav a om generell justerplikt for alle måle- og vektredskaper som brukes i handel og vandel: 16. Kruttvekter inntil 20 gram. 17. Personvekter (vekter til veiing av personer) som selges til annet bruk enn på sykehus, sykehjem eller lignende offentlige eller private institusjoner. Disse ujusterte vekter må i bruk forsynes med angivelsen «Vekten er ikke justert. Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 18. Redskaper for måling av hektolitermasse av korn, i den utstrekning redskapen ikke benyttes ved eksport av korn til et annet land som er part i EØS-avtalen. 19. Måle- og vektredskaper som ikke kan justeres før de er montert på bruksstedet dersom selgeren har forvisset seg om at redskapene er justerbare og sørger for justering så snart de er montert. 20. Metriske lengdemål hvis konstruksjon iøynefallende avviker fra de som er tillatt til bruk i handel og vandel, samt metriske vedmål. 21. Febertermometre. 22. Kvadrantvekter som brukes til bestemmelse av vekten pr. flateenhet for papir eller papp dersom de bærer angivelsen «Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 23. Måleredskaper som framvises på messer, utstillinger, demonstrasjoner og lignende, forutsatt at et synlig skilt klart angir at måleredskapet ikke er i samsvar med fastsatte krav og ikke kan gjøres tilgjengelig på markedet og/eller tas i bruk før det er brakt i samsvar med de kravene som gjelder for det aktuelle måleredskapet. 0 Endret ved forskrifter 27 mai 2002 nr. 496 (i kraft 1 juli 2002), 3 juni 2002 nr. 846 (i kraft 1 jan 2003), 26 april 2006 nr. 471 (i kraft 30 okt 2006). 1. Postverkets lengdemål til bruk ved fastsetting av portoen for postpakker. 2. Klaver med faste eller bevegelige nebb, målebånd av metall eller innvevet metalltråd, målekjeder, målestenger og målestokker som nyttes ved tømmermåling iht. lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 dersom hver måleforenings sjef drar omsorg for at det skjer en effektiv og tilstrekkelig kontroll med riktigheten av de av måleforeningen nyttede måleredskaper. Kontrollen skal skje ved hjelp av justerte kontrollredskaper. Dessuten skal målelagets medlemmer føre daglig kontroll med sine måleredskaper. 3. Måleredskaper som nyttes ved landmåling dersom redskapenes riktighet kontrolleres av den som utfører landmålingen ved hjelp av justerte redskaper. 4. Transportkasser med metriske betegnelser for kalk, mørtel og lignende varer i samme prisklasse dersom disse redskapers brukere framviser en av dem innhentet skriftlig erklæring fra Justervesenet om at det samtykker i redskapenes bruk i ujustert stand. De vilkår som måtte være fastsatt i Justervesenets vedtak må overholdes. 5. Faststående måletanker for brenselolje på minst 1000 liter og tanker som er fastmontert på jernbanevogner. 6. Måleapparater for vann. 7. Måler til måling av reaktiv elektrisk energi. Side 9 av 11 FOR 1999-08-24 nr 964: Forskrift om justering. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-19990824-0...

lovdata_cd_32637

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nl

0.408

(II 1993 32) 7. nov. 1984 nr.

lovdata_cd_47913

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.405

Forskrift om flyredningstjenesten. Utdrag fra Samferdselsdepartmentets forskrift om flyredningstjenesten. Se sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel V regel 16. Endret 1. februar 1978, 28. februar 1978. Utdrag fra forskrifter om flyredningstjenesten.

lovdata_cd_56389

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.831

Forskrift om fastlønnstilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til fysioterapitjenesten. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 25. mai 2001 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §5-21. Endret 24 juni 2002 nr. 726, 11 nov 2002 nr. 1263, 19 juni 2003 nr. 723, 25 juni 2004 nr. 1037, 21 juni 2005 nr. 667. Folketrygden yter tilskudd til kommunene for fastlønnsstillinger for fysioterapeuter (fastlønnstilskudd). Slikt fastlønnstilskudd gis i stedet for refusjon etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysikalsk behandling, gitt i medhold av folketrygdloven §5-8 femte ledd. Fastlønnstilskuddet dekker også tilfeller der folketrygden gir full godtgjørelse, jf. §3 i nevnte forskrift. I øvrige tilfeller kan medlemmet avkreves de egenandeler som framkommer som differansen mellom honorartakst og refusjonstakst i nevnte forskrift. Fastlønnstilskudd gis også for turnuskandidater. 0 Endret ved forskrift 11 nov 2002 nr. 1263. Det er et vilkår for fastlønnstilskudd at stillingen utgjør mer enn 1/3 av full stilling og er tillagt kurative oppgaver utenfor institusjon. Fastlønnstilskudd til deltidsstilling fastsettes i forhold til stillingens omfang. Det gis ikke fastlønnstilskudd hvis administrative, kommunale gjøremål utgjør mer enn halvparten av stillingens omfang. Det gis ikke fastlønnstilskudd til deltidsstilling dersom innehaveren av stillingen i tillegg har avtale med kommunen om driftstilskudd. Sammen med krav om fastlønnstilskudd skal kommunen legge fram for trygdekontoret tjenesteplan for de fysioterapistillingene det kreves tilskudd for. Trygdekontoret godkjenner hvorvidt vilkår for utbetaling av fastlønnstilskudd er oppfylt. Trygdekontoret kan kreve regnskap for fastlønnsstillingene, herunder oversikt over utbetalt lønn, inntektsførte egenandeler mv. Krav om fastlønnstilskudd kan fremmes overfor trygdekontoret for hvert halvår. Fastlønnstilskuddet utbetales etterskuddsvis. Ved tilskudd til nye stillinger legges den dato da stillingen ble besatt til grunn for beregningen. Ved ledighet i stilling reduseres fastlønnstilskuddet forholdsmessig. Tilskuddet reduseres likevel ikke dersom ledigheten maksimalt utgjør to måneder av oppgjørsperioden. Dersom kommunen har fått skriftlig melding om tildeling av turnuskandidat, men kandidaten ikke møter, gis likevel fastlønnstilskudd for inntil to måneder. Fullt fastlønnstilskudd for perioden 1. januar 2005 til 31. desember 2005 er 134.300 kroner. 0 Endret ved forskrifter 24 juni 2002 nr. 726, 19 juni 2003 nr. 723, 25 juni 2004 nr. 1037, 21 juni 2005 nr. 667. Forskriften her trer i kraft 1. juni 2001.

lovdata_cd_25921

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.614

1.1 SIMAS handsamar alle gebyrsaker i samsvar med desse forskriftene. 1.3 SIMAS kan i særskilde høve gje dispensasjon frå dette reglementet og inngå særavtaler med einskilde abonnentar. 1.4 Der kommunane ynskjer det, skal abonnentane kunne få handsaming av kurante saker via det kommunale servicetorget. Hovudregelen er imidlertid at abonnentane skal henvende seg til SIMAS.

lovdata_cd_63430

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.912

Publisert: Somb-1969-16 (1969 43) Sammendrag: Urimelig lang behandlingstid av sak om blilighetserstatning. Saksgang: (Sak 840/68). Enken etter en ingeniør som forulykket i februar 1958 under arbeid for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, klaget i 1968 over at spørsmålet om billighetserstatning til hennes tre barn ennå ikke var behandlet av fagadministrasjonen. Hun opplyste at hun allerede kort tid etter ulykken var blitt informert av høyere funksjonærer i Vassdragsvesenet om at spørsmålet om billighetserstatning av Stortinget var tatt opp av administrasjonen. Etter mer enn 5 år anmodet Vassdragsvesenet henne i brev av april 1964 om å sende inn skriftlig søknad om erstatning. Dette ble gjort i juni s.å. Da hun innga klage 8. november 1968, lå saken fremdeles til forberedelse i Industridepartementet. Hun hadde flere ganger henvendt seg til departementet telefonisk og skriftlig, men uten resultat. Klagen ble forelagt for Industridepartementet, soni bekreftet at saken hadde ligget ubehandlet i departementet siden august/september 1964. Departementet beklaget meget den oppståtte forsinkelse, og opplyste at saken var blitt liggende hos vedkommende saksbehandler og at den på en uforklarlig måte ikke var kommet med på restanseoppgavene. Etter at klagen var mottatt, tok departementet straks saken opp og oversendte den til Finans- og tolldepartementet 7. desember 1968. Hensett til at saken var blitt liggende i administrasjonen hele denne lange tiden, ba jeg Finans- og tolldepartement søke behandlingen påskyndet mest mulig. Etter at det var innhentet nye ligningsattester og saken hadde vært forelagt for Sosialdepartementet, oversendte Finans- og tolldepartementet den til Billighetserstatningsutvalget i juli 1969. I utvalgets møte 15. oktober s.å. ble det tilrådd at hvert av klagerens tre barn fikk en erstatning på kr. 10.000. Finans- og tolldepartementet opplyste at saken ville bli tatt med i den proposisjon som samme høst skulle fremsettes til Stortinget om billighetserstatninger fra statskassen. Da klagen ble inngitt, var det gått over 10 år siden klagerens ektefelle forulykket og omtrent like lenge siden hun hadde fått opplyst at spørsmålet om erstatning var tatt opp av administrasjonen. Etter det som forelå hadde saksforløpet vært følgende: I årene 1955-58 hadde det vært behandlet en del søknader om billighetserstatning fra etterlatte etter arbeidere og tjenestemenn som var forulykket i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesens tjeneste. oppgave over samtlige dødsulykker som var inntruffet i NVE etter 1945. Om sakens videre skjebne uttalte NVE: «Ifølge opplysninger som i henhold hertil ble innhentet fra de forskjellige anlegg viste det seg at det i alt var inntruffet 18 dødsulykker i den nevnte periode. Samtidig ble det innhentet opplysninger om de etterlattes oppholdssteder, deres økonomiske og familiære forhold og om ulykkenes hendelsesforløp og de forsikrings- og pensjonsytelser som ble utbetalt i anledning ulykkene. Dette viste seg, for enkelte av de etterlattes vedkommende, å være et temmelig omfattende arbeid. Saksbehandlingen ble lagt opp med sikte på at spørsmålet om billighetserstatning skulle legges frem for hovedstyret i form av en felles tilråing vedkommende alle de etterlatte som ikke hadde søkt om billighetserstatning. Saken ble for øvrig noe forsinket ved at flere av de saksbehandlere som etterhvert ble satt til å forestå behandlingen, sluttet etter meget kort tid i tjenesten. Det ble ikke gitt underretning til noen av de etterlatte om at billighetserstatningsspørsmålet var tatt opp til behandling før deres søknad/samtykke ble innhentet i 1964. Imidlertid går en ut fra at i alle fall noen av dem var kjent med at NVE innhentet opplysninger om deres formuesforhold m.v. og på den måten ble kjent med at spørsmålet var under behandling.» Den tilråding som er nevnt ble først lagt frem for hovedstyret i møte 27. september 1963. Hovedstyret tilrådde at det ble gitt erstatning bl.a. i klagerens sak, og saken ble oversendt til Industridepartementet 22. oktober 1963. Etter konferanse med Finansog tolldepartementet sendte imidlertid Industridepartementet saken tilbake til NVE 11. november 1963, og ba om at det ble innhentet søknader og ligningsattester fra de etterlatte. Som nevnt sendte klageren så sin søknad inn i juni 1964. Etter at også de andre søknader med nødvendige opplysninger var innkommet, ble saken igjen sendt Industridepartementet ved NVE's ekspedisjoner av 18. august og 8. september 1964. Industridepartementet opplyste at det var flere uheldige omstendigheter som sammen hadde forårsaket at saken deretter ble liggende ubehandlet i departementet til klagen forelå. Den saksbehandler som hadde latt saken ligge hos seg, gjorde ikke sine overordnede kjent hverken med dette eller med de muntlige og skriftlige purringer han hadde fått. Saken hadde opprinnelig vært ført opp på departementets restanseliste for 3. kvartal 1964, og etter gjeldende retningslinjer skulle den vært tatt med også på de senere restanselister. Dette var imidlertid ikke gjort, og departementet kunne nå ikke gi noen forklaring på forholdet eller på grunnen til at dette ikke kom for dagen. Klageren hadde etterlyst saken i brev av 31. januar 1966 til NVE, som i brev av 18. februar s.å. gjorde Industridepartementet kjent med purringen. NEV's brev var journalført i deartementet og var levert vedkommende saksbehandler. Etter gjeldende ordning skulle brevet ha vært ført opp i restanselisten, men det ble ikke gjort. Heller ikke denne svikt i ordningen kunnne departententet nå gi noen forklaring på. Klagerens øvrige muntlige og skriftlige purringer hadde vært rettet direkte til saksbehandleren, og departementet var ikke gjort kjent med dem. Om sin befatning med saken uttalte vedkommende saksbehandler bl.a.: «Saken er - - - kommet inn på ny i august 1964, uten at jeg har merket meg det. Saken er kommet blant uvedkommende dokumenter. Det kan være meg som av vanvare har lagt den til side, men det er i alle fall ikke bevisst, og jeg har ingen erindring om det. Noe ytterligere skriftlig, herunder purring, er ikke kommet til meg, og jeg har følt meg sikker på at jeg ikke hadde saken til behandling. Saken har ikke vært nevnt i restanselistene. Jeg vil ikke benekte at fru - - - (klageren) har ringt flere ganger, jeg husker i alle fall et par anledninger. Første gang - det er flere år siden - gikk jeg gjennom de sakene jeg hadde til behandling, men med negativt resultat. Da jeg ringte tilbake det oppgitte telefonnummer ble det svart at jeg var kommet til Dikemark. Det kan ha influert på mitt svar og min opptreden. Skriftlige eller muntlige purringer i forbindelse med de andre forhold som er omhandlet i saken, er ikke kommet til meg. Til uttalelsen knyttet departementet bl.a. følgende bemerkninger: «Da - - - (saksbehandleren) fikk denne sak tilbake burde den vært velkjent for ham. Departementet kan derfor vanskelig tro at han har mottatt saken uten å ha merket seg det, og at den av vanvare er lagt til side blant uvedkommende dokumenter, slik han selv nå forklarer. Saken består av en betydelig pakke dokumenter. Departementet finner heller ikke grunn til å tvile på at - - - (saksbehandleren) har mottatt de personlige purringer som fru - - - (klageren) opplyser om, og man kan ikke skjønne annet enn at han må ha vært på det rene med at han satt med saken. Han har fortiet purringene innen departe,entet, hva han neppe ville gjort hvis han ikke hadde visst hvor saken var. Da han ble forelagt ombudsmannens skrivelse av 11. november f.å. kunne han også straks peke på hvor saken var, og var fullt orientert om at han hadde hatt den liggende i omlag 4 år. Han fikk da pålegg om å ta saken straks, hva han beredvillig lovet som vanlig. ikke hadde behandlet saken ble den fratatt ham og overlatt en annen. Dette er ingen vanskelig sak, men det er øyensynlig en av dem som - - - (saksbehandleren) av uforståelige grunner er ute av stand til å gjøre noe med, selv med sin beste vilje. Han kan ikke selv gi noen fornuftig forklaring på forholdet. Det er ikke riktig når han opplyser at saken ikke har vært nevnt i restanselistene. Saken er ført opp i listen for 3. kvartal 1964 med - - - som saksbehandler og bemerkning om at den har måttet utstå av hensyn til andre mer presserende saker. Denne utsettelse er det intet å si på. Arbeidspresset har vært og er urimelig sterkt, og en stor del av sakene er underkastet frister som må overholdes. Saken skulle vært ført opp igjen i senere lister, men dette er ikke skjedd, og det er ingen som nå kan gi noen forklaring på hvorfor. Det er ikke kommet noen purring til departementetfra - - - (klageren) eller noen annen som er involvert i saken. En purring til departementet ville ledet til oppdagelse av det beklagelige forhold. Med den ekstra kontroll som ble etablert for et par år siden skulle en gjentagelse være utelukket. Om behandlingstiden i NVE bemerket jeg at det, ikke minst her hvor det gjaldt tap av forsørger, var uheldig og beklagelig at saksforberedelsen hadde tatt så uforholdsmessig lang tid som over 5 år. Spesielt var det beklagelig at det på tross av denne lange tid, viste seg nødvendig å innhente ytterligere opplysninger før saken kunne fremmes. Som det er anført i klagen, måtte det vekke skuffelse og overraskelse hos klageren, da hun etter ca. 6 års ventetid fikk brev med anmodning om å sette opp skriftlig søknad. De forhold som NVE hadde pekt på - de relativt omfattende undersøkelser som måtte foretas og at flere saksbehandlere sluttet - kunne ikke gi tilfredsstillende forklaring på at behandlingstiden måtte bli så urimelig lang. Industridepartementet uttalte i et brev av 23. april 1969 til vedkommende saksbehandler: «Ombudsmannen tok saken opp med departementet i brev av 11. november s.å., og i denne forbindelse ble omhandlede sak sammen med 5 lignende saker funnet på Deres kontor. Sakene, som var mottatt med NVE's ekspedisjon av 18. august 1964 var overlatt Dem til behandling, men intet ble gjort med sakene. Dette til tross for skriftlig purring fra NVE i brev av 18. februar 1966. Det kan i denne forbindelse nevnes at De overfor NVE's saksbehandler bekreftet at saken berodde hos Dem, men at den hadde måttet utstå på grunn av mer presserende arbeid. Heller ikke på dette tidspunkt ble saken fulgt opp. Senere er De, ifølge - - - (klageren), purret på saken telefonisk 24. mai og 20. september 1967, skriftlig 26. oktober s.å. til Dem personlig og på nytt telefonisk 6. mai og 6. november 1968. Heller ikke disse purringer, som departementet ikke har grunn til å betvile har funnet sted som anført av - - - (klageren), fikk Dem til å foreta Dem noe med saken. De underrettet heller ikke Deres foresatte eller foretok Dem noe med saken på annen måte. Departementet anser dette for grov tjenesteforsømmelse som det burde reageres meget strengt overfor, og flere disiplinære forføyninger har i denne forbindelse vært vurdert. Sett på bakgrunn av Deres alder og at De har gitt uttrykk for at De for fremtiden vil gjøre Deres beste for at lignende forsømmelser ikke skal forekomme, har departementet funnet å kunne begrense seg til å gi Dem en advarsel denne gang. Departementet vil imidlertid presisere at hvis lignende eller andre graverende forsømmelser forekommer heretter, vil departementet måtte overveie å gi Dem avskjed. Jeg var enig med departementet i at saksbehandleren ved sitt forhold hadde utvist grov tjenesteforsømmelse, og når ansettelsesmyndigheten fant å kunne nøye seg med den alvorlige advarsel som var gitt, var dette iallfall ikke for streng reaksjon. Det ble opplyst at det nå var gjennomført spesiell kontroll med behandlingen av vedkommende saksbehandlers saker. Også den kontrollsvikt som hadde foreligget i departementet, og som departementet hadde beklaget, ga grunn til kritikk. Etter departementets uttalelse var det senere innført en alminnelig kontrollordning som måtte antas å utelukke gjentagelse av forhold som det foreliggende. Klagerens billighetserstatningssøknad ble behandlet av Stortinget i møte 26. februar 1970. I samsvar med Justiskomitéens innstilling ble hennes tre barn innvilget erstatning med kr. 15.000,- hver. Somb-1969-15 Refusjon av sjømannsskatt på grunn av uriktig klasseansettelse. Tlibakevlrkning av vedtak om refusjon.

lovdata_cd_30367

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.934

1. Boligbebyggelse skal ha oppstillingsplass på egen tomt eller på felles areal for flere tomter for 1 bil pr. bolig, pluss 0,25 bil pr. bolig for besøkende. For hybelbygg kreves tilsvarende for annenhver hybel. Uttalelse om behovet er dekket og om inn- og utkjøringsforholdene skal innhentes fra sakkyndig før godkjenning av planene. 4. Institusjoner, hoteller, restauranter, forsamlingslokaler, teater, skoler, universiteter, idrettsanelgg, sykehus og andre bygningsanlegg hvor spesielle forhold gjør seg gjeldende, skal ha oppstillingsplass for biler og forsvarlige ut- og innkjøringsforhold. (I 1973 s 525)

lovdata_cd_27342

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.651

Finnmark deles inn i Øst- og Vest-Finnmark reinbeiteområder. Grensen mellom de to områdene følger inntil videre den tidligere definerte grensen mellom Karasjok og Kautokeino reinsogn. Avgrensningen av reinbeiteområdene for øvrig forblir som avgrensningen av de ytre grensene for nåværende reinbeitedistrikter. Avgrensningen av Vest-Finnmark reinbeiteområde mot Troms reinbeiteområde tilsvarer grensebeskrivelsen i Landbruksdepartementets vedtak av 5. januar 1978.

lovdata_cd_29999

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.85

I boligområder tillates bare boliger med nødvendige anlegg så som garasjer for boliger o.l. I slike strøk tillates ikke innredet og drevet kontor, forretnings- og industrivirksomhet. Etter bygningsrådets bestemmelse i det enkelte tilfelle, kan det allikevel tillates virksomhet som skal tjene beboerne i strøket.

lovdata_cd_62733

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.837

Publisert: Somb-1979-60 (1979 110) Sammendrag: Sykehjems erstatningsansvar for personalets beskadigelse av pasients eiendeler - ansvarsfraskrivelse. Saksgang: (Sak 1557/77.) A klaget 14. desember 1977 til ombudsmannen over at hun ikke fikk erstatning av et sykehjem for skade påført hennes private klær ved vask utført av betjeningen ved sykehjemmet. A som er invalid, bor på sykehjem. Hennes erstatningskrav omfattet for det første skade på en drakt som ved en forglemmelse fra personalets side ble liggende i vann med sterkt såpepulver i 8 dager. I det andre tilfellet ble et skjørt skylt i vann for fjerning av en flekk med den følge at fargene på skjørtet gikk i hverandre. Pleiersken som utførte handlingen, misforsto A's råd. Sykehjemmet avslo A's erstatningskrav, stort kr. 1.200,-. Styret for sykehjemmet begrunnet avslaget med at A både av styreren og en kurator var blitt gjort oppmerksom på at sykehjemmet ikke påtok seg ansvar for personalets vask av finere privat tøy. I brev 20. januar 1978 til kommunen ba jeg om sykehjemmets uttalelse til klagers anførsel om det var utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra sykehjemmets personale ved de skadegjørende handlinger. Jeg ba for øvrig om å få nærmere klarlagt hvorledes sykehjemmets ansvarsfraskrivelse var kommet til uttrykk, f.eks. om det forelå noe skriftlig om spørsmålet og om ansvarsfraskrivelsen også omfattet eventuell uaktsomhet fra personalets side. Sykehjemmets styre anførte 10. mai 1978: «- - - A's erstatnhigskrav var gjenstand for en grundig gjennomgåelse på styremøte den 6/10-1976. Som det fremgår av styreprotokollen var A, av bestyreren og en kurator fra kommunen, tidligere blitt gjort oppmerksom på at sykehjemmet ikke påtok seg ansvar for vask av finere privat tøy. Når A allikevel - utenom bestyreren - overlater en ung pleierske finere tøy til vask, visste A at pleiersken ved å motta tøyet, handlet utenom de oppgaver hennes tjeneste ved sykehjemmet pålegger henne. Styret mente det måtte være helt klart at noe rettsligansvar for den oppståtte skade på tøyet, da ikke kunne påføres sykehjemmet. Om pleiersken kunne være personlig ansvarlig, fant styret ingen grunn til å ta stilling til. Det styret brukte tid på å drøfte, var om sykehjemmet ex gratia skulle yde A noen kompensasjon. Styret kom til, slik styreprotokollen viser, at det ikke hadde midler til å yde slik kompensasjon, men overlot til kommunen å ta stilling til om et beløp kunne utbetales utenom budsjettet. Styret inntar fortsatt samme standpunkt. I avsluttende uttalelse 31. januar 1979 bemerket jeg: «Lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning §2-1 nr. 1 har bestemmelser om arbeidsgivers ansvar for arbeidstakers uaktsomme handlinger. «Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. Det må legges til grunn at de to skadegjørende handlinger ble foretatt av personalet under tjeneste på arbeidsstedet i arbeidstiden, slik at handlingene ble voldt «under arbeidstakers utføring av arbeid», jfr. §2-1 første punktum. Det er naturlig at ansatte ved et sykehjem om nærværende er behjelpelig med vask av privat innkjøpt tøy for pasienter som ikke kan ta hånd om dette selv. Så vidt skjønnes foregår dette også i en viss utstrekning. - Jeg kan derfor ikke se at pleiersken har gått utenfor det som man med rimelighet må regne med etter karakteren av arbeidet, jfr. §2-1 annet punktum. Når det gjelder drakten, må det være klart uaktsomt å glemme igjen et slikt klesplagg i sterkt såpevann i 8 dager. og pleiersken. Det er ut fra de foreliggende opplysninger ikke grunnlag for å konstatere utvist uaktsomhet ved dette forhold. Hva angår rekkevidden og betydningen av den muntlige ansvarsfraskrivelse som skal være meddelt A, synes fraskrivelsen å være noe uklar. Den hjelp A fikk ved vask av tøyet, må ses på som en naturlig del av den service personalet yter en invalid pleiepasient, jfr. foran. Dette må etter min mening også tillegges en viss vekt ved tolkningen av ansvarsfraskrivelsen. Ansvarsfraskrivelsen må antas å omfatte normale vaskeskader. Derimot er jeg tilbøyelig til å anta at ansvarsfraskrivelsen knapt kan gjelde ved et så vidt klart uaktsomt forhold som utvist ved vasken av drakten. Hvorvidt drakten kan karakteriseres som vanlig tøy, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Under enhver omstendighet er det tvilsomt om en drakt til kr. 800,- kan karakteriseres som «finere tøy», jfr. ansvarsfraskrivelsen, selv om prisen tilsier at plaggets standard lå over det sykehjemmet etter sitt budsjett kan tilby pasientene. Skaden kunne for øvrig ikke ha noen sammenheng med eventuell karakteristikk som «finere tøy». Den skade som drakten ble påført som følge av det utviste forhold, må betraktes som påregnelig. Etter min mening må følgelig sykehjemmet anses erstatningsansvarlig for den skade som A ble påført ved vasken av drakten. Etter anmodning fra kommunen utbetalte sykehjemmet 25. mai 1979 kr. 800,- til A som erstatning for skaden på drakten. Somb-1979-59 Råd om ikke-bruk av advokat i forvaltningssak.

lovdata_cd_17594

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.815

Forskrift om vern for Semsvannet landskapsvernområde, Asker kommune, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. 2. oktober 1992 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §5, jf. §6, §7, §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 13 des 2002 nr. 1566 (forskriften kunngjort i sin helhet). Landskapsvernområdet omfatter følgende gnr./bnr. i Asker kommune: 1/1, 1/3, 15/2, 15/7, 15/40, 15/52, 16/1, 16/2, 16/7, 16/10, 16/16, 16/36, 17/2, 17/3, 17/5, 17/9, 17/10, 17/11, 17/16, 17/21, 17/22, 19/1, 19/2, 20/1, 20/2, 20/3, 20/4, 20/7, 20/8, 20/9, 21/1,3, 21/6, 21/7, 33/66, 34/31, 34/35, 43/48. Landskapsvernområdet omfatter et areal på ca. 4.740 dekar hvorav ca. 754 dekar ferskvann. Grensene for landskapsvernområdet fremgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet desember 2002. Kartet med verneforskriften oppbevares i Asker kommune, hos fylkesmannen i Oslo og Akershus, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal merkes opp etter nærmere tilvisning fra forvaltningsmyndigheten. Knekkpunktene bør koordinatfestes. Formålet med vernet er å bevare det egenartede og vakre natur- og kulturlandskapet rundt Semsvannet, med de geologiske, botaniske, zoologiske og kulturhistoriske elementer som er med på å gi landskapet dets særpreg. 1. Det er ikke tillatt med inngrep som vesentlig kan endre naturmiljøet eller landskapets egenart, herunder oppføring av bygninger eller andre varige konstruksjoner eller anlegg, plassering av midlertidige eller transportable konstruksjoner eller anlegg, herunder campingvogner, skur, opplag o.l. framføring av luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, opplegg av flomlys, bygging av veier, parkeringsplasser, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, rive eller på annen måte fjerne eller ødelegge gamle steingjerder, bruer, brukar, hustufter, heste- og kjerreveier, henleggelse av avfall, bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke uttømmende. Forvaltningsmyndigheten avgjør i tvilstilfeller om et tiltak må anses å endre naturmiljø, landskapets art eller karakter vesentlig. 2. Det er ikke tillatt å hogge ned alleer, trerekker, tregrupper eller frittstående enkelttrær som preger landskapet. Fremmede treslag må ikke innføres. 3. Dyrket mark eller beite skal ikke plantes til, bekker og gårdsveier ikke legges igjen, nydyrking og bakkeplanering er ikke tillatt. 4. I tidsrommet 1. mai til 15. juni er det av hensyn til fuglelivet ikke tillatt å ferdes på vannet i Tømmervika innenfor Ormetangen. 5. Motorisert ferdsel er ikke tillatt i noen del av Semsvannet. 6. Camping og teltslaging er ikke tillatt i en 200 m bred sone rundt Semsvannet. Bestemmelsene under §3 første ledd nr. 1 er ikke til hinder for: 1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, sikrings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed tningsøyemed. 2. Oppføring, ombygging, eller tilbygg til bygninger, konstruksjoner eller anlegg som er nødvendige for drift og bosetning i landbruket. Byggetiltak skal arkitektonisk tilpasses stedlig byggeskikk og må godkjennes av forvaltningsmyndigheten. 3. Utnytting av eksisterende dyrket areal til jordbruksformål, herunder nødvendig bruk av de til enhver tid godkjente plantevernmidler og gjødseltyper. 4. Skogbruk etter skogbruksplan godkjent av forvaltningsmyndigheten og fylkesskogetaten. Flatestørrelse ved sluttavvirkning begrenses til 15 daa. 5. Vedlikehold av eksisterende skogsveier. 6. Iverksetting av mindre byggearbeider. 7. Vanlig skjøtsel og bruk av private hager og parkanlegg, herunder bruk av nye eller fremmede treslag. 8. Vedlikehold, merking, preparering av eksisterende stier, løyper og turveier. 1. Oppføring av bygning, andre byggearbeider og tiltak etter plan godkjent av forvaltningsmyndigheten. 2. Nydyrking og lukking av grøfter i mindre omfang. 3. Bygging av skogsveier, større omlegginger, ombygging og utbedringer av skogsveier og massetak i forbindelse med skogsveier. 4. Tilrettelegging for friluftslivet. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med vernet. Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre skjøtselstiltak for å fremme formålet med vernet. Det skal utarbeides forvaltningsplan med retningslinjer for bruk og skjøtsel i landskapsvernområdet. Tillatelser etter §3 tredje ledd nr. 1 og nr. 4, bør gis på grunnlag av forvaltningsplan. Forvaltningen av forskriften tillegges Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

lovdata_cd_25542

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.655

Fredningen omfatter Sogn politimesterbolig med garasje, Skrivarvegen 4, gnr./bnr.: 15/26, Leikanger kommune. Fredningen gjelder bygningenes interiør og eksteriør. Interiøret, omfatter innvendig hovedstruktur (rominndeling) og arkitektoniske detaljer (dører, vinduer, listverk, overflater, dekor etc), samt fast innredning. Bygningene er merket av på kart,1 datert 31. mai 2001 og påført Riksantikvarens stempel. Kart og forskrift om fredning skal oppbevares hos Riksantikvaren, Sogn- og Fjordane fylkeskommune og eier.

lovdata_cd_38447

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.93

Dersom oppgjørskontoret oppdager at det kan foreligge utbetaling i strid med regelverket, må behandleren varsles, og gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Det vises til nærmere beskrivelse av saksgangen under de enkelte bestemmelser. Hvilket organ som har kompetanse til å treffe vedtak om tilbakekreving/som er klageinstans følger av den enkelte mønsteravtale. Det samme gjelder spørsmålet om hvilket organ som er klageinstans. Klageinstansens vedtak i saken er endelig, og kan ikke påklages til Trygderetten. Saken er følgelig endelig avsluttet, med mindre det er grunnlag for gjenopptakelse. Dersom avgjørelsen likevel påankes til Trygderetten, bør Rikstrygdeverket underrettes om dette snarest mulig. Det er oppgjørskontoret som er ansvarlig for å kreve inn for mye utbetalt refusjon. Dersom kravet ikke innfris ved forfall, må foreldelse avbrytes snarest mulig for å unngå at deler av kravet foreldes.

lovdata_cd_784

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.482

Forskrift om hamning med geit, Heidal kommune, Oppland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 11. september 1958.

lovdata_cd_60671

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.892

Publisert: Somb-2003-64 (2003 s 199) Sammendrag: Fordelsbeskatning av arbeidstakers private bruk av arbeidsgivers bil - fastsetting av kilometersatser. ( Skatter, toll, avgifter, ligning, gebyrer ) Sju organisasjoner henvendte seg til ombudsmannen om størrelsen på de kilometersatsene som Skattedirektoratet hvert år fastsetter til bruk ved fordelsbeskatning av arbeidstakeres private bruk av arbeidsgivers bil. Organisasjonene hevdet å kunne sannsynliggjøre at de fastsatte kilometersatsene er vesentlig høyere enn de faktiske bilholdskostnadene. Det ble fra organisasjonenes side anført at skattlegging i samsvar med kilometersatsene fastsatt av direktoratet, resulterer i et høyere skattegrunnlag enn det som er korrekt i forhold til et prinsipp om at naturalytelser skal beskattes ut fra sin markedsverdi. Det var tvil om direktoratets metode for fastsetting av kilometersatsene var tilfredsstillende i forhold til siktemålet om å finne fram til de faktiske bilholdskostnadene. Direktoratet ble bedt om å foreta en gjennomgang av metoden for fastsettingen av satsene, og bl.a. vurdere de forholdene som hadde kommet fram gjennom ombudsmannens undersøkelse. I forbindelse med gjennomgangen ble direktoratet også bedt om å vurdere om det kunne være hensiktsmessig å nedfelle skriftlig de viktigste prinsippene for fastsettingen av kilometersatsene. Saksgang: (Sak 2003-0616) I mars 2003 henvendte sju organisasjoner seg til ombudsmannen om størrelsen på de kilometersatsene som Skattedirektoratet hvert år fastsetter til bruk ved fordelsbeskatning av arbeidstakeres private bruk av arbeidsgivers bil. De sju organisasjonene var Næringslivets Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Selgerforbundet, Skattebetalerforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Bilimportørenes Landsforening og Norges Bilbransjeforbund. Organisasjonene hevdet å kunne sannsynliggjøre at de fastsatte kilometersatsene er vesentlig høyere enn de faktiske bilholdskostnadene. De viste i denne forbindelse bl.a. til oversikter over bilholdskostnader fra Opplysningsrådet for veitrafikken og leasingselskapet LeasePlan. Det ble fra organisasjonenes side anført at skattlegging i samsvar med kilometersatsene fastsatt av direktoratet, resulterer i et høyere skattegrunnlag enn det som er korrekt i forhold til et prinsipp om at naturalytelser skal beskattes ut fra sin markedsverdi. Ombudsmannen ble bedt om å medvirke til at «denne skattemessige urettferdigheten rettes opp slik at de aktuelle kilometersatser til bruk ved ligningen av firmabiler blir brakt i tråd med de faktiske forhold». Saken ble tatt opp med Skattedirektoratet, som ble bedt om å komme med sine merknader til det som var anført fra organisasjonenes side. I denne forbindelse ble direktoratet særskilt bedt om å redegjøre for hvilke prinsipper som var lagt til grunn for fastsettingen av kilometersatsene, og det faktiske grunnlaget for de årlige fastsettingene. Direktoratet ble videre bedt om å redegjøre for forholdet mellom kilometersatsene og de faktiske bilholdskostnadene. I sitt svar viste direktoratet til den generelle regelen i skatteloven §5-3 om at omsetningsverdi skal legges til grunn ved verdsettelse av naturalytelser. Omsetningsverdi ble i forhold til firmabilbeskatningen presisert til å gjelde de kostnadene som arbeidstakeren ville ha blitt pådratt om han selv hadde måttet bære kostnadene ved å holde tilsvarende bil privat. Direktoratet understreket at metoden som brukes ved fastsettelsen av kilometersatsene er basert på at de ulike satsene skal gi uttrykk for den fordel som gis skattyter og derfor skal dekke alle omkostninger, både løpende og faste, forbundet med bilholdet. Kostnadene ble av direktoratet fordelt på to grupper, henholdsvis drift og vedlikehold og bilens ordinære verdiforringelse. Direktoratet uttalte at det la til grunn at de to gruppene hver utgjør ca 50 % av de totale kostnadene. Om den årlige justeringen av satsene het det videre: «Den årlige justeringen skjer ved utregning av middeltallet som ligger mellom «endring av totale kostnader siden forrige år» og «endringen i kostnader vedrørende drift og vedlikehold siden forrige år». Sentralt for denne metoden er konsumprisindeksen utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå og de to undergruppene «kjøp av bil» og «drift og vedlikehold av egne transportmidler», under varegruppen «reiser og transport». Fremtidig forventet utvikling i kostnadsnivået ved bilbruk blir undersøkt, herunder foreslåtte endringer i St.prp.nr 1 (for kommende budsjettermin) som omhandler skatte-, avgifts- og tollvedtak. Denne kan gjelde årsavgiften for motorvogner, avgiftssatser for blyholdig bensin, CO2-avgiften, avgiften for lavsvovlet autodiesel, avgiften på smøreolje og engangsavgiften på kombinerte biler. Videre innhentes opplysninger om forventet prisutvikling på kjøp og drift av biler fra Opplysningsrådet for Veitrafikk og opplysninger om forventet påslag i forsikringspremier fra forsikringsselskaper. De ovenstående opplysninger gir grunnlag for å vurdere behovet for en justering av kilometersatsene. Direktoratet redegjorde deretter for fastsettingen av satsene for 2002. Det ble opplyst at satsene ikke ble økt i forhold til 2001. Ifølge direktoratet skyldtes dette at satsene ble økt med mellom 10 og 30 øre fra 2000 til 2001, men at noen tilsvarende økning i de faktiske bilholdskostnadene ikke hadde funnet sted. I direktoratets brev het det avslutningsvis: «Forskuddsvedtakene har de siste årene ikke tatt direkte utgangspunkt i Opplysningsrådets beregninger, men basert seg på forrige års fordelssatser justert etter ovennevnte faktorer som påregnelig vil influere på kommende års bilkostnader. Dette kan derfor ha ført til at direktoratets fordelssatser over tid har blitt noe høyere enn kalkylene fra Opplysningsrådet for Veitrafikk. Skattedirektoratet vil i løpet av inneværende år foreta en nærmere gjennomgang av grunnlaget for utarbeidelse av kilometersatsene, herunder forholdet mellom kilometersatsene og satsene for faktiske kostnader som utarbeides av de ulike bransjeorganisasjoner. Organisasjonene kom med merknader til direktoratets brev, og stilte seg positive til den varslede gjennomgangen av satsene. Det ble imidlertid påpekt at direktoratet allerede i mai 2002 ble gjort oppmerksom på misforholdet mellom standardsatsene og de faktiske bilholdskostnadene. Videre sa organisasjonene seg tilfreds med at direktoratet hadde redegjort for metoden for fastsettelsen av satsene. Organisasjonene pekte imidlertid på flere klare svakheter ved redegjørelsen, og stilte seg bl.a. kostnadene fordeler seg med 50 % hver på henholdsvis drift og vedlikehold og bilens ordinære verdiforringelse. Det ble i denne forbindelse vist til beregninger som viser at drifts- og vedlikeholdskostnadene utgjør langt mer enn 50 % av de totale kostnadene. Organisasjonene kom videre med innvendinger mot direktoratets indeksering av drifts- og vedlikeholdskostnadene, og anførte bl.a. at indekseringsfeilen fra 2000 til 2001 ikke var rettet opp ved at satsene ikke ble økt fra 2001 til 2002. Det ble også pekt på at direktoratets metode ikke tar hensyn til at dagens biler bl.a. bruker mindre bensin og krever mindre service enn det som historisk har vært tilfellet. Organisasjonene påpekte at en metode som baserer seg på justering av forrige års fordelssatser over tid vil gi feilaktige fordelssatser og at direktoratet syntes å være enig i det. Merknadene fra organisasjonene ble oversendt til direktoratet, og det ble samtidig gjort oppmerksom på at det ikke var aktuelt for ombudsmannen å gå inn i detaljene i direktoratets konkrete skjønnsutøvelse ved forskriftsfastsettingen. Direktoratet meddelte muntlig at det ikke hadde ytterligere merknader til saken. «Arbeidstakers bruk av arbeidsgivers bil i privat øyemed er skattepliktig som fordel vunnet ved arbeid, jf. skatteloven 26. mars 1999 nr. 14 §5-1 første ledd og §5-10 bokstav a. I skatteloven §5-13 er det gitt nærmere regler om hvordan fordelen skal fastsettes. Utgangspunktet er at fordelen skal fastsettes på grunnlag av en antatt årlig kjørelengde på 13 000 km med tillegg av faktisk kjøring mellom hjem og arbeidssted. Kjørelengden som fremkommer skal multipliseres med standardiserte kilometersatser, som skal gi uttrykk for fordelen per kilometer ved den private bruken. Finansdepartementet er gitt hjemmel til å fastsette standard kilometersatser, jf. skatteloven §5-13 annet ledd. I forskrift til skatteloven 19. november 1999 nr. 1158 §5-13-4 første ledd er det overlatt til Skattedirektoratet å fastsette kilometersatser gradert etter prisklasser hvor bilens opprinnelige listepris som ny skal legges til grunn. For inntektsåret 2002 har Skattedirektoratet fastsatt slike satser i forskrift 12. desember 2002 nr. 1783 §1-2-15. Satsene varierer fra kr 2,85 per km for biler med listepris under kr 75.000 til kr 7 per km for biler med listepris over kr 300.000. I tillegg gjelder det enkelte særskilte satser bl.a. for spesielt dyre biler. Skattedirektoratet har opplyst at satsene ikke er endret i forhold til satsene som gjaldt for 2001. Organisasjonene som har henvendt seg til ombudsmannen har anført at de standardiserte kilometersatsene er vesentlig høyere enn de faktiske bilholdskostnadene, og at skattleggingen dermed er i strid med prinsippet om at naturalytelser til arbeidstaker skal beskattes etter sin markedsverdi. Reglene om skattlegging av privat bruk av arbeidsgivers bil gir i seg selv liten veiledning for hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved fastsettingen av kilometersatsene. Det generelle utgangspunkt må derfor tas i skatteloven §5-3, der det framgår at fordel som består i annet enn norsk mynt skal verdsettes til omsetningsverdi. I forhold til fordelsbeskatningen av privat bruk av arbeidsgivers bil, innebærer dette at en ved fastsettingen av de standardiserte kilometersatsene skal forsøke å finne fram til de kostnadene per kilometer som arbeidstakeren ville ha blitt pådratt dersom han selv hadde måttet bære kostnadene ved å holde tilsvarende bil privat, jf. direktoratets brev 15. april 2003. Uttalelser bl.a. i Ot.prp.nr.4 (1986-1987) viser for øvrig også at kilometersatsene skal gjenspeile de faktiske kostnadene ved bilholdet. Jeg legger etter dette til grunn at direktoratet ved fastsettingen av kilometersatsene har en rettslig plikt til å tilstrebe at satsene i størst mulig grad er basert på de faktiske kostnadene. Det må imidlertid understrekes at det her er tale om sjablonregler som gjør at det nødvendigvis vil måtte bli visse sprik mellom kilometersatsene og den faktiske fordelen den enkelte arbeidstaker har. Satsene vil formodentlig slå heldig ut for enkelte, og mindre heldig ut for andre. Dette er en nødvendig konsekvens av et system med standardiserte regler, som jo først og fremst er ment å skulle forenkle ligningsbehandlingen. Som påpekt i Ot.prp.nr.4 (1986-1987) s. 14 i forbindelse med innføring av standardisert kjørelengde, er det imidlertid ikke sikkert at et system med individuell fastsetting nødvendigvis er mer rettferdig ettersom fastsettingen i praksis vil måtte foretas ved skjønn. Skattedirektoratet må ved fastsettingen av satsene bygge på et forsvarlig faktisk grunnlag og en samvittighetsfull vurdering av dette grunnlaget. Selv om fastsettingen i hovedsak må bygge på empiriske data, er det klart at den i noen grad også vil måtte bygge på skjønnsmessige vurderinger. Ved de skjønnsmessige vurderingene må direktoratet innrømmes en viss skjønnsmargin. Så lenge skjønnsutøvelsen er saklig og bygger på prinsipper som fremstår som forsvarlige, vil skjønnet vanskelig kunne kritiseres av meg på rettslig grunnlag, med mindre resultatet fremstår som klart urimelig. Hensikten med min undersøkelse av saken har vært å få klargjort prinsippene for direktoratets fastsetting og hvilket faktisk grunnlag som er lagt til grunn. Det er således forsøkt å kaste lys over de forholdene som er tatt opp av organisasjonene i henvendelsen hit. Som det tidligere er gjort oppmerksom på, er det ikke aktuelt å etterprøve detaljene i fastsettingen av satsene. En slik vurdering har jeg ikke forutsetninger for å gå inn på, og det kan heller ikke anses som en naturlig oppgave for ombudsmannen. Det er viktig bl.a. av hensyn til borgernes tillitt til skattesystemet at kilometersatsene i størst mulig grad oppfattes å svare til den reelle fordelen den private bruken innebærer. Undersøkelsen herfra har vist at det er til dels betydelige forskjeller mellom satsene som for eksempel Opplysningsrådet for veitrafikk har regnet ut og de satsene som direktoratet har fastsatt. Årsakene til forskjellene er i liten grad klargjort, men det antas at forskjellene i hovedsak skyldes at det er benyttet forskjellige metoder for å beregne bilholdskostnadene. På bakgrunn av det som har framkommet, er det grunn til å stille spørsmål om den metoden direktoratet hittil har benyttet ved fastsettingen av satsene er fullt ut tilfredsstillende i forhold til den målsetting direktoratet selv har om at satsene i størst mulig grad skal gjenspeile de faktiske bilholdskostnadene. Direktoratet synes i hovedsak å fokusere på oppjustering av tidligere historisk tall, selv om det også er anført at direktoratet f.eks. forhører seg hos Opplysningskontoret. Det er noe usikkert om direktoratet i tilstrekkelig grad har vært i stand til å fange opp forhold som for eksempel endrede kostnadsstrukturer. Jeg viser i denne forbindelse bl.a. til det som er anført om at tekniske nyvinninger gjør at nyere biler bruker mindre drivstoff og trenger mindre service. Forskjellene mellom satsene fastsatt av direktoratet og de utregninger som er gjort av eksterne aktører, samt de systematiske svakhetene som organisasjonene har anført, gir grunn til å anbefale at direktoratet foretar en gjennomgang av måten satsene fastsettes på. Direktoratet har i brev hit 15. april 2003 allerede varslet at en slik gjennomgang vil bli foretatt i løpet av inneværende år. Jeg forutsetter at de forholdene som har kommet fram gjennom min undersøkelse av klagen fra de sju organisasjonene blir vurdert ved gjennomgangen. I forbindelse med gjennomgangen ber jeg om at direktoratet også vurderer om det kan være hensiktsmessig å nedfelle skriftlig de viktigste prinsippene for fastsettingen av kilometersatsene. Det vil være ønskelig at arbeidet med gjennomgangen blir prioritert fra direktoratets side, slik at satsene som skal fastsettes i takseringsreglene for inntektsåret 2003 kan baseres på resultatet av gjennomgangen. Etter dette opplyste direktoratet i brev til ombudsmannen at Finansministeren hadde besluttet at det skulle foretas en bredere gjennomgang av firmabilbeskatningen og at den nærmere vurderingen av grunnlaget for fastsettelsen av kilometersatsene ikke skulle foretas isolert ut fra gjeldende regelverk, men inngå i en slik samlet gjennomgang av regelverket. Direktoratet opplyste på bakgrunn av dette at det i samråd med Finansdepartementet ikke hadde funnet grunnlag for å foreta endringer for 2003. Ombudsmannen har tatt direktoratets meddelelse til etterretning. Somb-2003-63 Folkeregistrering ved flytting til utlandet når vedkommende arbeider på kontinentalsokkelen.

lovdata_cd_45779

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.798

Med få unntak kan kontantstøtte først komme til utbetaling fra et tidspunkt som er senere enn det tidspunktet som retten til fulle fødselspenger opphører. Dette følger av lovens §2 første ledd der det angis at kontantstøtte kan ytes fra det tidspunktet barnet er fylt ett år. Fulle adopsjonspenger etter folketrygdloven §14-16 kan ytes i 39 uker fra det tidspunktet adoptivforeldrene overtar omsorgen for barnet. Det betyr at det gjerne foreligger rett til adopsjonspenger til et senere tidspunkt enn aldersgrensen for når rett til kontantstøtte vil kunne oppstå. Selv om vilkårene for øvrig er oppfylt, kan ikke kontantstøtte tilstås for et adoptert barn så lenge en av adoptivforeldrene har rett til fulle adopsjonspenger. Kontantstøtte kan i tilfelle først tilstås fra måneden etter at retten til fulle adopsjonspenger er opphørt. I noen tilfeller blir opphørsdatoen for adopsjonspenger forskjøvet fordi mottakeren tar ut restferie. Slik forskyvning skal ikke ha innvirkning på fra når kontantstøtte kan tas ut. Også i disse tilfellene skal det regnes ut hvilken dato som er 39 uker etter at adoptivforeldrene overtok omsorgen for barnet. Kontantstøtte kan tilstås fra den påfølgende måneden. Dersom det ytes adopsjonspenger etter redusert dagsats (80%) eller foreldrene gjør bruk av tidskontoordningen, foreligger det likevel rett til kontantstøtte fra det tidspunktet fulle adopsjonspenger ville ha opphørt, forutsatt at vilkårene ellers er oppfylt.

lovdata_cd_422

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.411

Forskrift om kommunenavn, Nordkapp kommune, Finnmark. fastsatt ved kgl.res. 8 juli 1949. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_56313

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.422

Forskrift om fortegnelse over fremmedstoffer som omfattes av matloven. Fastsatt av Landbruksdepartementet 28. mars 2001 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg I (direktiv 96/22/EF, direktiv 96/23/EF) jf. vedlegg II kap. XII nr. 14 (forordning (EØF) nr. 2377/90). Endret 9 jan 2004 nr. 91 (bl.a tittel og hjemmel). Matloven gjelder for følgende forbudte stoffer: Resorsylsyre-laktoner (herunder zeranol) Aristolochia spp. Nitrofuraner (herunder furazolidon) Stoffer med manglende MRL-verdi, jf. Rfo. (EØF) nr. 2377/1990 artikkel 14. Matloven gjelder også for stoffene angitt i direktiv 96/23/EF vedlegg I gruppe B. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 91.

lovdata_cd_22142

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.547

Forskrift om fredning av Fiskvågvatnet naturreservat, Saltdal kommune, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 19. desember 1997 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, jf. §10, §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 26 feb 1998 nr. 217.

lovdata_cd_42964

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.774

Det forekommer at et medlem er blitt ufør i et tidsrom da vedkommende ikke var medlem i folketrygden (f.eks. under botid i et annet land), eller er blitt ufør før vedkommende har vært medlem i minst tre år fram til uføretidspunktet. Slike personer fyller ikke vilkårene for å få uførepensjon etter lovens kapittel 12, og dersom en slik person dør, kan da heller ikke gjenlevende barn få pensjon etter kapittel 18. Dette henger sammen med at barnepensjon er en «avledet ytelse», dvs. at den er basert på den avdødes forhold.

lovdata_cd_40480

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.618

Dersom bidragsmottakeren dør, og en annen person overtar foreldreansvaret etter barneloven §63 (den bidragspliktige har eventuelt også del i foreldreansvaret), og denne personen skal heretter motta bidraget, vil ikke denne personen overta bidragsmottakerens rolle på en slik måte at vedkommendes inntekt får betydning ved bidragsfastsettelsen. Dette følger av barneloven §66 andre ledd der det går fram at reglene om underholdsplikt bare gjelder for andre som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldrene er døde.

lovdata_cd_3674

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.561

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63 §8, jfr. §10 er 4 holmer og skjær nordvest for Bukkholmen i Nøtterøy kommune, Vestfold fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Midtre Bukkholmen naturreservat». Fredningen erstatter fuglelivsfredning innført 23. april 1942 for så vidt angår ovennevnte holmer.

lovdata_cd_52002

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.543

Kongens myndighet etter lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk §1 femte ledd, delegeres til departementet.

lovdata_cd_17691

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.473

6. Militær lavtflyging under 300 meter.

lovdata_cd_52442

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.655

1. Produsent: 2. Levert av: 3. Levert til: 4. Dato: 5. Taudiameter: 6. Levert lengde: 7. Nominell strekkfasthet: 8. Minimum effektiv bruddlast: 9. Taukonstruksjon: 10. Metallisk tverrsnitt: 11. Tråddiametre, innenfra: 12. Slagning: 13. Tauets slaglengde: 14. Trådoverflate (Blank, ettertrukket, sluttforsinket): 15. Kjernetype (Materiale, konstruksjon): 16. Fiberkjernes tørrmasse i g/m: 17. Effektiv bruddlast (etter strekkforsøk med helt tau): last N. Summert bruddlast kN: Beregnet bruddlast kN: Registrering av speisere og støpere. Taubanetilsynet.

lovdata_cd_31761

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.721

Bygningsrådet kan kreve at nødvendig garasjeplass skal være sikret for eiendommens behov. Ved søknad om oppføring av boligbygg skal garasjen være innplassert i planene, selv om garasjen ikke blir bygget samtidig med boligen. Det skal avsettes areal for dobbeltgarasje dersom det ikke er forutsatt andre løsninger for garasjebehovet, jfr. vedtekt §69.3 pkt. 1.

lovdata_cd_57726

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.768

Forskrift om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbanenettet (fordelingsforskriften). Fastsatt av Samferdselsdepartementet 5. februar 2003 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) §6, §8, §15 og §16, jf. kgl.res. av 22. november 1996 nr. 1076 og kgl.res. av 4. april 1997 nr. 275. Jf. EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 37 (direktiv 91/440/EØF endret ved direktiv 2001/12/EF) og nr. 41b (direktiv 2001/14/EF endret ved vedtak 2002/844/EF). Endret 17 mars 2003 nr. 343. Forskriften gjelder infrastrukturforvaltere på det nasjonale jernbanenettet og den som har tilgang til å trafikkere kjørevei som er en del av det nasjonale jernbanenettet. a) fordeling: b) infrastrukturforvalter: ethvert organ eller foretak som er ansvarlig særlig for å opprette og vedlikeholde jernbaneinfrastrukturen. c) jernbaneforetak: d) jernbaneinfrastruktur: alle punktene oppført i vedlegg I del A til forordning (EØF) nr. 2598/70 av 18. desember 1970 om fastsettelse av innholdet av de ulike poster i regnskapsskjemaene i vedlegg I til forordning (EØF) nr. 1108/70 (med endringer) unntatt siste strekpunkt som bare for formålet med forskriften her skal lyde: e) jernbanenett: f) nettveiledning: en detaljert oversikt over alminnelige regler, tidsfrister, framgangsmåter og kriterier for avgifts- og kapasitetsfordelingsordningene. g) ruteleie: h) ruteplan: i) samordning: framgangsmåte der infrastrukturforvalteren og søkerne forsøker å finne en løsning på situasjoner der det finnes innbyrdes motstridende søknader om infrastrukturkapasitet. Infrastrukturforvalteren skal, etter samråd med de berørte parter, utarbeide en nettveiledning som skal offentliggjøres minst fire måneder innen tidsfristen for søknader om infrastrukturkapasitet. Nettveiledningen skal ajourføres og endres ved behov og skal kunne anskaffes mot betaling av en avgift som ikke overstiger utgivelseskostnadene. Nettveiledningen skal inneholde: 1. Opplysninger om hvilken type infrastruktur som står til rådighet for den som vil drive trafikkvirksomhet på det aktuelle jernbanenettet og vilkårene for å få adgang til infrastrukturen. Nettveiledningen skal også inneholde opplysninger om infrastruktur som er tilknyttet det aktuelle jernbanenettet og som stilles til rådighet for den som har tilgang til å trafikkere kjørevei som er en del av det nasjonale jernbanenettet. 2. Opplysninger om avgiftsprinsipper og takster. Nettveiledningen skal inneholde hensiktsmessige opplysninger om avgiftsordningen og tilstrekkelig informasjon om avgiftene på tjenestene nevnt i vedlegg I som ytes av bare en enkelt leverandør. Den skal beskrive i detalj de metoder, regler og eventuelt skalaer som brukes ved avgiftsfastsettelsen. Nettveiledningen skal inneholde opplysninger om allerede vedtatte eller planlagte avgiftsendringer. 3. Opplysninger om prinsipper og kriterier for kapasitetsfordeling. I nettveiledningen skal det redegjøres for de generelle kapasitetskjennetegn ved infrastrukturen som er tilgjengelig for den som vil drive trafikkvirksomhet på det aktuelle jernbanenettet, og for alle eventuelle begrensninger når det gjelder bruk av infrastrukturen, herunder forventet behov for kapasitet til vedlikehold. Nettveiledningen skal dessuten inneholde nærmere opplysninger om framgangsmåter og frister i forbindelse med kapasitetsfordelingsprosessen. Den skal inneholde bestemte kriterier som anvendes ved fordelingen, særlig følgende: g) vilkår for når det skal tas hensyn til tidligere kapasitetutnyttingsnivåer ved fastsettelse av prioriteringer i fordelingsprosessen. I denne forbindelse skal det redegjøres i detalj for hvilke tiltak som er truffet for å sikre en forsvarlig behandling av godstransport, internasjonal transport og søknader som behandles ad hoc. Infrastrukturforvalteren skal uten forskjellsbehandling tilby den minste pakken med tjenester nevnt i vedlegg I punkt 1 og adgang via jernbanenettet til serviceanlegg omhandlet i vedlegg I punkt 2. Infrastrukturforvalteren skal yte tjenester i henhold til vedlegg I punkt 2 i den grad den rår over de nevnte fasiliteter. Tjenestene skal ytes uten forskjellsbehandling og søknader kan bare avvises dersom det foreligger gjennomførbare alternativer på markedsvilkår. Dersom infrastrukturforvalteren yter noen av tjenestene beskrevet som tilleggstjenester i vedlegg I punkt 3, skal den yte dem til alle som søker om dette. Departementet fastsetter satser for infrastrukturavgifter og de spesifikke regler for slike avgifter. I infrastrukturavgiften inngår avgifter for tilgangstjenester som nevnt i §3-1. Infrastrukturforvalteren fastsetter priser for bruk av prioriterte tjenester som nevnt i §3-2. Infrastrukturforvalteren fastsetter priser for bruk av de tilleggstjenester den yter som nevnt i §3-3. Infrastrukturforvalteren skal uten forskjellsbehandling beregne og innkreve infrastrukturavgifter fra den som har fått tildelt infrastrukturkapasitet. Den som har tilgang til å trafikkere kjørevei som er en del av det nasjonale jernbanenettet kan søke om infrastrukturkapasitet. Infrastrukturforvalteren kan tillate at virksomheter som kan få tilgang til å trafikkere kjørevei som er en del av det nasjonale jernbanenettet, kan søke om infrastrukturkapasitet. Søknad sendes til infrastrukturforvalteren. Søknad om infrastrukturkapasitet som går over flere jernbanenett skal sendes til en av infrastrukturforvalterne, eventuelt det felles organ som framgår av infrastrukturforvalterens nettveiledning. Søknader etter §5-1 første ledd skal vedlegges dokumentasjon på at søker har tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet. Infrastrukturforvalteren fastsetter øvrige krav til søknadens innhold. Søknader som gjelder den alminnelige ruteplanen og ad hoc-søknader skal overholde tidsfristene angitt i nettveiledningen. En søker som har inngått en rammeavtale i henhold til kapittel 6 med infrastrukturforvalteren, skal søke i samsvar med rammeavtalen. Infrastrukturforvalteren og en søker kan inngå en rammeavtale om bruk av kapasitet på infrastrukturen for et lengre tidsrom enn en ruteplanperiode. Rammeavtalen skal normalt gjelde for en periode på fem år. Infrastrukturforvalteren kan i særlige tilfeller godta en kortere eller lengre periode. Enhver periode på mer enn fem år skal være begrunnet ved at det foreligger en forretningsavtale, særlige investeringer eller risikoer. En periode på mer enn ti år skal være begrunnet med omfattende og langsiktige investeringer. Rammeavtaler skal ikke utelukke andre søkere fra å bruke den relevante infrastrukturen. I en rammeavtale skal egenskapene ved den infrastrukturkapasitet som en søker har behov for og blir tilbudt over et tidsrom som overstiger en ruteplanperiode, spesifiseres. Rammeavtalen skal ikke i detalj spesifisere et ruteleie, men være utformet på en slik måte at søkerens legitime forretningsmessige behov ivaretas. Vilkårene i en rammeavtale skal kunne endres eller begrenses for å gjøre det mulig å utnytte jernbaneinfrastrukturen på en bedre måte. Rammeavtalen kan omfatte bestemmelser om sanksjoner dersom det blir nødvendig å endre eller oppheve avtalen. Alle berørte parter skal få innsyn i hver rammeavtale under forutsetning av at §9-3 ivaretas. Infrastrukturforvalteren fordeler infrastrukturkapasitet. Infrastrukturkapasitet fordeles ved tildeling av ruteleier. Ruteleier kan tildeles den som har tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet. Ruteleier kan tildeles for et tidsrom som tilsvarer høyst en ruteplanperiode. Infrastrukturforvalteren skal ha oversikt over fordelt og ledig infrastrukturkapasitet og skal til enhver tid kunne opplyse berørte parter om hvilken infrastrukturkapasitet som er fordelt til virksomhetene. Opplysninger om ledig kapasitet skal gjøres tilgjengelig for alle søkere som ønsker å bruke denne kapasiteten. Infrastrukturforvalteren skal samarbeide med andre infrastrukturforvaltere for å få til en hensiktsmessig trafikkavvikling og fordele infrastrukturkapasitet over mer enn ett jernbanenett. Det skal fastsettes nødvendige framgangsmåter for å gjøre dette mulig. Framgangsmåtene skal offentliggjøres. Infrastrukturforvalteren skal fastsette tidsplan for fordeling av infrastrukturkapasitet innenfor følgende rammer: 1. Ruteplanen skal fastsettes en gang hvert kalenderår. 2. Overgangen til ny ruteplan skal finne sted ved midnatt den andre lørdag i desember. Dersom en overgang eller justering gjennomføres etter vinteren, skal dette skje ved midnatt den andre lørdag i juni hvert år, og ved andre intervaller mellom disse datoene ved behov. Infrastrukturforvalterne kan bli enige om andre datoer, og de skal i så fall underrette departementet om dette dersom endringen berører ruteleier for internasjonal trafikk. 4. Senest 11 måneder før ruteplanen trer i kraft, skal infrastrukturforvalteren sikre at foreløpige ruteleier for internasjonal trafikk er opprettet i samarbeid med andre relevante infrastrukturforvaltere eller fordelingsorganer som fastsatt i direktiv 2001/14/EF artikkel 15. 5. Senest fire måneder etter søknadsfristens utløp, skal infrastrukturforvalteren utarbeide et utkast til ruteplan. Infrastrukturforvalteren skal så langt det er mulig imøtekomme alle søknader om infrastrukturkapasitet, herunder søknader om ruteleier som går over flere enn ett jernbanenett. Infrastrukturforvalteren skal så langt det er mulig ta hensyn til alle forhold av betydning for søkerne, herunder de økonomiske konsekvenser for virksomheten. Infrastrukturforvalteren skal rådføre seg om utkastet til ruteplanen med alle som har søkt om infrastrukturkapasitet og gi dem en tidsfrist på minst en måned for å framsette sine synspunkter. Tilsvarende gjelder også i forhold til andre som ønsker muligheten til å kommentere hvordan ruteplanen kan påvirke deres mulighet til å anskaffe jernbanetransporttjenester i ruteplanperioden. Søkere kan søke om infrastrukturkapasitet som går over flere enn ett jernbanenett ved å inngi en søknad til en av de berørte infrastrukturforvaltere. Denne infrastrukturforvalteren kan deretter på søkerens vegne søke om kapasitet hos de andre berørte infrastrukturforvaltere. Infrastrukturforvaltere skal sørge for at søkere som ønsker infrastrukturkapasitet som går over flere enn ett jernbanenett, kan søke direkte til eventuelle felles organ som infrastrukturforvalterne har opprettet for dette formålet. Infrastrukturforvalteren skal søke å komme til enighet med andre berørte infrastrukturforvaltere om hvilke ruteleier for internasjonal trafikk som skal inngå i ruteplanen, før bearbeiding av utkastet til ruteplanen innledes. Justeringer av internasjonale ruteleier skal foretas bare dersom det er absolutt nødvendig. Dersom det oppstår interessekonflikter under ruteplanleggingen skal infrastrukturforvalteren gjennomføre en samordning av alle søknadene. Infrastrukturforvalteren har innenfor rimelige grenser rett til å foreslå infrastrukturkapasitet som er forskjellig fra den det ble søkt om. Prinsippene for samordningen skal fastsettes av infrastrukturforvalteren. Prinsippene skal særlig gjenspeile vanskelighetene ved å lage ruteleier for internasjonal trafikk og hvilke konsekvenser endringer kan få for andre infrastrukturforvaltere. Dersom en søker er uenig i forslaget til ruteplan etter gjennomført samordning, kan søkeren kreve at det benyttes en tvisteløsningsordning. Infrastrukturforvalteren skal opprette en ordning for å finne en hurtig løsning på tvister som nevnt i første ledd. Ordningen skal sørge for at det treffes en beslutning innenfor en tidsfrist på 10 virkedager. Dersom det etter samordning av søknadene om ruteleier ikke er mulig å imøtekomme alle søknader om infrastrukturkapasitet i tilstrekkelig omfang, skal infrastrukturforvalteren umiddelbart erklære den berørte del av infrastrukturen som overbelastet. Det samme gjelder for infrastruktur der det kan forventes kapasitetsmangel i nær framtid. For infrastruktur som er blitt erklært overbelastet, skal infrastrukturforvalteren foreta en kapasitetsanalyse i henhold til §7-13, med mindre en kapasitetsforbedringsplan i henhold til §7-14 allerede er under gjennomføring. Dersom infrastrukturen er blitt erklært overbelastet og det er nødvendig å anvende prioriteringskriterier for å fordele infrastrukturkapasitet, skal infrastrukturforvalteren fordele infrastrukturkapasitet på en slik måte at den i størst mulig grad ivaretar transportens betydning for samfunnet i forhold til annen transport som derved utelukkes eller fortrenges. Med bakgrunn i bestemmelsen i første ledd, jf. tredje ledd, legges følgende retningslinjer til grunn ved fordeling av infrastrukturkapasitet i prioritert rekkefølge: 1. infrastrukturkapasitet til offentlige tjenester. 6. persontransport for øvrig. Infrastrukturforvalteren kan fravike ovenstående rekkefølge i den utstrekning fraviket vil føre til en høyere samlet utnyttelse av den totale infrastrukturkapasiteten. Infrastrukturforvalteren kan i tillegg ta hensyn til tidligere utnyttelsesgrad for tildelte ruteleier når det foretas prioritering og skal i tilfelle etablere regler for dette. Infrastrukturforvalteren skal besvare ad hoc-søknader om individuelle ruteleier så snart som mulig, og senest innen fem virkedager. Infrastrukturkapasitet skal anses som tilgjengelig for bruk for alle typer transporttjenester som har de nødvendige egenskaper for å kunne utnytte det aktuelle ruteleie. Der det finnes egnede alternative ruter kan infrastrukturforvalteren, etter samråd med berørte parter, reservere infrastruktur til bruk for bestemte typer trafikk. Slik reservasjon skal godkjennes av departementet. Infrastrukturforvalteren kan i slike tilfeller prioritere denne type trafikk ved fordeling av infrastrukturkapasitet. Slik reservasjon skal ikke være til hinder for at den aktuelle infrastrukturen kan utnyttes av andre typer trafikk dersom det finnes tilgjengelig kapasitet og det rullende materiellet har de nødvendige tekniske egenskaper for drift på den aktuelle jernbanestrekningen. Kapasitetsanalysen skal avklare årsakene til overbelastningen og angi hvilke tiltak som kan treffes på kort og mellomlang sikt for å redusere overbelastningen. Kapasitetsanalysen skal omfatte infrastrukturen, driftsprosedyrene, arten av de ulike trafikkformer på infrastrukturen, samt virkningen av alle disse faktorene på infrastrukturkapasiteten. Tiltakene som skal overveies omfatter særlig omruting av trafikk, endring av ruteplanen, hastighetsendringer og forbedringer av infrastrukturen. Kapasitetsanalysen skal være avsluttet innen seks måneder etter at infrastrukturen er blitt erklært overbelastet. Innen seks måneder etter at kapasitetsanalysen er avsluttet, skal infrastrukturforvalteren ha utarbeidet en kapasitetsforbedringsplan. En kapasitetsforbedringsplan skal utarbeides etter samråd med brukerne av den aktuelle overbelastede infrastrukturen. Den skal angi: d) muligheter for og kostnader ved å forbedre kapasiteten, herunder sannsynlige endringer av infrastrukturavgifter. Kapasitetsforbedringsplanen skal også, på grunnlag av en nytte- og kostnadsanalyse av de mulige tiltakene som angis, fastlegge hvilke tiltak som skal treffes for å forbedre infrastrukturkapasiteten, herunder en tidsplan for gjennomføring av tiltakene. Behov for infrastrukturkapasitet med henblikk på å utføre vedlikehold skal hensyntas under ruteplanleggingen. Infrastrukturforvalteren skal ta behørig hensyn til hvilken innvirkning reservering av infrastrukturkapasitet for vedlikehold har på søkere. Den som tildeles infrastrukturkapasitet på det nasjonale jernbanenettet skal inngå de nødvendige administrative, tekniske og finansielle avtaler med infrastrukturforvalteren for den jernbaneinfrastruktur som brukes herunder avtale som gir infrastrukturforvalteren nødvendige trafikkdata for å kunne ivareta sine oppgaver som planlegger og forvalter av infrastrukturen. De vilkår som gjelder for slike avtaler skal ikke gi anledning til forskjellsbehandling. Tildelt infrastrukturkapasitet kan ikke overdras til andre eller benyttes til annen type tjeneste enn den er tildelt for. Enhver handel med infrastrukturkapasitet er forbudt og kan føre til utelukkelse fra ytterligere fordeling av kapasitet i inneværende og/eller neste ruteplanperiode. Infrastrukturforvalteren kan trekke tilbake et ruteleie som i løpet av et tidsrom på minst en måned er benyttet mindre enn en terskelverdi som skal fastsettes i nettveiledningen. I situasjoner med overbelastet infrastruktur, skal infrastrukturforvalteren trekke tilbake slike ruteleier. Ruteleiene kan ikke trekkes tilbake dersom manglende utnyttelse skyldes ikke-økonomiske årsaker utenfor virksomhetens kontroll. I en nødsituasjon og når det er absolutt nødvendig på grunn av en driftsstans som gjør infrastrukturen midlertidig ubrukelig, kan de tildelte ruteleier trekkes tilbake uten forvarsel for den tid det tar å reparere systemet. Infrastrukturforvalteren skal så snart som mulig underrette den som har fått tildelt infrastrukturkapasitet om alle viktige endringer i kvaliteten eller kapasiteten til den aktuelle infrastruktur. Dersom det oppstår forstyrrelser i togtrafikken på grunn av tekniske feil eller ulykker, skal infrastrukturforvalteren treffe alle nødvendige tiltak for å gjenopprette den normale situasjonen. I en nødsituasjon eller dersom det er absolutt nødvendig på grunn av en driftsstans, kan infrastrukturforvalteren forlange at den som har fått tildelt infrastrukturkapasitet stiller til rådighet de ressurser som infrastrukturforvalteren anser som mest hensiktsmessige for å normalisere situasjonen så raskt som mulig. Infrastrukturforvalteren skal behandle opplysninger om tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår, konfidensielt. Dette skal ikke være til hinder for at infrastrukturforvalteren kan gi Statens jernbanetilsyn opplysninger om forhold som har betydning for sikkerheten eller opplysninger tilsynet etterspør i forbindelse med behandling av klager etter §9-4. Nettveiledningen og kriteriene i denne, fordeling av infrastrukturkapasitet, innkreving av avgifter, inngåtte rammeavtaler eller andre forhold der søkeren mener å ha fått sine rettigheter etter denne forskriften krenket, kan påklages til Statens jernbanetilsyn. Klagen skal være avgjort innen to måneder etter at alle nødvendige opplysninger er framlagt. Forskriften trer i kraft 15. mars 2003. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 4. desember 2001 nr. 1332 om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbanenettet (fordelingsforskriften).

lovdata_cd_14740

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.709

Forskrift om fredning av Kjerkevågen naturreservat, Lindesnes kommune, Vest-Agder.

maalfrid_f6bfcd6348d1f465b8c35db97e3541c72cd9e0d3_180

maalfrid_nmbu

no

0.748

Bjørnstad, Kristian. 2016. Fulufjellet Nasjonalplark "Forprosjekt for en grenseregional besøksstrategi". Rapport 01-2016. FENNIA AS. Clementsen, Morten, Trude K. Knagenhjelm. 2010. Landskapsressursanalyse "Telemarkskanalen som regionalpark". Rapport 01-2010. Aurland Naturverkstad. Clemetsen, M. (2012). Stedsbasert entreprenørskap og læring: Kartlegging av staden sine ressursar. Aurland naturverkstad. Clemetsen, M. & Johansen, G. (2015). Our landscape sources. NMBU:GEOSUST Destinasjon Trysil SA (A) (Ukjent dato). Fulufjellet Nasjonalpark. Hentet fra (https://www.trysil.com/no/A/Turistbua-i-Ljordalen/fulufjellet-nasjonalpark/), hentet 31.10.2018 Destinasjon Trysil SA (B). (ukjent dato). Guidet tur til bjørnehi i Fulufjellet. Hentet fra https://www.trysil.com/en/Actors/Turistbua-i-Ljordalen/guidet-turtil-bjornehi-i-fulufjellet/. Hentet den 3. okt 2018. Destinasjon SA (C). (ukjent dato). Turistbua i Ljørdalen. Hentet fra https://www. trysil.com/turistbua. Hentet den 11. okt 2018. Destinasjon Trysil SA (2014). Reiselivstrategi for trysil [Brosjyre]. Trysil: Eggen Grafisk. Hentet fra https://issuu.com/trysil360/docs/ trysilsreiselivsstrategi2020_status. Henget den 30. okt 2018. Facebook Trysil Hjort (2018). Trysil Hjort. Hentet fra https://www.facebook. com/Trysil-Hjort-911595112267525/. Hentet den 11. okt 2018. Fageraas, K. (2009). Mellom næring og samfunnsoppdrag: Skog- og utmarksforvaltning på statens grunn gjennom 150 år. (1. opplag). Flisa: Flisa Trykkeri AS Flognfeldt, T. (2013). Tourism industries on Norway. G. Rusten, K. Potthoff & L. Sangolt (Red.). Norway: nature, industry and society (s. 173 - 188). Bergen: Fagbokforlaget. Forskrift om snøskuterløyper, Trysil. (2017). Forskrift om snøskuterløyper, Trysil kommune, Hedmark (FOR-2017-09-06-2462). Hentet fra https://lovdata.no/ static/MV/lf-20170906-2462-01-01.pdf?timestamp=1522562525000. Hentet den 30. okt 2018 . Forskrift om Fulufjellet nasjonalpark. (2012). Forskrift om vern av Fulufjellet nasjonalpark, Trysil kommune, Hedmark (FOR-2012-04-27-365). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2012-04-27-365. Hentet den 30. okt 2018. Fredman, P & Haukeland, J. V. (2016). New challenges for managing sustainable tourism in protected areas. T. Hammer, I. Mose, D. Siegrist & N. Weixlbaumer (Red.), Protected areas in Europe Challenging Regional and Global Change (s. 137 - 147). München:Oekom. Fredman, P. & Wikström, D. (2015). Besök och besökare i Fulufjällets nationalpark sommaren 2014. (2015:5). Hentet fra https://www.miun. Attraktivitetspyramiden skal brukes for å svare på hvordan Fulufjellet Nasjonalpark kan være en ressurs for en bred verdiskaping i lokalsamfunnet i Ljørdalen. Besøkmengden til Ljørdalen tror vi vil øke etterhvert som Fulufjellet Nasjonalpark vil blir mer kjent, uansett om det tilrettelegges eller ikke. Prosessen vil nok derimot gå mye tregere uten en god strategi og Ljørdalen vil ikke klare å ta utnytte av de besøkende. Gjennom å utvikle en nasjonalparklandsby vil en kunne styrke attraktiviteten for bosetting og den lokale næringsutviklingen i Ljørdalen. Dette kan gi ringvirkninger, og det oppstår mulighet til å danne flere arbeidsplasser og muligheter for helårs virksomheter. Dette kan igjen føre til flere besøkende. At Ljørdalen blir et sted som assosieres med velvære, helse, stillhet og nærhet til naturen vil også kunne øke attraktiviteten. Å skape et stabilt grunnlag for næringsutvikling her er viktig. Ved å etablere nye bedrifter i Ljørdalen grend vil man kunne styre veksten på en måte som ikke går utover kvalitetene i området. Det eksisterer et overnattingstilbud i Ljørdalen i dag, men vi ser det som nødvendig å opparbeide flere overnattingsplasser i Ljørdalen grend for å dekke et større behov. Det er en essensiell del i alle konseptene at det settes ekstra energi inn i å hente arbeidskraft lokalt, og ikke basere næringen på sesongarbeidere. Dette vil også kunne støtte opp om Ljørdalen som en helårlig nasjonalparklandsby med et levende fellesskap i samfunnet. Gjennom en bevisst bruk av arkitektur, lokal byggeskikk og materialbruk kan man transformere de tomme bygningene som allerede eksisterer til ulike servicefunksjoner. Å dyrke den lokale følelsen er her en nøkkelfaktor. Ved å gi Ljørdalen en merkevare, vil også lokalsamfunnet få en basis for næringsutvikling, som igjen vil styrke Ljørdalen grend som sentrum og destinasjon. Ved å kommunisere dette over sosiale medier slik som instagram og facebook, vil man få mulighet til å dyrke merkevaren. Sosiale medier vil også bli en plattform for informasjon, slik at de som er interesserte kan få informasjonen de trenger. Bosetningen i Ljørdalen framkommer i dag som synkende. Ved opprettelse av strategiene tror vi at det er flere som kommer til å bli boende. Vi tar i strategiene utgangspunkt i å tilrettelegge for besøk året rundt. Dette vil føre til at man kan flytte til, og leve av næringen som skapes av de besøkende. Det er viktig at man bruker lokal kunnskap i utforming av opplegget som skal tilbys. Å utdanne gode veiledere, guider, vertsfolk og kursholdere vil sikre kompetanse innenfor lokal- # og naturkunnskap. Å ha boende i Ljørdalen som kan formidle den lokale kunnskapen er en nøkkelfaktor i at strategiene skal fungere. Vi har identifisert flere verdifulle potensialer for utvikling i området. Ikke bare er Ljørdalen et sted preget av en spesiell stemning som de lokale nevnte, og som vi selv kjente på da vi var der på besøk. Det er også et område med en spesiell historie og ikke minst et spesielt dyreliv. Selv om det har vært motvilje fra lokalbefolkningen for å opprette en nasjonalpark her, er ikke lengre disse holdningene framtredende. Vi ønsker at strategiene viser en måte som gjør at Ljørdalen kan få den oppmerksomheten området fortjener. Samtidig ønsker vi at Fulufjellet Nasjonalpark kan støtte opp, og være en ressurs, for den videre utviklingen og bevaringen av samfunnet i Ljørdalen. Gjennom strategiene viser vi at Fulufjellet nasjonalpark absolutt kan være en ressurs for lokalsamfunnet i Ljørdalen. Om man bruker alle strategiene, vil de bygge opp under hverandre. Det er da man vil merke mest effekt, og få den mest helhetlige og integrerte utviklingen. Å sette i gang alle tre på en gang vil være kostnad og tidkrevende, slik at man kan ta for seg en og en.

lovdata_cd_60809

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.878

Publisert: Somb-2002-25 (2002 s 147) Sammendrag: Saksbehandlingen ved søknad om særskilt inntak i videregående skole - lang saksbehandlingstid og feil ved klagesaksbehandlingen. ( Skole, studiefinansiering, barnehage ) Foreldrene til A klaget til ombudsmannen over manglende svar fra Oslo kommune på klage over avslag på særskilt inntak i videregående skole for sin sønn, som var funksjonshemmet. Svar på klagen forelå først flere uker etter skolestart. Etter at svar forelå, klaget de over at avslaget var stadfestet av klagenemnda og over mangelfull begrunnelse for klagevedtaket. Ombudsmannen kritiserte kommunen for den lange saksbehandlingstiden, og presiserte at det i denne typen saker var viktig at endelig vedtak forelå før det nye skoleåret startet. Kommunen ble også kritisert for at klagerne ikke fikk underretning om klagevedtaket før en måned etter at det var fattet. Kommunen ble kritisert for flere forhold ved saksbehandlingen av søknaden, herunder manglende informasjon om klageinstans og fremgangsmåte ved klage. Ombudsmannen kritiserte også at klagerne under klagebehandlingen ikke fikk underinstansens vurdering av klagen til uttalelse, jf forvaltningsloven §33 fjerde ledd. Ombudsmannen mente det kunne reises spørsmål om begrunnelsen meddelt klagerne var tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven §25, og la uansett til grunn at klagerne ville fått vesentlig bedre informasjon om kommunens begrunnelse for avslaget dersom sekretariatets saksfremstilling hadde blitt vedlagt. Oslo kommune ble derfor bedt om å vurdere om sekretariatets innstilling til klagenemnda for fremtiden kunne innarbeides eller legges ved underretningen til klagerne. Byrådsavdeling for kultur og utdanning tok etter dette opp søknads- og klagesaksbehandlingen i kommunen med Skoleetaten og byrådsavdeling for service- og organisasjonsutvikling. Saksgang: (Sak 2001-1791) Saken gjaldt Oslo kommunes saksbehandling av søknad om særskilt inntak i sjette skoleår i videregående skole for A. As foreldre søkte 30. januar 2001 om at sønnen A skulle få innvilget et sjette år i videregående skole. Søknaden ble avslått av Skoleetaten i Oslo kommune (heretter kalt Skoleetaten) 29. mai 2001. Avslaget ble påklaget 20. juni 2001. As foreldre klaget til ombudsmannen 2. september 2001 over manglende svar på klagen. Da svaret forelå, klaget foreldrene også over at avslaget var stadfestet av Oslo kommunes klagenemnd. Saken ble tatt opp med Skoleetaten, og det ble spurt om det var riktig at klagen ikke var besvart. Skoleetaten ble bedt om å redegjøre for hva som i så fall var årsaken dette. Skoleetaten ble videre bedt om å redegjøre for årsaken til at det hadde tatt fire måneder å behandle søknaden om inntak i sjette skoleår for A. Det ble reist spørsmål om dette var vanlig saksbehandlingstid i slike saker. Skoleetaten ble også bedt om å kommentere klagernes anførsel om at skoletilbudet til A i flere år ikke hadde vært avklart før skolestart. Skoleetaten ble også bedt om å opplyse om det var blitt sendt foreløpig svar i saken, og hvorfor vedtaket 29. mai 2001 ikke inneholdt opplysning om klageinstans og retten til å se sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven §27 tredje ledd. Det ble også bedt om å få opplyst hvilken instans som var klageinstans i slike saker. I sitt svar opplyste Skoleetaten at familien var blitt informert om klagenemndas vedtak 7. september 2001. Skoleetaten opplyste videre at alle søknader om særskilt inntak i videregående skole ble behandlet under ett. I brevet het det videre: «Skoleetaten i Oslo samarbeider i de enkelte tilfellene med de videregående skoler vedr. inntak til hver enkelt elev. Erfaringsmessig er det ca. 700-800 som søker inntak til særskilte vilkår hvert år. Det ble vist til at informasjon om søknadsfrister og tidspunkt for svar og inntak gikk fram av skolekatalogen, som var vedlagt brevet hit. Til spørsmålet om det var sendt foreløpig svar i saken, ble det vist til brev 13. juli 2001 hvor klagerne ble underrettet om at klagen var oversendt Byrådsavdeling for kultur og utdanning. Skoleetaten opplyste ikke hva som var årsak til at det i vedtaket 29. mai 2001 ikke var gitt opplysning om klageinstans og retten til å se sakens dokumenter, og henviste kun til vedtaket. Det ble videre vist til at klageinstans i saken var Byrådsavdeling for kultur og utdanning. Etter at familien mottok klagenemndas vedtak 7. september 2001, fremmet de ny klage til ombudsmannen over vedtakets innhold 22. september 2001 (ombudsmannssak 2001-1961). Ombudsmannen hadde ikke rettslige innvendinger mot realiteten i klagenemndas avslag. Denne siden av saken ble derfor ikke tatt opp med kommunen. Det ble imidlertid funnet grunn til å ta opp flere spørsmål knyttet til behandlingen av klagesaken. Oslo kommune, Byrådsavdeling for kultur og utdanning (heretter kalt byrådsavdelingen) ble bedt om å gi en nærmere begrunnelse for kommunens standpunkt om at klageinstans var kommunens klagenemnd og ikke Statens utdanningskontor (heretter kalt SU). Det ble videre bedt om en forklaring på hvorfor vedtaket som ble meddelt familien hadde en annen ordlyd enn det klagenemnda hadde vedtatt i møte 8. august 2001. Kommunen ble også bedt om å redegjøre for årsaken til at vedtaket først ble oversendt foreldrene 7. september 2001. I svaret fra byrådsavdelingen het det: «Byrådsavdeling for kultur og utdanning innser at deler av behandlingen i tilknytning til Skoleetatens befatning med As klagesak har vært kritikkverdig og i strid med de grunnleggende prinsipper for klagesaksbehandlingen kommunen tilstreber å følge. Byrådsavdeling for kultur og utdanning vil samarbeide med Skoleetaten om å finne frem til nye rutiner for håndtering av klagesaker, slik at slike situasjoner kan unngås for fremtiden. Byrådsavdelingen karakteriserte det som en «grov feil fra kommunens side» og svikt i kvalitetssikringen at familien ble meddelt et annet vedtak enn det Klagenemnda hadde fattet. Det ble vist til at Skoleetaten hadde beklaget dette i brev til As foreldre. Byrådsavdelingen fant også at det var uakseptabelt av Skoleetaten å la klagesaken bli liggende uekspedert i to uker før resultatet av klagebehandlingen ble meddelt klagerne. Det ble opplyst at ferdigbehandlede klagesaker for fremtiden ville bli meddelt direkte til klager fra byrådsavdelingen, som er klagenemndas faglige sekretariat, med gjenpart til Skoleetaten. Til spørsmålet herfra om klageinstans i saken var Oslo kommunes klagenemnd eller SU, opplyste byrådsavdelingen at dette skulle vært tatt opp med SU ved et tidligere tidspunkt. På anmodning fra byrådsavdelingen var spørsmålet nå tatt opp med SU ved brev 20. november 2001 fra Skoleetaten, og byrådsavdelingen ville komme tilbake til dette. Kommunens brev ble oversendt klagerne for eventuelle merknader. Klagerne oversendte deretter kopi av brev 25. juni 2001 fra SU til Skoleetaten, der det gikk fram at SU hadde mottatt klage direkte fra As foreldre, og at SU 25. juni 2001 sendte klagen «til rette instans for behandling». SU ba også om at søkerne fikk opplyst vanlig saksgang i klagesaker, jf. forvaltningsloven §27 tredje ledd, §32 og §33 . Byrådsavdelingen opplyste at SU hadde tatt stilling til spørsmålet om klageinstans. I brevet hit het det: «Spørsmålet er vurdert opp mot forvaltningsloven §28 annet ledd og opplæringslovens §15-2 annet og tredje ledd. Det henvises til at det i den konkrete sak er klaget over avslag om inntak til et sjette skoleår, som ikke fremgår som rettighet fastsatt i opplæringsloven, og derfor ikke er gjenstand for statlig overprøving, men ordinær klagesaksbehandling i hht. forvaltningsloven. Da saken var vurdert av Oslo kommunes klagenemnd, fant byrådsavdelingen ikke grunnlag for å fremme saken for annen klageinstans. Det følger av forvaltningsloven 10. februar 1967 §11 at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Søknaden 31. januar 2001 om inntak i sjette skoleår i videregående skole for A ble avgjort etter fire måneder ved vedtak 29. mai 2001. Skoleetaten har begrunnet saksbehandlingstiden med nødvendigheten av å behandle det store antall søknader på særskilt inntak som en samlet gruppe. Det er videre vist til at Skoleetaten samarbeider med den enkelte skole om hver enkelt elev. Skoleetaten har ikke kommentert spørsmålet herfra om dette er vanlig saksbehandlingstid i slike saker. Det er vist til skolekatalogen for den videregående skolen i Oslo, der det går fram at svar på søknader om inntak vil foreligge ca. 10. juli. I katalogen er det ikke nevnt noe om annen saksbehandlingstid av søknader om særskilt inntak. I telefonsamtale med Skoleetaten har mitt kontor fått opplyst at det i slike saker normalt foreligger svar i løpet av mai måned. Kommunen har opplyst at arbeid med skoletilbudet til elever med særskilt inntak må utarbeides for den enkelte elev i samarbeid med skolen. Jeg har forståelse for at arbeidet med søknadene om særskilt inntak derfor medfører arbeid som nødvendigvis må ta noe tid. Generelt må det likevel understrekes at vedtak skal fattes «uten ugrunnet opphold». I denne saken ble søknaden avslått under henvisning til at søkeren ikke hadde lovfestet rett til et sjette år i videregående skole. Selv om jeg ikke har grunnlag for å kritisere saksbehandlingstiden i første instans isolert, kan det reises spørsmål om det er nødvendig å bruke fire måneder på å behandle en slik søknad, som falt utenfor det søkerne etter loven hadde krav på. I denne saken ble Skoleetatens avslag på søknad om inntak i et sjette år i videregående skole påklaget 20. juni 2001. Oslo kommunes klagenemnd tok stilling til klagen 8. august 2001. Dette vedtaket ble oversendt Skoleetaten 21. august 2001, som i brev 7. september 2001 informerte klagerne om at klagenemnda hadde opprettholdt avslaget. Det er ikke opplyst noe om årsaken til at foreldrene først 7. september 2001 ble orientert om klagenemndas vedtak. Jeg har ingen avgjørende innvending mot en saksbehandlingstid i klagesaken på litt over en måned isolert sett. Det er imidlertid kritikkverdig at klagerne ikke fikk underretning om klagevedtaket før etter en måned etter klagenemndas møte. Jeg viser til omtalen av dette under punkt 3.1 nedenfor. Siktemålet må være at en søknad om inntak i videregående skole bør være avklart i god tid før det nye skoleåret tar til. I denne saken ble foreldrene underrettet om klagenemndas stadfesting av avslaget først i brev 7. september, flere uker etter skolestart. Foreldrene har i klagen hit også opplyst at dette er «fjerde gang i løpet av skoletiden her i Oslo at det ikke er klarert hvordan skoletilbudet til A skal være ved skoleårets oppstart». I foreleggelsen herfra ble det bedt om en kommentar til denne anførselen, men forholdet ble ikke omtalt i Skoleetatens svar. Denne saken viser at kommunens organisering og tidsbruk for behandling av denne typen saker, vil kunne få uheldige konsekvenser for søkerne. Når vedtak av betydning for neste skoleår ikke fattes før i mai/juni, innebærer dette en fare for at elever som påklager vedtaket ikke får klarhet i skoletilbudet ved skoleårets start. Den usikkerhet dette medfører, kan være særlig uheldig for elever med særskilte behov, der stabilitet og forutsigbarhet er viktig. Manglende avklaring av skoletilbudet ved skolestart vil dessuten få spesielt store konsekvenser for elever med spesielle behov, der det ofte vil være nødvendig med særskilt tilrettelegging for den enkelte elev. Dette krever tid til planlegging og tilrettelegging etter at endelig vedtak er fattet. Dersom det gis medhold i en klagesak, vil det for eksempel kunne være behov for tilsetting av lærere og/eller behov for å skaffe lokaler. Etter forvaltningsloven §11a annet ledd skal det gis et foreløpig svar dersom saksbehandlingstiden forventes å bli lang. Det skal «så vidt mulig» angis når svar kan forventes. I saker som gjelder enkeltvedtak, slik tilfellet er i denne saken, følger det videre av §11 tredje ledd at det skal gis foreløpig svar dersom saken ikke kan besvares i løpet av en måned. Skoleetaten har vist til skolekatalogen, der det går fram at svar på søknader om inntak vil foreligge ca. 10. juli. I katalogen er det ikke nevnt noe om annen saksbehandlingstid av søknader om særskilt inntak. Ut over dette er det ikke gitt noen informasjon om når søknaden vil bli behandlet. Etter at vedtaket ble påklaget 20. juni 2001, sendte Skoleetatens foreløpig svar 13. juli 2001. I brevet ble det gitt underretning om at klagen var oversendt klageinstansen, og at det ville bli gitt skriftlig underretning om resultatet av klagebehandlingen. Det ble ikke opplyst når klagen var forventet ferdigbehandlet. Med det store antall søknader om inntak i videregående skole, har jeg ingen innvendinger mot at den forventede saksbehandlingstiden angis i skolekatalogen. Saksbehandlingstiden i klagesaken var to og en halv måned, og det ble i denne perioden ikke gitt noen informasjon om når klagen ville bli behandlet. Dette var egnet til å skape stor usikkerhet for foreldrene med hensyn til om skoletilbudet ville bli endelig avklart før skolestart. Jeg har etter dette kommet til at søkerne ikke fikk den informasjonen om forventet saksbehandlingstid i klagesaken som forvaltningsloven §11a annet ledd, jf. tredje ledd, gir anvisning på. Dette er heller ikke i samsvar med Byrådets rundskriv nr. 23/ 98 punkt 3.4.2. Forholdet må kritiseres. I forvaltningsloven §27 første ledd første og annet punktum heter det: «Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. I denne saken tok det en måned før klagenemndas vedtak ble meddelt klagerne. Årsaken til dette var at underretningen fulgte tjenestevei. Først ble saken liggende to uker i byrådsavdelingen før den ble oversendt Skoleetaten, som fikk i oppdrag å underrette klagerne om vedtaket. Deretter ble saken liggende i ytterligere to uker hos Skoleetaten før klagerne fikk underretning om vedtaket. Byrådsavdelingen har lagt til grunn at en saksbehandlingstid på to uker i Skoleetaten for å oversende resultatet av klagesaksbehandlingen til klagerne, var uakseptabel. Jeg slutter meg til dette. Jeg vil imidlertid også påpeke at byrådsavdelingen ikke oversendte klagenemndas vedtak til Skoleetaten før to uker etter nemndas møte. Det er ikke opplyst hva som var grunnen til dette. Sett på bakgrunn av behovet for en rask avvikling av klagesaksbehandlingen i slike saker, bidro også byrådsavdelingen til at saksbehandlingstiden i klagesaken ble unødvendig lang. Kommunens saksbehandling var på dette punkt således ikke i samsvar med kravet i §27 om at vedtak skal meddeles «så snart som mulig». Dette er kritikkverdig. Jeg har imidlertid merket meg at kommunen vil legge om rutinene, slik at klagenemndas vedtak for fremtiden ikke følger tjenesteveg, men blir meddelt klagerne direkte fra byrådsavdelingen med kopi til Skoleetaten. Den praksisen kommunen fulgte i denne saken er for øvrig også i strid med kommunens eget rundskriv 23/98. Etter forvaltningsloven §27 tredje ledd skal det i underretning om vedtak gis opplysning om klageinstans, den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter §18, jf. §19, til å se sakens dokumenter. På spørsmål herfra om dette var blitt gjort, viste Skoleetaten til vedtaket 29. mai 2001. Skoleetatens vedtak inneholdt imidlertid ikke disse opplysningene. Manglende opplysning om klageinstans og fremgangsmåte ved klage synes i dette tilfellet å ha ført til at foreldrene til A først rettet sin klage direkte til Statens utdanningskontor (SU). De var ved kopi av brev 25. juni 2001 fra SU til Skoleetaten blitt orientert om at klagen var blitt sendt Skoleetaten for behandling. Det følger også av forvaltningsloven §33 fjerde ledd at underinstansen skal sende kopi til partene av den uttalelse underinstansen gir til klageinstansen dersom ikke uttalelsen kan unntas etter loven §19. I denne saken ble klagerne bare underrettet om at klagen var oversendt fra Skoleetaten til klageinstansen, uten at det ble oversendt kopi av uttalelsen til klagerne. Manglende informasjon om klageinstans og fremgangsmåte ved klage synes i dette tilfellet å ha bidratt til unødig forlengelse av saksbehandlingstiden i klagesaken. Når det som i denne saken, kan by på problemer å avgjøre hvilen instans som skal behandle klagen, er det særlig viktig å gi søkerne informasjon om klageinstans. Klagerne fikk heller ikke innsyn i og anledning til å kommentere Skoleetatens uttalelse til klagen, slik de hadde krav på etter §33 fjerde ledd. Dette bidro til manglende informasjon og kontradiksjon under klagesaksbehandlingen. Jeg har etter dette funnet grunn til å kritisere kommunen for mangelfull informasjon i forbindelse med underretning om vedtak 29. mai 2001. Skoleetatens saksforberedelse av klagesaken var heller ikke i samsvar med forvaltningslovens krav, jf. forvaltningsloven §33 fjerde ledd. Jeg viser også til kommunens rundskriv nr. 23/98 punkt 3.3 og 3.4.1. Forholdet må kritiseres. Under ombudsmannens behandling av saken kom det fram at Skoleetaten hadde meddelt klagerne et annet vedtak (en annen begrunnelse) enn det Oslo kommunes klagenemnd hadde gitt sin tilslutning til i møte 8. august 2001. Byrådsavdelingen har karakterisert dette som en grov feil. Feilen avdekket ifølge byrådsavdelingen «alvorlig svikt i den kvalitetssikring som må forventes i saker som denne». I likhet med byrådsavdelingen mener jeg slik saksbehandling er kritikkverdig og i strid med god forvaltningsskikk. Skoleetaten har beklaget forholdet i eget brev til klagerne. Beklagelsen er på sin plass. Selv om klagerne hadde fått meddelt det riktige vedtaket i klagenemnda, kan det stilles spørsmål om dette er tilstrekkelig for å oppfylle kravet til begrunnelsens innhold, jf. forvaltningsloven §25. Dersom klagerne hadde fått oversendt sekretariatets saksfremstilling og begrunnelse ville det gitt vesentlig bedre informasjon om hvilke faktiske opplysninger og vurderinger som lå til grunn for klagenemndas vedtak. Jeg minner om at det i denne saken heller ikke ble gitt opplysning om adgang til innsyn i sakens dokumenter. Jeg vil be kommunen vurdere om ikke sekretariatets (byrådsavdelingens) innstilling for fremtiden skal legges ved når klagere underrettes om vedtak i klagenemnda. Jeg viser for øvrig til at spørsmålet om innsyn i sekretariatets (byrådsavdelingens) innstilling til klagenemnda allerede ble tatt opp med kommunen i brev herfra 6. november 1997 (ombudsmannssak 1997-1887). Kommunen opplyste i brev 20. januar 1998 bl.a. følgende: Byrådslederens avdeling har sendt ut tre rundskriv om klageordningen. Rundskrivene går til alle instanser i kommunen. I rundskrivene er det uttrykkelig forutsatt at alle instanser i kommunen som har befatning med klagesaker, har satt seg inn i forvaltningslovens regler om klagesaksbehandling, og behandler klagesakene i henhold til de krav som loven stiller. Det vil bli sendt ut et nytt rundskriv der forvaltningslovens krav til klagesaksbehandlingen blir gjennomgått. I tillegg arbeides det videre med retningslinjer for byrådsavdelingens håndtering av klagesaker i egenskap av sekretariat for klagenemnda. Praktisering av partsinnsyn i sekretariatets saksforberedelse til klagenemnden er etter det vi har bragd i erfaring varierende. Enkelte avdelinger har gitt partsinnsyn, mens andre har nektet partsinnsyn. Dette er et forhold som nå vil bli undersøkt og vurdert nærmere. Etter at klagenemnden har fattet vedtak, sendes protokoll til byrådsavdelingene som får i oppdrag å underrette klager. Dersom klagenemnden slutter seg til sekretariatets saksframstilling og begrunnelse vises det til saksfremstillingen i klagenemndens vedtak. Dersom klagenemndens vedtak avviker fra saksfremstillingen og sekretariatets begrunnelse, blir dette tatt inn i protokollen. Pr. i dag oppfyller ikke protokollen forvaltningslovens krav til samtidig begrunnelse etter §24 annet ledd og begrunnelsens innhold etter §25. Av denne grunn har, etter det byrådslederens avdeling er kjent med, noen byrådsavdelinger vedlagt sekretariatets saksutkast i tillegg til protokollen, i underretningen til klageren. Dette er forhold som det arbeides videre med i forbindelse med retningslinjene for byrådsavdelingenes sekretariatsoppgaver for klagenemnden. I bystyrets sekretariat arbeides det for tiden med å forbedre protokollene i retning av det som skisseres i siste avsnitt i Deres brev. Protokollene vil bli utarbeidet i en form der saksfremstillingen - eventuelt deler av denne - fra det faglige sekretariatet, går inn som en del av vedtaket og ikke bare henvises til. I brev 14. oktober 1998 til ombudsmannen opplyste kommunen at det ville bli utarbeidet et reglement og en instruks for klagenemndas sekretariat. Dette har vært etterlyst fra mitt kontor, men er ennå ikke vedtatt, jf. brev 20. mars 2002 fra Byrådsavdeling for service- og organisasjonsutvikling. Kommunen bes opplyse hva som er status i dette arbeidet nå. Jeg har i denne saken kritisert kommunen for ikke å ha opplyst om klageinstans og fremgangsmåte ved klage slik forvaltningsloven §27 tredje ledd gir anvisning på. I den forbindelse har jeg påpekt at det i denne saken var særlig viktig å gi informasjon om klageinstans, siden det var uklart om klagen skulle behandles av SU eller Oslo kommunes klagenemnd. Hovedregelen etter opplæringsloven §15-1 er at klagebehandlingen i videregående skole følger de alminnelige reglene i forvaltningsloven §28 med mindre annet følger av unntaksbestemmelsen i opplæringsloven. I opplæringsloven §15-2 annet og tredje ledd er det gitt følgende særskilte regler om klageinstans for vedtak i den videregående skolen: «Departementet er klageinstans for enkeltvedtak om inntak og spesialundervisning i den videregående opplæringa, enkeltvedtak om tap av retten til vidaregåande opplæring etter §3-8 og §4-6 og for enkeltvedtak om opplæring i inntil to år ekstra etter §3-1 femte leddet. I samband med klage på inntak i vidaregåande opplæring kan departementet ikkje overprøve eit vedtak i fylkeskommunen om kva for grunnkurs eller vidaregåande kurs eller kva for skole ein søkjar skal takast inn på. For slike vedtak gjeld reglane om klageinstans i §28 i forvaltningslova. Departementet er klageinstans for enkeltvedtak om inntak til eit særskilt grunnkurs på grunnlag av sakkunnig vurdering. Ved lovendring 30. juni 2000 ble elever gitt rett til opplæring i inntil to år ekstra etter §3-1. På grunn av denne endringen ble det inntatt en presisering i §15-2 annet ledd om at departementet (delegert til SU) er klageinstans for vedtak etter §3-1 femte ledd. Unntaksregelen i §15-2 må anses uttømmende når det gjelder spørsmålet om hvilke enkeltvedtak som skal være gjenstand for statlig overprøving. Etter å ha tatt spørsmålet om klageinstans i denne saken opp med SU, har Oslo kommune kommet til at avslaget på et sjette skoleår i videregående skole ikke er gjenstand for statlig overprøving. Det er vist til at inntak i et sjette skoleår ikke er noen rettighet fastsatt i opplæringsloven. Siden Oslo kommunes klagenemnd har tatt stilling til klagen, har kommunen derfor ikke funnet grunn til å oversende klagesaken til SU for endelig klagebehandling. Jeg har etter dette ikke funnet grunnlag for å rette noen innvendinger mot kommunens standpunkt til spørsmålet om klageinstans i denne saken. Jeg har merket meg at byrådsavdelingen innser at deler av behandlingen av As klagesak har vært kritikkverdig og i strid med forvaltningslovens krav til klagesaksbehandlingen, og at Oslo kommune derfor vil gjennomgå sine rutiner for å unngå slik saksbehandling i fremtidige saker. Min undersøkelse av saken har vist at kommunens saksbehandling på flere punkter har vært kritikkverdig og i strid med de krav som følger av forvaltningsloven. Det er særlig uheldig at kritikkverdige forhold ved saksbehandlingen igjen avdekkes etter at forhold ved klagesaksbehandlingen i kommunen ble tatt opp herfra allerede i 1997 (ombudsmannssak 1997-1887). Kommunen må nå prioritere dette arbeidet, jf. det som er fremholdt under pkt. 3 ovenfor. Det er påkrevet at kommunen vurderer sine rutiner for behandling av søknader om særskilt inntak i videregående skole, jf. det som er fremholdt i pkt. 1 ovenfor. Jeg ber om å bli holdt orientert om hva kommunen foretar seg. Byrådsavdeling for kultur og utdanning kom etter dette tilbake til saken og opplyste følgende: «Byrådsavdeling for kultur og utdanning har notert seg de forhold Sivilombudsmannen har tatt opp med kommunen. Byrådsavdelingen vil først gjøre rede for de rutiner som vil bli fulgt i forbindelse med særskilt inntak til videregående opplæring og deretter for klagesaksbehandlingen i Skoleetaten og byrådsavdelingen generelt. I forbindelse med Sivilombudsmannens uttalelse i saken har Skoleetaten foretatt en gjennomgang av rutiner ved søknads- og klagebehandling med tanke på å sikre at rutinene i fremtiden legges opp i samsvar med alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk. Skoleetaten opplyser at den vil tilføye spesifikk informasjon i skolekatalogen angående saksbehandlingstiden for særskilt inntak til videregående opplæring samt opplyse om når svar kan forventes. Skolene, som er innsøkende instans for den enkelte elev, er kjent med rutiner vedrørende saksbehandlingstiden. Det avholdes faste informasjonsmøter med rådgivere i grunn- og videregående skole hver høst, der rutiner vedrørende særskilt inntak gjennomgås. Rådgiverne har oppfølgningsansvar for videreføring av informasjon og veiledning overfor den enkelte elev ved sine respektive skoler med innsøkning til videre opplæring. Skoleetaten vil videre sikre at det gis tilstrekkelige opplysninger i selve vedtaksbrevet i hht. forvaltningsloven vedrørende klageadgang, klagefrist, klageinstans samt rett til innsyn i sakens dokumenter og rett til å la seg bistå av advokat/ fullmektig i saken. Skoleetaten har utarbeidet eget oversendelsesbrev til klager i forbindelse med oversendelse av klage til klageinstans. Her bekreftes at klage er mottatt samtidig som kopi av etatens saksfremstilling vedlegges. Det opplyses i brevet om at evt. kommentarer og ytterligere opplysninger i saken kan ettersendes Skoleetaten for videresendelse til klageinstans. Mht. Sivilombudsmannens kommentarer til saksbehandlingstid og at elevene må søke hvert år om inntak på særskilt grunnlag, påpeker Skoleetaten at søkerne tas opp til ettårige kurs, og må i hht. opplæringslovens §3-1 første ledd søke for hvert år. Rettskravet oppstår ved søknadstidspunktet. Søknadsfristen er fastsatt til 1. februar, jf. forskrift til opplæringsloven §6-7. Søkerne blir behandlet som en samlet gruppe, idet den enkeltes tilbud er relatert til helheten i søknadsmassen. Totaliteten i vedtakene må sees i sammenheng med plass og kapasitet og i forhold til individuelle behov. Skoleetaten sentralt samarbeider med de videregående skolene angående inntak for den enkelte elev. Skolene får kopi av søknadene i forbindelse med den sentrale vurdering av søkermassen til de aktuelle skolene. Mht. den konkret sak som ligger til grunn for Sivilombudsmannens henvendelse, kan Skoleetaten opplyse at eleven ble tilskrevet om endelig inntak følgende datoer: 20. juni 1996, 16. mai 997, 28. mai 1998, 12. mai 1999, 16. mai 2000 og 29. mai 2001. Skoleetatens rutiner for saksbehandling av søknader om inntak på særskilt vilkår til videregående skole er følgende: - 1. februar: - Medio februar: Søknadene ferdig sorterte for kurs/skole. - Medio mars: Søknader vurderes i forhold til søkers særskilte behov. Søknadene blir samlet vurdert for inntak til aktuell skole/kurs. Ved skolebesøkene gjennomgås alle søknader med skolens ressurs-team, som har ansvar for bl.a. planlegning og gjennomføring av individuell tilretteleggelse, spesialundervisning samt fordeling av skolens ressurser. - April/mai: Samarbeidet med skolene knyttet til inntaket avsluttes og det foretas justering ang. innspill fra skolene. Søknadene registreres med vedtakskoder og det klargjøres for individuell utsendelse av vedtaksbrev. - Medio mai: Enkeltvedtakene skal være ferdigbehandlet og sendes søker med opplysning om klageadgang mm. Skoleetaten påpeker at den ser det som vanskelig å korte ned saksbehandlingstiden. Byrådsavdeling for kultur og utdanning vil for sin del påpeke at det er tatt skritt for å forbedre rutinene for klagesaksbehandlingen generelt. Det tas sikte på å meddele klager vedtak fattet i Klagenemnda umiddelbart etter at dette er mottatt. Sekretariatets saksfremstilling og forslag til vedtak er innarbeidet i klagesaken, som i sin helhet oversendes klager. Skoleetaten vil bli forespurt om det kan la seg gjøre å endre rutinene for behandling av søknader om særskilt inntak, slik at endelig svar kan foreligge tidligere enn i dag. Byrådsavdeling for kultur og utdanning vil ta opp internt med Byrådsavdeling for service- og organisasjonsutvikling det forhold som gjelder kommunens klagesaksrutiner generelt, jf. pkt. 5 i Sivilombudsmannens brev av 18. juni d.å. Byrådsavdelingen vil følge opp overfor underliggende etater de forhold Sivilombudsmannen har påpekt i sitt brev. Byrådsavdelingen vil be Skoleetaten gjøre klager kjent med etatens innstilling og konklusjon når saken oversendes Klagenemnda. Byrådsavdelingen tok deretter på nytt opp søknadsbehandlingen i forbindelse med særskilt inntak med Skoleetaten. Fra brevet til Skoleetatsjefen siteres: «Byrådsavdelingen har i sitt brev til Sivilombudsmannen meddelt at de forhold som er tatt opp i ombudsmannens brev av 18. juni d.å. vil bli vurdert nærmere av underliggende etater. Skoleetaten bes derfor se nærmere på følgende forhold, utover det som fremkommer av brev av 30. juni d.å., med tanke på forbedring av rutinene: Somb-2002-24 Gyldigheten av forskrift om skolekretsgrense. ( Skole, studiefinansiering, barnehage )

lovdata_cd_61468

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.79

Publisert: Somb-1996-10 (1996 s 56) Sammendrag: Rutiner for bruk av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger i Statens helsetilsyn Ombudsmannen undersøkte på generelt grunnlag saksbehandlingstiden og rutiner for bruk av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger i Statens helsetilsyn. Resultatet av undersøkelsene tydet på at saksbehandlingsrutinene i Helsetilsynet på noen punkter stred mot Helsetilsynets interne saksbehandlingsinstruks. Ombudsmannen understreket betydningen av at instruksendringer ble bekjentgjort og fulgt opp i praksis. - Helsetilsynet opplyste at praksis ved utsendelse av foreløpig svar hadde vært å unnlate å angi når mottakeren kunne vente svar. Ombudsmannen uttalte at selv om forvaltningsloven §11a ikke inneholder et absolutt krav om å angi når svar kan ventes, jf. at slike opplysninger "såvidt mulig" skal gis, tilsier lovens ordlyd og god forvaltningsskikk likevel at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid i det foreløpige svaret. Saksgang: (Sak 96-1209) Pasientombudet i Nordland henvendte seg til ombudsmannen og fremholdt at saksbehandlingen i Statens helsetilsyn var gjennomgående sen. Dette ble illustrert med eksempler fra pasientombudets arbeid med enkeltsaker. På denne bakgrunn, og med bakgrunn i ombudsmannens egen erfaring med klager over sen saksbehandling i Helsetilsynet, ble det besluttet å rette en henvendelse til Helsetilsynet på generelt grunnlag med spørsmål om saksbehandlingstiden og rutinene for bruk av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger etter forvaltningsloven §11a. Fra brevet herfra til Helsetilsynet siteres: "Pasientombudet skriver i ovennevnte brev at hans erfaring er at saksbehandlingstiden i Helsetilsynet er gjennomgående lang. Ombudsmannen har også mottatt forholdsvis mange klager som har rettet seg mot behandlingstiden i Helsetilsynet. Det bes om en kort redegjørelse for hvordan Helsetilsynet vurderer situasjonen. Er det satt iverk noen tiltak for å få behandlingstiden ned? Hva slags rutiner har Helsetilsynet for utsending av foreløpig svar? I telefonsamtale 2. mai 1996 opplyste kontorsjef - - - at Helsetilsynet ikke angir noen tid for når saken kan ventes ferdigbehandlet i sine foreløpige svar. Er dette korrekt, og anser Helsetilsynet i tilfelle at dette er i samsvar med bestemmelsen om at det "såvidt mulig" skal angis når svar kan ventes? Hva er i tilfelle grunnen til at det ikke foreligger noen tidsangivelse i Helsetilsynets foreløpige svar? Har Helsetilsynet noen rutiner for når en eller annen form for tilbakemelding skal gis etter at det er gitt foreløpig svar uten tidsangivelse? Dersom det er angitt en frist for svar, har Helsetilsynet rutiner for å sende ut melding om forsinkelse dersom svar ikke kan gis innen fristen?" I Helsetilsynets svarbrev het det: "Siden vi for noen år tilbake opplevde en 7-dobling av antall klagesaker i løpet av få år, har Helsetilsynet kontinuerlig vært opptatt av å finne tiltak for å få en effektiv saksbehandling med kortest mulig saksbehandlingstid innenfor de ressursrammer som gis. Vi har inntil 1995 lykkes i å få en vesentlig reduksjon i saksbehandlingstiden. Første halvår 1996 hadde vi imidlertid en økning, slik at gjennomsnittlig saksbehandlingstid på klage- og tilsynssaker da dessverre var på hele 462 dager. Helsetilsynet vurderer ulike tiltak for å bedre denne situasjonen. Viktigst er gjennomføring av et klageprosjekt, hvor en "innleid" prosjektleder foretar en gjennomgang og evaluering av Helsetilsynets og fylkeslegenes behandling av klagesaker. Det foretas en vurdering av bl.a. balansen mellom rask saksbehandling og hensynet til grundighet og ivaretagelse av rettssikkerheten til både påklaget helsepersonell og klager. Prosjektet som avsluttes inneværende år, skal munne ut i forslag til konkrete tiltak. Når det gjelder Helsetilsynets saksbehandlingsrutiner, vises til vedlagte saksbehandlingsinstruks. Etter dagens rutiner, saksbehandlingsinstruksen pkt. 6.10, skal foreløpig svar sendes dersom man antar saken ikke kan besvares innen en måned. Det foreløpige svar gir opplysning om hvem som er saksbehandler og opplyser om at saksbehandlingen kan ta noe tid da saksmengden i Helsetilsynet for tiden er stor. Vår praksis til nå har vært å ikke angi konkret tidsangivelse da vi har erfaring for at dette er meget vanskelig å forutsi, jfr. ordlyden i forvaltningsloven §11a "... såvidt mulig ...". Tidsbruken avhenger i stor grad bl.a. av om vi må forelegge saken for eksterne sakkyndige, eventuelt et av profesjonsrådene. Helsetilsynet har til nå ikke hatt faste rutiner for å holde klager underrettet om sakens framdrift. Helsetilsynet er enig i de synspunkter som fremmes av pasientombudet i Nordland om at klager ofte vil være i en rettslig, helsemessig og følelsesmessig vanskelig situasjon og av den grunn har et behov om en bedre orientering om saksgangen generelt og fremdriften i den enkelte sak. Statens helsetilsyn vil gjennomgå saksbehandlingsrutinene på dette punkt." I mitt avsluttende brev til Helsetilsynet uttalte jeg følgende: "Jeg har merket meg at Helsetilsynet er opptatt av å finne tiltak for å få ned den lange saksbehandlingstiden, og at det bl.a. pågår et prosjekt som skal munne ut i forslag til konkrete tiltak. Det er positivt og nødvendig at Helsetilsynet tar problemet med den lange saksbehandlingstiden alvorlig, og jeg ber om å bli holdt orientert om hvilke konkrete tiltak prosjektet resulterer i. Når det gjelder Helsetilsynets redegjørelse for saksbehandlingsrutinene, har jeg følgende merknader: Helsetilsynet opplyser at praksis ved utsendelse av foreløpig svar har vært å unnlate å angi når svar kan ventes. Dette er begrunnet med at det er vanskelig å forutsi hvor lang tid det vil ta å behandle en sak, og at saksbehandlingstiden avhenger av om saken må forelegges for eksterne sakkyndige eller et av profesjonsrådene. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å angi hvor lang tid det vil ta å behandle en sak før man har tatt stilling til hvilke saksbehandlingsskritt som er nødvendige for behandlingen av saken. Jeg antar imidlertid at saksbehandler foretar en foreløpig gjennomgang av saken når den kommer inn til Helsetilsynet, og at man ved denne gjennomgangen vil kunne gjøre seg opp en mening om hvilke undersøkelser som kreves og hvor mye tid dette normalt vil ta. Jeg har merket meg at i den mal for foreløpig svar som er inntatt bakerst i Helsetilsynets hefte med saksbehandlings- og dokumentinstruksene, er det lagt opp til å angi forventet saksbehandlingstid. Som Helsetilsynet påpeker, er det ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved utsendelse av foreløpig svar, jf. at det "såvidt mulig" skal gis opplysninger om dette. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid i det foreløpige svaret. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden går ut over det angitte, f.eks. fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, kan klageren orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. Det er opplyst at Helsetilsynet ikke har faste rutiner for å holde klager underrettet om fremdriften av saken. Ved en nærmere gjennomgang av ombudsmannssaker om sen saksbehandling i Helsetilsynet, viser det seg imidlertid at Helsetilsynet i brev 14. februar 1996 til ombudsmannen opplyste å ha gjennomført endringer i saksbehandlingsinstruksen på dette punkt. En kopi av brevet følger vedlagt. Det nevnte tillegget til saksbehandlingsinstruksen synes ikke å ha vært tilstrekkelig bekjentgjort i Helsetilsynet når man i brev 5. september 1996 hit ikke har vært oppmerksom på de endringer i saksbehandlingsinstruksen som ble foretatt 29. januar 1996. Dette illustrerer betydningen av at Helsetilsynet ikke bare foretar nødvendige endringer i instrukser, men også påser at instruksene bekjentgjøres på en tilfredsstillende måte og følges opp av dem som instruksene retter seg mot. Det fremgår av instruksen at den skal revideres i august 1996, og jeg forutsetter at tillegget om forsinkelsesmelding blir innarbeidet." I et møte 9. januar 1997 med Helsetilsynet ble ombudsmannen orientert om prosjektet som hadde gjennomgått klagesaksbehandlingen i Helsetilsynet og kommet med forslag til konkrete tiltak for å få ned den lange saksbehandlingstiden. Tiltakene som skulle iverksettes var bl.a. en midlertidig omdisponering av Helsetilsynets ressurser for å få ned restansene av klagesaker, samt en generell effektivisering av klagesaksbehandlingen.

maalfrid_048c77e349cca3df0eded15d9cde6e03e2f04ebb_165

maalfrid_ntnu

en

0.554

Connolly, John M., and Thomas Keutner, eds. (1988). . University of Notre Dame Press. Flacius, M., Johnston, W.R. and Kilcrease, J. (2011). . 1st ed. Saginaw, Mich.: Magdeburg Press. Gadamer, H.G. (1988). On the circle of understanding, pp.68-78. Gadamer, H. (2013). . 2nd ed. New York: Bloomsbury Academic. Kidder, P. (2013). . 1st ed. Hoboken: Taylor and Francis. Honderich, T., 2005. . Oxford University Press. Krogh, T. (2014). 2nd ed. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Leach, N. (1997). . 1st ed. London: Routledge. Lovdata.no. (2016). . [online] Available at: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50 [Accessed 15 Dec. 2016]. Lægreid, S. and Skorgen, T. (2006). . 1st ed. Oslo: Scandinavian Academic Press. Norberg-Schulz, C. (1980). 1st ed. New York: Rizzoli. Riegl, A., (1996). The modern cult of monuments: its essence and its development , 69, p.83. Ruskin, J. (1880). . Orpington, Kent: George Allen. Snodgrass, A. and Coyne, R. (1996). Is designing hermeneutical?. , 2(1), pp.65-97. Stanley-Price, N., Talley, M. and Melucco Vaccaro, A. (2010). . 1st ed. Los Angeles: Getty Conservation Institute, pp.69-83. Viollet-le-Duc, E. (1860). . Oxford and London: J. H. and J. Parker. Print. Viollet-le-Duc, E. (1877). . London: Sampson Low, Marston, Searle and Rivington,. Print. Vinegar, A. (1998). "Memory As Construction In Viollet-Le-Duc´S Architectural Imagination". 16.2: 43-55. Print. Vidler, A. (1990). The building in pain: the body and architecture in post-modern culture. AA Files, no. 19 pp. 3-10. Young, G. (1991). Authenticity in cultural conservation. , 29(1), pp.3-6.

lovdata_cd_45999

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.664

Loven pålegger trygdeetaten å etablere planlagte og systematiske tiltak som er nødvendige for å oppfylle kravene i loven, samt for å sikre personopplysningenes kvalitet. Rikstrygdeverket har etablert et internkontrollsystem. Internkontrollsystemet er et overordnet system som samler etatens policy for å ha kontroll på området. Internkontrollsystemet finnes på trygdeveven, og er en viktig del av trygdeetatens styrings- og kontrolltiltak.

lovdata_cd_45202

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.901

Utgangspunktet er at ektefellene har fri rådighet over alle sider ved saken. At partene har fri rådighet betyr at partenes påstander vil danne de ytre grensene for bidragsfogdens avgjørelse. Bidragsfogden skal f.eks aldri fastsette et bidrag lavere enn det den bidragspliktige er villig til å betale, eller høyere enn det den berettigede ektefelle krever. Også andre forhold i saken kan begrenses gjennom partenes påstander. Hvis den som krever bidrag, har satt frem krav om å få bidrag i ett år, kan ikke bidragsfogden fastsette bidrag for en lengre periode. Det er altså viktig å være klar over at alle sider ved saken kan begrenses ved partenes påstander. Etter omstendighetene kan det kanskje være formålstjenlig å undersøke med partene om de ønsker å komme med en nærmere klargjøring av sine krav. Bidragsfogden må imidlertid være svært varsom slik at dette ikke kan oppfattes som et initiativ til å påvirke saken i en bestemt retning. Den informasjonen som gis til partene om dette, må derfor være objektiv, og begge parter må få samme informasjon. Som eksempel kan nevnes at hvis det kommer et krav om fastsettelse uten noen nærmere angivelse av kravet, kan det være naturlig å informere partene om at de har fri rådighet over forholdet, og så spørre om de ønsker å komme med en nærmere spesifikasjon. Det er da svært viktig at bidragsfogden presiserer at partenes påstander vil danne de ytre rammene for avgjørelsen. Hvilke tilleggspørsmål det kan være relevant å stille partene, må bidragsfogden avgjøre etter en konkret vurdering bl.a på bakgrunn av de opplysningene som er gitt i kravblanketten. Forespørsel må imidlertid ikke rettes til partene før bidragsfogden har avgjort om det overhodet er grunnlag for å pålegge bidrag. Bidragsfogdens initiativ bør i første rekke begrense seg til selve utmålingen av bidraget etter at det er fastslått at bidrag kan pålegges.

lovdata_cd_45817

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.707

Flere av Marinens fartøyer kom i kamp med den tyske invasjonsflåten. Den første nordmann som falt i kamp under krigen var kaptein Leif Welding Olsen om bord på vaktbåten Pol III. Spesielt dramatisk var senkningen av de to panserskipene Eidsvold og Norge ved Narvik der 276 nordmenn mistet livet. En annen dramatisk begivenhet foregikk samtidig utenfor Drøbak, der mannskapene på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren Blücher.

lovdata_cd_31781

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.674

Med hjemmel i plan- og bygningsloven §117 har Stange kommunestyre 5. november 1986 vedtatt følgende forskrift om midlertidig plankrav: I Stange kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lov §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. (II 1986 s 713)

lovdata_cd_3700

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.667

Forskrift om fredning av Hoftøya naturreservat, Tjøme kommune, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. av l5. desember 1978. Fremmet av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_44534

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.794

Felleskontoret skal gi tarifforganisasjonene nødvendig veiledning om AFP-ordningen generelt og om vilkårene for uttak av pensjon - særlig spørsmål knyttet til vedtektenes §3 til 7, herunder på en hensiktsmessig måte informere om endringer i vedtektene eller andre forhold av vesentlig betydning for arbeidstakernes rettigheter i AFP-ordningen. Det påhviler aktuelle arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner å videreformidle slik informasjon i nødvendig utstrekning og på mest mulig hensiktsmessig måte til sine medlemmer. I konkrete enkeltsaker påhviler det Felleskontoret å veilede AFP-søkere og deres arbeidsgivere. RTV og trygdekontorene administrerer AFP-ordningen og trygdekontoret gir opplysninger om pensjonens størrelse, jf. §20.

lovdata_cd_36395

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.793

Publisert: Ot.prp.nr.50 (1981-1982) Tittel: Om lov om endringer i lov av 21. februar 1930 om skifte m. m. Justisdepartementet legger med dette frem utkast til lov om tre endringer i skifteloven og en endring i lov om vergemål for umyndige. 1. To endringer i skifteloven, hhv. nytt ledd i § 87a og ny § 88a, tar sikte på å unngå offentlig skiftebehandling i endel dødsboer hvor Justisdepartementet anser det unødvendig med skifterettens medvirkning under hele bobehandlingen. 1.1. Dersom ikke alle arvinger overtar ubegrenset ansvar for avdødes forpliktelser, er det i dag hovedregelen at boet må skiftes ved skifteretten. Dette gjelder selv om brutto aktiva i boet har liten verdi, med mindre aktiva ikke engang er tilstrekkelige til å dekke omkostningene ved offentlig skifte. Regelen om offentlig skifte er først og fremst begrunnet med ønsket om å verne interessene til avdødes kreditorer. Etter departementets oppfatning vil en rekke mindre dødsboer kunne skiftes privat uten at kreditorenes interesser blir skadelidende. I forslaget til ny § 88a foreslås en slik adgang, under forutsetning av at minst en arving overtar et begrenset ansvar for begravelsesutgiftene og avdødes forpliktelser (begrenset til brutto aktiva i boet). Adgangen til privat skifte etter den foreslåtte § 88a vil også få anvendelse dersom det blant loddeierne finnes umyndig person. At en loddeier er umyndig er etter reglene i dag i seg selv grunnlag for plikt til å skifte offentlig. Også denne plikten til å skifte offentlig vil falle bort i mindre boer etter den foreslåtte § 88a. For boer hvor brutto aktiva ikke kan regnes for å ha «liten verdi», foreslås ingen endringer av reglene om offentlig skifte - med unntak av forslaget nedenfor under punkt 1.2. 1.2. Som nevnt ovenfor skal dødsboer med umyndig loddeier som hovedregel skiftes offentlig. Departementet foreslår også en oppmyking av denne regelen. Endringen vil i praksis bare få betydning for boer hvor brutto aktiva ikke kan regnes for å ha «liten verdi» etter det foregående punkt. Allerede i dag gjelder det unntak fra denne plikten til offentlig skifte, hvor den umyndiges arvelodd antas å ligge under en beløpsgrense (i dag kr 5.000) og det i boet også finnes myndige loddeiere som overtar ubegrenset ansvar for avdødes forpliktelser. Det er denne unntaksregel Justisdepartementet foreslår utbygget, ved at en tilsvarende unntaksregel får anvendelse på boer hvor den umyndiges arvelodd vil overstige beløpsgrensen. Vilkåret vil også her være at det også finnes myndige loddeiere med fullt ansvar for gjelden, slik at kreditorenes interesser er sikret. Den umyndiges interesser anses tilstrekkelig sikret ved at skifteretten før boet overgis til privat skifte, plikter å kartlegge boets aktiva og passiva samt gjøre overformynderiet kjent med saken. Dermed vil overformynderiet kunne kontrollere at skiftet ender opp med en tilfredsstillende arvelodd for den umyndige. Overformynderiet kan også bistå med råd og veiledning til den umyndiges verge (som skal ivareta den umyndiges interesser også under skiftebehandlingen, eventuelt oppnevne setteverge dersom vergen selv har interesser i boet. 2. Etter reglene i vergemålsloven skal overformynderiet forvalte umyndige personers penger, bankinnskudd, obligasjoner in. v. Etter lovens § 63 er det imidlertid en nedre grense for hvilke midler overformynderiet plikter å ta til forvaltning. Grensen ble siste gang revidert i 1972 (kr 5000). En ny revisjon er nødvendig for å hindre at stadig mer bagatellmessige beløp (i reell verdi) må forvaltes av overformynderiene. Justisdepartementet foreslår nå at det delegeres til departementet å foreta denne og senere justeringer av grensen i vergemålsloven § 63. å måtte foreta jevnlige lovendringer for å justere beløpet. 3. Skiftetakst behandles i dag delvis etter andre regler enn ordinære skjønnssaker, først og fremst ved at dommeren ikke deltar i granskingen og verdsettelsen og at antall skjønnsmenn er mindre enn ved ordinære skjønn. Departementet foreslår at det foretas en delvis harmonisering mellom de to sett med regler. Det foreslås likevel ikke full overgang til ordinær skjønnsprosess i skiftetakster. Det ville i tilfelle kreve større ressurser for å behandle disse saker, noe som ikke antas nødvendig for å kunne avgjøre sakene på forsvarlig måte. Departementet foreslår at dommeren heretter skal delta under hele takstforretningen når en av partene krever det. Etter krav fra en part skal retten etter forslaget settes med fire i stedet for to skjønnsmenn. Siktemålet med endringene er å bringe takstene opp på et forsvarlig nivå. Det er antatt at skifte-takstene i dag ofte ligger betydelig under omsetningsverdiene, og Høyesterett har påpekt at dette er en feil. Det er også på det rene at de lave takstene har uheldige konsekvenser for skiftebehandlingen, særlig i felleseieboer hvor det inngår fast eiendom i aktiva. Endringene i skifteloven og lov om vergemål f or umyndige er en del av et mer omfattende arbeid med rasjonalisering og effektivisering av herreds- og byrettene, på grunnlag av utredning avgitt av Domstolutvalget (oppnevnt ved kgl. resolusjon 14. januar 1977), NOU 1980:12 Distriktsrettene - herreds- og byrettene i framtiden. Arbeidet omfatter en rekke prosjekter og enkeltforslag innenfor domstolenes organisasjon, deres arbeidsområder og de regelverk, systemer og rutiner som anvendes innenfor disse domstolene. Formålet med arbeidet er rasjonalisering, effektivisering og bedring av etatens ytelser overfor publikum. Forslagene til endring i skifteloven og vergemålsloven vil samlet sett medføre en avlastning av skifteretten i deres arbeid. Forslagene og problemstililngene i Domstolutvalgets utredning er sendt til uttalelse til berørte instanser i flere omganger. Endringene i skifteloven inngikk i departementets høringsbrev av 5. juni 1980, med bl.a. følgende høringsinstanser: Norsk Tjenestemannslag. 1. Situasjonen i dag. Hovedregelen for behandling av dødsboer med umyndig loddeier finnes i skifteloven § 83 nr. 2. Skifteretten skal automatisk åpne offentlig skifte «hvis nogen loddeier er under 18 år eller er umyndiggjort». Det er gjort unntak fra denne hovedregel i § 87a: Dersom den sannsynlige arvelodden til en umyndig loddeier ligger under en bestemt beløpsgrense, kan vergen samtykke i at det foretas privat skifte dersom det ved siden av den umyndige også er myndige loddeiere i boet som overtar ansvar for avdødes gjeld i den utstrekning dette ellers kreves for å unnlate offentlig skifte. De umyndige får i tilfelle et begrenset ansvar for avdødes gjeld (begrenset til størrelsen av den arv som hver enkelt mottar). Den beløpsgrense det vises til, er satt lik grensen for de midler som overformynderiet plikter å forvalte for umyndige, i dag kr 5.000. (Lov om vergemål for umyndige 22. april 1927 nr. 3 § 63.) Det føres ingen statistikk for antall boer som skiftes offentlig fordi en eller flere loddeiere er umyndige. Derimot registreres antall boer hvor det etter offentlig skiftebehandling er blitt en arvelodd på mer enn kr 5.000 til umyndig loddeier. Ut fra disse tallene har departementet kommet frem til at mellom 20 og 30 pst. av samtlige dødsboer som skiftes offentlig, har en umyndig loddeier med større arvelodd enn grensen i den nåværende § 87a i skifteloven. For 1981 utgjør dette 700-1 000 boer av i alt 3 566 nye dødsboer til offentlig skiftebehandling. Tallet er imidlertid meget usikkert, bl.a. fordi man ikke vet hvor mange av disse boene som under enhver omstendighet ville blitt skiftet offentlig, pga begjæring fra en av arvingene eller pga manglende gjeldsovertagelse. 2. Tidligere endringsforslag. Unntaksregelen i § 87a kom inn ved en lovendring 3. mars 1972. Både i en forutgående utvalgsutredning og fra Den norske Dommerforening var det på forhånd kommet forslag om unntaksregler fra hovedregelen om offentlig skifte pga umyndig loddeier. til offentlig skifte skulle falle bort når «de myndige og tilstedeværende arvinger alle har avgitt erklæring» om gjeldsovertagelse og «registrering er holdt og verge har gitt sitt samtykke». I unntaksregelen i § 87a slik den ble vedtatt, gikk man ikke så langt. Dels lot man unntaket bare få anvendelse i boer hvor det også var myndige loddeiere. Og dels tok man bare med de boer hvor den umyndiges arvelodd ville bli relativt liten. Domstolutvalget foreslo en utvidelse av unntaksordningen, omtrent etter Dommerforeningens opprinnelige forslag. Det skulle altså ikke være noen grense for antatt verdi av den umyndiges arvelodd eller krav om at det skulle være myndige loddeiere med fullt gjeldsansvar i boet. På den annen side skulle det være et vilkår at skifteretten fant privat skifte ubetenkelig. - Også denne del av Domstolutvalgets utredning er sendt på høring (jf. kapittel II foran). Av de ca 40 instanser som uttaler seg om dette spørsmålet, gikk et overveldende flertall inn for Domstolutvalgets forslag. Sorenskriveren i Nes (Dietrichs) gikk derimot inn for en meget begrenset oppmyking av reglene: «På den annen side har man jo et visst ansvar overfor umyndige arvinger, og jeg synes det er noe betenkelig helt å overlate det til skifterettens skjønn om boet skal skiftes offentlig eller ikke, i hvert fall når det gjelder arvelodd av betydelig størrelse. 3. Departementets forslag. Justisdepartementet foreslår en oppmyking av reglene etter et litt annet system. For det første foreslås den nåværende unntaksregel opprettholdt (mao i boer hvor den umyndiges arvelodd ligger under grensen i vergemålslovens § 63). Dernest foreslås en mellomløsning for alle andre boer med umyndig loddeier hvor det ved siden av den umyndige også er myndige loddeiere som alle overtar ordinært ansvar for avdødes gjeldsforpliktelser. I disse boene skal skifteretten gjennom registrering av boets aktiva (og eventuell takstering av spesielle aktiva) og ved preklusivt proklama skaffe seg en oversikt over boets netto aktiva og den sannsynlige arvelodd for den umyndige. Skifteretten skal deretter underrette overformynderiet om at samtykke til privat skifte vil bli gitt. Overformynderiet vil dermed få en mulighet til å vurdere spørsmålet om hva slags skiftebehandling som bør velges, ved siden av den vurdering vergen må foreta før han samtykker i privat skifte. Videre vil overformynderiet kunne kontrollere om det innbetales en tilfredsstillende arvelodd for den umyndige innen rimelig tid. Dersom overfor mynderiet finner at det private skiftet ikke utvikler seg tilfredsstillende, kan det begjære offentlig skifte på vegne av den umyndige. Departementets forslag er sendt til uttalelse til samtlige faste overformyndere og til et utvalg av de øvrige overformynderier. Ca. 20 av disse har avgitt uttalelse, og av disse har 17 overformynderier erklært seg enig i departementets forslag. 3 instanser går imot forslaget, først og fremst fordi man mener at den nye ordningen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de umyndiges interesser. Overformynderen i Drammen (Pettersen) uttaler: «Rent innledningsvis finner man. det riktig å peke på at den beskyttelse som gis de umyndige gjennom vergemålsloven, bestemmelser om offentlig skifte osv. i det store antall av tilfelle ikke er nødvendig. Reglene er i særlig grad laget for og må ses ut fra det muligens mindre antall verger som enten ikke har den nødvendige forståelse for ivaretakelse av umyndiges interesser, eller som direkte bruker den umyndiges midler til eget formål. Ut fra dette synes det ikke urimelig at ca 1/4 part av boene får offentlig skifte nettopp for beskyttelse av de svake, nemlig de umyndige ... Til de merknader som er anført vil man først peke på at de oppførte registreringsverdier neppe kan anses som takster og gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for overformynderiet til å vurdere verdien av boet. . . Svært ofte vil partene i arveoppgjøret ikke ha særlige forutsetninger for å kunne gjøre en skikkelig eller forsvarlig jobb. Dette vil generelt føre til en dårlig gjennomføring av skiftet med utilfredsstillende regnskap, muligens mangelfull dekning av passiva, svake overdragelsesavtaler hvor aktiva skal selges og et sluttoppgjør som ikke gir den nødvendige oversikt for overformynderiet og skattefogden (arveavgift) .. . Ut fra dette er det riktig å peke på bl.a. følgende praktiske situasjoner: Vergene kvier seg for å begjære offentlig skifte selv om de med god grunn frykter tilsidesettelse av sin myndlings tarv. Overformynderen i Bergen (Skudal) finner det ikke tilstrekkelig å vise til at offentlig skifte i dag gjennomføres i svært mange enkle boer hvor det ikke er behov for slik ekstra betryggende behandling: «Denne antagelsen kan nok muligens sies å være riktig hvis man begrenser seg til bare å se på de problemer som måtte ha oppstått under den offentlige bobehandling etter den nåværende lovgivning. I denne forbindelse er det imidlertid nødvendig å se hen til den normative virkning som ligger deri at de impliserte parter (arvinger og verger) er klar over at et booppgjør med umyndiges arvinger som hovedregel skal foretas av det offentlige og at de følgelig må innrette seg etter dette. Bevisst eller ubevisst vil dette nødvendigvis måtte prege partenes holdning og handlinger både forut og under selve booppgjøret. Hvor det er umyndige arvinger bør offentlig skifte fortsatt være den lovfestede regelen, men gjerne med en vid adgang for overformynderiet til å samtykke i privat skifte. Det burde også åpnes adgang for overformynderiet til å sette vilkår for slikt samtykke - f.eks. fastsettelse av frist for overføring av den umyndiges arvelodd, fremleggelse av nødvendige verditakster for fast eiendom, innbo m.v. Departementet mener i likhet med det store flertall av høringsinstanser at den foreslåtte ordning gir fullt tilfredsstillende ivaretagelse av de umyndiges interesser. Innvendingene mot registreringsforretningene som vurderingsgrunnlag stiller seg ikke annerledes enn ved ordinært offentlig skifte hvor de samme verdiansettelser normalt legges til grunn. Når det gjelder fast eiendom kan man rutinemessig begjære skiftetakst. Departementet vil også anta at noen av motforestillingene mot forslaget bygger på en kanskje overdreven tillit til den sikkerhet som offentlig skiftebehandling kan gi. Også under slik bobehandling vil normalt arvingenes opplysninger om boets aktiva, om mulige arveberettigede m.v. måtte legges til grunn. På denne bakgrunn mener departementet at dagens ordning med automatisk offentlig skifte av boer med umyndig loddeier er unødvendig ressurskrevende samtidig som den for mange boers vedkommende ikke gir noen økt sikkerhet for at den umyndiges interesser ivaretas. Tvert i mot vil offentlig skiftebehandling i en del boer måtte sees som en til dels betydelig og unødvendig utgift for boet og dermed også for den umyndige. Gjennom sitt forslag mener Justisdepartementet å ha ivaretatt interessene til avdødes kreditorer på en tilfredsstillende måte. Etter forslaget vil kreditorene under et privat skifte alltid ha minst en arving med fullt ansvar for avdødes forpliktelser å holde seg til. Etter departementets forslag vil den forenklede ordning ikke kunne benyttes i boer hvor det ikke finnes myndige loddeiere eller hvor eventuelle myndige loddeiere ikke ønsker å overta ansvaret for avdødes forpliktelser. Men dersom det dreier seg om små boer, vil muligheten for privat skifte være til stede i medhold av de regler som foreslås i kapittel IV nedenfor. Etter departementets mening representerer nyordningen en forenkling for det offentlige skiftevesen og en reduksjon i herreds- og byrettenes arbeidsmengde. I en undersøkelse fra 1978 om tidsforbruk for skiftearbeidet ved dommerkontorene fikk man frem opplysninger som tydet på at arbeidet med offentlig skiftebehandling av dødsboer og sammensatte boer (dvs. skifte mellom avdød ektefelles slektninger og gjenlevende ektefelle) nærmet seg 3 000 ukeverk, mao 60 årsverk. Regner man at 20-30 pst. av .boene har umyndig arving, vil disse boene kanskje utgjøre en arbeidsmengde som svarer til 12-18 årsverk. (Tallene er naturligvis meget usikre, ettersom det kan være stor variasjon i arbeidsmengden for enkelte bo. På grunn av dagens regler om automatisk offentlig skifte av annet enn helt små boer, er det sannsynlig, at det gjennomsnittlige offentlig skiftede dødsbo med umyndig arving er noe enklere og mindre arbeidskrevende enn offentlig skiftede dødsboer i sin alminnelighet.) Selv om departementets forslag bare fører til at halvparten så mange boer i denne gruppen skiftes offentlig, vil det innebære en innsparing på ideelt sett 6-9 årsverk. fra dette må dog trekkes det arbeid som ligger i å innhente registreringsforretning, utferdige proklama, motta og summere innkomne krav og beregne sannsynlig arvelodd for den umyndige. Etter omstendighetene kan dette bli et ikke ubetydelig arbeid. Likevel må det være på det rene at nyordningen vil gi en viss avlastning for skifterettene. For verger eller setteverger antas ikke det privat skifte å innebære noen særlig økning i arbeidsmengden, sammenlignet med offentlig skifte. Også under offentlig skifte må verge eller setteverge delta aktivt i skiftesamlinger m.v. Overformynderiene vil bli påført noe ekstraarbeid. Det er imidlertid ikke forutsetningen at overformynderiet skal delta aktivt i den private skiftebehandling eller føre en nitid kontroll med den private skiftebehandling på de ulike stadier. Departementets mening er at overformynderiet skal slå ned på de klare tilfeller hvor privat skifte vil være uheldig. Overformynderiet må også se til at det oppnevnes setteverge der hvor den ordinære verge selv har interesser i skifteoppgjøret (på samme måte som under offentlig skifte). Dernest skal overformynderiet føre kontroll med innbetaling av en arvelodd som står i rimelig forhold til de opplysninger som er gitt om skiftet, innen 1 år fra det private skiftet starter. En slik kontroll bør kunne utføres rasjonelt uten at det betyr noen stor arbeidsbyrde. Under enhver omstendighet vil en mulig økning i arbeidsmengden på dette punkt kompenseres ved den reduserte arbeidsmengde for overformynderiene som følger av forslaget om endring i vergemålslovens § 63, se nedenfor under kap. IV. For de umyndige og andre arvinger i disse dødsboene vil departementets forslag gi en mer fleksibel og smidig ordning. Dersom privat skifte blir normalløsningen, vil både de umyndige loddeiere og de øvrige loddeiere kunne gjennomføre skiftet både raskere og billigere. I de tilfeller hvor den umyndige eller vergen ønsker den bistand som skifteretten kan gi gjennom offentlig skifte, er det fritt opp til vergen å begjære slikt skifte. Etter vergemålsloven § 62 skal umyndiges penger, bankinnskudd m.v. forvaltes av overformynderiet. § 63 gir en begrensning i dette, idet overformynderiet ikke plikter å forvalte midler under kr 5000. Er formuen under kr 5.000 skal overformynderiet bestemme at pengebeløp skal settes i bank med påtegning på bankboken om hvor meget vergen kan heve til enhver tid. - Beløp under kr 3.000 kan i alle tilfelle utbetales til vergen. De nåværende grensene ble fastsatt ved lov 17. mars 1972. Den førstnevnte grense hadde da stått uendret siden 1927 (med kr 500 som beløpsgrense). Den sistnevnte grense ble innført ved endringsloven i 1972. Med den sterke endring i pengeverdien fra 1972, har den grensen som ble satt den gang sunket kraftig regnet i reelle kroner. Dersom man skal sette en grense i dag som svarer til kr 5.000 og kr 3.000 i 1972, vil beløpene ligge på noe under kr 10.000 og noe under kr 6.000. Justisdepartementet foreslår i denne proposisjonen at grensene heves til samme nivå som i 1972. Det er intet som tilsier at grensene for overformynderienes forvaltningsplikt reelt sett skal settes lavere enn de grenser som ble fastlagt i 1972. Justisdepartementet er samtidig i tvil om det er hensiktsmessig å la grensene fastsettes i selve loven. Vergemålslovens innhold og oppbygning og de brukergrupper som forventes å gå direkte til lovteksten for å finne sin informasjon, tilsier ikke at grensene er fastsatt i selve loven. Og behovet for jevnlige endringer pga skiftende pengeverdi taler klart for en enklere metode for endring av grensene enn formell lovendring. 2. Overformynderienes uttalelse til departementets forslag. I høringsbrevet til en del overformynderier. som er nevnt ovenfor i kap. III, ble høringsinstansene også forelagt spørsmålet om å ta disse beløpsgrensene ut av vergemålsloven § 63. Man antydet enten en løsning hvor man knyttet grensene direkte til folketrygdens grunnbeløp (G), f.eks. en halv G (ca kr 10.000) og en tredjedels G (ca kr 6.500). Alternativt kan grensene fastsettes med jevne mellomrom ved direkte bestemmelse av Justisdepartementet. Ingen av høringsinstansene gikk imot en hevning av grensene. Et flertall av instansene gikk inn for at grensene ble fastsatt av Justisdepartementet med direkte underretning til overformynderiene. Et flertall av disse igjen mente at årlig revisjon av grensene ville bli for hyppig. Endring hvert annet eller tredje år måtte være tilstrekkelig. Det fremkom dessuten forslag om at grensen for de midler som kan utbetales vergen i alle tilfeller, skal oppheves. Dette vil innebære at ethvert beløp under grensen for overformynderiets forvaltningsplikt kan disponeres fritt av vergen. - Det fremkom også forslag om at overformynderiet får adgang til å dispensere fra grensene, hvor det finnes ubetenkelig å la vergene (fortrinnsvis foreldre) selv disponere beløp utover grensene. Departementet mener i likhet med et flertall av høringsinstansene at behovet for jevnlig revisjon i takt med endringen i pengeverdien ikke er så stort at årlig endring knyttet til endring i folketrygdens grunnbeløp er nødvendig. Det er dessuten visse motforestillinger mot å knytte for mange reguleringsmekanismer til folketrygdens grunnbeløp, samtidig som grunnbeløpet ikke fullt ut avspeiler endringene i pengeverdien. En fullt forsvarlig ordning må være at departementet ved egen bestemmelse fastsetter nye grenser etter behov hvert annet eller tredje år. I så tilfelle vil grenseendringene kunne bestemmes uten at spørsmålet forelegges instanser utenfor departementet. Grensene bør i utgangspunktet ligge på samme nivå som i 1972, regnet i reelle kroner. Departementet går samtidig inn for at bestemmelsen om disponeringen av beløp under grensen for overformynderienes forvaltningsplikt endres noe. En adgang for overformynderiet til å påby at pengebeløp under grensen for forvaltningsplikten skal settes inn i bank, kan være nyttig i en del tilfeller og bør beholdes. Men det bør ikke være noen obligatorisk ordning; det hele bør overlates til overformyndigeriets skjønn. Når plikten til å nedlegge slikt påbud bortfaller vil nåværende siste ledd i § 63 ikke lenger ha noen funksjon, og kan oppheves. fra regelen om overformynderiets forvaltningsplikt. I slike tilfelle bør overformynderiet kunne oppnå en tilstrekkelig smidig praksis ved bare i beskjeden grad å overprøve foreldrenes forslag om disponering av den umyndiges midler. Endringen i vergemålslovens § 63 vil nødvendigvis redusere overformynderienes arbeidsmengde. Departementet har imidlertid ikke innhentet materiale som kan gi grunnlag for nærmere beregninger av denne reduksjonen. Reduksjonen er særlig påkrevet fordi overformynderiene kan bli påført noe ekstraarbeid i forbindelse med endring av reglene for skifte i dødsboer med umyndig loddeier, se foran kap. III. Videre er det fra enkelte overformynderier fremhevet at arbeidsmengden for overformynderiene har økt i de senere år fordi overformynderiene i større utstrekning er trukket inn i arbeidet med forvaltningen av eldres midler i form av opplysningsvirksomhet, oppnevnelse av hjelpeverge, kontroll av hjelpevergeregnskap m.v. De hevder således at debatten om de eldre og institusjonsplasserte personers rettstrygghet har ført til en til dels sterk økning i antall henvendelser og forespørsler fra publikum om hva overformynderiene kan gjøre for slektninger og venner som er i en slik situasjon. For skifterettene vil en økning av grensen for overformynderiets forvaltningsplikt etter vergemålsloven § 63 få virkning for behandling av dødsboer med umyndig arving. Man vil i flere tilfeller kunne benytte den enkleste behandlingsformen, nemlig å overgi boet til privat skifte etter skifteloven § 87a første ledd. En viser for øvrig til kap. III foran om denne bestemmelsen. For andre offentlige instanser vil endringen av vergemålsloven § 63 ikke få konsekvenser av betydning. De umyndige og deres verger vil derimot i en del situasjoner slippe disposisjoner fra overformjoideriene som i enkelte situasjoner oppfattes som unødvendig inngrep når man sammenholder formuens størrelse med dagens pengeverdi og eventuelt med partenes alminnelige økonomiske situasjon. I utgangspunktet skal mindre dødsboer behandles på samme måte uansett størrelse på brutto aktiva, hva angår plikten til offentlig skifte når avdødes gjeldsforpliktelser ikke er overtatt av samtlige arvinger. I skifteloven § 88 har man imidlertid et viktig unntak fra hovedregelen: Offentlig skiftebehandling finner ikke sted dersom boets midler er utilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene (og det ikke stilles betryggende sikkerhet for omkostningene). Når det ikke åpnes offentlig skifte i slike dødsboer, rubriseres de gjerne som «intet til skifte». Etter sin ordlyd har bestemmelsen ikke så stor betydning, ettersom skifteomkostninger i egentlig forstand ikke behøver å bli særlig store. Etter sportelloven skal gebyret for behandling av dødsboer regnes i prosent av boets brutto aktiva (2-l pst.), med et minstegebyr på kr 120. I tillegg til denne utgiften kommer det bare mindre utgifter til registrering av boet o.l. I praksis har man imidlertid gått en del lenger i å unnlate offentlig skifte under henvisning til at brutto aktiva i boet er lite. I Justisdepartementets rundskriv 1. desember 1972 har man gitt anvisning på at et rimelig beløp til dekning av begravelsesutgifter og leie av gravsted m. m. skal trekkes fra før man vurderer om brutto aktiva for øvrig kan dekke skifteomkostningene. Rundskrivet antyder ellers ikke noen beløpsgrense for Mva som kan trekkes fra som dekning av begravelsesutgifter m.v., og det åpnes derfor for et relativt fritt skjønn når man skal avgjøre om et bo kommer i kategorien «intet til skifte». I forbindelse med revisjon av skifteloven i siste halvdel av 1960-årene drøftet man forslag fra Den norske Dommerforening om en fast nedre verdigrense for boer som skulle tas til offentlig skiftebehandling (den gangen antydet til kr 5.000). I proposisjonen om revisjon av skifteloven ( Ot.prp.nr.49 (1969-1970)) drøftet man flere alternative endringer av skifteloven § 88. Man fant imidlertid at man på det daværende tidspunkt ikke burde gå til en endring. Som grunnlag for ny vurdering av en endring av § 88 eller praktiseringen av den, har departementet innhentet opplysninger fra skifterettene om hvilken gjennomsnittlig verdigrense de i dag legger til grunn i vurderingen. 29 skifteretter svarte, og antydet et gjennomsnittlig kronebeløp som varierte fra kr 2.000 til kr 10000. Hele 13 skifteretter oppga kr 5.000 som veiledende grense. Bare 4 skifteretter la til grunn en grense på kr 8.000 eller mer. Opplysningene om dagens praksis må sammenholdes med at skiftelovutvalget som vurderte revisjon av skifteloven i 1967, la til grunn at verdigrensen den gang vanligvis ble satt til kr 2-3 000. Omgjort til 1980-kroner vil dette utgjøre ca kr 5.000-7 500. Det synes altså som man i praksis etter hvert har trukket snevrere grenser for hvilke boer som kan regnes i kategorien «intet til skifte». Det finnes ikke tilgjengelig tallmateriale som kan gi grunnlag for beregning av hvor mange dødsboer som hvert år henregnes til kategorien «intet til skifte», eller hvor mange dødsboer under offentlig skiftebehandling som har brutto aktiva i området fra kr 5.000 til f.eks. kr 10000-15000. 2. Domstolutvalgets forslag og høringsinstansenes uttalelser. Domstolutvalget fant Dommerforeningens forslag velbegrunnet, og tok opp igjen forslaget med visse endringer; først og fremst at den nedre beløpsgrense for brutto aktiva skulle knyttes til grunnbeløpet i folketrygden (G). Det ble antydet at grensen skulle settes til en halv G, i dag ca kr 10.000. I høringsrunden etter Domstolutvalgets utredning var det 41 instanser som uttalte seg om dette forslaget, og 38 av dem erklærte seg enig. Bare en av høringsinstansene gikk imot forslaget. Sorensk ri veren i Sør-Hedmark (Gjøviken) uttalte: «En synes det er vanskelig å gi regler som gir større adgang til privat skifte. Det er sjelden boer blir overtatt fordi gjeldsovertågelseserklæring ikke kommer inn i rett tid. Det blir ofte satt nye frister, og når gjeldsovertagelseserklæring likevel ikke kommer inn, er hovedårsaken at arvingene vil ha offentlig skifte. 2 av høringsinstansene ga en betinget tilslutning til forslaget. Sorenskriveren i Tana og Varanger mente at man bør gjøre unntak i de boer hvor det er fast eiendom, uansett om verdien av eiendommen og boets øvrige midler er under beløpsgrensen. Begrunnelsen var behovet for å få ordnet opp i grunnbokshjemmel for eiendommen. Oslo skifterett mente at utvalgets forslag var for lite fleksibelt: «Forslaget til ny § 87b i skifteloven synes for lite fleksibelt. Bl. a. ville det nok lett kunne tenkes at arvingene ville vegre seg for å forplikte seg til å dekke boets gjeld - sev om dette bare skal skje «innenfor rammen av boets midler». Hvis gjelden overstiger boets midler, vil arvingene lett komme opp i fordelingsproblemer. Det kan skyldes at spesielle kreditorer ønskes begunstiget, eller at ukjente kreditorer dukker opp etter at midlene er utdelt. Dessuten bør ikke verdien av ubeheftede aktiva kategorisk knyttes til G. Det er etter vår oppfatning praktisk som nå å overlate til rettens skjønn å vurdere om midlene i det konkrete tilfelle bør frigjøres til en av kanskje flere arvinger. Justisdepartementet foreslår nedenfor en ny § 88a om utvidet adgang til privat skifte i mindre boer. Bestemmelsen er ment som et supplement til den nåværende § 88. Man vil derved få et tredelt system: a) De minste boene hvor brutto aktiva ikke er tilstrekkelige til å dekke mer enn begravelsesutgifter m. m. pluss skifteomkostninger ved eventuelt offentlig skifte: Disse boene kan fortsatt overlates til privat skifte uten noen form for hel eller delvis gjeldsoverdragelse. Arvingene får i tilfelle automatisk ansvar for gjelden innenfor rammen av brutto aktiva. b) Boer hvor brutto aktiva med fradrag av begravelsesutgifter m. m. vil ligge en del høyere enn skifteomkostningene ved eventuelt offentlig skifte: Disse boene overlates til privat skifte dersom arvingene ønsker det og minst en av arvingene erklærer at han vil overta et begrenset ansvar for avdødes forpliktelser. c) Andre dødsboer (med brutto aktiva betydelig over summen av skifteomkostninger + begravelsesutgifter) følger de ordinære regler hvoretter privat skifte forutsetter at samtlige arvinger har avgitt erklæring om full overtagelse av avdødes forpliktelser. I det følgende gjennomgås hovedpunktene i departementets forslag til ny § 88a. Man foreslår at avgrensningskriteriet etter § 88a skal være «boer hvor brutto aktiva er av liten verdi». Sammenlignet med Domstolutvalgets forslag om å fastsette en klar grense knyttet til folketrygdens grunnbeløp, vil departementets forslag gi en mer smidig ordning med muligheter for å trekke inn konkrete momenter i vurderingen. (Det er dessuten også andre motforestillinger mot å knytte for mange reguleringsmekanismer til grunnbeløpet.) I veiledende rundskriv til skifterettene kan man eventuelt antyde hvilket nivå som bør være utgangspunktet for vurderingen, f.eks. ca 10 000 kroner (ca en halv G). I motsetning til Domstolutvalget foreslår departementet at vurderingen knyttes til boets brutto aktiva. Derved vil boer med stor brutto formue, men også store gjeldsposter (hvor gjeldsdekningen kan være problematisk og hvor offentlig skifte ofte er på sin plass) komme inn under de vanlige regler om offentlig skifte. Vilkåret for privat skifte etter § 88a skal være at en eller flere arvinger påtar seg å dekke utgiftene til begravelse m.v. samt avdødes forpliktelser, alt innenfor rammen av boets brutto aktiva. Det vil altså være tilstrekkelig for tillatelse til privat skifte at den eller de arvinger som tar initiativet til et slikt skifte, overtar gjeldsforpliktelsene. fra andre, mer passive arvinger behøves ikke. Kreditorenes interesser anses da fullt ut ivaretatt ved ordningen. Departementet regner ikke med at de arvinger som ønsker privat skifte vil ha betenkeligheter ved å overta gjeldsansvaret alene. Det vil bli de samme arvinger som får disposisjonsrett over avdødes aktiva (ved en skifteattest fra skifteretten), slik at de fullt ut kan kontrollere at eventuelle kreditorer blir dekket før noen netto arv blir utdelt. Ut fra praktiske betraktninger foreslås at det ikke gjøres unntak for insolvente dødsboer. Bl. a. ville et unntak for insolvente boer nødvendiggjøre en temmelig ressurskrevende vurdering av om hvert enkelt bo var solvent. Etter departementets forslag er det derimot tilstrekkelig for skifteretten å vurdere boets brutto aktiva. Den nye § 88a vil som nevnt først og fremst representere et unntak fra plikten til offentlig skifte hvor ikke samtlige arvinger har overtatt ansvaret for avdødes gjeldsforpliktelser (skifteloven § 83 nr. 1). Men unntaket bør også få anvendelse hvor plikten til å skifte offentlig bygger på skifteloven § 83 nr. 2 om offentlig skifte i dødsboer med umyndig loddeier. (Derimot vil naturligvis vergen kunne begjære offentlig skifte uten hensyn til § 88a.) For disse boene vil unntaksregelen i § 88a supplere den unntaksregel som er foreslått ved endring av § 87a (se foran kap. III). Dette vil innebære at den noe forenklede behandling av boer med umyndig loddeier etter § 87a bare er aktuell i boer hvor brutto aktiva ikke er av liten verdi. § 88a vil derimot ikke komme inn som unntak fra de øvrige regler om plikt til offentlig skifte i § 83. 4. Justering av skifteloven § 88. Departementet foreslår samtidig en mindre endring av § 88. Paragrafen bør gi uttrykkelig anvisning på at begravelsesutgiftene kan trekkes fra før man vurderer om boets midler kan dekke skifteomkostningene. Dermed vil bestemmelsens ordlyd dekke den praksis som i dag følges. Derimot er det ikke hensikten at § 88 også skal omfatte de boer hvor det er aktiva tilbake etter at både skifteomkostninger er trukket fra og begravelsesutgifter er dekket, selv om også en del slike boer i dag blir overgitt til privat skifte i medhold av en ekstra liberal tolkning av § 88. Etter departementets oppfatning vil den foreslåtte endring medføre at en rekke mindre dødsboer heretter ikke vil bli undergitt offentlig skifte. Selv om det ikke er mulig å forutse hvor mange boer dette vil gjelde, er det på det rene at skifterettene vil bli avlastet i sitt arbeid. For arvingene vil nyordningen bety at de selv får hånd om avviklingen av dødsboet i tilfeller hvor de pga boets beskjedne størrelse anser det som lite tillokkende å overta det fulle ansvar for avdødes mulige gjeldsforpliktelser. Også arvingene vil dermed spare penger (skifteomkostninger) og boets avvikling vil kunne skje langt raskere enn det som er vanlig ved offentlig skiftebehandling. Skiftetakst etter skifteloven § 125 er en egen takseringsordning som benyttes for eiendeler som utlegges til loddeier i et bo. Ordningen gjelder både når det skiftes privat og når det skiftes offentlig, både for dødsboskifte og skifte mellom ektefeller, og den gjelder teoretisk sett både fast eiendom og løsøregjenstander. (I praksis brukes skiftetakst så og si utelukkende for fast eiendom.) Skiftetakst er et skjønn, og de alminnelige reglene i skjønnsprosessloven får anvendelse så langt de passer inn sammen med særbestemmelsene i skifteloven § 125. Hensikten med å avholde en takst over f.eks. fast eiendom i et bo, er først og fremst å avgjøre hvilken formuesverdi en loddeier skal anses å få ved å få utlagt den faste eiendommen. Denne verdien blir lagt til grunn i det endelige oppgjøret av boet. I svært mange boer vil en fast eiendom utgjøre det helt dominerende aktivum, slik at den loddeier som får utlagt eiendommen på sin lodd, må løse ut de øvrige loddeiere ved kontanter eller på annen måte. I slike situasjoner vil skiftetaksten avgjøre hvor store utløsningssummene må være. Skiftetakst har først og fremst betydning i de tilfeller hvor en loddeier etter loven har krav på å få utlagt et aktivum (i praksis en fast eiendom). Slike regler finnes først og fremst for skifte mellom to ektefeller og for skifte mellom lengstlevende ektefelle og førstavdøde ektefelles arvinger. Skiftetakst vil også kunne benyttes hvor utlegning av et aktivum bygger på avtale mellom loddeierne, men her er det opp til loddeierne selv å avgjøre om de vil legge skiftetaksten til grunn. Skifteloven § 125 sier intet om hvilken vurdering som skal legges til grunn ved skiftetakst. være salgsverdien eller høyeste lovlige omsetningsverdi ( Rt-1973-1391). Til tross for dette har skiftetakster svært ofte vært lave. Det finnes ikke statistikk som viser bruken av skiftetakst. Men på grunnlag av en undersøkelse som departementet har gjennomført ved ca 1/3 av herreds- og byrettene kan man anta at antallet begjærte skiftetakster i de siste år har ligget rundt 1200 hvert år for samtlige domssogn unntatt Oslo. I den opprinnelige proposisjon til skifteloven fra 1930 var det ikke foreslått særlige behandlingsregler for skiftetakster. Under den senere behandling fant man imidlertid at de mer omstendelige ordinære skjønnsprosessregler passet dårlig på saker hvor f.eks. en ektefelle skulle overta fast eiendom. Vanlige skjønnsprosessregler ville dessuten dengang innebære at behandlingsmåten ville bli forskjellig for odels- og åsetestakst alt ettersom overtagelsen skulle skje på skifte (etter skiftetakstregler) eller ikke. På dette grunnlag fikk man de någjeldende spesialregler for skiftetakst, hvoretter dommeren ikke deltar i granskningen og verdsettelsen. Han kan etter eget ønske overlate til skjønnsmennene å holde hele takstene alene. Det eneste dommeren behøver å delta i er den avsluttende avhjemling som må foregå i rettsmøte. Under avhjemlingen blir takstens endelige utforming avgjort, og det er bl.a. dommerens ansvar å påse at riktige vurderingsnormer (etter Høyesteretts retningslinjer) er lagt til grunn. 2. Kritikken mot den nåværende ordning. Det har fremkommet en del kritikk mot reglene om skiftetakst og den måten de praktiseres på. I Lov og Rett 1979 s. 289 drøfter h.r.advokat Finn Grøstad de lave skiftetakstene og de konsekvenser dette har for partene. «Det hører til sjeldenhetene at taksten tilsvarer salgsverdien. Skjønnsrettens begrunnelse for resultatet forblir oftest en hemmelighet. Begrunnelsen inneholder sjelden noe som kan forklare slike lave takster. Undertiden kan man ha inntrykk av at den viktigste vurderingsfaktor er sakens parter og ikke eiendommen, ved at hensyn tas til hvem som mest sannsynlig skal overta denne. At skjønnsretten tar slike hensyn er forståelig, men kan ikke godtas. For lave takster fører galt av sted. Ofte ødelegges tidligere oppnådd enighet mellom partene, eller muligheten for senere enighet spoleres. Ektefeller som før var enisre om alt i forbindelse med separasjonen/skilsmissen - også hvem som skulle overta boets faste eiendom - kan ryke formidabelt i tottene på hverandre ved mottakelsen av en skiftetakst. Riktignok kan den ene ektefellen være villig til å overlate den annen boligen - endog til et rimelig beløp - men når taksten blir betydelig under verdien, forsvinner ofte velvilligheten. Dette kan også ha den virkning; at enighet på andre områder forsvinner. Resultatet kan bli at den opprinnelige enighet ender i skifteretten som fullstendig uenighet. Endog separasjons- eller skilsmissevilkårene om helt andre spørsmål kan bli trukket inn med krav om endring av bidrag og foreldremyndighet. Selv om en lav takst ikke fører til at fellesboet ender i skifteretten, kan den forårsake en omfattende, kostbar og opprivende diskusjon mellom sakens parter. For å bøte på takstens urimelighet inngås ofte særavtaler om bl.a. forkjøpsrett - det være seg til ektefelle eller barn - som kunne vært unngått dersom taksten samsvarte med verdien. Det som kunne blitt en «lykkelig» skilsmisse ender opp som en tragisk langvarig krangel mellom ektefellene. De urimelig lave skiftetakstene kan også føre til anke til lagmannsrett. Dette kan skje selv om den ankende part har små forhåpninger om å få taksten opphevet. Mens saken står for lagmannsrett kan den misfornøyde nytte tiden til å forhandle om en løsning bapert på et høyere beløp for eiendommen. For å bøte på ovenstående bør etter mitt skjønn skiftedommeren delta også ved granskingen og verdsettelsen. Dette så meget mer som dommeren nå deltar ved alle andre takster bortsett fra verditakster. H.r.advokat Grøstads artikkel gjelder skiftetakster under felleseieskifter. Det er her problemet først og fremst melder seg, ettersom den ene av ektefellene i en del tilfeller har krav på å få utlagt boligeiendom på sin lodd. Ordningen er av enkelte blitt karakterisert som en slags ekspropriasjon, med derav følgende behov for en realistisk taksering av hensyn til den annen part, som må gi fra seg sin ideelle halvdel i eiendommen. Domstolutvalget tiltrer synspunktene ovenfor. Dessuten viser utvalget til den nye odelsloven fra 1974 hvor man endret reglene for odelstakst slik at taksten skulle holdes av 4 skjønnsmenn og dommeren i fellesskap. I forarbeidene (Ot.prp.nr.52 (1974-1975)) er det påpekt at en odelsarving som gjør bruk av sin odelsrett på skifte, får eiendommen verdsatt av 3 skjønnsmenn alene, i motsetning til den nye odelsprosessens regler for løsningssaker hvor verdsettelsen altså skjer av dommeren og 4 skjønnsmenn. 3. Domstolutvalgets endringsforslag og høringsinstansenes uttalelser. Domstolutvalgets forslag er at de alminnelige skjønnsbestemmelser skal gjelde også for skiftetakst. Dommeren skal dermed delta sammen med skjønnsmennene. Ved vanlige skiftetakster skal det etter forslaget delta 2 skjønnsmenn og når skiftetaksten holdes som odels-eller åsetestakst skal 4 skjønnsmenn delta (jf. odelstakstreglene). Også denne del av Domstolutvalgets forslag ble sendt på høring, se kap. II foran. Av de 45 instanser som uttalte seg om dette spørsmålet gikk 25 klart inn for at ordinær skjønnsprosess skulle innføres. F. eks. uttaler sorenskriveren i Nes (Dietrichs): «Som utvalget peker på har det vist seg at skiftetakster vanligvis blir altfor lave. Hertil kommer at de ofte virker tilfeldige. Dette henger delvis sammen med den ordningen man nå har innført med de politisk oppnevnte fylkesutvalg av skjønnsmenn. Departementet har i rundskriv anmodet domstolene om at alle skjønnsmenn i utvalgene skal benyttes, men dette resulterer i sprikende takster fordi enkelte skjønnsmenn nærmest synes å føle seg moralsk forpliktet til å forsøke å få takstene så lave som mulig, mens andre skjønnsmenn foretar saklige vurderinger. Oppnevning av skjønnsmenn får derfor dessverre en altfor stor betydning for skjønnsresultatet. Vi har derfor ved dette embetet i økende utstrekning gått over til at en dommer bestyrer skiftetakstene. Etter min mening vil det være en fordel om skiftetakstene blir holdt som vanlige skjønn, dog slik at det skulle være tilstrekkelig med to skjønnsmenn. Ytterligere 5 instanser gikk inn for en noe mindre omfattende endring (med delvis deltagelse av dommeren eller med valgfrihet mellom dagens og det nye system). Sorenskriveren i Kristiansund (Clemetsen) uttaler: «Jeg er noe skeptisk til utvalgets forslag til nyordning av skiftetakstene. ... Forslaget om at dommeren skal delta ved skiftetakster over fast eiendom, bør ses på bakgrunn av at slike takster forekommer adskillig oftere enn rettslige skjønn, og svært mesret oftere onn odelsløsningsskjønn. Jeg vil foreslå at dommerens deltagelse gjøres avhengig av at en loddeier forlanger det. 15 av de 45 instansene gikk klart imot forslaget. Hovedbegrunnelsen var her at deltagelsen av dommeren ville øke arbeidsbelastningen ved embetene, samtidig som en ikke så at deltagelse av dommeren (i praksis dommerfullmektigen) ville ha noen synderlig innvirkning på skjønnsmennenes verdsettelse. Sorenskriveren i Sunnhordland (Grimstad) uttaler: «Nåværende ordning med skiftetakster fungerer bra. Gjennomgående gjøres takseringen av meget dyktige folk med lang erfaring i skjønn. Jeg ser ingen umiddelbar vinning for instituttet at dommerfullmektiger uten slik erfaring skal være med i selve takseringen. Skiftetakster blir normalt styrt av dommerfullmektigen, og arbeidsmengden ved embetet umuliggjør annen ordning. Det dreier seg om 15-20 stykker pr. år. I dag slipper dommerfullmektigen å spandere tid på synfåringen, dommerfullmektigens befatning begrenser seg til kontorforretning. Med de kronglete kommunikasjonsforhold som er i domssognet vil dommerfullmektigdeltaking i synfaringen medføre at dagen ville medgå til denne. Det vil gi betydelig større problemer for beramming av synfaring. Det siste medfører vansker for avviklingen. Det eneste jeg kan se blir resultatet av den foreslåtte omlegging blir økning i antall restanser. En del av motstanderne mot ny skiftetakstprosess mener at minst like stor virkning for takstnivået kunne oppnås ved at dommeren veiledet skjønnsmennene skriftlig eller muntlig på forhånd. Sorenskriveren i Senja (Møller) uttaler: «Ordningen bør være som den er i dag. Utvalgets innvending mot dagens ordning er at skiftetakstene blir for lave i forhold til vanlig omsetningsverdi. Det står imidlertid ingen steder i loven at taksten skal være lav. Dommeren må selvfølgelig orientere takstmennene om hvilken rettsanvendelse og hvilke prinsipper taksten skal bygge på. Han vil derfor også under den nåværende ordning kunne bidra til at skifte/taksten blir «normal». Departementet bør imidlertid ved et rundskriv henlede skifterettens oppmerksomhet på at loven henviser til skjønnsprosessloven og dermed at begrunnelsene skal være i samsvar med denne. 4. Departementets merknader. Justisdepartementet er innforstått med det prinsipielt uheldige ved dagens skiftetakstpraksis som påpekt av h.r.advokat Grøstad i Lov og Rett. Ved valg av særlige tiltak for å avhjelpe svakhetene, må man imidlertid vurdere tiltakenes sannsynlige effekt opp mot de ressurser som vil medgå. Departementet legger til grunn at om dommeren skal delta både under befaring, taksering og avhjemling av skiftetakster, vil det legge beslag på en ikke ubetydelig del av dommernes saksavviklingskapasitet sammenlignet med situasjonen i dag. Dette bygger bl.a. på en antagelse om at herreds- og byrettene i dag gjennomgående praktiserer skiftetakstreglene på en lite arbeidskrevende måte. I den foran nevnte undersøkelse ved en del herreds- og byretter, søkte således departementet også å kartlegge hvilken behandlingsmåte som i dag følges. Det er flere mulige løsninger. Den ene ytterlighet er at det fullt ut overlates til skjønnsmennene å avholde taksten slik at skjønnsmennene etter avholdelsen møter opp på rettens kontor for avhjemling. Den annen ytterlighet er at dommeren deltar med innledende protokollering, avsluttende avhjemling m.v. på vedkommende eiendom, og at han bare er fraværende under selve befaringen. En mellomløsning kan være at dommeren deltar som ovenfor med innledende protokollering osv., men at denne del av taksten legges til rettens kontor. Ca. 35 pst. av de embeter som ble forespurt har en praksis hvor dommeren deltar ved taksten med innledende protokollering, avsluttende avhjemling m.v. på vedkomhende eiendom, også hvor eiendommen ligger langt fra kontorstedet. Ved 45 pst. av embetene deltar dommeren aldri på annen måte enn ved etterfølgende avhjemling på kontoret. - Ved de resterende embeter deltar dommeren i en del saker med innledende protokollering, avsluttende avhjemling m.v. på rettens kontor. Ut fra dette relativt spinkle tallgrunnlag og ut fra gjennomsnittsberegninger av hvor lang tid som medgår til skiftetakster etter de ulike alternative behandlingsmåter, herunder Domstolutvalgets forslag, er departementet kommet til at merbelastning for dommere ved overgang til full dommerdeltagelse, kan ligge mellom 300 og 800 dagsverk. Tallgrunnlaget for disse beregningene er svært usikkert, men det er ikke usannsynlig at man kan få en merbelastning på over 2 årsverk for dommere. Dette må vurderes opp mot den sannsynlige effekt av nyordningen. Det må anses som sannsynlig at skiftetakster også heretter hovedsakelig vil bli ledet av dommerfullmektigen med til dels liten praktisk erfaring og med svært beskjeden innsikt i prisnivået for faste eiendommer i vedkommende distrikt. Etter departementets mening vil en vesentlig del av virkningen ved nyordning på dette området, skyldes at man oppnår at arbeidet med skiftetakster vurderes som mer betydningsfullt og at man med større tyngde kan orientere om behovet for å få takstene opp på et jevnere og mer riktig nivå. Justisdepartementet mener at denne virkningen kan nås selv om man ikke innfører en obligatorisk deltagelse av dommeren. Justisdepartementet vil foreslå en mellomløsning etter følgende punkter: 1. Dommeren deltar i granskningen og verdsettelse dersom det kreves av en av partene. 2. Skiftetakster bør fortsatt kunne tas av dommerfullmektiger, men det bør kreves tilsvarende bemyndigelse som for behandling av forhørsrettsaker, vekselsaker m.v. (Det bør gjelde uansett om dommeren i den konkrete sak ikke skal delta i befaring m.v.) 3. Antall skjønnsmenn bør reduseres til 2, også der hvor dommeren ikke deltar. I slike takster vil det endelige resultatet vanligvis bygge på et kompromiss enten retten har 2 eller 3 medlemmer. Det vil derfor vanligvis ikke by på problemer for 2 skjønnsmenn alene å nå frem til et resultat. I de sjeldne unntakstilfeller hvor de to skjønnsmenn ikke kan finne frem til et felles resultat, foreslås en regel om at dommeren kan tre inn på dette stadium i saken og delta i verdsettelsen seiv om han ikke har deltatt i granskningen. Når taksten holdes som odels- eller åsetestakst bør det delta 4 skjønnsmenn for å få samsvar med reglene for ordinær odels- og åsetestakst under løsningssak. Likeledes bør en part også i andre skiftetakster kunne be om 4 skjønnsmenn. Dette kan f.eks. være aktuelt ved taksering av større eiendommer hvor det drives blandet næringsvirksomhet og hvor takseringen forutsetter spesiell kyndighet innen flere felter. I forbindelse med nyordningen vil det bli overveiet å gi informasjon og veiledning til skjønnsmannsutvalgene og herreds- og byrettene om hvilke vurderingsnormer som skal legges til grunn. Både gjennom en slik informasjon og gjennom dommerens deltagelse i en del skiftetakster, mener departementet at skiftetakstene bør kunne bringes opp på et forsvarlig nivå - og at dette etter hvert vil gjelde både takster hvor dommeren deltar og hvor dommeren ikke deltar. Man vil for øvrig nevne at Justisdepartementet vil fremme forslag om gjeninnføring av overskjønn. I den forbindelse vil man vurdere om ordningen i en eller annen form også skal få anvendelse for skiftetakster, jf. henvisningen til skjønnslovens regler i skiftelovens § 125. Etter departementets oppfatning vil forslaget ikke medføre at det legges beslag på vesentlig økte ressurser, jf. pkt. 5 nedenfor, og bruken av dommere i skiftetakster vil dessuten kunne påregnes å gå noe ned når et mer enhetlig takstnivå er oppnådd. Departementet vil dessuten overfor herreds- og byrettene påpeke muligheten for med partenes samtykke å innhente en privat takst som alternativ til skiftetakst. Oslo skifterett (justitiarius Smestad) uttaler i denne forbindelse: «Ved nærværende embete er det for øvrig etter hvert blitt mer og mer vanlig at de impliserte godtar andre former for taksering enn skiftetakst, selv om det siste kan forlanges. Således benyttes meget hyppig Boliginstituttet til avgivelse av takster. Selv om dette er en utbredt praksis, er selvsagt behovet til stede for å kunne holde skiftetakst i visse tilfelle. Når skiftetakst skal holdes - og på grunnlag av den erfaring man i Oslo har med den nåværende ordning - reiser man spørsmål om det muligens ville være en løsning å beholde skiftelovens § 125 i sin lydelse, men med tilføyelse til første ledd at loddeiere (evt. også legatarer og kreditorer) kan forlange skjønn etter skjønnslovens regler. åpnet muligheten for å avvikle skiftetakst etter samme prinsipper som et skjønn for øvrig. Det opplyses for øvrig at ved Oslo skifterett er det i de senere år innhentet 250-300 private takster, mens antall skiftetakster etter skiftelovens § 125 bare har ligget på rundt 30. Departementet har ovenfor søkt å antyde merbelastningen for dommerne ved en gjennomføring av Domstolutvalgets forslag. Departementets forslag bygger på en ordning med valgfrihet, og det er ikke mulig å forutsi hvor ofte en skiftetakst med dommerens deltagelse vil bli begjært. Det bør imidlertid være holdbart å regne med at en økning i arbeidsbelastningen vil bli vesentlig mindre enn 2 dommerårsverk, antagelig mindre enn 1 årsverk for samtlige ca 100 domssogn. Det er også sannsynlig at dommeres deltagelse vil bli noe redusert over tid. En konsekvens av departementets forslag er videre at belastningen på skjønnsmannsutvalgene vil bli mindre når det vanligvis vil delta 2 skjønnsmenn mot 3 i dag. Skjønnsmannsutvalgene er i dag relativt små og belastningen på den enkelte skjønnsmann blir ofte stor. Forslaget vil innebære at man på landsbasis kan spare inn årlig mellom 400 og 1200 skjønnsmannsdagsverk (alt etter hvor omfattende den enkelte takster). Rent økonomisk vil dette bety en årlig innsparing på mellom 200 og 800.000 kroner pluss eventuelle reise- og kostutgifter. Innsparingen vil hovedsakelig finne sted på loddeiernes hånd. Som en indirekte virkning av at skiftetakstene bringes opp på et realistisk nivå, er det grunn til å regne med at det vil bli reist færre skiftetvister og at det vil bli færre anker. Dette vil lette skifterettens og ankeinstanse-nes arbeidssituasjon noe, uten at det er mulig å beregne avlastningen nærmere. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 21. februar 1930 om skifte m. m. Stortinget blir inn til å gjøre vedtak til om endringer i lov av 21. februar 1930 om skifte m.m. i samsvar med et fremlagt utkast. I lov 21. februar 1930 om skifte skal følgende bestemmelser lyde: Er noen av loddeierne umyndige og vergen samtykker i at boet skiftes privat, overtar ikke skifteretten behandlingen etter § 83 første ledd nr. 2, jf. nr. 1, dersom det er en eller flere andre loddeiere i boet, og disse har overtatt ansvaret for avdødes gjeld i den utstrekning dette ellers kreves for å unnlate offentlig skifte. Dersom den umyndiges arvelodd antas i verdi å ville overstige det beløp som etter loven om vergemål for umyndige nødvendiggjør forvaltning av overformynderiet, skal skifteretten registrere boet og utstede preklusivt proklama. Bekreftes det derved at forvaltning av overformynderiet kan bli aktuelt, underretter skifteretten overformynderiet om at boet skiftes privat og hvilken arvelodd som forventes å ville tilfalle den umyndige. Underretningen gir overformynderiet rett til å begjære offentlig skifte. Overformynderiet kan også begjære offentlig skifte dersom den umyndiges arvelodd ikke er overført til overformynderiets forvaltning innen ett år etter at skifterettens underretning ble gitt, eller dersom størrelsen av den overførte arvelodd ikke finnes tilfredsstillende. Skiftes boet privat etter første eller annet ledd, er den umyndiges ansvar for avdødes forpliktelser begrenset til størrelsen av den arv den umyndige har mottatt. Er det flere umyndige loddeiere, hefter de solidarisk innenfor denne ramme. Offentlig skiftebehandling finner ikke sted hvis boets midler, eventuelt etter nødvendig avsetting til dekning av utgiftene til begravelse, antas utilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, og det ikke stilles betryggende sikkerhet for disse. I boer hvor brutto aktiva er av liten verdi, overtar ikke skifteretten behandlingen etter § 83 første ledd nr. 1 eller 2 dersom en eller flere arvinger påtar seg å dekke utgiftene til begravelse og avdødes forpliktelser innenfor rammen av boets midler. Overtas ansvaret av flere arvinger, hefter de solidarisk. Mulig netto arv etter at utgifter og forpliktelser som nevnt i første ledd er dekket, fordeles mellom samtlige arvinger etter vanlige regler om ikke arvingene avtaler en annen fordeling. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om praktiseringen av første og annet ledd. Når under offentlig eller privat skifte nogen av boets eiendeler skal utlegges til en loddeier, blir den fornødne takst å holde som skiftetakst. Skiftetakst holdes av skiftedommeren med to skjønnsmenn. Fire skjønnsmenn deltar dersom en part krever det eller taksten holdes som odels- eller åsetestakst. Dommeren deltar i granskningen og verdsettelsen dersom det kreves av en part. Ellers overlater dommeren til skjønnsmennene å foreta granskningen og verdsettelsen alene, med påfølgende avhjemling i rettsmøte. Dersom skjønnsmennene ikke kan enes om et resultat, deltar dommeren i verdsettelsen selv om han ikke har deltatt i granskningen. Taksten kan fremmes selv om partene uteblir. Kostnadene ved skiftetakst bæres av boet. Kostnadene ved ekstra skjønnsmenn dekkes av den part som har krevet det. Om skiftetakst får for øvrig de alminnelige bestemmelser om skjønn tilsvarende anvendelse så langt de passer. Hvor forkynnelse er foreskrevet, kan ved skiftetakst i stedet meddelelse gis. I lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige skal følgende bestemmelse lyde: Utgjør midlene mindre enn et beløp fastsatt av departementet, plikter overformynderiet ikke å forvalte dem. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsene kan tre i kraft til ulik tid. Ot.prp.nr.30 (1981-1982) Om lov om endring i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.

lovdata_cd_43415

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.84

Utredningsansvaret innebærer blant annet at myndighetene må undersøke hvordan en sak ligger an. Undersøkelsen må gjelde både jus, faktum og skjønnsutøvelse. Dette innebærer at trygden må sørge for at faktum blir klargjort så godt som mulig og at de opplysninger som legges frem blir kontrollert. Når det gjelder skjønnsutøvelsen er det viktig at man følger de retningslinjer som er gitt for skjønnet i f.eks. lov, forarbeider, rundskriv eller andre kilder for tidligere forvaltningspraksis (f.eks. prinsippkjennelser). Det er ikke partens sak å finne ut hva lov og rett sier. Det må den som tar beslutningen gjøre. Som hovedregel må forvaltningen også ta ansvar for at fakta stemmer. Trygdeorganet bør selvsagt forsøke å være upartisk i sine undersøkelser. Plikten omfatter både en utredning av momenter som taler såvel til gunst som ugunst for parten. Selv om et medlem opptrer aktivt for å forsvare sine interesser, kan ikke forvaltningen ta for gitt at han klarer å finne frem til alt som taler til hans gunst. Hvor aktivt man skal gå inn for å frem det som taler i hans favør, avhenger imidlertid meget av hva man kan vente av ham selv (f.eks. om han representeres av en advokat/prosessfullmektig). Det avgjørende for om saken kan anses tilstrekkelig utredet vil ikke nødvendigvis være hva som fremgår av den skriftlige dokumentasjon i saken. Selv om f.eks. en innstilling i en sak er svært knapp, kan det tenkes at saken likevel har et bredt grunnlag i grundige forundersøkelser. Folketrygdloven §21-6 andre ledd (og tidligere folketrygdlov §14-2 nr. 2) medfører en plikt for en stønadsmottaker til å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende har rett til ytelsen. Endringen kan være av en slik art at man får større eller mindre rettigheter etter loven. Generelt sett har forvaltningen mindre plikt til å sørge for sakens opplysning når det foreligger en slik bestemmelse som gir plikt til å gi opplysninger av eget tiltak. Bestemmelsen i folketrygdloven tar imidlertid spesielt sikte på endringer som medfører begrensninger i rettighetene. Det må uansett holdes fast ved at selv om den trygdede pålegges å legge frem materialet, har myndighetene plikt til å sørge for at grunnlaget er tilstrekkelig og til å kontrollere at det ikke lider av feil. Ved vurderingen av omfanget av utredningsplikten, må imidlertid partens forutsetning for å forstå hva som har relevans, tas i betraktning. Jo større muligheter eller kapasitet parten har til å kunne ivareta sine interesser, jo mindre er trygdeetatens forpliktelse til å innhente opplysninger som kan gagne partens sak.

lovdata_cd_62438

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.853

Publisert: Somb-1983-66 (1983 128) Sammendrag: Vindusutskifting og fasadeendring - bygningslovens §92 tredje ledd. Søknad om vindusutskifting avslått etter bygningslovens §92 tredje ledd. Uklart om avslaget bygde på første punktum, jfr. §74 nr. 2 (skjønnhetsparagrafen) eller annet punktum (verneregelen). Ombudsmannen godtok at verneregelen var lagt til grunn og drøftet forståelsen av denne regel. Det ble akseptert at den aktuelle eiendom var ansett verneverdig, og ombudsmannen fant ikke å kunne kritisere skjønnet. Anførsel om usaklig forskjellsbehandling fvrte ikke frem. Saksgang: (Sak 561/82.) A, som er uførepensjonist, eier en toetasjes trebygning i en bykommune, og bor med familien i husets første etasje. I juli 1980 søkte han bygningsrådet om tillatelse til å skifte ut vinduer i bygningen. Han hadde trodd det var unødvendig å søke om tillatelse for dette, og derfor hadde han allerede kjøpt inn de vinduer som skulle benyttes. Bygningsrådet avslo søknaden: «Vindusutskifting som vist bryter for mye med husets stil og eksisterende vinduer og kan derfor ikke godkjennes. Det vises til bygningslovens 74.2. A klaget til fylkesmannen som stadfestet avslaget og bemerket: «I henhold til bygningslovens 92, jfr. 74 skal bygningsrådet påse at et arbeide blir utført slik at det tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Ifølge 92, 3. ledd skal bygningsrådet videre se til at historisk-arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til en bygnings ytre, såvidt mulig blir bevart. Fylkesmannen finner at den foreslåtte vindusendring vil føre til en fullstendig fasadeendring. Forholdet mellom vegg- og vindusflate, samt vinduenes plassering og vindusflatenes oppdeling er elementer som gir huset karakter. Ved å erstatte 12 T-kryss-vinduer med 6 kvadratiske, uoppdelte vinduer vil huset miste sitt karakteristiske preg. Fylkesmannen finner at den foreslåtte fasadeendring er av en slik karakter at bygningsrådet har hjemmel for sitt vedtak i bygningslovens 74, jfr. 92. A sendte umiddelbart inn nye tegninger, men både bygningsrådet og fylkesmannen holdt fast ved tidligere vedtak. Fylkesmannen bemerket 29. april 1981: «Ved fylkesmannens behandling av saken forrige gang ble det lagt vesentlig vekt på vinduenes betydning for nåværende utseende. Ny søknad om vindusutskifting er fremmet på bakgrunn av nye tegninger, men med samme type vinduer. Fylkesmannen finner på denne bakgrunn at heller ikke de nye forslagene til fasadeendringer tar tilstrekkelig hensyn til husets nåværende utseende og at bygningsrådet har hjemmel for sitt vedtak i bygningslovens §. 74, jfr. §92. Til tross for avslagene gikk A i gang med utskiftingsarbeidene, og i løpet av ettersommeren 1981 var arbeidene sluttført på vest- og sydfasaden. Dette førte til at saken ble tatt opp i bygningsrådet, som 8. oktober 1981 besluttet å anmelde A til politiet for bygging uten nødvendig byggetillatelse, jfr. bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) §110 nr. 2, jfr. §93. Ellers ba bygningsrådet om at A nå måtte sende inn nye tegninger for de gjenstående fasader. A, som på dette tidspunkt hadde kontakt med advokat, brakte den 3. mai 1982 saken inn for ombudsmannen. I klagen ble anført at bygningsmyndighetene bygde på uriktig lovforståelse, og advokaten viste i den sammenheng til uttalelser fra lovmotiver og praksis i tilknytning til bygningslovens §74 nr. 2 (den såkalte skjønnhetparagrafen). eiendommer uten at byggemelding var blitt forlangt. Videre ble opplyst at A's hus var trekkfullt, rått og med betydelig støygjennomgang fra annen til første etasje. Skulle arbeidene utføres i overensstemmelse med bygningsmyndighetenes krav, ville det, i følge advokaten, medføre betydelige meromkostninger. Han fremla nærmere opplysninger om A's helbred og økonomiske situasjon. Bygningsrådet uttalte i en første kommentar til ombudsmannen: «Den omsøkte utforming av fasadeendringen, først og fremst for gatefasaden mot øst med utskifting av 12 høye T-postvinduer og rikt detaljert omramming med 6 nær kvadratiske vippevinduer, anses helt uakseptabel. Dersom slik vindusutskifting aksepteres, vil det framtidig være (svært vanskelig å fremme de vernehensyn bygningsrådet er pålagt ansvaret for, kfr. bl.a. 92 og 74. De påståtte forskjellsbehandlingene kan delvis forklares med en utvikling over tid i retning av skjerpet praksis, delvis med at fasadeendringene er langt mindre dramatiske, ved at vindusåpningene med omramming og detaljering forøvrig er bibeholdt. I brev 7. september 1982 til fylkesmannen viste jeg til en uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet om bestemmelsene i bygningslovens §74 nr. 2 og §92 tredje ledd (sitert nedenfor), og ba om å få presisert hvilken hjemmel som var nyttet i A's sak, og om en nærmere redegjørelse for avgjørelsesgrunnlaget. Sentralt i klagen sto anførselen om at A ble utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Jeg ba i den anledning advokaten skrive direkte til kommunen og presisere hvilke eiendommer han påberopte, slik at kommunen kunne kommentere hver enkelt sak. Advokaten fulgte dette opp med et brev til kommunen der han omtalte i alt 57 andre eiendommer i byen. Foranlediget av ombudsmannens spørsmål utarbeidet teknisk etat et notat til bygningsrådet, der verneverdien av A's eiendom ble vurdert i forhold til en tidligere utarbeidet bevaringsplan for sentrumsområdene i byen (A's eiendom ligger utenfor planområdet): «Bygningen på A's eiendom (- - - gate 4) er oppført omkring århundreskiftet i typisk sveitserstil med stor etasjehøyde og høye T-postvinduer, rikt detaljerte vindusomramminger og typiske fasadedetaljer med stående profilhøvlet panel og horisontale vannbrett. Bygningen ligger i gatelinjen og danner sammen med tilsvarende bebyggelse på naboeiendommene gate 6 og 8 en typisk fasaderekke fra tiden omkring århundreskiftet. Deler av den øvrige bebyggelse i strøket er fra samme tidsperiode, men bebyggelsen øst for gaten er oppført i 1920-årene. Med bakgrunn i den senere tids eksplosive utvikling med hensyn til ombygging og vindusutskifting i den eldre bebyggelsen lot kommunen i 1979 utarbeide forslag til bevaringsplan for de sentrale deler av byen som var mest utsatt for dette, og hvor det meste av den eldste bebyggelsen finnes. Bevaringsplanen, som ble utarbeidet etter omfattende registreringer, ble vedtatt av bystyret i 1980 og er siden lagt til grunn for planlegging og saksbehandling etter bygningsloven. Av kapasitetsmessige grunner har det ikke vært mulig å følge opp med tilsvarende arbeid for de øvrige bydeler, men det er søkt om midler til gjennomføring av den landsomfattende registrering av faste kulturminner som nå er i gang under ledelse av Miljøverndepartementet, og som ventelig vil gi tilsvarende grunnlag for planlegging og saksbehandling. Som det framgår av bevaringsplanen, har vi vurdert bebyggelsen innenfor det sentrale byområdet etter verneverdi i tre grupper. Etter tilsvarende kriterier ville det aktuelle område omkring A's eiendom vurderes til verneverdi av klasse III, tilsvarende bebyggelsen i f.eks. - - -, som har beslektede trekk. Vernevurderingen klasse III er ikke foreslått fulgt opp med tiltak som f.eks. regulering etter bygningslovens 25,6 eller andre spesielle tiltak, men er ment som et hjelpemiddel for skjønnsutøvelse i bygningsrådet vedrørende fasadeendringssaker. Om forholdet mellom vernehensyn og påberopte mothensyn (av økonomisk og sosial karakter m.v.) het det i notatet: «Bygningsrådet har tilkjennegitt sitt syn på en eventuell løsning som også bør være overkommelig for søkeren ut i fra hans situasjon. Det må også kunne tillegges at bygningen må forventes å bli stående i flere generasjoner, og at dette i tilfelle må vurderes opp mot en enkelt eiers sosiale forhold, alder m.v. De mothensyn det er grunn til å behandle her, må være behovet for endringsarbeider som i følge søknaden omfatter senking av takhøyden for å bedre lydisolasjonen mellom etasjene, og utskifting av dårlige og trekkfulle vinduer. Det pekes videre på at behovet for vindusutskifting ikke er bestridt av bygningsrådet, og det redegjøres for hvordan dette og øvrige arbeider etter teknisk etats syn kan utføres. I bygningsrådsmøte 16. desember 1982 fremla bygningssjefen fotografier og kommentarer til samtlige 57 saker som advokaten hadde påberopt til støtte for anførselen om usaklig forskjellsbehandling. Bygningsrådet sluttet seg «i det alt vesentlige» til uttalelsene fra administrasjonen og tilføyde: «I de siste 15-20 år har det skjedd en stor endring når det gjelder holdningen til å bevare eksisterende bygninger og fasader. Utviklingen har gått i retning av at man i stadig sterkere grad har ønsket å bevare eksisterende bygningsmiljøer. Denne holdningsendring har også vært forsterket ved rundskriv fra sentrale myndigheter. fleste norske bygningsråd de senere årene. Den opplisting og vurdering av konkrete saker som er gjort av bygningssjefen, viser klart denne utvikling. Som følge av dette, og for bedre å kunne styre den videre utvikling, ble det i 1978/79 utarbeidet en bevaringsplan som senere ble vedtatt av bystyret. Som oppfølging av bevaringsplanen lot bygningsrådet utarbeide forslag til interne retningslinjer for behandling av fasadeendringer, som ble vedtatt av bygningsrådet i 1981. Noen av de uheldig utførte arbeider som er vist i det fremlagte materiale, er typiske eksempler på hvordan fasadeendringer ikke bør løses. Påviste ulovlig utførte fasadeendringer vil bli tatt opp til nærmere vurdering. Foranstående utvikling anses fra bygningsrådets side som en forklaring på det som fra advokaten hevdes å være usaklig forskjellsbehandling. Fylkesmannen uttalte 28. desember 1982: «Fylkesmannen har ment at omhandlede bygnings ytre har slik arkitektonisk verdi at det burde vært bevart. Fylkesmannen har i sin vurdering av saken lagt til grunn bygningslovens §92,3. ledd, 2. punktum. En har således ment, og mener fortsatt at omsøkte fasadeendring strider mot denne lovbestemmelse. Når det gjelder «strøket», er de fleste bygninger av noe eldre dato modernisert tidligere. Det eneste som nå bærer preg av en bestemt tidsperiode i - - - gate, er de to bygningene nr. 4 og 6 forsåvidt angår fasadene mot vegen. Klageren fikk anledning til å gjøre seg kjent med det materiale bygningssjefen hadde utarbeidet, og advokaten bemerket i brev til ombudsmannen: «Med den tilfeldighet som nå råder i kommunen, må det riktige være at slike saker løses ved at fasadeendringer godkjennes sålenge ikke det foreligger en kvalifisert grad av stygghet eller spesielt verneverdig bygning enten som arkitektonisk perle eller beliggende i tidstypisk strøk, og i disse tilfeller bør eieren ytes økonomisk støtte på antikvarisk grunnlag. Advokaten aksepterte ikke fylkesmannens forklaring om hvilken forbudshjemmel som lå til grunn for vedtakene i saken. Det hadde, mente advokaten, skjedd et skifte i de gitte begrunnelser etter at ombudsmannen kom inn i saken «fra å ha vært et spørsmål om innholdet i skjønnhetsparagrafen til nå at bygningen skal være spesielt verneverdig». Han tilføyde at de opprinnelige vedtak inneholdt «overhodet ingen vurdering av om bygningen er spesielt verneverdig eller om det foreligger historiske eller kulturelle momenter av betydning; det hele har vært et spørsmål om bygningens utseende». I min avsluttende uttalelse 28. februar 1983 refererte jeg ordlyden i de aktuelle bestemmelser i bygningsloven. §92 tredje ledd lyder: «Ved endring av bestående bygning og ved oppussing av fasade, gjelder §74 nr. 2 tilsvarende. Bygningsrådet skal se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til en bygnings ytre, så vidt mulig blir bevart. I §74 nr.2 heter det: «Bygningsrådet skal se til at ethvert arbeid som omfattes av lovens §93, blir planlagt og utført slik at det etter rådets skjønn tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret. §74 nr. 2 (jfr. §92 tredje ledd første punktum) blir ofte kalt skjønnhetsparagrafen. §92 tredje ledd annet punktum kan for å ha en tilsvarende kort betegnelse gjerne kalles verneregelen. Til spørsmålet om hvilken av de to bestemmelser som lå til grunn for bygningsmyndighetenes vedtak i A's sak, bemerket jeg: «Vedtakene i saken er ikke klare på dette punkt. For så vidt gjelder direkte hjemmelshenvisninger er det i bygningsrådets første vedtak vist til «74.2», mens fylkesmannen i konklusjonen i sine vedtak viser til «bygningslovens §74, jfr. §92». Men dette harmonerer ikke uten videre med premissene: Bygningsrådets begrunnelse knytter seg til «husets stil», mens det avgjørende for fylkesmannen var at «huset (ville) miste sitt karakteristiske preg», jfr. at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til «husets nåværende utseende». I fylkesmannens første vedtak ble også verneregelen referert i premissene. Fylkesmannen uttaler overfor ombudsmannen at han har ment at «omhandlede bygnings ytre har slik arkitektonisk verdi at det burde vært bevart», og at han ved sin vurdering av saken har bygget på verneregelen. For bygningsrådets vedkommende kan vel det samme leses ut av redegjørelsen fra teknisk etat, jfr. bygningsrådets uttalelse 16. desember 1982. Jeg finner å måtte godta denne forklaring. Avgjørelsen må således vurderes på dette grunnlag. Men samtidig må jeg slå fast at hjemmelshenvisningene tidligere i saken da har vært om ikke uriktige, så iallfall misvisende. Dette finner jeg uheldig. Med sikte på fortolkningen av verneregelen refererte jeg følgende uttalelser fra forarbeidene til bygningsloven (Bygningslovkomitéens innstilling 1960 174): «I utkastets §89 (som samsvarer med den endelige lovs §92) tredje ledds annet punktum er etter henstilling av Den antikvariske bygningsnemnd pålagt bygningsrådene å påse at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til en bygnings ytre, så vidt mulig blir bevart. Det hender ofte at bygninger, selv om de ikke er fredet, kan ha historisk eller kulturell verdi, og særlig at de i seg selv og i forhold til omgivelsene kan ha verdi som god arkitektur innenfor den epoke de representerer. Selvsagt hverken kan eller bør man forby enhver endring av slike bygninger og heller ikke at de blir revet (jfr. §44 stk. 2 i det nye danske byggelovutkast). Men det bør være en oppgave for bygningsrådet å påse at de endringer som må foretas skjer under hensyn til bygningens og strøkets særpreg. Lignende bestemmelser finnes i §82 i den svenske byggnadsstadga, og i §60 i byggeloven for København. Jeg viste til følgende uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet (september 1981 til fylkesmannen i Oslo og Akershus): «Etter annet punktum skal de nevnte verdier som knytter seg til en bygnings ytre søkes bevart. Endringsarbeidene må således vurderes ut fra den spesielle verdi som knytter seg til bygningen. Ved endring av bestående alminnelig ikke verneverdig bebyggelse, vil det derimot være avgjørende om bygningen vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn, jfr. §74 nr. 2. Med mindre angjeldende bygning/anlegg er avsatt som verneverdig i reguleringsplan, jfr. §25 nr. 6, eller er fredet med hjemmel i fredningslovgivningen, må det bli opp til det enkelte bygningsråd, og i siste instans fylkesmannen, å ta stilling til spørsmålet om bevaringsverdi. Uttalelser fra de antikvariske myndigheter bør tillegges vekt, men må sammenholdes med andre momenter som f.eks. behovet for endringsarbeider, ombyggingens art og omfang, bygningens alder og omkostninger. «Ved anvendelse av verneregelen melder det seg - slik jeg ser det - to sett spørsmål: For det første om den aktuelle bygning (dens ytre, eventuelt sett i sammenheng med omgivelsene) har en «kulturell verdi» som skiller den fra «alminnelig - ikke verneverdig bebyggelse» (jfr. departementets uttalelse), og om de planlagte endringsarbeider vil redusere denne verdi. Hvis dette besvares bekreftende, oppstår spørsmål om hvordan vernehensynet skal avveies mot andre hensyn som gjør seg gjeldende. Teknisk etat har gitt følgende beskrivelse av A's eiendom: «Bygningen på - - - gate 4 er oppført omkring århundreskiftet i typisk sveitserstil med stor etasjehøyde og høye T-postvinduer, rikt detaljerte vindusomramminger og typiske fasadedetaljer med stående profilhøvlet panel og horisontale vannbrett. Bygningen ligger i gatelinjen og danner sammen med tilsvarende bebyggelse på naboeiendommene-- gate 6 og 8 en typisk fasaderekke fra tiden omkring århundreskiftet. Jeg har ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at bygningsmyndighetene har gått utenfor lovens rammer når denne bygning er ansett verneverdig. At de verdier ved bygningens ytre som er fremhevet foran vil bli redusert ved omsøkte byggearbeider, kan det neppe herske tvil om. Klageren hevder at bygningsmyndighetene ikke har utredet verneverdispørsmålet på forsvarlig måte; spesielt peker han på at saken ikke har vært forelagt for antikvarisk myndighet. Hvorvidt en sak som behandles etter verneregelen skal forelegges for antikvarisk myndighet, antar jeg må bero litt på arten av de kulturverdier som knytter seg til bygningen. Slik avgjørelsen i nærværende sak er motivert (bygningens stil; bygningen representerer tidstypisk arkitektur fra århundreskiftet), kunne det kanskje vært naturlig om de antikvariske myndigheter var koblet inn. Men jeg kan ikke uten videre karakterisere det som en feil at dette ikke er gjort. Bygningsrådet har 10. desember 1981 vedtatt interne retningslinjer for behandling av vindusutskiftinger og fasadeendringer. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn på disse retningslinjer her. Som også teknisk etat har påpekt, må avgjørelsen i den enkelte sak «baseres på bestemmelsene i lovverket». Etter verneregelen skal bygningsrådet se til at kulturelle verdier som knytter seg til' en bygnings ytre blir bevart - «så vidt mulig». Uttrykksmåten må forstås slik at vernehensynene skal avveies mot andre hensyn, jfr. uttalelsen fra Kommunal- og arbeidsdepartementet (sitert ovenfor), som nevner «f.eks. behovet for endringsarbeider, ombyggingens art og omfang, bygningens alder og omkostninger». Jeg antar at bygningsmyndighetene også må kunne legge en viss vekt på den enkelte eiers sosiale situasjon. I lovens uttrykksmåte «se til» ligger videre en indikasjon om at verneregelen bør søkes praktisert ved råd og veiledning til huseierne. Advokaten hadde i klagen til ombudsmannen beskrevet forholdene i A's bolig slik de var før byggearbeidene i 1981 som trekkfullt, rått m.v. At det var behov for utbedringsarbeider, spesielt utskifting av vinduer, hadde heller aldri vært bestridt av bygningsmyndighetene. burde gjøres slik at bygningens ytre verdier ble ivaretatt, og at dette var praktisk mulig. Både når det gjaldt tekniske løsninger og kostnadspørsmålet, sto påstand mot påstand. Jeg fant ikke å kunne ta stilling til denne del av klagen. Fra teknisk etat ble det forklart at man hadde gjort flere forsøk på å gi A råd og veiledning. A bestred å ha mottatt slike henvendelser. Noen nærmere avklaring om hva som her måtte ha skjedd muntlig, kunne ikke skje fra min side, og jeg begrenset meg derfor til følgende kommentar: «Teknisk etat hevder at det «i en tidlig fase av saken var . . påtenkt å rettlede søkeren om mulighetene for tilskudd og lån på antikvarisk grunnlag», men at søkeren gjennom «igangsetting av arbeidet med allerede innkjøpte vinduer» avskar oppfølging i denne retning. Jeg er enig med advokaten i at denne forklaring ikke er tilfredsstillende. Fra søknaden av 7. juli 1980 gikk det over ett år før byggearbeidene ble satt i gang ettersommeren 1981. I dette tidsrom var saken oppe i bygningsrådet fire ganger til behandling og to ganger som referatsak. Bygningsmyndighetene må ha hatt rikelig med tid og foranledning til å følge opp, hvis de ønsket å rettlede A. Jeg antok likevel at en eventuell svikt i oppfølgingen her ikke kunne lede til at vedtakene i byggesaken ble ugyldige. Avgjørelse etter verneregelen måtte som allerede nevnt, bero på en avveining av vernehensynene mot andre hensyn som gjør seg gjeldende. Overfor skjønnsmessige avgjørelser er ombudsmannens kompetanse begrenset; ombudsmannen kan bare kritisere slik avgjørelse hvor den finnes «klart urimelig», jfr. §10 annet ledd i ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8. På tross av de hensyn av sosial karakter som var trukket frem i saken, fant jeg ikke tilstrekkelig grunnlag for å anvende en så streng karakteristikk av vedtakene i A's sak. Jeg hadde så langt sett På A's sak isolert. Men klageren hadde også påberopt sammenligning med andre saker. Han hevdet at praksis i kommunen preges av vilkårlighet, og at han var utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Advokaten hadde i den sammenheng trukket frem endringsarbeider på i alt 57 andre eiendommer fra byen. Teknisk etat hadde gjort et grundig arbeid for å belyse alle disse saker - med fotos og kommentarer. Jeg måtte etter gjennomgåelse av dette materialet konstatere at disse eiendommer kanskje med ett enkelt unntak (sak x) ikke var direkte sammenlignbare med A's eiendom. For de fleste av eiendommene syntes det temmelig klart at verne regelen i det hele tatt ikke kunne ha vært anvendt. Hvorvidt den kunne og burde ha vært anvendt også i sak x, fant jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Materialet som helhet kunne i hvert fall ikke vise at A hadde vært utsatt for noen diskriminerende særbehandling. Somb-1983-65 Oppføring av tilbygg i tettregulert boligfelt.

lovdata_cd_27709

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.749

1) Med hjemmel i alkoholloven §3-7, 2. ledd fastsettes følgende salgstider for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent: Salg av øl, vin og brennevin med lavere alkoholprosent enn 4,76 kan skje mellom kl. 0800 og kl. 1800. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 1500. Dette gjelder ikke dagen før Kristi himmelfartsdag. Salg og utlevering kan ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for valg og folkeavstemming jf. alkoholloven §3-7 (samt lov om helligdager og helligdagsfred og lov om 1. og 17. mai). 2) Med hjemmel i alkoholloven §4-4, 2. og 3. ledd fastsettes følgende skjenketider for alkoholholdige drikker: Øl, vin 0600-0045 0600-0215 0600-0045Brennevin 1300-0045 (vedtak i kommunestyret sak 19/02) 1300-0215 (vedtak i kommunestyret under sak 19/02) Skjenke- og åpningstidene 2. juledag, nyttårsaften, romjulsdagene, onsdag før skjærtorsdag, skjærtorsdag samt 16. mai og dagen før 1. mai skal være som for fredager/lørdager. Skjenkelokalene skal være lukket kl. 0130 søndag - torsdag. Fredag og lørdag skal skjenkelokalet være lukket senest kl. 0300 (dette gjelder også for de dagene som har utvidet skjenketid til kl. 0215). Søknad om utvidelse av skjenketid for en enkelt anledning, jf. alkoholloven. §4-4, 3. ledd, kan maksimalt gis som for fredager og lørdager. Normalt gis ikke utvidet skjenketid for arrangementer som legges til søn- og helligdager. Kravet i alkoholloven om at det må dreie seg om en «enkelt anledning» må være oppfylt. Med enkelt anledning menes her at det må foreligge en bestemt begivenhet, så som jubileer og lignende. For typiske julebord etc. gis ikke utvidet skjenketid. Det gis heller ikke utvidet skjenketid i forbindelse med idrettsarrangement. 3) Med hjemmel i serveringsloven §15, 1. ledd fastsettes følgende åpningstider for serveringssteder: Serveringsstedene skal være lukket senest kl. 0130 fra søndag til og med torsdag. Fredag og lørdag skal serveringsstedet være lukket kl. 0300. Åpningstidene 2. juledag, nyttårsaften, romjulsdagene, onsdag før skjærtorsdag, skjærtorsdag samt 16. mai og dagen før 1. mai skal være som for fredager/lørdager. Åpningstidene kan fravikes etter søknad.

lovdata_cd_46365

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.481

NSB gir rabatt på syketransport med tog. RTV-blankett 2.29 «Pasientreise med tog» skal benyttes. Medlemmet kan få utstedt blanketten på trygdekontoret eller evt. på behandlingsstedet. Blanketten leveres på togstasjonen, og medlemmet får utlevert togbillett mot betaling av egenandel. Dersom rabattordningen ikke er benyttet, dekkes bare 80 % av billettprisen hvis medlemmet kjenner til eller burde kjenne til rabattordningen for tog. Honnørbillett og barnebillett dekkes alltid fullt ut.

lovdata_cd_40086

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.766

[Endret 7/98, 3/00, 7/03. Arbeidsgiveren skal etter tredje ledd forskuttere sykepengene i arbeidsgiverperioden, og har deretter krav på refusjon fra trygdekontoret. Kravet skal settes fram på fastsatt blankett IA 08-20.12. Den som unntas fra bestemmelsen om arbeidsgiveransvar skal få utbetalt sykepengene fra arbeidsgiveren på samme måte som andre arbeidstakere. Dette omfatter også sykepenger på grunnlag av egenmelding. Når det gjelder unntak fra arbeidsgiveransvar etter første ledd, kan arbeidsgiveren kreve sykepengene refundert fra trygdekontoret uansett om sykefraværet har sammenheng med den kroniske eller langvarige sykdommen som har gitt grunnlag for vedtaket. Dette medfører at arbeidsgiveren ikke har behov for å få kjennskap til diagnosen ved de enkelte sykefravær. Ved unntak etter andre ledd er det derimot et krav at den aktuelle arbeidsuførheten har sammenheng med svangerskapet, se merknadene i avsnittet om vilkår for fritak etter denne bestemmelsen.

maalfrid_d13b4c855f866f6c9ce335eb3b6364c7fa467855_6

maalfrid_helsedirektoratet

no

0.822

Utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike medfødte eller tidlig ervervede tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelse med varierende grad av utfordringer i dagliglivet. Personer med utviklingshemming kan ha flere andre sykdommer og kan ha behov for tett oppfølging av helsetjenesten. Samtidig kan personer med utviklingshemming ha utfordringer knyttet til å ivareta egen helse. Dette kan blant annet innebære redusert evne til å bestille time hos fastlegen, og til å etterspørre andre helse- og omsorgstjenester. Fastlegen skal tilby konsultasjon eller hjemmebesøk til personer på sin liste som har behov for helsehjelp, men som selv ikke søker hjelp. Dette gjelder bare i tilfeller hvor pasienten har en påvist lidelse og det fra en medisinsk vurdering er et åpenbart behov for behandling eller oppfølging. Personer med utviklingshemming vil være en av de gruppene fastlegen særskilt bør følge opp. Fastlegen kan også ha en viktig rolle i å fange opp tiltagende behov for hjelp fra kommunenes helse- og omsorgstjeneste for denne gruppen. Personer med utviklingshemming kan ofte ha andre sykdommer og kan derfor stå på flere legemidler samtidig. Behandlende lege er ansvarlig for den endelige legemiddelrekvireringen og beslutningene som fattes om legemiddelbehandling av pasienten. Fastlegen skal ifølge fastlegeforskriften § 25 vurdere å gjennomføre legemiddelgjennomganger for pasienter som bruker fire legemidler eller mer, eller når dette ansees nødvendig. I dette notatet har vi, ved å bruke data fra Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), undersøkt i hvilken grad fastlegen følger opp personer med utviklingshemming. Det vil være individuelle forskjeller i hvor stort behov hver enkelt har for oppfølging. Vi har kun sett på hjemmeboende personer med utviklingshemming. Vi har sett på andel hjemmeboende personer med utviklingshemming som i 2018: I tillegg har vi sett på andel hjemmeboende personer med utviklingshemming: 1 www.lovdata.