Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

000148

Game of Thrones S03 Det blir ikke bedre enn dette. I anmeldelsen av de to første episodene av tredje sesong av Game of Thrones, skrev jeg at det så langt var «helt klart at også tredje sesong av Game of Thrones er velskrevet, velspilt og veldig spennende». Nå er alle de ti episodene av sesongen ute og jeg kan konstatere at dette er den beste sesongen så langt i Game of Thrones. Manus, regi og skuespill - alt sitter som det skal, og rollefigurene blir bare mer interessante etterhvert som vi lærer dem bedre å kjenne. Forfatteren George R. R. Martins univers i bokserien A Song of Ice and Fire er stort og det er mange rollefigurer å holde styr på i Game of Thrones, så det gjelder å holde tunga rett i munnen, men serieskapere David Benioff og D.B. Weiss sjonglerer alle de forskjellige historielinjene på en mesterlig måte. Vi følger aldri én historielinje for lenge av gangen, og alle de forskjellige figurene får den tiden de trenger på TV-skjermen slik at spenningskurven i serien sakte, men sikkert stiger for hver episode. Sjokkerte TV-seere Store forventninger har vært knyttet til denne tredje sesongen av serien fordi den inneholder hendelser som leserne av bokserien lenge har sett frem til. Fallhøyden er desto høyere, men som leser av bøkene selv, kan jeg si at sesongen absolutt sto til forventningene. Spesielt én hendelse har blitt mye omtalt, etter at sjokkerte TV-seere skjelte ut både HBO og forfatter George R. R. Martin i sosiale medier, sist uke. I denne episoden ble det klart for TV-seerne hvor kompromissløs forfatter George R. R. Martin er når det kommer til å fortelle historien, uten hensyn til hvilke rollefigurer som ryker med på veien, og som fan av bokserien var det gøy å se at dette ikke har forsvunnet på vei til TV-skjermen. Selv om episode 9 av sesongen var var den mest sjokkerende betyr ikke dette nødvendigvis at den beste. Alle episodene i sesongen holder høy kvalitet, men det er flere som utmerker seg. Spesielt var den fjerde episoden, når Daenerys tar kontroll over slavehæren i Astapor, et høydepunkt. Her viser den unge, men sterke kvinnen hvor skruppelløs og beinhard hun er villig til å være i kampen for makt og rettferdighet, og episoden endte med at jeg og mannen min satt og jublet i stua. Dette var bare ett av mange øyeblikk i løpet av serien som første til jubel, hyling, latter eller tårer. Sesongavslutningen var spesielt emosjonelt lada, og da rulleteksten gikk over TV-skjermen satt jeg igjen med en enorm følelse av respekt for menneskene som har laget denne serien, både foran og bak kamera. Strålende valg av skuespillere Æren for alle de strålende øyeblikkene i løpet av serien er fordelt mellom George R. R. Martin, manusforfatterne og regissørene av serien, men også mellom skuespillerne. Jeg kaster med i støvet for Nina Gold og Robert Sterne, som har hatt ansvaret for castingen. Alle skuespillerne er svært velplasserte i sine roller, og det har vært en fryd å bli kjent med de nye figurene som har kommet til denne sesongen. Det har vært spesielt spennende å følge med på Jojen Reed, spilt av Thomas Brodie-Sangster, og hans ferd nordover med Bran. Brodie-Sangster har en ro og et nærvær som passer perfekt for Jojen, og jeg gleder meg til å følge med på Bran og Jojens historielinje i neste sesong også. Som jeg nevnte i anmeldelsen av de første to episodene er også Diana Rigg som Lady Olenna Redwyne, et sterkt bidrag til rollelista, for ikke å glemme norske Kristofer Hivju som gjør seg utrolig godt i rollen som den hardbarka Tormund Giantsbane. Spennende karakterutvikling Når det er sagt så er det rollefigurer fra den forrige eller første sesongen som jeg har blitt mest glad i denne sesongen. Game of Thrones er et karakterdrama og derfor er det utrolig interessant å følge med på hvordan figurene utvikler seg. Jaime Lannister, spilt av danske Nikolaj Coster-Waldau, er den rollefiguren som kanskje har gjennomgått den største forvandlingen denne sesongen. Han og den kvinnelige ridderen Brienne of Tarth reiser sammen på veien tilbake til King's Landing og et slags vennskap utvikler seg mellom dem. Etterhvert som han får verdigheten frarøvet og lærer den harde leksen om at pappa ikke alltid kan hjelpe ham, så ser vi også en mer human side av Jaime som ikke har kommet like godt frem før. I en badescene i episode fem, der Brienne må hjelpe Jaime med å vaske seg, ser vi den ellers så glattpolerte ridderen i et nytt lys. Nikolaj Coster-Waldau spiller strålende som en mann som har mistet mer enn han trodde var mulig, og scenen mellom ham og Gwendoline Christie som spiller Brienne er sår og vond å se. Ygritte, spilt av Rose Leslie, er en annen rollefigur som har hatt en interessant utvikling denne sesongen. Etterhvert som hun blir mer og mer involvert med Jon Snow sliter hun med å velge hvor er det hennes lojalitet ligger. Leslie klarer å formidle Ygrittes indre konflikt på en svært overbevisende måte, og jeg synes hun er et virkelig godt valg av skuespiller for figuren. Arya, spilt av Maisie Williams må også nevnes som en ekstra sterk rollefigur denne sesongen. Den tapre, lille jenta har måttet gjennomgå så mye, og Williams spiller utrolig godt som ei lita jente som ikke har noe mer å tape. Hun var spesielt god i sesongavslutningen, der vi virkelig får et inntrykk av hva som kan skje med et pikesinn under omstendighetene hun har måttet leve i. Også må vi ikke glemmer Tyrion, spilt av Peter Dinklage - han fortsetter seiersrunden som den beste rollefiguren i serien. Det er vondt å følge med på hvordan Tyrions ubarmhjertige far Tywin behandler sin sønn, og Dinklage spiller med en troverdighet som gjør at Tyrions sårhet skjærer meg inn i sjela. Kan det bli bedre? Jeg har lest alle bøkene i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire flere ganger, så jeg vet at eventyret såvidt har begynt - det er mye mer å glede seg til i sesongene som kommer! Likevel er jeg spent på hvordan serieskapere David Benioff og D.B. Weiss skal klare å overgå sesong tre av Game of Thrones, for sesongen er av så høy kvalitet at det skal mye til å toppe den. Vi får bare håpe at seriemester HBO og alle de involverte fortsetter å levere like godt som de har gjort til nå. Uansett så kommer ventetiden frem til april 2014 og neste sesong til å bli svært lang. Jeg vil at dette episke eventyret av et karakterdrama skal fortsette i dag!

000151

Orange is the new black S01 E01-E06 God svart dramedie frå skaparen av «Weeds». Jenji Kohan har gjort karriere på å vise korleis narkotikasmugling kan påverke forstadskvinnas liv. Først gjorde ho det med TV-serien Weeds, og saman med Netflix har ho no teke det eit steg vidare og sett sin nye hovudperson direkte i fengsel. Kvinnefengselet er ein stad som lett anten kunne ha blitt behandla med silkehanskar, eller berre gjort om til eit «mannefengsel med puppar». Heldigvis har Kohans manus rom for alle typar personar og fleire typar konfliktar, og eit imponerande koppel med skodespelarar! Middelklassekvinna Piper Chapman (Taylor Schilling) – som strengt talt burde ha visst betre – vert dømd til femten månader i fengsel for å ha smugla ein koffert stappfull av narkotikapengar over grensa for sin tidlegare elskar, Alex (Laura Prepon). Fordeler merksemda bra Å bli innhenta av fortida skaper naturleg nok store omveltingar i kvardagen hennar som luksussåpeskapar, og samlivet med forloveden Larry (Jason Biggs) vert sett på prøve – både på alvorlege, og mindre alvorlege, måtar: Piper: – Promise me you're not watching Mad Men without me. TV-serien fokuserer innledningsvis på Pipers veg til å bli integrert i fengselet, som den «stakkars kvite forstadsjenta» ho er. Etter kvart visar ho initiativ sjølv, deriblant ved å lage ryggremedier av spytt, chili og kakaosmør til den innsette kjøkkensjefen. Serien er basert på Piper Kermans bok med same namn, men har – som adapsjonar flest – teke seg store fridomar. Deriblant nettopp i figurskapinga. Der boka handla mest om Pipers møte med samfunnet innanfor murane, visar serien deg heller menneska i det imponerande store og gode rollegalleriet. I kvar episode får ein sjå éin av dei innsette sin bakgrunn. Ein god idé, ettersom eg ser for meg at serien veldig fort kunne ha blitt keisam med utelukkande eitt premiss – jenta mot resten, nettopp noko av problemet til Weeds. Med fleire mennesker å fordele merksemda på får serien automatisk meir levetid. Dramaet er oftare betre enn komedien Kohan har alltid likt å kaste figurar inn i situasjonar dei ikkje taklar, og samtidig forsøke å vise at folka du trudde du hadde kontroll på er annleis enn dei skulle vere. Her har ein både den russiske kafématrona som viser seg å takle fengselslivet ganske bra, og ein brannmann som eigentleg vil vere ein kvinneleg frisør. Båe er varmt representert, dei er ekte mennesker. Seriens humor treff stort sett, og klarar – igjen, som Weeds på sitt beste – å vere både oppdatert og spenstig, men òg varm og lun. På det mest outrerte har ein sandwichar med brukte tampongar, på det meir kvardagslege byrjer Larry sjølvsagt å sjå Mad Men heilt på eigen hand. Dermed er dramedie – eller «dramedy» om du vil, drama og komedie samla i eitt – absolutt framleis sprell levande. Orange is the new black vekslar raskt og med hell mellom desse spenningane, og lukkast med å få til båe to. Når det morosame derimot tek for sterkt overhand – som til dømes med Piper si «kone» i fengselet, ho med det sjarmerande tilnamnet «Crazy Eyes» – bryt det med universet Kohan og co. har sett saman. Allereie fornya for andre sesong Strukturelt sett er kanskje Orange is the new black den mest tradisjonelle av Netflix sine TV-seriar hittil. Den manglar det visuelt slåande i House of Cards, den har ikkje det ufiltrerte kaoset i Hemlock Grove, og den er årevis bak formeksperimenteringa til fjerde sesong av Arrested Development. Det spesielle denne gongen er faktisk at kvinner er figurane, uavhengig av stereotypar og former ein skal presse dei inn i. Den tek seksuelle handlingar og legningar i alle former på alvor (og ofte med humor) – anten det er overgrep, forhold eller «one-night-stands». Eg merkar at eg difor vert ekstra glad for at Orange is the new black allereie er fornya for ein andre sesong. Kor langt serien ynskjer å ta historia i første sesong gjenstår å sjå. I løpet av dei første seks episodane kjem ein ikkje særleg langt inn i fengselstidas femten månader, og heller ikkje særleg gjennom fengselets mange innsette. Kanskje like greitt, når ein ser korleis fengselsserien Prison Break tapte seg då dei faktisk slapp ut av buret. Lat den endeleg avsluttast før den faktisk vert ein ny Weeds, åtte sesongar er ein for hard straff for Piper. Orange is the new black sleppast på Netflix-plattforma den 11. juli.

000154

The Newsroom S02 E01-E02 Serien som ville gitt PFU mareritt. Klokka tikker ned, kameraet sikter seg inn, rødlyset uten for studio slår seg på. Will McAvoy (Jeff Daniels) retter på slipset, det er klart for «News Night». Aaron Sorkin (West Wing, Moneyball, The Social Network) er en maktfaktor i Hollywood, med en velutviklet sans for hva som fungerer på skjermen og på lerretet. Med The Newsrooms andre sesong spiller han videre på historien om McAvoy og resten av teamet som jobber med å skape flaggskipet på nyhetskanalen Atlantis Cable News, og ikke minst dramatikken som oppstår i kulissene. Men serien har et enormt problem. Nei, faktisk er det vel to problemer. For det første er den journalistiske hverdagen i USA en helt annen virkelighet enn den norske. Amerikanske nyhetsankere er jo nyheten. Det fører oss rett over på det andre problemet. Jeff Daniels er, på bakgrunn av det første problemet, overhodet ikke troverdig i rollen som seriens hovedperson. Presseetikk, hva er det? Manusforfatter Aaron Sorkin vet godt hvordan en moderne nyhetsredaksjon fungerer og arbeider, og han vet nøyaktig hva som skal til for å skape et spennende TV-drama. Derfor er livet i redaksjonen bak nyhetsprogrammet «News Night» pyntet på til det ugjenkjennelige, i hvert fall for norske seere som ikke lever med kabel-tv-kanalenes politisk polaristerte nyhetssendinger. Seriens første episode slår an den nye sesongen med McAvoy som grilles av tv-kanalens advokater. Han har slengt om seg med leppa på lufta, med grunnløse påstander norske PFU ville revet seg i håret over, før han trakk dem igjen. Nå er det altså opp til lovens fotsoldater å beskytte pressefriheten og McAvoys videre karriere. Alt dette slår an dramaet som utspiller seg i kanalens korridorer og møterom mens tilbakeblikk til borgerkrigen i Libya og Gaddafis fall, og andre ferske hendelser gir en aktuell nerve som bærer dramatikken videre og aktualiserer serien i det turbulente perspektivet til den arabiske våren. Med det lar ikke Sorkin det indre livet i redaksjonen være spenningsdrivende i The Newsroom. Det kan virke som om han nå mener eksterne konflikter er nødvendig for å holde på interessen, noe som virker underlig med tanke på hans bakgrunn med West Wing. Flere lyspunkter hindrer serien fra å ramle helt til bunns. Når Sorkins manus treffer spikeren på hodet er han skremmende presis, og The Newsroom glimter til med et blikk på hva serien kunne vært. En bitende kritikk av et system som ikke er i stand til å oppfylle sin rolle som den fjerde statsmakt. Mister brodd Kanskje er det amerikanske nyhetshverdagen, dominert av meningssterke personer på kabeltvkanaler, så langt fra den norske boblen vi lever i at den eneste måten å se serien The Newsroom på er med skråblikk. Det er fullt mulig å le oppgitt over de overdrevne situasjonene Sorkin plasserer sine overdrevne figurer i. Flere figurer, og skuespillere, gjør sitt ytterste for å tilføre serien sårt tiltrengt troverdighet, men Sorkin forspiller en mulighet til å kritisere den polariserte amerikanske mediehverdagen til fordel for et ytre drama som gjør problemstillingene overtydelige. Og skulle noen seere, gud forby, tro at «News Night» gir et troverdig innblikk i hvordan en nyhetsredaksjon arbeider, har Sorkin ikke bare forlatt sin kritiske røst, han benytter ikke muligheten til å la serien si noe viktig om hvordan informasjon formidles i vårt globale (og komplekse) samfunn. Anmeldelsen er basert på de to første av totalt ni episoder i sesong to. Premiere på C More Series 15. juli kl. 2100, og kan sees på strømmetjenesten HBO Nordic.

000156

Boardwalk Empire S04 E01-05 Givende tålmodighetsprøve. Etter den blodig intense sistedelen av tredje sesong har ting roa seg litt ned i Atlantic City. Nucky er tilbake som en nå langt mer lavtliggende sjef i byen – uten Margaret, men med broder Eli som høyre hånd. På mange måter er vi tilbake til utgangspunktet serien starta fra – før Jimmy og Margaret blanda seg inn i styre og stell. Men att og fram er ikke nødvendigvis like langt, karakterene har utvikla seg. Noen, som Buscemis Nucky, på et forholdsvis subtilt plan. Andre, som Michael Shannons Van Alden/Mueller og Gretchen Mols Gillian, har gjennomgått langt mer drastiske forandringer. Det viktigste er uansett at vi har blitt godt kjent med et knippe karakterer, og derfor har rykka tilbake til start med fornya innsikt. Enter J. Edgar Folka bak Boardwalk Empire belønner – ikke overraskende – de som har hengt med gjennom tre tidvis tungrodde, men alltid givende sesonger, med å presse inn enda flere historielinjer som ikke tangerer hverandre særlig hyppig, og enda flere karakterer. Når du allerede har investert 35 timer denne typen serie hopper du ikke av selv om de gjør den enda litt mer utilgjengelig. Den usedvanlig skremmende Dr. Valentin Narcisse styrer Universal Negro Improvement Association, og settes tidlig opp som alltid herlige Chalkys nemesis, Elis eldste sønn Willy har dratt til Philadelphia for å gå på college, og får mye skjermtid. Vi blir også introdusert for en ung og sulten sjef i FBIs smuglerspritavdeling – J. Edgar Hoover. I tillegg følger vi fortsatt med på hva som skjer i New York, Cicero og Chicago – den ufrivillig kriminelle Mueller og den særdeles frivillig kriminelle Al Capone er i seg selv to meget gode grunner til å se Boardwalk Empire. Nucky er fortsatt seriens tydelige midtpunkt, men nå først og fremst i kraft av å være alle de andre rollefigurenes minste felles multiplum. Med misnøye som motivasjon Det er i det hele tatt mindre Atlantic City og mer forbrytersyndikat i hele USA som nå utgjør rammeverket. Men misnøyen er den samme. Ingen av rollefigurene i Boardwalk Empire er fornøyde med tilværelsen. De vil opp, bort, fram, ha mer, ha noe annet. «Livet er herlig»-scener kan telles på ganske nøyaktig null hender, mens du trenger opptil flere for å holde oversikt over alle drøye voldshandlinger. Boardwalk Empire er fortsatt mørkt, seigt, dystert, krevende og vakkert. Mer Wire enn Sopranos Det er liten tvil om at Terence Winter (skaper) og de forskjellige regissørene har latt seg inspirere av David Simons to mesterverk The Wire og Treme. På tross av at beskrivelsen «gangsterdrama fra New Jersey med Steve Buscemi, regissert av Tim van Patten» leder tankene mot en annen moderne klassiker fra HBO, plasserer seriens episodetranscenderende fortellerteknikk den i det som nå må kunne kalles Simon-land. Mildt sagt mye å leve opp til, og i motsetning til The Wire er det du ser her akkurat det du får – det er underholdning, og ikke så veldig mye mer. Men det må være lov til å bygge opp serier som romaner uten at de trenger å være dyptgående analyser av samfunnet vi lever/har levd i, så lenge de er vellagde og underholdende. Og det er Boardwalk Empire. En fem timer lang introduksjon Jeg har bare sett fem episoder av sesongen, det var alt vi fikk tilsendt. Og det er vanskelig å felle en absolutt dom over sesonger i denne typen serier basert på det. Interessante og velspilte karakterer finnes i overflod, dialogene er som forventa knallgode, epoken som presenteres har ikke blitt noe mindre spennende, og selv om det faktum at jeg ennå ikke var født hindra meg i å dra til USA på 20-tallet, virker tidskoloritten deilig overbevisende. De tar seg som vanlig ekstremt god tid med å sette plottet ordentlig – oppsparkene varer gjerne en halv sesong. Tålmodigheten min har med jevne mellomrom blitt satt litt på prøve, men serien takker gang på gang for tilliten med å gi meg opplevelser som får meg til å forstå hvorfor dynamikken er som den er. Ingenting er tilfeldig. Hvis de holder på tradisjonen med å nøste opp alt på særdeles tilfredsstillende vis, noe jeg egentlig regner med at de kommer til å gjøre, vil dette bli nok et verdig kapittel i et uvanlig velskapt epokedrama. Hold ut! Boardwalk Empire er ikke for alle. Hvis du så de to første episodene av første sesong og syntes de var gørrkjedelige kan du trygt drite i å prøve på nytt. Men hvis du så de to første episoden og sleit litt med å få tak på innholdet, for deretter å glemme hele serien lurer jeg på om du kanskje skal prøve én gang til. Belønningen kommer sesongvis, ikke episodevis. Det heter seg at helheten ikke kan bli større enn summen av delene, men i Boardwalk Empires tilfelle er dette blank løgn. Og jeg mistenker at den største belønninga kommer når seriens siste episode er ferdig – når hele fortellinga er fortalt.

000157

Derek S01 E01-04 Dette er gull for Gervais-fans! Netflix-serien Derek er det nærmeste Ricky Gervais har vært The Office siden…vel, The Office. Også her dokumenteres figurer med ulik grad av sosiale evner på en liten arbeidsplass, som denne gangen er et eldrehjem. Jeg blir ikke like flau og/eller lattermild som da jeg så The Office, men denne serien har absolutt sine høydepunkter i den avdelingen. Den er også overraskende nedstemt og melankolsk i sin skildring av eldre menneskers siste stopp. I tillegg har serien et hjertelag som gjør den en fornøyelse å følge. Derek formidler menneskelige kvaliteter, utfordringer og problemstillinger som mange vil kjenne seg igjen i. Jeg ler med, ikke av Derek (Ricky Gervais) er en av de ansatte på et britisk eldrehjem. Han har åpenbart en form for autisme, noe som gir ham enkelte sosiale utfordringer, men han er en ypperlig sosial faktor blant beboerne. Vi møter også andre figurer, blant andre bestyreren Hannah (Kerry Godliman) og vaktmesteren Douglas (Karl Pilkington), og følger deres hverdag med små og store utfordringer, både i forhold til hverandre og i driften av hjemmet. Derek-figuren er kanskje ingen umiddelbar publikumstrekker. Her har Gervais skapt en personlighet som man må bli kjent med og vant til, før man ser hans kvaliteter. Han mangler enkelte sosiale antenner, noe som gir folk rundt ham en del utfordringer, og oss en del latter. Men jeg ler med, ikke av. Derek er en tvers igjennom god person, som vil alle vel. Karl Pilkington kjenner mange fra hans reiseprogrammer Ein idiot på tur, og han viderefører litt av personligheten derifra gjennom vaktmesteren Douglas. Han er en særing som kan virke uinteressert, men fyrer av velplasserte gloser når det trengs. Viser avdempet side Best liker jeg Kerry Godlimans rolle som bestyreren Hannah, ei godhjertet dame med en oppriktig kjærlighet for jobben og de eldre som bor der. Slike finnes det mange av i den virkelige verden, men det er sjelden det blir satt et fokus på de som oppofrer seg til beste for andre. Alle disse figurene følges av et filmteam, skjønt overgangen mellom dokumentar og fiksjon er flytende, akkurat som i The Office. Det spiller heller ingen rolle. Grepet skaper en illusjon av virkelighet, som bringer figurene et skritt nærmere oss. Derek er kanskje for smal for den store allmennheten, men er gull for Gervais-fans. Som hovedrolleinnehaver, manusforfatter og regissør, viser han en mer avdempet side av sitt komiske talent. Derek selv er kanskje ikke den mest interessante figuren, men han er den som får situasjoner til å oppstå. Han er også seriens emosjonelle kjerne. Og den synes jeg er god å føle på. (Anmeldelsen er basert på 4 av de 7 episodene, som alle er tilgjengelig hos Netflix.

000158

Hello Ladies S01 E01-02 Eg kjem ikkje til å gi Stephen Merchant ein tredje date. Hello Ladies høyrest i utgangspunktet mest ut som serien om ein mann som trudde litt for sterkt på den nerdete engelskmannen i Love Actually, han som sa at alle amerikanske kvinner diggar britisk aksent, og med suksess drog til USA. Og det er den draumen han bér på, hovudpersonen Stephen Pritchard (Merchant), at han ein gong skal sleppe å vere einsam. Som ein relativt merittert webdesignar har han eit stort hus i L.A., men Pritchard manglar noko å fylle det med. Difor prøver han seg hardt på sjekkemarknaden – utan særleg hell, hittil. Den eine kvinna han har regelmessig kontakt med er skodespelaren Jessica (Christine Woods, Go On), som bur billeg i gjestehuset hans medan ho – som alle andre i Hollywood – prøver å bli suksessrik. Saman med bestevenen Wade (Nate Torrence, Get Smart) – nyleg separert, og klarar ikkje å fokusere på anna – forsøker han å «male byen rød», men ender med å drepe all form for glød. Wades' ven Kives (Kevin Weisman, Alias) ender opp med å bli Stephens nemesis – ein kort rullestolbrukar med sjarm og personlegheit. Han som står like bak Ricky Gervais, veit du Stephen Merchant er vel framleis best kjend for å stå like bak Ricky Gervais. Som manusforfattar og medskapar på så godt som alt Gervais har gjort sidan dei møttest i radiokanalen XFM på slutten av 90-talet, inkludert The Office og deira førre samarbeidsprosjekt, Life's Too Short, har han gjort humorsuksess. Hello Ladies er basert på Merchants standup med same namn, ein time om hans jakt på ei kone. Serien sirklar rundt av dei flaue situasjonane ein kjenner frå Merchants tidlegare prosjekt – spesielt ei scene rundt eit nattklubb-bord er fantastisk gjennomført, med eit klamt klimaks – men det verkar ikkje å vere meir her. Heldigvis har ikkje Merchant gjort tabben å gjere Pritchard utelukkande sympatisk for sjåarens del. Det ville ha vore spikeren i kista for ein serie som i så fall berre hadde føltest som alle dei andre TV-seriane basert på standup, som har vandra hen til dei «evige reprisers land» på TV3 nattestid. Er flauheitshumoren oppbrukt? Hovudpersonens oppblåste ego fell i same kategori som både David Brent i The Office og Warwick Davis i Life's Too Short – både vi, serien, og alle rundt Pritchard skjønar kvifor han aldri gjer suksess. I nokre få augneblinkar skjøner han nesten dette sjølv, og då pensar serien inn på noko litt meir spennande enn jaget etter neste flaue scene. Det er nesten for opplagt at Stephen og Jessica kjem til å ende opp saman – såpass opplagt at eg håpar dei ikkje kjem til å nokosinne gjere det. Om serien vert såpass forutsigbar har Merchant tapt til fordel for sine medskaparar – Gene Stupnitsky og Lee Eisenberg (amerikanske The Office, Bad Teacher, Year One). Å bedømme på grunnlag av to episodar er skummelt, men om ein tek utgangspunkt i The Office som eit slags nullpunkt i Gervais og Merchants karriere, og ser på kva dei to sine siste prosjekt er (Gervais gjorde nyleg Derek), så vil eg absolutt hevde at Gervais kom best ut av det. Sistnemnde har vald å gå litt vekk frå flauheitshysteriet, kanskje det er på tide at Merchant gjer det same. Eventuelt, så må dei to berre gjere noko saman igjen

000160

Eastbound & Down S04 E01-02 Kenny er blitt tøffel ... Neida, POWERS IS BACK! Denne anmeldelsen inneholder mindre spoilers fra de tidligere sesongene. Serien Eastbound & Down skulle egentlig ikke fått en fjerde sesong. Kenny Powers' iscenesettelse av sin egen død og begravelse på slutten av tredje sesong markerte et punktum for serien. I løpet av tre sesonger hadde vi fått oppleve to nedturer og en opptur i livet til den tidligere baseballstjerna. Men slik skulle ikke sagaen om Kenny Powers slutte. I fjor sommer annonserte HBO at en siste runde med galskap var på vei – og takk for det. Jeg vil fortsatt ha mer Kenny Powers.

000161

The Walking Dead S04 E1 - E2 En lovende start på sesong fire av AMCs zombiedrama. Denne anmeldelsen inneholder spoilers fra tidligere sesonger! Tredje sesong av The Walking Dead fikk en dramatisk slutt da Rick Grimes og vennene hans tok med innbyggerne i Woodbury tilbake til fengselet der de hadde bunkret seg til, etter at det endelig kom for en dag hvilken maktsyk og sadistisk person The Governor virkelig er. Når vi nå skal tilbake til den postapokalyptiske zombieverdenen i fjerde sesong av The Walking Dead, møter vi en gjeng overlevende med pågangsmot og nytt håp for fremtiden. Sesongpremieren har en lettere stemning enn vi noensinne har sett i serien tidligere, men det tar ikke lang tid før blod, gørr og nervepirrende spenning igjen er i fokus. En følelse av trygghet 30 Days Without an Accident er navnet på den første episoden, og det er tydelig at det har gått lang tid siden hendelsene i tredje sesong. For første gang virker det som om våre overlevende føler et snev av trygghet, at de faktisk kan leve et liv, ikke bare overleve. Fengselets grønne arealer blir brukt til å dyrke jorda og å holde husdyr, og snart trenger de ikke lenger dra på tokt for å finne mat. Når følelsen av overhengende fare ikke er så intens gir det større rom for at vennskap og forhold kan utvikle seg, og bak fengselets trygge murer og gjerder har menneskene begynt å knytte bånd. Humoren og den lyse stemningen gjør at den første episoden rett og slett blir koselig, om det er mulig å si om et zombiedrama, men den gode følelsen får er brå slutt når virkeligheten innhenter våre venner i fengselet. Anmeldelse: The Walking Dead S03 - Del 1 | Del 2 Raskt tilbake til blod og gørr For alt er ikke bare idyll, da hadde The Walking Dead blitt en kjedelig serie. Flere zombier enn noensinne flokker seg langs fengselets høye gjerder, som begynner å gi etter for presset fra stadig flere levende lik. Når dyra i skogen, og grisene Rick har fostret opp som mat, blir syke og dør, begynner vi å ane at ikke alt er som det bør være. Snart begynner også menneskene å hoste og i andre episode blir vi servert fullskala zombieaction med blod, gørr og involler til den store gullmedaljen. En brutal virkelighet Tredje sesong av The Walking Dead var uten tvil hovedrolleinnehaver Andre Lincolns beste så langt i serien, og han fortsetter å vise sine skuespillertalenter i denne sesongen. Rick vil så veldig gjerne skape et godt liv i fengselet, spesielt for sønnen Carl. Da sønnen skjøt en ung mann i kaldt blod i forrige sesong, ble det en vekker for Rick, Carl fikk ikke lenger bruke skytevåpen og når vi møter dem på nytt i fjerde sesong er det tydelig at Rick har jobbet hardt for å gi Carl barndommen tilbake. Det er imidlertid ikke lett når virkeligheten er såpass brutal som den er i The Walking Dead, og hvordan barna i fengselet brått blir voksne er et godt elemet, som gjør historien vond og sterk. I andre episode får vi se hvordan en ung jente feiger ut når hun blir nødt til å drepe sin egen far som er i ferd med å bli en zombie. Etterpå blir hun fortalt av en voksen at hun ikke kan være så svak, at hun må være sterk hvis hun ønsker å overleve. Realismen i disse scenene gjør at det blir brutalt og vondt å se på, men det er nettopp dette som er seriens styrke, og som skiller The Walking Dead fra mye annet i zombiesjangeren. Må holde på spenningen De to første episodene av The Walking Dead er en god start på den kommende sesongen, men serien er avhengig av å holde på denne spenningen og nerven utover i sesongen også. Nå er vi bak fengselets murer for andre sesong på rad, og det er derfor fare for at serien går i den samme fallgruven som den gjorde i andre sesong, da det ble brukt for mye tid på gården til Hershel. Jeg håper ikke serieskaperne har gått i den samme fella på nytt, slik at midten av sesongen blir dødtid før en spennende avslutning. Serien er ikke avhengig av at Rick og de andre overlevende i fengselet må reise videre, men det må være nok spenningsmomenter her til at sesongen drives fremover på en god måte. Så langt har jeg forhåpninger til at dette skal gå bra, de to første episodene har lagt et godt rammeverk for resten av sesongen, vi møter nye rollefigurer, kommer tettere innpå den mystiske Michone (Danai Gurira) og vi venter fortsatt spent på å finne ut hvor The Governor har blitt av. Fortsetter sesongen så sterkt som den starter, har vi mye spennende zombiedrama foran oss denne vinteren. The Walking Dead ser du på FOX, mandager klokken 21:55.

000162

BreakingBad S05 Blood, toil, tears... and meth. Eg orkar ikkje å late vere lenger. Slepp meg fri, lat meg få diskutere ned til minste detalj kvifor eg hatar Breaking Bad, kvifor eg elskar Breaking Bad – og kva det er som gjer til at eg likevel ender opp med å gi det høgaste poengsum. Først, utan spoilers: Breaking Bad er oppnåinga av det som starta med Sopranos, feiringa av den manipulerande, slu, jævlige antihelten, med sin eigen form for moral, som me likevel heiar på. Med femte sesong har TV-serien hoppa glatt inn blant favorittane mine – som eit glimrande eksempel på ein TV-serie som slutta akkurat då den burde. Det kjem ikkje an på mengda eller mangelen på vald, narkotika eller andre – det handlar om den mørke, vesle hemmelegheita alle menneske har ein eller anna stad inni seg. Den som insisterer på at «eg kunne ha kome unna med 'Det Perfekte Mordet'. «Om eg berre ville». – Men det vil eg jo sjølvsagt ikkje, eg er jo ikkje eit monster. Breaking Bad er ein TV-serie som må sjåast. Helst frå start til slutt – ikkje i rykk og napp, slik eg har gjort det. Detaljrikdommen i både forteljinga, figurane, omgivnadene og hendingane stiller nemleg i tillegg det ekstra kontrollspørsmålet: – Eller er eg det? SPOILER-advarsel – hald fram på eiget ansvar: Den skitne vesle hemmelegheita Det er når Walt endeleg innrømmer det at den siste puslespelbiten klikkar på plass. Gjennom fem sesongar, tallause dialogar, og absolutt alle beskrivingar av serien nokosinne har Sanninga vore: «Om kjemilæraren Walter White som vert dødeleg kreftsjuk, og byrjar å produsere metamfetamin for at familien skal leve godt etter han vert vekke». Familien har stadig vore årsaka til at den geniale kjemikaren har nytta kreftene sine til det vondes teneste – han gir faen i middelet, så lenge målet er sikra. Men då kona Skyler set han til veggs i siste episode – nesten som ein representant for TV-sjåaren – og konfronterer han med vegen han har gått for å nå målet sitt innrømmer Walt/Heisenberg at han har enda opp ein anna stad. – Eg gjorde det for meg. Eg likte det. Eg er flink til dette. Emilio, Tortuga, Jane, Victor, Tio, Gus, Mike, Dennis, Todd, Jack, Lydia, og endå fleire til. Alle har døydd på grunn av Walters innblanding, på ein eller anna måte. Setninga hans fell som replikken til regissør Kathryn Bigelow om Hurt Locker. «War's dirty little secret is that some men love it» – kjærleiken til noko ein eigentleg ikkje har lov til å like. Ambisjon Anti-helten har vore hylla i TV-mediet i mange år allereie. Fleire av TV-seriane som går – eller har gått – for å vere «verdas beste» no i «TV-ens gylne alder» involverer hovudpersonar som ikkje er den tradisjonelle helten (og heller ikkje den tradisjonelle antihelten, men det er ein diskusjon for ei anna dag). Breaking Bad er i bunn og grunn ein serie om og av ambisjon. På den eine sida har ein Walter White – fantastisk spelt av Bryan Cranston, som har fortent absolutt alle prisar han har fått – ein éin gang ambisiøs forskar, redusert til ingenting av tidlegare samarbeidspartnarar, som no augnar mogelegheita til å skape noko verkeleg stort igjen. Han er ikkje i narkotikabransjen, han er «i imperiebransjen». Forholdet hans til læreguten Jesse, kona Skyler, sonen Walt Jr., og svogeren Hank har endra seg dramatisk over åra – alle støttar hovudpersonen på beste måte, noko Emmy-prisane er eit tydeleg teikn på. Siste halvdel av sesongen var ikkje med i rekninga då serien vann i år, så eg vil ikkje vere overraska om den dukkar opp der til neste år òg. Bak kamera har ein Vince Gilligans ambisjon, som for ein sjeldan gongs skuld har klart å avslutte ein TV-serie til heilt rett tid. Av nyare eksempel på det motsette har ein seriar som Dexter, som nok burde ha gitt seg for nokre år sidan, og dersom sisteepisode har møtt mykje motstand. Med buzzen som har følgt femte sesong kunne Gilligan utan problem ha fått lov til å lage meir. Ein heil sesong der Walt og Jesse må reise til Tijuana for å treffe den nye narkobaronen der, og Jesse forelskar seg i dottera hans? Rarare ting har hendt i TV-historia. Dreamworks-sjef Jeffrey Katzenberg var klar for å betale 75 millionar dollar for tre episodar til – styrt av fanbuzz og mogelegheita for profitt. Heldigvis skjedde det aldri. Lyden av New Mexico Breaking Bad har vore gjennomgåande god i musikkbruk. Frå seriens sentrale tema, som skildrar New Mexico-området som ein slags moderne westernserie, til dei mange nydelege låtane strøydd rundt om i serien. Sisteepisode heiter Felina, oppkalla etter elskaren til hovudpersonen i Marty Robbins låt El Paso, som òg dukkar opp i episoden, og omhandlar ein jaga manns siste dagar. Stokkar du om på bokstavane får du ordet «finale» – langt frå den einaste bittelille detaljen Gilligan og co har lagt inn. Sjølv om det er den nest nest siste episoden, Ozymandias, som står igjen som den kraftigaste enkelthistoria, så fungerer dei to siste nydeleg som ein slags epilog for serien. Den forklarar ikkje alt – kva hender med Jessie, kva førte eigentleg til at Walt trakk seg ut av forskarkarrieren, og kva med Huell? – men pakkar Walter Whites stygge, valdelege, moralsk forkastelege reise mot slutten med ei sløyfe på toppen (nesten litt for pent for nokre, som hevdar at det heile var ein fantasi frå ein døyande mann). Når Walter White til slutt klarar å innrømme for seg sjølv og verda rundt at han er monsteret han alltid har hevda at han inst inne ikkje er, er det ei passande endelikt. Me har alltid visst at han kom til å døy, spørsmålet var berre korleis. Sjølv meiner eg at hans siste kjærteikn til sitt «Baby Blue» plasserer Breaking Bad blant dei beste TV-seriane i verda. I Noreg går serien på TVNorge Max. Siste episode av Breaking Bad går i kveld, klokka 23.00.

000163

Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D S01 E01 En herlig start på en etterlengtet superserie. I et dramatisk høydepunkt i superheltfilmen The Avengers lurer den norønne superheltguden Loki spesialagenten Coulson inn i et bakholdsangrep og tar livet av ham. Coulson var en ledende agent i organisasjonen S.H.I.E.L.D, en topphemmelig etterretningsavdeling som både undersøker paranormale hendelser jorden rundt og holder styr på de vennligsinnede superheltene som reddet jordkloden fra invasjonen av Chitauri-romvesenene. Men agent Coulson var ikke død. Clark Gregg vender tilbake som spesialagenten i kultregissøren Joss Whedons ferske tv-serie Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D. Hvordan han overlevde (?) angrepet kommer ikke frem i første episode, det er en av den første sesongens sidefortellinger. Men er jeg glad for at Coulson er tilbake? Det kan jeg skrive under på. Spennende start Episoden sparkes i gang av en kraftig eksplosjon, en ukjent mann med superkrefter som redder en kvinne. Det hele fanges opp av en hacker for den lyssky organisasjonen Rising Tide. Coulson er katalysatoren i første episode av serien, og setter i gang med å samle et nytt lag av agenter som i tiden etter The Avengers-filmen kan fortsette det topphemmelige etterretningsbyråets arbeid. Hvem er den ukjente mannen? I løpet av knappe 45 minutter legger Whedon grunnlaget for flere spennende tråder som kan drive sesongen fremover i høyt tempo. Den lyssky hackerorganisasjonen Rising Tide jakter på den mystiske mannen på egen hånd, mens Coulson må rekruttere en kampdyktig spesialagent for å utfylle sitt team. At hovedkvarteret befinner seg om bord i et spesialbygd jetfly som tar med laget verden rundt røper også at episodene kommer til å spenne vidt i geografisk omfang, selv om piloten holder seg i New York. Ikke alle skuespillerne finner sin plass Gregg er limet som holder det ferske laget sammen i den første episoden, også Ming-Na Wen som den erfarne piloten i teamet fungerer godt. Hackeren Skye (Chloe Bennet) er ikke helt lett å forstå, hverken hva som motiverer henne eller hvorfor hun gjør det hun gjør, mens figuren Grant Ward (Brett Dalton) ikke markerer seg særlig sterkt som en drivende figur i første episode. De to labrottene Leo Fitz (Iain De Caestecker) og Jemma Simmons (Elizabeth Henstridge) er en «Knoll og Tott»-utgave av Bond-filmenes duppedittekspert Q, uten å bidra spesielt mye i serien startfase. Produksjonskvaliteten ligger flere hakk under effektfesten i The Avengers-filmen, noen skuespillere dukker ikke opp i sesongens videre episoder (som How I Met Your Mother-stjerna Cobie Smulders), og andre skuespillere trenger mer tid på å finne seg til rette i seriens fortelling. Det hindrer ikke Agents of S.H.I.E.L.Ds første episode fra å være en meget lovende start på en spennende superheltserie. Ved å gå bak kulissene til de gigantiske hendelsene i The Avengers-filmen utforsker serieskaper Joss Whedon hvordan det er å være et vanlig menneske i en verden dominert av både ekstraordinære helter og rominvasjoner. Bakkekontakten beholdes (så vidt) og åpner for vidstrakte eventyr – det er verdt å håpe at Agents of S.H.I.E.L.D blir actionarvtageren til X-Files. Premiere på Viasat 4 mandag 21. oktober kl. 2200.

000166

Krigens unge hjarte Ei truverdig historie om fem skjebnar under den andre verdskrigen. Ein skulle vel ikkje tru at det var noko usagt igjen om hendingane under andre verdskrig. Gjennom spelefilm, TV-seriar, spel, dokumentarar, vitnesbyrd, kvite bussar, og så vidare, har me i snart 70 år fått sett dei fleste sidene av den fem år lange krigen. Det hindrar likevel ikkje interessa frå å vere stor. History Channel – populært kalla Hitler (and UFOs) Channel – er berre ein av få stader som har undersøkt krigen ned til det ein skulle tru var minste detalj. Krigens unge hjarte forsøker å vise også det som hendte langt bak fronten – og kva unge tyskarar i krig tenkte. Og den har klart det. Fem menneske, fem skjebnar Fem barndomsvener tek avskjed med kvarandre hausten 1941. Den patriotiske nyutdanna sjukepleiaren Charlotte, soldatbrørne Winter – den dikterske Friedhelm, og den allereie militærdekorerte Wilhelm – den glamorøse Greta, og hennar kjærast, jødiske Viktor, aspirerande kjoledesigner og skreddarson. Dei lovar at dei skal møtast igjen jula det same året, fordi – som Wilhelm seier – krigen kjem neppe til å vare lenger enn til jul. Historia vekslar raskt mellom dei ulike hovudpersonane, ein får sjeldan meir fem minutt med kvar av dei om gangen. Likevel blir me overraskande godt kjende med figurane, som går gjennom si stadige forandring. Krigen får ut det verste i dei, og gjer dei alle til ulike personar i løpet av krigsåra. – Ein må ikkje la seg freiste til å vere menneskeleg. Ingen forblir uforandra, seier den boklærte Friedhelm i ein av seriens viktigaste scener. Serien har skapt oppstuss, særleg i Polen, der nokre har meint at serien i for lita grad gjer oppgjer med krigen – men i staden dyttar skulda for holocaust over på polakkane. Især er det den polske motstandsrørsla Armia Krajowa som er måla i dårleg lys, ein av dei mindre nyanserte gruppene i serien. Likevel hadde serien gode sjåartal òg då den gjekk på polsk TV. Krigens grusomheiter – òg langt bak frontlinjene Serien, som på tysk heiter Unsere Mütter, Unsere Väter (Våre mødrer, våre fedrar) er omtala som Tysklands Band of Brothers. Eg kan skjøne samanlikninga. I Krigens unge hjarte er det dog meir minnet om samhald som driv figurane framover, enn det gode samhaldet undervegs. Også her får me sjå krigens grusomheiter, og samtidig ei større forståing av kven som var så forlokka av nazistane sin argumentasjon på 40-talet. Me har nok unyanserte forteljingar frå «vår» av konflikten – det er forfriskande å sjå filmnazistar sin ekte personar, i ulik grad av overtyding. Me får sjå samfunnet slik det fungerte – og ikkje fungerte – òg utanfor krigens krysseld. Dei raske vekslingane driv serien framover, men kan kjennest litt vel flyktige og tilfeldige til tider. Det kan bli litt mange figurar i Krigens unge hjarte – eller lat meg omformulere – det vert for mange små bifigurar eg skulle ynskje eg visste meir om. Serien er herleg befriande for flashbacks – ikkje eit einaste tilbakeblikk til ein unge med klarblåe auge som stirer på ei eller anna urett tidleg i livet som liksom skal forklare alt – og nyttar ingen tid på å forklare det som hendte før 1941. Dei tre episodane på til saman 4,5 time vert nesten for lite til å fortelje det heile. Ei truverdig, mørk og nyansert historie – med skodespelarar eg trur på. Anmeldinga er basert på alle 3 episodane i serien.

000167

The Americans S01E01 Spennande TV-serie om den – på overflata – perfekte forstadsfamilien. Ok, så var me kanskje ikkje heilt ferdig med den kalde krigen likevel. Skumle russarar var hovudfiende nummer éin frå den amerikanske film- og TV-industrien gjennom heile 80- og 90-talet – ei rolle som Midt-Austen kanskje har teke over etter kvart. Det er difor nesten litt forfriskande å få Sovjet som skurkar igjen, i ein thrillerserie som opnar roleg men spenningsdirrande – med eit litt anna blikk på spionane enn me vanlegvis ser. I The Americans følgjer me ekteparet Elizabeth (Keri Russell) og Phillip Jennings (Matthew Rhys) på 80-talet, på utsida ei fullstendig normal amerikansk forstadsfamilie. Eigentleg er dei spesialtrente russiske agentar, sett saman av KGB for å overvake og underbyggje det amerikanske samfunnet i Washington D.C – med to uvitande born som ein del av familien for å halde oppe fasaden. Plutseleg flyttar ein ny nabo inn i området, FBI-agenten Stan (Noah Emmerich). Er han der tilfeldig, eller er dei under mistanke? Første episode gir svaret, men legg opp til fleire spennande trefningar utover sesongen. Kvardagen innimellom det spennande Keri Russell er best kjend frå hovudrolla i det romantiske dramaet Felicity, men visar seg her absolutt kapabel for meir seriøse, intense roller. Hennar forvandling til den hardtrena Elizabeth er god, og opnar nok med denne serien for mykje spennande arbeid framover for ei karriere som har vore litt anonym sidan byrjinga av 2000-talet. Samspelet med Matthew Rhys (Brothers & Sisters) er godt, ein kar som tek ei litt anna rolle – blant anna som kameleonen blant parets, i ulike spionforkledningar. Matthew er i større grad der òg for kvardagens brytningar – i pausane mellom storpolitikken, der forstadslivet bryt inn. I tillegg er han, trass si russiske opplæring, meir freista av dei amerikanske samfunnsgodene. Det er nettopp dette som er det mest interessante med serien, kvardagen innimellom det spennande. I staden for å bli ein kva som helst spionthriller, med alle ingrediensane det måtte bety, tek dei med denne ekstra dimensjonen – korleis familien fungerer, og korleis spionane skjuler den umoralske sida frå borna sine. Det vert nesten litt Sopranos-aktig til tider, sånn sett. Inspirert av familiane til CIA-agentar Skaparen Joe Weisberg, tidlegare agent i den amerikanske etterretningstenesta CIA, vart inspirert av korleis familiane til agentane fungerte. Han har sjølv sagt at han på jobbintervjuet, med løgndetektortest, vart spurt om han ville arbeide i CIA for å bli spion, eller for å skrive om det seinare. Sistnemnde hadde han aldri tenkt på – før akkurat då. Den amerikanske kanalen FX starta suksessperioden sin med The Shield på byrjinga av 2000-talet, og har i det siste gjort det bra med seriar som Justified og Sons of Anarchy. Med The Americans held dei fram med å skape gode spenningsseriar med interessante univers. Serien hadde amerikansk premiere allereie i januar, men har latt litt vente på seg i Noreg. No vert den eit av trekkplastera til Viasats nye drama- og bake-kanal – TV6. Er første episode verdt å bruke fredagskvelden på? Absolutt! Kven er din favorittspion på film og TV? Legg inn di meining i kommentarfeltet!

000168

Top of the Lake En rystende krimserie. Menneskesinnet er en avgrunn med mange rom, noen av dem skjulte med mørke kroker som ikke tåler dagens lys. I Top of the Lake setter Jane Campion dette mørket, det jævlige, i en sterk kontrast til naturens iboende renhet. Manusforfatter og regissør Jane Campion har vunnet en rekke priser for sine spillefilmer, mest bemerkelsesverdig er The Piano fra 1993, men hun har ikke jobbet med tv-drama siden 1990. Med Top of the Lake tar hun med seg all sin erfaring for å forme et unikt krimdrama satt i en land langt borte, som likevel følger opp det som amerikanske medier har løftet frem som «scandinavian noir». I det Robin Griffin (Elisabeth Moss, kjent fra Mad Men) vender tilbake til den lille hjembyen for å besøke sin syke mor, ved en innsjø klemt opp i de nyzealandske fjellene, begynner hun å avdekke grumset som skjuler seg. I løpet av seriens syv episoder river hun ikke bare vekk sløret som skjuler byens hemmeligheter, men også hennes egen fortid. 12 år gamle Tui Mitcham (Jacqueline Joe) forsøker å drukne seg selv i innsjøen. Hun blir reddet. Det viser seg at hun er gravid. Griffin blir tilkalt som etterforsker, med spesialkompetanse på overgrep mot barn. Kort tid etter forsvinner den unge jenta. Etterforskningen av ett overgrep utvikler seg til et omfattende søk etter jenta – og en gransking av byens mørkeste kroker. Imponerende rollegalleri Matt Mitcham, gnistrende spilt av Peter Mullan, gidder nærmest ikke lete etter datteren. Hun overlever. Han er byens uformelle overhode og velgjører, men ingen spør hvor pengene kommer fra. Mye bygger opp mot en klassisk krimfortelling, men Top of the Lake er ikke interessert i et vanlig politidrama. Når Robin Griffin henger opp et bilde av Tui på veggen, var jeg sikker på at veggen snart ville bli dekt av kart, bilder og tråder – men nei. Bildet forblir alene, ensomt, lik den savnede jenta. Regissør og manusforfatter Campions tilbakeholdenhet, og evne til å fokusere, gir Top of the Lake en særegen identitet. Byen ved innsjøen, hvor mye av fortellingen finner sted, forblir anonym. Campion ønsker ikke å la oss bli kjent med utsiden av det menneskeskapte hvor serien finner sted. Kun fra innsiden av hus og kafeer, kan vi enkelte ganger få et blikk av hverdagslivet. Naturen i fokus Naturen får på den andre siden utfolde seg i all sin imponerende prakt. Slående og vakre landskapsbilder, helikopterkjøringer over fjelltopper og langs dalfører, og stillestående sekvenser hvor mennesket krymper i forhold til de mektige omgivelsene. Ved å utelate det menneskeskapte forsterker Campion den underliggende motsetningen mellom naturen og dem som lever der. En sammenligning med David Lynchs Twin Peaks er uunngåelig og likhetene er slående, men Top of the Lake er langt unna en kopi. Serien løfter inspirasjonen og gjør det til sitt eget. Tolv år gamle Tui, til hest med en rifle på ryggen, rir en dag inn i New Age-leiren til GJ – en av figurene som løfter seriens mystikk mangfoldige hakk. Amerikanske Holly Hunter er fengslende som den alternative kvinneleirens leder. Lytt til kroppen, forteller hun, og den vil fortelle deg hva du må gjøre. De færreste av kvinnene som bor i leiren forstår dette, de er alle så skadet og misbrukt at kroppens eget språk ikke lenger er forståelig for dem. Igjen åpenbarer kontrasten mellom menneskesinnets mørke avkroker og naturens uskyldsrene samvittighet seg. Balansen mellom disse to motpolene, de visuelle kontrastene, og et imponerende rollegalleri bygger Jane Campion opp en ulidelig spenning i løpet av miniseriens syv episoder. Sannheten om hvor dypt mørket strekker seg er rystende. «Top of the Lake» vises på TV2 i Norge og er tilgjengelig på amerikansk Netflix. Har du sett «Top of the Lake»? Del din mening om serien i kommentarfeltet.

000169

Sherlock S03 E01 Privatdetektiven er like skarp som før, om enn litt meir sjølvbevisst. Eg veit kvifor de alle er her. For korleis i all verda overlevde hovudpersonen hendingane på slutten av Sherlock sin andre sesong? Meir om det straks. Ved sidan av julenissen, og kanskje Dracula, er Sherlock Holmes blant figurane som er mest portrettert på film og tv. Spesielt om ein tek med figurar som er inspirert av han, som godaste Gregory House. Det er dog noko litt spesielt over figuren sjølv, den nesten magisk lynskarpe meisterhjerna som løyser krimgåter ut frå dei minste detaljar. I BBCs nyversjon, sett til notidas London, er han ingen ringare enn storbypolitiets einaste frilansar, saman med sin etter kvart veldig gode ven, militærdoktoren John Watson. I tredje sesong er det to år sidan me såg figurane sist, og Watson har nesten kome over det han trur er tapet av bestekameraten sin. Han har fått kjærast, doktorjobb og ein lite kledeleg bart. Men Sherlock er sjølvsagt ikkje død. Internett som ein eigen figur Sherlock-fansen har higa etter meir av privatdetektivhelten i to år no. Og det har vore hardt. Nettforum har surra og gått med teoriar, fanfiction og diverse visuell snacks – gjerne av grovare ting som ikkje passar seg å vise fram under eit familieselskap. Første episode gir alle svar på dødsfallet. Den gir faktisk 13 mogelege svar. Og samtidig ingen svar. Serieskaparane Mark Gatiss og Steven Moffat har ikkje tenkt å late hemmelegheita gå så lett. Førstescena i tredje sesong er lite anna enn spektakulær, og historia vert teken vidare mot det som verkar å vere eit planlagd terroriståtak mot den engelske hovudstaden. I 50-årsjubileumsepisoden av sci-fi-serien Doctor Who, som òg var skriven av Moffat, tok han fleire gonger «stemmer frå internett» – ulike meiningar, kritikk, og enorm entusiasme – og la i munnen på diverse figurar i serien. Det same har han no gjort med Sherlock. Ein får den maniske dødsfallsteoretikaren (litt sånn som meg), ein som insisterer på at Watson og Sherlock er hakket meir enn berre gode vener, og personen som er sikker på at Moriarty og Sherlock EIGENTLEG er forelska i kvarandre. It's a Tumblr world out there. Til gjengjeld får seriens hovudpersonar svare på tiltale. «Everyone's a critic!» utbryt Sherlock, «I'm not gay!» slår Watson fast. Eg kan formeintleg høyre Gatiss humre idet han legg sine svar til internettgenerasjonen i munnen på figurane sine. Serien vert hakket meir sjølvbevisst enn den har vore tidlegare, og tek meg til tider litt ut av opplevinga, men det viser i det minste at manusforfattarane kjenner sitt internett. Den dynamiske duoen er framleis viktigast Serien har framleis nære band til dei opphavlege bøkene, sjølv om ein del detaljar er endra lettare på får ein framleis ei underliggande kjensle av det viktorianske London. Tidlegare har Sherlock møtt sitt seksuelle og sitt kriminelle motstykke, lista er lagt høgt for skurkane denne gongen. Benedict Cumberbatch er perfekt i rolla som den iskalde Sherlock. Meir er det ikkje å seie om det. Han gestaltar figuren som vippar perfekt på ein knivsegg mellom menneskeleg og umenneskeleg, framleis med ein treffprosent på godt under femti prosent når det gjeld forståing for menneskesinnet – sjølv om han viser eit par gode trekk denne gongen. Dog, gled deg til scena når han og Martin Freeman sin Watson skal møtast igjen. Martin Freeman er Sherlocks ultimate motstykke som den menneskelege i duoen. Det var dynamikken mellom dei to eg trakk fram i mi anmelding av andre sesong, og det er framleis dette som er best i starten av tredje sesong. Krimgåtene kjem førebels litt i andre rekkje her, men det er heller ikkje det som har vore viktigast tidlegare i serien. Steven Moffat har tidlegare fått kritikk for å skrive kvinneroller som pappfigurar. Inntil vidare synest eg at Amanda Abbington, som spelar forloveden til Watson og er Freemans kone i røynda, vert introdusert godt som ei dame med litt av den same sansen for gåter som dei to andre. Så gjenstår det å sjå kven av dei tre som vert det femte hjulet på vogna. – Killing me, that's so two years ago Me får førebels sett lite av personen som er anteken å vere Sherlocks erkefiende denne sesongen, spela av danske Lars Mikkelsen. Det vert spennande å sjå korleis han vil følgje opp Andrew Scotts maniske Moriarty frå dei to føregåande sesongane. Humoren er framleis til stades i serien, og då framleis i situasjonar mellom figurane. Spenninga likeins, sjølv om episodens actiongåte nesten vert overflødig og borte innimellom Sherlock-flørtinga. Sesongen består som tidlegare av tre episodar på rundt halvanna time kvar. Første episode legg eit spennande premiss, herr Holmes visar karakterutvikling, men verkar til tider litt for sjølvbevisst. Lat oss håpe at Sherlock får eit ordentleg mysterium å bryne seg på, og at tredje sesong ikkje berre vert blunking til fansen som – framleis – ventar i spaning på korleis Sherlock eigentleg overlevde. – You have missed this. Admit it, seier Sherlock. – Jepp, det er godt å ha dykk attende, svarar eg frå sofaen. Sjå miniepisoden «Many Happy Returns», ein 7 minutts opplading til tredje sesong av «Sherlock» som viser ein av internett-figurane. PS: Forresten, eg sver, om det kjem så mykje som éin «Bjarte Tjøstheim har sanneleg rykka opp i skodespelarverda, hø hø hø»-vits i kommentarfeltet, så kjem eg til å spontanimplodere, og mogelegens ta heile kloden med meg i fallet

000171

True Detective S01 E01-03 HBOs nye krimserie er et strålende og stemningsfullt karakterdrama. HBOs nye krimserie True Detective er en saktegående, hypnotisk serie om to etterforskere som finner en myrdet kvinne, som ser ut til å være et offer for en morder med sansen for det okkulte. Året er 1995 og vi møter Woody Harrelson og Matthew McConaughey i rollene som politimennene Martin Hart og Rust Cohle. De har bare vært partnere i tre måneder. Serien handler mer om deres forhold og personligheter enn om selve drapsetterforskningen — True Detective er et karakterdrama av ypperste klasse, men kan bli for treigt for deg som er ute etter en politiserie med action og dramatikk. Vever sammen fortid og nåtid Handlingen begynner i 2012, ti år etter at Martin Hart og Rust Cohle brøt kontakten med hverandre. To etterforskere vil gå gjennom mordsaken de løste i 1995, fordi et nytt mord med rituelle fellestrekk som den gamle saken har dukket opp. De to intervjues hver for seg, og det de beretter om etterforskningen og om hverandre, fungerer som fortellerstemme over handlingen når vi spoler 17 år tilbake i tid, til dagen de finner den døde, nakne kvinnen med en krone laget av et hjortegevir på hodet. Serieskaper og manusforfatter Nic Pizzolatto vever fortid og nåtid sammen på en svært god måte, og bruker intervjusekvensene til å gi oss små drypp av hva som kommer til å skje. Dette får deg til å stille spørsmål som: hva var det som drev de to partnerne fra hverandre, hvorfor er politiet så interessert i detaljene rundt Hart og Cohle sitt forhold, og hva har dette med den nye saken å gjøre? Se traileren for True Detective her: Vanskelig partnerskap Matthew McConaugheys Rust Cohle er en nihilistisk og kynisk mann. Han har dype personlige problemer og sliter med hallusinasjoner — ettervirkninger av hans dager som infiltratør i narkomiljøet, der han gikk litt for hardt til verks for å passe inn. Martin Hart, i Woody Harrelson sin skikkelse, er den populære fyren på politihuset, som virker som en real familiefar med en fin fasade utad, men denne slår sprekker når man kommer litt nærmere. Forholdet mellom Hart og Cole er kjernen av handlingen i True Detective. De to fungerer godt sammen når det kommer til etterforskningen, men det oppstår gnisninger når de skal omgås på privaten. Hart mener Cohle er for innesluttet, mens Cohle mener Hart er blind for livets realiteter. Sterke skuespillerprestasjoner Nic Pizzolatto har skrevet manuset til alle de åtte episodene av True Detective og Cary Fukunaga (Jayne Eyre) har regi. At skuespillerne i serien ikke måtte forholde seg til en ny regissør i hver episode under innspillingen, slik det ofte er i TV-serier, har helt klart vært en fordel. McConaughey og Harrelson er fabelaktige i rollene som Cohle og Hart, og det dysfunksjonelle samspillet mellom de to vidt forskjellige rollefigurene fungerer veldig bra på TV-skjermen. McConaughey er spesielt god med tanke på forandringen rollefiguren hans gjennomgår, fra egenrådig etterforsker til fordrukken bartender, på de 17 årene som skiller de to tidslinjene. Hypnotisk atmosfære Handlingen i True Detective beveger seg fremover med sneglefart. Etter tre timelange episoder har ikke Hart og Cohle kommet spesielt langt i etterforskningen, serien bruker isteden mye tid på å la oss komme under huden på rollefigurene. Dette legger likevel ingen demper på spenningen i serien som, godt hjulpet av lydsporet til T-Bone Burnett (O Brother, Where Art Thou?, The Hunger Games), og Louisianas øde, men likevel stemningsfulle landskap, har en hypnotisk atmosfære. Matthew McConaugheys rollefigur er i tillegg såpass interessant at det ikke gjør noe at mye av tiden brukes på å utforske hva som foregår bak pannebrasken hans. I denne serien er det ingen vanvittige cliffhangere på slutten av hver episode som skal lokke deg til å følge med videre. Oppmerksomheten blir holdt av de fengslende rollefigurene som driver deg til å følge med på hva som skjer. Det kan være farlig å si så tidlig på året, men True Detective er såpass annerledes og bra, at jeg ikke er redd for å si at denne serien kommer til å stå på min toppliste over de beste seriene i 2014. Her lukter det Emmy-nominasjoner lang vei! True Detective ser du på HBO Nordic og C More fra 13. januar.

000172

Girls S03 E01-06 I-landsproblemets yppersteprestinner. Korleis klarar Girls å få dysfunksjonalitet til å verke forlokkande? TV-serien om dei fire bortskjemde Brooklyn-jentene, og livet rundt dei er like flaut, like spisst, og like morosamt som tidlegare. Som sjåar gledar eg meg stort over kvardagen deira, men eg er framleis like forvirra – er dette eigentleg folk eg kunne ha tenkt meg å henge med? Neppe. Tredje sesong opnar med våre fire hovudpersonar i sine nye miljø – Hannah (Lena Dunham) har fått fast følgje igjen, Marnie (Allison Williams) er singel sunnheitsdronning. Jessa (Jemima Kirke) er på rehab, og Shoshanna (Zosia Mamet) har byrja eit studieregime der ho vekslar mellom å vere ansvarleg og uansvarleg student annakvar dag. «Fordi du fortener det» Eg har snakka med mange som ikkje likar Girls, som meiner at figurane si sjølvforherligelse er problemet – dei er så sjølvopptekne at dei knappast klarar å starte ei setning utan «eg». Firkløveret er i-landsproblema sine yppersteprestinner, med kvar sitt angrepspunkt på verda. Dette er generasjonen som har sett det perfekte liv på film og TV sjølv, og skapt seg eit bilete av verda slik dei håper den kjem til å ta imot dei – «fordi du fortener det», som reklama seier. Visst er det irriterande, men det er den pinleg ærlege tilnærminga som fangar meg igjen og igjen. Med «noko innan media» som fremste mål i livet må det bli gnisningar i møte med røynda. Alle her er irriterande – med viten og vilje frå manusforfattar og serieskapar Lena Dunham si side – og det er dei store ambisjonane som er problemet, ei tidsånd som Girls klarar å hekte seg på. Småpludder med same alvor som det alvorlege Og ja, det er poenget med serien for meg. Det er for mange film- og tv-historier med anten perfekte figurar, i det verste fall med ulemper på linje med jobbintervjuets «øhm, ja, altså, eg kan vere litt for perfeksjonistisk av og til, altså, hehe». Menneska i Girls har karakterbrister som kan kløyve ein betongvegg i to – når Hannah set seg ned på bakken etter 50 meter med natursti, fordi det er befriande for menneskesinnet å kunne seie nei til ting dei hatar, så gir det gjenklang i den delen av generasjon som gjenspeiler dei kreative tomme tønnene. – Kjedsomheit er «bullshit». Kjedsomheit er for late folk utan fantasi, seier Adam (Adam Driver) sannferdig, ein mann som får skryt for å kaste livet sitt til sides for å passe på Hannah. At han eigentleg ikkje har noko liv å kaste til side, er sanninga som lurar i bakgrunnen ein stad. Serien er – trass nokre forandringar – meir forutsigbar i sin tredje sesong. Me veit no at ein skråsikker og semi-djup debatt om ein ven sitt mentale liv raskt kan veksle til ein endå skråsikrare debatt om uttalen på eit kjendisnamn. Måten serien behandlar trivielt småpludder med same alvor som… vel… faktisk alvor, har alltid vore ein av dens aller beste sider. Kven skal gi oss håp for dagens 20-somethings denne gongen? I første sesong var det Hannah som gjennomgikk den største dimensjonelle utviklinga, i andre sesong var det – utan tvil – Shoshanna som slo til i kampen for å bli vaksen. Etter ein halv tredjesesong er eg litt usikker på kven det er som skal ta steget opp og vise at det kanskje er håp for den oppveksande generasjon denne gongen, men det kjem sikkert snart. Alvoret til trass, serien er mest morosam. Når den set kresne unge vaksne på spissen, og gjerne opp mot kvarandre, ler eg til eg har vondt i sidene. Det er noko sjølvreflektivt her, kanskje eg berre ser serien for å plukke opp triks for ikkje å vere irriterande? Haha, eg er glad eg ikkje er slik, tenkjer eg. Noko eg for så vidt tenkjer når eg ser narkotikadramaet Breaking Bad òg, men på ein litt anna måte. Lena Dunham balanserar på ei line mellom det overfladiske irriterande og det som ligg bak kvifor irritasjonen er der til å byrje med. Etter kvart som fjerde sesong byrjar å nærme seg vert ho nøydd til å riste litt på formelen for å halde dampen oppe – men tredje sesong er inntil vidare omtrent like sterk som tidlegare. Og ja, folk er nakne no og då. Sånn heilt vanlege folk. Med valker og sovemerker og alt – til og med medan dei snakkar kvardagsleg med andre folk, og ikkje nødvendigvis prøver å vere sexy framfor kameraet. Deal with it

000173

House of Cards S02 E01-04 Held på stemninga frå førre sesong. Netflix slo hardt til med første sesong av House of Cards. Som den første sjølvproduserte dramaserien deira plukka dei ut regissør David Fincher, med Kevin Spacey i hovudrolla og det kyniske svarte politiske miljøet frå ein anerkjend BBC-serie. Sjølv om sesongavslutninga på første sesong kanskje ikkje levde heilt opp til den veldig gode starten, så gjorde serien likevel veldig mykje rett – både før og etter premiera for om lag eitt år sidan. Andre sesong startar med veldig mykje av det same som den førre gjorde det bra – og vidarefører grunnlaget det har sett som ein mørk og skarp tv-forteljing. Eigentleg kjennest dette mykje ut som andre del av første sesong. Magnetisk par Den manipulerande sylvtunga Frank Underwood (Kevin Spacey) er på full fart inn i jobben som USAs visepresident – men finn ut at det er hakket vanskelegare å vere diskré i den utvida offentlegheita han no har tråkka inn i med kona Claire (Robin Wright), som på si side har andre problem å stri med. Samtidig utforskar journaliststanden, gjennom blant anna Zoe (Kate Mara) og Lucas (Sebastian Arcelus), framleis kva som eigentleg hendte i første sesong. Stemninga her er framleis den same. Opningsscena er nesten i overkant dramatisk for noko så kvardagsleg som det faktisk visar – ein joggetur kjennest meir som me følgjer haiar på jakt. Om ein kjøper denne atmosfæren er det mykje å glede seg over her. Dialogen er også denne gongen så skarp at den kunne ha kløyvd Washington D.C.s tunge politiske stemning i to utan særlege problem. Robin Wright og Kevin Spacey er magnetiske saman, og gode kvar for seg. Figurane deira er òg nesten litt for skarpe så langt – dei treng ein ordentleg motstandar å bryne seg mot. Førebels er det litt for trygt, dei treng nokon som kan angripe tilbake – anten det er med deira eigne metodar, eller med eit nytt blikk. Kate Mara til Filmpolitiet: – Det føltes ut som om vi lagde seks filmer på rad «Deadlock» og andre aktuelle politiske tema Manusforfattar Beau Willimon tek blant anna inspirasjon frå fjorårets «deadlock» i den amerikanske Kongressen, og tek politikken ut til eit større felt enn berre mellom enkeltpersonar. I hans Washington D.C. er det knappast ideologar igjen – berre folk som treng ei «bøtte med bacon» å ta heim til veljarane sine. Det verkar som ein drøymesituasjon for han å kunne skrive eit manus som dette, House of Cards følest som ein utvida versjon av hans Maktens menn – med alle scenene han kanskje mana opp, men ikkje hadde plass til då. Han tek også eit djupdykk ned i internett i år, eit subplott som kan bli spennande om han gjer det rett. Eller berre Swordfish om han gjer det feil. House of Cards er glad i visuelle leik med ord og uttrykk. Anten det er eit par mansjettknappar som for alvor sementerer kva forkortinga i namnet til Frank Underwood står for (EFF YOU) – eller nokon som tek ein bit av medgjestens kake, for å vise at dei er i ferd med å ete seg inn på deira område. Det er fine visuelle triks i monn her, som kvar og ein på sitt vis styrker og set sitt mørke preg på serien. Apropos ingenting: Temalåta til House of Cards er framleis ein liten genistrek. Den politiske marsjen med fanfaretrompetar øvst og ei mørk trugande basslinje langt under er ei god beskriving av serien som heilskap. Frank hugsar oss framleis Om den første sesongen skreiv eg at Underwood var «The West Wings vonde tvillingbror». Der NBC-serien om president Bartlet av og til kunne male eit vel roseraudt bilete av amerikansk politikk og hestehandel, har House of Cards' sentrale par av og til eit motsett problem – det vert nesten, nesten, for mørkt og kalkulert. House of Cards starta heile «det er ikkje 13 episodar, det er ein 13 timar lang film»-ordskiftet til Netflix. Det kjennest kanskje rart å kritisere førre sesong basert på hendingane i dei fire episodane eg har sett, men noko av dette burde kanskje ha vore avslutninga av første sesong. Kevin Spacey til Filmpolitiet: – Kameraet veit ikkje kva det lagar Nyleg vart det klart at sesong tre er på veg, og at Spacey framleis er med. Kva kan vere Underwoods neste bytte? Tek me steget ut i internasjonal politikk, eller kjem korthuset til å falle før det? På sitt beste er House of Cards glimrande politisk drama, spesielt om du har sansen for manipulerande meisterhjerner. Nokre har reagert negativt på måten Underwood no og då bryt ut av skjermen og snakkar direkte til sjåaren, sjølv synest eg det er eit herleg grep som framleis held nerven i serien. Eg er med på laget til Frank inntil vidare, og eg er glad han ikkje har gløymt meg. Anmeldinga er basert på dei fire første episodane av sesongen. Kva synest du om Spaceys rolletolking?

000176

Gjengangerne S01 E01-02 Når vi døde vil ha kveldsmat. Fire år tidlegare døydde 38 skuleelevar i ei bussulukke. Etterlatne foreldre i ei støttegruppe sit i ein ring og diskuterar minnesmerket som skal bli satt opp for å heidre deira minne. Plutseleg bankar det på ei dør, det er eit av dei avdøydde borna. Dei døde har kome attende, og dei er svoltne. Men denne gongen er det ikkje etter hjerner, det er etter kveldsmat. Franskmennene har det med å gjere si greie. Også når det gjeld zombiar. Og etter alle vandødes svoltne, tanketomme, inngåande gang er det forfriskande at dei bortkomne denne gongen kjem attende med alle minner intakt – tilsynelatande utan tanke på at dei har døydd, klar for å ta over der dei slutta. Marknadsføringa tilseier kanskje at dette er ein zombieserie, men det er lite eksplisitt skummelt i starten av sesongen – anna enn ei underliggande dyster stemning. Når franskmennene no tek for seg zombiane er det like greit at dei gjorde det på sin måte, i eit drivande, overnaturleg drama mellom mennesker. Og kva enn dei andre tinga er. Når vi døde vågner Ein desperat pappa spør ein psykolog som nettopp har undersøkt ein attkomen tvilling. – Så, hva er diagnosen? Akutt oppstandelse? Der den tilbakevendte ser akkurat ut som då ho forsvann, har ho som har vore i live heile tida vokst og blitt ei vaksen kvinne. Akkurat det er det lett å skjøne problemet med. Første episode etablerar mange dilemma som dette, knytt opp til korleis tilbakevendinga av døde vener og familie kan vere ei velsigning, ei forbanning, og alt derimellom. Andre episode og vidare ut i sesongen tek sikte på å etter kvart forsøke å løyse desse problema. Spørsmålet er korvidt dei vandøde kan gli inn i mengda, til stadane dei ein gong var. Serien vann prisen for beste internasjonale serie på Emmy i fjor. Det er sjølvsagt ein amerikansk remake på veg, med Kurtwood Smith (That 70s Show, Robocop) i ei sentral rolle. Denne har inntil vidare verken fått norsk premieredato eller kanal. I norsk språkdrakt har serien fått eit visst Ibsensk preg gjennom tittelen sin. Om tittelen først skal inspirerast av norske dramatikarar, så hadde kanskje Når vi døde vågner vore betre? Skumlast er kjenslene Bandet Mogwai har lydlagd serien, hvis mørke klang passar stemninga og brotet mellom levande og døde veldig godt. Serien skin blandinga mellom småbydrama, og overnaturleg dysterheit. Den aukande kjensla av at noko er alvorleg gale i den vesle byen vert sterkare for kvar episode. For kva er greia med den skumle ungen? Grøss! Våre vande vandøde – som me har sett i …of the Dead-filmane og The Walking Dead – har gjerne ein tendens til å bli rekna som eit symbol på tankelaus konsumering. I Gjengangerne er desse heller ein metafor for korleis me attlatne her oppå jorda taklar bortgang, og høgst levande sorg og minner. Det er ein interessant vri på temaet, som gjer serien frisk i seg sjølv – men den løyser kræsjet mellom det overnaturlege og det fullstendig verdslege på ein nydeleg måte. For slapp av, det er ikkje berre filosofering over vår forholdsvis korte eksistens du får frå Gjengangerne. Serien er ikkje så fransk. Den tidlegare nemnde psykologen nemner fleire gongar at han jo har sett noko slikt før. I tillegg blussar ei massemordsak opp igjen, ein lokal demning synk uforklarleg, og det er mystisk elektrisk kluss i heile området. Kanskje er det på tide å legge dei hjernetørste zombiane på hylla no – her kjem franskmennene! «Gjengangerne» går torsdagar klokka 21.30 på NRK2. Anmeldinga er basert på dei to første episodane. Du kan se første episode kl 21.30 i kveld her.

000177

Game of Thrones S04 E01-03 En strålende oppladning før helvete bryter løs. Game of Thrones er tilbake, og vi skal nå plukke opp trådene etter tredje sesong, som sjokkerte TV-seere verden over med sine brutale hendelser. Forfatter George R. R. Martin og serieskapere David Benioff og D. B. Weiss vil nok ikke klare å sjokkere like mye i denne sesongen, noe som nødvendigvis ikke trenger å være målet heller, men med «The Red Wedding» i tankene er det vanskelig å se for seg hvordan serien skal toppe forrige sesong. Derfor er det godt å se at de tre første episodene i fjerde sesong legger et godt spenningsgrunnlag for hendelsene som skal utspille seg i Westeros fremover. Vinteren er på vei, maktkampen om de syv kongerikene tilspisser seg – og i øst har et knippe drager begynt å vokse seg fryktelig store. Tidenes bryllup i King's Landing Serien fortsetter like etter det blodige bryllupet i Riverlands. Arya er fortsatt på flukt, holdt i nakkeskinnet av Sandor Clegane, Sansa sørger over drapet på familien, mens Kong Joffrey er full av spydige spøker om hvordan han endelig ble kvitt «The King of the North». I King’s Landing gjøres det klart til fest, gjester fra alle de syv kongerikene ankommer byen for det kongelige bryllupet som skal stå mellom Joffrey og Margaery Tyrell. Dette bryllupet blir langt mer festlig enn seriens forrige, men ikke alle av seriens rollefigurer blir like fornøyde med utfallet av kalaset. Kongens onkel, Tyrion Lannister, skal ut i hardt vær denne sesongen, og i løpet av andre episode kommer Tyrion, spilt av den fortsatt fabelaktige Peter Dinklage, i en klemme som skal bli vanskelig å komme ut av. I nord prøver Jon Snow å mobilisere the Night's Watch til kamp mot wildlings-horden som er på vei mot muren, og vi får se akkurat hvor barbariske det frie folket fra nord kan være. Samtidig viser Daenerys Targaryen, langt til øst, nok en gang sine ferdigheter som beinhard leder på jakt etter rettferdighet, når hun marsjerer mot slavebyen Meeren. Spennende nye rollefigurer Game of Thrones er kjent for fantastisk casting, og fjerde sesong er intet unntak. Den dorniske prinsen Oberyn Martell, spilt av Pedro Pascal, og elskerinnen hans Ellaria Sand, spilt av Indira Varma, er to nye fjes som er verdt å merke seg denne sesongen. Martell ankommer King’s Landing for å delta i bryllupsfestlighetene, men prinsen, som går under kallenavnet «The Red Viper», er også kommet for å få hevn over Tywin Lannister, som han mener er ansvarlig for søsterens grusomme død. Prinsen av Dorne er i bøkene kjent som en hissig, men veltalende fyr med stor seksuell appetitt, og Pedro Pascall er som født for rollen. Han er sjarmerende, frekk og freidig, og sammen med den sensuelle Indira Varma sørger han for å gi denne sesongen litt ekstra krydder. Strålende skuespill Maisie Williams, som spiller Arya, er en skuespiller det har vært en fryd å se i utvikling på TV-skjermen, og i fjerde sesong imponerer hun meg igjen. Arya er selvfølgelig sterkt preget av familiens skjebne, og tanken på hevn preger personligheten hennes i større og større grad. I en scene der hun får utløp for noe av hevnlysten er det skremmende å se hvor beinhard livet har gjort henne. Det er svært lite igjen av den lille jenta som ankom King’s Landing i første sesong, og Williams spiller med en overbevisning som mange andre, mer erfarne skuespillere, kan se langt etter. Sitrer med underliggende spenning Foruten noen større bobler som sprekker med et deilig smell, bærer de første tre episodene i fjerde sesong preg av at de er en oppladning til det som skal komme. Det har ikke begynt å koke enda, men sitringen av den underliggende spenningen vitner om at det er like før helvete bryter løs. Fordi jeg har lest A Song of Ice and Fire, bokserien Game of Thrones er basert på, vet jeg hva som skal skje, og de tre episodene jeg har sett lader opp til kommende hendelser på en strålende måte. I løpet av de tre første episodene har jeg allerede grått, ledd, jubla grøsset og fått gåsehud – hvis resten av sesongen fortsetter like bra går vi en fantastisk TV-vår i møte. Glemt hvordan ting hang sammen? Se en oppsummering av sesong 1-3 her! Fjerde sesong av «Game of Thrones» begynner 7. april i Noreg, 21.30 på C-More Series og i løpet av dagen på stømmetjenestene C-More Play og HBO Nordic

000178

Mad Men S07E01 Fremdeles et stilsikkert drama av høy kvalitet. Den syvende og siste sesongen av Mad Men starter like stilsikkert som de seks foregående. Året er 1969 og samfunnsendringene rundt reklamemiljøet på Madison Avenue blir mer og mer tydelige. Don Draper ser ut som en relikvie fra en svunnen tid, ulastelig antrukket i hatt og dress, omgitt av hippier og andre etterdønninger fra «the summer of love». Men mystikken rundt hans figur lever stadig, og det er fremdeles interessant å følge kampen han utkjemper mot sine indre demoner. Første episode starter med en monolog som minner oss på hva seriens utgangspunkt er, nemlig reklame. Disse menneskene selger illusjoner om det gode liv gjennom sine produktpresentasjoner, men ser ikke alltid falskheten som preger deres egen hverdag. Men for Don Draper begynner ting å demre. I en scene av denne episoden spør han seg selv om hans eget vesen er kaputt. Han er tilsynelatende tilfreds, men han vet innerst inne hvem han er, og problemer venter både på personlig og profesjonelt plan. En smakfull serie I denne episoden besøker Don kona Megan (Jessica Paré), som nå bor i Los Angeles, der hun jobber for et gjennombrudd som skuespiller. Selv er Don sendt ut i tvangspermisjon på ubestemt tid fra Sterling Cooper & Partners etter at hans personlige problemer påvirket jobben kraftig mot slutten av sesong 6. Denne episoden viser tegn til at Don har innsett at noe må gjøres. Legg for eksempel merke til hans forhold til røyk og alkohol! Flere av de andre hovedfigurene ser også ut til å ha interessante problemstillinger i sikte. Peggy (Elizabeth Moss) jobber nå under en ny kreativ leder, Lou Avery (Allan Havey), som er Don Drapers rake motsetning. Episoden byr på flere interessante dialogutvekslinger mellom dem som effektiv beskriver den vanskelige situasjonen. Peggy er fortvilet over en arbeidssituasjon der «bra» nå er godt nok, mens hun selv streber etter perfeksjon, slik hun alltid gjorde under Dons veiledning. Joan Harris (Christina Hendrix) må redde selskapet fra en potensielt farlig situasjon, mens Ken Cosgrove (Aaron Staton) er misfornøyd med mangelen på assistenter. Serien er fremdeles noe av det mest smakfulle man kan se på TV-skjermen, selv om 1969-miljøet rent stilmessig ikke kan matche seriens første sesonger. De fleste figurene har også gjennomgått en forandring, både på personlig og profesjonelt plan, noe som gjør dem stadig friske og interessante. Sesong 7 er delt opp i to deler, med 7 episoder i år og 7 neste år. Jeg føler meg trygg på at serieskaper Matthew Weiner kan lose Don Draper inn i 1970-tallet på en overbevisende måte. Denne første episoden har nødvendigvis et introduksjonspreg, der vi må friske opp bekjentskapene med hovedpersonene. Men jeg ser ingen spesielle svakhetstegn her. Mad Men er fremdeles stilsikkert drama av høy kvalitet! «Mad Men» sesong 7 starter natt til i dag på AMC i USA. Norgespremieren skjer 27. april med en dobbeltepisode på VOX.

000179

Orange Is the New Black S02 E01-E06 Mørkere og morsom fengselsblues. Da tennene i bedehusgliset til lille irriterende ”Pennsatucky” Doggett (Taryn Manning) fikk seg nevetrøkk på nevetrøkk i sluttscenen av første sesong, kom tanken: Det er ikke sikkert det kommer til å gå så bra med Piper Chapman (Taylor Schilling). Etter å ha sett den selvrettferdige og godt vante forstadsjenta snuble og lande trygt gjennom alle hennes første 13 fengselsepisoder, kom til slutt svartsinnet i dama frem. Uskylden, og den opplagte lykkelige slutten forsvant. Muligheten for et forlenget opphold bak murene presenterte seg. Piper: - I am a lone wolf Brooke, and a vicious one. Don’t make me rip your throat out with my teeth. Serieskaper Jenji Kohan (Weeds) har lagt ned boka som inspirerte førstesesongen, og maler nå fortellingen på frihånd med en mørkere fargepalett. Resultatet er sammensatte kvinner med drivende gode forhistorier, smarte replikkvekslinger og et karikert, men ektefølt fengselsmiljø. Uten at forløsende feelgood og humor er fjernet fra ligningen. Vi er fremdeles i Litchfield kvinnefengsel. Piper soner fremdeles for å ha smuglet narkotikapenger da hun var ung og sulten på spenning. Fengselet er fremdeles fylt av befriende politisk ukorrekte stereotyper. Og smålighet og uheldige omstendigheter er fremdeles utløseren for de fleste konfliktene - tråkker du på feil kakerlakk kan det få alvorlige konsekvenser. Fengselssmart Så kompassnåla vingler, det er mye menneske som bobler ut når en er låst inne på et lite sted – og skuespiller Taylor Schilling gjør en suveren jobb med å holde Pipers komplekse karakter troverdig og dynamisk. Ellers i fengselet brygger det til klankrig. Makten er ”up for grabs”, og både hvit, svart og latino vil ha kontroll. Den nye utfordreren til tronen er Vee (Lorraine Toussaint). Hun har vært i Litchfield før får vi vite, og jobber effektivt for å få tilbake gammel status. [caption id="attachment_198646" align="alignright" width="279"] Vi aner trøbbel når Vee ankommer kvinnefengselet i sesong 2. (Foto: Netflix)[/caption] Jeg har voksne forventninger til hva Vee og ex-kjøkkensjef Red (Kate Mulgrew) kan finne på når kampen spisser til, samspillet virker lovende. Fengselets nestsjef Natalie Figueroa (Alaysia Reiner) er også i ferd med å ta form som en manipulerende drittsekk. Hun havner i skvis mellom egen vinning og fengselets behov, med en mulig budsjettskandale på trappene. De kjedeligste minuttene tilbringes i selskap med vokterne. Der merkes savnet etter den brekkekle ”Pornstache” (Pablo Schreiber), både som provokatør og replikkmaskin. Men jeg ser ikke bort fra at vi ser igjen den velfriserte barten når ting begynner å dra seg til. Lenge leve toaletthumoren Jeg merker at det smiles og humres mye gjennom nesa når jeg ser Orange Is the New Black. Mye av moroa ligger i situasjonskomikken, men jeg kan like en serie som tar seg såpass med flid på lydsiden at de med kløktig mikrofonbruk får enkel toaletthumor til å funke uten dialog. Stikkord: Tiss fortere Piper! En liten blomsterkvast går også til de fotoansvarlige, Yaron Orbach og Vanja Cernjul. Det at kameraet aldri er særlig langt unna fangene, og ytterst sjeldent titter mot himmelen, gir både nærvær med de innsatte og forsterker følelsen av å være et sted uten særlig frihet. Fengslende forhistorier Det er i kvinnenes forhistorier mye av magien ligger i sesong 2, og her har serien tatt steg siden sist. Bakgrunnen til våre venninner fortelles i episodiske tilbakeblikk, og de beste er også krydret med små plotvendinger. Her dyrker Orange Is the New Black den friheten serien har til å variere og rendyrke miljø utenfor fengselsmurene, og både dialog og persongalleri fenger og fungerer effektivt. Spesielt sjåfør Lorna Morellos (Yael Stone) historie skjærer godt i ”liker/liker ikke”-nerven min. Det er ei dame som virkelig skjuler mye i hverdagen. Digger forresten at hun selvfølgelig hadde en stor West Side Story plakat på pikerommet. Orange Is the New Black er gode på detaljene. Innenfor murene har Big Boo skrudd på sjarmen, og skinner i skillet mellom truende bølle, øm elsker og spilloppmaker. En annen som tar flere steg opp på ”skulle ønske jeg kjente dem”-lista er kortklipte Poussey Washington (Samira Wiley) , hun scorer Bodie fra The Wire nivå på coolhetsskalaen. Et lite Biggs problem Ikke alle skuespillerne treffer helt hos meg. Jason Biggs, i rollen som Pipers nå eks-forlovede Larry, famler litt i ingenmannsland i sesongens første halvdel. Det blir ikke bedre av at han fortsetter å trekke fra sin rolle som klein kløne i American Pie -filmene. (Denne gangen snakker han om egen penisstørrelse i sauna med sin far.) Den rollen henger i så stor grad ved Biggs, at det å lefle med karaktertrekkene er med å redusere Larry til en voksen Jim Levenstein. Da fungerer American Pie -kollega Natasha Lyonne så meget bedre. Hun herjer skjermen med så mye skitten vaginadialog at en må sitte med spoleknappen for å få med seg alle gullkorna. Som den kvikke og omsorgsfulle Nicky Nichols er hun en av de mange solstrålene som gjør at oransje kommer til å være et godt fargevalg også i sommer. Serien har premiere på Netflix fredag 6. juni.

000180

Game of Thrones S04 Oppgjørets time er kommet! Denne anmeldelsen inneholder spoilers fra serien! Fjerde sesong av Game of Thrones er over. Da jeg anmeldte de tre første episodene tidligere i vår skrev jeg at det var «en strålende oppladning før helvete bryter løs», og det var det virkelig. Kaoset i King's Landing har preget denne sesongen, magien i universet har fått større plass, og flere rollefigurer har blitt sendt ut i ukjent farvann. Med den nest siste episoden slo serien den gamle rekorden til Sopranos, og er nå den mest sette serien til HBO. Det er heller ingen tvil om at Game of Thrones fortsatt holder et høyt nivå. Likevel er jeg ikke like fra meg av begeistring for denne sesongen som jeg har vært for de første tre, det kan ha noe med at dette også er sesongen som avviker mest fra bøkene, men jeg synes fortsatt HBO har forvaltet George R. R. Martins verk på en god måte. Et etterlengtet dødsfall Kaos i King's Landing preger som sagt denne sesongen. Kong Joffreys grusomme, men mye etterlengtede død, fører til vanskeligheter for Tyrion som får skylda for drapet. Sansa, som anses som Tyrions medsammensvorne, må flykte fra King's Landing til the Aerie, der hun utvikler et tvilsomt forhold med Littlefinger. I nord kjemper Jon Snow og the Night’s Watch mot wildling-horden, som ønsker å søke tilflukt bak muren fra de mørke kreftene som rører seg i nord. I øst innser Daenerys at gode intensjoner ikke alltid er ensbetydende med godt lederskap, og hun begynner å få problemer når slavene hun har frigitt i Meereen ønsker seg tilbake til sine eiere. Tyrions store oppgjør Karakterutvikling har alltid vært en viktig del av Game of Thrones og fokuset på dette er større enn noensinne i denne sesongen. Dette har ført til at handlingen har gått tregere fremover, men vi har til gjengjeld lært flere rollefigurer bedre å kjenne. Sansas vei fra forskremt ungpike til en kvinne, som begynner å forstå at hun må bruke list om hun skal overleve i De Syv Kongeriker, er interessant å følge med på, og det er skremmende å se hvordan Aryas beinharde rundreise med Sandor Clegane er i ferd med å gjøre henne til en iskald, liten morder. Likevel er det nok en gang Peter Dinklage som stjeler showet, for dette har i stor grad vært Tyrion Lannister sin sesong. I tre år har vi fulgt med på hvordan Tyrion har forsøkt å gjøre faren Tywin Lannister til lags, en umulig oppgave med tanke på at Tywin helst skulle sett sin sønn død. Og vi har fulgt med på hvordan Cerseis urettmessige hat for broren har gjort livet vanskelig for ham. Oppgjørets time er kommet i denne sesongen. Tyrion ender opp i retten for en handling han ikke har begått, hans eneste forbrytelse er, som han sier det selv, å bli født som dverg. Med episoden The Laws of Gods and Men gjør Peter Dinklage sin beste skuespillerprestasjon i Game of Thrones til nå, når han i sinne og bitterhet sier han ikke drepte Joffrey, men at han skulle ønske han hadde gjort det. I wish I was the monster you think I am. I wish I had enough poison for the whole pack of you. I would gladly give my life to watch you all swallow it. Scenen er Emmy-verdig på alle måter, og selv om jeg setter penga mine på at Matthew McConaughey stikker av med prisen for beste mannlige hovedrolle i år (True Detective), så håper jeg Peter Dinklage også blir nominert igjen. Strålende casting Når vi først snakker om skuespillerprestasjoner må Pedro Pascal nevnes. Han er perfekt castet i rollen som Oberyn Martell, og hans tilstedeværelse spritet opp hofflivet i King’s Landing betraktelig. Og da snakker jeg ikke om hærskaren av horer han gjerne omga seg med, men hans sjarm og spydige humor. Det er synd at vi ikke får se mer til Oberyn Martell, men hans dager var selvfølgelig talte fra det øyeblikket han satt sine føtter i King’s Landing. Hans død er den mest brutale jeg har sett i Game of Thrones til nå, og selv om jeg visste hva som skulle skje ble jeg sjokkert da The Mountain smadret hodet hans som en overmoden drue. Serieskapere David Benioff og D.B. Weiss gjør, i likhet med George R. R. Martin, det de kan for å sjokkere, og i denne scenen ble brutaliteten som beskrives i bøkene ekstrem da den dukket opp på TV-skjermen. Skuffende sesongfinale I forkant av sesongfinalen lovet Weiss og Benioff at dette skulle bli den beste finalen i serien så langt. Så store ord er det nærmest umulig å leve opp til, og det klarte ikke episoden heller. Kvinnen med kallenavnet Lady Stoneheart (ekstern lenke, GIGANTISK SPOILER) glimret med sitt fravær, og jeg regner med at serieskaperne ønsker å spare henne til sesongpremieren neste år. Det er forståelig, men fordi Tyrions oppgjør med Tywin ikke ble så bra som jeg hadde håpet falt det noe sammen for min del. Her er jeg absolutt farget av mine forventninger fra boka, og det er mulig TV-seere som ikke har lest A Storm of Swords blir mer begeistret enn meg. At forandringer må gjøres når bok skal bli TV forstår jeg godt, det er ikke alltid det som fungerer på papir oversetter bra til skjermen, noen ganger må det kuttes for å spare tid, og når noe fjernes må det nødvendigvis omskrivninger til også. Derfor forstår jeg hvorfor Beniof og Weiss skrev om Tyrions store avslutning i denne sesongen, men at de har kuttet ut Jaimes og Tyrions samtale i fangehullet før Jaime redder Tyrion er veldig trist. Når de kutter ut Jaimes innrømmelse om at Tyrions første kone Tasha aldri var en hore Jaime hadde leid inn (jmf. episode 9 i sesong 1), men at hun faktisk var forelsket i ham, så får vi ikke et like godt innblikk i Tyrions raseri mot Tywin og hvorfor han til slutt handler som han gjør. Dette fører igjen til at Tywins berømte ord: «Wherever whores go», heller ikke er med, og det føles som et stort tap for min del. Når det er sagt, så ser jeg at scenen fungerer slik den er på TV-skjermen, den fungerer, men den kunne ha vært legendarisk. Tøff kampsekvens At det var Brienne som fikk ta livet av Sandor Clegane til slutt er et annet eksempel på endringer fra boka, men i motsetning til Tywins avskjed synes jeg dette var stilig. Gwendoline Christie er strålende i rollen som Brienne, og jeg liker at hun fikk mer tid på skjermen. Det hjelper selvfølgelig på at kampsekvensen mellom the Maid of Tarth og the Hound er rå, og det er tøft at Brienne virkelig får vist hva hun er god for. En herlig følelse av forventning Det mest emosjonelle øyeblikket for meg denne sesongen var i sesongfinalen da Daenerys låste dragene sine ned i katakombene under Meeren. Tårene falt da dragene fortvilet skrek etter moren sin mens hun forlot dem. Og selv om jeg ikke synes at denne finalen overgikk fjorårets, rundet den absolutt av sesongen på en fin måte, og la virkelig til rette for at TV-seerne vil sitte klistret foran TV-skjermen under sesongpremieren neste år. Endelig er Brans lange ferd for å finne «the three eyed raven» over, og det er spennende å se at mer magi finner veien inn i historien. Hvordan det går med Tyrion og Varys, som er i ferd med å forlate King’s Landing skal også bli interessant å følge med på, men historielinjen jeg er mest gira på å se fortsettelsen av er Aryas. Følelsen av store forventninger lå i lufta da Arya skuet utover havet på vei til Braavos, i sesongfinalens siste bilder. Det skal bli en fryd å se hvor ordene «valar morghulis» tar henne.

000181

True Blood S07 E01-02 En blodfattig start på seriens finale. Da vampyrdramaet True Blood dukket opp i 2008, lot jeg meg bergta av seriens mystikk og forføreriske rollefigurer. Dramaet om Sookie Stackhouse, og hennes lefling med vampyrer og andre overnaturlige vesener, ble raskt en av mine favoritter. Som så ofte skjer med populære serier ble imidlertid HBO frista til å la den pågå for lenge, og på grunn av tregt tempo og overtydelig tematikk holdt forrige sesong overhodet ikke mål. Nå er endelig den syvende og siste sesongen her. HBO skal samle trådene, og vi skal omsider få svaret på hvem Sookie (Anna Paquinn) ender opp med – varulven Alcide (Joe Manganiello), den fornemme vampyren Bill (Stephen Moyer), eller den mystiske vampyrvikingen Eric (Alexander Skarsgård). Etter å ha sett de første to episodene er jeg usikker på om vi får den fabelaktige avslutningen serien trenger, for sjelden har True Blood virket så blodfattig, på tross av at det renner over av A+, B-, og sikkert også litt "O negative". Vampyrene angriper I kjent True Blood-stil starter første episode der den siste scenen i forrige sesong slapp. Hepatitt-infiserte vampyrer, gale og blodtørstige, invaderer Sookies lille hjemby Bon Temps. Alt de tenker på er å stilne tørsten mens de venter på å dø. Ingen er trygge, hverken mennesker eller vampyrene som beskytter dem. Resultatet er en massakre, og de vettskremte innbyggerne som er igjen gir Sookie skylden for angrepet, hun er jo tross alt en "fang banger". Etter angrepet kommer det frem at flere mennesker, blant andre Arlene (Carrie Preston) og Holly (Lauren Bowles), er blitt bortført av hepatitt-vampyrene. Nå sitter de en mørk plass og venter på å bli spist, samtidig som Sookie, Alcide og byens lille politistyrke prøver å finne dem. Engasjerer ikke HBO har prøvd å starte sesongen med et smell, og en av hovedfigurene i serien stryker med bare noen minutter inn i første episode. Dette er kanskje et forsøk på å sjokkere, men det hele går så fort at dødsfallet ikke gjør inntrykk. De to første episodene er stort sett ganske uengasjerende, antageligvis fordi vi har sett det meste av det som skjer før. Etter syv sesonger blir jeg ikke sjokkert når en vampyr eksploderer i en pøl av gørr, og jeg er vel ikke den eneste som begynner å bli lei av de endeløse problemene i Sookies kjærlighetsliv. Noen gode spenningsmoment Heldigvis er det andre elementer ved de to første episodene som fanger interessen. Jessica, spilt av Deborah Ann Woll, sliter med dårlig samvittighet for drapet på Andy Bellefleurs døtre, og gjør det hun kan for å beskytte den siste dattera, Adilyn. Woll spiller som alltid godt, og hennes samspill med Chris Bauer, som spiller Andy, er sterkt. Men det vi alle selvfølgelig lurer mest på, er hvordan det går med Eric, som etter søsterens død i forrige sesong forlot Bon Temps i sorg. I siste episode var vi vitne til hvordan han plutselig tok fyr da han satt og solte seg i Åre, da evnen til å vandre i solen forlot ham idet Warlow døde. Samtidig som blodbadet finner sted i Bon Temps, reiser Pam verden rundt for å finne Eric, og vi får vite hva som skjedde med ham i løpet av de første to episodene. Jeg skal ikke avsløre hva som har skjedd og om han er i live eller ikke, men jeg kan si at jeg ble overrasket. Dette spenningsmomentet, som strammer seg til mot slutten av episode to, gir meg troen på at resten av sesongen kan bli bedre enn starten. Serien må virkelig trå til nå og overraske mer for at denne siste sesongen skal bli en verdig avslutning på det litt for lange eventyret om Sookie Stackhouse. Forhåpentligvis vil spenningsnivået heve seg, og Filmpolitiet kommer selvsagt tilbake med en full anmeldelse når hele sesongen er ute. Nye episoder av True Blood ser du på mandager på HBO Nordic, og på CMore klokka 21.00.

000182

The Leftovers S01 E01-03 + 05 Kan bli en av årets beste serieopplevelser. 2 prosent av verdens befolkning forsvinner plutselig fra jordens overflate. I det ene øyeblikket anes fred og ingen fare, i det neste står en gutt ensom igjen uten faren sin, en bil styrter videre uten sjåffør, et bilsete står tomt etter et forsvunnet spedbarn. Åpningen av HBOs nye serie The Leftovers er intens. Manusforfatteren bak Lost, Damon Limdelof, og Tom Perotta, forfatteren av boken serien er basert på, har laget en fengslende serie som er vanskelig å få tak på. Faren for at The Leftovers, i likhet med Lost, skal ende opp uten en skikkelig forklaring, er stor. Klarer imidlertid Lindelof og Perotta å holde tunga rett i munnen hele veien til mål, kan vi ha en av årets beste serieopplevelser i vente. Er dommedag på vei? The Leftovers handler ikke om matrester, som navnet kanskje kunne tilsi, men om menneskene som er igjen på jorda etter den store forsvinningen. De fleste prøver å gå videre med livene sine, men det er vanskelig å avslutte et kapittel når man aldri fikk noen svar. For hva var det som egentlig skjedde – hvorfor skjedde det? Var det opprykkelsen før dommedag som fant sted? Har Gud hentet til seg sjelene som er verdig et evig liv i himmelen? Isåfall dømte ikke Gud etter Kirkens regler, for i tillegg til blant andre uskyldige barn, hengivne bestemødre, og selvfølgelig Paven, fikk også ukristelige voldsmenn, drankere og narkomane plass i Paradis. Som en konsekvens av dette har mange lagt troen på hylla, og nye kulter, som har sine egne forklaringer på det som skjedde, vokser frem. Se traileren for serien her: Menneskenes historier i fokus Tre år etter hendelsen som rystet verden, tar vi turen til den den lille forstadsbyen Mapleton. Her prøver politimester Kevin Garvey, spilt av Justin Theroux, å holde opprettholde ro og orden. Samtidig er han selv i ferd med å miste grepet, både om sitt eget sinn, og om familien som holder på å gå i oppløsning. Kona er borte, sønnen har reist hjemmefra, og dattera er midt i sin opprørske tenåring-fase. Som nevnt handler The Leftovers om de som er igjen, og serien fokuserer mer på hvordan mennesker reagerer på den verdensomspennende krisen og på konspirasjoner som vokser frem i kjølvannet av den, enn på selve hendelsen. I tillegg til politimesteren og hans familie får vi også et innblikk i livene til andre beboerne i Mapleton. Vi følger blant andre en katolsk prest som prøver å overbevise befolkningen i Mapleton om at de forsvunnede slettes ikke var verdige sjeler, og en tvilende kvinne som rømmer fra sin forlovede for å bli medlem i sekten Guilty Remnant – en gjeng med hvitkledde kjederøykere, som har tatt et taushetsløfte for å være en levende påminnelse om «Guds formidable kraft». Rollefigurenes historier er interessante og engasjerende, og skuespillerprestasjonene fra blant andre Justin Theroux, Liv Tyler, Ann Dowd og Amy Brenneman er gode. Kan gå i «LOST-fella» Det er spennende å se hva som driver rollefigurene til handlingene de utfører, men nettopp dette fokuset på enkeltpersonenene er også det som gjør meg engstelig for at serien skal gå i LOST-fella. For selv om dramaet rundt rollefigurenes liv opprettholder spenningsnivået i serien i de fire episodene jeg har sett, er jeg engstelig for at det vil falle om de overnaturlige elementene aldri får noen forklaring. Jeg er usikker på hvor serien vil hen, og det er virkelig ikke sikkert at vi noensinne finner ut av hva som skjedde med menneskene som forsvant. Men hvis rollefigurene falmer for lenge i mørket etter svar, vil også publikum falle av, og hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort. Hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort. Elsk eller hat Stemningen i The Leftovers er intens. Dunkle, dvelende bilder akkompagneres av et strålende lydspor, som blander moderne låter og slagere med klassisk musikk som kunne hørt hjemme i et kostymedrama satt på 1800-tallet. I likhet med HBOs fabelaktige krimdrama True Detective, som kom tidligere i år, er også The Leftovers en serie der fortellertempoet er tregt. Derfor tror jeg dette er en serie du enten vil elske, eller hate. Hvis du krever mye action i hver episode, er ikke dette serien for deg, men hvis du liker følelsen av noe mystisk som vaker under overflaten, og som du ikke helt får tak på, er The Leftovers perfekt. Jeg håper resten av serien blir like god som starten. Nye episoder av The Leftovers får du hver mandag på HBO Nordic og C More. Har du sett den første episoden av The Leftovers enda? Si din mening om serien i kommentarfeltet!

000184

Beatles Pen, pyntelig og tam. FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Bandet Beatles er lidenskapelig elsket. Boka Beatles er høyt verdsatt. Filmen Beatles er middels god. Det er en søtladen underholdningsfilm som kan være både sjarmerende og nostalgisk, men også vag om hva historiens grunntema egentlig er. Den kunne trengt kraftigere konflikter og en røffere skildring av tidsånden. Beatles har riktignok noen sanne øyeblikk av tidløs ungdomsproblematikk, den er pent filmet og har et flott lydspor med den ekte varen, så dette er ingen bombe. Men ble det for mye kos og hygge? Vil starte band Filmen kan nødvendigvis ikke gjenfortelle alt fra Lars Saabye Christensens roman. Manusforfatter Axel Hellstenius har vært nødt til å begå kraftige kutt. Alt foregår i Oslo rundt 1967, der vennegjengen Kim (Louis Williams), Seb (Håvard Jackwitz), Gunnar (Ole Nicolai Myrvold Jørgensen) og Ola (Halvor Tangen Schulz) hører på The Beatles og finner ut at de også må starte band for å få drag på jenter. Kim får øynene opp for den nye klassevenninnen Cecilie (Susanne Boucher), men forvirres av hvordan hun veksler mellom å være vennlig og avvisende. Beatles handler om å være ung og prøve å finne ut av ting. Guttene er på terskelen til voksenlivet, og vi ser glimt av hvordan de opplever dets positive og negative aspekter. Det er imidlertid lite nytt å finne her, og det kan oppleves som en akutt mangel på friske vinklinger på temaet. Dette er sett før. Manuskuttene føles også godt underveis. Seb, Gunnar og Olas problemer får lite spillerom og skyves til side for å rydde plass til Kim og Cecilie. Kompisgjengen får ikke tid nok til å etableres skikkelig. Denne kvartetten virker lite samspilt. Trenger mer alvor Av og på-forholdet mellom de to hovedfigurene mangler innhold mellom linjene i dialogen. Konfliktene som oppstår kan virke noe konstruerte og lite troverdige. Men mye reddes i land på grunn av Louis Williams sin hjertelige fremtoning av Kim. Dette er en filmfigur vi vil det skal gå godt for. Det hender nok at rollen krever noe større skuespilleregenskaper enn han har rukket å opparbeide seg, men Williams tar det igjen på sterk utstråling og sjarm. Talentfulle Susanne Boucher (Keeper'n til Liverpool) er også god som drømmedame som man aner skjuler noe bak fasaden. Beatles er regissert av Peter Flinth (Arn-filmene), som ble hentet inn av produsent Jørgen Storm Rosenberg da de opprinnelige regissørene, Joachim Rønning og Espen Sandberg, forsvant til Hollywood. Flindt og Storm Rosenberg har sammen med sin stab gjort mye fint med å vekke figurene og deres bymiljø til live på lerretet. Men filmen trenger sårt litt mer alvor. Den burde ha vært mer enn et glansbilde av et fargesprakende naivt 60-talls-Oslo. Beatles har øyeblikk å humre av og mange toner å nynne med på, men man blir ikke satt på noen utfordringer som publikum, verken små eller store. Dermed føles filmen pen, pyntelig og tam. Selv med The Beatles rockende på lydsporet. (Beatles åpnet Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 29. august.

000187

The Leftovers S01 En fengslende serie med mange spørsmål og få svar. The Leftovers er en serie som fanger interessen fra første sekund. To prosent av verdens befolkning forsvinner plutselig og sporløst fra jordens overflate. Tilbake etterlater de seg familie og venner som må prøve å gå videre i livet, uten å forstå hva som egentlig skjedde. Denne uken ble alle episodene av første sesong tilgjengelig hos HBO Nordic og C More Play, og selv om sesongfinalen etterlot meg med flere spørsmål enn svar, ble jeg likevel ikke skuffet. Svaret er ikke det viktigste Skaperen av Lost Damon Lindelof, og Tom Perotta, forfatteren av boken serien er basert på, har klart å skape en engasjerende fortelling, som på grunn av de mange spørsmålene den stiller, gir den samme følelsen av undring som Lost gjorde da den kom i 2004. Da jeg anmeldte de første episodene av The Leftovers i juni, var jeg engstelig for at Lindelof skulle gå i den samme fella som han etter hvert gjorde med Lost. Den populære serien mistet fotfeste i løpet av sine seks sesonger, da den ikke klarte å svare skikkelig på seriens mange mysterier. «Men hvis rollefigurene falmer for lenge i mørket etter svar, vil også publikum falle av, og hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort,» skrev jeg i min anmeldelse av The Leftovers første episoder i juni. Nå må jeg imidlertid spise i meg mine egne ord. For i løpet av sesongens ti episoder har det gått opp for meg at svaret ikke er det viktigste med denne serien. Fengslende rollefigurer Helt fra begynnelsen av sesongen var det tydelig at det er hvordan menneskene reagerer på den verdemsomspennende krisen, og hvordan de prøver å fortsette med sine egne liv, som er viktig for Damon Lindelof og Tom Perotta. Og siden seriens rollegalleri er så interessant å utforske, irriterer jeg meg heller ikke over fraværet av forklaring på hendelsene som utspiller seg. Politimesteren Kevin Garvey, spilt av Justin Theroux, er en svært kompleks mann, og etter hvert som vi lærer ham bedre å kjenne får vi et dypere innblikk i en psyke som er alt annet enn sunn. Kevin prøver å holde orden i den lille byen Mapleton, nøste opp i hva de hvitkledde sektmedlemmene av Guilty Remnants pønsker på, og finne ut av meningen med den store forsvinningen, samtidig som hans mentale helse begynner å bli tynnslitt. Strålende skuespill Skuespillerprestasjonene i The Leftovers holder et høyt nivå. Både Liv Tyler og Amy Brenneman, som spiller sektmedlemmene Laurie og Meg, er gode, det samme er Carrie Coon, som spiller Nora Durst, som mistet hele familien sin i den store forsvinningen. Det er imidlertid Emily Meade, som spiller bestevenninnen til Kevins datter, Anne Dowd, som spiller sektlederen Patti Levin, og Justin Theroux som jeg lar meg imponere av. Sistnevnte spiller strålende, og balanserer rollen som velmenende politi og familiefar, med rollen som en mann på randen av sammenbrudd svært godt. Spesielt i sesongens siste episoder viser skuespilleren hvor dyktig han er, når Kevin begynner å miste grep om virkeligheten. Theroux har en variert karriere bak seg med roller i en rekke forskjellige filmer og serier, blant annet American Psyco, Mullholland Drive, Six Feet Under og Parks and Recreation. Det er imidlertid ingen tvil om at skuespilleren, i en alder av 43 år, nå har fått sitt store gjennombrudd. Dette er en mann å følge med på i årene fremover. En kvalitetsserie Det har vært en del «buzz» rundt The Leftovers siden premieren i juni, men likevel mener jeg serien fortjener enda mer oppmerksomhet. Seriens mystikk, fengslende rollefigurer og intense atmosfære, skapt av et strålende lydspor og dvelende kameraføring, gjør at dette er en av årets «må se»-serier. Den er ikke perfekt, og har noen svakere episoder i løpet av sesongen. I episode tre, som handler om Mapletons prest Matt Jamison, spilt av Christopher Eccleston, faller for eksempel spenningsnivået noe fordi presten ikke føles relevant nok for hovedhandlingen. Og selv om jeg har slått meg til ro med at jeg kanskje aldri får noen svar på de store spørsmålene, så synes jeg serien kan være i overkant forvirrende til tider. Følelsen av at dette er en kvalitetsserie holder seg imidlertid oppe gjennom hele sesongen, og jeg gleder meg til å la meg fengsle av sesong to av The Leftovers til neste år.

000188

Gotham S01 E01 En skuffende start på serien om Batmans opphav. Med serier som Agents of S.H.I.E.L.D og Arrow, med Flash like rundt hjørnet, og enda flere serier på vei neste år, så er det ingen tvil om at superhelter gjør det bra på TV om dagen. Mye vil imidlertid som alltid ha mer, og derfor var det med stor iver jeg så frem til FOX sin nye serie Gotham, som forteller forhistorien til Batman, min store superheltfavoritt. Høye forventninger gjorde skuffelsen desto større da jeg endelig fikk se første episode av eventyret – middelmådig er inntrykket jeg sitter igjen med. Batmans opphav Gotham sentrerer rundt politimannen James Gordon, og hvordan han som ung og fersk politimann forsøker å renske opp i kriminaliteten i den korrupte byen. Første episode begynner den skjebnesvangre kvelden Bruce Waynes foreldre blir drept i en mørk bakgate, hendelsen som setter den unge gutten på veien til å bli Gothams kappekledde beskytter. Det er detektiv Gordon og partneren hans som får jobben med å fakke Wayne-parets morder, men det er lettere sagt enn gjort, når det viser seg at drapet ikke bare var et ran som gikk galt. Maktkamp, organisert kriminalitet, politikk og korrupsjon – alle er elementer detektiv Gordon må hanskes med. Svak hovedrolle I Christopher Nolans Dark Knight-trilogi var det Gary Oldman som ga liv til detektiv Gordon. På TV-skjermen er det nå Ben McKenzie som har oppdraget, men McKenzie, som er mest kjent for sin fabelaktige rolle som Ryan i The O.C., kan ikke måle seg med sin eldre kollega. McKenzie er god på å spille tankefull, men han overbeviser ikke på andre områder, og dårlig kjemi mellom ham og Erin Richards, som spiller kjæresten Barbare, og Donal Logue, som spiller partneren Harvey, gjør at forholdene ikke virker troverdige. Nå skal det sies at McKenzie ikke har hatt tidenes manus å jobbe med, men han har heller ikke tyngden til å løfte et middelmådig manus opp til noe bedre. Det hjelper heller ikke på at Donal Logue overspiller sin rolle som fordrukken og korrupt politimann, som ikke bryr seg så mye om kjeltringen de tar er skyldig eller ikke, så lenge han får gå hjem til middag. Feil og usannsynligheter Et stort irritasjonsmoment ved Gotham er at serien ikke er konsekvent når det gjelder hvilken tid vi befinner oss i. Siden serien er en forhistorie, vil det være rimelig å anta at superhelten Batman befinner seg i vår tid, mens handlingen i serien er fortid. Dermed passer 70-tallspreget klær og biler har i serien, men hvorfor i all verden har rollefigurene mobiltelefoner? Slike usannsynligheter gjennomsyrer pilotepisoden, som for eksempel at detektiv Gorden har autoritet nok til å stanse en skuddveksling på politikontoret en av sine første dager på jobben, mens politimennene senere omtaler ham som en fersking som ikke vet hva han driver med. Referanseronking Mitt største problem med Gotham er at serieskaperne kontinuerlig minner publikum om at det er Batmans tegneserieunivers vi befinner oss i. Catwoman dukker for eksempel opp i den første episoden uten å ha en ordentlig rolle i historien. Hun er ene og alene med for å konstatere at: joda, i denne serien får du se hvor Batman-skurkene kommer fra! Den eneste figuren fra skurkegalleriet som fungerer i piloten er Oswald aka Penguin, spilt av Robin Lord Taylor. Det virker som om serieskaperne har tatt seg noen friheter når det gjelder bakgrunnshistorien til Penguin fra tegneserien, men rollefiguren fungerer i denne versjonen av historien. Robin Lord Taylor er også et godt valg for skurken, og overbeviser som den kuede høyrehånden til gangstersjefen Fish Mooney, som spilles godt av Jada Pinkett Smith. Får en ny sjanse Så, er det i det hele tatt vits å se Gotham? Vel, du går ikke glipp av noe om du lar være. Heldigvis er det syv episoder igjen av serien, som forhåpentligvis kan overbevise meg om det motsatte. Jeg kommer til å gi Gotham et par episoder på å forbedre seg før jeg kaster inn håndklet, men så langt er dette kun en middelmådig serie. Gotham ser du på C More Series, torsdager klokken 21.00, eller i C More Play. "Hva f****, hva er det du sier? Gotham er jo så bra!!" Åja, er du uenig i anmeldelsen? Si din mening i kommentarfeltet under traileren.

000189

Homeland S04 E01-02 Forfriskende bra spiondrama! Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong tre. I forrige sesong av Homeland veivet vi forvirret rundt mens Brody prøvde å bestemme seg for om han ville hjelpe CIA eller ikke, og Carrie forsøkte å bevise at han ikke sto bak bombingen av CIAs hovedkvarter. Carries følelser for Brody var viet mye tid på TV-skjermen, og selv om det var fryktelig trist trakk jeg likevel et lettelsens pust da hans siste time omsider kom i siste episode. For dette la grunnlaget for at serien kunne starte med relativt blanke ark i den fjerde sesongen, og etter å ha sett de to første episodene kan jeg konstatere at Homeland endelig er skikkelig tilbake som skarpt spiondrama. Dronedronniga Carrie er blitt stasjonssjef for CIA i Kabul. Flere suksessfulle droneangrep, der hun og teamet hennes har tatt ut flere terrorister på CIAs dødsliste, har gitt henne kalle navnet «The Drone Queen», men festen skal ikke vare lenge. Når en tilsynelatende god kilde i Islamabad tipser om at en terrorist, høyt i systemet hos Taliban, skjuler seg i et gårdshus i Pakistan, slår dronedronninga til, men seiersfølelsen skal vise seg å bli kortvarig. Bryllupsfeiringen som ble holdt i gårdshuet hadde ikke kilden i Islamabad sagt noe om, og dermed ble en rekke sivile, kvinner og barn, drept. Hvordan kunne noe slikt skje? Carrie vil ha svar og begynner å nøste opp i hvem som leverte informasjonen angrepet var basert på, og hva kildens motiver kan ha vært. Se traileren for sesong fire av Homeland her: Ubehagelig, men bra Med dette er Homeland tilbake på rett kurs som spennende spiondrama, men vi kan fortsatt ikke slippe fullstendig tak i hendelsene fra forrige sesong. Da Carrie ble gravid med Brody bestemte hun seg for å beholde barnet, og nå er den lille datteren deres kommet. Trygt hjemme i USA tar søsteren og faren seg av den rødhårede tulla slik Carrie ønsker, men når hun kommer tilbake fra Islamabad tvinges hun til å ta på seg den fryktede morsrollen. Claire Danes klarer som alltid på strålende vis å formidle Carries kaotiske følelsesliv, og hun er særlig god når Carrie viser hvor engstelig hun er for å være mor, alene, uten faren som var grunnen til at hun beholdt barnet i utgangspunktet. En badescene med Carrie og datteren i første episode, der vi virkelig får et innblikk i hvor vettskremt hun er, er spesielt vond og sjokkerende. En spennende høst Siden det er en helt ny historie som nå er påbegynt, er fjerde sesong av Homeland en gylden mulighet for seere som har falt av til å begynne å følge med på serien igjen. De to første episodene legger opp til en interessant sesong, og holder resten av sesongen samme nivå går vi en spennende seriehøst i møte. Homeland ser du på TV2 tirsdager klokka 22.40, og nye episoder kommeri TV2 Sumo på mandager. Skal du se «Homeland i høst? Si din mening om serien i kommentarfeltet!

000190

The Walking Dead S05 E01 En mørk og urovekkende sesongstart. Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 4. Skaperne av det postapokalyptiske zombiedramaet The Walking Dead vet hvordan de skal holde på oppmerksomheten til seerne, og fange dem inn igjen når serien har sklidd litt ut. Sesong fire fikk en nervepirrende avslutning da Terminus viste seg å ikke være tilfluktsstedet sheriff Rick Grimes og vennene hans hadde håpet på, men noe mye mer grusomt og makabert. Nå er zombieserien tilbake med sin femte sesong, og første episode er en intens start på fortsettelsen, men røper lite om veien videre. Ubehagelige scener I motsetning til de tidligere sesongpremierene i serien, starter denne der den forrige sesongen slapp. Den slitne gruppen med overlevende sitter fanget inne i en togvogn og venter på å bli slaktet som kveg. Slik vi så i slutten av sesong fire har nemlig beboerne i Terminus tydd til kannibalisme for å overleve. Nå snører det seg til for Rick og gjengen når slaktebenken nærmer seg uten noen mulighet for å slippe unna. Det er noe ekstremt urovekkende å se mennesker behandle andre mennesker som dyr, og scenen der vi får et glimt av hvordan det ser ut når mennesker avlives og parteres er svært ubehagelig. En scene som innebærer halskutting er spesielt drøy og nervepirrende, og nettopp denne urovekkende stemningen gjør denne episoden av The Walking Dead til den mest gufne i serien så langt. Se traileren for sesong fem her: Hvor langt er du villig til å gå? Tegneserieskaper og manusforfatter Robert Kirkman avslører lite om hvor veien går videre i denne første episoden, men setter tydelig stemningen og tema for sesongen. I løpet av episoden får vi se hva som fikk beboerne i Terminus til å bli slik de har blitt, og dermed er det, i enda størr grad enn tidligere, spørsmålet om hvor langt man er villig til å gå for å overleve som står i fokus. Rick tvinges til å ta en titt på seg selv og hvem han er blitt oppe i all elendigheten, og ikke minst hva som hindrer ham fra å synke like lavt som slakterne fra Terminus. En mørk start Det ser ut til at Rick Grimes og The Walking Dead går inn i en enda dystrere periode enn vi har sett til nå, og serien kan stå i fare for å bli for mørk. Uten et lys i enden av tunnelen er jeg redd for at Rick kan bli så mørk at serien vil bli slitsom å følge med på. Hvis Robert Kirkman og resten av manusforfatterne klarer å balansere det mørke med et glimt av håp som skaper fremdrift i serien, kan dette bli en svært interessant sesong av The Walking Dead. For nå har sheriff Rick Grimes og vennene hans kniven mot strupen, og da får vi et dypt innblikk i hvem de virkelig er som mennesker. Sesong fem av The Walking Dead har premiere mandag 13. oktober, klokken 21.55, på Fox.

000191

The Americans S02E01 Glimrende spiondrama som fortsetter der det slapp - heldigvis. Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1. Den første sesongen av The Americans var en voldsomt positiv overraskelse. Topp skuespill, nyanserte rollefigurer, spennende plot - alt pakka inn i ei særdeles interessant rammefortelling. I tillegg, og dette er viktig - vi tror på historien. Kort fortalt: Tidlig åttitall og kald krig - Liz og Philip er russiske KGB-agenter som for snaut tjue år siden ble beordra til å dra til USA, gifte seg, og få barn. De virker dermed som en hvilken som helst annen amerikansk forstadsfamilie, barna deres tror at det er det de faktisk er, men i virkeligheten er målet å ødelegge for USA fra innsida. Sesongåpninga tyder på små tematiske justeringer, men det ser ut som om de fortsetter i samme spor. Det tror jeg de gjør lurt i. Utilsikta skade Mye henger i lufta når den meget sterke førstesesongen avsluttes. Liz er hardt skadd, FBI vet at de jakter på et par og Paige har begynt å fatte mistanke til foreldrene sine. Det har gått to måneder når tråden plukkes opp. Liz har tilbragt disse i en hytte i skogen under påskudd av at hun har passa på ei syk tante, nå er tiden kommet for å reise tilbake til familien. Samtidig spiller Phil amerikansk redneck-agent som skal selge våpen til afghanere. Ting går ikke etter planen, og han dreper to agenter og en ung gutt som er på feil sted til feil tid. Phil, som i første sesong ble framstilt som den klart mest menneskelige halvdelen av Jennings-ekteparet, tar åpenbart ikke lett på dette, og det virker tydelig at det er drap på uskyldige, ikke Sovjet/Afghanistan-krigen som er grunnen til at scena får slå an tonen for sesongen. Livet som agentbarn En annen ting som tidlig blir klart er at de familiære konfliktene ikke skal være knytta til forholdet mellom Liz og Phil - de har åpenbart lagt uenighetene til side. Paige overrasker dem midt i en frisk 69-seanse, noe som sannsynligvis er manusforfatternes måte å formidle «ekteskapet er nå bunnsolid» på. Det kan derimot se ut som om barna skal få mer boltreplass i denne sesongen - Paiges mistanker om at foreldrene skjuler noe blir gradvis sterkere. I tillegg tydeliggjør åpningsepisoden at barnas sikkerhet kommer til å stå sentralt, kan foreldrenes mildt sagt farlige yrke føre til at også de plutselig havner på feil sted til feil tid, akkurat som gutten Phil drepte? Sent men godt Første episode dreier seg naturlig nok først og fremst om Jenningsene, men vi får også hilse på Stan. Han sliter med å slippe taket i paret han jakta på, til tross for at han har blitt forsikra om at hun er død og at han er henta tilbake til Sovjet. På hjemmebane er han ikke blitt mindre tafatt, og heller ikke forholdet til Nina, nå trippelagent, virker å være noe særlig å skryte av. Vi møter også en ny KGB-agent, Oleg. Vi får vite at han liker Rod Stewart og ser ut til å ta forholdsvis lett på ting, ellers virker den ene scena med ham som en obligatorisk introduksjon av en ny rollefigur uten å gi noe særlig mye mer. Sesongåpninga er ikke forrykende, det virker som om de stoler på det grunnlaget de la i sesong én og satser på at folk har tillit til oppskrifta som funka såpass godt da. Det er som vanlig stilsikkert, subtilt og interessant, men etter en halv time tenker jeg at de kanskje tar seg litt vel god tid med å komme til det punktet som skal gi oss motivasjon til å følge sesongen. Plutselig kommer vi dit, og den møysommelig oppbygd urovekkende stemninga kulminerer i en jævlig scene som ikke gir deg noe valg - du må se denne sesongen også. Ikke det at jeg egentlig på noe tidspunkt var i tvil. Og jeg blir ikke veldig overraska hvis femmer-sesongåpninga legger grunnlaget for en sekser-sesong. Sesong 2 av The Americans begynner på Viasats TV6 19.oktober.

000196

Halo:Nightfall – episode 3 Strandet på fremmed jord. Denne anmeldelsen inneholder spoilere og informasjon om første og andre episode av Microsofts «Halo»-serie «Nightfall». Les dommen over serieåpningen her og over andre episode her. Jakten på svar etter terrorangrepet på planeten Sedra tok en uventet vending i forrige episode av Halo: Nightfall. Soldatgruppen, ledet av Jameson Locke (Mike Colter) og Randall Aiken (Steven Waddington), reiste ut for å etterforske opphavet til det mystiske materialet som ble brukt i bomben. Stoffet ble sporet til en forlatt del av en Halo-ring, men når gruppen lander på ringen angripes romskipet av lekgolo-ormer. Skipet styrter og mannskapet er strandet. Å overleve i det fiendtlige atmosfæren blir en av de største utfordringene. Ormene sporer både teknologi og bevegelse, og kontakten med hjemmebasen er kuttet. Et lite skip med plass til to er deres eneste mulighet til å tilkalle hjelp. En gruppe smuglere, som har tatt den farefulle veien til ringen for å tjene penger til sine utarmede familier, har informasjon som styrker det syltynne håpet til mannskapet. I det golde og mørke landskapet øker intensiteten til Halo: Nightfall betraktelig. Den konstante trusselen fra lekgolo-ormene truer med å utrydde alle soldatene og skaper en mer nervøs stemning blant mannskapet. Bygger ikke opp engasjement for bifigurene i dramaet Dødsfrykten og det fremmede langskapet driver frem ny dramatikk og forholdet jeg har utviklet til hovedpersonene, opplevelsen av deres situasjon er intens. Samtidig inneholder seriens fortsatt mange uinteressante figurer som nærmest utelukkende har funksjon som kjøttskjold. Serien klarer ikke å bygge opp mitt engasjementet for andre enn Locke og Aiken. Effektiv redigering og oppbygning gjør at den tredje episoden ikke står stille på noen som helst punkt, men det er åpenbart at historien som fortelles trenger større rammer enn de knappe minuttene hver episode varer. En brå slutt bidrar til at opplevelsen av de fem planlagte episodene av Halo: Nightfall egentlig er en film forsterkes – ikke ulikt slik Forward Unto Dawn ble klippet om etter serien var sendt i 2012. Har du sett «Halo: Nightfall»? Del dine meninger om serien i kommentarfeltet.

000197

State of Affairs Lite troverdig spionthriller. Katherine Heigl, kjent fra Grey’s Anathomy returnerer til TV-skjermen, etter lefling med romantiske komedier på det store lerretet, i spionthrilleren State of Affairs. Serien virker som et forsøk på å blande tungvektere som Homeland og The West Wing i ett intenst drama, men klarer ikke å bli mer enn en helt grei TV-serie. Tøff dame med indre kvaler Heigl spiller Charleston Tucker, en av CIAs beste analytikere, som leder gruppa som setter sammen presidentens daglige brief, etterretningsrapporten som inneholder sensitiv informasjon om blant annet sikkerhet og trusler USA står overfor. Det er opp til Charlie å bestemme hvilke kriser presidenten skal informeres om, noe som byr på en rekke moralske og politiske utfordringer. Charlie er flinkest i klassen, hun er tøff, og ser plettfri ut, men på innsiden er hun et følelsesmessig rot. Første episode begynner ett år etter at forloveden hennes Aaron ble drept i et terroristangrep i Afghanistan, og vi får se hvordan Charlie benytter alkohol og sex med tilfeldige menn som en slags virkelighetsflukt. Forloveden er forresten også sønnen til President Constance Payton, spilt av Alfre Woodard (Frustrerte Fruer, Et spørsmål om skyld), og sammen er de fast bestemt på å finne terroristen som var skyld i Aarons død. Svak hovedrolle State of Affairs er altså en spionthriller om en flink og tøff dame i CIA, som har alvorlige personlige problemer – det er umulig å unngå sammenligningen med Homelands Carrie Mathison. Der Claire Danes er overbevisende som den maniske, men brilliante Carrie, er Katherine Heigl alt annet enn troverdig i sin rolle. Det er urealistisk at Charlie, etter en kveld på fylla som endte i et one night stand, ser ut som om hun har blitt strigla av stylister når hun må på jobb klokken to om natta, uten å være en smule påvirket av kveldens strabaser. Og Heigl klarer heller ikke overbevise meg om at Charlie har tyngden som må til for å navigere seg i det beinharde, mannsdominerte miljøet i CIA. I scenene med Woodard viser Heigl seg fra en bedre side. Woddard spiller som vanlig godt, og samspillet mellom presidenten og svigerdatteren, som begge ønsker hevn og rettferdighet, fungerer fint. Interessant rød tråd State of Affairs ønsker å være en nervepirrende spionthriller, og holder et visst spenningsnivå i den første episoden. Det ser ut til at serien tar for seg en ny hendelse i hver episode som Charlie og teamet hennes må takle, og den første spisoden er litt spennende, men lider av overtydelige frempek om hva som kommer til å skje. Som alltid i serier med dette formatet er det som regel den berømte røde tråden som er mest interessant, og her er det sannheten om hva som egentlig skjedde den dagen Aaron ble drept som det nøstes opp i. Mot slutten av den første episoden viser det seg nemlig at ikke alt er slik det har blitt fortalt når det gjelder den skjebnesvangre dagen. Denne delen av historien gjør at State of Affairs kan være verdt å følge med på. Selv kommer jeg nok til å se på hvis jeg tilfeldigvis kommer over serien en torsdagskveld, men i mylderet av gode serier denne høsten faller State of Affairs til kort på prioriteringslista. State of Affairs ser du på TV3, torsdager klokken 22.30.

000198

Looking S02 E01-E05 Lun mannekos i hverdagsvakker dramedie. Looking ble omtalt som et friskt TV-pust da serien dukket opp på HBO i fjor. En serie om tre nære homofile venner som «lever og elsker i San Francisco». Problemet var bare at serien ikke klarte å overbevise meg om at de tre «nære vennene» faktisk var spesielt nære venner – til det tilbrakte de for lite kvalitetstid sammen foran kameraet. Heldigvis ordner dette seg raskt i sesong to. Med et suggererende sakte fortellertempo, befriende mangel på moralisering og et stadig hverdagsvakrere San Francisco, er Looking i ferd med å bli en liten opplevelse av en dramedie. Krydret med en god porsjon lun mannekos, stor sexappetitt og munnrappe replikkvekslinger. Vokabularet ditt vil nok kanskje også utvides en smule. Sex og forbrødring Sesonginnledning sender oss rett på hyttetur med hele gjengen. Den sammensveisingen er akkurat det Looking trenger for å etablere Patrick (Jonathan Groff) , Augustin (Frankie J. Alvarez) og Dom (Murray Bartlett) som noe mer enn bare hovedpersoner på hver sin kant. Både samholdet og de interne gnisningene og usikkerhetene i vennskapet kommer godt til syne i fraværet av storbyens sosiale fluktruter. Tilbake i byen, og uten å avsløre for mye av handlingen i sesong 2, så fortsetter Dom sin drøm mot å eie sin egen restaurant, samtidig som hans nye åpne forhold til den eldre Lynn (Scott Bakula) gir utfordringer for den sexvante servitøren. Patrick rives mellom å være sidespranget til sjefen, og sin egen anglosaksiske anstendighet. I tillegg til at han forsøker å etablere et vennskap med ekskjæresten Richie (Raúl Castillo). Richie: – Are you a homewrecker now Patrick? Nevemagnet slår tilbake Den som gjør de største stegene er Augustin, som etter å ha tilbrakt hele første sesong som en gigantisk selvopptatt nevemagnet, nå ønsker å bli et bedre menneske, og begynner å jobbe for et ungdomssenter for homofile og transpersoner. Denne anmeldelsen er kun basert på de fem første episodene, og jeg kjøper ikke nødvendigvis helt at dette blir en varig endring i livsfilosofi for den ganske egoistiske og motstandskye cubaneren. If you’re going to San Francisco… Looking er smart satt sammen. Den er filmet på location med en hverdagslig, men vakker stil, som smaker mer av indiefilm enn av typisk storby TV-serie. Det gir serien en naturlig avslappet stemning, og bygger opp under tittelen – det føles som vi henger med for å se på hva som skjer, der det skjer. Og San Francisco får skinne på sitt eget vis. Med munter rappkjeftethet, treffende Some-referanser og gode bakgrunnshistorier byr Looking på et fengende innblikk i hverdagslivet til homofile menn i en av verdens mest frilynte byer. Fra hvitvin og trekantsex i den rike kjærestens jacuzzi, via parformiddager på markedet, til HIV-sjekking i en ombygd campingbil på gata. Og så vil den kanskje ha en viss gjenkjennelsesfaktor også: Det tar ikke lang tid for Patrick å gå fra nettporno, utløsning og sæd-tørk til han ligger henslengt og småstalker eksen på Facebook. Velspilt dramedie Jonathan Groff, kjent fra Glee og Disneyfilmen Frost, gjøre en flott jobb som den usikre selvsikre Patrick. Full av bagasje fra for mange ungdomskilo, lite støttende foreldre og dårlige break-ups. En annen kar som bringer glede er Daniel Franzese, som den fantastisk morsomme Eddie. En bamse av en mann, som med snappy replikker og hjertevarm livsvisdom hele tiden virker å være litt for lite på skjermen. Tempoet er et litt tveegget sverd for Looking. Det er det rolige fortellertempoet som skaper mye av seriens stemning, men tidvis sliter den med å klare å skape i framdrift i alle historiene parallelt. Og noen av historiene mister litt momentum mens de venter på hverandre. Looking er best når den klarer å flette historiene sammen – en kunstøvelse med bare ca. 27 minutter per episode. Godt selskap Looking brukte en drøy sesong på å vinne meg over, og den krever at du investerer i både formen og figurene. Men hvis man gir serien tid, så får man mye god TV tilbake. Gutta i San Francisco er rett og slett godt selskap. Tips: Selv om det kommer ny episode hver uke på HBO Nordic og C More, er episodene så korte at jeg vil anbefale å spare opp episoder for litt binge-watching – sånn at en kommer ordentlig inn i stemninga.

000199

Togetherness S01 En ærlig dramakomedie om hverdagens problemer. Av og til kommer man over en TV-serie med rollefigurer som du blir skikkelig glad i, og som du virkelig kan relatere deg til fordi de oppleves som ekte mennesker. Slike serier kommer ikke så ofte, men med Togetherness har brødrene Mark og Jay Duplass, sammen med manusforfatter Steve Zissis, klart å skape åtte episoder med hjertevarmende hverdagshumor. Hvordan går det når forventningene du hadde til livet ikke blir oppfylt og virkelighetens harde realitet slår deg i fleisen? Det er det Togetherness handler om – om fire mennesker som prøver å finne lykken i en hverdag som ikke ble helt slik de hadde tenkt. Fire voksne under ett tak Brett og Michelle, spilt av Mark Duplass (The League) og Melanie Lynskey (kjent som Rose i Two and a Half Men), har vært gift i ti år og sliter med å holde den berømte gnisten ved like. Tina, søsteren til Michelle, spilt av Amanda Peet, er deprimert fordi hun i en alder av over tretti ikke har oppnådd noe i livet, og hverken har karriere, hus eller mann, mens Alex, bestekompisen til Brett, spilt av Steve Zissis, sliter med en havarert skuespillerkarriere på grun av hårtap og vektøkning. Når Alex kastes ut av leiligheten fordi han er blakk og Michelle kommer til L.A. for å prøve å starte en ny karriere som partyfikser, flytter de begge inn hos Michelle og Brett. Fire voksne under ett tak er mye, og dette presser de mange problemene deres frem i lyset. Bittersøt humor Det oppstår mange artige situasjoner i Togetherness og serien har sin del av kleine puteøyeblikk, men dette er ingen hysterisk situasjonskomedie. I tillegg til å være morsom er serien også sår og vond, fordi problemene som tas opp er vanskelige. Hvordan skal du si til partneren din at du synes sexen er kjedelig, eller at livet dere har sammen ikke gir deg noe? Hvordan skal du si til din beste venn at du elsker henne, hvis hun ikke føler det samme? Nettopp denne blandingen av det såre og det artige er det som gjør Togetherness så bra, den bittersøte humoren som tar hverdagslivet på kornet. I løpet av sesongens åtte episoder rekker du å bli kjent med de fire rollefigurene, og siden de oppleves som virkelige mennesker, som eksisterer utenfor TV-skjermen, rekker du også å bli glad i dem – det ble iallfall jeg. Nye episoder av «Togetherness» finner du på HBO Nordic hver mandag. Se traileren for «Togetherness» her, og si din mening om serien i kommentarfeltet!

000201

Black Sails S02 E01-E02 Popkornpirater uten sjøbein. Pirater selger, eventyrserier selger, humor selger, historiske drama selger og Black Sails prøver dessverre å gjøre butikk på og røre det hele sammen til en vassen sjørøvergrøt. Med babyblått hav, et storpolitisk bakteppe og noen av havets mest beryktede piratnavn på rollelista, ligger det meste til rette for solid underholdning. Men Black Sails får verken dreis på dialog, pirater eller Europas militære trussel. Kaptein Flint på skattejakt Black Sails låner tungt fra den fantastiske barneboka Skatten på sjørøverøya (1883). Vi følger de litterære kjendisene Kaptein Flint, Long John Silver og Billy Bones, som slår seg opp som pirater i Karibia under sjørøvernes gullalder på 1700-tallet. I første sesong var det jakten på en gigantisk spansk gullskatt som sto i fokus. Da var Kaptein Flint (Toby Stephens) så kjip med folk rundt seg, at han mistet både skip og mannskap. Men Flint og Silver (Luke Arnold) er svømmedyktige, og fortsetter jakten på dublonene i sesong 2. Vi følger også dagliglivet i den historiske piratbyen Nassau på Bahamas, hvor en bråte kjente sjørøvernavn og en uredd aristokratdatter sloss om makten. Krydret med et utall bordellbesøk og en dryg porsjon nakenhet. Se opp for nykommer Ned Low (Tadhg Murphy), et realt svin med glassøye og solid fektearm. Men ingen av Nassaus sjørøvere klarer å bli mer enn jålete pappversjoner av de navngjetne piratene de skal representere. De spilles av pene mennesker som lar hangen til muskelspill, alt-rocksveiser og skinnbefengt piratmote ta plassen til troverdig skuespill og meningsfull dialog. Og her må skuespillere som Zach McGowan, Luke Arnold, Tom Hopper og Toby Schmitz bare føle seg truffet av kritikken. Altfor få som dør… Altså, det er nok av navnløse sjømenn som går i vei under blodige bordinger og slagsmål. Men vel ute i sesong 2 har nesten ingen av hovedfigurene gått i graven. Ganske lite troverdig i et piratrike der alle sloss om alt. Der en hedersserie som Game Of Thrones sløyer protagonister så vi frykter at de skal gå tom for folk, blir Black Sails etter hvert så stappa av sentrale figurer, at det oppleves som kjedelige lekser å skulle holde seg oppdatert på gjengen. Flekk opp sabelen og stryp noen sjøholker da for svingende! Denne serien bærer på alt for mye daukjøtt. Alle landkrabber som har ramla om bord i en sjark, vet at sjøen kan være et realt rasshøl. Det får den heldigvis også lov til å være i denne piratserien. Kampen mot havets tørst etter oppkast og mannskap, og vindens nådeløse utroskap, er en av seriens bedre karaktertrekk. Nytt for sesong 2 er hyppige tidsreiser tilbake i Kaptein Flints liv i England. Her får vi vite hvordan en av dronningens offiserer endte opp som en havets djevel. Disse tilbakeblikkene fungerer bra. Seriens redningsplanke som lett underholdning, er nettopp at den er en slags prequel for den berømte Kaptein Flint. Markedstilpasset sjøsprøyt Black Sails forsøker seg som et slags Deadwood til sjøs, men klarer ikke å sette sjøbein som godt historisk drama. Den prøver også å være morsom og sjarmerende som Pirates of the Caribbean, men humoren blir kun en flau bris. Her frykter jeg at et kynisk markedsapparat har fått komme med alt for mange anbefalinger om hva ny lommebokforskning viser at ”markedet setter pris på” – kan vel også nevne at Michel Bay er medprodusent. Black Sails er helt ok selskap til frossenpizzaen for serie-junkies som elsker lettfordøyd eventyrunderholdning. Er du av typen som foretrekker drivende god dialog, interessante figurer og et velspilt historisk drama - er det greit å styre unna piratene i denne omgang. Black Sails sesong 2 begynner på HBO Nordic søndag 25. januar. Si hva du synes om piratserien i kommentarfeltet nedenfor!

000202

Fortitude S01 E01-03 Nordisk krim på britisk, satt i verdens nordligste by. Hver gang det kommer en ny serie som handler om et lite, lukket samfunn der det skjer noe mystisk, dukker sammenligninger med Twin Peaks opp. Den nye britiske serien Fortitude har av serieskaperen Simon Donald selv, blitt omtalt som Twin Peaks i møte med «nordic noir», men det er ikke mye med Sky Atlantics nye serie som minner om David Lynch sin kultserie. Fortitude har den riktige settingen og stemningen for krim slik vi gjør det i Skandinavia, men bare fordi serien handler om et mord i en liten by langt mot nord, er ikke dette en ny Twin Peaks. De tre første episodene av Fortitude viser imidlertid at dette kan bli en spennende serie med en intens atmosfære, som kan få TV-publikumet til å flokke seg om fjernsynet hver søndagskveld fremover. Et fiktivt Svalbard Verdens nordligste by Fortitude, er en fiktiv versjon av Longyearbyen på Svalbard. Naturen er spektakulær, mørket er trykkende og nordlyset er vakkert. Det er det perfekte stedet for deg som vil leve et rolig liv, tett på naturen. Men en dag slår idyllen sprekker når en britisk polarforsker blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Ved første øyekast ser det ut som han er blitt skamfert av en isbjørn, men så viser det seg at den lille politistyrken på øya nå står overfor et mord. Den norske politisjefen på øya, Dan Anderssen, er hovedrollen i fortellingen og spilles av iren Richard Dormer (Game of Thrones). Sett med norske øyne er det litt rart at det ikke er nordmenn som spiller noen av nordmennene i serien, men Dormer gjør en god figur, og overbeviser stort sett, og med få unntak, som inneslutta, litt bitter nordmann. Godt skuespill Politisjef Anderssen må etterforske drapet sammen med amerikaneren Eugene Morton (Stanley Tucci, kjent fra The Hunger Games), som er sendt til Fortitude på vegne av britisk politi. Anderssen er svært misfornøyd med amerikanerens innblanding, og serien legger opp til at vi skal undre på om politisjefen selv er innblandet i mordet. Sentralt i historien finner vi også danske Sofie Gråbøl, kjent som Sarah Lund i Forbrytelsen. Hun spiller Hildur Ødegård, byens guvernør, som ønsker å gjøre Fortitude til et turistmål fordi gruvedriften er på hell. Ødegård vil bygge et hotell hugd ut av isbreen på øya, men et forhistorisk funn i isen kan bety kroken på døra for planene. Skuespillerprestasjonene er gode, men Michael Gambon (selveste Professor Humlesnurr) er aller best i rollen som en alkoholisert kunstner, som prøver å drukne dårlig samvittighet, og en dødsdom på grunn av leverkreft, i flaska. Britisk syn på det «norske» Bortsett fra fraser som «hei», «tusen takk», «skål» og «hadet», går dialogen i Fortitude stort sett på engelsk. På grunn av gruvedriften og forskningssenteret på øya, bor det folk fra hele Europa i Fortitude, og derfor kan det forsvares at dette er en engelskspråklig serie. Likevel virker det rart at «nordmenn» snakker sammen på klokkeklar britisk aksent, og at det er påbud om nakenhet i fellesbadstua for menn og kvinner, på samme måte som jeg finner det lite troverdig at det kun er metal som spilles på den lokale puben kveld, etter kveld, etter kveld. Samtidig er Svalbard en såpass fjern destinasjon at jeg er villig til å se mellom fingrene på dette som lokale særheter – vel og merke med en god dose godvilje. En godt brukt oppskrift Fortitude er spilt inn i Reydarfjordur på Island, og det ville landskapet som omringer den grå gruvebyen i serien er spektakulært. Naturen gir mye gratis når det gjelder atmosfære, men serieskaper Simon Donald og teamet hans skal også ha kudos for å ha skrevet en mystisk fortelling som gjør meg nysgjerrig på mer. Oppskriften har vi sett før og overrasker ikke, men Fortitude åpner sterkt hva gjelder stemning. Nå må selve krimfortellingen skrus mer til, for intens atmosfære alene vil ikke være nok til å holde på TV-seerne i tolv episoder. De første tre hadde imidlertid ingen problemer med å holde på min oppmerksomhet, dette er en engasjerende historie og nå er jeg spent på fortsettelsen. Fortitude ser du på NRK1 søndager klokken 22.00, og i NRKs nett-TV.

000203

Modern Family S06 E01-02 Fortsatt like morsom etter seks sesonger. Det er en prestasjon når en komiserie klarer å være morsom episode etter episode, sesong etter sesong, og fortsatt får deg til å flire når du kommer over en episode du har sett på TV flere ganger før. Friends er en slik serie – og det er også Modern Family (En moderne familie). Serien har vunnet Emmy for beste komiserie hvert år siden 2010, og prisdrysset har også regnet over skuespillerne i serien. Nå begynner den sjette sesongen endelig i Norge, og Jay og Gloria, Cam og Mitchell, Claire, Phil og resten av røkla, er fortsatt like festlige. «The honeymoon is over» Sesong seks innledes av at bryllupsferien er over for Mitchell og Cam. Mitchell (Jesse Tyler Ferguson) er tilbake til hverdagen med ny jobb, mens Cam (Eric Stonestreet) tviholder på romantikken. Familien Dunphy har hatt den beste sommeren noensinne, helt til datteren Alex (Ariel Winter) kommer hjem, mens Gloria (Sofía Vergara) strever med at Jay (Ed O'Neill) ikke gidder å ta seg bryet med å se bra ut for henne. Alt ligger dermed, som alltid, til rette for konfrontasjoner og festlige situasjoner. Fortsatt friskt Modern Family spiller på kjente stereotypier – kjernefamilien, homseparet og den rike mannen med en ung kone, men gjør det på en måte som ikke blir kjedelig. Serien føles fortsatt frisk og har ikke kjørt seg fast i et for trygt spor, selv om vi nå er inne i den sjette sesongen og kjenner rollefigurene godt. I have a house full of flowers, endless romantic text. It's exhausting! Mitchell Herlige små detaljer I likhet med Friends er Modern Family en serie der «alle» har en favorittfigur som man synes er ekstra morsom. Godt manusarbeid i bunn, levert av skuespillere med god timing er suksessoppskriften. Selv synes jeg det er vanskelig å velge ut én favoritt, men Sofía Vergara er fabelaktig som den temperamentsfulle Gloria, og det er umulig å ikke elske Eric Stonestreet i rollen som Cam. Ty Burrell og Julie Bowen er kanskje den beste duoen i serien, samspillet de har som ekteparet Dunphy er fantastisk morsomt. Noe av det artigste med Modern Family er fortsatt rollefigurenes spill for kamera. Serien er laget i en realitysetting, og det ligger mye komikk i at medlemmene av Pritchett/Dunphy-klanen vet at kameraet er tilstede. Et usikkert blikk fra Cam når han skjønner at han tar seg dårlig ut, eller et «så du hvor kul jeg var nå»-øyekast fra Phil når han kommer med en vits han er spesielt fornøyd med – det er så mange små detaljer som gir episodene et ekstra lag med humor. Sesong 6 av «Modern Family» har premiere på TV 2 Sumo 6. februar og TV-premiere 13. februar på TV 2 klokken 19.00. Sesong 1-5 ligger på TV 2 Sumo, og 1-4 ligger også i Netflix.

000204

Better Call Saul S01 E01-E02 Munnrapp, velbygd og vellykket spin-off fra Breaking Bad. Better Call Saul er en forhistorie til den prisvinnende krimserien Breaking Bad. Her blir vi kjent med historien til den sleipe og smått komiske kjøpesenteradvokaten Saul Goodman (Bob Odenkirk), eller Jimmy McGill – som han het, før han ble hvitvasker og fikser for narkodealere. Med teft for knallgod dialog, en meget velkomponert rolleliste og de samme tettpakkede plottene som i opphavsserien, lover dette til å bli en avhengighetsskapende serie med typer en kan investere mye tid og følelser i. Og joda, Better Call Saul er nok en serie om en hvit middelaldrende mann med problemer. Men der Walter White i Breaking Bad tok bevisste valg på sin vei til gangsterlivet, virker Jimmy ”Saul Goodman” McGill å være en hjelpesløs fange av sine omgivelser. Og jeg er spent på hvordan det blir med sympatien for Jimmy, når jeg nå skal følge en antihelt som ikke opplagt oppsøker faenskapen på egenhånd. Prøver på god, blir bad Vår mann er altså Jimmy McGill. En rufsete og tidvis gatesmart advokat i Albuquerque, New Mexico. Han drømmer om store ting, men må ta på seg minstelønnoppdrag som offentlig forsvarer for å få økonomien til å gå rundt. Han har venner han vil hjelpe, sleske fiender han vil ta innersvingen på og en rettferdighetssans som tillater det meste, så lenge det er praktisk og for en god sak. I am a lawyer, not a criminal.Jimmy/Saul Og det er i det spennet Better Call Saul fungerer så bra. Jimmy har et godt hjerte, men er utrustet med en kynisk evne til å gripe mulighetene rundt seg. Og det er når veivalgene stadig ender opp i gråsone-krysset at konsekvensene begynner å spinne ut av kontroll. Serien er særdeles god til å etablere forventninger og vise oss hvordan verden fungerer, for så å dytte litt på flisa og vise hva som skjer hvis du bare er litt uheldig med omstendighetene. Og når en nerveslitt advokat i dårlig dress og en 300 200 dollars bruktbil møter liten tue, da er det mye som kan velte. Står støtt på egenhånd De som har sett Breaking Bad vet hvor det bærer med Saul, og jeg kjenner at det irriterer litt at en så lovende antihelt ikke skal få vokse fritt. Men den kunnskapen ødelegger ikke gleden ved å se advokaten vår utvikle seg. Det er så mange lag av moralske kvaler, slu natur, lojalitet og godhet i Jimmy/Saul, at det skal bli veldig interessant å se akkurat hvilke valg og hvilke konsekvenser som vil føre advokaten inn til det lille kjøpesenterkontoret vi kjenner han fra. Money is not beside the point. Money is the point.Jimmy Bob Odenkirk er aldeles fremragende i hovedrollen. Fra den sjarmerende munnrappheten, via den farlige usselheten, til de større øyeblikkene hvor sansen for omsorg og rettskaffenhet bobler fram – dette er en rolle han mestrer alle aspektene av. Som Jimmy McGill har Odenkirk fått en hel serie å boltre seg i, og den erfarne serie-skuespilleren har alt som trengs i skapet sitt! Det lukter en prisvinnende prestasjon! Tar med seg det beste fra forrige runde Det vil glede mange Breaking Bad-fans at også andre kjente fjes fra opphavsserien dukker opp. Både i vante og uvante posisjoner. Og selv om de to seriene skiller lag i både tone og tematikk, så er det godt å se at mye av Breaking Bad sine komplekse spenningskurver og effektive fortellerstil er ivaretatt. Better Call Saul kan ta seg veldig god tid i dialoger og figuroppbygging, men så kan serien plutselig eksplodere i en skjønn dans av kjapp historiefortelling. Det brukes kun noen minutter på å gjøre rettshuset i Albuquerque til et sted som vi kjenner både hver krok og hver funksjon av. Fra kaffemaskinens uvaner til hvordan straffeutmåling kan gjøres på herretoalettet. Det er sparsom og utrolig god TV - rett og slett en fryd å se på! I tillegg til en suveren antihelt, byr Better Call Saul på et solfylt stykke erketypisk americana, mange velplasserte gullreplikker og en rik fauna av interessante kriminelle. Veien fra Jimmy McGill til Saul Goodman har noen lovende tragediekvaliteter ved seg, og dette ser ut til å bli en kul serie å følge. Better Call Saul har premiere på Netflix mandag 9. februar. Fortell oss hva du synes om serien i kommentarfeltet nedenfor.

000205

The Walking Dead S05 E09 Zombiedramaet er mørkere enn noensinne. Som så mange andre serier har også The Walking Dead jule- og nyttårspause. Nå begynner sesongens andre halvdel – vi har sett første episode og kan konstatere at The Walking Dead begynner å bli skikkelig mørke greier. Ikke at den postapokalyptiske zombieserien har vært lettbeint før, men for første gang på fem sesonger virker det som at alt håp er ute for Rick Grimes og vennene hans. Premieren på andre halvdel av sesong fem er bekmørk, og jeg satt igjen med en knugende følelse i magen og lurte på hvor i all verden dette skal ende. Tungt og jævlig Før sesongpausen mistet Rick Grimes (Andrew Lincoln) og gjengen hans et medlem av familien, og drømmen om at det fantes en kur mot zombieviruset falt i grus. Dermed er stemningen i utgangspunktet veldig dyster, og det skjer noe i denne episoden som får meg til å lure på hvordan resten av sesongen skal bli. Rick og resten av gruppen virker fullstendig desillusjonert – antageligvis finnes det ikke et eneste trygt sted igjen i den forferdelige verdenen de befinner seg i, og er det da noen vits i å lete lenger? Grusomme ting har skjedd med den lille gruppen overlevende før, men noen av dem har alltid hatt et håp om at det finnes noe bedre der ute. Et håp som er fullstendig borte nå. Det er tungt, det er jævlig, men det er også en god innledning som setter stemningen for resten av sesongen. Se de to første minuttene av episoden her: Mørkt og grusomt, slik det bør være Episoden fokuserer på den ene halvdelen av gruppen med overlevende, Rick, Glenn, Noah, Michonne og Tyreese. Skuespillet er som vanlig godt, spesielt når livets grusomme realiteter treffer dem. Og de treffer – hardt. Samtidig får vi tilbakeblikk som minner oss om noen av rollefigurene vi har mistet i løpet av de siste sesongene, som for å banke inn hvor dystert det hele er. Når episoden er over føler jeg meg litt tom innvendig, jeg er utladet, men samtidig veldig spent på fortsettelsen. Mørkt, forferdelig, grusomt – akkurat slik en zombieapokalypse skal være. The Walking Dead ser du på FOX, mandager klokken 21.55.

000206

The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst E01-E02 Drivende spennende krim fra virkeligheten. Skitne pappesker fulle av bevis, sigarettrøykene etterforskere, tre drap og en gammel mektig mann med gamle hemmeligheter. The Jinx er en «hvem gjorde det»-historie fra virkeligheten, som kombinerer dokumentarens hardtslående troverdighet med det beste fra krimserienes stil og dramaturgi. Robert Durst er en 71 år gammel milliardær. Familien hans er noen av Manhattans største eiendomseiere, og den hvithårete herren lever i dag et tilbaketrukket liv i rikdom. Men sånn burde det kanskje ikke være. I 1982 forsvant kona til Robert, Kathleen McCormack, under mystiske omstendigheter. I 2000 døde Susan Berman, en kvinne som skal ha visst noe om den mystiske forsvinningen i 1982. Og i 2001 ble naboen til Durst funnet drept og partert i søppelposer — blodsporet førte inn til parteringsåstedet på Roberts kjøkken. Er han en kaldblodig morder, eller er det bare usannsynlig mange av de rundt han som har mistet livet på mystisk vis? Med Robert i intervjustolen, og tilgang på rikelig med beviskasser, rettsopptak og vitner, tar regissør Andrew Jarecki oss med på en jakt etter sannheten. Four decades. Three Murders. And one very rich suspect.Tagline En smak av Serial Etter at podkasten Serial gjorde stor suksess på senhøsten 2014, med sin dramatiske historie om Adnan Syed som kanskje er dømt for et drap han ikke har gjort, er det mange som vil finne en lignende spenning i å følge The Jinx. Her er riktignok den antatte forbryteren på frifot, og spørsmålet om skyld er snudd på hodet. Men det er det samme «er han skyldig eller ikke»-spillet vi trekkes med i. Som i Serial, står intervjuet med den mistenkte i fokus. Parallelt med den praten blir vi presentert for bevis og vitneforklaringer som går på kryss og på tvers av Robert Durst sin versjon – og det eneste som virker sikkert er at noen lyver. The Jinx skifter sømløst fra det oppsatte stol-til-stol intervjuet med hovepersonen, til stilsikre krimsnutter som gjenskaper mulige versjoner av hendelsesforløpet. I tillegg presenteres vi for faktiske bevis fra etterforskningen, intervju og arkivklipp fra rettsalen og nyhetsdekningen. Alt er skrudd lekkert sammen, og gir et fyldig og komplekst bilde av saken. På Durst sitt initiativ Regissør Andrew Jarecki har tidligere laget spillefilmen All Good Things (2010) basert på Robert Dursts historie. Den hadde Ryan Gosling og Kirsten Dunst i hovedrollene. Vi får tidlig vite at det er gjennom den filmen at regissør Jarecki har fått tilgang til dette sjeldne intervjuet med den mediesky rikingen. Robert Durst vil at Andrew Jarecki skal være hans talerør til publikum. Det gir en liten følelse av at det er vår mistenkte som trekker i trådene. Men serieskaperen er ærlig på Roberts rolle, han lar oss høre telefonsamtalene dem imellom og Jarecki holder ikke tilbake når han konfronterer Robert med løgner i hans forklaringer. Og etter å ha sett kun å ha sett to episoder, er jeg jo ganske spent på hva det er Robert Durst ønsker å si til kamera. Kan det komme tilståelser her? Eller gjør han alt dette kun for å fornekte mistanker og rette på sitt rykte? Den skumle rekonstruksjonen Med neonblåfargede bilturer i mørket, og kjølig musikk på lydsporet, gir serien også tydelige nikk til den fantastiske dokumentaren The Thin Blue Line (1988) av regissør Errol Morris. Som nettopp ved hjelp av stilistiske rekonstruksjoner av ulike vitneforklaringer, var delaktig i å få en den drapsdømte Randall Adams satt fri fra fengsel. Rekonstruksjonen har nesten blitt et parodigrep innenfor dokumentarsjangeren fordi det har blitt misbrukt så mye på skjermen. The Jinx lener seg på kjemper når den låner og leker selvsikkert med dette virkemiddelet. Det fungerer veldig godt for seriens underholdningsverdi, og kan på sitt beste være en herlig måte å vise hvor skjør og subjektiv sannheten er, men det kan også være et viskelær mot skillet mellom fakta og fiksjon hvis det brukes feil. Det er viktig at regissør Jarecki holder tunga rett i munnen her, og ikke bare maler de versjonene av historien som ser stiligst ut. Og det forventer jeg at Jarecki gjør. Han er en erfaren dokumentarfilmskaper som i 2003 var nominert til Oscar for krimdokumentaren Capturing the Friedmans. Funfacten i denne historien er at den gjeve gullstatuetten gikk til The Fog of War, regissert av tidligere nevnte Errol Morris. Han har uansett laget en drivende god, frisk og velkomponert dokumentarkrim om en person som, uansett om han er skyldig i mord eller ikke, har opplevd og gjort utrolig mye merkelig i løpet av et langt liv. Så får vi se hvordan sympatien vår er for den enten veldig uheldige, eller direkte grusomme Robert Durst etter seriens 6 episoder. The Jinx har premiere på HBO Nordic mandag 9. Februar. Fortell oss hva du synes om serien i kommentarfeltet nedenfor.

000207

Bosch S01 E01-E07 En hardkokt politietterforsker det er lett å bli glad i. Med et skarpt hode, bitende replikker, dårlig toleranse for urettferdighet og sansen for en kald øl, er Harry Bosch (Titus Welliver) en politietterforsker av den gode gamle skolen. En sånn som kan å gjøre skade. En sånn som det lukter svette og sigarettrøyk av. Harry Boch er en politimann det har blitt skrevet populære krimbøker om. Og forfatter Michael Connellys helt klarer overgangen fra trykksverte til skjerm på utmerket vis. Dialogen er knapp og kul, jeg trekkes kjapt inn i etterforskningen og Titus Welliver er som skapt for å spille arrogant etterforsker. Et 20 år gammelt barnedrap Det nærmer seg jul i Los Angeles. Temperaturen er god, nissene i fyllearresten har spy i skjegget og Harry Bosch tilbringer førjulstiden i rettsalen. Han står tiltalt for å ha skutt en uskyldig mann under en pågripelse som gikk aldeles galt. For å få noe annet å tenke på, tar Harry tak i et tips fra en pensjonert lege som mener hunden hans har gravd opp et menneskebein. Det beinet leder til en grav, og et barnedrap som vekker minner fra Bosch sin egen oppvekst – dermed blir det personlig, og vår helt har ingen intensjoner om å hvile før morderen er tatt. Fuck it. I'm going to move the body. Don't worry. I'm going to put it back. Harry Bosch Mange djevler i «englenes by» Men Bosch har flere fiender å passe seg for enn bare drapsmenn og pengegriske advokater. På politikammerset er det flere som vil se den egenrådige etterforskeren ut døra. Og når i tillegg en mulig seriedrapsmann legger sin elsk på Harry, havner vår mann i en helvetes kryssild av mennesker som ønsker han alt ondt. De mange synderne i Bosch kler godt å være i «englenes by». Den kalde L.A-sola lyser opp en by som byr på både nedslitte trailerparker, storslåtte villastrøk og neglisjerte elveleier i betong. Noen av de hyggeligste stundene nytes i selskap med en ensom etterforsker som sitter i sin toppleilighet med whiskyen i hånda, sløy jazz på anlegget og panoramautsikt over gatelyktenes Los Angeles. Da trives jeg veldig godt i Harrys selskap! Gode skuespillervalg Titus Welliver er et knallvalg som Harry Bosch. Han er tøff nok til å stå oppreist mot hvem som helst, han har arrogansen, han klarer å levere tørrvittigheter uten at det blir platt — og viktigst: Du ser at han tenker når han holder kjeft! Ellers er det gode gjensyn med godtfolk fra The Wire og The Walking Dead på rollelista. Men det gledeligste gjensynet er det Jason Gedrick som står for. Han gjorde en minneverdig innsats som drapstiltalt i den en gang så kritikerroste serien Murder One (1996) – nå er han tilbake i fengselsuniformen som den psykopatiske drapsmannen Raynard Waits. Mer enn en jakt på morderen Det er drapsetterforskningen som er kjernen i Bosch. Morderen skal fanges. Men serien bruker vel så mye tid på relasjonene i og rundt drapsetterforskerne i Los Angeles. Karrierejag, vennetjenester og politiske ambisjoner utgjør hindrene på ett spillbrett som stadig skifter balanse. Vi følger brødsmulene og tror vi vet hva som må til, og så har plutselig målstengene flyttet seg og løypa endret retning. Serien er også god på å innledningsvis sette opp flere handlingstråder, tilsynelatende uavhengige, som etter hvert finner hverandre og veves sammen til ett tettpakket plott. En god egenskap for en serie som skal bruke 10 episoder på å løse en sak. Kvalitet for krimelskere Med en blanding av klassisk Hollywoodkrim, en elskelig antihelt og drypp av storpolitikk, har Michael Connellys politiunivers blitt til en variert og fengende serie. Det oser av gode gamle Phillip Marlowe og 40-tallet når Harry Bosch lurer seg inn hos en rik eldre dame for å ta et lite avhør, og det smaker godt av The Wire når vinduer rulles ned på sorte SUV'er, og det konspireres om hvem som skal bli borgermester og hvem som skal bli politisjef. Bosch er tørrvittig i dialogen, småskummel i mørke kjellere og spennende i plottvendingene. Og når serien slippes i sin helhet nå i helga, er det bare å rydde timeplanen. Sett på kaffen, jekk til lenestolen og kos deg med en hardkokt og underholdende L.A-krim. Bosch har premiere på HBO Nordic 14. februar.

000208

Vikings S03 E01-E03 Skandinaviske krigere uten mål og mening. Jeg har likt Vikings godt. De to første sesongene har bydd på en spennende og actionfylt serie om bonden Ragnar Lothbroks (Travis Fimmel) reise fra jordnær småbruker til knallhard vikingkonge. Med spennende motstandere, god mytologi og friske slagscener, har det vært godt selskap å henge med vikingene. Jeg synes også Thorbjørn Harr klarte å lage en kul figur ut av den slu og nå avdøde Jarl Borg. Men på starten av sesong 3 ser det ut til at de sverdsvingende skandinavene har mistet både retning, kampglede og språksans. Mye av dialogen er i fullstendig oppløsning, manusarbeiderne har forelsket seg i landbrukshistorie og en del av skuespillerne holder knapt mål som statister. Til Wessex med plog Ragnar Lothbrok fortsetter sin frammarsj. Etter å ha tatt kontroll over Skandinavia, er det nå De britiske øyer som står for tur. Men han reiser ikke for å plyndre og kløyve skaller, Ragnar vil pløye jord. Sammen med sin bror, sin sønn og skjoldmøyen Lagertha, reiser Ragnar tilbake til Wessex for å ta seg ut land og slå seg til ro for sommeren. Men vikingene blir raskt fanget i britisk storpolitikk, og Ragnar blir bedt om å hjelpe til med å rydde unna noen plagsomme minihærer som er ute etter å styrte kongen. Samtidig endres maktbalansen hjemme i vikinglandsbyene. Ambisiøse frender forsøker å ta over Lagerthas høvdingsete, og en mystisk vandrer utgjør en mytisk trussel i Kattegat. Fungerer dårlig uten hverandre I sesong 3 blir vikingvennene våre spredt og sendt ut på egne eventyr. Ragnar må slåss sammen med briter, kona hans må passe landsbyen og ekskona må drive landbruk. Flere av disse nye handlingstrådene faller fullstendig igjennom. Den mystiske fremmede i Kattegat er et realt myrtråkk av et feilsteg når det gjelder seriens mytologi. Lagerthas forsøk som bonde i England er malingtørkende kjedelig, og de ferske renkespillene om hvem som skal bli ny jarl i nord er som en vikingversjon av en dårlig Brasiliansk såpeserie. Det er mulig å redde en sesong etter tre episoder, men dette ser ut til å være et totalhavari på manusfronten. Maktspillet fenger fremdeles Maktspillet er fremdeles innviklet og ganske fengende i Vikings. Det er vanskelig å si hvem som er sleip og hvem som er snill blant våre engelske venner. Det at sjefen aldri er mer enn et hendig øksehugg fra døden, gjør at mulighetene for maktendringer er store og spennende. Også slagscenene beholder særpreg og nerve. Dette er nærmere Slaget på Stiklestad enn Game of Thrones, men serien kler den nedstrippede formen. Total språkforvirring Vikingene kommer fra Skandinavia, men snakker engelsk. Anglosakserne bor på De britiske øyer, og snakker engelsk. Men siden de ikke egentlig skal snakke samme språk, begynner alle å snakke et tullespråk, lett inspirert av gammelnorsk, til hverandre – sånn at vi virkelig skal skjønne at de ikke skjønner hverandre. må de snakke varianter av gammelnorsk og gammelengelsk når de er i nærheten av hverandre. Sånn at vi skal skjønne at de ikke skjønner hverandre. Her har serien malt seg opp i et språkhjørne som er så irriterende at det rykker hardt i spolefingeren. Oppdatert fredag 20. februar: Anmelderen har fått et lynkurs i at det er varianter av gammelnorsk og gammelengelsk de snakker. Jeg beklager, og legger meg flat for å ha kalt det tullespråk! Gammelengelsk: "et tullespråk, lett inspirert av gammelnorsk". Å. @Filmpolitiet http://t.co/E4tTnGsWLi jfr. http://t.co/IokHng63Oi #språk— Joakim PB (@Joakimpb) February 20, 2015 Det har også gått jevnt nedover med skuespillerprestasjonene. Ragnar og Floki (Gustaf Skarsgård) fungerer fremdeles som troverdige og fengende vikingtyper. Men serien har på ingen måte klart å erstatte de gode figurene som Gabriel Byrne (Jarl Haraldson), Donald Logue (Kong Hårek) og Thorbjørn Harr (Jarl Borg) brakte til skjermen. Vikings har stått seg som en god historisk actionserie med særegen estetikk og et friskt grep om sagaen. Men den faller gjennom som kvalitetsserie i starten av sin tredje sesong. Flere av vikingfigurene er pannekakeflate, språkrotet er bare komisk og manuset vitner om en serie som ikke har peiling på hvor den skal. Vikings har premiere på HBO Nordic fredag 20. februar.

000211

Parks and Recreation S07 Takk for alt Leslie Knope. Denne anmeldelsen inneholder enkelte spoilere fra syvende sesong. Fra en ujevn fødsel som søsterserien til den amerikanske versjonen av The Office til sin formfullendte avslutning – reisen gjennom syv sesonger av Amy Poehlers Parks and Recreation har vært en av de siste årenes beste komiserier. Noen av skuespillerne var allerede kjente da de tok de første skrittene inn i parkvesenet i småbyen Pawnee i Indiana, som Rob Lowe og hovedrolleinnehaver Poehler. Andre har blitt superstjerner og fått åpnet nye dører gjennom sine roller, som Hollywoods nye førsteelsker Chris Pratt, komiker Aziz Anzari og indiefavoritten Aubrey Plaza. Mens foregående sesonger har tatt i bruk aktuelle hendelser for å skape fremdrift i fortellingen, tar den syvende og siste sesongen i bruk flere grep for å gi en fullverdig avrunding på serien. Samtidig lukkes dørene for en eventuell gjenoppliving senere ved å plassere handlingen i 2017. Et damplokomotiv av en byråkrat Tidshoppet, med drypp av fremtidsteknologi og småstikk til sosiale medier, er likevel ikke bærebjelken i denne sesongen. Det er fortsatt hovedperson Leslie Knope (Poehler) sitt pågangsmot og hennes utørstelige jakt på å forbedre det offentlige tilbudet til innbyggerne med «små skritt hver dag», som hun erklærer i en tale i aller siste episode, som styrer skuta i mål. Knopes fremadstormende entusiasme er med andre ord drivkraften i Parks and Recreation, en drivkraft som overgår – og inspirerer – dem som jobber rundt henne. På mange måter er alle sidefigurene – April (Plaza), Andy (Pratt), Tom (Anzari), Ron (Nick Offerman), Ann (Rashida Jones), Ben (Adam Scott), Chris (Rob Lowe), Donna (Retta) og Jerry/Larry/Terry (Jim O'Heir) – våre representanter i fiksjonsuniverset som lar seg inspirere av Knopes energi. Den evnen til å inspirere har også ført til store endringer fra slutten på sjette sesong. Vennskapet er tilbake, men veiene spriker og ved veis ende er de alle spredd for vinden. Andy og April har funnet nye jobber, en ny jobb i staten Indianas tjeneste gjør at Leslie og Ben blir værende for en stund før større oppdrag kaller, mens Ron motvillig og takknemlig tar en ny jobb for myndighetene. Latter og tårer Siste episode makter å gjøre noe så uvanlig som å gi samtlige figurer i serien en tilfredsstillende avskjed. Gjennom individuelle frempek, kryssklippet med gjengens siste oppdrag for parkvesenet, settes et rørende punktum for Parks and Recreation. Men ikke mer rørende enn at latterbrølene, den rullende humringen og de varme smilene krysset min stue fra sofaen til tv-skjermen gjennom alle de 13 episodene. Amy Poehler var kanskje kjent da hun startet serien i 2008, og andre skuespilleres kjendisfaktor har vokst langt forbi henne ved seriens slutt, men sammen med Tina Fey (som på lignende vis spiller en sterk kvinne i serien 30 Rock) har hun tatt sin rettmessige plass som en av USAs viktigste komikere. Serien er anmeldt gjennom amerikanske strømmetjenester. C-More viser serien i Norge og sender de avsluttende episodene i uke 9 og 10. Hvilken figur fra serien er din favoritt? Del dine meninger i kommentarfeltet under videoen.

000213

Unbreakable Kimmy Schmidt S01 E01 - E06 Mørk og morsom situasjonskomedie om traumer og livsglede. 15 år i en bunker sammen med en liten dommedagskult som er sikker på at verden har gått til helvete. Det er utgangspunktet for Unbreakable Kimmy Schmidt. Et utgangspunkt som gir serieskaperne Tina Fey (30 Rock, Mean Girls, Saturday Night Live) og Robert Carlock (Saturday Night Live, Friends, 30 Rock) ammunisjon til å treffe oss med både lettbent situasjonskomikk og svart humor. Her blandes sektlivets latterlige sider sammen med autoritære menneskers maktmisbruk, medias nådeløse skjebnegrådighet og hverdagens fordomsforviklinger til en serie som stråler av humør, farger og skaperglede. Og Ellie Kemper, i rollen som Kimmy Schmidt, skinner som ei sol! Livet etter dommedagskulten Serien starter med at Kimmy, og hennes tre medsøstre, blir befridd fra bunkeren hvor hun har levd siden hun var 14 år. Med vinden i håret, sola i ansiktet og skolegang opp til 8. trinn, bestemmer Kimmy seg for å leve livet. Hun vil ikke være et offer folk synes synd på, og hopper av mediekarusellen i New York for å skape sitt eget liv. Der skjer ting fort! Hun blir romkamerat med den falsettsyngende og homofile Titus (Tituss Burgess). En hjertegod type som har både soloforestilling av The Lion King, og musikkvideohyllest til «mørk penis» på CV'n. Og jobb blir det også. Etter at Kimmy fersker en guttunge i å naske, blir hun ansatt som barnepike for en rik, men ufyselig uoppdragen familie på Manhattan. Livet i bunkeren, som har resultert i at media kaller Kimmy og venninne for «Muldvarpjentene», er et liv hun absolutt vil skjule. Så Kimmy prøver så godt hun kan å glatte over 15 år med manglende samfunnskunnskap og mobiltelefonbruk. Denne frykten for å bli avslørt gir serien spenning. Spesielt datteren i huset blir utrolig mistenksom når Kimmy snakker som en tenåring fra år 2000 hver gang hun blir flau eller gira. Rollen som Kimmy er perfekt for Ellie Kemper som treffer både med et fantastisk smittende energinivå, drivende god ansiktsmimikk og sårheten som kreves for at den svarte humoren skal sitte. Satirisk smeltedigel USAs outsidere og minoriteter er stikkordene for rollegalleriet i Unbreakable Kimmy Schmidt, og serien har forsynt seg fra hele den amerikanske smeltedigelen for å finne både figurer og fordommer å spille på. Her får våre fordommer mot plystrende bygningsarbeidere, konservative indianere og latinamerikanske vaskehjelper alle stikk i siden. Og serien har en lett og treffende hånd når den deler ut satiriske klaps til både liten og stor. Et annet fellestrekk er hvordan alle figurene har en fortid de enten vil skjule, eller ikke klarer å akseptere. Enten det er den rike trofékone som ikke vil vedkjenne seg sitt indianeropphav. Den urbane homofile som fornekter sitt småbyopphav eller det er Kimmy som forsøker å komme over frihetsberøvelsen i bunkeren. White dudes hold the record for creepy crimes, but females are strong as hell! Åpningslåten Det er her serien finner sin mørke kjerne, og det er her den virkelige drivkraften i serien ligger. Kimmy er ei superpositiv jente som skinner i møte med motgang. Men positiviteten er også en overlevelsesteknik som har berget henne gjennom alle tragediene i hennes liv. Det at Kimmy smiler betyr ikke nødvendigvis at hun har det bra, hun ler fordi hun må. Selv om det er kjempemorsomt med rare Kimmy som har opplevd så mye absurd i sine 15 år i dommedagssekten, så har hun blitt misbrukt og ødelagt nede i mørkemannens bunker. Og humoren er ganske så kullsvart når vi drar på smilebåndet av Kimmy som kveler sin romkamerat i søvne, og får paniske reaksjoner av borrelås. Kjent oppskrift, godt resultat Dette er temmelig klassisk situasjonskomedie i formen. Det er misforståelser, skjuling av pinligheter og søken etter materiell eller følelsesmessig velstand som driver episodene fram, og serien byr på få overraskelser når det gjelder hvordan episodene vil ende. Men med en solid mørk kjerne, mange fargerike figurer og et rikt arsenal av stereotyper å hakke på, så klarer Unbreakable Kimmy Schmidt å bli veldig godt selskap. Unbreakable Kimmy Schmidt har premiere på Netflix fredag 6. mars. Alle 13 episodene slippes samtidig. Sjekk ut serien, og fortell oss hva du synes i kommentarfeltet nedenfor!

000214

Babylon S01 E01 Sprikende, underholdende og svært lovende politisatirepilot fra Danny Boyle. Danny Boyle lagde Trainspotting, 127 hours og Slumdog Millionaire. Han regisserte åpningsseremonien for OL i London, tok imot Oscar-statuetten som beste regissør i 2008, men takka pent nei til å bli adla noen år senere. Når Boyle bestemmer seg for å være med på å lage en TV-serie, er det med andre ord litt vanskelig å ikke gi den TV-serien en sjanse. Nå har han gjort akkurat dét - den heter Babylon, og er noe så sjeldent som en original politiserie. Fra Instagram til The Met Amerikanske Liz Garvey (Brit Marling) har nettopp starta som kommunikasjonssjef for London-politiet. Hun er henta fra en toppstilling i Instagram der hun har jobba etter kjerneverdier som “360-graders kommunikasjon”, “ærlighet” og “full gjennomsiktighet”. Men Garvey merker fort at (spoiler følger) Instagram og London-politiet er to vidt forskjellige arbeidsplasser. Allerede første dag på jobb blir hun nødt til å forholde seg til en snikskytter som kjører rundt i byen og dreper folk, noe som gjør det problematisk å praktisere åpenheten hun etterstreber. Et godt stykke lenger ned i politihierarkiet finner vi Territorial Support Group - de patruljerer gatene og prøver å få folk til å oppføre seg sånn noenlunde ordentlig. Robbie (Adam Deacon) er en særdeles løs kanon som ikke er fornøyd med å bare ha batong som tilgjengelig våpen, noe som passer den alltid tilstedeværende dokumentarfilmskaperen Matt Coward (Daniel Kaluuya) ypperlig. Warwick, Banjo og Tony har derimot våpen, og er ikke redd for å bruke dem - dette er en gjeng som har hårete oppdrag som hverdag. Warwick har nettopp kommet tilbake fra suspensasjon etter å ha skutt og drept en ubevæpna raner, og skjuler traumene så godt han kan. Step away from the lamp post or I will verbally dominate you.Robbie Sprik man kan leve med Babylon hopper kjapt og effektivt mellom de tre historielinjene, spennet fra sjefenes fugleperspektiv til metanivået der vi følger patruljepolitiet gjennom dokumentaristens kamera er stort. Som piloter flest gaper også denne over litt vel mye, her er det pressa store mengder informasjon inn på snaut nitti minutter. Det er uansett lett å tilgi, hvertfall siden den ikke banker hver eneste rollefigur og potensielle konflikt overtydelig inn i trynet ditt som førsteepisoder kan ha en tendens til å gjøre. Formmessig er det hele litt sprikende - piloten starter som komedie (den første scena involverer en godt voksen mann med t-skjorte og bar underkropp, du får det ikke mer komisk enn dét), og ender opp som et drama, uten å på noe tidspunkt tydeliggjøre hva den egentlig vil være. Renkespillet i kommunikasjonsavdeling-kulissene er drama i House of Cards-stil, mens patruljepolitibiten er rein komedie. Dette hadde nok vært langt mer ødeleggende hvis det ikke hadde vært for at dramadelen er såpass spennende og humordelen såpass morsom, men jeg håper Boyle & co satte seg ned og tok en ordenlig runde på dette før innspillinga av de resterende episodene. Hvis ikke kan Babylon fort ende opp som to forskjellige serier pressa inn i ei litt for trang ramme. Magefølelsen min sier meg at de nødvendige grep allerede er tatt, tvilen kommer derfor tiltalte pilot til gode. — Hva sier morderen på Twitter? Babylon ser ut til å ha mange bein å stå på - en artig inngang på noe vi har sett hundre ganger før, sprekt manus, interessant og tallrikt persongalleri, og ikke minst skikkelig godt skuespillerhåndverk. Brit Marling er overbevisende som Garvey, hun er også den som blir gitt mest å spille på, i skvis mellom en glutenallergisk politisjef (Jimmy Nesbitt), en slesk nummer to, internett og sine egne prinsipper. Adam Deacon og Jonny Sweet er ansvarlige for mye av komikken. Førstnevnte som hissigpropp, sistnevnte som den herlig naive og særdeles glasset-halvfullt-aktige politioverbetjenten Tom Oliver som sier at fem drap er halvparten av ti, mens fire drap egentlig ligner mest på to. Babylon handler om politiarbeid i en tidsalder der informasjon ikke lar seg kontrollere i samme grad som før. Du skal ikke bare fange snikskytteren, du skal også ta stilling til om du vil prøve å sperre Twitter-kontoen hans først. Satiren vipper aldri over i det nedlatende - den er ikke uten brodd, men i bunnen ligger det utvilsomt en dose kjærlighet til miljøet som kommenteres. Resultatet er en serie som foreløpig ser ut til å kombinerer humor og substans på klassisk britisk vis. I dag blir hele første sesong lagt ut på C More. Hvis de resterende sju episodene holder det piloten lover kan dette bli en lang, artig og spennende TV-kveld

000215

American Crime S01 E01-02 Mørkt og modig om hudfarge og fordommer. Hvis navnet på TV-serien du lager insisterer på egen relevans, bør du virkelig følge opp, ellers ser du bare dum ut. Men John Ripley er ikke redd for fallhøyde - han skrev manuset til ambisiøse 12 Years A Slave, og fikk en Oscar-statuett for den jobben. Neste år kommer det en ny film med Ripley-manus på kino, en remake av ikke ukjente Ben-Hur. Når du tar sjansen på å lage en av filmhistoriens største suksesser på nytt, er det kanskje Ikke så oppsiktsvekkende at du kan finne på å kalle ditt første TV-prosjekt på ti år noe så definitivt som American Crime. Og etter to episoder ser det ut som om Ripley kommer unna med det. Ett drap - mange liv Serien åpner med at Russ Skokie (Timothy Hutton) får en telefon om at sønnen Matt har blitt drept i sitt eget hjem i Modesto. Svigerdatra Gwen er livstruende skadd. Skokie drar til California, der han møter ekskona Barb (Felicity Huffman) og Gwens særdeles religiøse foreldre Eve (Penelope Ann Miller) og Tom (W. Earl Brown). Tony og Jenny Guiterrez synes alenepappa Alonzo (Benito Martinez) er alt for streng, men får snart alvorligere ting å bekymre seg for når Tony dras inn i etterforskninga av drapet på Matt. Aubry (Caitlin Gerard)) og Carter (Elvis Nolasco) er på sin side evig opptatt med å skaffe penger til speed. Dopet konsumereres fortrinnsvis på en skitten madrass foran en vegg med bilder de har samla av andre par som ser ut som dem - mørk mann og lys kvinne. Også de blir kjapt knytta opp mot mordet. Det er svært lite å utsette på skuespillerensembelet i American Crime. Huffman overbeviser umiddelbart som forutinntatte Barb, Martinez er alltid solid, og jeg er spent på å se hvor mye skjermtid Brown (herlige Dan Dority fra Deadwood) får. Hva er Den amerikanske forbrytelsen? Det er vanskelig å se de første episodene av American Crime uten å trekke paralleller til Oscar-vinneren Crash fra 2004: Historiene til mennesker fra svært forskjellige miljø veves inn i hverandre som følge av et drap, og fordommer knytta først og fremst til etnisitet, men også til religion og sosial klasse, er det åpenbare hovedtemaet. Handlinga utspiller seg i begge tilfellene i California, men der LA-bakteppet er svært tydelig i Crash, er Modesto sannsynligvis valgt i kraft av å være en generisk amerikansk by - i virkeligheten er American Crime spilt inn i Austin, Texas. Begge gjør uansett et forsøk på å si noe om rasisme i det moderne Amerika. Hva akkurat dét er i American Crime sitt tilfelle er det litt vel tidlig å si noe om, men de to første episodene bærer bud om det er lov til å håpe på litt flere nyanser enn det var plass til i Crash. En ting er hvertfall sikkert - dette er, på tross av navnet, ikke noe krimserie. Drapet er selvfølgelig en del av rammeverket, men serien handler først og fremst om menneskene, ikke etteforskninga. Det er nok ikke mordet på Matt som er «Den amerikanske forbrytelsen». En nasjon uten rytme Hvis John Ripleys navn på vaskeseddelen høyna forventningene mine til serien, bidro det faktum at den er produsert av ABC til å trekke dem godt ned på jorda igjen. Selvfølgelig lager de med ujevne mellomrom severdige dramaserier (de første to-tre sesongene av Lost er det eneste eksempelet jeg kommer på), men de har, for å si det litt forsiktig, ikke akkurat spesialisert seg på drama med hjerne. Det er for så vidt en ærlig sak, men det er godt å se at også de nå tør å lage en serie som stiller et og annet krav til seerne. For American Crime er alt annet enn lettvint underholdning. Ripley manøvrerer rundt i et tematisk minefelt der feilsteg ikke tolereres i særlig grad før det ropes høyt fra en eller annen kant. Vi møter fortvila og desperate mennesker, de eneste lovnadene om håp kommer i form av drømmesekvenser med optimistisk musikk, noe som gjør de harde realitetene desto mer tydelige og mørke. Klipprytmen varierer fra det svært sedate til det hektiske, det lesses blant annet på med jump cuts i dialogscener. Alt bidrar til den urovekkende stemninga, et portrett av et samfunn som ikke finner takta. — Nå prøver vi å lage noe skikkelig bra, dere! American Crime Etter å ha sett to episoder – en og en halv time – har jeg særdeles lyst til å se mer. Først og fremst fordi jeg er veldig nysgjerrig på hvor denne historien tar veien. Ripley og ABC har lagt lista høyt, og jeg tror nok at både kompleksitet og stemning gjør sitt til at American Crime ikke blir noen braksuksess rent seertallsmessig. 8,3 millioner amerikanske seere på første episode ble til 5,7 millioner på andre, nedgangen stopper nok kanskje ikke der – på tross av at det som skjer i Ferguson gjør tematikken slitsomt dagsaktuell. Likevel tror jeg, hvis resten av sesongen holder det åpninga lover, at American Crime kan bli serien som viser ABC at det ikke er nødvendig å gå minste motstands vei for å lage underholdning. Fordi det av og til er tilfredsstillende å lage noe som er skikkelig bra. American Crime har premiere på TVNorge kl 21:30 onsdag 18. mars

000216

Bloodline S01 E01 - E03 Ubehagelig bra om familiehemmeligheter. Med en finspilt søskenflokk og et foreldrepar som kaster lange skygger i Florida-sola har Bloodline et solid grunnlag for et særdeles lovende familiedrama. I starten av serien prøvde jeg å finne ut hvem det er som er den manipulerende drittsekken i denne familien. Etter tre episoder strever jeg med å finne noen som ikke er manipulerende og etisk uberegnelige. Her er det figurens utvikling og moralske utfordringer som er den store drivkraften. Og takket være et rikt og solid rollegalleri, en hang til gode parallelle spenningstopper og lovnaden om litt skrekk og familiegru, leverer Bloodline en familiesaga det er lett å bli hekta på. We’re not bad people, but we did a bad thing. Tagline Tynn fasade og mørke hemmeligheter Familien Rayburn er lokalsamfunnets pilarer på en ydillisk øy i Florida Keys. Et tilsynelatende vellykket lite familiedynasti hvor foreldrene driver et populært strandhotell, og de fleste barna har ordentlige jobber — som politi og advokat. Men den fasaden er løvtynn. På en årlig familiefest kommer den eldste sønnen hjem. En sånn hjemvendt sønn som har mye uoppgjort med sitt opphav. Hans ønske om å slå seg ned for godt, sår mye tvil og uro i Rayburn-familien. De følelsene forsterkes ytterlig når gamlefar får slag og havner på sykehus. Dermed virvles gamle hemmeligheter opp til overflaten, nye intriger settes opp og muligheten for maktposisjonering i forhold til arv og stillinger i familiebedriften er i gang. En velspilt gjeng som fenger Serieskaperne Glenn Kessler, Todd A. Kessler og Daniel Zelman, et trekløver som allerede har gitt oss Damages, holder fokus på hemmelighetene vi holder for hverandre, halvsannhetene vi deler og hvordan mennesker forholder seg til avsløringene av disse. Figurene skrelles som en løk i møte med disse hemmelighetene, og vi blir aldri helt sikre på hva som kan skjule av temperament eller sluhet under neste lag. Som den trygge og fornuftige broren John Rayburn finner vi Kyle Chandler (kjent blant annet som trener Eric Taylor i den fantastiske småbyserien Friday Night Lights). Her har Chandler tatt med seg den varme trygge farsvarmen, men lagt til en mørk rettferdiggjøringssans som gir figuren John noen herlig uberegnelige kvaliteter. Sissy Spacek gjør en finstemt rolle som Sally Rayburn. Tilsynelatende elskende mor, uvitende om løgner og renkespill og moralsk kompass for familien. Men småkommentarer, og noen tilbakeblikk til familiens fortid, leder meg til å tro at søskenflokkens evne til manipulering også kommer med morsarven. If you’re not sitting at the family table, it’s going to upset mom. John Rayburn Aller best liker jeg den fortapte sønnen Danny Rayburn, spilt av en glimrende Ben Mendelsohn. Som med en gutteaktig sjarm — spisset til med noen lånte kvaliteter fra en ung Dustin Hoffman — klarer å gjøre det veldig vanskelig og vite hvilken farge som egentlig skjuler seg bak fasaden til familiens sorte får. Ubehag på flere fronter Både i form og utseende holder Bloodline på et underliggende ubehag og en drivende spenning. Halvsannhetene går i en evig runddans mellom familiens medlemmer, aldri langt unna en avsløring. Og det klippes ofte herlig uvørent mellom flere tilspissede situasjoner underveis. På bildesiden herjer en hvit Florida-sol som til tider truer med å både brenne ut bildet, og svi ned alle forsøk på anstendighet. Havet får også spille en hovedrolle som et sted som tydelig holder på hemmeligheter, enten de er fra fortiden eller framtiden. Ja, for vi vet at det kommer til å skje en familietragedie. Det fortelles ved jevne frampek til en framtid hvor flere av familiens medlemmer desperat prøver å dekke over noe fryktelig. Dette er dynket i regn og fortelles med virkemidler fra thrillersjangeren, og står i tydelig kontrast til hovedhistorien som fortelles i nåtid. Vi blir også med tilbake til fortidens hemmeligheter i minner og tilbakeblikk. De ulike tidslinjene i Bloodline er et grep som lugger oss litt ut av fortellerflyten, men som skaper god dramatikk og gir serien en uhyggelig klangbunn. Det er sjeldent jeg har blitt så kjapt hektet på en familie. Det er spennende hemmeligheter, Rayburn-familien er godt selskap og Floridas kyst- og sumpmytologi er en kul plass å følge på skjerm. Allerede 15 minutter inn i serien ligger søskendramaet tykt som tåke, og etter tre episoder har ikke serien har vist noe tegn til at den er i nærheten av å være ferdig med og kaste moralske dilemmaer etter Rayburn-familien. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Bloodline har premiere på Netflix fredag 20. mars.

000218

The Neighbors S01 E01-04 Det beste med denne serien er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad. Med dramafilmen/den mørke komedien The Room i 2003 inntok regissør, manusforfatter, produsent, finansiør og hovedrolleinnehaver Tommy Wiseau posisjonen som en av filmhistoriens mest merkverdige personligheter. The Room var nemlig en helt ufattelig dårlig film. En film så elendig at du ikke hadde klart å lage noe så udugelig om du så prøvde. Men samtidig hadde den noen mystiske kvaliteter, og var så latterlig dårlig at den ble kjempemorsom. Dette, kombinert med at Wiseau til den dag i dag insisterer på at den er det største mesterverket som noensinne er laget, og det faktum at Wiseau brukte hele sin tvilsomt tilegnede formue på prosjektet, har gjort The Room til en kulthit. Spenningen var derfor stor da det ble klart at Tommy Wiseau jobbet på en ny situasjonskomedie. Dessverre vil alt fra The Rooms blodfans til folk som aldri har sett levende bilder før, bli skuffa. Som en kavalkade av dårlige pornofilmintroer Daglig leder Charlie (Tommy Wiseau) og elskeren/sekretæren Bebe (Gretel Roenfeldt) driver leilighetskomplekset Glasgow Apartments. Det vil si at de sitter på kontoret sitt og snakker i walkie talkier mens leietakere kommer inn for å klage på at folk er utro med hverandre eller for å låne penger til å kjøpe is. Hver scene fra dette kontoret prøver å avslutte med, for av og til klarer de ikke å klippe seg ut i tide, punchlinen "What a day". Det er tydelig at Tommy Wiseau har tenkt at dette skal bli en ikonisk replikk, på linje med gullkornene "What a story, Mark" og "You are tearing me apart, Lisa" fra The Room, men det funker ikke i det hele tatt og blir i lengden like kleint som "That's my Bush"-punchlinen fra sitcomfadesen med samme navn. At Wiseau prøver å gjenskape "suksessen" fra The Room i The Neighbors er overtydelig gjennomgående. Men den store forskjellen, som gjør at serien ikke funker i det hele tatt, er at han denne gangen faktisk prøver han å være morsom. I The Room var det helt uintensjonert. Å lide seg gjennom en episode av The Neighbors er som å se en spilleliste med det første minuttet av dårlige amatørpornofilmer som prøver å ha en story. Men hvor slike filmer redder seg inn med sex, prøver The Neighbors seg på en punchline for så å klippe til et etableringsbilde av leilighetskomplekset det hele utspiller seg i; etterfulgt av en ny scene over samme lest. Tidvise glimt av wiseausk absurdisme Av og til kan man skimte av det som gjorde Tommy Wiseaus epos The Room så fantastisk. Som når dialoger snubler, viktige plottpoeng plutselig dukker opp for så å være glemt i neste scene, og den meningsløse vektleggingen på å kaste ball hele tiden. Men dette blir bare glimt av hva serien kunne ha vært og drukner fort i platte rollefigurer som skriker så høytalerne dine begynner å sprake mens kameraet løper rundt en sofa på jakt etter en høne. I den andre delen av spekteret finnes innslag av lite gjennomtenkte filosofiske krumspring som kanskje skal være en form for samfunnskritikk. Som når den ene av Tommys karakter (han spiller selvfølgelig flere roller journ. anm.), Charlie, prøver seg på samfunnskritiske sleivspark som "It's America, [kunstpause] you can fire and hire!"; eller mer underfundige replikker som "You don't have to write it down. It's not ObamaCare, okaaaay?". Også har du noen dramaturgiske og klippetekniske valg som er så stikk i strid med alt mulig annet som noensinne har blitt gjort i en tv-serie. Som når "i neste episode"-teaseren begynner fem minutter før episoden er avsluttet, og kryssklippes med sluttscenen så vi både får konklusjonen på dagens eskapader og hva som vil vente oss neste gang samtidig. På dette tidspunktet i seeropplevelsen sitter jeg vantro og lurer på om dette skal være en form for dadaistisk kritikk av tv-serier som fortellermedium, eller om de ikke har sett over episoden før de eksportere den fra redigeringsprogrammet. Ikke godt nok for pus Et uinteressant plot ledsaget av elendig manus, dårlig regi og talentløse skuespillere er ikke nødvendigvis en total katastrofe. Det kan fremdeles være mulig å se på, eller i det minste å ha på i bakgrunnen så katten din ikke skal føle seg ensom når du er borte på langtur. Men i tillegg til dette preges The Neighbors av et så slett teknisk håndtverk at det er fysisk vanskelig og mentalt slitsomt å se og høre på. Dårlig og vinglete kameraføring, bråkete og sprengt lydopptak, til og med redigerings- og etterarbeidet er så gebrekkelig utført at det hadde gjort enhver film eller tv-serie useelig. Når materialet i utgangspunktet er så tarvelig at det aldri burde blitt rettet et kamera mot det, blir summen det dårligste som noensinne har blitt distribuert av en profesjonell aktør (Hulu). Greit nok at du rollebesetter tv-serien din med tilfeldige folk du ser på gata. Men du bør i det minste sørge for at stakkaren du setter til å klippe sammen rælet ditt har sett et redigeringsprogram før. Det som fungerer best i denne serier er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad. Udugelig søppel Jeg elsker situasjonskomedier og har kosa meg gjennom et dusin runder med The Room. Sånn sett burde jeg være midt i den utrolig smale målgruppa serien henvender seg til. Og jeg skulle så gjerne ha likt det. Jeg hadde så inderlig håpa at det, lik sin spillefilmstorebror, skulle være så dårlig at det ble bra. Men basert på de fire første episodene kan jeg konstantere at dette er kun helt udugelig søppel, og en slitsom og forferdelig seeropplevelse. Jeg hadde aldri i verden sett mer enn de ti første minuttene med mindre jeg fikk betalt for det, og fraråder denne serien på det sterkeste. Jeg vet det er en klisjé å si det, men dette er faktisk to timer du aldri får tilbake. Serien er ikke tilrettelagt for det norske markedet. Vi har sett den på strømmetjenesten Hulu.

000219

Marvel's Daredevil S01 E01-E05 Suveren superheltserie. Uten syn, med fire andre sanser i høyspenn, kjemper Matt Murdock en hard kamp mot kriminalitet i New York. Om dagen er han en fersk advokat, mens om natten suser han gjennom byens mørkeste avkroker på jakt etter rettferdighet. Marvel's Daredevil er et nytt forsøk på å gi liv til en av tegneserieselskapets mest kjente superhelter. Da Ben Affleck på pinlig vis snublet seg gjennom Daredevil-filmen i 2003 gikk det katastrofale resultatet raskt i glemmeboken. Med Netflix på laget, og et veletablert filmunivers i bakhånd, er alt nå snudd på hodet. Charlie Cox, i hovedrollen som Murdock, leder i denne nye serien an et ensemble dyktige skuespillere i en svært velprodusert produksjon som setter en ny standard for strømme- og superheltserier. Tar sin plass blant blockbusterfilmene Marvels store fortellerunivers, også kjent som Marvel Cinematic Universe (MCU), knytter sammen alle superheltfilmer fra selskapet siden 2008. Denne serien er også en del av dette og tar utgangspunkt i ødeleggelsene etter rominvasjonen i The Avengers (2013). Området Hell's Kitchen i New York er totalt ødelagt og gjenoppbyggingen er infiltrert av flere ulike kriminelle grupper. Alle har egne interesser, alle har egne mål og alle har egne metoder for å oppnå dette. I sentrum for det hele står forretningsmannen Wilson Fisk, spilt av en dempet Vincent D'Onofario. Marvel's Daredevil har et stort rollegalleri og bruker serieformatets mulighet til fordypning, og gir oss god tid til å bli kjent med personene på begge sidene av loven. Wilson Fisk er for eksempel ikke en mann som utelukkende jakter på penger og ødeleggelse, slik klassiske skurkeskildringer ofte forenkler en kompleks psyke. Serien følger også forholdet til hans fremtidige kone, et kjærlighetsforhold som gir serien dybde og ulike moralske perspektiver på ondskap og kriminalitet. Denne evnen og lysten til å fordype seg i figurene gjelder ikke bare hovedskurken i Marvel's Daredevil, men nær sagt alle personer som krysser vei med Murdock og hans jakt på rettferdighet. – What do you actually see? A world on fire. Ikke mer enn et vanlig menneske Også helten selv er ikke uten arr, både bokstavelig og i overført betydning. For Daredevil har ikke en overnaturlig eller utenomjordisk kraft, slik Thor og Captain America har, eller et lass av penger til å kjøpe seg ut av alle problemer, slik Iron Man kan. Han er et menneske, med begrensninger og svakheter, som blir skadet og som blør. Serien holder seg hele tiden på et lokalt plan, handlingen er konsentrert til Hell's Kitchen, og med tydelige grep unngår også serieskaperne spørsmål som hvorfor ikke The Avengers-gruppen selv går inn for å rydde opp i grumset som etterhvert vokser frem. Menneskeligheten Murdock viser i sine forhold til advokatkompisen Foggy Nelson (Elden Henson) og assistenten Karen Page (Deborah Ann Woll), og ikke minst til sykepleieren Claire Temple (Rosario Dawson), forsterker de dramatiske og brutale øyeblikkene som er effektfullt brukt på de rette plassene. Skiller seg fra tegneserien I motsetning til Iron Man, som utkjemper sine absurde slåsskamper i stor skala i sin egen filmtrilogi, bygges spenningen i Marvel's Daredevil opp med følelser og moralske konflikter. Murdocks balansegang mellom idealistisk advokat og sårbar superhelt fremkaller den samme intense nerven fra tegneserieheftene. Samtidig er forskjellene mellom opphavsmaterialet og tv-serien markante. Matt Murdock er i Marvel's Daredevil en mann med tvil, med frykt, med tvetydighet, og med følelser, alt i større grad enn tegneserieutgaven. Ved å gjøre materialet til sitt eget lykkes Netflix og Marvel så godt som de gjør med denne serien. Dette vil opprøre noen purister, men faktum er at etter fem episoder er det lett å slå fast at Marvel's Daredevil er en av Netflix' beste serier. Og ikke minst en av de beste superheltseriene til dags dato. Alle 13 episodene blir lagt ut på Netflix den 10. april. Les mer om Marvel:

000220

Mad Men S07 E08 Velkledd, velspilt og veldig bra. Mandag 6. april er det premiere på del to av siste sesong av Mad Men. Med en uovertruffen garderobe, en nydelig tidskoloritt og en dragning mot å sette opp scener til å bli nærmest ikoniske, har Mad Men, framfor noen, blitt et symbol på den estetiske kvalitetsserien de siste årene. Og med mer ansiktshår, fargerike kjoler og funky interiør fortsetter serien sin lekre visuelle reise gjennom 60-tallets New York. Fortsetter gjør også det personlige dramaet rundt hovedpersonen Don Draper (Jon Hamm), og den historiske «postkortserien» av amerikanske samfunnsutvikling – sett gjennom øynene til velbemidlede kreative mennesker på Madison Avenue. The Don Draper show! Og nå er det på sin plass med en liten spoileradvarsel! Det er naturlig nok Don Draper som stikker av med mye av skjermtiden når Mad Men tar fatt på siste runde. Året er tilsynelatende fremdeles 1969, en gang etter månelandingen i juli. Vi møter nå en nyskilt Don som har fått tilbake status, jobb og sansen for unge damer, samtidig som hans noe skjøre mentale tilstand lurer under overflaten. En av hans elskerinner fra fortiden besøker han i en drøm, men når han prøver å kontakte henne i dagslys, viser det seg at hun nylig har gått bort. Det sender Don inn i nok et usikkert og skamfullt fysisk møte med en jente som etter alle solemerker hadde hatt det bedre uten å møte Mr. Draper. It's chinchilla, And it costs 15 000 dollars. How does that makes you feel? Don Draper Fortsetter i samme stilige stil Reklamebyrået har fått nye eiere, og det betyr flere omveltninger for gjengen hos «Sterling Cooper & Partners». Peggy Olson (Elisabeth Moss) og Joan Harris (Christina Hendricks) har begge oppnådd sterke posisjoner i firmaet, men de merker motstand av den ekle sorten på firmaets konferanserom. Der serveres det treffende nærbilder av hvordan mannsjåvenismen ikke magisk forsvant den dagen kvinner begynte å få sjefsstillinger i det amerikanske næringslivet. Peggy fortsetter også sin jakt på et liv utenom arbeidsplassen, og blander jobb og fornøyelse ved å date en slektning av en kollega. There's nothing a couple of Aspirin won't fix. Peggy Olson Det beste sideplottet i starten på slutten av Mad Men, involverer den enøyde Ken Cosgrove (Aaron Staton). Her er serien i sitt ess når Ken møter gamle fiender i firmaets nye ledelse, og må manøvrere hardt – i beste Don Draper-stil – for å lande på føttene. Det hele spilt ut med lekker dramaturgi og finesse! En som ikke dukker opp i årets sesongstart, er Betty Francis. Men siden både hun og datteren Sally er godt representert på seriens pressemateriale for de siste episodene, så regner jeg med at den reserverte og temperementsfulle Betty vil dukke opp før nyttårsfeiringen. Ligger an til en kledelig slutt Hvis du liker Mad Men, ser det ut til at du har sju gode episoder igjen av moroa! Jon Hamm er fremdeles aldeles utmerket som den vekselvis velartikulerte og innesluttede outsideren Don Draper. Christina Hendricks utvikler en stadig mer fascinerende Joan Harris, og det er passe mange skjeletter i diverse kontorskap til at serieavslutningen skal kunne bli en aldeles fornøyelig affere. Og så er bildene akkurat like nydelig komponert som de alltid har vært. Dette føles også som et riktig tidspunkt å runde av besøket i Madison Avenue. Jeg opplevde at serien mistet litt av handlingsdrivkraften mot slutten av sesong fem, da Lance Pryce (Jared Harris) takket for seg. Men Mad Men har likevel holdt seg interessant som et drivende godt karakter- og epokedrama – og som en visuell opplevelse. Nå som 70-tallet står for døren oppleves det naturlig å ta farvel med et av de flotteste 60-tallene jeg har sett på TV. Det kommer nok til å bli et savn. Men heldigvis er god TV-alltid godt å vende tilbake til! Mad Men har norsk premiere på Vox mandag 6. april kl 22:30 Har du fulgt med på Mad Men ? Gi oss din mening om serien i kommentarfeltet nedenfor

000221

Rectify S01 Et hypnotisk krimdrama som ikke haster mot svaret. Med to sesonger og en tredje på vei i USA, er krimdramaet Rectify omsider plukket opp i Norge. Serien legger seg på linje med stemningsfulle krimdrama som True Detective og Top of the Lake, og kan skilte med en mystisk, nesten hypnotisk atmosfære. Straff, hevn, tilgivelse, hat – alt dette er, i tillegg til spørsmålet om skyld, tema i Rectify. Serieskaper Ray McKinnon har klart å lage en serie som fanger oppmerksomheten fra første sekund, og holde på den til siste slutt. Uskyldig dømt? Dødsstraff. Hvor ofte tar rettsvesenet feil, og dømmer uskyldige mennesker til døden i USA? I 4,1 prosent av tilfellene, ifølge en forskningsrapport fra 2014. I Rectify møter vi Daniel Holden, en mann som har ventet på å få sin dødsstraff, isolert på en celle, i 19 år, helt siden han som attennåring ble drømt for drap og voldtekt av ungdomskjæresten. Når nye DNA-beviser dukker opp, som beviser at han ikke voldtok Hanna, blir han plutselig løslatt, ut i en verden han ikke har noen forutsetninger for å forstå. Han var en tenåring da han ble satt inn, og han har sittet i isolat siden. Hva det gjør med et menneskesinn er vanskelig å forstå. Løslatt, men ikke frifunnet Familien, som konstant har jobbet for å bevise Daniels uskyld, har heller ikke hatt det lett de siste to tiårene, og når de nå skal ønske Daniel velkommen hjem, blir det ikke så enkelt. Den skjøre familiefreden kommer i ubalanse, og morens stesønn Ted, er ikke like sikker på Daniels uskyld som resten av familien. Det er heller ikke innbyggerne i den lille byen Paulie i Georgia. De har ikke glemt det forferdelige mordet og Daniels hjemkomst vekker gammelt sinne til live igjen. Gamle hemmeligheter kommer til overflaten når vi begynner å nøste opp i mordgåten på ny, men det er ikke alle som synes det er heldig at saken tas opp igjen. For hva vil en fullstendig frikjennelse bety for karrierene til de som satte Daniel bak lås og slå? Det er med andre ord ingen selvfølge at Daniels løslatelse vil føre til en frikjennelse. Saktegående, men intens Aden Young er svært god i rollen som Daniel, som må lære seg selv å kjenne på nytt. I en rekke tilbakeblikk får vi glimt av Daniels tilværelse på dødscella, og det er interessant å se hvordan han er mer selvsikker der, til tross for de grusomme omstendighetene, enn han er ute i verden. Fordi han ikke kjenner samfunnets uskrevne lover og regler sliter Daniel med å knekke koden for hvordan det forventes at han skal oppføre seg. Han har en barnslig glede over å gjenoppdage ting fra barndommen, men samtidig har han også mørkere sider ved seg som får oss tvile på hans mentale helse. Alt dette gjør Daniel til en fascinerende rollefigur som jeg ønsker å forstå, og derfor er det greit at det er på ham fokuset i serien ligger. Selve krimgåten, hvem som drepte Hanna, er ikke viet like mye plass, og tempoet i serien vil nok derfor bli for tregt for noen. Selv synes jeg tempoet bidrar til den intense atmosfæren. Jeg liker at vi ikke haster mot svaret, men bruker god tid på å bli kjent med menneskene i fortellingen. Rectify ser du på Viasat Crime torsdager klokken 22 (pluss en rekke repriser), og første seosong er tilgjengelig på DVD (import).

000223

iZombie S01 E01-02 Hjernedød underholdning, som fungerer sånn passe. iZombie, basert på tegneserien med samme navn, er den nye serien til Rob Thomas, mannen bak Veronica Mars. I likhet med Veronica løser hovedrollen i denne serien også mordmysterier, med førstepersons voiceover og det hele – men hun har bare en litt annen diett. Liv Moore er nemlig en veldig smart, mordetterforskende, synsk og ikke minst hjernespisende zombie. Synes du dette høres ut som en merkelig setting for en detektivserie? Det er det også, men iZombie er likevel morsomt tidsfordriv for zombieelskende TV-seere. En synsk zombiedetektiv Vår hovedrolleinnehaver Liv, spilt av Rose McIver, var en 25 år gammel medisinstudent, vennlig, vellykket og vakker. Hun hadde alt, og alle som ikke elsket henne ville være henne – så skjedde det som hun alltid hadde fryktet… jeg mener, som hun aldri kunne drømt om i sitt verste mareritt – hun ble bitt av en gal, blodtørstig fyr på fest, som smittet henne med et ganske spesielt virus. Og hva gjør du egentlig når apetitten din endrer seg fra en sunn lyst etter delikate kyllingsalater, til en dyrisk trang etter menneskehjerner? Du får deg en jobb på likhuset – naturligvis. Og det er akkurat det Liv gjør når hun finner ut at hun er blitt en zombie. For så lenge hun får i seg menneskehjerne, er hun i stand til å fungere som et vanlig menneske, selv om hun strengt tatt er død. I tillegg til å opprettholde Livs menneskelighet, har også hjerneføden en liten bivirkning: Etter at hun har spist hjernen til en person, ser hun syner som viser seg å være minnene til den avdøde. Siden hun jobber på politiets likhus er alle likene på obduksjonsbordet myrdet, og Liv kan bruke synene hun får til å fakke morderen. Kjedelige mordmysterier Mange zombieentusiaster vil kanskje riste på hodet i fortvilelse over de ukonvensjonelle reglene for dette zombieuniverset, og hvis du hatet den romantiske komedien/zombiefilmen Warm Bodies, bør du holde deg langt unna iZombie. Serien er imidlertid full av referanser til klassiske zombiefilmer og Rose McIver er ganske morsom som den sarkastiske Liv, som har fått en ganske svart tilnærming til livet etter at hun døde. Alt som har med zombiemytologien i serien er for min del også interessant, med de synske evnene og det hele, problemet er at etterforskningsbiten er dørgende kjedelig. Malcolm Goodwin, som spiller politimannen Clive Babineaux, mangler kjemi med McIver, og er heller ikke troverdig i sitt spill. Når det også er lekende lett å forstå hvem som er morderen i hver episode, faller det hele gjennom. Rahul Kohli er bedre i rollen som Dr. Ravi Chakrabarti, som er den eneste som har forstått hva Liv egentlig er, og som jobber med å finne en kur. Hjernedød underholdning Hvis du er en gammel Veronica Mars-fan som hadde håpet at iZombie er en serie av samme kvalitet, så vil du bli skuffet. Serien flyter imidlertid på Rose McIvens udiskutable sjarm, og som fan av zombiesjangeren koste jeg meg med zombiedelen av fortellingen. Som hjernedød underholdning på TV-skjermen fungerer serien absolutt, jeg kommer ikke til å skru av om jeg kommer over denne når jeg zapper gjennom kanalene en mandags kveld. «iZombie ser du tirsdager klokka 20.30 på FEM.

000224

Game of Thrones S05 E01-04 Spenningen tilspisser seg i Westeros. Anmeldelsen kan spoile hendelser fra tidligere sesonger. Anmeldelsen ble oppdatert 13. april med vurderinger fra episode tre og fire, og terningkastet ble dermed justert opp. Ventetiden er over, men endelig er vi tilbake i George R. R. Martins fantasyunivers. Det er en nedbrutt gjeng vi møter i starten av femte sesong av Game of Thrones – forrige sesong gikk hardt for seg – temaene hat og hevn står sterkere enn noen gang. I sesongens fire første episoder er spenningen til å ta og føle på i Westeros, fordi maktbalansen i de syv kongeriker er i ferd med å endre seg. Statusoppdatering fra Westeros Sesongstarten bruker de to første episodene på å gi oss en statusrapport på samtlige rollefigurer i serien. King’s Landing er i sorg over Tywin Lannisters død, og Cersei og Jaime er bekymret for å miste makta faren satt med. Med Tywin ute av bildet er Cersei også redd for at Prinsen av Dorne, og resten av Martell-familien, skal hevne Oberyns brutale død ved å ta livet av datteren Myrcella, som er forlovet med prinsens sønn Trystane Martell. I nord forsøker Jon å overtale Mance Rayder til å knele for Stannis, og må selv ta et vanskelig valg når [spoiler:] Stannis tilbyr å anerkjenne ham som en Stark, og gi ham herrevelde over Winterfell, hvis han forlater the Night’s Watch. Sansa reiser fra Vale of Arryn med Littlefinger i skjul, mens Brienne og Podrick prøver å finne henne. I øst begynner dragedronningen i Meeren å kjenne hvor hardt det kan være å overholde egne lover, istedenfor å bare slå ned på urettferdighet. Hun har mistet kontroll over dragene sine og er også i ferd med å miste kontrollen over folket. Samtidig ankommer Varys og en fordrukken Tyrion Essos. Tyrion vil helst glemme alt som har med Westeros og King’s Landing å gjøre, men Varys overtaler ham til å reise for å møte kvinnen han tror kan redde Westeros. Arya er rollefiguren jeg har hatt størst forventninger til å se i denne sesongen, og det er ingen tvil om at det var spennende å se henne ankomme Braavos og banke på dørene til House of Black and White. Det er vondt å se hvordan hun er tvinges til å legge sitt gamle liv bak seg, men samtidig spennende å se hvor hennes nye liv tar henne. Stemningsskifte Det ligger en dyster stemning over serien nå, fordi alle rollefigurene på alle sider har tapt så mye. Bitterheten, hatet og håpløsheten kommer for alvor frem nå. Og er det ikke når folk har det som verst at de best viser hva de er laget av? Slik er det ihvertfall i Game of Thrones. Cersei er en person som lar seg fortære av hat, og som desperat skviser hardere når hun begynner å miste grepet om makta. Tyrion har omsider bukket under for all motgangen han har møtt i sitt liv og førsøker å drukne sorgene sine i vin. Daenerys forsøker å være en god dronning, men hun klarer ikke å se konsekvensene av hva handlingene hennes fører med seg. Bortsett fra Arya er Jon den eneste som ikke mister motet og som holder seg til prinsippene sine, uansett hvor mange ganger han blir sparket ned. I episode to får han belønning for mot og strev, men livet blir ikke noe enklere for ham av den grunn. Jon Snow kommer til sin rett Teamet bak Game of Thrones er massivt og vet å levere kvalitet, og heller ikke sesong fem er det noe å utsette på hverken produksjon, skuespill eller manus. Peter Dinklage leverer som alltid i rollen som Tyrion, og Lena Headey er sterk og spiller Cerseis desperasjon og bitterhet med troverdighet. Tidligere har jeg latt meg irritere av Kit Haringtons sutrete valpefjes i rollen som Jon, men samtidig som bastarden fra Winterfell virkelig kommer til sin rett nå, gjør også Harington det. I tredje episode får han, på brutalt vis, vist at han er en mann av sitt ord, og en man skal ta alvorlig. Det er strålende. Sansa er også en figur det er verdt å følge med på nå. I forrige sesong forsto hun at hun måtte slutte å kun være en brikke i det store spillet, og nå ser vi hvordan hun som spiller selv begynner å ta ansvar for sin egen skjebne. Hun har begynt å ta kontroll, men som publikum vet vi at det er flere faktorer i fortelligen enn hun er klar over, og derfor kan det hende at valgene hun tar fører til elendighet. Så langt er det forøvrig Sansas fortelling som avviker mest fra bøkene, og det kan se ut til at serieskapere D. B. Weiss og David Benioff har andre planer for Sansa enn det forfatter George R. R. Martin har. Om ikke Sansas fortelling i den femte sesongen er en spoiler for hva som skal skje i Martins kommende bok Winds of Winter. Sitrer av forventning Femte sesong bruker relativt lang tid på å etablere hvordan ståa er, samle tråder og plassere ut brikkene på sjakkbrettet, men spenningen er likevel tilstedeværende. Game of Thrones har alltid vært et godt karakterdrama, men større indre konflikter og vanskelige situasjoner gjør at rollefigurene er mer interessante å følge enn noensinne. Når spillet virkelig begynner mot slutten av andre episode tilspisser spenningen seg ytterligere, og i tredje og fjerde episode får HBO nok en gang vist at de er best i klassen. Jeg nærmest sitrer av forventning til hva som skal skje videre. Nye episoder av «Game of Thrones» ser du på HBO Nordic og C More tidligst natt til mandag klokka 03.00.

000225

Silicon Valley S02 E01 - E03 Sitatvennlige nerder som punkterer IT-bransjens pompøsitet. Silicon Valley har premiere på HBO Nordic og C More 13. april. Ny episode kommer hver mandag. Med en herlig pubertal munnrapphet, en kameratgjeng det er kult å henge med og et treffende sveip av både tidsånd og IT-sjargong, har Silicon Valley blitt en smart og særegen liten komedieperle. We're walking in there with 3 foot cocks covered in Elvis-dust. Erlich En ny vår i silisiumdalen Spoileradvarsel til de som ikke har sett sesong 1. I en verden som spiser kodere til frokost, har Richard (Thomas Middleditch) funnet gullåra. Et filkomprimeringsprogram, under det lite klingende navnet «Pied Piper», som potensielt kan revolusjonere databruken verden over. I stedet for å selge programmet til det store onde selskapet Hooli, velger Richard og vennegjengen å satse på å bygge sitt eget firma, og de lykkes etter hvert med å gjøre IT-verden oppmerksom på at de sitter på det neste store! Men et dødsfall sender finansieringen til «Pied Piper» ut i usikkerhet. Konkurrentene sender advokater og svindlere etter dem og den usikre og lett opprørske gjengen må navigere i en verden av nye keiserklær, gigantiske launchfester, totalhavarerte apper og småharry Kickstarter-kampanjer. Treffer blink med vennegjengen Det er figurene og typesammensetningen som gjør Silicon Valley til et sted det er knalltrivelig å være. Hele vennegjengen bor og jobber sammen i et huskollektiv som det oser forlenget ungdomstid og voksenangst av. Og gjengens outsiderblanding av usikkerhet og opprørskhet gir serien et kledelig slackerpreg. Kombinasjonen av den smarte, høflige og sosialt utilpasse Richard og hans medhjelper, den vulgære og selvsentrerte Erlich (T.J. Miller), skaper et sammensatt tohodet troll som på glimrende vis fanger opp forestillingen av nerden som en genial og autoritetssky outsider. Og den komboen væpner også våre venner med det nødvendige skytset som trengs for å rekke langfinger til storselskaps-Amerika. Erlichs selvlærte metode for å vinne respekt, ved å grovt fornærme folk før de fornærmer deg, er en lattervekkende sekvens i forhandlingsteknikk, med flere fine sluttpoeng. Martin Starr har sjeldent vært bedre! Som en av Judd Apatows sterkeste karakterskuespillere, (Freaks and Geeks, Knocked Up, innom i Undecleared) har Starr alltid vært en glede å følge som utilpass og egenrådig. Her drar han på arven fra Apatow, men nerderepertoaret videreutvikles. Som den mørke og misantropiske Gilfoyle, får han rollen som den kule og mest selvstendige i gruppen. God humor og en god historie Silicon Valley har flere gode kort å spille på. Humoren er en lekker blanding av referanser, situasjonskomikk, verbale festligheter og treffende karikaturer. Og på sitt beste klarer serien å kombinere flere av humorelementene til smarte og ganske omfattende spøker. Historien i sesong to, har en stram og effektiv dramaturgisk motor. Gjengen må berge «Pied Piper», samtidig som de ikke må bli for store. Denne «smale sti» som fører til selskapets frelse belyses med skrekkeksempler av både mislykkede kollegaer som krasjet da de ikke levde opp til forventningene, grusomt irriterende og kontrollerende investorer og gamle venner som streber med å lansere latterlig dårlig apper. Selv om det premisset gir serien en litt enkel og veldig tydelig retning, føles serieuniverset vilt åpent og spennende når det gjelder muligheter for parodier, plottvister og figurutvikling. Det er herlig når en serie både fungerer, og i tillegg viser masse potensial! Og sitatvennligheten er stor! Fra enkle tiss- og rumpevitser, via frykten for «datageddon», til skremmende treffende buisnisstankebobler som: I don’t want to live in a world where someone else makes the world a better place, better than we do. Gavin Belson

000226

HAPPYish S01 E01-03 Midtlivskrisekomedie uten brodd. Den satiriske dramakomedien HAPPYish skulle være avdøde Philip Seymour Hoffmans, første store TV-rolle. Etter at skuespilleren gikk bort i 2014, var det britiske Steve Coogan (The Trip to Italy, Philomena) som fikk jobben. Rollen som den deprimerte reklamemannen Tom Payne passer perfekt for Coogans sarkastiske humor, men han klarer likevel ikke å ro serien i havn. På sitt beste er HAPPYish virkelig morsomt, med en skarp dialog jeg ler høyt av. Dessverre bruker serien så alt for mye tid inne i hodet til Tom at det rett og slett blir kjedelig. Skinny jeans og lykkepiller Tom (Steve Coogan) er kreativ leder i et reklamebyra. Han hater Twitter, lesebrett, og generelt alt som har med “nymotens teknologi” å gjøre. Han er deprimert, men går på antidepressiva, noe som etterlater ham i et slags følelsesmessig limbo der han hverken er lykkelig eller ulykkelig. Han er happy… ish... Når byrået Tom jobber i ansatter to unge svensker for å fornye firmaet, blir han nødt til å fornye seg selv for å beholde jobben. Han må å ta stilling til hvordan man kan bruke sosiale medier i markedsføring, og ikke minst få på seg noen skinny jeans. Livet kunne ikke ha blitt verre. Vennegjengen du vil være en del av Castingen i HAPPYish er god, og i utgangspunktet liker jeg rollefigurene. I tillegg til Coogan har du Kathryn Hahn (Crossing Jordan, Parks and Recreation), som fungerer godt i rollen som Toms kone Lee, og Sawyer Shipman er aldeles nydelig som sønnen Julius. Venneparet Bella (Molly Price) og Barry (Andre Royo) passer godt i miksen, og Bradley Whitford er også fin i rollen som Toms sjef Jonathan, som jobber hardt for å få Tom til å omstille seg slik at han ikke mister jobben. Samspillet mellom skuespillerne er godt og gjør at jeg får lyst til å være en del av Toms vennegjeng. Kjedelige dagdrømmer Selv om skuespillet er på plass, og dialogen på sitt beste er skarp og vittig, sliter HAPPYish med å få meg engasjert. Serien bruker mye tid på å harselere over sosiale mediers plass i dagens samfunn, noe som hverken føles skarpt eller nyskapende i 2015. I tillegg foregår halvparten av handlingen inne i Toms hode. Lange sekvenser er viet til drømmer, dagdrømmer og tankespinnerier. Som for eksempel når Tom bruker nesten en hel episode på å kverulere med en reklamefigur, en småfrekk gecko, eller når han begynner å krangle med en imaginær fokusgruppe som diskuterer hvor usympatisk rollefiguren Tom er. Metahumor kan være gøy, men HAPPYish er så navlebeskuende at jeg faller fullstendig av. Det brukes så mye tid på disse scenene, som ikke engang er spesielt morsomme, at jeg får lyst til å skru av. Det er veldig synd, for jeg liker Steve Coogan i denne rollen. Han får til en god balanse mellom lun familiefar og bitter mann i midtlivskrise. Hadde HAPPYish brukt mindre tid på tåpelige animasjonsfigurer og utdatert satire kunne dette blitt en trivelig komedie med glimt i øyet – nå drukner den i sin egen gimmick, og blir rett og slett kjedelig. HAPPYish ser du hos HBO Nordic, med nye episoder hver mandag.

000230

The Strain S01 Vær så snill! La Guillermo del Toro få lage flere tv-serier. Et passasjerfly lander på John F. Kennedy-flyplassen i New York. Midt på rullebanen stopper det opp, skjermene foran vinduene er alle dratt ned, ingen lys kan sees, og ingen svarer på oppropene fra kontrolltårnet. De første mistankene går fort til en smittsom sykdom. Dr. Ephraim Goodweather (Corey Stoll) og Dr. Nora Martinez (Mía Maestro) fra Center for Disease Control blir sendt ut for å undersøke passasjerene, men når de kommer om bord oppdager de at alle er døde. Eller – de ser døde ut ved første øyekast. En konspirasjon utfolder seg sakte, men sikkert, mens innbyggerne i verdensmetropolen føres bak lyset av mørke krefter og sine egne myndigheter. I spissen for rettferdighet, for frihet, for menneskehetens fremtid, står et knippe mennesker som sammen må kjempe mot en urgammel trussel. Har del Toros tydelige kjennemerker Guillermo del Toro er mest kjent for sitt regissørvirke på Hellboy-filmene, Blade II, Pans labyrint og Pacific Rim. I 2009 gav han ut sin første bok i samarbeid med forfatteren Chuck Hogan. At han i kjølvannet av sine mange kommersielle suksesser på filmlerretet også ønsket å prøve seg på en tv-serie er helt naturlig. Og la det være klart, la Guillermo del Toro få lage flere serier! The Strain er et frisk pust i en ellers stagnert vampyrer-på-tv-sjanger, hvor den meksikanske regissørens egenart og evne til fantasirik historiefortelling løfter en tidvis ujevn tv-opplevelse til en spesielt underholdende popkulturfest. Hans sans for mytologi, og evne til å sette utrolige fiksjonsfortellinger i en form som er troverdig, gjør at jeg etter hver eneste episode tørstet etter mer. Ikke ulikt de mange monstrene som etter hvert gjør livet i New York stadig vanskeligere. Skuespillerensemblet, ledet an av en intens Corey Stoll, forstår at de levendegjør en fiksjonsverden hvor del Toros fantasi har løpt løpsk. Johnathan Hyde, i rollen som den aldrende milliardæren Eldritch Palmer, storspiller i sin jakt på evig liv. Også professor Abraham Setrakian (spilt av David Bradley med glimt i øyet og gnistrende ånd) og den skrekkelige vampyrtjeneren Thomas Eichhorst (kjølig og psykopatisk spilt av Richard Sammel) gir serien mange sterke scener og dialogutveklinger. Starter sterkt – mister futt mot slutten Eichhorst er også med i flere av seriens svakeste øyeblikk, men det er ikke han som skjemmer scenene. Professor Setrakian spilles av flere skuespillere, og i en rekke flashback-scener satt under den andre verdenskrig overdramatiserer Jim Watson rollefiguren uten å knytte den til David Bradleys aldrende versjon. Den unge professoren møter den ikkealdrende vampyren Eichhorst som sadistisk nazioffiser, og får her sine første erfaringer med vampyrer. Her strekker serien seg mot «nazi exploitation»-sjangeren uten helt å lykkes. Mot slutten av sesongen blir det klart at The Strain mister farten. Flere interessante elementer plukkes frem, for så å forlates i denne sesongen, uten å gi indikasjoner på om serien vil hente frem sine løse tråder. De siste episodene bærer preg av å vente på en eksplosiv utvikling i starten av sesong to, som vil bli sendt i USA denne sommeren. Å se Guillermo del Toros geniale grep om populærkultur i serieformatet er likevel en fest, og The Strain viser at kreativitet og pur glede over egenskapte fortellinger gir knallgod underholdning. «The Strain» har norsk premiere på Viaplay 16. mai og på Viasat 4 23. mai. Hele sesong 1 er også tilgjengelig på DVD og Blu-ray.

000259

The Leftovers S02 E01-E03 Frustrerende, men fengslende mystikk i starten av andre sesong. I første sesong av The Leftovers fikk vi se en verden i sjokk da to prosent av jordens befolkning plutselig sporløst forsvant fra klodens overflate. Mystisk, forvirrende og en Twin Peaks-aktig særhet, er stikkord for serien, som er laga av manusforfatteren bak Lost, Damon Lindelof, sammen med forfatteren av boken serien er basert på, Tom Perotta. I de tre første episodene av denne andresesongen er mystikken tilstede som aldri før. Det virker som om Lindelof og Perotta nå vil vie mer tid til selve mysteriet – hva det var som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen – men serien handler fortsatt mer om hva som skjer psykisk med menneskene som er igjen, og hva dette gjør med samfunnet. Røsker oss ut av den gamle settingen Det ser ut til at The Leftovers er ferdig med New York-forstaden Mapleton. Sesongpremieren tar oss med til en helt ny by, med helt nye mennesker. Vi drar til Jarden, Texas – omdøpt til Miracle National Park etter «dommedagen» – den eneste byen i hele verden som ikke mistet et eneste menneske til de to prosentene som forsvant. Første episode er viet fullstendig til familien Murphy, som lever et lykkelig liv som den sunne kjernefamilien, der far er brannmann, mor er sykepleier, datteren er skoleflink og sønnen drømmer om å bli predikant. Jeg liker at Lindelof og Perotta røsker oss ut av den gamle settingen i Mapleton, serien trengte at det skulle skje noe nytt. Men dette betyr samtidig at vi får en ny ladning med mysterier oppå alle de andre ubesvarte spørsmålene vi allerede har. Faren i Murphy-familien, John, spilt av Kevin Carroll, ser ut til å ha et mørke i seg som kommer frem i små glimt når det brede smilet faller bort. Alt er ikke som det skal være i mirakelbyen, og det er tydelig at John har noe med det å gjøre. Og hvorfor var det ingen som forsvant i Jarden, hva er det som var så spesielt med akkurat dette stedet? Profet eller gal? På grunn av skifte av sted og perspektiv er første episode litt forvirrende, hvor blir det av rollefigurene fra første sesong? Det viser seg at hovedpersonen Kevin Garvey (Justin Theroux), som nå har stifta familie med kjæresten Nora, flytter med henne og resten av familien til Miracle, for å få en ny start, og i episode to får vi se hvordan det står til med dem. Kevin sliter mer enn noensinne med hallusinasjonene sine. Personen han begravde i forrige sesong henger med ham og kommenterer det han gjør, noe som tærer på Kevins mentale helse. Er han riv ruskende gal, eller er hallusinasjonene i virkeligheten knyttet til menneskene som forsvant? Det ser ikke ut til at vi får noe tydelig svar på dette med det første. Frustrerende, men fengslende I min anmeldelse av første sesong konkluderte jeg med at svarene ikke var det viktigste med The Leftovers – at det er rollefigurenes utvikling som er interessant. Det mener jeg til dels fortsatt, jeg lar meg fengsle av rollefigurenes problemer, men hovedmysteriet begynner å bli så påtrengende at jeg trenger å få noen svar hvis jeg skal orke å bli med på fortsettelsen. Sekten the Guilty Remnants som oppsto etter hendelsen – vi vet at de tror jorda har gått under, men hva er det de vet som ikke vi vet? Er Kevin gal eller ikke? Hvorfor forsvant alle menneskene? Og hvor ble de av? Jeg kjenner at jeg blir frustrert av at The Leftovers ikke gir meg svarene, men samtidig er det nettopp det som gjør serien så uutholdelig spennende! Noen svar må likevel The Leftovers gi oss i denne sesongen, og med mirakelbyen Jarden i sentrum, ser det ut til at vi nå er i ferd med å begynne å nøste opp i mysteriet. «The Leftovers» ser du i HBO Nordic, eller på C More Series – nye episoder hver mandag.

000262

Fargo S02 E01 - E04 Et lunt og blodig mesterverk. Sett over kaffekjelen og gled deg! Fargo sesong to er så nydelig stemningsfull og full av smart svart humor at jeg har lyst til å rive opp skjermen og flytte inn. Serien, som stammer fra en tematisk vri på Coen-brødrenes fantastiske film med samme navn, tar med seg det beste av stil og tone fra første sesong, flytter tilbake til 70-tallet, og blir bare bedre og bedre. Fargespill, bildeutsnitt, musikk, figurer, dialog, garderobe og interiør. Alt stemmer og smelter harmonisk sammen til en vakker og drivende spennende dramakrim. Mytologien er også mystisk og fengende. Vennlighet og tradisjonelle verdier settes opp mot tapt uskyld og en blodtørstig brutalitet. Serieskaper Noah Hawley tar den amerikanske Midtvestens høflige småbyliv på kornet, og sender det ut i snøen for å danse med djevelen. *Spoileradvarsel! Anmeldelsen inneholder noe handlingsinformasjon fra Fargo S01* Et varslet blodig oppgjør Den første sesongen av Fargo foregikk i Minnesota i 2006 og fulgte blodsporet etter den sadistiske leiemorderen Lorne Malvo (Billy Bob Thornton), og hans møte med den driftige politibetjenten Molly Solverson (Allison Tolman). Under den etterforskningen hørte vi flere ganger om noen forferdelige hendelser som fant sted i Sioux Falls i 1979. Blant annet da Mollys far, Lou Solverson, satt med geværet på verandaen og voktet over sitt barnebarn. Det hadde han ikke gjort siden noe mystisk og forferdelig truet familien hans i 1979, og det er de trådene vi nå skal nøste opp i. Og de trådene blir raskt blodrøde. Et trippeldrap på en øde "Waffle Hut", skaper hodebry for en ung Lou Solverson (Patrick Wilson) og sender samtidig to av områdets sterkeste forbryterorganisasjoner ut i ubalanse. Og siden ubalanse er frodig jord for dristige ambisjoner, brygger det raskt opp til krig. En krig som setter opp den lokale og «familiebedrift»-mafiaen i kamp mot storbyens moderne og forretningsstrukturerte mafiavirksomhet. Det blir en symboltung konflikt som lar oss utvikle sympati både med drapsmenn med familierøtter i Fargo, og den velmenende mellomlederen i den regionale forbryterorganisasjonen fra Kansas City. Et aldeles nydelig figurgalleri Jeg må innrømme at jeg var blant skeptikerne da Noah Hawley skulle ta utgangspunkt i Coen-brødrenes, for mange, hellige filmunivers, og skape en serie bygd over deres lest. Fallhøyden var stor, og faren for tilsmussing av filmarv var overhengende. Men den skepsisen ble erstattet med pur glede allerede tre episoder ut i sesong en. Fokuset dreide raskt fra originalfilmens historie, og fokuserte på figurer og historier som hørte naturlig til i dette fiksjonsuniverset. Nå, fire episoder ut i sesong to har Fargo etablert seg som en av de mest gjennomførte og innholdsrike krimseriene på TV-skjermen. I stor grad på grunn av et rollegalleri som er herlig kuriøst. I likhet med den figurdrevne serien Justified, behersker Fargo kunsten å trylle de merkeligste typer ut fra treverket i utkant-USA, figurer som oppleves som helt naturlige innbyggere og som åpner opp nye horisonter og klangbunner for historien. De har fakter, replikker og bakhistorier som gjør at de fester seg umiddelbart og blir hengende i hukommelsen. Fra frisøren som drømmer om et selvrealiseringsseminar, via leiemorderen som setter pris på den gode samtalen, til indianeren som har overlevd dårlige kår som "tunellrotte" i Vietnamkrigen. De bærer sin personlighet i garderobe, mimikk og væremåte, og blir folk vi forstår og lett kan identifisere oss med. Skuespillet er fiksjonstroverdig og ofte kledelig underspilt i Fargo. Rollene spilles av folk som alle mestrer overgangen mellom oppriktig alvor og den sorte humoren som lurer i tragedien. Kirsten Dunst er glimrende som den uheldige og moralsk vinglete frisøren Peggy Blomquist. Og Patrick Wilson skaper en jordnær helt, som det er lett å like, i sin versjon av den yngre Lou Solverson. (Mollys far og veikroeier i sesong 1). Her brukes også skuespillernes bakgrunn og styrker på fortreffelig vis. Mange av de får bygge videre på den ballasten de har opparbeidet seg fra tidligere figurer. Jesse Plemons sin rollefigur har mange av kvalitetene vi finner i hans Landry Clarke i Friday Night Lights. Cristin Milioti viderefører mange av de sorgmuntre kvalitetene hun brakte til skjermen som mor i How I Met Your Mother. Og Nick Offerman spiller det som kunne vært den konspirasjonsglade onkelen til Ron Swanson fra Parks and Recreations. Vakre utsnitt og tilbakevendende motiver Fargo er glad i å vise hvordan uheldige omstendigheter kan føre forsiktige og tilsynelatende anstendige mennesker til fæle gjerninger. Og hvordan frykt for sprukket fasade og desperasjonen etter å ikke bli straffet leder oss dypere og dypere ned i gjørma. Igjen settes det stivt høflige og beskyttede middelklasselivet opp mot hensynsløse mordere. Den underliggende årsaken til menneskets blodtørst og evne til grusomheter trekkes inn i en mytologi dynket i Minesotas snøtunge tundra. Her spiller både indianertradisjoner, dyr og den vietnamesiske junglene på ulike strenger. Ofte med hint av noe ubestemmelig overnaturlig. Det filmatiske håndverket er smart og imponerende i Fargo. Serien er gjennomgående utsøkt i både utsnitt, bildekomposisjon, visuelle detaljer og fargepalett. Serien er både modig og kledelig variert i fortellerteknikken. Sesong to åpner med en to minutters sort-hvitt tagning med frosne statister på settet til en westernfilm med presidentkandidat Ronald Reagan på rollelista. Derfra er spranget stort til bruken av splitscreen. Et virkemiddel som ofte brukes litt lettvint for å spare tid, men som her brukes med hell for å sammenstille parallelle hendelser og for å gi ulike utsnitt av en viktig detalj. Det er forbausende hvor rik og variert serie Fargo nå har blitt, uten at den ofrer noe av sin lune helhet. Humor, krim og drama blandes sømløst. Noen forhold kommuniserer med megetsigende blikk, andre preges av Tarantino-eske anekdoter og utsøkte små dialogkriger. Tidvis er det sårt og meditativt, andre ganger kult og nervepirrende. Du må ikke ha sett den Emmy-vinnende førstesesongen for å se sesong to. Historien står støtt på egne bein. Men du anbefales selvfølgelig å se begge. Dette er seriekunst. Særpreget nok til å bli manges nye favorittserie (inkludert min), og så bunnsolid bra at den vil gi stor glede til de aller fleste TV-serieelskere. Fargo sesong 2 har premiere på HBO Nordic tirsdag 13. oktober. Enig i at Fargo fortjener toppkarakter? Del dine meninger i kommentarfeltet nedenfor.

000263

Code Black S01 E01 - E03 Sykehusdrama med mangelsykdommer. Code Black er et sykehusdrama i tradisjonen til Chicago Hope og ER. Velsignet med et drivende godt tempo og mange snufsevennlige sykehistorier, men underernært på god dialog, troverdige karakterer, troverdige pasienthistorier og skamvett. Serien følger sjangerklisjeene med en nesten utmattende forutsigbarhet. Her er det formen, og ikke nødvendigvis innholdet, som skal styre følelsene våre. Og Code Black er skamløs når den melker akuttmottaket for de mest tragiske omstendigheter, gjør legene til livsvisdomsmaskiner og tonesetter det hele med "pianomusikk til ettertanke" og sekvenser i sakte film. Men til tross for store svakheter. Det er også en serie som vil glede de som elsker sjangeren. Det høye tempoet, det troverdige behandlingsrommet og den emosjonelle drivkraften er i stand til å bringe tårene fram i øyekroken. Og selv om rollegalleriet halter ganske kraftig innledningsvis, er det både skuespillere og figurer der som bør kunne gi litt puls og hjertevarme til det hektiske akuttmottaket. Først blinker det rødt, så blinker det svart Tittelen på serien er begrepet som beskriver når en akuttavdeling har så mange pasienter at det egentlig ikke er nok medisinsk personell tilgjengelig. Vanligvis noe som kan skje en fem-seks ganger i året på et vanlig akuttmottak, men på fiktive Angels Memorial Hospital i Los Angeles er det en daglig hendelse. Blant slagpasienter, blodige gjengofre og trafikkskadde følger vi fire ferske praksisleger som skal få testet om de har det som kreves for å lykkes på akuttmottakenes "hovedscene". De fire er lett gjenkjennelige typer. Vi har den "snille og usikre" (Harry Ford), "flinkisen" (Melanie Chandra) , "the bad boy" (Benjamin Hollingsworth) og den middelaldrende kvinnen som bare bryr seg så inderlig mye (Bonnie Somerville). For å vise vei har de den omsorgsfulle sykepleieren Jesse "Mom" Sallander (Luis Guzmán) og den strenge, men godhjertete praksissjefen Dr. Leanne Rorish (Marcia Gay Harden) som ledestjerner. Låner fra dokumentaren, sikter mot såpedramatikken Serien Code Black har hentet både navn og inspirasjon fra dokumentaren Code Black (2013). En film som tar for seg den hektiske akuttavdelinga på virkelighetens "Los Angeles County General Hospital". Serien bruker denne linken for å gi troverdighet til sitt sykehus. På seriens akuttavdeling er det uvanlig mye folk og rot og kaos foran kamera. Lyssettingen er kjølig. Framstillingen av kroppsvesker, utposninger og brukne bein er uvanlig grafisk og langvarig. Disse elementene er med på å gi serien en smak av noe som er mer ekte enn typiske seriesykehus, og det fungerer godt. Men bak dette sløret av "ekte", forsvinner troverdigheten kjapt i møte med lett karikerte leger og forutsigbar pasientdramatikk. For mye av det gode Dette er en typisk "følge et skift"-serie hvor våre venner stort sett er på jobb samtidig, og forholder seg til påtagelig få av de andre kollegaene. Det gir oversikt og nærhet på en ellers kaotisk og stor arbeidsplass. Men det krever også at figurene blir folk vi virkelig bryr oss om og som tåler skjermtiden. Etter tre episoder er replikkene alt for cheesey, arbeidskonfliktene sørgelig opplagte og skuespillet alltid litt for nærme parodien. Looks like this slot machine is ready to pay out. Overlege Taylor beskriver en pasient som har svelget mynter I sin søken etter følelser som "hjerteskjærende" og "inspirerende", drar serien for på litt for mye og litt for ofte. Bakhistoriene til pasientene er så såpekompliserte at de dytter serien bort fra virkelighetens sykehus. Her er det mødre som fornekter sine sønner, narkomane som tilfeldigvis er forgiftet og komplekse operasjoner som må til for at en død mann skal få bli far til sin hustrus barn ... en gang i framtiden. "Sakene" blir som små etterforskninger hvor legene enten må sanke livsvisdom ut av egne fordommer, eller får sjansen til gå "den ekstra mila" for enten pasient eller pårørende. Det er et effektivt grep for å gi en smak av medmenneskelighet i et sykehusdrama, men i Code Black blir det for mye av det gode. Men! Selv om jeg lar meg irritere av klisjeene, så er jeg ikke hektet av ennå. Seriens store styrke er at den aldri blir kjedelig. 40 minutter går ganske fort hvis en lar seg underholde av heseblesende diagnosejakt, intense operasjoner og heltehistorier fra helsevesenet. Code Black har premiere på TVNorge torsdag 29. oktober.

000264

Det siste kongeriket S01 E01 - E02 Tøft vikingdrama. Det siste kongeriket er et historisk vikingdrama produsert for BBC og basert på den første boken i Bernard Cornwells serie The Saxon Tales. Her blandes historiske skikkelser og fiksjon til en fornøyelig og spennende fortelling om kampen mellom danske vikinger og de angelsaksiske kongedømmene. Estetikken passer godt til den epokerealismen som serien legger opp til. Den sklir ikke ut i fantasysjangerens utroligheter, men tar veldig godt vare på det visuelt spektakulære når sjansen byr seg. Både slag og heroiske turer til Valhall er sterke scener som sluker oppmerksomhet og fester seg i hukommelsen. Det er et actiondrama som skifter uanstrengt mellom vikingtidens brutale realiteter og hverdagens lysere sider, og rollegalleriet inneholder noen aldeles herlige typer – både blant kristne og hedninger. *Spoileradvarsel. Anmeldelsen inneholder litt av handlingen fra episode 1* Kampen for et hjemland Serien starter i år 866 på De britiske øyer, og vi følger den unge Uhtred of Bebbanburg (Tom Taylor/Alexander Dreymon), sønn av en angelsaksisk småkonge. Uhtred blir tatt til trell, og senere adoptert, av den danske vikingen Ragnar Jarl (Peter Gantzler). Og etter hvert som kampen mellom den erobringsglade vikinghøvdingen Ubba (Rune Temte) og kongen av Wessex tilspisser seg, ser Uhtred flere muligheter for både gammel hevn og en ny framtid. Tyngdepunktet i historien ligger på britisk side. Det er de som forsvarer seg mot inntrengerne. Men Det siste kongeriket setter ikke opp enkle versjoner av god mot ond. Her er det drittsekker og kule folk på begge sider, og serien klarer fint å vise fram hvor subjektivt ordet hjemland kan være. Slagscenene er effektivt fortalt, visuelt sterke og får fint fram hvor viktig en god strategi var. Det fungerer også godt å plassere en sterk personhistorie i senter for den store kampen om det kommende England. Uhtreds røtter og tittelkrav som engelsk adelssønn, og hans rolle blant vikingene, gjør han til en naturlig drivkraft i historien. Et herlig rollegalleri Uhtred of Bebbanburg er en hovedperson det er lett å like, og lett å forstå. Serien gjør en god jobb med å etablere den unge Uthred (Tom Taylor). Vi får bli med på guttens absolutt grusomste opplevelser. Samtidig er stemningen så umiddelbar og vennlig mellom Uthred og hans nye danske vertsfamilie, at hans lojalitetsbånd til vikingene også oppleves troverdige. Alexander Dreymon spiller den voksne Uthred med sjarm, humør og en selvsikker autoritet som det svinger av. Og det er underholdende. Han har han en framtoning som minner om Luke Evans sin rolle som Bard i Hobbiten-filmene. Dreymonds samspill med Emily Cox som Brida er dynamisk og fengende. Brida er definitivt favorittfiguren min etter to episoder. Vittig, tidsriktig gatesmart og særdeles godt selskap på skjermen. Både Rutger Hauer (Ravn) og Matthew Macfadyen (Lord Uhtred) gjør små, men minneverdige roller. For meg er det likevel Rune Temte som stjeler mye av oppmerksomheten som den lekene og farlige Ubba. Lys i både lugg, humør og stemme, men med elendig impulskontroll. Tobias Santelmann, som spiller Uhtreds adoptivbror Ragnar Ragnarson, gis ikke så mye skjermtid i starten av serien, men vi aner at han kan bli en viktig mann framover. Jeg liker godt den lettbente og hjertegode tonen mellom Uhtred og den livsglade adoptivfamilien, og håper vi får se brødrene gjenforent. Det svinger godt av Det siste kongeriket etter to episoder. Vår helt er etablert som en livsglad type det er lett å heie på. Storpolitikken er spent opp mellom sterke ledere og kraftige kulturkollisjoner og kampen om Englands framtid rykker nærmere. Hvor historisk korrekt serien er, skal jeg ikke forsøke å mene noe om. Men den framstår troverdig som et underholdende epokedrama, og krydres godt av å sirkle rundt store navn fra historiebøkene. Bedrag og skiftende allianser gjør også at veien framover ser ut til å bli kledelig full av humper, hull og sideveier. Og jeg er allerede godt investert i å ønske både lykke og dundrende nederlag for flere av rollefigurene. Det siste kongeriket har premiere på NRK 3 tirsdag 27. oktober kl 21:30.

000265

American Horror Story:Hotel – Sesongpremiere Håper dette er en dårlig start på noe bedre. Siden seriens start i 2011 har American Horror Story vært synonymt med kvalitetsskrekk. Frydefulle grøss har vært perfekt balansert med en vemmelig atmosfære og forstyrrende, men svært interessante rollefigurer. Nå virker det som om serieskapere Ryan Murphy og Brad Falchuk er i ferd med å miste grepet. Sesongpremieren for American Horror Story: Hotel er fullstendig blottet for finesse, og serieskapernes mål er kun å sjokkere seeren. Det pøses umiddelbart på med en rekke groteske scener, som for å sette standarden. Og i løpet av episodens første tjue minutter har jeg allerede opplevd å bli kvalm, på grunn av den mest groteske voldtekten jeg noensinne har sett på en TV-skjerm. Ikke akkurat en subtil måte å bygge opp spenningen på. Hva skjedde? Velkommen til Hotel Cortez American Horror Story er en antologiserie som forteller en ny historie i hver sesong, og der de samme skuespillerne dukker opp i nye roller. Denne sesongen er det første gang dronningen av serien, Jessica Lange, ikke er med, og selveste Lady Gaga har tatt over kronen. Hun spiller “Grevinnen”, en mystisk, blodtørstig kvinne som driver Hotel Cortez i Los Angeles. Hotellets formål er å lokke uvitende gjester inn bak dørene for å tilfredsstille hennes mørke lyster. Med seg på laget har hun en gjeng med undersåttere som jobber for å holde henne fornøyd, og bak hotellets lukkede dører skjuler det seg også mer skrekkelige ting enn en vakker dame med en voldsom trang etter menneskeblod. Utenfor hotellet møter vi politietterforskeren John Lowe (Wes Bentley), som etteforsker en sadistisk seriemorder som ser ut til å ha personlig interesse i politimannen. Etterforskningen leder selvfølgelig Lowe til Hotel Cortez, og dystre hendelser fra hans egen fortid kommer opp i dagen. Gaga er ingen Jessica Lange Skuespillerne i AHS er som alltid gode og gjensynet med Kathy Bates og Sarah Paulson er bra. For oss nordmenn er det også verdt å nevne at norske Kamilla Alnes gjør en helt grei figur som seriens første offer, den svenske turisten Vendela. Tapet av Jessica Lange er imidlertid stort for serien. Lady Gaga passer perfekt inn i dette forskrudde universet, og er troverdig i sin rolle som den blodtørstige Grevinnen, men hun har ikke den enorme tilstedeværelsen på skjermen Lange alltid klarer å oppnå. Med Langes enigmatiske vesen med på laget hadde serieskaperne alltid en sikker måte å holde på seernes oppmerksomhet. Kanskje det er hennes fravær som nå har fått dem til å ty til sjokkfaktor som en billig løsning? Denne sesongpremieren gir meg ikke umiddelbart lyst til å se resten av American Horror Story: Hotel, men jeg håper at historien vil få større plass enn sjokkfaktoren utover i sesongen. Overlater lite til fantasien For historien er egentlig interessant, det er mange elementer her som hører hjemme i en god skrekkhistorie. Episoden er også visuelt slående. Med sin art deco-stil og blodrøde tepper er selve hotellet den perfekte settingen for mord og mysterier, men istedenfor å la handlingen og omgivelsene bygge en mystisk atmosfære og trykkende spenning, etterlates lite til fantasien. American Horror Story har alltid hatt sine grusomme scener, som seg hør og bør, men de har alltid hatt betydning for historien, og serien har vært en strålende oppvisning i hvordan man best bygger opp atmosfære og spenning. Hotellet i den nye sesongen er den perfekte settingen før å gjøre nettopp dette, men det er som om Murphy, som har regi på den første episoden, er redd for å miste publikum og kjører på med alt han har av virkemidler med én gang. Dermed blir det for mye, og sesongpremieren ender opp med en omvendt spenningskurve som dabber av mot slutten. Jeg forstår ikke hvordan et par serieskapere som har vært så dyktige så lenge, plutselig kan gjøre så feil, og jeg håper denne sesongpremieren kun er en dårlig start på noe bedre. «American Horror Story: Hotel» ser du på FOX torsdager klokka 21.55.

000266

Gjengangerne S02 E01 - 02 Et fascinerende drama med en nifs atmosfære. Den franske serien Les Revenants, eller Gjengangerne som den heter her til lands, var et friskt pust da den dukket opp på norske TV-skjermer i fjor. Serien, som er en svært spesiell vri på zombiesjangeren, er et langsomt drama med en intens atmosfære av underliggende frykt og spenning. Ikke frykt for å bli spist, men frykten og usikkerhet rundt hva som skjer med livet når et familiemedlem kommer tilbake fra døden. Nå har sesong to premiere, og sesongstarten fanger opp den rådville stemningen som hang i lufta etter forrige sesong. Her er det mange ubesvarte spørsmål, og etter to episoder klarer jeg ikke å få helt tak på hvor vi skal denne gangen, men det er muligens en bra ting. Anmeldelsen inneholder spoilere for sesong én av serien, samt et lite handlingsreferat fra de første to episodene av sesong to. Byen står under vann Sesong én startet med at Camille kom hjem fra en skoletur. Problemet var bare at skolebussen hadde styrtet utfor en skrent fire år tidligere – alle omkom. Utover i sesongen kom flere av de døde innbyggerne i den lille franske byen tilbake, og vi begynte å ane at noen av dem var ute etter noe mer enn å bare gjenforenes med sine kjære. Den synske servitøren Lucy (Ana Girardot) sto i sentrum for det hele, og mobiliserte til slutt en horde av levende døde for å hente blant andre Camille tilbake fra de levende. Når sesong to starter har det gått seks måneder siden natten da horden kom og gjorde krav på de døde som levde med de levende, og den lille byen ved demningen mellom fjellene ble lagt under vann. Spesialister er på plass for å undersøke demningen, det militære har evakuert innbyggerne som har mistet hjemmene sine. Noen av dem har forlatt byen og minnene, andre bor i brakker mens de venter på at flere døde skal vende tilbake. En ny underverden? Hva Lucy planlegger er fortsatt uvisst to episoder inn i den andre sesongen. Hun vil ikke at de de døde skal gå tilbake til sine gamle liv, men starte noe nytt. Hva dette er vet vi enda ikke, og det aner meg at vi må vente en stund før svarene kommer. Flere og flere døde popper opp i skogen. Alt fra folk som døde for under et år siden, til folk som har ligget i jorda i 35 år, og Lucy frakter dem over den nye innsjøen på en flåte, over til en liten stripe hus ved foten av fjellet. Tankene går selvfølgelig til elven Styx, og jeg lurer på om hun lager en ny underverden der på den andre siden av vannet. Gjengangerne er spilt inn ved Annecysjøen i Frankrike, og den ville naturen gjør sitt for å gi serien et trolsk preg. Mørke skoger, høye fjell, og tåken som siger over vannet – alt er med på å skape en krypende spenning og litt nifs atmosfære. Fascinerende tankeeksperiment De to første episodene av denne andre sesongen av Gjengangerne svarer på få av spørsmålene du satt igjen med etter forrige sesong. Flere spørsmål dukker istedenfor opp. Hvorfor kommer flere og flere døde tilbake? Er det tilfeldig hvem som gjenoppstår? Er det et mønster her? De mange spørsmålene og få svarene vi får, gjør at serien minner meg om HBOs The Leftovers. Bare at Gjengangerne er mye mer… fransk! At tematikken dreier seg mer rundt sorg, tap og hvilke følelser som melder seg når et familiemedlem står opp fra de døde, enn rundt skrekkaspektet ved levende døde, gjør at dette blir en svært interessant zombieserie. Er det virkelig din datter som er tilbake i den døde kroppen, eller er hun egentlig borte for alltid? Og kanskje det egentlig hadde vært bedre om din døde mor forble i grava? Tankeeksperiment som dette er fascinerende. Jeg forstår enda ikke hva som egentlig skjer, men det tror jeg blir et deilig mysterium jeg kan kose meg med utover i høstmørket. «Gjengangerne» ser du på NRK2, torsdager klokka 21.30.

000267

Ash vs Evil Dead:Sesongpremiere Den tøffeste seriestarten på årevis! Ash vs Evil Dead er etter min mening det tøffeste som har skjedd på tv-fronten på årevis! Og hva er dette? Det handler om Ash (Bruce Campbell) og hans stadige kamp mot demoner, først skildret i den dønn seriøse skrekkfilmen The Evil Dead i 1981, etterfulgt av Evil Dead II i 1987, som rett og slett var en nyinnspilling med større budsjett og mer sort humor. Serien ser bort fra den tredje filmen, Army Of Darkness fra 1992, på grunn av rettighetsproblematikk. Men det siste vi hørte Ash si der, var "Hail to the king, baby". Nå kan jeg med trygghet si at kongen er tilbake! Helvete bryter løs TV-serien plukker opp tråden 30 år etter, og det gleder meg å si at Ash ikke har forandret seg det spor! Han er en drøm av en figur. En skikkelig mannssjåvinist, som er ekkel og uimotståelig på samme tid. Han har et uuttømmelig lager av kjappe replikker i enhver situasjon, og har en uforglemmelig stil, som om han aldri kom seg ut av 1970-tallet. Det går i rockabillysveis, lærjakke og en sliten Oldsmobile. Ash er på alle måter en anakronisme, men en skikkelig kul en! Dette er Bruce Campbells signatur-rolle, og han går helhjertet inn for å gi Ash en ny vår på skjermen. Når vi møter Ash i sesongpremieren, bor han i en trailer park, jobber på lageret i et varehus og har brukt de siste 30 årene på å gjemme seg for demonene som drepte vennene hans på en heller blodig hyttetur. Men så kommer han i skade for å sitere noen linjer fra Necronomicon – Book of the Dead, selvfølgelig for å imponere ei diktlysten dame i fylla, og helvete bryter løs. Det skal heldigvis vise seg at Ash har tatt vare på sine viktigste redskaper for demonbekjempelse, nemlig øks, hagle og motorsag. Brutal horror og avvæpnende humor Evil Dead-fans kan allerede i den første episoden kjenne igjen mange elementer fra filmene, som for eksempel de demoniske kamerakjøringene, de kjappe panoreringene, de ekstreme zoomingene og lydene av demonene med de karakteristiske stemmene. Den herlige miksen av brutal horror og avvæpnende humor er også til stede i fullt monn. Det kan skyldes at flere av nøkkelpersonene bak Evil Dead-filmene også er med på serien. Sam Raimi har regissert den første episoden, Robert Tapert og Ivan Raimi er blant produsentene, Joseph LoDuca har laget musikken og Bruce Campbell spiller naturligvis Ash. Ingen av de involverte har glemt sine gamle kunster! Ash vs Evil Dead har den samme fandenivoldskheten, energien, sløye humoren og blodsplattende gørra som filmene ble notorisk kjente for. Den eneste store innvendingen, er bruken av digitale effekter, som av og til ser for enkel og billig ut. Men dette er likevel fantastisk moro, og Evil Dead-universet fungerer utmerket i tv-formatet, etter det jeg kan se av denne første episoden. Det skal bli skikkelig gøy å følge Ash vs Evil Dead ut over vinteren, og det er gledelig og betryggende at den seriens amerikanske moderkanal Starz allerede har bestilt sesong 2 før sesong 1 har hatt premiere. Igjen: Hail to the king, baby! Ash vs Evil Dead har Norgespremiere 1. november på C More Series, C Mores strømmetjeneste og TV 2 Sumo.

000269

Flesh and Bone En vakker, men ufokusert miniserie om ballettens harde virkelighet. Er du ballerina så danser du til tærne blør og enda litt til. Du danser til tåneglene faller av. Miniserien Flesh and Bone tar deg med inn i den harde hverdagen til danserne i et ærverdig ballettkompani i New York. Manusforfatter og produsent for Breaking Bad, Emmy-vinnende Moira Walley-Beckett, står bak serien, og hun forsøker å vise hvor mye blod, svette og tårer som skal til for å kunne leve av dansen. Det er forfriskende å se en ballettserie som ikke er en sukkersøt dans på roser iført strutteskjørt, og det er deilig å se en danseserie der rollebesetningen faktisk består av virkelige dansere. Dessverre spiller disse danserne rollefigurer som er vante klisjeer. Og serien forteller for mye på én gang, og ender opp som en ufokusert historie som gaper over for mye. Bagasje full av mørke hemmeligheter I Flesh and Bone følger vi den talentfulle danseren Claire (Sarah Hay), som overrasker alle når hun på første forsøk får en plass i det prestisjetunge kompaniet American Ballet Company i New York. Som den nye favoritten til kompaniets leder Paul (Ben Daniels) må hun tåle de andre dansernes misunnelse, og hun får merke at det lønner seg å ha spisse albuer og tykk hud om man vil overleve. Kompaniet sliter økonomisk, og Paul tror Claire kan være stjernen som skal redde kompaniet. Han setter opp en ny ballett koreografert spesielt til henne. Claires drømmer er plutselig i ferd med å gå i oppfyllelse, men det er ikke bare enkelt å være musen til Paulm som er en terroriserende diva av en leder. I tillegg bærer Claire på tung bagasje full av mørke hemmeligheter. I de første episodene tegnes det et bilde av incest og seksuelt misbruk, og det ser ut til at Claire bruker balletten og verkende føtter til å dempe smerten. Klisjefulle rollefigurer Sarah Hay er god i rollen som Claire, og Ben Daniels får faktisk Paul til å fungere, på tross av at figuren er en vandrende klisjé av en diva som klikker fordi det skal være prosecco og ikke champagne på en fest. Sascha Radetsk som hanen i dansekompaniet Ross, Emily Tara som Claires misunnelige samboer Mia, og Irina Dvorovenko som kompaniets falmende prima ballerina Kiira, er også gode, men vi kommer aldri under huden på dem. Dermed blir de heller aldri noe mer enn klisjeene de er skrevet som. Dette er likevel ikke det største problemet i Flesh and Bone. Det problemet oppstår fordi serien ønsker å fortelle for mye. En av danserne i kompaniet, Daphne (Raychel Diane Weiner), er stripper på deltid, og i et forsøk på å finne tilbake til sin egen seksualitet blir Claire med en dag. I tillegg til høye ambisjoner og incest, blir deretter stripping, mafiavirksomhet og trafficking også temaer i serien. Istedenfor å fokusere på et par elementer og fortelle dem godt, blir serien dermed et ufokusert sammensurium med en overfladisk tilnærming til de forskjellige temaene. En vakker oppvisning Det som er bra med Flesh and Bone er imidlertid dansen. Enten det er oppvarming ved barren, grand jeté over gulvet, eller koreografiøving, så viser serien hvor vakkert, men samtidig hvor hardt ballett er. Sarah Hay er soloist hos Dresden SemperOper Ballet, og hun er en dyktig nok danser til at dansen formidles på en måte som klarer å røre meg til tårer. Serien er en anbefaling til deg som elsker ballett, for Flesh and Bone er en nydelig oppvisning i vakre kropper, skjønne linjer og hardt arbeid. Dessverre klarer den ikke også å bli det mørke og intese dramaet den forsøker å være. «Flesh and Bone» ser du på C More fra 10. november.

000270

Master of None S01 Mesterlig av Aziz Ansari. Jeg blir truffet av alt Aziz Ansari kaster mot meg i hans nye komiserie Master of None. Jeg elsker musikken, digger humoren og storkoser meg med den laidbacke stemningen. Jeg liker barene de henger på, jakkene de bruker, nabolagene de rusler rundt i, vennene de møter og ja – jeg har til og med en liten «skjerm-chrush» på jenta Ansari blir forelsket i. Serien er treffende og oppriktige i sine livsbetraktninger. Her blir tema som immigrasjon, feminisme, rasisme, alderdom og etableringsangst behandlet med innsikt og høy gjenkjennelighet. Master of None er alltid på utkikk etter vitsen, men serien tar publikum på fullt alvor. Hjertevarmt om etableringsangst Ansari spiller Dev, en 30-åring som bor i New York. Han tar strøjobber som skuespiller. Og flyter gjennom et lett singleliv som domineres av gode venner og en rimelig selvsentrert bruk av egen fritid. Hver episode fokuserer på ulike deler av Devs liv. Fra problemet med å alltid bli bedt om å spille roller med indisk aksent, til de moralske dilemmaene ved å ligge med en gift kvinne. Den stramme formen gjør at de ulike temaene får festet seg og gode nyanser kommer fram. I starten virker episodene veldig separate. Men figurenes utvikling og bakhistorie vies mye plass, og handlingstrådene vokser etter hvert inn i hverandre på svært belønnende vis. Her ligger Devs etableringsangst som en gjennomgangstone. Middelklassens barn av 80- og 90-tallet har unike muligheter og enorm valgfrihet. Selv når vi har det kjempebra, blir vi usikker på om det finnes noe enda bedre der ute. Og disse kompliserte velsignelsene settes smart opp i kontrast til foreldregenerasjonens oppofrende reise fra India til USA og datemuligheter på 50-tallet. Tonen og kjemien mellom Dev, vennene og foreldrene gjør dette til særdeles godt selskap. Det er mye trivsel på skjermen, og det sprer seg til oss som ser på. Hatten av for Aziz Ansari Dette er i stor grad Aziz Ansaris serie. Han spiller hovedrollen, deler av manus skal være basert på hans personlige erfaringer, og så har han castet begge sine foreldre til å spille sine foreldre i serien. Han imponerer virkelig med både manus og skuespill. Herlig munnrapp og replikksterk. Folk vil dra kjensel på karaktertrekk fra Ansaris populære figur Tom Haverford fra Parks and Recreations, men i Dev er framtoningen adskillig mer dempet, og egoismen får bryne seg på både medmennesker og selvfølelse. Humor er aldri så sårbar som i et malplasert møte med tunge stunder, og Ansari tør heldigvis å gå dit flere ganger. Han har bygd en nær, kompleks og finstemt figur som er herlig utstyrt til å lokke fram både sympati, latter og irritasjon. Har mye på hjertet Mye av seriens magi ligger i kreativ, poengtert og velskrevet dialog. Og så er rollebesetningen en herlig komponert bukett. Full av rike figurer og hjemmebaner vi altfor sjelden ser i amerikanske serier. Stilmessig vil folk kjenne igjen den «slice of life»-stemningen som kjennetegner situasjonene og estetikken i en serie som Louie. Og det er lett å minnes Seinfeld i den observasjonssterke dialogen mellom vennegjengen. I spennet mellom hovedpersonens livsglade egoisme og underfundige hverdagsbetraktninger, har Master of None funnet en tone som er treffende morsom, uten å være redd for å punktere "feelgooden" når det trengs. Serieskaperne Aziz Ansari og Alan Yang har mye på hjertet her. Og leverer velrettede spark mot det amerikanske samfunnets forhold til kjønn og etnisitet. Men det er ikke en serie som viser fram kulturkollisjoner, det er en serie som viser fram kulturforståelse og medmenneskelighet. Konfliktene er reelle og vanskelige, men behandles med sjarm, gode observasjoner og empati for nesten alle involverte. Og årsaken til at Master of None får til denne smittende livsgleden er ikke fordi serien er blåøyd eller glatt. Den kommer av en ektefølt klangbunn. Ansari lar aldri tvilen, frykten og ensomheten ligge utenfor rekkevidde. Og lyset varmer ekstra godt når vi skimter mørket i øyekroken. Master of None er smart uten å spotte, og den er søt uten å bli broddløs. Den når ikke toppnivået før etter et par episoder, og et par av sidekarakterene halter litt innledningsvis, men ha tålmodighet. Serien vokser seg bare bedre og bedre utover i sesongen. Dette er en vennegjeng du vil henge med. 10 episoder går forrykende fort og oppleves bare som en medrivende førstedate. MEN! Uten å avsløre noe, så er jeg ikke helt happy med de siste minuttene av serien. Den fungerer godt som "cliffhanger", men smaker ikke like godt som avsluttende finale. Så her vil jeg ha mer. Kom igjen Ansari, Yang og Netflix, lag flere sesonger!

000271

The Bastard Executioner S01 E01 - E06 The Bastard Executioner er både bloddryppende og uengasjerende på samme tid. Wales i det 14. århundre er ikke stedet man vil være. Det er et kaldt, grått og nådeløst landskap, dypt splittet av indre konflikt - gnisningene mot Englands eiesyke baroner slår jevnlig ut i brann. Men når skaperen av det prisvinnende MC-dramaet Sons of Anarchy (Kurt Sutter) begir seg ut i historisk-fiktivt farvann med The Bastard Executioner, er det likevel viet påfallende mye tid til én manns konflikt. Og ja: Det lukter stramt av Game of Thrones her også, selv uten beslektning til fantasy-sjangeren. Vold avler vold Siden The Bastard Executioner handler mest om hvordan én mann streber etter å beholde menneskeligheten sin, hviler det også mye ansvar på én manns skuldre. Hovedpersonen møter vi allerede i åpningsscenen, mens han er i tjeneste som ridder for King Edward I. Den karakteristisk tåkelagte, britiske steintundraen danner bakteppet når Wilkin Brattle (Lee Jones) og troppen hans blir fanget i bakhold – og slaktet. Men Wilkin overlever så vidt ved å spille død blant de andre likene. En mystisk jente i Blenda-hvitt manifesterer seg foran ham på slagmarken, med formaninger om at han skal begrave stridsøksen. Deretter: Noen marerittaktige CGI-hallusinasjoner på magen til en død medsoldat. Helten våkner. Det han våkner til er en simpel tilværelse som vordende tobarnsfar. Landsbyen hans er tynget av høy beskatning, og de lutfattige innbyggerne er i ulage. Konflikten eskalerer når Wilkins og gjengen hans bestemmer seg for å sende en voldelig beskjed til namsmannen. I løpet av de første 90 minuttene (!) er temaet hvordan vold avler vold, hvordan fortiden innhenter deg når tilværelsen slår sprekker, og – sorry Lee Jones - hvor ukarismatisk en hovedrolleinnehaver i et moderne tv-drama kan ende opp med å være. Livet som bøddel En karakterdrevet serie som The Bastard Executioner funker dårlig når hovedrollen, den sympatiske og bredskuldrede kjempen med halvlangt hår, blir spilt så flatt og uinspirert at han nærmest bryter med universet. Jeg skjønner at han skal spille hardbarka, det er nettopp derfor skuespillerens emosjonelle rekkevidde ikke bør ligge et sted mellom trassig og sutrete. Det er ikke før etter i overkant av tre timer med The Bastard Executioner at man har fått vite opphavet til tittelen på serien, og at handlingen egentlig begynner - men allerede da er man bare trøtt av hele greia. Og det blir tydelig, etterhvert som handlingen tar form, at mange av feilene skyldes manuset. Her er plenty av vage referanser til det okkulte, en heks som med jevne mellomrom hvisker tåkete "onelinere" (Katey Sagal), unødvendig detaljert torturporno og pinnestiv dialog. Men selv om hovedfokuset er på Wilkin Brattle, eller Maddocks som han etter hvert kaller seg, tar heldigvis serien seg tid til å utforske historien til baronesse Lowry Ventris (Flora Spencer-Longhurst), kona til den onde namsmannen som massakrerte Wilkins familie. Lowry Ventris er mer enn bare konemateriale. Det er den storøyde baronessens forsøk på å gå sin mann imot og forhandle frem fred med opprørerne som redder de første seks episodene av The Bastard Executioner. Den relativt ukjente Flora Spencer-Longhurst gjør en strålende rolle som Lowry Ventris, som både handlingskraftig og skjør, som blåøyd og bestemt, fanget i en skruppelløs tid hvor vold trumfer dialog. Det er en kuet storhet og verdighet der, ikke ulikt "khaleesi" i Game of Thrones, som gir sårt tiltrengt dybde til en ellers bloddryppende og blodfattig serie. Og mens baronessens indre konflikt skjuler seg i krumningen av smilet hennes, lager tittelmann Maddocks trutmunn mens han ser forknytt ut. Ingen Game of Thrones Å sammenligne The Bastard Executioner med storserien Game of Thrones er like enkelt som det er uunngåelig. Og det kunne jo ha vært en heldig sammenligning, all den tid Game of Thrones har befestet sin trone i kategorien blodig tv-drama. Problemet er derimot at det Sons of Anarchy-skaperen har klemt inn av makaber vold og fyrig sex, ikke går opp i opp med resten av innholdet – de mange handlingstrådene ved siden av hovedhistorien skal liksom gi serien kompleksitet, men manglende engasjement for karakterene gjør dem bare overflødige. Ett eksempel er når The Bastard Executioner forsøker å involvere meg i skjebnen til den tilbakevendende heksen Annora of the Alders (Katey Sagal), uten å fortelle oss en eneste ting om hvem hun er. Replikker som "We make our own demons…" hever ikke akkurat temperaturen. Hvilket bringer oss hit: Siden det er vanskelig nok å bry seg om noen man ikke kjenner og ikke liker i virkeligheten, er det desto vanskeligere i en tv-serie. Den lunefulle baronesse Lowey Ventris' innsats kan dessverre ikke veie opp for den platte, overspillende hovedpersonen og de uinteressante birollene. The Bastard Executioner er først og fremst en serie for de som elsker sjangeren - og knapt nok det. "The Bastard Executioner" er tilgjengelig for strømming på HBO Nordic fra og med 18. november.

000272

Jessica Jones S01 E01 - 07 En beinhard dame som ikke vil bli reddet. Den andre serien i Marvels Netflix-samarbeid er nå ute, og Jessica Jones er en underholdende serie med en rå heltinne i hovedrollen. Etter syv av tretten episoder har ikke serien nådd helt opp til de samme høydene som Marvels Daredevil-serie som kom tidligere i år. Skurken er for svak til at serien kan få terningkast seks. Jessica Jones bæres imidlertid av en strålende Krysten Ritter i rollen som den tøffeste dama i New York. Eks-superhelt med posttraumatisk stress Jessica Jones har superkrefter. Hun er supersterk og kan hoppe så høyt at det nesten blir som å fly – «kontrollert falling» kaller hun det selv. Som den samvittighetsfulle personen hun er har hun, i et forsøk på å bruke kreftene sine til det gode, prøvd seg som superhelt. Det endte katastrofalt dårlig og når vi først møter henne jobber hun isteden som privatdetektiv. Hva som endte den kortvarige superheltkarrieren får vi ikke vite med en gang, men vi forstår at Jessica sliter med posttraumatisk stress, en lidelse hun forsøker å drukne i billig whisky. Som privatdetektiv bruker hun mesteparten av tiden sin på å avsløre utro ektemenn, eller finne savnede personer. Når et ektepar oppsøker henne for å få hjelp til å finne den bortkomne datteren sin, skal det snart vise seg at saken har en sammenheng med Jessicas mørke fortid. Superskurken Kilgrave er tilbake. Beinhard, men sårbar Jessica Jones er en interessant rollefigur, som minner meg mye om den hardkokte og alkoholiserte detektiven vi finner i film noir, noe Krysten Ritters fortellerstemme i serien er en tydelig referanse til. Jessica er beinhard, men hun er samtidig skjør, og Ritter klarer å få frem dybden i figuren på en god måte. Hun er sarkastisk og kynisk, samtidig som du skimter noe sårbart like under overflaten. Serien har flere gode rollefigurer. Rachael Taylor fungerer fint i rollen som Jessicas bestevenninne, radiostjerna Trish Walker, og Mike Colter er god som Luke Cage, som Jessica innleder et innviklet forhold til. Best av birollene er Carrie-Anne Moss som den kalde og kyniske advokaten Jeryn Hogarth. Ikke et offer som må reddes Marvel har fått mye pepper for hvordan kvinner blir portrettert i filmene deres. Spesielt har Black Widows avsløringer om sin bakgrunn i The Avengers: Age of Ultron høstet massiv kritikk. Med Jessica Jones har Marvel tatt tak. Jessica er et offer, men hun er ikke et offer som venter på å bli reddet. I likhet med Katniss Everdeen fra The Hunger Games er hun et menneske som må takle vanskelige ting, og hun kjemper seg gjennom det på egen hånd. Ironisk nok er det Melissa Rosenberg som er serieskaper og som har adaptert Marvels tegneserie Alias for TV-skjermen. Rosenberg har skrevet manuset til alle Twilight-filmene – Alias var kanskje et bedre utgangspunkt for en sterk kvinnelig rollefigur enn Bella i Stephenie Meyers bøker. Svak skurkefigur Mitt problem med Jessica Jones er at seriens superskurk ikke skremmer meg. Kilgrave kan styre tankene til folk og få dem til å utføre grusomme handlinger, men han interesserer meg likevel ikke noe særlig som figur. Hva som er motivet hans for å jakte på Jessica forstår vi allerede i andre episode, men dette fremstilles likevel som en plottvist i episode syv. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne med Daredevils enestående skurk Wilson Fisk. Vincent D’Onofrio var fabelaktig i rollen, og selv om David Tennant er en god skuespiller, klarer han ikke å tilføre Kilgrave den samme dybden. Gleder meg til resten! Det er Krysten Ritter som bærer denne serien, som gjør den underholdende og som maner meg til å se videre. Det er så herlig forfriskende med en TV-serie der hovedrollen er en skikkelig tøff dame som ikke trenger å bli reddet av en mann! Jeg er nå litt over halvveis i første sesong, og jeg gleder meg stort til å se resten. Si din mening om «Jessica Jones» eller tegneserien «Alias» i kommentarfeltet under traileren!

000274

Deutschland 83 S01 Spennende, underholdende og lekker spionserie. Deutschland 83, eller Tyskland 83 som den heter på norsk, er en underholdende tidsreise tilbake til kald krig, driftig spionasje og to fascinerende ulike 80-tall. Det er en spennende, humørfylt og politisk fengende spionserie som også på glimrende vis klarer å vise fram kontrasten det var for en ung mann å komme fra spartanske Øst-Tyskland over til ett overdådig og populærkulturelt frigjort Vest-Tyskland på 80-tallet. Serien er en estetisk nytelse, med solid skuespill, vakre kulisser og en stilsikker tidskoloritt. Og så benytter serien 80-tallets populærmusikk på usedvanlig vakkert og meningsbærende vis. ANMELDELSE: The Americans – En voldsomt positiv overraskelse S01 I S02 Den fordømte naboen Året er 1983 og spenningen mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland, og dermed også Sovjet og USA, nærmer seg bristepunktet for atomkrig. Spionasje er av største viktighet, og den unge grensevakten Martin Rauch (Jonas Nay) blir gitt ny identitet og sendt vestover for å spionere på Nato for kommunistene. Han får et lynkurs i koffertbytter og mikrofonplassering, og med kodenavn "Kolibri" og nytt navn går den uerfarne Stasi-agenten i tjeneste hos den pertentlige General Edel. Det blir en brå overgang for Martin å leve i Vest-Tyskland, med musikk på walkman, studenter i bevegelser og stadig risikable spionoppdrag. Og serien klarer på fint vis å knytte den unge mannens personlige og nære historie med internasjonal storpolitikk og nasjonens Tysklands mange sår og absurditeter. Det er interessant å se hvordan mennesker oppfører seg når atomkrig og Europas tilintetgjørelse er en reel mulighet. Og selv om disse figurene er veldig tilpasset TV-dramaets dramaturgiske behov, så serverer serien mye god tankemat. Under den kalde krigens tydelige ideologiske faner er det fascinerende å se hvordan de ulike figurene drives av svært forskjellige motiver. Her spilles politisk overbevisning, egoisme, løgn, og selvoppofrelse opp mot hverandre i både hjem, i kjæresteforhold og på statslederes kontor. Kald krig, varme mennesker Det er en høydramatisk periode i den kalde krigen som danner det store bakteppe for Deutschland 83, men nerven ligger i nærbilder av dristig og sylfrekk spionasje og personlige forhold. Dette er et rollegalleri med komplekse karakterer og følelser som fenger og som skaper innlevelse og sympati. På den måten deler serien mye av spiontematikken og den karakterdrevne spenningen i The Americans. Men Deutschland 83 vier også en del oppmerksomhet til kultur og samfunn. Med effektive, og ofte humoristiske scener fletter serien inn både teknologisk og kulturell utvikling. Her er det ulike studentbevegelser, AIDS-bekymring og forviklingsproblemer rundt diskettstørrelser. Det er selvsagt også mye spionasje i felten. Mye av seriens "stolkantspenning" er sentrert rundt at Martin må snike seg rundt balkonger, bak sofaer og langs vegger for å stjele topphemmelige dokumenter eller plante en mikrofon. Disse sekvensene er både vakre og veldesignet for å øke pulsen til oss foran skjermen, men for meg blir de etter hvert litt langdryge og like i formen. Jeg tar meg også i å irritere meg over noen meget beleilige tilfeldigheter når det gjelder "hvem som støter på hvem" i serien. Men disse møtene er sjeldne, og så skrur de jo til spenningen så det svir da. Stemningsskapende estetikk I likhet med epokeserier som Mad Men og Halt and Catch Fire gjør Deutschland 83 veldig god bruk av en gjennomtenkt og fortellende estetikk. Kulisser, kostymer og rekvisita er rik på stemning, og mye av forskjellene mellom det strenge kontrollerte øst og det forbruksorienterte vest fortelles gjennom bildekomposisjon og det som plasseres foran kamera. Her er også musikken svært toneangivende som sentralt fortellergrep, og det er flere poplåter som forsterker tilhørigheten vår til serien når de framføres i lyset fra et murdelt Tyskland. Åpningsvignetten med refrenget til Major Tom (Coming Home) av Peter Schilling, har blitt en umiddelbar personlig favoritt som nå ruller i topplokket mitt på daglig basis. Og her er det flust av perler som vil bli nye favoritter for noen, og hyggelige gjenhør for andre. Men det beste er når serien tar seg tid til å sette musikken sammen med handlingen i lengre strekk. Tears for Fears sin nydelige Mad World (ja, originalen til den låten i Donnie Darko) blir fantastisk i møte med en ung manns totale avvisning fra både familie, venner og elsker. Og Queen og David Bowies Under Pressure får også en kledelig dimensjon når den framføres i det ting spisser seg til bak jernteppet. Jeg merker rett og slett øyeblikk av en nostalgisk lengsel til ett 80-tall jeg er alt for ung til å ha opplevd, og da vet jeg at jeg koser meg med en serie. Deutschland 83 skal gå som dobbeltepisoder de fire kommende søndagene på NRK 1 – en perfekt adventsaktivitet for den spionglade TV-titter. Serien begynner på NRK 1 søndag 29. november under navnet Tyskland 83. Den er også tilgjengelig på amerikansk iTunes. Her kan en høre mange av sangene som er brukt i serien, dessverre mangler serieversjonen av åpningslåten Major Tom (Coming Home):

000275

Maniac S01 E01 - E02, E05 og E08 En lun serie som bommer litt på balansen mellom komikk og drama. Når man lager dramakomedie om psykisk helse er resultatet ofte morsomt, men sårt. Den nye norske serien Maniac forsøker seg på denne oppskriften og får det delvis til, men ender også ofte opp som pute-TV. Serien får ikke helt til balansen mellom komikk og drama, men glimter øyeblikksvis til med sjarme og varme. Helten i sitt eget hode Maniac handler om Espen, en fyr i trettiårene som bor på lukka avdeling på psykiatrisk sykehus. Inne i hodet sitt er Espen helten i alt han holder på med. Enten han slåss mot nazister som en av gutta på skauen, er superhelt/rik damebedårer, den kuleste gutten på high school, eller zombiebekjempende actionhelt med machete – han og bestevennen Håkon er alltid heltene. Håkon er det dessverre ingen andre som kan se, for Håkon eksisterer bare i Espen sitt hode. Serien veksler mellom å foregå på psykiatrisk avdeling og inne i Espens fantasi. Kontrasten er stor mellom hvordan den unge mannen fremstår utad og inne i sitt eget hode. For Espen snakker nesten ikke med noen – til det er han for opptatt med sin egen virkelighetsflukt. Når den nye psykologen Mina (Ingeborg Raustøl) dukker opp, begynner imidlertid Espen å komme ut av skallet sitt. Det er ikke Håkon begeistra for. Lun sjarm Serieskaperne Espen P.A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv seriens hovedroller, og begge spiller fint. Spesielt er Lervaag god i rollen som Espen. Han har en lun sjarm som passer godt til den usikre og inneslutta mannen vi møter på lukket avdeling. Ingeborg Raustøl fungerer fint som psykologen Mina, og selveste Arif gjør også en god figur som en av pleierne på avdelingen. Klein virkelighetsflukt Hjertet til Maniac er på den rette plassen, men serien klarer ikke balansegangen mellom det såre og vonde, og det komiske. Jeg liker best når vi ser hvilke konsekvenser Espens tankespinn får i den virkelige verden. Når han kaster en granat mot tyskerne kaster han et glass i den virkelige verden. Når han bekjemper zombier med machete, denger han løs med pute på sine medpasienter. Fantasiene til Espen er sterkt inspirert av populærkultur og de blir derfor svært parodiske, og går tidvis over i det kleine. Det komiske ligger i kontrasten mellom virkelighet og fantasi, men serien bruker mer tid inne i hodet til Espen enn på å vise hvilke konsekvenser fantasiene får i virkeligheten. Seriens sårhet ligger i å utforske hvorfor Espen har rømt fra virkeligheten og i hvordan Mina forsøker å hale ham ut av sitt eget hode. Basert på episodene jeg har fått, ser det ut til at denne utviklingen går litt for sakte. Nå har jeg riktignok kun fått se episodene 1, 2, 5 og 8, så det er mulig at serien utvikler seg på en mer dynamisk måte enn jeg har fått inntrykk av. Serien legges ut på TV2 Sumo i sin helhet 1. desember, mens TV-seere må vente til våren for å se Maniac.

000277

Transparent S02 E01-E03 Et stilstudie i velkomponerte små sammenbrudd. Transparent var en av fjorårets beste serier og vant etter min mening fortjent Golden Globe-prisen for beste komedie. Med en vakker og viktig historie i sentrum lagde serieskaper Jill Soloway en sår, stemningsfull og morsom serie om familiefaren Maura Pfefferman (Jeffrey Tambor) som står fram for familie og venner som transperson. Det var på ingen måte en avsluttet historie etter en sesong, og fortsettelsen gnistrer av fortellerglede, kreativitet og aldeles nydelige skuespillerprestasjoner. Transparent viderefører sine sterke sider i sesong 2 og serverer høydepunkt på høydepunkt. Serien har blitt en mester i å bygge opp små og store emosjonelle sammenbrudd, av typen "meltdowns", for sine figurer. Disse er både herlig komplekse, intense og rike på følelser. Og med imponerende estetiske komposisjoner, en enestående lekker bruk av popmusikk og et friskt og fengende rollegalleri, er dette en serie som tar familiedramaet til nye og vidunderlige steder. Deilig dramatikk Som i første sesong er Mauras identitetsreise i fokus. Denne gangen er det egne holdninger fra studietiden, fordømmelse fra storfamilien og noe uønsket seksuell oppmerksomhet fra ekskonen som setter preg på hverdagen. Men Maura kan bare så vidt kalles hovedperson i sesongens tre første episoder, hennes historie er godt vevd inn i resten av Pfefferman-familiens deilige dramatikk. Selvreliseringstrangen er nesten altoppslukende i denne gjengen, og selv om intensjonene kan være gode, er det en tidvis svært destruktiv dans som sender søskenflokken svimmel ut på gulvet. Entusiasmen deres er ofte sprudlende, men likevel sendes tankene mine til det berømte sitatet om at definisjonen på galskap er å gjenta sine feiltrinn og tro at resultatet skal endre seg. Da er det godt at det aldri er langt fra individets komplette angst og kaos til storfamiliens raushet og ro i Jill Soloways univers. Jeffrey Tambor fortsetter å briljere i rollen som Maura. Han fanger både selvsikkerhet og usikkerhet, og leverer en troverdig balanse mellom Mauras endringer og hennes gjennomgående personlighet. Her er blikk og mimikk like viktig som det uttalte, og Tambors timingen på både fakter og replikker gjør Maura til en særdeles levende figur. Magiske scener Noe av det som gjør Transparent så knallgod til å skape et eget univers, er evnen serien har til å skape små kunstverk i det store kunstverket. Her brukes hopping til fortiden, musikalske popperler og en gjennomgående lek med California-nostalgi til å bygge ut seriespråket og gi bestemte smaker og stemninger til handlingen. Det gjøres også i bildekomposisjonen. Sesongen starter med en scene som holder ett kamerautsnitt i nesten fire minutter. Her blir tiden og det som foregår utenfor vårt synsfelt brukt til å servere en minneverdig kombinasjon av smart historiefortelling, humor og figurbygging. Avslutningsscenen i første episode er også en ren estetisk nytelse som kombinerer stil og innhold på magisk vis. Ved å la kameraet gli forbi en rekke hotellvinduer om kvelden, serveres vi sluttpoengene som perler på ei snor. Slike vellykkede dykk i egen materie gir Transparent en helt særegen tone som fester seg under huden, og blir værende lenge. Transparent sesong 2 ligger ute i sin helhet på Viaplay fra 12. desember

000378

GTA IV Brutalt og genialt. Gjennom dine hender, tar du over livet til Niko. En litt tarvelig småkriminell bastard, som etter å ha kommet i klem med mafiaen bestemmer seg for å ta turen til sin styrtrike fetter i USA. Total kontroll Etter kort tid innser du at fetter Roman er en liten lystløgner, som virkelig trenger en hard hånd til å få kontroll på livet. En hard hånd som kan slå, stikke og skyte. Og det er her du, starter å manøvringen gjennom Liberty City sin underverden. Det blir ikke lett, men det blir morro. Rockstar Games, altså de som har laget spillet, har ikke spart på noe. Dette spillet er laget på deres premisser, og at dette er en gjeng som virkelig ikke ville gi ut noe før det var ferdig, gjør GTA4 til en kvalitetsopplevelse. Gjennomarbeidet Alt fra DJene som spiller på radiostasjonene i bilen du kjører, som inkluderer blant annet Iggy Pop, til bevegelsene til menneskene gjennomført. Lyssettingen er realistisk og forskjellen mellom natt og dag er dramatisk. Ansiktstrekk hos karakterene klarer å gi meg en så stor troverdighet at jeg tror jeg ser en film i stedet for et spill til tider. Jeg mener med andre ord at lyd og bilde er helt fantastisk. Grensesnittet er veldig likt forgjengerne. Styringen er fin, med realistiske bevegelser på vår venn Niko. Bilkjøring er blitt litt vanskeligere siden sist, bilene er mer realistiske på både styring og oppførsel. De brenner ikke helt plutselig opp og eksploderer om de havner på taket. Mange små detaljer som stiger, muligheten til å hoppe fra hustak til hustak og mer gir spillet en utforskende kvalitet. Det beste av alt er at du kan i bilmodus skru på såkalt kinokamera, så det virkelig ser ut som en actionfilm. Et lite knappetrykk til gir det slowmotion og pakken er komplett. Voksent spill Spillet har fått 18-års aldersgrense, og det med god grunn. Volden er realistisk, usminket og rå. Henrettelser, umotivert vold og særdeles uansvarlig bilkjøring er bare noen av ingrediensene. På en annen side er det ikke verre enn noe vi kan se på TV og film, det er like lett å kjøpe seg Saw på DVD som det er å få tak i GTA4. Aldersgrensen er der for en grunn, og jeg håper at butikker tar den alvorlig. Spillvold blir ufarliggjort på lik linje som videovolden ble på tidlig 80-tall, men det betyr ikke at alle skal få spille det de vil. Dette er rått og brutalt. Stor opplevelse I GTA4 får du en opplevelse du sent vil glemme, bli med Niko til en undergrunnsverden av kriminalitet, vold og alt som følger med. Karakterene er ypperlig laget, stemmene likeså. Grafikken er på toppnivå, og detaljrikheten er enorm. Spillverdenen er som en sandkasse du kan leke deg i til evig tid, og kjeder du deg kan du ta med kjærsten din på bowling

000379

Jakten på hukommelsen Tenk deg at du plutselig sitter på et tog i Kina og ikke vet hvem du er, hvor du er, hva et tog er, hva Kina er, eller at du egentlig burde være litt bekymret over situasjonen. Nettopp dette skjedde med Øyvind Aamot i 2000. Han husket null og niks fra sine foregående 27 år. "Jakten på hukommelsen" heter dokumentarfilmen som forteller hva som skjedde, beskriver tiden etter og viser hvordan han reiser tilbake til Kina for å forsøke å finne ut hva som kan ha utløst hukommelsestapet. Det har blitt en fascinerende film om en helt utrolig situasjon! Trenger en forklaring Det er overraskende å se hvordan Øyvind, som kaller seg Vind, forteller om det å miste all hukommelse. Man skulle tro at man ble helt satt ut av at man ikke husker noe som helst. At man blir gal av å mangle minner som utgjør en trygg plattform å stå på. Men Vind ser ut til å ha det bra i filmens første del. Hjernen suger til seg lærdom og han fungerer godt. Men etter hvert skjønner vi at det kanskje ikke står så bra til likevel. Det blir stadig viktigere for Vind å få en forklaring på hva som skjedde, og han reiser til Kina med kamera på slep. Åpenhjertig foran kamera Regissør Thomas Lien er en gammel venn av Vind, og var med på jordomseilingen som Vind hoppet av for å lete etter kinesiske hestenomader. Det er åpenbart at Vind har et godt forhold til de som følger ham, for vi møter en åpenhjertig sjel foran kamera, uredd for å fortelle om seg selv og sine problemer. Stoffet er kløktig redigert, og består av nye og gamle videoklipp, stillbilder og gjenskapte øyeblikk. Den stemningsfulle musikken, laget av Jan Bang, Arve Henriksen og Erik Honoré, og Petter Fladebys omsluttende lydbilde hjelper oss med å være der Vind er. En helt spesiell reise Denne filmen bombarderer deg med bilder, lyder, farger, lukter og andre inntrykk. Du føler virkelig at du er med på en helt spesiell reise, en eksotisk ferd gjennom fremmed landskap, der en mann har lagt igjen 27 år av sitt liv. Det blir etter hvert veldig spennende når Vind finner spor av seg selv. Det vokste i alle fall frem et stort ønske i meg om at han virkelig skulle finne ut hva som skjedde. Om han gjør det eller ikke, må du nesten finne ut av selv. Du bør

000380

Jacques Mesrine Del 1:Instinkt for mord Hva hadde filmer vært uten skurker? Ganske kjedelig - og helt utenkelig! Gi meg mer! Selvsagt er det ingen som kan bifalle skurkenes bidrag til samfunnet, men det er spennende å se hvordan en skurk slår seg frem i underverden. En av Frankrikes verste gangstere var Jacques Mesrin, som herjet på 1960- og 70-tallet. Regissør Jean-Francois Richet har laget to filmer om hans spesielle karriere. Del 1 heter ”Instinkt for mord”, og er en hardtslående affære full av sterke følelser og voldsom død! Filmen begynner med slutten, før den spoler tilbake til 1959, når Jacques Mesrine (Vincent Cassel) returnerer til Frankrike etter tøffe opplevelser som soldat i Algerie. Han møter en gammel venn som lever i en gråsone, og blir snart introdusert for gangsterbossen Guido (Gérard Depardieu). Mesrine blir gift, får tre barn og slår seg opp til å bli en fryktet figur i Paris. Men så må han rømme til Canada, der nye planer tar form, og nye prøvelser venter. Klassisk skurkefortelling Jeg likte denne filmen. Den fremstår som en klassisk skurkefortelling, der Mesrine ikke fremstilles som et monster, men som en kompleks person med en viss æreskodeks. Han har bare færre moralske skrupler enn de fleste andre. Hvordan han har blitt sånn kan kanskje forklares med hva han ble nødt til å gjøre som soldat i Algerie, noe filmen så vidt beskriver innledningsvis. Men egentlig følger Mesrine en klassisk tradisjon av filmskurker. Vi skal få sympati for hans menneskelige sider, og føle avsky for hans voldelige sider. Det skaper en blandet følelse for Mesrine som i alle fall jeg ble nysgjerrig på. Gi meg mer Jean-Francois Richet har laget en fin film, med en opplagt Vincent Cassel i en god hovedrolle. ”Instinkt for mord” er altså del 1 av 2 filmer om Jacques Mesrine. Hans liv og karriere trengte to filmer, ifølge produsent Thomas Langmann. Del 1 inneholder mer enn nok av alt, og legger opp til at det er enda mer i neste del, som har premiere allerede 8. mai. Jeg er klar for mer skurkevold på kino

000382

Anno 1404 En "must-have" i byggespill-samlingen! Det er ikke ofte jeg har lyst til å stå på et hustak å rope at jeg elsker et spill, men for Anno 1404 kunne jeg reist til månen og tilbake. Ok, det er kanskje litt voldsomt å starte en spillanmeldelse med et slikt utsagn. Så da er det på sin plass å foreta en kritisk vurdering av bygge- og strategispillet Anno 1404. Tilbake til middelalderen Utviklet av det tyske selskapet Related Designs, med hjelp fra Blue Byte Software (som forøvrig er kjent for spillserien The Settlers), er Anno 1404 siste utgave i serien spill som lar deg bygge opp middelalderbyer, produsere soldater og kjempe i øst og vest. Spillet er gitt ut til både PC, Nintendo Wii og Nintendo DS. Det er PC-utgaven som er grunnlaget for denne anmeldelsen, konsollversjonene anses som så forskjellig fra PC-versjonen at denne anmeldelsen kun kan være veiledende for DS og Wii-versjonene. Bygging i sentrum Vi har sett mange spill som kombinerer strategi og byggeelementer i spill, jeg nevner Star Craft, Warcraft og Command & Conquer-serien. Alle disse spillene har som fellesnevner at det er krigføringen som står i sentrum av spillet. I Anno 1404 er det byggingen som er det viktigste elementet, men det betyr ikke at de har ignorert kampsystemet. I spillets innføringsdel introduseres du på en rolig og behagelig måte til alle spillets funksjoner (og jeg kan love deg at det er mange), samtidig som historien i spillet tar sine første skritt. Anno 1404 er på ingen måte revolusjonerende med tanke på hvordan spillet forteller historien, men med konspirasjoner, korstog og kristne skurker, er historien spennende og et drivende element. I spill som SimCity er du overlatt til deg selv og din egen bygging, mens i Anno 1404 hjelper historien deg til å lære stadig mer om spillets muligheter, samtidig som de engelske stemmeskuespillerne gjør en utmerket jobb med å fremheve hver enkelt karakters egenart. Gjennom din rolle som undersått blir du først kommandert til å bygge landsbyer og bondegårder, før du gjennom kløkt, mot og erfaring, tar over og bygger kongerikets glitrende hovedstad. Både på land og til havs har du mange typer bygninger å velge mellom, og du kan i tillegg til å bygge de vanlige bygningene som trengs i en voksende middelalderby (tømmerhogger, baker, bonde og så videre) bygge militære anlegg som bymurer og forsvarsverk. Du velger ut bygningen du ønsker, og plasserer den i et velordnet rutemønster som vi kjenner fra mange andre byggespill, og bygger en vei slik at innbyggerne kan nå frem til konstruksjonen. Tenk logisk Det gjelder å bygge strategisk, logisk og effektivt, for er det langt mellom bondegården og bakeren ender du med en ineffektiv by som kollapser i kaos før den blir en metropol. Utviklerne har valgt å fjerne animasjonen av oppføringen av selve bygningene. Dette er en underlig besluttning med tanke på at resten av spillet har en enorm detaljdybde. Grafikken i Anno 1404 er verdt et kapittel for seg selv. Havet glitrer i solstråler mens skipene dine fyker mellom byene for å handle, landsbyene myldrer av liv og storbyene ser virkelig ut som metropoler. Du kan ved hjelp av rulleknappen på musa zoome deg inn for å se når bøndene høster korn, eller du kan zoome helt ut for å få oversikt over verden rundt deg. Utrolig grafikk Anno 1404 krever sitt av grafikkortet, for både trær og andre naturlige elementer blir påvirket av vinden som blåser over kartet. For å få dette til å se naturlig ut, kreves det store mengder med datakraft, og har du det vil Anno 1404 vise seg som et av de peneste strategispillene til dags dato. I tillegg kan du zoome deg inn og ut for å velge detaljnivå, og det er først når du beveger deg helt innpå byen du bygger, at du ser alle detaljene og arbeidet som er lagt ned i spillet. Kartene du spiller på er sømløse og varierer mellom frodige skoger og mystiske ørkener, og gjør at Anno 1404 er behagelig å se på, selv etter mange timer foran skjermen. Kjedsommelig lydspor Lydsporet endrer seg etter hva du ser på, om du er i de grønne skogene i nord fylles høytalerne av fuglekvitter og passende musikk. Lenger sør i de arabiskinspirerte områdene, får du høre "ørkenlyder" og musikk inspirert av landene i Midtøsten. Det er også her lagt ned mye arbeid for å skape et behagelig og sømløst lydbilde, men det virker ikke som utviklerne har tenkt på at Anno 1404 er et spill du gjerne bruker et par timer på. Og i lengden blir musikken kjedelig, og nesten irriterende. Spillet er som nevnt utviklet av det tyske studioet Related Designs, og dermed opprinnelig laget på tysk. I den skriftlige oversettelsen har det sneket seg inn noen forunderlige skrivefeil, som både forvirrer og skaper ufrivillig humor. Den dårlige oversettelsen og et ensformig lydspor er omtrent de eneste negative punktene ved Anno 1404. Anno 1404 er byggespillfantastens våte drøm og strategispilltilhengerens kosespill. Hater du denne typen spill, så gjør du det nok smart i å styre utenom, men for resten av den norske befolkning kan jeg anbefale Anno 1404 som et spennende alternativ til tv-kvelden ut over høsten. Er du litt ekstra glad i byggespill (lik undertegnede), er Anno 1404 en "must-have" i spillsamlingen

000383

Last chance Harvey Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort. Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort. For dette er halvbra. Og halvdårlig. Og ganske så uinteressant. Manusforfatter og regissør Joel Hopkins har levert et uinspirert produkt som må ty til slitne klisjeer for å få historien til å gå opp. Det er hyggelig med folk som forelsker seg, bevares, men må det være så kjedelig som dette? Harvey Shine (Dustin Hoffman) drar til London for å være med på datterens bryllup. Han er skilt, og har mistet kontakten med familien. Han har også mistet jobben. Samtidig er Kate Walker (Emma Thompson) single og aldrende i London. Deres veier krysses, og ved hjelp av en usannsynlig samtale begynner ting å skje. Konstruert krise Dette føles litt som ”Før soloppgang”, bare i London i stedet for Wien, og to middelaldrende i stedet for to ungdommer. Også her vandres det rundt i byens gater, mens man snakker om livets mysterier. Men manuset er ikke så velskrevet at jeg greier å bry meg. Joel Hopkins bruker litt for mange verktøy fra kjærlighetsfilmverktøyboksen, som den uunngåelige krisen som setter hele forholdet i fare. I denne filmen er krisen så konstruert at det er umulig å tro på den. Manus under pari Både Dustin Hoffman og Emma Thompson er selvfølgelig store skuespillere med fantastiske bedrifter bak seg. Her tror jeg de gjør det de kan med et manus under pari. ”Last chance Harvey” har noen søte scener, og noen interessante konfliktsituasjoner, men er til syvende og sist en film som vil bli forbigått av publikum. Det finnes ikke nok gode grunner til å se denne på kino

000384

Transformers:De beseirede slår tilbake Her er det for mye av alt. ”Mer av alt” synes å være regissør Michael Bays motto når han nå gir oss oppfølgerfilmen ”Transformers: De beseirede slår tilbake”. Men er mer av alt nødvendigvis positivt? Nei, ikke alltid. Filmen har sine kule øyeblikk, men helheten er en skikkelig overdose av robotisk kaos. Etter en og en halv time hadde jeg fått nok, og da var det enda en time igjen. Effektene er selvsagt førsteklasses, men historien stinker og skuespillerne suger. Dette kunne blitt så uendelig mye bedre, og jeg er litt skuffet. Sam Witwicky (Shia LaBeouf) tar farvel med kjæresten Mikaela (Megan Fox) og flytter til college. Men allerede den første dagen blir han kontaktet av Optimus Prime (med stemme av Peter Cullen). De snille autobotene har oppdaget at slemme decepticons er på jakt etter en hemmelig energikilde på jorda, og beliggenheten er gjemt i Sams hjerne. Spektakulært uten mening Det blir ganske raskt åpenbart at Michael Bay også denne gangen har større fokus på digitale effekter enn på folk. Figurene i Transformers er nemlig fryktelig anonyme og uinteressante. Shia LaBeoufs Sam Witwicky må gjennomgå mye, men blir aldri vår forbindelse inn i eventyret. Megan Fox er bare irriterende som Mikaela. Pen, men helt tom. De fleste blir tomme i en Michael Bay-film, selv John Turturro. Så da sitter vi igjen med roboter som kræsjer inn i hverandre med jevne mellomrom. Det er spektakulært, men uten at vi føler det betyr særlig mye. Tilfredsstiller effektelskere ”Transformers: De beseirede slår tilbake” er en sinnssykt dyr film, og det vises. Den har flere sekvenser som imponerer meg, og burde tilfredsstille den mest krevende effektelsker. Ingen filmer ødeleggelse bedre enn Michael Bay, men jeg skulle nesten ønske han holdt seg til det og lot en bedre regissør fikse resten av filmen. Historien er knapt en historie, figurene har mindre personlighet enn robotene, og humoren er pinlig, som når familien Witwickys hunder jokker på hverandre, og når en robot gjør det samme på Mikaelas bein. Hjernen ble nummen Det finnes enkeltscener her som er godt filmet med dyktig utførte effekter. Lydsporet er også fantastisk tøft mikset. Men denne filmen er for mye av alt. Jeg kjente at konsentrasjonen begynte å glippe etter de første 90 minuttene. Hjernen ble nummen og sløvet av Michael Bays digitale kanonade av filmatiske leketøy. Jeg er virkelig glad for at Bay faktisk finnes som en reell motvekt til filmskapere som Woody Allen og Pedro Almodovar, men har han tippet utfor kanten denne gangen

000385

My Bloody Valentine 3D Mørkt, morsomt og underholdende! Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! Mørkt, morsomt og underholdende! Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! Jeg har alltid vært svak for slasherfilmer av den gamle skolen. De som ble skapt for å tilfredsstille vårt morbide behov for blodig underholdning, som for eksempel ”Halloween”, ”Fredag den 13.” og ”A Nightmare on Elm Street”. Mange av disse har vært, eller skal bli, gjenstand for unødvendige nyinnspillinger. ”My bloody valentine 3D” er heldigvis et hederlig unntak. Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler! En serie brutale mord Tom (Jensen Ackles) kommer tilbake til gruvebyen Harmony, 10 år etter at han og gamlekjæresten Sarah (Jamie King) ble vitner til en rekke drap begått av den gale gruvearbeideren Harry Warden. Men så skjer en ny serie brutale mord, både i og utenfor byens gruveganger, og Tom er overbevist om at Harry Warden er tilbake. Men ikke alle er enige, blant annet Sarahs ektemann, sheriffen Alex (Kerr Smith). Innfrir med gørr og blod Dette er egentlig ikke så mye en modernisert utgave av en gammel film, som det er en hyllest til gamlemåten å lage slasherfilm på. Det brukes helt sikkert digitale effekter både her og der, men du ser det ikke. Det meste virker fryktinngytende ekte, selv når den åpenbart digitale blodspruten står til værs, noe den gjør ofte! ”My Bloody Valentine 3D” innfrir virkelig på gørr og blod-fronten, med flere oppfinnsomme drapsscener, der morderen bruker en diger gruvehakke med grusomme følger. Skal det være, så skal det være! Action uten stopp Regissør Patrick Lussier er en ringrev i skrekksjangeren etter å ha redigert flere filmer for Wes Craven, blant annet Skrik-trilogien. Det er åpenbart at han kan alle triksene, og bruker dem på en forbilledlig måte. Selv om jeg ikke vil kalle filmen direkte skummel, så er den i alle fall ubehagelig, men samtidig veldig underholdende. Lussier gir oss action uten stopp, og det er absolutt ingen dødpunkter å lide seg igjennom før neste blodige høydepunkt! Tøffe 3D-effekter ”My Bloody Valentine 3D” er altså en 3D-film, og det benytter den seg av til fulle. Vanligvis liker jeg ikke filmer som kaster ting mot oss for å skryte av 3D-effekten, men her er det jo hele vitsen! Dette er jo exploitation! Resultatet er flere uforglemmelige sekvenser som bidrar til å gjøre ”My Bloody Valentine 3D” til en av 2000-tallets beste skrekkfilmer

000388

Batman:Arkham Asylum Arkham Asylum er et mørkt, skummelt og fantastisk artig sted! I Batman: Arkham Asylum viser flaggermusmannen nok en gang hvorfor han er den tøffeste fyren i tights. Batman har endelig arrestert Jokeren og har fått han inn i Arkham Asylum, fengselet for kriminelle galninger. Det viser seg snart at det å putte en fullstendig rabiat mesterhjerne i samme selskap som Gotham Citys verste avskum ikke var en veldig god idé. Jokeren klarer selvfølgelig å rømme, og bestemmer seg for å leke litt med vår helt kledd i maske og kappe. Klaustrofobisk Og det er ikke akkurat stiv heks vi snakker om i det mest beryktede fengselet i Batman-universet. Arkham Asylum er et sted der du ikke ville sendt din verste fiende, og utviklerne i Rocksteady Studios har virkelig klart å få frem den riktige stemningen. Fra du kommer inn har stedet en mørk og uhyggelig atmosfære, og om du spiller dette spillet en mørk høstkveld kan det godt hende du blir litt redd de mørke krokene i leiligheten eller huset ditt. Grafikken i Arkham Asylum gjør også rettferdighet på galskapen som siver gjennom sprekkene i det slitte fengselet, på Xbox 360-konsollen er både omgivelsene og karakterene godt laget. Spesielt når du i åpningssekvensen kan gå helt bort til Jokeren og se galskapen stråle ut av øynene hans går det en liten frysning nedover ryggen min. Snike eller slå? I et tredjepersons actionspill som Arkham Asylum er kampsystemet en viktig del. Historien kan være aldri så god, men er det ikke morsomt å spille trilles ikke terningen særlig høyt. Ubevæpna banditter er det nok av, og da kan Batman slippe løs den indre demonen og bruke never og bein i kampen. To knapper er alt som trengs, men her ligger alt i timinga. Du kan nemlig utføre spektakulære kombinasjoner om du er flink nok med kontrolleren. Har motstanderen din pistol eller lignende, så blir det hele litt mer problematisk. Batman er en superhelt, men fortsatt bare en mann. Da er det passende med litt sniking og taktikk. Rundt omkring i Arkham Asylum er det mange muligheter for virkelig å teste hva Batman er god for. Klatre opp på veggen og fly ned med beste stilkarakterer i det du tar ut fienden. Mulighetene er mange, og du kan ta i bruk hele verktøykassa til Batman for å uskadeliggjøre fiendene som Jokeren har sendt etter deg. Mange gjensyn Et fengsel full av Batmans gamle fiender skulle vanligvis bety spektakulære oppgjør, men dessverre er ikke kampene mot hovedfiendene (bossene) like artige som resten av spillet. Det hele føles litt ut som Super Mario Galaxy faktisk. Du trenger bare å løpe litt rundt, se hvordan hver boss gjør sine angrep før du uten større problemer går inn og smeller inn et par slag. Det blir nesten som flere små antiklimaks ettersom hver boss følges av spektakulære animerte sekvenser. Likevel blir det som å klage på at du har fått for mye fløte i kaffen. Batman: Arkham Asylum er en skummel, stygg og vakker verden, med mange spennende oppgaver. Historien er spennende, tar deg med rundt ukjente hjørner og overrasker. Ikke minst er Batman skikkelig tøff også i spillformat

000389

Gamer Jeg elsket duoen Neveldine/Taylors regidebut, den morsomme actionfilmen ”Crank” fra 2006. Men de har gjort en tabbe med ”Gamer”. Den er rett og slett ikke morsom! Jeg elsket duoen Neveldine/Taylors regidebut, den morsomme actionfilmen ”Crank” fra 2006. Men de har gjort en tabbe med ”Gamer”. Den er rett og slett ikke morsom! Den er dessuten forbausende stygt fotografert og klippet. Det frenetiske og hyperaktive filmspråket gjør dette til en heseblesende opplevelse, som du får vondt i hodet av. Filmen har faktisk noen interessante tanker og ideer, men dekker over dem med visuelt bråk. Jeg hadde håpet at ”Gamer” var mye bedre, og føler dette er et steg bakover for Neveldine/Taylor etter ”Crank”. Fremtids-reality Historien er lagt noen år frem i tid. ”Slayers” er verdens mest populære tv-program, hvor dødsdømte fanger må overleve 30 tv-sendte slag for å vinne friheten. Fangenes bevegelser blir styrt av eksterne spillere via ny nanoteknologi, utviklet av geniet Ken Castle (Michael C. Hall). Men nå er en av fangene nær ved å spille seg fri, nemlig Kable (Gerard Butler). Han sitter inne med informasjon som Castle nødig vil ha ut i offentligheten, og dermed settes store ressurser inn for å forhindre at Kable slipper ut i live. Voldsunderholdning Ideen om at noen kan sitte i stua og styre levende mennesker i virkelige slag er kanskje en smule søkt, men det er et potensielt godt utgangspunkt for en actionfilm, og dataspillere vil nikke gjenkjennende til måten actionscenene presenteres på. Men tro nå ikke at filmen er et innlegg i debatten om dataspill som voldsunderholdning. Dette ER voldsunderholdning. Men Neveldine/Taylor pøser på med kjappe klipp og urolige kamerabevegelser, så du rekker nesten ikke registrere hva som skjer. Effektene, blodspruten og eksplosjonene er heftig utført, og er med på å trekke helhetsinntrykket litt opp, men noen burde kanskje holde regissørene igjen litt? Dårlig remake ”Gamer” er selvsagt en slags remake av ”The Running Man” fra 1987, som hadde Arnold Schwarzenegger i en lignende setting. Men Arnold hadde i det minste et glimt i øyet, med flere lattervekkende oneliners og merkverdige figurer. ”Gamer” har null og niks av det, og det hadde den jammen trengt. Mark Neveldine og Bryan Taylor har nok fått til den filmen de ønsket å lage – det er bare ikke helt den filmen jeg ønsket å se.

000390

The Ugly Truth Er det virkelig plass til denne OG ”The Proposal” samtidig på kino? Jeg tror ikke det. Å nei, ikke enda en! Jeg er i utgangspunktet ikke totalt fremmed for tanken på å se enda en film om to mennesker som åpenbart skal ende opp sammen,men ikke innser det selv før et godt stykke uti historien. Men da må det gjøres smart, helst en stor dose humor, og med knivskarp dialog. Slik er det dessverre ikke i ”The Ugly Truth”, en film med gode intensjoner, men som kjeder vettet av meg, til tross for to solide navn i hovedrollene. Er det virkelig plass til denne OG ”The Proposal” samtidig på kino? Jeg tror ikke det. Hjelp til selvhjelp Abby (Katherine Heigl) er produsent i en tv-kanal i Sacramento. Der blir hun tvunget til å samarbeide med Mark (Gerard Butler), en frittalende herre, som forteller sine brutale sannheter om forholdet mellom menn og kvinner i segmentet ”The Ugly Truth”. Mark hevder han kan hjelpe Abby til å få seg type ved hjelp av sine metoder, og de inngår en pakt. Mark hjelper Abby med kjærlighetslivet, mot at Abby hjelper Mark til å bli tv-stjerne. Hvordan tror du det ender? Forutsigbart Jeg sukket tungt da jeg umiddelbart skjønte hvordan resten av filmen kom til å utspille seg, og sukket enda tyngre da jeg fikk rett. Jeg skjønner at ikke alle filmer kan overraske med totalt uventede vrier og vendinger, men om man skal fortelle en slik historie, MÅ den krydres med noe sofistikert, originalt og spennende. Katherine Heigl spilte selv i ”Knocked Up”, som er et kroneksempel på det jeg snakker om. Høydepunktet i ”The Ugly Truth” er bare en fjernstyrt, vibrerende dametruse. Dårlig kjemi Filmen blir så vidt spiselig på grunn av Heigl og Butler. Hun fordi jeg falt for henne i ”Knocked Up”. Han fordi han jo tross alt er Kong Leonidas! Skulle jeg vært en annen mann, måtte jeg vært Gerard Butler! Men jeg sporer ingen spesiell kjemi mellom dem i ”The Ugly Truth”, selv om de forsøker. Det blir en rutinemessig romanse som aldri slår ut i full blomst på lerretet

000391

District 9 En av årets store opplevelser på kino er District 9, en dokumentarisk sci-fi som virkelig kicker ass! En av årets store opplevelser på kino er District 9, en dokumentarisk sci-fi som virkelig kicker ass! ”District 9” er produsert av Peter Jackson, og er noe så sjeldent som en dokumentarisk science fiction-historie med paralleller til aktuelle hendelser i vår egen tid. Dessuten sparker den ræv med fantastisk heftig action! La gå at ikke alle elementene i historien blir forsøkt forklart. Jeg sitter igjen med noen spørsmålstegn her. Men jeg konstaterer også at underholdningsverdien uansett er skyhøy, og at regissør Neill Blomkamp umiddelbart må settes på lista over filmskapere det er verdt å merke seg. ”District 9” er av en av årets tøffeste og morsomste filmopplevelser! Aliens i flyktningeleir Det glimrende anslaget forklarer i dokumentarform hvordan et romskip med en million vesener ankom Johannesburg for 20 år siden, og ble internert i leiren District 9. Nå skal alle flyttes til en ny leir utenfor byen, under ledelse av Wikus Van De Merwe (Sharlto Copley). Men Wikus får i seg et fremmed stoff som gradvis endrer hans DNA-struktur. Plutselig blir han selv jaget vilt, og han flykter til det eneste stedet han kan søke ly, nemlig blant romvesenene i District 9. Apartheid som bakteppe Filmen er en videreføring av Blomkamps egen kortfilm ”Alive in Joburg” fra 2005, som gjorde at Peter Jackson oppdaget den sørafrikanske 30-åringen. Blomkamp forteller historien på et bakteppe han kjenner fra oppveksten. Det ringer kjente bjeller når internering av uønskede individer foregår nettopp der hvor apartheidsystemet rådet for inntil få tiår siden. ”District 9” er nok inspirert av ”District Six” i Cape Town, der sorte sørafrikanere ble tvangsflyttet vekk fra 1968. Dessuten kan filmen også tolkes som en slags kommentar til dagens flyktningestrøm, og verdenssamfunnets utfordringer med å takle den. Storslagen sci-fi Men først og fremst er dette et sci fi-eventyr, der Wikus Van De Werde er den tragikomiske antihelten. Han spilles forbausende godt av Blomkamps gamle venn, 35-åringen Sharlto Copley, som utrolig nok debuterer som skuespiller (med unntak av en liten rolle som skarpskytter i ”Alive in Joburg)! I Wikus ser jeg trekk fra den komiske hovedpersonen i produsent Peter Jacksons egen ”Brain Dead” og Jeff Goldblums sterke rolleprestasjon i ”The Fly”. Romvesenene i ”District 9” er også viktige figurer. De ligner store reker, og blir da også kalt ”prawns”. De er lite hyggelige å se på, men har en trist aura rundt seg som gir deres skjebne en sår dimensjon. ”District 9” ender opp som en skyteglad actionfilm. Noen ville kanskje likt en mer tankefull avslutning. Men jeg liker tempoøkningen, og at flyten holdes ved like hele veien ved hjelp av effektiv redigering. Det finnes ingen dødpunkter her! Effektene er dessuten tøffere enn toget, og jeg liker den liksomdokumentariske måten historien er filmet på. Det fungerer minst like godt her som det gjorde i ”Cloverfield”. Og filmens siste bilde er like vakkert som det er trist. ”District 9” er definitivt anbefalt! Femmeren er knallsterk!

000394

The Hurt Locker Kathryn Bigelow viser seg nok en gang som en kvinnelig regissør med enorme baller! "The Hurt Locker" er et imponerende comeback fra Kathryn Bigelow, den undervurderte regissøren bak glimrende filmer som "Near Dark" (1987), "Point Break" (1991) og "Strange Days" (1995). Etter noen magre år, kommer hun imponerende sterkt tilbake med denne spennende krigsthrilleren. Vi har sett fiksjon fra Irak-krigen tidligere ("Tre konger", "Generation Kill"), men aldri så nervepirrende som dette. "The Hurt Locker" er eksplosiv på alle vis! Berusende krigsopplevelser Sersjant William James (Jeremy Renner) er bombemann i Bagdad. Han sporer opp og desarmerer eksplosiver ment å ramme amerikanske soldater og lokalbefolkningen i den irakiske hovedstaden. Filmen skildrer det problematiske samarbeidet med de to andre i bombeteamet, Sanborn (Anthony Mackie) og Eldridge (Brian Geraghty), og hvordan deres krigsopplevelser blir som en slags rus som får dem til ta stadig større sjanser. Paranoiaen slår inn for fullt Nærkontakt med bomber er nervepirrende saker. De kan gå av når som helst. Og hvem står egentlig og beskuer bombeteamets arbeid? Kanskje de som plasserte bomben står med fjernutløseren i hånda? Den stadige usikkerheten og følelsen av utrygghet kommer meget godt frem i denne historien. Når en soldat bryskt avviser en iraker som kommer for slå av en hyggelig prat, skjønner vi hvorfor. Han kan være soldatens drapsmann. Paranoiaen slår inn for fullt, både for figurene i filmen, og oss som ser på. Virkelige mennesker, ikke actionhelter "The Hurt Locker" gir også en slags forklaring på hvorfor noen kan finne på å melde seg frivillig til å krige i Irak, eller hvor som helst, for den del. En tekstplakat i innledningen sier at krigsopplevelser kan bli som en avhengighetsskapende rus du tvinges til returnere til. Filmen gir en troverdig beskrivelse av hvilke sinnsstemninger som setter seg fast i soldater som utfører slike oppgaver. Både James, Sanborn og Eldridge trer frem som virkelige mennesker av kjøtt og blod, ikke actionhelter med ildsprutende gønnere. Anbefalt på det sterkeste Men først og fremst er "The Hurt Locker" en god thriller. Noen sekvenser er nesten uutholdelig spennende. Andre er grusomme og hjerteskjærende. Miljøskildringen er førsteklasses. Jeg har aldri vært i Bagdad, men filmens locations i Jordan og Kuwait virker ekte nok. Skuespillerne er kanskje lite kjente, men gjør en fantastisk innsats i vanskelige roller, som fører dem over store deler av menneskets følelsesspekter. "The Hurt Locker" er herved anbefalt på det sterkeste, og Kathryn Bigelow viser seg nok en gang som en kvinnelig regissør med enorme baller!

000395

Uncharted 2:Among Thieves - En klar kandidat til årets spill 2009! Ta en del Lara Croft, en del Indiana Jones og tre deler actionfilm fra Hollywood, og du får Nathan Drake. Uncharted 2 er et eksplosivt eventyr av et spill, som holder et stramt grep fra start til slutt. Klassisk historie Fra starten av er det klart at Uncharted 2 byr på et gameplay litt over det vi er vant til. Spillet starter med Nathan hengende ut av en togvogn, som attpåtil har krasjet og ligger slengende utenfor et stup. Lykke til, nå må du redde livet (og til slutt verden selvfølgelig). Et spark i magen av en intens åpning av spillet setter tonen for Uncharted 2, for snart blir du dratt inn i et eventyr verdig Indy selv. Marco Polo reiste fra Kina etter mange år i tjeneste hos Kublai Kahn med 14 skip og 600 mann, som i følge mytene var lastet med gull og grønne skoger. Da han kom frem til dagens Midtøsten halvannet år senere var det kun ett skip igjen. Onde krefter i sving Nathan Drake tar opp jakten på de forsvunne skipene, og skattene, men oppdager snart at krigsforbrytere og andre onde krefter ønsker å få tak i skipene av helt andre grunner. Historien i spillet er fortalt på en ganske ordinær og lineær måte, ikke noe fiksfaks her i gården. Mest av alt ligner Uncharted 2 på en skikkelig actionfilm fra Hollywood, der du plutselig har kontrollen over hovedpersonen. Det å fortelle en historie på en tradisjonell måte er absolutt ikke noe negativt, så lenge det er gjort på en god måte. Uncharted 2 innehar en dramaturgisk oppbygning av de sjeldne, hvor spenningskurvene er mesterlig bygd opp. Spillet trykker på alle de riktige knappene, og jeg lar meg lekende lett forføre. Naughty Dog har selv uttalt at de ville lage et ”over-the-top” spill der spillerne blir satt i første rekke, og det må jeg så inderlig si at de har klart. Actionfylt til de grader Spillets er i følge Naughty Dog selv delt opp i tre deler, nærkamp, skyting og action. La meg ta for meg disse tre delene hver for seg. Nærkamp uten våpen er ikke det du driver mest med av i Uncharted 2, dette har utviklerne innsett og dermed tatt grep for at det skal være enklest mulig samtidig som det er utfordrende. Enkle trykk på firkantknappen utfører slag og kombinasjonsangrep, mens trekantknappen gir deg muligheten til å ”time” unnvikelsesmanøvre. Et enkelt system som samtidig fungerer overraskende bra. Bratt læringskurve Skytesystemet er helt grunnleggende for Uncharted 2, som tross alt er et tredjepersons eventyrspill. Det første du legger merke til er at spillet mangler en automatisk siktefunksjon. Først reagerte jeg litt negativt på denne mangelen, før jeg etter kort tid innså at det faktisk ville gjort spillet dårligere. Gjennom historiedelen (som for øvrig tok undertegnende 12 og en halvtime å gjennomføre på normal vanskelighetsgrad), var læringskurven bratt og stadig flere kuler traff akkurat der de skulle. Drake kan kun bære to våpen og opptil fire granater, ett tohåndsvåpen (M4, AK47, RPG) og et håndvåpen (Desert Eagle, mini-UZI, revolver). Dermed må du tenke taktisk i ditt våpenvalg, for havner du midt i en av de større kampsekvensene risikerer du å gå tom for kuler. Et lite attraktivt alternativ i kampens hete. Opp på hustakene Med mengder av inspirasjon fra spill som Assassin's Creed og Tomb Raider er klatre systemet i Uncharted 2 sømløst og velfungerende. Enten det er ekstreme hopp, hengende fra en klippe eller kreativ klatring når heisen ikke fungerer dette også bra i Uncharted 2. Du må ofte tenke deg om et par ganger før du velger klatre ruta som er riktig. Jeg styrtet i døden med Nathan opptil flere ganger, med skrekkslagne kompiser som vitne. Bevegelsene til karakterene i spillet er naturlige og uanstrengte, noe som gjør at denne klatringa blir ekstra realistisk. Uncharted 2 har mange «cliffhanger»-øyeblikk der undertegnede rett og slett mistet pusten. Du kan også spille Uncharted 2 over nett, og da er det flere typer kart å velge mellom. Både vanlig deathmatch eller skattejaktmodus byr på mange utfordringer. Flerspillerdelen av Uncharted 2 er ikke testet grundig, og er derfor ikke lagt til grunn i denne anmeldelsen. Årets spill? Både historien, grafikken, karakterene, stemmene og helhetsinntrykket står til terningkast seks i min bok. Uncharted 2 er en fest og et fyrverkeri fra ende til annen, mitt eneste ankerpunkt er at jeg så gjerne skulle sett at spillet varte litt lenger. Jeg tror vi kan slå fast allerede nå at Uncharted 2 kommer til å dominere neste års Gullstikka-utdeling. Anbefales!

000398

Surrogates ”Surrogates” er en fantasifull science fiction-film som likevel ligger farlig nær virkeligheten. Filmen handler om å leve sine liv gjennom falske fronter, slik noen gjør på internett i dag. I ”Surrogates” lever man gjennom avanserte roboter ute i verden, mens man selv ligger komfortabelt i en stol i hjemmet. Filmens historie er interessant, men lar en hel haug med betimelige spørsmål forbli uspurt. Det har blitt en ok film, men den hadde potensialet til å bli mye, mye bedre! Lever gjennom surrogater Vi er i Boston noen år inn i fremtiden, og de fleste innbyggerne lever gjennom surrogater. Kriminaliteten har falt med 99,9%, rasisme og diskriminering er så godt som borte. Alle lever trygge og fornøyde. Men så ødelegges to surrogater, og personene som styrer dem dør. Politietterforskeren Tom Greer (Bruce Willis) oppdager at dette er begynnelsen på noe som kan være farlig for enhver som styrer en surrogat. Jeg liker konseptet, basert på en tegneserie av Robert Venditti og Brett Weldele. Det kan virke rimelig søkt, men tenk på alle timene som er brukt i ”World of Warcraft” eller ”Second Life”, så virker det ikke så søkt likevel. God Bruce Willis Selvsagt er alle surrogatene perfekte mennesker, med velbygde kropper, perfekt hår og silkeglatt hud. Eneste skavank er lett spraking i stemmen, som avslører at det ligger en høyttaler i halsen, ikke stemmebånd. Rent designmessig gjør ”Surrogates” mye riktig. Bruce Willis er god i rollen som sliten mann, lei av det falske livet alle lever. Han er gift, men ser aldri kona i sin virkelige form, kun hennes surrogat (Rosamund Pike). Filmen bruker litt tid på forholdet mellom dem, men det blir kun en fotnote i historien. Kanskje burde dette vært utforsket litt mer. Her ligger nemlig filmens emosjonelle kjerne. Ubesvarte spørsmål Og det er mer som burde vært utforsket. Jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Hvor er alle barna? Hvordan funker en vanlig familie? Hvordan er forholdet mellom verdens land? Hvor er alle de fattige som ikke har råd til en surrogat? Har surrogater sex med hverandre? Hvordan reiser de? Hvordan påvirker det vertenes kropper å ligge hele dagen? Kort sagt, hvordan funker verden med surrogater? Det er så mange ting filmen aldri forsøker å forklare. Her skulle jeg ønske at horisonten var kraftig utvidet. ”Surrogates” er en science fiction film på linje med ”I robot”, altså ganske middels. Den er bygget på en interessant idé, men bruker den til å lage en enkel krimfilm. Det er flere fine effekter her, og regissør Jonathan Mostow vet å lage en og annen effektiv actionscene. Men jeg er sikker på at denne filmen ville vært bedre med et mer tenkende manus og en mer visjonær regissør bak kamera

000399

Julie & Julia Frem med matmetaforene, for ”Julie & Julia” er en smakfull rett med en svært viktig ingrediens, nemlig Meryl Streep. Nå er det ut med matmetaforene, for filmen må beskrives som det den er, nemlig en morsom og underholdende humørspreder, med store mengder søt nostalgi og hjertevarme. Meryl Streep stråler i sin hovedrolle som USAs mest berømte tv-kokk, mens Amy Adams også har et godt grep rundt sin. To sanne historier Filmen forteller to sanne historier. Den ene om Julia Childs oppdagelse av fransk kokkekunst i Frankrike på 1950-tallet, og hennes kamp for å gi ut en fransk kokebok for amerikanske husmødre. Den andre om Julie Powells bloggprosjekt i 2002, der hun bestemte seg for å lage alle oppskriftene i denne kokeboka i løpet av 365 dager. Filmen hopper mellom Julie og Julia, og vi oppdager at begge historiene handler om det samme, nemlig målbevisste kvinner som kjemper for å oppnå noe. Fra første scene lot jeg meg sjarmere i senk av Meryl Streeps frodige tolkning av Julia Child. Hun ble en elsket tv-kokk i USA, og det er naturlig å sammenligne henne med vår egen Ingrid Espelid Hovig. Jeg har sett klipp av den ekte Julia på YouTube, og kan skrive under på at Meryl slett ikke overspiller, hun underspiller! Det er en herlig figur du kommer til å falle pladask for. Amy Adams er også søt som Julie, og vekker vår sympati, men blir for tynn i forhold til Meryls frodighet! Overskudd av kjærlighet ”Julie & Julia” er skrevet og regissert av Nora Ephron, dronningen av de gode følelser i filmer som ”Søvnløs i Seattle” og ”Du har mail!”. Du som krever motstand på film, bør lete andre steder. I ”Julie & Julia” finnes få konflikter, ingen slemminger og lite tristesse. Se bare på Julie og Julias respektive ektemenn (Stanley Tucci og Chris Messina), elskelige og støttende partnere. Det er egentlig velsignet deilig å se en film med et overskudd av kjærlighet, glede og mennesker som vil hverandre vel. Filmen vil naturligvis gjøre deg skrubbsulten, og lysten på å lage noe litt mer avansert enn frossen pizza. Den vil også være inspirerende for alle som har en hemmelig drøm de gjerne vil oppfylle. Men mest av alt, vil ”Julie & Julia” være god underholdning som vil gjøre deg glad og lett til sinns. Så vil tiden vise om en norsk filmskaper en gang lager en film om Ingrid Espelid Hovig. Kanskje ”Inger & Ingrid”? Bare så synd at Trond Kirkvaag ikke er med oss lenger

000400

Svik Lene Nystrøms skuespillerdebut er en klassisk røverfilm som misser på enkelte sentrale punkter. Historien om norske krigsprofitører blir nå fortalt som røverfilm i noir-stil, med blant andre Lene Nystrøm, Fritjof Såheim og Kåre Conradi i hovedrollene. ”Svik” burde nok hatt et større fokus på fortellerteknikken og figurpresentasjonen, men scorer bra på miljøskildring og tidskoloritt. En mindre kjent del av norsk krigshistorie er blitt en ganske underholdende film, som tross noen svakheter, spinner en historie som holdt meg interessert i 103 minutter. Mye stil - lite substans Oslo 1943. Nattklubbeier Lundblom (Fritjov Såheim) tjener gode penger på krigen i samarbeid med Sturmbannführer Krüger (Götz Otto). Begge har et forhold til nattklubbens sangerinne, Eva (Lene Nystrøm), men vet ikke at hun er hemmelig agent på jakt etter avslørende papirer. I tillegg kommer Evas ekskjæreste Svenn (Kåre Conradi) fra London med oppdrag om å myrde Lundblom, som er hans egen bror. Dette er den typen film hvor en agent får sitt oppdrag 20 sekunder før han hopper ut i fallskjerm, den typen film hvor et planlagt mord forsøkes utført med pistol på 100 meters avstand, den typen film hvor en dame i høyhælte sko enkelt kan kaste seg på et tog i fart. Det er altså en røverfilm som bruker faktiske historiske omstendigheter til å lage underholdning. Det er for så vidt ikke noe galt i det. Men filmens ønskede fokus på norske krigsprofitører drukner litt i kostymer, nazisymbolikk og tung arkitektur, flott filmet som om ”Svik” er inspirert av 1940-tallets propaganda. Det blir mye stil, men lite substans. Fin Nystrøm Skuespillerne gjør det de må, uten å måtte strekke sine ferdigheter til det ytterste. Persongalleriet er forholdsvis enkelt skildret. Det største spørsmålstegnet på forhånd, var kanskje Lene Nystrøm, som debuterer i norsk film, men svaret er at hun gjør en fin rolle som Eva. Hun kan selvsagt bli bedre, men det vises at hun vet ett og annet om det å opptre foran kamera fra før, og passer godt som en slags noir-heltinne, selv om antall sangsekvenser med fordel kunne ha blitt kuttet ned. Filmens andre hyggelige overraskelse er ex-Bond-skurk Götz Otto, som er minst like sjarmerende skummel som nazioffiser som Ken Duken var i ”Max Manus”. Regissør, produsent og manusforfatter Håkon Gundersen vil mye i ”Svik”, og gjør noe bra, men får ikke til alt. Flere av figurene har problemer med å sette seg i historien. Hvem er alle sammen, og hva vil de? Det kan være forvirrende og vanskelig å forstå. Filmens tone er også en smule uklar. Dersom den ønsker å være en hardkokt, stilistisk og noir-inspirert krigsthriller med todimensjonale figurer, er alt som det skal være. Jeg føler at ambisjonene var enda større, men lot meg likevel underholde og fascinere av filmens gjennomførte estetikk

000401

Michael Jackson:This Is It Jacko var ikke død. “Michael Jackson’s This Is It” er et glimrende dokument over forberedelsene til det som skulle bli hans siste konsertopptredener sommeren 2009. I knappe to timer får vi være med under øvingene i Staples Center i Los Angeles, og det føles nesten som å være der! Imponerende Tett på Jackson Eksklusivt innblikk Jacko er ikke død Takknemlig Crew

000403

Dragon Age:Origins Endelig et skikkelig eventyr! NB.: Denne anmeldelsen er basert på PC-versjonen av Dragon Age: Origins. Se nederst for et par kommentarer ang. konsollversjonene. Jeg, en dverg og kongssønn, har blitt bedradd av min egen bror. Han har dømt meg for drap og fått meg utvist fra dvergenes kongedømme under fjellet. I eksil må jeg vandre gjennom gamle haller og gruver, og kjempe mot mørkets krefter til jeg dør. Til jeg dør, eller til jeg møter de grå vokterne. Slik begynte min reise inn i Dragon Age: Origins, og dette er faktisk bare en av seks mulige historier spillet starter med. Basert på ditt valg av rase (dverg, alv eller menneske) og klasse (kriger, magiker eller tyv), kan du velge opptil seks forkjellige bakgrunnshistorier til din karakter. Er du en fattig alv, vokst opp i slummen utenfor menneskenes storbyer, en dverg av kongsætt som blir utsatt for et politisk komplott eller et menneske med et kall fra høyere makter? Tradisjonelt Dragon Age: Origins følger tradisjonelle rollespillregler ved å la deg skape en karakter med bestemte rase- og klassemuligheter. Det har også tidligere kommet spill hvor din bakgrunnshistorie også påvirker din ferd gjennom eventyrverdenen, men ingen av disse har vært like gjennomført som dette. Min hovedkarakter er som nevnt i starten av denne anmeldelsen en kongelig krigerdverg, som blir sendt i eksil. Og selv med 50 timer spilletid under beltet vender jeg stadig tilbake til den dramatiske starten av spillet som et av de øyeblikkene som gjorde mest inntrykk på meg. Karakterene er vellagde med gode stemmeskuespillere, og i historiefortellingen er konflikten i fokus. På mange måter lik en god gammeldags tragedie, og det er lett å se at spillstudioet Bioware har satset på å utvikle fortellerteknikken fra sine tidligere spill. For selv om spillet lener seg sterkt på en etablert rollespillsjanger, er det nettopp kjærligheten til en godt fortalt historie som skinner igjennom i Dragon Age: Origins. Gode og tydelige karakterer, et klar overordnet historieforløp og til tider fremragende stemmeskuespillere gjør spillet til en eventyropplevelse på linje med Ringenes Herre. Knakende god historie Og grunnen til at jeg spesifiserer hvordan historien blir formidlet, er fordi at historien i seg selv i korte trekk like gjerne kunne vært Ringenes Herre. En ung mann / kvinne med spesielle evner blir kastet ut i et eventyr som er mye større enn han / henne. Et ukjent mørke truer i det fjerne, men kommer nærmere etter hvert som historien går. Vår helt / heltinne må gjennomføre en farlig reise for å stoppe mørkets fremskritt, og møter venner og fiender på veien. Det er opptil flere kjente stemmeskuespillerne med i produksjonen. Peter Renaday som Duncan, Steve Valentine i rollen som Alistair og ikke minst Tim Curry som Arl Rendon bør nevnes. Alle geskjefter med stor overbevisning sine karakterer, og løfter troverdigheten til plottet mange hakk. Dragon Age: Origins er et rollespill, hvor du styrer din gruppe av karakterer (opp til fire, ledet av din hovedkarakter). Det er også tydelig hvilke inspirasjonskilder utviklerstudioet Bioware har sett på, nemlig Neverwinter Nights-serien (2002 og 2006) og Baldurs Gate-spillene (1998 og 2000). Det er kanskje ikke så rart siden Bioware og sentrale personer i utviklerstaben har nettopp vært med på å lage disse spillene. Mange ser også på Dragon Age: Origins som en slags spirituell oppfølger til Baldurs Gate-spillene, men sett fra spillmekanikkens side er det lett å se at Neverwinter Nights-serien har spilt en sentral rolle. Grafikken er også et vinnerpunkt i Dragon Age: Origins. Den er vakker, har detaljerte teksturer og pent animerte karakterer. Det kreves at du har en kraftig datamaskin for å få fullt utbytte av dette, men spillet fungerer også på eldre maskiner (da med en kraftig nedgradert grafikk selvfølgelig). Overbevisende Spillets grafiske stil er et gjennomarbeidet studium av mange kjente fantasiunivers, virkelige historiske kilder og dyktige kunstnere. Dette skaper sammen med de tidligere nevnte troverdige karakterene et fiksjonsunivers jeg sluker med hud og hår. Lyden er også godt produsert og legger det lille ekstra på toppen av kransekaka, slik at verdenen rundt deg hele tiden overbeviser. Så langt har jeg skrytt av historien, karakterene, grafikken og lyden. Hva er det som ikke fungerer i Dragon Age: Origins? Dragon Age: Origins er ikke et helt åpent rollespill. Du kan bevege deg rundt i spillverdenen fritt, men brettene er avgrenset og til tider ganske lineære. Dette er absolutt ikke noe negativt, og mer et velkomment syn etter mange år og spill som baserer seg på en helt åpen spillverden. Irriterende vegger Likevel reagerer jeg på hvordan brettene blir avgrenset. Ved å plassere høye fjell på hver side av spillområdet forstår de fleste at de ikke kan klatre over hver eneste topp de ser, men er det en liten vanndam i veien blir det for dumt at min dverg nekter å vasse litt. Usynlige vegger finnes overalt og gir et beklagelig brudd i fiksjonsuniverset. Det er ikke bare at karakterene nekter å bli våte på føttene, men selv i åpne landskap kan det dukke opp usynlige vegger på de merkeligste steder som gjør at spillkarakterene bare står rett opp og ned, og ser temmelig idiotiske ut. Jeg har heller ikke valgt å kommentere hvordan kampsystemet i Dragon Age: Origins er, siden dette er såpass standardisert at du finner det i absolutt alle typer rollespill. Dragon Age: Origins sitt kampsystem følger denne standarden, og gjør det bra uten å være revolusjonerende. Det drivende elementet i spillet er nemlig ikke kampsystemet, men historiefortellinga. Brukergrensesnittet i helhet følger også denne standarden, og dette fungerer godt på en PC med mus og tastatur. Xbox 360 og PS3 Når det gjelder konsollversjonene til Xbox 360 og Playstation 3 er det nettopp her spillet møter veggen. Det er vanskelig og tungvint å manøvrere seg igjennom innholdslister og oppdragsmenyer når du ikke har en mus eller tastatur til hjelp. Bruken av hurtigtaster er også veldig begrenset, og gjør ikke rettferdighet til spillet. Grafisk sett er det også gjort kompromisser for å la konsollene kjøre grafikken uten å hakke, PC har et definitivt overtak her. Dragon Age: Origins er et godt rollespill til de to kraftige konsollene vi har, men kommer til kort i forhold til PC-versjonen. Overgår forventningene Oppsummert kan jeg si at Dragon Age: Origins faktisk overgår mine forventninger, det er et rollespill som tar historiefortelling alvorlig og gjennomfører dette med bravur. Grafikken og lyden er førsteklasses, det samme er stemmeskuespillerne. Rollespillelementene er polert, men standardiserte. Et par irritasjonsmoment i hvordan utviklerne og brettdesignerne har valgt å lage en åpen verden, men dette blir pirking i forhold til den 60 timer lange opplevelsen det er å spille Dragon Age: Origins. For store og for små, for eksperter og for nybegynnere, Dragon Age: Origins er et flott rollespill for de som elsker et godt eventyr

000404

Law Abiding Citizen Gerard Butler slipper hevnlysten fri! Det gir meg en syk form for tilfredsstillelse å se noen ta loven i egne hender og gi skurker det rettsapparatet noen ganger ikke greier, nemlig en skikkelig straff. Det skjer også i Law Abiding Citizen. Men hovedpersonen går enda lenger for å oppnå det han mener er rettferdighet. Det er mulig regissør F. Gary Gray (The Italian Job, Be Cool) vil ha oss til å vurdere vår egen rettferdighetssans, men egentlig er dette en Saw-film, bare med litt mer prat og bedre skuespillere. Clyde Shelton (Gerard Butler) opplever marerittet når hans kone og datter blir drept av to innbruddstyver. De fanges, men advokaten Nick Rice (Jamie Foxx) inngår en avtale som gjør at den ene går fri. Ti år etter skal den andre henrettes, men en hevnlysten Clyde Shelton gjør at ting ikke går som planlagt. Han settes i fengsel, men likevel begynner de involverte i saken å dø, både kriminelle og folk i rettsapparatet. Når Clyde innledningsvis lar hevnlysten slippe fri i en svært ubehagelig scene, sitter jeg og beundrer det, selv om jeg vet at jeg egentlig ikke burde. Men når man fantaserer om den grusomste hevnen som er mulig å gjennomføre, kommer Clyde svært nær. Det er her referansen til Saw kommer inn. Det er ingen tvil om at han går altfor langt, men det er besnærende å være vitne til hans nøye planlagte og kalkulerte handlinger. Jeg vet det er så feil, så feil, og jeg ville naturligvis aldri gjort noe lignende selv, men det er spennende å se fantasien gjennomført på film. Men historiens moralske aspekter glemmes ganske raskt, og så handler det først og fremst om hvordan Clyde får utført sin hevn bak lås og slå, og hvem som eventuelt hjelper ham. Det blir en katt-og-mus lek, men manusforfatter Kurt Wimmer (Equilibrium, Ultraviolet) har ikke funnet noen ideell løsning på den. Det må himles med øyne når noen bruker ett minutt på å utføre noe som det ville tatt en uke å få til i den virkelige verden. Troverdigheten er altså lav, men underholdningsverdien får godkjent. Gerard Butler er god som Clyde, en pinet mann med en dyp tristhet bak sorte øyne. Men Jamie Foxx er forbausende kjedelig som advokaten, og gjør en slett innsats. Derfor blir det ikke noe fyrverkeri hver gang disse figurene møtes. Jeg skulle ønske at F. Gary Gray fant en bedre match av skuespillere. Det ville gjort Law Abiding Citizen til en bedre film enn den har blitt.

000410

New Super Mario Bros.Wii Mario og Luigi er tilbake, det var på tide! Ta det beste fra de klassiske plattformspillene på 80-tallet, legg til vår tids oppheng i flerspillermuligheter og topp det hele med klassiske, kjente og elskede karakterer. Da får du et godt spill! New Super Mario Bros. Wii er nettopp det, et sabla godt spill! Dette er ikke et spill som bryter grenser, men godt håndverk. Det er et rent og klassisk Mario-spill av den gamle typen. Prinsesse Peach blir kidnappa (IGJEN) og Mario med venner må ut på tur for å redde henne. Enklere blir det ikke. Den samme oppskriften har vi sett i Mario-spillene i over tyve år, og dermed er ikke historien eller måten den blir formidlet et særlig sentralt poeng i New Super Mario Bros Wii. Hvordan fungerer plattformelementene i 2009-modell, og ikke minst hvordan fungerer flerspillerbiten av NSMBW (som forkortelsen er)? Retrofølelsen er på plass Støtt og stadig mens jeg spiller New Super Mario Bros. Wii tar jeg meg selv i å tro at det er Super Mario Bros. 3 (NES, 1991) eller Super Mario World (SNES, 1992) jeg spiller. NSMBW er et 2D-plattformspill, der du må komme deg igjennom hinderløyper for å nå slutten av brettet. Brettene er delt inn i verdener etter tema, for eksempel jungel, is og vulkan. Trass i at NSMBW henter mye inspirasjon fra spillmekanikken i de nevnte forgjengerne, har Nintendo gitt spillet et moderne tilsnitt. Karakterene, både Mario og fiendene, er animert i 3D. Det samme gjelder brettene og objektene på banene. Dermed får du et flatt 2D-spill med dybde, eller som det ofte kalles 2,5D. Banene inneholder kjente objekter og hindringer, men spillet gir Mario og vennene nye verktøy for å overvinne strabasene. I det første Mario-spillet til NES var de eneste hjelpemidlene en sopp som gjorde deg stor, og en blomst som lot Mario skyte ildkuler. Dette utviklet seg til både froskedrakter, vaskebjørner og mye annet i løpet av spillseriens utvikling. I NSMBW har turen kommet til pingviner. Ved siden av pingvindrakten, som lar deg skli på magen og svømme med ekstra nøyaktighet, er det gjensyn med flammeblomsten og soppen som dominerer. Bortsett fra at du også kan få en frostsopp (som lar deg kaste snøballer), og en sopp som ikke gjør deg stor, men liten. For meg så har disse verktøyene vært med på å gi Mario-spillene det lille ekstra i forhold til andre plattformspill. Det gjør det denne gangen også. Musikken henter i overkant mye inspirasjon fra tidligere spill, temaene i sangene er kjente og litt overbrukt i mine ører. Litt flere originale melodier hadde gjort seg. Super Mario Galaxy overbeviste stort med sine fantastiske og helt nye sanger, som ble blandet med kjente tonelinjer. Vanskelig, veldig vanskelig New Super Mario Bros. Wii er et vanskelig plattformspill, til tider veldig vanskelig. Nintendo balanserer på et tveegget sverd når det kommer til vanskelighet. For på den ene siden må selskapet ta hensyn til erfarne Nintendo-spillere som henter frem minner og egenskaper fra de første Mario-spillene. På den andre siden har Nintendo hordene av nye Wii-brukere. Konsollen har solgt i absurde nummer, og denne gruppen kjøpere utgjør et viktig grunnlag for Nintendo. Gjør de da feil i å legge spillet på det vanskelighetsnivået de har gjort? Spillet er på tross av sin vanskelighetsgrad ustyrtelig morsomt, spesielt sammen med flere venner. Magisk flerspiller Mens NSMBW baserer den grunnleggende spillmekanikken på en kjent (dog kjær) formel, er det introduksjonen av samarbeidsmodus som gjør den store forskjellen. Opptil tre bekjente kan kaste seg ut i brettenes vold, samarbeid er nøkkelen for å komme helskinnet igjennom deler av spillet. Spillere kan bære hverandre, hoppe på hverandre for å komme høyere og utløse knapper eller brytere uavhengig av hverandre. Samtidig kan man irritere hverandre grenseløst ved å stå i veien eller hoppe på hverandre. Dette samspillet hentet frem følelser inne i meg jeg ikke har kjent siden jeg satt med en Super Nintendo foran meg. «Jeg skal klare dette brettet, om det så er det siste jeg gjør...» Denne tanken dukket opp mer enn en gang. Viktig for Nintendo Akkurat nå er det viktig for Nintendo å hente frem sine beste spillkarakterer, og lage et knakende godt spill. Selskapet sliter med synkende salgstall og en heller skral verdensøkonomi. NSMBW vil hjelpe gigantselskapet i kampen mot Playstation 3 og Xbox 360, som er sterkere konsoller på mange måter. Nintendo har fortsatt stempelet som konsollen med mest moro for flest mulig, og dette synet vil NSMBW bygge opp under. New Super Mario Bros. Wii er et fantastisk plattformspill, som henter inn nye funksjoner (som samarbeidsmodus), samtidig som det er tro mot sjangerens spede begynnelse. Uovertrufne utfordringer gjør NSMBW til en spydspiss i plattformsjangeren. Nå savner jeg bare at Nintendo fokuserer på en god historie i et Mario-spill, på akkurat det punktet resirkulerer NSMBW gammelt søl

000415

Arthur og Maltazards hevn Akkurat like underholdende som "Arthur og Minimoyene", og faktisk litt bedre! «Arthur og Maltazards hevn» er oppfølgeren til «Arthur og minimoyene», og er akkurat like underholdende, og faktisk litt bedre. Regissør Luc Besson forteller en fartsfylt historie fra et fantasirikt univers, der vi møter både virkelige mennesker og animerte figurer. Igjen er det de animerte sekvensene som er de beste, selv om også scenene med mennesker holder høyere kvalitet denne gangen, først og fremst fordi de har fått mer å gjøre. Hele showet stjeles av tittelens slemming. Maltazard er en herlig figur som er med på å gjøre denne filmen til gøy for hele familien! Minimoyene i fare I den første filmen ble Arthur (Freddie Highmore) venn med minimoyene, bittesmå vesener som bor i naturen utenfor besteforeldrenes hus på landet. Nå er han og foreldrene på vei hjem, men så får han en melding som tyder på at minimoyene er i fare. Igjen får han forminsket seg og blir transportert ned til deres verden, bare for å oppdage at alt er såre vel med dem, inkludert prinsesse Selenia. Men slik blir det ikke lenge, for hans gamle nemesis Maltazard har skumle planer. Fabelaktig animert Fantasien er grenseløs i «Maltazards hevn». Engene skjuler en hemmelig verden av små vesener, a la Per Pusling i ekstremformat. Marihøner er transportmiddel, edderkopper er budbringere og veps beskytes med rips. Alt er fabelaktig animert med stor detaljrikdom, og historien går sjelden tom for energi. Filmen har kanskje noen scener som vil være sterk kost for de aller minste, spesielt den der Arthur skal forminskes. Men alt fortelles i en eventyrlig ramme der det meste går an. En nydelig slemming Freddie Highmore har rukket å bli 17 år, men har utrolig nok beholdt mye av guttesjarmen han slo igjennom med i «Finding Neverland» i 2004. Han er en fin heltefigur, men den som altså stjeler showet, er skurken Maltazard. Han er fantastisk animert, og blir praktfullt stemmelagt av Kåre Conradi i den norske versjonen. Maltazard er en nydelig slemming, og har noen morsomme scener mot slutten som tyder på at film nummer tre kan bli en fin affære! Strålende underholdning Jeg har tidligere klaget på Luc Bessons utvikling, fra A-regissør på 1990-tallet til B-produsent på 2000-tallet. Arthur-filmene setter ham kanskje ikke på A-lista igjen, men dette er uansett strålende underholdning for både liten og stor. Den er også godt dubbet til norsk, blant annet av Julian H. Mæhlen, Alex Rosen, Pia Tjelta, Stig Henrik Hoff, Linn Skåber og før nevnte Kåre Conradi. Vær oppmerksom på at «Arthur og Maltazards hevn» er å regne som en transportetappe til film nummer tre, og slutter derfor med «Fortsettelse følger». Jeg sier ja takk til mer

000417

In The Loop Hvem sa at politikk er kjedelig? "In The Loop" handler om politikk på verdensplan, og er årets morsomste og smarteste film! Hvem sa at politikk var kjedelig? «In The Loop» handler om politikk på verdensplan, og er årets morsomste og smarteste film! Den kombinerer det beste fra «The Office» og «Javel, statsråd», og forteller en potent historie om betente intriger i forholdet mellom britiske og amerikanske embetsmenn, som forsøker både å forberede og avverge en krig. Jeg synes resultatet er rasende morsomt. Det er ikke ofte jeg ler så høyt og lenge på kino som jeg gjorde med «In The Loop»! Alle vil leke krig Både den amerikanske presidenten og den britiske statsministeren ønsker å sette i gang en større krigsoperasjon i Midt-Østen, og alle under dem vil være med på leken. Vi følger en gruppe laverestående politikere, rådgivere og assistenter som alle jobber intenst for å få innpass i planleggingen. Blant dem er den britiske kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker (Peter Capaldi), rådgiveren Toby Wright (Chris Addison) og den amerikanske generalen Miller (James Gandolfini). Filmens figurer må manøvrere med kløkt og omhu for å passe egne interesser, og samtidig skjule sine egentlige agendaer. Perfekt politisk komedie «In The Loop» er en perfekt politisk komedie. For det første er manuset breddfullt av intelligent humor, der poengene sitter som skudd, og avleveres prikkfritt av solide skuespillere. For det andre er filmen redigert som en virtuos ballett mellom flere figurer, tråder og steder. Det er mye informasjon å ta i mot, men ikke ett sekund for mye. For det tredje har filmen en stab fantastiske skuespillere, der Chris Addison fremstår som vår mann i galskapen, Steve Coogan briljerer i en liten bi-rolle, mens Anna Chlumsky («My Girl») er et morsomt gjensyn som amerikansk rådgiver. Morsomme og velskrevne gloser Men kaka spises fullt og helt av Peter Capaldi som kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker, en av den moderne filmhistoriens saftigste figurer! Hans kynisme er altoverskyggende. Hans hensynsløse forakt for omgivelsene er beundringsverdig. Og best av alt: hans omgang med bannskap er legendarisk! Capaldi er utstyrt med hysterisk morsomme og velskrevne gloser i nesten hver eneste setning, og må ha hatt det vanvittig gøy med å spille denne figuren. Han er også med i tv-serien «The Thick Of It», som filmen er sterkt beslektet med. Malcolm Tucker er skarpt skrevet, og rivende godt gestaltet av Capaldi. Humor i toppklasse I en perfekt verden burde «In The Loop» være en selvfølgelig publikumssuksess, og vært nominert til all verdens priser. De fire manusforfatterne, inkludert regissør Armando Iannucci, fikk nylig prisen for beste manus under The British Independent Film Awards. Det skulle bare mangle, for maken til kruttsterk humor har jeg ikke sett på år og dag! Men en publikumssuksess blir det nok ikke. En politisk komedie uten stjerner er ikke det enkleste å selge. Men jeg er solgt! «In The Loop» er humor i toppklasse, og anbefales på det aller, aller varmeste

000419

The Imaginarium of Doctor Parnassus Velkommen til Terry Gilliams fantasiunivers. Velkommen til Terry Gilliams fantasiunivers. Jeg er dypt takknemlig for at Terry Gilliam fremdeles lager film! Mye ser ut til å gå galt for ham når han gjør det. Heath Ledger døde under innspillingen av «The Imaginarium of Doctor Parnassus». Men se om ikke Gilliam forserte dette betydelige hinderet! Han har greid å lage en fantastisk fabel om en magikers veddemål med selveste Djevelen. Historien kunne kanskje trengt en smule innstramming og fokusering her og der, men filmen har så mange fantastiske ting å vise meg, at jeg mer enn gjerne tilgir slike skjønnhetsfeil. Dette er ikke årets beste film, men det er en av årets vidunderligste! Avtale med Satan Doctor Parnassus (Christopher Plummer) er sjefen for en attraksjon som reiser rundt med hest og vogn. Betalende får gå gjennom et speil og oppleve sitt eget fantasiunivers. Så finner hans tre medhjelpere en mann hengende under ei bro (Heath Ledger). Han ser ut til å ha mistet hukommelsen, og de tar ham med. Doctor Parnassus aner trøbbel, for han har en gang inngått en avtale med Djevelen (Tom Waits), og tror den fremmede kan være utplassert av Satan selv for å få tak i hans straks 16 år gamle datter, Valentina (Lily Cole). Visuelle effekter Jeg kan med glede meddele at Terry Gilliam har begått sin beste film på flere år. Den er kanskje ikke for alle, men jeg elsket hvert minutt! Vi blir tatt med inn i et alternativt univers, det som befinner seg under Londons broer, motorveier og bakgater, der mørke skikkelser smyger seg rundt hjørnene, og fantasi møter virkelighet. Jeg satt i kinosetet og frydet meg over oppfinnsomheten og fortellergleden som filmen viser, og ikke minst de praktfulle visuelle effektene. Denne filmen stikker seg definitivt ut, og det på en høyst positiv måte! Ledgers svanesang Skuespillerne er med på å gjøre dette til en spesiell opplevelse. 80-åringen Christopher Plummer («The Sound of Music») gjør en av sine beste roller, ex-modellen Lily Cole imponerer i sin første store rolle, mens artisten Tom Waits koser seg som Djevelen, en rolle han er som skapt for. Og hva med Heath Ledger? Han er også god i det som ble hans svanesang. Det føles rart å si det, men det virker nesten som om Gilliam hadde forutsett hans død. Han rakk ikke å spille inn alle sine scener, men dette er genialt løst ved at Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell spiller alternative versjoner av Ledgers figur. Det føles naturlig og riktig i historiens kontekst, som om det var ment slik fra begynnelsen! Morbid humor Regissør Terry Gilliam er en av de mest originale stemmene innen moderne filmkunst, og jeg håper han fortsetter å lage film, selv om han ikke er den som drar inn de store pengesummene til Hollywood. «The Imaginarium of Doctor Parnassus» er en gave til alle oss som elsker hans mørke, morbide og sære form for humor, og hans øye for visuelle vidundere. Filmen vil nok virke fryktelig sær for noen, men den tok tak i min fantasi og rev den med seg inn i Gilliams forunderlige verden. Det elsker jeg ham for

000420

Det hvite båndet En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør. En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør. Michael Hanekes film "Det hvite båndet" har undertittelen "En tysk barnehistorie". Det er definitivt ikke en historie for barn, men om usynliggjorte barn i et tysk bygdesamfunn, like før 1. verdenskrig bryter ut. Alt er tilsynelatende velfungerende. Bygda har både prest, lærer, lege, en baron med egen forvalter og en skokk arbeidere som får avlingen i hus. Men like under overflaten lurer flere mørke sannheter, og en ulykke og et dødsfall setter i gang en rekke farefulle prosesser i det lille samfunnet. “Du høster hva du sår” Haneke forteller en foruroligende historie, der han skildrer et stort spekter av små og store menneskeskjebner. Det bygges opp et mysterium som kan ha mange løsninger. Haneke forer oss med flere detaljer som kan brukes til å argumentere for ulike teorier. Jeg har lest at Haneke kanskje skildrer facismens fødsel, uten at det er fryktelig åpenbart. Ulike øyne ser ulike ting. Men filmens tema kan i alle fall være den gode, gamle "du høster hva du sår". Voksne mennesker utviser dårlig moral, noe som får konsekvenser. Besnærende Ingen kan forholde seg passive til denne filmen. Den vil garantert kjede noen, for den fortelles i et sakte tempo, med lange dvelende sekvenser, og alt er filmet i sort/hvitt. Men jeg satt i kinosalen med stor nysgjerrighet i forhold til det som foregikk på lerretet. Formspråket er spennende og særegent. Historien er mystisk og besnærende. Jeg oppfatter den av og til som en slags «Fanny og Alexander», bare enda mørkere. Mye av handlingen sees nemlig gjennom barns øyne, og noen av dem er barna til bygdas prest (Burghart Klaussner), som minner mye om presten i nettopp «Fanny og Alexander». Dystre erkjennelser Hanekes skildring av bygdebarna er hjerteskjærende, godt hjulpet av fantastiske barneskuespillere som åpenbart er regissert av en mester. Historien fortelles gjennom læreren (Christian Friedel), som forelsker seg i barnepiken Eva (Leonie Benesch). Disse to er filmens mest sympatiske skikkelser, og er en god motvekt til historiens dystre erkjennelser. Vi får ingen definitiv avklaring på filmens hendelser, og mange spørsmål forblir ubesvart. Haneke vil åpenbart at vi skal tolke selv, og jeg gjør det gjerne. Interessant kunstopplevelse Jeg tør mene at "Det hvite båndet" ikke er en film for alle. Men den som er åpen for en to og en halv times tysk dramafilm i sort/hvitt, uten åpenbare løsninger, får en interessant kunstopplevelse fra en regissør som bruker mediet på en ganske annen måte enn de fleste i sin samtid

000421

It's Complicated Voksen kjærlighet med bauta Meryl Streep. Voksen kjærlighet med bauta Meryl Streep. En film med Meryl Streep er per definisjon aldri dårlig. Derfor er "It's complicated" heller ikke direkte dårlig. Men den er ikke direkte god, heller. Det er en film om voksen kjærlighet, med flere observasjoner som mange sikkert kan nikke gjenkjennende til. Men det kan virke som om manusforfatter og regissør Nancy Meyers ikke stoler helt på historien hun har funnet på, og derfor har lagt til forsøk på humor her og der. Dette er uheldig, fordi dette er noe Meyers ikke kan. Filmen hadde vært bedre om hun hadde turt å la historien være mindre morsom. Kompliserte dager Jane (Meryl Streep) og Jake (Alec Baldwin) ble skilt etter at han bedro henne med Agness (Lake Bell). 10 år senere er familien igjen samlet i forbindelse med sønnens uteksaminering, og den gamle kjærligheten blusser opp igjen i kulissene. Dette er problem, fordi Jake nå er gift med Agness, noe som gjør at det plutselig er Jane som er "den andre kvinnen". Samtidig møter hun arkitekten Adam (Steve Martin), som selv er skilt. Det utvikler seg til å bli kompliserte dager for dem alle. Uten bakkekontakt «It's complicated» handler om noe mange opplever. Selv om man er skilt, betyr det ikke at man er ferdige med hverandre. Filmen har scener som effektivt beskriver følelser man kan ha fortrengt, lenge etter at man har gått fra hverandre. Vær oppmerksom på at denne filmen ikke handler om vanlige mennesker, men om steinrike overklassemennesker. Jane bor på en enorm eiendom, trenger åpenbart ikke være mye på jobben, og har all tid i verden til å styre med sine egne problemer. I tillegg planlegger Jane en stor utbygging av det allerede store huset, selv om hun bor helt alene. Dette får henne til å fremstå som en riking uten bakkekontakt. Streep - en drøm på skjermen Jeg får litt følelsen av at Nancy Meyers har resirkulert ting fra andre nyere filmer Meryl Streep har vært med i. Også her spiller hun ei kvinne som forteller sine venninner at hun slett ikke har sex og ikke savner det, heller. Akkurat som i "Mamma Mia!". Også her kommer hun i klem mellom flere menn. Akkurat som i "Mamma Mia!". Også her er hun en matekspert som har bodd og studert i Paris. Akkurat som i "Julie and Julia". Men Meryl Streep er heldigvis en drøm å oppleve på film, også når hun gjentar seg selv. Her flankeres hun av Alec Baldwin, som blir stadig skumlere for hver gang jeg ser ham på film, men som faktisk har noen fine scener. Steve Martin gjør en stille og sympatisk rolle, selv om jeg irriteres over hans stadig smalere Renée Zellweger-øyne. Facelift, anyone? Mislykket nesten-slapstick "It's complicated" burde vært en bedre film. Den burde fått meg til å føle mer. Det ligger et potensiale i historien som ikke utnyttes. Filmen tryner når den tar i bruk mislykket situasjonskomikk, blant annet med en naken mann som viser sine edlere deler på webkamera uten å være klar over det. Det var kanskje morsomt i ungdomsfilmen ”American Pie” for 10 år siden, men ikke i en voksenfilm i 2009. De morsomme scenene i «It's complicated» handler først og fremst om hva figurene sier, ikke det de gjør. Det er da filmen er best

000423

Bayonetta Brutal radbrekking av alt som er hellig. Hvordan kan jeg egentlig beskrive Bayonetta? Ta en sinnsyk japaner, som virkelig ikke har peiling eller respekt for religioner overhodet, og la han fortelle sin versjon bibelen ispedd elementer fra norrøn mytologi. Deler av historien foregår nemlig i byen Vigrid. La all musikken være lettbeint japansk tekno- og popmusikk, og la hovedkarakteren være en hypersexy biblioteksekretær med alt for store pupper. Oj, oj, oj. Dette er hva vi på godt norsk kaller ”over-the-top”. I stedet for å prøve å forklare den innviklede historien, de merkelige karakterene og ikke minst spilluniverset så kan vi starte med en titt på spillmekanikken. Bayonetta er et tredjepersons actionspill, der du i hovedrollen som nettopp Bayonetta (eller super-sexy-jeg-har-på-meg-for-trang-lær-cat-suit) må kjempe i mot horder av magiske fiender som av en eller annen grunn skal dra deg tilbake til helvetesdimensjonen. Hyperaktivt kampsystem Det betyr et slags Tekken-slåssespill der du kan løpe fritt rundt på slagmarken og utføre sinnsyke komboer til krampa tar deg. Det ligner på mange måter Devil May Cry, som er spillregissør Hideki Kamiyas forrige spill. Kampene er fartsfylte og ekstremt intense, noe som gjør at jeg sitter med et høyt adrenalinnivå gjennom hele spillet. Faktisk så mye at jeg må ta pauser innimellom for ikke å bli sliten. Det er eksplosivt, morsomt og intenst, og ikke minst utrolig underholdene. Selv om det i lengden blir litt kjedelig å slå ned de samme enkle fiendene blir hovedmotstanderne stadig mer utrolige og vanskelige. Dette spillet har utfordringer for alle og en hver. Vakker grafikk Jeg testet spillet på Xbox 360, og grafikken er pen og vakker. Et helt nytt og troverdig fiksjonsunivers dukker opp, og spillverdenen rundt Bayonetta bygger opp under den ekstreme historien. Spesialeffekter fyller skjermen ofte, takket være Bayonetta mange spesialangrep. Disse er selvfølgelig ofte koblet sammen med enten hennes bakgrunn som heks eller som utrolig sexy biblioteksekretær. Musikken er som tidligere nevnt en lettbeint blanding av japansk tekno- og popmusikk. Det høres kanskje irriterende ut, men hadde det ikke vært for nettopp denne litt virkelighetsfjerne musikken ville spillet mistet siste del av ironisk distanse og vært ren galskap i spillform. Karakterene er selvfølgelig viktige, siden det er de som bærer historien. Og det er ikke en lett oppgave i et såpass merkelig spill som Bayonetta. Stemmene er naturlig nok dubbet til engelsk, og igjen kan det virke som om spillregissør Hideki Kamiya har dukket litt for mye sprit til frokosten. Overdrevne karakterer Stemmeskuespilleren til hovedkarakteren Bayonetta høres ut som en arrogant og selvsikker heks, og gjør dermed sin rolle ekstra markant. Blant andre karakterer finner vi bartenderen i Helvete, som høres ut som han er hentet rett ut fra en dårlig blaxploitation film fra 70-tallet. Han er afroamerikansk, han er tøff og han er PIMP. Bayonetta er med andre ord et spill som gir fingeren til alt som heter konvensjoner. Har tråkkes det over mange grenser, ikke minst ovenfor religioner. Mer hensynløs behandling av kristendom har jeg ikke sett i et spill, noen sinne. Når det er sagt, så er Bayonetta et heidundrende actionspill. Det passer kanskje ikke for alle, men for de med et snev av interesse i spill som Devil May Cry, Tekken og andre japanske spill så er dette en total høydare. Too much? Historien er dessverre så intenst og overveldende at den til tider blir forvirrende, regissør Hideki Kamiya har fokusert på å lamme spillere med overveldende inntrykk. Dermed blir det noen ganger vanskelig å forstå hva som faktisk foregår. Likevel sparker Bayonetta i gang det som blir et utrolig spennende spillår. For å oppsummere; dette er en nerds våteste drøm

000425

Polytechnique (5) "Polytechnique" er et dystert dokument over en uforståelig tragedie. En kanadisk skolemassakre skildres iskaldt og nådeløst i regissør Denis Villeneuves sterke film "Polytechnique". 14 kvinner ble drept og flere skadd da 25 år gamle Marc Lépinevandret gjennom skolebygningen École Polytechnique i Montreal med maskingevær og en sekk ammunisjon 6. desember 1989. Filmen er laget til minne om ofrene, de overlevende og de pårørende, og er et dystert dokument over en uforståelig tragedie. Dette gjør inntrykk! Filmen tegner et uhyggelig portrett av en forstyrret ung mann. Den viser også hvordan helt vanlige jenter og gutter plutselig kastes ut i en grusom situasjon, og hvordan de som overlever den har vansker med å takle livet etterpå. Dette gjør inntrykk! Samtidig kan det virke som om Villeneuve er litt redd for å støte. Drapene er forsiktig skildret og tonet ned i forhold til den virkelige hendelsen. Lépine brukte blant annet kniv på ett av sine ofre. Men filmens hensikt er ikke å vise hver eneste bloddråpe. Den viser tragedien som utspiller seg, og gir oss et inntrykk av håpløsheten og tomheten etterpå. Reflektert og overveid Filmen gir oss kun hint om gjerningsmannens motivasjoner. Han skildres som en stille einstøing, som åpenbart har et problem med å relatere seg til andre, spesielt kvinner. Han skriver et avskjedsbrev, der han gir en forklaring på hvorfor han vil drepe kvinnelige medelever – fordi feminister ønsker likestilling, men vil beholde kvinners særgoder. Det skumle er at måten han argumenterer på virker reflektert og overveid i all sin galskap. Jeg skulle nok ønske at filmen i større grad utforsket årsakene til at skolemassakren fant sted, men kanskje må vi slå oss til ro med den ugne tanken om at det ikke finnes noen. Ekte og troverdig «Polytechnique» er nydelig filmet i sort/hvitt, og viser skolens kalde mursteinsmiljø i vinterdrakt - et passende bakteppe for hendelsene som utspiller seg. De innledende sekvensene fremstår som ekte og troverdige, som fra en hvilken som helst skoleinstitusjon fra 20 år tilbake, og desto mer foruroligende. Jeg gikk selv på videregående i 1989, og kan såvidt huske å ha lest noe om massakren i avisene. Dette var før internett, altså før vi fikk umiddelbar tilgang til alt. Noen år senere visste vi det meste om Columbine-massakren etter få timer. Som skapt for diskusjon Dette har blitt en stille og verdig film, kun avbrutt av de vanvittige smellene fra maskingeværet i murgangene. Filmen gir oss mange spørsmål, men få svar – akkurat som i virkeligheten. Filmen er som skapt for en rolig diskusjon på kafé etterpå, for her finnes det mange måter å tolke historien på. «Polytechnique» blir værende i bakhodet mitt en stund! Kommentér filmen nederst på denne siden!

000431

Mass Effect 2 Star Wars, ta deg en bolle! Jeg har ofte kritisert spill for å være middelmådige historiefortellere i forhold til det etablerte filmmediet. Innimellom har det kommet unntak, spill som røsker fordommene vekk og leverer en spennende historie slik bare et spill kan. I løpet av det siste året har det likevel kommet så mange historiesterke spill at jeg tror vi snart kan slå fast at spill endelig begynner å finne sin fortellerstemme. Mass Effect 2 fører an inn i 2010 med et narrativ som i mange år fremover kommer til å bli sett på som et høydepunkt, og av mange et mesterverk. Jeg vegrer meg for å ta det ordet i min munn, men jeg kan skrive under på at Mass Effect 2 kommer til å dominere spillåret 2010. He's back baby! Shepard er tilbake, enten i samme form som du hadde i eneren (mer om det litt senere) eller utformet i ditt bilde. Du får relativt greie muligheter til å tilpasse karakteren din i starten av spillet, men Bioware har likevel satt ganske s trenge begrensninger for at karakteren skal holde seg til historien. Det tror jeg var et riktig valg av spillstudioet. Fjerne menneskekolonier på randen av det kjente universet forsvinner plutselig, alle menneskene er borte som dugg for solen. En mytisk og mystisk rase romvesener ved navn Collectors har havnet i søkelyset, men de har ikke tidligere vært så kjipe. I tillegg bor de langt utenfor det kjent område, så det er ingen som har kontakt med dem. Du, i rollen som Shepard, må se nærmere på saken. Det hele på oppdrag fra Cerebus, et selskap med en promennesklig agenda, som også har et heller frynsete rykte for sin behandling av andre raser. Dermed er romeventyret i gang, og jeg skal si såpass at historien tar mange svinger og overraskende vendinger. Valgets kvaler Dine valg fører karakteren din mellom den gode (Paragon) og den onde (Renegade) siden i universet. Dine handlinger vil dermed påvirke hvordan forskjellige karakterer reagerer på deg og dine formuleringer. I tillegg til å kunne velge forskjellige alternativer i samtalene, kan du også bruke knappetrykk til å utløse såkalte QTEs (Quick Time Events), hvor du ved å bruke enten venstre eller høyre avtrekkerknapp kan styre din karakters moralske valg. Dette er kanskje ikke en veldig viktig funksjon i spillet, men det gir meg likevel større tilknytning til min karakter. Han handler nå slik jeg ville gjort i mye større grad, og det hjelper meg i å få større empati for han og hans handlinger. Grafikken i Mass Effect 2 er også førsteklasses, noe som best kommer frem i PC-versjonen av spillet (gitt at du har en kraftig maskin selvfølgelig). Xbox 360-konsollen viser seg også fra en flott side, og jeg blir enda overrasket over hva konsollen klarer å levere. Omgivelsene og miljøene er varierte, og detaljrikdommen gjør at jeg flere ganger måtte stoppe opp for å kikke meg litt omkring. Hva føler du nå? Den største svakheten (både på Xbox 360 og PC) er likevel ansiktsanimasjonene. Mens stort sett alt annet grafisk sett er på topp, mangler ansiktene til karakterene evnen til å vise troverdige reaksjoner. Uansett situasjon så ser de fleste av karakterene ut som de har fått tre ganger så mye Botox som legen anbefalte. De er stive og uten evne til å skape empati eller innlevelse, dessverre. Vi trenger ikke se lenger tilbake en Uncharted 2 for et spill som klarte å formidle menneskelige følelser i ansiktene til karakterene. Spiller.no møtte producer Jesse Houston under årets GamesCom-messe i Köln, se intervjuet under. Kontrollsystemet på Xbox-en har i løpet av årene siden sist Mass Effect-spill blitt enda litt mer raffinert. Jeg har ikke problemer med å holde kontrollen i store og komplekse kampsituasjoner, heller tvert i mot. Jeg har god kontroll og klarer å gi mine lagkamerater kommandoer stort sett, stort sett fordi noen ganger så går den kunstige intelligensen helt bananas. Miranda, en av karakterene du møter helt i starten av spillet, er for eksempel veldig glad i å leke Rambo. Mens jeg ligger i skjul bak noen kasser for å vente på det riktige øyeblikket da jeg hopper opp med granatkasteren min, liker Miranda å løpe rett ut i kryssilden mens hun samtidig roper på hjelp. Jeg kommer ikke for å redde deg neste gang Miranda. Dyktige stemmeskuespillere, stort sett Knallgode stemmeskuespillere er også å finne overalt i spillet. Selv om det er merkelige romvesener som snakker som en foss eller beintøffe actionmenn, så overbeviser Mass Effect 2 sine karakterer sånn rent stemmemessig. Det er befriende at de har forstått viktigheten av nettopp dette. Men det finnes selvfølgelig unntak, et spesielt unntak for å være spesifik. Seth Green, mannen bak tv-serien Robot Chicken og stemmen til Chris i Family Guy, har sikkert mange gode kompiser i spillbransjen. Neste gang bør de gjøre han en tjeneste og holde han utenfor Mass Effect-serien. Hans tolkning av piloten på romskipet Normandy er helt uten innlevelse og på grensa til irriterende, skam deg Green. Redd universet Universet og menneskeheten har jeg derimot mye mer lyst til å redde, og i Mass Effect 2 kommer jeg i alle fall et steg nærmere drømmen. Mass Effect 2 er en fortellermessig triumf som spill, og dytter den interaktive fortellingen mot nye høyder. Tross i at Mass Effect 2 har sine feil, som en uslepen diamant, så er det fortsatt en diamant. En uovertruffen historie, en måte å fortelle historien på som kommer til å setter spor etter seg og troverdige karakterer gjør Mass Effect 2 til et romeventyr jeg kommer til å vende tilbake til i hele 2010

000432

Did you hear about the Morgans? En søt og velmenende, men også forutsigbar og tannløs, film. Jeg liker humor som biter litt. Denne filmen trenger gebiss. Hugh Grant og Sarah Jessica Parker møtes til dyst i den ganske så unødvendige komedien «Did you hear about the Morgans?». Den er søt og velmenende, men også ufattelig forutsigbar og tannløs. Jeg liker humor som biter litt. Denne filmen trenger gebiss. Vitne til mord Ekteparet Paul og Meryl Morgan (Hugh Grant og Sarah Jessica Parker) må inn i et midlertidig vitnebeskyttelsesprogram etter å ha sett et mord bli begått i New York. De blir flyttet til den bittelille byen Roy i Wyoming, der de må bo hos sheriff Wheeler (Sam Elliott). Problemet er at Paul og Meryl er separerte, og må nå forsøke å reparere ekteskapet samtidig som de har en leiemorder etter seg. Kjemien mangler Det viktigste i slike filmer er at skuespillerne har den litt vanskelig definerbare kjemien i samspillet. Hugh Grant og Sarah Jessica Parker har det dessverre ikke. Jeg føler ikke på noe tidspunkt at dette er to mennesker som hører sammen og som jeg bør binde meg følelsesmessig til. Deres forhold til sheriffen og hans skyteglade kone (Mary Steenburgen) kunne med hell gitt filmen kontrastfylt komikk, men det utnyttes ikke. De er kun tilstede for å gi overfladisk livskunnskap fra grasrota. Ren og skjær latskap Jeg føler heller ikke at ekteparet Morgan er under noen direkte trussel. Det er rimelig åpenbart fra starten at dette ikke er den typen film der en leiemorder vil lykkes. Når han tilslutt dukker opp, løses situasjonen så og si uten noen former for action eller spenning. Det er synd, for omstendighetene legges til rette for fartsfylt underholdning. Så hvorfor skjer ikke det? Det må skyldes ren og skjær latskap! Rett og slett dårlig Jeg har lenge vært en av Hugh Grants tilhengere. Jeg liker stort sett alle de romantiske komediene han er med i, selv de middels gode. Men «Did you hear about the Morgans» er rett og slett dårlig. Lite fungerer som det skal, og det ble en utilfredsstillende filmopplevelse for min del. Regissør Marc Lawrence har laget flere romantiske komedier på 2000-tallet. Jeg synes at både Grant og Lawrence nå bør vurdere å prøve seg i nye sjangere

000434

Cold Souls En merksnodig film som det lukter både Charlie Kaufman og Terry Gilliam av. Jeg elsker den! «Cold Souls» er historien om en mann som vil bli kvitt sjela si, og hvilke ringvirkninger det får. Det er en merksnodig film som det lukter både Charlie Kaufman og Terry Gilliam av, og jeg elsker den! Den stiller filosofiske spørsmål i et slags alternativt, men troverdig, univers. Den morer ved å være annerledes, underholder med godt skuespill og pirrer fantasien med et smart skrevet manus. «Cold Souls» anbefales varmt! Vil bli kvitt sjela Skuespilleren Paul Giamatti (Paul Giamatti) sliter med å takle sitt nye teaterstykke. Rollen i Tsjekhovs «Onkel Vanja» tærer på psyken hans, og han føler seg tom og utbrent. Så ser han en annonse fra et selskap som tilbyr seg å trekke ut sjelen og lagre den til kunden vil ha den tilbake. Giamatti håper at han uten sjel blir kvitt tungsinnet, og dermed kan gjennomføre produksjonen. Men han skal oppdage at det ikke er bare bare å fungere uten sjel. Herlig skrudd film Regissør og manusforfatter Sophie Barthes har laget en herlig skrudd film som vekker assosiasjoner til såpass ulike filmer som Michel Gondrys «Evig solskinn i et plettfritt sinn» og Paul Verhoevens «Total Recall». Også her handler det nemlig om noen som ønsker å være en annen enn den man er, og tukler med sjelen og sinnet for å oppnå det. Det er naturligvis en fantasi, men en som jeg vil tro ganske mange har hatt. Her fabuleres det over mulige konsekvenser. Infløkt, men ikke uforståelig Filmen tar vendinger som jeg ikke vil avsløre her. Jeg kan bare si at det blir ganske innfløkt etterhvert, uten at jeg noen gang mister oversikten over det som foregår. Om du ikke forstår alt med en gang må du bare ha tålmodighet. Det meste vil bli forklart, bare ikke prosessen der sjela blir ekstraktet. Men vi trenger ikke noen tekniske detaljer, for det er ikke det det handler om. Bemerkelsesverdig regidebut Paul Giamatti gjør som vanlig en solid figur i hovedrollen, og det at han later som om han spiller seg selv, gir filmen en merkelig form for troverdighet. Joda, «Cold Souls» er rar, men jeg liker rare filmer. Har også du sansen for Charlie Kaufmans filmer, vil du finne mye å sette pris på i Sophie Barthes sin spillefilmdebut. Dette er et navn å merke seg. Hennes første er i hvert fall bemerkelsesverdig